Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:49:29]: (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for et godt utført arbeid, for at vi i fellesskap har klart å komme fram til gode løsninger, til varige løsninger, med utgangspunkt i et Dokument nr. 8-forslag. Jeg synes vi har gjort et godt stykke politisk arbeid, og vi har klart å forene oss, selv om det forslaget som lå til grunn, ikke har fått ren tilslutning. Det som jeg er fornøyd med, er at samarbeidet har resultert i gode endringer og en støtte til de endringer som statsråd Bjarne Håkon Hanssen har skissert i sitt svarbrev til komiteen. Det er i hovedsak tre tiltak statsråd Hanssen skisserer.

Den første endringen handler om at det ved vurderingen av «sterke menneskelige hensyn» skal foretas en selvstendig behandling basert på barnas situasjon, der det kan gis opphold dersom barna har opparbeidet sterk tilknytning til riket som følge av lang botid. Kravet til botid fastsettes ikke absolutt, men det legges til grunn at barn ofte vil opparbeide slik tilknytning raskere enn voksne.

Dokument nr. 8-forslaget fra Kristelig Folkeparti har sitt utgangspunkt i at det sitter – og har sittet – mange barn lenge i asylmottak i et midlertidig botilbud som ikke er verdig og godt over tid. Her er et tilsvar i forhold til det.

For det andre varsler Regjeringen at man skal senke terskelen for å kunne få oppholdstillatelse etter anmodning om omgjøring av endelig vedtak, slik at det igjen kan innvilges opphold når det foreligger «sterke menneskelige hensyn», dette bl.a. for å kunne se barnas situasjon – at det kan være «sterke menneskelige hensyn» som tilsier at de bør få opphold.

Det er også viktig for meg å få sagt som saksordfører at dette er en oppfølging av det de tre rød-grønne partiene har sagt i Soria Moria-erklæringen, og at denne saken har bidratt til at vi nå har fått varslet om at vi kommer til å endre denne bestemmelsen – at det ikke lenger skal hete «særlig sterke menneskelige hensyn», men «sterke menneskelige hensyn». Det er godt å se at Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt med på det standpunktet, og det er en endring av politisk standpunkt fra Kristelig Folkepartis og Venstres side.

For det tredje varsles det endringer i gjeldende utlendingsforskrift, slik at personer som har fått endelig avslag på søknad om asyl, kan få oppholdstillatelse dersom retur ikke er gjennomført innen tre år fra saksopprettelse og det heller ikke er utsikter til retur. Men det stilles vilkår om at personen har medvirket til å avklare sin identitet under perioden som asylsøker og bidratt til å muliggjøre retur, herunder bidratt til å skaffe seg hjemlandets reisedokumenter.

Flertallet er enig med statsråden i at dette bør være en generell ordning, som dermed også vil gjelde barn og barnefamilier som har vært asylsøkere.

For å hindre at mange barn også i framtiden må oppholde seg i årevis i mottak som i utgangspunktet var ment å være et midlertidig botilbud, er det avgjørende viktig at noe blir gjort. I den forbindelse vil jeg peke på at det i hovedsak er to forhold som avgjør oppholdstiden i mottak, nemlig saksbehandlingstiden og tiden det tar å effektuere endelig vedtak, dvs. enten å bosette personer som har fått innvilget opphold, eller å returnere personer som får avslag.

Alle partiene bortsett fra Fremskrittspartiet viser i innstillingen til de tiltakene som beskrives i brevet fra statsråd Bjarne Håkon Hanssen til komiteen. Av dette brevet framgår det at Regjeringen vil vurdere en rekke tiltak for å hindre at barn blir værende lenge i mottak. Dette inkluderer vurdering av ressursbehovet i saksbehandlingen, raskest mulig bosetting etter at oppholdstillatelse er innvilget, prioritering av arbeidet med tilbakesendelsesavtaler og vurdering av tiltak for å effektivisere selve returarbeidet, herunder tiltak som kan stimulere og motivere til frivillig retur.

Flertallet er også tilfreds med og har stor forståelse for at departementet vil vurdere ulike tiltak som kan bidra til at flere asylsøkere legger fram reisedokumenter og aktivt bidrar til å få avklart sin identitet og eventuelle uklarheter i søknaden. Dette vil føre til raskere saksbehandling, kortere ventetid i mottak og raskere bosetting av de asylsøkere som får innvilget opphold.

