Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Terje Aasland (A) [14:18:43]: (ordfører for saken): I Dokument nr. 8:9 ønsker forslagsstillerne å få en egen sak til Stortinget hvor intensjonen er å øke lokal kraftproduksjon, for så å redusere behovet for store naturinngrep ved høyspentledninger og i tillegg få fram alternative løsninger med kabling og sjøkabel i spesielt utsatte områder.

Komiteen deler forslagsstillernes oppfatning om at framføring av store høyspentlinjer kan medføre konflikt, både når det gjelder miljø, estetikk og det visuelle uttrykk. Det er vel slik at det ikke bare kan, men faktisk medfører konflikt med slik linjeframføring. Derfor er det allerede igangsatt et arbeid fra statsrådens side, hvor målet er å redusere konfliktnivået på det området. Dette ble varslet i brev fra statsråden til komiteen den 26. november. Jeg vil legge til at dette er et meget viktig strategiarbeid, som kommer til å avveie mange flere problemstillinger enn det forslagsstillerne i utgangspunktet peker på. Komiteens flertall imøteser derfor at det arbeid som nå gjøres, legges fram for Stortinget til behandling.

Forslaget har et hovedproblem, og det er at forslagsstillerne gjennom forslaget framsetter en svært risikofylt stadfestelse om at man ønsker å øke lokal kraftproduksjon, for så å hindre behovet for utbygging av høyspentlinjer.

For det første: For å problematisere litt rundt dette kan man si at forsyningssikkerheten er avhengig av en bedre overføringskapasitet mellom ulike regioner i landet og mot utlandet.

For det andre er det ikke helt uproblematisk at man må bygge ut linjekapasitet for å få ny kraft inn i markedet. I for mange eksempler hindres ny kraftproduksjon på grunn av for dårlig linjekapasitet.

For det tredje er altså linjekapasitet helt vesentlig i forhold til fleksibilitet knyttet opp mot utnyttelse av både eksisterende og ny kraftproduksjon, samtidig som det også er knyttet opp mot en variabel i forbruket.

Konklusjonen er derfor, etter mitt skjønn, at forslagstillernes intensjon vanskelig lar seg gjennomføre, selv om vi godt kunne tenke oss en teknologi som sikret overføring av store mengder kraft trådløst. Men vi er ikke akkurat der nå, og det må vi ta hensyn til.

Et fjerde element er nok den realiteten at ny kraftproduksjon også vil ha betydelig innvirkning på naturen. Ny fornybar energi er etter mitt skjønn, med unntak av bioenergi, av en slik karakter at naturinngrepene ikke vil være helt ubetydelige, og heller ikke uten diskusjon. I en slik sammenheng vil nok naturinngripens retorikk bli valgt av både dem som var mot utbygging av f.eks. vindmøller, og av dem som var mot utbygging av kraftledninger. Hvem som har feil, og hvem som har rett i et slikt spørsmål, er en vanskelig problemstilling, som statsråden og Regjeringen nå jobber med.

Men forsyningssikkerhet er først og fremst kritisk sett i sammenheng med linjekapasitet og linjekvalitet, men det handler selvfølgelig også om produksjonskapasitet og forbruk. At man i noen helt spesielle tilfeller kunne tenkes å få et redusert behov for nye kraftlinjer ved å bygge ut ny kraft, skal jeg ikke avvise. Vi vil forhåpentligvis få på plass en ordning med grønne sertifikater og utløse ny kraftproduksjon i et større omfang enn det vi har sett fram til i dag. Da vil jo akkurat den problemstillingen være relevant. Da tror jeg det er helt avgjørende for å lykkes at en faktisk har tilstrekkelig linjekapasitet, noe som jo forslaget egentlig ønsker å begrense.

Det siste temaet jeg ønsker å bringe fram som et problemområde i forhold til forslagets intensjoner og mål, er jo at en da vil begrense markedets muligheter for å virke. Hvis en ikke har tilstrekkelig utbygd ledningsnett i Norge, vil en få innestengt kraft, med den følge at prisvariasjonene vil bli ganske store, og jeg tror også til dels dramatiske, dersom en ikke sørger for at ny kraftproduksjon følges opp med økt overføringskapasitet.

På denne bakgrunn kan flertallet ikke slutte seg til forslaget som fremmes i Dokument nr. 8:9 for 2007-2008. Flertallet innstiller derfor på at forslaget vedlegges protokollen. Jeg håper at et samlet storting faktisk gjennom denne debatten kan innse problemstillingene i forslaget, og støtte den flertallsinnstillingen som foreligger.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:23:56]: Jeg vil innlede med å få si at fra rundt 1950 og fram til 1990 førte Norge trolig verdens mest aktive kraftpolitikk. På hele 1960-, 1970- og 1980-tallet var det svært få andre land som bygde ut så mye ny vannkraftproduksjon som nettopp Norge. Selv i dag er altså Norge verdens sjette største produsent av fornybar vannkraft. Også da Norge som det første landet i Europa i 1990 vedtok å deregulere kraftmarkedet, ledet Norge an internasjonalt og banet vei for den nye tids kraftpolitikk basert på liberalisering og marked.

