Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:03:28]: I dag er det registrert 10 250 uføre nordmenn i aldersgruppen 18 til 30 år blant de 330 000 uføretrygdede i befolkningen som helhet. Bare det siste året er det blitt 2 240 nye uføre i den yngste aldersgruppen. Andelen unge uføre er økende. Det bekymrer meg, og særlig det forhold at rundt en tredel av disse har psykiske lidelser som hovedbegrunnelse for å overføres til trygd. Det er bekymringsfullt.

Gjennom NAV-reformen er vi nå inne i en periode hvor velferdsforvaltningen omorganiseres og virkemidlene endres. Det gir oss mulighet til å gjøre noe med de skjevheter som har fått utvikle seg. Jeg håper dagens interpellasjonsdebatt kan bli et lite element i det omfattende arbeid som må gjøres for å hjelpe unge som sliter med helsa si, slik at livssituasjonen deres som 17-18-åringer ikke blir noe de låses fast til gjennom et langt liv. Jeg tror også, som statsråden gjør, på arbeidslinjen som et førende element i velferdspolitikken. Men arbeidslinjen er i denne sammenheng vårt ansvar for å utvikle et arbeidsmarked som også har rom for arbeidssøkere med varierende eller redusert arbeidsevne.

NAV skal gi tettere oppfølging av den enkelte, og tiltakene i hjelpeapparatet skal samordnes. Det er hovedmålsettingen med NAV-reformen. I stedet for mange kontorer og ansikter skal brukeren møte et samordnet apparat, som kjenner ens historie og følger en hele veien mot arbeid, utdanning eller til slutt uføretrygd. Uføretrygd skal være en siste utvei, men likevel en verdig utvei og rettighet når det viser seg å være den riktige løsningen. Problemet i dag er at en god del ender på uføretrygd selv om de personlig ønsker noe annet, og selv om de har en arbeidsevne som tilsier at de har muligheter i arbeidslivet, eventuelt i kombinasjon med trygd. Hjelpeapparatet makter ikke å rydde hindringene av veien.

Vi vet at spesielt unge med psykiske lidelser har fått for dårlig oppfølging. Norges forskningsråd skal nå foreta en omfattende evaluering av NAV-reformen, og vil gi oss informasjon om hvor langt vi har kommet med å rette opp disse forhold. Jeg forventer ikke at statsråden allerede nå skal konkludere med at NAV-reformen har gitt svaret. Men hjelpeapparatets oppgave er å sørge for at ungdom som trenger det, får riktig medisinsk hjelp og utdanning og mulighet til arbeid når de er friske nok. NAVs mandat, gitt dem av et flertall her på Stortinget, er å se mulighetene i den enkelte og styrke deres evne til å ta styring over eget liv. Vi kan imidlertid ikke bare peke på NAV. Kanskje gjør vi det litt for ofte i disse tider, for det fokuseres så sterkt på NAV som en omfattende reform. Skolen, helsetjenesten, arbeidslivet og sosialpolitikken kommer jo først i tid i lenken av samfunnsinstitusjoner som til slutt kan ende opp i et møte med NAV når problemene har tårnet seg opp.

Å sikre innbyggerne likeverdige muligheter fra fødselen av er universalvirkemiddelet for å forebygge sosial marginalisering. Statens arbeidsmiljøinstitutt anslår at unge med foreldre som er uføretrygdede, har tre ganger så stor risiko for selv å bli ung ufør, og at det å fullføre videregående skole markerer et skille. I dag er det en fjerdedel som ikke fullfører videregående skole, og et flertall av disse er gutter. Flertallet av de unge med psykiske lidelser er også gutter. Vi må bli langt flinkere til å finne egnede forebyggende tiltak som settes inn i ung alder.

En undersøkelse gjennomført av SINTEF i 2007 viste at et bredt spekter av tiltak mot frafall i videregående skole gav resultater. Det samme viser tallene fra arbeidsplasser som oppfyller lovforpliktelsen til å innkalle alle som er sykmeldt i mer enn 12 uker, til dialogmøte for at arbeidsgiver, arbeidstaker og lege i fellesskap skal finne tiltak som kan få den syke raskere tilbake i jobb. Denne typen oppfølging kan utgjøre forskjellen på om en ungdom, som kanskje har en lavere terskel enn mer erfarne arbeidstakere for å gi opp sin arbeidskarriere, får styrke til å komme seg tilbake i arbeid i stedet for å se for seg et langt liv som stønadsmottaker. En stadig innsats for å styrke folkehelsen og sørge for at psykiatrien har kapasitet og evne til å hjelpe ungdom som trenger det, vil også synes på uførestatistikken.

Forskere melder fra om at psykiske lidelser fortsatt er skambelagt, og at mange lar være å oppsøke hjelp. Samtidig melder arbeidslivet fra om at det er vanskelig å involvere seg i helsesituasjonen til ansatte med psykiske problemer. Det vitner også om at det må holdningsendringer til. Vi har et arbeidsmarked som trenger arbeidskraft, men som stiller krav til vellykkethet i en slik grad at det diskvalifiserer en rekke av oss fra å komme i arbeid. Dette gjør ikke situasjonen enkel for en saksbehandler i NAV, som skal forsøke å formidle de samme personene inn i gode arbeidsforhold. Alternativet kan ofte bli en lang runddans i en serie av arbeidsmarkedstiltak, som til slutt bare forsterker inntrykket av en diskvalifiserende snarere enn en kvalifiserende CV. Som politikere påhviler det oss derfor et ansvar for å sørge for at det ikke bare er antallet som går på arbeidsmarkedstiltak, som teller, men også at tiltakene er så gode at de faktisk fører til kvalifisering og muligheter til ordinært arbeid.

Altfor mange unge har fått sitt pågangsmot redusert i møte med skole, helsevesen, arbeidskontor og arbeidsliv. For mange føler at deres evner ikke blir sett i denne prosessen. De gir uttrykk for oppgitthet fordi de savner et sosialt arbeidsliv som gir selvbekreftelse, men de ønsker, som alle oss andre, å bidra til egen inntekt og eget livsopphold. Og det er vår utfordring å skaffe dem en mulighet til det. Disse ungdommene fortjener å kunne stå opp om mårra’n og vite at de må skynde seg til noe de opplever som nødvendig og meningsfylt. Som samfunn har vi heller ikke råd til å la være å gi dem den muligheten. Det ligger mange, mange samfunnskroner spart om vi klarer dette.