Jeg er glad for at vi i forhold til denne behandlingen har hatt en prinsipiell tilnærming. Vi har ikke kommet med noen akuttordning for dem som er her akkurat nå. Vi har klart å få til en innstilling og har fått et svarbrev fra statsråden som viser at vi ønsker å gjeninnføre varige, konkrete endringer som kan bedre situasjonen for enkelte og skape større fleksibilitet og en mer human innvandringspolitikk. Derfor anbefaler jeg på vegne av flertallet at Dokument nr. 8:69 vedlegges protokollen.

Arild Stokkan-Grande (A) [13:54:48]: Alle barna som er utgangspunktet for denne saken, har kommet i følge med foreldre eller andre omsorgspersoner. Antall barn og barnefamilier i systemet vil øke i tiden framover med mindre man får økt gjennomstrømning.

Det er hovedsakelig to forhold som avgjør oppholdstiden i mottak. Det er saksbehandlingstiden, og det er tiden det tar å effektuere endelig vedtak. For barnefamilier med endelig avslag på asylsøknaden er det store utfordringer knyttet til retur. Mange kommer fra land der tvangsmessig retur er vanskelig eller umulig, og når foreldre ikke ønsker å reise frivillig og ikke samarbeider med myndighetene eksempelvis om avklaring av identitet, kan tvungen retur vanskelig la seg gjennomføre.

I 2004 ble det etter behandling i Stortinget gitt en midlertidig forskrift, slik at barnefamilier som hadde vært minst tre år i Norge, hvorav ett år etter endelig avslag, skulle få en ny, individuell vurdering av saken med fokus på barnas situasjon. En forutsetning for vedtaket var at daværende kommunalminister Erna Solberg skulle iverksette tiltak for å unngå ny opphopning av saker. Det er svært alvorlig at den forrige regjeringen ikke fulgte opp dette tilstrekkelig, og det er også årsaken til at vi nå er i den samme situasjon.

Vi i Arbeiderpartiet har vært klare på at vi ikke ønsker å støtte en ny amnestilignende ordning. Det forhold at en asylsøker ikke vil rette seg etter lovlig fattede vedtak om å forlate riket, bør ikke belønnes med varig oppholdstillatelse i Norge. En slik praksis vil undergrave asylinstituttet, og det strider mot innvandringspolitiske hensyn. Samtidig vil vi understreke at rettssikkerheten for utlendinger som søker opphold her i landet, skal ivaretas. Det innebærer bl.a. at utlendinger har en rett til å påklage vedtak eller anmode om omgjøringsbegjæring.

For det første vil Regjeringen intensivere arbeidet for å få ned saksbehandlingstiden. Dette arbeidet er Regjeringen allerede godt i gang med. Regjeringen vil ha et særlig fokus på rettigheter og livssituasjonen for barn som kommer til Norge som asylsøkere. Regjeringen vil derfor vurdere en rekke tiltak for å hindre at barn blir værende lenge i mottak. Dette inkluderer vurdering av ressursbehovet i saksbehandlingen, samt raskest mulig bosetting etter at oppholdstillatelse er innvilget.

Videre vil Regjeringen prioritere arbeidet med tilbakesendelsesavtaler og vurderer tiltak for å effektivisere selve returarbeidet, herunder tiltak som kan stimulere og motivere til frivillig retur. I tillegg har Regjeringen varslet en forskriftsendring for å ivareta hensynet til dem som omtales som ureturnerbare.

Det har også vært viktig for flertallet at løsningene vi velger, er så prinsipielle at de helt eller delvis kan videreføres og bli permanent nedfelt i den nye utlendingsloven. Barnets beste skal ifølge loven være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som berører barn, og vi i Arbeiderpartiet er glad for understrekningen av at det

«skal foretas en selvstendig behandling basert på barnas situasjon, der det kan gis opphold dersom barna har opparbeidet sterk tilknytning til riket».

Barn vil ofte opparbeide en sånn tilknytning raskere enn voksne.

Statsråden har videre signalisert at Regjeringen vil starte arbeidet med endringer i regelverket for å senke terskelen for å kunne få oppholdstillatelse etter anmodning om omgjøring av endelig vedtak, slik at det ved behandling av omgjøringsanmodningen i UNE igjen kan innvilges opphold når det foreligger «sterke menneskelige hensyn».

