Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil 5 replikker etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

- Det anses vedtatt.

Åse M. Schmidt (FrP) [12:45:14]: (ordfører for saken): Det finnes noen områder i den politiske debatten som er gjengangere. Forskning, utvikling og innovasjon er et slikt område. De ulike komiteene her på Stortinget har forskning og utvikling som en felles plattform, noe som også gjenspeiler seg i enkelte av forslagene i representantforslaget.

Komiteen er samstemt om det helt vesentlige, som skjerpet fokusering på vekstmålets status og formulering, ønsket om å få mest mulig igjen, økonomisk og samfunnsmessig, for ressursinnsatsen og andre viktige delmål for forskningen.

Videre er komiteen også veldig klar på ønsket om økt satsing på høyere utdanning og forskning, ikke bare for å realisere det tverrpolitiske målet om kunnskapssamfunnet, men også for å finne løsninger på sentrale samfunnsproblemer. Komiteen har vært opptatt av at det må finnes et handlingsrom som åpner for større satsing av strategisk art i forskningspolitikken. Komiteen mener også at oppdatert vitenskapelig utstyr og infrastruktur er avgjørende for at norsk forskning skal holde høy kvalitet.

Når det er sagt, må det også sies at det er mange uløste oppgaver som Regjeringen, i opposisjonens øyne, ikke har fokusert på, og heller ikke har levert på. Vi ser at de offisielle forskningspolitiske prioriteringene i liten grad har blitt fulgt opp med økt ressurstilgang. Det er bemerkelsesverdig at det ikke er vekst i bevilgningene til forskning på fornybar energi og til klimaforskning. En samlet opposisjon mener også at de to siste årenes bruk av fondsavkastningen fra Forskningsfondet har vært kjennetegnet ved at Regjeringen foretar en stadig mer detaljert øremerking til bruk som driftskapital innen EUs 7. rammeprogram. Den spesielle rollen som fondet har hatt i forskningsfinansieringen generelt og for Forskningsrådet spesielt, er dermed i ferd med å forsvinne helt.

Fremskrittspartiet, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, ønsker på enkelte områder flerårig budsjettering. Forskning og utvikling er et slikt område. Forskning har ingen av og på-knapp. Det er av avgjørende betydning å få fram langsiktigheten i forskningen, slik at både det private og det offentlige skal tørre å satse.

Videre er vi i Fremskrittspartiet opptatt av at det i enda større grad blir fokusert på kvalitet i forskningen, samt at man stimulerer til økt fokusering på behovsmotivert forskning, herunder nettverksbygging og innovasjon. Innen forskning må det i enda større grad åpnes opp for samspill mellom universiteter, øvrige forskningsinstitusjoner og norsk næringsliv for å effektivisere utnyttelsen av forskning, utvikling og innovasjon. Et tettere samarbeid med de nordiske landene på forskningssiden vil kunne gi synergifordeler i en globalisert verden. Det må legges stor vekt på å støtte små og mellomstore bedrifter, der man kan skape clustere, og der de enkelte aktører kan trekke veksler på hverandre. Det kan synes som om de offentlige forskningsmiljøene er for lite markedsorientert. En økning skal selvfølgelig ikke gå på bekostning av grunnforskning og fokus på prioriterte områder, men man kan likevel faktisk styrke dette området en del.

Ved å skape nye incentiver samt beholde eksisterende ordninger à la SkatteFUNN, ved å støtte ulønnet forskningsinnsats og øke timesatsene og beløpsgrensene, vil det kunne bli gitt et positivt signal til det private næringsliv og andre forskningsmiljøer. Noen vil si at vi med kunnskap kan gjøre noe om til penger, men forskning gjør faktisk også penger om til kunnskap, som igjen kan anvendes til videre vekst.

Hvordan skal vi så lykkes i en stadig mer globalisert verden? Jo, ved å legge grunnlaget for de kommende generasjonene ved å satse på kunnskap, på forskning og utvikling og ikke minst på teknologibygging, både nasjonalt og internasjonalt.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:49:33]: Det er ikke vanskelig å være enig med forslagsstillerne i at forskning er en viktig forutsetning for ny kunnskap, menneskelig dannelse, miljøbevissthet og et innovativt og nyskapende næringsliv. Dette er da også understreket gjennom mange debatter her i salen. Jeg har i dag en følelse av at vi gjentar oss selv, etter flere debatter om forskningens betydning. Men en god sak kan vel ikke debatteres for ofte.

Det som imidlertid overrasker meg, er de gjentatte anklagene om at Regjeringen ikke satser på forskning. At det finnes utfordringer, ikke minst med hensyn til å nå 3 pst.-målet i en tid med stor vekst i bruttonasjonalprodukt, har statsråd Aasland gjentatte ganger understreket. Men at det ikke satses, er ikke sant. Gjentakelsene fra opposisjonen tar imidlertid fokus bort fra de gode forskningsmiljøene vi har i Norge. Det er synd, og jeg beklager det.