Den omfattende dereguleringen av norsk kraftsektor i 1990 både var og forblir riktig, etter mitt syn, men dereguleringen av kraftsektoren har hatt en meget vesentlig svakhet ved seg, nemlig mangel på utbygging av ny kapasitet. Manglende kraftutbygging siden dereguleringen i 1990 i Norge har mange ulike forklaringer, som det tar for lang tid å komme inn på her nå, men Fremskrittspartiet har kontinuerlig i løpet av de siste 10–15 årene tatt til orde for en mer aktiv kraftpolitikk. Fremskrittspartiet har stadig påpekt behovet for ny kraftutbygging i Norge, men dessverre uten å ha fått gehør fra de andre partiene på Stortinget for dette syn. Fraværet av en aktiv kraftpolitikk etter dereguleringen i 1990 har resultert i en stadig større ubalanse mellom kraftforbruk og kraftproduksjon. Dette har gitt en strammere kraftbalanse og en betydelig svekket forsyningssikkerhet. Resultatet av 10–15 år med slumrende norsk kraftpolitikk ser vi klart i dag, for i dag er Norge ikke lenger selvforsynt med strøm selv i et såkalt normalår for nedbør, men landet er altså blitt helt avhengig av å importere strøm fra utlandet. Det er også slik at i hele sju av de elleve siste årene har Norge vært nettoimportør av strøm fra danske og svenske kull- og kjernekraftverk.

Det norske kraftforbruket har økt med hele 20 TWh i 15-årsperioden fra 1990 til 2005, fra ca. 106 TWh i 1990 til 126 TWh i 2005, mens utbyggingen av ny kapasitet bare har vært på rundt 4–5 TWh i samme periode. Skulle kraftutbyggingen holdt tritt med økningen i kraftforbruket, måtte vi ha bygd ut rundt 30 nye Alta-kraftverk i løpet av de siste 15 årene, mens vi altså bare har bygd ut kapasitet tilsvarende sju–åtte Alta-kraftverk. Det norske kraftunderskuddet blir også vanskeligere å håndtere fordi kraftforbruket har økt ulikt i regionene. Dermed er sentralnettets betydning blitt stadig viktigere for kraftflyten fra regioner med kraftoverskudd til regioner med kraftunderskudd.

Fremskrittspartiet mener det er viktig med et meget godt utbygd sentralnett, regionalnett og lokalnett for distribusjon av elektrisk energi i Norge, men rent systemmessig – og det er mye av poenget med forslaget her – er det en klar fordel med best mulig regional kraftbalanse, for å slippe unødvendig store transportvolum av strøm over lange avstander mellom regionene.

I dag er leveringssikkerhet for elektrisk energi en svært kritisk infrastruktur i vårt moderne samfunn. Det moderne samfunn er blitt svært sårbart for selv korte perioder med avbrudd i strømforsyningen. Samtidig er også toleransen for strømavbrudd i dag blitt svært lav, både i næringsliv og hos private husholdninger.

Avslutningsvis vil Fremskrittspartiet si at det er uheldig at Norge som en av verdens største energinasjoner kanskje skal forbli avhengig av å måtte være permanent importør av atom- og kullkraft for framtiden. Derfor ønsker altså Fremskrittspartiet en ny norsk kraftpolitikk som tillater ny vannkraftutbygging i Norge i en skala som ikke bare gjør landet selvforsynt i et normalår, men som også er robust nok til å takle år med lite nedbør.

Jeg ønsker med dette å ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.

Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Torbjørn Andersen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Øyvind Halleraker (H) [14:29:22]: Dagens debatt om kraftlinjer versus kabling utfordrer oss på tilvante løsninger i energisektoren, som stammer fra en tid da elforsyning generelt sett var et særdeles framtidsrettet gode og kraftlinjer var en selvsagt del av dette bildet. Det symboliserte vekst og velstand og ikke minst arbeidsplasser.

Ute i Distrikts-Norge, hvor kraften ble skapt, var kraftlinjene akseptert av befolkningen, fordi det førte til synlig velstandsutvikling. I dag er situasjonen en annen. Kraftlinjene er planlagt gjennom sårbare områder for å gi økonomisk vekst langt borte. Som alt annet i vår tid endres også oppfatningen av verdifulle landskapsrom, som kan bety vekst i en voksende reiselivsnæring som gir mer positiv lokal virkning.

Norge – og særlig Vestlandet – har noen av de flotteste naturområder i verden. Hvert år kommer hundre tusenvis av turister hit for å beundre våre fjorder og fjell. To områder, Nærøyfjorden og Geirangerfjorden, er begge innlemmet i FNs eksklusive verdensarvliste. Så Norges fjordlandskap har derfor både nasjonal og internasjonal interesse. Dette gir et særlig ansvar for hvordan vi forvalter denne naturarven.

