Harald T. Nesvik (FrP) [12:20:03]: Bakgrunnen for at jeg har fremmet denne interpellasjonen, er et ønske om å prøve å fokusere på hvor langt eller hvor kort vi egentlig er kommet i legemiddelpolitikken, nesten to og et halvt år etter at legemiddelmeldingen ble vedtatt i Stortinget. Det er grunn til å stille spørsmål om vi er kommet noe videre i det hele tatt på dette området. Ja, jeg tør våge den påstand at vi på noen felt nærmest har satt på reversen og går litt bakover. Jeg vil i løpet av mitt innlegg begrunne dette.

Det spørsmålet vi må stille oss, er om dagens refusjonspolitikk er til det beste for pasientene. Svaret på dette er nok på mange måter – det tror jeg alle er enige i – at enhver som arbeider med helse- og omsorgspolitikk, uansett partitilhørighet, har et ønske om å gjøre det som er best mulig for alle dem som er syke. Men når det gjelder legemiddelpolitikken, har jeg dessverre en følelse av at man i veldig stor grad fokuserer på hvordan man skal kunne klare å redusere statens utgifter på dette området, istedenfor å fokusere enda mer på hva man kan gjøre for å sikre norske pasienter de beste og mest effektive legemidlene så raskt som mulig, slik at man uten unødig opphold kan ta disse i bruk også i Norge.

Jeg vil hevde at Norge ikke er på dette nivået i dag. Det har vært manglende oppfølging av komiteens merknader og Stortingets vedtak ved behandlingen av Innst. S. nr. 197 for 2004-2005 om å heve den såkalte bagatellgrensen vesentlig. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ber der «Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2006 legge fram et forslag til en vesentlig heving av «bagatellgrensen». Fremskrittspartiet hadde et eget forslag, som satte bagatellgrensen til et spesifikt beløp som var vesentlig høyere. Bagatellgrensen ligger i dag fortsatt på 5 mill. kr, sett ut fra hva trygdens forventede kostnader blir etter fem år. Dette er etter undertegnedes mening altfor lavt dersom man virkelig mener at norske pasienter skal ha god og rask tilgang på nye og effektive medisiner. Den manglende oppfølging av Stortingets ønske medfører at det blir gitt et dårligere tilbud til norske pasienter enn det man kunne ha fått til dersom man hadde hevet bagatellgrensen.

Et område som etter undertegnedes mening er enda verre, er at det til tross for gitte signaler om at man i større grad ønsker å benytte seg av generell refusjon for de store sykdomsgruppene i stedet for individuell refusjon, fører man faktisk en politikk som går i motsatt retning.

I den forbindelse er det grunn til å minne om det som bl.a. framkommer i ECONs rapport, R-2007-51, Endringer i blåreseptforskriften – Konsekvenser for KOLS-pasienter. Her omhandles det som faktisk har skjedd etter at man endret refusjonsordningen for kolsmedisiner. Der vises det til at pasientene nå har fått et dårligere medikamentelt tilbud, med påfølgende økning i sykehusinnleggelser, og dermed selvfølgelig en økning i offentlige utgifter. Ikke minst påføres pasientene en enda dårligere livskvalitet, og dermed økte lidelser. Regjeringen bør i denne saken sørge for at den endrer refusjonsordningen på dette feltet tilbake til det den var for kort tid siden, slik at kolspasientene igjen kan få en bedre hverdag. Dette må da også være i tråd med den kolsstrategien som faktisk er utarbeidet. Regjeringens egne signaler om i størst mulig grad å bruke generell refusjon framfor individuell refusjon blir jo enda merkeligere når man ser at det nok en gang overføres et legemiddel fra generell til individuell refusjon.

I den forbindelse kan vi jo også nevne at man har overført legemiddelet Atorvastatin – 10 mg mot 20 mg, som en bruker i kolesterolbehandling – nettopp til § 10a. Jeg sier ikke at man ikke skal se på kostnadene ved bruk av legemidler, for det skal man. Her i Stortinget har vi et ansvar for hvordan vi skal bruke skattebetalernes penger. Videre er vi i mye større grad enn det som faktisk er tilfellet i dag, nødt til å se helheten i den legemiddelpolitikken vi fører, og da med pasienten i fokus. Det er en direkte sammenheng mellom manglende medisinering eller feilmedisinering og nedsatt livskvalitet og sykefravær. I mange tilfeller får vi også flere sykehusinnleggelser med dertil påfølgende kostnader.

Det brukes også for lang tid på å få nye medisiner inn på refusjonslisten, og man fører i tillegg en legemiddelpolitikk der bostedsadressen kan bestemme hvorvidt man får tilgang til de beste legemidler eller ikke – dette all den tid mange av de legemidler som nå ligger på individuell refusjon, krever spesialistuttalelse for å kunne bli gitt. Når vi så vet at det bl.a. i distriktene er svært få spesialister tilgjengelig på en rekke fagfelt, sier det seg selv at behandlingen blir ulik.

Et annet område hvor bostedsadressen også vil kunne gi utslag, er medikamenter som finansieres gjennom sykehus. Med dagens vanskelige økonomiske situasjon for sykehusene kan det oppstå økonomiske avveininger om hvilke medikamenter man har råd til å gi pasientene, og hvilke man ikke har råd til å gi. Da får man spørsmålet med en gang: Får pasienten det mest optimale legemiddelet for sin sykdom?

Et av de områdene hvor nettopp denne problemstillingen kan oppstå – man har fått signaler om at det kanskje har vært slik nå i høst, men uten at man har fått dette 100 pst. bekreftet – er bl.a. at man har overført de såkalte TNF-hemmerne til finansiering av sykehusene. Så kan man lese av inneværende års budsjett at man går videre i samme retning. Man legger nå MS-medisinene til inndekning i sykehusenes budsjetter. Dette skjer uten at man gir klare føringer om at de pasientene som bl.a. har behov for legemiddelet Tysabri, skal få tilbud om dette.

