Gunnar Gundersen (H) [12:29:02]: Dagens interpellasjon gjelder noe som stod svært sentralt under valgkampen i 2005. Spørsmålet om fylte eller tomme svømmehaller opptok folk, og «svømmehallindeksen» ble et begrep. Jeg var en av dem som syntes det var spennende at Arbeiderpartiet torde å gå ut med kampanjen «Vi skal fylle opp!». En skulle ikke ha mye innsikt i problemet for å skjønne at dette løftet ville koste litt. En smårolling med badering rundt livet ved et tomt basseng ble imidlertid et sterkt bilde. Det skapte forventninger. Tilgangen til svømmehaller opptok folk. Det bør oppta Stortinget også. Det skal jeg utdype.
Jeg kunne imidlertid ikke dy meg for å finne ut hvordan det går med Arbeiderpartiets «Vi skal fylle opp!»-løfte fra valgkampen, og kontaktet Norges Svømmeforbund. Der fikk jeg følgende svar: «Vi har ikke tatt noen ny ringerunde, men med sånn nogenlunde telling er det vel et antall mellom 15 og 20 som er enten reåpnet eller åpnet. Imidlertid er det nok også en god del som er stengt. Så summa summarum så er det rundt 200 færre bassenger i dag enn for 10 år siden.» Det er 25 pst. reduksjon og ingen endring siden valget. Det er på tide at Regjeringen tar sin valgkamp på alvor.
Jeg vil i denne interpellasjonen ta for meg årsakene til at svømmehaller bør være på Stortingets agenda. Jeg vil fokusere på skolens behov, på drukning, på helse og generell egenorganisert aktivitet, og til slutt på svømmesportens vilkår som idrett. Svømmeanlegg er dyre for kommunene, det gjelder både investeringsmessig og driftsmessig. Her trakk man opp noen målsettinger i St.meld. nr. 14 for 1999-2000, Idrettslivet i endring – også kalt idrettsmeldingen – og i den påfølgende komiteinnstillingen. Men uten at det følges opp med endringer i rammebetingelsene, blir ikke situasjonen bedre. Jeg håper kulturministeren kan bli med på å diskutere hvordan en skal få til akkurat det.
Vi har læreplaner i skolen som er svært konkrete med hensyn til hva norske elever skal lære. Kompetansemålene er klare både på 4., 7. og 10. årstrinn. Elevene skal ende opp med å kunne «svømme på mage og rygg og dykke» og «forklare og utføre livberging i vann og livbergende førstehjelp». Ifølge en undersøkelse blant 5.-klassinger og deres lærere utført av MMI på oppdrag fra Svømmeforbundet og Redningsselskapet, hadde kun 46 pst. av de spurte hatt svømming. Om denne undersøkelsen er representativ, betyr det i så fall at 33 000 ti år gamle elever pr. årskull ikke har fått noen svømmeundervisning. Svært mange av dem kan ikke svømme. Det er dramatisk. Blant de elevene som hadde fått svømmeundervisning, var det kun 24 pst. som fikk 4 timer pr. måned eller mer.
Når jeg retter dette spørsmålet til kulturministeren og ikke til kunnskapsministeren, skyldes det at anlegg er forutsetningen for handling. Er det ikke svømmebasseng tilgjengelig, kan kunnskapsministeren gjøre lite. Men han kan jo belage seg på spørsmålet.
Det var en stor satsing på svømmebasseng for 30–40 år siden i Norge. Antall barn som ikke kunne svømme, gikk drastisk ned. Det gav utslag på drukningsstatistikken.
I trafikken har vi en nullvisjon, men vi tillater at 2 167 mennesker har druknet de siste 15 år, uten at dette skaper store ramaskrik. Det er 145 mennesker pr. år! At mange barn ikke lærer å svømme, vil kunne gi som resultat at drukningsulykkene øker. Med stor innvandring til Norge blir heller ikke problemet mindre. Vi vet at mange innvandrere trenger spesiell oppfølging på dette området. En nullvisjon er minst like aktuell for drukning som for trafikkulykker. Svømmehallene vi satset på for en generasjon siden, er utslitt. Det trengs en ny satsing.
Svømming er kanskje den helsebringende aktivitet som kan utøves av flest mennesker, enten de er unge, gamle, funksjonsfriske eller funksjonshemmede. Det er 400 000 nordmenn som opplyser at de svømmer for trimmens skyld, og flere ønsker det om de kunne. Undersøkelser viser at det er av de mest populære aktiviteter blant unge og eldre. I svømmehallene er det totalt 20 millioner besøkende i løpet av et år, og det er i stor grad uorganisert aktivitet.
Svømming er en av verdens største idretter, og utøverne der er avhengig av fasiliteter på linje med andre idrettsutøvere. Svømmesporten blir imidlertid stilt overfor helt andre utfordringer enn andre idretter. Idrettens utviklingsmuligheter krever først og fremst en svømmehall i nærmiljøet, deretter må idretten få tilgang uten altfor store kostnader. Her varierer praksis sterkt i kommunene. I sum viser imidlertid undersøkelser at i en idrettshall disponerer den organiserte idretten 98 pst. av tiden, mens en svømmehall disponeres bare 7,4 pst. av tiden av svømmeidretten. Svømmeklubbene driver et betydelig forebyggende arbeid der skolen foreløpig svikter, men deres aktivitet bremses på grunn av mangel på tid. Det trengs satsing på dette.
I St.meld. nr. 14 for 1999–2000 sies det mye bra om en anleggsmasse som skal tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen. Det var enighet om at tilgangen til svømmehaller var viktig, også i små kommuner og på mindre steder. Det ble vedtatt ekstra stimulans til disse, men utviklingen har ikke gått i ønsket retning. Da må man spørre: Hvorfor?
Det holder ikke å henvise til at den rød-grønne regjeringen har bevilget så mye ekstra til kommunene. I sum er kommunene pålesset nye oppgaver som koster mye mer, fra de rød-grønne. Her trengs spesifikke og målrettede tiltak. KUF-komiteens ønske, som oppslaget i Dagsavisen i dag viser vil bli fulgt opp, om at svømmehaller innlemmes i låneordningen, er ett steg, men jeg tror ikke det er nok. Den virkelige bøygen tror jeg ligger i tildeling av spillemidler. Svømmehaller kan etter regelverket motta inntil en tredjedel av finansieringen fra spillemidler. En så stor andel støtte av totalfinansieringsbehovet er imidlertid helt uoppnåelig. Maksimal støtte for en 25 meters svømmehall er en tredjedel av 8 mill. kr, ut fra det jeg har funnet. En slik svømmehall koster i dag minimum 50–60 mill. kr, og i mange tilfeller koster den mer. Maksbeløpet er helt ute av proporsjon med virkeligheten, og støtten som andel av den totale kostnadsrammen blir altfor lav. Det vil være et viktig signal om en innser at svømmehaller er dyre, men at de i et land som Norge er avgjørende for å forebygge drukning og viktig for manges livskvalitet og for folkehelsen. Tar kulturministeren tak i dette, vil han kanskje oppleve at det ikke bare er stekt valgflesk som sitter igjen etter ham på dette området. Tar en tak i denne begrensningen, vil kommunene oppleve det som en stor stimulans.
