Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:07:00]: (ordfører for saken): Regjeringas utnevnelse av 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold samsvarer med flere internasjonale tiltak på kulturfeltet. UNESCO-rapporten «Our Creative Diversity», som kom i 1995, er seinere blitt fulgt opp av UNESCOs universelle erklæring om kulturelt mangfold som kom i 2001. I tillegg til FN har også EU-kommisjonen, Europarådet, Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd på ulikt vis satt mangfoldspolitikken på dagsordenen. Sverige har hatt sitt kulturelle «mångfaldsår» i 2006, og EU-kommisjonen har foreslått at 2008 skal bli det europeiske året for interkulturell dialog.

I Soria Moria-erklæringa har regjeringa Stoltenberg understreket betydninga av flerkulturelle satsinger i kulturlivet. Dette skal oppnås ved «å synliggjøre det flerkulturelle perspektivet på alle felter i kulturlivet og bidra til å skape bedre møteplasser mellom majoritets- og minoritetskulturer.»

Hensikten med markeringsåret for kulturelt mangfold kan beskrives langs to hovedlinjer:

• Ved å slippe til andre stemmer, andre livserfaringer og andre historier vil kultur- og kunstlivet berikes, både når det gjelder innhold og kvalitet.

• Ved å gi rom for mangfold i kulturen skapes arenaer for kommunikasjon og samhandling – som igjen kan gi større gjensidig kunnskap og dypere forståelse mellom mennesker med ulikt kulturelt ståsted.

Begge disse tilnærmingene vil være viktige også i et mer langsiktig perspektiv.

Det er viktig å understreke at kulturlivet i dagens Norge allerede er preget av et mangfold hvor både minoritets- og majoritetskulturer danner grunnlag for spennende kunstneriske opplevelser. Regjeringas satsing på et kulturelt mangfoldsår har som utgangspunkt at nettopp dette aktive og levende kulturlivet skal danne basis for det arbeidet som skal gjøres. I den prosjektgruppa som skal oppnevnes, og som skal legge strategier for Mangfoldsåret, skal det rekrutteres bredt fra de mange relevante minoritetsmiljøene – både fra institusjoner, organisasjoner og det frie kulturfeltet. Samtidig vil det være en viktig oppgave å inspirere både institusjonene og kulturmiljøene for øvrig til å rekruttere fra det en kan kalle majoritetskulturen, med tanke på å styrke kontakten, kommunikasjonen og samhandlinga med både kulturaktører og publikumsgrupper med minoritetsbakgrunn.

Det kulturelle mangfoldsåret 2008 skal forankres bredt, både kulturelt og geografisk. Vi må nå både de profesjonelle kunstneriske miljøene og det frivillige kulturfeltet. Barn og ungdom vil være en viktig målgruppe for arbeidet med Mangfoldsåret.

Mange av de flerkulturelle satsingene vi har hatt, og har, som Stiftelsen Horisont/Mela, Du Store Verden!, Nordic Black Theatre, African Culture Center og Cosmopolite, har vokst fram som svært viktige aktører. Det samme har de to festivalene Førde Internasjonale Folkemusikkfestival og urfolksfestivalen Riddu Riddu i Kåfjord i Troms. Disse og andre aktører vil være viktige samarbeidspartnere i arbeidet med Mangfoldsåret. Mye av den flerkulturelle satsinga vi har hatt så langt, har vært prosjektbasert og tidsavgrenset. Det blir derfor viktig å finne en helhetlig tilnærming og konkrete grep for satsingene i Mangfoldsåret, slik at de erfaringene man høster, kan gjenfinnes på mer permanent basis i den generelle kulturpolitikken også i årene etterpå.

Det internasjonale arbeidet med kulturelt mangfold bygger på erkjennelsen av den kulturelle dimensjonens betydning i en globalisert verden. Det kulturelle påvirkningsmønsteret er mangfoldig, og kultur antar ulike former, preget av både det lokale, det nasjonale og det globale. I internasjonale rapporter defineres kulturfeltet som bærer av ulike verdier og identiteter som kan bidra til utveksling, fornyelse, kommunikasjon og kunstnerisk utfoldelse.

Det kan synes som om enkelte mener at en satsing på et kulturelt mangfoldsår er problematisk i den forstand at det kan ødelegge for vår norske kulturarv. Til det er å si: Kulturtradisjoner som er verd å ta vare på, og som har overlevd, har gjort det nettopp fordi de har kunnet møte nye impulser og styrke tradisjonen gjennom endring. Kultur er ikke statisk – kulturen og kunsten er og må være en bevegelig del av det levende livet. I FN-rapporten Human Development Report fra 2004 har man formulert det slik:

«Land behøver ikke å velge mellom nasjonal enhet og kulturelt mangfold. Undersøkelser viser at de to hensynene kan sameksistere, og faktisk ofte gjør det.»

Karin S. Woldseth (FrP) [10:12:41]: Først vil jeg benytte anledningen til å gratulere statsråden med 40-årsdagen.

Fremskrittspartiet støtter ikke Regjeringens utnevnelse av 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold. Vi ser snarere på dette som et mottrekk til vårt forslag om en kulturkanon, hvor hovedbudskapet fra Fremskrittspartiet er å ta vare på våre kulturtradisjoner og vår kulturarv. En norsk kulturkanon er først og fremst et verktøy for å ivareta den nasjonale kulturarv. Et hovedpoeng er altså at dette skal være en prosess. Det vil være ulike meninger om slike prosjekter og ulike meninger om de verk som blir valgt ut. Dette er en av de største styrkene ved prosjektet – at vi får en debatt om vår kulturarv. Kanonen vil hjelpe alle til å forstå norsk kultur og bidra til å holde norsk kultur ved like.

