Hans Olav Syversen (KrF) [11:24:12]: Det kunne nesten vært fristende å fortsette på forrige debatt et lite øyeblikk, men jeg skal avstå, for dette er et viktig tema som trenger den tiden som er avsatt her i dag.

Som presidenten nevnte, er hovedfokuset i justispolitikken ofte rettet mot gjerningspersonen, og det er ikke unaturlig. Samfunnet skal reagere når kriminalitet begås, og av og til er fengsel en nødvendig reaksjonsform. Men når mamma eller pappa må i fengsel, er det ikke bare gjerningspersonen vi snakker om.

Mange av de innsatte i norske fengsler har barn, og disse barnas livssituasjon påvirkes selvfølgelig i betydelig grad når en av dem de er aller mest glad i, forsvinner fra deres daglige liv. Barna kjenner savn, de kan bli deprimerte, få psykososiale problemer og i en del tilfeller også føle skyld og skam. Mobbing er dessverre også et kjent problem for mange av disse barna. Derfor er det nødvendig at samfunnet har fokus på disse barna, slik at vi sammen med deres nærmeste kan gi dem et best mulig fundament for livet videre.

De innsatte har også foreldre, ektefeller eller samboere, søsken og venner. Også disse berøres av en dom om langtidssoning. Den fortvilelse som mange foreldre opplever når deres eget barn må sone i fengsel, er en stor følelsesmessig påkjenning. Her ligger det også kanskje en følelse av at man selv har sviktet som foreldre, noe mange sliter med.

Soningskøen er lang. En av justisministerens viktigste oppgaver er å fjerne denne køen og redusere ventetiden fra dom til soning. Kriminalomsorgen har derfor i lengre tid fokusert på antall soningsdøgn og effektiv kapasitetsutnyttelse. Det har vært nødvendig. Men suksess innenfor kriminalomsorgen kan ikke alene måles i antall soningsdøgn og i den prosentvise kapasitetsutnyttelsen. Soningens innhold og i hvilken grad man evner å ta hensyn til de innsattes pårørende har også betydning for om vi kan si oss fornøyd med vår kriminalomsorg. Det håper jeg at Regjeringen vil være enig i.

I fengslene arbeider mange ildsjeler som har et genuint engasjement for de innsattes situasjon. De legger ned et betydelig arbeid for å motivere og legge til rette for at innsatte kan leve et kriminalitetsfritt liv etter endt soning. Mange av de ansatte er også svært bevisst på at kontakt mellom den innsatte og dennes pårørende i mange tilfeller er avgjørende for at målet om rehabilitering skal nås.

Dette opptok den forrige regjeringen og den forrige justisministeren. Jeg vil nevne at det er bygget besøksleiligheter både på Bredtveit og ved Leira fengsel som en konsekvens av statsbudsjettet for 2005. Men vi kan ikke si oss fornøyd med dette. Det er behov for å bygge flere slike leiligheter i andre fengsler, og jeg håper at den nåværende regjering vil bidra til at så skjer.

Vi må vel allikevel, på tross av gode medarbeidere i fengslene, si at familienettverket generelt har for svake kår i norske fengsler i dag. Normalt tilbys én times samvær pr. uke. Dette er ikke tilstrekkelig for at kontakten med barn, samboer eller ektefelle og nære pårørende kan opprettholdes. Ofte sitter den innsatte i et fengsel langt borte fra der hvor de pårørende bor. Det kan også vanskeliggjøre jevnlige besøk. Det er heller ikke likegyldig hvordan fengslene legger til rette for besøk.

Besøksrommet bør være egnet for slikt samvær. Foreningen for Fangers Pårørende kan vise bilder av små og ganske så utrivelige besøksrom, hvor en liten kasse med leker står stuet bort under en vask ved siden av kurven for brukte lakener. Slik ønsker vi ikke å ha det. Vi ønsker ikke å gjøre situasjonen for fangers barn vanskeligere enn den allerede er. Derfor vil jeg utfordre Regjeringen til å presisere overfor kriminalomsorgen hvilke forventninger som stilles til fengslenes besøksrom. Dersom det trengs økonomiske ressurser for å oppgradere disse rommene til egnede arenaer for samvær med barn, kan statsråden vente støtte fra Kristelig Folkeparti til å prioritere dette.

I helsevesenet har man rutiner for å følge opp de pårørende. Slike rutiner finnes ikke i kriminalomsorgen. Det er et tankekors. Fra Kristelig Folkepartis side mener vi det er nødvendig at kriminalomsorgen utarbeider rutiner for hvordan man skal legge til rette for kontakt mellom den innsatte og dennes barn. Slik kontakt skal selvsagt kun skje frivillig, og den skal alltid skje på barnas premisser. Men når kontakt er ønskelig, må fengslene ha plikt til å tilrettelegge for at dette kan skje i gode former.

Pårørende trenger informasjon om hva de kan forvente når en de er glad i, må i fengsel. Et tilbud om omvisning vil f.eks. kunne gi barn en større grad av ro for at nettopp deres pappa eller mamma har det godt, selv om han eller hun er i fengsel. De pårørende trenger også en arena for å stille de mange spørsmål som familien generelt og barna spesielt har om den nye situasjonen.

Hassel fengsel i Buskerud er det eneste fengselet i Norge som har ansatt en egen nettverkskoordinator. Nettverkskoordinatoren stimulerer til og legger til rette for kontakt med familie og andre pårørende som har en positiv effekt på den innsatte, og som kan være til hjelp ved løslatelsen. Vi vet at et godt nettverk er den beste garanti mot en videre kriminell løpebane etter løslatelsen. I Kristelig Folkeparti mener vi derfor at flere fengsler bør ha en slik koordinator.

La oss ikke glemme det sivile samfunn. Vi skal ikke legge alt på stat eller kommune. Vi har frivillige organisasjoner. Vi har Foreningen for Fangers Pårørende, som yter et stort bidrag for å hjelpe, og som jeg av egen erfaring vet gjør en stor innsats i så måte. Vi har Røde Kors, og vi har Kirkens Bymisjon. Disse tre ønsker å lage et senter for fangers barn på Østlandet. Senteret skal tilby ulike hjelpetiltak, f.eks. leksehjelp, aktiviteter og avlastning, ikke minst for den av foreldrene som har aleneansvaret når den andre er i fengsel. Kristelig Folkeparti støtter helhjertet opp om et slikt prosjekt. Jeg er gjort kjent med at Justisdepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet har fått en slik søknad. Dessverre har Justisdepartementet avslått søknaden, men vi kan jo høre i dag om statsråden har andre penger enn det de har i Justisdepartementet, slik at man kanskje kan få realisert dette gode tiltaket.

