Presidenten: Presidenten ber om unnskyldning overfor statsråden for at vi må vente noen sekunder for å se om representanten André Oktay Dahl, som selvfølgelig burde være til stede, kommer.

Etter at representanten André Oktay Dahl var kommet inn i salen, fortsatte

Presidenten: Representanten bes i fremtiden passe klokken.

André Oktay Dahl (H) [10:09:23]: Akkurat nå kjennes det som om jeg har prøvd ut noe av det jeg skal snakke om her i dag. –

Skolen er en viktig arena for å sørge for at barn og unge får et så godt utgangspunkt som mulig for å fikse livet senere. En trygg oppvekst kombinert med en skole som tar den enkelte elev på alvor, og som ruster den enkelte til å møte livet utenfor skoleporten, er viktige faktorer, men ikke alltid nok med tanke på at unge mennesker starter tidligere og tidligere med å eksperimentere med narkotika.

Norske myndigheter har i likhet med sine nordiske kollegaer lagt til grunn en bred innfallsvinkel for å oppnå målet om det såkalte narkotikafrie Norden. Om dette målet i praksis er umulig å oppnå, bør det imidlertid ikke føre til at vi legger ambisjonsnivået lavere, verken når det gjelder politiinnsats, satsing på ungdomspsykiatri, rehabilitering, tilrettelagt opplæring i skolen som motvirker sosiale forskjeller og ikke bare lar sosiale problemer gå i arv, et bedre fungerende barnevern, bedre samhandling mellom offentlige hjelpeinstanser, en ny sjanse-politikk som sørger for at unge uføretrygdede av partydopgenerasjonen kommer tilbake i arbeid, eller når det gjelder det å legge vekt på ansvarliggjøring av den enkelte i forhold til eget liv og alles evne til å ta ansvar for andre, uten at det begrenser seg til å ta en telefon til politiet eller til kommunen. Alt dette er temaer som kunne fortjent hver sin interpellasjon, hvor vi har mye igjen å gjøre, og som danner deler av bakteppet for det som er det mer konkrete spørsmålet som jeg reiser her i dag.

Statsråden er opptatt av en kunnskapsbasert justispolitikk. Det er også Høyre, og vi kunne ha ønsket at hvileskjæret i forskningsinnsatsen, hvor justis utgjør det minste av stebarna i Regjeringens budsjett, snart var over. Uansett – og for innledningsvis å fjerne enhver tvil – tror vi ikke at rusmiddeltesting av ungdom i seg selv er en løsning på de utfordringene vi står overfor i forhold til ungdoms rusmiddelmisbruk, men det kan være en liten, men viktig brikke, i tillegg til at anti-narkotikaarbeidet koordineres på en langt bedre måte enn i dag. Når et klart mindretall av norske kommuner har etablert en SLT-ordning som fungerer, og etableringen av politiråd noen steder kan fryktes å bli borte hals over hode uten å være avklart i forhold til SLT, kan det tenkes at det blir flere kokker og mer søl – til verste for barn og ungdom i risikosonen som av ulike grunner står i fare for å utvikle et rusproblem, og som man på grunn av allerede manglende samhandling ikke greier å fange opp. Å bruke ord som «bekymringsfullt» om en situasjon hvor spesielt skolen til dels fungerer som en frisone for bruk av narkotika, er å underdrive kraftig. Innsatsen mot narkotikamisbruk er lite samordnet og til dels tilfeldig, og vi har alle et felles ansvar for å ta situasjonen på alvor.

Når det gjelder selve spørsmålet om rusmiddeltesting, er dette selvfølgelig et spørsmål som må reguleres og ha en klar hjemmel, slik den svenske regjeringen nå legger opp til. Det har derimot ennå ikke vært foretatt en omfattende vurdering av dette spørsmålet i Norge – så vidt jeg forstår etter å ha avklart det med utredningsseksjonen her i huset. Vi har tidligere sett hvordan f.eks. ca. 50 elever i ungdomsskolen og videregående skole ved den norske privatskolen like ved Torrevieja på Costa Blanca i Spania i sin tid gjennomførte et program der de i full forståelse med foreldrene til slutt ble testet for rusmiddelmisbruk, og hvor man de to første årene avdekket en rekke episoder med rusmiddelmisbruk som muliggjorde å sette inn tiltak overfor den enkelte elev. Kravet om narkotikatesting fremgikk av skolens hjemmeside på Internett som en del av inntaksreglementet. Utdanningsdirektøren i Oslo og Akershus påpekte, korrekt nok den gang, at dette på det tidspunktet det ble gjort, var en lovstridig praksis.

I Storbritannia ble det første eksemplet på innføring av tilfeldige tester av elever for å finne ut om de bruker stoff, gjort på en ungdomsskole i Kent i januar 2005. Det var her snakk om tester hvor foreldrene gav sitt samtykke, og ingen elever ble testet mot sin vilje.

Vi ser også av debatten i Sverige at det er en rekke forhold man ved en eventuell revisjon av lovverket må ta inn over seg. Ved siden av det nær sagt selvfølgelige juristargumentet om integritetskrenkelse, som vi også legger vekt på, kan det argumenteres med at prøveresultatene ikke nødvendigvis er 100 pst. treffsikre. Gjør man det ikke på riktig måte, kan det bli en slags kvittering på at man ikke misbruker rusmidler, selv om man gjør det.