Jeg tror det er av stor viktighet for alle å forstå norsk kulturarv. Derfor kan vi være helt enige om at saksordføreren og Fremskrittspartiet er helt uenige. Det er ikke sånn, tror jeg, at vår norske kulturarv vil bestå uansett hvilket trykk den får. Vi har sett at en del av våre gamle tradisjoner allerede er i ferd med å forsvinne. Det bekymrer oss veldig.

Det kan se ut som det skal satses stort på et mangfoldsår i 2008, for å fremme og sette søkelyset på det flerkulturelle feltet. For ikke å så noen tvil: Fremskrittspartiet støtter selvsagt også UNESCOs erklæring om kulturelt mangfold og dialog. Det er klart at den kulturelle dimensjonen i et globalt perspektiv er viktig, både for å forstå hverandre og for å kommunisere på et universelt språk. Det kan nesten synes som om Regjeringen ikke synes at det arbeidet som blir gjort rundt omkring i kommuner og fylker, og for så vidt også nasjonalt, er godt nok. Men faktum er at det bevilges penger over flere budsjetter for nettopp å sikre mangfoldet i kulturlivet.

En av de tingene som bekymrer Fremskrittspartiet, er at en satsing på mangfold, som Regjeringen ønsker, må gå ut over allerede eksisterende tilbud. Og hvem er det som ikke skal få penger over statsbudsjettet lenger da? Er det særnorske tiltak, som nettopp er en del av kulturarven vår, og som gir oss identitet? Noe må en slik satsing gå på bekostning av, og jeg skulle likt å høre hvem som får mindre når noen får mer innenfor de allerede eksisterende rammer. Det er nemlig ikke lovt en krone mer til dette Mangfoldsåret, og da er det ikke rart at min bekymring for allerede eksisterende tiltak er berettiget.

Meldingen sier at skoler, institusjoner, tiltak for barn og unge, ulike frivillige institusjoner og kulturlivet generelt skal involveres. Men så vidt jeg vet, omfatter dette hele Kultur-Norge. Betyr dette da at Regjeringen ikke anerkjenner det arbeidet som allerede gjøres?

Jeg er så lei av svulstige ord og fine 17. mai-taler når det gjelder kultur. Dette kan fort bli en ny melding der forventningene er store, og hvor svært lite annet enn flytting av midler blir resultatet.

Jeg vil vise til det arbeidet som allerede gjøres rundt omkring, både på skoler og i kulturinstitusjoner, for å bli kjent med fremmed kultur. Dette burde vi som politikere holde oss borte fra, og la dem som brenner for det, faktisk få lov til å gjøre jobben sin fri for politisk styring.

Per Ove Width hadde her overtatt presidentplassen.

Olemic Thommessen (H) [10:17:05]: Et kulturelt mangfoldsår høres umiddelbart ut som en god idé. For Høyre er mangfold et viktig kvalitetstrekk ved samfunnet og ved kulturpolitikken. Uten mangfold ingen dynamikk og ingen fornyelse. For oss står ønsket om mangfold derfor som et svært sentralt hensyn i kulturpolitikken.

Som en kommentar til foregående taler vil jeg også si at jeg tror det er farlig å stille Mangfoldsåret opp mot spørsmålet om kulturarv. Det er helt åpenbart at Norge har, som andre land, et særlig ansvar for å ivareta den norske kulturarven, den norske folkekulturen, altså de sterke tradisjonene som vi bærer med oss. Det har vi både moralsk og naturlig ut fra det å jobbe for vårt, men også ut fra internasjonale konvensjoner. Jeg tror det kan bli en all right debatt i forhold til Mangfoldsåret, men jeg tror også at det med styrke må trekkes frem i andre sammenhenger.

Når det gjelder Mangfoldsåret, er det slik at vi i ettertanken nok drar litt på hvorvidt dette er en god idé når det kommer til stykket. Det er fordi vi aner at det er en del potensielle feller som man her kan gå i. I entusiasmen for den gode sak er det viktig å beholde også noe av den kritiske tilnærmingen. Det for en majoritetskultur faktisk å makte å gi rom for minoritetene uten at man – hva skal jeg si – oversvømmer dem, kan være en mer krevende øvelse enn vi tror. Men kanskje derfor er det også viktig å ha et mangfoldsår til debatt, hvor man setter kritisk søkelys på om vi virkelig er så tolerante og inkluderende som vi gjerne vil ha det til når vi er ute i verden og viser oss frem.

Men det er viktig at et mangfoldsår ikke får karakter av å være noe toppdirigert. Kultur må vokse nedenfra, det må springe ut fra enkeltinitiativer og være forbundet med eierskap og entusiasme for dem det angår. Iverksettelsen av et mangfoldsår kan lett få noe instrumentelt over seg som vi tror fort kan føre galt av sted. For mangfold kan ikke planlegges eller styres. Mangfold må vokse naturlig frem i et samfunn som er preget av toleranse og stor grad av valgmulighet. Mangfoldet handler om mangfold i finansieringskilder, mangfold i forhold til beslutningstakere og ikke minst et reelt mangfold i forhold til formidling.

Hvem er det så vi henvender oss til? Hvem er det så vi tenker på? I meldingen er det integreringsperspektivet som kanskje er mest fremtredende. Men det er jo også et spørsmål om det mangfoldet som ligger latent i det tradisjonelle norske samfunnet i forhold til gjerne folkekultur, gjerne kulturarv, homokultur, religiøse miljøer. Her er det mange ting man kan løfte frem. I så fall vil jo den bebudede arbeidsgruppen få en betydelig oppgave i forhold til hvordan de velger å håndtere innholdet i Mangfoldsåret. Meldingen vektlegger som sagt etnisitet som et viktig utgangspunkt. I det svenske mangfoldsåret ser vi at det blir lagt et veldig bredt perspektiv til grunn, noe som vil falle Høyre i smak. Kanskje er det grunn til å gå litt nærmere inn på hva denne arbeidsgruppen skal gjøre. Kanskje kunne man ha en litt strammere definering av deres mandat.

