Presidenten: Etter ønske frå helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 2 timar og 5 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 45 minutt, Framstegspartiet 25 minutt, Høgre 15 minutt, Sosialistisk Venstreparti 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Senterpartiet 10 minutt og Venstre 10 minutt – presidenten vil vise til oppmodinga i fjor, og foreslår at Venstre i denne debatten får ei taletid på 10 minutt – ikkje 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av Regjeringa innafor den fordelte taletida.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:28:00]: (komiteens leder): Innledningsvis vil jeg få lov til å takke komiteen for det arbeidet som er gjort og som nå er lagt ned i komiteens innstilling i forbindelse med det budsjettet som vi nå har til behandling.

Det er videre også grunn til å bemerke den innsats som faktisk alle partier legger ned i å forsøke å skrive seg sammen der det er politisk mulig å komme fram til omforente forslag og merknader. Dette viser med all tydelighet at man faktisk legger innsats i å kunne stå samlet i stedet for å benytte enhver anledning til å påpeke den minste form for uenighet.

Jeg tør våge påstanden at budsjettet som blir vedtatt her i dag, er et av de budsjettene som har størst innvirkning på enkeltmenneskets hverdag. Det er også et av de budsjettene som det normalt sett knytter seg mest debatt til.

Det er en omfattende innstilling fra komiteen, med mange forslag og merknader på en rekke forskjellige områder. Dette viser at en virkelig ønsker å få til et bedre helsevesen for landets innbyggere. Det er imidlertid ikke til å legge skjul på at det også framkommer betydelige politiske skillelinjer. Det skulle bare mangle – det er derfor vi har politiske partier og forskjellige politiske oppfatninger.

De enkelte partiene vil presentere sine egne budsjett og merknader, og undertegnede vil derfor konsentrere seg om det som er Fremskrittspartiets budsjett.

Jeg vil først få understreke at det gjøres utrolig mye godt arbeid i det norske helsevesenet. Det har aldri før blitt behandlet flere pasienter. La oss slå det fast én gang for alle. Man kan i enkelte debatter få inntrykk av – og også etter at jeg selv i en del sammenhenger har holdt mine innlegg – at det som skjer i helsevesenet, bare er galt. Så er ikke tilfellet. Det aller, aller meste er bra. Men til tross for dette er det likevel store utfordringer i helsevesenet. Dette gjelder ikke bare på finansieringssiden, men vi må også ta inn over oss at det er betydelige problemer og utfordringer knyttet til organiseringen av helsevesenet.

En av de største utfordringene vi har, er hvordan vi skal klare å få til en bedre samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er noe som ikke fungerer, og vi ser tallenes klare tale, når det ligger en rekke ferdigbehandlede pasienter på landets sykehus og venter på et tilbud i hjemkommunen. Dette er vi nødt til å finne en løsning på, all den tid et døgnopphold på et sykehus er noe av det mest kostbare når det gjelder omsorgsnivå, for det er jo nettopp det en snakker om når en pasient ligger ferdigbehandlet på sykehus. Vi har i dag noe vi kaller for Leon-prinsippet, dvs. at den enkelte skal behandles på det lavest effektive omsorgsnivået. Derfor er det viktig at vi har stor fokus på dette.

Fremskrittspartiet ser fram til at vi nå skal begynne å jobbe med omsorgsmeldingen og de forslagene som ligger i den, slik at vi kan få se på samhandlingsproblematikken, og ikke minst gjøre kommunene bedre i stand til å ta imot de pasientene som sykehuset mener er ferdigbehandlet. Vi skal heller ikke stikke under stol at en del kommuner sier at de pasientene de får, ikke er ferdigbehandlet. Her er vi nødt til å komme fram til en løsning.

Helseforetakene har et krav om at de skal gå i balanse innen utgangen av 2006. Det eneste unntaket er Helse Midt-Norge, som har fått en utsettelse på 350 mill. kr i sitt balansekrav i ett år – da med begrunnelse bl.a. i de store utfordringene knyttet til utbyggingen av St. Olavs Hospital. Det ser likevel ut til at de regionale helseforetakene styrer mot et underskudd ved utgangen av 2006 på i overkant av 1 milliard kr, dersom de foreløpig oppgitte tallene stemmer. Dette forventer jeg statsråden kommer inn på i sitt innlegg, og at hun gir en forklaring på det store spriket mellom balansekravet for inneværende år og de faktiske tall. Vi vet også at lederne for de regionale helseforetakene er innkalt til et møte med statsråden. Vi ser fram til resultatet som kommer ut av det, og at statsråden på foretaksmøtet får de signalene som blir gitt.

De store underskuddene viser også med all tydelighet at Regjeringens forslag til budsjett for spesialisthelsetjenesten ikke er tilstrekkelig til at man vil kunne gjøre noe med ventelistene, og køene kommer til å øke. Videre er det all grunn til å tro at vi går inn i et nytt urolig år for helseforetakene – med nye forslag til oppsigelser, mindre pasientbehandling, sommerstengte og/eller helligdagsstenge fødeavdelinger, redusert akuttberedskap og en funksjonsfordeling som er økonomisk begrunnet, ikke helsefaglig begrunnet.

En kunne få inntrykk av da man hørte finansministerens tale i Stortinget ved framleggelsen av statsbudsjettet, at Regjeringen la opp til et historisk løft for sykehusene. Det var derfor med stor skuffelse og ikke minst forbauselse en leste selve innholdet i helsebudsjettet og svært raskt så at helse var den store taperen i Regjeringens budsjettarbeid. Og Regjeringens forslag til helsebudsjett har jo heller ikke akkurat blitt godt mottatt.

Vi mottar daglig bekymringsmeldinger, og vi ser daglig oppslag både i lokal- og riksmedia over truede behandlingstilbud, trusler om nedleggelser, antall operasjonsdager, som en vurderer å redusere fra fem til fire, og redusert kapasitet innenfor opptrening og rehabilitering. Alt dette er i ferd med å skape en stor usikkerhet i befolkningen knyttet til om en får hjelp når en trenger det, eller om en ikke får det, da uavhengig av bosted og ikke minst størrelsen på lommeboka.

Bevilgningene til de regionale helseforetakene er for små til at man kan dekke det behovet for helsetjenester som er i samfunnet, uten at ventelistene, og dermed også ventetiden, vil øke mer enn det ser ut som de allerede gjør. Det er ikke tilstrekkelig å legge opp til et løp som tilsier at vi skal ha om lag samme nivå på antall behandlede pasienter neste år som det ser ut til at man fikk ved utgangen av 3. tertial, som det står skrevet i budsjettet. En ser faktisk at det allerede nå er køer, og at behovet for helsetjenester øker – befolkningen eldes, og vi får flere som har behov for behandling. Videre skal vi heller ikke stikke under stol at vi får stadig nye behandlingsmetoder. Det vil også øke presset på spesialisthelsetjenesten med krav om behandling. Dette skjer i en tid da denne regjeringen har hatt det største økonomiske handlingsrommet som noen norsk regjering har hatt.

Fremskrittspartiet foreslår flere tiltak i sitt alternative budsjett for å kunne møte de utfordringene vi nå ser i helsevesenet. Fremskrittspartiet foreslår at det bør bevilges 1,5 milliarder kr mer i basisbevilgninger til helseforetakene, og at den innsatsstyrte delen av finansieringen igjen settes opp til 60 pst. Dette vil kunne medføre at vi får en reell vekst i pasientbehandlingen neste år, slik at køene kan reduseres ytterligere, sykefraværet kan gå betydelig ned, samt at helseforetakene får en mulighet til å kunne omstille seg ut fra hva som er fornuftig helsepolitisk, ikke bare ut fra en presset økonomisk situasjon.

Det er nå viktig å skape ro slik at befolkningen er trygg på at nærsykehuset vil kunne eksistere i framtiden, og at en er sikret behandling uansett bosted og økonomisk situasjon. Det er i den forbindelse grunn til å nevne kravet fra bl.a. lokalsykehusenes venner, som også har krevd 1,5 milliarder kr mer til sykehusene neste år.

Fremskrittspartiet er opptatt av at det ikke er tilstrekkelig med bare mer penger til helseforetakene, i hvert fall ikke uten at man også ser på selve organiseringen av denne sektoren. I Norge bruker vi mye penger på helse. Vi har mest sannsynlig den høyeste legedekningen pr. innbygger i et OECD-land. Men vår organisering og vårt langstrakte land er også kostbart. Fremskrittspartiet mener at det nå er på tide å revurdere den modellen vi har, med fem helseregioner som nærmest styrer etter eget forgodtbefinnende gjennom den varierende politikk som føres ved avtaleinngåelser med andre aktører i helsevesenet enn dem som man faktisk selv eier. I den forbindelse kan vi nevne private rusinstitusjoner, rehabiliteringsinstitusjoner, private ideelle og private kommersielle sykehus som ikke får fylle opp plassene sine, og som ikke får inngå avtale med noen av de regionale helseforetakene.

Videre er det grunn til å rette søkelyset på det faktum at det planlegges et betydelig antall nyinvesteringer i egen region, veldig ofte uten å skjele til om det kan være ledig kapasitet i et lengre perspektiv i naboregionen.

Fremskrittspartiet foreslår, sammen med Høyre, i budsjettinnstillingen at man allerede nå velger å slå sammen Helse Øst og Helse Sør. Dette vil kunne få en rekke positive effekter, både knyttet til pasientbehandling og ikke minst til effektiviseringsgevinst.

Fremskrittspartiet foreslår også at Regjeringen igangsetter et arbeid med sikte på å fjerne alle regionale helseforetak, slik at Helse-Norge kan samles til ett rike, til beste for pasientene. Det er kun på denne måten at det frie sykehusvalget vil kunne fungere. I den forbindelse er det viktig at pengene utbetales direkte til den institusjon, avtalespesialist eller annet helsepersonell som står for selve behandlingen.

Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett også å redusere gjelden til de regionale helseforetakene med 2 milliarder kr. Dette er en gjeld som er opparbeidet til staten gjennom foretatte investeringer. Bakgrunnen for dette forslaget er at de regionale helseforetakene over lang tid har gått med underskudd som har tæret på likviditeten. Det er over tid et stort behov for å kunne bringe likviditeten opp igjen for å kunne møte framtidige utfordringer og investeringer.