Planene om omfattende utbygging av kraftnettet for å sikre kraftforsyningen rundt Bergen og i Midt-Norge har derfor møtt massiv motstand fra turistnæring, lokalbefolkning, friluftsutøvere, hytteeiere og naturvernere. Denne motstanden må vi ta på alvor. Det er derfor viktig å finne en fornuftig avveining mellom behovet for å sikre kraftforsyningen og det å ta vare på vår unike naturarv.

Viktige avveininger er trasévalg, kabel i jorden eller på sjøbunnen framfor høyspentmaster oppå bakken. Men også valg av lokalisering av kraftproduksjon som kan begrense behovet for kraftoverføring, er en viktig del av bildet. Det kan også være at storsamfunnet må betale noe mer for kraftoverføring, kanskje særlig gjennom vakre og sårbare områder for å ta vare på denne naturarven.

Når man ser på totalkostnadene for et prosjekt, er det viktig at også kostnadene i forhold til miljø og natur tas med. Det framgår av merknadene at det er bred enighet om at Stortinget må få diskutere ulike strategier for hvordan vi kan forene behovet for en sikker kraftforsyning med det å ta vare på disse naturverdiene.

Jeg opplever at det er bred støtte til intensjonene bak Høyres forslag om å be Regjeringen senest i vårsesjonen 2008 fremme sak for Stortinget. Riktignok vil ikke selve representantforslaget få flertall, siden regjeringspartiene ikke vil stemme for det, men jeg opplever likevel at det gjennom de nevnte merknader er en enstemmig tilslutning til intensjonen bak forslaget. Tar jeg feil her, regner jeg med at representanter for regjeringspartiene eller statsråden sier tydelig fra i dagens debatt. Det er mange, også i regjeringspartiene ute i landet, som forventer klar tale.

Olje- og energiministeren skriver i brev til komiteen at departementet arbeider med en strategi for hvordan det kan tas sterkere hensyn til miljø, estetikk og lokalsamfunn når forsterkninger i kraftnettet planlegges. Det er Høyre glad for, og vi ser fram til at statsråden kommer tilbake til Stortinget med en sak. Den problematisering som saksordføreren gav seg inn på, syns jeg hører hjemme i den debatten vi da får.

I Høyre vil vi peke på potensialet for lokal eller regional kraftproduksjon. Behovet for kraftlinjer mellom ulike landsdeler kunne blitt betydelig redusert dersom flere prosjekter for lokal kraftproduksjon hadde blitt realisert. Eksempler på slike prosjekter er:

• Industrikraft Møres planer om er gasskraftverk ved Hustad Marmor

• StatoilHydros planlagte gasskraftverk på Tjeldbergodden, som har fått konsesjon, men hvor de mangler utslippstillatelse

• BKKs planer for et nytt gasskraftverk på Mongstad

Og det gjelder alle de små og store prosjektene innenfor fornybar energi, enten vann eller vindkraft, som hittil ikke har blitt realisert på grunn av for dårlige støtteordninger eller rett og slett tungvint offentlig saksbehandling.

Statnett peker jo selv på at det er bedre med økt lokal produksjon enn å løse forsyningssituasjonen bare med å øke overføringen av kraft fra andre deler av landet.

En strategi for en sikker kraftforsyning til alle deler av landet må derfor også komme inn på hvordan vi legger til rette for å møte vårt energibehov gjennom økt kraftproduksjon.

Ta Høyres oppfordring om å utvikle et nytt regime som i større grad ser samfunnsøkonomi og nytte-kost for alle aktørene i et bredt perspektiv. Det er på høy tid med en fornying, og vi ser fram til at Stortinget får bidra til dette gjennom en stortingsmelding om temaet så snart som mulig.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:34:44]: I SV er vi glade for at det er igangsatt et strategiarbeid som skal ta sterkere hensyn til miljø, estetikk og lokalsamfunn i forbindelse med bygging av store høyspentlinjer.

Jeg kommer ganske nylig fra helse- og omsorgskomiteen, hvor jeg satt som medlem i to år. Der var også helseperspektivet knyttet til høyspentlinjer et viktig tema, for få vil bo rett under en høyspentlinje.

Jeg vil også trekke fram et perspektiv i tillegg til alle disse, nemlig sårbarhetsperspektivet. I en kronikk i Bergens Tidende av Tor Håkon Inderberg og Per Ove Eikeland, som er forskere ved Fridtjof Nansens Institutt, påpeker de at sårbarheten knyttet til kommende klimaendringer må inn i debatten om kabling.

Klimascenarioene utviklet for Norge indikerer at vi vil få et villere, våtere og varmere klima. Dette vil føre til økt belastning på luftledninger, med fare for langvarige strømavbrudd, som vi har sett eksempler på flere steder. Forskerne påpeker at klimascenarioene indikerer en økende frekvens av hendelser som kan påvirke luftledningene – ising på luftledninger som følge av kombinasjonen av økt nedbør og temperaturstigning, nedblåste ledninger som følge av økt styrke og retning på vinden, trefall og erosjon. Dette vil innebære store kostnader, som også må tas med i dette regnskapet.

