Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg.
Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Ketil Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:06:38]: Jeg har et spørsmål til olje- og energiministeren.
En feilslått energipolitikk over flere år har ført til høyere strømpriser for både husholdninger og industrien. Fremskrittspartiet har årlig fremmet titalls forslag om en bedre energipolitikk, men alltid blitt nedstemt. Det virker rett og slett som om stortingsflertallet har ønsket høyere strømpriser, og denne regjeringen har åpenbart resignert i arbeidet mot disse høye strømprisene.
På Natur og Ungdoms årsmøte denne uken var energiministeren gjest. Han sa bl.a. at vi må leve med høye strømpriser også i fremtiden, og i Aftenposten i dag er han sitert på at energiprisen i dag er høy, heldigvis. Det er mulig at energiministeren liker å få applaus av Natur og Ungdom, men for de mange husholdningene, og ikke minst for industrien, som må betale regningen for denne politikken, er dette en utfordring. En politikk som legger til rette for at energiprisene «heldigvis» skal være høye, setter norsk industri i fare. Vi har de siste årene sett mange eksempler på at norsk industri flytter ut, til tross for at Regjeringen bønnfaller den om å bli i Norge. Det viser at det ikke er bønner som hjelper, men gode rammebetingelser.
I valgkampen lovte de rød-grønne partiene å rydde opp. De lovte å komme med en pakke som skulle gi industrien kraft til en konkurransedyktig pris, et såkalt industrikraftregime. Da Bondevik II-regjeringen utredet dette, var det ikke måte på hvor enkelt det ville være å gjennomføre et slikt industrikraftregime hvis en bare fikk en rød-grønn regjering. Men til tross for en rekke løfter i løpet av året som har gått, senest i november, om at industrikraftregimet skulle komme på plass før jul, har vi fortsatt ikke sett snurten av dette.
For selskap som Hydro Karmøy, som vurderer å investere 6 milliarder kr i et nytt aluminiumsmelteverk på Karmøy, er det vesentlig å vite om industrikraftregimet kommer på plass. Hva slags råd vil statsråden gi til selskaper som Hydro Karmøy? Bør de vente på Regjeringen i håp om at et regime kommer på plass, eller bør de gå ut i markedet og lage kraftavtaler der?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:08:49]: Representanten Solvik-Olsen tar opp flere spørsmål.
Det Regjeringen sier i Soria Moria-erklæringen, er at vi skal ha en god kraftbalanse, og at vi skal ha akseptable energipriser. Men det er uvegerlig et faktum at vi i et år med normal nedbørsmengde er nettoimportør av energi. Det betyr at skal vi ha en nasjonal kraftoppdekning, må vi produsere mer kraft. Og ny kraft vil koste mer enn de nedbetalte kraftverkene som vi har fra før. Skal vi få ny kraft, kan det skje på to måter. Det kan skje gjennom den støtte som Regjeringen gir til fornybar energi, og det kan skje ved at energiprisene blir noe høyere. Dessverre er det også slik at hvis vi i framtiden skal basere oss på import, vil det bidra til å drive prisene opp, for energiprisene på det europeiske markedet er i all hovedsak høyere enn i Norge. Dermed er det, som jeg har sagt, all grunn til å tro at energiprisene blir høyere i framtiden enn det vi har vært vant med. Akkurat nå er situasjonen den at vi har noen av de laveste energiprisene i hele Europa på grunn av at magasinsituasjonen ser annerledes ut enn den gjorde i høst. Men det er ikke noe ønske fra energiministeren at vi skal ha høyest mulig energipriser. Vi skal ha akseptable strømpriser.
Så til industrikraftregimet. Jeg har overhodet ikke lagt skjul på at dette både er og har vært et krevende arbeid. Det er gjort et stort arbeid i regi av flere departement i året som har gått. Når vi, som jeg også varslet Stortinget om før jul, bestemte oss for å bruke noe mer tid på dette spørsmålet, har det ikke minst sammenheng med det arbeidet som pågår i EU, og som uansett vil få konsekvenser for den måten som vi på norsk side kan innrette et framtidig industrikraftregime på. Det arbeidet i EU forventer vi skal være ferdig i løpet av første halvår, og vi tar sikte på å jobbe parallelt med et nasjonalt system fram mot avslutningen av EU-kommisjonens arbeid.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:10:49]: Når statsråden nevner kraftsituasjonen, er det litt forunderlig at denne regjeringen sier nei takk til kraftprosjektet på Vefsna, som ville gitt 1,5 TWh ny strøm til en pris som er lavere enn det Hydro Karmøy krever for å foreta sin investering. Vi vet også at den satsingen som Regjeringen har hatt på fornybar energi, stort sett bare har endt opp med kansellering av prosjekt for fornybar energi. Man har ikke fått på plass nye.
Hovedspørsmålet mitt gikk på industrikraftregimet, som Regjeringen i valgkampen sa var lett å få på plass hvis man bare stemte på de rød-grønne partiene. Mange industriarbeidere gjorde det, nettopp fordi de trodde og stolte på partienes løfter. Nå ser vi at til tross for mange løfter, også i løpet av året som gikk, har ikke Regjeringen levert varene. Tvert imot. Nei til EU-partiet, Senterpartiet, stoler nå på at EU vil være den som løser saken. Hydro Karmøy, som er ett av mange selskap som er i denne situasjonen, forventer at det foreligger en løsning i løpet av mars. Nå hører vi altså at det skal skje i løpet av første halvår. Da ønsker jeg å vite om det da vil foreligge noe for Stortinget sånn at det blir vedtatt, eller skal Regjeringen da utrede det videre?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:12:06]: Det er gjort en grundig utredning fra Regjeringens side. Og det er ikke slik at vi venter på EU for nødvendigvis å se hva de gjør. Men i og med at EØS-avtalen er avgjørende for det handlingsrom vi har, vil det være fornuftig også å se på eventuelle endringer i EUs regime på dette området. Derfor venter vi. Men det betyr ikke at vi sitter stille og venter på hva som skjer i EU. Vi har en tett dialog med flere EU-land og med kommisjonen om disse tingene – det har vi hatt hele veien – og vi jobber også internt med et nasjonalt regime.
Jeg tror det er all grunn til å understreke at jeg aldri har sagt at dette blir lett. Det er ingen tvil om at det er et krevende arbeid. Men det betyr ikke det samme som at Regjeringen ikke har vilje til å løse utfordringene for norsk industri. Og det er det som er det vesentlige her. Vi har brukt mye tid på dette spørsmålet, og vi kommer til å bruke mye tid på det framover for å legge til rette for at f.eks. også Hydro Karmøy skal kunne gjøre investeringer i et framtidsrettet industrianlegg på Karmøy.
Presidenten: Presidenten vil akseptere fire oppfølgingsspørsmål – først Ivar Kristiansen.
Ivar Kristiansen (H) [10:13:24]: Det er litt pussig nå å høre at dagens olje- og energiminister skylder på EU. I valgkampen før siste stortingsvalg slo man kategorisk fast at EU ikke var noe problem i dette spørsmålet. De rød-grønne partiene teppebombet norske industrisamfunn med garantier – la oss slippe til, så kommer industrikraftprisen automatisk til å falle – om en industrikraftpakke som den forrige Stoltenberg-regjeringen sørget for å avvikle. Hva sier man egentlig nå til norske industrisamfunn, som man lovte det stikk motsatte? Man sier: Prisen kommer til å øke. Man vant altså valget med å utstede valgkampens største garanti.
Da er mitt spørsmål: Tar olje- og energiministeren, på vegne av Regjeringen, nå selvkritikk på at man gikk ut og lovte norske industriarbeidere lavere strømpriser, når utviklingen har vist det stikk motsatte?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:14:28]: Nei, det gjør vi overhodet ikke. Vi snakker om to ulike ting.
Regjeringens arbeid med å etablere et industrikraftregime er godt i gang. Det har vi arbeidet med over mange måneder, faktisk i ett år. Arbeidet med sikte på å etablere et sånt regime videreføres. På hvilken måte det blir gjort, skal vi komme tilbake til. Forutsetningen for det arbeidet er at vi skal etablere langsiktige og stabile energipriser, slik at industrien har forutsigbarhet for investeringene. Det er noe helt annet enn det vi ser av markedspris på strømutvikling – den var svært høy i vinter, men vi har nå en strømpris som er blant Europas laveste. Det viser også den sårbarheten som er i et vannkraftsystem.
Det var definitivt ingen som sa at dette kom til å bli enkelt. Men i motsetning til den forrige regjeringen har denne regjeringen en klar ambisjon om å etablere et slikt industrikraftregime. Det er også det utgangspunktet vi jobber ut fra.