I Soria Moria-erklæringen står det å lese at ingen lokalsykehus skal legges ned. Regjeringen har også varslet at den vil sikre akuttberedskapen og fødetilbudet. Problemet som har oppstått, er imidlertid at man ikke har tatt stilling til innholdet i lokalsykehusene. Dette er i ferd med å bli et problem. Når en tidligere har tatt opp denne problemstillingen, har en fått til svar at man ville komme tilbake til dette i forbindelse med Nasjonal helseplan. Nasjonal helseplan er nå lagt fram i forbindelse med budsjettet. Jeg må få lov til å si at på dette området er problemstillingen like uavklart. Det eneste initiativ som Regjeringen tar der, er at man nå vil sette ned et utvalg som skal komme med en anbefaling i saken. Dette må sies å være et gedigent mageplask for en regjering som har gått så høyt på banen når det gjelder lokalsykehus. Vi kommer nok til å oppleve flere fakkeltog etter trusler om nedleggelser og endrede funksjoner i tiden som kommer. Det er dessverre slik at det fortsatt kommer til å være stor usikkerhet i distriktene om sykehusene og om hvilke forhold man der har å jobbe under også i tiden som kommer. Dette vil kunne medføre store problemer knyttet til rekruttering, sykefravær og endrede tilbud til pasientene. Hvis det er én ting som lokalsykehusene virkelig trenger, er det stabilitet og sikre rammer for å kunne rekruttere de fagfolkene man har bruk for. Dette er ikke avklart. Derfor ser jeg store problemer i tiden som kommer.

Avslutningsvis vil jeg også få lov til å vise til et annet kapittel i Soria Moria-erklæringen. Det gjelder egenandeler i helsevesenet. I Soria Moria-erklæringen står det å lese at man vil redusere egenandelene og holde disse lave. Dette står i grell kontrast til det Regjeringen selv gjør i dette forslaget til budsjett. Her er det en økning i egenandelene i helsevesenet på 160 mill. kr – 160 mill. kr! Egenandelene i helsevesenet har nå blitt så store at enkelte faktisk må velge – jeg holdt på å si – om de vil ha mat eller medisin.

Helt avslutningsvis – jeg ser at taletiden min snart er ute – vil jeg få lov til å komme med følgende knyttet til selve forslagene: Fremskrittspartiet ønsker å trekke forslag nr. 14, som går på kolinesterasehemmere, dvs. reseptproblematikken. Det ønsker vi å trekke fordi det allerede har kommet en del signaler om måten å organisere dette på i framtiden. Videre ønsker vi å gjøre om forslag nr. 9, om ungdomskampanjen «Rolig, nå», til et oversendelsesforslag, da vi ikke ønsker å få dette nedstemt i salen. Under de interpellasjonsdebattene vi har hatt, har statsråden også bekreftet at det er viktig at dette går videre.

Med dette takker jeg for meg.

Presidenten: Presidenten har registrert dei endringane representanten refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Jan Bøhler (A) [14:43:42]: Etter representanten Nesviks fastslåing av at det aller meste er bra i norsk helsevesen, stusset jeg – og stusser enda mer nå – da jeg leste Fremskrittspartiets merknader og forslag. På et punkt går de inn for en total omveltning eller revolusjon av det norske helsevesenet, dvs. at det nåværende system med helseforetak skal erstattes med et landsomfattende sykehusbyråkrati, der pengene skal følge den enkelte pasient. Man skal altså kunne få en landsomfattende shopping av helsetjenester.

Jeg vil spørre representanten Nesvik om han har noen som helst oppfatning av hvor mange tusener av årsverk som trengs i dette sentrale byråkratiet for å håndtere alle fakturaer, alle regninger og all den kontroll som skal utføres. Har han noen oppfatning av hva dette vil bety for mulighetene våre til å opprettholde en landsomfattende sykehusstruktur, med lokale sykehus i alle deler av landet?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:44:42]: Det har jeg faktisk. Vårt system skal komme til erstatning for dagens kommunale helseforetak, som allerede er bygd opp som et byråkrati – et system der vi ser at pasienten blir skadelidende. Vårt system skal komme til erstatning for dette. Det skal gjøres enklere: Pengene følger den enkelte bruker – ut fra de takstene som finnes – direkte til det sykehus eller den private aktør som utfører f.eks. operasjoner. Pengene skal altså gå direkte dit. Jeg ser ikke at det trenger å bli noe som helst mer byråkrati enn det som vi allerede har gjennom de regionale helseforetakene. Dermed kan vi få en besparelse, vi slipper å bruke veldig mye penger på administrasjon, som vi faktisk gjør i dag.

Videre vil jeg også påpeke at selv i departementet har man allerede en eieravdeling knyttet til sykehusene, så man kan bruke de personene som allerede er der, og spille på det.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:45:47]: Fremskrittspartiet kaller seg ofte den lille manns forsvarer. I helsevesenet er den lille mann ofte kronikeren, den tunge ruspasienten eller den tunge psykiatriske pasienten med sammensatt diagnose og uforutsigbart behandlingsforløp. Alle, unntatt Fremskrittspartiet, synes å være enige om at 60 pst. ISF-andel særlig vil ramme disse pasientene, i tillegg til at mange lokalsjukehus vil få trøbbel. Det var også noe av årsaken til at tidligere helseminister Gabrielsen satte ISF-andelen tilbake til 40 pst.

Spørsmål 1: Hvorfor mener Fremskrittspartiet igjen at alle andre tar feil, mens de alltid har rett?

Spørsmål 2: Nesviks partikollega Fredriksen uttaler til Sør-Varanger Avis 25. november at legene synes det er flott med lange køer, for da har de arbeid nok. Støtter Nesvik dette synspunktet?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:46:40]:For det første har jeg sagt at hele vitsen med å ha et oppegående helsevesen er at flest mulig pasienter skal få behandling og at køene dermed blir kortere. Det er det som er hensikten.

Når det gjelder det første spørsmålet, knyttet til ISF-biten, har jeg vært i kontakt med en rekke sykehus angående denne problemstillingen. Det er stadig flere syke som faktisk ber om at ISF-andelen økes, for da kan de planlegge bedre. Det går på aktiviteten ved sykehuset, og dermed sikrer man den biten.

Det viser seg at når pasientene velger sykehus selv, velger de veldig ofte det sykehuset som ligger nærmest, man har tiltro til det. Så jeg deler ikke bekymringen til representanten Thorkildsen. Men jeg skjønner hennes bekymring godt, i og med at hun selv nå fraviker sin egen regjerings budsjett og lovnadene i Soria Moria-erklæringen når det gjelder egenandeler i helsevesenet. Man sier at man vil ha flere til behandling, samtidig som man i dette budsjettet sier at man skal prøve å opprettholde om lag det samme nivået som i fjor. Dette er i strid med Soria Moria-erklæringen.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:47:57]: I budsjettinnstillingen står det å lese at Fremskrittspartiet setter av 2 milliarder kr til nye øremerkede stillinger i kommunehelsetjenesten i påvente av en ny finansieringsordning for kommunehelsetjenesten, som de har planer om å innføre. 2 milliarder kr i nye øremerkede stillinger, det er ca. 5 000 stillinger. Spørsmålet mitt er: Hvordan tenker Fremskrittspartiet å skaffe 5 000 nye stillinger i kommunehelsetjenesten når vi vet at det er mange ledige sykepleierstillinger både på sykehjem og i kommunehelsetjenesten rundt omkring? Fremskrittspartiet foreslår heller ikke å styrke kapitlet om sykepleierutdanning eller hjelpepleierutdanning. Så hvordan skal man skaffe 5 000 nye årsverk til neste år?

Harald T. Nesvik (FrP) [14:49:02]:Først av alt vil jeg takke for det spørsmålet, for det viser at regjeringspartiene ikke har som intensjon å følge opp sitt eget løfte om 10 000 nye årsverk. Her viser man en defensiv holdning. Beløpet, som Fremskrittspartiet har foreslått i forbindelse med kommunebudsjettet, må ses i sammenheng med at det har vært foretatt undersøkelser, bl.a. i Norsk Sykepleierforbund, om hvor mange det er som ønsker å utnytte stillingene sine mer for å kunne gjøre en større innsats. Den undersøkelsen, som det tidligere har vært henvist til, viser et enormt potensial; faktisk opptil flere tusen årsverk. I den forbindelse er det viktig at pengene ligger på plass slik at kommunene kan iverksette sine rekrutteringsplaner og sørge for at man kan få økt bemanningen. Disse årsverkene skal øremerkes eldreomsorgen. Så vi mener alvor, vi må få økt bemanningen innenfor eldresektoren. Vi ikke bare snakker om det, vi handler. Derfor fremmer vi forslag om økonomiske tiltak, så mulighetene ligger der for kommunen. Det er viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Jan Bøhler (A) [14:50:33]: Jeg håper vi i dag kan få en debatt som er uvanlig, på den måten at vi som er blitt regjeringspartier nå, og som sikkert kunne være kritiske nok til helsevesenet i forrige periode, ikke går i den fella å mene at nå er alt bra i det norske helsevesenet. Jeg håper også at de som var regjeringspartier i forrige periode, og som da hadde Fremskrittspartiet som samarbeidspartner i tre av fire år, i tre av fire budsjetter, heller ikke går i den fella å mene at alt var bra i forrige periode og nå mener at alt er i ferd med å kunne gå forferdelig galt.

Jeg skulle ønske vi kunne få en ærlig debatt til beste for pasienter og Helse-Norge, få fram det konstruktive arbeidet som helsekomiteen nå har gjort i forbindelse med budsjettinnstillingen – som Nesvik også nevnte, men ikke bar så mye videre i innlegget sitt – der vi har gått kritisk gjennom situasjonen for å få fram både svakheter og problemer og for å peke på positive resultater og muligheter.

Vi i Arbeiderpartiet, og jeg tror jeg kan si også vi i regjeringspartiene, anser det som viktig å fortsette å være kritiske også i posisjon. Alle som i denne debatten har tenkt å slå oss i hodet med at vi ikke har løst det og det og at det fortsatt mangler penger til mye forskjellig etter ett år med rød-grønn regjering – og før det åtte år med Bondevik I- og Bondevik II-regjering – de må gjerne gjøre det, men en slik vanlig politikerkrangel kommer ikke pasientene særlig mye til gode.