Statsråden har også varslet at

«Regjeringen vil gå inn for å endre gjeldende utlendingsforskrift og sende på høring et forslag om at personer som har fått endelig avslag på søknaden om asyl kan få oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 8 annet ledd, dersom retur ikke er gjennomført innen tre år fra saksopprettelse og det heller ikke er utsikter til retur».

Det presiseres at det

«skal stilles vilkår om at personene har medvirket til å avklare sin identitet under perioden som asylsøkere og at de har bidratt til å muliggjøre retur, herunder bidratt til å skaffe seg hjemlandets reisedokumenter».

Iverksettelse av de foreslåtte regelendringene og øvrige tiltak bør skje så snart som mulig. Flertallet mener det er rimelig å stille i bero effektueringen av tvangsutsendelse av barn og barnefamilier som kan forventes å få fornyet behandling etter nytt regelverk.

Jeg vil avslutningsvis rose forslagsstillerne både for engasjementet for barna og for å ha fått til en løsning i et bredt forlik. Jeg mener dette er et veldig godt eksempel på en løsningsorientert opposisjon og et lyttende flertall. Gjennom dette forliket sikrer vi både hensynet til at vi skal ha et system som er bærekraftig og dermed kan stå seg over tid, og ikke minst hensynet til de mange som er og kommer til å være i en svært vanskelig situasjon.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:00:05]: Fremskrittspartiet deler det synet alle de andre partiene har på dette, nemlig at dette er en uholdbar situasjon. Det er ikke holdbart at barn skal bli sittende så lenge i mottak som tilfellet er i dag. Det er helt klart at noe må gjøres.

Noen av tiltakene har ikke minst saksordføreren vært inne på. Det handler om saksbehandlingstid, det handler om effektiv retur, det handler om, mener vi, ankesystemet i seg selv, som må ses på med nye øyne, og ikke minst hele utlendingsforvaltningen må ses i et nytt lys. Men det aller, aller viktigste man kan gjøre for å komme disse problemene i møte, er å se på asylpolitikken i seg selv. Norge har de facto en veldig liberal asylpolitikk. Det i seg selv gjør det attraktivt for mennesker som ikke har krav på opphold etter asylinstituttet, å søke til Norge og prøve å oppnå opphold her, gjerne på økonomisk grunnlag. Hvis vi ser oss litt omkring, og ikke minst på våre naboland, ser vi at f.eks. Finland og Danmark har valgt to helt forskjellige veier i sin asylpolitikk. Finland har gått i liberaliserende retning. Det har gjort at tilstrømningen av personer som søker asyl, har økt. Danmark har de siste årene gått i stikk motsatt retning, strammet inn asylpolitikken. Følgen av det har selvfølgelig vært at antallet asylsøknader har gått ned. I hvert fall i 2004 var situasjonen at Norge hadde fem ganger så mange asylsøkere som Danmark. Det sier noe i forhold til den vesentlige problemstillingen her, nemlig det å redusere antallet asylsøkere som på galt grunnlag, uten å ha rettigheter i forhold til asylinstituttet, søker seg til Norge, altså prøver å få opphold på falskt grunnlag. Ved å få ut den delen av asylsøkerne gjennom å ha en streng asylpolitikk unngår vi for en stor del denne typen problemer. Fremskrittspartiet har pekt på dette lenge, Fremskrittspartiet har oppskriften, en langt strengere asylpolitikk vil gi oss bedre mulighet for å takle disse utfordringene.

Så er jeg veldig glad for at hele komiteen, minus Kristelig Folkeparti, ikke ønsker et amnesti. Det vil jo være å sende de helt gale signalene, nemlig at hvis man bare har oppholdt seg lenge nok i Norge, tvinger seg til å bli her, ja så vil det til syvende og sist bli belønnet. Men samtidig er det litt illevarslende – og ikke bare litt – at statsråden, og også et flertall i komiteen, ønsker å senke terskelen for asyl for disse gruppene. Det betyr i praksis at Norge vil bli enda mer attraktivt å søke asyl i hvis man ikke har fullgod grunn for det. Det vil bety at vi får ytterligere større tilstrømning av asylsøknader fra personer som ikke fyller kravene, og det vil igjen føre til at vi ikke får løst disse problemene, men snarere tvert om gjør det enda verre for oss selv på sikt.