Jeg har lyst til å bruke noen tall. Siden vi fikk rød-grønt flertall her på Stortinget høsten 2005, har de offentlige forsknings- og utviklingsbevilgningene økt med 3,5 milliarder kr nominelt og hatt en realvekst på 1,6 milliarder kr. Det betyr en like stor vekst på tre år som den forrige regjeringen hadde på fire år. Det gir en gjennomsnittlig vekst de siste tre årene på nærmere 4 pst. Det er omtrent på linje med de andre landene innenfor OECD-området. I tillegg har Forskningsfondet blitt styrket betraktelig.

Bevilgningene over statsbudsjettet er nå på ca. 0,75 pst. av BNP, som de stabilt har vært de siste ti årene. Veksten i næringslivets bidrag viser en økning i 2006, uten at det har ført oss nærmere 3 pst.-målet, på grunn av den høye veksten i BNP, en vekst som forklarer mye av stagnasjonen i andelen av bruttonasjonalproduktet som vi bruker til forskning. For øvrig er den samlede innsatsen til forsknings- og utviklingsformål over statsbudsjettet i 2008 på ca. 17,8 milliarder kr, og i tillegg har vi SkatteFUNN-ordningen.

Sammen med midler som kommer fra næringslivet, bruker vi godt over 30 milliarder kr til FoU-formål i Norge i år. Fordelt på antall innbyggere i landet bruker vi mye penger på forskning. Det gjør vi også med hensyn til hvor mye som bevilges over statsbudsjettet. Men alt dette vet selvfølgelig forslagsstillerne om.

Det foregår mye svært god forskning i Norge. Satsingen som Forskningsrådet har på sentre for fremragende forskning og sentre for fremragende innovasjon, har vært med på å løfte fram gode forskningsmiljøer som hevder seg i internasjonal sammenheng. Disse miljøene gis rammer som er forutsigbare og langsiktige, som forslagsstillerne etterlyser. Forskningsrådet sier da også at de vil satse på flere slike miljøer framover, også innenfor samfunnsfagene, som hittil ikke er representert. Dette er bra.

Klimaforliket, som Venstre også er en del av, gir også forutsigbarhet til forskning innenfor klima og miljø, med hensyn til både innhold og økonomiske ressurser. Vår deltakelse i EUs 7. rammeprogram gir også våre gode forskningsmiljøer muligheter til deltakelse i internasjonale fremragende forskningsprosjekter. I forbindelse med tidligere rammeprogram vi har deltatt i, har Norge fått tilbake det vi har lagt inn av penger. Det programmet vi nå deltar i, er vesentlig større i omfang, noe som reiser nye problemstillinger. Ett spørsmål er om forskningsmiljøene våre har kapasitet til å øke aktiviteten tilsvarende det kontingenten øker med. Et annet spørsmål er om våre forskningsmiljøer er store og robuste nok til å kunne ta på seg leder- eller koordineringsansvar for større prosjekter. Slikt ansvar er krevende, og norske miljøer har så langt forsøkt å unngå det.

I forskerrekrutteringsmeldingen, som snart kommer, blir det sentralt å diskutere ikke bare kvantiteten, men også kvaliteten på de forskningsmiljøene vi skal satse på framover.

Når det gjelder forslagene som ligger på bordet i dag, velger vi å ikke støtte dem. Det er stort sett budsjettforslag, og dem behandler vi som kjent før jul, ikke hele resten av året. Men det er ett forslag jeg har stor sympati for, og det er forslag nr. 6. Jeg vet ikke i dag om et styringsdokument etter modell av Nasjonal transportplan er svaret på forskningsmiljøenes behov for forutsigbarhet og langsiktighet, men jeg tror det kan være behov for et styringsinstrument også innenfor denne viktige samfunnssektoren. Jeg håper statsråden vil kommentere forslaget i sitt innlegg.

Anders Anundsen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [12:54:41]: Forslagsstillerne retter fokus mot et særdeles interessant tema. Enigheten om at Norge må ha store ambisjoner for forskningen, synes å være stor, men det synes som om dagens regjering ikke har den politiske viljen til å følge opp de høye ambisjonene. Nyhetsbildet er for tiden fullt av øyeblikkssituasjoner som må løses: lønnsoppgjør, jordbruk, kommuneøkonomi og sågar pasienthotell. Vi har fått en «skrik høyest»-fordelingsøkonomi. Det koster oss noen milliarder eller noen hundre millioner hver gang, og handlingsrommet for de langsiktige linjers politikk blir mindre.

Denne regjeringen har klart å gjøre høy BNP-vekst og høye oljepriser til et problem for forskningsmålene. I stedet kunne man snu på problemstillingen og si at den eksepsjonelle økonomiske veksten som den rød-grønne regjeringen har nytt godt av, krever at vi er spesielt fokusert på hvordan Norge skal kunne opprettholde sin posisjon og rolle som et ledende velferdssamfunn i framtiden. 130 milliarder kr i økt handlingsrom siden tiltredelsen er blitt et problem. Det sier mye om viljen til å prioritere framtiden framfor nåtiden. Det ville jo være ganske fantastisk om man ikke hadde klart å bevilge mer penger til forskning enn den forrige regjering, som man fortsatt ynder å sammenligne seg med.