Så vil jeg gå over til en annen del av det som er tatt opp i interpellasjonen. Det gjelder trygdelovgivningen. Det er behov for å endre den for å sikre at den som blir aleneforsørger, fordi den andre soner en fengselsstraff, også anses som aleneforsørger i lovens forstand. Mange opplever betydelige økonomiske problemer i forbindelse med at en voksen i familien må sone en straffedom. Det har aldri vært meningen at gjerningspersonens familie skal straffes for ugjerningen. Derfor bør samfunnet på denne måten stille opp for dem på lik linje med andre aleneforeldre. Kristelig Folkeparti fremmer forslag om dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og håper at Regjeringen kan følge dette opp i budsjettet for 2007.

Når personer med utenlandsk statsborgerskap begår alvorlig kriminalitet, kan de i tillegg til fengselsstraff også bli utvist fra Norge. Flere av disse har barn som bor her i landet. Tall fra 2001 viser at mer enn 40 barn fikk sin far utvist på grunn av straffbare forhold det året. Jeg har lyst til å henlede statsrådens oppmerksomhet på at Foreningen for Fangers Pårørende mener at Barnekonvensjonens krav om at barnets beste skal tillegges stor vekt, i for liten grad overholdes av utlendingsmyndighetene i disse utvisningssakene. Myndighetene innhenter så å si aldri uttalelser fra barn, men legger nærmest utelukkende vekt på samværshyppighet og omfang av det samvær som har funnet sted.

I barneloven er det oppstilt en syv års aldersgrense for når barn har rett til å uttale seg i forbindelse med bosted ved foreldrenes samlivsbrudd. Tilsvarende aldersgrense finnes i adopsjonsloven og i barnevernsloven.

I Kristelig Folkeparti mener vi at også utlendingsmyndighetene i tråd med Barnekonvensjonens regler må spørre barn over syv år om de har synspunkter i saker hvor det er aktuelt å utvise en av foreldrene. Slik praksis nå er, er aldersgrensen tolv år. Vi mener også at Utlendingsnemnda bør avgjøre utvisningssaker i full nemnd når utvisning kan medføre splitting av familie.

Jeg har nå redegjort for en del synspunkter fra Kristelig Folkepartis side. Jeg er spent på hvordan barneministeren, som tverrsektorielt har ansvar for barn, ser på disse vurderingene, og hva hun generelt mener kan gjøres for å styrke forholdene for barn – og for så vidt andre pårørende – av dem som er i fengsel.

Statsråd Karita Bekkemellem [11:34:47]: La meg innledningsvis få lov til å takke representanten Syversen for at han tar opp et tema som angår en svært sårbar og utsatt gruppe av barn og unge samt deres familie og nærmiljø. Det er helt riktig, som interpellanten sier, at det er vanskelig for barn og familie når mor eller far må i fengsel. Fangers pårørende møter mange og sammensatte utfordringer på en rekke områder. Jeg er derfor helt enig i at det er særlig grunn til å fokusere på situasjonen til fangers pårørende, og særlig fangers barn.

Det å bli innsatt i fengsel medfører ikke at man slutter å være forelder eller slutter å være glad i barna sine eller partneren sin. Mange i fengsel skal også være foreldre og partnere etter løslatelse. Derfor er det viktig at relasjonene, der dette er ønskelig, ivaretas på en best mulig måte, også i forbindelse med soning.

Innsatte i alle lukkede fengsler har som hovedregel mulighet til å få besøk av sine barn i besøksrom. Etter hva vi kjenner til, har over halvparten av norske innsatte barn, og et flertall av disse har kontakt med barna ukentlig eller oftere. Disse opplysningene har vi fra en levekårsundersøkelse blant innsatte foretatt av forskningsstiftelsen Fafo i 2004. Dette er viktig informasjon, fordi det betyr at fengslene langt på vei jobber for å tilrettelegge for kontakten mellom foreldre og barn ved besøk og via telefon.

Jeg har lyst til å si at det ikke må herske noen tvil om at Regjeringen er innstilt på å se på mulighetene vi har til å forbedre kontakten, og sånn sett vil jeg også ta med meg de helt klare innspillene som representanten la fram i sitt innlegg.

Kriminalomsorgen skal legge til rette for besøk og for at barns behov blir ivaretatt når de er på besøk i fengslene. Det er viktig at besøket oppleves som godt og bra for barna. Justisdepartementet har de senere årene økt innsatsen overfor barn av innsatte ved å etablere besøksleiligheter, som representanten også var inne på, ved Bredtveit fengsel og Trondheim fengsel. Ved disse to fengslene tilbys det et utvidet besøkstilbud for barn som har mor eller far i fengsel. En forutsetning for at innsatte skal få besøk av barn i besøksleilighet, er at det føres kontroll med besøket, og at de innsatte er positivt innstilt til å motta foreldreveiledning. Som tidligere nevnt er utgangspunktet barnets behov for kontakt, og derfor legges det stor vekt på et godt samspill, bl.a. gjennom foreldreveiledningen. Foreldreveiledningen skal bidra til å styrke omsorgen og oppveksten for barn og unge. Arbeidet med foreldreveiledning ble iverksatt for å forebygge psykososiale vansker og redusere samspillsvansker mellom foreldre og barn. Den overordnede målsettingen med veiledningen er å forbedre kontakt og kommunikasjon mellom foreldre og barn, mellom fagfolk og foreldre og mellom fagfolk og barn.

Justisdepartementet har utarbeidet særregler for besøk i disse leilighetene. Hovedregelen er at overnatting i leilighetene kan gjennomføres med ett besøk ett døgn pr. måned. I særlige tilfeller kan antall besøk og varighet utvides. Enkelte andre fengsler ønsker også å benytte besøksleiligheter til overnatting av innsattes barn, og denne ordningen vil iverksettes i flere fengsler.

Det er viktig at innsatte under fengselsoppholdet og etter løslatelse skal kunne følge opp sitt ansvar som foreldre og ivareta sine barn på en god måte. Vi vet at mange innsatte har vært i kontakt med barnevernet eller andre hjelpetjenester fordi de ikke makter, eller de strever med, oppgaven sin som foreldre. Det er derfor et helt klart behov for å styrke de innsattes rolle som foreldre, som interpellanten tar opp. Av den grunn er det òg igangsatt både foreldreveiledningsgrupper og pappagrupper i en rekke fengsler i løpet av fjoråret og dette året.