Vår nye velferdsetat, NAV-kontorene, som om halvannet år vil finnes i alle kommuner - de er jo fortsatt under utvikling, vi må være klar over det en gang i blant når vi snakker om dem - kan ikke gjøre jobben alene. De må bygge allianser med arbeidsliv, skole og helsevesen. Vi må bl.a. utvikle bedre ordninger som sikrer en oppfølging av ungdom som faller ut av videregående skole. Det er veldig gledelig å lese i Aftenposten i dag at «Pøbelprosjektet», som nettopp er rettet mot denne gruppen ungdom, nå har tegnet avtale med NAV om finansiering av flere hundre plasser i sine tiltak. Jeg vet også at attføringsbedriftene mener de kan gjøre en jobb for ungdom som trenger alternativer til ordinært utdanningsløp, men at det forutsetter et bedre samarbeid med fylkene som skoleeiere. Vi vet at barne- og ungdomspsykiatrien må styrke sin evne til å møte barn og unge i faresonen med tiltak i tide.

I min interpellasjon spør jeg statsråden om han mener de reformer som er under gjennomføring, vil sikre en bedre samhandling mellom helsevesenet og velferdstjenesten, slik at unge med psykiske lidelser i større grad kan komme i utdanning og arbeid framfor å bli uføretrygdet. Jeg håper statsråden kan svare positivt på det, og at det samarbeidet vi har vedtatt å etablere på tvers av grensene mellom trygdeetat, arbeidsetat og kommunal sosialetat, også vil følges av en vesentlig bedre samhandling med skole, helsetjeneste og arbeidsliv. Det er denne helheten som er nødvendig for å gi flere unge muligheter til en framtid hvor de kan oppleve seg selv som inkluderte og verdsatte samfunnsborgere, og som kan føre til at vi endelig kan se en uførestatistikk som peker nedover i stedet for oppover, i en situasjon hvor vi ikke helt skjønner hvorfor tallene skal gå oppover når arbeidsmarkedet er som det er.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:12:39]: Interpellanten peker på det som er en veldig viktig problemstilling knyttet til økningen i antall unge uføre, og spesielt økningen i antall unge uføre med psykiske lidelser. Jeg er svært opptatt av at vi innretter helse- og velferdsordningene slik at unge i størst mulig grad får mulighet til å være i utdanning og arbeid når det er hensiktsmessig og de ønsker det selv. Jeg har stor tro på at de reformene vi nå gjennomfører, og tiltakene som iverksettes, vil bidra til et mer inkluderende arbeidsliv, og at de vil gi et bedre grunnlag for å få til den nødvendige koordineringen mellom helsetjenesten og arbeids- og velferdsforvaltningen.

Jeg får opplyst at det ikke er noe som tyder på at det samlet sett er en økt forekomst av psykiske lidelser i befolkningen. Vi vet for lite om hva som er årsakene til veksten i uføretrygding grunnet psykiske lidelser. Vi må skaffe oss mer kunnskap om det.

Jeg har ikke tenkt å spekulere i mulige årsaker, for uavhengig av hva årsakene til utviklingen er, er det viktig at medarbeidere i arbeids- og velferdsforvaltningen har kunnskap og kompetanse som bidrar til å støtte og utvikle den enkeltes ressurser og planer med sikte på utdanning/arbeid og hjelp til selvhjelp. Dette gjelder ikke minst når de bistår brukere med psykiske lidelser og sammensatte behov. Både for arbeids- og velferdsforvaltningen og for helsetjenesten er det nå nedfelt i lovverket rett og plikt til individuell plan for personer som trenger koordinert bistand over noe tid.

Et viktig formål med NAV-reformen er å gi bedre rammebetingelser for brukeroppfølging og å gi den enkelte et helhetlig tilbud. I tillegg til den organisatoriske reformen er vi i ferd med å gjøre flere store endringer i regelverket som oppfølging av St.meld. nr. 9 for 2006-2007, Arbeid, velferd og inkludering.

NAV-reformen skal sikre at det samlede tiltaksapparatet innenfor arbeids- og velferdsforvaltningen blir bedre koordinert. Det etableres dermed en organisatorisk ramme som gir bedre grunnlag for å fange opp personer som har problemer med å komme i arbeid, herunder unge uføre. Erfaringer viser at mange med psykiske lidelser faller ut underveis i attføringsløpet. Mange i målgruppen har også behov for behandlingstilbud parallelt med attføringsløpet. Den nye ordningen med arbeidsavklaringspenger vil gi større fleksibilitet i forhold til innholdet i den enkeltes prosess mot arbeid, og derigjennom bedre anledning til å tilpasse den situasjon brukeren til enhver tid er i, enten vedkommende er under medisinsk behandling og/eller attføring.

Interpellanten tar opp samarbeidet mellom helsesektoren og arbeids- og velferdsforvaltningen. I fjor høst lanserte helseministeren og jeg en nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse for årene 2007-2012. Gjennom strategien ønsker vi å bygge en bro mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og helsesektoren, og derigjennom bidra til å sikre en helhetlig offentlig innsats for at mennesker med psykiske lidelser i størst mulig grad skal få bruke sine ressurser i arbeidslivet, og at tjenester og tiltak skal legge til rette for dette.

I den nasjonale strategiplanen for arbeid og psykisk helse er det lagt opp til flere tiltak som skal bidra til at personer med psykiske lidelser kommer ut i arbeid. Blant annet jobber Arbeids- og velferdsetaten med å opprette egne veilednings- og oppfølgingsloser for personer med psykiske problemer og lidelser. En av de sentrale arbeidsoppgavene for losen vil bli oppfølging og veiledning både av den enkelte med psykiske vansker, arbeidsgivere og andre som samhandler med den enkelte med psykiske lidelser.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har det skjedd en utbygging av tjenester både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. En viktig satsing i opptrappingsplanen er informasjons- og opplysningsvirksomhet for å bidra til større åpenhet om psykisk helse. Det har vært satset på å nå barn og unge bl.a. gjennom programmet «Psykisk helse i skolen», som er et opplæringsprogram spesielt tilrettelagt for lærere og elever. Regjeringen har varslet i St.meld. nr. 20 for 2006-2007, Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller, at skolehelsetjenesten skal styrkes videre. Dette er et viktig forebyggende tiltak for å nå ungdom med psykiske lidelser.