Det er grunn til å frykte at bostedsadressen og sykehusøkonomien dermed vil kunne være med på å bestemme hvorvidt man får det ene eller det andre tilbudet.

Tilbake til mitt spørsmål om dagens refusjonsordning er til det beste for pasientene. Mitt svar vil være: Nei, ikke i tilstrekkelig grad. Vi har inntrykk av at man i første rekke har hovedfokus på å holde kostnadene nede, og ikke har fokus på at pasienten skal ha det beste og mest effektive legemiddelet så raskt som mulig.

I den forbindelse er det også grunn til å ta den internasjonale undersøkelsen Euro Health Consumer Index som er gitt ut, på alvor. Der kommer Norge svært dårlig ut når det gjelder hvor raskt vi tar i bruk nye legemidler. Særlig når det gjelder kreft, skårer Norge dårligst. Vi er på det nederste feltet med hensyn til hvor raskt vi tar imot nye og innovative kreftmedisiner.

Vi er nødt til å tenke enda mer helhetlig i legemiddelpolitikken. Og for å bruke et sitat som statssekretær Harsvik ofte bruker når han henviser til Gro Harlem Brundtland, nemlig at «alt henger sammen med alt», er det viktig at det sitatet også gjelder på dette feltet. Da er det viktig at vi følger disse ordene i praktisk politikk, ikke bare i festtaler.

Norge har ikke høye utgifter til legemidler, sett i forhold til land som vi liker å sammenlikne oss med. Det kan også være grunn til å minne om at det i en rekke utgiftssammenhenger vil være mye å spare både i det offentlige og i det private – ved å ta i bruk de beste og mest effektive legemidlene raskest mulig, og så raskt som mulig etter at de er godkjent og gitt markedsføringstillatelse, for ikke å snakke om den enkelte pasients bedrede hverdag og ofte en tilværelse med færre bivirkninger.

Det er helt åpenbart, og jeg er helt sikker på, at man gjør alt man kan og ønsker å gjøre for at pasientene skal få en best mulig hverdag og få tilgang til den beste medisinen. Men man ser gang på gang at man legger inn begrensninger for å spare penger. Det er ikke alltid den sparemekanismen er til det beste for pasientene, og det er grunn til å stoppe litt opp og vurdere en del av de tiltakene man har gjennomført.

Statsråd Sylvia Brustad [12:30:03]: Representanten Nesvik tar opp viktige spørsmål i sin interpellasjon, men jeg vil med en gang si at jeg er uenig i påstanden om at fokuset i legemiddelpolitikken fra denne regjeringa, hvis jeg forstod Nesvik riktig, mest skulle være å redusere statens utgifter. Slik er det sjølsagt ikke.

Et overordnet mål for Regjeringas legemiddelpolitikk er at befolkninga, alle som trenger det, skal ha tilgang til medisiner, sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne og hvor de bor i landet. Et annet mål er sjølsagt at legemidlene skal brukes riktig medisinsk, men også økonomisk. Videre er det også et uttrykt mål at refusjonsordninga skal omfatte legemidler der nytten står i forhold til kostnadene. Det betyr at merkostnadene ved å inkludere et nytt legemiddel i blåreseptordninga må stå i rimelig forhold til helsegevinsten. Det betyr også at legemidler som står på denne lista, bør og skal fjernes fra forhåndsgodkjent refusjon dersom kostnadene ikke lenger står i et rimelig forhold til den behandlingsmessige verdien.

De legemidlene vi tilbyr pasientene, må være sikre og effektive. Vi har to viktige systemer for å sikre det. For det første har vi en godkjenningsordning for alle legemidler som markedsføres på det norske markedet, og for det andre blåreseptordninga. I dag skjer godkjenning av de aller fleste legemidler innenfor det europeiske legemiddelsamarbeidet. Det betyr at legemidlene blir godkjent samtidig i alle land som er med i EØS-samarbeidet. Nye legemidler kan dermed tas i bruk og markedsføres like raskt i Norge som i resten av Europa. Opptak av nye legemidler på forhåndsgodkjent refusjon blir gjort i henhold til forutsigbare regler og med likelydende tidsfrister for resten av landene i EØS-samarbeidet.

Avveininga mellom hva som er tilstrekkelig dokumentasjon og muligheten for rask tilgang til ny behandling for pasientene, er vanskelig og viktig. Det gjelder både ved innvilgelse av markedsføringstillatelse for et nytt legemiddel og når det gjøres refusjonsvurderinger. Det er ikke sikkert at et legemiddel er godt sjøl om det er nytt. Forventningene til en medisinsk nyvinning kan være store, men av og til viser det seg at de ikke holder mål etter ei tid. Det har vi også hatt eksempel på hos oss. Derfor er det viktig at det er kliniske studier over lang tid og oppfølging av bruk og bivirkninger for å lære mer om legemiddelets effekt og nytte i praksis. Legemiddelverket har som kjent de seinere årene innvilget midlertidig refusjon for flere legemidler der produsenten har forpliktet seg til å levere ny dokumentasjon etter ei tid. På den måten kan en bedre vurdere om kriteriene er oppfylt, slik at forhåndsgodkjent refusjon kan opprettholdes.

Det er flere krav som må være oppfylt før et legemiddel blir forhåndsgodkjent og får refusjon. Det skal være godkjent for behandling eller forebygging av kronisk, alvorlig sjukdom, og virkninga skal være vitenskapelig godt dokumentert og klinisk relevant for den aktuelle pasientgruppa. Dessuten skal kostnadene stå i et rimelig forhold til den behandlingsmessige verdien. Produsenten av legemidlene må legge fram slik dokumentasjon i søknaden om refusjon, og så vurderer Legemiddelverket om kravene er oppfylt.