I 2005 ble det utformet en modell for foreldreveiledning for innsatte foreldre. Barne- og likestillingsdepartementet har sørget for opplæring i foreldreveiledning til ansatte i kriminalomsorgen, og dette er et viktig satsingsområde, som skal gjennomføres i de fleste fengslene framover. Hittil har foreldreveiledning vært prøvd ut i fire–fem fengsler, og etter det vi har fått opplyst, har de ansatte i kriminalomsorgen gitt positive tilbakemeldinger og er svært fornøyde med opplegget. Meningen er at foreldreveiledning skal prøves ut i flere fengsler høsten 2006. Målet med veiledningen og foreldregruppene er å styrke foreldreferdighetene og sette i fokus barnas behov når foreldrene gjennomfører en fengselsstraff.

Tabu, skam, savn, sorg og sinne er en del av hverdagen for mange barn av innsatte. Det kan være vanskelig å snakke om og forholde seg til at far eller mor, en du er glad i, er i fengsel. Jeg tror heller ikke det er så uvanlig at pårørende møter fordommer. Dette kan det være vanskelig å møte alene i barnehagen, på skolen, i fritiden eller i møte med hjelpetjenestene, og behovet for gode støttespillere er stort. Derfor tror jeg at det er viktig at vi tør tenke enda mer utradisjonelt, kanskje trekke inn flere frivillige organisasjoner i dette arbeidet. Jeg tror også, som interpellanten var inne på, at dette vel er et tema som vi ikke har klart å sette nok i fokus de senere årene. Vi har behov for å se på, som interpellanten var inne på, både den økonomiske situasjonen for den som sitter igjen hjemme med omsorgsansvaret for barna, og hvordan vi skal klare å tilrettelegge for at barna blir ivaretatt på en bedre måte.

Vi vet at Foreningen for Fangers Pårørende i en årrekke har bistått pårørende og andre aktuelle instanser eller tjenester, og den har gjort en fantastisk jobb. Blant annet har den bistått fengslene og kommet med mange gode innspill til hvordan kriminalomsorgen kan legge til rette for besøk. Foreningen er svært aktiv og har tatt initiativ til undersøkelser, prosjekter og informasjon, bl.a. har den gitt ut to informasjonshefter om barn med foreldre i fengsel. Kriminalomsorgen har – heldigvis, vil jeg si – et godt og ustrakt samarbeid med Foreningen for Fangers Pårørende.

Også Barne- og likestillingsdepartementet har et godt og svært nyttig samarbeid med foreningen og har i de senere årene støttet et viktig tiltak som jeg har lyst til å nevne her. Barn av innsatte er en sårbar gruppe, også i forhold til fattigdomsproblemer, og foreningen har fått mange henvendelser fra pårørende som etterspør tilbud til barn og unge. Vi vet fra tidligere undersøkelser at fire av ti innsatte befinner seg under fattigdomsgrensen, og at de innsatte generelt har langt lavere bruttoinntekt enn befolkningen for øvrig. «Ungdom med foreldre i fengsel» er et ferie- og fritidstiltak som fikk tilskudd i 2005 og i 2006 – jeg vet at representanten kjenner godt til det. Tiltaket byr på aktiviteter og er et møtested for unge pårørende. Her samarbeider man med Oslo Røde Kors, som for øvrig har etablert en følgetjeneste for fangers barn. Etter min vurdering er dette et viktig tiltak rettet mot en særdeles sårbar gruppe, der forebygging og rehabilitering er nødvendig. Tilbakemeldingene er svært gode, og det er vi veldig glade for. Som jeg har nevnt tidligere, er det knyttet tabu og skam til det å ha en forelder i fengsel. Det kan være vanskelig å snakke om dette med venner og andre i nærmiljøet. Derfor tror jeg det er viktig at vi har tiltak som har et spesielt fokus, der det tas hensyn til den belastningen det er å være barn med foreldre i fengsel, og at vi som samfunn kanskje bør ha mer offentlig debatt om disse spørsmålene enn det vi faktisk har hatt de senere årene.

Jeg tror jeg avslutter med det. Jeg ser veldig fram til debatten. I den grad det er konkrete forslag til tiltak fra Stortinget, vil både Barne- og likestillingsdepartementet og Justisdepartementet være lyttende til det, og ta med oss det i vårt videre arbeid.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:44:31]: Det er ikke etter ethvert innlegg fra statsråd Bekkemellem jeg kan si at jeg er enig i stort sett alt som hun har sagt, men med dette innlegget synes jeg det er mye som tyder på at her er det liten uenighet i Stortinget. Det skal vi være glade for. Det som vel selvfølgelig blir spørsmålet, er i hvilken grad man fra Regjeringens side, og selvfølgelig fra Stortingets side, makter å følge opp overfor en gruppe som ikke har så veldig mange andre talspersoner for seg, og som ikke akkurat blir belemret med hovedoverskrifter rundt omkring i media som kan trykke på for at det blir et positivt utfall av de saker som kan bety mye akkurat for denne gruppen.

Jeg har lyst til å konkretisere dette og få høre litt mer hva statsråden tenker om tre forhold.

For det første gjelder det trygdereglene. Der var statsråden inne på at hun så at det kunne være ett område. Betyr det at Regjeringen er villig til å se på om den som sitter hjemme og i realiteten er aleneforsørger, også skal kunne behandles slik i trygdelovgivningen?

For det andre: Vil statsråden – det var hun ikke inne på i sitt svar – se på praksis når det gjelder utlendingssaker der det er snakk om utvisning av en forsørger, både om Utlendingsnemnda – jeg skjønner jo at det ikke er statsråden som har ansvaret for den delen, men hun har et koordinerende ansvar for barn – bør settes med full nemnd i saker der det er snakk om utvisning av en forsørger, og om man i sterkere grad vil sørge for at Barnekonvensjonens regler om at barn skal bli hørt, blir fulgt opp ved at man både vektlegger det mer og ser på hvilke aldersgrenser man praktiserer når barna skal høres?

For det tredje: Hvordan ser statsråden – som jo er helt enig i at det frivillige Norge spiller en viktig rolle – på å kunne støtte det initiativet som Foreningen for Fangers Pårørende i samarbeid med Kirkens Bymisjon og Røde Kors nå har igangsatt for å lage et senter for fangers barn?

Statsråd Karita Bekkemellem [11:47:16]: Først har jeg lyst til å takke for det representanten sa. Jeg må i grunnen si meg veldig enig i at det er utrolig godt at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti av og til er enige, og i denne saken er vi faktisk det.

Så fikk jeg tre helt klare spørsmål og utfordringer. Det ene går på trygdereglene og økonomi. Som jeg sa i innlegget mitt også, ser jeg helt klart at vi er nødt til å se disse utfordringene i lys av hele debatten vi har om fattigdomsbekjempelse. Så der kan jeg utkvittere og si at Regjeringen vil gå inn og se på nettopp denne problemstillingen i den totalgjennomgangen som vi nå har.