Det er helt klart et behov for å systematisere og bedre samarbeidet mellom skole, arbeids- og velferdsforvaltningen og helsesektoren, samt at kontaktflaten mot arbeidslivet bør styrkes. Det er viktig å sikre at mennesker med psykiske lidelser fanges opp på et tidlig tidspunkt. Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund har inngått en avtale som skal styrke samarbeidet mellom Arbeids- og velferdsetaten, fylkeskommunene og kommunene om tjenester og tiltak på utdanningsområdet. Målet er å få flere i arbeid eller utdanning, og avtalen skal bidra til bedre gjennomføring av opplæring og andre tjenester for grupper som både kommunene, fylkeskommunene og Arbeids- og velferdsetaten har ansvaret for.

Avslutningsvis vil jeg si at både Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse og øvrige tiltak er rettet mot å sikre gode og relevante arbeids- og helserettede tiltak og tjenester for den enkelte. Tiltakene skal videre sikre god kompetanse om arbeid og psykisk helse i arbeidslivet og i det offentlige tjenesteapparatet. Samtidig er jeg klar over at dette er krevende og utfordrende for dem som jobber med personer med psykiske lidelser til daglig, med psykisk helsearbeid i kommunene, ved distriktspsykiatriske sentre, ved lokale NAV-kontor eller i andre instanser. Jeg håper og tror at den innsatsen vi nå legger opp til, skal bidra til at unge med psykiske lidelser i større grad enn i dag blir inkludert i arbeids- og samfunnsliv.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:19:50]: Jeg takker statsråden for svaret, og det dokumenterer at det skjer et arbeid, ikke bare ved å løse utfordringen gjennom NAV-reformen, men også ved at det skjer et kontinuerlig arbeid for å finne løsninger på tvers. Jeg viser i den sammenheng ikke minst til den strategiplanen som er undertegnet av helseministeren og arbeids- og inkluderingsministeren for å fokusere på arbeid og psykisk helse.

Statsråden viste til tre mulige forklaringer på økt vekst i uføretrygdingen blant unge med psykiske lidelser. Han sier at det kan være noe som har med diagnosepraksis å gjøre. Han viser til at helsevesenet fanger bedre opp disse enn før, og at det kan være ett forhold. Jeg håper det er tilfellet - det vil være verdifullt. Så viste statsråden også til faktorer knyttet til arbeidslivet. Jeg skal i min kommentar fokusere på det, for jeg tror nettopp at faktorer knyttet til arbeidslivet er så viktig for at vi skal komme videre med dette at det er spesiell grunn til å fokusere på det. Det er også en spesiell utfordring for NAV, som jeg på en måte føler et slektskap til all den stund det hører til arbeids- og sosialområdet.

I en De Facto-rapport konkluderes det med at for at NAV-reformens mål skal nås, holder det ikke med at unge mennesker med nedsatt funksjonsevne ønsker å komme i arbeid, og at NAV kan kvalifisere dem for det. Arbeidsgiversiden må også ønske å ansette dem. I annen dokumentasjon - jeg la den fra meg nede - vises det til en telefonundersøkelse MMI har gjort for Rådet for psykisk helse, der man spør arbeidsgivere om deres holdninger. Da tror jeg det var slik at det store flertallet av arbeidsgivere sier at de ser ansvaret for å ha et inkluderende arbeidsliv som også bidrar til at arbeidstakere med psykiske lidelser får beholde jobben sin, eller kommer i jobb, men det er et lite mindretall, eller bare en tredjedel, av arbeidsgiverne som sier at de personlig vil kunne tenke seg å ansette medarbeidere som de vet har psykiske lidelser, eller - og det er verre - er behandlet for psykiske lidelser. Det er en så stor grad av usikkerhet i arbeidslivet knyttet til denne gruppen mennesker at det i seg selv er en kjempeutfordring som vi må se på, og som blir en spesiell utfordring selvsagt for NAV, men også for oss politikere å fokusere på.

Jeg takker for svaret, som viser at her skjer det noe, og at det er systematikk i arbeidet for å komme nærmere løsninger på dette problemet.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [10:23:08]: Jeg er enig med representanten Sundsbø i at det er rett i alle fall av oss, jeg mener arbeids- og inkluderingsministeren og arbeids- og sosialkomiteen, å fokusere veldig sterkt på arbeidslivet når vi skal møte disse utfordringene.

Jeg tror, og opplever det slik, at egentlig er det veldig mange arbeidsgivere som har ganske positive holdninger, de har lyst til å prøve. De er ikke på et prinsipielt grunnlag avvisende, men det de sier til meg i alle fall, er at det er fint med alle disse økonomiske støtteordningene. Det bidrar til at det er lettere for dem å gi folk en sjanse. Men det som veldig mange gir uttrykk for, er at de ønsker at det skal være noen der som de kan ringe til når de opplever at det er utfordringer og problemer i hverdagen. I så måte skal det bli spennende å følge dette arbeidet med etablering av veilednings- og oppfølgingsloser. De skal være los for personer som har en psykisk lidelse, og som skal prøve seg i arbeidslivet, men det skal også være en person som er der for arbeidsgiveren, og som arbeidsgiveren kan ha en dialog med hvis han føler at det er ting han lurer på når det er noe som går bra, og når ikke alt går bra. Nettopp det å bygge ut et apparat rundt disse økonomiske støtteordningene skal det bli veldig spennende å følge.

Så må vi innrømme at det er mye tro og tvil her. Det slår meg desto mer jeg jobber med det sosialpolitiske området, for å kalle det det litt bredt, at det her ikke er veldig mye grunnleggende systematisk forskning over tid som kan gi oss eksakt kunnskap. Derfor tror jeg at noe av det vi også nå har behov for, er å styrke forskningsinnsatsen på arbeidslivet og på hvordan arbeidslivet fungerer. Hva er det som fører til utstøting, og hva er det som fører til inkludering? Hvordan kan vi bruke den systematiske kunnskapen for å forsikre oss om at de tiltakene vi iverksetter, er gode nok?

Mitt inntrykk er at det ikke er mangel på ordninger, men det er mangel på ressurspersoner til å følge opp både brukere og arbeidsgivere som er inne i eksisterende ordninger.