Uansett illustrerer debatten i både Sverige, i andre europeiske land og i USA at vi er inne på et område hvor det er behov for bedre oversikt over hvordan man rent faktisk avdekker narkotikamisbruk i norsk skole, og at vi klargjør rammene for det arbeidet som gjøres i dag.

Om vi ikke skal gå så langt som den svenske regjeringen nå legger opp til i Sverige, er det viktig at vi griper inn på et tidlig tidspunkt overfor utsatte grupper, og det kan praktisk gjennomføres ved at urinprøver foretas basert på samtykkeerklæring og i samarbeid med skolehelsetjenesten. Så kan man selvfølgelig spørre hvorvidt det er sannsynlig at elevene går med på dette, men det kan for så vidt være et godt indisium på at han eller hun faktisk er en misbruker. I tillegg kan det være en god måte å opprette kontakt mellom skolen og foreldrene på, ved siden av at det forhåpentligvis vil ha en preventiv virkning. Jeg vil også si at dette kan være en måte å fylle deler av det voksentomme rommet på, som for mange ser ut til å bli stadig større. Dokumenteres et eventuelt misbruk, vil dette videre kunne brukes til å dokumentere misbruket overfor behandlingsinstitusjoner. Det er fortsatt ikke lett for f.eks. barnevernet å dokumentere rusmiddelmisbruk i dag.

Når det gjelder en eventuell innvending om at urinprøver vil virke stigmatiserende, tror jeg de fleste skjønner at man selvfølgelig ikke skal legge opp til en praksis hvor det skiltes med hvem som innkalles til samtale og urinprøve. Det kan være mange gode grunner til å innkalle en elev til en samtale, uten at det nødvendigvis dreier seg om narkotikamisbruk, og samtalen må selvfølgelig være taushetsbelagt.

Jeg vet at dette er ett av mange områder hvor statsråden har uttrykt ønske om større engasjement. Det er behov for mer kunnskap om i hvilken grad alle våre tiltak som har merkelappen «forebyggende tiltak», faktisk bidrar til å avholde stadig yngre mennesker fra å misbruke henholdsvis alkohol og narkotika. Derfor mener jeg at dette er en viktig brikke, som jeg håper statsråden vil bekrefte at han vil vurdere i Regjeringen, i likhet med den svenske regjeringen.

Statsråd Knut Storberget [10:16:12]: Innledningsvis vil jeg gi honnør til interpellanten for å reise et viktig spørsmål, ikke bare når det gjelder kriminalitetsbekjempelse, men også når det gjelder sosialpolitiske problemer: Hvordan kan vi evne å forebygge rusproblemer bedre, ikke minst med tanke på barn og unge? Jeg vil også gjøre det helt klart at Regjeringen er åpen for impulser og innspill som kan gjøre arbeidet mot rusmiddelmisbruk bedre og føre til at færre kommer ut i et uføre som det er tungt å komme ut av.

Jeg er enig med representanten André Oktay Dahl i at det fortsatt er mye å vinne på å styrke samarbeidet mellom ulike etater og videreutvikle samordningen av antirusarbeidet for å kunne forebygge utviklingen av rusmiddelmisbruk, særlig blant unge mennesker. Jeg er imidlertid ikke overbevist om at testing av elever i skolen med tanke på narkotikamisbruk er veien å gå. Det vil etter mitt skjønn være et stort inngrep i den personlige integritet om man f.eks. skulle åpne for at skolene sjøl skulle få anledning til å ta urin- eller blodprøve, noe jeg oppfatter også interpellanten langt på vei er enig i, sjøl om det skulle foreligge en mistanke om det fra skolens side. Her må man, etter min vurdering, veie de ulike hensynene mot hverandre, slik at vi ikke overreagerer, men møter problemet med tiltak som vi vet vil kunne hjelpe. Jeg er imidlertid åpen for innspill som kan gi kunnskap og vesentlige bidrag for å hindre rusmiddelmisbruk blant barn og unge. I så måte vil jeg følge med på det arbeidet som nå skal skje i Sverige.

For øvrig er jeg orientert om at man også internasjonalt har vært opptatt av testing i skolen. Blant annet har man i Europarådets Pompidou-gruppe utredet og vurdert narkotikatesting i skolen. Sjøl om man også har sett noen mulige fordeler ved testing, pekte Pompidou-gruppens etikkutvalg i sluttbehandlingen av forrige periodes arbeidsprogram på flere ulemper som må vurderes om man eventuelt skal gjennomføre slike tester. Samlet ble ikke slike tester tilrådd, og man pekte på at tester kunne undergrave den nødvendige tillit man må ha i skolen, for god pedagogisk praksis og tillit mellom lærere, elever og foreldre. Videre ble det pekt på at det for tiden ikke er noe som taler for at narkotikatesting i skolen har noen positiv effekt for å hindre misbruk.