Presidenten: Line Henriette Holten Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:15:31]: Regjeringspartiene har i lang tid lovet en rask avklaring på et nytt industrikraftregime.
Statsråden sa til representanten Solvik-Olsen at de har vært i en tett dialog. Før jul svarte statsråden på et skriftlig spørsmål at konkrete forslag til ordninger så langt ikke har vært diskutert med ESA.
Mitt inntrykk er at her er Regjeringen nokså defensiv, når en ikke har begynt å drøfte konkrete forslag. Det er lenge siden pølsefesten i oktober hvor man feiret Regjeringens 1-årsdag.
Men mitt spørsmål og min utfordring til statsråden blir: Hvilken argumentasjon vil statsråden bruke overfor EU for å få på plass et industrikraftregime, og hvilke alliansepartnere ser han for seg for å få dette på plass innad i EU?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:16:29]: Først må vi skjelne mellom ulike ting. Som jeg sa i mitt forrige svar: Vi har på den ene siden hatt en tett dialog med EU-kommisjonen og med flere av medlemslandene i EU som har en ganske omfattende industri, for å prøve å påvirke den retning som et slikt regime tar i EU, og på den andre siden har vi en uformell dialog med ESA. Når det i mitt svar sies at vi ikke har fremmet noen konkrete forslag for ESA, er det rett og slett begrunnet i at i det øyeblikk vi gjør det, er vi inne i en formell prosess der ESA skal ta stilling til ett forslag. Vi har valgt å ha uformelle diskusjoner der vi har drøftet ulike alternativer for å se hvilket handlingsrom vi har på de mest aktuelle alternativene som foreligger. Vi vil på bakgrunn av disse uformelle diskusjonene gå til ESA når vi har bestemt oss for hvilket konkret forslag vi går for, å få aksept for det. Det er den prosessen vi har lagt opp til i forhold til ESA.
Så til argumentene overfor de enkelte medlemsland i EU. Den utfordringen industrien står overfor, er ikke særnorsk. Europeisk industri sliter i like stor grad som norsk industri med høye strømpriser. Så dette er også et aktuelt spørsmål i EU-land.
Presidenten: Gunnar Kvassheim – til oppfølgingsspørsmål.
Gunnar Kvassheim (V) [10:17:47]: Det er ingen tvil om at løftebrudd preger Regjeringens energipolitikk – det gjør det på det området som er tatt opp i dag. Regjeringspartiene lovte en rask avklaring, det var bare et spørsmål om vilje. Det skulle komme stabile, langsiktige og lave priser. Nå hører vi statsråden snakke om langsiktige og stabile priser – og «lave» er kuttet ut.
La meg ta et annet eksempel på løftebrudd innenfor energipolitikken – ja et som kommer til å gå inn i læreboka om løftebrudd.
I Stortingets møte 1. mars i fjor sa statsministeren:
«Jeg gleder meg til å være den statsministeren i Norge som klipper snora til det første store, norske gasskraftverket, og det har jeg tenkt å gjøre rundt 2007. Da har vi ikke bare et gasskraftverk som står der, men vi har også et svært renseanlegg ved siden av som renser klimagassen CO2.»
I nyttårstalen var dette erstattet med en visjon om å få på plass et renseanlegg om sju år.
Forstår statsråden at det er stigende frustrasjon over at løftebruddene preger Regjeringens energipolitikk?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:18:51]: Det er en beskrivelse som jeg er helt uenig i. Den forrige regjering brukte fire år på ikke å gjøre noen verdens ting i forhold til industrikraft og varslet også at det ikke kom noe slikt industrikraftregime. Denne regjeringen har varslet at dette har vi en klar ambisjon om å få til. Vi har brukt ett år og gjort et grundig arbeid som er gjennomført både på tvers av flere departementer og opp mot ESA og EU-kommisjonen. Vi har varslet at det vil være fornuftig å bruke et halvt år mer på det arbeidet som nå skal gjøres, og industrien har også sagt at det er fornuftig å gjøre det. Det betyr ikke at vi har lagt det bort, og det betyr definitivt ikke et løftebrudd. Et og et halvt år er betydelig kortere tid enn fire år som den forrige regjeringen brukte.
Så har aldri statsministeren sagt at renseanlegget skulle stå på plass i 2007. I Soria Moria-erklæringen står det at det er et mål for Regjeringen at renseanlegget på Kårstø skal stå ferdig innen 2009. Ifølge den rapporten som NVE har lagt fram, viser det seg å være svært vanskelig å få til. Vi tar sikte på bl.a. å ha et samrådsmøte i slutten av januar. Så skal Regjeringen ta stilling til videre håndtering av situasjonen på Kårstø. Men det betyr ikke at vi har lagt det bort, tvert imot.
Presidenten: Torbjørn Andersen – til oppfølgingsspørsmål.
Torbjørn Andersen (FrP) [10:20:05]: Jeg vil nok en gang vise til at olje- og energiministeren ved flere anledninger i fjor lovet et nytt industrikraftregime før nyttår, men ingenting har skjedd. Samtidig har statsministeren uttalt at det å få på plass en ny ordning med industrikraft til svært gunstige priser vil bli vanskelig på grunn av bl.a. EØS-avtalen.
Hvorfor har statsråden vært en så stor optimist – når statsministeren har vært langt mer tvilende til det å få på plass et nytt industrikraftregime, i alle fall ifølge avisenes nyhetsbyrå. Ser man ulikt på dette innad i Regjeringen? Er statsråden enig i statsministerens vurdering om at det er en generell mangel på kraft som kanskje er hovedproblemet i Norge?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:20:57]: Det jeg hele tiden har sagt, er at jeg tok sikte på at jeg før jul skulle ha på plass en skisse til et nytt regime. Etter også å ha hatt en tett dialog med industrien om dette har jeg kommet fram til at jeg vil bruke noe mer tid for å se på det arbeidet som nå foregår i EU. Industrien har også sluttet seg til at det vil være fornuftig.
Det er flere som må gjøre et arbeid her, ikke bare EU-kommisjonen, men også flere av medlemslandene i EU.
Jeg har aldri lagt skjul på at dette er et krevende arbeid, for EØS-avtalen setter rammer for hva som er mulig å gjøre innenfor et nasjonalt handlingsrom. Vi må uansett forholde oss til EØS-avtalen, for den legger rammer for den politikk som vi kan føre på dette området. Men det betyr ikke det samme som at det ikke er et handlingsrom, og det handlingsrommet har vi til hensikt å utnytte fullt ut.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Erna Solberg (H) [10:22:07]: La meg få lov å begynne med å gjengjelde nyttårsønskene fra presidenten, siden det tidligere ikke har vært sagt av noen av representantene.
Rett før jul fikk vi annonsert den største fusjonen og den største endringen av norsk oljepolitikk som har skjedd i Norge på mange tiår. I Norge har vi hatt tradisjon for å ønske å ha flere store selskaper som har kunnet konkurrere, kunnet drive hverandre og kunnet sørge for teknologiutvikling. Det har vært en vellykket politikk som har bidratt til at vi har ligget i front som land på kompetanse og kunnskap når det gjelder oljeutvinning på dype havområder. Det viser at vi har fått en historie med en stor utvikling av en industri ikke bare knyttet til selve oljeutvinningen, men også til leverandørindustrien og den teknologien som er knyttet til dette.
I ettertid har den største diskusjonen knyttet til fusjonen dreid seg om hva babyen skal hete. Når den største endringen skjer i virkemidler og rammer rundt den viktigste og største inntektskilden til dette landet, blir altså det politiske miljøets viktigste diskusjon hva et nytt selskap eventuelt skal hete, og om det skal endre navn. Jeg vil derfor få lov til å benytte denne spontanspørretimen til å utfordre olje- og energiministeren til å komme med synspunkter på hva man skal gjøre nå. Hvilke endringer i norsk oljepolitikk skal vi nå gjennomføre for å sikre at ikke det som har vært mangfold og konkurrerende kompetanse, nå blir til ensretting og mindre konkurranse og dermed også mindre utvikling av ny teknologi og nye måter å jobbe på, og at ikke kostnadene ved en fusjon som er viktig for selskapene, blir at utvinningen og teknologiutviklingen for Norge på dette området blir skadelidende.
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:24:19]: Jeg takker representanten for å få anledning til å snakke om et av de spørsmålene som er vesentlige i forbindelse med denne fusjonen – nettopp bl.a. utviklingen på norsk sokkel framover.