Lise Christoffersen (A) [10:26:13]: I begynnelsen av desember i fjor hadde vi en interpellasjonsdebatt her i salen som handlet om det tilsynelatende paradoksale i at Norge er det landet i OECD-området som bruker mest penger på rehabilitering og attføring, samtidig som vi er blant dem som har det høyeste antallet uføre i vår del av verden. Vi var inne på mange mulige årsaker, og forskere peker på at det har blitt vanskeligere for personer med helsesvikt å leve opp til arbeidslivets krav. Vi snakker om utstøting eller utestenging, og at det har kommet nye diagnosegrupper til, men også at mange med nedsatt funksjonsevne og helseplager gjerne vil jobbe, helt eller delvis, men ikke slipper til. Det kan skyldes alt fra ren diskriminering i arbeidslivet til litt diffuse, ureflekterte holdninger om at de med helseplager ikke er like produktive som andre, til manglende kjennskap til regler og støtteordninger som arbeidsgivere kan benytte seg av for å tilrettelegge en arbeidsplass.

I dag diskuterer vi situasjonen for noen av dem som kanskje er aller vanskeligst stilt, de unge som sliter med psykiske problemer, som har manglende behandlingstilbud og en lidelse som dessverre fortsatt delvis er belagt med skam, selv om dette trolig har begynt å bedre seg noe. Nå skal en være litt forsiktig med å gradere folks problemer, men likevel våger jeg den påstanden at det både for den enkelte og for samfunnet som helhet nesten er verre at unge uførepensjoneres før de i det hele tatt har kommet i gang med voksenlivet sitt enn at godt voksne pensjoneres etter mange år i yrkeslivet. Så hvis en er avhengig av å målrette innsatsen og konsentrere ressursene, er dette en gruppe som peker seg ut som en viktig målgruppe.

Jeg synes også at den sittende regjering har vist at disse problemene tas alvorlig, gjennom alle de tiltakene som nå er iverksatt, og som er i ferd med å bli iverksatt. Statsråden var inne på at en gjør det både i eget system og i samhandling med helsevesenet når det gjelder arbeid og psykisk helse, slik at tiltak settes inn i tidlig skolealder. Men det er en viktig utfordring som gjenstår, som interpellanten også var inne på, nemlig å sikre en god samhandling mellom helsevesenet og velferdstjenester, som sikrer at tjenesten er der med rett innhold i rett tid og på tvers av sektorer.

Så til denne gruppen vi snakker om nå, og som statsråden var inne på: Vi vet ikke nok, men vi vet litt. Vi vet at det har vært en jevn økning i antallet unge uføre siden 1990-tallet, og hvis vi ser på ytelsene til uførepensjon, rehabilitering og attføring i sammenheng, ser vi at det har vært en ganske betydelig vekst. De aller fleste ender opp med full uførepensjon, og over halvparten av dem - de unge altså - har psykiske lidelser som diagnose. Går vi til gruppen 25 år og under, er det en enda større andel som har psykiske lidelser som diagnose. Få har utdanning utover videregående skole. De har liten yrkeserfaring. Når de blir uføre, har de omtrent ingen inntekt utover uførepensjon. Det er bare gruppen med kromosomfeil som har lavere inntekt i tillegg til uførepensjon enn de som har psykiske lidelser.

Så er det ganske usikre indikasjoner med hensyn til hvorfor flere unge blir uføre, men en viktig forklaring er at de vi snakker om her, faktisk ikke har rukket å få fotfeste i arbeidslivet, så de er vanskelig å tilbakeføre. Vi snakker om utestenging, som kanskje gjør det vanskeligere å tilbakeføre dem enn de som er utstøtt, og som har hatt en base i arbeidslivet tidligere.

Så vil kanskje noen si at uførepensjoneringen for unge uføre er altfor gunstig, men undersøkelser viser altså at de unge uføre selv ikke er særlig fornøyd med livet. «Ensomhet» og «kjedsomhet» er ord som går igjen i deres tilbakemeldinger, og det er vel også slik at når ensomhet og kjedsomhet er det som dominerer hverdagen, kommer man lett inn i en ond spiral, hvor psykiske lidelser også forsterkes, og for noen kan kanskje utfallet av det også bli helt fatalt.

Det er ikke bedre ytelser i utgangspunktet som er løsningen for denne gruppen, men dessverre viser undersøkelser at det er møtet med hjelpeapparatet som kanskje er det aller mest problematiske. De føler seg stemplet. De føler at samhandlingen i møtet med velferdsetaten er det som er hardest, og resultatet er svekket selvforståelse og redusert tro på egne evner og muligheter, altså det motsatte av det vi egentlig vil oppnå. Men så viser også de samme undersøkelsene at arbeidsgiveren i utgangspunktet er positive, men de gjør ikke noe særlig for å iverksette inkluderende tiltak på arbeidsplassen.

Lyspunktet er at begge de to tingene - både hjelpeapparatets virkemåte og konkrete inkluderingstiltak på en arbeidsplass - går det an å gjøre noe med. Offentlige arbeidsgivere bør føle et spesielt ansvar her, og de nye reformene gir muligheter og et handlingsrom. Så er det et politisk ansvar å følge med på at resultatene oppnås, og det føler jeg meg trygg på at statsråden - eller kanskje man heller skulle si de aktuelle statsrådene - tar det på største alvor.

Robert Eriksson (FrP) [10:31:45]: La meg aller først få lov til å takke interpellanten for å ta opp et meget stort og komplisert, men også viktig spørsmål. Det fikk vi et godt innblikk i da vi hørte interpellantens innlegg, og også da vi hørte statsrådens svar, for det er ikke bare noen enkle trylleformler som skal til for å få en bedre hverdag for unge uføre og dem med psykiske lidelser.

Går vi noen år tilbake i tid, hadde vi også en stor debatt om dette, som også var en del av bl.a. Sandman-utvalgets innstilling. Sandman-utvalget pekte på at arbeidsgiverne kanskje burde være mye flinkere til å tilrettelegge for mennesker med psykiske lidelser, men også for dem som står utenfor arbeidslivet, altså en bedre inkludering.