Fra Regjeringas side vil det imidlertid, som også interpellanten var inne på, være aller viktigst å legge til rette for å forebygge rusmiddelmisbruk, særlig blant unge. Jeg vil i den sammenheng minne om mitt svar den 10. mars 2006 på skriftlig spørsmål nr. 536 fra representanten André Oktay Dahl, om testing av arbeidstakere ved mistanke om narkotikamisbruk på arbeidsplassen, hvor jeg pekte på at det vil være langt mer virkningsfullt å fortsette den forebyggende innsatsen mot rusmiddelmisbruk innen arbeidslivet, enn å teste arbeidstakerne der man har mistanke om narkotikamisbruk. På samme måte som arbeidsmiljøloven i særlige tilfeller gir anledning på saklig grunnlag til å iverksette kontrolltiltak for å sikre et arbeidsmiljø som kan gi full trygghet mot fysiske og psykiske skader, vil man også i skolen ha anledning, der det foreligger konkret mistanke mot bestemte personer, til å iverksette tiltak, herunder aksjonere fra politiets side ved brudd på narkotikalovgivningen. Det er, enkelt og greit, ulovlig. Skolen er i så måte ikke noen lovløs frisone. Men den enkelte lovbryter har krav på rettferdig og forutsigbar behandling fra samfunnets side – uansett alder, sjølsagt.

Jeg minner i denne sammenheng om at dette også kom fram da politiet i Oslo i mars/april 2005 gjennomførte en aksjon på Sogn videregående skole mot besittelse og oppbevaring av narkotika, etter henvendelse fra skolen. Både fra skolens og politiets side hadde det vært en økende bekymring når det gjaldt bruk og omsetning av narkotika på skolen. Majorstua politistasjon hadde i lengre tid hatt et nært samarbeid med skolen og kunne aksjonere målrettet. Sjøl om aksjonen kom i stand etter henvendelse fra skolen, ble innsatsen planlagt og gjennomført i samarbeid med SLT-koordinator ved den aktuelle bydelen, barnevernstjenesten og barnevernsvakten ved Oslo politidistrikt – så her var det flere med. Disse var med for å ivareta eventuelle pågrepne under 18 år. Som rettsgrunnlag for å ransake 15 elever og deres skap på skolen forelå ransakingsbeslutning fra Oslo tingrett. Jeg sier dette, for det finnes altså virkemidler i nåværende lovgivning for nettopp å gå inn og sjekke der man har berettiget mistanke.

Å forebygge rusmiddelmisbruk er en helt sentral del av arbeidet for å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge. Da har jeg lyst til å si at det er jo ikke slik at det ser helsvart ut når det gjelder narkotikabruk blant barn og unge i Norge. For manges vedkommende og i mange undersøkelser har vi faktisk sett en positiv utvikling. Det er få som bruker sterkere narkotiske stoffer. Så vidt jeg husker, er det vel under 20 pst. av ungdommene som har forsøkt å bruke hasjisj, og tallet er ikke stigende. Det er grunn til å peke på at mye av den forebygging som er gjort, ikke bare under denne regjeringa, men også under tidligere regjeringer, faktisk har virket. Jeg vil her særlig peke på to elementer, og det henger sammen med det å se rusmiddelmisbruk under ett. Det er i de kommunene og det er på de skolene som ligger i kommuner hvor det føres en liberal alkoholpolitikk, hvor alkoholbruken er høyere enn andre steder, at det også testes og brukes mer narkotika. Det har vi god forskning rundt, så et av de viktigste elementene for å kunne forebygge narkotikamisbruk og narkotikatesting er faktisk at man fører en restriktiv ruspolitikk generelt. Det gjelder både tilgjengelighet, skjenking og salg av alkoholholdige drikkevarer, da de fleste som prøver hasjisj, ofte gjør det i alkoholrus.

Det andre elementet i dette er at det dominerende rusmiddelet blant videregående skolers elever og ungdomsskoleelever faktisk er alkohol. Jeg er glad for at interpellanten også har med seg i sitt innlegg at det gjelder å forebygge både narkotika- og alkoholmisbruk. Jeg vil hilse alle mulige initiativ, særlig fra Høyre, hjertelig velkommen når det gjelder det å kunne forebygge og drive forebyggende aktivitet i spørsmålet om alkoholmisbruk. Byer og tettsteder hvor det skapes flere tilgjengelige skjenkesteder, større tilgjengelighet når det gjelder salg av alkoholholdige drikkevarer, og hvor man har lengre åpningstider, gir klare signaler til ungdom om at dette er aksepterte varer, dette er noe vi ikke ønsker å sette stengsler for. Det er dårlig forebyggende politikk. Det at man har veldig mange skjenkesteder og veldig mange salgssteder, bidrar også til at man ofte senker terskelen for å skjenke og selge til mindreårige. Konkurransen blir tøff, og kontrollen blir ikke så god som den skulle ha vært. Jeg mener at vi ser tegn til dette i mange større byer, også her i Oslo. Det er på høy tid at de som sitter med det politiske ansvaret for å drive forebygging på dette området, faktisk tar dette ansvaret. Hvis man skulle legge forskningen til grunn – og jeg forstår at interpellanten også er opptatt av det – vil noe av det viktigste være at man tar tak i den tøffe forebyggingen, slik at man ikke bidrar til at alkoholforbruket blant unge, og eldre, blir høyt. Dette er faktisk en av de indikatorene som bidrar til at unge mennesker, og også eldre mennesker, lettere forsøker bruk av narkotiske stoffer.