Til det andre spørsmålet, som gjaldt praksisen i utlendingssaker: Jeg må selvfølgelig vise til min kollega Bjarne Håkon Hanssen på det feltet. Men jeg har lyst til å si at det er ingen tvil om at denne regjeringen tar Barnekonvensjonen fullt på alvor. Det som ligger av forpliktelser nasjonalt på det, må gjennomsyre alle fagdepartementer, slik at alle departementers arbeidsområde tar høyde for de bestemmelser som ligger i Barnekonvensjonen.

Når det da gjelder det siste spørsmålet, om støtte til det senteret som man ønsker å etablere, er jeg nødt til å se litt nærmere på det. Jeg kan ikke gi noe svar på eller utkvittere noen pengebevilgning til det her og nå. Men det samspillet som vi har sett fra organisasjonenes side, er fantastisk bra, og jeg håper at vi klarer å få til en type hjelpeapparat som vil være målrettet og godt overfor disse barna. Jeg kjenner ikke nok til innholdet i det konseptet i dag, så det må jeg få lov til å komme tilbake til. Men jeg kan i hvert fall på vegne av Regjeringen si at når det gjelder det tilbudet som det legges opp til, er det også viktig at alle sammen klarer å tilrettelegge for at det tilbudet nå blir spredt, slik at vi ikke på et vis får kun ett senter som kan gi den hjelpen. Vi er nødt til å lage et system for en slik type hjelpetilbud som fanger opp alle disse barna, over hele landet.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:50:09]: Interpellanten, Hans Olav Syversen, tar opp situasjonen for en gruppe barn som trenger vårt årvåkne øye.

Når et barn eller en ungdom opplever at en av foreldrene kommer i fengsel, er det ikke bare savnet av far eller mor barnet opplever, men også følelsen av skyld og skam, der opplevelsen av å være annerledes enn andre gjør situasjonen enda verre.

Dersom vi skal gjøre noe for disse barnas situasjon, må vi tenke langs flere linjer. For det første er det viktig, som statsråden sa, å ha så gode ordninger som mulig for at forholdet mellom forelder og barn kan ivaretas så godt som råd er, også mens den voksne soner en fengselsstraff.

Vi har allerede i dag ordninger som legger til rette for dette. I levekårsundersøkelsen som Fafo gjorde i 2004, og som omfatter innsattes levekår, viser det seg at et flertall av de innsatte som har barn, hadde besøk av disse ukentlig eller oftere.

Når et barn skal besøke far eller mor i fengsel, er det viktig at rammene rundt besøkene blir så gode som de kan bli. Det er ikke vanskelig å forestille seg at for et barn kan det være tungt og skremmende å møte pappa eller mamma under slike omstendigheter som et fengsel byr på. Derfor er det et veldig godt tiltak som er iverksatt ved Bredtveit fengsel og ved Trondheim fengsel, hvor man har besøksleiligheter der innsatte kan møte sine barn. Og det var positivt å høre statsrådens ord om at man vil søke å få til slike ordninger også ved andre fengsler, slik at det kan bli den vanlige rammen rundt disse barnas kontakt med den av foreldrene som er i fengsel. Utfordringen blir da, i tillegg til å utvide ordningen, at disse besøksstedene blir gjort så hyggelige, gode og barnevennlige som mulig.

Det er også positivt og viktig med foreldreveiledning og foreldrehjelp til innsatte, med tanke på å bidra til å ta vare på og forbedre foreldrenes evne til godt foreldreskap. Man har gode erfaringer med de prøveordningene for dette som er iverksatt ved enkelte fengsel. Det er derfor viktig at disse erfaringene blir fulgt opp gjennom den bebudede utvidelsen av tiltaket som vil komme i løpet av de to neste årene. Det er også viktig at kriminalomsorgen fortsatt kan ha god kontakt og samarbeid med Foreningen for Fangers Pårørende, som i mange år har bistått de innsattes familier og øvrige pårørende. Denne foreninga har førstehåndskunnskap om hvor behovet er størst, og hvor innsatsen betyr mest. Jeg tror også det er viktig med mer forskning på de innsattes og deres familiers livssituasjon, slik at målrettede tiltak kan settes inn for denne gruppa. Det er også positivt at Sosial- og helsedepartementet og Barne- og likestillingsdepartementet nå deltar i en undersøkelse som tar sikte på å skaffe nettopp mer kunnskap på dette feltet.

Også i samfunnet utenfor, der barn og den innsattes øvrige familie ferdes, må det legges til rette for å bidra til hjelp og støtte. Både nærmiljøet, skolen og arbeidslivet må bidra, og det må være ulike hjelpetiltak, f.eks. innen barnevern og sosialtjeneste.

Mange av familiene til innsatte strir med sammensatte problemer. Statistikken viser at mange hører til dem som befinner seg under fattigdomsgrensa. Derfor blir denne regjeringas fokusering på fattigdomsbekjempelse særdeles viktig for nettopp denne gruppa av barn. Vi må sørge for at fritidstilbud, kulturtilbud og andre aktiviteter blir tilgjengelig for alle, uten at personlig økonomi skal være avgjørende. I tillegg til en slik generell politikk kan det være nødvendig med spesielle tiltak, som f.eks. prosjektet «Ungdom med foreldre i fengsel», som er et ferie- og fritidstiltak som har fått støtte fra Barne- og likestillingsdepartementet de to siste årene.

Det er viktig å sørge for mange og varierte tiltak for denne sårbare og utsatte gruppa av barn og unge. Og jeg er helt enig med statsråden i at vi må tenke bredt og fordomsfritt rundt hvordan vi skal gjøre dette på best mulig måte.

Solveig Horne (FrP) [11:54:49]: Denne interpellasjonen går inn i et skjæringspunkt mellom Justisdepartementet og justissektoren og Barne- og likestillingsdepartementet.

Det var én ting som slo meg da jeg leste denne interpellasjonen, og det var filmen «Kamilla og tyven», en veldig fin film om barns forhold og vennskap til en kriminell. Filmen viser et barns glede og sorg over, og omsorg for, den vennen som det traff på som var kriminell.

Omtrent 4 000 barn opplever i løpet av et år at mor eller far er i fengsel. Det er et veldig høyt tall – et urovekkende høyt tall. Det er 4 000 uskyldige barn som opplever at en kjær person havner i fengsel.

Fangers barn er ingen ensartet gruppe. Omstendighetene rundt fengslingen, barnets alder, utviklingsnivå og tilknytning til den fengslede kan variere. Mange foreldre velger dessuten å ikke fortelle barnet at mor eller far er i fengsel.

Hvor mange av oss har ikke av og til brukt fengsel som et skremsel overfor våre barn? Fengsel framstår som noe alvorlig. Det er skremmende, det er nedverdigende, det er helt forferdelig for barn. Fengsel forbindes altså med noe skremmende, og det kan være en belastning for barnet.