Dersom vi snakker om å bringe våre nye landsmenn tettere inn i det norske samfunnslivet, mener vi det er helt sentralt at man bygger på de initiativene som innvandrermiljøene selv representerer. I Oslo, og kanskje i noen av de andre større byene, er ikke dette noe stort problem. Her finnes det initiativer som vi mener man bør styrke. Men på små steder er det nok atskillig mer krevende å finne ut hvordan man skal jobbe med dette. Til syvende og sist tror vi dette kommer til å handle om en diskusjon som ikke skal være preget av de store konklusjonene, men som kanskje snarere skal handle om hvordan vi åpner vår egen kultur, og hvordan vi bygger opp under den toleransen som vi så ofte mener å ha.

Vi ønsker altså Mangfoldsåret velkommen ikke uten en viss kritisk ettertanke. Vi tror det kan være utgangspunkt for mange interessante debatter, og vårt utgangspunkt vil være at mangfold ikke er noe man kan vedta. Mangfold må vokse naturlig frem fra et samfunn som er preget av store valgmuligheter, og der den enkeltes initiativ vil føre frem.

May Hansen (SV) [10:22:37]: Jeg vil også starte med å gratulere statsråden med 40-årsdagen. Det er hyggelig at han er blitt så voksen!

Hvorfor trenger vi et markeringsår for kulturelt mangfold? Regjeringas klare syn er at kulturfeltet er et av de viktigste områdene som påvirker betingelsene for fullverdig og kvalifisert deltakelse i et flerkulturelt samfunn. En forutsetning for at kulturfeltet skal spille en slik integrerende rolle, er at kulturlivet selv på alle felt er åpent for alle og for nye kulturuttrykk. Målet er å utvikle et reelt flerkulturelt samfunn hvor kulturuttrykk møtes og utvikles og nye kulturuttrykk skapes. En ensidig kulturpolitikk som fremmer en nasjonal enhetskultur, virker begrensende og ekskluderende. Vi må legge til rette for at kulturlivet kan utvikle seg med utgangspunkt i det mangfoldet som i dag preger kulturlivet i hele Norge. Derfor trenger vi et markeringsår for kulturelt mangfold – for å få til en dialog, nytenking og et løft, slik at alle innbyggere får mulighet til å delta og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

SV vil påpeke den store utfordringen vi har på kulturfeltet i forhold til barn og unge med minoritetsbakgrunn – særlig i storbyene. I Oslo har nærmere 40 pst. av elevene i grunnskolen minoritetsbakgrunn. I enkelte bydeler er tallet langt høyere. I dag reflekteres dette i liten grad i kulturfeltet. Her har vi et ansvar som sentrale kulturpolitikere, og det er viktig at mangfoldsåret spesielt fokuserer på barn og deres muligheter for kultur og kulturutveksling. For barn og unge er f.eks. den kulturelle skolesekken og kulturskolene viktige tiltak som når veldig mange. Kulturskolene har dessverre få elever med minoritetsbakgrunn. Det er viktig at foreldrebetalingen er så lav at det er et reelt tilbud for alle grupper som ønsker det, å kunne bruke kulturskolen.

Målet med Mangfoldsåret videre er at det skal etableres varige positive endringer, som åpenhet, toleranse, forståelse, kommunikasjon og naturlig inkludering av ulike kulturelle uttrykk som et uttrykk for den globale verden vi lever i. Det blir viktig å bevisstgjøre institusjoner og organisasjoner som mottar offentlig støtte til kulturaktiviteter, slik at de i større grad avspeiler og tar ansvar for det kulturelle mangfoldet som fins. Alle aktører som ønsker å bidra, skal kunne være med på utviklingen av Mangfoldsåret i 2008 og være aktive bidragsytere for å iverksette konkrete tiltak. Det skal etableres en prosjektgruppe som skal samordne planleggingsarbeidet for kulturmangfoldsåret. Prosjektgruppen må samarbeide med involverte institusjoner og organisasjoner fra både minoritets- og majoritetskulturer i Norge. Viktige aktører og virksomheter med flerkulturell profil er Stiftelsen Horisont/Mela, Du store verden!, Nordic Black Theatre, African Culture Center og Cosmopolite. Disse vil være viktige som pådrivere og samarbeidspartnere i Mangfoldsåret.

SV vil påpeke bibliotekets viktige rolle. Det er en viktig møteplass og en kulturarena hvor mennesker fra ulike kulturer og generasjoner møtes. Jeg vil nevne den vellykte satsingen på det flerspråklige biblioteket ved Deichmanske bibliotek, og vi bør også se til Sverige, på det kurdiske biblioteket, begge viktige eksempler på hvordan man kan arbeide med språkopplæring, noe som er vesentlig for integrering.

SV ser på markeringen av et kulturelt mangfoldsår som startskuddet for etablering av en tydeligere integrering av et mangfold av kulturelle uttrykk i Norge. Vi er allerede på god vei med å etablere et eget mangfoldsår, og jeg vil understreke det regjeringspartiene sier i sin innstilling, at det må vurderes om det skal gis spesielle økonomiske incitamenter og såkornmidler for å få fram kunstnerisk nyskaping – det mener jeg er helt nødvendig.

Dette året byr på bare muligheter. Jeg ser fram til det og gleder meg.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:27:50]: (leiar i komiteen): Eg vil også nytte høvet til å gratulere statsråd Giske med 40-årsdagen i dag!