Det er viktig å bedre forsyningssikkerheten, og dette arbeider Regjeringa med. Dette er også viktig for å dempe konfliktnivået i kommende konsesjonssaker for linjeutbygging. De siste tiåra har det vært investert for lite i et godt og sikkert overføringsnett i Norge. Vi må få opp investeringsnivået i nettet. Dette gir oss utfordringer som bl.a. gir seg uttrykk i store folkelige mobiliseringer. Folk er glad i urørt natur, og de er opptatt av å sikre verdier som det ikke umiddelbart går an å sette en prislapp på. Det er bra. I tillegg er de opptatt av f.eks. potensialet for grønt reiseliv, som er en næring i vekst, og som vi må bygge opp om.

Til slutt vil jeg påpeke at kabling ikke alltid vil være det mest miljøvennlige alternativet. Kabling kan også ha miljøkonsekvenser, men der kabling er det mest miljøvennlige alternativet etter en kost–nytte-betraktning, er det SVs mening at det bør skje. Jeg tror at det vil skje i større grad enn det som har vært tilfellet hittil i Norge.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [14:37:32]: Norge står overfor store utfordringer i årene framover for å dekke opp et økende kraftunderskudd i enkelte deler av landet. Spesielt i Midt-Norge og i Bergensregionen er kraftproduksjonen mindre enn behovet. Årsaken til dette er i hovedsak økt aktivitet innen offshore- og kystbasert industri, men det skyldes også et stadig økende strømforbruk i husholdningene.

Lite kraft stiller krav til økt lokal kraftproduksjon samt økt utbygging av overføringsnettet, noe som reiser en rekke problemstillinger, som også saksordføreren var inne på. Kristelig Folkeparti er likevel glad for at Høyre adresserer disse problemstillingene i det foreliggende representantforslaget.

Etter mange år med liten eller ingen utbygging av kraftnettet, er behovet for å øke kapasiteten for overføring av kraft mellom landsdelene stort. Statnett planlegger flere store utbyggingsprosjekter de nærmeste årene. Prosjektene er nødvendige for å bedre forsyningssikkerheten, men flere av prosjektene skaper store konflikter med lokalbefolkningen på grunn av de store naturinngrepene de vil medføre. Kraftkabler i luftspenn planlegges utbygd i flere unike områder med store natur- og miljøverdier, bl.a. langs Hardangerfjorden, i Setesdal og gjennom Sunnmørsalpene. Den planlagte kraftlinjen gjennom Hardanger vil føre til store naturinngrep i Eidfjord, Ulvik, Granvin, Kvam og Samnanger. Befolkningen i dette området har gått sterkt ut mot planene i form av folkeaksjonen «Stopp kraftlinja».

Det har også vært stor folkelig motstand mot den planlagte overføringslinjen mellom Ørskog kommune på Sunnmøre og Fardal i Sogn. Kraftlinjen er planlagt i nærheten av Geirangerfjorden, som, sammen med Nærøyfjorden, ble tatt opp på UNESCOs verdensarvliste i 2005. Bygging av en kraftlinje i området kan i verste fall medføre at Geiranger mister plassen på verdensarvlisten.

I Setesdal er det også stor folkelig motstand mot en planlagt kraftledning i luftspenn fra Skåreheia i Birkenes kommune til Holen kraftverk i Bykle kommune. Traseen er vel 100 km lang. Lokalpolitikere mener at villreinen vil bli skadelidende, og at store naturherligheter går tapt om Statnett får lov til å legge en gigantisk 420 kV høyspentledning langs Setesdals landskapsvernområde.

Alternativet til de planlagte kraftlinjene i luftspenn i disse sakene er jordkabel eller sjøkabel. Kristelig Folkeparti ønsker en endring av dagens politikk, slik at miljøet tillegges større vekt når kabelalternativ velges. Jord- og sjøkabel må i større grad velges når dette kan redusere belastningen på naturmiljøet i forhold til linjer framført i luftspenn, også om det medfører økte kostnader.

Med det store antallet omstridte kraftlinjeprosjekter vi er vitne til, er det på høy tid at Stortinget på nytt får ta en debatt om utbyggingen av kraftnettet her i landet.

Mangel på kraft kan imidlertid ikke løses utelukkende gjennom økt utbygging av overføringsnettet. Vi er også nødt til å øke kraftproduksjonen lokalt. Norge har fram til i dag vært tilnærmet selvforsynt med ren elektrisk kraft gjennom storstilt satsing på vannkraft, men vi vet at Jens Stoltenberg har annonsert at epoken for de store vannkraftutbyggingene er over, noe Kristelig Folkeparti er glad for. Derfor må vi i framtiden satse på økt kraftproduksjon fra andre fornybare energikilder.

