Se også behandlingen av sak nr. 4 på formiddagsmøtet.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:01:09]: På slutten av finansdebatten var det mange fra opposisjonspartiene som mente at representanter fra regjeringspartiene hadde brukt vel store ord om hva Regjeringen hadde fått til. Som tilhører til debatten skal jeg være enig i at den nok tok litt av på slutten. Jeg er faktisk stolt av å tilhøre Senterpartiet, av å være en del av det rød-grønne flertallet Regjeringen utgår fra. Jeg mener Regjeringen har startet en ny kurs, der fellesskapsløsningene står i sentrum i den politikk som utformes. Vi er tilbake på skattenivået fra 2004, som var lovet. Vi bygger vårt velferdssamfunn med fellesskapets ressurser, og vi arbeider for å minske ulikheter i forhold til helse. Det betyr for all del ikke at vi har nådd målene i regjeringserklæringen, men vi har startet arbeidet. Vi må vente til stortingsperioden er over før vi virkelig kan slå fast om vi har nådd målene eller ikke.

Innenfor spesialisthelsetjenesten er det store utfordringer. Det er krevende for helseforetakene å tilpasse seg de budsjetter Stortinget har vedtatt. Som vi vet, blir underskuddet i helseforetakene 1 milliard kr, kanskje noe mer. Men mellom sykehus som har sammenlignbare funksjoner, er det også store forskjeller i kostnadsnivået. Det viser at ledelse og økonomistyring må være prioriterte områder i disse komplekse organisasjonene som sykehusene er.

Senterpartiet er godt fornøyd med at skjevdelingen mellom helseforetakene er rettet opp et år raskere enn det Stortinget hadde bestemt. Helse Vest og Helse Midt-Norge får dermed styrket sine basisbevilginger mer enn de andre helseforetakene, med 256 mill. kr i forhold til saldert budsjett 2006. Jeg er også glad for at det skal foretas en ny gjennomgang for å se om det er ytterligere forhold i fordelingen mellom helseforetakene som bør rettes. Der skal også tilskuddet til rehabilitering være med i vurderingen. Jeg ser at noen ønsker en veldig rask gjennomgang av dette, men så vet en at det er komplisert. Jeg mener det er viktigere at vi får en solid og god gjennomgang, sjøl om det må ta noe tid.

Budsjettet for helseforetakene styrkes også i 2007. Antatt vekst i 2006 videreføres, og det er interessant å merke seg at sykehusene i 2007 vil behandle kanskje mer enn 30 000 flere pasienter enn det Bondevik-regjeringen la til grunn for sitt budsjett i 2006. Vi styrker sykehusøkonomien og bevilger 700 mill. kr til Opptrappingsplanen for psykisk helse, og vi starter en opptrapping på rusfeltet og styrker det forebyggende arbeidet gjennom partnerskap for folkehelse, hvor fylkeskommunene er sentrale pådrivere overfor kommunene. Jeg synes at en får noe til i Regjeringen, og det synes jeg vi skal holde fram.

Helseutfordringene i Norge, og da snakker jeg om folkehelsen, er preget av sykdommer der usunn livsstil og usunt kosthold svekker folkehelsen. Mangel på fysisk aktivitet, bruk av tobakk og økende alkoholforbruk blant unge fører til store utgifter på helsebudsjettet. Derfor er det positivt at Regjeringen tar disse utfordringene på alvor og styrker disse områdene i budsjettet, og i tillegg utarbeider en handlingsplan for bedre kosthold. Senterpartiet er også svært tilfreds med at Regjeringen arbeider med en nasjonal strategi mot sosial ulikhet i forhold til helse.

Forutsigbarhet er viktig for helseforetakene, men også for de sykehus og helseinstitusjoner som er eid og drevet av ideelle organisasjoner, og som har avtale med de regionale helseforetakene. Derfor understreker Senterpartiet og de to andre regjeringspartiene at disse helseinstitusjonene skal behandles likt med de offentlig drevne foretakene når det gjelder pensjonsmilliarden. Det er viktig å sikre disse institusjonene økonomisk likebehandling og forutsigbarhet.

Så til investeringsregimet i helseforetakene. Det var Bondevik II-regjeringen som startet gjennomføringen av helsereformen. Det gikk flere år, og det ble ikke tatt noen grep for å få investeringsregimet på et akseptabelt nivå. Det ble ikke lagt inn i budsjettene. Derfor synes jeg det er bra at Regjeringen varsler at den skal trappe opp tilskuddet i basisbevilgningene til investeringer med 1 milliard kr fra 2008 fram til 2010, slik at en kommer opp på om lag 80 pst. Noen vil mene at det er for lite, men det som jeg synes er det vesentlige – og en kan diskutere prosentsatser – er at helseforetakene nå vet hvor mye de kan investere for, og dermed skaper man forutsigbarhet for dem.

Nasjonal helseplan viser statusen for de samlede helsetjenester og foreslår politiske grep som skal gi en bedre helsetjeneste framover. Selv om vi har et av verdens beste offentlige helsevesen, viser Nasjonal helseplan at det er mangler på en rekke områder, og at tiltak må settes i verk. Den største utfordringen mener jeg ligger i mangel på samhandling og helhetstenkning rundt pasientens behov. Dette krever en bevissthet hos alle i helsetjenesten som møter pasienten, at det er pasientens behov som skal være styrende for hvordan samhandlingen skal være.

Videre mener Senterpartiet at nærhet og trygghet er vesentlig i spesialisthelsetjenesten. Det innebærer at alle, uavhengig av bosted, skal være sikre på at de får nødvendig helsehjelp. Derfor støtter Senterpartiet Regjeringens uttrykte politiske mål i Nasjonal helseplan om at ingen lokalsykehus skal legges ned, men tvert imot bygges opp og videreutvikles, slik at de kan møte befolkningens behov med et godt faglig innhold.

Så har jeg lyst til å kommentere Nesviks innlegg, for jeg opplever at han var ærlig da han startet innlegget sitt med å si at vi ikke skal svartmale, for vi har et godt helsevesen, men det gjenstår en del utfordringer. Det synes jeg er et veldig godt utgangspunkt for å kunne jobbe sammen om disse utfordringene framover. Det hører jeg også at de andre partiene sier.

Kritikken mot det budsjettet som Regjeringen legger fram, er liten i den forstand at en velger noen andre oppgaver som en ønsker å løfte opp. Vi skal være så ærlige i regjeringspartiene at vi sier at det er saktens andre oppgaver vi også hadde ønsket å løfte høyere opp, men denne gangen har vi gjort de prioriteringene som budsjettet viser. Så skal vi prøve å videreutvikle norsk helsevesen til å bli et helsevesen som tjener alle på en god og trygg måte i framtiden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [18:11:04]: Vi opplever i dette budsjettet at regjeringspartiene ønsker å øremerke midler til innsatte i fengslene, slik at disse skal få et like godt helsetilbud som den øvrige befolkning. Men man ønsker ikke å øremerke midler til eldre og syke.

Vi ser også at kommunene stadig vekk må dekke mer av utgiftene til ressurskrevende brukere. Innslagspunktet er blitt hevet fra 725 000 kr for 2005 til 745 000 kr for 2006 og til 765 000 kr for neste år. Utover dette skal kommunene betale 30 pst. av utgiftene i forhold til tidligere 20 pst.

Med andre ord: Regjeringen gir med den ene hånden og tar tilbake med den andre. Hvor er logikken?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:12:02]: Ordningen man har for ressurskrevende brukere, er veldig bra i den forstand at når kommunen har innbyggere som har spesielt store utgifter, dekker staten disse. Når det gjelder ressurskrevende brukere, hvor innslagspunktet skal være, og hvilken ordning man skal ha, vil Senterpartiet og de andre regjeringspartiene arbeide videre med, slik at vi får til en god ordning når det gjelder fordeling av utgiftene mellom stat og kommune.

Når det gjelder dette med øremerking av midler til helsetjenester for innsatte i fengsel, mener jeg det er svært viktig at også de skal være sikret et helsebudsjett.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:13:10]: I Politisk kvarter 5. desember 2006 uttaler Rune J. Skjælaaen at han vil overføre sykehusene til de nye regionene. Han nevner muligheten for fem til ni regioner. Arbeiderpartiets Jorodd Asphjell er imidlertid ikke enig med Skjælaaen i dette og peker på at staten er en bedre sykehuseier. Representanten Skjælaaen mener imidlertid at de som fatter beslutninger i sykehusene, må stilles til ansvar for beslutningene i valg.

Er det Skjælaaens oppfatning at storting og regjering, for ikke å snakke om helse- og omsorgsministeren, mangler politisk styring over helseforetakene?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:13:52]: Jeg har ikke sagt at vi skal flytte sykehusene over til et regionalt nivå. Hvis noen hørte etter på Politisk kvarter i går, var det ikke det jeg sa. Vi er klinkende klar på at så lenge vi er i denne regjeringen, er det dette som gjelder.

Men så vet også representanten Sjøli at Senterpartiet ikke ønsket helsereformen. Da jeg argumenterte i går, handlet det om dem som skal stilles til valg. Når vi argumenterer ut fra det, var det ut fra at vi har lokale foretaksstyrer som tar viktige beslutninger som gjelder lokalt, som verken vi på Stortinget legger oss opp i, eller statsråden legger seg opp i. Det er viktig at disse blir stilt til ansvar for de beslutningene de gjør. Derfor ønsket vi å ha dette under et demokratisk styre. Det var hele argumentet mot helsereformen da den ble innført.

Gunvald Ludvigsen (V) [18:15:01]: Eg vil forfølgje det same sporet som representanten Sjøli, for også eg høyrde på Politisk kvarter tysdag. Eg høyrde det same som Sonja Sjøli refererte til, og dessutan høyrde og las vi i sommar i lokalavisa der eg kjem frå, at Skjælaaens partikollega Haga heilt klart uttalte at sjukehusa måtte førast tilbake til dette nye nivået, i praksis til dei nye fylka, vil vel eg seie.

Når vi elles spør regjeringspartane kva dei meiner om forskjellige ting, viser dei til Soria Moria-erklæringa, men i denne saka er det veldig uklart. Så eg vil spørje representanten Skjælaaen: Er dette synspunktet, framført i Politisk kvarter tysdag, noko som Regjeringa er einig om, eller er dette eit eksempel på at Regjeringa har minst to tunger i denne saka?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [18:16:05]: Jeg tror partiet Venstre kjenner Senterpartiet så godt at de vet vårt standpunkt i denne saken. De vet hvorfor vi ikke ønsket denne helsereformen som vi i dag styrer under. Dette er Senterpartiets primære standpunkt i denne saken. Vi opplever at vi har gått noen skritt. Raskt fikk helseministeren utnevnt folkevalgte i styrene. Det er et skritt på vei, men de står ikke ansvarlig overfor dem som fatter beslutninger, men overfor folket.

Jeg skjønner ikke at det skal være noe problem at Senterpartiet har et standpunkt i denne saken, som vi hadde, og som vi har stått fast på hele tiden. Jeg kan ikke forstå at det skal forundre Ludvigsen. Regjeringen taler klart og tydelig i denne saken. Det er den helsereformen som er innført, som fortsatt gjelder, og som kommer til å gjelde så lenge denne regjeringen sitter sammen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunvald Ludvigsen (V) [18:17:40]: Venstre vil innanfor helsepolitikken prioritere meir til dei som treng det mest. Dette krev omprioriteringar, og det krev ikkje minst betre samhandling mellom dei ulike delane av helsevesenet.

Det viktigaste førebyggjande helsearbeidet skjer ved at det enkelte mennesket tek eit personleg ansvar for eige liv og eiga helse. Stat og kommune har på si side eit klart ansvar for å leggje samfunnet slik til rette at det minimaliserer risikoen for helseskade. Men auka satsing på rehabilitering og førebyggjande arbeid er viktig for å fordele ressursane innanfor helsevesenet og for å syte for at kronikarar, rusmiddelmisbrukarar og menneske med funksjonshemmingar får ein betre kvardag.

Vi meiner at Regjeringa i sitt budsjett i for liten grad prioriterer rehabilitering. I dag er dei statlege midlane til opptreningsinstitusjonane skeivfordelte i forhold til folketalet i helseregionane. Venstre har i sitt alternative budsjett retta opp dette med ei ekstra løyving til Helse Vest og Helse Midt-Noreg med til saman 80 mill. kr.

Venstre er ganske klar når det gjeld å få ei betre styring av helseføretaka. Venstre sin ambisjon er at eigarskapen til sjukehusa skal bli flytta tilbake til fylka, og vi ser i dag omfattande planar for sentralisering av helsetilbodet. Vi meiner at dette er ein trussel, spesielt mot pasienttilbodet i distrikta, men også i høve til viktige kompetansearbeidsplassar i dei same distrikta.

Fylkeskommunane blei bortimot kastrerte då ansvaret for sjukehusa blei overført til staten. No må vi begynne å sy saman restane. For Venstre er det eit viktig prinsipp at dei viktigaste – eg vil seie kanskje dei aller viktigaste – avgjerdene som gjeld fellesskapet i eit samfunn, skal takast av folkevalde organ.

Venstre vil ha større løyvingar til pasientretta tiltak innanfor helseføretaka. Stadige rapportar om høgt sjukefråvær innanfor helsesektoren tyder på at mange tilsette er utslitne av høgt press i stadige omstillingsprosessar og lever med konstante underbemanningar. Det er eit faktum at det fører til enorme kostnader for helseføretaka når sjukefråværet er så høgt, og som vi veit, er det mykje høgare enn i arbeidslivet elles. Eg trur faktisk at vi her snakkar om milliardkostnader knytt til det høge sjukefråværet.

Dette poenget tilseier at den noverande organiseringa og styringa av helseføretaka ikkje kan vere optimal – dersom ein i same slengen tek med at talet på reinnleggingar – altså innleggingar som akutthjelp innan 30 dagar etter utskriving – er rekordhøgt. Vi har fått ein rapport som viser at i perioden 2001–2002 auka talet på reinnleggingane med 18,1 pst. I 2005 utgjorde dei over 81 000 pasientar – 81 000 tilsvarer fleire enn innbyggjarane i Finnmark fylke. Om årsaka er for tidlege utskrivingar eller for dårlege rehabiliteringstilbod, eller om det er andre årsaker, kan ein sikkert spekulere på, men i alle fall er det ein ekstra kostnad når vi har ein slik situasjon. Eg har i alle fall fått opplyst at vi kan snakke om ein kostnad på kanskje 850 mill. kr –1 milliard kr. Det betyr at vi må organisere spesialisthelsetenesta betre. Vi må samhandle betre, og vi må sjå dei enkelte behandlingstilboda i samanheng.