Det er ingen tvil om at konkurransen mellom Statoil og Hydro har vært blant de viktige drivkreftene for å utvikle ny teknologi på norsk sokkel. Nå kan man si at i en modningsfase som vi er i nå, hvor vi høster mer enn vi utvikler, hvor vi har de store behovene for utvikling av ny teknologi som vi hadde tilbake i tid, og konkurransen mellom de selskapene, så er forholdet på norsk sokkel litt annerledes. Det er mange nye selskap som har kommet inn – faktisk i overkant av 40 selskap som er kvalifisert for å delta på norsk sokkel. Det er et historisk høyt tall. Interessen for å delta på norsk sokkel er stor, større enn den har vært noensinne. Dette betyr at konkurranseforholdene er noe annerledes. Men ikke desto mindre: Denne nye aktøren blir helt klart dominerende på norsk sokkel. Derfor er dette et av de spørsmål som departementet nå bruker mye tid på å gå inn i i forbindelse med bl.a. den saken som skal framlegges for Stortinget om hvilken betydning dette vil ha for statens håndtering av ressursforvaltningen på norsk sokkel, Oljedirektoratets forhold til selskapene Gassco og Petoro og ikke minst departementets forhold. Det vil vi komme tilbake til. Det er for tidlig å gi et konkret svar på det, men det er absolutt blant de ting som opptar oss, og som er svært viktig i forhold til denne fusjonen.
Erna Solberg (H) [10:25:54]: Det er faktisk mulig å ha den motsatte vurderingen, at nettopp i en modningsfase på norsk sokkel – for øvrig er jo Barentshavet og en del andre områder fortsatt ikke modne for nybrottsarbeid – er dette med teknologiutviklingen ekstremt viktig, for det er et spørsmål om hvor mye vi får ut av hvert felt. Og det er nettopp det som har vært strategien de siste årene, å sørge for ny teknologi for det. Så jeg vil advare mot å tenke slik at en modningsfase ikke stiller faktiske krav til nettopp teknologiutvikling, kompetanse og muligheter.
Mitt spørsmål til statsråden er da: Vil man vurdere nå å legge opp til en strategi hvor f.eks. flere utenlandske selskaper inviteres inn i operatørselskap når man også overfor Statoil tenker seg bytteforhold som kan endre seg, nettopp for å ha flere med den tunge, store kompetansen inn på norsk sokkel for å ha flere dynamiske miljøer? For ett problem blir til og med at vi vil sitte med én stor kompetansebedrift som også vil være en stor premissleverandør for departementet og de synspunktene vi kommer til å få om hva som er mulig å gjøre.
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:27:04]: Både Petoro og Oljedirektoratet sitter på betydelig kompetanse og vil være svært viktige premissleverandører for departementets vurderinger, og vil bli enda viktigere premissleverandører i framtiden.
Ja, de internasjonale selskapene er mer enn velkommen på norsk sokkel, og det benytter jeg enhver anledning til å si. I veldig stor grad er de også aktive og deltar på norsk sokkel, og ikke minst er utviklingen i en del andre sentrale oljeprovinser avgjørende for at interessen på norsk sokkel er så stor som den er. Vi har stabile rammevilkår. Vi har en forutsigbar politikk på dette området som gjør at disse selskapene ser norsk sokkel som et godt sted å være. Til tross for at vi er i en situasjon hvor oljeproduksjonen avtar, er det fremdeles store ressurser og store muligheter på norsk sokkel, og det skal utnyttes i et samarbeid mellom norske selskaper og de internasjonale selskapene.
Presidenten: Presidenten vil akseptere fire oppfølgingsspørsmål – først Ketil Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:28:14]: Fremskrittspartiet er hovedsakelig positive til denne fusjonsprosessen som nå skjer mellom Statoil og Hydro. Men en av de viktigste utfordringene i den forbindelse er å sikre norsk sokkels konkurranseevne. Det er viktig for å sikre en mest mulig god verdiskaping på sokkelen, men flere aktører i reell konkurranse er også viktig for å sikre at leverandørindustrien har gode forhold, og at det skjer en god teknologiutvikling slik at vi ikke får ett stort selskap som kan diktere alle prosesser som skjer. En åpen og sunn konkurranse er også viktig for norske selskapers muligheter til å agere i utlandet. Hvis vi stenger for utenlandsk virksomhet i Norge, vil sannsynligvis det samme skje overfor norske selskaper i utlandet, og da ville det være interessant å høre hvilke holdninger statsråden har i forhold til å få flere utenlandske operatører på norsk sokkel.
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:29:09]: Svaret på det er ganske kort. De selskaper som kvalifiserer seg for å delta på norsk sokkel, og som tilfredsstiller de krav vi stiller for å delta på norsk sokkel, er velkommen til å delta på norsk sokkel. Det har helt fra starten vært norsk offisiell oljepolitikk. Det er også forsterket gjennom den utvidelse man har hatt de senere årene hvor mange nye mindre selskaper er kommet til. Dette er også gjort i et forsøk på å få til et større mangfold på norsk sokkel nettopp i en situasjon hvor vi har haleproduksjon og små felt. I går ble det f.eks. kjent at et av de feltene som for flere år siden ble nedstengt, nå blir åpnet på nytt av et av de mindre oljeselskapene som faktisk ser muligheter til å få enda mer ut av et felt som har vært nedstengt. Dette er også noe av utviklingen på norsk sokkel som Regjeringen ønsker velkommen, og som vi vil stimulere.
Presidenten: Ingebrigt S. Sørfonn – til oppfølgingsspørsmål.
Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:30:08]:Kunnskapsmiljøa i Statoil og i Hydro har vurdert ulike petroleumsfelt forskjellig. Dei har søkt konsesjon i ulike blokker. Dei har kjørt prosjekta veldig forskjellig. Og dei har utvikla ulik kompetanse.
No er spørsmålet om desse to kulturane vil gjera kvarandre betre – om det nye selskapet maktar å verta summen av dei to selskapa sine sterke sider, eller om det motsette vil skje. Eit aktuelt omgrep i så måte er «haleproduksjon», dette å få siste rest ut av felt der det meste allereie er hausta. Dette er ein interessant og viktig funksjon. Tradisjonelt har dette spesielt vore interessant for mindre selskap. Mitt spørsmål til olje- og energiministeren vert derfor: Korleis vil fusjonen innverka på utviklinga av norsk spisskompetanse på slik haleproduksjon?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:31:07]:Jeg har vel delvis svart på det spørsmålet allerede.
Nettopp den utviklingen vi ser i de mindre selskapene, som først og fremst interesserer seg for modne områder og for nettopp haleproduksjon og små satellittfelter, viser at vi har fått et større mangfold på sokkelen. Kompetanse på denne type produksjon bygges opp i de mindre selskapene. Det betyr selvfølgelig ikke at et nytt stort norsk oljeselskap skal ha mindre oppmerksomhet rettet mot behovet for å få mest mulig ut av de feltene som allerede er i produksjon. Det gjelder først og fremst de store feltene.
Oljedirektoratet og Regjeringens ambisjon er at vi i perioden fram mot 2015 skal klare å modne fram nye 5 milliarder fat oljeekvivalenter. Det er et ganske ambisiøst mål, som det vil kreve en betydelig innsats for å nå. Utvinningsraten på hvert enkelt felt må økes. Her vil det nye selskapet måtte ta et ansvar – på samme måte som Hydro og Statoil har gjort det hittil.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V) [10:32:20]:Statsråd Enoksen og jeg satt for mindre enn ti år siden sammen i en annen regjering da det tredje norske oljeselskapet ble overtatt av Statoil og Hydro. Jeg husker at vi den gangen stilte mange viktige spørsmål om maktspredning, om konsentrasjon av kompetansemiljøer, osv.
Nå står vi overfor en situasjon hvor de samme spørsmålene kan stilles – med ti streker under. Disse spørsmålene er svært grunnleggende, fordi det som er industrielt riktig, kan vise seg å være politisk og demokratisk utfordrende – om vi kan si det slik. Ikke minst gjelder det spørsmålet om å kombinere et stort statlig eierskap med det å utøve statlig myndighet.
Mitt første spørsmål gjelder det som det er nærliggende å se på, hvordan eierskapsoppgavene bør fordeles annerledes mellom departementene. Det er nærliggende å se at statsrådens eget departement nå vil få så viktige myndighetsoppgaver at det vil være rett å legge eierskapet til det nye selskapet i et annet departement.
Det andre spørsmålet er: Hvordan vil Stortinget bli involvert i de politiske og demokratiske utfordringene for dette nye selskapet?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:33:25]: Det er riktig at vi stilte mange sentrale spørsmål i forbindelse med Hydros og Statoils overtakelse av Saga. Historien har vist – etter de årene som har gått etter den tid – at både Statoil og Hydro, og for så vidt også norsk sokkel, har hatt en svært positiv utvikling i ettertid. Den kunnskap og den kompetanse som Saga hadde, og som ble brakt inn i de to andre selskapene, har utvilsomt vært positiv for – og har medvirket til – den utvikling vi har hatt.