Det er på tide at Regjeringen viser at den mente alvor med sin kampanje «Vi skal fylle opp!». Dette vil koste litt, men Regjeringen kan fortsatt unngå lukten av stekt valgflesk. Vi trenger kanskje en nullvisjon når det gjelder drukning, for å få fart på anleggssiden. Jeg håper kulturministeren tar utfordringen på alvor.
Statsråd Trond Giske [12:37:46]: Jeg er helt enig med interpellanten Gundersen i at svømming er viktig for fysisk aktivitet, rehabilitering og opplæring. Svømming er en aktivitet som mange har stor nytte og glede av. Derfor er det viktig med tilrettelegging i form av anlegg som gir et godt tilbud til alle som ønsker å svømme. I tillegg er det også slik at svømming er en av de få egenskapene man faktisk kan dø av ikke å beherske, så det er også en viktig dimensjon med livredning – situasjoner som vi så altfor ofte kommer opp i i Norge, dessverre.
Innledningsvis vil jeg understreke at representantens spørsmål berører flere departementers ansvarsområder. Læreplaner og krav til svømmeopplæring ligger under kunnskapsministerens ansvarsområde, mens ansvaret for idrett og statlige tilskudd til idrettsanlegg ligger hos kultur- og kirkeministeren. Videre har kommunene en viktig rolle og et selvstendig ansvar på begge disse områdene. De rammene som kommunalbudsjettene legger, har selvsagt også stor innvirkning.
Dette stiller krav til en felles innsats fra ulike sektorer og bruk av en kombinasjon av virkemidler. Regjeringen har tatt det på alvor og har iverksatt tiltak innenfor flere sektorer, noe som jeg vil komme tilbake til etter at jeg har besvart første del av representantens spørsmål.
Første del av spørsmålet gjelder oppfølging av ambisjonene for svømmehaller i St.meld. nr. 14 for 1999-2000, Idrettslivet i endring, som ble behandlet under den forrige Stoltenberg-regjeringen.
I idrettsmeldingen markeres en sterkere prioritering av enkelte idrettsanlegg, bl.a. de anleggene som brukes av flest mennesker. Svømmeanlegg er én av flere typer anlegg som trekkes spesielt fram.
Svaret på spørsmålet er kort: Ja, jeg mener at ambisjonene for svømmehaller som kom til uttrykk i idrettsmeldingen, er fulgt opp når det gjelder den idrettspolitiske delen. Tallenes tale er i denne sammenheng klar: Som det står i idrettsmeldingen, ble det tildelt 155 mill. kr fra spillemidlene til investeringer i svømmeanlegg i perioden 1988–1998. Det tilsvarte 6 pst. av samlede tildelinger til ordinære idrettsanlegg i denne perioden.
I perioden 1999–2006 har det vært en kraftig økning i tildelinger fra spillemidlene til investeringer i svømmeanlegg. I denne perioden ble det fordelt mer enn 450 mill. kr til nybygg og rehabilitering av svømmebasseng. Det tilsvarer 15 pst. av samlede spillemiddeltildelinger til ordinære idrettsanlegg i denne perioden, dvs. over en dobling av andelen som går til svømmeanlegg.
I tråd med hva som ble lovet i idrettsmeldingen, har det altså vært en kraftig, reell prioritering av svømmeanlegg gjennom fordelinger fra spillemidler til idrettsanlegg.
Nå er det viktig å understreke at spillemiddelordningen er basert på søknader når det gjelder anlegg. Dermed er det først og fremst kommunene som skal få æren for at økningen i tildelte spillemidler har tilfalt svømmebasseng. Det er den lokale prioriteringen som har ført til dette resultatet. Departementet har videre hevet tilskuddssatsene for svømmebasseng betydelig de siste årene. Dette er i tråd med løftene i idrettsmeldingen og har bidratt til den sterke økningen i utløste midler til svømmeanlegg de siste årene. I tillegg er det også lagt spesielt til rette for store anlegg, med ekstraordinære tilskudd til dem.
Representantens andre spørsmål er om jeg er fornøyd med rammene for de økonomiske virkemidlene til svømmehaller i Norge. Til det vil jeg si følgende: Regjeringspartiene er svært klar over at befolkningen i en del av landets kommuner ikke har et tilfredsstillende svømmetilbud. Derfor ble det også, som representanten har påpekt, en del av valgkampen i 2005. Vi mente det er viktigere å sørge for den type velferdstiltak – infrastruktur og grunnleggende tilbud til befolkningen – enn å sørge for enda større skatteletter og reduksjon i offentlige budsjetter. Vi har tatt grep som samlet sett har skapt gode forutsetninger for å forbedre situasjonen ved landets svømmebasseng.
Det økonomiske virkemiddelet i min portefølje i denne sammenhengen er spillemidler til idrettsformål. Som vi har sett, har stadig flere av disse gått til bygging og rehabilitering av svømmebasseng.
Det er viktig å være klar over at tilskudd fra spillemidlene er forbeholdt investeringer i idrettsanlegg. Kostnadene til drift av idrettsanlegg er et kommunalt ansvar og ligger helt utenfor spillemiddelordningen. I mange tilfeller er det vel driftskostnadene som kommunene opplever som mer problematisk enn selve investeringskostnaden.
Den nåværende regjeringen har økt overføringene til kommunene med 12,5 milliarder kr på to år. Vi ser at dette får effekt for den idrettslige infrastrukturen. I flere kommuner har bedre økonomi gitt muligheter til å gjenåpne stengte basseng. Bare i løpet av 2006 er 25 basseng som tidligere var midlertidig stengt, gjenåpnet. Og man kommer ikke utenom at så lenge disse bassengene er kommunale – og det tror jeg det er en bred enighet om at de fortsatt skal være – er det den generelle kommunale økonomien som avgjør om gjenåpning av basseng blir prioritert, mot sykehjem, hjemmehjelp, ekstra lærere eller andre viktige velferdstiltak i kommunene. Så den helt klare retningsendringen i å si nei til skattelette og ja til bedre kommunerammer er det viktigste grunnlaget for at kommunene skal kunne gjøre jobben med å gjenåpne og igjen fylle vann i bassengene.
