Lodve Solholm (FrP) [23:26:33]:(leiar i komiteen og ordførar for saka): Stortinget skal i dag handsame årsmeldinga for 2006 frå Stortinget sin ombodsmann for forvaltninga, Dokument nr. 4 for 2006-2007.

Komiteen er samstemd i det meste, med unntak av eit lite avsnitt om språkleg jamstelling. Eg reknar med at representantar frå fleirtalet grunngir dette sjølve.

Det er rett å peike på ombodsmannen sin viktige funksjon i eit ope, pluralistisk og demokratisk samfunn. Ein kan vel seie det slik at ordninga med ein ombodsmann for forvaltninga har vore vellukka, og det er rett å seie at mange land har kopiert ordninga. Når vi er med og driv fram demokratiutviklinga i andre land, er ein institusjon som ombodsmannen for forvaltninga med som ein del av opplegget. Det er òg interessant å leggje merke til at ordet «ombudsmann» er eit ord som er brukt i mange språk.

Eg synest det er rett og rimeleg å gi ros til ombodsmannen for det arbeidet som har vore utført. Ein legg merke til at talet på saker som har vore tekne opp på eige initiativ, er aukande. Dette gir funksjonen eit sterkare element av dynamikk. Men det er viktig å peike på at dette ikkje må gå ut over det andre arbeidet.

Komiteen finn årsmeldinga innhaldsrik, informativ og godt strukturert. Årsmeldinga gir eit særs godt bilete av ei rekkje ulike problemstillingar i høve ulike forvaltningsområde, samstundes som ho tek opp brukarane sin situasjon, stilt overfor forvaltninga si praktisering av lover og forskrifter. Lovgivinga er ein dynamisk prosess der det alltid vil vere rom for betringar. Årsmeldinga er eit godt instrument til å vurdere korleis enkelte lover og forskrifter verkar i praksis.

Det skal ikkje utøvast urett mot den einskilde borgaren. Dette er eit viktig prinsipp i ein rettsstat og eit viktig grunnlag for ombodsmannen sin kontrollfunksjon.

Ombodsmannen reiser i kapittel III spørsmålet om avgrensing av den offentlege forvaltninga og såleis av Sivilombodsmannen sitt arbeidsområde. Det er vist til utviklinga der delar av den offentlege forvaltninga blir organisert i eigne rettssubjekt, og dei følgjer det kan få for forvaltningslova og offentleglova sine verkeområde.

Komiteen viser til instruksen for ombodsmannen, der det i § 1 heiter:

«Stortingets ombudsmann for forvaltningen – Sivilombudsmannen – skal arbeide for at det i den offentlige forvaltning ikke blir gjort urett mot den enkelte borger og at embets- og tjenestemenn og andre som virker i forvaltningens tjeneste ikke gjør feil eller forsømmer sine plikter.»

I 1980 kom formuleringa «den offentlige forvaltning» inn i ombodsmannslova § 4 til erstatning for «offentlige forvaltningsorganer». Lovendringa blei grunngitt med at ombodsmannen sitt arbeidsområde også omfattar tilhøve der forvaltningsmynde blir utøvd av institusjonar som ikkje er organ i den offentlege forvaltninga.

Komiteen er samd med ombodsmannen i at dette er ei viktig problemstilling, og viser til at denne også er drøfta i høve til endringane som er vedtekne i offentleglova, jf. Innst. O. nr. 41 for 2005-2006. Med utgangspunkt i ombodsmannen si oppgåve med å forhindre at den einskilde borgar blir utsett for feil eller urett av forvaltninga, vil det ikkje vere i tråd med intensjonane bak ombodsmannsordninga om det blir gitt høve til å organisere seg bort frå ombodsmannen sitt arbeidsområde.

Det er òg heilt klart etter komiteen si meining at sjølvstendige rettssubjekt som utøver forvaltningsoppgåver, fell inn under ombodsmannen sitt ansvarsområde. Det er også slik, som det også er skrive i årsmeldinga, at sjølvstendige rettssubjekt med verksemder knytte til offentlege interesser òg vil kome inn under ombodsmannen sin kontroll. Vanleg kontroll av dette ligg til Riksrevisjonen eller politiske styringsorgan.

Komiteen har merka seg at ombodsmannen har bede Regjeringa gjere greie for om innføring av moms på advokattenester kan vere i strid med Grunnlova § 98. Vi ser fram til denne utgreiinga.

Vidare er vi også merksame på ombodsmannen si otte over at ytringsfridomen til offentleg tilsette synest å vere under press, trass i grunnlovsendringa som vart gjord i 2004. Føremålet med denne endringa var nett å styrkje den fridomen, at offentleg tilsette kunne ytre seg fritt.