Norge har et enormt potensial når det gjelder fornybar energi. Dette må vi bruke. Derfor er det viktig å få på plass grønne sertifikater, men det er også viktig at vi får på plass en midlertidig ordning før de grønne sertifikatene er i boks, hvis vi skulle få et forhandlingsresultat med svenskene som tilsier det.

Til slutt vil jeg understreke at vi har et stort potensial for energisparing i Norge. Vi bruker mye mer kraft enn andre land som vi kan sammenlikne oss med. Naturvernforbundet har lagt fram en rapport som viser at Norge vil kunne frigjøre 10 pst. av energiforbruket ved å redusere forbruket. Der har vi en stor jobb å gjøre.

Erling Sande (Sp) [14:42:58]: Utbygging av kraftlinjer, som er ein viktig del av dette representantforslaget, berører tre viktige felt for Senterpartiet: forsyningstryggleik, miljø- og naturvern og lokalsamfunn. Derfor meiner vi at det fortener ei grundig og god handsaming.

I Senterpartiet er vi opptekne av å ha ei sikker kraftforsyning i heile landet. Vi er opptekne av at innbyggjarar og industri skal ha tilstrekkeleg med kraft, og at produksjonen av fornybar kraft skal auke. Ei betre kraftutveksling mellom ulike delar av landet er på denne bakgrunnen nødvendig. Mykje av denne utfordringa har Regjeringa allereie teke fatt i: Satsinga på energiomlegging gjennom Enova er nærare dobla samanlikna med i fjor, grunnfondet er styrkt, satsinga på fornybare energikjelder er i gang, planlegging av eit nytt linjenett er òg i gang, og forhandlingane med svenskane om grøne sertifikat er tekne opp igjen.

Eit godt utbygd linjenett er nødvendig for at fleire av prosjekta for produksjon av fornybar energi kan realiserast. Det er viktig og nødvendig for å ha tilstrekkeleg fleksibilitet og forsyningstryggleik i heile landet, men vi må sjå dette behovet i høve til naturomsyn, for store inngrep i naturen er ikkje berre ei utfordring for reiselivet, som tidlegare nemnt her, men òg for dei lokalsamfunna som får desse inngrepa tett innpå seg. Både kabling under jord, kabling på sjøbotnen og kraftlinjer i høgspentmaster medfører naturinngrep. Traseane må byggjast så skånsomt som mogleg, og val av trasear må ta omsyn til både naturinngrep og estetikk. Kabling må vurderast i dei enkelte tilfella, og det er verdt å minne dei ivrigaste kablingsentusiastane på at alternativet med kabling på land ofte er noko av det som gjev dei største varige naturinngrepa.

Så er det slik at det er nokre regionar og lokalsamfunn som i større grad enn andre sit igjen med ulempene for at resten av landet skal få fordelane av eit godt utbygt overføringsnett. Saka har – og med god grunn – skapt betydeleg engasjement lokalt, og statsråden har varsla at ho vurderer om det må innførast ordningar for å kompensere for ulempene. Senterpartiet meiner at dette i lag med kabling på enkelte strekningar, fjerning av eksisterande linjenett og avbøtande tiltak i traseane må vere sentralt når denne utbygginga skjer.

I Senterpartiet er vi tilfredse med at vi får nye sjansar til å drøfte desse problemstillingane når Regjeringa legg saka fram for Stortinget på eigna måte.

Gunnar Kvassheim (V) [14:45:51]: (komiteens leder): Representantforslaget som vi i dag diskuterer, omhandler viktige problemstillinger, spørsmålet om lokal energiproduksjon og bygging av kraftlinjer, som har vært diskutert i Stortinget ved flere anledninger. Jeg er usikker på om den behandlingen som sluttføres ved dagens debatt, har brakt fram noe nytt, eller om det er tale om et saksfelt hvor vi har å gjøre med oppholdende strid. Vi får vente og se hva som er realitetene. Men det framstår i alle fall klarere og klarere at Norge er en sinke når det gjelder utbygging av fornybar energi, og ikke på noen måte har gjort seg bruk av det potensialet som er tilgjengelig. Dette skyldes et dårlig støttesystem. Det er et resultat av at en valgte vekk et grønt sertifikatsamarbeid med Sverige. Det er bra at en nå igjen har kommet i forhandlinger om dette med sikte på å få på plass et slikt system.

Det er åpenbart at større lokal kraftproduksjon ville redusert og påvirket behovet for overføringslinjer. Men uansett vil det være bruk for nye linjer, og det er behov for en debatt om hvilke hensyn som skal tillegges vekt når en velger linjetrasé for disse kabelprosjektene. Venstre er helt klar på at vi må tillegge miljøhensyn større vekt enn tidligere, og at det i en del tilfeller må tillegges avgjørende vekt, slik at en velger andre løsninger enn det en vil gjøre med dagens retningslinjer. Vi mener at strekningen fra Sima til Samnanger i Hardanger er et eksempel på en strekning hvor det vil være så konfliktfylt å framføre kraftlinjer langs fjorden at alternativet med sjøkabel bør velges.