Legemiddelverket har som kjent fullmakt til å fatte vedtak om opptak av legemidler for forhåndsgodkjent refusjon i de tilfeller der merutgiftene for folketrygden ikke overstiger 5 mill. kr – altså den såkalte bagatellgrensen. Hvis de overstiger denne grensen, er det Stortinget som fatter vedtak i de årlige budsjettbehandlinger. Gjennom en slik prosess mener jeg at vi sikrer at satsinga på nye legemidler også vurderes opp mot satsing på andre mulige tiltak. Spørsmålet om hva som er en vesentlig økning og hvor bagatellgrensen bør ligge, må sjølsagt vurderes over tid.

Jeg hører påstander om at ordninga med bagatellgrensen fører til at saksbehandlinga av refusjonssaker i Norge er uoversiktlig, sendrektig, og at det tar lang tid før pasientene får tilgang til nye legemidler. Jeg ser det ikke akkurat på den måten.

I 2006 behandlet Legemiddelverket 85 refusjonssøknader. Av disse ble rundt 90 pst. innvilget. I sakene der det ble avslag, var hovedårsaken at legemidlene ikke oppfylte de faglige kriterier for forhåndsgodkjent refusjon. Det var bare to saker som overskred bagatellgrensen på 5 mill. kr, og som også tilfredsstilte kravene til forhåndsgodkjent refusjon. Disse to sakene ble derfor behandlet i Helse- og omsorgsdepartementet. Dette illustrerer situasjonen i alle årene siden ordninga ble innført i 2003.

Det er viktig fra min side å slå fast at det ikke er bagatellgrensen som er grunnen til at nye legemidler ikke får innvilget forhåndsgodkjent refusjon. Årsaken er at Statens legemiddelverk har vurdert søknadene til ikke å tilfredsstille de gjeldende faglige krav.

De fleste legemidler som gis refusjon gjennom blåreseptordninga, er forhåndsgodkjent for forskrivning på blå resept. Kliniske studier og vurderinger på populasjons- og gruppenivå ligger til grunn når en vurderer om legemidlet skal leveres på blå resept, men bildet er mer nyansert. Legemidler virker heller ikke likt på alle mennesker. Jeg mener derfor det er viktig at vi også har ei ordning med individuell refusjon som gir mulighet til refusjon på blå resept for pasienter sjøl om legemidlet ikke tilfredsstiller kravene til forhåndsgodkjent refusjon.

Av og til er det sjølsagt veldig viktig at nye legemidler blir raskt tilgjengelig for pasienter som trenger det mest. I den individuelle refusjonsordninga vi har, er det mulig å gi refusjon for nye legemidler til pasienter med spesielle behov, før Legemiddelverket har behandlet søknaden, og til og med før et legemiddel har fått markedsføringstillatelse. På denne måten kan viktige nyvinninger bli tilgjengelig veldig raskt for dem som trenger det mest. Individuell refusjon er derfor etter min mening en viktig del av det norske refusjonssystemet som er bra for pasientene.

I løpet av de siste årene har vi fått på plass nye systemer og regelverk for å sikre at vi oppnår de mål vi har satt oss. Dette har riktignok ført til at enkelte legemidler har blitt fjernet fra ordninga med forhåndsgodkjent refusjon, fordi de ikke lenger oppfyller de faglige kravene. Det må en også løpende vurdere, slik jeg ser det. Men de som har hatt god effekt av behandlinga, har kunnet søke individuelt om fortsatt refusjon.

Jeg har også sett at det har vært hevdet at antallet søknader om individuell refusjon har vokst sterkt de seinere årene, bl.a. på grunn av denne ordninga. Men tall fra NAV, som forvalter ordninga, viser at antallet søknader når det gjelder individuell refusjon, har vært stabilt de siste årene. Saksbehandlingstida for uprioriterte saker er nå i underkant av fem uker. For prioriterte saker – det vil først og fremst si legemidler til barn, dvs. ved livstruende sjukdom eller dersom behandlinga fører til at pasienten kan komme raskere tilbake i arbeidslivet – er saksbehandlingstida nå rundt to uker.

Jeg mener i all hovedsak at vi har en god ordning for refusjon av legemidler i Norge. Likevel er det sjølsagt viktig at vi hele tida arbeider med å forbedre ordninga, og at vi er på vakt overfor utilsiktede virkninger. Derfor har jeg satt i gang flere tiltak for å følge opp Stortingets ønske om å begrense bruken av individuell refusjon. Jeg vil også vurdere andre tiltak for å følge opp dette.

Jeg er sjølsagt også kjent med påstander om at individuell refusjon kan forårsake sosiale forskjeller. Jeg vet også at legemiddelindustrien sjøl har tatt initiativ til undersøkelser for å studere dette nærmere. Regjeringa la, som kjent, tidlig på året fram en nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Målet er sjølsagt at helse- og omsorgstjenester og også legemidler skal være likeverdige med hensyn til tilgjengelighet, bruk og resultat. Et av tiltakene i strategien er at vi skal kartlegge sosiale forskjeller i helsetjenestebruk. Jeg vil spesielt be Sosial- og helsedirektoratet om å utrede det som har med legemidler å gjøre.

God dokumentasjon er viktig for å vurdere om det er behov for endringer i ordninga med individuell refusjon. Jeg vil følge resultatene av disse undersøkelsene nøye, og jeg vil også være åpen for eventuelle endringer hvis vi ser at det er nødvendig.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:39:52]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg ser fram til at de endringene som vurderes, skal komme hit, slik at man kan få en viss form for endring.

Men det var et par punkter som statsråden ikke var inne på, og som jeg finner grunn til å stille spørsmål om. Det ene er knyttet til bruken av generell kontra individuell refusjon. Statsråden viste bl.a. til at man har nytte av individuell refusjon. Ja, selvfølgelig har vi det i en del tilfeller. Det er ingen uenig i. Men Stortinget og Regjeringen har faktisk påpekt at det både er ønskelig og nødvendig når det gjelder de store pasientgruppene, at man får til en vridning over fra individuell til generell refusjon. Jeg har følgende spørsmål til statsråden: Hvor mange legemidler har man faktisk overført fra individuell til generell refusjon etter at man kom med det signalet, kontra hvor mye som har skjedd den andre veien? Min påstand er at det er kun ett stort og betydelig legemiddel som har blitt ført den veien, men det kan jo statsråden kommentere i sitt neste innlegg.