Å fremme kulturelt mangfald er eit hovudmål for kulturpolitikken framover. Eit slikt hovudmål representerer ei grunnleggjande perspektivendring i kulturpolitikken og er, slik eg ser det, ein heilt nødvendig konsekvens av samfunnsutviklinga.

Kulturpolitikken i Noreg har tradisjonelt vore nært knytt til nasjonsbygginga og ein likskapsorientert velferdspolitikk. Ei sentral legitimering av kulturpolitikken har tidlegare vore å dyrke fram ein særeigen nasjonal identitet forankra i ein felles nasjonal kultur. I kulturmeldinga blir det forklart korleis ulike dimensjonar ved globaliseringa, ikkje minst auka innvandring, har medverka til at ideala om likskap og nasjonal integrasjon i dag blir utfordra av nye former for ulikskap. Den framtidige kulturpolitikken må vende perspektivet bort frå konstruksjonar av ein einsarta felleskultur og leggje til rette for utvikling av kulturen med utgangspunkt i det mangfaldet som pregar det norske samfunnet og kultursituasjonen i dag.

Vidare meiner eg at eit breitt spektrum av skapande, utøvande, dokumenterande og formidlande innsatsar frå alle delar av kulturfeltet er ei verdifull motvekt mot den einsrettinga ulike kommersielle krefter i samfunnet representerer.

Sidan 1980-åra er det gjennomført mange kulturtiltak som har gjort sitt til å utvide mangfaldet i norsk kulturliv. Mange av tiltaka har forankring i ulike minoritetsmiljø. Det har slik vakse fram fleire verksemder med fotfeste i desse miljøa, som gjennom mange år har produsert og formidla musikk, teaterframsyningar, kunstutstillingar m.m. Eg kan også nemne Center for Afrikansk Kulturformidling, Du store verden!, Stiftelsen Horisont og Nordic Black Theatre, som fleire har vore innom her.

Internasjonale kultursenter og nokre museum har òg drive dokumentasjons- og formidlingsarbeid med utgangspunkt i samtidas kulturelle mangfald. I tillegg har fleire festivalar satsa medvete på uttrykk med forankring i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Vidare har nokre statlege institusjonar arbeidd aktivt for å inkorporere uttrykk med opphav i desse delane av verda, både i den ordinære verksemda si og som særskilde satsingar.

Det kulturelle mangfaldet i det norske samfunnet avspeglar seg likevel berre i liten grad i det institusjonaliserte kulturfeltet. Mange kunstnarar med minoritetsbakgrunn opplever at dei anten blir ignorerte eller reduserte til eksotiske innslag ved sida av den kulturelle hovudstraumen.

Det varierer frå kunstart til kunstart i kva grad slikt mangfald blir inkorporert på like vilkår, og i kva grad det er vilje til det. På musikkområdet, særleg i visse sjangrar, er ein svært open for ulike tradisjonar og uttrykksformer. I andre delar av kulturlivet har det derimot vist seg vanskeleg å byggje opp ei inkluderande haldning til uttrykk med opphav i andre tradisjonar enn den vestlege.

I dagens globale og multikulturelle situasjon må vi til ein viss grad redefinere omgrepet «nasjonal kultur» dersom vi innanfor kunstlivet skal gi plass for eit veksande mangfald av ulike kunstuttrykk. Vi må spørje oss sjølve i kva grad det lèt seg gjere og i kva grad det vil vere rett å halde fast ved ei førestelling om at kunst- og kulturlivet vårt først og fremst er nasjonalt norsk og eine og åleine tilhøyrer ein vestleg kunsttradisjon.

Vi må tore å møte det fleirkulturelle med kunnskap om eigne kulturelle røter. Eg trur tida er inne for å fastslå at kulturelt mangfald gjer den tradisjonelt norske kulturen rikare, og at det ikkje utgjer nokon trussel, snarare tvert imot.

I så måte er 2008 som markeringsår for kulturelt mangfald eit godt høve til å stimulere nye og eksisterande miljø som arbeider målretta med å fremme kulturelt mangfald som ein realitet i dagens Noreg. Det er også viktig å styrkje kontakten, kommunikasjonen og samhandlinga mellom etablerte kulturinstitusjonar og utøvar- og publikumsgrupper med minoritetsbakgrunn. Vidare må vi utvikle det fleirkulturelle perspektivet innanfor etablerte tiltaks- og tilskotsordningar innanfor kulturfeltet. Kristeleg Folkeparti trur at eit markeringsår vil kunne bidra til å nå desse måla.

Erling Sande (Sp) [10:33:13]: Senterpartiet er samd i at kulturelt mangfald er av stor verdi i samfunnsutviklinga. Eit kulturelt mangfaldsår med dei målsetjingane som saksordføraren har gjort greie for, er noko vi er varme tilhengarar av. Mangfaldet gjer oss rike, og betre kunnskap om mangfaldet og andre menneske sine meiningar og uttrykk er ofte med på å bryte ned skiljeveggar. Mangfald og kreativitet går ofte hand i hand. Det er i brytninga mellom ulike idear og uttrykk at det blir skapt nye idear og nye uttrykk. Kulturelt mangfald er altså eit gode i seg sjølv. Det er, som Molvær Grimstad sa, ein god idé å feire mangfaldet når ein veit at einsretting pregar andre delar av samfunnet.

Senterpartiet er positivt til tiltak som fremmar mangfaldet av kulturelle uttrykk. Ved at fleire kunstnarar med ulik bakgrunn får høve til å gjennomføre og vise fram sine eigne prosjekt, opnar vi samstundes opp for større forståing på tvers av kulturelle skilnader og ulik etnisk bakgrunn.