Det er veldig viktig det som interpellanten tar opp her i dag. Barna er uskyldige ofre som indirekte blir straffet som følge av at mor eller far havner i fengsel. Mange barn føler skyld og skam. Det er ikke lett å fortelle på skolen at mor eller far er i fengsel.

Mange barn i dag får livssituasjonen sin snudd på hodet på grunn av foreldrenes samlivsbrudd. Barn går da igjennom kriser, og skolen og helsevesenet er der for å hjelpe hvis det er nødvendig. Noen barn går også igjennom en skyldprosess og har en reell krise i forbindelse med foreldrenes samlivsbrudd. Dette er noe som også barn som har mor eller far i fengsel, opplever. Fengsling kan bety tap av en viktig omsorgsperson, og barn kan reagere med lengsel, sorg, savn, gråt og sinne. Barn er like glad i mor eller far selv om mor eller far havner i fengsel. Det er den ubetingede kjærligheten som barn gir sine foreldre.

Fangers barn har fått altfor liten oppmerksomhet. Derfor er det godt at vi har denne debatten i dag. Og da er spørsmålet: Hva kan vi bidra med? Jeg har først og fremst lyst til å gi honnør til det arbeidet som Foreningen for Fangers Pårørende utfører. Det informasjonsmateriellet, den informasjonen og den kunnskapen som de har, er veldig viktig for støtte og råd som de gir pårørende.

Kriminalomsorgen har også en stor oppgave i fengslene. Det er å tilrettelegge for besøksrom for familier. Det er ikke alle fengsler som har slike fasiliteter i orden i dag. Det er små rom, det er lite rom for privatliv, og det kan virke veldig avskrekkende på barna når de kommer på besøk til sin far eller til sin mor.

Det er også viktig med åpenhet i skole- og barnehagesituasjonen og på helsestasjoner. Det er noen som opplever at de blir mobbet, og det er kanskje noen barn som synes det er godt at det er noen lærere på skolen som vet om at de har mor eller far i fengsel, slik at de kan følges opp. Barnet er et offer. Men det er ikke barnet som skal straffes.

En må ta hensyn til familien. Mange familier opplever det som en økonomisk belastning at mor eller far er havnet i fengsel. I tillegg til alle de andre belastningene som de sliter med, sliter de også økonomisk.

Statsråden bad i dag om innspill fra Stortinget. Da har jeg lyst til å komme med et konkret innspill. Fremskrittspartiet fremmet i forbindelse med behandlingen av budsjettet i fjor høst et forslag om å «utrede og fremme eventuelle forslag til lovendringer til en ordning hvor den som har omsorg for barnet mens den andre av foreldrene sitter i fengsel, anses som aleneforsørger». Jeg håper at statsråden vil ta dette med seg, i forhold til budsjettarbeidet nå til høsten.

Elisabeth Aspaker (H) [11:59:00]: Det er ingen tvil om at interpellanten tar opp et svært alvorlig, men desto viktigere tema.

Den gruppen barn og unge som står i fokus for denne debatten, er blant de mest sårbare, det er alle her enige om. Når far eller mor må i fengsel på grunn av alvorlig kriminalitet, betyr det at barnet mister et av sine aller viktigste holdepunkter i livet. Årlig opplever altså 4 000 barn dette.

Fraværet oppleves nok forskjellig, avhengig av alder, men det mangler en viktig dimensjon når barnet «mister» en av sine aller nærmeste – noen for ganske mange år av oppveksten. I tillegg er det å ha mor eller far i fengsel ofte forbundet med skyldfølelse og skam og forsøkes derfor skjult for omverdenen, noe som kan gjøre hverdagen enda vanskeligere å takle for mange barn og unge. Er fengselet langt unna, vil det også kunne medføre betydelige vanskeligheter med å opprettholde kontakten mellom den innsatte og egne barn.

Barnekonvensjonen pålegger oss et klart ansvar for at alle barn skal gis en best mulig oppvekst. Man trenger ikke være psykolog for å forstå at foreldre i fengsel kan skape en vanskelig stressituasjon for barn som opplever dette. Spørsmålet er da hvordan samfunnet kan mobilisere for best å bøte på den vanskelige situasjonen.

Vi vet nok til å kunne si at barn av innsatte er en utsatt gruppe. Selv om opplevelsen av krise ganske sikkert varierer, kan det neppe være noen tvil om at det å «miste» et nært familiemedlem over lengre tid, kan gripe dramatisk inn i livet til barn og unge. Det burde derfor være selvsagt at disse barna ble fulgt spesielt tett opp av skole og helsevesen i den hensikt å støtte og forebygge problemer. Jeg har dessverre en mistanke om at systematikken i oppfølgingen av disse barna er svært varierende, og at barn og unge derfor påføres unødvendig belastning. Det er åpenbart at det offentlige har og må ta et større ansvar for tettere oppfølging av barn med foreldre i fengsel. Det offentlige må også ta et større ansvar for at det gis god informasjon, tilstrekkelig informasjon og veiledning om rettigheter og muligheter for samvær.

Også kriminalomsorgen må gjøre sitt for å legge til rette for at kontakt mellom barn og foreldre i fengsel kan gjennomføres på en for barnet mest mulig skånsom måte. Særlig møtet med lukkede anstalter med høyt sikkerhetsnivå kan virke skremmende og overveldende selv for voksne, for ikke å snakke om for barn. Dersom besøket må gjennomføres innenfor anstalt, er det ekstra viktig at barnet forberedes og følges opp etterpå. Heldigvis er det også slik at besøk kan gjennomføres i såkalte besøksleiligheter, kombinert med at den innsatte gis framstilling, noe som bidrar til en mer normalisert kontakt. Målet må være at alle fengsler etter hvert kan tilby besøk innenfor slike rammer.

Selv om det offentlige oppfyller sine forpliktelser, har vi heldigvis mange gode hjelpere i form av frivillige organisasjoner, som legger ned et stort og samfunnsnyttig arbeid på dette feltet. Kirkens Bymisjon og Røde Kors har vært nevnt. I likhet med interpellanten og flere andre vil jeg spesielt trekke fram det arbeidet Foreningen for Fangers Pårørende gjør for å lette livssituasjonen for dem som har en av sine nærmeste i fengsel. Foreningen for Fangers Pårørende har som sin aller viktigste oppgave å være til hjelp og støtte for pårørende. Foreningen driver veiledning og aktivt informasjonsarbeid, og ikke minst, som flere har vært inne på, foreningen samarbeider tett med fengslene for å synliggjøre gruppen pårørende og foreslår tiltak for å styrke kontakten mellom pårørende og den innsatte. Vi bør lytte nøye til deres erfaringer og innspill, og vi bør strekke oss langt for å imøtekomme og oppfylle de ønsker og behov som her trekkes fram.