Forebyggingsarbeidet i Norge har gjennom år vært bredt. Det henger sammen med restriktiv alkoholpolitikk, men det henger også sammen med mange gode samarbeidsprosjekter. Jeg kunne ha nevnt mange av dem i denne sammenheng.

Når det gjelder politiet, vil jeg særlig trekke fram de bekymringssamtaler som nå foretas mellom politi og foreldre, i de tilfeller der man har grunn til å tro at det bl.a. brukes rusmidler. Bekymringssamtalene er en god arena for å gå inn på dette feltet, og kanskje en bedre arena enn det testingen i seg sjøl ville være.

Interpellanten er vel kjent med at Regjeringa nå er i ferd med å etablere en rekke politiråd rundt i det ganske land. Jeg tror avgjort det er viktig at politiet får bedre kontakt med politikere og beslutningstakere i kommunene, slik at de bl.a. kan komme med de signaler som skal til for å kunne drive effektiv forebygging, bl.a. med hensyn til rusmiddelpolitikk. I de politirådene som allerede er etablert – og det er med glede jeg ser at etableringen går raskere enn det vi hadde forventet, noen ganger kan det gjøre det i politikken også – ser vi at det reises politiske debatter om det interpellanten nå trekker fram, nemlig hvordan man kan forebygge bedre. Det er tross alt bedre å forhindre at kriminalitet skjer, og forhindre at vi får flere med rusproblemer, enn at vi stadig må reparere og reagere. Da er det stort sett for seint – i forhold til det å skape mindre skader.

André Oktay Dahl (H) [10:26:22]: Etter at jeg i media har kommet med dette utspillet, har jeg fått henvendelser fra politi, barnevern, skole, aktører for dem som jobber mot vold blant ungdom, enkeltpersoner med rusmisbrukere som foreldre og som har vært rusmisbrukere selv, som har sagt at dette er et godt forslag. Det kan selvfølgelig være delte meninger om det, men jeg legger vekt på at det er et fagmiljø som jeg synes det er grunn til å basere seg på, som sier at man skal ha en kunnskapsbasert politikk når det gjelder justis.

En viktig bit med hensyn til at f.eks. barnevernet ikke greier å gripe inn tidlig nok, er at de mangler dokumentasjon for å fatte nødvendige vedtak så de kan gjennomføre nødvendige tiltak. Ved å få muligheten til å teste barn i risikosonen for eventuelt rusmiddelmisbruk kan man avdekke at det er benyttet narkotika. Da har barnevernet mulighet til å gripe inn på et tidlig tidspunkt. Det tror jeg kunne være et viktig bidrag til å styrke barnevernets mulighet til å hjelpe de barna som dessverre i altfor mange år har gått, og som fortsatt går, for lut og kaldt vann i dette landet.

Jeg mener at det handler om vilje til i hvert fall å utrede et spørsmål som man ser på i vårt naboland. Dette handler ikke om moralisme, det handler ikke om å sette noen i fengsel – det handler om å avdekke at noen har et problem, slik at man kan få satt i gang tiltak så tidlig som mulig. Vi ser at en del skoler er i ferd med å utvikle seg til frisoner for narkotika. Det betyr ikke at alle bruker narkotika, eller at alle har et problem, men det betyr at stadig flere av et ganske stort mindretall står i fare for å utvikle et narkotikaproblem.

Så til forebygging og alkohol: Alkohol er et lovlig middel – det er ikke narkotika – men det er ingen grunn til ikke å ta på alvor de konsekvenser som alkoholmisbruk har for dem det gjelder. Jeg skulle også ønske at vi i den debatten fokuserte mest på de personene som på grunn av et savn eller et tomrom i både hode og hjerte fyller det med alkohol framfor noe annet. Da må vi fokusere på hva som gjør at folk har et alkoholproblem. Det kan kanskje være mangel på psykiatrisk tilbud, rehabiliteringstilbud, det kan være et barnevern som ikke griper inn på riktig tidspunkt, eller en skole som sørger for å reprodusere sosiale forskjeller – alle de sosiale faktorene som gjør at man får en skjev start i livet og faller utenfor.

Når det gjelder Oslo, er det faktisk slik at lokale myndigheter her har satt i gang en storstilt aksjon for å gjøre noe med det aller viktigste, nemlig å sørge for at mindreårige f.eks. ikke serveres alkohol på utesteder. Man har hatt en storstilt aksjon og skal fortsette utover sommeren for å ta useriøse aktører i bransjen. Dette bør man fortsette med.

Ellers registrerer jeg at Regjeringens varslede rusplan, som skulle kommet i fjor høst, ennå ikke har kommet. Man øker ikke innsatsen i psykiatrien, man kutter i den, samt i rehabiliteringstilbudet. Vi har et barnevern i krise, og nå vil man altså ikke vurdere å følge de rådene man får fra en del politifolk, barnevern, skole og enkeltpersoner som har følt på kroppen hva et rusproblem betyr både for dem selv og familien.

