Statsråd Sylvia Brustad [10:04:41]: 15 mennesker er inntil nå bekreftet syke av en «sint stamme» av bakterietypen E. coli O103. Og aller mest tragisk: En liten gutt på fire år døde den 9. mars som følge av akutt nyresvikt. Jeg er svært opptatt av frykten – og sorgen – som har rammet enkeltmenneskene, og jeg håper inderlig at vi snart kan se slutten på dette alvorlige utbruddet.

Folkehelseinstituttet bekreftet den 22. mars funn av E. coli O103 i to prøver av Sognemorr fra Gilde Terina, Sogndal. Bakteriene er identiske med de som er funnet hos pasienter. Vi har dermed kommet et langt skritt videre, men mye arbeid gjenstår fortsatt for å prøve å finne kilden.

Saken viser at vi har god smitteovervåking og metoder for å nøste opp, selv om metodene er kompliserte og dessverre tar tid. Faglig har dette vært en vanskelig sak.

Regjeringa har som kjent varslet en full gjennomgang av saken i etterkant, og vi skal lære av den. Sammen med landbruks- og matministeren har jeg på vegne av Regjeringa startet en prosess med sikte på en fullstendig ekstern evaluering. Jeg forsikrer at denne evalueringa skal involvere alle berørte parter. Vi skal innhente et bredt spekter av fagpersoner fra både inn- og utland, slik at vi kan være sikre på at saken også vurderes av folk som ikke har deltatt i håndteringa. Både systemet og håndteringa skal evalueres.

Alle sider av saken skal gjennomgås: de faglige, de forvaltningsmessige og de informasjonsmessige. Det blir viktig å se om de fakta som har vært lagt til grunn, har kommet raskt nok og blitt vurdert godt nok, om de nødvendige tiltakene er gjort, og om vi skal forbedre våre systemer.

Maten er en helt selvfølgelig del av alles hverdag, og derfor har denne saken naturlig nok også vakt så stor allmenn interesse. Jeg forstår at mange, særlig småbarnsforeldre, har vært bekymret, og kanskje fortsatt er bekymret. Det er klart at maten vår skal være trygg, og at forbrukerne skal kunne stole på det. Vi har valgt et høyt beskyttelsesnivå i vårt land, bl.a. uttrykt gjennom matloven, men vi må konstatere, ikke minst gjennom denne saken, at dette ikke går av seg selv. Det er en kamp som må kjempes hver dag på alle nivåer.

Matloven er som kjent en ny lov fra 1. januar 2004. Den omfatter alle forhold i hele matproduksjonskjeden, fra og med primærproduksjon – fiske og husdyrbruk – til og med omsetning til forbrukerne. Dette skal sikre at alle leddene i kjeden samlet tar et ansvar for at maten vår er trygg.

Myndighetsfordelingen mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet ble fastsatt 19. desember 2003.

Denne konkrete saken gjelder smitte via kjøttvarer. Det er jeg som har ansvaret for regelverket, og for at det føres tilsyn, i alle foredlings- og omsetningsledd etter at dyrene er avlivet. Dersom det er nødvendig med tiltak i slakterier eller senere i produksjonskjeden, er det mitt ansvarsområde. Tiltak mot skitne husdyr i besetningen eller for å kartlegge forekomst av E. coli i husdyrbestanden, er landbruks- og matministerens ansvarsområde.

Det er virksomhetene som skal sørge for at lovgivninga etterleves. Foreligger det grunn til mistanke om fare for helseskadelige næringsmidler, skal virksomhetene umiddelbart iverksette nødvendige tiltak for å forebygge og redusere skade, herunder stanse omsetning og iverksette tilbaketrekking.

Mattilsynet er som kjent den offentlige hovedaktøren ved håndtering av matsmitte. Nettopp derfor legger matloven vekt på at Mattilsynet har et selvstendig ansvar, og skal stå for tiltakene på faglig grunnlag. Mattilsynet kan pålegge virksomhetene å trekke tilbake mat, dersom de ikke selv setter i verk tilstrekkelige tiltak. Ved mistanke om helsefare skal Mattilsynet gi allmennheten relevant informasjon, og det skal ikke gambles med folks helse.

Folkehelseinstituttet har et selvstendig ansvar for sjukdomsovervåking. Mattilsynet og Folkehelseinstituttet har samarbeidet tett og holdt landbruks- og matministeren og meg orientert. Fagmyndighetenes innsats og faglige vurderinger skal også inngå i den eksterne evalueringa som vi nå setter i verk.

Jeg vil redegjøre kort for hovedtrekkene i saken fram til i dag. I denne saken har det som kjent vært to hovedspor som har vært framtredende, det er kjøttdeigsporet og spekepølsesporet.

Mandag 20. februar ble Folkehelseinstituttet varslet om at tre barn var innlagt på sjukehus med den sjeldne nyresjukdommen hemolytisk-uremisk syndrom – HUS. Videre kontakt med landets sjukehus viste at det dreide seg om seks pasienter i perioden 20. januar–20. februar. Etter hvert kom også flere pasienter til. Per i dag er det 15 pasienter som er knyttet til saken.

Folkehelseinstituttet har intervjuet pasientene og de pårørende for å finne smittekilden. Informasjon om aktiviteter, oppholdssteder og inntak av mat og drikke sammenliknes med tilsvarende informasjon fra en kontrollgruppe. Slike kasuskontrollundersøkelser er ifølge instituttet internasjonalt anerkjent. Dersom det påvises bakterier med lik identitet i en matvare, i en dyrebesetning eller i en matvirksomhet med tilknytning til pasienten, anses det normalt at årsaken er bekreftet.

Basert på de seks første pasientene meldte Folkehelseinstituttet 24. februar til Mattilsynet at trolig årsak var Gilde kjøttdeig. Ut fra behovet for varsling til allmennheten måtte Gilde på kort varsel ta stilling til hvilket av produksjonsstedene for Gilde kjøttdeig som var sannsynlig kilde. Gilde sannsynliggjorde samme dag at anlegget på Rudshøgda stemte best med den informasjonen som da forelå. Gilde bekreftet at de selv satte i verk nødvendige tiltak for å forebygge, redusere eller eliminere eventuelle skadevirkninger. Gilde valgte som kjent samme dagen også å trekke tilbake Gilde karbonadedeig og familiedeig, fordi disse kunne sidestilles med Gildes kjøttdeig. Senere samme helg ble også deiger solgt som Coop kjøttdeig og Meny kjøttdeig med råvarer fra Rudshøgda trukket tilbake.

Folkehelseinstituttet meldte så til Mattilsynet 10. mars at informasjon fra pasientene nr. 7–9 tilsa at de pårørende ikke kunne ha visst at de hadde spist deigprodukter fra Gilde. Det førte til økt oppmerksomhet mot deigprodukter med råvarer fra Rudshøgda generelt. Mattilsynet gikk 11. mars ut med råd til publikum om at alle deigprodukter av storfe kjøpt i tiden 1. januar–24. februar som folk fortsatt hadde hjemme, ikke skulle spises.

Gjennom kontakt med næringa ønsket Mattilsynet i løpet av noen dager å få avklart hvilke produkter som hadde forbindelse til industriråvarer fra Rudshøgda, og som forbrukerne ikke burde spise. Ifølge Mattilsynet var dette arbeidet meget vanskelig. Mattilsynet valgte som kjent å be forbrukerne returnere eller kaste alle deigprodukter av storfe uansett merke kjøpt i tida 1. januar–24. februar. Det var på dette tidspunktet stor pågang fra media og stort avklaringsbehov for publikum – forståelig nok.

Mattilsynet fikk i slutten av uke 11 forståelse av at en del industrikunder fortsatt kunne ha noen frosne, ikke varmebehandlede, produkter på markedet, hvor deler av råvarene kunne stamme fra Gilde Rudshøgda i tidsrommet 1. januar–24. februar. Dette ble bekreftet i et møte med næringa 17. mars. På denne bakgrunn forberedte Mattilsynet 18. og 19. mars forskrift om omsetningsforbud, publikumsinformasjon og praktisk kontakt med bransjen.