Så ser vi også på andre muligheter for å kunne hjelpe kommunene, i tillegg til de generelle rammene. En mulighet er det eksisterende tilbudet om rentekompensasjon for skolebygg. Under denne ordningen kan kommunene søke om å få dekket renter av investeringer i skolebygg av staten. Kunnskapsdepartementet er faglig ansvarlig for ordningen, mens budsjettansvaret tilligger Kommunal- og regionaldepartementet. Dette er en ordning jeg kjenner svært godt, siden det i sin tid var jeg som utdanningsminister som foreslo den. Vi foreslo at det skulle brukes 15 milliarder kr over åtte år. Det har gått raskere enn forventet, og i årets budsjett er ordningen utvidet med 2 milliarder kr – altså 2 nye milliarder som blir fordelt til kommunene. Mange kommuner har benyttet seg av denne muligheten. Forskriftene tilsier at også bygging av svømmebasseng som er tilknyttet skolen, kan inngå i ordningen. Dette har kommunene visst å benytte seg av. På den måten vil enda flere kommuner få forutsigbare og gunstige vilkår for investeringer i svømmebasseng.
Så har Regjeringen selvsagt fått med seg at i innstillingen fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til Stortinget heter det:
«Komiteen merker seg at rentekompensasjonsordningen for oppussing av skolebygg har vært svært vellykket, og viser til videreføringen og forsterkingen av denne ordningen.»
Jeg har også lagt merke til at komiteen ber om at Regjeringen vurderer en framtidig utvidelse av ordningen til å gjelde svømmehaller som ikke er tilknyttet skoler, men som brukes i undervisningssammenheng. Det er klart at en del av de aller minste bassengene, la oss si de som er mindre enn 12,5 meter lange, tilknyttet skolebygg, som var opplæringsbassengene i gamle dager, ikke bestandig er hensiktsmessig å gjenåpne. Mange kommuner velger i stedet å bygge et sentralanlegg som brukes av alle skoler, og befolkningen generelt, kanskje i tilknytning til et større badeanlegg. Vi jobber nå med å se på hvordan vi kan følge opp disse merknadene fra Stortinget. Det ligger under Kunnskapsdepartementet. Det er der man vurderer hvordan man nå skal gjennomføre dette.
Mitt svar til representanten er altså at jeg er godt fornøyd med hva denne regjeringen har gjort for å bedre de økonomiske rammevilkårene for investering og drift av landets svømmebasseng. Jeg er imidlertid ikke fornøyd før tilgjengeligheten er slik at alle som ønsker det, har et godt svømmetilbud. Dette er et mål å strekke seg etter. Men jeg er trygg på at de grepene Regjeringen har tatt, vil bedre tilgjengeligheten til svømmebasseng og dermed fremme svømmeopplæring, rehabilitering og fysisk aktivitet for både barn, ungdom og voksne.
Gunnar Gundersen (H) [12:46:46]: Jeg takker kulturministeren for svaret. Jeg er veldig glad for at man jobber med dette, noe annet ville jo overraske, i og med at det vel var en enstemmig komite som stod bak denne henstillingen.
Jeg tror, som kulturministeren i og for seg var inne på, dette er et tverrdepartementalt ansvar. Det berører mange departementer. Vi har læreplaner i skolen som åpenbart ikke kan fylles. Det er klart at det ikke er kulturministerens ansvar direkte, men det er kunnskapsministerens. Så det kunne vært interessant om man faktisk tok dette opp på et tverrdepartementalt plan og diskuterte tiltak over hele spekteret.
Jeg er glad for å høre at han føler at man har gjort en del, men at man ikke er fornøyd – her er det mye igjen. Men den evinnelige diskusjonen om skattepolitikk og overføring til kommunene kan vi jo alltid komme tilbake til nesten i enhver sak her i salen. Jeg ville bare poengtere at der har vi helt forskjellige innfallsvinkler. Vi mener at en skattepolitikk som lemper på belastningen for folk, fører til økt verdiskaping og dermed høyere skatteinntekter på sikt, sånn at vi frigjør midler til også denne type satsing derigjennom. Jeg vil poengtere at når man har sittet med forskjellige saker i Stortinget, har man jo også sett hvilke oppgaver som er fulgt opp med den ekstra tildelingen til kommunene. Hvis man summerte det, tror jeg faktisk oppgavene er mye større enn pengene som har fulgt med. Men jeg tror ikke vi skal dra den videre.
Selvfølgelig har vi det kommunale selvstyret her. Det er kommunene som må gjøre jobben. Man må sentralt legge til rette for at de skal gjøre jobben skikkelig. Og der ser vi at resultatene ikke er bra. Jeg er enig med kulturministeren i at vi skal ikke bare telle svømmebasseng, for det er en god del svømmebasseng som åpenbart aldri egentlig er hensiktsmissig å åpne igjen. Og det kan være at man har mange 12,5 meters svømmebasseng spredt rundt omkring i kommunene som det nå er mye bedre at man erstatter med et nytt 25 meters basseng, eller sågar 50 meters basseng. Men da må man innse at det koster vanvittig mye penger. Det er store investeringer for kommunene. Og det er vel det vi i og for seg ser, ved at det har gått mye mer penger fra spillemidlene til svømmehaller, men likevel hjelper det ikke på totalbildet rundt omkring. Det er altfor mange som ikke har tilgang til svømmehall. Det er altfor mange som ikke får svømmeopplæring som forutsatt, og dermed kommer drukningsulykker og den type problematikk. Her er det viktig å ha fokus framover.
Statsråd Trond Giske [12:49:50]: Jeg er veldig glad for den brede tilslutningen som særlig da Arbeiderpartiet får for sine valgkampsaker. Dette var jo noe vi snakket veldig mye om i 2005-valgkampen, at kommunene mangler ressurser for å få gjort dette. Men svaret var jo at nei, kommunene hadde nok ressurser, det var bare ikke effektivt nok, det var ikke privatisert nok, eller det var ikke rasjonalisert nok. Vi mente at det måtte en omlegging til – og pengene må tas fra et sted. Nå skal jeg ikke gjøre dette til en diskusjon om å bruke mer oljepenger. Men bare tenk på situasjonen for en kommune som er i et pressområde, og som ønsker å ruste opp svømmehallen. Vel, man må finne rørleggere, snekkere, elektrikere, murere og håndverkere, som alternativt kan være veldig opptatt med å legge varmekabler i oppkjørselen til landstedet til disse folkene som har fått de store skattelettene. Det er rett og slett mangel på fagfolk til å få gjort jobben. Vi merker jo det nå når vi bygger opera. Enkelte aviser har hatt store oppslag om at kostnadene har blitt større enn beregnet, ikke fordi det er overskridelser i prosjektet i seg selv, men fordi prisveksten i denne bransjen er sterkere enn i andre bransjer. Derfor må nok en regjering finne de pengene som bl.a. skal gå til oppussing av svømmebasseng, ansettelse av badevakter, vaktmestere og hva det nå er, et sted. Vi må ha en helhetlig økonomisk politikk. Og da er det viktig å vri pengene fra bl.a. skattelette til en solid kommuneøkonomi der man kan gjennomføre dette, ikke bare i det brede, i frie midler som kommunene kan bruke, men vi må også se på mulige øremerkede ordninger, enten via idrettsmidler eller gjennom låneordninger for skolebygg og eventuelt også endringer i de forskriftene, hvis det nå lar seg gjøre. Dette vil jo være budsjettsaker, så det vil selvsagt bli behandlet i bred, samlet regjering, og så vurdert i den sammenhengen, nettopp for å få til en helhetlig økonomisk politikk.