Det som bringer oss videre når det gjelder arbeidet for et godt norsk helsevesen, er å bygge opp en felles langsiktig virkelighetsforståelse av problemer og mangler, en felles holdning til varige satsinger som vil kunne fortsette på tvers av eventuelle skiftende regjeringer. Eksempler på varige satsinger som gir helsevesenet mulighet til å planlegge framover, er psykiatriplanen, som i hvert fall nesten er blitt innfridd budsjettmessig i det kommende budsjettåret, det er den første kreftplanen, og det er den første eldreplanen. Gjennom de planene har forskjellige regjeringer og forskjellige storting vært med og skapt betydelige forbedringer for pasienter og pleietrengende. Vi kan være tilfreds med det, men vi er ikke fornøyd. Derfor har Regjeringen nå utarbeidet en ny nasjonal kreftstrategi for bl.a. å bedre behandlingen av kreftformer som ikke har fått nok oppmerksomhet til nå, som prostatakreft, som er den kreftformen hos menn som rammer aller flest her i landet pr. år.

Derfor har Regjeringen også lagt fram en omsorgsmelding – der vi har mottatt mange gode innspill, bl.a. fra Kristelig Folkeparti og de andre opposisjonspartiene – som vi kommer tilbake til i januar–februar.

I samme kritiske ånd går vi også løs på å skape nye satsinger der vi ser mangler og utfordringer. Særlig gjelder dette arbeidet med en bred opptrappingsplan for rusomsorgen, altså for å bedre omsorgen for rusmiddelmisbrukere, og det forebyggende rusarbeidet.

Mange vil kanskje si at vi kunne ha trappet opp enda mer i 2007, hatt en enda tydeligere satsing når vi skal lage en opptrappingsplan. Vi har ikke tenkt å bruke tid på å være i forsvarsposisjon når det gjelder det tallet. Vi vil bare si at vi la på 90 mill. kr på den forrige regjeringens budsjett i fjor, og vi har, sammen med Kristelig Folkeparti, fått plassert 20 mill. kr ekstra i forhold til Regjeringens budsjett i år, slik at det er en økning på 70 mill. kr i år. Når opptrappingsplanen kommer, er vi sikre på at dette vil bli en av hovedoppgavene i de kommende budsjettene utover i perioden.

De siste dagenes debatter her i Stortinget, mandag kveld og i går, tyder på at mange her i komiteen og i Stortinget vil være med på en slik satsing framover. Ut fra samme vilje til å være kritisk også i posisjon er vi glade for at flere partier nå fokuserer på rehabilitering, på at vi får altfor mange svingdørspasienter, på at altfor mange blir uføre, og på at altfor mange må leve med store plager fordi rehabiliteringen etter behandling er for dårlig. En samlet komite setter en finger på dette i budsjettinnstillingen.

Vi kan nok ha våre disputter om hvordan det ligger an med lovfestingen av retten til rehabilitering, men jeg synes ikke vi skal bruke mye tid på det. Helseministeren har som kjent slått fast at dette er en lovfestet rett i henhold til pasientrettighetsloven, og da blir det som med mange andre rettigheter innen helse og omsorg – at om det er en lovfestet pasientrettighet, så betyr ikke dette at alle automatisk får det gode tilbudet de burde ha, innen rett tid. Dette må sikres gjennom en bedre utbygging av tilbudet, gjennom en økning av kapasiteten, gjennom forskrifter, gjennom tildelingsbrev til helseforetakene, gjennom samarbeid med de frivillige organisasjonene som skaper tilbud, osv. For å planlegge og gjennomføre en kraftig og varig forbedring av rehabiliteringen lager Regjeringen en nasjonal strategi som skal gjennomføres skritt for skritt i kommende budsjetter.

Vi hørte kritikk forrige dagen som gikk på at denne nasjonale strategien heller skulle vært en handlingsplan. For meg er det viktigste ikke navnet på det, men at det skjer noe, at resultatet blir en varig felles satsing, og at det ikke blir slik at når politikere ikke vet hva de skal gjøre – ikke har konkrete forslag – så krever de en handlingsplan, en strategi eller endog en strategiplan. Det som er viktig, er at det ikke går inflasjon i de store planene, men at vi lager dem på områder som åpenbart krever store og varige satsinger, som rehabilitering og som styrking av omsorgen for rusmiddelmisbrukere.

Et konkret punkt som komiteen har viet stor oppmerksomhet i arbeidet nå, er organdonasjon. Det er hjerteskjærende å se at i gjennomsnitt 40 mennesker dør pr. år i Norge på grunn av mangel på organdonasjoner, og å se at disse kunne vært hjulpet om systemet hadde fungert bedre. Skiftende helseministre har siden Høybråten i 2002 sagt at vi trenger å sette inn spesielle midler for at systemet med 28 donorsykehus, 28 donorleger, osv., skal fungere. Blant de ca. 400 aktuelle tilfellene pr. år der man kunne fått til en donasjon, ble det i fjor utført 76 donasjoner. Det er mange grunner til dette, men kommer vi opp i en 130–140 donasjoner, er det anslått at behovet kunne dekkes.

For å lykkes her trenger de 28 donorlegene og de 28 sykehusene å få frikjøpt tid til å jobbe med dette. Det trengs opplæring av sykepleiere og andre som skal gjøre den vanskelige jobben og være klare for på kort tid å gjennomføre vanskelige samtaler med pårørende i svært vanskelige situasjoner. Det trengs i det hele tatt mer midler for å bygge opp systemet ved de 28 donorsykehusene. De ekstra kostnadene til dette er beregnet til ca. 75 000 kr pr. donasjon utover det som foreligger nå. Vi har prisjustert det til 80 000 kr, fordi det er en stund siden de beregningene ble gjort, og ganget med 130, og således har vi i komiteen, sammen med Høyre – altså regjeringspartiene sammen med Høyre – satt av 10,4 mill. kr til å bygge opp disse funksjonene ved donorsykehusene i 2007.

I tillegg vil vi øke bevilgningen til Stiftelsen Organdonasjon, som gjør et viktig arbeid, med 0,5 mill. kr, og til Norsk ressursgruppe for organdonasjon med 0,6 mill. kr. Dertil kommer at Rikshospitalet-Radiumhospitalet, som utfører selve organtransplantasjonene, får sin såkalte DRG-sats for dette. Men ifølge den kunnskapen vi nå har, ligger hovedutfordringen i hvordan det jobbes ved de 28 donorsykehusene med å skaffe fram donasjoner. Derfor er det her vi setter inn presset nå i 2007. Så må vi følge utviklingen nøye og se om det skjer tilstrekkelig framgang – og nedgang i køene – eller om det trengs enda flere nye virkemidler framover.

Et annet viktig punkt som komiteen har satt søkelys på, gjelder samarbeidet mellom sykehusene i Oslo-området. Nå har vi bl.a. den situasjonen at Rikshospitalet-Radiumhospitalet er spesialsykehus for Helse Sør, mens 65 pst. av pasientene her kommer fra Helse Øst og ytterligere 15 pst. fra andre helseregioner. Fordi Ullevål sykehus og Rikshospitalet-Radiumhospitalet styres av hver sin helseregion, har det vist seg vanskelig å gjennomføre nødvendig faglig samarbeid og felles styrking av kompetanse og kapasitet. Det gjelder på områder som kreftbehandling, hudbehandling, nevrokirurgi, hjerte- og karsykdommer, fødetilbud osv. Vi er kjent med at fagmiljøene er enige om samarbeidsløsninger som det er jobbet lenge med ved disse sykehusene, men det står på avklaringer mellom Helse Øst og Helse Sør.

Jeg vil også føye til at det ikke bare gjelder disse fagområdene, men at det også er fare for at helseregionene, om de ikke samarbeider bedre, kan komme til å bygge opp overkapasitet i hovedstadsområdet fordi de legger hver sin plan om utbygging og utvikling av tilbudet, uten å tenke helhet på tvers av regiongrensene. Vi ber derfor i budsjettinnstillingen helseministeren og departementet følge opp dette, slik at det etableres bedre samarbeidsløsninger mellom de to regionene. Vi er glade for at også Høyre og Fremskrittspartiet i komiteen ser på dette spørsmålet. Vi ønsker at det skal jobbes med en bedre samordning i hovedstadsområdet. Vi ønsker en grundig og bred tilnærming til denne saken, og er derfor glade for at Fremskrittspartiet nå annonserte at de vil oversende sitt forslag på dette punktet til videre behandling istedenfor å få det opp til avstemning.

Den aller største utfordringen når det gjelder konstruktivt samarbeid i helsekomiteen til beste for pasienter og helsevesen, er å få rettet opp sykehusøkonomien, eller helseforetakenes økonomi. I mange år har det vært slik at det har vært stor uro og fokusering på problemer og kriser i Helse-Norge under budsjettbehandlingen både før jul og i forbindelse med revidert budsjett på sommeren. Man har nærmest vent seg til at det kommer store bevilgninger fra Stortinget oppå de ulike regjeringers forslag. Det har, enten vi liker det eller ikke, blitt slik at mange i Helse-Norge har vært nødt til å forholde seg til at denne uroen har lønt seg. Selvsagt har mye av kritikken vært berettiget, men i den årvisse støyen kan det ha vært vanskelig å skille mellom berettiget kritikk og det som må kunne kalles krisemaksimering.

Det nye nå er at vi har en flertallsregjering og et stortingsflertall som er bestemt på å skape forutsigbarhet og langsiktighet i helse- og sykehusøkonomien. Det skal lønne seg å styre godt. Det skal lønne seg å planlegge og forbedre ressursbruken ut fra vedtatte rammer. Mange sykehus og andre deler av helseforetakene har lenge drevet en slik god styring og anstrengt seg for å oppnå balanse. For eksempel i Helse Sør ser vi at Sykehuset Telemark, Ringerike lokale sykehus m.fl. har vist evne til omstilling og å skape budsjettbalanse samtidig som de har tatt seg godt av pasientene sine. De og andre gode lokale sykehus viser at god behandling, god kompetanse og evne til å stille en riktig diagnose på rett nivå også er den beste ressursbruk, fordi man da unngår at altfor mange pasienter sendes av gårde til kostbare undersøkelser og kostbare opphold på de sentrale sykehusene.

