Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:10:48]: For et år siden var kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på besøk i India. Det er et land med sterke kontraster og som gir veldig mange inntrykk. Men den opplevelsen jeg tror satte sterkest spor etter seg, var møtet med jentene som gikk på en landsbyskole drevet av en veldedig organisasjon, godt støttet økonomisk av en norsk bedrift.

Jentene var de fattigste av de fattige, men de var fulle av håp, drømmer og ambisjoner. Det kanskje mest tankevekkende for oss var at de aller fleste av disse barna var de første i sin familie og i sin slekt som i det hele tatt kunne lese en avis eller skrive navnet sitt. Det gir en del perspektiver når vi i vår del av verden, og spesielt i et land som Norge, tar det for gitt at barn får utdanning. For oss er det helt grunnleggende.

Like åpenbart og grunnleggende er det ikke hvis man er barn andre steder i verden. I dag mangler drøyt 70 millioner barn i verden tilgang til skole og utdanning. De aller fleste av dem er jenter. For eksempel vet vi at mindre enn 1 pst. av jentene i Sør-Sudan fullfører grunnutdanning. Og når vi vet at barnedødeligheten og antall kvinner som dør i barsel, går ned i takt med hvor utdannet jentene er, og at barn av utdannede kvinner får mer næringsrik mat og er friskere, ser vi klart at utdanning av jenter gir ringvirkninger langt utover utdanningsperspektivet. Utdanning av jenter utsetter også alderen de gifter seg i, og det reduserer antallet barn hver kvinne får. Utdannede kvinner deltar i langt større omfang i økonomiske og besluttende prosesser, og de er mye bedre i stand til å utfordre de maktstrukturene som holder dem nede. Men jenter holdes i langt større grad enn gutter borte fra utdanning, fordi de må jobbe, fordi de skal gifte seg tidlig, og rett og slett fordi det ikke verdsettes å gi jenter utdanning på samme måte som gutter.

Innen 2015 - om bare få år - skal FNs tusenårsmål om at alle barn skal ha tilgang til utdanning, være innfridd. Vi ligger etter skjema.

Det har lenge vært en del av norsk bistandspolitikk å satse på utdanning. Sammen med satsing på helse har Norge gjort det til et primærmål å dekke såkalte «basic needs». Utdanning var et hovedinnsatsområde for Bondevik II-regjeringa i utviklingssamarbeidet. Målet om å doble bistanden som gikk til utdanning fra 2002 til 2005, ble nådd. Utdanningsbistanden økte i den perioden med ca. 1 milliard kr, fra 890 mill. kr i 2002. For 2006 foreslo den forrige regjeringa å øke støtten til utdanningsprogrammer i Afrika og utdanning for alle gjennom UNICEF og Verdensbanken med til sammen 130 mill. kr.

Det er få ting som gir større uttelling og effekt på utvikling og fattigdomsreduksjon, enn å gi befolkningen utdanning. Det er liten tvil om at utdanning er nøkkelen til all utvikling. Uten et krafttak for utdanning vil aldri kampen mot fattigdom lykkes. Derfor har mange med rette kritisert politikkendringen den rød-grønne regjeringa foretok i budsjettproposisjonen for 2007. Der utdanning tidligere hadde vært et hovedsatsingsområde, var det ikke lenger nevnt blant de områdene Regjeringa ville prioritere innenfor bistandspolitikken. Regjeringas hovedsatsinger er nå:

• klima, miljø og bærekraftig utvikling

• fredsbygging, menneskerettigheter og humanitær bistand

• olje og ren energi

• kvinner og likestilling

• godt styresett og kamp mot korrupsjon

Barn nevnes bare som sjølstendig målgruppe i forbindelse med helse.

Dette vakte reaksjoner også blant regjeringspartienes egne representanter i Stortinget. En enstemmig utenrikskomite fattet følgende vedtak:

«Komiteen vil be Regjeringen komme med forslag til hvordan Norge kan bidra til sterkere innsats for å få gjennomført tusenårsmålene for grunnutdanning, samtidig som utviklingssamarbeidet på høyere utdanningsnivåer videreføres.»

Dette kan ikke oppfattes på noen annen måte enn en nokså skarp kritikk av Regjeringa og det skiftet av politiske prioriteringer som fant sted i og med fremleggelsen av budsjettproposisjonen for 2007. Det har heller ikke manglet på kritikk fra organisasjoner. Både Redd Barna og Plan Norge karakteriserer Regjeringas omprioritering i ganske skarpe ordelag.

Redd Barna skriver i et brev til utviklingsministeren datert 14. august 2007 følgende:

«Politisk usynliggjøring av utdanning gir uheldige signaler internasjonalt. Et resultat er at noen norske ambassader ikke lengre har egne utdanningsansvarlige. Det er også vanskeligere å få støtte fra ambassadene til utdanningsformål med mindre utdanning er legitimert under regjeringens 5 satsingsområder.»

Her er vi ved kjernen i problemet: Den politiske usynliggjøringen av det kanskje aller viktigste bistandspolitiske virkemidlet vi har - og som vi alle vet virker - gjør at det oppleves vanskeligere å få aksept for en satsing på utdanning. En rapport om hvilke deler av norsk bistandspolitikk som virker godt - framlagt i november 2007 - viser at den store og tunge innsatsen innenfor helse og utdanning virker. Hvorfor skal vi ikke da gjøre mer av det som virker: øke den politiske innsatsen innenfor områder der norsk bistand er spesielt virkningsfull? Og hvorfor skal vi ikke samtidig benytte anledningen til å synliggjøre de områdene ekstra sterkt?

Nedprioriteringen blir også lagt merke til internasjonalt, og det kan gi negativ signaleffekt til andre donorer og internasjonale organisasjoner. Da øker faren for at vi sammen ikke skal greie å nå tusenårsmålet innen 2015.

Redd Barna redegjør i et brev til utenrikskomiteen for at ambassadene har varslet kutt i utdanningsbistanden for 2008: I Zambia erfarer Redd Barna at den norske ambassaden er under press for å kutte i direkte sektorstøtte for utdanning, til fordel for godt styresett. I Uganda varsler ambassaden om at godt styresett skal prioriteres framfor utdanning. Utdanningsbistand blir også nedtrappet i Vietnam. På Sri Lanka er det lenge siden utdanning var et prioritert område.

En særlig utfordring er barn som befinner seg i krigs- og konfliktområder. Halvparten av alle barn som ikke får skolegang, bor i land som er rammet av krig og konflikt, og er derfor ekstra sårbare. I stor grad handler bistanden i de landene om å normalisere hverdagen for barna mest mulig. Det er ikke alltid det handler om å lære matematikk og lesing, men om å gi noen faste rammer og noen faste holdepunkter. Krigen skal ikke være det som preger dagen hele tida. Derfor er det et selvstendig poeng at det opprettes skoler i flyktningleire. Men utviklingsministeren mener tvert imot at det må bli fred og godt styresett før barn kan få innfridd retten til utdanning.

Men utdanning i bistandspolitikken handler ikke bare om grunnutdanning. Det er også veldig viktig å sikre videregående utdanning. Som i grunnutdanningen er det her et stort skille mellom jenter og gutter. Jentene gis ikke samme mulighet som guttene til å kvalifisere seg for arbeidslivet.

Ifølge «The State of the World’s Children» fra UNICEF 2007 får 32,4 pst. av jentene videregående opplæring i Jemen, mens 78,2 pst. av guttene får den typen opplæring. I et av Norges hovedsamarbeidsland, Mosambik, får 31,7 pst. av jentene videregående utdanning, mens 54 pst. av guttene får det.

Regjeringa prioriterer høy politisk profil på den internasjonale arena og mange enkeltutspill foran det jeg vil karakterisere som det langsiktige utviklingsarbeidet. Jeg vil utfordre statsråden til å redegjøre for Regjeringas målsettinger med utdanning i bistandspolitikken. Hvordan skal tusenårsmålet «Education for All» nås? Hvordan skal flere jenter få ta del i utdanning? Hvordan sikre at barn gis mer grunnutdanning? Og hvordan skal vi sikre at de også gis videregående utdanning? Hva skal vi gjøre med den særlig sårbare gruppen som lever i krigs- og konfliktområder? Mens Bondevik II-regjeringa hadde utdanning som jobb nr. 1 i bistandspolitikken og satte konkrete mål for hvor stor andel av bistandsmidlene som skulle gå til utdanning, har denne regjeringa i stedet fjernet utdanning fra listen over hovedprioriteringer i norsk bistand.