Personar med minoritetsbakgrunn utgjer i dag ei stor og ueinsarta gruppe i dette landet. Dette har så langt i liten grad komme til uttrykk i kunst- og kulturlivet. Å opne opp for og oppmode til eit større innslag av ikkje-vestlege kunstuttrykk er både god kulturpolitikk og god integreringspolitikk.

Målet til Senterpartiet er at òg minoritetskunstnarane får høve til å uttrykkje seg på eigne premissar, og at verksemda deira blir ein naturleg del av kunst- og kulturlivet. Inntil det skjer er det naudsynt med målretta tiltak retta mot minoritetskunstnarar. Også i så måte er eit mangfaldsår eit ypparleg initiativ.

Institusjonane spelar, som saksordføraren har gjeve uttrykk for, ei viktig rolle i gjennomføringa av eit mangfaldsår. Vi vil stille oss bak det saksordføraren har gjort greie for i så måte. På same tid er det viktig at vi støttar opp om dei innspela, aktivitetane og prosjekta som kjem frå kunstnarane sjølve.

For Senterpartiet er det viktig å understreke at skal Mangfaldsåret bli noko meir enn ein serie arrangement, berre besøkt av personar som allereie i utgangspunktet aktivt søkjer kulturelt mangfald, lyt det breie lag av organisasjonsliv og lokalsamfunn i landet vårt engasjerast i dette arbeidet. Målet må vere arrangement i alle lokalsamfunn og engasjement frå størst mogeleg del av frivillig sektor i gjennomføringa av Mangfaldsåret. Berre slik kan eit mangfaldsår bli noko som når dei mange. Berre ved å gjere satsinga til noko som viser att i lokalsamfunna, når heile landet og engasjerer folk i alle aldrar, når ein fullt ut målet om å fremme verdien av kulturelt mangfald, og berre slik når ein målet om større gjensidig kunnskap og djupare forståing mellom menneske med ulik kulturell ståstad.

Trine Skei Grande (V) [10:36:32]: : Det er ingen kulturer som har blitt store av bare å dyrke seg sjøl. Stort sett har alle de kulturene som er store, og som har blitt toneangivende kulturer og kulturnasjoner, blitt det i møte med andre kulturer. Den amerikanske kulturen har så stor gjennomslagskraft og så sterke livsvilkår hos oss i dag nettopp på grunn av den smeltedigelen Amerika har vært for ulike kulturer. Opp gjennom historien har man sett imperier komme og gå kulturelt ut fra sin styrke som smeltedigel for ulike kulturer. Det eneste store riket vi har sett på vårt kontinent som prøvde å vokse opp bare ved å dyrke seg sjøl, varte ikke så veldig lenge – fem–seks år – og det er ikke en historie vi er stolte av. Derfor er det i smeltedigelen, i møtet, i det at kunstnere og de som lager kulturuttrykk, kan møtes og utvikle nye ting, at styrken i en kultur ligger. Det er der spenningen i en by ligger. Berlin har den posisjonen den har i Europa i dag, fordi byen suger til seg kunstnere fra hele Europa som ønsker å utvikle sine kunstuttrykk der. Derfor er mangfoldsår et fint og offensivt svar fra Regjeringa når det gjelder den debatten som egentlig var knyttet til Muhammed-tegningene. Det er viktig at et slikt mangfoldsår blir brukt nettopp til å møte de ulike kunst- og kulturuttrykkene og for å utvikle møteplassene.

Men jeg har to engstelser og en utfordring. Den ene engstelsen jeg har, er nok den samme som Høyres, at dette skal bli et topptungt lite prosjekt, med et sekretariat der man stort sett skal lage ting for at noen skal kunne klippe over fine silkesløyfer og åpne. Jeg vil ikke ha det. Jeg vil først og fremst at man bruker denne anledningen til å løfte de institusjonene vi allerede har. For min andre bekymring er at vi har en del institusjoner som er etablert nettopp for å være det møtet mellom ulike kulturuttrykk som er intensjonen med Mangfoldsåret, slik jeg ser det, men som har vært dårlig behandlet av partier av alle politiske avskygninger og av alle regjeringer, og som nå egentlig trenger et løft for å kunne komme seg opp på det samme nivået som de nasjonale institusjonene.

De aller fleste som har vært her på talerstolen, har nevnt disse institusjonene med navn, så det trenger ikke jeg. Men det er i hvert fall en engstelse for meg at man ikke bruker denne anledningen til å bruke de nettverkene man allerede har, men at man absolutt skal prøve å etablere nye. Det ligger en god del spennende tiltak også utenfor disse institusjonene, der det er tatt en del spennende grep som man nå kanskje har muligheten til å følge opp videre. Ett av dem er visjonen om Snelda, som jeg håper kanskje statsråden kan si noe om, og som partiet hans har vært pådriver for sammen med Venstre i Oslo bystyre. Også det å bruke arenaer som f.eks. Mela-festivalen som viktige spydspisser for å gjennomføre et slikt mangfoldsår, håper jeg at statsråden tar inn over seg.

Det siste området, som er like viktig, og som vi ofte glemmer når det gjelder kulturelt mangfold, er litteraturområdet. Hvis man ser på de konfliktene som finnes i verden i dag, og ser hvilke kulturer som stilles opp mot hverandre, og så sammenlikner det med hvor mye litteratur som oversettes mellom de kulturene, gir det noen skremmende perspektiv. Det er ikke mange arabiske forfattere som blir oversatt til norsk. Det er heller ikke mange norske forfattere som blir oversatt til arabisk, selv om det er flere den veien enn den andre. Det å bidra til den kulturelle dialogen som ligger i litteraturen, mener jeg er en ekstra utfordring her. Kanskje det å ha et mangfoldsår åpner for den dialogen. Det at noen byer i Norge har valgt å være friby for forfulgte forfattere, har åpnet dialogen på en veldig spennende måte. Det å kunne la fribytankegangen også gjelde andre kunstuttrykk og samtidig la flere byer være friby for forfulgte forfattere tror jeg har åpnet en dialog knyttet til litteratur som er spennende, spesielt når det gjelder å skjønne andre kulturer.