Eit anna viktig moment – ja kanskje det aller viktigaste momentet – for betre styring av helseressursane er at spesielt sjukehusa må få mykje meir føreseielege rammevilkår. Alle veit at dersom ein ikkje veit kva for vilkår ein skal drive etter om eit år, blir drifta ineffektiv. Det er derfor særleg viktig at det snarast mogleg blir ei avklaring av innhaldet i lokalsjukehusa. Eg reknar med at Stortinget får høve til å drøfte forslaga frå det utvalet som skal leggje fram si innstilling i mars neste år. Eg skulle gjerne ønskje at statsråden i sitt innlegg i dag kunne stadfeste dette.

Venstre prioriterer òg ei større satsing på barne- og ungdomspsykiatri. Det er særdeles uheldig at barn og unge står lenge i kø for å få nødvendig behandling. For å møte utfordringane slik dei no er innanfor psykiatrien, må alle ledd i tiltakskjeda styrkjast på tvers av profesjonar og omsorgsnivå. Det må opprettast fleire plassar i akuttpsykiatrien, samtidig som ein må få auka satsing på kompetent psykiatrisk legevakt, dagsenter, heimebasert psykiatrisk oppfølging, osv. Det psykiske helsearbeidet/helsetilbodet må etablerast så nært som mogleg der folk bur. Derfor prioriterer Venstre større løyvingar til helseføretaka i sitt alternative budsjett på til saman 100 mill. kr utover Regjeringa sitt forslag.

Venstre får stadig rapportar om at helsesystertenestene mange stader har for dårleg kapasitet. Helsesystertenesta er ein god, førebyggjande og samfunnsøkonomisk billeg måte å gi helseråd og tenester på til ungdom. Mange unge har i dag problem med eige kroppsbilete og behov for råd og rettleiing gjennom ungdomstida. Helsesystertenesta fangar opp mange problemstillingar gjennom det tillitsforholdet som kan etablerast til ungdom, og som andre delar av helsevesenet ofte går glipp av.

Eg skal komme inn på eit område som eg ikkje har høyrt at andre representantar har nemnt så langt i dag. Venstre meiner det er urimeleg at tannbehandling er skild frå anna medisinsk behandling, og ønskjer ei offentleg ordning på lik linje med fastlegeordninga. Forskingsrapportar peiker på at dårleg tannhelse er sosialt stigmatiserande og årsak til store smerter. Nyare forsking tyder på at dårleg tannhelse kan vere medverkande årsak til både hjarte- og karlidingar. Venstre ønskjer derfor ein gradvis overgang til ei offentleg refusjonsordning der utsette grupper blir prioriterte i første omgang. I vårt alternative budsjett har vi sett av 170 mill. kr til auka offentleg finansiering av kostnadene knytt til tannbehandling for dei som treng det aller, aller mest.

Vi har i debatten før i dag høyrt at nokon har snakka om Leon-prinsippet. Det mest ultimate når det gjeld dette prinsippet, er at folk får tilbod om helsetenester der dei bur. Vi i Venstre er opptekne av at det førebyggjande helsearbeidet må ha konkrete målsetjingar om å redusere skadar og fallulykker heime hos eldre menneske, i deira eigen heim. Dette krev at førebyggingsperspektivet blir ein integrert del av samfunnsplanlegginga. Eldre har ulike behov. Tilboda og ytingane som eldre menneske tek imot, må derfor i størst mogleg grad tilpassast den enkelte. Eldre som får vanskar med å klare seg sjølve, må i den grad dei sjølve er i stand til det, få velje mellom heimebasert omsorg, eldrebustader i tilknyting til fellestenester eller institusjon, eller institusjonsbasert omsorg. Alle som treng hjelp i kvardagen, må få nødvendig bistand når dei treng det. Det gjeld så vel heimetenester som plass i sjukeheim eller i omsorgsbustad.

Venstre meiner at eit tilbod om enkle vaktmeistertenester kan vere eit ledd i det førebyggjande arbeidet som set eldre menneske i stand til å leve eit verdig liv i sin eigen heim, så lenge helsa tillèt det. Ei styrking av tilbodet om hjelp til enkle daglegdagse gjeremål vil vere skade- og fallførebyggjande og ei moglegheit for å hindre lårhalsbrot og andre fallulykker som rammar mange eldre. Venstre har derfor gått inn for ei prøveordning med vaktmeistertenester i sitt alternative budsjett.

Heilt til slutt vil eg på vegner av Venstre ta opp våre forslag i innstillinga.

Presidenten: Representanten Gunvald Ludvigsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [18:27:04]:Vi registrerte at representanten Ludvigsen etterlyste snakk om tannhelse. Vi har registrert at Venstre har vært høyt på banen når det gjelder en offentlig finansiert tannhelse. I flere aviser kan vi lese hva Venstre har tenkt å gjøre, og i liberal.no, som er Venstres medlemsblad, sier representanten at de i budsjettet vil legge fram konkret forslag om 400 mill. kr for å sikre de utsatte gruppene, de med inntekt under 2 G.

Nå ser vi at Venstre har lagt inn 170 mill. kr, og jeg spør representanten: Hvor ble det av resten av satsingen? Var det dette som var satsingen?

Gunvald Ludvigsen (V) [18:27:43]:Det er riktig at vi har snakka om 400 mill. kr på eit tidlegare tidspunkt. Det er også riktig at vi i vårt alternative budsjett, slik eg sa i mitt innlegg, har sett av 170 mill. kr. Det som er poenget med det nivået, er at vi må starte ein plass. Eg meiner iallfall at det er ein god start med 170 mill. kr. Eg håper at andre parti også kan leggje seg på den linja som vi har signalisert, slik at vi kjem i gang så fort som mogleg.

Inge Lønning (H) [18:28:21]:Til det samme punktet i innstillingen – Venstres særmerknad om tannhelsetjenesten. Der bruker man uttrykket «på lik linje med fastlegeordningen». Jeg er ikke helt klar over hva det betyr – om det betyr at Venstre har tatt et standpunkt til at det offentlige skal dekke alle vesentlige utgifter til tannhelsetjeneste på samme måte som til legetjenester, altså med unntak av den lille egenadelen som betales, og i så tilfelle, om Venstre har noe begrep om hva det betyr av økte utgifter totalt, og om man også har tatt et standpunkt til hvor høyt man vil prioritere disse milliardene – for det er helt åpenbart at dette dreier seg om milliarder – i forhold til andre formål.

Gunvald Ludvigsen (V) [18:29:12]:Eg forstår det slik at Inge Lønning også har rekna på dette. Han viser jo til at dersom ein skal fullføre det fullt ut med ingen eigendel, er det snakk om milliardbeløp. Det som vil vere eit viktig poeng, er at ein må setje ein eigendel. Vi har ikkje sagt noko om storleiken på eigendelen, men vi har iallfall vurdert ein eigendel, kanskje på 800 kr, kanskje noko høgare, og sagt at vi også må skjerme nokon. Men det som er hovudpoenget, er det logiske, at tennene er ein del av kroppen, og tannhelsa må vurderast i den samanhengen.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [18:30:03]: Først vil jeg si at jeg synes representanten Ludvigsen har en bra innstilling når det gjelder tannhelse.

Men mitt spørsmål dreier seg om eldreomsorgen. Jeg registrerer at det er et stort engasjement på dette feltet – og representanten Ludvigsen har sjøl vært ordfører.

Under forrige regjering foregikk det en systematisk sultefôring av kommuneøkonomien, som sjølsagt gikk på bekostning av eldreomsorgen. Så da er spørsmålet, siden Venstre har lagt seg på omtrent den samme linjen som vår regjering når det gjelder kommuneøkonomi: Er representanten Ludvigsen nå egentlig ganske fornøyd med den nye regjeringa, som har gitt såpass med penger til kommunene at man nå kan snu trenden med nedskjæringer også på dette feltet?

Gunvald Ludvigsen (V) [18:30:48]: Eg trur at om eg hadde bytt hatt og vore i kommunen, ville eg ha sagt at her er det om å gjere å få mest mogleg pengar på bordet, same kva regjering vi har. No er det jo slik at ein har aldri hatt så mykje pengar å fordele som det ein har no, så kvar og ei regjering ville ha hatt mykje pengar å fordele.

Det som er viktig å seie i denne samanhengen, er at vi må få klare styringssignal om kva kommunane skal prioritere. Det er slik i dette landet at den eldre befolkninga aukar kolossalt. Eg kunne godt ha tenkt meg at ein hadde prioritert dei eldre i større grad enn det som er gjort av denne regjeringa, som SV er ein del av, som vel å setje ned prisen på barnehageplassar. Eg ville ha vurdert ei litt anna vinkling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sylvia Brustad [18:31:58]: Vi har satt oss høye mål for helse- og omsorgstjenesten, og sjøl om helsetjenesten i Norge er blant de beste i verden, er det fortsatt mye som kan bli bedre. Derfor er dette et område som er høgt prioritert i Regjeringas budsjettforslag, og det kommer bl.a. til uttrykk gjennom stor satsing på sjukehussektoren, opptrappingsplanen for psykisk helse, oppstart av en opptrappingsplan for rusfeltet, styrking av tilbudet og kvaliteten i pleie- og omsorgssektoren, tiltak mot fattigdom og styrking av folkehelsearbeidet, for å nevne noe.

I tillegg til denne satsinga har vi lagt fram Nasjonal helseplan 2007–2010, som også gir en viktig ramme for hvordan vi skal gjennomføre helse- og omsorgspolitikken i årene framover.

Når Regjeringa foreslår å bevilge 2,2 milliarder kr mer til helseforetakene neste år, utover vanlig kompensasjon for pris- og lønnsvekst, er det en betydelig satsing på sjukehussektoren. Denne satsinga innebærer at vi kan videreføre pasientbehandlinga på samme høye nivå som i år, også til neste år. Når vi følger den offentlige debatten om sjukehusene, får vi likevel inntrykk av at det aldri noensinne har stått så dårlig til. Det meldes både om ressursmangel, nedlegging av tilbud og om et pasienttilbud i krise. For meg er det et paradoks.

• Antall pasientbehandlinger som er omfattet av ISF-ordninga, har økt med 235 000 fra 2001 til 2006.

• Det har aldri vært flere ansatte ved norske sjukehus – antall årsverk økte med over 7 000 fra 2002 til 2005.

• Helseforetakene har hvert år i gjennomsnitt fått tilført om lag 1 milliard kr utover pris- og lønnsvekst.

Når det er sagt, er det likevel ingen tvil om at vi fortsatt står overfor store utfordringer. Driftsunderskuddet i de regionale helseforetakene anslås til å bli mellom 1 til 1,3 milliarder kr i år. De regionale helseforetakene har pådratt seg store underskudd hvert år siden reformen i 2002. Denne utviklinga kan ikke fortsette.

De regionale helseforetakene har ansvar for å tilpasse driften til de økonomiske rammebetingelsene som Stortinget legger hvert år. Jeg kommer til å følge utviklinga i helseforetakene tett neste år for å forsikre meg om at det tas grep i forhold til dette. Vi er nå i gang med å ha møter med alle regionale helseforetak – og alle skal gjennomføres før jul – der økonomistyringa er et viktig punkt på dagsordenen.

For å komme i økonomisk balanse slik Stortinget har bestemt, er det nødvendig med omstillingen i de regionale helseforetakene. Og det er ingen tvil om at det er store ulikheter i effektivitet også mellom sjukehus med likeartete funksjoner. God ledelse som samarbeider med de ansatte, mener jeg er et viktig stikkord. Det er ingenting som tyder på at pasientene får et dårligere tilbud ved de mest effektive sjukehusene, eller at de ansatte der har dårligere arbeidsvilkår, jeg vil si snarere tvert imot. Telemark sjukehus, som jeg nylig besøkte, er et godt eksempel på det – de går til og med med overskudd.

Det er helt avgjørende at foretakene legger pasientperspektivet til grunn for sine omstillinger. Innbyggerne i hele landet skal være trygge på at de får behandling av god kvalitet innenfor de frister som er medisinsk forsvarlig. Det har lenge hersket usikkerhet om hvor store bevilgninger helseforetakene skal få til å gjenanskaffe bygg og utstyr. Denne regjeringa foreslår at bevilgningene til investeringer skal trappes opp med til sammen 1 milliard kr i perioden fra 2008 til 2010. Dette er en avklaring som er med på å gi forutsigbarhet for helseforetakene.

Jeg er av den oppfatning at styring og kontroll med ressursbruken er helt avgjørende for å få til riktige prioriteringer og god kvalitet. Sletting av gjeld, slik noen tar til orde for, vil være å premiere dem som har styrt dårligst, og svikte dem som lojalt har innrettet seg etter de rammer som Stortinget har stilt til disposisjon. Jeg vil særlig framheve Helse Øst, som hvert år har avlagt regnskap i balanse. Det mener jeg det står respekt av. Helse Øst er et eksempel på at det er mulig å levere gode helsetjenester innenfor vedtatt budsjett. Det betyr ikke at alt har vært enkelt der heller, ei heller er det det nå, men mitt poeng er at det går an. Og jeg vil si: Det er helt nødvendig for å kunne prioritere riktig.

Regjeringa foreslår også som kjent å rette opp skjevfordelinga mellom de regionale helseforetakene ett år tidligere enn det Stortinget har vedtatt. Vi har varslet at vi snart setter ned et nytt utvalg som skal vurdere inntektsfordelinga mellom de regionale helseforetakene på nytt.

Når det så gjelder spørsmål knyttet til hovedstadsregionen, som både representantene Nesvik, Lønning og Bøhler har vært inne på i debatten, deler jeg det syn at det er spesielle utfordringer knyttet til samarbeid, kapasitet osv. mellom de to helseregionene. For eksempel er det en utfordring at Rikshospitalet ligger i Helse Sør, mens flertallet av pasientene kommer fra Helse Øst. Jeg kan bekrefte at jeg vil jobbe forpliktende med å finne fram til bedre samarbeidsløsninger mellom Helse Sør og Helse Øst, og at jeg i det arbeidet ser på flere aktuelle modeller.

Regjeringa prioriterer forskning og kunnskap om kvinnehelse høyt. I september i år åpnet vi som kjent Nasjonalt kompetansesenter for kvinnehelse ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, og vi har foreslått å sette av 10 mill. kr også neste år. Dette kompetansesenteret skal drive med forskning, kompetanseoppbygging og formidling av kunnskap om kvinnehelse og sjukdommer som særlig rammer kvinner.

I budsjettforslaget for neste år følger vi også opp arbeidet med opptrappingsplanen for psykisk helse. Det er et mål for Regjeringa at mennesker med psykiske lidelser skal kunne leve et verdig liv i normale omgivelser. Jeg legger spesielt vekt på at barn og unge med psykiske plager skal få nødvendig hjelp både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Og det er viktig at hjelpen, når det er mulig, gis i nærmiljøet der barn og unge bor.