Statsråd Knut Storberget [10:29:38]: Jeg har lyst til å gjenta at vi tar imot alle gode innspill med takk. Det er absolutt grunn til å invitere til debatt hvor vi kan tenke nytt i forhold til forebygging. Men jeg vil nok advare litt mot å skape en forebyggende ruspolitikk som baserer seg nærmest på automatisk testing, og hvor det er prøveresultatene som skal avgjøre hvem av ungdommene vi skal se, og hvem av ungdommene vi skal snakke med.

Hele tanken bak den rød-grønne regjeringas velferdspolitikk og satsing i forhold til offentlig sektor er faktisk at det skal bli lettere å se barn og unge. Vi skal utvikle en skole som skal ha tid til å kunne ta seg av de elevene som sliter – enten med skolefag eller med rusproblemer. Det vil være trist om vi får et samfunn som bare reagerer fordi det blir utslag på en eller annen kjemisk prøve. Vi bør faktisk ha muligheten til å oppdage at barn – våre barn, våre ungdommer – sliter med rusproblemer, og så alvorlige rusproblemer som narkotikamisbruk vil innebære, uten at vi nødvendigvis er avhengig av prøver fra Rettstoksikologisk institutt.

Jeg ønsker meg et samfunn hvor vi har mulighet til å oppdage det på helt andre måter – oppdage det via bekymringssamtaler, via et politi som faktisk har tid til å drive bekymringssamtaler, via lærere som har tid til å gå i posisjon i forhold til barn og som har muligheten til å snakke med foreldre slik at man kan få tatt det opp på den beste sosiale måten. Det som også bidrar til at man kan sette i verk tiltak, er dialog, både med barn og unge, men også med dem som står rundt. Jeg er redd for at en prøve snarere enn motsatt vil virke passifiserende slik at man ikke får satt i verk tiltak, ikke får den nødvendige dialogen og tilliten. En bør ha en helsesøster som har tid og anledning til å kunne avdekke, men også til å kunne snakke videre og i en god time diskutere hva gjør vi nå, når vi står overfor en slik situasjon. Jeg mener at forebyggingsaspektet i dette må ses bredere enn bare å kunne avdekke at vi har et rusproblem.

Når vi står overfor ungdom med rusproblemer, er det ofte slik at vi ser dem og vet at det er problematisk – men problemet er at det har ikke blitt grepet fatt i tidlig nok. Der har vi alle et felles ansvar, og jeg mener at mye av det Regjeringa gjør når det gjelder satsing overfor både kommuner, helsesektor, barnevern og politi bidrar til at vi lettere ser, men også at vi i mye større grad har mulighet til å sette i verk tiltak som hjelper.

Hilde Magnusson Lydvo (A) [10:32:50]:Det er et viktig tema interpellanten tar opp i dag. Regjeringen har allerede satt i gang flere gode tiltak – og vil sette i gang gode tiltak – i forhold til forebygging og rehabilitering av unge som får et rusproblem. Det er trist at vi har unge mennesker som får et rusproblem allerede mens de går på skolen, både på ungdomsskole og gymnas. Jeg føler at når det gjelder å teste den enkelte, som er forslaget her, skal vi være varsomme – nettopp ut fra argumentasjonen som går på tilliten til skolen og til det offentlige. Man må heller bruke andre virkemidler for å hjelpe den enkelte: mulighet til å ha tett kontakt med foreldrene, en god dialog mellom skole og foreldre, og at man der det er vanskelig, har en helsesøster for ungdom som kan være med på å støtte, eller at barnevernet kommer inn der det er nødvendig.

Vi har også organisasjoner i dag som jeg vil framheve, som Ungdom mot Vold. De jobber veldig bra på dette feltet og tar seg av ikke bare dem som utøver vold, men også dem som har et rusproblem og som kan bli utvist fra skolen på grunn av det – slik at de får en oppfølging og har noe å drive med i den perioden de er utvist, og ikke begår nye kriminelle handlinger eller blir værende i det rusmiljøet de eventuelt er en del av.

Det er også veldig viktig at ungdommer som er motivert for å få rehabilitering, får det, og at det er plasser til dem når de er klare for det. Hvis misbruket fører til kriminelle handlinger og man kommer i fengsel eller skal sone straff for den kriminelle handlingen, er det viktig at Regjeringen satser på flere § 12-soningsplasser, at man satser på utdanning i fengsel, nettopp for å gi disse ungdommene et fundament til å komme seg ut av rusmisbruket.

Det er viktig å ha fokus på forebygging av misbruk, at man jobber med opplysningstjenester slik at ungdom får opplysninger om hva som følger av et rusmisbruk, av det å begynne med narkotika. Det som det er vist til her – både den aksjonen Oslo-politiet gjorde på Sogn videregående skole og at vi har begynt med et politiråd som er forlengning av SLT – er viktige eksempler på at det nytter å drive forebyggende for å imøtegå disse problemene.

Det interpellanten Oktay Dahl tar opp, om at Oslo kommune jobber aktivt med å ta de skjenkestedene som skjenker mindreårige, er også viktig, og det synes jeg de skal ha honnør for.