Videre er vi helt klart enige om at hele befolkningen skal sikres tilgang til legemidler. Jeg sa også i mitt innlegg at jeg er helt sikker på at samtlige som sitter i denne salen, og de som er engasjert i helse- og sosialpolitikk, har for øye at vi skal gjøre det beste for dem som er syke. Men problemet når det gjelder § 10a, individuell refusjon, er at mange må innom spesialist før søknaden skal kunne sendes til NAV. Det er jo der man har den store forsinkelsen. De fem ukene er én bit av det, men den største problemstillingen er det å kunne få tilgang til spesialist også ute i distriktet, slik at søknaden faktisk kan sendes videre til NAV-systemet. Det er vi nødt til å fokusere mer på, slik at man sikrer at uansett bostedsadresse skal man ha de samme mulighetene. Det er en av problemstillingene.

Så viste man til at kostnadene skal stå i rimelig forhold til det man har som utbytte. Selvfølgelig skal de gjøre det. Men jeg henviser da til ECON-rapporten som jeg viste til i mitt innlegg, der ECON konkluderer bl.a. med følgende:

«Forbruket av nye KOLS-legemidler synker etter forskriftsendringen. Nedgangen er større i Oslos østlige bydeler enn i vestlige bydeler. Det er også en økning i forbruket av de nye legemidlene på hvit resept. Dette kan bety at forskriftsendringen har bidratt til økte sosiale ulikheter i behandlingen av KOLS.»

Og neste punkt:

«Tall fra pasientregisteret tyder også på at forskriftsendringen har bidratt til flere akuttinnleggelser med diagnose KOLS.»

Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden gå nærmere inn i disse tallene for å være helt sikker på at det som vi faktisk gjør, ikke er til det verre for pasientene, men til det beste for pasientene?

Statsråd Sylvia Brustad [12:43:08]: Det var mange spørsmål. Jeg trur ikke jeg greier å svare på alle her og nå, men vi får ta det videre.

For det første er det sjølsagt et helt viktig utgangspunkt for denne regjeringa, og som jeg oppfatter at det er bred enighet om, at alle pasienter i hele landet skal, hvis de trenger det legemiddelet for sin sjukdom, få tilgang til det. En av grunnene til at vi har opprettet det nye nasjonale rådet for kvalitet og prioritering, er at vi har hatt for mange saker der vi har sett at det har vært avhengig av om man har tilhørt det sjukehuset eller den regionen, om man har fått den behandling eller den type medisiner. Det vil vi ha en slutt på. Det er den ene biten av saken.

Representanten Nesvik spurte om hvor mange legemidler som er overført. Det er tre. Vi har gjort det etter faglige råd, så det er ikke noe vi har funnet på for å spare penger.

Så har jeg lyst til å si noen ord om hva vi tenker i forhold til å forbedre refusjonsordninga og begrense bruken av individuell refusjon, noe Stortinget er opptatt av, og for å følge opp vedtakene. Det er for det første at vi vil gjennomføre tiltakene – noe er allerede gjort – for å få en bedre etterlevelse av refusjonsordninga og de vilkårene som er satt for refusjon. Det er også slik at en ny blåreseptforskrift som trer i kraft 1. mars neste år, er utformet mer spesifikt og vil være mer egnet for elektronisk formidling, f.eks. i legens journalsystem. Vi vil gjøre det slik at refusjonsvilkårene vil være tilgjengelige for forskriveren i forskrivningsøyeblikket. Vi legger også opp til økt satsing når det gjelder legemiddelinformasjon, også for å balansere industriens markedsføring. Det er en av grunnene til at vi i statsbudsjett, som kjent, foreslår å opprette en egen informasjonsenhet ved Statens legemiddelverk. e-reseptprosjektet, som kommer i gang fra 2009, mener vi også vil kunne medvirke til dette. Vi har videre satt i gang en vurdering av legemidler som kan være aktuelle for overføring, basert på faglige grunner. Vi vil i løpet av høsten få mer svar på hvilke legemidler det er snakk om, og vil i så fall ha gode grunner for å gjøre det.

Når det gjelder kols, er det gjort unntak fra kravet om at behandlinga må være startet av spesialist før man søker om kolslegemidler og de lave styrkene av lipitor, som ikke lenger har forhåndsgodkjent refusjon. Jeg har i forlengelsen av det lyst til å si at debatten om man må innom spesialist eller ikke, er en debatt jeg ønsker at vi går mer inn i for en del sjukdomsgrupper. Det er åpenbart, slik landet vårt ser ut, med mangel på spesialister i deler av landet, at det er et område vi er nødt til å se nøyere på nettopp for å sikre det jeg oppfatter også er et av interpellantens poeng, nemlig å få dette enda raskere ut til dem som trenger det.

Vi har flere ting på gang, og jeg vil sjølsagt også ta med meg det som kommer fram i denne debatten og i videre debatter om legemidler, i det vi jobber med for å oppfylle Stortingets vedtak.

Jan Bøhler (A) [12:46:37]: Jeg takker interpellanten for en viktig interpellasjon, og vil komme inn på noen av hovedtemaene som er reist.

Det første gjelder individuell og generell refusjon, eller blåresept etter § 10a. Vi avgav før ferien en felles innstilling fra alle partiene i helse- og omsorgskomiteen, minus Fremskrittspartiet, da vi behandlet stortingsmeldingen om sosiale helseforskjeller, hvor vi nettopp bekymret oss for sosiale virkninger av overføring til individuell refusjon etter § 10a, og hvor vi bad om at dette måtte bli nøye evaluert. Av en eller annen grunn var ikke Fremskrittspartiet med på den merknaden, men det er jo tydelig at det nå er engasjement også fra Fremskrittspartiets side.