Men vi er nødt til å prioritere kommunesatsinga framover. Mange kommuner har fortsatt et utilstrekkelig tilbud til barn og unge som er i risikosonen, eller som har utviklet psykiske plager. Vi vet at tilbud om hjelp så tidlig som mulig er viktig for å forebygge psykisk sjukdom.

Antall barn og unge som har fått hjelp og behandling i spesialisthelsetjenesten har økt. Men dessverre har ikke ventetida blitt kortere – snarere tvert imot. Slik kan vi ikke ha det. Regjeringa vil derfor styrke retten til helsehjelp for barn og unge med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Det vil vi gjøre ved å innføre en særskilt ventetidsgaranti, kombinert med å styrke tilbudet i kommunene. Så snart som mulig i 2007 vil jeg komme tilbake til Stortinget med et forslag om endringer i pasientrettighetsloven på dette punktet. De regionale helseforetakene skal fortsette arbeidet med å styrke det spesialiserte behandlingstilbudet til mennesker med psykiske lidelser, og de får et særskilt oppdrag om dette også neste år. Akuttpsykiatrien må styrkes, kvaliteten ved de distriktspsykiatriske sentrene og de psykiatriske poliklinikkene må bedres, og produktiviteten må opp.

Mange talere har vært inne på rehabilitering. Jeg slutter meg til det jeg oppfatter er et felles ønske og mål om å styrke rehabiliteringa i tida framover, og jeg viser for øvrig til den interpellasjonsdebatten som vi nylig hadde her i Stortinget.

Det samme gjelder på området rus, som er et annet svært viktig område, hvor vi nylig har hatt en interpellasjonsdebatt. Regjeringa kommer snart tilbake med den varslede opptrappingsplanen for å bli enda bedre på dette området. Jeg kan forsikre om at våre krav til de regionale helseforetakene også neste år vil være at psykiatri og rus skal prioriteres høyere enn somatikken.

Regjeringa er også opptatt av – og det synliggjør vi gjennom den omsorgsmeldinga vi har lagt fram – å bedre kvaliteten i omsorgssektoren. Vi må ha mer kompetanse inn, og jeg viser til det beløp og de planer og tiltak vi har lagt inn på det området.

Vi mener også at med en styrket kommuneøkonomi ligger forholdene svært godt til rette for å kunne nå målet om 10 000 nye årsverk med fagutdannet personell innen 2009. Det er helt avgjørende viktig for å kunne møte de utfordringer i pleie- og omsorgssektoren som vi står overfor i åra som kommer.

Det er utfordringer – og dels betydelige utfordringer – også i et helsetilbud som er av verdens beste. Det må likevel ikke overskygge alle de positive utviklingstrekk vi står midt oppe i: Det er et faktum at folk lever lenge i Norge, det er et faktum at stadig flere sjukdommer og skader kan leges, takket være menneskelig innsats, teknologi og økonomisk utvikling. Mange kan tross alvorlig sjukdom gis langt bedre livskvalitet enn før, fungere i samfunnet og leve lenger. Denne utviklinga krever mye av mange, ikke minst kloke beslutninger om veivalg og rettferdig fordeling av ressursene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:42:18]: Jeg ønsker å ta opp hansken knyttet til problemstillingen mellom Helse Øst og Helse Sør og de mulighetene som kan være der ved at man enten ser på andre organisasjonsformer, på sammenslåing eller eventuelt på hvordan man skal bedre samarbeidet for å få noe mer positivt ut av det. For det er helt åpenbart at her er det mye som kan og bør gjøres, eller som i hvert fall bør vurderes i tiden som kommer.

Vi vet videre at når Nye Ahus står helt ferdig, vil Rikshospitalet på mange måter ha lokalsykehusfunksjon for mange av dem som vil være der. Dette gjør at man får en opphopning av tilbud i et område, og så må man gå inn og se på hvordan man skal utnytte det best mulig.

Vi er blitt oppfordret til å se på vårt forslag sammen med Høyres. Spørsmålet mitt til statsråden blir da: Hvordan kan vi få denne saken tilbake igjen? Er det noen mulighet for at statsråden f.eks. i forbindelse med revidert budsjett vil orientere Stortinget om hvordan man tenker seg dette, og hva man eventuelt har gjort?

Statsråd Sylvia Brustad [18:43:32]: La meg først gjenta at jeg også ser at det er utfordringer knyttet spesielt til hovedstadsregionen og mellom de to helseregionene vi har der. Jeg mener nok at det er grunnlag for å si at det er en del å gå på når det gjelder mer samarbeid og det å utnytte kapasiteten enda bedre.

Det er i ferd med å bli bygd opp overkapasitet på noen områder. Jeg mener det må kunne gå an å utnytte ressursene på en bedre måte enn det vi ser noen eksempler på pr. nå.

Det er bakgrunnen for at jeg ser på flere modeller for hvordan dette kan gjøres. Jeg har ikke konkludert ennå, men det er selvfølgelig heller ingenting i veien for at Regjeringa når den har konkludert, orienterer Stortinget på egnet måte hvis det er ønskelig.

Inge Lønning (H) [18:44:29]: Helse- og omsorgsministeren overtok stafettpinnen fra to statsråder i den forrige regjeringen som har satt tydelige spor i helsepolitikken. Dagfinn Høybråten tok et krafttak for folkehelsen, og sørget for, både med bevilgninger og med lovgivning, å forebygge mer for å kunne reparere mindre. Ansgar Gabrielsen sørget for, for første gang i historien, å kreve at psykisk helsevern og rusbehandling ble prioritert høyere enn somatikken.

I statsråd Brustads budsjett er den klart største satsingen på sykehusene. Det er nominelt sett et betydelig beløp, men det fører bare til, som statsråden selv sa i sitt innlegg, at man holder status quo, altså samme nivå på pasientbehandling som i fjor. På de fleste andre områder er det en nedgang i satsingen. Det fremgår tydelig av den grafiske fremstillingen på sidene 165 og 166 i budsjettproposisjonen at det bl.a. gjelder psykisk helsevern. Satsingen på rusfeltet har vi foreløpig bare hørt omtale av.

Mitt spørsmål er: Hvilken helsepolitisk visjon er det statsråden legger til grunn for sitt arbeid? Hva er det hun vil prioritere høyest? Og hva er det hun vil bli husket for?

Statsråd Sylvia Brustad [18:45:40]: Det kunne jeg holdt et langt foredrag om! Men det er ingen tvil om at denne regjeringa, og jeg er ikke her for min egen del, først og fremst er opptatt av å sørge for at alle får likeverdig behandling, at vi motvirker sosiale ulikheter i helse – det er også en av grunnene til at vi kommer tilbake med en egen strategi når det gjelder det – og at vi faktisk greier å prioritere dem som trenger det mest. Det er bl.a. mennesker som har psykiske lidelser, det er mennesker som av ulike grunner har rusproblemer. Men jeg er uenig i den framstillinga som representanten Lønning gir, om at det er nedgang i bevilgningene. Det er jo beviselig oppgang i bevilgningene.

Jeg har også for inneværende år sagt til helseforetakene – og mer enn det – at de skal prioritere psykiatri og rus mer enn somatikk. Det er et meget sterkt krav, og jeg kommer til å gjenta det for neste år. Jeg kan også forsikre om at jeg kommer til å følge utviklinga veldig tett.

Laila Dåvøy (KrF) [18:46:48]: Jeg har et spørsmål til statsråden om akkumulert gjeld, som også hun kom inn på i sitt innlegg. Statsråden har sikkert sett at Kristelig Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett har foreslått at Regjeringen lager en plan for hvordan helseforetakene skal håndtere den akkumulerte gjelden når de en gang kommer i balanse. Jeg er enig i statsrådens syn på dilemmaet knyttet til premiering og straff, og jeg har ikke sagt at gjelden skal slettes, men det er snakk om å lage en plan, fordi helseforetakene også på dette punktet etterspør forutsigbarhet. Det er også veldig dyrt å betjene den gjelden som helseforetakene har, og det gjøres antakeligvis på forskjellige måter.

Mitt spørsmål er om statsråden har tenkt å gå inn i denne problematikken, og om hun har tenkt å håndtere det på noen måte, eller i framtiden bare overlate alt dette til helseforetakene selv. Det er jo også statsråden som er eier av sykehusene.

Statsråd Sylvia Brustad [18:47:49]:Nei, jeg har ikke tenkt å overlate det til helseforetakene selv, fordi jeg selvfølgelig er opptatt av at de skal være i stand til å gjøre det som storting og regjering ønsker, og det er å få behandlet – med god kvalitet – flest mulig pasienter i hele landet. Da må det selvfølgelig penger til. Men i tillegg til det er jeg helt sikker på at vi er nødt til å få bedre kontroll i en del av våre helseforetak. Det er ingen tvil om at det særlig er to helseforetak der det ikke har vært god nok økonomisk styring, og da hjelper det lite bare å pøse på med mer penger. De må rydde opp i eget bo, for det er også helt avgjørende for å prioritere riktig, og for å ha kvalitet på pasientbehandlingen.

Til spørsmålet om gjeld: En del av denne såkalte gjelden er ikke direkte gjeld til staten, så slik sett hadde det heller ikke hjulpet så mye å bare si at vi sletter gjelden. Men det jeg oppfatter at representanten Dåvøy er opptatt av, er om vi har en plan. Jeg er av den klare oppfatning at det er grunnleggende urettferdig å skulle belønne dem som har styrt dårlig, i forhold til dem som faktisk har styrt godt og tatt noen belastninger med det. Jeg mener det er andre grep som må til for å lette situasjonen for foretakene.

Gunvald Ludvigsen (V) [18:49:06]:Vi har heldigvis hatt fleire gode diskusjonar i denne salen i det siste om helsepolitikk og sjukehusøkonomi.

I samband med diskusjonen om sjukehusøkonomi i førre veke sa statsråden bl.a at det må jobbast smartare. Eg er einig i det. Men eg reknar med at statsråden også meiner at styra for helseføretaka, både dei regionale og dei andre, må gjere smartare vedtak. No er det jo slik at vi har fått fleire politikarar i føretaka sine styre. Enkelte vil kanskje kalle desse politikarane for avdanka, men likevel.

Har statsråden inntrykk av at styrevedtaka er smartare enn før?

Statsråd Sylvia Brustad [18:50:00]: Jeg har stor tillit til de styremedlemmer jeg har utnevnt det siste året, og jeg mener også det var et viktig og riktig grep å utvide med flere politikere. Jeg tror at sammen med de gode folkene som er der, og som har en annen kompetanse, får man mer demokratiske prosesser inn, og det åpner mer opp mot befolkningen.

Når det er sagt, skal jeg ikke uttale meg om alle de beslutninger som skjer rundt omkring i hele landet. Det er deres ansvar innenfor de rammer som vi har trukket opp i storting og regjering. Men jeg vil vise til at det er ingen tvil om at det er stor forskjell på sjukehus når det gjelder effektivitet. La meg bruke et eksempel. Kragerø sjukehus, som i og for seg er en del av Telemark sjukehus, har greid å snu et underskudd på 5 mill. kr til et overskudd på 1,5 mill. kr i år. De har ikke gjort det ved at de ansatte løper fortere, eller ved at de behandler færre pasienter – snarere tvert imot – men de har gjort det i samråd med de ansatte. Jeg tror mange faktisk har noe å lære av Telemark sjukehus og Ringerike sjukehus. Jeg kunne også ha nevnt andre sjukehus.

Harald T. Nesvik (FrP) [18:51:13]: Jeg tror statsråden må ha misforstått litt da hun snakket om at ved å gi gjeldslette til helseforetakene, premierer man dem som ikke har vært flinke, og straffer dem som har vært flinke. Med respekt å melde er det ikke den type gjeld vi snakker om i vårt forslag. Det hadde vært fint hvis statsråden hadde lest innstillingen og hørt det som ble sagt i mitt innlegg. Vi viser til gjelden knyttet til nyinvesteringer. Samtlige regionale helseforetak i Norge har gjeld. Den totale gjelden som er opparbeidet til staten, utgjør rundt 9 milliarder kr pr. i dag. Vi snakker altså ikke om det akkumulerte underskuddet i helseforetakene, for det dekker man selv opp gjennom bruk av likviditetsreservene og bruk av kassakredittlån. Det er ikke den biten vi snakker om. Vi snakker om å ettergi i bunnen, nettopp fordi enkelte har dårlig likviditet.

Innser statsråden at ved å gi den jevne gjeldsletten, de 2 milliarder kr fordelt ut fra størrelse på helseforetakene, at hun nettopp ikke straffer noen, men at alle sammen får del i godene?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sylvia Brustad [18:52:19]: Jeg mener fortsatt det jeg sa. Jeg forstår det slik at det representanten Nesvik her sikter til, er penger til investeringer til f.eks. bygg, hvis jeg forstod det riktig. Hvis en skulle slette gjeld til investeringer, mener jeg fortsatt at det ville være å premiere dem som ikke har forholdt seg til de økonomiske rammer, som enten har bygd for stort eller bygd for mye. Det kan vi ha ulike oppfatninger om.

Mitt poeng er i tillegg at jeg mener at det er ikke det beste grepet for å lette situasjonen for helseforetakene, slik situasjonen er nå. Jeg mener det viktige er å få god økonomisk kontroll og sørge for at det er nok penger i systemet. Skal vi ha mer penger inn, og det legger vi opp til, og det skal vi også i framtida – betydelig mer – må vi også sørge for at det er orden i sysakene for å kunne prioritere riktig.

Jeg vil også legge til at det at vi nå, som første regjering, faktisk forhåndsvarsler at vi kommer med en ordning i forhold til investeringer fra 2008, vil også helt klart være med på å lette den situasjonen som representanten Nesvik er opptatt av.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [18:53:40]: Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett fremmet en rekke forslag som styrker brukerne av ulike helsetjenester i Norge. For Fremskrittspartiet er faktisk satsing på forskning et viktig og prioritert område.

Derfor har Fremskrittspartiet i sitt budsjett avsatt 9 mill. kr til etablering av et ADHD-senter lagt til Universitetet i Oslo. Psykisk helse er viktig, og Fremskrittspartiet mener at kunnskapen relatert til ADHD og hva som utløser dette, generelt er altfor liten, og det er god grunn til å tro at dersom man kan finne ut mer om selve sykdommen og sykdomsforløpet, vil det bli lettere å oppdage sykdommen på et tidligere stadium. Dette vil også kunne forebygge og begrense skadene. Vi har fremmet forslag om dette, men i det forslaget står det faktisk at man i revidert nasjonalbudsjett for 2007 kan redegjøre for den økonomiske biten, slik at Regjeringen har anledning til å gå inn i dette hvis de mener dette er viktig. Og skal man høre på hva de sier, mener de faktisk det.