La meg også si noen ord om at den viktigste kilden for øremerkede tilskudd til svømmehaller er jo idrettsmidlene fra tippingen. Det vi gjør med tipperegimet vårt – vi rydder opp i andre spill – er å sørge for at Norsk Tipping beholder sin posisjon, og at de får utvikle sine spill som førte til at man i 2006 satte ny omsetningsrekord i Norsk Tipping – omsetningen økte med en halv milliard. Det fører til 50 nye millioner på anleggssiden fra idrettsmidlene, som igjen vil komme svømmebasseng og svømmeanlegg til gode. Så den helhetlige spillpolitikken som vi fører, er også med på å legge grunnlaget for at kommuner rundt omkring i landet kan få bygd ut ulike idrettsanlegg, inkludert svømmeanlegg.
Jeg synes nullvisjonen er en strålende idé. Vi vet at det også er en del drukningsulykker som er knyttet til alkohol/rusmiddelmisbruk, så vi har et langt lerret å bleke for å nå den nullvisjonen – ikke bare bygge opp svømmeanlegg og ha svømmetrening, men føre en helhetlig politikk som bidrar til en slik visjons gjennomføring.
Eirin faldet hadde her overtatt presidentplassen.
Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:53:15]:Det er gledelig at representanten Gunnar Gundersen tar opp en sak om svømmehaller og deres mange positive sider for så mange mennesker – for det er jeg helt enig med interpellanten i. Men det er også overraskende at det er en representant fra partiet Høyre som tar opp temaet her i stortingssalen. Min erfaring fra kommunestyresalen er helt forskjellig. Som regel har ikke svømmehaller hatt noen stor stjerne hos det partiet, så all ros til representanten Gundersen.
Da svømmehallen i min hjemkommune fikk en stor skade midt i et budsjettår, under det jeg velger å kalle den store kommuneøkonomikrisen, hadde vi som representerte flertallet, nesten ikke lyst til å diskutere reparasjoner. Vi visste at det ville bli satt opp mot mange gode saker innenfor eldreomsorg og skole. Men vi tok det opp. Og vi reparerte skadene, fordi vi visste at det ellers ville ha vært kroken på døra også for vår svømmehall – og det ville vi ikke, nettopp fordi vi syntes at svømmehallen representerte så mye bra, både for elevene i skolen og for de mange andre som benyttet svømmehallen etter skoletid.
I den nye læreplanen for grunnskolen er det satt konkrete læringsmål for svømming. Det vil være en utfordring for de kommunene som faktisk har stengt sine svømmehaller, eller har svært dårlig standard på disse. I forbindelse med budsjettvedtaket før jul gav da også en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomite – som vi har hørt tidligere – uttrykk for bekymring over standarden rundt omkring. Komiteen bad Regjeringen vurdere å inkludere midler til oppussing og nybygging av svømmehaller som brukes i undervisningssammenheng, i en framtidig videreføring av rentekompensasjonsordningen for skolebygg, dette ut fra en klar erkjennelse av at dette er viktige anlegg med tanke på gjennomføringen av Kunnskapsløftet og ambisjonene vi har om mer fysisk aktivitet i skolen. Det er derfor gledelig å lese i Dagsavisen i dag at Regjeringen også innfrir på dette området. Statsråden bekrefter da også at det jobbes med saken.
Flertallet i komiteen viste også til at kommunene får en økning på 3,65 milliarder kr i sine frie inntekter i år, og at de utover dette beløpet fikk en ekstra skatteinngang i fjoråret på ca. 2,5 milliarder kr. Uansett hva representanten Gundersen måtte mene om det, representerer dette penger slik at kommunene blir i stand til å gjøre noe også med de svømmehallene som er stengt. Ikke minst de ekstra skatteinntektene, som er en engangsinntekt, må kunne brukes til investeringer i kommunale bygg, både til nybygg og til renovering av eksisterende bygningsmasse, for det er et stort etterslep på området i alle norske kommuner. Det gjelder for alle typer bygg, men kanskje aller mest innenfor skolesektoren og eldre kulturbygg. Jeg tror at kommunene vil prioritere både skolebygg og svømmehaller, nå som økonomien bedrer seg.
For å komme tilbake til egen hjemkommune: Jeg ser nå at totalrenovering, eventuelt bygging av en ny svømmehall, har kommet inn på investeringsbudsjettet. Svømmehallen fra ca. 1970 er godt vedlikeholdt, men er umoderne etter tidens standard, ikke minst med tanke på mulige enøktiltak. Når kommuneadministrasjonen har gjort sine mange utredninger og kostnadsoverslag, som er nødvendig før kommunestyret fatter sitt vedtak om renovering/nybygg, vil den selvfølgelig også søke om spillemidler, for svømmehallen er også en idrettsarena. Og i forrige uke leste jeg i lokalavisen at kommunens svømmeklubb igjen var på bena og hadde arrangert klubbmesterskap. Også svømmeklubbene blir optimister når de ser at kommunen igjen satser på svømmehallen. Det lover godt for svømmesporten i mitt lokalmiljø.
Men nettopp den kommunale tregheten som er der ved investeringer i bygg og anlegg, gjør jo sitt til at det tar tid før kommuner som har stengt sine svømmehaller, eller har nedslitte anlegg, igjen kan fylle vann i bassengene. Jeg har vondt for å tro at det bare er min hjemkommune som har oppfattet de klare signalene fra den rød-grønne regjeringen om å fylle opp bassengene med vann, når den kommunale økonomien har bedret seg så kraftig som den har gjort det siste året. Får vi også på plass en rentekompensasjonsordning for lån til renovering/nybygg av svømmehaller, vil det helt sikkert også stimulere til innsats.
Jeg ønsker å være ambisiøs på vegne av svømmehallutbyggingen i Norge. Det gjør også kulturministeren. Det gir oss alle god grunn til å være optimister – også representanten Gundersen, som så riktig skriver at «svømmebasseng er viktig for fysisk aktivitet, rehabilitering og opplæring». Og som han også peker på, er det en fysisk aktivitet mange kan drive med, «og der fysisk funksjonshemning heller ikke er et hinder».
Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:58:37]: Representanten Gunnar Gundersen tar i dag opp en meget interessant problemstilling.