I Ny Tid 12. april 2007 sier bistandsministeren:

«Men jeg er ikke villig til å si at utdanning er jobb nummer en, at det er viktigere enn fred i Sri Lanka, likestilling for kvinner eller klimatruslene.»

Jeg vil heller si at både klimatrusselen, likestilling og fred har som forutsetning at både barn og voksne har utdanning. Hvis ikke er det ikke mulig å løse disse utfordringene.

Utviklingsminister Solheim har hatt særlig høy profil bl.a. når det gjelder nettopp klima og miljø, fred og forsoning. Det er ikke vanskelig å se at dette er temaer som er «hotte» på agendaen, og som det er viktig å ta tak i. Men vi kan ikke knytte det langsiktige bistandsarbeidet til ting som ikke har med utdanning å gjøre. Med mindre vi får på plass utdanning for alle, med mindre vi klarer å utdanne jenter i større grad enn vi gjør i dag, kommer vi aldri til å nå tusenårsmålene, og vi kommer aldri til å nå andre og viktige målsettinger om bedre helse, bedre miljø, fred og likestilling.

Derfor vil jeg utfordre statsråden til å redegjøre for de politiske prioriteringene Regjeringa har i bistandspolitikken, med spesiell vekt på utdanningsspørsmål.

Statsråd Erik Solheim [10:20:54]: Jeg har meget stor sans for interpellantens engasjement når det gjelder utdanning og hvor viktig det er. Jeg har litt mindre sympati for svartmalingen av Regjeringens politikk, men la meg komme tilbake til det. La oss starte med det vi er enige om, nemlig at utdanning selvfølgelig er en helt avgjørende forutsetning for vekst. Vi kjenner ikke noe land i verden som har hatt rask økonomisk vekst uten at utdanning har ligget i bunnen. Utdanning er ikke en forutsetning for demokrati. Det er land hvor mange kan stemme uten at alle har utdanning, men utdanning gjør det lettere å få til demokrati. Og utdanning er selvfølgelig helt avgjørende for den individuelle veksten hos mennesker. Så la oss slå fast med én gang: Utdanning er en helt avgjørende og grunnleggende forutsetning for både samfunnsmessig og individuell vekst i de landene vi samarbeider med.

Det er heller ingen grunn til å svartmale på dette området. Tar vi et litt større perspektiv, så er det mange barn, altfor mange, som fortsatt ikke har utdanning i verden, men det går - dramatisk - i den rette retningen.

La meg bare gi noen tall. Antall barn uten skoletilbud i verden var i 2002 115 millioner. I 2007 er det redusert til 93 millioner. Det er 93 millioner for mange, men retningen er den riktige. 88 pst. av barn i utviklingsland begynner nå på skole. Sammenlignet med for bare få år siden er det en dramatisk forbedring av den globale situasjonen. Det er ingen grunn til å svartmale, det tar bare motet fra folk.

I Afrika sør for Sahara økte skoledeltakelsen i grunnskolen med 27 pst. i perioden 1999-2004. Det betyr at 21 millioner flere barn nå går på skole. Det er nå globalt 94 jenter for hver 100. gutt som starter å gå på skole. Selvsagt skulle tallene vært 100-100, eller det skulle kanskje til og med vært litt flere jenter enn gutter. Men det er sammenlignet med for få år siden en dramatisk forbedring og - interessant nok - størst forbedring i et muslimsk land som Bangladesh, som har gjennomført en gigantisk revolusjon på dette området. Det er altså mye positivt.

Jeg skal komme tilbake til alt Norge gjør, men la meg først reflektere litt rundt den meningsløse debatten om hvorvidt utdanning er viktigere enn fred, om fred er viktigere enn utdanning, osv. Poenget er hvordan disse tingene henger sammen.

Interpellanten starter i India. India er et land som nå ikke lenger ønsker bistand fra Norge. Grunnen er at India har en så velfungerende stat at India mener at de selv kan ta hånd om et så avgjørende område som utdanning. Det kan være litt privat veldedighet og noen enkeltorganisasjoner i tillegg, men den indiske staten fungerer, og det er forutsetningen for utdanning. Det er ingen steder i verden hvor man har en dramatisk framgang i utdanning uten en fungerende stat.

Når utdanningsbistanden til Vietnam synker, er det fordi ikke noe land i hele verden har hatt en så fundamental framgang når det gjelder fattigdomsbekjempelse og utdanning, som Vietnam. Bistanden synker fordi det går så bra i Vietnam, ikke fordi utdanning ikke er viktig. Sammenhengen mellom fred og utdanning er aldeles opplagt, slik jeg ser det. Det er sant at utdanning gjør fred mer sannsynlig, men det motsatte er minst like sant: Det er ikke mulig å få til utdanning i noen stor skala uten fred.

Interpellanten pekte selv på at én av hundre jenter i Sør-Sudan går på skole. Det skyldes at det har vært krig i Sør-Sudan. Noen har brent ned skolene. Noen har drept dem som forsøkte å organisere skolene. Det er ikke mulig å få til utdanning i masseskala i et land i total oppløsning og krig. En noenlunde grad av fungerende stat, og fred, er en forutsetning for utdanning. Derfor kan vi ikke sette dette opp mot hverandre. Man må ha på plass de samfunnsmessige strukturene for å få utdanning til å fungere.

Det som forundrer meg aller mest, er at Høyre, med sin ideologi - nå er jeg over i polemikken - synes å glemme at næringsutvikling er en forutsetning for utdanning. Ikke noe land får til massiv utdanning uten å ha den økonomiske framgangen som kan underbygge utdanningen. Ja - man kan få bistand. Ja - man kan få internasjonal hjelp. Det er bra og riktig. Men i det lange løp trenger man det økonomiske fundamentet i samfunnet selv som kan finansiere utdanningen. Å sette økonomisk vekst og utdanning opp mot hverandre blir en total meningsløshet. Utdanning er en forutsetning for økonomisk vekst, men økonomisk vekst er også en forutsetning for langsiktig satsing på utdanning - i ethvert land. Så disse temaene - fred, statsbygging og næringsutvikling - som denne regjeringen har satset på, er forutsetningen for utdanning, akkurat som utdanning er forutsetningen for å få til alt dette. Det må ses i en sammenheng, og det er ikke noe grunnlag for å sette det opp mot hverandre.

Siden interpellanten var litt polemisk, la meg da si at når Høyre selv kutter ned på bistanden på mange av de områdene hvor det går penger til utdanning, også til høyere utdanning, blir det litt som å kappe av seg fingeren og så klandre andre for at man ikke får ordentlig håndgrep. Man kan ikke kutte på mange av de postene på budsjettet som gir penger til utdanning, for så å klandre andre for at de ikke satser nok på utdanning.

La meg slå fast at utdanning er en helt grunnleggende prioritet i denne regjeringens utviklingspolitikk. Det går vesentlig mer penger til utdanning enn til noen av de fem områdene som interpellanten trakk fram. Det er utdanning og helse de store summene går til. I tillegg har vi vektlagt en del politiske områder, som f.eks. kvinnespørsmål, fred og miljø, som jeg også antar at interpellanten er enig i.

I 2006 utgjorde bistand til utdanning vel 10 pst. av den samlede bilaterale bistanden. Hvis vi legger sammen bilateral og multilateral bistand, er det mellom 12 og 15 pst. av det norske bistandsbudsjettet som går til utdanning. Nepal og Madagaskar er land hvor vi har bilaterale utdanningsprogrammer. På Madagaskar viser tallene at andelen barn som går på skole, har økt fra 64 pst. i 1991 til 89 pst. i 2004 - selvsagt ikke bare på grunn av norsk bistand, men kanskje litt på grunn av norsk bistand. I Nepal, hvor vi har vært over lengre tid, fikk 60 pst. av elevene fem års grunnskole i 2003, mens det var 80 pst. som fikk det i 2006. Det er for så vidt et eksempel på at selv i en turbulent tid med krigslignende forhold er det mulig å få til en god del på utdanning.

Norge kanaliserer betydelig utdanningsstøtte gjennom fond i regi av multilaterale organisasjoner. Utenriksministeren vil senere i dag redegjøre for økt satsing på sivile tiltak i Afghanistan. En del av det er tiltak for utdanning gjennom multilaterale fond og annen satsing. Jeg var selv i Afghanistan og undertegnet en avtale med afghanske myndigheter om utdanningssatsinger bare for noen få måneder siden.