Mattilsynet mener selv at det er kritikkverdig at disse tiltakene ikke ble satt i verk umiddelbart etter 24. februar. Mattilsynet har tatt selvkritikk på at det ikke var gitt mer tydelige og skriftlige forventninger overfor Gilde og Gildes kunder knyttet til slike industriråvarer, samt at de ikke hadde kontrollert at dette punktet ble fulgt opp i praksis.

I lys av det nye spekepølsesporet og Folkehelseinstituttets vurdering av kjøttdeigsporet som mindre sannsynlig enn før, mente Mattilsynet i samråd med Folkehelseinstituttet at det var iverksatt tilstrekkelige tiltak for å hindre en mulig smitte via kjøttdeigsporet.

I ettertid er det undersøkt flere tusen prøver. Ingen har vært positive slik at en kunne bekrefte mistanken. Negative prøver innebærer imidlertid ikke at mistanken avkreftes.

Mattilsynet og Folkehelseinstituttet arbeidet i tillegg med å vurdere om nye sjukdomstilfeller kunne forklares med den antatte årsaken kjøttdeig, og vurderte andre matvarer som hadde tilknytning til pasientene. Det var bl.a. yoghurt, medisterdeig og kjøttdeig fra andre produsenter, men disse ble sjekket ut av saken.

Informasjon fra pasientene nr. 7–14 gav langt større bredde i informasjonen og langt større behov for å analysere informasjonen enn informasjonen fra de seks første pasientene. Gjennom intervjuer av pasientene nr. 7–11 kom det fram opplysninger som førte til at det ble gjort mer omfattende intervjuer også av pasientene nr. 1–6. Dette gav et nytt bilde av saken, der anlegget Gilde Terina i Sogndal stod sentralt. Dette leder fram til dagens situasjon, der en identisk stamme av E. coli O103 er påvist i Sognemorr fra dette anlegget.

Folkehelseinstituttet meldte til Mattilsynet 20. mars at spekepølsesporet nå kunne anses som hovedsporet. Sporet utviklet seg videre etter hvert som ny informasjon kom til, og knyttet seg som kjent til Gilde Birkebeiner Fjellmorr, Gilde Birkebeiner Sognemorr og Gilde Haugpølse produsert fra 1. desember 2005 til 20. mars 2006 ved Gilde Terina i Sogndal. Mattilsynet nedla 20. mars omsetningsforbud for disse produktene, og anlegget ble som kjent stengt. Folkehelseinstituttet mener at det nye hovedsporet har et langt sikrere grunnlag enn det forrige, fordi pasientantallet er større, og fordi man har påvist E. coli O103.

Mattilsynet har forsøkt å gi fortløpende informasjon til allmennheten og media, slik matloven krever ved mistanke om at det kan oppstå helsefare knyttet til inntak av mat. Mattilsynet har uttalt at det er vanskelig å forene hensynene til full åpenhet og aktiv handling etter mistanke med hensynene til enkel og konsistent informasjon til forbrukerne, og til å hindre grunnløs markedskonsekvens for næringa.

Kjøttbransjen, særlig Gilde, har kommet i en vanskelig situasjon som følge av denne saken. Gilde har framholdt at konsernet i dag har en aktivitetsreduksjon på 25 pst. som følge av markedsreaksjonene, med redusert sysselsetting og opphoping av slaktedyr i fjøsene.

Vi har forståelse for de belastninger næringa har følt i den tida som saken har pågått, og for frykten for de markedsmessige konsekvensene. Men som ansvarlig minister for at den mater vi kjøper, er trygg, må vi sette hensynet til helsa først. Matloven er også klar på dette. Virksomhetene og Mattilsynet skal vurdere om det foreligger grunn til mistanke om fare for helseskadelige næringsmidler, og handle deretter.

Vi har igjen fått påminnelse om at mattrygghet ikke er noe vi kan ta som en selvfølge. Mattryggheten må sikres gjennom aktiv handling på alle nivåer hver eneste dag. Derfor er det all grunn til nok en gang å minne om at god hygiene er viktig i alle ledd. Vi trenger en matbransje som tar ansvaret sitt alvorlig, og vi trenger et effektivt tilsyn. Jeg vil også se på ordninger som kan gi forbrukerne bedre informasjon om maten enn det som er tilfellet pr. i dag. Det er viktig at alle følger regelverket. Så langt som mulig prøver vi å unngå at slike utbrudd som vi nå har sett, skal gjenta seg. Likevel må vi nok dessverre være forberedt på at det av og til kan komme vanskelige saker som denne, men alt som står i vår makt, skal gjøres for å forhindre det. Den grundige evalueringa vi nå skal gjennomføre, vil også gjøre oss bedre i stand til å møte slike saker i framtida.

Statsråd Terje Riis-Johansen [10:17:30]: Helse- og omsorgsministeren har nå hatt en bred gjennomgang av hendelsesforløpet fram til i dag i E. coli-saken, og jeg slutter meg til det som er sagt.

Denne saken har berørt også meg sterkt. Familier har gjennomgått tunge dager og uker hvor barna har vært alvorlig syke. Særlig vil jeg få uttrykke min dype medfølelse med den familien som opplevde å miste et barn.

Som helse- og omsorgsministeren har vært inne på, berører dette ansvarsområder som sorterer både under mitt departement og under Helse- og omsorgsdepartementet. Vi har hatt et tett og godt samarbeid hele veien. Som landbruks- og matminister er jeg også administrativt ansvarlig for Mattilsynet.

Det faktum at saken berører ansvarsområder i flere departement, er ikke spesielt for denne saken. Det er samtidig en konsekvens av den restruktureringen som ble gjort på matområdet ved etableringen av Mattilsynet. Tidligere regjeringer har lagt fram organiseringen for Stortinget ved flere anledninger, og det har vært bred politisk enighet om denne.

Etableringen av et felles mattilsyn med ansvar for tilsyn og kontroll langs hele matproduksjonskjeden er nettopp tuftet på nødvendigheten av en helkjedetankegang. Vi har nå ett regelverk, og ett tilsyn med ansvar for hele matkjeden fra produsent og fram til forbruker.

Også flere matskandaler i Europa de siste 10–15 årene har vist med all tydelighet at det er på gården, ved innsatsvarene og i oppdrettsanlegget det viktige arbeidet med å sikre mattryggheten starter. Jo bedre grunnlag for mattrygghet tidlig i kjeden, jo bedre mulighet er det for at produktene er helsemessig trygge når de når fram til forbruker.

Det er likevel viktig å minne om at vi aldri kan garantere null risiko. Det vil alltid være en viss risiko for sjukdomsframkallende bakterier i biologisk materiale. Derfor må vi fortsatt ha strenge regler og en rekke barrierer for å sikre at maten er trygg. Heldigvis er det sjelden det oppstår alvorlige utbrudd av matbårne sjukdommer i Norge. På enkelte områder har vi en klart bedre smittesituasjon via mat enn andre land. Dette kan illustreres ved forekomst av salmonellainfeksjoner blant mennesker i Norge, der om lag 80 pst. av tilfellene skyldes smitte fra utlandet. Dette er takket være vår meget gode dyrehelsestatus.

Vi er godt vant i Norge, og det er også derfor vi tar det så alvorlig og blir så berørt når noe slikt som denne E. coli-saken skjer.

Så litt til hendelsesforløpet. Detaljene er det allerede redegjort grundig for. På bakgrunn av at kjøttdeig helt fra starten av ble pekt på som den mest sannsynlige smittekilden, var det naturlig nok stort fokus på hygiene i forbindelse med slakting.

Både i vårt land og i andre land finnes det farlige E. coli-bakterier i tarmen hos et lite antall storfe og sau. Det er et forhold vi må leve med. God og sikker slaktehygiene skal hindre at disse bakteriene overføres til kjøttet.