Undertegnede har hatt gleden av å sitte i et kommunalt kulturutvalg i hele tolv år – med ansvaret for tre bad, eller svømmehaller, to helårs innendørs badeanlegg og et stort utendørs. Dette er en krevende øvelse, som mange kommunepolitikere til daglig må bryne seg på. Bad kan være dyre i drift, teknisk utfordrende – og spesielt utfordrende når de begynner å bli gamle. I min hjemkommune var to av de tre badene relativt gamle.
Det er også interessant å se på de rent prinsipielle sider ved denne saken. Er det en offentlig oppgave å eie og drive bad i 2007? For la oss si 80 år siden, i 1927, var svaret trolig ja, for mange hadde ikke bad hjemme, og det var en klar helsegevinst at folk fikk vasket seg innimellom. I 2007 kan jeg strekke meg så langt som å si at det offentlige bør bidra med svømmeopplæring for barn og unge og idrettslig aktivitet, svømming og vanngymnastikk som helsefremmende tiltak overfor syke og eldre som trenger dette.
Det at det offentlige har et ansvar for eller bør bidra til noe, er for Fremskrittspartiet ikke det samme som at det offentlige bør eie og drive et tiltak. Svømmehaller og badeanlegg kan utmerket godt overlates til private driftere, og det offentlige kan kjøpe tid eller subsidiere besøk for de gruppene som trenger det.
Vi har også sett eksempler på at kommunepolitikere ikke er de som er best egnet til å styre denne typen virksomhet. Det å drive en svømmehall eller et badeland er pr. i dag mer enn bare å ha ansvaret for noen garderober og et svømmebasseng. De er ofte tilknyttet SPA-virksomhet, velvære, trening osv. Det er snakk om relativt kompliserte forretningsmodeller.
Når dette er sagt, må jeg si at selvfølgelig er kommunepolitikernes mulighet til å prioritere svømmeopplæring, svømmeidrett og vanngymnastikk som helsetiltak for syke og eldre avhengig av kommunens økonomi. Fremskrittspartiet deler bekymringen for kommuneøkonomien. Vi har derfor foreslått 1,5 milliarder kr mer til kommunene enn det Regjeringen har fått vedtatt. I og med at statsråden var fornøyd med Regjeringens satsing, går jeg ut fra at han ville ha vært svært fornøyd om Fremskrittspartiets forslag hadde vunnet fram i denne saken.
Helt til slutt: Når det gjelder barn og ungdom, er selvfølgelig svømmeopplæring svært viktig i et land som Norge med en lang kystlinje, med fjorder, med elver og med vann rundt omkring i innlandet vårt. Problemet med et høyt antall drukningsulykker er blitt påpekt tidligere i debatten. Dette er selvfølgelig noe som også bekymrer Fremskrittspartiet.
Det offentlige bør ha et våkent øye med svømmeopplæringen for barn og unge. Men jeg kan ikke fri meg fra også å legge vekt på det ansvaret enhver forelder har for å gjøre sitt barn kjent med det å svømme og det å forholde seg til vann. Slik at i tillegg til den innsatsen det offentlige gjør i forbindelse med svømmeopplæring for barn og unge, bør det tas initiativ av foreldrene. Det tror jeg er svært viktig.
Fremskrittspartiet er positivt til å vurdere dette med maksimumsbeløp som ligger i tippefinansieringsordningen. Vi ser også positivt på de signaler som statsråden kommer med, med hensyn til justering av de øvrige ordninger som påvirker kommunenes muligheter på dette området.
May Hansen (SV) [13:03:36]:Jeg vil takke interpellanten for å fokusere på et viktig tema. Jeg syns selvfølgelig man skal lære å svømme på skolen i Norge – et land med en så langstrakt kyst. Det er helt riktig, som interpellanten sier, at svømmebasseng er viktig for fysisk aktivitet, rehabilitering og opplæring. Svømming er en av de fysiske aktivitetene som de fleste kan delta i, selv om man er funksjonshemmet, ung eller gammel.
Man har konkrete læringsmål for svømming i de nye læreplanene. Derfor er det helt riktig at det i kommunene må legges til rette for at barn skal få svømmeundervisning på skolene. Jeg kommer selv fra Østfold, som er et fylke med mye kyst. Vi har hatt mange tragiske drukningsulykker med barn de siste åra. Hvis man ikke kan svømme, kan man dø av det, som også statsråden var inne på. Derfor er det så viktig at vi får dette på plass i norsk skole.
Én ting er nye svømmehaller – det var statsråden helt klar på, og han redegjorde godt for hva denne regjeringa har gjort, og hvilken økning det har vært av spillemidler til svømmehaller – men det fins også veldig mange svømmehaller som fortsatt er tomme, som ikke er 12,5 meter, men som faktisk er fysisk bra nok til å kunne brukes. Jeg er helt enig i det statsråden sier, at kommunene har et stort ansvar for å legge til rette for svømmeundervisning, for å fylle disse bassengene og for å rehabilitere de brukbare bassengene som fins rundt omkring. Det mener jeg at Regjeringa har vært helt klar på ved å bedre kommuneøkonomien. Det har gitt kommunene mulighet til å prioritere barn og unge og også prioritere å fylle opp svømmebassengene. Denne regjeringa gikk til valg på at svømmebassengene skulle fylles opp.
Med den forbedrede økonomien som nå er i kommunene, mener jeg at kommunene i større grad også må ta et ansvar. Som flere har vært inne på, må det gjøres en innsats på flere ulike sektorer og på tvers av departementene, for det er mange som har et ansvar.
Helt til slutt vil jeg si at når det gjelder drukningsulykker, er dette med nullvisjon en viktig målsetting. Som statsråden var inne på, er det mange ulike årsaker til drukningsulykker. Men jeg syns det er en god målsetting å ha, og SV støtter den. Jeg mener at denne regjeringa har gjort veldig mye for å komme i mål. Vi har en lang vei å gå framover, men flere statsråder jobber med dette, i ulike departementer. Det er helt klart at dette er et satsingsområde for denne regjeringa.
May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:07:32]: Levekårsundersøkinga frå 2004 viser at sju av ti nordmenn trener eller mosjonerer minst éin gong i veka, mens berre éin av dei ti aldri trener eller mosjonerer. Mest populært er det å gå raske turar, dernest kjem sykling og skiturar. Det er flest frå dei tettbygde stroka, og spesielt frå Oslo og Akershus, som trener innandørs aktivitetar, som aerobics, styrkjetrening og symjing. Undersøkinga viser at dette bl.a. kjem av tilgjengelegheita på treningsstudio, innandørs treningssalar og symjehallar.