Regjeringspartiene vil ikke nedlegge noen lokale sykehus, som Stortinget vet, men utvikle dem videre. Regjeringen har derfor nedsatt et hurtigarbeidende utvalg. Det er ikke en nedtur, som Nesvik var inne på, det skal være ferdig innen 1. mars, så vi kommer fort til konkrete anbefalinger. Utvalget skal bl.a. se på hvordan vi kan tilføre lokalsykehusene nye funksjoner. Påstander om rasering av lokalsykehusene, som er satt fram av ulike aksjonister som driver velkjent krisemaksimering i forbindelse med årets budsjettbehandling, virker som dårlig reprise av folk som nekter å se lys i tunnelen.

Som sagt har det kunnet være vanskelig å skille mellom de sykehusene som har problemer med å styre økonomien, men som forsøker, og som har reelle grunner for at de ikke får det til ennå, og de som har kunnet skjule seg bak til dels dårlige unnskyldninger. Grunnen er at vi har slitt med fire hovedproblemer:

• Vi har slitt med voksende pensjonskostnad som det ikke har vært dekning for.

• Vi har slitt med en skjevfordeling mellom helseforetakene, der Helse Midt-Norge og Helse Vest har fått mindre enn de skulle.

• Vi har slitt med et svakt investeringsregime, der man egentlig har hatt dekning bare for å beholde og vedlikeholde 60 pst. av bygg og utstyr.

• Og inntil siste Bondevik-regjeringen i budsjettet for 2006 foreslo å dempe stykkprisfinansieringen på 60 pst. til 40 pst., slet vi med at stykkprisen utgjorde en for stor del av finansieringen, og at det derfor var vanskelig å planlegge økonomien.

Disse fire problemene er nå ryddet av veien, dvs. at det er bevilget 1 milliard kr for pensjonskostnadene i budsjettet for 2007, og skjevfordelingen er rettet opp i forsert tempo – vi skal se videre på om det kan ligge noe mer der. Det er også lagt et løp fram til 2010 for å få et forsvarlig investeringsregime på plass, som i snitt vil gi 1 milliard kr mer pr. år i sykehusinvesteringene, og 80 pst. av bygningsmassen og utstyret skal kunne vedlikeholdes og opprettholdes. Og som sagt er en ISF-andel på 40 pst. på plass, som gjør det lettere å kunne planlegge mer stabilt.

Så nå skal det ikke være så lett å skylde på utenforliggende årsaker dersom man ikke får til styringen av sykehusene og helseforetakene. Jeg er glad for at i hovedsak alle partiene i helsekomiteen – med ett unntak – er med på å tenke og bevilge langs det sporet å skape forutsigbare rammer. Det er hovedoppgaven i perioden å kunne bygge opp en god, langsiktig, forutsigbar sykehusøkonomi. Når vi vet at vi siden midten av 1990-tallet her i Norge har gått fra å ligge på middels i Europa til nå å ligge på toppen – det er kanskje bare Liechtenstein som ligger foran oss når det gjelder sykehusbygninger – har vi et godt utgangspunkt. Greier vi å skape den nødvendige trygghet her når det gjelder sykehusøkonomien, betyr det også ny trygghet for pasienter og for deres pårørende.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Harald T. Nesvik har bedt om ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:05:55]: Det er for å oppklare en misforståelse. Undertegnede har ikke oversendt forslaget om å slå sammen Helse Øst og Helse Sør. Forslaget vi oversendte, var det som går på ungdomskampanjen «Rolig nå», for der var det gitt signaler. Forslaget om å slå sammen Helse Øst og Helse Sør står fast.

Presidenten: Da går vi over på replikkordskifte etter Jan Bøhlers innlegg.

Vigdis Giltun (FrP) [15:06:32]: I sommer gikk Bøhler ut i avisene og varslet at det kom til å komme flere milliarder i løft til sykehusene. Han oppfordret statsministeren til ikke å være gjerrig med oljekronene. Han uttrykte en velbegrunnet frykt for at Arbeiderpartiet skulle miste flere velgere til Fremskrittspartiet.

«Det er valg i 2007,» sa Bøhler. «Min bekymring er at vi piner oss selv så mye i forhold til handlingsregelen at vi mister velgernes tillit til våre velferdsløfter.»

Det var kloke ord. Men det var altså ikke pasientenes behov for behandling og rehabilitering som var årsaken til dette fromme ønsket. Det var frykten for å miste velgere ved kommunevalget i 2007.

Nå ser vi at sykehusene faktisk ikke får noen store milliardløft. Og så lenge kapasiteten innenfor rus og psykiatri skal økes, vil kapasiteten som brukes på andre pasientgrupper, bli ytterligere redusert. Jeg spør da: Er Jan Bøhler fornøyd med den manglende satsingen spesielt i forhold til dem med somatiske lidelser, kronikere og eldre? Eller ser han det samme som oss, at denne pasientgruppen har god grunn til å føle seg sviktet av Regjeringen?

Jan Bøhler (A) [15:07:36]: Som jeg sa, er det ikke slik at vi i regjeringspartiene er fornøyd med alt. Vi er kritiske og vil forbedre ting, som jeg brukte mye av innlegget mitt til å omtale. Men når det gjelder økningen i sykehusrammene for neste år på 2,2 milliarder kr – hvis man tar med de ulike delene – pluss at det er varslet 1 milliard kr til når det gjelder sykehusinvesteringene, som trappes opp fra 2008, er det en positiv utvikling, og det er en forutsigbar utvikling.

Vi ser, som jeg sa i innlegget mitt, også en stor fare ved å blåse opp dette i altfor høyt tempo, slik at man ikke kan skape en stabil utvikling i tjenestene. Så vi er kritiske, men fornøyd med de første skrittene Regjeringen har tatt.

Inge Lønning (H) [15:08:31]: Det var mange interessante invitter i representanten Bøhlers innlegg, som jeg skal komme tilbake til senere. Men jeg har et spørsmål som går på de økonomiske rammene for helseforetakene. I Soria Moria-erklæringen heter det:

«… at hele investeringsregimet for helseforetakene må gjennomgås med sikte på å finne gode løsninger for utbygging/modernisering uten at pasienttilbudet rammes. Avskrivninger skal baseres på den reelle verdien av bygningsmassen og være i tråd med regnskapslovens alminnelige bestemmelser.»

På forespørsel fra Høyres gruppe i finanskomiteen har Finansdepartementet svart at dersom man skal følge opp den reelle verdien, innebærer det 8 milliarder kr. I budsjettproposisjonen er det sagt at man skal trappe opp til 1 milliard kr i løpet av fireårsperioden. Det er altså en differanse på 7 milliarder kr i forhold til det som er lovet i Soria Moria-erklæringen. Hva er det som ligger til grunn for at man etter et år er kommet til andre resultater?

Jan Bøhler (A) [15:09:34]: Når det gjelder hvordan investeringsregimet skal utvikles i årene som kommer, kan vi sikkert få andre og større dimensjoner utover 2010 også, men i den første fasen er vi fornøyd med at Regjeringen har tatt dette på alvor og anslått det å kunne ta vare på 80 pst. av sykehusene og utstyret til å koste 1 milliard kr i denne omgang.

Den utviklingen som vi har på dette området med hensyn til hvor mye sykehusene planlegger av investeringer osv., har vi tenkt å ta alvorlig framover, og jeg håper vi kan få komme tilbake til de tallene Lønning nevner, og den diskusjonen, senere i komiteen.

Gunvald Ludvigsen (V) [15:10:32]: Eg vil rette merksemda mot det som representanten Bøhler snakka om med omsyn til sjukehusaksjonistane. Som vi veit, er det stort engasjement rundt omkring i det ganske land frå folk som bryr seg om korleis det går med deira sjukehus. Då representanten Bøhler omtalte desse, følte eg at han var nokså nedlatande, han sa noko om dei som alltid krisemaksimerer, i kjent stil. Då er spørsmålet mitt til Bøhler: Meiner representanten Bøhler at lokalsjukehusforkjemparar ikkje kan tilføre konstruktive argument i den for folk flest viktige debatten?

Jan Bøhler (A) [15:11:19]: Jo, jeg sa at vi er klar over at det her er mye berettiget kritikk. Vi tar lokalsykehusene på alvor, og vi ser at lokalsykehusene har en viktig funksjon i det norske helsevesenet som bør trappes opp. Jeg tok avstand fra en ordbruk fra noen aksjonister som gikk på at lokalsykehusene raseres. Det var den ordbruken, den formen for krisemaksimering, jeg tok opp. Ikke på noen måte vil jeg ta avstand fra det arbeidet som gjøres for å bevare lokalsykehusene. Det er nettopp derfor vi tar dette alvorlig. Det gjøres også et aktivt arbeid i forhold til de stedene hvor det har vært snakk om nedskjæringer. Jeg tar dem som jobber med å forsvare sine lokalsykehus, på alvor, men begreper som «rasering av lokalsykehusene» tar jeg avstand fra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Lønning (H) [15:12:27]: Først to kommentarer knyttet til de to foregående innleggene. Jeg la merke til at representanten Nesvik la stor vekt på systemproblematikken i helsevesenet knyttet til inndelingen i fem regionale helseforetak, og jeg ser det som positivt at Fremskrittspartiet er kommet til det resultat at den strukturen er lite hensiktsmessig når det gjelder en best mulig utnyttelse av de totale ressursene. Det betyr at vi kanskje etter hvert er et skritt nærmere et flertall i Stortinget for at det er nødvendig å gjøre noe med selve grunnstrukturen i organiseringen av spesialisthelsetjenesten.