Den åpenbare løsningen, og det har vi skissert, er å ha en streng, men rettferdig asylpolitikk. Vi skal opprettholde og stå ved forpliktelsene i henhold til Flyktningkonvensjonen. Det er en selvfølge at vi skal ivareta asylinstituttet, men vi må ha klare grenser, og vi må også sende klare, tydelige signaler til verden omkring oss: Ja, vi tar imot mennesker som reelt er på flukt, men vi belønner ikke mennesker som prøver å flytte hit av andre årsaker, for gjerne å ta del i og utnytte en god og velfungerende økonomi.

Fremskrittspartiet tar opp sitt forslag.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp det forslag han refererte til.

Kari Lise Holmberg (H) [14:05:05]: Helt siden Norge ratifiserte FNs konvensjon om barns rettigheter i 1989, har konvensjonen utgjort et viktig grunnlag i våre myndigheters barnepolitiske arbeid. Men Stortinget valgte å stramme litt inn i 2003. Da ble Barnekonvensjonen tatt inn i menneskerettighetsloven, med virkning fra 1. oktober.

Jeg synes det er all grunn til å understreke at Barnekonvensjonen i dag har en sterk stilling, og jeg mener at gjeldende praksis har ivaretatt hensynet til barnets beste i den individuelle behandlingen som myndighetene har foretatt. Det var heller ikke noe på den årlige konferansen til UDI som tilsa noe annet.

De fem partiene som nå er enige i denne saken, argumenterer med at barnets beste nå skal være «et grunnleggende hensyn». Men slik har det faktisk alltid vært, og det skillet som man nå prøver å skape mellom partier som er for og imot i dette spørsmålet, er etter min mening et kunstig skille.

Det er viktig å påpeke at det er foreldrene som har primæransvaret for barna. Utgangspunktet, og det viktigste, må være å føre en politikk som gjør at færrest mulig barn skal oppleve å komme alene til Norge. Det er også en målsetting å føre en politikk som forhindrer at foreldre etterlater sine barn alene i norske asylmottak.

Det er viktig at den politikken som føres, ikke belønner de foreldre som nekter å samarbeide med myndighetene. Akkurat på dette området er det nok en liten grunn til å bekymre seg over den politiske enigheten som flertallet i dag har gitt uttrykk for, dette selv om statsråd Bjarne Håkon Hanssen i sitt brev til komiteen ikke kan gi støtte til forslagsstillerne, fordi å gi oppholdstillatelse til denne gruppen vil signalisere en belønning for dem som ikke samarbeider, men holder lenge nok ut. Vi er enig i statsrådens vurdering, men vi bekymrer oss nok over det presset og den indre uenigheten vi ser konturene av i Regjeringen og mellom regjeringspartier.

Og det er vel ingen hemmelighet at med SV i regjering tror Høyre at det fortsatt kommer til å være et sterkt press på dette området.

Fra Høyres side viser vi videre til at statsråden i Aftenposten den 31. mai uttalte at han i forbindelse med ny utlendingslov ville vurdere tiltak for å hindre at personer med endelig avslag forsøker å trenere saken ved stadig å framsette nye omgjøringsbegjæringer – dette for å få ned den samlede ventetiden.

Det er av avgjørende betydning å få ned saksbehandlingstiden, og det må faktisk stresses. Vi stiller oss derfor noe uforstående til at statsråden i sitt brev til komiteen signaliserer at Regjeringen vil senke terskelen for å kunne få oppholdstillatelse etter anmodning om omgjøring av endelig vedtak. Vi mener det blir flere saker å behandle. Det er en ytterligere liberalisering og, etter vår mening, et skritt i gal retning.

For de faktisk ureturnerbare asylsøkerne mener vi det bør være riktig å gi oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Vi vil presisere at oppholdstillatelsen, i tråd med signalene fra statsråden, bør gis til personer som har medvirket til å avklare sin identitet under perioden som asylsøker, som har bidratt til å skaffe seg hjemlandets reisedokumenter, og som har vært villige til å samarbeide om retur via IOM. Slik har det også vært, og det er egentlig et fåtall personer dette gjelder. Vi vil også si at to grunnleggende forutsetninger må oppfylles før oppholdstillatelsen etter disse reglene gis. For det første må asylsøkerne ha vist vilje til å samarbeide, og for det andre er det en forutsetning at det i overskuelig framtid etter de tre årene ikke vil være mulig å returnere til hjemlandet.