Det snakkes mye om kunnskapssamfunnet. Det er kunnskap som skal bære oss fram. I det ligger det at Norge må ha ambisjoner om å ligge i front internasjonalt når det gjelder forskning, men det ligger også i det at vi må ha et aktivt forhold til hvordan deler av forskningen skal bli innrettet, slik at den virkelig gir et bidrag til framtidig velferd. Det dreier seg om å finne balansen mellom å gi universitets- og høyskolesektoren rammer som gjør at den har strategisk handlingsrom til å utvide sitt kunnskapsfundament ut ifra sine egne strategiske vurderinger, og å stimulere næringslivet til å utvikle strategier som gjør at de hever sitt ambisjonsnivå.

Utfordringen er dermed todelt. Dette har Høyre og en samlet opposisjon hatt i fokus i hele perioden. 130 milliarder friske kroner inn på statens budsjetter over tre år gir muligheter til å ha høye ambisjoner også utover neste særinteresse som skriker etter oppmerksomhet. Det går rett og slett på prioritering!

Forslaget favner begge disse perspektivene. Fra Høyres side har vi jevnlig sagt ifra om hvor skadelig basiskuttene i UoH-sektoren er. Vi får nå stadig rapporter om studietilbud som legges ned, vedlikehold som er på etterskudd, og en generell bekymring for at institusjonene ikke har det strategiske handlingsrom de hadde forventet. Regjeringens «hvileskjær», som nå er blitt ganske så permanent, har med rette skapt en enorm forventningskrise. Forskningsfondet var ment å skulle gi sektoren det strategiske handlingsrom den trenger. Når Regjeringen bruker avkastningen til å dekke opp sine egne forpliktelser overfor bl.a. EUs rammeprogram, er det et brudd med intensjonene for fondet. Da trenger vi en grunnleggende debatt om nettopp dette - det er jo det forslagsstillerne drar opp til - særlig når vi vet at Norges kontingent til EUs rammeprogram, bl.a., kommer til å øke kraftig i årene framover.

Regjeringen har allerede strammet inn på SkatteFUNN-ordningen to ganger. Det er ikke til å undres over at ryktene går om at man ønsker å endre dagens målrettede, ubyråkratiske og effektive ordning til en tilskuddsbasert og byråkratisk styrt ordning. Regjeringen bør ta livet av slike rykter ved å gjeninnføre støtte til ulønnet forskningsinnsats og øke timesatsene og beløpsgrensene. Vi leser det mange steder: Samfunnsøkonomisk avkastning av forskning er høyere enn den privatøkonomiske avkastningen. Det lille som er gjort av forskning på dette, tyder på at det er store forskjeller. Samfunnet kan forvente to-tre ganger høyere avkastning på forskning enn den enkelte bedrift kan, og forskjellen blir større jo mindre bedriften er.

SkatteFUNN-ordningen treffer det veldig godt. I stedet for å så tvil om ordningens berettigelse burde Regjeringen ha fullt fokus på å finne det optimale nivået for stimulansen.

I Høyre er vi enige med forslagsstillerne i deres ambisjoner for Forskningsfondet, og vi mener også at man trenger en viss langsiktighet i styrings- og planleggingshorisonten for forskningen. Forskningsfondets størrelse hører til i de årlige budsjettdebatter. Flerårige budsjetter ser vi som en del av en større prinsipiell debatt, og vi synes derfor signalene fra Arbeiderpartiet er interessante. Det kommer Venstres representant tilbake til.

Åsa Elvik (SV) [13:00:06]: I det norske samfunnet bruker vi masse pengar på forsking. I løpet av inneverande stortingsperiode har vi auka dei offentlege løyvingane til forsking med til saman 3,5 milliardar kr. Vi har eitt år igjen av denne stortingsperioden. Det Bondevik II-regjeringa klarte i løpet av fire år, var 3,2 milliardar.

Samanlikna med land som vi både konkurrerer og samarbeider med, er norske forskingsløyvingar heilt på høgda. Og det er utviklingstrekk som tyder på at vi gjer det betre. Den vitskaplege publiseringa aukar, og norske forskarar har hevda seg veldig godt innafor EU sine rammeprogram. Det er jo positive utviklingstrekk. I tillegg er kapitalen i Forskingsfondet auka med 30 milliardar kr i inneverande periode.

I SV er vi einige med forslagsstillarane i at det skal vere eit strategisk handlingsrom som opnar for større satsingar innafor forskingspolitikken. Vi viser i innstillinga til ein del av dei verkemidla som er etablerte nettopp for å bidra til dette, men vi vil òg gjerne framheve kva funksjon fondet har når det gjeld dette.

Eg synest opposisjonen er litt for unyansert når dei nærmar seg diskusjonane om forskingspolitikk. Den førre talaren valde å bruke ordet «krise» i innlegget sitt. Eg er litt usikker på korfor ein vel å bruke den typen retorikk når det ikkje er noka krise i norsk forsking. Løyvingane har gått opp, og vi har eit breitt spekter av verkemiddel for strategisk satsing.