Så til representanten Bøhler, som også hadde et konstruktivt innlegg, og et interessant innlegg når det gjelder en del av den samme problemstilling, nemlig knyttet til det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre har fremmet i fellesskap, om å slå sammen Helse Øst og Helse Sør. Det er åpenbart at det er den delen av det regionale system som mest iøynefallende roper på en revisjon, fordi det så åpenbart er en uhensiktsmessig grensedeling. Til Bøhlers ønske om at forslaget kan omgjøres til et oversendelsesforslag, vil jeg si at jeg har i og for seg en åpen holdning til det, men det forutsetter at vi får klare signaler i løpet av debatten om at Regjeringen er interessert i å følge opp dette og eventuelt komme tilbake med en vurdering av dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. I så tilfelle vil det være hensiktsmessig fra vår side å gjøre det om til et oversendelsesforslag.

Når vi blir rammet av sykdom, er det avgjørende at vi får rask helsehjelp, og at denne helsehjelpen er av høy kvalitet. I dag opplever altfor mange pasienter for lang ventetid og for dårlig organisering i helsetjenesten. I Høyres alternative budsjettforslag har vi økt bevilgningene til helse og omsorg med 325 mill. kr utover Regjeringens forslag. Sammen med forslaget om en mer effektiv organisering av helsetjenesten legger Høyres budsjett opp til at det kan behandles om lag 20 000 flere pasienter enn det som vil være mulig med Regjeringens budsjettforslag. Dette vil i så fall bidra til at pasienter får en raskere og en bedre helsehjelp enn de ellers ville ha fått.

Høyre prioriterer først og fremst rehabilitering i sitt alternative budsjettforslag og setter av hele 500 mill. kr til en satsing på dette området. Rehabilitering handler om å gi mennesker som er rammet av sykdom eller skade, en mulighet for å komme tilbake til aktivt arbeidsliv eller aktiv deltagelse i samfunnslivet for øvrig. I dag opplever svært mange mennesker at de ikke får nødvendig hjelp til rehabilitering, og at de derfor blir avhengige av andres hjelp og av trygdeytelser som de ellers kunne ha klart seg uten.

Vår satsing på rehabilitering er en investering i økt livskvalitet og økt selvhjulpenhet for mange mennesker. Samtidig gir denne satsingen grunnlag for reduserte utgifter til sykepenger og til uføretrygd. Det vil derfor også være god samfunnsøkonomi.

Innenfor bevilgningen på 500 mill. kr foreslår Høyre å sette av 350 mill. kr til tilskuddsordning for å bedre kapasiteten i tilbudet i regi av helseforetakene. Formålet med en slik bevilgning er å styrke kapasiteten i helseforetakenes egne tilbud og sikre at ledig kapasitet i de private opptreningsinstitusjonene kan utnyttes bedre.

I budsjettforslaget opplyser departementet at det er manglende kunnskapsgrunnlag innenfor habilitering og rehabilitering. Dette var også den entydige tilbakemeldingen fra pasientorganisasjonene under høringen til budsjettet. Høyre foreslår derfor å sette av 100 mill. kr til forskning for å gi bedre grunnlag for å vurdere effekten av ulike tiltak på dette området. Det vil bidra til et bedre behandlingstilbud for pasientene. De resterende 50 mill. kr innenfor rehabiliteringssatsingen foreslås satt av til arbeidsrettede tiltak for psykisk syke. Dette vil bidra til å redusere det betydelig økte sykefraværet blant mennesker med psykiske lidelser.

Det er uholdbart at pasienter venter lenge på hjelp, samtidig som det er ledig kapasitet hos private tilbydere. Det er særlig alarmerende at psykisk syke barn og unge i gjennomsnitt venter mer enn tre måneder på å få nødvendig behandling Vi går derfor inn for at helseforetakene skal kjøpe flere helsetjenester fra private sykehus og spesialister, slik at pasientene kan benytte disse tilbudene for det offentliges regning. Det settes av totalt 192,4 mill. kr til kjøp av helsetjenester fra private aktører utover det Regjeringen foreslår. Dette vil særlig bidra til raskere helsehjelp for barn og unge som trenger psykisk helsevern, og for pasienter som trenger ortopediske operasjoner, dvs. i alt vesentlig den eldre del av befolkningen. Innenfor satsingen på rehabilitering legges det opp til kjøp av flere plasser i private opptreningsinstitusjoner.

Fra Høyres side er vi skuffet over at Regjeringen gjør minst for dem som trenger det mest. Det er godt dokumentert at det er svikt i alle ledd innenfor rusbehandling og psykisk helsevern. Til tross for dette foreslår Regjeringen å trappe ned innsatsen på disse områdene i forhold til de budsjettene som Høyres helseminister, Ansgar Gabrielsen, la frem for 2005 og 2006. Derfor foreslår Høyre å øke bevilgningene til psykisk helsevern med til sammen 110 mill. kr i forhold til Regjeringens forslag. Innenfor denne rammen foreslår vi å styrke tiltakene for barn av foreldre som har rusproblemer eller psykisk sykdom.

Høyre går inn for å doble Regjeringens forslag til satsing på rusbehandling, og legger til rette for at flere kan få tilbud om slik behandling.

Høyre mener at det er behov for en kraftig satsing på bedre kvalitet i omsorgstjenestene, herunder i eldreomsorgen. Mens Regjeringen bare vil sette av 25 mill. kr til dette, setter Høyre av 125 mill. kr til økt kompetanse, til mer forskning på demensrelaterte sykdommer og bedre omsorg ved livets slutt. Med Høyres alternative budsjett vil det bli utdannet flere faglærte ansatte, flere leger med spesialisering i geriatri, og flere vil få tilbud om etterutdannelse. Dette vil bidra til å styrke rekrutteringen, samtidig som kvaliteten i tilbudet til den enkelte styrkes. Gjennom økt forskning på demens kan vi bidra til at det utvikles en effektiv kurativ behandling som vil føre til en betydelig bedre livskvalitet for pasientene og for de pårørende. Samtidig kan dette være avgjørende for å redusere behovet for omsorgstjenester og ikke minst for utbygging av sykehjemsplasser i fremtiden.

Høyre går inn for å øke tilskuddet til palliativ behandling i kommunene, slik at flere kan få et verdig omsorgstilbud ved livets slutt. Det må gis bedre tilbud om lindrende behandling for dem som ønsker å tilbringe den aller siste delen av livet i sitt eget hjem.

Høyre mener at ventetidene fremdeles er for lange for mange pasienter. Derfor foreslår vi, som nevnt, å øke bevilgningene til helse- og omsorgstjenesten med 325 mill. kr. Sammen med en bedre samordning av støttefunksjoner i hovedstadsområdet legger dette til rette for å øke antallet behandlede pasienter med rundt 20 000.

Regjeringen skryter av at den har foretatt en historisk satsing i helseforetakenes økonomi. Men hvor mange flere pasienter vil bli behandlet neste år med Regjeringens opplegg i forhold til årets aktivitetsnivå? Slik jeg leser Regjeringens budsjettforslag, legger man opp til status quo, dvs. den defensive holdning å holde det samme nivå på volumet av pasientbehandling til neste år som vi har hatt i inneværende år, 2006.

Så kommer det spørsmålet som jeg reiste i replikkordskiftet med Jan Bøhler. Det er ingen tvil om at Soria Moria-erklæringen legger opp til at man skal dekke fullt ut avskrivningskostnadene, når man sier at man skal dekke opp «den reelle verdien». Regjeringen har altså etter et år kommet til at det var urealistisk, og har isteden lagt seg på 80 pst. av den reelle verdi. Hvis jeg har forstått det riktig, gjør man det med den samme begrunnelse som den tidligere helseminister brukte, men som den gang ble avvist med forakt av de nåværende regjeringspartiene som et helt ubrukelig forslag. Da må det være interessant å få forklaring på hvordan man etter ett år har kommet til at helseforetakene kan klare seg med 7 milliarder kr mindre enn det man mente da man skrev Soria Moria-erklæringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Olsen (A) [15:23:07]: Jeg må vel si at jeg synes det var et svært positivt innlegg fra representanten Lønning.

Det er jo helt åpenbart at rehabilitering er et av satsingsområdene til Høyre. Det er flott. Jeg finner det nok noe underlig at Høyre da, sammen med Venstre, har isolert seg fra resten av komiteen ved å si at de ikke ønsker å være med på at vi skal ha et nasjonalt kompetansesenter for yrkesrettet rehabilitering, et senter som for øvrig kan vise til de beste resultater når det gjelder å få folk tilbake i arbeid. Hvorfor er det sånn?

Inge Lønning (H) [15:23:53]: Jeg setter jo pris på å få et spørsmål som ligger så langt ned på grunnplanet i detaljeringsnivå, for jeg går ut ifra at det betyr at vi er relativt nær en enighet om de mer overordnede perspektivene, og det er i tilfelle meget positivt. Jeg har ikke noe annet svar på det enn at vi i arbeidet i komiteen vel ikke hadde noen utførlig diskusjon om akkurat dette punktet, og at vi vel heller ikke fant noen grunn til å ta standpunkt til et så vidt detaljert spørsmål gjennom budsjettbehandlingen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:24:43]: Det er faktisk et viktig spørsmål som Gunn Olsen stiller, så jeg vil anbefale representanten Lønning å se litt nærmere på akkurat det tilbudet som ytes der. I tillegg kunne det for så vidt vært interessant å høre om representanten Lønning har sett inkonsistensen i en del av det som står i innstillinga til budsjett. På noen sider står det at man bevilger 500 mill. kr mer til rehabilitering, mens det andre steder står 350 mill. kr.

Jeg har lyst til å spørre når det gjelder kommersielle, private aktører innen helsevesenet: Ser ikke Lønning og Høyre at økt privatisering fører til økt ulikhet, og at mange private sykehus kan føre til tapping av de beste legeressursene, uforholdsmessig høye lønninger, urettferdig konkurransevilkår for det offentlige, og at det blir en vridning i favør av de enkleste diagnosene, mens de tyngste pasientene risikerer å vente lenger. Hvorfor kan vi ikke heller satse pengene på det offentlige tilbudet, istedenfor å støtte opp om tilbud som også skal sørge for overskudd til eierne?

Inge Lønning (H) [15:25:42]: Til det første spørsmålet: Jeg tror ikke det er noen som har problemer med å finne ut av hva vårt alternative budsjettforslag går ut på. Hvis man leser tabellen, og hvis man hørte på den presentasjonen jeg gav av hovedtallene, tror jeg ikke det er noe problem å finne ut av.