På dette tidspunktet forelå det også en rapport fra EFTAs overvåkingsorgan, ESA, etter inspeksjon av slakterier og nedskjæringsvirksomheter, hvor både bransjen og Mattilsynet ble utsatt for kritikk.

På grunnlag av den meget alvorlige situasjonen innkalte jeg derfor Mattilsynet, Veterinærinstituttet, Kjøttindustriens Fellesforening, Kjøttbransjens Landsforbund og Gilde til et møte 3. mars for å få en orientering om status og framgang i saken. Helse- og omsorgsdepartementet deltok også på dette møtet. Bransjen orienterte her om en rekke strakstiltak for bedring av slaktehygienen, og Mattilsynet orienterte om tiltak i forhold til det som var påpekt i ESAs rapport. Som administrativt ansvarlig for Mattilsynet var jeg på dette møtet opptatt av å bli forsikret om at nødvendige ressurser og kompetanse var satt på saken. Det var enighet om at en måtte samarbeide bredt med ulike fagmiljøer i jakten på smittekilden.

Torsdag 16. mars tok jeg igjen initiativ sammen med helse- og omsorgsministeren til et møte med Mattilsynet, Folkehelseinstituttet og Veterinærinstituttet. Bakgrunnen for dette møtet var igjen å bli orientert om status og framdrift. Vi tok spesielt opp de kommunikasjonsutforingene som Mattilsynet stod overfor. Vi forsikret fagetatene om at det i denne saken ikke skulle stå på ressurser i forhold til det viktige arbeidet som de nå var midt oppe i.

Så ønsker jeg å knytte noen ord til rollefordelingen mellom Folkehelseinstituttet og Mattilsynet. Etter matloven har Mattilsynet ansvar for risikohåndteringen i denne type saker. Tilsynets tiltak og vedtak skal tuftes på et faglig grunnlag som tilsynet kan innhente fra kunnskapsinstitusjonene, for på best mulig måte å ha en faglig forankring av risikohåndteringen.

I dette tilfellet spilte Folkehelseinstituttets faglige bidrag en sentral rolle for Mattilsynet, da det i denne saken – helt fram til 22. mars – kun var pasientopplysninger som var grunnlaget for vurderingen av hva som var den mest sannsynlige smittekilden.

Jeg er imidlertid hele veien blitt forsikret om at også andre relevante fagmiljøer var trukket inn i disse vurderingene, som f.eks. Veterinærinstituttet.

Det har vært mange, også her i denne salen, som har hatt meninger og uttalt seg om Mattilsynets rolle og ansvar i denne saken. Jeg synes derfor det kan være riktig å knytte noen ytterligere kommentarer til det.

Matloven slår fast at det er virksomheten som har ansvar for at alle relevante bestemmelser og krav etter loven blir fulgt. Virksomheten skal umiddelbart iverksette tiltak for å forebygge, redusere eller eliminere eventuelle skadevirkninger ved mistanke om helseskadelige næringsmidler, herunder stansing av omsetning og tilbaketrekking. Mattilsynet har ansvar for tilsyn og kontroll med virksomhetene, men har også et ansvar for å pålegge virksomheten bl.a. å trekke tilbake eller destruere næringsmidler, dersom virksomheten ikke i tilstrekkelig grad gjennomfører sine forpliktelser etter loven. Mattilsynet har også ansvar for tilstrekkelig og relevant informasjon til allmennheten.

Et grunnleggende prinsipp, og forutsetningen for Mattilsynets virke, er hensynet til å sikre forbrukernes liv og helse. Det går utvetydig fram både av matloven selv og dens forarbeider at lovens hovedformål er å sikre at næringsmidler er helsemessig trygge. Ved interesseavveining mellom ulike hensyn er hensynet til helse det helt overordnede.

Ved etableringen av Mattilsynet og vedtakelsen av en ny matlov var behovet for en klar og ryddig rollefordeling mellom aktørene på matområdet et sentralt tema. Å skape klarere skille mellom fag, forvaltning og politikk var ett av prinsippene som ble lagt til grunn. Tilsynet har derfor en høy grad av uavhengighet i tilsynsarbeidet.

Det legges til grunn at departementene i alminnelighet ikke instruerer eller griper inn i enkeltvedtak fattet av Mattilsynet i ordinært tilsynsarbeid. Klagebehandling i enkeltsaker avsluttes også i all hovedsak internt i Mattilsynet.

Det er Mattilsynet som på faglig grunnlag, om nødvendig etter samråd med aktuelle faglige organer, fatter beslutninger og iverksetter nødvendige tiltak i tråd med det tilsynsansvar de har etter matloven. På denne måten skal den nødvendige tillit til tilsynets arbeid og forvaltning av regelverket skapes.

Fra ulikt hold er det falt kommentarer som gir inntrykk av at Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet skulle ha forskjellige målsettinger på matområdet. Til det vil jeg si følgende: Trygg mat er prioritet nr. 1 for Regjeringen i matpolitikken. Dette gjelder både for meg som landbruks- og matminister, det gjelder for fiskeri- og kystministeren, og det gjelder for helse- og omsorgsministeren. Vi har ansvar for at regelverk og forvaltning innenfor hvert vårt område har trygge næringsmidler som hovedhensyn. Her er det ingen uklarhet.

Som landbruks- og matminister vil jeg understreke at trygg mat også er hovedmål nr. 1 for landbrukspolitikken. Landbruket har en kontrakt med samfunnet og skal levere trygg mat. Det er denne tilliten landbruket lever av, og som skaper legitimitet for et landbruk i hele landet.

Jeg vil si det slik at høy tillit til norskproduserte varer er et av norsk landbruks største konkurransefortrinn. Grunnlaget for denne tilliten legges allerede på det enkelte gårdsbruk. Å kompromisse med mattryggheten vil derfor være en lite framtidsrettet næringspolitikk.

Det ansvaret næringen har tatt i saken, viser også hvor avgjørende bransjen selv vurderer denne tilliten å være.

Høy tillit hos forbruker er også avhengig av høy tillit til de etater som har tilsynsansvar for matproduksjonskjeden.

Jeg har full forståelse for at saken har virket forvirrende og har skapt usikkerhet hos folk. Det å gi enkel, forståelig informasjon i denne saken har vært en stor utfordring for Mattilsynet. De erkjenner også selv at dette er et forbedringspunkt. Jeg vil benytte anledningen til å utdype hvorfor Mattilsynet har hatt en særlig krevende oppgave her.

Matlovens system og Mattilsynets tilsynsansvar tilsier at en skal handle på mistanke. Samtidig skal de tiltak og vedtak som iverksettes, stå i et rimelig forhold til målet. Det skal foreligge forholdsmessighet mellom mål og middel. Jo større fare det er snakk om, jo større grunn til å gripe inn. Det er dette som er rammene for Mattilsynets arbeid.

Mattilsynet er uavhengig og skal ikke instrueres i sine faglige vurderinger og tiltak. Dette er matlovens system, og det bygger på prinsipper for tilsynsvirksomhet som det har vært bred politisk enighet om. Samtidig med dette skal Mattilsynet til enhver tid sørge for relevant informasjon til allmennheten.

Alt dette viser noe av kompleksiteten i denne saken. Som helse- og omsorgsministeren var inne på, er det en uhyre krevende oppgave Mattilsynet har i forhold til å ivareta hensynet til full åpenhet, kravet om at det skal handles på mistanke, samt enkel og konsistent informasjon. Forbrukerrådet har i denne sammenhengen hatt kritiske kommentarer til hvordan denne informasjonen og kommunikasjonen til forbrukerne har fungert. Jeg hadde derfor et møte med Forbrukerrådet 22. mars for å høre direkte bakgrunnen for denne kritikken.