Det offentlege har ansvar for å sørgje for at løyvingane over statsbudsjettet til forsking er så høge som dei skal vere, men vi veit at hovudutfordringa vår er å sørgje for at bidraget frå næringslivet blir større. Då er det ikkje ei bortforklaring å halde seg til fakta om norsk økonomi - ein økonomi som er oljedriven, ein økonomi der BNP heng sterkt saman med oljeprisen, ein økonomi som har ein næringsstruktur som ikkje er direkte samanliknbar med den ein har i veldig mange andre land. Det er ikkje ei bortforklaring, men eit faktum som vi skal ta omsyn til når vi tolkar tal. Faktum er at dei samla utførte FoU-investeringane i Noreg som del av BNP fall frå 1,7 pst. i 2003 til 1,5 pst. i 2005. Det er eit uttrykk for at når vi vel å bruke BNP som målestokk, så får vi den typen utslag. Men no har altså det fallet stabilisert seg, så det fell ikkje lenger.

Eg har litt lyst til å trekkje fram klimaforliket også i samband med denne saka. Klimaet er den største utfordringa i vår tid, blir det veldig ofte sagt frå denne talarstolen. Vi som vel å møte den situasjonen med den største grad av alvor, har som mål å unngå global oppvarming på meir enn 2 grader. FNs klimapanel seier at reduksjonen i dei globale utsleppa må starte i perioden 2000-2015 viss vi skal nå målet. Det krev omstilling av eit heilt samfunn. Det krev at vi flyttar oss frå ein svart oljeøkonomi til ein grøn kunnskapsøkonomi. Det krev meir forsking.

Vi er veldig glade for det elementet i klimaforliket som handlar om fordobling av klimaforskinga. Vi er òg glade for at også petroleumsforskinga skal ha eit betydeleg større fokus på klima, for det interessante er jo at energi og miljø er det største tematiske området i Forskingsrådet sin portefølje. Petroleumsforskinga i dag er tre gonger så stor som klimaforskinga og dobbelt så stor som energiforskinga elles. Med klimaforliket gjer vi nettopp ei strategisk endring i høve til det. Det er eit uttrykk for at det faktisk er eit handlingsrom. Når ein på Stortinget er villig til å finne pengar, så har ein dei verkemidla tilgjengelege.

Eg har lyst til å trekkje fram Forskingsrådet si rolle når det gjeld nettopp dette. Eg veit ikkje om eg skal kalle det aktør, arena eller verkemiddel, men Forskingsrådet er i alle fall den mest sentrale eininga vi har når det er snakk om å nå den typen målsetjing. Dei har tilgang på verkemidla, dei er ein kontaktarena, det er dei som har kunnskapen.

Det er ikkje mogleg å vere ueinig i at forsking og utvikling vil bli avgjerande for om vi skal klare å nå desse ambisiøse klimamåla. Det er heller ikkje mogleg å vere ueinig i at forsking og utvikling er det som skal til for å nå viktige mål om helse og om matvaretryggleik - dei store utfordringane for framtida.

Når det gjeld dei forslaga som blir fremma i representantforslaget, kan det godt vere forslag som ein kan vere sympatisk innstilt til, men dei har budsjettkonsekvens, og då er vi nøydde til å sjå dei i ein budsjettsamanheng. Vi får heller komme tilbake til det i den samanhengen. Vi kjem òg tilbake til det i den meir allmenne debatten i samband med den varsla forskingssaka frå Regjeringa.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:05:25]: Hvis en skal tro avisene, har det de siste dagene foregått en intens maktkamp innad i Regjeringen om mer penger til kommunesektoren og til landbruket. For Kristelig Folkeparti er dette viktige saker, som vi mener bør prioriteres. Så for all del - jeg håper at den dragkampen virkelig har ført til en satsing på landbruk og en styrket kommuneøkonomi.

Det jeg imidlertid savner, er store oppslag i media om en intens dragkamp for å styrke høyere utdanning og forskning. Det ser vi dessverre svært lite til. Det er ikke tvil om at Regjeringens ulike budsjettforslag ikke har vært gode nok for høyere utdanning og forskning. Det har vært masse penger - ja - men de har ikke vært gode nok. Det er det ikke bare opposisjonen som er enig om, også en samlet universitets-, høyskole- og forskningssektor har flere ganger uttrykt sterk bekymring for budsjettene. Det som den forrige kunnskapsministeren omtalte som et hvileskjær, har nå vart i to år. Dette drar en nå videre med seg, slik at en får store problemer ved avslutningen av løpet i 2009.

Kristelig Folkeparti har i sine alternative budsjett foreslått å rette opp kuttene samt å øke bevilgningene til forskning gjennom Forskningsfondet kraftig. Med de oppgangstidene vi er inne i, må vi benytte muligheten til å satse på både skole, høyere utdanning og forskning.