Så kan man alltid stille spørsmålet: Har man kommet dit i dag? Har man fått til den optimale inkluderingen? Har man et godt nok arbeidstilbud til unge uføre med psykiske lidelser? Jeg tror dessverre at vi ikke har det. Nå kjenner jeg ikke til statistikk for de siste årene, men det kan sikkert statsråden korrigere meg på. Hvis vi går tilbake til begynnelsen av år 2000, viser iallfall statistikk at bare 40 pst. av de unge uføre i alderen 20-24 år har fått et tilbud om arbeidsrettet attføring. De er altså blitt uføretrygdet uten tilbud om arbeidsrettet attføring.

Når vi vet at et av kriteriene for å få uføretrygd nettopp er at attføring skal være prøvd, synes jeg det er litt betenkelig at det er så mange i denne gruppen som ikke engang får et tilbud, men som blir satt direkte på uføretrygd. Det gjør at de kommer i en situasjon der de er dømt til å ha - som også representanten Christoffersen var inne på - et liv med dårlig inntekt og til å være blant dem som har lavest inntekt, uten å ha muligheten til å komme i en arbeidssituasjon for å bedre sin inntektsmulighet.

Da blir også mitt spørsmål til statsråden, et spørsmål som jeg også stilte ham i spørretimen for en tid tilbake: Hvordan er situasjonen i dag når det gjelder attføringsplasser for unge mennesker med lettere psykiske lidelser? Har vi mange nok attføringsplasser, eller trengs det fortsatt en større innsats på dette området for å få til flere plasser, slik at vi får et godt nok tilbud til at vi faktisk kan gi attføringstilbud til de unge istedenfor uføretrygd?

Det mener jeg kanskje må være den beste måten å begrense også nye tilfeller av uføretrygd på. Dette tror jeg nok alle politiske partier jobber for. Jeg tviler ikke på at også statsråden fokuserer på dette hver bidige dag, og jeg tror fortsatt vi må fokusere på det. Jeg tror at en av løsningene kanskje kunne ha vært at neste steg ville være å få til et eget kvalifiseringsprogram gjennom NAV-systemet for å unngå at unge mennesker i denne situasjonen skal havne på uføretrygd - altså et eget kvalifiseringsprogram for å følge opp unge mennesker med psykiske lidelser, slik at de ikke blir stående utenfor arbeidsmarkedet, men at man heller kommer med tiltak og kanskje en handlingsplan for å hjelpe dem i en slik situasjon.

Avslutningsvis: Jeg synes at de tallene som jeg refererte til fra rundt år 2000, er oppsiktsvekkende, og det er ikke en situasjon som vi bør være fornøyd med. Derfor håper jeg også, hvis ikke attføringstilbudet er bedret betraktelig de to siste årene, at man gjør noe også med det og får et mer målrettet og yrkesrettet arbeidstilbud for unge mennesker med psykiske lidelser.

Martin Engeset (H) [10:37:00]: Veksten i antall uføretrygdede i Norge har dessverre ikke bremset opp, slik vi alle har vært opptatt av. Fremdeles er det en sterk vekst i antallet nye uføre, og det mest alarmerende er veksten i antall unge uføre. Interpellanten skal derfor ha ros for at han reiser denne debatten. Den er viktig. Det er faktisk helt nødvendig at denne utvikling snus.

I disse dager snakker vi mye om bærekraft i velferden for å sikre fremtidige generasjoner de samme goder som vi har. Det er et helt sentralt mål å sørge for at alle som kan og vil jobbe, faktisk deltar i arbeidslivet. Det er situasjonen. Alle som uføretrygdes i ung alder, har hatt et ønske om å gjøre noe helt annet. De har hatt samme målsetting med livet som alle oss andre, nemlig et liv med arbeid, trygghet, fritidsopplevelser og utfoldelse. Når et menneske under 30 år uføretrygdes, må det være fordi alle andre tiltak er forsøkt og ikke har vist seg å være tilstrekkelige. Uføretrygding av unge mennesker under 30 år må være absolutt siste utvei.

Jeg har registrert at representanten Karin Andersen og andre i regjeringspartiet SV sier at de er luta lei alt snakket om uføretrygdede som ikke kommer tilbake i jobb, og hevder at uføretrygd er velferdens adelsmerke. Selv om jeg er glad for at vi har en ordning for mennesker som av helsemessige årsaker ikke kan hjelpes tilbake til arbeidslivet, er jeg overbevist om at ingen av dem som blir uføretrygdet under 30 år, opplever at de blir adlet. Det er jeg helt sikker på. Tvert imot viser en rapport De Facto nylig utgav, at mange av dem som uføretrygdes som unge, ønsker seg en hverdag der de bidrar og opplever mestring, og de setter pris på at det stilles krav til dem. Alle disse menneskene fortjener en ny sjanse. Det jeg egentlig oppfatter at Karin Andersen i realiteten sier, er at unge mennesker som har fått uføretrygd, skal få være i fred, og at enhver vurdering av den enkeltes muligheter, ønsker og behov nærmest skal være stigmatiserende for dem som mottar trygd. Jeg vil ikke godta en slik holdning. Jeg vil ikke at det velferdssamfunnet sier til unge mennesker, skal være at de er varig stemplet ut av deltakelse i arbeids- og samfunnsliv. Vi burde heller stille oss spørsmål om hva som er mest stigmatiserende: Gi opp mennesker i ung alder ved å fortelle dem at det ikke forventes at de noen gang vil tilføre samfunnet noe, eller tilby riktige rehabiliterings- og attføringstilbud, i tråd med hva den enkelte har behov for.

Dagbladet kunne mandag 18. februar fortelle om Geir Sindre Ringdal. Han ble som 21-åring rammet av hjerneslag under en militærøvelse. Da han våknet, var han lam i halve kroppen. Tilbudet fra NAV var en jobb beregnet på psykisk utviklingshemmede. Når jeg leser hans historie, er det tydelig at NAV-reformen har et stykke vei å gå før alle målsettinger om å få folk fra trygd til arbeid blir virkelighet. Vi kan alle rammes av det uventede, og alle forventer vi hjelp til å komme tilbake til det normale livet. Men å se unge, motiverte og ressurssterke mennesker bli satt til å putte skruer i en plastpose i stedet for å bli tilbudt et opplegg med skole, kvalifisering og høyere utdannelse, er både sjokkerende og trist, men dessverre ikke noe nytt.