Det haster med å få på plass en ny politikk på dette området, og Stortinget burde ha fått seg forelagt en sak i løpet av våren hvor Regjeringen redegjorde for sitt syn. Regjeringen har bebudet en justert strategi med økt vekt på miljøet når det skal bygges kraftlinjer, og det gjenstår å se om denne nye strategien også blir ny praktisk politikk. Det får vi kanskje svar på når det skal tas en avgjørelse om trasévalg langs eller i Hardangerfjorden.

Jeg registrerer at statsråden i ulike sammenhenger har bebudet en mulig kompensasjonsordning for kommuner som berøres av linjeutbygging som gir store ulemper, altså at en ser for seg at en skal betale for de ulempene som trasévalg og linjeframføring representerer. Jeg vil ikke utelukke at en slik kompensasjonsordning kan være et riktig og viktig virkemiddel som kan brukes i noen sammenhenger. Men jeg håper ikke at det er det som blir det praktiske resultatet av den nye strategien som Regjeringen sier en vil komme fram til. Det finnes strekninger der ulempene er så store ved å framføre kraftlinjer i luften at en ikke kan kompensere seg bort fra dem. Jeg håper Stortinget snarlig får en avklaring av Regjeringens politikk her, og at vi får en ny strategi som også gir en ny politikk som innebærer at sjøkabel og jordkabel blir valgt i større utstrekning enn så langt.

Statsråd Åslaug Haga [14:49:45]: Dokument nr. 8-forslaget som vi har til behandling, tar opp viktige problemstillinger.

Å ha et sikkert og godt strømnett i alle deler av landet er en viktig samfunnsoppgave. Det er behov for å bygge nye kraftledninger og ruste opp eldre etter en del år med lav aktivitet innen nettinvesteringer. I nettutviklingsplanen for sentralnettet skisserer Statnett investeringer for de kommende ti år på om lag 16 milliarder kr. Dette vil innebære en høy planleggings- og investeringsaktivitet i alle deler av landet.

En av de store utfordringene for kraftsystemet i åra framover er knyttet til veksten i forbruk av elektrisitet i petroleumsnæringa. Å forsyne petroleumssektoren med kraft fra land er positivt i klimasammenheng, men øker presset i kraftsystemet. De store forbruksøkningene som har vært, og forventes framover, er i stor grad rettet mot noen få områder der verken nettet eller produksjonskapasiteten i utgangspunktet er dimensjonert for store forbruksøkninger i løpet av kort tid. Mangelen på overføringskapasitet har medført at sårbarheten for svikt i nedbøren har økt, samtidig som samfunnets avhengighet av elektrisitet også har økt. Slik kan vi ganske enkelt ikke ha det framover.

Store regionale forbruksøkninger kan dekkes opp ved økt produksjon, energieffektivisering eller investeringer i nett og derved import fra andre områder. Svært ofte vil den beste løsningen for kraftsystemet og samfunnet være en kombinasjon av disse tiltakene. Sjøl om økt lokal produksjon i noen tilfeller kan redusere behovet for nye kraftledninger, er det ikke alltid slik. I flere regioner er situasjonen nå at nettkapasiteten er en begrensning på utbygging av ny produksjon.

Produksjonsselskaper i Norge er ikke pålagt det samme ansvaret for å fremme en samfunnsøkonomisk drift og utvikling som det Statnett er for sentralnettet. På tross av Regjeringas satsing på å fremme økt produksjon av energi, har vi derfor likevel en koordineringsutfordring mellom utviklinga i nett og produksjon. Dette ble trukket fram av flere grupper under arbeidet med evalueringen av energiloven og er et tema som Olje- og energidepartementet vil jobbe videre med i den nærmeste tida. Et tiltak som allerede er igangsatt, er at NVE styrker sin koordinerings- og konsesjonsbehandling av prosjekter innen nett og produksjon. Dette gir seg bl.a. utrykk i folkemøter rundt omkring i landet hvor man diskuterer ulike sider ved denne problemstillinga, noe som blir møtt med begeistring rundt omkring.

Regjeringa har som kjent et ambisiøst mål om 30 TWh ny fornybar energiproduksjon og energieffektivisering innen 2016. Derfor styrker vi Enova til de grader vi nå gjør. Enova vil ha vel 1,4 milliarder kr til disposisjon i 2008. Vi styrker også saksbehandlingskapasiteten i NVE. De konsentrerer seg spesielt om de mest sårbare områdene, som Midt-Norge.

Regjeringa fremmet høsten 2006 forslag om en egen støtteordning for fornybar el. Den er nå til behandling i ESA. Vi håper på å få en rask godkjenning. For øvrig er det, som mange i salen her allerede har pekt på, nye samtaler på gang med svenskene om grønne sertifikater. Vi ser fram til fortsatte drøftinger med svenskene, og håper sjølsagt at vi skal nå i mål med det.