Når det gjelder det andre spørsmålet, er mitt svar at vår tilnærming til dette er pragmatisk, nemlig: Hva gavner brukerne best? Det er ikke et spørsmål om tilbyderen har den ene eller den annen status, offentlig eller privat. Det anser vi som helt uinteressant.

Det grunnleggende premiss er at det er det offentlige som er forpliktet til å dekke nødvendig helsehjelp for alle i dette land, uavhengig av deres økonomi. Om det offentlige dekker den ved å kjøpe tjenesten fra en privat institusjon eller fra en offentlig institusjon, er helt underordnet. Men vi har dokumentert gjennom ganske omfattende tallmateriale at dersom man kjøper opptrening/rehabilitering hos private tilbydere, koster det ca. fjerdeparten av hva det koster dersom offentlige institusjoner skal levere den samme tjenesten, Og hvis fire pasienter får et tilbud istedenfor én pasient, går jeg ut ifra at vi kan være enige om at det er fornuftig.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:27:05]: Jeg vil prøve å følge opp Inga Marte Thorkildsens spørsmål knyttet til hvor Høyre henter pengene fra.

Er det ikke rett forstått at Høyre beregner at en sammenslåing av Helse Øst og Helse Sør vil føre til en innsparing på 400 mill. kr, og at det er disse pengene som ligger i budsjettet og viser disse satsingene?

Inge Lønning (H) [15:27:32]: Det er riktig at vi har lagt inn effekten av gjennomføringen av det forslaget vi har fremmet sammen med Fremskrittspartiet, men vi har beregnet den effekten som vesentlig lavere enn det som ligger i de rapportene og utredningene som ligger til grunn, for der er det anslått en innsparingseffekt i størrelsesorden 900 mill. kr årlig. Så det anslaget vi har lagt til grunn, er et meget forsiktig og konservativt anslag for hvilken innsparing det dreier seg om.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Før representanten Lønning forlater talerstolen, vil presidenten spørre om han vil ta opp forslaget fra Høyre.

Inge Lønning (H) [15:28:10]: Jeg tar opp forslaget og tar samtidig på vegne av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre opp forslag nr. 3, som gjelder ytterligere utgreiing av skjevfordelingen mellom helseforetakene.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har tatt opp de forslagene han refererte til.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:28:50]: Jeg har lyst til å starte der jeg starta for ett år siden, med velferdsstaten. For SV og for Regjeringa er det avgjørende å sikre en sterk og velutbygd offentlig sektor, en velferdsstat som tar ansvar for alle innbyggere, uavhengig av lommebokas størrelse. Å vite at vi ikke står aleine eller blir overlatt til familien hvis det skulle gå galt, gir en enorm trygghet. Å betale etter evne gjennom skatteseddelen er utrolig mye mer rettferdig og mye billigere enn en løsning basert på private forsikringer. En stor offentlig sektor har dessuten gitt norske kvinner økonomisk selvstendighet og helt andre valgmuligheter enn kvinnene hadde bare for noen tiår siden, da også vi i hovedsak baserte oss på familieløsninger hvor kvinnene tok ansvaret – ulønna. Dette er fremdeles en stor utfordring for mange kvinner i Norge, ikke minst for dem som daglig stiller opp for eldre familiemedlemmer. Derfor ønsker vi en ytterligere styrking av velferdsstaten.

Velferdsstaten er vår kollektive forsikring, basert på tanken om gjensidig solidaritet og avhengighet. I dag er det du som trenger hjelp, i morgen kan det like gjerne være meg. Eller som min kollega Heikki Holmås pleier å si: Vi er ett lag.

Et viktig løfte fra vår side har vært å snu utviklingen fra privatisering og stadig større forskjeller mellom folk til mer fellesskap, mer rettferdighet og større sosial likhet. Vi kommer snart med en strategi mot sosiale ulikheter i helse, vi kommer med en opptrappingsplan innen rusfeltet, og vi kommer med en melding om utdanning som verktøy for å utjevne sosiale forskjeller. Jeg vil i den anledning trekke fram en kronikk som stod i Dagsavisen i går, skrevet av professor ved Statens arbeidsmiljøinstitutt, Petter Kristensen. Hans budskap var at lav sosial posisjon og dårlig helse er knyttet sammen, og helsa er gradvis bedre jo høyere posisjonen er. Det er en sammenheng mellom sosial posisjon og fraværsrisiko. Dette er for så vidt gammelt nytt. Det overraskende er at sammenhengen er så sterk. Og han utfordrer oss på følgende:

«Styrken av ulikhetene kan ikke være akseptabel i et samfunn hvor sosial likhet og rettferdighet er et mål.»

Derfor må reduksjon av sosiale forskjeller også være en sentral strategi for forebygging av sykefravær. Det kunne være interessant å høre høyresidens svar på denne utfordringen.

I Norge har vi i mange år beveget oss i feil retning – vi har fått større forskjeller, vi har blitt mer materialistiske, vi har fått mer privatisering, bl.a. innen helsevesenet, og mange opplever at de er satt på siden av fellesskapet. At vi har startet på den store oppgaven det er å snu dette, ikke minst gjennom satsing på lokal velferd, på eldreomsorg, på å utnytte kapasiteten innen det offentlige og begrense det kommersielle innslaget, at vi har satset på skoler og barnehager og et mer rettferdig skattesystem, har vært viktig. 17–18 milliarder kr mer blir tilført kommunene, i stedet for at de deles ut i skatteletter – mer til dem som har mest fra før. Helseforetakene har fått økte ressurser, selv om økonomien mange steder åpenbart er trang, og mange opplever at de presses i hverdagen. Å få til gode og inkluderende arbeidsplasser innenfor helsevesenet er helt nødvendig for å forhindre at folk slutter eller ikke orker mer. Vi skal stå på for å få bukt med den ufrivillige deltida, for å få større åpenhet om feil, for bedre HMS-arbeid, for at medarbeiderne skal ha mer innflytelse, og for bedre ledelse. I eldreomsorgen jobber vi for å få flere ansatte – vi jobber for økt kompetanse, bedre ledelse, mer forskning og større stillingsbrøker. At de eldre skal ha innflytelse over viktigere spørsmål enn valg av firmalogo, er viktig for oss. Men de skal slippe å måtte opptre som kunder i et omsorgsmarked. Vi vil også ha mer kunst og kultur og flere verdifulle opplevelser inn i de eldres hverdag. Å føle seg ønsket, å føle at man har noe å bidra med, at noen trenger en og bryr seg om en, kan utrette underverker, også for menneskers helse. Mange steder sitter det ensomme eldre som føler seg glemt og parkert. Å bygge omsorgsboliger med fellesarenaer som kan brukes av mange andre i lokalsamfunnet, å satse på eldresentre og frivillighetssentraler, er helseinvesteringer gode som noen. Jeg hadde en fantastisk opplevelse på frivillighetssentralen i Bø, hvor tanken nettopp var å skape møteplasser, på tvers av generasjoner og for mange ulike mennesker. En eldre dame fikk hjelp til snømåking og vedbæring av flyktninger som var bosatt i Bø, mens hun til gjengjeld pakket matpakker og laget mat på hytteturer. Alle kan bidra med litt, poenget er at møteplassene må finnes. Med ekstra bevilgninger til frivillighetssentralene, bedre kommuneøkonomi og et nytt investeringstilskudd fra 2008, skaper vi flere møteplasser.

I forrige uke ble jeg invitert til Sidebygningen i Tønsberg, et kreativt sømverksted for mennesker som sliter med sosial angst og dårlig psykisk helse, og dit kan de komme bl.a. gjennom praksisplasser i NAV. Her kan de få hjelp til å oppdage nye og ukjente evner og utvikle dem i et fellesskap med andre, under slagordet «alt er mulig». I Sidebygningen lages de reineste kunstverk. Det skjørtet jeg har på meg i dag, er laget av en av jentene der. Jeg fikk det forært i gave. På Sidebygningen snakker de om å tråkke på grenser. Mange som faller utenfor i det vanlige A4-livet, er kreative, følsomme mennesker. Det har jeg sett i rusomsorgen, i psykiatrien og i fengslene. Å støtte opp om tilbud med kreativitet og mestring i fokus, som Sidebygningen, Frivillighetssentralen i Bø, Amalie Skrams Hus i Bergen, Ressurssenteret i Oslo, Tilja Oppfølgingssenter i Skien, sømverkstedet til Kirkens Bymisjon i Tønsberg osv. osv – det er det mye god helse i! Jeg syns det er viktig å holde fast i et holistisk helsebegrep, og at det er viktig ikke å overlate arenaen til legemiddelindustrien og medisinen alene. Vi er ikke oppstykket – hode og kropp henger sammen. Det er ekstremt mye helse i mestring, i opplevelser, i livskvalitet og mening, i kunst og kultur og i fellesskap. Folk med alvorlige sykdommer kan bli raskere friske hvis de har det bra på andre måter. Rehabilitering går fortere når man har en grunn til å bli frisk. Det er fantastisk å se hvordan folk med store problemer, som tidligere var definert som håpløse, har reist seg gjennom prosesser hvor de fikk lov til å vokse, lov til å mestre, lov til å seire over sin egen angst, i sitt eget tempo. Vi må tilrettelegge for det, uten å stille så strenge krav at folk er dømt til å mislykkes.

Mange er utålmodige etter forandring, og det skjønner jeg godt. Fire år med høyrestyre og et par tiår med markedsliberalistisk dominans og tro på at det meste kan måles og veies og at offentlig sektor kan styres som en bedrift, har gitt oss grunn til å bli utålmodige. Jeg syns i tillegg at mange ansatte i offentlig sektor har grunn til å være provosert over hvordan de ofte omtales, særlig av høyresiden. Brageprisvinner Bent Sofus Tranøy viser i sin bok, Markedets makt over sinnene, hvordan mange har den holdningen til offentlig ansatte at de egentlig ikke skaper noen verdier – de forbruker dem. Ethvert tøvete salgsframstøt, eller salg av cola og potetgull, for den saks skyld, det er derimot verdiskaping. I tillegg blir offentlig ansatte ofte omtalt som mindre effektive enn ansatte i privat sektor. Dette er urettferdig, det er galt, og det gir svar som vi ikke trenger: som bonuslønn, konkurransesystemer og rangeringslister som bare bidrar til at folk blir stressa og føler seg utilstrekkelige. Vi trenger mer samarbeid, internt, mellom fag, mellom nivåer og mellom sektorer. Og vi trenger forståelse for at ikke alt kan måles og veies.