Vi er bekymret for den utviklingen vi har sett i forhold til øremerking av avkastningen fra Forskningsfondet til bestemte formål, som f.eks. Norges kontingent til EUs 7. rammeprogram. Dette er en handlemåte som vi ser Regjeringen bruke stadig oftere. Og det er ikke bare overfor Forskningsfondet - det samme gjør seg gjeldende også når det gjelder Opplysningsvesenets fond. Når Regjeringen ikke finner nye penger til forskning, øremerker de i stedet avkastningen til å dekke løpende utgifter. Vi mener dette er en feil måte å bruke avkastningen i disse fondene på, og det innebærer en klar svekkelse av fondenes opprinnelige rolle og Forskningsrådets strategiske handlingsrom.

Det har lenge hersket enighet mellom opposisjonspartiene om de aller fleste av forslagene som Venstre i dag fremmer her i salen. I innlegg, merknader, forslag, også alternative budsjettforslag, har opposisjonen nå i tre år bedt Regjeringen om å satse mer på høyere utdanning og forskning. Vi er enige om at det strategiske handlingsrommet i norsk forskning og utvikling må økes.

I det etter hvert så ofte siterte intervju med den forrige kunnskapsministeren kommer han med et hjertesukk over den manglende støtten han fikk i Regjeringen internt. Kanskje kan vi se på dette forslaget som vi behandler i dag, som et forsøk på en hjelpende hånd fra opposisjonens side til statsråden og Regjeringen i kampen for å prioritere høyere utdanning og forskning. Det ser ut til at det trengs.

Regjeringspartiene har sagt at de ikke vil støtte forslagene, og de har i hovedsak begrunnet det ut fra at det har budsjettmessige konsekvenser. Det er vel og bra, for vi står like foran revidert nasjonalbudsjett og snart også statsbudsjettet for 2009. Og for så si det på min stavangerdialekt: Det e då - ved de neste to budsjettbehandlinger - det gjelde!

Inger S. Enger (Sp) [13:09:19]: Tørresdal begynte med å si at det de siste dagene har vært en intens kamp og store overskrifter om landbruk og kommuneøkonomi. Det syns jeg er fint. Vi har jo en intens kamp også om utdanning og forskning, og det skal dere vite, at våre statsråder står på for det. Det er viktig å ha store ambisjoner når det gjelder forskning, og jeg må si at vår statsråd absolutt har det. Hun har jo akkurat understreka at dette med å heve forskningsinnsatsen slik at Norge skal ligge på 3 pst. av BNP, står ved lag. Så det er bra.

Samtidig veit vi at en fortsatt høg vekst i Norges BNP innebærer en kraftig økning i forskningsinnsatsen for at 3 pst.-målet skal nås. Jeg vet ikke om det blir for å forsvare oss, men det skal i hvert fall sies at Norge ikke er det eneste landet som opplever at det er krevende å nå 3 pst.-målet og det offentlige målet innen 2010. EU-landene ligger samla fortsatt på 1,9 pst. av BNP, omtrent på samme nivå som da 3 pst.-målet ble satt opp i 2002. Mange land, bl.a. Sverige, Danmark, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Nederland, opplever nedgang i offentlig forskningsinnsats som andel av BNP. Dette skal sjølsagt ikke være noen sovepute for oss. Alle landa arbeider sjølsagt hardt for å nå måla sine, men det kan jo være greit at det er flere land enn Norge som er opptatt av denne problematikken, og som faktisk deler de utfordringene som vi også har.

I alle sammenhenger er det viktig å få mye igjen for ressurser som settes inn. Slik er det naturligvis også på forskningsområdet, og hele komiteen står da også rimeligvis sammen om at det er viktig å få mye igjen for den ressursinnsatsen som settes inn, og at det må vektlegges i sterkere grad i framtida. Dette vil innebære en omfordeling, institusjonelle endringer og nye incentiver som oppfordrer til økt FoU-innsats. Kvalitet og prioritering av forskninga må vektlegges i større grad.

Det er nødvendig med satsing på høyere utdanning og forskning, ikke bare for å realisere det tverrpolitiske målet om kunnskapssamfunnet, men også for å finne løsninger på sentrale samfunnsproblemer. Norge vil etter all sannsynlighet bli et høykostnadsland i overskuelig framtid, og det er derfor viktig at det satses på kompetanse og kunnskap for å trygge næringsgrunnlaget i Norge i åra som kommer. Dette setter store krav til at forskningspolitikken er nyskapende, og at de grep som blir gjort av Stortinget og av andre offentlige organer, bidrar til å heve FoU-innsatsen enda mer.

Jeg kjenner ikke til ryktene om SkatteFUNN, men jeg syns det er interessant å merke seg at Statistisk sentralbyrå nylig har evaluert SkatteFUNN-ordninga og funnet ut at ordninga i hovedsak har vært veldig vellykka, og at den virker etter hensikten. Det er bra, og det er mange som har vært opptatt av denne ordninga, og som har hatt nytte av den. Det er derfor viktig at den videre utviklinga av ordninga ses i sammenheng med denne evalueringa.