Når vi skal se på barn og unge som har et rusproblem, er det viktig som statsråden sier, at vi ser helheten i ruspolitikken vår. Det henger sammen med skjenketidene og med hvor mange skjenkesteder man har, og at man har alternative steder for ungdom å oppholde seg som ikke er relatert til rus. Det Regjeringen har lagt opp til i Soria Moria-erklæringen, og den politikken vi fører – at vi ser helheten i ruspolitikken, jobber godt forebyggende og har et tilbud om rehabilitering når det er ønskelig – er veldig viktig.

Kari Lise Holmberg (H) [10:36:37]: Det er et viktig tema som blir brakt på banen her av André Oktay Dahl i dag. Narkotikaproblemer og -misbruk har fått store dimensjoner i vårt samfunn, og det er derfor grunn til å ta det på største alvor.

Jeg synes likevel at statsråden i sitt innlegg la vel mye vekt på en generell alkoholpolitikk. Det vil jeg ta avstand fra – ikke fordi jeg er uenig i at det er viktig å føre en forutsigbar, strukturert og fornuftig alkoholpolitikk, men en generell alkoholpolitikk er bare én dimensjon i denne saken. Jeg er derimot glad for at statsråden sa at forebygging har virket. Det er jo det som er så vanskelig med forebygging; det er så vanskelig å måle. Vi vet at ute i kommunene diskuteres både alkoholpolitikk og mange forebyggende tiltak, men det er vanskelig å prioritere det, vanskelig å bruke mye penger på det, fordi man har så lite resultater å vise til. Derfor er det viktig når statsråden faktisk står her og sier at forebygging har virket. Det må vi tro på. Vi kan ikke la være å tro på at forebygging virker.

Det er også andre tiltak som jeg har lyst til å komme inn på som en vinkling her, og det gjelder samfunnsforholdene våre generelt. Voksentomme rom ble brukt som et moment i debatten her i stad. Det å se barna, det å se de unge, er noe av det viktigste vi voksne kan gjøre. Vi må ha toleranse og respekt for barn og unge. Vi som voksne skal være høflige, og vi skal kreve det samme tilbake. Med skam å melde, jeg synes kanskje at vi i vårt land ikke har vært flinke nok på dette området. Skolene har høflighetsuker og høflighetskampanjer. Det burde vært unødvendig. Det skulle vært automatikk i det og en selvfølge at barn har ærbødighet for voksne, og at barn hilser. Men da må også respekt og toleranse gå den andre veien, fra de voksne. Her tror jeg vi har mistet noe på veien i vårt velferdssamfunn, dessverre. Et samfunn uten slike verdier vil være et fattig samfunn, og det vil også legge en grobunn for at barn blir ensomme, isolerte, og at de kan komme ut med sosiale problemer og misbruksproblemer. Derfor må vi ta dette på største alvor.

Denne debatten dreier seg om skolen, og den er ingen lovløs frisone, som det helt riktig ble sagt. Skolen kobler inn politiet når elever gjør noe man ikke har lov til å gjøre. Skolene driver viktig forebyggende arbeid. Det er viktig at de får muligheter til det, at de fokuserer på det, og at de skjønner at den jobben de gjør med forebygging, er viktig. Veldig mange skoler har elevomsorgsgrupper hvor man rundt det enkelte barn som er i en faresone eller i en bekymringssituasjon, lager et nettverk med både helsepersonell, barnevern og foreldre, og hvor alle instanser er inne og skal følge opp dette barnet. Det er et kjempeviktig tiltak, som, hvis det blir brukt riktig, vil være god forebygging.

Så har vi kommuner som har SLT, samordning av lokale tiltak, hvor politiet er inne i bildet, og hvor man også vil kunne fange opp.

Det er ett tiltak jeg kunne tenke meg å høre statsrådens refleksjoner rundt, og det er viktigheten av å ha faste personer på hver enkelt skole som kan være et nettverk, med politi, helsepersonell og skole – altså en trekant som kan følge barna. Men det må være faste personer som hele tiden er i nærkontakt med barn som er i en bekymringssituasjon. Jeg har tro på slike nettverk og på at de kan fungere, for de vil se barna, og de vil kunne følge barna med interesse.

Så har man testing, som denne debatten dreier seg om. Jeg tror ikke en skal være så redd for testing og si nei. Vi snakker om juristspråk, men vi skal også snakke om barnas beste, og hva som er til barnas beste. Det kan være at en ikke skal si nei umiddelbart til all bruk av testing. La oss se på det forsøket som foregår i Sverige, la oss få utredninger, og la oss få litt mer debatt om testing for dem som kanskje kunne trenge det. Jeg tror faktisk det vil være mange.

Bjørg Tørresdal (KrF) [10:41:57]:Denne saken handler om hva vi gjør i møte med barn og unge under 18 år som ruser seg – kanskje den største skrekken for foreldre, at ungene deres kommer ut for rusing i mild eller alvorlig form. En ønsker det beste for sitt barn, og rus kan true en positiv framtid for en ungdom. Det kan kanskje være den aller største bekymringen foreldre har, at skolen skal være en frisone for rusmisbruk. Skolen må ikke være det. Men Kristelig Folkeparti tror ikke på testing, en slik kollektiv testing for å hindre at skolen har rusede elever, som veien å gå. Her må en bruke andre tiltak. En kan bruke politiet for å avvise rusede ungdommer fra skolen. For skolens del er ikke testing svaret. Skolen skal være en medspiller når en ungdom får et rusproblem.