Jeg husker en Høyre-ordfører sa til meg at hvis vi bare hadde behandlet skoleelevene som kunder, så hadde vi nok klart å lage bedre skoler. På samme måte føler jeg mange tenker om helsevesenet – som om vi har større verdi i kraft av vår kjøpekraft enn i kraft av å være innbyggere i et land, solidarisk ansvarlige overfor hverandre! En del helsearbeidere velger dessverre å behandle sine pasienter som kunder, som bestillere av deres tjenester. Men helse er et fag, med etiske prinsipper, hvor de som trenger det mest, skal ha hjelp først, og hvor helsehjelp også kan være å sette foten ned. Vår politikk må støtte opp om dette. Vi må si at det faktisk også er nødvendig å si nei noen ganger, at helsevesenet ikke kan gjøre alt, at ingen kan være plettfrie og feilfrie hele livet. Frykt og bekymring gir dårlig livskvalitet, og det kan gi dårlig helse. Derfor har også vi som politikere et ansvar for ikke å svartmale situasjonen og for å være ærlige nok til si at helsevesenet ikke kan ordne opp i absolutt alle problemer.

For oss er også forebygging viktig. Vi har diskutert dette i flere runder denne uken, bl.a. når det gjelder alkoholpolitikk. Forebygging handler også om miljø, og der er det også gjort viktige satsinger fra Regjeringas side. Like viktig som å forebygge er det dessuten å bygge – å bygge barn og unge til å bli voksne med tro på egne evner og muligheter, med mot, evne og vilje til å bry seg og til å delta i samfunnet. Her gjør organisasjoner som MOT en kjempejobb. Det samme gjør utekontaktene, fritidsklubbene og alle andre som gjør en innsats for at unge skal ha rusfrie arenaer å ty til, med trygge voksne å forholde seg til. I kommunene er det viktig å bygge opp tverrfaglige team på helsestasjonene, helst også med psykologer.

Jeg var så heldig å få lov til å sitte en kveld på helsestasjonen i Skien og høre på samtaler mellom en psykolog og ungdom som oppsøkte ham – selvsagt under taushetsplikt. Det var tydelig hvor viktig det er å ha tilbud hvor ungdom slipper å vente vinter og vår for å få hjelp til alt fra det som kan synes som bagateller for en uvitende voksen, til selvskading, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og overgrep.

Vi skal satse på kommunene i opptrappingsplanen for psykiatri, og vi skal sørge for en behandlingsgaranti for barn og unge under 23 år innen områder som rus og psykisk helse. I tillegg setter vi av midler for å følge opp barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke foreldre.

Jeg er veldig glad for at en samlet komite etter initiativ fra Kristelig Folkeparti ber Regjeringa foreslå en lovfesting eller regelfesting knyttet til behovene til pårørende, barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige innenfor rus- og psykiatritjenestene.

Til slutt vil jeg understreke det en enstemmig komite har uttalt i budsjettinnstilingen, at rehabilitering må bli den neste store helsereformen. Bare ved en sammenhengende helsetjeneste, med brukermedvirkning og en plass for pårørende, kan vi få til et fullgodt helsetilbud. Derfor trenger vi mer forebygging, mer samarbeid, flere brukerråd, mer bruk av individuell plan og mer rehabilitering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:39:07]:Etter å ha hørt representanten Thorkildsens innlegg har jeg skjønt at læringskurven for SV i regjering har vært usedvanlig bratt.

Jeg vil gripe fatt i litt av den manglende sammenhengen mellom det som representanten Thorkildsen snakket om i sitt innlegg, og praktisk politikk fra Regjeringens side – og særlig problemstillinger knyttet til at personer som har dårlig råd, også sliter helsemessig.

Jeg vil først referere fra Soria Moria-erklæringen. På side 41 står det at Regjeringen vil «redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå». Etter høringen i komiteen der Regjeringen fikk rimelig mye kjeft fra alle brukerorganisasjonene når det gjaldt dette punktet, gikk Thorkildsen selv ut i media og sa at man måtte ha en gjennomgang. Man vil altså prøve å komme seg unna dette med retorikk istedenfor med handling.

Spørsmålet mitt er: Mener Thorkildsen at 160 mill. kr i økte egenandeler pluss økning i matmomsen har innvirkning på dem som har dårlig råd?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:40:15]:Først: Jeg syns det er bra at Fremskrittspartiet har et engasjement på dette punktet. Det er et viktig punkt.

SV har fremdeles et engasjement når det gjelder dette, og Soria Moria-erklæringen ligger fast. Der står det under «Kapittel 8: Sosialpolitikk» bl.a. at vi skal ha en gjennomgang av egenandelene – det er bare å slå opp. I tillegg står det altså at vi skal redusere dem. Det har vi gjort, bl.a. ved at vi har redusert tak 2 med 1 000 kr. Vi har fulgt opp unntaket for barn under tolv år når det gjelder egenandeler, som den forrige regjeringen foreslo. Vi har nullet ut femtilappen når det gjelder fysioterapi – heldigvis. Vi har også sørget for at det ikke lenger skal være egenandeler ved oppsøkende virksomhet knyttet til poliklinikkene. Det skulle for så vidt bare mangle – dette er et viktig arbeid.

Vi kommer til å forsette med en gjennomgang, bl.a. med sikte på å skjerme grupper bedre, men muligens også for å legge om systemene. Vi får se på det – og diskutere det videre.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:41:19]:Jeg merket meg at representanten Thorkildsen ønsker seg flere brukerråd innen rehabilitering, men etter Høyres syn bør det også gjelde innen habilitering. Jeg vil særlig peke på behovet for å styrke habiliteringstilbudet til barn med funksjonshemning. For disse barna og deres familier vil et habiliteringstilbud være avgjørende for deres livskvalitet og hverdag resten av livet.

Høyre er glad for støtten fra de øvrige opposisjonspartiene til forslaget om å opprette et brukerstyrt kompetanse- og ressurssenter for foreldre med barn som har funksjonshemning. For foreldre i en så krevende livssituasjon som det her er snakk om, kan jeg trygt si at det vil bidra med viktig støtte og informasjon. Hvorfor kan ikke regjeringspartiene – med SV – være med og støtte et slikt senter? Hva er begrunnelsen for at man går imot et brukerråd, et ressurssenter som er brukerstyrt?

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:42:19]:Jeg syns dette er et riktig og viktig spørsmål å ta opp.

Som representanten Sjøli påpekte, ønsker vi mer brukerpåvirkning og medvirkning fra pårørende. Som jeg har sagt: Dette henger sammen med det vi skriver i innstilingen, at vi skal få en skikkelig evaluering og gjennomgang av de forskjellige habiliteringsprosjektene. Vi venter egentlig på disse evalueringene og på en uavhengig, faglig gjennomgang som vil vise oss hva det vil være lurt å satse på framover.

Vi kommer ikke til å avvise dette for all framtid, men vurdere det videre.

Laila Dåvøy (KrF) [15:43:02]:Først har jeg lyst til å berømme representanten for hennes store engasjement når det gjelder å besøke ulike miljøer, institusjoner og pasientgrupper. Jeg tror det er viktig, og jeg setter pris på at vi får denne typen innlegg i denne sal. Det har vi alle godt av.

Og skjørtet var jo fint! Jeg vet ikke om det er passende å nevne det – jeg gjør det likevel.

Mitt ene spørsmål gjelder legemiddelassistert rehabilitering. Komiteen har sluttet seg til mange positive fellesmerknader – ikke minst de som gjelder oppfølging av LAR-pasienter. Er representanten enig i at legemiddelassistert rehabilitering ikke bør tilbys som førstevalg i behandlingen, men at andre tiltak skal prøves først?

Og så lurer jeg på om representanten har gjort seg opp noen mening om hvorvidt man bør redusere aldersgrensen – hvilket Kristelig Folkeparti ikke ønsker – for når man får legemiddelassistert rehabilitering.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:44:07]:Først vil jeg si tusen takk for raushet og for veldig hyggelige ord fra representanten Dåvøy.

Og så vil jeg svare på de spørsmålene som hun stiller, og som jeg syns er veldig viktige: Jeg tror det er veldig viktig at vi også fokuserer på de ikke-medikamentelle tilbudene, av grunner som jeg gjorde rede for her i går. Personlig tror jeg nok at det ofte kan være lurt at man har prøvd tilbud som er av ikke-medikamentell art, før man går over på LAR. Dette er det ikke gjort noe vedtak om i Regjeringa – heller ikke i SV. Det er gode grunner til å forsøke andre tilbud først, bl.a. fordi LAR ofte vil være en livslang behandling, som kan få en del konsekvenser for de pasientene som berøres.

Når det gjelder aldersgrense, tror jeg kanskje ikke det er det aller viktigste, men at man heller søker å gi pasientene muligheten til å velge noe annet på forhånd, og at de får god informasjon om hvilke tilbud som finnes.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Dåvøy (KrF) [15:45:43]: Mennesket må komme først, både når det gjelder omsorg i hverdagen, og når det gjelder behandling på sykehus. Uansett alder, økonomi og bosted må hver enkelt få nødvendig og kvalifisert hjelp når det trengs.

Jeg vil først vise til Kristelig Folkepartis alternative budsjett, som samlet ville gitt ca. 450 mill. kr mer til helse enn den rammen som nå er vedtatt for helse- og omsorgskomiteen – med andre ord et langt bedre budsjett enn Regjeringens på noen områder. Jeg skal nevne noen av de viktigste tiltakene:

• 250 mill. kr mer til pasientbehandling i sykehus, herav 50 mill. kr til omsorg ved livets slutt

• 100 mill. kr mer til Opptrappingsplanen for psykisk helse

• 10 mill. kr mer til behandlingsreiser til utlandet for pasienter med kronisk sykdom

• 20 mill. kr mer til Helse Vest når det gjelder rehabilitering

• en reduksjon fra 30 til 20 pst. i kommunenes egenandel knyttet til personer med stort omsorgsbehov, det vi i dag kaller ressurskrevende brukere

• 20 mill. kr mer til frivillige ideelle institusjoner innen rusområdet for å gi tilbud til flere rusavhengige.