For Fremskrittspartiet er også stamcelleforskning viktig. Ennå er det slik at forhåpningene til forskningen er større enn resultatene relatert til forskningen – men det er faktisk store forhåpninger til dette arbeidet. Vi ønsker å styrke innsatsen på dette området med 8 mill. kr mer enn Regjeringen. Når jeg sier «mer enn Regjeringen», kommer dette nettopp av at regjeringspartiene hevder at det skal ligge en post på Kunnskapsdepartementets budsjett, kap. 286 post 50. Vi klarer ikke å finne midler der!

Vi følger også opp fjorårets forslag om å tilby pneumokokkvaksinasjon til de barn som befinner seg i en risikogruppe, opp til skolealder – med 45 mill. kr.

Lokalsykehusene som trygghetsfundament i et helseperspektiv er viktig; både akuttinnleggelse, kirurgi, fødsel og rehabilitering er på mange måter fundamentale behov i Distrikts-Norge. Det er litt underlig å høre representantene fra regjeringspartiene påpeke at dette er viktige områder i helsepolitikken, mens i praksis viser deres helsepolitikk ofte det motsatte.

Jan Bøhler spurte pent i åpningen av sitt innlegg om vi «kunne få en ærlig debatt». Ja, vi skal ha en ærlig debatt, men da må det også være lov til å beskrive en situasjon slik den oppleves i Distrikts-Norge.

I Nord-Norge er situasjonen kritisk. Universitetssykehuset i Tromsø risikerer å måtte redusere fra fem dagers uke til fire dagers uke, med de konsekvenser dette får for pasientene. Dette er en situasjon som er demoraliserende for de ansatte, og som hindrer studentene i å få en kompetanse gjennom utdanning og ta eksamen. Resultatet blir at vi i framtiden kan få en alvorlig mangel på spesialister innenfor helse i nord. Politikken til en regjering som kaller seg ansvarlig og samtidig forholder seg til drømmeslottet Soria Moria, får dessverre den konsekvens at helsetilbudet i nord blir satt mange år tilbake.

Videre prater Regjeringen om viktigheten for barn av rehabilitering og habilitering. Er det derfor barneavdelingen i Hammerfest står i fare for å bli nedlagt? Er det derfor halve rehabiliteringsavdelingen i Kirkenes allerede er nedlagt? Dette føyer seg pent inn i rekken av feilslått nordområdepolitikk. Norges viktigste strategiske – jeg holdt på å si retoriske – satsing i nord blir merkelig når Regjeringen ikke engang er i stand til å sikre sin egen befolkning trygghet for sykehusene, og gi sykehusene et innhold som er til å leve med for folk i distriktene.

Gunn Olsen (A) [18:58:36]: I denne debatten har det ikke vært så mange, men det har vært tilløp til noe svartmaling av vårt helse- og omsorgsvesen. Vi kan klare å svartmale ved å ta fram alle de små bildene, men det store bildet av norsk helse- og omsorgsvesen ser annerledes ut. Jeg synes det var svært gledelig at komiteens leder nettopp slo det fast i sitt innlegg. Det er viktig, fordi vår egen politiske troverdighet står på spill dersom vi fortsetter med bare å klage.

Det store bildet av norske sykehus er at de aller fleste pasienter er svært godt fornøyd med den behandlingen de får. Blir vi alvorlig syke, får vi god hjelp. Tusenvis får god behandling hver dag. Tusenvis blir helbredet for sin hjertesykdom, for sin kreftsykdom og for mange andre mer eller mindre alvorlige sykdommer.

Nei, alt er ikke bra. Mye kan gjøres bedre. Ressursene kan helt sikkert brukes bedre. Det skjer feil, og pasienter må vente. Det er ingen i Regjeringen eller i regjeringspartiene som ikke skjønner det. Både statsråden og vi sier nettopp det.

Vi har altså verdens beste utgangspunkt for å gjøre norsk helse- og omsorgsvesen nettopp til verdens beste, men da kan vi ikke bruke enhver anledning på denne talerstolen til å legge stein til byrden for alle dem som hver dag gjør en fantastisk jobb med sine pasienter.

De har det stritt i sykehusene. Det har de hatt i mange år. Omstillingene har preget hverdagen. Fortsatt kreves det omstillinger og budsjettbalanse, og i tillegg forventes det både fra oss og fra pasientene at de til enhver tid er oppdatert på medisin og teknologi. Det er krav om nye behandlingsmetoder for stadig å gjøre oss friskere. Ikke nok med det, stadig nye pasientgrupper skal tas hånd om med høy faglig kompetanse, som statsråden var inne på.

Kanskje vi litt oftere bør koste på oss å skryte av sykehusene, slik statsråden også gjorde – skryte litt av dem som hver dag møter pasientene i krevende situasjoner, og som gjør en kjempejobb.

To dager denne uka har helse- og omsorgskomiteen hatt debatt om ulike sider av rusfeltet. Rusfeltet vil i årene framover bli en krevende oppgave. Vi ser jo at der det er store oppgaver, får vi også store forventninger. Vi ser fram til behandlingen av rusplanen. Også vi i Arbeiderpartiet har store forventninger til planen.

Jeg synes det er bra at vår helse- og omsorgsminister holder fanen høyt for kvinnehelsen. Endelig kommer kvinnehelse skikkelig på den politiske dagsordenen. For vi trenger forskning på kvinnehelse, på kvinners premisser og på kvinners kropp. Vi lever lenger, men har ofte dårligere helse. Vi har kopiert mannens røykevaner, drikkevaner og arbeidsvaner. Vi vet for lite om virkningene på sikt.

Jeg hører aldri de medisinskfaglige miljøene gå så veldig offensivt ut for å diskutere typiske mannesykdommer. Men stadig får vi faglige diskusjoner om f.eks. mammografiscreening. Jeg synes det er bra om statsråden ikke hører på det øre, for vi skal ha mammografiscreening. Vi bør heller vurdere om vi skal gå ned i alder, for vi skal redde kvinners liv. Det er en stor seier for kvinnehelsen at mammakirurgi nå skal bli en subspesialitet. Lenge nok har mammakirurgi vært venstrehåndskirurgi. Det er en sak som har vært tatt opp med flere helseministre, og det måtte en kvinnelig statsråd til for å få det på plass.

Så til representanten Fredriksen, som var oppe før meg. Jeg tror ikke det medfører riktighet at Universitetssykehuset Nord-Norge har sagt at de skal ha fire dagers uke på sykehuset, snarere tvert imot, styret har vedtatt at det skal være fem.

Sonja Irene Sjøli (H) [19:03:37]: Høyre har først og fremst prioritert habilitering og rehabilitering i sitt alternative budsjett, slik som representanten Lønning beskrev det i sitt innlegg.

Vi gjør denne prioriteringen i erkjennelsen av at den norske helsetjenesten er god når det gjelder å redde liv, men at vi ikke er gode nok til å gi folk mulighet til å leve selvstendig. Mennesker som er rammet av sykdom, skade eller funksjonshemning, må få bedre muligheter til å mestre hverdagen og til å delta i arbeids- og samfunnsliv. Et bedre tilbud om habilitering og rehabilitering vil gi mange pasienter nye muligheter og samtidig bidra til å redusere behovet for offentlige omsorgstjenester. Fra Høyres side er vi svært glad for at alle partier sluttet seg til vår merknad om at den neste store helsepolitiske satsingen må være innenfor habilitering og rehabilitering. Nå gjenstår det, særlig for regjeringspartiene, å la handling følge ord. Høyre har allerede i neste års budsjett foreslått å bevilge 500 mill. kr til en slik satsing. Vi er skuffet over at regjeringspartiene ikke støtter dette. Vi håper imidlertid at det vil sette standarden for neste budsjettforslag fra Regjeringen.

Innenfor vårt hovedsatsingsområde vil jeg særlig peke på betydningen av å styrke habiliteringstilbudet for barn med funksjonshemning. For disse barna og deres familier vil et godt habiliteringstilbud være avgjørende for deres livskvalitet og hverdag resten av livet. En undersøkelse foretatt av SINTEF på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet viser at pasientorganisasjonene opplever store variasjoner i tilbudet, både på kommunalt nivå og i spesialisthelsetjenesten. Enkeltsaker viser også at foreldre ikke opplever tilstrekkelig støtte fra hjelpeapparatet dersom de velger alternative opptreningsmetoder. Det er derfor viktig at statsråden sikrer et likeverdig tilbud til foreldre med funksjonshemmede barn over hele landet. Høyre er glad for støtten fra de øvrige opposisjonspartiene til forslaget om å opprette et brukerstyrt kompetanse- og ressurssenter for foreldre som har funksjonshemmede barn. For foreldre i en så krevende livssituasjon som det her er snakk om, kan et slikt senter bidra med viktig støtte og informasjon.

Regjeringspartiene støtter imidlertid Høyres forslag om en uavhengig gjennomgang av ulike metoder for opptrening av barn med hjerneskade. Da er jeg opptatt av at det ikke bare skal skje innenfor det nasjonale tilbudet, men også internasjonale programmer og opptreningsmetoder som blir brukt, må få en gjennomgang. Jeg er opptatt av at den utføres av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Jeg kunne godt tenke meg å høre statsråden redegjøre for planlagt framdrift i dette arbeidet.

For Høyre er det avgjørende at vi som politikere sikrer at helsetjenesten prioriterer dem som trenger det mest. Da regjeringen Jagland presenterte en gjennomgang av det psykiske helsevernet i 1997, viste denne at tilbudet til psykisk syke sviktet i alle ledd. Dette var bakgrunnen for at opptrappingsplanen for psykisk helse ble iverksatt. I 2007 går vi inn i det niende og nest siste året med opptrappingsplanen. Vi ser at tjenestene til psykisk syke er betydelig bedret kvantitativt sett. Det er gitt tilsagn om bygging av 3 400 tilrettelagte boliger i kommunene. Det er bygd 75 nye distriktspsykiatriske sentre, og antallet som får poliklinisk behandling, har økt med 60 pst. Likevel ser vi fremdeles betydelige utfordringer innenfor det psykiske helsevernet. Det er særlig alarmerende at den gjennomsnittlige ventetiden for barn og unge som trenger behandling, er så lang som tre måneder, og den øker. I lys av dette synes Høyre at det er skuffende at Regjeringen går inn for en mindre økning i opptrappingen på dette feltet enn hva den forrige regjeringen gjorde. Det ser jeg også er blitt kritisert av flere høringsinstanser under komiteens budsjetthøring.

Selv om opptrappingsplanen for psykisk helsevern har sørget for bedre tilbud til dem med moderate lidelser, viser tilsynsmyndighetenes rapporter og tilbakemeldinger fra pasientorganisasjonene at de sykeste pasientene fremdeles mangler tilstrekkelige tilbud.

Det er også skuffende at regjeringspartiene ikke har funnet rom for å prioritere rusavhengige i sitt budsjett. Den såkalte satsingen på 50 mill. kr blir av Fagrådet for Rusfeltet betegnet som det dårligste rusbudsjettet på åtte år. Det må være særlig skuffende for representanten Inga Marte Thorkildsen, som jeg opplever har et ekte og prisverdig engasjement på dette området. Høyre foreslår en fordobling av de øremerkede tilskuddene til rusbehandling, samtidig som vi går inn for at helseforetakene skal prioritere tilbudet til rusavhenge innenfor ekstrabevilgningen på 300 mill. kr til rehabilitering. Vi vet at på dette området er det ikke godt nok å vise til generelt økte bevilgninger til sykehus og kommuner. Dersom rusavhengige skal få et tilbud, må vi på nasjonalt politisk nivå være villige til å prioritere et løft for disse pasientene. Høyre venter derfor utålmodig på den varslede opptrappingsplanen for rusfeltet.

Sonja Mandt-Bartholsen (A) [19:09:07]: Jeg er glad for at budsjettforslaget for 2007 følger opp arbeidet med opptrappingsplanen for psykisk helse. I det ligger en jobb for å heve kompetansen og bl.a. rekruttere flere psykologer til kommunene. Jeg henviser til representanten Thorkildsens opplevelse i Skien, som viser at det er viktig at kommunene har psykologtjeneste, så barn og unge tidlig får nødvendig hjelp. Hjelpen bør først og fremst gis nær der de bor.

Tiltak må settes inn på flere fronter. Et styrket tilbud til barn, unge og eldre i kommunene er også nødvendig for å få gode resultater og for å unngå at enda flere henvises til spesialisthelsetjenesten. God kompetanse og gode utdanningsløp er, som tidligere nevnt, nødvendig for å få dette til. Høgskolens videreutdanning innen psykisk helsearbeid er en viktig faktor for å lykkes. Høgskolen i Vestfold har bl.a. sammen med – etter det jeg vet – Høgskolen i Gjøvik og Høgskolen Hedmark et toårig masterstudium i dette. Det er et viktig tilskudd til den satsingen som vi ønsker innen psykisk helsevern. Slike offentlige tilbud og offentlige utdanningsløp er viktige bidrag, og de bør utvikles videre.

Det å satse på tverrfaglig utdanning er et annet bidrag. Gjennom SEPREP, som er et landsdekkende nettverk innen kunnskapsoppbygging på psykosefeltet og innenfor rusmiddelavhengighet/psykiske lidelser, vil vi også kunne øke den kompetansen. Her er komiteen enige om at det finnes flere muligheter og flere veier å gå. Vi ber derfor om en vurdering av hvordan dette kan videreføres til beste for dem som trenger det.

Så til dette med sykehus, som tar den største delen av budsjettet vårt, og som vi aldri blir ferdig med å diskutere. Vi har et godt helsevesen i Norge. Mye bra gjøres, og mye kan gjøres bedre.

Jeg var for kort tid siden en tur i Nord-Norge og fikk høre om de utfordringene som finnes der. Når Fremskrittspartiet i sitt budsjettforslag vil endre ISF-andelen tilbake til 60 pst., med 40 pst. i basistilskudd, blir ikke det tatt vel imot i Kirkenes. I Sør-Varanger Avis 25. november konstaterer flere talsmenn fra ulike ståsteder at dette vil være en katastrofe for sykehusene der, og at Helse Nord ønsker en høy fast andel, fordi det sikrer lokalsykehusene. De ønsker forutsigbarhet. De ønsker trygghet.

Store sykehus i befolkningstette områder vil selvsagt være tjent med en høy innsatsstyrt finansiering, men jeg tror ikke at representanten Jan-Henrik Fredriksen fra Finnmark ser alvoret for sykehusdriften i hans eget fylke, med det forslaget som foreligger fra Fremskrittspartiet. Han bagatelliserer i Sør-Varanger Avis – det er greit i forhold til ventelister. Hvis representanten Fredriksen var så bekymret for helse, burde han kanskje føre kampen mot sine egne, og ikke mot oss. Utfordringene for sykehusene i nord er ikke ventelister og køer, men å skape grunnlag for drift og grunnlag for opprettholdelse med en sikker økonomi.