Det er viktig at barn lærer å symje, uavhengig av kor i landet dei veks opp. Ei undersøking frå Utdanningsforbundet viser at 38 000 skuleelevar på 200 skular ikkje har symjeundervisning. At halvparten av norske tiåringar ikkje kan symje, betyr at desse barna ikkje har ei basisferdigheit og i tillegg har større risiko for å drukne dersom dei fell i vatnet. For å gi barn og ungdom eit mangfaldig aktivitetstilbod er det viktig å sikre at alle kommunar har fleirbrukshallar og symjehallar.
Mange av dei små og store bassenga rundt omkring i fylka er finansierte i ein spleis mellom kommune, idrettslag og spelemidlar. For å få fleire basseng i drift vil Regjeringa ifølgje dagens oppslag i Dagsavisen tilby kommunane rentefrie lån. Det vil i så fall vere ei oppfølging av ein tverrpolitisk merknad frå kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen i samband med budsjettbehandlinga. Det vil vere bra. Rentefrie lån har vist seg å ha god effekt både når det gjeld oppussing av skular, og når det gjeld oppussing av kyrkjebygg.
I tillegg bør det satsast på Offentleg Privat Samarbeid, OPS. Marienlyst i Drammen har nyleg fått eit nytt symjeanlegg som resultat av eit OPS-prosjekt. Bruk av OPS som finansierings- og avtaleform gjer at kommunane også kan overlate ansvaret for drift og vedlikehald av symjeanlegga så lenge som i 25 år. Det gir føreseielege rammer for kommunane og kan setje fortgang i utbygginga av nye anlegg og opprustinga av gamle.
Idretten er ein stor folkebevegelse som samlar barn, unge og vaksne til positiv livsutfalding i ulike aktivitetar. Idretten skaper velvære og glede og er dessutan viktig for folkehelsa. Kristeleg Folkeparti vil derfor leggje til rette for at flest mogleg blir gitt moglegheit til å utøve idrett og fysisk aktivitet.
Idrettslaga er viktige fellesarenaer i lokalmiljøet. Kristeleg Folkeparti støttar tilskotsordninga som er retta mot å styrkje idretten som ein viktig faktor for å skape lokal tilhøyrsle og sosial integrasjon. Kristeleg Folkeparti vil prioritere tilbod til barn og unge. Gjennom tilskotsordningane må idretten stimulerast til å innlemme ulike grupper i sine aktivitetar. Gjennom idrett er innvandrarar på ein god måte aktive deltakarar i lokalmiljøet og i viktige fellesskap.
Idrettsanlegg er ein viktig del av infrastrukturen for å gi barn og unge gode oppvekstvilkår. Det må satsast på lokale idrettsanlegg som sikrar eit mangfald av aktivitetar, og som er tilgjengelege for eit breitt spekter av lag og organisasjonar. Gjennom dette får flest mogleg unge moglegheita til å drive med idrett og fysisk aktivitet.
Anleggsstøtta har vore ei viktig tilskotsordning. Tilskot til anlegg er veldig viktig for det enkelte idrettslaget og den enkelte kommunen. Det er viktig for eit lokalt idrettsarbeid, det er viktig for folk flest, og det er viktig for uorganiserte barn og unge.
I Noreg er det lang tradisjon for å sjå samanhengen mellom breidde- og toppidretten. Kristeleg Folkeparti meiner at statlege tilskot til organisert idrett i hovudsak er meint å understøtte den frivillige, medlemsbaserte idretten, slik at ein kan oppretthalde og utvikle eit godt aktivitetstilbod, primært på lokalt plan. Statens tilskot til toppidrett er viktig på grunn av rolla som førebilete og kulturell identitetsskapar. Interessa i befolkninga er stor og gir mange felles fokuseringar på tvers av alder og interesser elles. Vi treng både toppidretten og det som skjer på grasrotplanet.
Sjølv om mange kommunar har trong økonomi, vil det alltid vere lønsamt for fellesskapet å satse på førebyggjande verksemd. Å leggje ned verksemd som sørgjer for fysisk aktivitet, sosial aktivitet, idrettskonkurransar, trening og ikkje minst symjeopplæring, vil fort bli veldig kostbart for eit lokalsamfunn. Eg håpar derfor at spelemidlar, rentefrie lån og OPS kan gi mange kommunar incentiv til å ruste opp symjeanlegga sine, slik at det ikkje blir så mange tomme symjehallar som det er rundt omkring i dag, og at vi òg får fylt vatn i fleire av desse – til glede for små og store.
Erling Sande (Sp) [13:12:47]: Senterpartiet har i lengre tid peika på behovet for å vri politikken frå reparasjonstiltak til førebyggingstiltak. Dersom vi berre skal reparere skadar når dei oppstår, anten det er i form av ulykker, i form av helseplager eller i form av kriminalitet, kjempar vi ein kamp som over tid vil krevje ein nærast uendeleg tilgang på ressursar. Men dersom den grunnleggjande fokuseringa til kvar tid i all politikk er å førebyggje dei hendingane og den utviklinga vi ynskjer å unngå, sparar vi ikkje samfunnet berre for store summar, men vi sparar òg innbyggjarane for mykje liding, og vi er med på å byggje eit betre liv for innbyggjarane våre.
Interpellanten viser til den viktige arenaen symjebassenga er for born som skal lære seg gode symjekunnskapar. Som innbyggjar i ein kyst- og fjordkommune veit eg litt om kor avgjerande symjekunnskapane er, ja, det kan vere det som er forskjellen mellom liv og død i visse situasjonar.
Symjebassenga har òg andre viktige funksjonar. Rehabilitering er eitt døme, og i lag med andre idrettsanlegg er symjebassenga ein viktig arena for eit av dei viktigaste førebyggingstiltaka i vår tid, nemleg fysisk aktivitet. Vi er stadig mindre i bevegelse, og det viser att på kroppane våre og på helsebudsjetta. Det er ei stor utfordring å leggje til rette for meir fysisk aktivitet både i fritida, på skulen og på arbeidsplassen. Vi må leggje meir innsats i å planleggje samfunnet slik at det er rom for fysisk aktivitet, og slik at det er lagt til rette for at vi kan vere fysisk aktive på veg til og frå dei ulike stadene der vi er i løpet av ein dag.
Det er i dei tidlege fasane av livet ein legg seg til ulike vanar, og eit positivt forhold til fysisk aktivitet i barne- og ungdomsåra vil derfor kunne føre til at ein er meir fysisk aktiv seinare i livet. Difor har det vore viktig for Senterpartiet å få meir fysisk aktivitet inn i skulen og å sikre gode ordningar til utbygging av idrettsanlegg rundt om i landet, som t.d. tippemiddelordninga. Tilgangen på symjehallar og andre idrettsanlegg er sjølvsagt viktig, og med tilgang må vi òg ha med oss at for mange er prisnivået ein viktig faktor for om ein har tilgang til eit idrettsanlegg eller ikkje. Det er etter Senterpartiet sitt syn difor viktig å tilretteleggje for at born og unge ikkje blir stoppa av eit høgt prisnivå når dei oppsøkjer ulike idrettsanlegg.