Saken har krevd store ressurser hos Mattilsynet. Medarbeiderne har jobbet dag og natt for å komme nærmere en løsning. Det er ikke mulig nå å estimere eksakt hvilke ekstraordinære kostnader som har påløpt, eller som vil fortsette å påløpe framover. Regjeringen vil så langt det er mulig komme tilbake med nærmere omtale og forslag relatert til saken i revidert nasjonalbudsjett.

Så har jeg lyst til å si litt om sporbarhet.

Saken aktualiserer nettopp behovet for bedre sporbarhet. I Norge er det mange miljøer, bransjer og aktører som har velutviklede systemer for sporbarhet og tekniske løsninger for dette. Vi bør imidlertid forbedre samkjøringen av de dataene som er tilgjengelige. Høsten 2005 tok Mattilsynet initiativ til et samarbeid mellom tilsynet, andre offentlige aktører og bransjeaktører for et samordnet, forbedret sporbarhetssystem for matvarer.

Jeg vil nå kalle inn bransjen og Mattilsynet for å bli orientert om dette arbeidet. Målet er en bedre utnyttelse av det datagrunnlaget som finnes, ved hjelp av ny teknologi. Jeg vil sette i gang et forprosjekt for å få fortgang i dette arbeidet, og jeg vil ta initiativ til at det settes av 2 mill. kr til denne oppgaven i 2006.

Dette er en stor og omfattende sak som har hatt store konsekvenser. Det er derfor viktig og nødvendig å foreta en oppsummering og evaluering av saken så snart den er tilstrekkelig avklart. Med den kompleksitet og det store presset som har vært, vil det helt klart være ting som kunne vært gjort annerledes underveis. Dette er det viktig at vi kartlegger og tar lærdom av.

Ut fra dette mener jeg det bør foretas en bred ekstern evaluering av alle relevante sider av saken. I en slik evaluering må myndighetenes håndtering stå helt sentralt. Det vil videre være nødvendig at evalueringen omfatter alle involverte parter, bedrifter som er berørt, kjøttbransjen og medienes rolle.

Evalueringen bør gjennomføres av personer som har den nødvendige uavhengighet og fagkunnskap. Derfor vil internasjonal ekspertise få en sentral rolle i evalueringsarbeidet. Stortinget vil på egnet måte bli holdt orientert om dette arbeidet.

Denne saken har vært en alvorlig prøvelse for alle involverte. Saken har hatt tragiske konsekvenser. Nå må vi ta oss den tiden vi trenger for å evaluere og for å lære.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at det under henvisning til forretningsordenens § 34 a åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg fra hver av statsrådene.

– Det anses vedtatt.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [10:30:15]: Dette er en sak som har gått sterkt inn på oss alle sammen. 14 barn og én voksen har blitt alvorlig syke og ett barn har dødd som følge av E. coli-smitte. Vi føler med de familiene som er blitt rammet, og som har hatt tunge dager de siste ukene. Særlig vil jeg uttrykke dyp medfølelse med familien som dessverre har mistet et barn. I tillegg har mange følt engstelse og usikkerhet både i forhold til mulige smittekilder og i forhold til matsikkerhet generelt.

På denne bakgrunn synes jeg det var godt å få en så grundig redegjørelse både fra helse- og omsorgsministeren og fra landbruks- og matministeren om saken.

Vi er vant til trygt å kunne spise all mat som selges i Norge. Vi regner med at alt er behandlet slik det skal, og at alle eventuelle feil i behandlingen blir oppdaget og produktene stoppet. For Norge har et omfattende regelverk som skal sikre at maten er trygg å spise. Samtidig har vi et eget mattilsyn som skal kontrollere og føre tilsyn med at de ulike virksomhetene følger de relevante bestemmelsene de er pålagt å følge. Denne saken viser imidlertid at vi likevel ikke er helt forskånet for mulig smitte gjennom mat.

Landbruks- og matministeren påpekte at matsikkerhet er mål nr. 1 i landbrukspolitikken. Et slikt mål er satt av helsemessige årsaker, men ikke minst av hensyn til landbruket selv. Høy kvalitet er et av norsk landbruks fremste konkurransefortrinn. Derfor har vi et omfattende system som skal fange opp svakheter knyttet til framstilling og behandling av mat, og metoder for å oppspore eventuell smitte. Disse metodene har ført til at vi nå ser ut til å ha kommet langt i arbeidet med å finne smittekilden i denne saken. Det har vært et faglig krevende arbeid som har involvert flere faginstanser, slik statsrådene har informert om.

Denne saken har imidlertid avdekket klare svakheter i systemet. Både helseministeren og landbruksministeren har vist til områder hvor Mattilsynet også selv mener det er rom for forbedring. Vi må nå ta lærdom av denne prosessen. Det er nødvendig at man nå gjennomfører en full, ekstern evaluering av alle sider av saken, som statsrådene også har varslet. Slik kan man se om noe kunne ha vært gjort annerledes, og om man kan gjøre endringer som kan forhindre en liknende situasjon senere.

Redegjørelsene vi nettopp har hørt, bekrefter at Regjeringen har forsikret fagetatene om at det ikke skulle stå på ressurser for å få saken løst. Selve tilsynet skal og må imidlertid utføres av fagfolk. Matloven gir fagmyndighetene selvstendig ansvar, og verken Mattilsynet eller Folkehelseinstituttet skal instrueres i sine faglige vurderinger. Det har heller ikke Regjeringen gjort.

Denne saken viser at Mattilsynet har særlig krevende oppgaver knyttet til informasjon i denne typen saker. Det som synes å ha gjort informasjonen vanskelig, har vært de ulike mistankene knyttet til smittekilder. Det er imidlertid her viktig å peke på at Mattilsynet er gitt ansvar for å igangsette tiltak på bakgrunn av mistanke. De skal altså ikke vente til det er en sikker smittekilde som er funnet, før det iverksettes tiltak. Dette er også en del av det å sette matsikkerheten i høysetet. Det skal forebygge ytterligere skade. Det tror jeg vi alle må se på som en styrke ved regelverket, selv om det, som i dette tilfellet, kan bidra til å gjøre saken forvirrende.

Vi har med denne saken blitt minnet om at matsikkerhet ikke er en selvfølge, men noe alle aktører må ta hensyn til hver dag. Matbransjen må ta dette ansvaret alvorlig og sikre god hygiene i alle ledd. Det er ingen tvil om at kjøttbransjen, og særlig Gilde, er rammet hardt av denne saken. Gilde mener de har en aktivitetsreduksjon på 25 pst. som følge av markedsreaksjonen. Det er alvorlig for næringen og for sysselsettingen. Likevel er det klart at vi må sette matsikkerheten øverst. Mattilsynet må vurdere om det har forekommet brudd på noen av bestemmelsene i matloven i denne saken.

Jeg har tillit til at Regjeringen nå får satt i gang en prosess der hele saken gjennomgås, og der man finner ut om noe kunne ha vært gjort annerledes. Det må deretter vurderes om man kan iverksette tiltak som kan forebygge og forhindre slike utbrudd i framtiden, og om man kan iverksette tiltak som gjør at eventuell smitte vil kunne oppdages raskere. Likeså må rutinene for informasjon gjennomgås, slik også statsrådene pekte på.

En slik gjennomgang vil dessverre ikke gjøre om det som har skjedd i denne saken. Men det vil i det minste avdekke hvorvidt man har mulighet til å stå noe bedre rustet i framtiden.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:35:21]: La meg begynne med å takke de to statsrådene for grundige redegjørelser, hvor de understreket alvoret i den situasjonen vi nå er i, og viktigheten av å iverksette nødvendige tiltak på både kort og lang sikt.

E. coli-saken har skapt stor usikkerhet hos norske forbrukere om hvorvidt norsk mat er trygg nok. Vi har vært vant til få saker her i Norge hvor det har blitt stilt spørsmål ved om den maten vi spiser, er trygg nok. Vi har også fra matvarebransjen fått høre at norsk mat sågar har vært tryggere enn utenlandsk mat. Etter den saken som vi nå har vært gjennom, er det på tide å stoppe litt opp og sette spørsmålstegn ved om alle de sannheter som vi tidligere ikke har satt spørsmålstegn ved, fortsatt er gyldige.