Vi rød-grønne vil ha en fordeling med 40 pst. innsatsstyrt finansiering, for å sikre driften ved de ulike sykehusene, og for å møte dagens utfordringer knyttet til at de med sammensatte lidelser og de mange kronikerne skal ivaretas.

Posisjonen er opptatt av å få til et bedre tilbud når det gjelder organdonasjon. Vi vil at flere alvorlig syke skal få tilbud om et bedre liv, og det viser vi klart og tydelig ved å sette av 10,4 mill. kr ekstra til dette i vårt forslag. Det vil kunne bidra til at flere organtransplantasjoner kan gjøres, og vi er glad for at Høyre støtter dette viktige arbeidet.

En kan også i denne saken forundres over Fremskrittspartiet, som har vært veldig opptatt av dette temaet, og til og med har fremmet et representantforslag der bl.a. representanten Giltun ønsker å øke kapasiteten ved organdonasjon. Når vi vet at vi ved å få gjennomført ca. 130 donasjoner pr. år, vil kunne dekke behovet, men at det medfører økte utgifter for donorsykehusene, er det merkelig at Fremskrittspartiet ikke er med på å sette av penger. Det viser seg nok en gang at penger ikke følger med de gode hensiktene og tankene Fremskrittspartiet har. Førstesideoppslag er viktigst, ikke gjennomføringen.

Vi er fornøyd med at dette tilbudet bedres, og håper nå at vi kan gi enda flere nytt håp om et bedre liv.

Vårt budsjett er et godt budsjett, og vi har stor satsing på veldig mange viktige saker innen helse og omsorg. Målsettingene våre er høye, og vi innfrir sakte, men sikkert et bedre helsevesen for alle.

Vigdis Giltun (FrP) [19:14:15]: Jeg setter pris på at Arbeiderpartiets Sonja Mandt-Bartholsen nevnte mitt navn i forbindelse med organdonasjon. Det er riktig at Fremskrittspartiet har fremmet et forslag der, men Fremskrittspartiet har også bevilget langt mer til helseforetakene enn det regjeringspartiene har gjort. Så der skulle det ligge nok midler til å ivareta den saken.

Det er i dag vi behandler helse- og omsorgsbudsjettet, som med rette har blitt kalt taperen på statsbudsjettet 2007. De eneste områdene som følges opp med økning som planlagt, er opptrapping innenfor psykiatrien og rusomsorgen, men det stopper stort sett der. Innenfor disse områdene er det likevel store svakheter, både når det gjelder organisering av tjenestene, oppfølging av pasientene, spesialkompetanse til helsepersonell, egnede boliger og ikke minst samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Det er ikke kommet mange positive tilbakemeldinger på årets helse- og omsorgsbudsjett, men veldig mange bekymringsmeldinger. Og det er faktisk ingenting som tyder på at det skal bli bedre for dem med varige kroniske lidelser, eller for dem som er gamle og syke. Det er ikke denne gruppen Regjeringen ser på som de svake – som det skal satses på.

Sykdommen diabetes berører veldig mange. I dag er det sannsynligvis ca. 200 000 her i landet som har denne sykdommen, og veldig mange av disse vet ikke om at de har den. Utviklingen viser at stadig flere får sykdommen i ung alder, og vi er også blitt oppmerksom på at i deler av innvandrerbefolkningen har opptil 36 pst. av kvinnene og 21 pst. av mennene diabetes. Dette er alvorlig, når vi vet at sykdommen kan føre med seg masse senkomplikasjoner, som bl.a. fotamputasjoner, nyresvikt og blindhet.

Forebygging og behandling av denne sykdommen vil være en stor utfordring for helsevesenet i årene som kommer, og det haster med å komme i gang. Forebygging er noe som er viktig for Fremskrittspartiet, men vi viser det i handling og ikke bare i ord. Fremskrittspartiet var initiativtaker til en plan for diabetesomsorgen som ble lagt fram i sommer. Denne planen ser bra ut, men det hjelper lite med gode planer når det ikke bevilges midler til å følge opp planene. I budsjettet er det kun avsatt midler til å ansette en strategidirektør i halv stilling, men han har ikke fått noen midler til disposisjon. Diabetesforbundet har derimot antydet at 30 mill. kr må til for å følge planen, og dette har Fremskrittspartiet lagt inn i sitt alternative budsjett. Regjeringen har tydeligvis ikke forstått at det må mer enn en trykksak til for å få en satsing på forskning, forebygging, opplæring og behandling.

Eldreomsorgen har regjeringspartiene frasagt seg ansvaret for, ved kun å bevilge penger i den store potten som heter rammeoverføringer til kommunene. Den rød-grønne regjeringen er ikke imot å øremerke midler når det er saker de brenner for, som f.eks. barnehager. Når det gjelder eldreomsorgen, er ikke det en sak de brenner for. Så når Fremskrittspartiet i sitt budsjett foreslår å øremerke 2 milliarder kr til nye stillinger innenfor eldreomsorgen i 2007, da påstår de rød-grønne at det vil ødelegge lokaldemokratiet. Jeg kan ikke tenke meg en dårligere unnskyldning for å unngå å ta ansvar.

De siste ti årene er terskelen for å få en sykehjemsplass blitt uforsvarlig høy – sammenlignet med Sverige mangler vi faktisk 12 000 sykehjemsplasser. Regjeringen har varslet at det kommer tilskudd til bygging fra 2008, men kommunene tør ikke igangsette byggeprosjekter, da de ikke vet hvor stort dette tilskuddet blir. Hvorfor vente til 2008, når vi alle er enige om at mangelen er stor i dag?

Eldreomsorgen har utviklet seg i retning av at det i dag er mange som gruer seg til alderdommen. I dette statsbudsjettet er det ingenting som tyder på styrking. Den påståtte økningen av stillinger i kommunene innenfor omsorgssektoren skiller ikke på om dette er stillinger som er rettet mot eldreomsorgen, eller mot omsorgssektoren generelt.

Fremskrittspartiet vil at alle eldre skal ha samme rettigheter til sykehjemsplass og omsorgstjenester i hele landet. Det skal være den enkeltes behov og ikke kommunens økonomi eller lokale prioriteringer som skal avgjøre om en som trenger sykehjemsplass, får det.

Fremskrittspartiet vil ha en statlig finansiering som sikrer alle like rettigheter til sykehjemsplass, omsorgsbolig eller pleie og omsorg i hjemmet. Men i påvente av ny og bedre og mer framtidsrettet finansiering vil vi legge inn øremerkede midler til omsorgssektoren og eldreomsorgen, da dette er et område vi brenner for.

Fremskrittspartiet er ikke overrasket over Regjeringens prioriteringer. Vi hadde nok heller blitt overrasket hvis Regjeringen hadde innfridd sitt løfte om å satse på de svakeste gruppene. Men vi er allikevel skuffet – skuffet over den ansvarsfraskrivelsen som vises overfor den eldre generasjonen og dem som ikke lenger har krefter til å stille opp ute på plenen for saken sin.

Jorodd Asphjell (A) [19:18:52]: Helsebudsjettet som legges fram i dag, har en historisk stor ramme. Hele 106 189 000 000 kr bevilges. Det betyr at vi i dag bruker over 22 000 kr pr. innbygger hvert år innen helse- og omsorgstjenesten i Norge.

Alle skal ha tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av personlig økonomi og bosted. Dette må være et offentlig ansvar også i framtiden.

Norge har i flere år blitt kåret av FN til verdens beste land å bo i – et moderne velferdssamfunn som er bygd opp gjennom mange tiår, tuftet på sosialdemokratiske verdier. Rettferdighet, fellesskap og solidaritet har vært grunnleggende for vår politikk.

Etter at staten overtok ansvaret for sykehusene og opprettet egne helseforetak fra 2002, har vi sett at bevilgningene til helse har økt kraftig. Gjennom en aktiv og helhetlig statlig helsepolitikk vil en bedre oppnå at befolkningen får et helsetilbud som er best mulig og mest mulig likt over hele landet.

Aldri før har det vært bevilget mer til helse, aldri før har det vært investert mer i norsk helsevesen, aldri før har det vært behandlet flere pasienter, og aldri før har det arbeidet flere i helsevesenet enn i dag – med høy faglig kvalitet.

Vi er høyt påkostet, men samtidig er vi også misfornøyd. Alltid vil det være oppgaver og tjenester som kan gjøres bedre, og alltid vil det være behov for større bevilgninger og nye tilbud. Det første regjeringen Stoltenberg gjorde, var å plusse på Bondevik-regjeringens budsjettforslag for 2006 med 600 mill. kr mer til økt pasientbehandling. I budsjettet for 2007 plusser vi på ytterligere 390 mill. kr for å videreføre denne høye aktiviteten ved sykehusene. Det betyr at en kan behandle nærmere 35 000 flere pasienter enn Bondevik-regjeringen la opp til for inneværende år. Bevilgningene til psykiatrien økes med 700 mill. kr. Samtidig varsles det om en ytterligere økning på 900 mill. kr fra 2008, slik at opptrappingsplanen for psykisk helse kan følges.

Utbyggingen av de distriktspsykiatriske sentrene er viktig for å bygge opp kapasitet, kompetanse og ikke minst nærhet til viktige helsetilbud. Det er meget viktig at de som jobber ved disse distriktspsykiatriske sentrene, får tilbud om videreutdanning, bl.a. gjennom SEPREP, slik at en kan utvikle god faglig kvalitet innen distriktspsykiatrien.

Jeg er glad for at statsråden har tatt initiativ til å nedsette et utvalg til å se på hvordan en skal beholde og utvikle lokalsykehusene. Lokalsykehusene har stor betydning for et helhetlig helsetilbud i et langstrakt land som Norge, og betyr mye for tryggheten for dem som bor utenfor de største befolkningssentrene. Skal lokalsykehusene være et viktig helsetilbud, må de ha et tilbud og et innhold som står i forhold til de behov og forventninger som er.

Det er ikke sånn at viktige tilbud og funksjoner i samfunnet er statiske. Hver dag tas det viktige og nødvendige steg videre for å bedre tilbudet og tjenestene til folk flest. Derfor er det viktig i debatten om lokalsykehusene og de oppgavene de skal ha, at en utvikler tilbud som gir folk trygghet ut fra de oppgavene og den kompetansen som er ved lokalsykehusene.

Utviklingen innenfor helsevesenet skjer fort. Store framskritt innen medisin, tekniske løsninger og behandlingsformer gjør at folk kan få hjelp for lidelser hvor en tidligere ikke har hatt noe tilbud.

Det er viktig at befolkningen har tillit til helsevesenet. Derfor må helseforetakene få kontroll på drift og investeringer, og en må tilpasse aktiviteten de økonomiske rammebetingelsene. Det aller viktigste for å kunne oppfylle denne tilliten er at rettighetspasienter og andre pasienter får nødvendig behandling av god kvalitet og ikke minst til rett tid, og at de ikke blir kasteballer i et økonomisk spill.

Ikke bare øker Regjeringen bevilgningene på generelt grunnlag, men den foretar også en forsering for å rette opp skjevfordelingen mellom helseregionene, ett år tidligere enn hva den forrige regjeringen la opp til. Det legges inn 256 mill. kr til Helse Vest og Helse Midt-Norge for 2007. Statsråden har i tillegg tatt initiativ til å sette ned et nytt utvalg for å se nærmere på inntektsfordelingen mellom de regionale helseforetakene. Ved en sånn gjennomgang må en komme fram til en omforent forståelse for hvordan inntektsfordelingen mellom de ulike regionene skal være.

Behovet for å reinvestere i nye, moderne bygg og nytt medisinsk-teknisk utstyr er stort. Derfor har regjeringen Stoltenberg og statsråden varslet en økning i investeringene fra 60 til 80 pst. Det vil bety en økning av investeringene fra 2010 på nærmere 1 milliard kr i året.

Gjennom Nasjonal helseplan og de årlige budsjettene vil Regjeringen og Stortinget gi viktige rammer for hvordan spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten skal utvikles i årene framover. Den historiske satsingen denne regjeringen og stortingsflertallet gjør overfor kommunesektoren, bidrar til at viktige omsorgs- og helsetilbud for våre barn og eldre får et viktig og nødvendig løft i framtiden.

Dag Ole Teigen (A) [19:24:20]: I Soria Moria-erklæringen understrekes det at Regjeringen «vil løse de store oppgavene gjennom å satse på fellesskapsløsningene». Det helse- og omsorgsbudsjettet som vedtas i dag, innebærer at sykehusøkonomien styrkes med 2,2 milliarder kr utover pris- og lønnsvekst. Det blir bevilget 700 mill. kr til opptrappingsplanen for psykisk helse og 28 mill. kr til folkehelsearbeid – mindre sosial ulikhet i helse.

Vi har aldri før behandlet så mange pasienter, det har aldri før vært så mange ansatte i sykehusene, aldri før så mange årsverk. Det skal vi være stolte av.

Samtidig skal vi være ydmyke overfor at vi fortsatt har store helsepolitiske utfordringer framfor oss. Vi må fortsatt gjøre sykehusøkonomien bedre, vi må fortsatt bedre pasientbehandlingen, vi kan fortsatt gjøre mye innen f.eks. kreftbehandling, rus og psykiatri. Vi skal være stolte, men ikke fornøyde.

Regjeringspartiene har sagt at vi skal lytte til konstruktive innspill fra opposisjonen. I denne komiteinnstillingen er det flere saker der posisjon og opposisjon har samarbeidet på en god måte. Det beste eksemplet er at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti styrker bidraget til rusomsorg med 20 mill. kr.

Ett parti skiller seg ut. Fremskrittspartiet bruker ofte sterke ord f.eks. når det gjelder sykehusøkonomien, selv om representanten Nesvik holdt et moderat innlegg i dag, prisverdig nok. Jeg er helt enig i at vi har store utfordringer framfor oss, og det er nettopp derfor Regjeringen styrker sykehusene og vil fortsette med det.

Det viktige er hva man gjør, ikke hva man sier. På tross av Fremskrittspartiets retorikk, som innebærer opphevelse av tyngdeloven og løfter om å satse både på velferd og på skattelettelser, ser vi hvordan de prioriterer når de må velge. Når Fremskrittspartiet foreslår å bruke 25 milliarder kr til skattelette og 1,3 milliarder kr til sykehus, ser vi at det ene er mye viktigere enn det andre.

I sitt alternative budsjett legger Fremskrittspartiet altså inn en økning til sykehusene på 1,7 pst. i forhold til Regjeringens forslag. Det er dermed disse 1,7 prosentene som skal utgjøre forskjellen på den katastrofale tilstanden Fremskrittspartiet sier at sykehussektoren er i, og den virkeligheten Fremskrittspartiet ønsker seg.