Uroen vi hadde, bygde på at de krevende søknadsprosessene som § 10a innebærer, kunne få uheldige utslag, og at særlig mindre ressurssterke mennesker kan ha problemer med å gjennomføre prosessen. Man må fra fastlege via spesialist, lokale trygdekontor, fylkesvise trygdekontor som har rådgivende leger, regionale trygdekontor og NAV. Det er ganske mye dokumentasjon som skal til underveis. Denne prosessen kan ta fra to uker til ett år, alt avhengig av farten i systemet. I tillegg til å være avhengig av spesialistdekningen i landet, som både interpellanten og ministeren var inne på, vil det også være avhengig av hvordan fastlegen bakker opp, i hvilken grad fastlegen viser initiativ og vilje til å hjelpe pasienten så ikke dette blir for komplisert og krever for mye personlig innsats og oppfølging.

Det er reell grunn til bekymring. Det er gjort noen undersøkelser som industrien har bestilt. Undersøkelsene er gjort av byråer som selvsagt påberoper seg sin faglige integritet. Når det gjelder et annet område, diabetesmedisiner og langtidsvirkende insulinanaloger, er det ifølge disse undersøkelsene påvist at utslagene er bekymringsverdige. Man ser f.eks. i Oslo at i de østlige bydelene, som Stovner og Sagene, er bruken av de langtidsvirkende insulinanalogene for diabetikere på § 10a mange ganger mindre enn i vestlige bydeler som Ullern og Frogner. Det kan selvsagt skyldes at de i de vestlige bydelene som må gjennom den tunge søknadsprosessen og ikke lykkes med det, kan kjøpe medisinene selv – at det kan være en av grunnene. Det er ikke bra hvis andre som ikke har råd til å kjøpe det selv, tyr til de billigste, enkleste og – for noen – de dårligste medisinene. Det er viktig, hvis dette fører til at en del mennesker får dårligere livskvalitet og blir rammet av diabetes på en måte som ikke hadde skjedd med bedre medisiner. Legemiddelverket har anslått at det kan være 10 000 som har behov for disse langtidsvirkende insulinanalogene, mens det i dag er 5 000 som får dem. Jeg er redd for at de 5 000 som mangler i anslaget, kan være preget av ulik sosial fordeling. Så vi sparer noen penger, men de pengene kan vi få igjen i utgifter i form av flere amputasjoner og alvorlige sykdomsforløp som resultat av diabetes. Vi ser også de samme forskjellene mellom fylker i landet – ikke bare i Oslo, men mellom f.eks. Finnmark og Møre og Romsdal. Her ser vi store forskjeller, hvor Finnmark er det fylket hvor man, på samme måte som østlige bydeler i Oslo, i liten grad bruker de dyreste medisinene.

Jeg er glad for de signalene ministeren gav om at hun vil be Sosial- og helsedirektoratet se på dette. Den samme bekymringen som Nesvik har nevnt i forhold til kolsmedisinene, vil gjelde for allergimedisinene som man nå i statsbudsjettet vil overføre til § 10a, hvor jeg forstår at vurderingen ikke er fullstendig avsluttet. Ministeren sier nå at hun vil ha Sosial- og helsedirektoratet til å gå igjennom dette så vi også får uavhengige vurderinger, og ikke bare har det som er bestilt av legemiddelindustrien, som grunnlag for videre diskusjoner. Vi ser fram til det og til å komme tilbake til andre temaer knyttet til dette. Jeg tror den største utfordringen i forhold til sosiale helseforskjeller og fordeling ligger i dette med individuell/generell refusjon.

Inge Lønning (H) [12:52:10]: Interpellanten siterte en statssekretær som siterte en forhenværende statsminister med gullkornet «alt henger sammen med alt». Det er en erkjennelse som er uimotsigelig riktig, og som ikke kan brukes til noe som helst. Den lar seg nemlig ikke operasjonalisere i praktisk politikk, fordi i praktisk politikk endrer vi noe hele tiden – vi er aldri i stand til å endre alt på samme tid. Derfor er vi nå engang i den virkelighet at våre forsøk på å finne de beste formene for politikk når det gjelder legemiddelbruk, alltid vil være mangelfulle. Vi vil aldri klare å finne permanente og riktige løsninger på disse spørsmålene.

Det er imidlertid et gjennomgående problem, som ikke bare gjelder legemiddelbruken, men for så vidt alle delene av helsepolitikken, og det er: I hvilken grad er det de økonomiske ordningene, refusjonsordninger, takster, som styrer den medisinske aktiviteten? Og i hvilken grad er det medisinske begrunnede vurderinger som styrer ressursbruken? Svaret på det er nok at i altfor mange sammenhenger er det de økonomiske ordningene som om ikke styrer den faglige utfoldelsen, så i hvert fall influerer den faglige utfoldelsen på en måte som ikke bestandig – nå uttaler jeg meg forsiktig – er til pasientens fordel i det enkelte tilfelle.

Da flertallet i fjor skrev inn i budsjettinnstillingen sine synspunkter på en konkret overføring fra generell til individuell ordning, var man opptatt av det synspunkt som statsråden også var inne på i sitt svar til interpellanten, nemlig at det skal være en åpning for individuell vurdering, ut fra den erkjennelse at når det gjelder enkelte legemidler, er det store forskjeller med hensyn til hvor langt de gagner pasienten, til tross for at det dreier seg om en og samme diagnose, og da er det naturligvis riktig at det er en slik åpning. Men betingelsen må være at det gjelder i de tilfellene hvor den konkrete medisinske vurdering utført av behandlende lege er det som ligger til grunn for en slik skjelning. Det som interpellanten, etter mitt skjønn, med rette spør om, er om en fra Regjeringens side er i ferd med å overtrekke dette ved at man overfører stadig flere legemidler fra den ene til den annen kategori, og også i tilfeller hvor det ikke nødvendigvis er store forskjeller mellom pasientenes nytte av medikamentet.