Men hvilke verktøy har skolen til å gjøre dette? Jo, en har barnevernet. Jeg har som rektor på en ungdomsskole vært i den fortvilte situasjonen at vi har hatt rusede ungdommer der foreldrene vil hjelpe og barnevernet vil hjelpe, men barnevernet har bare frivillige tiltak dersom det «bare» er et rusmisbruk. Barnevernet kan kun gripe inn med tvang når problemet blir alvorlig nok. Det er et tankekors. Men i en situasjon der foreldrene ønsker hjelp og tiltak, der barnevernet er på banen med frivillige tiltak, der læreren og skolen stiller opp i nettverket rundt eleven, og eleven ikke vil selv, kan det være behov for testing, for å få eleven – barnet eller ungdommen – til å innse at en har et problem. Skolen kan være en medspiller i dette – ikke en tester som kontrollerer for å utvise, men en medspiller som er med på å oppdage, avdekke og løse et problem.

Hva skal en si til foreldre som kommer med sin 14 år gamle jente til kontaktlæreren og sier: Vi tror at vår datter ruser seg. Læreren sier: Det tror jeg også. Helsesøster har knapt tid til å møte barnet, men sier: Ja, her er det et rusproblem som barnevernet bør ta fatt i, og barnevernet sier: Vi kan ingenting gjøre så lenge eleven ikke vil. Hva svarer en disse foreldrene? Kanskje testing kunne vært et skritt i rett retning.

Kristelig Folkeparti vil at vi skal se til Sverige, at vi skal utrede og vurdere om et slikt lovforslag kan hjelpe i situasjoner der vi ønsker å hjelpe ungdom på rett vei. Men skal dette redskapet, en eller annen form for testing, bli tatt i bruk, må det skje i samarbeid med foreldrene. Det hadde vært godt om vi kunne ha en politikk som ikke sa til foreldrene at de må vente til problemene blir litt mer alvorlige før de får hjelp. Vi må ha hjelp nå til dem som har et rusproblem.

Kristelig Folkeparti er enig med statsråden i at en må se rusproblematikken under ett. En må ta alle rusproblemer på alvor. Det er sant at det er en sammenheng mellom liberal alkoholpolitikk og bruk av narkotika. Først når en fokuserer på rus generelt, kan en få gjort noe med problemet i forhold til tilgjengelighet. Selvfølgelig skal en drive holdningsskapende arbeid. Ja, vi skal ha tiltak som begrenser omsetning av alkohol og forbyr andre stoffer, men vi kommer ikke utenom at vi også må ha tiltak i forhold til dem som blir rusmisbrukere. Det nytter ikke bare å satse alt på informasjon og holdningsskapende arbeid, en må også ha gode svar til dem som er fortvilet over å ha en ungdom som ruser seg.

Kristelig Folkeparti ønsker en rusplan der Regjeringen ikke bare kommer med selvfølgeligheter, men med konkrete endringer der samfunnet tar et oppgjør med rusproblematikken. Selv om den kanskje ikke har økt, er den et stort problem for hver eneste ungdom det gjelder, og fører til en fortvilet situasjon for foreldre som er oppe i dette. Så jeg håper at statsråden vil vurdere testing, ikke slik kollektiv testing, men som hjelp i den enkelte situasjon der et barn ruser seg i ung alder.

André Oktay Dahl (H) [10:46:55]: Det viktigste med denne debatten er at den viser at alle partier her er enige om at det er viktig med forebygging i et bredt perspektiv. Så er det kanskje litt uenighet om virkemidlene. Det viktige her, som representanten Bjørg Tørresdal tok opp, er at forebyggingen skal være samtykkebasert, den må skje i samarbeid med foreldrene og skolehelsetjenesten på en måte som ikke virker stigmatiserende, men som bidrar til å skaffe den dokumentasjonen som bl.a. barnevernet trenger, slik at de kan gripe inn tidlig – noe de ikke kan i dag.