At barn skal bli alvorlig syke – og noen dø – av matvarer som alle har den største tillit til, er svært tragisk, og det er noe som ikke kan aksepteres i vårt moderne samfunn. Vi føler alle med dem som er rammet av denne saken.

I vårt samfunn må alle som kjøper matvarer, være trygge på at de ikke løper noen risiko ved å spise helt vanlige matvarer fra produsenter som nyter stor tillit i markedet. På matvareområdet er man avhengig av at det er 100 pst. tillit blant forbrukerne til at aktørene i bransjen ivaretar de krav til kontroll, hygiene og kvalitet som man må kunne forvente av disse. Når tilliten ikke er der, vil dette få alvorlige konsekvenser for tillitsforholdet mellom forbrukerne og næringen. Når vi får episoder som E. coli-saken, ser vi også at tilliten fort blir borte, og at salget dermed faller raskt. Dette får store samfunnsmessige konsekvenser for forbrukerne, for bedriftene og for bøndene.

Nå når smittekilden antakeligvis er funnet – jeg må si «antakeligvis», for det er fortsatt en viss forvirring knyttet til om kilden er funnet – må man kunne stille spørsmål ved om saken har vært håndtert på en god nok måte av myndighetene og av kjøttbransjen. Vår oppfatning er at det må foretas en grundig gjennomgang av alle relevante sider av saken, og det er bra at Regjeringen nå varsler at dette vil bli gjennomført. Men at det går ca. en måned fra de første utbrudd til smittekilden er funnet, er ikke akseptabelt – det er altfor lang tid. Når utgangspunktet er et særdeles lavt toleransenivå for å akseptere utbrudd av dette slaget, må man ved et utbrudd forvente at det går kort tid fram til smittekilden er funnet. Vi kan ikke akseptere at dette tar flere uker.

Mattilsynet skal være en sikkerhetsmekanisme – det skal sikre at vi kan ha en matvaretrygghet her i landet som gjør at forbrukerne kan ha 100 pst. tillit til de produktene de kjøper. Det er grunn til å stille spørsmål ved om Mattilsynet denne gangen bestod prøven. Vi må nå få en grundig gjennomgang både av denne saken og av den totale organiseringen på matområdet. Følgende elementer må belyses i en slik gjennomgang:

• evaluering av E. coli-saken

• Mattilsynets organisering og arbeidsmetoder

• informasjonshåndtering

• kjøttbransjens kvalitetsrutiner

• produktenes opprinnelsesmerking og sporbarhet

I tillegg er det av avgjørende betydning å se nærmere på de nære bånd som finnes mellom aktørene i matvarebransjen. Bøndene er også eiere av de største produksjonsbedriftene, som f.eks. Gilde. Det vil derfor være grunn til å sette spørsmålstegn ved om samvirkebedriftene tør å stille harde nok kvalitetskrav overfor sine eiere, som også er de som leverer kjøttet. Tør slaktebilsjåføren fra Gilde som ser et dyr som er skittent eller har dårlig helse, si fra om at dette dyret kan han dessverre ikke ta med til slakteriet på grunn av en mulig smittefare? I tillegg har Mattilsynet stedlige representanter på slakteriene som vil bli knyttet til den enheten de skal kontrollere. Det vil også være naturlig å stille spørsmål ved om det er riktig at det er Landbruks- og matdepartementet som skal ha ansvaret for Mattilsynet, med den fare som her foreligger for sammenblanding mellom næringsinteresser og kontrollarbeid.

Denne saken har også avdekket at vi ikke har et godt nok system for opprinnelsesmerking og sporbarhet for kjøttprodukter. Dette må prioriteres, og jeg er glad for at landbruksministeren i sitt innlegg så sterkt signaliserte at dette er et arbeid som Regjeringen nå vil prioritere. Stortinget har også et Dokument nr. 8-forslag fra Fremskrittspartiet til behandling hvor disse problemstillingene blir belyst.

Inge Lønning (H) [10:40:22]: Under Tsjernobyl-ulykken i 1986 befant jeg meg tilfeldigvis på et ukelangt universitetsbesøk i Bulgaria, og avstanden til det stedet ulykken skjedde, er relativt kort. I løpet av en uke etter ulykken hadde borgerne i Bulgaria ikke hørt ett eneste ord fra myndighetene om det som hadde skjedd, og min egen kunnskap om det som hadde skjedd, fikk jeg pr. telefon med Oslo.

Det er helt åpenbart ikke den måten politiske myndigheter skal håndtere vanskelige trusselsaker på i forhold til befolkningens liv og helse. Slik sett kan man si at det vi har opplevd i Norge de siste ukene og månedene, har vært et eksempel på det motsatte, nemlig en ekstrem form for offentlighet, hvor nær sagt enhver tenkelig mistanke har vært ventilert på fjernsynsskjermen i daglige sendinger. Den måten å gjøre det på skaper også et problem, nemlig at de som skal ta imot informasjonen, har særdeles små muligheter for å vurdere hvor troverdig den er.

Jeg setter stor pris på at begge statsrådene viser betydelig ydmykhet og åpenhet når det gjelder å ønske en total evaluering av alle sider ved saken gjennom en uavhengig ekspertgruppe. Det er velbegrunnet. Men den kanskje aller viktigste siden man bør se på i den prosessen, er nettopp informasjonssiden, for det inntrykk som er skapt, er at her manglet det helt klart en overordnet informasjonsstrategi fra første øyeblikk av. Derfor har særlig den mest utsatte målgruppen, nemlig småbarnsforeldre, hatt grunn til å føle seg ganske forvirret etter hvert som man ble bombardert med ny og til dels motstridende informasjon. Det synes også å ha vært om ikke direkte faglig uenighet, så i hvert fall ulike tilnærminger fra respektive helsesidens – Folkehelseinstituttets – informasjon i saken og den informasjonen som har kommet fra Mattilsynet.

Dette taler for at man med tanke på fremtiden bør vurdere om det ikke bør være en fast strategi for hvorledes informasjonsvirksomheten overfor befolkningen skal håndteres, og det bør i hvert fall være helt klare regler for hvilken statsråd som skal ha det overordnede koordineringsansvaret for informasjonsvirksomheten. Denne saken viser jo at det lovgivningsarbeidet som ble forberedt av den forrige regjering, og som ble vedtatt av Stortinget i forrige stortingsperiode, sikkert kan være riktig på tegnebrettet, men at det er en konstruksjon som er meget komplisert, og som ikke minst når det gjelder fordeling av ansvar – hvem som har det politiske ansvar for hvilke deler av virksomheten – antakelig er altfor komplisert. Slike systemer kan være velegnet i godvær, men de er sjelden velegnet i stormkast. Derfor er det svært mye som taler for at man når den tid kommer at man skal trekke konklusjoner, bør plassere koordineringsansvaret hos helse- og omsorgsministeren.

Når alt kommer til alt, dreier mattrygghet seg om hensynet til menneskers liv og helse og det å sikre at menneskers liv og helse ikke utsettes for unødig risiko på grunn av for dårlig kvalitet på det som tilbys i butikkene. Når man har bestemt seg for at det skal gjennomføres en full evaluering, bør ingen trekke konklusjonene på forhånd – men jeg vil foreløpig i hvert fall signalisere at det er to hensyn som må være overordnet. Det ene er å vurdere hvorvidt faginstansene i dag har tilstrekkelig kompetanse og tilstrekkelig frihet og uavhengighet til å foreta de faglige vurderingene. Det andre er at det politiske ansvaret for informasjonsstrategien under kriser må tillegges vesentlig større vekt enn det som ble gjort den gangen man tegnet kartet.

