Elisabeth Aspaker (H) [12:44:51]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:

«Svalbards befolkning har forståelig nok ønske og behov for en forutsigbar lokal legetjeneste av høy kvalitet. Avstanden til fastlandet tilsier at flest mulig helsetjenester utføres i Longyearbyen. I dag er folk bosatt på Svalbard listeført hos en fastlege på fastlandet, som mottar tilskudd for en pasient som trolig aldri vil oppsøke denne legen av rent praktiske årsaker.

Ser statsråden mulighet for å endre systemet, slik at folk som bor på Svalbard, kan velge en lokal lege som fastlege, og at tilskuddet følger med?»

Statsråd Sylvia Brustad [12:45:31]: Grunnlaget for utbygging av helsetjenestetilbudet til befolkninga på Svalbard er, som representanten helt sikkert kjenner til, særregler gitt i forskrift av 15. juni 1928 om «læge- og sundhetsforholdene» på Svalbard, hjemlet i Svalbardloven § 4. Helselovgivninga for fastlandet er ikke tilpasset de særegne forholdene på Svalbard.

Sjukehuset i Longyearbyen er, som kjent, sentralt i utøvelsen av helsetjenester til befolkninga og har fra 1981 vært drevet av staten. Av St.meld. nr. 9 for 1999-2000, Svalbard, går det fram at sjukehuset har som overordnet mål å yte tilfredsstillende helsetjenester til den norske befolkninga på Svalbard og alle andre som ferdes på øygruppa. Sjukehuset tilbyr som kjent både legetjenester, sjukepleietjenester, helsestasjonsvirksomhet, skolehelsetjeneste, fysioterapitjeneste, bedriftshelsetjeneste og tannhelsetjenester, samtidig som det er et akuttmedisinsk beredskapssjukehus.

Virksomheten ved sjukehuset ble omprioritert fra 1998 fordi behovet for helsetjenester ble endret og kommunikasjons- og transportmulighetene til Tromsø/Universitetssykehuset i Nord-Norge ble bedret. Man styrket derfor den allmennmedisinske virksomheten og det forebyggende helsearbeidet og reduserte den kirurgiske akuttberedskapen. Per 2000 ble vaktordning/legeberedskap dekket av to allmennleger og én kirurg.

Antallet polikliniske konsultasjoner på Svalbard er høyt i forhold til innbyggertallet. Sjukehuset mener at dette dels skyldes god tilgjengelighet til sjukehuset, dels – selvfølgelig – økende turisttrafikk

Staten dekker som kjent utgiftene for helsehjelp som ytes på Svalbard når pasienten har rett til dekning av utgifter til helsetjenester og sjukepenger etter folketrygdloven. En person som er bosatt på Svalbard, har rett til ytelser fra folketrygden dersom vedkommende var omfattet av folketrygdloven før oppholdet tok til, eller vedkommende arbeider for norsk arbeidsgiver.

Når en pasient med rettigheter i folketrygden blir sendt til fastlandet for behandling, har vedkommende rett til nødvendige helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven og spesialisthelsetjenesteloven så lenge vedkommende oppholder seg på fastlandet.

Formålet med fastlegeordninga er, som representanten kjenner til, bl.a. å bedre kvaliteten i allmennlegetjenesten ved å gi innbyggerne mulighet til å forholde seg til en fast allmennlege over tid, slik at en får kontinuitet i forholdet lege/pasient. For innbyggere som oppholder seg på Svalbard, er slik kontinuitet ivaretatt av de tre legene som til enhver tid er ansatt ved sjukehuset i Longyearbyen. Helsepersonell som arbeider på Svalbard, er ansatt i tidsbegrensede stillinger på to til tre år. Innenfor denne perioden vil det derfor være kontinuitet i legetjenesten uavhengig av listesystem og finansieringsordning. Dette, sammen med god tilgjengelighet til flere typer legetjenester, ser jeg på som viktige trekk ved tilbudet i Longyearbyen. Det forhold at innbyggerne fortsatt står på liste hos en fastlege på fastlandet, er ikke til hinder for en god legetjeneste for innbyggerne på Svalbard. Tvert imot mener jeg at dette representerer en sikkerhet for innbyggerne ved tilbakeflytting til fastlandet.