Siden flertallsregjeringen overtok, er egenandelstak 2 senket fra 3 500 til 2 500 kr, og egenandelen på fysioterapi er fjernet. I dette budsjettforslaget blir egenandeler prisjustert.

På Fremskrittspartiets egen webside raser Fremskrittspartiet mot økte egenandeler i helsevesenet. Samtidig vet vi at i Ålesund kommune, der de har fremskrittspartistyre, og representanten Nesvik selv er bystyremedlem, har Fremskrittspartiet stemt for prisjustering av en rekke egenandeler i formannskapet. Nesvik kan altså være med på å øke kommunale egenandeler fra sin posisjonsplass i bystyret, men raser fra sin opposisjonsplass når stortingsflertallet gjør det samme. Det er lov å skifte mening, men en kan ikke mene to ting på én gang.

I Regjeringens forslag til statsbudsjett blir skjevdelingen mellom helseregionene rettet opp i tråd med Stortingets vedtak i 2003. Det er i tråd med Soria Moria-erklæringen, som slår fast at alle «skal ha tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av personlig økonomi og bosted».

Opprettelse av skjevdeling betyr 256 mill. kr i økte bevilgninger til Helse Vest og Helse Midt-Norge. Dermed rettes fordelingen opp ett år tidligere enn den forrige regjeringen la opp til. Det skal vi være stolte av.

Samtidig skal vi være ydmyke overfor at det fortsatt kan finnes skjevheter mellom regionene. Derfor vil vi enda mer: Inntektsfordelingen mellom helseregionene skal gjennomgås på nytt for å se om det fortsatt eksisterer en skjevdeling.

Igjen er det stor avstand mellom det Fremskrittspartiet gir inntrykk av at de er for gjennom representantforslag i Stortinget, og det de faktisk er for når de fremmer sine alternative budsjett.

I mediene kommer stortingsrepresentanter fra Fremskrittspartiet ofte med krasse ord om at Regjeringen har gjort for lite med skjevdelingen, til tross for at vi har vært ett år raskere enn det den forrige regjeringen la opp til. Dessuten foreslo Fremskrittspartiet tidligere i år å rette opp alle skjevhetene i helseregionenes økonomi. Kostnaden ble anslått til rundt 3 milliarder kr.

I sitt alternative budsjettforslag legger Fremskrittspartiet inn 50 mill. kr til dette. Det er flott at Fremskrittspartiet vil legge inn disse pengene, men hvor er ydmykheten i forhold til forskjellen mellom de krasse uttalelsene i media og de mindre beløpene som faktisk blir lagt inn?

Det skjer mye bra i helse- og omsorgspolitikken. Arbeiderpartiet er bygd på håp og framtidstro. Samtidig er vi samfunnskritiske og vil ta fatt på oppgavene som står framfor oss. Derfor er vi stolte, men ikke fornøyde.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elisabeth Aspaker (H) [19:29:19]: Den 1. mars i år svarte helseministeren på et skriftlig spørsmål knyttet til at kapasiteten innenfor LARiNord var sprengt. 50 flere enn planlagt mottok behandling, og ytterligere 60 rusmiddelmisbrukere stod på venteliste for å få LAR. Jeg valgte den gang å tolke statsrådens svar dit hen at Regjeringen ville følge opp med økte bevilgninger til rusfeltet, herunder LAR, men i dag kan jeg bare konstatere at sånn gikk det ikke. Ventelisten ved LARiNord er ikke blitt kortere, men lengre. Nå venter over 70 personer på nødvendig behandling, og Universitetssykehuset Nord-Norge melder at budsjettet er brukt opp, og at det er innført inntaksstopp til LARiNord. Det reiser to spørsmål: Er dette i tråd med pasientrettighetsloven, å avvise rusmiddelmisbrukere som er blitt henvist til LAR? Og for det andre: Hvordan er det mulig å legge fram et budsjett for 2007 med forslag om å øke kapasiteten i LAR med 100 plasser totalt, når behovet i Nord-Norge alene er 70 nye plasser?

Det rød-grønne helsebudsjettet for 2007 kan vel egentlig bare karakteriseres som en kraftig nedtur for rusmiddelmisbrukere her i landet. Fagrådet for rusfeltet har da også omtalt budsjettet som den dårligste satsingen på åtte år. Økningen på 100 nye LAR-plasser er fullstendig i utakt med virkeligheten, og får meg også til å spørre om departementet kan være klar over den faktiske utviklingen i antall henvisninger til LAR. Med 100 nye plasser vil det jo ta over 50 år å avvikle denne køen. Dette kan vi ikke leve med.

Ifølge Helse- og omsorgsdepartementets egen rapport, Rusmiddelsituasjonen i Norge i 2006, har rusavhengige dårlig helsetilstand og betydelig økt risiko for tidlig død, og er i en helt annen situasjon enn befolkningen for øvrig. Dessuten har Helsetilsynet avdekket betydelige mangler både i kapasitet og kvalitet i tilbudet til de rusavhengige. Det kan derfor ikke herske noen tvil om at rusavhengige er blant de dårligst stilte i samfunnet vårt.

1. januar 2004 markerte et tidsskille i rusfeltet. Rusavhengige fikk da pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter. Men skal disse pasientrettighetene få et reelt innhold, må vi vise vilje til å følge opp med større ressurser til fagfeltet. Den forrige regjeringen trappet betydelig opp bevilgningene til rusbehandling i den perioden, og også kapasiteten til legemiddelassistert rehabilitering ble fordoblet.

Den forrige taleren var opptatt av at hvis opposisjonen fremmet konstruktive forslag, skulle regjeringspartiene stemme for. Jeg synes vel at dette må være et av de virkelig konstruktive forslag som er fremmet, men jeg konstaterer at selv det er ikke godt nok for at regjeringspartiene skal stemme for.

Den pressede økonomiske situasjonen i Helse Nord og for Universitetssykehuset Nord-Norge er velkjent. Det er derfor helt nødvendig å tilføre helseregionen og UNN friske midler, for å kunne trappe opp kapasiteten i LAR, og for å innfri de pasientrettighetene rusmiddelmisbrukerne i Norge faktisk har fått.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [19:32:45]: Jeg har lyst til å ta opp igjen tråden der Dag Ole Teigen sluttet, for jeg mener at Fremskrittspartiet har mye å svare for i sin helsepolitikk. Jeg vil ta for meg tre felt.

For det første: Fremskrittspartiet mangler en politikk for forebygging. Med deres alkoholpolitikk, hvor man ønsker svenske alkoholavgifter, ølsalg i butikkene døgnet rundt, vin og sprit i butikk, alkoholreklame, tror jeg, og en liberal skjenkepolitikk, vil vi få en massiv økning i alkoholrelaterte problemer som ikke minst helsevesenet og rettsvesenet vil få merke. Med deres arbeidslivspolitikk med støtte til økt overtid og mer midlertidig ansettelse, mindre regulering og mindre vekt på fagorganisering og store kutt i NAV vil mange få det tøffere, og vi vil få et mer brutalisert arbeidsliv med flere varige utstøtte. Med deres politikk for økte forskjeller, økt privatisering og mindre hjelp til barn som lider, vil vi få problemer som vil gi seg utslag bl.a. i økt kriminalitet og økte helseproblemer. Barndommen har særlig stor betydning for helsa vår senere i livet. Et kutt på nesten 400 mill. kr i barnevernet er uforsvarlig og sterkt kritikkverdig. Fremskrittspartiet mangler en miljøpolitikk og vil ha fullt frislipp for privatbilismen på bekostning av kollektive løsninger. Sånt blir det helseproblemer av. Tobakksavgiftene skal ned. Hvor mange flere KOLS-tilfeller regner Fremskrittspartiet med hvis de får styre? Fremskrittspartiet burde virkelig ha fleska til med langt flere milliarder til sykehusene enn de har foreslått i sine alternative budsjetter, hvis de mener alvor med alle forslagene som vil medføre dårligere helse for folk flest i Norge.

Når det gjelder byråkrati, som er det andre punktet, har representanten Jan Bøhler redegjort godt for hvorfor det blir økt byråkrati med Fremskrittspartiets budsjett. Byråkratiet her i Oslo er bare blåbær i forhold til hva vi vil få med Fremskrittspartiets eldreomsorgsmodell og et sykehusdirektorat hvor pengene skal følge pasienten. Det vil dessuten være ekstremt dyrt med den overkapasiteten partiet til enhver tid må sørge for å ha, hvis alle skal opptre som kunder i et helsemarked og få velge fullstendig fritt. Å planlegge for et sånt regime betyr ytterligere ansatte og altså økt byråkrati.

Det tredje dreier seg om manglende innfrielse av løfter. Der vil jeg trekke fram Fremskrittspartiets engasjement i media, med store nok ord til at folk flest kunne forvente oppfølging i partiets alternative budsjetter. Men nei, her mangler det penger både til det ene og det andre. Vi finner ikke noe til organdonasjon, ingen penger til fugleinfluensavaksine og bare småpenger til å rette opp mer av skjevfordelinga mellom helseforetakene, som Nesvik i Romsdals Budstikke 7. oktober tallfester til 437 mill. kr ekstra bare til Helse Midt-Norge. I samme intervju sier han at styrelederen for Helse Midt-Norge, som var rimelig fornøyd med påplussinga fra Regjeringa, ikke gjorde jobben sin. Gjør Nesvik jobben sin? Representanten Nesvik har uttalt at jeg er ute av kontroll. Er det sånn at på seg sjøl kjenner man andre, og er det ikke snart på tide at partiet tar en gjennomgang av realismen og holdbarheten i egen politikk før det bruker så store ord om andres?

Inge Lønning (H) [19:36:00]: Det må være tillatt å bemerke etter det siste innlegget at talspersonene for regjeringspartiene i denne debatten åpenbart har litt ulike oppfatninger av hvilken linje det er som skal ligge til grunn for debatten.

Så til statsrådens hovedinnlegg: Jeg lyttet med stor interesse til det hun sa om behovet for bedre samordning mellom Helse Sør og Helse Øst. Jeg savnet egentlig bare én ting fra statsrådens side, nemlig at hun også uttrykkelig bekrefter at hun når hun sier at hun vil vurdere ulike modeller for å få dette til, inkluderer den modellen som ligger i forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre om sammenslåing av de to.

Det har vært adskillig diskusjon om sykehusøkonomien, og i replikkordskiftet med Jan Bøhler hadde jeg følelsen av at jeg ikke fikk noe klart svar på spørsmålet om hvordan det henger i hop at de tre regjeringspartiene som i forrige periode var skjønt enige om at det er behov for i alt 8 milliarder kr for å dekke behovet for avskrivning og nyanskaffelse av utstyr i helsesektoren – det er også den naturlige lesningen av Soria Moria-erklæringen på dette punkt – nå etter ett år er kommet til det resultat at det er tilstrekkelig med 1 milliard kr, altså en differanse på 7 milliarder kr frem til 2010.

For å understreke forskjellen i virkelighetsoppfatning skal jeg sitere hva den helsepolitiske talsmannen for SV sa i Odelstinget i debatten i juni i fjor, hvor man behandlet dette:

«Det betyr at de 2 milliarder kr som Regjeringen» – altså den daværende regjering – «gjennom kreativ bokføring har søkt å skjule at man trenger å komme inn med årlig utover det man bevilger i dag, de må man inn med, hvis vi ikke skal sitte og se på at bygningsmassen forfaller, at utstyret ikke kan fornyes, og at anleggene går tapt.»

Det er ganske sterke ord, og jeg savner fremdeles en forklaring på hvorledes man er kommet til en helt annen vurdering allerede etter ett år.

Og så en liten oppfølging til sist av min lille replikkveksling med helseministeren i sted. Jeg spurte om noe som jeg godt kan utvide til også å gjelde Nasjonal helseplan. Det er litt synd at Nasjonal helseplan blir presentert for Stortinget bare som et vedlegg til budsjettet, for det fører til at vi i denne debatten praktisk talt ikke har diskutert den i det hele tatt. Det hadde vært ønskelig om vi hadde fått den som eget dokument. Det jeg savner i den utmerkede oversikten over alle utfordringene, er en klar markering av Regjeringens vilje til å prioritere. For det har jo lenge vært enighet om i helsepolitikken at det er det den virkelig dreier seg om, evnen og viljen til å prioritere. Det savner jeg i det budsjettforslaget som vi har fått presentert fra Regjeringen.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [19:39:33]: Det må være en stor misforståelse når man tror at Fremskrittspartiet fører en politikk som gjør at distriktssykehusene ikke vil ha livets rett. Det kunne vært gledelig om man faktisk tok seg den tida det tar, og leste hva som faktisk står der, og så hvilke penger som ligger der. Vi styrker både basisfinansieringen og ISF-finansieringen. Så kan man mene hva man vil om det ene eller det andre, men det ligger der.

Det sier seg selv at både for oss i helsekomiteen og for de ulike sykehusene i landet er det den selvfølgeligste ting i denne verden at man prøver å operere og holde en aktivitet som tilsier at man klarer å behandle flest mulig pasienter på en ansvarlig måte. Slik situasjonen er i Nord-Norge i dag, begrenser man aktiviteten, for man taper penger på den, og køen med pasienter blir lengre. Det er den daglige situasjonen der oppe. Og man får veldig ofte det svaret man selv ønsker, i forhold til hvem man ønsker å snakke med.

Som eneste parti har vi fremmet forslag om å øke hjelpen til Murmansk og Arkangelsk utover Regjeringens forslag. Jeg synes det er veldig trist å se at man i Nordisk Ministerråd kutter sosial- og helsebudsjettet med 14,7 pst. I år har vi formannskapet i det internasjonale polarår, vi har presidenten i Nordisk Råd, vi har ledervervet i Arktisk råd, og vi har nestledervervet i EUs nordlige dimensjon. Samtidig opplever vi at det er ingen prioritering i forhold til helsesituasjonen i vårt naboland. Når vi vet at dette nabolandet har den tetteste og hyppigste sammensetningen med hensyn til multiresistent tuberkulose, og smitteproblemene er store i forhold til vanlig tuberkulose og relatert til hiv/aids, ønsker man altså ikke å gå inn og prioritere dette noe mer i det hele tatt.

Dette er sørgelig lesning, for dette dreier seg også om dem som sitter nederst ved bordet.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:42:25]: Jeg skal gjøre et forsøk på å svare på et par av representantenes innlegg, og jeg skal først begynne med representanten Teigen.

Det er åpenbart at representanten Teigen ikke har lest hele budsjettet, for hvis Teigen leser i vårt alternative budsjett, vil han se at vi har tatt TNF-hemmerne ut av de regionale helseforetakene og finansierer dem gjennom staten. Man må legge den summen til i tillegg når det gjelder styrking av de regionale helseforetakene. Så her er det over 1,5 milliarder kr i styrking av basisbevilgningene til de regionale helseforetakene. I tillegg er det 2 milliarder kr knyttet til gjeldslette for de regionale helseforetakene. Vi må ta med hele summen og ikke bare ta det løsrevet. Det er slik når man leser et budsjett, ting påvirker hverandre – eller som Gro Harlem Brundtland sa: Ting henger i hop.