Vi bygger ut samarbeidet med UNICEF, som er FN-organisasjonen med den tyngste utdanningssatsingen. Norge er den tredje største bidragsyteren til UNICEF, og jeg tror vi er den suverent største bidragsyteren til UNICEF pr. innbygger. Men selv i absolutte tall er vi den tredje største bidragsyteren til UNICEF og deres utdanningsprogrammer. Innenfor den rammen har vi gitt en global, tematisk støtte til jenters utdanning på 450 mill. kr. Vi er også en tung bidragsyter til Verdensbankens fond, ved det såkalte Fast Track Initiative - for å si det på godt norsk - for å få fortgang i utdanningsbistanden. Vi gir betydelig støtte til norske frivillige organisasjoner - Redd Barna og Plan. Redd Barna har fått penger til en særlig satsing på marginaliserte grupper.

Når det gjelder budsjettstøtten, som er bakgrunnen for det interpellanten trakk fram om situasjonen i Zambia, er det snakk om hva utviklingslandene selv ønsker. De ønsker å prioritere sine egne budsjetter. I Tanzania går vi inn med betydelig budsjettstøtte til Tanzanias regjering. Så vektlegger de helse, veiutbygging og skolebygging, og de vektlegger høyere utdanning versus grunnskole innenfor sine budsjetter. Det er jo det eierskap til egen utvikling faktisk betyr.

I Zambia ønsker vi å gjøre det samme. Det er Zambias myndigheter som ønsker dette. De ønsker mer kontroll over pengene. De får også mer penger på grunn av norsk bistand til å reforhandle kobberkontraktene i landet, bare for å si det. Inntektsstrømmen til Zambia fra reforhandling av kobberkontraktene, hvor Norge har bidratt vesentlig, er seks ganger total norsk bistand til Zambia. Det sier noe om hvor de store pengene er, og hvor viktig det er at vi bruker av bistandsbudsjettet til å gjøre noe med de store pengestrømmene i verden og ikke bare de små.

Zambia har altså fått mer penger til sin egen utvikling gjennom norsk bistand, men gjennom den direkte budsjettstøtten må de selv velge hvordan de ønsker å bruke pengene. Det er det eierskapet til egen utvikling som Stortinget også ved en rekke anledninger har tatt til orde for.

La meg til slutt si at det ikke er slik interpellanten sier, at Norge har et dårlig renommé på dette området. Tvert imot ble vi, sammen med Nederland, kåret til det beste land i verden på utdanningsbistand på en stor internasjonal konferanse i Brussel så sent som for noen få måneder siden, hvor jeg var til stede sammen med Gordon Brown og en rekke andre. Så hvor man har det fra at vi skulle være dårlige på dette området, begriper jeg ikke. Vi er gode på dette området, men kan selvsagt bli bedre.

Helt til slutt: Norge skal være vertsland for høynivåmøtet om utdanning for alle i desember i år, som er UNESCOs store satsing, hvor det vil komme utdanningsministre og andre involverte i utvikling og utdanning fra hele verden, for i Oslo å sitte sammen og se hvordan vi kan ta nye, sterkere, tøffere og bedre initiativ på dette området, som jeg er takknemlig for at interpellanten har stort engasjement for. Det har jeg også.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [10:31:14]: Jeg kan merke på stemmeleiet til statsråden at det er engasjement her, men jeg er ikke veldig beroliget av det som kom ut av det stemmeleiet. For det er faktisk ikke Høyre som svartmaler situasjonen. Vi bruker f.eks. en del tid på å lese artikler og uttalelser fra de personene som jobber med utdanning og bistandspolitikk til daglig. Vi bruker også tid på å lese merknadene fra regjeringspartienes egne folk i innstillingene fra utenrikskomiteen. Bildet er ganske entydig. For eksempel sier generalsekretær Gro Brækken i Redd Barna følgende til Ny Tid 12. april 2007:

«I satsingsområdene til den rødgrønne regjeringens utviklingspolitikk har barn i utdanning forsvunnet helt. Dette er et dramatisk svik mot barna i verden».

Jeg mener at statsråden bør ta inn over seg at dette er et ganske alvorlig signal fra noen som jobber tett på barn og utdanning.

Hun sier videre:

«Den forrige regjeringen, med bistandsminister Hilde Frafjord Johnson (…) i spissen, hadde utdanning som jobb nummer en for norsk bistand. Erik Solheim (…) og denne regjeringen har fullstendig utelatt utdanning for barn som satsingsområde. Dette er et dramatisk svik mot barna i verden.»

Sjøl om tallene - og det er jeg glad for - går i riktig retning i den forstand at det er færre barn i verden nå som ikke mottar utdanning enn det var tidligere, er hovedproblemet fortsatt at de som blir igjen, de som ikke får utdanning, den kjernen som aldri kommer inn i skolesystemet, er de mest sårbare barna, de som ofte er i krigs- og konfliktområder. Sjøl om jeg er helt enig i at det er en god forutsetning for å få til skolegang at man har fred og stabilitet i et land, og at det er de mest stabile landene som lykkes best med sin utdanningspolitikk, er det samtidig sånn at man er nødt til å opprettholde normaliteten, skolegangen og opplæringen for barn som er f.eks. i flyktningleire, så godt det er mulig. Det er et vesentlig bidrag til utvikling og til fred.

Jeg har prøvd å stille et spørsmål til statsråden gjennom interpellasjonen som jeg for så vidt ikke føler jeg har fått særlig godt svar på. Hvis det er sånn at utdanning er en grunnleggende prioritet for Regjeringa, hvis det er sånn at dette er så viktig som statsråden legger opp til i sitt innlegg, hvorfor er det da tatt vekk fra lista over de fem prioriterte områdene Regjeringa skal ha i bistandspolitikken? Det er det som blir litt uforståelig for meg. Hvis det er så grunnleggende som statsråden nå legger opp til, burde det stått øverst på lista. Det burde ikke vært tatt vekk, og det burde ikke vært skapt den usikkerheten som er skapt rundt omkring, både hos norske bistandsorganisasjoner, hos mottakerland og hos dem som jobber med barn og utdanning til daglig. De lurer på hvilke signaler som nå gjelder, og de opplever at Regjeringa ikke satser på utdanning på samme måte som den forrige regjeringa gjorde. Derfor har jeg prøvd å spørre statsråden om det. Jeg har ikke gjort et forsøk på å svartmale, snarere tvert imot har jeg beskrevet situasjonen slik som flere ser den. Men jeg får altså ikke svar på det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor er utdanning utelatt som prioriteringsområde i Regjeringas bistandssatsing?

Statsråd Erik Solheim [10:34:38]: Utdanning er ikke utelatt fra Regjeringens utviklingssatsing, men vi har valgt ut noen få områder hvor vi har trappet opp de økonomiske beløpene. Det var - ærlig talt - også i betydelig grad fordi dette var områder den forrige regjeringen ikke satset på. Siden den forrige regjeringen ikke satset noe vesentlig på miljø eller på kvinnebistand, måtte vi velge å trappe opp det. Den forrige regjeringen gjorde mye bra på utdanning. Denne regjeringen gjør enda mer på utdanning. Så vi burde egentlig kunne stå sammen om alt som er bra på det området.

La meg bare si at jeg har den største respekt for at Redd Barna og andre organisasjoner kritiserer at det ikke blir vesentlige økninger av penger til det de synes er det viktigste. Men jeg tror at Stortinget forstår at miljøorganisasjonene kjemper for mer penger til miljøbistand, de som driver innenfor helse, kjemper for mer penger til helsebistand, jordbruksorganisasjonene kjemper for mer penger til jordbruksbistand, utdanningsorganisasjonene for mer til utdanningsbistand, misjonsorganisasjonene for mer til misjonen - altså at alle frivillige organisasjoner slåss for mer til det de er flinkest på og spesialisert på. Det har jeg stor respekt for. Men det er Stortingets og Regjeringens jobb å avveie det. Det er ikke mulig å gi den samme økning til samtlige frivillige organisasjoner som slåss om pengene. Redd Barna gjør en formidabel jobb. Det er veldig få frivillige organisasjoner som har fått en så stor økning som de fikk gjennom ekstrasatsingen på marginaliserte barn gjennom Den internasjonale Redd Barna-alliansen.