Senterpartiet deler engasjementet til interpellanten i denne saka, men det må vere lov å påpeike at når representanten Gundersen i dag står på talarstolen og argumenterer for symjebasseng, beveger han seg sjølv og partiet ut på djupt vatn, for å bruke ein relevant metafor. Eit heilt sentralt verkemiddel for å sikre god tilgang på basseng rundt om i landet er kommuneøkonomien. Den stramme kommuneøkonomien Høgre stod for i den førre perioden, gjorde at mange kommunar rundt om i landet ikkje hadde moglegheit til å ruste opp symjebasseng eller tilby god nok symjeundervisning. Det er nærliggjande å peike på den Høgre-styrte kommunen Hornindal som eksempel, der elevane måtte ha symjeundervisninga si i Hornindalsvatnet.
Det er difor ikkje nok av representanten Gundersen å ha fromme målsetjingar på dette området. Han og partiet Høgre må òg vere villige til å prioritere dei midlane som skal til for at dei som treng basseng, anten til opplæring, rehabilitering eller fysisk aktivitet, har anlegg å gå til. Det har Høgre ikkje vore, og når det blir påpeika, forsvarar representanten Gundersen seg med at dei prioriterer skattelette framfor fellesskap gjennom kommuneøkonomien, og det gir meir pengar til fordeling på sikt. Då skulle ein tru at etter fire år med Høgre i Kommunaldepartementet, og etter fire år med prioritering av skattelette framfor fellesskapet, skulle pengane etter kvart ramle inn, slik at kommunane fekk prioritert symjebassenga. Men på slutten av den førre perioden hadde det ikkje skjedd noko lyft for symjebassenga rundt om i kommunane, snarare tvert imot. Eg er glad for at Senterpartiet ikkje berre er engasjert i dette spørsmålet når det dukkar opp ein interpellasjon i Stortinget, men at vår regjering har ført ein politikk som gjer at fleire innbyggjarar, i alle fall i mitt fylke, har fått tilgang til eit symjebasseng etter det siste regjeringsskiftet.
Anders Anundsen (FrP) [13:17:33]: Jeg har generelt ikke noe behov for å forsvare den forrige regjeringen, men på den foregående taleren hørtes det i hvert fall ut som om den nye regjeringen har bidratt med store summer til å bygge opp svømmehaller i dette landet. Det er rett og slett feil. Riktignok har man forsøkt å bedre kommuneøkonomien, men hvordan pengene brukes, er fortsatt et kommunalt anliggende.
Kommunale svømmehaller ble en viktig sak under valgkampen i 2005. Profilerte arbeiderpartipolitikere med utslåtte armer stod i tomme svømmebasseng og fortalte at det var den borgerlige regjeringens skyld at svømmebassengene stod uten vann. Løsningen var klar: Et regjeringsskifte ville få vannet til å flyte fritt i landets svømmehaller igjen.
Det er faktisk mange som bare husker to ting fra forrige valgkamp. Det første er full barnehagedekning innen 2007, ellers går Kristin Halvorsen ut av norsk politikk. Det andre er at regjeringspartiene, de som nå sitter i regjering, gikk god for at det skulle være vann i svømmebassengene etter et skifte. Stoltenberg lovte riktignok ikke å gå av dersom vannet uteble, og det er kanskje årsaken til at satsingen på og tiltakene for svømmehaller og svømmeundervisning langt på vei har uteblitt.
Våren 2005 ble det foretatt en undersøkelse av Norges Svømmeforbund som viste at 200 svømmehaller var stengt. Det er stor variasjon mellom fylkene. I Telemark var 14 av 35 svømmehaller stengt, i Sogn og Fjordane var 18 av 39 stengt, og i Møre og Romsdal var 26 av 56 svømmehaller stengt. Hvor mange av disse er stengt i dag? Jeg regner med at statsråden kan komme med konkrete tall for hvor langt Regjeringen har kommet i sin iver etter å åpne svømmehaller. Jeg regner med at statsråden ikke en gang til gjentar standardsvaret om at alle problemer er løst fordi kommunene har fått bedre økonomi. Det er en noe slitt frase, som i hovedsak gir et helt innholdsløst innblikk i virkeligheten.
Min eldste sønn tok svømmeknappen i forrige uke. Det var et stort øyeblikk, og han svømte helt ut til dypet og tilbake igjen, som han sa. Jeg er glad for at den skolen min sønn går på, tilbyr svømmeopplæring. Men det er grunn til bekymring når nesten én av ti elever ikke har noe som helst tilbud om svømmeopplæring via skolen sin, og når 50 pst. av tiåringene ikke kan svømme, og det til tross for at det i læreplanen er konkrete kompetansekrav for svømmeopplæring. 4.-klassinger skal være trygge og svømmedyktige, 7.-klassinger skal svømme både på magen, ryggen og under vann, og i 10. klasse skal alle elevene ha lært seg livberging i vann og livreddende førstehjelp. Det illustrerer hvor viktig god svømmeopplæring er, det handler om liv og død.
Hvordan kan læreplanen følges opp for de nesten 10 pst. av elevene som ikke får noe tilbud om slik undervisning? Det kan ikke være tilstrekkelig å hevde at dette er et kommunalt ansvar, og at det derfor ikke vil nytte med tiltak fra statlig hold. Hele poenget er jo at alle offentlige skoler er forpliktet til å forholde seg til læreplanen, og gi elevene den kompetansen som der er fastsatt. En forutsetning for å gi svømmeundervisning er altså at elevene har tilgang til vann i bassengene.
Det er riktig at dette handler om prioriteringer. Regjeringen har varslet at de vil vurdere å legge frem forslag om en støtteordning for kommunene som går ut på en rentekompensasjon for investeringer i svømmehaller. Det er i tråd med det kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har bedt Regjeringen om å gjøre, og det er bra. Men spørsmålet er om det er tilstrekkelig som virkemiddel hvis målet er å få fylt opp flere basseng enn dem som allerede er under oppgradering, eller – nær sagt – under oppfylling.
Kommunesektoren er tynget av gjeld, rentekostnaden er bare en marginal del av kostnadene ved låneopptak. Så lenge kommunene selv må finansiere avdrag på driftsbudsjettet, blir det en vurdering av hvordan investeringsmidlene best kan brukes. Rentekompensasjonsordningen for skolebygg og kirkebygg har fungert bra, men likevel er vedlikeholdsetterslepet både for skoler og for kirker fortsatt enormt, og det indikerer at utfordringene innen disse sektorene ikke er løst, til tross for rentekompensasjonsordninger. Tilsvarende etterslep for svømmebassengene var i 1993 3 milliarder kr, ifølge Byggforsk. Jeg har ikke nyere tall, det har sikkert statsråden, men det er sannsynlig at dette etterslepet har mangedoblet seg siden den gangen.