Videre har jeg lyst til å si litt til representanten Thorkildsen. Jeg lurte her en stund litt på om jeg var kommet til en skoledebatt – om jeg faktisk var i stortingssalen. Men jeg skal i hvert fall sørge for å svare på et par av innspillene til representanten Thorkildsen.

Når det gjelder organdonasjon, har ikke Regjeringen foreslått én eneste krone på dette feltet. Man tar av den bevilgningen som allerede er der, og så sier man at 10,4 mill. kr skal kunne brukes på dette feltet. Man har ikke tilleggsbevilget én eneste krone. Fremskrittspartiet har tilleggsbevilget 1,5 milliarder kr til de regionale helseforetakene, slik at man også skal kunne ta opp den biten.

Så til skjevfordelingen. Det var faktisk regjeringspartiene som var med på å stemme ned det forslaget som Fremskrittspartiet fremmet. Det er ryddig, som man nå er i ferd med å gjøre, at man fatter en beslutning om at det er et utvalg som skal se på nettopp dette, og blir enig om disse beløpene. Det aksepterer vi, og vi venter til utvalgets rapport foreligger før vi fremmer et endelig forslag til kronebeløp.

Når det gjelder organdonasjon, har Fremskrittspartiet også fremmet forslag om det, men flertallet i komiteen bestemte at man ikke skulle behandle det før over nyttår. Fremskrittspartiet forsøkte å få det til, men fikk det ikke til. Og da er det faktisk slik at vi må ta det inn over oss, og så får vi se hvordan den endelige behandlingen blir når det kommer til komiteen.

Jeg tror nok at virkeligheten virkelig har slått hardt ned i hodet på representanten Thorkildsen. Det er åpenbart at Thorkildsen bør gå tilbake og se hva man tidligere har gjort selv, før man prøver å være dømmende overfor andre. Da kan det hende at det går et lys opp for henne, knyttet til hva man faktisk har sagt på et tidligere tidspunkt. Det kan også lønne seg.

Sonja Irene Sjøli (H) [19:45:27]: Som jeg var inne på i et tidligere innlegg, har tjenestene for psykisk syke blitt betydelig bedret kvantitativt sett, men det er fremdeles betydelige utfordringer innenfor det psykiske helsevernet, og det opplever jeg at det er bred enighet om.

Som jeg var inne på, er det særlig alarmerende at den gjennomsnittlige ventetiden for barn og unge som trenger behandling, er så lang som tre måneder, og at den er økende. I lys av dette mener jeg fremdeles at det er skuffende at Regjeringen går inn for en mindre økning i opptrappingsplanen på dette feltet enn det Høyres helseminister og Samarbeidsregjeringen sørget for. Det er en nedtrapping i forhold til tidligere. Uansett hva regjeringspartiene forsøker å si her i kveld, kommer det klart fram i departementets grafiske framstilling i budsjettproposisjonen på sidene 165 og 166.

Selv om opptrappingsplanen har sørget for et bedre tilbud om psykisk helsevern til mange med moderate lidelser, viser tilsynsmyndighetenes rapporter og tilbakemeldinger fra pasientorganisasjonene at de sykeste syke fremdeles mangler et tilstrekkelig tilbud. En kartlegging av tvangsbruken i regi av Helsetilsynet viser at pasienter som er så syke at de må behandles med tvang, også har svært dårlige levekår i form av bostedsløshet og fattigdom.

Høyre har foreslått at det skal utarbeides en egen handlingsplan for å bedre tilbudet til disse pasientene. Det er helt ubegripelig for meg at Regjeringen, som snakket så mye og varmt om fellesskap i valgkampen og om å ta vare på dem som trenger det mest, nå unnlater å støtte et forslag som skal bedre situasjonen for noen av de aller dårligst stilte i samfunnet. Jeg vil høre statsrådens begrunnelse for at de ikke støtter en egen handlingsplan for de sykeste pasientene innen psykisk helsevern.

Statsråd Sylvia Brustad [19:47:36]: Det var representanten Aspaker som fikk meg til å ta ordet. Det gjelder LAR-pasienter i Nord-Norge. La meg med en gang si helt klart at det sjølsagt er helt uakseptabelt at ei pasientgruppe med store behandlingsbehov ikke får nødvendig helsehjelp. Departementet har i dag vært i kontakt med Helse Nord, som kan forsikre om at de har påpekt dette overfor LAR-tiltaket i nord. Og i et brev datert 5. desember fra Helse Nord til Universitetssykehuset Nord-Norge heter det at den økonomiske situasjonen ikke kan få som konsekvens at behandlingstilbudet til ei gruppe pasienter vurderes isolert i prioriteringssammenheng og økonomisk sammenheng. Det betyr at det ikke kan få som konsekvens at behandlingstilbudet til ei pasientgruppe nedprioriteres, slik det lå an til ved Universitetssykehuset Nord-Norge.

Jeg vil også understreke at LAR, i motsetning til representanten Aspakers framstilling, er et satsingsområde for denne regjeringa. Det var bakgrunnen for at vi, med en gang vi tok over regjeringa, forslo over 90 mill. kr mer til rusomsorg, hvorav 50 mill. kr var til LAR, og i neste års budsjett har vi også foreslått penger til dette. Det betyr ikke at vi er i mål, men det betyr at det er en start. Og det å kalle det en stor nedtur mener jeg er å ta – for å si det mildt – noe hardt i. Jeg kan også bekrefte at i bestillerdokumentet, eller oppdragsdokumentet, for de regionale helseforetakene neste år skal jeg igjen be om at veksten innen rusbehandling og psykiatri skal være sterkere enn veksten innen somatikken. Men jeg gjentar: LAR-pasienter har den samme rett til behandling som alle andre pasientgrupper, og det skal jeg passe på.

Så vil jeg også si, fordi det har versert i debatten, og representanten Olsen har vært inne på det, at når det gjelder UNN og firedagersuke, har styret ved UNN bekreftet at det blir det ikke noe av. Det er igjen et eksempel på, i hvert fall etter mitt synspunkt, at det er farlig å konkludere før man ser hva man faktisk lander med. Det samme gjelder medisinerutdanninga. Den skal selvfølgelig bestå.

Så til spørsmålet fra representanten Lønning om hvorvidt min vurdering av ulike modeller når det gjelder hovedstadsområdet og Helse Sør og Helse Øst, faktisk betyr at alle modeller vurderes. Svaret på det er ja, men jeg må understreke at vi ikke har konkludert.

Børge Brende (H) [19:50:38]: I Midt-Norge dreide forrige valgkamp seg mye om helse og situasjonen ved St. Olavs Hospital. Så lenge jeg har vært med i politikken, har jeg ikke opplevd maken til løfter som kom fra de nåværende statsråder Trond Giske og Øystein Djupedal i den valgkampen. Tøffest gikk det ut over tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen, som fikk det glatte lag. Gabrielsen, sammen med tidligere helseminister Høybråten, hadde styrt i fire år, fått ned helsekøene og halvert ventetiden. Men det er stadig utfordringer i helsevesenet.

Det som opprørte meg, var den måten man omtalte Gabrielsen på, og de løftene som man kom med, og som man åpenbart ikke har gjort noe forsøk på å følge opp. Man garanterte et psykiatribygg – man garanterte det. Det skulle finansieres. Nå sier statsråd Giske at dette kan helseregionen ta over driften sin. Men hvordan skal man finansiere et nytt psykiatribygg når det er lagt opp til å kutte 350 mill. kr? På et valgmøte i Trondheim ble vi alle presset på dette, og noen av oss sa at dette blir tøft innenfor de rammene som er lagt. Da ble det utlagt som at vi var uten hjertelag. Jeg må si at måten man etterpå liksom bare later som om de løftene aldri har vært gitt, og ikke gjør noe forsøk på å følge opp, opprører befolkningen i Midt-Norge. Det er så sterke reaksjoner som man sjelden ser i politisk sammenheng. Det er klart at det også opprører folk når Trond Giske sier til Adresseavisen den 26. august: «Våre løfter er selvfølgelig forankret i partiet og partiledelsen.» Vi skal dekke pukkelkostnadene, ekstrakostnadene, man har med å drive et sykehus, og samtidig bygge et nytt til 150 mill. kr. Vi skal rette opp skjevfordelingen på 400 mill. kr – 500 mill. kr, ble det sagt her i salen, og det er vel riktigere. Ingenting har skjedd. Man sier: Vi har gjort så mye. Men hvordan kan man ha gjort så mye når man ikke har innfridd en eneste av garantiene? Vi leser nå at sykehuset må spare inn 350 mill. kr, at helsekøene i Midt-Norge øker, at man i Nord-Trøndelag må kutte 80 mill. kr, og i tillegg er det slik at Røros sykehus og Orkdal sykehus står overfor store kutt. Det er iallfall ikke blitt bedre når man må kutte, og løftene er ikke forsøkt innfridd. Jeg må si at vi følger helsebudsjettet og det Arbeiderpartiet gjør i regjeringsposisjon, meget nøye framover.

Jorodd Asphjell (A) [19:54:06]: Jeg ser i en pressemelding som er sendt ut fra Høyre den 20. november 2006, at regjeringen Stoltenberg ikke løfter en finger for å rette opp skjevfordelingen mellom helseregionene, og ikke vil bevilge mer penger til sykehusene i Norge. Det brukes uttrykk som utrolig, beklagelig, ikke verdt papiret det er skrevet på, skjemmes, løfter ikke en finger, skuffet og oppgitt.

Jeg vil minne Høyre og representanten Brende om hva hans tidligere statsrådskollega Gabrielsen uttalte til Adresseavisen den 26. august 2005:

«Oppstandelsen er allerede stor over helseressursene som blir tilført Midt-Norge. Skulle vi endre fordelingsnøkkelen av driftsmidlene ytterligere til fordel for innbyggerne i Midt-Norge, vil dette være ødeleggende for den interne tillit og ro som råder mellom regionene. Ja, det vil vel utløse full krig.»

Det er ikke nok med det. Gabrielsen gjorde det også klinkende klart at det ikke blir aktuelt med noen økning av driftsrammene for Helse Midt-Norge og for utbyggingsprosjektet ved St. Olavs Hospital. Ja, klarere kan det vel ikke sies. Da var det ikke mye hjelp å få.

Høyre og Børge Brende prøver i opposisjon å innbille folk at de nå har så mye mer penger å rutte med enn det de hadde i egen regjering for bare ett år siden. Bare etter ett år har statsråd Sylvia Brustad og Regjeringen i kveld kvittert ut hele den vedtatte skjevfordelingen på 256 mill. kr. 2,9 milliarder kr. ble kvittert ut i byggefase I bare noen måneder etter at vi kom i regjering. 140 mill. kr. er bevilget til Helse Midt-Norge, 30 mill. kr. til Møre og Romsdal og 110 mill. kr. til St. Olavs Hospital for at byggefase II skal videreføres. Vi bevilger 600 mill. kr. mer til økt behandling enn det Bondevik-regjeringen og Høyre gjorde i sitt budsjettforslag for 2006.

Det er i posisjon og i regjering en får vist hva en står for, og hva en faktisk prioriterer, ikke i opposisjon.

Jan Bøhler (A) [19:56:30]: Jeg vil gjerne komme tilbake til en viktig problemstilling som representanten Inge Lønning tok opp både i et replikkordskifte og i innlegg senere i dag, at de rød-grønne partiene mangler 7 milliarder kr i investeringer for å ta vare på de reelle verdiene i bygningsmassen i sykehussektoren, slik vi har lovt i Soria Moria-erklæringen.

Jeg skjønte ikke helt hvor tallene 8 milliarder kr og differansen på 7 milliarder kr kom fra, men forstår nå hva det er Lønning viser til. For å komme opp i 100 pst. dekning av avskrivninger på sykehusbyggene – mot dagens og den forrige regjeringens 60 pst. – trenger man 2 milliarder kr mer i investeringer pr. år, altså: 2 milliarder kr ganger fire blir 8 milliarder kr. Regjeringen legger opp til å komme opp i 80 pst. avskrivning, dvs. en opptrapping på 1 ny milliard pr. år. Når man er oppe på det nivået, vil forskjellen mellom 100 pst. dekning med 2 nye milliarder pr. år og 80 pst. dekning med 1 ny milliard pr. år utgjøre 4 milliarder kr på fire år – ikke 7 milliarder kr.

Når det gjelder kjernen her, om 80 pst. dekning er nok for å ta vare på de reelle verdiene i sykehusenes bygningsmasse, slik Lønning viste til at vi har lovt i Soria Moria-erklæringen, eller om vi da bryter det løftet, er det ikke så enkelt som at det må være 100 pst. avskrivning for at man skal ta vare på de reelle verdiene, altså at det må komme 2 nye milliarder pr. år i investeringer. Det er vel også slik at bruken av bygg og anlegg, som alt annet, kan effektiviseres, slik at man ikke nødvendigvis må ha 100 pst. dekning av avskrivningene, altså 2 milliarder kr i nye investeringer pr. år, for å oppfylle Soria Moria-erklæringens løfte. Regjeringen har altså i denne omgangen kommet til at 80 pst. dekning er nok for å ta vare på de reelle verdiene. Nå vil vi først se på erfaringene med dette i årene som kommer, før vi sier at vi vil øke mer. Og 80 pst. dekning – 1 ny milliard pr. år – er i hvert fall mye bedre enn 60 pst. dekning av bygningsmassen, slik man la opp til under den forrige regjeringen. At Regjeringen har varslet dette nå, gir sykehusene forutsigbarhet nok til å kunne planlegge investeringspolitikken og er således veldig positivt.

Jeg vil også si når det gjelder investeringsbehov ved sykehusene, at Regjeringen og departementet bør følge med på de samlede investeringsplanene, ikke bare i Oslo-området, men i alle helseregionene. Det ser nå ut til at planene er oppe i 42 milliarder kr. i de kommende årene. Vi må fornye, forbedre og investere, men vi må ikke overinvestere, så vi får problemer med overkapasitet og mangel på midler til drift. Dette er et spørsmål vi bør vie økende oppmerksomhet i årene som kommer.

Inge Lønning (H) (fra salen): President! Kan jeg få rette en åpenbar misforståelse?

Presidenten: Nei. Presidenten vil anmode om at representanten tegner seg på talerlisten.

Statsråd Sylvia Brustad [19:59:56]: Det var representanten Brende som fikk meg til å ta ordet.