Jeg synes flyktningbistand for så vidt på en måte illustrerer de grunnleggende dilemmaene vi står overfor. La meg ta Darfur som eksempel. Utdanningen i flyktningleiren i Darfur fungerer ganske bra. Alt tyder på at barn som lever i flyktningleiren i Darfur, får bedre utdanning enn gjennomsnittet for barn i Sudan, sånn som situasjonen er nå. Langt på vei er det i Darfur den beste og mest vellykkede humanitære hjelpeorganisasjon i menneskehetens historie. Men: Fordi det ikke finnes noen politisk løsning på situasjonen i Darfur, blir barna der gående år etter år. Det er ingenting å gjøre. Du ser ikke en fotball, du ser ikke en datamaskin, du ser ikke noen som ser på TV engang, det er ikke en «pillemitt» å gjøre der. Det er total passivisering både av voksne og barn som varer ved måned etter måned, år etter år, fordi det ikke er funnet en politisk løsning på Sudans mange konflikter og Darfur spesielt.

Derfor er vi igjen tilbake til det grunnleggende, at politikken er det mest essensielle. Får man ikke fred et sted, er det veldig vanskelig å få til utdanning. Får man ikke løst Darfur-problemet politisk, vil utdanning være bra, den som er der, men den vil ikke hjelpe innbyggerne der nok, på grunn av passiviseringen de opplever, og de kommer ikke tilbake til sine hjemsteder. Og får man ikke til statsbygging og næringsutvikling og de grunnleggende temaene for økonomisk og sosial framgang i et land, vil utdanning være bra allikevel, men utdanning kan ikke erstatte statsbygging og næringsutvikling - den kan være et fornuftig underlag for statsbygging og næringsutvikling.

Anette Trettebergstuen (A) [10:38:02]: Vi vet at det går sakte, men sikkert framover i kampen for å få alle gutter og jenter inn i grunnskole. Men vi vet også at Afrika sør for Sahara ligger etter alle andre regioner. Der er det kun 30 pst. av alle barn i skolealder som går på skolen.

Denne debatten viser at vi trenger et skikkelig push for å nå tusenårsmålet, og Afrika er en spesiell utfordring. For selv om framskritt har blitt gjort, er det fortsatt over 75 millioner barn som ikke er i utdanning, og av disse er over 60 pst. jenter. Det er problematisk, når vi vet at ei jente med sju års utdannelse har bedre sjanse til å unngå prostitusjon og barnearbeid, hun gifter seg fire år senere, og jo mer utdanning en mor har, jo lavere blir barnedødeligheten.

I tillegg til tallene som viser oss hvor mange som ikke får tilgang til skole og utdanning, kommer de barna som faktisk har et tilbud om skole, men som av en eller annen grunn ikke møter opp, ufrivillig. Det er det vanskelig å føre statistikk på. En annen utfordring er at veldig mange barn blir aldri registrert heller. Derfor må vi anta at det finnes mange flere barn som ikke får skolegang enn dem man klarer å registrere.

Det som hindrer barns tilgang på utdanning, selv om mulighetene er der, er f.eks. skolepenger. Utenrikskomiteen var i Angola i høst. Der hørte vi at i prinsippet har Angola gratis grunnskole i noen år for alle barn, men i praksis har de ikke det, fordi lærerne ikke får utbetalt lønninger fra staten og ser seg nødt til å ta skolepenger på privat hånd. Det hindrer barn i Angola fra å gå på skolen.

I tillegg til de barna som ikke får skolegang i verden, er det 1 milliard voksne analfabeter. En annen viktig utfordring er at vi trenger 18 millioner lærere for å undervise de barna vi snakker om at vi skal ha inn i skolen for å nå tusenårsmålet.

- Dette er noen av de utfordringene vi har.

Det blir av interpellanten hevdet at Regjeringen ikke satser på utdanning i utviklingspolitikken. Det er jo direkte feil, og det fortjener definitivt å bli tilbakevist, så jeg er også glad for at interpellasjonsdebatten finner sted.

Utdanning er, som statsråden sa, integrert i alle de fire satsingsområdene, og det reflekterer jo bare at vi er helt enige om at utdanning er essensielt for å skape utvikling på alle områder. For eksempel satser vi på likestilling i utviklingspolitikken og har derfor en handlingsplan for kvinnerettet bistand. Da legger vi også avgjørende vekt på at mangel på utdanning for jenter er det største hinderet for likestilling mellom kvinner og menn.

Et av de landene vi gir mest bistand til, er Afghanistan. Det vi er tyngst inne på der, er jo nettopp utdanning og landsbyutvikling. Skal en bygge opp igjen et samfunn, må en begynne med kunnskap og utdanning. Alt starter med utdanning - det er vi enige om.

Vi bruker mer penger direkte til utdanning enn det forrige regjering gjorde, og ikke minst har gjeldsslettepolitikken vår en god effekt på det å frigjøre lands økonomiske midler, noe som igjen gjør at landene øker prioriteringen av utdanning.

Vi er en av de største bidragsyterne til UNICEF - det har statsråden vært inne på. Men like viktig som hva vi bevilger til utdanning over budsjettet, er de politiske initiativene som Norge både har fremmet og støtter og som har som mål å nå tusenårsmålet om utdanning for alle. Jeg vil også peke på at Regjeringen faktisk i 2005, i forkant av WTOs ministermøte, trakk tilbake krav om liberalisering av høyere utdanning i utviklingsland. Slike ting er veldig viktig.

Til slutt har jeg lyst til å si at vi må ikke glemme at det som er essensielt og helt nødvendig om verden skal kunne nå tusenårsmålene, og også tusenårsmålet om utdanning for alle, er at giverne, altså de rikeste landene i verden, øker bistandsandelen sin. Interpellantens eget parti foreslo i sitt alternative budsjett i år å kutte. Det går definitivt ut over utdanning for barn mange steder i verden.

Så tror jeg aldri vi kommer til å havne i en situasjon der Redd Barna og UNICEF kommer til å si: «Hei, regjering, nå holder det, nå er det nok, nå har vi fått nok penger til utdanning i utviklingspolitikken!» Selvfølgelig, alle vil ha mer til sitt, men det er ingen tvil om at dagens regjering satser på utdanning i utviklingspolitikken.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:42:47]: Det er tverrpolitisk enighet om at det å få etablert et tilbud innenfor utdanning og helse er en av de viktigste forutsetningene for å kunne bekjempe fattigdom. Ved tusenårsskiftet forpliktet 164 land seg til å øke utdanningsmulighetene og sikre grunnskoleutdanning for alle barn innen 2015. Norge er et av disse landene.

En fersk rapport fra UNESCO viser at en ikke er i nærheten av å kunne nå det målet hvis det ikke skjer vesentlige forbedringer av kanaliseringen av verdens bistand. Over 50 av de 86 landene som ennå ikke har oppfylt kravene, vil trolig ikke klare det innen fristen. Symptomatisk for det hele er at rapporten viser en kraftig internasjonal vekst de første fire årene etter at målet ble fastsatt, faktisk en fordobling av den delen av bistandsmidlene som gikk til utvikling av grunnutdanningen. Så, fra 2004 til 2005, ser vi et kraftig fall, akkurat som om luften gikk ut av ballongen. Det virker som om interessen forsvant, og at andre områder har fått fokus i stedet.

Et samlet storting har gitt uttrykk for at Norge må bidra sterkt til at våre fattige samarbeidsland klarer å nå målet om at alle barn skal ha mulighet til å gjennomføre grunnskolen, og vi har uttrykt viktigheten av at gutter og jenter skal ha lik rett til utdanning. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har ved selvsyn sett at det nytter, da vi besøkte Naandi Foundations skole i India. I et land der det å føde et jentebarn er en skam og en økonomisk byrde for foreldrene var det spesielt å møte så mange glade og lærevillige elever som fikk et skoletilbud gjennom stiftelsen. Til nå har Naandi gitt utdanning til ca. 2 500 jenter.

Regjeringens hovedsatsingsområder innen utviklingspolitikken er kvinner, miljø, fred, energi og statsbygging. Samtidig har Regjeringen hevdet at Norge skal være verdensledende på utdanningsbistand til fattige land. Men utdanningsbistanden er ikke synliggjort i Regjeringens fem satsingsområder. Både her i landet og i andre land er det flere som stiller seg spørsmålet om Norge har skiftet kurs, og i hvilken grad disse uttrykte satsingsområdene har betydning for utdanningsfeltet. Signaleffekten overfor andre giverland er også stor.