Også i dag kan utlendingsforvaltningen legge vekt på at en utlending er reelt og faktisk ureturnerbar. Slik sett er det ikke nødvendig med en egen forskriftsendring. Men for oss er det ingen stor sak, da vi mener at realitetene er der likevel. Det er på det grunnlaget Høyre går inn for å vedlegge dokumentet protokollen.

Så har jeg avslutningsvis bare lyst til å si at når barnefamilier har vært over tre år i mottak, er det klart at det er noe som er galt, og det er ikke akseptabelt. Men jeg synes det er lite fint av Arbeiderpartiet å legge skylden på Erna Solberg. Det er også noe som heter at utlendingene må samarbeide med de norske myndighetene.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Geir-Ketil Hansen (SV) [14:10:27]: Den saken vi i dag debatterer, har skapt stort engasjement både innenfor og utenfor dette husets vegger, og det er derfor viktig at det nå gis klar melding ut fra Stortinget om at vi ønsker å få til varige løsninger og ivareta barns rettigheter.

Da Stortinget for to år siden behandlet tilsvarende sak med tiltak for barn som hadde sittet lenge i mottak, ble daværende regjering bedt om to ting av et samlet storting: Det ble for det første bedt om bred politisk enighet om at flyktningmottakene skulle være midlertidige botilbud, ikke minst i saker der barn er involvert. Det ble derfor pekt på nødvendigheten av generelle tiltak som kunne redusere saksbehandlingstiden for asylsøkere, at bosetting skjer så raskt som mulig etter at oppholdstillatelse er gitt, at tilbakevending skjer omgående etter avslag, og at utlendingsforvaltningen prioriterer asylsøknader som omhandler barn. I tillegg ble Regjeringen bedt om at de barnefamiliene som da hadde blitt værende i mottak i lang tid, måtte få muligheten til å få sakene sine vurdert på nytt.

Den siste delen av Stortingets anmodning ble etterkommet av Regjeringen, men den første delen ble ikke tatt tak i og løst. Det er derfor også noe av grunnen til at vi behandler denne saken i dag og har kommet i tilsvarende situasjon som for to år siden. Forskjellen er at Regjeringen nå har gitt klare signaler om at den vil ta tak i problematikken rundt saksbehandlingstid der barn er involvert. I tillegg er det gledelig også nå å få til en ordning som vil sikre dem som allikevel, av ulike grunner, ender opp med lang botid i Norge uten avklart sak, en ny behandling, der det kan framføres som argument at barn har opparbeidet en sterk tilknytning til riket. At denne vurderingen skal gjøres ut fra barns beste og i tråd med egen vurdering av «sterke menneskelige hensyn», er også i tråd med forpliktelsene våre etter FNs barnekonvensjon.

Samtidig er det en gledens dag fordi vi også her og nå anmoder Regjeringen om en human behandling av de barnefamiliene som allerede befinner seg i Norge, og som har vært her i lengre tid uten mulighet til retur til hjemlandet. Det anmodes om at man ikke returnerer dem som nå har vært lenge i Norge, før de får en mulighet til en individuell behandling av sakene sine og muligheten til en vurdering av en omgjøringsanmodning.

For SVs del er det klart at det resultatet vi har kommet fram til, er i tråd med vår tidligere politikk på dette feltet med fokus på barn og barns rettigheter og en human utlendingspolitikk. Det er også viktig å se tilbake på den jobben som har blitt gjort av engasjerte mennesker utenfor dette huset, deriblant særlig organisasjonen SoHo, Se oss Hør oss, som allerede for mer enn to år siden satte barns rettigheter i utlendingspolitikken på dagsordenen. I ettertid har de også mottatt Ildsjelprisen for sitt arbeid. Vi trenger fortsatt vaktbikkjer som passer på oss og den politikken vi fører, slik at vi også i framtiden, med dagens flertallsenighet, ivaretar barns rettigheter og de forpliktelsene vi har i henhold til Barnekonvensjonen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:13:56]: Barn skal ikke vokse opp på asylmottak. Barn skal særbehandles. En barndom er kort og kommer ikke i reprise.