Presidenten: Neste taler er statsråd Trond Giske. Presidenten vil gjerne få lov til å slutte seg til gratulantrekken i anledning dagen.

Statsråd Trond Giske [10:41:38]: Tusen takk for gratulasjonen og også takk til andre som har påpekt at livskvelden nærmer seg. Det er hyggelig å kunne feire dagen her i Stortinget.

Men enda hyggeligere er det at så mange talere har understreket akkurat det som er Regjeringens poeng, nemlig at kjernen i all kulturell utvikling er møtet mellom gammelt og nytt, mellom det kjente og det ukjente, at kulturuttrykk ikke er konstante, men hele tiden tar form, slår rot, møter nye uttrykk, finner andre retninger, forsvinner eller utvikler seg videre. Det hele er en konstant endringsprosess. Vi vet at gamle, rotekte norske kulturuttrykk som rosemaling, treskjæringstradisjoner, bunader og folkeeventyr enten har sitt opphav langt fra Norge eller i hvert fall er sterkt påvirket av impulser utenfra, og så har vi etter hvert gjort dem til våre egne uttrykk, til elementer i vår felles kulturarv. Kjernen i det resonnementet er at uten denne dynamikken, uten dette møtet mellom tradisjon og nye impulser, vil enhver kultur stagnere og bli uinteressant. Det er denne spenningen mellom det tradisjonelle og fornyelsen som bringer kulturfeltet framover, og som gjør at kulturuttrykk kjennes relevante, aktuelle, bekreftende, utfordrende eller av og til uaktuelle.

Det ligger også til grunn for tankegangen om at mangfoldet er noe positivt. Mangfoldet er en energikilde som kan bringe kulturfeltet vårt videre, ikke en trussel mot gamle tradisjoner eller det norske eller vårt eget språk og uttrykk. Mangfoldet er noe positivt, og – og det er det viktig å understreke – mangfoldet er ikke en sektor. Mangfoldet er en tilstand. Mangfoldet er et kjennetegn ved et dynamisk, levende og godt kulturliv.

Et mangfold av kulturuttrykk er ikke noen selvfølgelighet. Norsk kulturpolitikk baserer seg på erkjennelsen av at markedet alene ikke er en tilstrekkelig plattform for å sikre mangfold og et kvalitativt godt kulturliv. Dette har vi tatt konsekvensene av bl.a. i statsbudsjettet for 2007, hvor vi gjennomfører et historisk løft for kultursektoren med nær 0,5 milliarder kr mer til kultur. Samtidig ser vi at mangfoldsdimensjonen ofte har vært preget av kortsiktig tenkning og på en måte vært litt utenfor den generelle kulturpolitiske debatten. Hensikten med et mangfoldsår er å bringe dette inn i kjernevirksomheten i kulturlivet. Vi ser at mangfoldet også i Norge øker, men vi ser også at vi ikke klarer godt nok å ivareta det mangfoldet. Det er derfor Regjeringen, med forankring i Soria Moria-erklæringen, i St. meld. nr. 17 for 2005-2006 har foreslått å bruke 2008 som et markeringsår for kulturelt mangfold. Vi ønsker å synliggjøre det flerkulturelle perspektivet, vi ønsker å bidra til møteplasser mellom majoritetskulturer og minoritetskulturer, vi ønsker å styrke internasjonaliseringen av norsk kulturliv – det er en viktig del av å stimulere til mangfold – og vi ønsker også å styrke de ulike minoritetsaktørene som er på banen. Flere har vært opptatt av det og nevnt aktører som Mela-festivalen, Center for Afrikansk Kulturformidling, Agenda X, Du store verden!, Nordic Black Theatre og Internasjonalt kultursenter og museum. Alle har fått påplusninger i statsbudsjettet for 2007. Det er viktig, men ekte mangfold får vi først når de store pengene og de tunge institusjonene og strukturene tar mangfoldet på alvor i sine kunstneriske profilvalg, i sin rekruttering av aktører og i sitt formidlingsarbeid til nye publikumsgrupper. Først da kan vi få et reelt mangfold. Hvis vi kun baserer oss på de viktige minoritetsgruppene, blir ikke mangfoldet reelt. Da når vi ikke ut til hele kulturlivet.

Så er spørsmålet: Hvordan skal vi som politikere sørge for at disse institusjonene følger opp dette? Vi skal jo ha en armlengdes avstand, og institusjonene skal ha sin kunstneriske frihet. Vel, vi kan gjøre noe gjennom tildelingsbrev og budsjetter, men jeg tror at Mangfoldsåret 2008 nettopp kan være en katalysator for at institusjonene er nødt til å ta debatten, skape møteplassene og nettverkene, og ikke minst kan øke kunnskapen om det flerkulturelle og mangfoldige. Det er måten vi skal jobbe på.

Et annet spørsmål som reiser seg, er: Skal vi ha øremerking og økt grad av budsjett? Vi skal ha noe budsjett. Allerede for 2007 ligger det budsjett både til organisering og til dels til tildeling til flerkulturelle aktiviteter. Jeg tror øremerking alene bare vil kurere symptomer, som vil dukke opp igjen med en gang øremerkingen forsvinner. Vi er nødt til å gå til kjernen. Vi er nødt til å endre holdningene til og synet på det flerkulturelle. Jeg er veldig glad for at det er et så bredt flertall i Stortinget som støtter Regjeringen i dette. Det lover godt for gjennomføringen av Mangfoldsåret og den jobben vi har foran oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:47:06]: Det har sin pris å gå fra å være den nye vin til å bli årgangsvin – og jeg snakker av erfaring. Men det var en liten digresjon.