Tilsvarende historier om hvordan hjelpeapparatet møter en del unge mennesker, hører jeg som politiker ganske mange av. En annen forutsetning for at unge med psykiske lidelser skal få en ny sjanse i stedet for uføretrygd, er at vi må ha et helsemessig behandlingsapparat som er i stand til å behandle mennesker. Andelen unge mennesker i Norge i dag som oppgir at de sliter med psykiske problemer, er høy. Ofte handler det ikke om alvorlige utslag, men at tiden det tar å komme inn i et behandlingsopplegg, har langtrekkende skadevirkninger. Psykiske lidelser må, som alle andre lidelser, gis behandling så raskt som mulig. Derfor har Høyre ved flere anledninger fremmet forslag her i Stortinget om å sørge for rask helsehjelp, bl.a. gjennom å gjøre veien frem til psykologisk behandling kortere. Dette er forslag som jeg anser for å være i tråd med det interpellanten har signalisert ønske om. Jeg registrerer også at Regjeringen nå har varslet - til tross for at regjeringspartiene stemte imot for et par måneder siden - en prøveordning med sykmeldingsrett for psykologer.

Til slutt vil jeg bare peke på det faktum at de tallene vi nå ser for den alarmerende høye andelen av unge mennesker som dropper ut av videregående skole, ikke er noe særlig oppløftende signal om den utviklingen som vi kanskje har i vente. Det er for mange ofte starten på en trist utvikling, som vi må ta på det dypeste alvor.

Karin Andersen (SV) [10:42:57]: Jeg er glad for en veldig viktig og nødvendig debatt, som også var saklig og god helt til representanten Engeset tok ordet.

Det jeg har uttalt om uføretrygden, er at jeg er lut lei av å høre at det er uføretrygden som er problemet, og at folk skal gis dårlig samvittighet for å være syke og uføre. Det har jeg tatt til orde mot, og det kommer jeg til å fortsette med. Det er mangel på riktig helsehjelp til riktig tid, hjelp mot vold og overgrep i hjemmet og i nære relasjoner, tidlig hjelp når man får rusproblemer, hjelp fra barnevernet, attføring av rett kvalitet og til rett tid og et arbeidsliv som ikke tar imot en, som er problemet - ikke at folk får noe å leve av når de ikke får arbeid og er syke.

Hvis jeg skulle vri det Engeset sa, på en like ondsinnet måte som det han ønsker å vri det jeg sier, at han vil gi folk én sjanse, synes jeg han er forholdsvis gjerrig. Folk som er syke og får psykiske lidelser, bør få mange flere sjanser enn én til å komme tilbake til arbeidslivet. Folk kan nemlig bli friske. Jeg synes det er veldig viktig å huske på at en del av den psykiske sykdommen vi ser i samfunnet, tar det tid å bli bra av. Det betyr at vi ikke kan ha et syn som går ut på at hvis man blir syk én gang og faller ut av arbeidslivet, så er det en gang for alle. Derfor er det utrolig viktig at også NAV etter hvert får virkemidler og oppgaver som går ut på at de som har fått uføretrygd og ønsker seg tilbake til arbeidslivet, også får tilgang til de virkemidlene som foreligger.

Vi har et arbeidsliv som har vært i stor endring. Jeg tror at det er noe av problemene folk opplever i dag. Krav til kunnskap og kompetanse har økt, ikke minst på det sosiale området, og man må ha evne til å omgås ulike mennesker og mestre raske omstillinger. Det kan kanskje være ett av problemene som gjør at de med psykiske problemer vanskeligere får innpass i arbeidslivet i dag. Det er vi nødt til å se på, også som arbeidsgivere i offentlig sektor - stat og kommune - som er store arbeidsgivere, og som sjøl må ta et ansvar på dette området.

Å bli ung ufør er ikke attraktivt. Det er ingen situasjon noen ønsker seg inn i. Det som er kjennetegnet, er, som andre har sagt her: lite utdanning, bitte litt jobb, lav inntekt og dårlig helse. De har en veldig kronglete vei inn i arbeidslivet. De blir møtt av stereotype holdninger også i hjelpeapparatet, og de mister motet og motivasjonen.

Nordlandsforskning la fram en rapport om dette i 2007 og Høgskolen i Oslo har gjennom sin funksjonsevnevurdering undersøkt og funnet ut hvor syke folk er når de ikke kommer inn i arbeidslivet, enten de da havner på sosialhjelp, som mange av disse ungdommene gjør først, eller de havner på uføretrygd etter hvert.

Det er en kunnskapsoppsummering som heter «Tidlig intervensjon på rusfeltet», som ble gjort av International Research Institute i Stavanger, som viser veldig entydig at tidlig inngripen og hjelp til barn og familier som sliter med rus og psykiske problemer, hjelper. Det mener jeg er uhyre viktig, og spesielt at man får på plass dette tverrsamarbeidet, sektorsamarbeidet mellom barnevern, helsevesen, arbeidsliv, skole og utdanning, fordi vi vet at det går an å hjelpe, og det er lettere å hjelpe dess tidligere man griper inn. Men det betyr ikke at man ikke skal sette inn mye sterkere virkemidler også når folk har kommet i en slik situasjon når de er ute av det systemet.

Undersøkelsen fra Nordlandsforskning viser også at det er overgangen mellom skole og arbeid som er veldig kritisk. Derfor mener jeg at det er viktig at man ser på hvordan man kan koble disse ungdommene mot arbeidsliv mye tidligere. Pøbelprosjektet, som nå kommer i gang, som har vært nevnt før i dag, er en slik lenke, og attføringsbedriftene med f.eks. tiltaket PIA, som vi har diskutert her før. Varig tilrettelagt arbeid kan være en god mulighet også for ungdom med psykiske problemer, nettopp fordi det kan ta tid å bli frisk, og man kan være i en arbeidssituasjon som er litt mer skjermet i en periode.

Kvalifiseringsprogrammet har vært nevnt, og statsråden har også nevnt dette med å bruke loser inn i arbeidslivet. Det har jeg veldig stor tro på, nettopp fordi jeg tror at en del arbeidsgivere ikke bare har negative holdninger, men føler seg veldig usikre på hvordan de skal håndtere dette i praksis. Da tror jeg en slik losordning kan gi en trygghet både for arbeidstaker og arbeidsgiver, noe som gjør at langt flere vil lykkes.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:48:23]: Jeg tror det er én felle som vi skal passe oss godt for ikke å gå i når vi diskuterer den store utfordringen som tas opp i dagens interpellasjon. Den fellen består i å si: Svaret er NAV-reformen, hva var spørsmålet? Det problematiserte interpellanten på en god måte. Han tok mange innfallsvinkler og tenkte helhetlig. Det synes jeg er positivt.