Det er også riktig, som interpellanten pekte på, at jo mer komplisert prosedyren blir frem til tilgang til en bestemt type behandling, desto større blir de sosiale ulikhetene. Det finnes det massevis av dokumentasjon på. Det henger naturligvis sammen med – det kan en jo tenke seg til uten dokumentasjon og vidløftige undersøkelser – at ressurssterke pasienter, ikke nødvendigvis i økonomisk forstand, men også i andre betydninger av ordet, vil stå på sine rettigheter, og de vil sørge for at de får sine rettigheter. Mens jo svakere pasientens stilling er i utgangspunktet, desto større er sannsynligheten for at vedkommende pasient ikke oppnår det ønskede resultat. Derfor vil jeg håpe at statsråden virkelig legger politisk kraft bak det hun sa i sitt svar, at her gjenstår det ganske mye vurderingsarbeid, og at man ikke gir seg før man har sikker kunnskap om at legemidler som overføres til individuell refusjon, ikke havner i den gruppen som medfører økende sosiale forskjeller i tilgangen til god legebehandling i Norge.

Laila Dåvøy (KrF) [12:57:24]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha reist denne viktige interpellasjonen.

Etter min mening har blåreseptordningen i løpet av de siste årene beveget seg stadig lenger unna målsettingen med ordningen. Bruken av individuell refusjon har økt betydelig de siste årene, slik jeg ser det. I forbindelse med behandlingen av legemiddelmeldingen i 2005 bad Stortingets sosialkomite Regjeringen om å prioritere å overføre legemidler fra individuell til forhåndsgodkjent refusjon. Komiteen bad samtidig om at individuell refusjon skulle forbeholdes legemidler for små pasientgrupper.

I forbindelse med behandlingen i vår av meldingen om nasjonal strategi for å utjevne forskjeller, som flere har vært inne på, uttrykte helse- og omsorgskomiteen bekymring for at ordningen med individuell refusjon kan få sosiale virkninger, og bad helt spesifikt om at dette ble evaluert. Dette har ikke blitt fulgt opp ennå. Men statsråden signaliserer i dag at dette arbeidet vil bli gjort. Det er positivt og viktig.

Ifølge det statsråden sa i dag, er det kun tre legemidler som er overført fra individuell til forhåndsgodkjent refusjon. Samtidig er det seks eller syv legemidler som siden 2005 er overført motsatt vei, fra forhåndsgodkjent til individuell refusjon. I forslaget til statsbudsjett for 2008 åpnes det for å overføre ytterligere tre legemidler til individuell refusjon. Interpellanten nevnte ett av dem. Jeg skal gi et annet eksempel, nemlig antihistaminer. Dessuten: Legemidlene som er overført til individuell refusjon, brukes av til dels meget store pasientgrupper, og det er jo i strid med Stortingets tidligere uttalelser. Ifølge Norges Astma- og Allergiforbund har antihistaminer, som nå altså foreslås overført til § 10a, en omsetning på ikke mindre enn 77 millioner døgndoser årlig. Man kan ikke akkurat si at dette er et lite omfang eller gjelder en liten pasientgruppe.

Paragraf 10a var ment som et sikkerhetsnett for små pasientgrupper, ikke som et bærende element i refusjonspolitikken, slik det faktisk nå ser ut til å gå i retning av for flere og flere medikamenter.

Vårt ansvar må være å sørge for at tilgangen til nye, viktige legemidler blir bedre for norske pasienter. For de fleste legemidler vil det være mulig å formulere meget spesifikke refusjonsvilkår. Legene må sørge for at disse er oppfylt i det enkelte tilfellet. Elektroniske reseptløsninger er på vei og vil gjøre det enklere for leger å få oversikt over vilkårene. Mer spesifikke refusjonsvilkår vil også forhåpentligvis gjøre det enklere å få til en vesentlig heving av bagatellgrensen, som også Stortinget har vært opptatt av. På den måten vil tilgangen til nye legemidler kunne bli bedre.

I løpet av få år har vi fått noen svært effektive biologiske legemidler, som også er forholdsvis kostbare, til behandling av bl.a. revmatisme, kreft og MS. I tiden framover vil det trolig komme flere slike legemidler. Dagens politikk går ut på å la helseforetakene finansiere disse legemidlene, med den konsekvens at helseforetakenes økonomi kan bli bestemmende for om den enkelte pasient får behandling med slike legemidler eller ikke. I alle fall ser vi for store ulikheter knyttet til dette i dag. For disse legemidlene er det spesielt viktig at det etableres nasjonale behandlingsretningslinjer, og at det gis økonomisk rom for helseforetakene til å følge disse retningslinjene.

Avslutningsvis vil jeg mene at man i Norge har god kontroll med den økonomiske utviklingen i legemiddelkostnadene, og det er positivt. Utviklingen har holdt seg stabil de siste tre–fire årene dersom vi ser på utgiftene under ett. I 2007 kan det se ut til at veksten blir nær null. Bare i revidert nasjonalbudsjett i år ble anslaget for legemiddelkostnadene faktisk nedjustert betydelig. Dette betyr likevel ikke at jeg mener at vi skal slutte å fokusere på kostnadsutviklingen. Men utviklingen nå bør gi anledning til å fokusere mer på riktig legemiddelbruk ut fra pasienters behov, og ikke minst til å sørge for likebehandling over hele landet.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [13:02:56]: Stortinget har gitt sin tilslutning til de legemiddelpolitiske og refusjonspolitiske målene som vi har i Norge i dag, jf. Ot.prp. nr. 29 fra 1998–99, der det står at ordningen med refusjon av legemidler skal bidra til følgende mål:

• « (…) sikre mest mulig lik og enkel tilgang til effektive legemidler for små og store pasientgrupper med dokumenterte behov for medikamentell behandling.

• (…) gi samfunnet verdier for pengene, det vil si at fellesskapet skal refundere utgifter til legemidler som gir sikker helsegevinst for pasienten, og har god effekt i forhold til kostnadene. Det er viktig at kostnadsstyringen er god slik at en sikrer best mulig utnyttelse av ressursene.