På akkurat dette punktet ble det i forbindelse med finansinnstillingen enighet mellom Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, slik at rammen for helse- og omsorgskomiteen ble utvidet med 20 mill. kr i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag. Dette er jeg særdeles glad for.

I tillegg kommer en del mindre, men viktige påplussinger: cerebral parese-leir for unge, Nasjonalt kompetansesenter for MS, Senter for Livsmestring i Fjaler, Muskel Skjelett Tiåret, prostitusjonsprosjekt og organisasjoner som jobber for prostituerte, Det Nytter-nettverket og ledsagertjeneste for psykisk utviklingshemmede og funksjonshemmede.

De to siste dagene har komiteen hatt tre ulike debatter knyttet til rusområdet. Det er med stigende uro vi ser en økende bruk og et økende misbruk av alkohol, med de skadevirkninger det har, både direkte og indirekte.

Debattene viste tydelige skillelinjer mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti på den ene siden og Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre på den andre, spesielt i synet på alkoholpolitisk virkemiddelbruk. I en av interpellasjonsdebattene i går var det imidlertid stor enighet mellom alle partiene. Det gjelder de private ideelle rusinstitusjonene, som jo også, som jeg nevnte, er styrket med 20 mill. kr i budsjettet for 2007. Jeg er spesielt fornøyd med statsrådens helt klare holdning til at det er bruk for disse institusjonene, og at de må få mer forutsigbare forhold enn de opplever i dag.

Sammen med Høyre og Venstre ber Kristelig Folkeparti om at befolkningsundersøkelsen HUNT 3 får økt sin bevilgning, slik at undersøkelsen kan videreføres. Kristelig Folkeparti for sin del foreslår en bevilgning på 3 mill. kr til dette formålet ved å redusere tilsvarende beløp til Folkehelseinstituttet.

Også jeg må nevne rehabiliteringsområdet spesielt. Det var mange og grundige innspill om rehabilitering fra flere organisasjoner på komiteens budsjetthøringer. Og alle var samstemte. Rehabiliteringsområdet er fragmentert og ulikt, og fungerer slett ikke i en rekke situasjoner. Det hjelper heller ikke å ha en pasientrettighetslov som tilsynelatende – vil jeg kalle det – gir rett til rehabilitering, når dette ikke følges opp overfor pasientgrupper.

I rehabiliteringsforskriften har jeg nærmest lett med lupe for å finne nedfelt at det faktisk dreier seg om rett til rehabilitering. Nå kan en kanskje ikke laste dagens regjering for det, men begrepet «rett til» finnes ikke her, men det står en del om at kommuner og spesialisthelsetjeneste har et sørge for-ansvar.

Dessuten er rehabiliteringstilbudet svært skjevt fordelt, og mange får ikke rehabilitering i nærheten av der de bor. For eksempel ligger Helse Vest langt etter hva gjelder tilskudd til rehabilitering, også ut fra objektive mål som folketall osv. Det er derfor Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett foreslår 20 mill. kr mer til rehabilitering i Helse Vest.

En helt spesiell sykdomsgruppe er Huntington-pasienter. Det finnes få gode behandlings- og omsorgstiltak for denne gruppen pasienter. NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus har imidlertid utviklet et meget godt tilbud, og det ligger svært godt til rette for at denne institusjonen kan få utvidet sitt tilbud, i tråd med egne foreliggende planer. Jeg viser til at komiteen fikk et meget solid inntrykk da vi var på befaring her tidligere i år. Det er også satt av midler fra Regjeringen på budsjettet til denne gruppen.

Mange kronisk syke pasienter har stort utbytte av behandlingsreiser til utlandet. De opplever bedring i førlighet, mindre medikamentbruk, fellesskap og erfaringsutveksling med likesinnede.

Sammen med Fremskrittspartiet fremmer Kristelig Folkeparti et forslag om at prøveprosjekter med nye pasientgrupper må sikres friske midler, slik at eksisterende grupper ikke rammes negativt. Begge partiene har foreslått 10 mill. kr mer til dette tiltaket i sine respektive alternative budsjetter.

Helseforetakene sliter, som flere har vært inne på. Innenfor stramme budsjetter skal de redusere ventetider og foreta nødvendige omstillinger. Helse- og omsorgsministeren har gjentatte ganger sagt at dette skal helseforetakene klare uten at pasienttilbudet rammes. Det vi nå ser, er at nettopp pasienttilbudet rammes en rekke steder. De økte midler som Regjeringen foreslår i 2007-budsjettet, ser ikke ut til å være nok til at foretakene kan opprettholde samme pasientbehandling som i 2006. De fleste av de friske midlene er allerede bundet opp, hovedsakelig i pensjonsutgifter.

Kristelig Folkepartis alternative budsjett ville gitt helseforetakene 250 mill. kr mer innen somatikken til pasientbehandling og 100 mill. kr mer innen psykiatrien, særlig rettet mot barn og unge.

Kristelig Folkeparti er også bekymret for den uavklarte akkumulerte gjelden til foretakene og foreslår at Regjeringen kommer tilbake i revidert nasjonalbudsjett med en plan for hvordan helseforetakene skal håndtere akkumulert gjeld etter at de er kommet i balanse. Dette ville sikret en etterlengtet forutsigbarhet.

Sammen med Høyre og Venstre foreslår Kristelig Folkeparti at Regjeringen framlegger en ny vurdering av behovet for endringer i fordelingen av basisbevilgninger til de regionale helseforetakene i statsbudsjettet for 2008, for å sikre et mer likeverdig helsetilbud over hele landet.

Pårørende og barn av psykisk syke har stort behov for veiledning, hjelp og informasjon. I dag har de ingen avklarte rettigheter. Kristelig Folkeparti er særdeles glad for at hele komiteen har sluttet seg til forslaget vårt om å be Regjeringen vurdere lovfesting eller regelfesting knyttet til behovene til pårørende og barn av psykisk syke og rusmiddelavhengige – innen rus- og psykiatritjenesten.

På tampen vil jeg si at det vil føre for langt å sitere alle forslag som Kristelig Folkeparti står bak enten alene eller sammen med andre. Men jeg vil likevel kort nevne et par forslag til som Kristelig Folkeparti står helt alene om. Det gjelder et forslag om å be Regjeringen foreta en gjennomgang av levekårene til mennesker med utviklingshemning i et livsløpsperspektiv.

Det andre er et forslag om at ruspasienter som defineres som rettighetspasienter og som settes i en lang ventekø, får en rett til et umiddelbart opphold i en rusinstitusjon i påvente av behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten. Dette vil hindre at pasienter mister den motivasjonen de har opparbeidet ved at de har søkt om hjelp. Skal de stå i månedslange ventekøer, slik mange gjør i dag og kommer til å gjøre framover, er det stor fare for at de ikke tar imot et tilbud den dagen det passer helseforetakene å ta imot dem.

Jeg tar herved opp de forslagene som Kristelig Folkeparti står bak.

Presidenten: Representanten Dåvøy har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [15:54:00]: Først vil jeg starte med å takke for et konstruktivt samarbeid i komiteen, ikke minst når det gjelder disse 20 millionene ekstra til frivillige rusinstitusjoner og organisasjoner.

Men så er det slik at Kristelig Folkeparti ikke har avvist et samarbeid med Fremskrittspartiet etter neste stortingsvalg. Fremskrittspartiets alkohol- og bistandspolitikk er selvsagt et problem. I tillegg har partiet en fullstendig annerledes helsepolitikk enn alle vi andre, hvor resultatet må bli en vanvittig økning både når det gjelder byråkrati og helseutgifter. Forebygging er det lite av i Fremskrittspartiets program, og en ISF-andel på 60 pst. kombinert med økt privatisering mener vi vil føre til økte forskjeller mellom pasientene og true eksistensgrunnlaget for mange lokalsykehus.

Spørsmålet blir da: Kan det være en vei å gå for Kristelig Folkeparti?

Laila Dåvøy (KrF) [15:54:48]: Jeg takker for spørsmålet. Jeg er enig med representanten i at vi står langt fra Fremskrittspartiet på mange områder innen helsepolitikken. Ikke minst i alkoholdebattene vi har hatt de siste dagene, har dette vært synliggjort.

Når det gjelder innsatsstyrt finansiering, står vi på den linjen som Regjeringen faktisk også står på. Vi er veldig bekymret for spesielt kronisk syke dersom man skulle gå over til en annen fordeling enn den vi har i dag.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [15:55:26]: Jeg vil også takke representanten Dåvøy for et konstruktivt samarbeid på mange områder.

Senter for Livsmestring ligger i Jølster, ikke i Fjaler. Men det er et fantastisk flott prosjekt. Så er det sagt.

Men – når vi leser hovedmerknaden til Kristelig Folkeparti, og går inn i budsjettet og ser, ser vi at når de forholder seg til Regjeringens budsjett, har de gjort én endring, de har flyttet 3 mill. kr, som representanten gjorde rede for fra talerstolen, til HUNT – altså denne folkeundersøkelsen – og tatt det fra Folkehelseinstituttet.

Spørsmålet mitt er da: Betyr dette at Kristelig Folkeparti er enig i de prioriteringene som denne Regjeringen har gjort, innenfor den rammen som er gitt?

Laila Dåvøy (KrF) [15:56:23]: Med hånden på hjertet – jeg ville nok ha laget et litt annet budsjett hvis jeg hadde fått lov til å lage det helt alene.

Jeg vil vise til en del av de merknadene som Kristelig Folkeparti enten står alene om eller er sammen med en del andre partier om, som synliggjør at vi kanskje ville ha gått lenger på noen områder. Jeg vil også vise til vårt alternative budsjett. Mange av de forslagene vi har der, har ikke regjeringspartiene sluttet seg til.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet nærmer seg slutten. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes kl. 18.

 

Behandlingen av sak nr. 4 fortsatte på kveldsmøtet.