Inge Ryan (SV) [10:46:04]: Det er en veldig alvorlig situasjon når unger blir syke av å spise mat man kjøper i butikken – ja, til og med opplever man at noen dessverre dør av den maten de spiser. Derfor har jeg full forståelse for at særlig de som har små unger, blir urolige før de får vite hva som er bra å spise, og hva som ikke er bra å spise. I denne perioden, mens man har undersøkt, har det vært noe usikkert hvor smitten kommer fra. Man har i det ene øyeblikket fjernet kjøttdeig fordi man trodde smitten kom derfra, i neste øyeblikk kommer den fra spekepølse, osv. Det er klart at dette skaper uro og til dels frykt hos mange foreldre.

Så må vi ta innover oss at dette er veldig komplisert. Å finne en slik type bakterie er veldig komplisert, for vi vet hvor mange komponenter som er i de ulike varene, og hvor mange steder man produserer de ulike varene. Jeg må si at den innsatsen ministrene i denne regjeringa og Mattilsynet har gjort i jakten på denne smittekilden, syns jeg har vært formidabel. Det er en komplisert oppgave, og jeg er veldig glad for at man nå ser ut til å ha kommet i mål med det.

Vi var enige i Stortinget om omorganiseringen av Mattilsynet i forrige stortingsperiode. Jeg er glad for at statsrådene nå signaliserer at man vil ta en gjennomgang av denne saken. Jeg syns det er altfor tidlig å konkludere, som enkelte gjør, med at man må endre organiseringen av Mattilsynet. Vi har så vidt kommet i gang med det nye Mattilsynet, og jeg syns at dette må få sette seg noe mer før man går ut og konkluderer. Vi fra SVs side vil også naturligvis se nøye på en evalueringsrapport før vi trekker de endelige konklusjonene.

Det dette handler om, er det som mange stortingsrepresentanter, og ikke minst fra mitt parti, har tatt opp tidligere, at vi i Norge må fokusere på trygg mat. Å fokusere på billig mat er det enkelte som gjør, men vi må fokusere på trygg mat, at vi kan være 100 pst. trygge for at den maten vi putter i oss, ikke er skadelig for helsa. Jeg tror at når vi har fått ryddet opp i denne saken, skal vi fokusere enda mer på rutiner både på slakterier, på gårdsbruk, på produksjonsanlegg og på hvordan vi kan optimalisere dette med trygg mat.

I dette perspektivet er kortreist mat en interessant bit. Det at vi sender maten rundt til mange steder, gjør det enda vanskeligere å spore hvor en eventuell smittekilde kommer fra. Vi har i dag en transport av mat som er formidabel, ikke bare i Norge, men også fra utlandet og inn til Norge.

Så har jeg registrert at det i media fra representanter har kommet kritikk mot statsråder i forbindelse med håndteringen av denne saken. Det må jeg si at vi i mitt parti stiller oss uforstående til. Vi kan ikke se at noen statsråd kunne håndtert denne saken på noen annen måte. Man har valgt å kjøre en åpenhetslinje, og man har valgt å sette inn nødvendige ressurser. Det har vært fullt trøkk hele veien for å prøve å finne denne smittekilden, og man lyktes til slutt. Jeg vil ta avstand fra den kritikken som enkelte har kommet med mot regjeringsmedlemmer i denne saken.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:50:17]: Saka me har fått ei ryddig utgreiing om i dag, viser at manglande mattryggleik kan få tragiske konsekvensar. Tankane våre er difor hos offera for den smitta maten – det dei har vore gjennom, og det som faktisk mange av dei enno er inne i.

Denne vonde saka har òg i sterk grad vore prega av ein knuande og vond utryggleik: Kva er trygt å eta? Vil smittekjelda verta funnen? Kan me stola på at kontrollapparatet – som skal sikra at den maten me et, er rein og smittefri – fungerer slik det skal?

Eigentleg har denne saka to hovudutfordringar: for det første å finna smittekjelda, og for det andre igjen å styrkja tilliten til Mattilsynet.

Om smittekjelda veit me no at smitten kom frå spekepølse, og så vidt eg forstår, går søket framleis etter korleis smitten kan ha kome dit. Etter det eg les, kan det verta vanskeleg å få dette klårlagt. Dette viser kor viktig det er å ha matvarer som kan sporast tilbake til leverandør og produsent.

Ei betre merking vil gje forbrukarane betre tryggleik, og det faktumet at god merking gjev større tillit, gjer dette også til ein fordel for dei som produserer og omset mat.

Fleire har vore kritiske til delar av Mattilsynets kommunikasjon i denne saka. I etterpåklokskapens lys bør me innsjå at mange forbrukarar opplevde informasjonen som noko skråsikker, og når så kontrameldingane kom, auka forvirringa og med det utryggleiken. Dette har gjort noko med heile tilliten til kontrollapparatet for mattryggleiken vår. Statsråden, eller statsrådane, har ei stor utfordring i å byggja opp att denne tilliten. Mattilsynet treng rett og slett stor tillit hos forbrukarane. Folkehelseinstituttets rolle, metodebruk og samspel med Mattilsynet bør òg sjåast på.

I slike saker er det òg uvurderleg viktig at politisk leiing er tilgjengeleg og godt synleg heile tida. Det har i rimeleg grad vore tilfellet òg, for det er til sjuande og sist der det endelege ansvaret ligg. Men det at ein statsråd òg kan vere open om usikkerheit, kan i visse situasjonar faktisk gje grunnlag for tillit. Og det er vel nettopp det denne saka me har vore inne i no, er eit døme på, nemleg at det at ein på ein god måte kan gje uttrykk for at ein ikkje beherskar alt, eigentleg kan gje tillit.

Kristeleg Folkeparti meiner at me treng ei fordomsfri vurdering av om den politiske leiinga for Mattilsynet som me har no, er den rette organiseringa. Kristeleg Folkeparti ventar at ingen i utgangspunktet går i skyttargrava, men at me kan få ei sakleg og god drøfting òg av denne viktige sida.

Denne saka viser med all tydelegheit kor viktig mattryggleik er for folkehelsa. E. coli-utbrotet, saman med fugleinfluensa, meir bruk av miljøgifter og ei meir globalisert matomsetning, osv., gjer at mattryggleik vert eit stadig viktigare tema for forbrukarane.

Vi treng no eit samla politisk grep om desse utfordringane. Difor vil Kristeleg Folkeparti be Regjeringa om å leggja fram ei stortingsmelding om mattryggleiken vår. Ei slik melding bør sjølvsagt evaluera erfaringane frå denne matskandalen, men òg vurdera den politiske organiseringa av tilsynet med mattryggleiken. Vidare må ei slik melding skissera moglege utfordringar knytte til matindustrien, til miljøet, til den globale handelen og til forbrukarendringar og leggja fram strategiar for korleis me kan møta desse utfordringane.

Me treng ei melding som kan leggja til rette for ein breiare politisk debatt om mattryggleiken enn det som me har moglegheit for i dag. Me treng ein slik debatt for å møta utfordringane i framtida på ein god måte.

Eg vil be statsrådane klårgjera om dei vil leggja til rette for ei slik brei politisk handsaming, altså med ei melding til Stortinget. Eg håpar me får eit positivt svar på det.

Oppgåva no er omgåande å forsterka tilliten til kontrollen med mattryggleiken. Det er ein fordel for alle partar, først og fremst for forbrukarane, men òg for produsentane og for kontrollapparatet.

Regjeringa si hovudoppgåve er no å sørgja for at denne tilliten igjen vert styrkt!

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:55:17]: Lat meg fyrst utrykkja medkjensle overfor dei enkeltpersonane og familiane som er ramma av sjukdom, og som har gått gjennom ei svært vanskeleg tid. Familien som mista barnet sitt, fortener spesiell merksemd og omtanke.