Olje- og energidepartementet har, som jeg allerede har nevnt, flere større utredninger på gang som er klart relatert til temaene som representantene nevner i Dokument nr. 8-forslaget. For det første: Stortinget har bedt Regjeringa om å legge fram ei brei vurdering av incentivene for økt miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2008. Det skal vi sjølsagt følge opp. Jeg har tidligere varslet at jeg vil orientere Stortinget på egnet måte om strategien for økt hensyn til miljøestetikk og lokalsamfunn ved planlegging av kraftledninger når denne er ferdig utredet. Denne strategien inkluderer bl.a. økt fokusering på å redusere den totale belastninga regioner påføres av kraftledninger, og en styrket innsats innenfor utredninger om avbøtende tiltak.

Videre: Siden det ved bygging av kraftledninger kan være en betydelig skjevfordeling av fordeler og ulemper mellom ulike regioner og lokalsamfunn, vurderer jeg også om det bør innføres en ordning for å kompensere kommuner som i betydelig grad blir negativt berørt ved utbygging av store kraftledninger. Dette krever eventuelt en endring i energiloven og vil eventuelt – hvis jeg fremmer det – bli forelagt Stortinget som egen sak.

I tida framover skal vi også, som kjent, gå gjennom energiloven, og vi kommer tilbake til mange sider ved nett og produksjon i den forbindelse. Stortinget får med andre ord en rekke anledninger til å ta debatten framover, og jeg ser fram til disse viktige diskusjonene knyttet både til nett og til økt produksjon samt sammenhengen mellom dem.

Presidenten: Det blir adgang til replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:55:27]: Det er slik at Norge er i en underskuddssituasjon når det gjelder elektrisk energi. De fleste år er vi netto importør. Det er hovedsakelig atomenergi og strøm som er produsert ved kullkraftverk, som vi ikke vil ha i Norge.

Så er det slik her i Norge at vi fortsatt har et uutnyttet potensial når det gjelder vannkraft, som kan være 20, 30, kanskje 40 TWh. Ville det ikke være bedre om Regjeringen satte i gang en prosess, slik at vi kunne ta i bruk noe av det gjenværende vannkraftpotensialet som fortsatt finnes i Norge, slik at Norge ble uavhengig av nesten hvert eneste år å importere kullkraft og atomkraft – altså forurensende kraft – fra fortrinnsvis Sverige og Danmark? Statsråden bør ha en mening om ikke det er et godt forslag. Fremskrittspartiet mener det er veien å gå. Hva mener Regjeringen om det?

Statsråd Åslaug Haga [14:56:33]: Representanten Andersen har helt rett i at vi har utfordringer i kraftforsyningen i Norge. Det er viktig å angripe den utfordringen fra flere perspektiver. Det er et faktum at vi sløser med energi i Norge. Vi trenger definitivt å jobbe mer med energieffektivisering, og potensialet er stort med relativt enkle virkemidler.

Så er vi avhengige av å få opp økt produksjon, og der jobber vi med ulike strategier. Gasskraft med CO₂-håndtering er en av dem. Så ligger det en stor utfordring i å få opp mer fornybar energi. Der håper vi at de grønne sertifikatene skal hjelpe oss med det, hvis ikke må vi ha en forbedret elstøtteordning. I denne sammenhengen er utviklingen av småkraft viktig. Ellers på vannkraftsiden tror jeg det meste vi kan hente ut, er knyttet til opprusting av eksisterende verk. De store vannkraftutbyggingers tid er forbi, som kjent.

Øyvind Halleraker (H) [14:57:50]: Jeg har fulgt denne saken nøye over lengre tid. Jeg tror jeg tør si at den fikk fornyet oppmerksomhet etter et møte i Hardanger som fokuserte på den nye, skjemmende kraftlinjen mellom Sima og Samnanger. På det møtet lovte vi i Høyre å reise debatten i Stortinget gjennom en interpellasjon og senere gjennom dagens representantforslag.

Den forrige senterpartistatsråden var, for å si det forsiktig, lite villig til å foreta seg noe særlig konkret i saken. Jeg registrerer en annen tone fra nåværende statsråd, og det syns vi i Høyre er veldig bra. Men jeg har lyst til å høre fra statsråden selv om vi kan forvente en ny politikk på feltet når hun kommer med en sak til Stortinget. Og med all respekt, økonomisk kompensasjon for ødelagt natur er etter vår mening ikke tilstrekkelig ny politikk.

Statsråd Åslaug Haga [14:58:56]: Dette er en sak som opptar meg. Jeg søker frender i Stortinget også på dette området – jeg har dem i regjering fra før.

Jeg var seinest i Sogn og Fjordane på torsdag, ikke minst for å se på hvordan vi skal håndtere ledningsutfordringene der. Jeg skal til Hardanger for å følge opp de spesifikke problemstillingene i det området.

Det har blitt mye fokusering rundt mulig avbøtende tiltak, kompensasjon f.eks. gjennom næringsfond, der man ikke unngår å strekke ledninger – der storsamfunnet har behov som får konsekvenser for småsamfunnene.