Jeg er også kjent med at Foreningen for Fangers Pårørende gjennomfører et eget prosjekt vedrørende fangers barn. Dette prosjektet er en erkjennelse av barns spesielle behov og betydningen av å vurdere nærmere hvordan slike behov best kan møtes. Foreningen har etablert barnegrupper, og den har egne aktiviteter for ungdommer som har det til felles at de har et familiemedlem eller en venn som er i fengsel. Her samtales det om temaer som fengsling, følelser og vennskap, samtidig som man har andre positive opplevelser i lag. Problemet er imidlertid at dette er en forening som ikke har noen særlig aktivitet utover det sørlige Norge. Veldig mange får derfor ikke tilbud om denne typen aktiviteter og samværsformer som man kan tilby enkelte steder i Norge.

Det offentlige kan gjøre mye, men bidragene fra frivillige på dette området er berikende. Derfor er det viktig at det offentlige fortsatt støtter økonomisk og på andre måter og legger til rette for frivillig innsats, som den organisasjoner som Foreningen for Fangers Pårørende representerer. Jeg er veldig glad for den anerkjennelsen som statsråden gir her i dag, til det arbeidet de og andre gjør. Jeg håper at vi i framtiden skal kunne legge enda bedre til rette for denne typen aktivitet.

May Hansen (SV) [12:04:21]: Interpellanten setter en svært viktig sak på dagsordenen. Han fokuserer på situasjonen til fangers barn. Barn opplever det ofte svært vanskelig at en far eller mor settes i fengsel. Redd Barna har laget en rapport som heter «De skjulte straffede».

I løpet av et år opplever omtrent 4 000 barn at mor eller far er i fengsel. Dette er ofte en usynlig gruppe barn. Barn som har mor eller far i fengsel, opplever dette ofte som en krise. Men fangers barn er ingen ensartet gruppe. Omstendighetene rundt fengslingen, barnets alder, utviklingsnivå og tilknytningen til den fengslede kan variere mye. Opplevelsen for det enkelte barn kan være veldig forskjellig. Det er viktig med råd og informasjon til barnet, barnas omsorgspersoner og fagpersoner rundt barnet. Mangel på kunnskap om fangers barn i hjelpeapparatet har ofte ført til at pårørende syns det er vanskelig å ta opp disse problemstillingene. Dette arbeidet må styrkes. Det var også statsråden inne på. Det er viktig med åpenhet overfor barnet, og ikke minst ofte og regelmessig kontakt under fengslingen.

Fengselets besøksforhold har stor betydning for hvordan barn og voksne opplever besøket. Mange har vært inne på at dette varierer mye fra fengsel til fengsel, og fengslene er ofte dårlig tilrettelagt for barn. Fengslene kan legge til rette for at besøk av barn skal gjennomføres på en skånsom måte. De skal det. I dette ligger det bl.a. at besøk av barn skal kunne gjennomføres i barnevennlige besøksrom eller i besøksleiligheter, som flere har vært inne på. Ennå er det langt igjen til at alle fengsler har tilfredsstillende besøksforhold for barn. Dette er det viktig å fokusere på, noe som mange har gjort her i dag.

Erfaringer tyder på at kontakt i soningstiden for de aller fleste er nødvendig for å beholde forholdet mellom barnet og den av foreldrene som sitter i fengsel. Selv kort tid kan være lenge for et lite barn, og kontakt jevnlig er viktig. Besøket kan for barnet være en viktig bekreftelse på at barnet ikke er sviktet, men fortsatt elsket av sin forelder. Barnet vil da lettere kunne forstå mer av situasjonen og få et mer realistisk bilde av hvordan mor og far har det.

Både FNs barnekonvensjon og norsk lov gir barnet en selvstendig rett til kontakt med sine foreldre så sant det er til barnets beste. Lovverket åpner for at innsatte med barn skal få hyppigere besøk og utvidet besøkstid, utvidet telefontid eller permisjonskvote. For barn er det ofte en stor spenning og påkjenning knyttet til fengselsbesøk. Derfor er det ekstra viktig at det er tilpasset deres behov. Rettigheten barnet har, bør gjenspeiles i tilretteleggingen av tilbudet.

Statsråden ber i slutten av sitt innlegg om innspill. Det er jeg veldig glad for. Jeg vil komme med tre utfordringer. Interpellanten har vært inne på to av dem, men jeg vil forsterke dem. Det som jeg mener er ganske bekymringsfullt, er at det i dag ikke er noen som har ansvar for at barn får uttale seg i disse sakene, som i stor grad angår dem. Det er viktig at barnets mening blir tatt hensyn til, for det er barnets beste det gjelder. Og hva barnet vil, er viktig å få fram. Jeg lurer på om statsråden har noen tanker om hvordan barnets rett til å bli hørt kan praktiseres i disse sakene.

Det er riktig, som interpellanten var inne på, at barn ned til 7 år skal høres. De kan også høres når de er enda yngre, hvis barnet er modent nok til det.

Barn har stor evne til å tilgi og til å glemme egne behov, og barn med foreldre i fengsel lever ofte med stor uforutsigbarhet. Det er viktig med åpenhet, og at hjelpeapparat, skoler og barnehager har kompetanse til å hjelpe barnet og familien. Jeg mener at det bør vurderes en meldeplikt til det lokale hjelpeapparatet, på lik linje med det som helsevesenet har, slik at disse barna kan ivaretas.

Den tredje problemstillingen har flere vært inne på, og det er fattigdomsproblematikken. Den av foreldrene som er igjen hjemme, blir i realiteten enslig forsørger, og hvis man er gift, får man ikke de samme rettighetene økonomisk som enslige forsørgere. Jeg har snakket med flere pårørende som har barn, som faktisk har gått til det skritt å skille seg, fordi man da kommer bedre ut økonomisk.

Jeg lurer på om statsråden kan svare på disse tre problemstillingene.

Trine Skei Grande (V) [12:09:47]: Når noen man er glad i, velger å gjøre noe som er feil og dumt, kan det være vanskelig å takle. For barn som opplever at foreldrene blir satt i fengsel, er det ikke bare det at det er noen du er glad i, men det er noen du opplever som et forbilde, som blir straffet av fellesskapet. Derfor er det kanskje enda vanskeligere å takle det.