Jeg har først lyst til å si at jeg tror St. Olavs Hospital kommer til å bli et flott sjukehus, et moderne sjukehus, og jeg vil også si at vi har en konstruktiv dialog med Helse Midt-Norge om den prosessen de nå er oppe i.

Når representanten Brende fra denne talerstolen får seg til å si at denne regjeringa «ikke gjør noe forsøk på å følge opp» og «ingen ting har skjedd», så må jeg med respekt å melde si at jeg mener at representanten Brende går for langt, for to måneder etter at vi tok over, gav denne regjeringa 2,9 milliarder kr for å fullføre fase 1. Vi gav helseregion Midt-Norge, for å kunne fullføre det de mente det var rom for av fase 2 sammenholdt med andre investeringer i regionen, en forhåndslovnad på 140 mill. kr til investeringer. Helse Midt-Norge og St. Olavs Hospital har fått sin andel av de 500 mill. kr ekstra som var gitt til sjukehus for inneværende år. Denne regjeringa har rettet opp skjevfordelinga mellom helseregionene ett år før tida i forhold til Stortingets vedtak, og Helse Midt-Norge har fått sin andel av de pengene. Helse Midt-Norge har også, som den eneste regionen i landet, for inneværende år fått lov til å skyve på sitt balansekrav tilsvarende 350 mill. kr. Så jeg mener at denne regjeringa har gjort mer i løpet av ett år enn den regjeringa som Børge Brende var en del av, greide på alle de år de satt i regjering.

Jeg vil også si at det er ikke lenge siden vi fikk en knusende rapport fra Riksrevisjonen om hvordan styringa ved det sjukehuset var. Det mener jeg at alle er tjent med å ta inn over seg. Og jeg håper virkelig at også representanten Brende er opptatt av at vi får god økonomisk kontroll også ved det sjukehuset. Det nytter ikke bare å pøse på mer penger hvis en ikke har orden i sakene, president!

Børge Brende (H) [20:02:19]: Det er helt riktig som representanten Asphjell understreket, at tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen ikke kom med luftige løfter i valgkampen. Tvert imot var det Gabrielsen som startet jobben med å rydde opp i en rekke forhold ved Helse Midt-Norge som det måtte tas tak i. Men da stod det noen på sidelinjen, bl.a. representanten Asphjell, nåværende statsråder Giske og Djupedal, og sa at dette er omstillinger som man ikke kan ta tak i. Hvem som har gått for langt – statsråden var inne på det – er det jo ikke noen tvil om. Det var de som kom med luftige løfter under valgkampen, som man faktisk ikke har gjort noe forsøk på å følge opp. Statsråden var inne på en del initiativ som er tatt. Men husk på at det ble garantert overfor Midt-Norges befolkning at psykiatrisenteret skulle på plass. Det var den viktigste saken i valgkampen i Midt-Norge, og det slo også nåværende statsråder Djupedal og Giske fast. Hvor står det psykiatrisenteret i dag? Det er ikke noe psykiatrisenter på gang. Det kan selvsagt ikke finansieres over en drift når man da må kutte 350 mill. kr. Pukkelkostnadene på 150 mill. kr ble garantert. Statsråd Giske sa sågar at dette skulle komme i tilleggsproposisjonen i fjor høst. Ingen har sett noe til disse pengene. Under daværende statsråd Gabrielsen gikk helsekøene ned, og ventetiden ble halvert. Vi var på rett vei. Så sies det at nå er det gjort så mye. Men man må ikke undervurdere folk i Midt-Norge. Man nedla ikke sengeposter, man halverte ikke geriatrisk avdeling da Gabrielsen var statsråd!

I Soria Moria-erklæringen leste jeg da jeg forberedte meg til denne debatten, at man skal

«styrke sykehusenes økonomi slik at flere pasienter behandles og ventetidene holdes lave».

Så leser jeg: Helse Nord-Trøndelag må spare inn 80 mill. kr på budsjettet for 2007. St. Olavs Hospital fjerner 300 årsverk. St. Olavs Hospital må spare inn 300 mill kr. Da er saken så enkel at det helsetilbudet som man nå er i ferd med å få i Midt-Norge, blir ikke bedre. Det blir ikke noe psykiatrisenter, pukkelkostnadene blir ikke dekket inn. Jeg synes det er trist.

Jeg synes også den behandlingen som Ansgar Gabrielsen fikk under valgkampen, var trist. Han ble rett og slett veldig dårlig behandlet da han forsøkte å rette på dette. Så jeg har faktisk tatt ordet fordi jeg er personlig indignert i denne saken her, men selvsagt står jeg også på for at pasientene i Midt-Norge skal få et godt tilbud. Det er en del av jobben min.

Jeg er veldig overrasket over at løfter ikke holdes – det er nå så sin sak – men at det skulle bli en forverring og kutt, det hadde jeg ikke ventet. Selv med statsrådens talegaver greier man ikke å tale seg bort fra de kuttene.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke overpresidentplassen.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad.

Inge Lønning (H) [20:05:54]: Jeg takker statsråden for avklaringen når det gjelder Helse Øst og Helse Sør.

På grunnlag av det statsråden sa, vil Høyre og Fremskrittspartiet be om at forslag nr. 2 omgjøres til oversendelsesforslag, og at ordlyden rettes i samsvar med det.

Så til Jan Bøhlers siste innlegg. Det er helt åpenbart at representanten Bøhler har feillest budsjettproposisjonen, for der står det uttrykkelig følgende:

«I dette statsbudsjettet foreslås det å trappe opp bevilgningene til helseforetakene med til sammen» – til sammen – «1 mrd. 2007-kroner over årene 2008 til 2010 slik at helseforetakene isolert sett kan gjenskaffe om lag 80 pst. av de bygg og det utstyr de overtok i 2002».

Det er åpenbart en misforståelse når representanten Bøhler tolker dette slik at det skal komme en opptrapping med 1 milliard kr pr. år. Men hovedproblemet gjenstår i forhold til de 8 milliarder kr som ble forespeilet i Soria Moria-erklæringen, og av de nåværende regjeringspartiene. Der er det er differanse på 7 milliarder kr.

Presidenten: Representanten Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad avgrensa til eitt minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [20:07:17]:I mitt forrige innlegg stilte jeg et helt konkret spørsmål til statsråden, uten å få svar. Det gjaldt de sykeste pasientene, og det at de mangler et tilstrekkelig tilbud. En kartlegging – som jeg var inne på – av tvangsbruken i regi av helsetilsynet viser at pasienter som er så syke at de behandles med tvang, også har svært dårlige levekår, i form av bostedsløshet og fattigdom.

Høyre har foreslått at det skal utarbeides en egen handlingsplan for å bedre tilbudet til disse pasientene. Mitt spørsmål til statsråden går ut på – igjen – å høre begrunnelsen for hvorfor man ikke vil støtte forslaget om en egen handlingsplan for de sykeste pasientene innen psykisk helsevern.

Presidenten: Jan Bøhler har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad avgrensa til 1 minutt.

Jan Bøhler (A) [20:08:17]: Jeg vil først bare si at det er veldig positivt at Høyre og Fremskrittspartiet har varslet at de vil oversende forslaget som gjelder Helse Øst og Helse Sør. På den måten kan vi få en bred og grundig prosess med hensyn til å få til et bedre samarbeid mellom sykehusene i Oslo-området.

Når det gjelder det som representanten Lønning tok opp angående investeringsnivået fra 2010, og det som står i budsjettet om at det til sammen vil være 1 milliard kr mer i 2010, kan jeg bare bekrefte at det jeg sa, er riktig. Det bekreftes også av statsråden. Vi vil trappe opp fram mot 2010 til et nivå som er på 1 milliard kr mer i investeringer pr. år, dvs. 80 pst. dekning. Jeg snakket om begrepet «avskrivning». Fra da av vil det være 1 milliard kr mer pr. år i investeringer, altså 80 pst. dekning. Det betyr at det vil være en opptrapping gjennom disse årene der investeringene til sammen vil komme opp på det nivået.

Presidenten: Jorodd Asphjell har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad avgrensa til 1 minutt.

Jorodd Asphjell (A) [20:09:28]: Bare et spørsmål til representanten Brende: Hvordan ville situasjonen i Midt-Norge ha vært hvis Gabrielsen og Høyre hadde fortsatt med å sitte ved makten? Vi hadde ikke fått 600 mill. kr i påplussing til aktivitet. Vi hadde ikke fått slettet gjelden til fase 1 på 2,9 milliarder kr. Vi hadde ikke fått bevilgninger på 140 mill. kr til investeringer i Helse Midt-Norge. Vi hadde ikke fått rettet opp skjevfordelingen ett år før, som vi startet på allerede i revidert nasjonalbudsjett.

Psykiatrisenteret tror jeg nok vil komme. Det skal finansieres over driftsbudsjettet. Det er snakk om salg av eiendom og om å rasjonalisere driften på flere områder. Helse Midt-Norge sier at dette skal de få til, innenfor de rammene de har.

Presidenten: Børge Brende har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad avgrensa til 1 minutt.

Børge Brende (H) [20:10:35]:Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet, men Asphjell stilte meg et konkret spørsmål: Hvordan ville det ha vært hvis den borgerlige regjeringen hadde fortsatt? Svaret ser man bl.a. i Høyres alternative budsjett. Sykehusene ville ha blitt styrket med en halv milliard.

Vi forserer opprettingen av skjevfordelingen mellom regionene, med 50 mill. kr, og vi pålegger Regjeringen å komme med en oppfølging av dette i revidert nasjonalbudsjett.

Jeg er glad for at Asphjell igjen tok opp løftet om at psykiatribygget skal komme. Dette kom ikke med i tilleggsproposisjonen i fjor høst, slik det ble lovt i valgkampen. Psykiatribygget skal kanskje komme i løpet av perioden, og det skal finansieres over driftsbudsjettet. Da må det betydelige endringer til.

Folk i Midt-Norge ble lovt noe mye bedre i valgkampen. Det blir som i trøndervisa om henne som ble lovt en tur til Rivieraen: Det ble en tur med Rørosbanen, og knapt nok det.

Statsråd Sylvia Brustad [20:11:55]:Jeg føler bare behov for å si, siden det nå blir forsøkt skapt et inntrykk av at pasientene i Midt-Norge ikke skal sikres et forsvarlig og godt helsetilbud, at det skal de selvfølgelig.

Jeg registrerer også at representanten Brende nå plutselig gjør en hel masse i opposisjon som han ikke var i nærheten av å gjøre mens han satt i regjering. Det tar jeg til etterretning.

Det jeg er mer forundret over, er at representanten Brende ikke ser ut til å ta inn over seg den knusende rapporten fra Riksrevisjonen om økonomistyringa i Helse Midt-Norge og spesielt ved St. Olavs Hospital. Jeg tror alle er tjent med å ta det Riksrevisjonen sier, på alvor. I hvert fall gjør denne regjeringa det. Det er heller ingen tvil om at det gjennom flere år – også i den perioden Brende selv satt i regjering – var dårlig økonomistyring, uten at det ble gjort det helt store med det.

Jeg mener at en skal sikre at alle pasienter får det tilbudet de trenger. Hvis det er slik at St. Olavs hospital ikke kan klare det, skal vi sørge for at andre sjukehus gjør det, slik at folk omfattes av det lovverket vi har. Denne regjeringa har tenkt å gi mer penger til det nevnte sjukehuset og til denne regionen. Vi har en konstruktiv dialog med Helse Midt-Norge om dette, men jeg synes ikke det er noen grunn til å skape mer usikkerhet enn nødvendig.

Jeg synes tallene over hva denne regjeringa faktisk har gjort, taler for seg sjøl. Denne regjeringa har gjort betydelig mer enn det Børge Brende prøver å gi inntrykk av.

Presidenten: Harald T. Nesvik har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Harald T. Nesvik (FrP) [20:13:48]:Selv om jeg er innbygger i Helse Midt-Norge, har jeg faktisk ikke tenkt å blande meg inn i diskusjonen mellom de to representantene for Sør-Trøndelag.

Flere ganger har statsråden pekt på Riksrevisjonens rapport knyttet til Helse Midt-Norge og St. Olavs Hospital. Riktignok er det tallene fra 2005 som Riksrevisjonen har foretatt en gjennomgang av. Statsråden har fra denne talerstolen forsterket kritikken ytterligere, slik jeg oppfattet innlegget hennes. Da må jeg stille statsråden følgende spørsmål: Vil dette få noen konsekvenser for dem som har styrt i Helse Midt-Norge? Jeg spør, i og med at man fra Stortingets talerstol nå retter en rimelig heftig og kraftig kritikk mot dem som hadde ansvaret i 2005. Noen av dem har faktisk ansvaret i dag. Jeg synes vi bør kunne få en forklaring på dette, fordi kritikken er blitt så kraftig gjengitt fra denne talerstolen.

Statsråd Sylvia Brustad [20:15:06]: Det har allerede fått konsekvenser, ved at styret i Helse Midt-Norge er byttet ut. Det skjedde i januar. Jeg registrerer også at det styret har byttet ut styret ved St. Olavs Hospital, og at det er blitt et skifte på direktørplassen der. Det er deres valg og deres ansvar. Så det er helt klart at dette har fått noen konsekvenser.

Elisabeth Aspaker (H) [20:15:53]: Det har blitt en diskusjon her om hva den forrige regjeringen visste, og hva man eventuelt burde ha grepet inn i når det gjaldt driften i Helse Midt-Norge og ved Regionsykehuset i Trondheim. Da har jeg lyst til å be om at statsråden bekrefter at det Riksrevisjonens rapport egentlig tar fatt i, er en utvikling når det gjelder økonomi som ikke tok utgangspunkt i de budsjettene som dette helseforetaket faktisk fikk seg tildelt. De satt og hørte på en rød-grønn opposisjon som lovte dem gull og grønne skoger, og de la opp til en drift som var helt uforsvarlig i forhold til de budsjettene de faktisk ble tildelt fra Helsedepartementet i den perioden. Jeg synes at man i anstendighetens navn skal være så ærlig at man innrømmer det. Så kan man jo da si at vi har et problem dersom det er slik at helseforetakene til enhver tid har lojaliteten sin et annet sted enn hos eieren, hos den regjering som til enhver tid sitter.

Statsråd Sylvia Brustad [20:17:09]: Jeg mener nå, som jeg alltid har ment – og slik må det være også når det gjelder sjukehus – at lojaliteten må ligge hos den som til enhver tid er eier, uansett partifarge.

Riksrevisjonens rapport skal, som representanten er meget godt kjent med, behandles også her i Stortinget, og jeg vil avvente den behandlinga. Det er ingen tvil om at det er forhold i den som jeg mener en bør ta på alvor, men vi for vår del har en konstruktiv og god dialog med Helse Midt-Norge for å sikre innbyggerne i Helse Midt-Norge et godt helsevesen også i framtida.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.