Norges kutt på 200 mill. kr i midler til Fast Track Initiative har blitt lagt merke til, og det er vel ikke sikkert at det grepet vil føre til at andre giverland gir mer. Slike omlegginger og kursendringer krever at de følges opp med gode forklaringer overfor samarbeidspartnere og andre giverland. Jeg hører at Regjeringen framholder at utdanningspolitikk er en grunnleggende forutsetning for satsingsområdene. Det kan nok i teorien sies å være sant. Men spørsmålet blir i hvilken grad Regjeringen er i stand til å opprettholde nivået på utdanningsbistanden, både faglig og økonomisk, når andre områder prioriteres opp.

UNESCO-rapporten «Education under Attack», som ble presentert i fjor, viser at 40 pst. av verdens 77 millioner barn som ikke går i skole, bor i konfliktområder og postkonfliktområder, hvor utdanning er særlig sårbart for angrep. For eksempel går bare 30 pst. av Iraks 3,5 millioner elever på skole i 2007 mot 75 pst. året før Vi ser en kraftig nedgang i antall studenter, og vi kan konstatere at 3 000 akademikere har rømt fra landet. Statssekretær Anne Stenhammer uttalte til Dagsavisen den 3. april i fjor at Regjeringen vil satse på å gi utdanningstilbud til barn i konfliktområder. Samtidig sier hun at det er viktig for Regjeringen å satse på offentlig utdanning framfor private aktører.

Vi vet fra før at Regjeringen legger vekt på stat-til-stat-samarbeid, og at man dreier finansieringen fra øremerkede prosjektmidler over til budsjettstøtte. De tilsvarende grepene har den rød-grønne regjeringen gjort her hjemme. Fremskrittspartiet har ønsket øremerkede midler til utdanningssektoren, men Regjeringen har gått for rammeoverføringer. Vårt ankepunkt har vært at vi da ikke er sikre på at pengene kommer fram til brukerne, altså skoleelevene. Regjeringens svar på det er at de regner med at vettet er likt fordelt mellom storting og kommunesektor.

Til tross for at Regjeringen hevder at man har styrket kommuneøkonomien, har lite kommet fram til skolene. I år er det 40 pst. av kommunene som må kutte i skolebudsjettet, og 34 pst. som bare viderefører rammene. Når det ikke fungerer i Norge med en slik innretning på finansieringen, må en ha lov til å spørre om Regjeringen har samme filosofi når det gjelder resten av verden. Er det slik at en vil hevde at vettet også er jevnt fordelt i forhold til land som befinner seg i en krig eller konflikt? Kan en si at vettet er jevnt fordelt når det handler om land som er styrt av diktatorer, eller det dreier seg om makthavere i skjøre demokratier? Er det virkelig grunn til å tro at et offentlig utdanningstilbud i slike tilfeller er bedre enn et privat? Har ikke Regjeringen tro på utdanningstilbud gitt av stiftelser og organisasjoner?

Det er viktig å huske at utdanning i bistandssammenheng ikke bare er grunnutdanning, men også høyere utdanning og forskning. En undersøkelse i fjor blant norske ambassader viste at kun 20 pst. bruker tiltak innen høyere utdanning som virkemiddel i bistandsarbeidet. Her mener Fremskrittspartiet at vi kan få til mye gjennom samarbeidsprogrammer med norske institusjoner for høyere utdanning i samarbeidslandene. Jeg vil i den forbindelse peke på Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett hvor vi nettopp la inn en vesentlig styrking av forskning, og kompetanseheving, i bistandssammenheng.

Utdanning er viktig i bistandssammenheng. Derfor mener jeg det er nødvendig at Regjeringen framstår tydelig på hva Norge mener.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:47:33]: Først noen få kommentarer til statsrådens innlegg - jeg kan ikke dy meg for det.

Jeg vil bare minne om at Høyres budsjett for inneværende år også innebar en økning, om enn mindre enn Regjeringens, men etter min mening med en klarere prioritering, i hvert fall på dette området vi snakker om i dag. Så er det, etter å ha lest NORADs rapport for 2007, en litt rar opplevelse å høre statsrådens omtale av budsjettstøtte - med Zambia som et rosenrødt eksempel.

Bare for å ha nevnt det også: Miljø er kommet sterkere og sterkere på dagsordenen. Det er helt riktig. Men arbeidet med miljøhandlingsplanen innen dette budsjettområdet ble satt i gang i forrige periode.

Etter at utdanning i bistanden var et hovedelement i Stortingets debatt om budsjettet for utviklingshjelpen før jul, er det positivt at temaet har vakt så stor oppmerksomhet at vi nå får en egen interpellasjonsdebatt om dette. Jeg antar dette bl.a. kan skyldes den oppsiktsvekkende manglende fokuseringen i Regjeringens budsjettforslag i motsetning til Stortingets klare vilje til å prioritere utdanning. Hvor har de det fra, spør statsråden. Jo, det har de fra budsjettet for i år og budsjettdebatten.

Interpellanten har omtalt en rekke viktige sider ved saken. For min del vil jeg i dag begrense meg til noen vurderinger om dem som stiller aller svakest. Jeg tenker på barn og unge i konflikt- og kriseområder, og det gjelder i særlig grad barn på flukt - om de nå er i leirer, på vandring eller sitter fast i krig.

Flyktningstrømmene er store, og mangelen på utdanningstilbud er størst for nettopp disse barna. Av de 72 millionene barn som nå mangler tilbud om skole, er det ifølge Redd Barna 36 millioner som er rammet av krig og konflikt, med andre ord 50 pst. Mange av disse landene er i tillegg også blant verdens minst utviklede.

I et innlegg i Financial Times 29. januar i år hevdes det fra Women’s Commission for Refugee Women and Children at situasjonen er spesielt vanskelig for ungdom og større barn som allerede har mistet mange års skolegang. Hovedtyngden av flyktninger er på vandring i 17 år i gjennomsnitt. Det gjør at hele generasjoner risikerer å falle utenfor utdanningstilbudet. Derfor er det av vital viktighet at FN, donorland, flyktningvertsland og NGO-er har økt oppmerksomhet på flyktningbarnas skolebehov både mens de er på flukt, og når de vender hjem.

Så hvordan ligger vi an i Norge?

Jo, også i norsk bistand er utdanning i konfliktrammede land underfinansiert i forhold til utdanning i andre lavinntektsland og mellominntektsland. Konfliktrammede, sårbare land fikk i 2005 bare 24 pst. av Norges støtte til utdanning, men har som sagt 50 pst. av barna uten skoletilbud.

Høyre mener vi må gjøre mer for å nå nettopp disse barna. Da må mer av hjelpen vi yter som nødhjelp og humanitær bistand, også gå til utdanningsformål. Ifølge Utenriksdepartementet er det i 2007 overført ca. 14,5 mill. kr - jeg gjentar 14,5 mill. kr - til rene utdanningsformål over Kap. 163, som altså er Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter. Selv om utdanning er en viktig komponent i mye av den nødhjelpsinnsatsen vi yter, er det vi gir som øremerket utdanningsbistand, i virkeligheten bare småpenger. Utdanning i konfliktrammede land er altså helt klart underfinansiert i forhold til utdanning i andre land som mottar norsk bistand. Det kan være noe i den betraktningen som interpellanten gjorde, at etter hvert som vi ser at antall millioner uten skolegang synker, som statsråden godt redegjorde for, sitter vi igjen med en hard kjerne som er de vanskeligst stilte og de svakeste, og som det kanskje må fokuseres på på en spesiell måte og med egne tiltak.

På årets Davos-møte i januar oppfordret FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, verdens toppledere til å være med på å sette etappevise målsettinger på veien frem til oppfyllingen av tusenårsmålene i 2015. En av disse målsettingene var å tilby 25 millioner flere barn og unge skolegang innen 2010. Det er det bare to år til. Det er en oppgave Norge burde være med på å løse, men da må Regjeringen ta utfordringen på alvor, formulere sin del av målsettingen og synliggjøre den for både oss og det internasjonale samfunn.

Når unge mennesker har mistet barndommen, men beholdt livet, sier de: Gi oss mulighet til å gå på skole. Spørsmålet er om statsråden vil styrke innsatsen på grunnutdanning i konfliktrammede og sårbare land.

Ågot Valle (SV) [10:52:34]: Interpellanten reiser en viktig debatt. Men debatten bygger på den forutsetning at utdanning ikke er et prioritert område for de rød-grønne partiene, og det har jo både utviklingsministeren og Anette Trettebergstuen kraftig tilbakevist.