La meg uttrykkelig presisere at Kristelig Folkeparti støtter NAV-reformen. Gjennom arbeidet gjort i forrige regjering og oppfølging i Stortinget i denne perioden føler vi eierskap til reformen. Vi tror på å samle ressursene og virkemidlene og komme tidlig i gang med arbeidsrettede tiltak. Vi tror også at dette vil gi positive effekter for muligheten til å gi målrettet bistand til personer som i ung alder sliter med psykiske lidelser. Men vi tror ikke at dette er tilstrekkelig, at reformen i seg selv sikrer at antallet unge med psykiske lidelser som ender opp med varig uførtrygd, går kraftig ned. Vi tror heller ikke at kvalifiseringsprogrammet er det store sesam, sesam, selv om også det er en reform som det fortsatt er verdt å støtte opp om politisk.

Jeg tror at vi i større grad enn før skal stille oss spørsmålet: Hvilke terskler - eller murvegger - opplever personer med psykiske lidelser at de møter før eller under et behandlings- og rehabiliteringsopplegg? Fører disse murveggene til at de isolerer seg og havner i en vond spiral? Så kan vi på et objektivt grunnlag være enige eller uenige om hvor høye murveggene er. Det er den enkelte persons subjektive oppfatninger av det som tross alt er avgjørende for om man oppsøker eller dropper ut av behandling. Representanten Lise Christoffersen understrekte den ensomhet og kjedsomhet som mange unge føler.

Dette spørsmålet er også utgangspunktet for de konkrete forslagene til tiltak som Kristelig Folkeparti har levert inn, og som dagens interpellant er saksordfører for. Det var ikke for å svare på Dagfinn Sundsbøs spørsmål i dag at vi leverte inn disse forslagene. Men vi tror at også interpellanten vil kunne finne i hvert fall noen svar her. Heller ikke disse er noen sesam, sesam-løsning på krevende og sammensatte problemer, men de peker framover, og det pleier som regel å være en riktig retning.

Tersklene - eller murveggene - kan være flere:

• store økonomiske bekymringer i hverdagen

• møte med et behandlings- eller forvaltningsapparat hvor en føler seg liten, og hvor en opplever å miste styringen med eget liv

• møte med mange ulike «spesialister» som skal påvirke innholdet i rehabiliteringsprosessen

• unødvendig byråkrati rundt nødvendigheter som f.eks. bruk av medikamenter utskrevet av lege

• manglende kompetanse om hvordan sykdomssituasjonen faktisk oppleves hos dem som er kontaktpunkter i det medisinske eller arbeidsrettede hjelpeapparatet

Jeg er glad for at statsråden presiserte dette så sterkt i sitt svar, at han også la stor vekt på at det trengs mer forskningsbasert kunnskap på det området.

Mange med psykiske lidelser opplever dette som høyst reelle hindringer som på ingen måte stimulerer til egenaktivitet eller gir håp om å vende tilbake til et normalt liv. Kanskje er det derfor at antallet som sier at de ikke har fått et ordentlig behandlingstilbud, er så urovekkende høyt?

Det var vel ingen udelt begeistring for våre forslag i svarbrevet som statsråden har sendt komiteen, men vi skal selv sette oss ned og se på og gå igjennom innvendingene. Noen kan være reelle, det skal vi ikke se bort fra, men vi skal ikke diskutere dette nærmere i dag. Det første utspillet ligger hos saksordfører Sundsbø.

Jeg vil avslutte med en utfordring: La oss forsøke å tone litt ned strukturer og organisatoriske reformer i offentlig sektor og flytte det over på hovedspørsmålet: Hvordan oppleves situasjonen for dem det gjelder? Hva føler de selv er de største hindrene? Bruker vi tiden på å finne svar på de spørsmålene og gjøre noe med det, kan det bety en klar forskjell til det bedre for den enkelte og for uførestatistikken.

André N. Skjelstad (V) [10:53:44]: Representanten Sundsbø reiser en viktig debatt om at stadig flere under 30 år blir uføre. Som også representanten pekte på, er det i dag over 10 000 unge i aldersgruppen 18-30 år som er uføre. Bare det siste året har det kommet til 2 241 i de yngste aldersgruppene. Dette er Venstre sterkt bekymret for.

I forrige generasjon var det muligheter for skoleleie til å gå rett over i praktiske yrker, dra til sjøs eller gjøre andre praktiske ting. I dag skal alle gjennom den samme teorimølla, som kan være ødeleggende for mange som er mer praktisk anlagt. Dette er for mange med på å svekke motivasjonen for å gå på skole.

I mitt eget fylke, Nord-Trøndelag, er det 40 pst. flere unge uføre menn enn for fem år siden. NAV-direktør Jostein Solberg sier i Trønder-Avisa den 2. februar at langt flere gutter enn jenter lar være å fullføre videregående skole. For den gruppen er det større risiko for ikke å få jobb, og det forsterker mange problemer, sier han.

Mange peker også på at det å få et yrke kan være med på å redusere problemene. Her ligger det en utfordring ikke bare for skole, men også for helsevesenet og NAV i å se en samhandling.

Det er viktig å komme tidlig inn i prosessen for disse ungdommene. Å gå lenge utenfor yrkeslivet svekker de unges selvtillit. I en rapport fra De Facto, «CV: Ung og ufør», blir det bl.a. pekt på at gjennom forløpet har mange unge fått en redusert tro på egne evner og muligheter, noe som gjør at de vurderer reaktivering som mer eller mindre ønskelig og reelt. Tidligere studier har pekt på samhandlingsproblemer, og mange av de uføre i den nevnte rapporten beskriver sin situasjon som negativ.

Dette viser at det er få som synes det er tilfredsstillende å gå inn i en passiv tilværelse som stønadsmottaker. Med det utenforskapet er det forståelig at mange vil slite med psykiske lidelser.

Det er nødvendig med et systemskifte med vekt på fleksibilitet og mer praktisk opplæring for de mer teorisvake elevene. Det trengs også en holdningsendring, hvor unge menn i større grad tar i bruk egne krefter for å komme ut av en passiv tilværelse.