Vi hørte statsråden si at det er et budsjett, men i meldingen er det åpenbart tenkt en formidabel satsing, og det er faktisk tenkt en holdningsendring der ute. Det må gå på bekostning av noe. Da vil jeg spørre statsråden: Hvor skal disse pengene tas fra, og på bekostning av hvem?

Statsråd Trond Giske [10:47:51]: Svaret på det er at Regjeringen gjennomfører historiens største satsing på kultur. Vi femdobler veksten i statsbudsjettet for 2007 mot det Bondevik-regjeringen la fram i sitt siste budsjett – over en halv milliard kr mer. Det er historiens største økning. Og vi skal fortsette med å øke kulturbudsjettet opp til 1 pst. av statsbudsjettet, så her vil det være rikelig monn også til den flerkulturelle satsingen.

Mitt hovedpoeng er at det meste av dette ikke skal skje gjennom øremerkede midler. Vi må sørge for at Operaen gjennom sitt driftsbudsjett på 300 mill. kr ivaretar mangfoldet og det flerkulturelle. Vi må sørge for at Oslo-Filharmonien gjennom sitt budsjett gjør det, at Nationaltheatret gjør det, at alle de tunge, vanlige museene, institusjonene, orkestrene og teatrene i sine repertoarvalg, i sin rekruttering og i sin formidling til publikum er flerkulturelle og tar vare på mangfoldet. Først da lykkes vi med å skape et reelt, godt og mangfoldig kulturliv.

Olemic Thommessen (H) [10:49:00]: Når jeg ikke sluttet meg til gratulantenes rekker, var det selvfølgelig en inkurie.

De som tror at statsråden har tenkt å sitte i livskvelden og se på solnedgangen, tror jeg gleder seg litt for tidlig. La meg heller si: Så stor du er blitt, og vi håper at du får alderens linne og vise drag over deg med årene! – For dette er en statsråd med handlingskløe. Vi har i forhold til film sett at statsråden ikke har gått av veien for å tenke i retning av kvotering av kvinner f.eks. Og når han nå sier at han skal sørge for at landets store institusjoner tar dette mangfoldsperspektivet inn over seg, at politikken er viktig, at dette er et redskap vi skal styre med, så gir det grunn til ettertanke og vil kanskje være et utgangspunkt for noen av de debattene vi kommer til å få nettopp i Mangfoldsåret.

Tenker statsråden seg at man i løpet av planleggingen skal utrede spørsmål som kvotering, tydelige målformuleringer og bruk av virkemidler inn mot institusjonene?

Statsråd Trond Giske [10:50:10]: Representanten Thommessen, som jo er både eldre, klokere og visere enn undertegnede, kjenner veldig godt og deler også Regjeringens oppfatning om at vi skal ha en armlengdes avstand til de kunstneriske valg som foretas i institusjonene og av kunstnere og kulturarbeidere. Og her er vi midt oppi det dilemmaet som vårt politiske ønske om å bidra til økt mangfold fører til når vi møter disse institusjonene og kunstneriske virksomhetene.

Jeg er skeptisk til kvotering når det gjelder de rent kunstneriske utvalgene, for det kolliderer med det grunnleggende armlengdesprinsippet. Men jeg er en veldig sterk tilhenger av at man, om man ikke har en lovformulert kvotering, i hvert fall har en bevisst holdning til det å utnevne folk med minoritetsbakgrunn til alle styrende råd og utvalg, tildelingskomiteer osv., at man i det etablerte kulturbyråkratiet, som tar veldig mange av beslutningene når det gjelder bl.a. budsjett, sørger for at utvalgene gjenspeiler sammensetningen som det norske folk faktisk har.

Trine Skei Grande (V) [10:51:26]: Nå var det sånn en hyggelig, feirende stemning her, så jeg tenkte å toppe det med en sak som jeg vet at både mitt parti, Venstre, og statsrådens parti, Arbeiderpartiet, har vært veldig engasjert i i Oslo, nemlig Snelda-prosjektet. Det er en spennende videreføring av mange av de viktige mangfoldsinstitusjonene i Oslo. Det kunne blitt en nasjonal spydspiss på området og vært en spennende utvikling av en av institusjonene som statsråden nevnte tidligere, nemlig Operaen. Jeg forventer ikke at statsråden skal si ja eller nei til Snelda-prosjektet, men Oslo bystyre har i hvert fall i flertallsform sagt at dette er et prosjekt man syns det er spennende å jobbe videre med. Så jeg vil bare gi statsråden anledning til å si det samme.

Statsråd Trond Giske [10:52:09]: Jeg tror nettopp en av de fine tingene med et slikt mangfoldsår, og jobben rundt det, er at veldig mange nye prosjekter vil bli lansert – kanskje delvis som kortsiktige prosjekter, men også som faste institusjoner, nettverk, møteplasser, stimulanser og påvirkningsagenter inn mot institusjonene.

Representanten Grande nevnte i sitt hovedinnlegg også dette med oversettelse av litteratur, at det å få f.eks. norsk litteratur på arabisk og arabisk litteratur på norsk er en måte å få kjennskap til mangfoldet på. Så her finnes det mange ideer som Mangfoldsåret og diskusjonen rundt det vil bringe fram. Så får vi som ansvarlige budsjettlagere sørge for at dette får sin plass også i det faste Kultur-Norge.