Så stiller Sponheim helt relevante spørsmål med hensyn til departementets befatning med denne type spørsmål og den betydning fusjonen vil få for norsk oljepolitikk. Som sagt: Dette er blant de spørsmål som vi nå utreder, og som vi vil presentere for Stortinget i en proposisjon som sannsynligvis vil bli lagt fram i mars. Den må i alle fall behandles av Stortinget før generalforsamlingen i disse to selskapene, slik at Regjeringen får fullmakt til å stemme i tråd med det som blir Stortingets vedtak. I den forbindelse vil man få anledning til å drøfte alle disse spørsmålene.
Presidenten: Børge Brende – til oppfølgingsspørsmål.
Børge Brende (H) [10:34:36]: Først to ord om industrikraftregimet. I fjor sa olje- og energiministeren til Elkem, da de ville flytte Bjølvefossen til Island: Kunne de ikke vente et halvt år, siden industrikraftregimet ville være på plass før jul? De tenker nok sitt i Elkem i dag, når dette er skjøvet ytterligere ut i tid.
Det som bekymrer meg litt når olje- og energiministeren nå snakker om mangfoldet på den norske sokkelen, er at det kun henvises til de små selskapene. Årsaken til denne fusjonen mellom Hydro og Statoil er jo at de ønsker å etablere seg internasjonalt. På norsk sokkel vil imidlertid alle de små selskapene kunne erstatte den konkurransen som var mellom Hydro og Statoil. Hvorfor må statsråden hele tiden presses til å ta opp denne problemstillingen? Når vil han på en offensiv måte gå ut og si: Hvordan skal vi sørge for at norsk leverandørindustri også i fremtiden vil kunne oppleve konkurranse mellom ulike oljeselskaper? Hvordan vil statsråden offensivt komme til Stortinget med dette?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:35:44]:Først: Når det gjelder Bjølvefossen og Elkems situasjon, var det i månedene fra Elkem tok opp dette spørsmålet og fram til Elkems styre foretok en beslutning god kontakt mellom Elkem og mitt departement. Nok om det.
Jeg tror jeg allerede har svart flere ganger på på hvilken måte jeg vil presentere dette for Stortinget. Det vil i mars bli lagt fram i form av en proposisjon, hvor disse forholdene blir gjennomgått.
Og det er definitivt ikke slik at det bare er små selskaper på norsk sokkel – i tillegg til det nye fusjonerte selskapet. Det er store internasjonale selskaper som er representert på norsk sokkel, som i framtiden vil være representert på norsk sokkel, og som viser stor interesse for å delta på norsk sokkel. Det er en nødvendig blanding av store og små selskaper.
Det er ingen tvil om at den nye situasjonen vil kreve mer av staten som ressursforvalter. Den vil kreve mer av Oljedirektoratet, av Petoro, av Olje- og energidepartementet – altså av myndighetene. Og det spørsmålet vil bli presentert for Stortinget i mars.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:36:55]:Olje- og energiministeren kan bli stående, for det er ham jeg vil stille et spørsmål.
Sammenslåingen av Statoils olje- og gassvirksomhet og Hydros olje- og gassvirksomhet har vært et sentralt tema i denne spørretimen, og med all grunn: Det er et svært spørsmål for Norge som nasjon, for det norske demokratiet, for norske lokalsamfunn og – selvfølgelig – for norsk olje- og gasspolitikk i framtiden.
Forhåpentligvis vil vi gjennom dette grepet få et enda sterkere olje- og gassmiljø i Norge – i verdensklasse. Vi har fra Kristelig Folkepartis side gitt vår støtte til den positive tilslutning Regjeringen har gitt sammenslåingsplanene, men vi har også klare motforestillinger.
Så langt har man fokusert på forholdene på sokkelen. Men gjennom hele den norske oljehistorie har det gått som en rød tråd at Stortinget har vært opptatt av å sikre maktspredning, demokrati og desentralisering i forbindelse med oljepolitikken. Det har kommet til uttrykk i tildelingspolitikk og lokalisering av viktige funksjoner. Denne hovedlinjen utfordres av denne sammenslåingen. Vi kan risikere å få en økonomisk maktkonsentrasjon av uante dimensjoner – en økt dominans på sokkelen som kan svekke konkurranseforholdene for leverandørindustrien, som har vært nevnt. Det skaper nye utfordringer i forhold til reell uavhengighet og likeverdighet mellom myndighetsorganer og én dominerende aktør, og sist, men ikke minst, kan vi få en geografisk maktsentralisering som kan medføre gradvis sentralisering av reelle styringsfunksjoner.
Spørsmålet er om statsråden kan love Stortinget en full gjennomgang av disse forholdene når han legger fram proposisjonen, med fokusering på hvordan man kan motvirke en geografisk maktkonsentrasjon og sentralisering i denne næringen, og om Stortinget får seg forelagt den dominerende eiers strategi for det nye sammenslåtte selskapet.
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:39:01]:Jeg ber om forståelse for at det er vanskelig å gi et konkret og nøyaktig svar på hva som blir innholdet i den proposisjonen som skal legges fram for Stortinget. Det har gått veldig kort tid siden fusjonsplanene ble kjent, og i mellomtiden har vi hatt juleferie.
Vi er nå i gang med å gjennomgå de spørsmålene som vi mener er relevante å presentere for Stortinget i proposisjonen som blir lagt fram i mars, som jeg allerede har sagt. Nettopp de forhold som representanten Høybråten tar opp – maktspredning, desentralisering, leverandørindustriens forhold, forholdet mellom myndigheter og selskapet og ikke minst myndighetenes arbeid med ressursforvaltning – vil være sentrale i den sammenheng.
Vi vil også gå grundig igjennom fusjonsplanene og de planer som blir lagt fram i tiden framover, for også å vurdere disse internt i Regjeringen og som største eier i det nye selskapet. De forholdene som representanten har vært inne på, er det på mange måter relevant å vurdere i forbindelse med konsekvensene av denne fusjonen. Det jobbes det nå med fra Regjeringens side.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:40:18]:Jeg er tilfreds med at Regjeringen, i motsetning til representanter for fusjonspartene, har gjort det klart at det er relevant for politiske myndigheter å gjennomgå alle sider av disse planene. At Regjeringen vil gjøre det selv, og at en vil legge fram denne gjennomgangen for Stortinget, synes jeg er tilfredsstillende og positivt. Det er nødvendig i lys av hvor stor denne saken er for Norge.
Samtidig har Regjeringen signalisert at staten skal være en dominerende eier i det nye selskapet – ja, Regjeringen vil sågar at staten skal være en mer dominerende eier enn den blir som en direkte følge av sammenslåingen. I lys av det vil det være interessant for Stortinget å få svar på det spørsmålet jeg også stilte, nemlig om Regjeringen i denne proposisjonen vil legge fram sine strategier for dette dominerende eierskapet for årene framover.
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:41:20]:Som jeg sa: Å gi et konkret svar på nøyaktig hvor omfattende proposisjonen vil bli, med den korte tiden vi har til disposisjon fram til mars, ber jeg om forståelse for er litt vanskelig. Men det er helt klart at strategien og bakgrunnen for et så stort eierskap i dette selskapet er av de tingene som vil bli drøftet.
For øvrig er det slik at det eierskapet som Regjeringen tar sikte på å etablere i det nye selskapet, er i tråd med det som lå til grunn bl.a. i forbindelse med delprivatiseringen av Statoil. Da ble det sagt fra Stortinget at man ønsket at staten skulle eie minst to tredjedeler i Statoil. Det er også i tråd med det Regjeringen har nedfelt i Soria Moria-erklæringen, nemlig at vi ønsker å ha et betydelig eierskap i denne typen selskap også i framtiden. Derfor ligger det også til grunn for det Regjeringen gjør.
Presidenten: Presidenten vil akseptere tre oppfølgingsspørsmål – først Ketil Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:42:31]:Det er viktig å utvikle de kompetanseklyngene som fins i Norge. En av de beste og viktigste kompetanseklyngene vi har, er nettopp petroleumsvirksomheten. Norge er en oljehovedstad i Europa og i verden, og det bør vi fortsatt være.
Ut fra en sentraliseringstanke har stort sett alle partiene på Stortinget sagt at det er viktig å sikre at hovedkontoret til norske selskap ligger i Norge. Det samme bør vel gjelde geografisk innenlands: Der det er stor aktivitet, bør også virksomheten ligge. Den bør ikke flyttes til andre steder av andre hensyn.