Nelson Mandela har sagt at utdanning er det viktigste våpen vi har til å forandre verden.

Vi som hører til på venstresida, vil jo forandre verden til det bedre, vil ha rettferdig fordeling og vil flytte makt til de maktesløse, til de fattige. Utdanning kan gi mennesker i fattige land muligheten til å styre sine egne liv. Da må vi satse på demokrati og bedre styresett. Utdanning vil gi kvinner og jenter mer makt og større muligheter til å komme seg ut av fattigdommen. Den pakistanske jenta Nagina Habib sier det slik i rapporten «Because I am a Girl»: Jeg og andre jenter på skolen ønsker oss en bedre framtid. Jeg har fått tro på meg sjøl på grunn av at jeg har fått utdanning. Etter å ha sett oss har menneskene i landsbyen blitt oppmerksomme på hvor viktig utdanning er.

I en rapport minner FNs utviklingsfond for kvinner, UNIFEM, oss om at det ikke er nok å fokusere på at alle jenter skal få begynne på skole. Alle jenter må få mulighet til å fullføre grunnutdanninga. Nå er det ikke sjølsagt at alle jenter får begynne på skolen. Jenter utgjør en stor del av de millionene som ikke har skoleplass. Men for at jenter skal kunne fullføre skolegangen, er det, ifølge UNIFEM, viktig å se på hele livssituasjonen. Mange jenter blir holdt hjemme fordi de trengs til viktig arbeid, som f.eks. å hente vann. Så da blir altså vannpolitikken viktig i denne sammenhengen. Noen foreldre i Mali sier det slik: Vi kan ikke la døtrene våre gå på skolen, vi trenger dem hjemme. De er våre hender og føtter.

Da blir, som utviklingsministeren sier, også næringspolitikken viktig i denne sammenhengen.

I patriarkalske samfunn og i fattige familier vil gutter ofte prioriteres. Derfor er det viktig at Regjeringa i stortingsmeldinga om kvinner og likestilling i utviklingspolitikken slår ettertrykkelig fast at utdanning til jenter og kvinner er et prioritert område. Skal utdanning gi kvinner rett til å forsørge seg sjøl, må også retten til videregående utdanning og fagutdanning for jenter og kvinner løftes opp. Derfor er det viktig at Norge, med de rammene som nye bistandsformer gir, sikrer avtaler som gir jenter og kvinner rett til utdanning på lik linje med menn.

Pengene som gis til utdanning gjennom bistand, er viktig, men like viktig er det hvilken politikk Norge fører i Verdensbanken og i WTO. Denne regjeringa trakk liberaliseringskravene som Bondevik-regjeringa hadde lagt inn på utdanningsområdet overfor fattige land i GATS-forhandlingene i WTO. Jeg var til stede i Hongkong da det ble annonsert at vi trakk disse kravene, og det ble jubel blant folk som var opptatt av utdanning i fattige land. Denne regjeringa har også trukket støtte til program i Verdensbanken som forutsetter liberalisering og privatisering. Den nyliberale politikken som Verdensbanken har stått for, og som Bondevik-regjeringa støttet, har vært en stor trussel mot retten til utdanning.

Jeg er enig med interpellanten i at det er viktig å sikre barn i konfliktrammede og sårbare land retten til utdanning. De brutale tallene viser at ett av tre barn i disse landene ikke har mulighet til å gå på skolen. Hele det internasjonale samfunnet svikter disse barna. Ifølge Redd Barnas rapport «Last in Line, Last in School» får sårbare land bare 1/5 av all hjelp til utdanning, mens nesten halvparten av barna uten skoletilbud befinner seg akkurat her. Derfor er det så viktig at den norske utdanningsinnsatsen overfor barn i sårbare land og konfliktland blir forsterket. Som Graça Machel skriver i rapporten «Last in Line, Last in School»: For ethvert barn er utdanning en viktig del av det å vokse opp. Men for barn som vokser opp i land med konflikt, er sjansen til å gå på skolen noe de ikke har råd til å miste. Det å ha et trygt sted der de kan lære og leke, kan være avgjørende for deres sjanse til å overleve, og utdanning er det største håpet for framtida i landet deres.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:57:30]: Utdanning er en nøkkel til utvikling, både for enkeltmennesker og for nasjoner. Det har vi erfart her hjemme, og det bekreftes også i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Skolegang nytter i bekjempelsen av fattigdommen. Men fortsatt er det 70 millioner barn som ikke har tilgang på skolegang, og det er rundt 1 milliard voksne som er analfabeter.

FN har i sine tusenårsmål satt utdanning for alle som et sentralt mål. Tusenårsmål nummer to er konkret: Alle barn i verden skal ha tilgang på grunnutdanning innen 2015.

Vi er nå midt i gjennomføringsperioden for tusenårsmålene. Skal vi nå dem, må verdens land holde fokus og prioritere utdanning minst like høyt som til nå, ja faktisk enda høyere. Dessverre gjør ikke dagens regjering det, og vi har heller ikke blitt beroliget av Regjeringens representanter på dette området.

Før regjeringsskiftet var utdanning topp prioritert i bistanden, med bred støtte fra Stortingets utenrikskomite. Dessverre har regjeringsskiftet i 2005 ført til at utdanning har falt ut av de prioriterte innsatsområdene for norsk bistand. Kristelig Folkeparti beklager dette. Det samme gjør en rekke bistandsorganisasjoner, f.eks. Redd Barna, UNICEF Norge, Plan Norge og den norske UNESCO-kommisjonen.

Både statsråden og representanter fra regjeringspartiene begrunner dette med at selvfølgelig ønsker alle mer penger til alt. Det vitner om en arrogant holdning til hva utdanningsorganisasjoner og bistandsorganisasjoner som ser hva som nytter ute, faktisk har å si.

Etter vår vurdering setter Norge med denne nedprioriteringen et dårlig internasjonalt eksempel. Vårt utgangspunkt for å be andre viktige giverland styrke bistanden til utdanning er svekket når vi ikke holder oppe vår egen prioritering av utdanning for verdens fattige barn.

Sist høst tok utenrikskomiteen opp saken i sin innstilling til utviklingsministerens redegjørelse, og saksordføreren, Dagfinn Høybråten, fikk hele komiteen med seg på den klare beskjeden som interpellanten siterte. Statsråden lovet å følge opp. I dag hadde han en god anledning til å konkretisere en slik plan, men på ny er det lite forpliktende og konkrete ord. Jeg vil derfor spørre statsråden om når dette forslaget om en sterkere norsk innsats for grunnutdanning i uland kommer.

Jeg vil også be statsråden bekrefte at Regjeringen vil opprettholde sektorbistand til grunnutdanning i minst like mange av Norges samarbeidsland som til nå. Kan statsråden klart bekrefte at det ikke vil skje en reduksjon nettopp på dette punkt?

Statsråden overså i sitt innlegg behovet for å styrke kvaliteten på grunnutdanningen. La meg derfor ta et konkret eksempel. Madagaskar er et land hvor Norge er en viktig bistandsgiver på utdanningssektoren. 77 mill. kr bidro vi med i 2006. Landet skal nå øke grunnutdanningen fra fem til sju år - en viktig reform, hvor de trenger økt støtte og nært faglig samarbeid. Vil Regjeringen opprettholde størrelsen på - eller styrke - utdanningsbistanden til Madagaskar?

Manglende skolegang gjør det vanskelig å bryte ut av fattigdommens onde sirkel. Det svekker grunnlaget for økonomisk framgang, for å mestre miljø- og klimaproblemene og ikke minst svekker det kvinners kamp for sine rettigheter og for likestillingsarbeidet. Jenter rammes hardest når utdanningsinnsatsen nedprioriteres. Knapt noe er viktigere for fattige jenters framtid enn at de får en god utdanning.

En særlig utsatt gruppe er barn i krigs- og konfliktområder. Har vi penger, kan vi hjelpe mange også der. I sitt innlegg sa statsråden at det var en vanskelig oppgave å ta fatt på. Men vi vet at norske frivillige organisasjoner har suksesshistorier for nettopp å nå barn i krigssoner.

Kristelig Folkeparti vil fortsatt komme til å være en pådriver for å gjenreise prioriteringen av utdanning i norsk utviklingspolitikk. Vi sier ikke at andre ting ikke er viktige, men i diskusjonen om høna og egget mener vi faktisk at utdanning er det aller viktigste, og så får det andre følge av det. Det er mange gode grunner til at skoletilgang for fattige lenge var et prioritert innsatsfelt i norsk utviklingspolitikk. Det må det bli igjen, og jeg håper at vi vil få høre konkret hvordan dette kan følges opp.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:02:53]: Takk til interpellanten for å holde fokus på et viktig tema.