Det eneste punktet som jeg var uenig med statsråden i her, var at det ikke har vært fokusert på dette tidligere. I forrige periode hadde jeg en interpellasjon til den tidligere justisministeren fra Venstre om dette, og det har blitt satt i gang en rekke forskjellige prosjekter. Den forrige statssekretæren i Justisdepartementet hadde en besøksrunde til de enkelte fengslene for å se på alle pappaprosjektene rundt omkring. Mitt hovedinnspill til statsråden er at det er viktig å bringe den kompetansen som er i mange fengsler, f.eks. i pappagruppen på Kroksrud, som kanskje er det fengselet som er kommet lengst på dette feltet, blir brakt videre, og at de fengselsansatte som er dyktige til å jobbe med dette, bringer dette til andre fengsler. På Kroksrud er det en pappagruppe som har jobbet lenge med papparollen, med det å kunne ha aktiviteter sammen med barna sine, og også med det å utvikle en bevisst rolle for alle de pappaene som sitter på Kroksrud og som har lyst til å utøve rollen sin som pappa på en god måte.

Det som fortsatt er viktig, er å holde oppe det trykket som er på alle de ulike prosjektene, og ikke bare få inn barna til de korte samtalene på en liten time på den oransje sofaen inne på det lille rommet, men faktisk å oppleve noe positivt sammen med barna. Mye av det som de fengslene har gjort som har gjort noe på dette området, er nettopp å lage positive opplevelser sammen med barna, sjøl om en av foreldrene sitter i fengsel. Det betyr å ligge på armen om kvelden og kunne lese en god bok eller å dra på fisketur sammen.

Da jeg hadde min interpellasjon her, leste jeg noen av de brevene jeg har fått fra pappaer som akkurat hadde hatt disse opplevelsene, for å vise hvor rørende det er når man klarer å få tilbake kontakten med barnet sitt igjen, noe som er noe helt annet enn de små, korte besøkene. Alle som forholder seg til barn, vet jo at én måned er lang tid i et barns liv, og det er utrolig mange oppdagelser et barn gjør på én måned. En annen ting er at en ofte bruker lang tid på å få kontakt med et barn, mens voksne bruker mye kortere tid hvis relasjonen allerede er bygd opp.

Derfor mener jeg at vi må satse på de organisasjonene som alle har snakket om. Vi må satse på de prosjektene som allerede er der, men det viktigste er å bringe kompetanse inn i alle strukturene og å bringe den videre til mange av de fengslene som ikke har et veldig bevisst forhold til dette.

Så vil jeg bare avslutte med å takke interpellanten for å ha løftet fram en flott problemstilling. Da jeg hadde denne interpellasjonen, var det bare Høyre, Kristelig Folkeparti og SV som hadde ordet. Det fineste, syns jeg, er at i dag har også Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kommet på banen.

Ingrid Heggø (A) [12:13:24]: All ros til Syversen, som har teke opp denne viktige debatten!

Eg er veldig einig med den siste talaren her, som sa at det er viktig at alle parti deltek i ein slik debatt. Eg synest òg det er viktig at det er fleire komitear som deltek i ein slik debatt.

Fleire av dei som vert dømde til fengselsstraff, har ansvar for barn. Dette gjer at òg barn vert skadelidande når mor eller far sit i fengsel. For at denne retten skal vera reell og ikkje illusorisk, må det praktisk og kanskje økonomisk verta lagt til rette for samvere. Det må skje i eit samarbeid mellom barna, dei pårørande, dei innsette og kriminalomsorga.

Vi veit at mange gamle anstaltar vil ha problem med å leggja til rette for dette reint fysisk, men likevel kan mykje gjerast.

Eg må seia at ein av dei tinga som har gjort eit uutsletteleg inntrykk på meg, var synet av barnerommet på Ullersmo. Det var eit knøttlite rom med nokre få leiker, to–tre Lego-klossar og ei peikebok. Dette er verkeleg lite innbydande for leik og samtalar. Éin ting er dei minste barna – dei har alltids ei peikebok, ein Lego-kloss eller eit puslespel – men kva med dei større barna? Då synest eg det er så godt å sjå det nye fengslet på Kongsvinger, der det vert laga eit eige uteareal samt eit eige besøksrom for barn. Ikkje berre gjer dette samveret hyggelegare, men samveret vert meir naturleg. Det er klart at slike rammer gjer det lettare å snakka saman, når ein kan vera ute og sparka fotball, klatra litt i trea eller rusla litt rundt – som ein vanleg familie.

Og økonomisk: Dersom barna bur langt unna der far eller mor sonar, kan det vera vanskeleg å gjennomføra samveret. Endå verre kan det vera dersom foreldra er skilde, for kven skal då betala for at barnet skal reisa til dette samveret? Å ringja kvar fredag eller annakvar veke gjer at det vert veldig liten kontakt mellom foreldre og barn. Dei innsette med barn må absolutt få utvida ringjetid.

Litt til rehabilitering: Vårt politiske mål er å få ned tilbakefallsprosenten. Kva er det viktigaste for å klara seg etter ferdig soning? – Jo, det er å ha familie, eit nettverk rundt seg, og å få seg ein jobb.

Vi som er her, har alle ein jobb å gjera for å leggja til rette for samvere mellom innsette og barna deira. Oppi alt dette skal vi aldri gløyma at barn er uskuldige offer. Det må vi aldri gløyma, det må vi ha med oss. Difor må vi retta fokuset mot barna og barna sine rettar.

Karin Andersen (SV) [12:16:31]: Det er gledelig at mange deltar i denne debatten i dag. Det er ikke bare grunn til å rette fokus mot dette, men det er grunn til å gjøre noe for disse barna.

Siden jeg er i arbeids- og sosialkomiteen, som har ansvaret for fattigdomstemaet, er det naturlig for meg å rette fokus mot det. Som flere andre har sagt, og som SV har vært opptatt av i flere år, har ikke alle enslige forsørgere rettigheter som enslige forsørgere. Det er disse familiene som de facto er mest enslige, for når du har en ektefelle eller samboer som er i fengsel, er det slik at du verken får økonomisk bidrag – som de fleste får som er skilte eller enslige forsørgere – eller har avlastning i helger eller på kvelder. I tillegg er det alle de andre belastningene som flere har vært inne på her.

Mange av de vanskelighetene som har vært tatt opp her i dag, er det vanskelig for politikere å gjøre noe med. Men det vi kan gjøre noe med, er i hvert fall økonomien til disse familiene. I praksis skjer det at de fleste av disse familiene skiller seg, slik at de får mulighet til å få stønad som enslige forsørgere. Det kan være noen som velger det av egne grunner, men veldig mange forteller at de gjør det fordi de rett og slett ikke makter det økonomisk sett, da de reelt sett er enslige. Når vi da vet hvordan økonomien generelt sett er i disse familiene, er det ingen grunn til at ikke disse familiene skulle bli likestilt med enslige. De er i praksis enslige.

Derfor er det veldig gledelig at så mange partier nå er enig i det SV har ment lenge – at disse familiene bør få en slik status – og at statsråden også så åpent som hun gjør i dag, signaliserer at dette er et tema vi faktisk er nødt til å ta opp.