Det er også verdt å merke seg at i denne stortingsperioden har de offentlige forskningsmidlene økt med til sammen 3,5 milliarder kr. Som jeg nevnte innledningsvis, er de offentlige forskningsbevilgningene fullt på høyde med bevilgningene i land vi samarbeider/konkurrerer med. På mange områder har faktisk norsk forskning hatt god framgang, f.eks. økte antallet vitenskapelige artikler fra norske forskere med hele 40 pst. fra 2002 til 2006.

Forslaget fra Venstre om flerårig budsjettering er interessant, men det hører hjemme i en annen sammenheng. Det har jo også vært debattert tidligere, og da ble det også slik at et flertall ikke gikk inn for dette. Sånn er det - vi ønsker alle mer forutsigbarhet, men når det kommer til stykket, er det vanskelig å få til.

Jeg vil slutte meg til alle som har forventninger til den varsla stortingsmeldinga om forskerrekruttering som blir lagt fram i løpet av 2008, der behovet for fornya satsing på forskerutdanninga skal bli drøfta.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Odd Einar Dørum (V) [13:14:35]: Når forslagene er fremmet på den måten som det er gjort, fra Venstre og også fra Venstre og andre partier - jeg kommer tilbake til det - er det fordi vi alle sammen sitter med den kunnskapen som vi har fått ved å behandle forskningsspørsmål. Det er ikke et øredøvende press i opinionen for å løfte forskningen. Regjeringen er på defensiven og prøver å forsvare seg så godt den kan. Den avgåtte statsråd sier rett og slett at han har vist lysbilder i Regjeringen for å fortelle dem hva slags effekt kuttet i basisbevilgningene fikk. Lysbildeframvisningen, sier han tørt, hadde ikke synderlig effekt.

De av oss som har en viss erfaring med ulike sider av politikken, kan selv med en så avslappet, rolig og nøktern statsråd som den nåværende forskningsminister skjønne og lese hva som er det indre landskap. Det indre landskap er slik at det ikke blir mer trykk på dette enn at regjeringspartiene har en opposisjon som prøver å pese dem litt. Det bør man i grunnen være hjerteglad for.

Så er det slik at den virkelighetsbeskrivelsen som er gitt her, må regjeringspartiene gjerne benekte, men det er den virkelighetsbeskrivelsen som et samlet Forsknings-Norge gir, enten man har sin bakgrunn i universitets- og høyskolesektoren, i næringsliv eller hvor det måtte være. Man kan gjerne benekte den, men da nærmer man seg det stadium at man har det lykkelig på innsiden av den boblen man sitter i, men ikke har lyst til å ha kontakt med det som er på utsiden. Jeg tror ikke det er slik. Jeg synes av tonen at man gjerne vil være så velvillig som man kan, så la oss gå på kjernen i forslagene.

Hvis man er svært kritisk, er det i hvert fall fire av disse forslagene som ikke har noe med budsjettbehandling å gjøre.

Når det gjelder forslag nr. 1, skal man fremme noe som viser hvordan man kan øke det strategiske handlingsrommet. Det går ikke på budsjettvolum. Det går f.eks. på detaljstyring. I budsjettet for inneværende år har Forskningsrådet, som bestyrer en del av de norske forskningsmidlene, og som skal gi Regjeringen råd, fått kutt, og i tillegg er de til de grader detaljstyrt, slik at de nesten ikke har frihet til å gjøre noe som helst. Ja, men det er vel et prinsipielt spørsmål som det går an å ta stilling til uavhengig av hvilke pengemidler man er blitt tildelt på en regjeringskonferanse eller ikke?

Forslag nr. 2 gjelder rett og slett et spørsmål om hvorvidt man faktisk mener at det fondet man har bygd opp, skal brukes på en slik måte at man kan få avkastning som brukes på nye tiltak, eller om det bare skal bindes opp til løpende drift, som er blitt praksis for den sittende regjering. Det er strengt tatt heller ikke et budsjettspørsmål, men jeg skjønner at det er blitt så trangt i kampen om midler at man ikke kan senke skuldrene på det heller.

Man kan selvfølgelig diskutere en opptrappingsplan for bygg, men jeg skal la det ligge.

Forslag nr. 6 oppfatter jeg at regjeringspartiene har uttrykt sympati for. Så får jeg si på vegne av alle forslagsstillerne på det punkt at vi må avvente statsrådens svar. Hvis statsråden gir et svar som viser at det er en forpliktende vilje til å gjøre noe med det, vil selvfølgelig det bli vurdert av oss som fremmer det forslaget. Vi har med ulike statsråder ulike erfaringer, men med sittende statsråd har vi positive forventninger, så jeg avventer i hvert fall det svaret.