Jeg har fått en henvendelse fra Ungdom mot Vold. De driver på mange måter et brannslokkingsarbeid og forebyggende arbeid som enkelte av våre andre offentlige hjelpeinstanser ikke helt greier å få til. Det kan være mange grunner til det – men iallfall, de har samarbeid med syv skoler. De ser det som jeg vil kalle en tikkende integreringsbombe, rusbombe og kriminalitetsbombe, rett under føttene våre. De sier at dette er et godt forslag, rett og slett fordi de ser at det faktisk ikke er slik at innvandrergutter eller innvandrerjenter ikke nyter verken alkohol eller andre rusmidler, selv om det står i Koranen at man ikke skal gjøre det – de er i økende grad ofre for rusmisbruk. Jeg synes det er vel verdt å lytte til dette, om det er det vi kan kalle grasrotarbeid, feltarbeid eller hva det nå er, når det gjelder å skaffe kunnskap om hvordan virkeligheten er. For det er et paradoks i forhold til det representanten Kari Lise Holmberg tok opp, at vi får flere og flere voksentomme rom jo flere og flere offentlig ansatte vi har fått i alle ulike hjelpetiltak. Da kan man stille spørsmål om hvordan det kan ha seg, for befolkningen har faktisk ikke økt i pakt med antall offentlig ansatte som skal hjelpe ungdom i faresonen. Det er heller ikke slik at prosentandelen ungdom som er i faresonen, er blitt så mye større, men man greier altså i mindre og mindre grad å hjelpe noen av dem som er i gråsonen. Da er en organisasjon som Ungdom mot Vold en løsning på det. Man ser at dette er et tiltak som kan fungere for den gruppen som de henvender seg til, og vi vil antakelig komme til å se utslag på kriminalitetsstatistikken fremover hvis vi ikke gjør noe nå. Jeg synes det hadde vært greit om man ikke bare la til grunn at man skal tro at noe virker, men om man også foretok en utredning, slik at man kan ha et reelt grunnlag å diskutere sakene på. Det ville være å ha en kunnskapsbasert justispolitikk.

Når det gjelder SLT, er jo alle enige om at det er viktig – men det er et paradoks at man altså har hatt SLT i 15 år eller mer, og så er det et klart mindretall av norske kommuner som har en fungerende ordning. Jeg var i en kommune i går der de har diskutert taushetspliktsregler i 15 år. Det er først nå de begynner å få til en SLT-modell som fungerer. Når det gjelder etablering av politiråd, er vi alle her rørende enige om at det er viktig. Men det holder ikke med pressemeldinger og ønsker i denne salen, for det er en del praktiske utfordringer i forbindelse med å etablere politiråd, ikke minst at de blir koordinert i forhold til allerede eksisterende SLT-arbeid. Jeg synes statsråden i tillegg til å ha det samme engasjementet som alle oss andre når det gjelder politiråd og SLT, må ta utfordringene inn over seg og sørge for at det utformes klare retningslinjer for hvordan politiråd bør utarbeides i kommunene.

Statsråd Knut Storberget [10:50:14]: Jeg takker alle for en veldig all right debatt. Jeg håper at vi kan ha flere debatter av denne art i Stortinget, for jeg tror at vi altfor ofte har debatter hvor vi er preget av aktuelle hendelser, at det har skjedd noe som gjør at vi blir hendelsesstyrt og ikke kunnskapsstyrt, slik interpellanten også har påpekt. Det gir oss en mulighet ikke bare til å skape det nødvendige politiske presset, men også til å sette i verk tiltak både når det gjelder ressurser og lovregler.

Når det gjelder spørsmålet om testing, har jeg lyst til å si: Vi skal ha nordisk justisministermøte nå i juni, og dette er en sak jeg vil ta opp med min svenske kollega og høre hvordan arbeidet går. Jeg skal i hvert fall i egnet form komme tilbake til Stortinget med de vurderinger vi gjør i forhold til de svenske erfaringene.

Så litt om politiråd, som interpellanten var inne på. Jeg er helt overbevist om at det trengs mer forklaring ute om hvordan politiråd skal fungere, særlig opp mot SLT – det er absolutt et viktig innspill. Det er også bakgrunnen for at politidirektøren har utgitt en veileder for det arbeidet. Den er nå under omarbeiding, og den skal også ta med hvordan dette skal koordineres med SLT-arbeidet ute i kommunene.

Men det er ikke bare pressemeldinger rundt politiråd og snakk her i salen, heldigvis, for jeg tror i hvert fall det er mellom ti og tjue kommuner som nå har etablert dette. Vi ser allerede at dette reiser akkurat den type debatter som interpellanten har reist her i Stortinget, men de reises i de organene hvor beslutningene og makten ligger når det gjelder mye av forebyggingen, nemlig i kommunene. Skal vi, som representanten Holmberg var inne på, skape færre voksentomme rom, er det om å gjøre å få lokalsamfunnene til å trå til. Og jeg er helt overbevist om, som også representanten Tørresdal var inne på, at vi trenger faste personer, nettverk, rundt dem som sliter. Der skal selvfølgelig også politiet være med. Et nært politi har nettopp muligheten til å kunne knytte kontakt med faste, kjente personer, slik at man har tillit og fortrolighet i forhold til disse. Jeg er helt overbevist om at vi vil se god effekt av den type arbeid framover.

Til slutt vil jeg si at når det gjelder ruspolitikken, er det ikke slik at vi bare skal drive alkoholpolitikk eller bare narkotikapolitikk. Vi skal drive begge deler. Men det er et paradoks at det ungdom først og fremst sliter med i Norge – 60–70 pst. av dem som kommer ut i rusmisbruk – er alkoholproblemer. Det er det elementet som går igjen som indikator for hva som fremmer bruk og testing av narkotika. Det fordrer også at vi må gjøre noe annet enn bare å henge opp plakater og drive informasjonskampanjer. Det fordrer ganske tøff forebyggingspolitikk også i alkoholpolitikken.

Presidenten: Dermed er sak nr. 5 ferdigbehandlet.