Per 1. februar 2006 bodde det 419 barn i asylmottak som hadde fått opprettet asylsak for mer enn tre år siden, og 204 av disse hadde fått endelig avslag.

Uavhengig av årsakene til lang oppholdstid i mottak har norske myndigheter et særskilt ansvar for å sikre barn de rettighetene som er nedfelt i norsk lov, bl.a. gjennom implementeringen av FNs konvensjon om barns rettigheter. Å leve med en mangeårig uavklart situasjon rammer barn og unge sterkt. Barn i mottak blir frarøvet muligheten til å ha en god barndom når asylprosessen tar lang tid. Deres barndom er satt på vent. De vet ikke hvordan framtiden deres ser ut, eller hvilket land de skal bo i. Det er vanskelig å gi god skolegang og en god oppfølging av helseproblemer. Noen opplever det vanskelig å leve sammen med de mange voksne som er i en psykisk svært presset situasjon. Det kan også være vanskelig å knytte seg til venner fordi de ikke vet om de må reise.

Mottakene skal være midlertidige botilbud og er ikke lagt til rette for eller ment å være et bosted som barn og foreldre skal bo i over lang tid. Imidlertid viser det seg at mange barn og deres familier blir sittende i flere år i asylmottak, også etter at de har fått endelig avslag på sine søknader. Det er viktig at vi finner gode og varige løsninger som gjør at man ikke trenger midlertidige akuttordninger.

Dette var utgangspunktet for at Kristelig Folkeparti ved meg selv og representanten Jon Lilletun i vår fremmet et privat lovforslag om å gi de barnefamiliene som pr. i dag har vært i norske mottak i tre år eller lenger, mulighet til å få sakene sine grundig behandlet på nytt med tanke på at oppholdstillatelse innvilges.

Denne saken har ført til en bred og konstruktiv debatt, både om generelle ordninger for behandling av asylsaker og om spesielle tiltak overfor barn som i dag sitter i mottak. Det er gledelig at regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre på Stortinget er blitt enige om en ny politikk for mindreårige asylsøkere. Jeg har tro på at vi gjennom de foreslåtte endringer ikke vil komme i samme situasjon med at hundrevis av barn sitter i årevis i en uavklart livssituasjon.

Allerede i løpet av dette året skal det komme nye regler. Her skal man for det første slå fast at det ved vurdering av sterke menneskelige hensyn skal foretas en selvstendig behandling basert på barnas beste.

Det nye er også at «det kan gis opphold dersom barna har opparbeidet sterk tilknytning til riket som følge av lang botid». Kravet til botid fastsettes ikke absolutt, men det ligger til grunn at barn ofte vil opparbeide slik tilknytning raskere enn voksne.

Videre skal de nye reglene senke terskelen for å kunne få oppholdstillatelse etter anmodning om omgjøring av endelige vedtak, slik at det ved behandling av omgjøringsanmodninger i UNE igjen kan innvilges opphold når det foreligger sterke menneskelige hensyn.

Regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at det er rimelig å stille i bero effektuering av tvangsutsendelse av barn og barnefamilier som kan forventes å få fornyet behandling etter nytt regelverk. Kristelig Folkeparti ønsket å gå lenger i forhold til de barn som i dag sitter i asylmottak, ved at vi foreslo en ny, sjenerøs behandling for alle som har sittet i minst tre år. Like fullt er vi godt fornøyd med de endringer som kommer, som regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre har blitt enige om. Vi får nå en permanent ordning som tar spesielle hensyn til barn. Vi har samtidig gitt viktige signaler om at barn som har vært lenge i landet i dag, kan be om en ny vurdering og behandling etter nytt regelverk. Dette er en politikk som tar asylbarn på alvor.

André N. Skjelstad (V) [14:18:32]: Barn og unge som kommer til Norge som asylsøkere, enten alene eller sammen med voksne, er en særlig sårbar gruppe. De kan ha levd med en mangeårig uavklart situasjon. Det rammer særlig barn og unge sterkt.