Så til forslaget om budsjett over flere år. La oss bare dra resonnementene her: Når man etablerer senter for fremragende forskning, etablerer man det ikke for at man skal dra inn penger neste år. Man vet at det skaper en såkalt binding utover budsjettåret, og vi har nå 21 av dem. I vårt naboland Sverige, som har samme budsjettstruktur som Norge, har man noe man kaller en forskningsproposisjon som strekker seg over fire år, og den svenske forskningsinnsatsen er ca. 100 milliarder kr. Den offentlige delen er ca. 25 milliarder kr. Denne forskningsproposisjonen handler om 3-4 milliarder kr av dette svære beløpet. Det man gjør på denne måten, er å skape forutsigbarhet på noen nøkkelområder. Med andre ord: Man vet at man alltid vil sitte med et stort volum, med mindre det blir en kjempekatastrofe i samfunnet - bank i talerstolen, president. Det er denne tenkemåten som blir tatt opp. Det er det som man allerede har i sentre for fremragende forskning, som fremmes på dette punkt.

Så en serie av disse spørsmålene er ikke avhengige av budsjett. Da er det to måter å vurdere regjeringspartienes avvisning på. Punkt 1: De vil ikke. Punkt 2, som jeg tror er den riktige: Man er så hardt presset i prioriteringen av budsjettkronene at man ikke vil åpne noen flanker som kan skape et sårbart press. Det overbeviser iallfall meg, og alle andre som står bak, om at det er nødvendig å holde presset oppe, for det blir neppe lettere for en forskningsminister på innsiden av en regjering å få penger til noe som helst, hvis det ikke er et press.

Jeg tar da opp de forslagene som er fremmet. Jeg fremmer forslagene nr. 1-6 på vegne av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Jeg fremmer forslag nr. 7 på vegne av Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, og jeg fremmer forslag nr. 8 på vegne av Venstre. Så avventer jeg statsrådens kommentar og svar når det gjelder forslag nr. 6, som er blitt vennligsinnet omtalt av bl.a. Gerd Janne Kristoffersen fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har tatt opp de forslag han refererte til.

Statsråd Tora Aasland [13:19:48]: Jeg har lyst til å takke representantene Dørum og Kongshaug for å reise debatten om sentrale spørsmål i norsk forskningspolitikk. Jeg er enig med dem som har sagt at det er et spørsmål som kan debatteres ofte.

Forslagsstillerne fremmer sju konkrete forslag om hvordan man kan øke det strategiske handlingsrommet i norsk forskning. Dette er forslag som i stor grad krever budsjettmessig oppfølging, og som jeg av den grunn ikke kan besvare konkret her og nå. Dette er spilleregler som jeg regner med at forslagsstillerne kjenner godt til. La meg likevel kommentere noen av forslagsstillernes synspunkter og forslag.

For det første hevdes det at Regjeringen mangler evne og vilje til å satse på forskning. Men under denne regjeringen er forskningsbevilgningene økt med 3,5 milliarder kr. Målt i faste priser er veksten i løpet av disse tre årene nesten like høy som under hele forrige fireårsperiode. Denne utviklingen er fullt på høyde med land vi vanligvis sammenlikner oss med. Jeg deler forslagsstillernes ambisjon om å styrke norsk forskning ytterligere, men jeg slutter meg ikke til en virkelighetsbeskrivelse som antyder at norsk forskning sakker akterut. Jeg er svært stolt av mye av det som skjer i norsk forskning.

Forslagsstillerne etterlyser videre et handlingsrom som åpner for større satsinger av strategisk art. Jeg er enig i at dette er et viktig hensyn. De siste årene er det også lagt til rette for flere slike satsinger. Blant annet er det satt av betydelige midler til forskningssatsinger i forbindelse med Det internasjonale polaråret. Ordningen med sentre for fremragende forskning er utvidet med åtte nye sentre, og det er opprettet en ny ordning med sentre for forskningsdrevet innovasjon. Jeg vil også nevne klimaforliket, som i seg selv gir et handlingsrom på tre år. Den økte kontingenten for deltakelse i EUs 7. rammeprogram har krevd betydelige ressurser, men så får vi også mye spennende og viktig forskning ut av dette.

Alt dette er større satsinger som bl.a. er realisert gjennom økt avkastning fra Fondet for forskning og nyskaping de siste årene. Forskningsfondet er med andre ord blitt et viktig virkemiddel for å sikre vekst og langsiktig finansiering i norsk forskning.

Jeg merker meg at forslagsstillerne går inn for å øke fondskapitalen til 100 milliarder kr og senere til 150 milliarder kr. Spørsmålet om konkrete økninger i fondskapitalen er som sagt noe Regjeringen må komme tilbake til i budsjettsammenheng. Men jeg kan forsikre om at Regjeringen ser Forskningsfondet som et vesentlig virkemiddel for å styrke forskningsinnsatsen. Det er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, og det er fulgt opp i praksis ved at denne regjeringen har økt fondskapitalen fra 36 milliarder kr til 66 milliarder kr, altså nesten en dobling på tre år.