Siden Regjeringen har varslet en aktiv bruk av eierskapet sitt, bør det som nå skjer, selvsagt forankres i Stortinget slik at alle partier får en sjanse til å uttale seg. Men jeg håper at det skjer på en litt bedre måte enn da man lanserte tidenes satsing på fornybar energi, som endte opp i en stortingsmelding på fire sider.
Det ville være interessant å få en kommentar fra statsråden på følgende: Hva er forskjellen på å bruke ordet «forretningsadresse» og ordet «hovedkontor» for å fortelle hvor ting skal ligge?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:43:40]:Så vidt jeg har forstått, finnes det ikke noe annet begrep i aksjeloven enn «forretningsadresse». Det er det begrepet man forholder seg til.
Når det gjelder alle forholdene som er knyttet til disse spørsmålene, har ikke Regjeringen tatt stilling til disse ennå. Det vil vi gjøre, og det vil som sagt bli presentert for Stortinget. Mitt og Regjeringens utgangspunkt er at vi skal ha en god geografisk spredning på aktivitet. Vi skal opprettholde sterke miljøer. Det har også selskapene lagt til grunn. Så får vi komme tilbake til – for det er altfor tidlig nå å konkludere – hvordan dette skal gjøres, og hva som bør være myndighetenes påvirkning inn mot den endelige fusjonsprosessen på dette området og eiernes holdning til dette. Det vil vi få rikelig anledning til å komme tilbake til. Og som sagt: Stortinget skal få seg forelagt alle forhold rundt dette og få rikelig anledning til å drøfte det på vårparten.
Presidenten: Børge Brende – til oppfølgingsspørsmål.
Børge Brende (H) [10:44:47]: Statsråden besvarer nå spørsmål om fusjonsavtalen ved å vise til at Regjeringen trenger tid til å gjennomgå avtalen – mon det.
Jeg har et enkelt spørsmål og håper på et klart svar. Medfører det riktighet at Regjeringen, før fusjonsavtalen ble kjent den 18. desember, fikk seg forelagt ved statsministeren og olje- og energiministeren flere ulike utkast – eller ett utkast – til en fusjonsavtale, slik at man var kjent med de spørsmål som reises av flere representanter her i dag?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:45:30]: Svaret på det er at det var tilstrekkelig kontakt mellom Regjeringen og selskapene til å kunne ta stilling til de overordnede rammer rundt dette.
Så er det selvfølgelig slik at vi vil trenge tid til å gå inn i mer detaljerte spørsmål framover. Det er også slik at det er grenser for hva den største eier kunne bli involvert i i den fasen som vi var inne i på et tidlig tidspunkt, og i forhold til kunnskaper som andre eiere ikke hadde. Det ville være umulig for Regjeringen å være involvert i absolutt alle spørsmål knyttet til fusjonsprosessen. Det vil vi først kunne være i det øyeblikket konseptet for fusjonen presenteres for samtlige aksjonærer. Da vil vi kunne ta endelig stilling til absolutt alle spørsmål, som f.eks. bytteforhold, som er ett av de vesentlige spørsmål som enhver eier må vurdere på et likt grunnlag.
Presidenten: Gunnar Kvassheim – til oppfølgingsspørsmål.
Gunnar Kvassheim (V) [10:46:39]: Den forrige regjering flyttet ut et stort antall direktorater fra Oslo til ulike andre byer i Norge. Tanken bak var å bygge kompetansemiljøer i ulike deler av landet. Senterpartiet lyktes ikke i å få en tilsvarende målsetting inn i Soria Moria-erklæringen. Derfor er det i alle fall viktig at en unngår å bygge ned miljøer som er etablert i ulike deler av landet.
Mitt spørsmål til statsråden er om det er Regjeringens klare målsetting at den fusjonen som vi nå diskuterer, skal opprettholde et styrket miljø i ulike deler av landet for på den måten å bidra til maktspredning og kompetansestyrking i ulike deler av landet, og at en derfor vil at dette skal nedfelles klart i den strategien som legges fram for Stortinget. For øvrig er det slik at i aksjeloven står det «forretningskontor» og ikke «forretningsadresse».
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:47:36]: Det er en helt klar ambisjon fra Regjeringen at vi skal bygge videre på å styrke de miljøene som er etablert. Vi har det absolutt sterkeste miljøet i denne sektoren i Stavanger, vi har et godt miljø i Bergen, og vi har et godt miljø i Oslo. Disse miljøene skal ivaretas, for dette er en fusjon som er vekstdrevet, det er ikke en fusjon hvor man skal ta ut gevinst i forhold til personellreduksjoner og den type ting. Det er stor etterspørsel etter kompetent arbeidskraft på dette området for tiden, og det vil være stor aktivitet i årene framover. Derfor vil det framover være nødvendig å ta med seg alle de dyktige menneskene man har i denne bransjen. Det vil bety at det må bygges på de miljøene vi har, at disse miljøene må videreutvikles. Det er Regjeringens ambisjon. Det er også selskapenes ambisjon.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Gunnar Kvassheim (V) [10:48:37]: Klimaspørsmål har kommet på dagsordenen med tyngde. Det er veldig positivt. Vi vet at noe må gjøres, vi vet hva som må gjøres, og vi vet at prisen er overkommelig. Lavutslippsutvalget, som har jobbet i Norge, har vist vei og har på en realistisk måte gjort det klart hvordan vi kan redusere klimagassutslippene med to tredjedeler i Norge innen 2050.
Venstre har tatt til orde for et bredt forlik om klimapolitikken. Vi snakker om et område hvor vi må ha et generasjonsperspektiv, og vi snakker om et område hvor det er viktig at politikken er bredt forankret, bl.a. fordi det skal tas tunge tak som vi som politikere må stå samlet bak.
Statsråd Enoksen kvitterte i går ut ideen om et klimaforlik på en positiv måte, og det synes vi i Venstre er bra. Men dette må ikke være et minste felles multiplum, det må være et ambisiøst og forpliktende opplegg som gjør at vi kan nå de målene vi har i klimapolitikken. For å få det til må vi starte med noen måltall. Venstre ønsker at de måltallene skal være en reduksjon på 30 pst. i 2020 og to tredjedels reduksjon i 2050, slik Lavutslippsutvalget legger opp til.
Mitt spørsmål til statsråden er om han er enig i at det bør settes slike måltall, at ambisjonsnivået bør være på nivå med det Venstre sier, og at en så – ut fra disse måltallene – lager den politikken som trengs på ulike områder for å komme i mål. Jeg var med under klimamøtet i Nairobi og opplevde at Tyskland sa de ville redusere med 40 pst. i 2020, England sa de ville redusere med 30 pst. i 2020, mens Norge var mye mer vag – faktisk var vi i ferd med å gi slipp på den lederrollen vi på mange måter har hatt internasjonalt i klimapolitikken. Det er det viktig å gjøre noe med, og en god start vil være at Regjeringen nå kommer med klare forpliktelser knyttet til måltall i 2020 og 2050.
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:50:39]: La meg først få si at jeg synes det er et positivt initiativ Venstre har tatt med hensyn til å oppfordre til et bredest mulig klimaforlik. Jeg er også enig i at det må bygge på en ambisiøs politikk, og det kan vel komme til å begrense hvor bredt et slikt forlik vil komme til å bli. Men det får vi eventuelt komme tilbake til.
Det spørsmålet som nå stilles, er det miljøvernministeren som har det konstitusjonelle ansvaret for. Regjeringen arbeider med sektorvise planer, hvor det skal være forpliktende måltall også på ulike sektorer. Miljøvernministeren har det overordnede ansvaret for denne planen, hvor de ulike departementer – også mitt – er involvert. Derfor vil jeg ikke gi et konkret svar på hva et slikt måltall bør være. Men jeg er hjertens enig med representanten Kvassheim i at et av de aller, aller viktigste spørsmål som vi skal ta stilling til i tiden framover, er hvordan vi skal få redusert klimagassutslippene, spesielt i lys av de perspektiver som IEA har beskrevet når det gjelder økningen i energiforbruket i verden de neste årene, og de konsekvenser det vil få i forhold til bl.a. forventninger om en økning på over 50 pst. av klimagassutslipp. Det kan vi ikke leve med over tid. Derfor må også vi, som et rikt land og et oljeproduserende land, ta et betydelig ansvar for å bringe ned klimagassutslippene. Det er representanten Kvassheim og undertegnede hjertens enige om, og så får vi komme tilbake til de konkrete ting rund dette.