Av den nevnte stortingsmeldinga framgår det at selv om Longyearbyen har blitt stadig mer lik fastlandet, er dette lokalsamfunnet annerledes, bl.a. når det gjelder befolkningsmessig sammensetning. Longyearbyen sykehus har en spesiell profil med vekt på allmennhelsetjenesten, der nærheten til befolkninga er viktig. Helsetjenestetilbudet ble vurdert å være godt dimensjonert i forhold til befolkningstall og -sammensetning. Også organiseringa av tjenesten ble vurdert å være tilfredsstillende.

Oppsummert kan de som bor på Svalbard, få de legetjenester de trenger, der. De trenger ikke dra til fastlandet for å få lege.

Elisabeth Aspaker (H) [12:49:25]: Jeg vil takke for svaret.

Mye er spesielt på Svalbard, det har statsråden også gjort rede for, men som oss andre blir folk der syke – og det er også slik på Svalbard at innimellom topper det seg. Det jeg er kjent med, er at man da har laget seg en slags arbeidsdeling mellom sykehuset og den private legen som er etablert der oppe. Det er vel også slik at en del av voksenbefolkningen bruker denne private legen fordi en ønsker at den samme legen skal følge en gjennom et sykdomsforløp. Da fungerer jo systemet slik i dag at hvis man oppsøker den legen og ikke bruker sykehuset, og er listeført på fastlandet hos en fastlege, betaler man altså andre takster, og man får ikke den refusjon eller den oppfølging via det norske trygdesystemet som man kunne ha fått.

Jeg vil igjen spørre statsråden om det finnes andre måter å praktisere dette på når folk på Svalbard faktisk velger den private legen som sin fastlege – for befolkningen på fastlandet har jo mulighet til å velge fastlege selv.

Statsråd Sylvia Brustad [12:50:30]: Ja, jeg sjekker gjerne det enda litt nærmere. Men slik jeg hører representanten Aspaker framstille situasjonen, vil jeg si at det jo også er slik på fastlandet, som representanten kjenner godt til, at dersom man velger en privat lege som ikke har avtale med det offentlige, må man betale en høyere egenandel enn hvis man velger et offentlig tilbud. Slik jeg hører det nå bli framstilt, er det jo den samme situasjonen så lenge folk har mulighet til å velge et offentlig tilbud, hvor det er lavere egenandel.

Jeg mener ut fra den kunnskap jeg har om det, at innbyggerne på Svalbard er godt dekket gjennom det tilbudet som er, både offentlig og privat. Så må det være et valg, da, offentlig eller privat, slik det også er på fastlandet.

Elisabeth Aspaker (H) [12:51:19]: Jeg takker for så vidt for svaret, men det prinsipielle her er at vi som bor i Fastlands-Norge, faktisk kan velge fastlegen vår selv. Det prinsippet følger man ikke for den norske befolkningen på Svalbard. Jeg forstår da statsråden slik at selv om det finnes en privat lege der oppe, vil man altså ikke kunne velge vedkommende som sin fastlege – så det gjelder altså et annet prinsipp på Svalbard enn på fastlandet. Medfører det riktighet? Er det rett forstått?

Statsråd Sylvia Brustad [12:51:44]: Det som vel er forskjellen, er at man har færre fastleger å velge mellom på Svalbard enn man har på fastlandet, fordi det ikke er så mange leger tilgjengelig ved Longyearbyen sykehus. Men slik jeg har forstått det, er det en valgmulighet – det er mulig å velge mellom de legene som til enhver tid jobber i Longyearbyen, og den private legen.

Jeg skal gjerne undersøke dette enda nærmere, men i utgangspunktet er det et klart prinsipp fra vår side at så lenge vi har et valgtilbud og et godt offentlig tilbud som dekker det behovet som er, kan vi ikke ha andre regler på Svalbard i forhold til å få dekket legetjenester hos private enn vi har på fastlandet. Men la meg gå en ny runde, bare for å sjekke det helt sikkert.