Utdanning er en viktig forutsetning for utvikling. Hvis man ikke kan lese og skrive, er det heller ikke mulig å nå de fleste andre utviklingsmål. Utdanning av barn inngår derfor som et av de åtte tusenårsmålene. Mer konkret går tusenårsmål 2 ut på at alle barn skal være i stand til å gjennomføre grunnskole innen 2015.

At alle skal kunne lese og skrive, er dessuten viktig for å motvirke folks avmakt, styrke politisk deltakelse, skape en informert offentlighet og bygge et sterkere demokrati. Fra et kjønnsperspektiv er det videre viktig å sikre jenters og kvinners rett til utdanning i praksis. Delmålet om at like mange jenter som gutter skal gå på skole, skulle nås allerede i 2005.

Foruten å bidra til å oppnå tusenårsmålet er det en annen viktig grunn for Norge til å satse på utdanning av barn i sin bistandspolitikk. Det er at denne satsingen gir målbare resultater. I den første helhetlige evaluering av norsk bistand, Norads resultatrapport fra 2007, framgår det at bistanden har virket best innen helse og utdanning. Flere barn på skolebenken er faktisk det mest konkrete resultat norsk bistand har å vise til.

Jeg deltok nettopp på FNs felttur til Nicaragua, og la meg si at UNICEFs skole, «a Safe and Friendly School», var et av lyspunktene i et fattig Nicaragua.

Utdanning av barn var lenge et høyt prioritert område innen norsk bistandspolitikk. I løpet av tiårsperioden 1995-2005 fikk støtte til utdanning en stadig sterkere posisjon. I 1996 vedtok Stortinget å øke andelen av de bilaterale bistandsmidlene som gikk til utdanning, til 10 pst. innen 2000. Dette ble senere økt til 15 pst. innen 2005.

Venstre mener at denne trenden er blitt brutt av den rød-grønne regjeringen. I den generelle beskrivelsen av internasjonal bistand i statsbudsjettet for 2008 nevnes utdanning veldig kort. Riktignok framholder Regjeringen at den vil videreføre støtten til offentlige velferdstjenester. Dette gjelder spesielt helse og utdanning, både direkte gjennom multilaterale og bilaterale kanaler og gjennom budsjettstøtte til utvalgte land.

Det er imidlertid ikke mulig å lese ut av budsjettet hvordan bistandsmidlene til utdanning er budsjettert, eller sammenligne dette med tidligere års satsinger. Øremerkede midler til utdanning er vanskelige å identifisere. Videre er bilaterale tiltak direkte rettet mot utdanning i ferd med å bli nedjustert, noe som merkes ute på bistandsambassadene.

Litt over halvveis på veien mot det uttalte tusenårsmålet om grunnskole for alle barn er det ting som tyder på at den rød-grønne regjeringen fører en bistandspolitikk som ikke bidrar til å nå dette tusenårsmålet. Den forrige regjeringen hadde utdanning som jobb nr. 1 for norsk bistand. Den rød-grønne regjeringen har derimot utelatt utdanning av barn som eget satsingsområde, og det er uklarhet omkring hvor mye den egentlig bevilger til dette området.

Norge har gjennom en årrekke bygget seg opp kompetanse innen utdanningsbistand. Vi vurderes nå som en av normsetterne. Venstre håper Regjeringen kan løfte opp dette området og gi det mer prioritet og mer synlighet.

Det bør ikke være tvil om, verken i vår bistandsadministrasjon eller ute i våre samarbeidsland, at vi gir utdanning av barn høy prioritet i vår bistandspolitikk, uansett hvem som sitter i regjeringsposisjon.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:07:18]: Det er et prisverdig initiativ som nå blir tatt i denne sal gjennom interpellanten. Jeg er litt usikker på om debatten er like prisverdig.

Jeg tror det er viktig å slå fast allerede nå at bistand er viktig, og denne debatten burde entydig handle om hvordan man kan gjøre norsk bistand både mer treffsikker og bedre. Derfor er det forunderlig å høre representanten Valle, som sier at det er de rød-grønne partiene som ønsker å forandre verden. Da kan det ikke være noe annet enn et paradoks å se at det er nettopp høyresidens argumenter som vinner igjennom. Det er høyresidens argumenter gjennom markedsøkonomi, gjennom handel og gjennom bl.a. utdanning som henter millioner av mennesker ut av varig fattigdom. Det er også pussig å registrere at det er de rød-grønne som angriper høyresiden for ikke å ta næringsutvikling på alvor. Jeg oppfatter det som å være et bunnløst angrep helt uten rot i virkeligheten.

La meg så si at å hente mennesker varig ut av fattigdom, må være vår hovedoppgave når det gjelder bistand. Da bør man stille seg spørsmålet: Blir det lettere gjennom utdanning? Svaret er et entydig ja.

Statsråden viser til at det må fred til før man skal kunne satse på utdanning. Vel, snu rundt på det også, og man får som entydig svar at freden trygges og gjøres mer varig gjennom en utdannet befolkning. Med andre ord bør svaret være ja takk, begge deler.

I Norge hadde vi for noen år siden en interessant debatt knyttet til hvorvidt man skulle gi norskundervisning i asylmottak og flyktningmottak. Jeg var i hvert fall entydig interessert i å se mer av norske bistandsmidler gå til utdanning i flyktningleire. Det er helt klart at sikkerheten må ivaretas, men vi må få mennesker ut av den passiviteten vi ser i flyktningleire. I en rekke av de flyktningleirene jeg selv har besøkt, inklusive leirer i Darfur, ser man at folk gjør nærmest ingen verdens ting. Den passiviteten driver mennesker også inn i ekstremisme.

Alle våre bistandsmål fremmes av utdanning. Kunnskap gjør at vi får et bedre miljø. Kunnskap gjør det lettere å drive fredsbygging og å fremme menneskerettigheter. Kunnskap gir mer ren energi. Kunnskap øker likestillingen, og kunnskap fremmer i aller høyeste grad godt styresett. Derfor er det merkelig at nettopp utdanning forsvinner ut av målsettingene våre. Jeg kan ikke se på det som noe annet enn en forglemmelse, for en nedprioritering av det ville være nærmest umulig å forsvare. Det er som en av talerne i dagens debatt sa: Alt starter med utdanning.

Det er en god grunn også til at FN satte seg åtte tusenårsmål. Ett av dem er utdanning til alle barn innen 2015. Jeg er veldig glad for at vi er godt på vei på verdensbasis, med store regionale skiller, til å nå dette målet. Men 70 millioner barn uten utdanning er altfor mange. Jeg er glad for at representanten Trettebergstuen tar opp Afrika, spesielt Afrika sør for Sahara, der dessverre kun 30 pst. av befolkningen i grunnskolealder går i grunnskolen. Det gjør jo at norsk bistand i mye sterkere grad bør brukes innenfor én region og på det svært viktige området utdanning. Da er det igjen problematisk å se at norsk bistand blir brukt på stadig flere områder og i stadig flere regioner. Jeg kan nevne Sør-Amerika som et godt eksempel.

Så er det også viktig å minne statsråden på at Høyre ikke har kuttet i bistandsbudsjettet. Vi hadde kun en mindre økning enn det Regjeringen hadde for 2008.

La meg også, i de siste sekundene av taletiden, komme med et innstendig ønske om at statsråden tar spørsmålet til interpellanten på alvor: Hvilke konkrete tiltak har statsråden tenkt å implementere for at vi skal satse på utdanning, og for at utdanning skal få en mer sentral rolle i norsk bistand? For jeg er sikker på at statsråden deler Høyres syn, at utdanning er særs viktig.

Lena Jensen (SV) [11:12:52]: Takk for at FN fins, at vi har en internasjonal organisasjon som har fått veldig mange av verdens land til å forplikte seg opp mot 2000-årsskiftet, for det er sammen vi kan gjøre noe. Det er sammen vi kan endre verden.