Dette handler ikke først og fremst om at samfunnet trenger disse menneskene i arbeidsmarkedet - det gjør det også - men om å gjenreise verdigheten og selvrespekten for de menneskene det gjelder.

Forsøksprosjekt med praksisbrev og andre alternative læringsarenaer som er mer prosjektorienterte, men som ikke fjerner elevene fra skolen, kan for mange være en løsning.

Venstre vil arbeide for at slike og lignende prosjekter ser dagens lys, slik at flere unge som i dag faller utenfor arbeidsmarkedet, får en mulighet.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [10:56:52]: Takk for debatten, og takk for engasjementet. Nå sist representanten Skjelstad, men også flere andre, har pekt på at blant dem som faller ut av og ikke fullfører videregående opplæring, ca. 1/4 av elevene, har vi veldig mange i den gruppen vi snakker om, altså gruppen som senere rekrutteres til uføretrygd, som kanskje også har psykiske lidelser og rekrutteres til uføretrygd av den grunn. Så vi bør fokusere på hvordan vi kan nå den gruppen mens de ennå er i en livssituasjon hvor de opplever at det er håp, at det er muligheter. Hvis vi klarer å nå dem da, kan mye være gjort.

Jeg er glad for representanten Lise Christoffersens vurdering. Jeg forstod det sånn at hun mente - og Engeset støttet det - at er det noe vi skal sette inn ressurser på, er det noe vi virkelig bør føle krav til å sette inn tungt skyts og ressurser på, så er det nettopp kategorien unge uføre. For de kommer i en livssituasjon som er aldeles håpløs, og som kan komme til å vare ved et langt, langt liv, med veldig lave inntekter. De går inn i en situasjon som rett og slett er noe av det vanskeligste man kan tenke seg å starte livet med.

Jeg er også enig med representanten Eriksson, som sier at det er viktig at vi møter disse gruppene med vilje til å bruke arbeidsmarkedstiltak og attføring som virkemidler for å gi dem en ny sjanse. Det får vi komme tilbake til i budsjettarbeidet, hvor i hvert fall vi skal være med på å prioritere nettopp attføring og arbeidsmarkedstiltak for å kunne møte den gruppen som ikke kommer inn i det ordinære arbeidslivet. Det er dem vi snakker om her, det er dem vi trenger disse plassene til, og vi trenger ikke budsjettkutt på det området neste år heller.

Representanten Karin Andersen viste til dette med overgang mellom skole og arbeid, at det er her vi må gjøre noe. Jeg er fullstendig enig i hennes vurderinger. Min interpellasjon eller det engasjementet vi skal ha, må aldri være en front mot at syke skal gis uføretrygd, at de skal gis inntektssikring. Da har vi ødelagt for oss selv, og da har vi ødelagt for dem vi skal hjelpe.

Fokuset skal være mot dem som for fort havner i en situasjon hvor vi passiviserer dem som trygdemottakere istedenfor å sette inn ressurser på å gi dem muligheter i et arbeids- og utdanningsløp. Det er det som er vår utfordring. Statsråden og Andersen viste i den sammenheng til at kanskje er noe av det vi må gjøre, å gi flere en los inn i arbeidslivet, eller en los mellom utdanning og arbeidsliv.

Jeg var på Nordhordland industriservice forrige mandag. De pekte nettopp på hvilken mulighet de ser at de har gjennom å plassere ut elever, som får en kontinuerlig oppfølging og da opplever at arbeidsgivere er mye mer positive til å være medspillere i å gi muligheter og å prøve ut. Så det er håp! Interpellasjonsdebatt gir ingen sommer, men et evig engasjement gjør det.

Presidenten: Det er rett.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [11:00:27]: Jeg synes også det har vært en interessant debatt.

Jeg tar ordet først og fremst for å svare på to konkrete spørsmål som representanten Eriksson stilte meg. Det første spørsmålet var om vi har nok attføringsplasser. Til det er det vel å si at det vil alltid være sånn at vi kunne ha tenkt oss å ha enda flere. Men situasjonen i dag er at hvis man ser antall attføringsplasser i forhold til antall på attføring, har vi et svært høyt nivå ut fra en historisk betraktning. Jeg tror også at det er viktig nå å være klar over at skillet mellom tiltaksplasser for yrkeshemmede og tiltaksplasser for ordinære arbeidssøkere er i ferd med å viskes ut, så her har NAV muligheten til å flytte ressurser fra mer ordinære tiltaksplasser over til attføring dersom det er behov for det. Så jeg tror at når det gjelder den problemstillingen vi diskuterer i dag, er det ikke antall tiltaksplasser som vil løse den utfordringen interpellanten tar opp. Da er det nok mer et spørsmål om å se på om vi har gode nok tiltaksplasser, og om vi har tiltaksplasser som i kvalitet fungerer godt nok.

Så tar Eriksson opp spørsmålet om et eget kvalifiseringsprogram for å følge opp unge mennesker med psykiske lidelser. Til det er det viktig å få sagt at unge mennesker med psykiske lidelser jo er hjertelig velkommen som deltakere i det kvalifiseringsprogrammet som er etablert. Det er ikke sånn at mennesker med psykiske lidelser er stengt ute fra det. Inngangskriteriet for kvalifiseringsprogrammet er at man har sosialhjelp som inntektssikringsordning eller står i fare for å komme i en situasjon der man må leve av økonomisk sosialhjelp, og kan nyte godt av arbeidsrettede tiltak. Det er helt åpenbart, etter min mening, at mange av dem som har ramlet ut av skole, lever av økonomisk sosialhjelp og har psykiske lidelser, er i den kjernegruppen som bør inn på et kvalifiseringsprogram. Så jeg kan ikke helt forstå at vi trenger et eget kvalifiseringsprogram for mennesker med psykiske lidelser. Vi har et kvalifiseringsprogram. Hvis man lever av andre ting enn økonomisk sosialhjelp, er det fullt mulig innenfor f.eks. arbeidsavklaringspengene som nå kommer, å tilrettelegge spesielle opplegg som er rettet inn mot denne gruppen.

Ellers er jeg - helt til slutt - enig i at overgangen skole/arbeidsliv er et kjernepunkt vi må ha fokus på. Jeg viste i mitt hovedinnlegg til at vi har inngått en avtale med Kommunenes Sentralforbund nettopp for å samarbeide bedre med utdanningsmyndighetene på de kritiske tidspunktene.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 1 avsluttet.