La meg understreke at det er det siste svaret vi har. Vi skal lete oss fram til gode løsninger før vi kommer dit at vi må ende opp med næringsfond som kompensasjon. Jeg går inn i dette med maksimal kreativitet, og ønsker en diskusjon omkring det. Jeg opplever også at vi har et apparat bl.a. i NVE som er villig til å ta disse utfordringene sammen med oss.

Gunnar Kvassheim (V) [15:00:20]: I likhet med representanten Halleraker registrerer jeg at den nye olje- og energiministeren har en annen tone enn sin forgjenger i disse spørsmålene når hun møter Stortinget. Jeg skulle gjerne vite om det betyr at det kommer en annen politikk, men jeg velger å tolke det engasjementet som legges for dagen, slik: Det gjør det. Da håper jeg også at kompensasjonen blir et av verktøyene og ikke et hovedspor.

I og med at det bebudes en ny politikk som kan få konsekvenser for det trasévalg som gjøres på strekninger som kan være omstridt, ønsker jeg å høre om statsråden kan forsikre at det ikke vil bli tatt avgjørelser på disse kontroversielle prosjektene før det foreligger en avklaring av Regjeringens politikk, slik at den kan ligge i bunnen når disse sakene skal avgjøres.

Statsråd Åslaug Haga [15:01:12]: Vi har en rekke krevende saker som skal komme til avklaring om ikke altfor lang tid. Her er det kontroverser rundt alle linjer. Det betyr at klagesakene til sjuende og sist kommer på min pult.

Jeg er, og det kan jeg forsikre representanten Kvassheim om, opptatt av at vi skal få fram den nye politikken før vi fatter viktige avgjørelser om disse store, kontroversielle sakene som vi vet kommer. Jeg ser fram til en brei og god diskusjon i Stortinget og håper at jeg kan komme med et diskusjonsgrunnlag så raskt som mulig i løpet av første halvår.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed slutt.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torbjørn Hansen (H) [15:02:16]: Jeg må si at jeg er godt fornøyd med at det er en samlet energi- og miljøkomite som i innstillingen slutter seg til intensjonen i dette viktige forslaget fra Høyre. Det er positivt at også regjeringspartiene tar inn over seg at store høyspentlinjer vil medføre betydelig konflikt i forhold til miljø, estetikk og visuelle uttrykk.

Når komiteen slår fast at Stortinget må få anledning til en debatt om ulike strategier for kraftframføring, har Høyre langt på vei fått et gjennomslag i denne saken. Dette er et viktig signal. Jeg merker meg også at komiteen enstemmig oppfatter at dagens politikk for kabling er restriktiv og mener at det er på tide at Stortinget på nytt får tatt en debatt om utbygging av kraftnettet.

Regjeringspartiene konkluderer med at Regjeringen skal legge fram en sak på egnet måte om dette.

Denne saken bør, som representanten Kvassheim var inne på, komme i god tid før ankesakene i de prosjektene som er omtalt i representantforslaget, blir behandlet av Regjeringen. Noe annet ville vært et ganske klart brudd med de intensjoner som jeg opplever ligger fra komiteen i denne innstillingen.

Høyre er opptatt av forvalteransvaret, og det å ta vare på verdifull natur for kommende generasjoner er en grunnleggende, konservativ verdi. Det er liten tvil om at vårt unike landskap, f.eks. i Hardanger, ikke bare er verdifullt i seg selv, det har også en klar økonomisk verdi, særlig for reiselivsnæringen.

Næringsministeren la i dag fram en reiselivsstrategi. Skal Regjeringen ha troverdighet på dette området, må man være i stand til å se at debatten som vi har her i salen i dag, også er viktig for reiselivsnæringen.

Jeg vil også si at det er et paradoks at NVE setter foten ned når tidligere fylkesordfører i Hordaland, fra Hordaland Senterparti, vil bygge et lite småkraftverk på gården sin i Granvin. NVE begrunnet dette med følgende formulering, gjentatt i Bergens Tidende den 22. oktober i år:

«Betydningen av landskapsverdier i vestlandsfjordene og spesielt Hardangerfjorden kan knapt overdrives».

Slik stoppes altså et lite småkraftverk, som knapt ville vært synlig. Samtidig planlegger Statnett enorme kraftlinjer i luftspenn. Linjene, lokalt omtalt som monsterlinjene, er ca. 40 meter høye og skal dekorere landskapet gjennom Hardangerfjorden fra Sima til Kvam og over Kvamskogen, som er det viktigste rekreasjonsområdet for Bergen.

Jeg synes NVE overdriver i sin kampanje mot kabling, særlig når det gjelder Hardangerfjorden. Riktignok er kabling som løsning noen ganger dyrere enn luftspenn, men det økte kraftbehovet stammer i stor grad fra økt aktivitet i Nordsjøen, og når vi tjener milliarder av kroner på olje- og gassutvinning, bør det også være et samfunnsansvar å overføre kraften på en måte som er forsvarlig i forhold til å forvalte bort unike naturlandskap.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.