FNs mål er i åtte punkter. Innen 2015 skal man fjerne verdens fattigdom. Det er ambisiøse, men viktige mål. Ett av disse målene er at alle barn skal kunne få grunnskoleutdanning. Vi er på riktig vei. Når så mange land har forpliktet seg, er vi på riktig vei. Og vi ser at FNs mål og FNs satsing på å fjerne fattigdommen faktisk fungerer. Men vi har langt igjen. Det er fortsatt slik at altfor mange barn ikke får den utdanningen de trenger, fordi utdanning er veien ut av fattigdom for veldig, veldig mange. Utdanning som våpen for en bedre og mer rettferdig verden er viktig. Derfor er jeg veldig fornøyd med at Regjeringen prioriterer utdanning og bruker mest penger på dette - og ikke bare prioriterer, men har det som hovedprioritet. Norge er best i klassen på å satse på utdanning når det gjelder bistand. Vi satser mer enn det tidligere regjeringer har gjort, og vi satser mer målrettet. Som statsråden var inne på, er Norge nå nettopp også kåret til beste land i verden på utdanningsbistand.

Jeg er glad for at statsråd Solheim også viser at ting henger sammen, og at det ikke bare er å bygge skoler og tro at det går av seg selv. Infrastruktur, næring og grunnleggende ting som gjeldslette og rettferdighet er viktig.

Handling, handling, handling. Jeg er veldig glad for at denne regjeringen ikke bare prater. Vi satser. Der Høyre i budsjettet foreslår å kutte på bistand, satser vi. Derfor er jeg glad for at SV er med på Regjeringens satsing på bistand og på utdanning innen bistandspolitikken.

Vi gjør dette fordi vi ser at det fungerer. Vi gjør det fordi vi ser at bistand gir fred. Samarbeid med land om bistandspolitikk og om utviklingspolitikk er utrolig viktig.

Utdanning gir kompetanse og er en viktig vei ut av fattigdommen for veldig mange.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [11:15:52]: Siste taler legger til grunn at hun er glad Regjeringa har utdanning som hovedprioritet i bistandspolitikken. Men det er nettopp det som er problemet - utgangspunktet for hele interpellasjonen er nettopp at bistand og utvikling ikke lenger henger så tett sammen som før.

Jeg la også merke til at statsråden i sitt innlegg var opptatt av å vise stor respekt for de bistandsorganisasjonene som hadde uttalt seg kritisk. Han mente at alle slåss for mer til sine formål. Det er ikke det som er realiteten her. De slåss jo egentlig ikke for mer, de slåss bare mot en fullstendig uteglemmelse, slik som bistandsorganisasjonene opplever det. Som jeg nevnte i mitt tidligere innlegg: Mange artikler og innlegg er blitt skrevet om dette temaet. Når professorer, representanter for UNESCO-kommisjonen, for SOS Barnebyer, for Redd Barna, for Utdanningsforbundet, for Skolenes landsforbund alle sammen uttrykker den samme kritikken mot Regjeringa for dens mangel på satsing på utdanning i bistandspolitikken, må man jo lytte til det. Det kan jo ikke være slik at alle sammen tar feil. Det kan jo ikke være slik at alle sammen har sett bort mens satsingen på utdanning foregikk.

Jeg stilte tidligere et spørsmål om hvorfor det var slik at dette var et utelatt tema fra de fem hovedprioriterte områdene. Statsråden gir i grunnen svaret selv. Han sier: Vi har valgt ut noen områder. Da har man altså ikke valgt ut utdanning. Det er for så vidt en ærlig sak. Men da må man si det. Da må man ikke samtidig late som man prioriterer det. Det er en politisk prioritering jeg er uenig i, for jeg mener at utdanning er nøkkelen til all utvikling, all fattigdomsbekjempelse, all fredsbygging og all likestilling.

For den forrige regjeringa var utdanning jobb nummer én i bistandspolitikken. Som kjent er politikk prioritering. Det at man prioriterer noe opp, betyr at man prioriterer noe annet ned. Slik er det også i denne sammenhengen. Det blir - for å trekke en analogi til fotballens verden - som om storscoreren settes på benken i den avgjørende kampen, samtidig som treneren forteller at de har det mest offensive laget noensinne. Alle vil jo se og oppleve at den offensive fotballen ikke blir prioritert, uansett hva treneren sier. Det er nettopp det bistandsorganisasjonene også påpeker i sammenheng med Regjeringas satsing på utdanning i bistandspolitikken. Det hjelper ikke at statsråd Solheim står her eller andre steder og forteller at utdanning er viktig, så lenge det de ser og det de opplever, er at utdanning prioriteres ned, og ikke minst at det ikke skal være en del av de prioriterte områdene. Hvis det er så viktig som statsråden og representantene for regjeringspartiene her i dag har sagt, er det fortsatt for meg en stor gåte hvorfor det ikke står på listen over prioriterte områder for Regjeringa.

For øvrig vil jeg takke alle som har deltatt i debatten for en god debatt. Det er et viktig tema. Jeg kan iallfall love at vi fra Høyres side ikke kommer til å slippe tak i det. Vi kommer til å følge dette temaet videre, for det er utrolig viktig, og det er utrolig interessant å se hvordan utdanning kan bidra til utvikling i så stor grad.

Statsråd Erik Solheim [11:19:15]: Jeg vil igjen takke interpellanten for at hun reiser en veldig viktig debatt. Jeg skulle ønske vi fikk litt mer tid til å diskutere hvordan man faktisk får til bedre utdanning, for alt blir jo overskygget av den totalt meningsløse påstanden om at Regjeringen ikke satser på utdanning. Vi satser mer penger på utdanning enn Bondevik-regjeringen gjorde. Vi satser opplagt mer penger enn Høyre ville være i stand til å gjøre, for Høyre kutter jo på høyere utdanning, senest i forslaget til budsjett. Det kan umulig gi mer penger til utdanning. For ikke å snakke om Fremskrittspartiet som vil halvere bistandsbudsjettet, og som så kommer og sier at man skal satse mer på utdanning. Jeg vet ikke hva vi da skal kutte ned på.

Det som står igjen, er i bunn og grunn én påstand, nemlig at vi har fjernet begrepet «utdanning er jobb nr. 1». Men, hvis vi holder oss til opposisjonens retorikk, hva vil det bety? Det betyr, hvis man holder seg til det samme, at opposisjonen svekker kampen mot aids. Det betyr at opposisjonen nedprioriterer kampen for fred, osv. Jeg vil ikke sette fram slike påstander. Jeg er overbevist om at opposisjonen er opptatt av kampen mot aids og kampen for fred. Men disse tingene henger jo så intimt sammen. Kampen mot aids er også en kamp for høyere utdanning og for utdanning, for det er lærergenerasjonen i alle land som mest angripes av aids - ikke de eldste, ikke barna, men nettopp de som skal fylle alle lærerværelsene, er de som dør av aids. Så lykkes vi ikke i kampen mot aids, vil vi heller ikke lykkes i kampen for utdanning, akkurat på samme måten som selvsagt også utdanning bidrar i kampen mot aids. Disse tingene henger intimt sammen.

Jeg hater å måtte stå her og liksom fortelle Høyre at næringsutvikling og statsbygging er grunnleggende forutsetninger for å få til utdanning. Det vi ser i verden, er at de asiatiske landene som har orden på sitt næringsliv og sine stater, har dramatisk positiv utvikling når det gjelder utdanning, mens afrikanske land, som sliter med sine stater og med sin næringsutvikling, har mye, mye dårligere resultater.

For å legge polemikken til side: Ett veldig viktig tema er kommet opp i denne debatten etter min oppfatning, og det er det representanten Vallersnes tok opp, nemlig at med den veldig positive utviklingen man ser i antall barn som går på skole i verden, vil vi med betydelig sannsynlighet sitte igjen med en rest i de mest utsatte statene i Afrika, i de landene som er i krig og konflikt, og de landene hvor statsstrukturer ikke fungerer. Den resten bør vi rette et veldig sterkt søkelys på. Der kommer vi selvsagt inn på sammenhengen mellom fred og statsbygging som den grunnleggende forutsetning for å få til utdanning - utdanning som forutsetning for å få til fred. Men det særlige spørsmålet som må stilles, er: Hva kan vi gjøre for å få til utdanning i situasjoner hvor det ikke er fred? For mye kan gjøres, også i land i krig og konflikt, i flyktningleirer, også steder hvor folk er i bevegelse, og på steder hvor man er utsatt. Men det krever selvfølgelig en konkret debatt om hvert enkelt tilfelle, men Afghanistan-debatten som Stortinget får nå i nær framtid, er nettopp et eksempel på å diskutere sammenhengen mellom militær beskyttelse og utdanning for barn i Afghanistan.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 3 avsluttet.