Mottakene er heller ikke lagt til rette for å være bosted for barn og unge over særlig lang tid. Det er derfor nødvendig å sette i verk tiltak for å få ned oppholdstida i mottakene. Det er høyst nødvendig å finne gode og varige løsninger som gjør at en ikke trenger midlertidige akuttordninger.

Også i forrige regjering ble det gitt midlertidige akuttforordninger for barn og unge i asylmottak. Vi vil på det sterkeste understreke at det nå er viktig å komme med varige tiltak. Vi ser derfor fram til at Regjeringen kommer med tiltak i tillegg til de varslede regelendringene. Venstre stiller seg derfor bak innstillingen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:19:48]: La meg starte med å ta tak i noe som saksordføreren sa på slutten av sitt innlegg, nemlig at han var glad for at vi gjennom den prosessen som har vært mellom komiteen og departementet, har kommet fram til en prinsipiell tilnærming til det spørsmålet som vi står overfor. Det er en glede som jeg deler. Jeg tror det var veldig viktig at vi kom nettopp dit.

Det som bekymret meg med forslaget slik det lå, var at det på mange måter bygde opp under det man i hvert fall må kunne kalle amnestiliknende tiltak. Det har vært svært viktig for Regjeringen å forsøke å komme fram til løsninger som ikke innebar det, for jeg tror at denne type tiltak og ordninger nok kan virke kortsiktig veldig fristende, men på sikt på mange måter vil virke ødeleggende for helheten i norsk utlendingspolitikk. Helheten i norsk utlendingspolitikk må jo ta utgangspunkt i at spørsmålet om opphold i Norge eller ikke først og fremst skal bygge på behovet for beskyttelse eller ikke. I den grad det ikke er et grunnlag for beskyttelse, skal det i hvert fall sterke menneskelige hensyn til for at man får opphold i Norge, mens en amnestiliknende ordning veldig ofte kan føre til at personer som ut fra en normal vurdering ikke ville ha fått opphold, får det gjennom et slikt tiltak.

Veldig ofte vil også den type ordninger framstå som svært urettferdige. Vi kunne da ha fått en situasjon der en familie med barn som hadde vært på et asylmottak i tre år og noen dager, men som egentlig hadde et svakere grunnlag for opphold, enn en familie som hadde vært der i to år, elleve måneder og noen uker, hadde fått det. Det ville altså vært tilfeldigheter som avgjorde hvorvidt man fikk opphold eller ikke.

Samtidig er jeg også enig med alle dem som i innlegg her i dag har sagt at noe av det som er aller vanskeligst og aller mest krevende med utlendingspolitikken, er å greie å ta tilstrekkelig hensyn til barns grunnleggende behov. At barn gjennom Barnekonvensjonen, som er en internasjonal forpliktelse for Norge, men også ut fra det jeg vil kalle gode norske etiske og moralske tradisjoner, skal gis en spesiell oppmerksomhet i all politikk, det er krevende for oss, for på utlendingsfeltet ser vi veldig ofte at det er vanskelig å konkretisere hva det skal bety i praksis.

På den ene siden vil vi være opptatt av at barn ikke skal være virkemiddel, at barn ikke skal brukes av foreldrene for å få et opphold i Norge på et feil grunnlag. Vi må understreke at foreldre har ansvar for at de valg de tar, også får konsekvenser for barna deres. Samtidig er vi klar over at f.eks. sterk tilknytning til riket er et grunnlag for opphold, og at det må ligge til grunn at barn ofte vil opparbeide slik tilknytning raskere enn voksne. Det er derfor Regjeringens politikk at vi ønsker at barns tilknytning til riket skal tillegges større vekt enn i dag, altså at vi skal justere regelverket slik at barns tilknytning til riket skal tillegges større vekt enn i dag. Det er en prinsipiell tilnærming, og det er et utfordrende arbeid vi nå går løs på: å konkretisere den politiske målsettingen i forskrift som gjør at den framstår som et fornuftig styringsinstrument for utlendingsmyndighetene som skal fatte vedtak i de enkelte saker. Det arbeidet tar vi nå fatt på, først i departementet gjennom å utarbeide forslag til høring. Så tror jeg vi alle sammen skal smøre oss med den tålmodighet det innebærer å la det forslaget høres i en skikkelig prosess. Så skal vi lese de høringsuttalelsene vi har fått, og så skal vi få på plass en forskrift så raskt som mulig som justerer norsk utlendingspolitikk på dette feltet i tråd med det Regjeringen ønsker, og det flertallet i Stortinget i dag slutter seg til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:24:56]: Det er ikke særlig vanskelig å se at det er noe sympatisk med det forslaget som Kristelig Folkeparti har kommet med. Problemstillingen er vel snarere at det er urealistisk, ja direkte kontraproduktivt i forhold til målsettingen, for ved å løse problemet her i dag blir bare problemene desto større på lang sikt. Jeg forstår at vi til en viss grad her er enige med statsråden.