Jeg skal ikke stå og sjekke ut det ene prosjektet etter det andre, men tar selvsagt imot alle gode ideer med stor takk og åpenhet. Så får vi håpe at alle andre også bidrar, slik at Mangfoldsåret kan føre til en varig endring, ikke bare bli et lite markeringsår som står igjen som et fint minne, men som faktisk har ført til noen strukturendringer som vi kan nyte godt av i framtiden.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:53:27]: I likhet med de øvrige her i salen vil jeg gratulere statsråden med 40-årsfeiringen. Selv rundet jeg 40 for halvannet år siden. Jeg fikk ikke så mye medieoppmerksomhet, ei heller så mye oppmerksomhet her i stortingssalen, men det er ikke noe jeg gråter for.

Jeg merket meg at statsråden ikke svarte utfyllende på spørsmålet fra min kollega Karin S. Woldseth om hvor pengene skal hentes fra, så jeg vil prøve meg med et annet spørsmål.

Vi har registrert at vi nå skal putte mer penger inn i flerkulturelle tiltak, og det har vi gjort mye av i Norge de siste 10–15 årene. Resultatet er at man fortsatt har dype kløfter mellom etnisk norske og innvandrere. Vi har sett at et radikalisert islam eksisterer i beste velgående, vi har kvinneundertrykkelse, og vi har, som symptom på noe av det, æresdrap etc. Vi skal altså gjøre mer av det samme, når vi har hatt tiltak i 10–15 år som ikke har virket.

Jeg vil stille statsråden spørsmålet: Er dette en smart politikk?

Statsråd Trond Giske [10:54:41]: Jeg tror jo det er helt riktig at de problemene som representanten nevner fortsatt eksisterer. Det skyldes ikke at vi har gjort for mye av det vi har gjort, men at vi har gjort for lite. For jeg tror at disse kulturelle møteplassene som skapes f.eks. blant barn og unge, faktisk skaper større integrering, større forståelse og større samhold. Det betyr at vi i tillegg til å støtte opp om ulike minoritetskulturer og de utrykkene som finnes der, også er nødt til å skape de møteplassene der ulike kulturuttrykk og personer med ulik bakgrunn faktisk møtes, jobber sammen, blir kjent og skaper det fellesskapet.

Et av de temaene som vi ønsker å belyse gjennom Mangfoldsåret, er tema som ytringsfrihet. Det ligger i kjernen av enhver kunstnerisk virksomhet en bruk av ytringer og et krav om og en plass for ytringsfrihet. Det vet vi er meget relevant i de debattene vi har hatt de siste årene. Vi skal ikke bli kulturrelativistiske og si at alt er like bra. Vi har noen kjerneverdier som vi mener at det norske samfunnet skal bygge på uansett hvilken kultur man tilhører. Jeg tror at et mangfoldsår i 2008 kan bidra til å trekke opp de linjene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [10:56:13]: Jeg har lyst til å gripe fatt i det som jeg oppfatter som et gjennomgående tema i Fremskrittspartiets merknader i innstillingen. Det synes jeg kort kan oppsummeres i følgende: Globalisering er positivt, bare ikke her i landet.

Det tror jeg er feil. Jeg tror ikke det er noen motsetning mellom det norske og det flerkulturelle, snarere tvert imot. Jeg tror det hersker veldig liten tvil om at den kulturelle dimensjonen har betydning i en globalisert verden. Vi snakker ikke her bare om underholdning for hjemlige formål. Vi snakker om den flerkulturelle dimensjonens betydning for vår evne til å hevde oss i en globalisert verden. Det handler om kulturområdet, men det handler f.eks. også om næringslivsområdet. Det har også betydning for demokrati og inkludering i vårt eget land. Så jeg tror Fremskrittspartiet bommer både i forhold til globalisering og i forhold til befolkningen her hjemme.

Statistisk sentralbyrå viser oss at sju av ti nordmenn mener at innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge, og den andelen er faktisk økende fra år til år. Sett fra innvandrerkommune nr. 2 i Norge, Drammen, der innvandrere utgjør 17 pst. av befolkningen, har vi fra ganske lang tid tilbake bygd inn det flerkulturelle i visjonen i kommuneplanen. Vi har lagt inn kultur som motor i byutviklingen, som én av åtte stolper i kommuneplanen, og vi har lang erfaring i å integrere det flerkulturelle i framtidsrettet planlegging i kommunen.

Det startet med at vi flyttet feltet innvandrere og flyktninger fra sosialsektoren til kultursektoren i kommunen, nettopp i erkjennelsen av at kultur er et utmerket byggemateriale til broer mellom mennesker – det egner seg overhodet ikke til å bygge murer mellom mennesker. Når man bruker kultur som et aktivt virkemiddel i integreringsarbeidet, trenger man ikke alltid engang å ha et felles språk, fordi man har så mange andre uttrykksformer, så man kan starte med å bringe folk sammen umiddelbart innenfor kulturfeltet.

Jeg kunne sagt mye om det som finnes av flerkulturelle arenaer i Drammen – det som er gjort av arbeid for barn og ungdom, det som skjer ved høgskolen vår, og det som skjer i det internasjonale kultursenteret vårt. Og apropos statsrådens fødselsdag: Jeg tror at uansett hva jeg måtte finne på å gi ham i gave senere i kveld, kan ikke det måle seg med den gaven Drammen kommune fikk ved å få ytterligere millioner kroner til støtte for oppbygging av Union rockescene/Internasjonalt Kultursenter, der vi nettopp bringer inn disse elementene, nordmenn og innvandrere, sammen.

Jeg synes det er flott at vi får markeringsåret. Jeg melder Drammen på som samarbeidspartner i gjennomføringen av det året. Kanskje vi til og med innen 2008 har blitt åtte av ti nordmenn som føler at innvandrerkulturen beriker det norske samfunnet. Da skal vi la dem få dekket sine ønsker om å la seg berike – og det gjør vi gjennom det året.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.