• (…) stimulere til ansvarlig og kostnadsbevisst forskrivning og bruk av legemidler hos lege og pasient.

• (…) medvirke til at individer med moderat og lav risiko for fremtidig sykdom, og hvor behandlingseffekten (…) er liten og/eller usikker, tar et størst mulig ansvar for egen helse. Det offentlige har først og fremst forpliktelser overfor pasienter med alvorlig sykdom eller høy risiko for sykdom, hvor det finnes effektive legemidler.

• Så langt mulig (…) reflektere kunnskaper om gevinster og kostnader ved bruk av legemidler, basert på helseøkonomiske undersøkelser.

• Refusjonsordningen skal være enkel å administrere og forstå (…)»

Jeg vil mene at det faktisk er enighet i Stortinget om de refusjonspolitiske målene som gjelder for refusjon av legemidler.

Det har vært sagt mye i dag om bagatellgrensen. Jeg mener det er viktig å understreke det statsråden viste til, nemlig at det i 2006 var 85 refusjonssaker i Legemiddelverket, og at bare to saker ble oversendt Helse- og omsorgsdepartementet på grunn av at de overskred bagatellgrensen, mens 90 pst. av de sakene som ble behandlet, ble innvilget. Årsaken til at de andre ikke ble innvilget, var faktisk at de ikke tilfredsstilte kravene som Legemiddelverket setter.

Jeg mener det er viktig at representanten Nesvik reiser en debatt om legemiddelbruk. Det er klart at vi hele tiden må stille spørsmål om den praksis vi fører er i tråd med de målsettingene som Stortinget har satt for refusjonsordningen.

Ett område har jeg lyst til å nevne. Når vi sammenlikner oss med Sverige f.eks., ser vi at bruk av kreftmedisin i Norge er mye lavere enn det det er i vårt naboland. Vi ser at det skjer en veldig rask utvikling på dette området. Det å ta i bruk utprøvende medisiner som kan hjelpe enkeltpasienter med sjeldne kreftdiagnoser f.eks., synes jeg det er verd at vi, departementet og statsråden kan jobbe med og kanskje si noe om også. Det er viktig at mennesker som er i en kritisk fase i livet, får mulighet til å få medisin som er tilgjengelig, men som vi ikke nødvendigvis har tatt i bruk i landet vårt, mens de har gjort det i naboland.

Jeg synes også det er viktig å lytte til det som statsråden sier i forhold til dette med sosiale helseforskjeller, og at departementet vil undersøke om endringer i §§ 9–10a medfører at pasienter i spesielle sosiale lag ikke får den nødvendige og riktige medisinen.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:08:12]: Venstres standpunkt er for så vidt enkelt: Vi meiner at norske pasientar må få like tilbod og moglegheiter uavhengig av bustad og sosial status, som fleire har vore inne på. Det er sikkert alle einige i. Men som det også har vore sagt i debatten i dag, er det jo nokre som er meir ressurssterke, som er meir budde på å stå på krava, som det heiter, og til å få tak i dei beste medisinane. Derfor er det jo ei utfordring for aktørane på tilbodssida at dei må vere proaktive, for å seie det slik, overfor dei gruppene som ikkje greier å rope høgt nok.

Dersom det er bevist at nye legemiddel har god effekt og er betre, meiner eg at vi i Noreg ikkje kan vere treigare enn andre land med å introdusere dei nye legemidla. Det må i alle fall vere utgangspunktet, sjølv om ein også må leggje vekt på nytte–kost-aspektet. Eg føreset eigentleg at det som eg no har sagt, også i prinsippet er departementets offisielle politikk, og at helseføretak og andre aktørar innanfor helsetenesta får klar melding om dette.

Introduksjon av nye medisinar må naturlegvis baserast på faglege kriterium, og det føreset jo at vi har kompetente fagmiljø som utarbeider slike kriterium, og at vi då har fagmiljø som er så sterke at vi kan ha tillit til dei. Det er veldig viktig.

Medisinar og legemiddel står heilt sentralt i all pasientbehandling, og eg føreset at pasientane får tilbod om den pasientbehandlinga som passar best ut frå deira behov, og at alle pasientgruppene kjenner seg trygge på at dei får den beste og mest tilgjengelege behandlinga som finst. Det må også inkludere dei nyare medisinane.

Dagens debatt er viktig i den forstand at problemstillinga som interpellanten har teke opp, treng fokusering frå tid til annan, ikkje minst fordi vi då kan få til forbetringar – forbetringar til pasientens beste – og sjekke ut om den praksisen som finst, er i tråd med Stortingets intensjonar.

Kirsti Saxi (SV) [13:11:37]: Etter min og SVs mening har vi et godt system for at legemiddel skal få forhåndsgodkjent refusjon, som sikrer at pasientene får medisin som er faglig forsvarlig og godt dokumentert. I tillegg har vi en individuell refusjonsordning som gjør det mulig å gi refusjon for nye legemidler til pasienter med spesielle behov før Legemiddelverket har behandlet en eventuell refusjonssøknad og til og med før et legemiddel har fått markedsføringstillatelse. På denne måten kan viktige nyvinninger bli tilgjengelige meget raskt for dem som trenger det mest.

I tillegg har vi også fått på plass systemer og regelverk for dem som har hatt god effekt av behandlingen, slik at de også har kunnet søke individuelt om fortsatt refusjon.

Når det gjelder frykten for hvorvidt individuelle refusjonsordninger fører til sosiale forskjeller, er jeg veldig glad for at legemiddelindustrien nå har tatt initiativ til undersøkelser for å studere nærmere om individuell refusjon forårsaker sosiale forskjeller. Jeg er også veldig glad for at statsråden understreker at hun vil se nærmere på dette når rapporten foreligger.