Gunnar Kvassheim (V) [10:52:15]: Jeg registrerer at Tyskland er beredt til å ha et måltall for 2020, England er beredt til å ha et måltall for 2020, EU-kommisjonen legger fram et forpliktende opplegg med måltall i 2020 – mens Norge, som ifølge Soria Moria-erklæringen skal være et ledende land innenfor miljøområdet, ikke er beredt til å gjøre det. Men det viser bare at Soria Moria-erklæringen ikke var det gjennombruddet i miljøpolitikken som mange trodde. Det har vi også fått dokumentert tidligere i dag.
Når det er viktig å sette et måltall for 2020, er det fordi Lavutslippsutvalget sier at det er mulig å nå målene. Det er ingen store problemer knyttet til kostnadene. Men det forutsetter én ting: At vi kommer tidlig i gang. Det betyr at en må sette seg mål, og så gå i gang med forpliktende handlingsplaner. Problemet i dag er at vi har mål, men vi har en utvikling som går i feil retning. Den utviklingen må vi stoppe og endre.
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:53:17]: Svaret mitt innebærer ikke at ikke Regjeringen har til hensikt å sette et mål. Svaret mitt er at dette først og fremst er miljøvernministerens konstitusjonelle ansvar. Vi er inne i et arbeid med dette som vil bli presentert. Når det vil skje, skal jeg være forsiktig med å svare på, i og med at det er miljøvernministeren som har ansvar for dette, men det blir i alle fall i løpet av de nærmeste månedene. Dermed vil Norge også ha en ambisiøs politikk når det gjelder dette. Jeg er svært imøtekommende til Kvassheims invitasjon om å prøve å få til et bredest mulig forlik på dette området.
Det er altså ikke et svar som innebærer at vi ikke skal ha en ambisiøs politikk, men at jeg har respekt for at det er en annen statsråd som har ansvar for dette området.
Presidenten: Presidenten vil akseptere tre oppfølgingsspørsmål – først Ketil Solvik-Olsen.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:54:19]:Innenfor klimapolitikken har Regjeringen kommet med ett konkret forslag – CO2-renseanlegget på Kårstø. Det blir riktignok kraftig forsinket i forhold til det de lovet, men det er vi vant med fra Regjeringens side.
Prosjektet er kostnadsvurdert til 5 milliarder kr, med driftskostnader på rundt 350 mill. kr i året. Det vil gi en kostnad på 700 kr pr. tonn CO2-renset, minimum. Det var ingen kostnadsanalyser i forkant av bevilgningene fra Stortinget, og statsråden har tidligere, i spørretimen den 18. oktober 2006, sagt at denne teknologien ikke vil være anvendelig i særlig mange andre tilfeller. En kan altså heller ikke skryte av at det vil være noen særlig teknologiutvikling.
En alternativ bruk av de 5 milliarder kr synes ikke å ha blitt gjort, til tross for at det ligger en rekke gode CO2-prosjekt klare. Men når vi ser at slike som EnPro har gjort flere forsøk på å få møte Regjeringen for å vise sine løsninger, blir de ikke engang invitert til møte. Det blir de hos Fremskrittspartiet.
Vil Regjeringen sikre at det ligger kost–nytte-analyser i bunnen før en viderefører flere prosjekt?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:55:31]: Regjeringen vil i slutten av januar invitere bredt til et samråd, hvor vi inviterer miljøorganisasjoner, industri, alle som er relevante og som har interesse av å komme med innspill i forhold til videre håndtering av anlegget på Kårstø. På bakgrunn av det samrådet vil vi ta stilling til videre prosess, og Stortinget vil få seg forelagt også dette på egnet måte på et eller annet tidspunkt, muligens i revidert, i forhold til den bevilgning som Stortinget allerede har vedtatt.
Det betyr at vi vil gå inn i en drøfting på bakgrunn av det som nå er kommet fram i NVEs rapport. Målet er å få på plass en rensing på Kårstø på en raskest mulig og mest mulig rimelig og effektiv måte. Dette vil vi komme tilbake til på bakgrunn av den kunnskap vi nå har.
Børge Brende (H) [10:56:28]: Det er beklagelig at Regjeringen drar beina etter seg når det gjelder å sette måltall for reduksjoner i norske klimagassutslipp. Jeg håper at Regjeringen i alle fall kommer i forkant av Australia og USA når det gjelder å sette den type måltall. De andre kommer med ambisiøse måltall nå, hver dag.
Men for å være litt konkret: I 2001, da Bondevik-regjeringen overtok, slapp Norge ut 54,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. I 2005 slapp vi ut 54,2. Klimagassutslippene gikk altså noe ned i løpet av de fire årene Bondevik II-regjeringen satt.
Nå sier regjeringen Stoltenberg II at man skal gjenreise norsk miljøpolitikk, og at det er nødvendig etter Bondevik II-regjeringen. Kan statsråden i alle fall bekrefte at i 2009 vil klimagassutslippene være lavere i Norge enn da statsråden overtok?
Statsråd Odd Roger Enoksen [10:57:35]: Jeg tror det bør være en felles ambisjon for oss alle sammen å få klimagassutslippene ned, og at vi bør ha konkrete måltall. Vi har også sagt at vi skal oppfylle våre Kyoto-forpliktelser. Det skal vi gjøre på ulike måter, også gjennom å ta en betydelig del av dette nasjonalt, i form av nasjonale reduksjoner. Vi er i gang med utarbeidelse av sektorvise, forpliktende planer. Dernest skal også Kyoto-mekanismen kunne brukes. Det er Regjeringens klare ambisjon å få ned klimagassutslippene. Det er helt nødvendig også på bakgrunn av den sterke økning av klimagassutslipp som vi kan forvente i årene framover, hvis veksten i energiforbruket blir slik som bl.a. IEA har forutsatt.
Representanten spør hva jeg kan bekrefte om hva som vil komme til å være tilfellet i 2009. Det jeg kan bekrefte, er det som er Regjeringens ambisjon. Noe mer enn det kunne heller ikke tidligere miljøvernminister Børge Brende bekrefte. Det er mange faktorer som vil være avgjørende. Men vi vil legge til rette for en politikk som skal gi reduksjoner i CO2-utslippene.
Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:58:54]: Det er bra at flere partier nå snakker om et klimaforlik. Kristelig Folkeparti tok til orde for dette før jul. I dag skriver vi 2007, og da regner jeg også med at debatten om hvorvidt det er menneskeskapte klimautfordringer vi står overfor, er en debatt vi legger bak oss, og at vi nå kan bruke tiden på å jobbe konkret.
I debatten om forlik og om måltall har Regjeringen en svært viktig jobb å gjøre: Å forankre dette forliket og måltallet hos Gerd-Liv Valla. Men når vi snakker om dette forliket, synes Kristelig Folkeparti at det er helt naturlig at det går i en forlengelse av innstillingen fra Lavutslippsutvalget. Det var et konkret og grundig arbeid.
Mitt spørsmål blir: Hva ønsker statsråden på sitt ansvarsfelt, olje og gass, å bidra med i forliksdebatten og i måltallsdebatten? Hva er ditt bidrag, statsråd?
Statsråd Odd Roger Enoksen [11:00:03]: Jeg tror representanten er innforstått med at når Regjeringen skal presentere de sektorvise handlingsplanene på dette området, vil også mitt område komme til å inngå i det. Der vil det gå fram hvilke tiltak som skal settes inn i forhold til petroleumssektoren, som er en av de store når det gjelder utslipp av klimagasser. Jeg tror petroleumssektoren står for ca. en tredjedel av klimagassutslippene. At norsk sokkel har en god statistikk – utslipp av klimagasser fra norsk sokkel er en tredjedel av det som er gjennomsnittet på verdensbasis – er ingen sovepute for Regjeringen. Vi skal videre, og vi skal også sørge for at norsk sokkel tar sin del av reduksjonene. Det er ingen grunn til å legge skjul på at det kommer til å bli utfordrende, for med modning av felt og stadig eldre felt vil klimagassutslipp pr. produsert enhet gjerne øke. Det er en utfordring som kan møtes på flere måter. Blant de aktuelle tiltakene er det å ta i bruk mer effektiv teknologi og å sette i verk ulike tiltak som elektrifisering og rensing av CO2 fra gasskraft som produserer kraft til sokkelen. Vi ser på flere tiltak, og dette vil vi komme tilbake til.
Presidenten: Vi går videre neste hovedspørsmål.
Per Ove Width (FrP) [11:01:29]: Jeg har til en forandring et spørsmål til forsvarsministeren.