26 klager som ombodsmannen mottok i 2006, var saker som omhandla barnevernet. Dette er vanskelege saker, der barnet er den sentrale parten, og der det er mange kryssande interesser. Dei er sterkt kjensleladde. Dei fleste av desse sakene kunne ikkje ombodsmannen handsame. Det er derfor viktig og riktig det initiativet som ombodsmannen har teke for å få til eit forskingsprosjekt om kvalitetskontroll av dei sakene barnevernet ikkje vil handsame.

Kvart år kjem det inn ei rekkje klager frå grunneigarar som har fått avslag på søknad om dispensasjon for å byggje i strandsona. Dette er saker som er i grenseområdet mellom forvaltning og politikk. Sett ut frå det må ombodsmannen si rolle avgrensast til å peike på om det er feil bruk av lova, eller om det er feil forvaltningsmessig handsaming.

Med desse orda legg komiteen fram innstillinga om sivilombodsmannen si årsmelding for 2006.

Svein Roald Hansen (A) [23:32:57]: Sivilombudsmannen har levert en årsmelding for 2006 som er omfattende, informativ og godt strukturert – og i år også med bilde.

Saksordføreren kommenterte de fleste viktige sidene av årsmeldingen, så jeg skal bare konsentrere meg om noen få av problemstillingene.

Ombudsmannen reiser i årsmeldingen spørsmålet om avgrensning av den offentlige forvaltning og således av sivilombudsmannens ansvarsområde. Det er en viktig problemstilling i lys av den utvikling som er skjedd innen organiseringen av offentlig forvaltning.

Utgangspunktet må være at det ikke skal være mulig å organisere seg vekk fra sivilombudsmannens kritiske blikk. Komiteen er derfor enig med sivilombudsmannen i at selvstendige rettssubjekter faller inn under ombudsmannens ansvarsområde når deres virksomhet er knyttet til forvaltningsoppgaver eller bestemte offentlige interesser. Men det må understrekes at dette må ses i sammenheng med sivilombudsmannens instruks, som altså gjelder å se til at den enkelte borger ikke utsettes for urett av forvaltningen.

Det må og skal være en grenseoppgang mellom dette ansvaret og ansvaret for andre typer kontroll med forvaltningen generelt, også det som er organisert som selvstendige rettssubjekter. Den siste form for kontroll vil tilligge Riksrevisjonen og/eller organenes politiske styringsmyndigheter.

Denne problemstillingen gjelder også et annet tema som omtales i årsmeldingen, nemlig klagesaker som gjelder dispensasjoner i strandsonen. Sivilombudsmannen bruker i sin beskrivelse av arbeidet med de klager som mottas om slike saker, formuleringer som kan reise spørsmål om denne grenseoppgangen er tilstrekkelig klar.

Når sivilombudsmannen ber om Miljøverndepartementets syn på hvorvidt dagens dispensasjonspraksis er i overensstemmelse med de nasjonale målsettingene som har vært uttrykt vedrørende strandsonen, uttrykker han seg på en måte som kan reise tvil om det er urett mot enkeltborgere som kontrolleres, eller om det likner mer på en mer tradisjonell forvaltningskontroll. Det siste tilligger Riksrevisjonen.

La meg også understreke komiteens påpekning av behovet for å balansere ressursbruken mellom de klagesaker ombudsmannen får inn, og de saker han tar opp på eget initiativ. Det siste er utvilsomt en viktig del av sivilombudsmannens oppgave. Men omfanget må ikke bli så stort at det går ut over behandlingskapasiteten når det gjelder de saker som kommer inn, og som nødvendigvis må ha førsteprioritet.

Sivilombudsmannen får i innstillingen vel begrunnet ros i tilknytning til årsberetningen. Derfor vil jeg tillate meg å peke på én ting som forundrer. Sivilombudsmannen bruker 5 1/2 side i sin årsmelding til å argumentere for en omkamp på et vedtak som et enstemmig odelsting fattet så sent som i fjor. Det er, for å bruke et parlamentarisk uttrykk: utidig – spesielt fordi det i debatten ble gjort helt klart at lovendringen ikke skulle medføre materielle endringer i sivilombudsmannens innsynsrett.

Når det gjelder flertallets merknad om bruk av nynorsk, er det jo sånn at loven unntar bl.a. sivilombudsmannen fra å måtte benytte begge målformer. Det er altså en henstilling. Loven forbyr jo ikke sivilombudsmannen å gjøre det i noen av de sakene han også framlegger for Stortinget. Sivilombudsmannen behersker jo det målføret utmerket, så jeg tror ikke det skulle by på problemer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 17.