Det er spesielt viktig kanskje for oss som er fra distriktene, at man har en grundig gjennomgang av dette, og at man også følger opp Regjeringens mål om at helse- og omsorgstjenestene skal være likeverdige med hensyn til tilgjengelighet, bruk og resultat.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:14:01]: Siste representant sa at hun var glad for at legemiddelindustrien skal undersøke den sosiale skjevheten knyttet til medisiner, og at departementet og myndighetene deretter ser på det. Jeg tror det kan være en grei måte å gjøre det på. Jeg håper i hvert fall at det blir gjort. Statsråden har jo allerede varslet at hun vil se på det, og det setter jeg stor pris på.

Jeg synes det har vært en svært nyttig debatt, og jeg håper at debatten også kan ta oss et steg videre til å få en enda bedre legemiddelpolitikk.

Jeg har et par kommentarer. Jan Bøhler etterlyste Fremskrittspartiets syn på at vi først nå har hatt engasjement knyttet til det med overføring fra individuell til generell refusjon. Jeg kan da vise til legemiddelmeldingen og sitere følgende:

«Disse medlemmer forutsetter at overføringen av legemidler fra individuell refusjon over til generell refusjon starter så raskt som overhodet mulig.»

Og videre:

«Disse medlemmer vil tilkjennegi at dette må kunne foretas uten at Stortinget må ta avgjørelser i hver enkelt sak. Det eneste dette i så fall vil kunne medføre, er at Stortinget i mye større grad enn i dag vil måtte fungere som saksbehandler.»

Så er det punktet helt klart.

Representanten Skjælaaen var inne på bagatellgrenser. Vi fikk nærmest inntrykk av at Skjælaaens holdning til legemiddelpolitikken var at nå er alt så vel, alt fungerer så fint etter at vi kom i regjering. Da vil jeg bare minne om hva Senterpartiet selv var med på under behandlingen av legemiddelmeldingen. I innstillingen står det at man «ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2006 legge fram et forslag til en vesentlig heving av «bagatellgrensen»». Jeg regner med at Senterpartiet fortsatt står på dette, slik at vi kan få gjort noe med det.

Norge har ikke uforutsett store utgifter til legemidler. Helse- og omsorgskomiteen har nå gjennomført en god del høringer knyttet til statsbudsjettet for neste år. I den forbindelse uttalte Kreftforeningen i sin høringsuttalelse at Norge sammenlignet med Sverige og Danmark bruker 37 pst. mindre til kreftlegemidler enn disse landene. Dette er land som vi har relativt lik befolkningsstruktur med. Det er land som vi sammenligner oss med i alle andre sammenhenger. Kommentaren er da at vi i kanskje større grad enn i dag må ha mer samarbeid landene imellom. En ting er det samarbeidet vi har i forbindelse med EØS-avtalen, som er veldig bra. Kanskje skal man gå ett skritt lenger og sørge for at vi kanskje får et enda bedre samarbeid, slik at man faktisk kan bli mer samkjørte, ha raskere saksbehandling og dermed også en mer fornuftig bruk av skattebetalernes penger.

Statsråd Sylvia Brustad [13:17:24]: Når det gjelder spørsmålet som flere forståelig nok har vært inne på, om sosiale forskjeller øker eller minsker i forhold til det man gjør på legemiddelområdet, er det noe som vi er enige om at vi både må følge med på og undersøke. I tillegg til at jeg vil be Sosial- og helsedirektoratet gjøre det spesielt når det gjelder legemidler, kan jeg også orientere om at Helse- og omsorgsdepartementet kommer til å lage klarere retningslinjer for innføring av nye behandlingsmetoder og for legemidler. Som jeg sa i stad, har det nye Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten fått i oppdrag å legge til rette for et felles kunnskaps- og verdigrunnlag for prioriteringsarbeidet og gi anbefalinger om hvordan vi skal oppnå sosial likeverdighet på alle områder innenfor helsetjenesten.

Jeg har bare lyst til å si to ord om de allergimedisinene som står omtalt i budsjettet, og som flere har vært inne på i debatten her i dag. Det er helt riktig at det varsles at Legemiddelverket har satt i gang prosesser med oppdatering, og jeg vil understreke en eventuell omgjøring av refusjonsstatus for de tre dyreste allergimidlene.

Den 1. mai 2006 ble som kjent ordninga med foretrukne legemidler innført for alle allergilegemidler. Det var basert på en kunnskapsoppsummering fra Kunnskapssenteret. Konklusjonen var at det ikke er påvist forskjeller av betydning for pasientene når det gjelder virkninger eller bivirkninger. Bakgrunnen for at Legemiddelverket vil vurdere refusjonsstatus er at det kan virke som om det fremdeles er for høy bruk av de kostbare og ikke foretrukne legemidlene. Det er altså det som skal undersøkes videre.

I den prosessen som nå er i gang, vil det sjølsagt bli lagt opp til en dialog med berørte aktører, f.eks. Norges Astma- og Allergiforbund. I den prosessen legges det også opp til en vurdering av om allmennleger skal kunne søke om individuell refusjon uten at pasienten må via spesialist. Det er ett av de temaene som nå vil bli vurdert.

Til representanten Lønning vil jeg bare si at økonomien ikke skal være avgjørende for om pasienter får den medisin de trenger. Det må være faglige grunner som avgjør om man skal ha et legemiddel, hvor mye man skal ha, osv.

Jeg syns også det er viktig å si f.eks. om legemiddelet tysabri, som det forståelig nok i den seinere tida har vært en viss oppmerksomhet omkring, at jeg mener at det er helt sjølsagt, men vi er ikke i mål, at alle som trenger det, skal få det. Fagfolk sier at det er slik at ikke alle som har sjukdommen, skal ha legemiddelet. Det er ikke slik at ett legemiddel virker på alle.

Det jeg også er helt enig i, er at vi må lage minst mulig kompliserte ordninger, slik at de sosiale ulikhetene minsker og ikke øker.

Til slutt: Så vidt jeg vet, er det ikke under denne regjeringa at ordninga med å overføre mer til individuell refusjon har eksplodert. Dette har økt betydelig helt siden 1997, mens også andre har hatt regjeringsansvar.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.