En rentekompensasjonsordning kan være ett virkemiddel, men det er alt nå klart at det ikke er tilstrekkelig for at elevenes rett til svømmeopplæring blir innfridd. Regjeringen må derfor frem til behandlingen av revidert nasjonalbudsjett legge opp til en bredere satsing og sikre at tilgangen på svømmebasseng, privat eller offentlig, er god nok til at alle elever får sikret tilgang på den svømmeopplæringen som læreplanen legger opp til.
Gunnar Gundersen (H) [13:22:52]: Det er riktig, som representanten Anundsen sa, at det ble skapt et inntrykk av at vannet skulle flomme inn i bassengene igjen. Det ser vi i hvert fall ikke har kommet på plass. Jeg tror vi skal passe oss for å popularisere dette til at det dreier seg om varmekabler i rikfolks oppkjørsel. Hvis kulturministeren har tenkt å ta livet av alle de varmekablene før han gjør noe på dette området, tror jeg det kommer til å ta lang tid før noe skjer.
Når det gjelder økningen i kommuneøkonomien, er det nok bare å minne om at to tredjedeler faktisk stammer fra økte skatteinntekter og en tredjedel fra overføringer. Den diskusjonen kan vi sikkert ta til krampa tar oss. Jeg har ikke lyst til å fokusere på det nå, for det er det å få noe til å skje som faktisk var mitt poeng.
Når det gjelder det med nullvisjon, har vi det i trafikken til tross for at vi vet at både selvmord, alkohol og medikamenter er inne i bildet der også. Det er altså ikke noe argument for at en skal ta lettere på drukningsproblematikken. Det er selvfølgelig mange andre årsaker til at folk drukner enn at de ikke kan svømme. Men en betydelig del av problematikken er at folk ikke kan svømme.
Jeg synes det var mange interessante innlegg, bl.a. dette med OPS-prosjekter og andre måter å drive og finansiere dette på. Det er jeg åpen for, selvfølgelig. Men jeg tror vi skal være klar over at det kanskje er to forskjellige typer anlegg man snakker om, for det som går på skole, og det som går på drukning og forebyggende tiltak i den forbindelse, er i stor grad en offentlig oppgave. Når det kommer til lek, som også er viktig, og kommersielle anlegg, er det kanskje litt andre anlegg man snakker om, men jeg synes det er veldig bra.
Jeg oppfattet også at både Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet var positive til å se på maksbeløpene. Det er i grunnen det jeg kunne tenke meg å avslutte med overfor kulturministeren. Jeg tror man er i gang med å få satt problematikken i fokus igjen, men da kommer vi til spørsmålet: Vil kulturministeren vurdere dette med maksbeløpene? Hvis vi regner at en 25-meters svømmehall koster minimum 60–70 mill. kr, vil det si at man kan støtte den med en tredjedel etter spillemiddelsøknadene – opptil 8 mill. kr. Det betyr jo at en tredjedels støtte bare blir 3–4 pst. støtte, fordi maksbeløpet setter en slik begrensning. Det er klart at for kommunene er 3–4 pst. støtte ingenting, men hvis man kan heve støtten opp til et totalbeløp som er mer i samsvar med hva det faktisk koster å bygge nye haller, kan vi få litt fart på dette. Min avsluttende oppfordring til kulturministeren er om han kan si noe om det.
Statsråd Trond Giske [13:25:56]: Som idrettsminister, som tidligere utdanningsminister og som regjeringsmedlem er det bare å bukke og takke for den støtten som Regjeringen får her i salen, både for beskrivelsen av den virkeligheten som ble presentert i valgkampen 2005 – hvilket det den gangen ikke var særlig tilslutning til, da vi stod alene om den beskrivelsen av situasjonen i kommunene – og også for nødvendigheten av å satse på velferdsgoder, utbygging av skoler, svømmebasseng osv., framfor å bruke pengene på andre tiltak.
Jeg registrerer at hver eneste gang man sier at pengene må tas fra et sted, sies det: Nei, kom ikke med den leksa om kommuneøkonomien og skattelettelser. Jo, den leksa handler om det vi politikere er satt her i salen for å gjøre, nemlig å foreta valg for hvordan samfunnets felles ressurser faktisk skal brukes. De valgene tør vi å ta. Vi tør å si nei til ting som sikkert er populære i mange kretser, store skatteletter til dem som har mest, og tiltak som etterspør alle de håndverkerne som vi heller ønsker skal ruste opp skoler og svømmebasseng. Det var vi som i sin tid satte inn de 15 milliardene til skolebygg. De ble gang på gang foreslått kuttet av den forrige regjeringen. De ble lagt inn igjen i Stortinget. Nå har vi kommet i mål med de 15 milliardene, og så får vi jobbe videre med å se på hvordan vi også kan innpasse andre badeanlegg i denne ordningen.
Så til spørsmålet om maksbeløp innenfor idrettsmidlene. Vel, uansett hvordan man vrir og vender på det, blir det ikke flere penger til idrettsanlegg av å endre maksbeløpene. Hvis man skal si at hvert enkelt svømmeanlegg skal få mer i støtte, må pengene enten tas fra andre svømmeanlegg eller andre idrettsanlegg, for summen er jo det Norsk Tipping gir av overskudd. Om det da er riktig å gi mer støtte til færre anlegg eller å gi litt mindre støtte til mange anlegg, er jo alltid en vurdering. Det blir i sum ikke mer penger til svømmeanlegg av det. Fra den forrige perioden og til nå har andelen av midler som går til svømmeanlegg, økt fra 6 pst. til 15 pst. Det vil si at innenfor idrettsanleggsmidlene har man altså økt summen betraktelig. Men man er jo avhengig av at Norsk Tipping faktisk har disse inntektene også i framtiden.
Der har særlig Fremskrittspartiet stått for en annen linje når det gjelder spillpolitikken, og hatt en mer liberal holdning til automatbransjen, men også til andre typer spill, som resten av stortingsflertallet heldigvis ikke har sluttet seg til.
Dette er en veldig viktig kamp å vinne for å sikre disse anleggsmidlene i framtiden. Vi skal gjøre vårt. Jeg er glad for at det er et engasjement for svømmebasseng. Jeg er glad for at det er et engasjement for nullvisjon. Jeg er glad for at det er et engasjement for kommunenes økonomi og muligheten til å satse på dette. Det skal vi følge opp i vårt arbeid. Jeg håper det også gjenspeiles når framtidige budsjett lages, både av posisjon og av opposisjon.
Presidenten: Da er debatten i sak nr. 3 avsluttet.
Det blir nå ringt inn for alle representantene, fordi det skal vedtas et referat.