Erfaringene har vi jo. Vi kan bare se oss omkring. Jeg refererte til landene omkring oss: Danmark hadde i 2004 ca. 1 600 asylsøkere, fordi de hadde den strengeste asylpolitikken i Norden. For Sverige sin del var tallet over 23 000, fordi de har den mest liberale asylpolitikken. Her er det selvfølgelig en helt klar sammenheng, mener Fremskrittspartiet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Ser han ikke den åpenbare sammenhengen mellom hvor liberalt norsk asylpolitikk praktiseres, på den ene siden, og hvor mange som prøver å søke lykken i Norge, på den andre siden, og at man ved å ta de grepene som signaliseres nå, senker terskelen ytterligere og gjør det enda mer attraktivt å komme til Norge?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:26:13]: Det som jeg synes er litt oppsiktsvekkende i dette innlegget fra representanten fra Fremskrittspartiet, er at de eneste tallene han ikke refererer i denne gjennomgangen, er tallene fra utviklingen i tilstrømmingen til Norge, som altså har gått fra 17 000–18 000 bare for noen få år siden til det vi anslår er 5 500 asylsøkere i år. Det er jo ikke akkurat et uttrykk for at norsk asylpolitikk de siste årene har blitt liberalisert, når vi bare har en tredjedel av den tilstrømningen vi hadde bare for noen år siden.

Det er et viktig poeng som representanten ikke er villig til å gå inn på, nemlig at av og til er man i den situasjon at hensynet til barn skal ivaretas, selv om det ikke nødvendigvis dermed gir omverdenen et signal som man skulle ønsket kunne være så rent og rankt som mulig. Men man kommer til et punkt der hensynet til barnets beste skal gå foran andre hensyn, og det er det denne saken handler om.

Kari Lise Holmberg (H) [14:27:29]: I Aftenposten 4. april uttalte statsråden at han i forbindelse med ny utlendingslov ville vurdere tiltak for å hindre at personer med endelig avslag på søknaden forsøkte å trenere saken ved stadig å fremsette nye omgjøringsbegjæringer. Dette var for å få ned den samlede ventetiden.

I den saken som vi behandler her i dag, signaliserer statsråden det stikk motsatte. Han vil liberalisere regelverket for omgjøringsbegjæringer og dermed øke antallet begjæringer og saksbehandlingstiden. Vi er jo i utgangspunktet alle enige om viktigheten av å få kortere saksbehandlingstid. Hva vil statsråden gjøre for å få en mer effektiv saksbehandling, slik at menneskene det gjelder, kan få en nødvendig avklaring så raskt som mulig, noe som også vil føre til en bedre integreringspolitikk?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [14:28:26]: La meg først si at den rettstilstand vi vil få etter at Regjeringen har foretatt denne endringen, å gå tilbake til «sterke menneskelige hensyn» fra «svært sterke menneskelige hensyn» er den ordningen vi hadde fram til mai 2005. Vi har bare i ca. ett år hatt kravet om «svært sterke menneskelige hensyn», mens vi har hatt kravet om «sterke menneskelige hensyn» i lang tid. Jeg vil påstå at det ikke har blitt dramatiske virkninger fra mai 2005 og fram til i dag, så det er ikke en stor justering vi snakker om.

Det som jeg er svært opptatt av at vi må få vurdert i forbindelse med arbeidet med ny utlendingslov – vi kan ikke begrense retten til omgjøringsbegjæringer, for den er grunnleggende, men det som er en utfordring for oss – er i hvor stor grad omgjøringsbegjæringer skal føre til at de gis oppsettende virkning, altså at utvisningsvedtak ikke gjennomføres mens man venter på behandling av omgjøringen. Det tror jeg vi er nødt til å gå grundig inn i.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Fleire har heller ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.