To statsrådar har no gjort greie for sitt arbeid med E. coli O103. Det kan ikkje vera tvil om at dei har handtert saka med største alvor. Dei har delt oppgåvene, dei har halde god kontakt med kvarandre og med sine respektive faginstansar, inklusiv klår melding om at det ikkje skal stå på ressursar når det gjeld å finna smittekjelda.

Statsrådane har oppført seg ryddig og audmjukt. Det er rett i ei så krevjande sak. Dei har òg varsla ei ekstern evaluering av arbeidet. Det er klokt å få ei grundig vurdering av innsatsen. Det vil gi kunnskap og erfaring til seinare saker. Det er òg bra at Regjeringa alt no varslar ein offensiv innsats for sporing. Det er ei sak som er overmoden. Bønder, fôrprodusentar, veterinærar og matbransjen har alle data. Regjeringa tek no nødvendig ansvar for å følgja maten tilbake til utgangspunktet.

Senterpartiet har med stigande undring følgt opposisjonen sine mange utfall og innfall i ein svært krevjande situasjon. Både Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre har følgt opp Framstegpartiet sitt spørsmål om landbruks- og matministeren sin habilitet – ei uforståeleg og unødvendig avsporing, som ikkje lenger er noko tema.

Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre kan vel elles ha sett noregsrekord i ansvarsfråskriving og etterpåklokskap når dei i desse siste vekene har framført kritikk mot måten Mattilsynet er organisert på. Det er fem månader, og ikkje fem år, sidan dei styrte dette landet. Det er jo nettopp desse partia som har ansvaret for dagens organisering. Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet var djupt ueinige i måten som regjeringa Bondevik-II rusha fram organiseringa av Mattilsynet på. Budsjett-innst. S. nr. 8, Tillegg nr. 1 for 2002 – 2003, inneheld m.a. følgjande merknad:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti, har konstatert at Regjeringen har gjennomført en prosess i meget stor hastighet, noe som ifølge flere høringsinstanser har medført at mange ikke føler at saksbehandlingen har vært forsvarlig. Det vises til at det bl.a. er gjennomført høringsmøter med meget kort varsel og uklar status.»

Riksrevisjonen har elles kome med kraftig kritikk mot departementet for førebuinga til og gjennomføringa av organiseringa av Mattilsynet. Det singlar i glas når stortingsrepresentant Lars Sponheim møter landbruks- og matminister Lars Sponheim si mangelfulle handtering av den saka – ei sak som for tida er til behandling i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Det er elles interessant å registrera at Framstegspartiet ynskjer forsterka innsats frå ulike instansar. Framstegspartiet føreslo 50 mill. kr i kutt i budsjettet for 2007 til Mattilsynet.

Så har m.a. Erna Solberg nytta ei krevjande tid for mange til å så tvil om kvaliteten på norsk mat. Det er viktig å minna om fakta, t.d. at EU sin samlerapport seier at medan 80 pst. av salmonellatilfella i Noreg kjem av smitte frå utlandet, kjem 90 pst. av tilfella i t.d. Nederland og Tyskland frå smitte innanlands.

Mange har grunn til å gleda seg over at landet har ei regjering som prioriterer trygg mat, som held fram at det er eit viktig konkurransefortrinn, og som ser samanhengen mellom trygg mat og god dyrehelse. Ingen kan vera heilt sikker på at all mat alltid er 100 pst. trygg. Ei ekstern evaluering av denne saka vil vera eit viktig bidrag for ytterlegare innsats for høg matkvalitet.

Vi skal heller ikkje konkludera på førehand når det gjeld ei slik evaluering. Men lat meg no til slutt minna om at det faktisk er viktig at det er samband mellom Landbruks- og matdepartementet og bonden.

Lars Sponheim (V) [11:00:40]: La meg få lov til å starte med å oppklare den åpenbare misforståelsen som parlamentarisk leder for Senterpartiet gav uttrykk for: Jeg og Venstre for øvrig har ikke på noe tidspunkt gitt uttrykk for usikkerhet om organiseringen av Mattilsynet, og vi har heller ikke stilt spørsmål ved landbruksministerens habilitet. Men vi har registrert at habilitetsspørsmålet har vært reist i debatten. Så dette var ikke sant.

Vi har nå hatt en matskandale som har vart i nær to måneder. Dette har vel mer og mer fått karakter av å være en informasjonsskandale, slik representanten Lønning pekte på i sitt innlegg.

Mange barn er smittet, og så langt har det krevd et barns liv. Frykt, usikkerhet og økende undring i en hel befolkning har kommet i kjølvannet. Da må alle ha lov til å undre seg. For oss i denne sal er det jo slik at vår undring over og vår kontroll med myndighetene retter seg mot Regjeringen og ansvarlige statsråder. Det er vår plikt. Det må være lov å undre seg, slik mange har gjort, når Folkehelseinstituttets representanter fra dag én framstår som skråsikre. «Kjøttdeig fra Gilde» ble på en måte et slagord som bortimot gikk igjen. Man visste ikke, men man var tilsynelatende skråsikker.

Fra mitt ståsted opplevde jeg at Mattilsynet forsøkte å være noe mer reservert, men framstod likevel tilsynelatende godt samkjørt. Det må være lov å undre seg over – det var også påfallende – et folkehelseinstitutt som var skråsikker på at kilden var kjøttdeig, helt fram til det var gått noen timer. Da var de skråsikre på at kilden var en annen, men de visste ikke. Det må være lov å undre seg. For det er slik med mat at vi bare må ha det, flere ganger om dagen, og foreldre tenker på sine barn hele dagen. Da er det ingen løsning å si: Slutt å spise – vi skal evaluere dette, og så kan man begynne å spise igjen når vi har gjort det! Det er ikke slik. Man må spise, og man må forholde seg til at myndighetene gir klare råd om hvordan man skal oppføre seg.

Etter hvert som ukene har gått med denne skandalen, har etter mitt skjønn mangelen på overordnet politisk ledelse og informasjon vært påfallende. Det er en misforståelse at dette ikke kan kombineres med tilsynets uavhengighet. Med all respekt for fagfolkene og bakteriologenes jakt: Når folk er utrygge, er det en regjerings overordnede plikt å utøve ledelse, gi informasjon og råd som folk kan forholde seg til. Det er mange som har reist kritikk mot dette. Jeg kan f.eks. nevne den kjente kommunikasjonseksperten Nils Petter Nordskar, som for noen dager siden skrev i Dagens Næringsliv:

«Myndighetene har opptrådt deprimerende og skandaløst unnvikende i E. coli-saken.»

Dagsavisen skrev i en oppsummering:

«Myndighetenes håndtering av E. coli-saken har vært rotete, kaotisk og uklar, mener en rekke mataktører. Nå krever de opprydding.»

Folk forstår og aksepterer informasjon om at årsaken, kilden, ikke er funnet. Folk forstår når man gir uttrykk for usikkerhet, og at man er på jakt. Folk trenger trygghet for at alt blir gjort for å finne årsaken. Men folk trenger også råd om hvordan man skal håndtere mat mens man venter på råd, råd som bør ha en holdbarhet som varer lenger enn noen timer. Dette er ikke ukjent for folk. Alle rundt omkring i norske lokalsamfunn som vet hvordan primærhelsetjenesten håndterer vann som er smittet av mange bakterier, vet at dette går an. Man får av og til råd om at det er så mye bakterier at vannet, kanskje vårt viktigste næringsmiddel, er en fare, og at man skal koke vannet inntil videre, til det kommer nye råd. Det forstår folk, og de oppfører seg deretter. Jeg tror det er den type råd som står seg, og som det er nødvendig å gi i en usikker situasjon, i det informasjonskaos som vi til tider har opplevd her.

Kanskje er vi nå midt oppe i en skandale som gjør at noe av uskylden i norsk matforsyning er blitt borte. Kanskje folk nå må leve med en større risikobevissthet.