Regjeringen har stadig framholdt at det er viktig at Norge bidrar med styrker i Sudan, noe Fremskrittspartiet for øvrig er helt uenig i. Det har inntil nå ikke vært aktuelt å sende styrker, som følge av manglende mandat for operasjoner i området og at styrker faktisk ikke har vært eller er ønsket. I og med at det ikke har vært aktuelt å delta i disse operasjonene i Sudan, har det fra Regjeringens side framkommet signaler om at norske styrker kan delta i andre operasjoner i Afrika. Ut ifra opplysninger jeg har fått fra forsvarshold, viser det seg at det er vanskelig å få rekruttert soldater og offiserer til denne typen tjeneste, spesielt med tanke på Sudan. Kan statsråden bekrefte eller avkrefte at dette er riktig? Hvis det er riktig: Hvilke tiltak vil statsråden eventuelt iverksette?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:02:29]: Det har vært klart helt siden vår regjering tiltrådte, at vi ville ha en økt satsing på FN-operasjoner, og at vi også så det som viktig at vi deltok i FN-operasjoner i Afrika. Når vi har hatt en spesiell fokusering på Sudan, har det å gjøre med at Norge har deltatt mye i fredsprosessen i Sudan, og erkjennelsen av at Darfur er det området som i dag opplever den største humanitære katastrofe vi har sett. Det har også vært stor oppmerksomhet fra FN selv på å få til en FN-operasjon i Darfur. Det ser Regjeringen fortsatt som svært viktig. Skal man få til dette, må regjeringen i Sudan, i Khartoum, også ønske en FN-operasjon. Det har så langt ikke vært mulig, og fram til nå har det bare vært mulig å få til en AU-operasjon.
Regjeringen har sammen med Sverige planlagt en deltakelse i en eventuell FN-operasjon i Darfur, med et bidrag på ca. 450 personell. Dette bidraget er under planlegging. Vi har rekruttert en betydelig andel av det bidraget allerede, som står i en firemåneders beredskap for å kunne gå inn. Samtidig er det slik at så lenge operasjonen ikke er en reell og vedtatt operasjon kan det være krevende å få den fullt rekruttert. Men Regjeringen ser det absolutt ikke som noe problem at vi skal klare å fylle opp rekrutteringen til FN-operasjonen i Darfur. Det er det vi planlegger.
Per Ove Width (FrP) [11:04:37]: Vi kan være enige om at det er store utfordringer i Darfur, selv om ikke Fremskrittspartiet ønsker denne typen bidrag. Vi kan tenke oss å bidra på andre måter.
Har statsråden tenkt på hvilke utfordringer våre egne soldater vil stå overfor når de kommer til Darfur? Har statsråden tenkt over problemet med å møte f.eks. barnesoldater – et spørsmål som jeg har stilt statsråden tidligere i denne sal, men som jeg i grunnen ikke har fått noe skikkelig svar på? Og hvorledes ser statsråden på de advarslene som har kommet fra sanitetssiden i Forsvaret når det gjelder denne typen deltakelse i Sudan?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:05:23]: Når det gjelder barnesoldater, er det mer utbredt i andre deler av Afrika enn i Darfur. Likevel kan man selvfølgelig ikke utelukke at også våre soldater kan møte barnesoldater. Rent prinsipielt vil jeg si at de som har våpen i hånd, er å betrakte som soldater. At man har muligheter for å møte barnesoldater, ser vi ikke som noe argument for ikke å gå inn i Darfur. Tvert imot viser det at man må jobbe på flere hold, både på politisk hold og på bistandshold, for å kunne få til en utvikling hvor barnesoldater ikke eksisterer.
Når det gjelder spørsmålet om sanitet, foretar vi gode undersøkelser på forhånd, nettopp for å sikre og forberede vårt personell best mulig, slik at de skal kunne ta alle forbehold og alle forholdsregler i enhver operasjon vi deltar i.
Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først representanten Jan Petersen.
Jan Petersen (H) [11:06:48]: Jeg tilhører dem som ønsker en FN-ledet verden, og det har jo vært en trygg norsk politikk gjennom mange år å støtte opp under FN så godt vi kan. Jeg tilhører også dem som mener at det er riktig av oss å bidra i Darfur i en FN-sammenheng. Jeg er enig med statsråden i at situasjonen er meget, meget dramatisk. Allikevel har FN nå gjennom lang tid blitt sittende på sidelinjen, og det er jo ikke første gangen. Vi hadde den samme situasjonen på Balkan for en del år siden. Dette reiser dramatiske og fundamentale spørsmål, nemlig: Hva gjør vi når FN blir sittende på sidelinjen, og hvilke konsekvenser har dette for vår visjon om en FN-ledet verden?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:07:39]: Jeg vil si meg enig med Jan Petersen. Det er bekymringsfullt at man ikke har lyktes med å få til en FN-operasjon i Darfur. Vi kan jobbe på to plan. Vi kan jobbe innad i FN – det gjør vi veldig aktivt – men vi kan også øve internasjonalt press på regjeringen i Khartoum for at de skal tillate en FN-operasjon.
Jeg har også lyst til å understreke at dersom Norge skal delta i en operasjon i Darfur, må det være en FN-ledet operasjon. Derfor er det så viktig for oss at man lykkes med å få til nettopp dette. Oppe i alle andre konflikter må man ikke glemme den kritiske situasjonen i Darfur. Det er bare et internasjonalt press som kan medvirke til at FN skal lykkes, slik at regjeringen til slutt vil si ja.
Presidenten: Jan Sahl – til oppfølgingsspørsmål.
Jan Sahl (KrF) [11:08:45]: Jeg vil gjerne stille mitt oppfølgingsspørsmål om samme tema til utviklingsministeren, siden det er ganske nær sammenheng – hvis presidenten tillater det.
I Darfur har det utviklet seg en stor humanitær katastrofe. Det er et ekstremt behov for humanitær bistand. Det må ikke være tvil om at Kristelig Folkeparti støtter Regjeringen i at Norge skal delta i en FN-styrke i Sudan, så snart det lar seg gjøre å komme inn. Det må også øves et press for at så skal skje.
Men Kristelig Folkeparti er like opptatt av den humanitære hjelpen som sivilbefolkningen nå trenger. Da er mitt spørsmål til utviklingsministeren: Arbeides det bevisst for å kombinere de militære forberedelsene med de humanitære? Og: Er det kontakt med det sivile humanitære apparatet for å sikre et godt samarbeid når det i framtiden blir mulig å komme inn med militære styrker?
Statsråd Erik Solheim [11:09:44]:Dette er jo helt sentralt for tilnærmingen til et problem som det vi har i Darfur.
Forsvarsministeren og jeg har et veldig godt samarbeid om disse temaene, for uten sikkerhet i et område som Darfur er jo ikke hjelpearbeidet mulig. På den annen side: Uten hjelpearbeid er det mye mindre sannsynlig at man greier å skape sikkerhet. Forsvarsministeren og jeg reiser sammen til Libanon om ti dager, for nettopp å understreke at der henger utviklingen og det militære sammen. Vi vil i løpet av våren reise sammen til Afghanistan for nettopp å understreke det samme der, og også i Sudan og i Darfur må disse to tingene gå sammen. Derfor er vår ambisjon å få på plass en FN-ledet militærstyrke i Darfur – gjerne sammen med Den afrikanske union – men samtidig vil vi bidra til at hjelpearbeidet kan drives mer effektivt. Sannheten er jo at hjelpeoperasjonen i Darfur isolert sett er den mest effektive og best ledede hjelpeoperasjon som FN noensinne har fått til. Levestandarden for menneskene i Darfur er én ting, tryggheten noe annet, men dødsraten, f.eks. for barn, er ikke høyere enn i resten av Sudan. Men det er altså disse to tingene sammen som er utfordringen i Darfur.
Presidenten: Stortinget går til siste hovedspørsmål – Finn Martin Vallersnes.
Finn Martin Vallersnes (H) [11:11:07]: Jeg har et spørsmål til statsråd Solheim.
I disse dager skulle en tro at Venezuela har lært av SVs aktive næringspolitikk om å nasjonalisere private virksomheter innenfor petroleumssektoren. Det er ikke lenge siden statsråden i denne sal lot seg begeistre av venstrevinden som feier over Latin-Amerika. I årets statsbudsjett økte han også bistanden til kontinentet betydelig. Interessant nok tok han i budsjettproposisjonen også til orde for en styrking av demokratiske institusjoner i regionen. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke diktaturer det her siktes til.
Spørsmålet er da: Deler statsråden Gerd-Liv Vallas forestilling, slik den fremkommer i en pressemelding den 5. januar, om at USA er roten til alt ondt på Cuba? Eller mener han at Fidel Castros regime selv må bære hovedansvaret for fattigdommen, undertrykkelsen og lidelsene i eget land?