Hvis vi er ute etter å hjelpe noen av de aller fattigste barnefamiliene, er det disse barnefamiliene. Vi vet at konsekvensen av fattigdom i barnefamilier er at barna blir ekskludert fra sosiale arenaer. Vi kan veldig lett tenke oss at for disse barna er det enda mer vanskelig enn for andre barn. De trenger den alminneligheten som det er å kunne være med på noe av det som koster penger i dagens samfunn. Da er det ganske trist at skilsmisse er løsningen på de problemene for mange av disse familiene.

Skilsmisse fører også til større vanskeligheter i forhold til besøk i fengselet for mange av disse familiene, som flere har vært inne på her. Det får konsekvenser for andre deler av livet, som da kan bli en ekstra belastning. Flere har også vært inne på at det å holde de familiene som vil holde sammen, sammen, er det viktigste grepet for at man skal lykkes med rehabilitering etterpå for den som er kriminell – og ikke minst for at barna skal komme over i en normalisert situasjon etter at fengselsoppholdet er slutt.

Det er veldig mange gode grunner til å endre systemet på dette området. Det er et paradoks at når vi ellers har en politikk som fokuserer på at vi skal hjelpe familier til å holde sammen, har vi her et regelverk som gjør at vi faktisk setter dem i en slik økonomisk knipe at de ikke ser noen annen vei ut av det enn å skille seg. Jeg er glad for at det har vært så bred forståelse for den problematikken i dag.

Denne regjeringen har en stor ambisjon og et stort ansvar i forhold til fattigdom i Norge. Spesielt har Regjeringen i sin erklæring pekt på fattigdom blant barn. Derfor håper jeg at man finner en løsning med hensyn til dette temaet ganske raskt. Jeg er helt sikker på at det også vil være en løsning som vil få veldig bred politisk oppslutning. Etter det jeg hører av debatten i dag, er det en helt annen forståelse for dette temaet nå enn det var for bare et par år siden, da det var veldig få som var opptatt av det og det fortsatt satt litt langt inne å forstå at disse barna faktisk er helt uten skyld i den situasjonen de og familien er kommet opp i.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:21:51]: Jeg vil også si som siste taler, at den brede enigheten som denne debatten har vist, bør også gi en tilskyndelse til Regjeringen til å gå videre med de tiltak som det faktisk har vært helt tverrpolitisk enighet om i dag. Det er representanter fra hele fire komiteer som har deltatt i denne debatten. Det er ikke i hver interpellasjonsdebatt det skjer. Det sier noe om engasjementet, men det sier vel også noe om at vi her arbeider ofte litt stykkevis og delt. Det er også en utfordring når vi skal lage en helhet.

Statsråden leder ett departement, men med et særskilt ansvar for barn over alle sektorer. Jeg håper at hennes positive imøtekommenhet kan bidra til at hele Regjeringen ser på dette sammen, slik at det ikke blir én statsråds ansvar, for det er det faktisk ikke – det er flere. Det er Arbeids- og inkluderingsdepartementet når det gjelder trygderegler, det er statsrådens eget departement når det gjelder særskilte tiltak rettet mot barn, og det er selvfølgelig Justisdepartementet når det gjelder oppfølgingen av Kriminalomsorgen. Det er vel også arbeids- og inkluderingsministeren som har ansvaret når det gjelder mulig endring av praksis i forhold til utlendingsfeltet knyttet til de forholdene som her er tatt opp.

Representanten Karin Andersen sa til slutt at fokusering er én ting, å gjøre noe er noe annet. Statsråden sa hun ville gå inn i spørsmålet knyttet til søknaden fra Foreningen for Fangers Pårørende og det samarbeidet de nå har opprettet med Kirkens Bymisjon og Røde Kors. Hun ville gå inn og se på den søknaden som de har levert. Jeg håper virkelig at statsråden – det er min siste appell – ser positivt på søknaden, for jeg tror det er få som vil ha større kompetanse til å kunne bidra positivt overfor enkeltpersoner – enkeltbarn – enn det disse tre til sammen vil representere gjennom et slikt samarbeid.

For å avslutte vil jeg sitere en stor dikter, Gabriela Mistral, hvis statsråden trenger inspirasjon til å gå i gang med arbeidet. Hun sier avsluttende i et av sine dikt:

«Til barnet kan vi ikke si

«I morgen».

Barnets navn er «I dag».»

Lykke til!

Presidenten: Et nydelig dikt.

Statsråd Karita Bekkemellem [12:24:56]: Ja, president, med de ordene kunne statsråden vært fristet til ikke å si noe mer, for dette har vært en utrolig konstruktiv debatt. Som interpellanten sa, er det sjelden det er deltakelse fra så mange komiteer, og det viser vel også at det har vært et behov for å belyse disse problemstillingene.

Jeg har helt avslutningsvis lyst til å vise til at mange, bl.a. Aspaker, har vært inne på hvordan man faktisk klarer å gjennomføre det som ligger av rettigheter i lovverket vårt. Vi har en straffegjennomføringslov § 3 som sier at barns rett til samvær med sine foreldre skal særlig vektlegges under gjennomføringen av reaksjonen. Regjeringen erkjenner at dette ikke har blitt vektlagt i særlig grad fram til i dag, at både politi og fengsel må ta § 3 på alvor, og at vi er nødt til å forbedre og tilrettelegge for mer jevnlig besøk av barn. Jeg har lyst til å hilse Stortinget med en hilsen fra justisministeren. Justisdepartementet er meget oppmerksom på og klar over det, og det er iverksatt arbeid i forhold til det. Kriminalomsorgen vil etter hvert komme med ulike typer tiltak for at det skal bli mer trykk fra både politi og fengsel på dette feltet.

Jeg vil si til representanten Trine Skei Grande at ja, det har vært noen debatter i Stortinget på dette feltet, og jeg har lyst til å takke for det engasjementet som Venstre har hatt på feltet. Men i det offentlige rom har det vært altfor lite fokusering på disse barna og på de som sitter igjen med foreldreansvaret. Det har vært et tabubelagt område som vi ikke har hatt nok offentlig oppmerksomhet på. Derfor er det viktig at Stortinget tar seg tid til den typen debatter. Det tror jeg i seg selv er viktig for å få mer oppmerksomhet i det offentlige rom i fortsettelsen.

Så hadde representanten May Hansen tre utfordringer til meg. Jeg følte at jeg svarte på dem i innlegget mitt til representanten Syversen, men jeg kan love at vi går igjennom alle de problemstillingene og gjør vårt ytterste, og at hele kollegiet i Regjeringen er opptatt av at vi skal gjøre noe for disse barna.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er avsluttet.