Det er heller ikke grunn til å undergrave de avklarte ansvarsforholdene. Hovedansvaret ligger hos aktørene i matkjeden. Myndighetene har et tilleggsansvar for å se dem i kortene, slik at lover og regler blir etterfulgt. Men man har også et personlig ansvar som handler om kunnskap og oppmerksomhet hjemme. Selv om alt er rett fram til kjøkkenet, kan mye gå galt hjemme. Her trenger vi kunnskap og informasjon. Se hvordan det er blitt viktig i utlandet!

La meg avslutte med å gi uttrykk for at jeg er tilfreds med den selvkritikk på viktige områder som matministeren kom med i sitt innlegg i dag, og også den selvkritikken som statsråd Brustad gav uttrykk for på vegne av Mattilsynet. Jeg savner vel noe mer selvkritikk fra statsråd Brustad på vegne av seg selv og Folkehelseinstituttet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [11:06:05]: Jeg har først lyst til å takke de aller fleste for det jeg mener er veldig konstruktive innlegg i en svært vanskelig situasjon for alle involverte parter. Som flere også har sagt fra talerstolen, er det selvfølgelig først og fremst alvorlig for dem som er blitt rammet av dette. Som småbarnsmor selv har jeg ingen problemer med å skjønne at folk har vært redde og fortsatt til dels også er det.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sa at det er avdekket svakheter i prosessen. Derfor er det viktig med full evaluering av saken. Det skal Regjeringen sette i gang med. Jeg vil også si i forhold til en del av det som er sagt omkring informasjon, at det er helt klart at det er en viktig del av den evalueringa som skal skje.

Når det så gjelder representanten Kielland Asmyhrs spørsmål, om maten vår er trygg nok, har vi vel gjennomgående veldig trygg mat i Norge, men denne saken har jo vist oss at vi ikke kan lene oss tilbake og tro at alt går av seg selv. Det er en kamp som helt klart må kjempes hver dag, i alle ledd og på alle nivåer. Da er det selvfølgelig avgjørende viktig at regelverk følges, at bransjene tar det på største alvor, og at vi har et effektivt tilsyn.

Så sa representanten Lønning at i denne saken har det vært en – jeg tror Lønning brukte uttrykket – ekstrem form for åpenhet. Det illustrerer hvor vanskelig dette er. Det meste av kritikken har jo gått på at det har vært for lite åpenhet, at man har visst for lite, at det har tatt for lang tid, og at lister skulle på bordet – flere enn dem som ble lagt fram. Men så kommer det også kritikk for at det er for mye åpenhet. Det illustrerer at dette har vært og er meget vanskelig, og derfor må man selvfølgelig gå gjennom alle sider av den saken.

Når det så gjelder hvem som skal koordinere og hvem som har ansvaret osv., konstaterer jeg bare at det er den forrige regjering som har fått støtte i Stortinget for den konstruksjonen som er nå. Vi lytter og er selvfølgelig åpne for innspill som gjelder både system og håndtering når vi skal stake opp kursen framover.

Så til representanten Sørfonn. Når det gjelder matsikkerhet og gjennomgang, mener Regjeringa at det viktigste nå er å få på plass den eksterne evalueringa og se hva som kommer ut av det, med eventuelle forslag til forbedringer både av system og håndtering, og så får vi ta det derfra. Men det er ingen uenighet om viktigheten av at mattrygghet i denne sammenhengen er jobb nr. 1 både for landbruks- og matministeren og meg. Så får vi komme tilbake til hvilken måte som er egnet for å holde Stortinget orientert, og vi skal selvfølgelig også inkludere viktige og nyttige innspill som har kommet fra denne talerstolen i dag.

Når det så gjelder representanten Sponheim, vil jeg si at det var noen kriser også under den forrige regjering, og de fleste opposisjonspartier gav den forrige regjering arbeidsro når man stod midt oppe i vanskelige og viktige kriser. Det syns jeg er en ryddig og god måte å jobbe på. Representanten Sponheim må jo også vite som tidligere regjeringsmedlem i flere omganger at kriser er svært vanskelige, og da må jobb nr. 1 være å finne ut av de saker som til enhver tid er vanskelige. Så får en ha kritisk øye på hva som eventuelt ikke gikk fullt så bra, etterpå.

Så til noe annet Sponheim tok opp her. I en situasjon der våre fagmyndigheter tilrådde at man ikke skulle spise kjøttdeig, mener virkelig Sponheim at ansvarlig statsråd – matministeren eller jeg – skulle overprøve fagmyndighetene og si noe annet? Det mener jeg ville ha vært helt uforsvarlig, fordi ingen av oss er fagpersoner. Vi må stole på de faglige myndigheter vi har, og matloven er klar på at en skal handle på mistanke. Så får man i etterkant diskutere graden av skråsikkerhet, som flere har vært inne på, men dette er altså ingen enkel sak.

Vi er heldigvis nærmere en løsning. Det er en alvorlig sak, som vi skal lære av. Vi håper å unngå slikt, men i den grad liknende saker skulle oppstå i framtida, må vi sørge for at vi er enda bedre skodd.

Statsråd Terje Riis-Johansen [11:10:51]: Jeg vil også takke for en god diskusjon i Stortinget her i dag. Nå har helse- og omsorgsministeren kommentert en del av de enkeltelementene som har kommet opp, og jeg skal ikke gjenta det, men slutte meg til de vurderingene.

Jeg synes det som en avslutning på debatten er grunn til å konkludere med at jeg oppfatter at det er enighet om det som er viktig, hovedsakene, i denne saken. Det synes jeg er veldig bra, og det er et godt utgangspunkt for å jobbe videre.

Jeg har seks punkter på blokka mi i forhold til det.

Det er selvsagt ingen tvil om at alle er enige om alvoret i en sånn sak som denne, og det skulle nær sagt bare mangle. Det har vi som en felles inngang i det videre arbeidet.

Behovet for en evaluering oppfatter jeg at det er bred enighet om. Det virker også som det er bred enighet om å hente inn internasjonal ekspertise, som vi har sagt fra Regjeringen. Vi har ikke hørt noe annet om det, og det er bra.

Så er vi enige om at informasjonsbiten i praksis er det mest krevende rundt det som har skjedd, og at det å kommunisere i de spørsmålene som har vært oppe til debatt rundt E. coli-saken, er veldig krevende. Jeg synes representanten Lønning i og for seg illustrerte det godt med å ta det ene ytterpunktet med Tsjernobyl, hvor i og for seg folk kan få et inntrykk av trygghet fordi de ikke vet, og situasjonen her, hvor åpenhetslinjen er blitt brukt, med de utfordringene det skaper i et informasjonsarbeid. Det tror jeg egentlig er et godt bilde på det som denne saken handler om.

Punkt fire: Jeg oppfatter at det i denne salen er full enighet om å definere mattrygghet som et hovedprinsipp i både matpolitikken og landbrukspolitikken videre. Det er bra.

For det femte oppfatter jeg at spørsmålet om sporbarhet, som også jeg brukte en del tid på i mitt innlegg, er noe som vi er enige om at vi skal jobbe videre med, og det skal vi starte på umiddelbart.

For det sjette oppfatter jeg også at det er bred enighet om den faglige inngangen til slike spørsmål. Selv om en kan diskutere rundt nivellering i forhold til politiske kommentarer og det som er rundt det, oppfatter jeg likevel at vi i bunnen har en felles forståelse av at det som er viktig, er at det er det faglige som er fundamentet for den type jobbing som vi har vært igjennom nå. Det syns jeg er en betryggende konklusjon i en krevende sak som har krevd både tid og engasjement, og som også har vært krevende utover det for veldig mange den siste tiden. Vi skal ta med oss dette videre og sørge for at det blir jobbet videre med det, bl.a. basert på de konklusjonene som jeg trakk nå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Presidenten vil foreslå at redegjørelsene av helse- og omsorgsministeren og landbruks- og matministeren om den alvorlige situasjonen som har oppstått på grunn av sykdomsutbrudd knyttet til bakterien E. coli O103, vedlegges protokollen.

– Det anses vedtatt.