Statsråd Erik Solheim [11:12:09]: Nå sveipet Finn Martin Vallersnes over relativt mange forskjellige problemstillinger i Latin-Amerika i ett spørsmål.
Jeg deler ikke oppfatningen om at USA er roten til alt ondt på Cuba. Men at USAs politikk overfor Cuba, som denne regjeringen og også den forrige regjeringen har motsatt seg, er roten til mye ondt på Cuba, kan det neppe være tvil om, fordi den form for isolasjonspolitikk som USA har påtvunget eller i hvert fall har forsøkt å påtvinge resten av verden når det gjelder Cuba, har i nesten alle andre land i verden vist seg å lede til det motsatte av hva man ønsker, nemlig en konsolidering av de makthaverne som blir isolert, som da ofte får støtte fra sitt eget land. Man får da ikke den økonomiske framgangen som veldig ofte er helt sentral for en demokratisk utvikling.
Når det gjelder Latin-Amerika ellers, har vi gått inn i to land med ulike varianter av hjelpeprogram. Det er i Bolivia og i Brasil. Den brede demokratiske venstrevind som blåser over Latin-Amerika, kommer tydelig til uttrykk i disse to landene.
Som jeg har sagt her tidligere: Dette er noe vi bør glede oss over, fordi den brede strømning som vi også så ved valget i Ecuador nettopp, er uttrykk for at de befolkningsgruppene i Latin-Amerika som aldri har vært i nærheten av den politiske makt – arbeidere, bønder, kvinner, urbefolkning og indianere, som i Bolivia, – for første gang i Latin-Amerikas historie har fått komme nær og bli delaktige i den politiske makt. De vil gjøre feil, som alle andre, men det er en utvikling vi bør glede oss over. Vi har gledet oss over den samme utvikling i Norge. Jeg tror også Høyre innerst inne gleder seg over den demokratiske utvikling som har funnet sted i Norge, fordi kvinner, arbeidere og alle andre har fått del i den politiske makt. Vi bør ikke se negativt på at det samme skjer i latinamerikanske land. Vi bør støtte opp om det gjennom politisk kontakt, sågar også med penger.
Finn Martin Vallersnes (H) [11:14:05]: Til det siste kan jeg kvittere at Høyre selvfølgelig gleder seg over den utviklingen i Norge, som Høyre i høyeste grad selv har vært en del av.
Men tilbake til saken: I den såkalte hotellsaken i forrige uke mente Gerd-Liv Valla at et utenlandsk eid hotell i Norge måtte følge norske lover og regler til punkt og prikke. Betyr det at Regjeringen ser for seg at et norsk selskap som er engasjert i et diktatur, f.eks. i Latin-Amerika, kun skal følge lokale lover og regler?
Statsråd Erik Solheim [11:14:40]: Uten å gå veldig langt inn i dette konkrete spørsmålet, som ikke sorterer under mitt politiske ansvar, tror jeg jo at utgangspunktet må være at et selskap skal forholde seg til de lokale lover i et hvilket som helst land man er engasjert i. Det gjelder norske selskaper når de engasjerer seg i utlandet. De kan ikke bryte lovene i det landet de er inne i. Men de skal også forholde seg til allment aksepterte internasjonale menneskerettighetsstandarder, internasjonale miljøstandarder, internasjonale standarder for å forholde seg til fagforeninger og en rekke andre internasjonale standarder. Brytningspunktet mellom å forholde seg til de lover et lands lovlige myndigheter har satt, og de brede internasjonale standardene om kvinnefrigjøring og en rekke andre ting, er ikke noen enkel sak.
Utgangspunktet for norske selskaper må være at man forholder seg til begge deler. Siden Norge ikke bryter noen av disse internasjonale standardene vesentlig, må utgangspunktet for et utenlandsk selskap som investerer i Norge, være at de forholder seg til norske lover.
Presidenten: Presidenten vil akseptere to oppfølgingsspørsmål – først fra Dagfinn Høybråten.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:16:00]: Når statsråden har fått ryddet opp etter seg (et vannglass hadde veltet under siste del av statsrådens innlegg), kan vi fortsette med tilleggsspørsmålene. –
Jeg lyttet oppmerksomt til svaret som statsråd Solheim gav representanten Vallersnes når det gjaldt Cuba. Jeg tror det er veldig mange i Norge som reagerer på denne hotellsaken som noe uakseptabelt.
Da statsråden skulle svare på spørsmålet om hans vurderinger av forholdene på Cuba, og hva som er problematisk, savnet jeg en ørliten uro med hensyn til situasjonen for Cubas befolkning når det gjelder menneskerettigheter, organisasjonsfrihet, demokrati, trosfrihet osv.
Hørte jeg feil, eller er det slik at dette er forhold som overhodet ikke bekymrer Regjeringen?
Statsråd Erik Solheim [11:16:57]: Mer enn en ørliten uro er det jo en betydelig uro.
Cuba er en ettpartistat med veldig sterke begrensninger når det gjelder denne form for ytringsfrihet og en rekke andre friheter som vi ser på som helt sentrale, noe som er helt grunnleggende i norsk utenrikspolitikk og i norsk utviklingspolitikk. I all vår dialog med cubanske myndigheter – på et tidspunkt hadde vi menneskerettighetsdialog med dem, men den er det ikke så veldig mye igjen av – var dette det helt sentrale utgangspunktet.
Cuba har på den annen side hatt veldig stor framgang på en del sosiale områder, på helse- og utdanningsområdet, hvor de scorer høyt når det gjelder alle internasjonale standarder, f.eks. med lav barnedødelighet. Men på grunn av sine store økonomiske vanskeligheter har de problemer med å fylle disse sektorene, f.eks. med nødvendig utstyr. Det er likevel et paradoks at de klarer seg bra på en del sosiale områder, mens de står langt tilbake når det gjelder de menneskerettighetsstandarder som vi ønsker å fremme, og det er helt sentralt i all vår dialog med cubanske myndigheter.
Men – og det gjelder ikke bare Cuba, det gjelder et bredt spekter av land – jeg har en helt annen tro på dialog enn på isolasjon når det gjelder å få et land inn på et bedre spor.
Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.
Lars Sponheim (V) [11:18:10]: Det er ikke så rart at det stimulerer en Venstre-leder i salen her når statsråd Solheim minner om norsk politisk historie, da arbeidere og bønder fra hele landet møttes i denne sal og tok makt. Det var en venstrevind. Om det er den samme som går over Latin-Amerika nå, er jeg ikke like skråsikker på, men jeg håper disse landene tar med seg det beste av den venstrevinden i det som skjer.
Jeg tror det er viktig at vi ønsker cubanere og mange andre velkommen til Norge for å få satt det som må være en god demokratisk utvikling på Cuba, på dagsordenen. Nå er det mye som tyder på at det om ikke så altfor lenge – slik er vel biologien – vil kunne bli et maktskifte på Cuba, og da er det viktig at Norge har gode forbindelser og kan påvirke den demokratiske utviklingen.
Det kan kanskje være et demokratisk problem at vi ikke kan bringe LOs leder Gerd-Liv Valla inn for denne sal for å måtte svare for Stortinget – slik makt utøves derfra for tiden – men vi har statsråd Solheim til å kunne gjøre det. Er han enig i at vi har en slik utfordring, og at vi må ta den i forhold til Cuba?
Statsråd Erik Solheim [11:19:15]: Ja, det er definitivt en demokratisk utfordring i forhold til Cuba, og vi ønsker definitivt å ta den gjennom dialog med cubanske myndigheter og ved å opprette en ambassade. Nå er ikke Jan Petersen til stede i salen lenger, men da man ville opprette en ambassade der i Jan Petersens tid som utenriksminister, var det et uttrykk for at vi ønsket en kontinuerlig dialog med Cuba for å drive påtrykk for å få til bedre menneskerettigheter på Cuba, noe som vi jo gjør i en rekke andre land.
Når det gjelder den brede venstresiden – som startet med partiet Venstre i Norge i 1884, fortsatte med arbeiderbevegelsen i Norge og nå har spredd seg helt til Latin-Amerika (munterhet i salen) – har den mange positive innslag: Kvinnelig president i Chile – hvem hadde gjettet at macholandet Chile fikk den første kvinnelige, folkevalgte president – en fagforeningsleder gjenvalgt med dundrende flertall ved valg i Brasil, og en indianer, en urbefolkningsrepresentant, i Bolivia. Dette er nettopp en inkludering av alle folkegrupper i den politiske makt i et land, noe jeg tror vi har klart ganske bra i Norge. Det startet – for å gjenta det – med Venstre, og andre land er nå inne i en prosess de fortjener all mulig støtte til å gjennomgå.
Presidenten: Den muntlige spørretimen er nå omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.