Når det gjelder bruken av fondsavkastningen, vil jeg minne om at fondet har utviklet seg fra en mindre, supplerende finansieringsmekanisme til en vesentlig finansieringskilde. Da er det også naturlig at fondet finansierer bredere formål. Det ble slått fast i den siste forskningsmeldingen, St.meld. nr. 20 for 2004-2005:

«Den økte avkastningen av Forskningsfondet vil bidra til å realisere de overordnede prioriteringene.»

Jeg deler forslagsstillernes vektlegging av langsiktighet og forutsigbarhet i forskningsfinansieringen. Jeg mener at Forskningsfondet er et viktig virkemiddel i så måte, men jeg er selvsagt villig til å vurdere flere tiltak som kan bidra til mer langsiktighet og bedre planlegging ved bruk av offentlige forskningsmidler.

Vitenskapelig utstyr og infrastruktur et ett eksempel på investeringer som nettopp krever en lang planleggingshorisont. Her har vi også fått en strategi fra Norges forskningsråd som er levert departementet i senere tid. Denne strategien peker på store behov og muligheter for investeringer i vitenskapelig utstyr og infrastruktur i den kommende tiårsperioden. Den foreslår også en nasjonal arbeidsdeling og en prosess for vurdering av utstyrsinvesteringer. Dette er anbefalinger som Regjeringen vil ta med seg i vurderingen av innretningen og nivået på utstyrsinvesteringer i framtiden.

Når det konkret gjelder forslag nr. 6 fra forslagsstillerne, hvor man kan se på modellen for Nasjonal transportplan som en mulig mal, synes jeg det er meget interessant. Jeg kunne godt tenke meg å ta med meg et slikt forslag videre i arbeidet med å tenke mer langsiktig.

Forslagsstillerne går også inn for konkrete utvidelser av ordningen med skattefradrag for næringslivets forskningsutgifter, SkatteFUNN-ordningen, som flere har vært inne på. Jeg ser på den ordningen som et av de viktigste virkemidlene for å styrke næringslivets forskningsinnsats i Norge, spesielt for små, kunnskapsbaserte bedrifter. For mange av disse bedriftene er dette første møte med virkemiddelapparatet, og mange SkatteFUNN-bedrifter har i neste omgang brukt andre støtteordninger til å skape nye, kunnskapsbaserte arbeidsplasser.

Vi vil gå gjennom evalueringen, og kommer selvfølgelig til å legge fram resultatet av vår fornyede vurdering for Stortinget.

Alt i alt er utviklingen i norsk forskning mer positiv enn man ofte får inntrykk av i den offentlige debatten, og jeg ser fram til en konstruktiv debatt om hvordan vi kan styrke forskningen ytterligere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse M. Schmidt (FrP) [13:25:08]: Jeg synes vi har hatt en god debatt. Men det er klart at vi sikkert kunne ha spurt statsråden om veldig mye. Innenfor forskning og utvikling er mye ugjort fremdeles. Et av Fremskrittspartiets store ankepunkt er nettopp sammenknytningen mellom det private næringsliv, akademia og andre institusjoner. Vi ser også at behovsmotivert forskning og innovasjon må komme i fokus.

Komiteen var jo på besøk i Sverige og fikk mange gode innspill nettopp på det området. Der har man tydelige styringsmål. Vil statsråden gjøre noe tilsvarende i Norge, altså se på muligheten for å løfte opp behovsmotivert forskning og innovasjon og sette det i fokus?

Statsråd Tora Aasland [13:25:55]: Vi har jo noen klare formål i den forskningsmeldingen vi nå forholder oss til, som forteller oss hvilke behov som er viktige som grunnlag for forskning. I tillegg har området klimaforskning og miljøforskning blitt forsterket gjennom de siste år som en type forskning som er meget sterkt ønsket i forhold til kartlegging og analyser.

Vi legger også stor vekt på å ha med næringslivet i forskningen, og i grenselandet mellom forskning og innovasjon har vi en rekke ordninger som kan stimulere til et enda bedre samspill mellom næringsliv og staten når det gjelder forskningsinnsats. Det er et område som jeg hele tiden arbeider med, sammen med kolleger i Regjeringen, og jeg håper at vi kan få fram god, behovsdrevet innovasjon og gode forskningsresultater på bakgrunn av enda mer forskning, også fra næringslivets side.

Ine Marie Eriksen Søreide (H) [13:26:59]:(komiteens leder): Jeg har i løpet av debatten i dag lært at definisjonen av å finansiere bredere formål egentlig er å finansiere løpende drift.

Det argumenteres fra Regjeringa jevnt og trutt med hvor vanskelig det er å øke den offentlige forskningsinnsatsen, og dermed også å øke det strategiske handlingsrommet for norsk forskning - dette til tross for at Regjeringa har 130 milliarder kr. mer til fordeling enn det den forrige regjeringa hadde, i 2005. Likevel ser vi at på et annet område som sorterer innunder Kunnskapsdepartementet, nemlig barnehagene, som er et viktig formål som alle støtter opp om, er det ingen problemer med å øke bidragene til barnehageutbygging og makspris med mellom 3 og 3,5 milliarder kr fra det ene året til det andre. For 2008 bruker Norge ca. 17,8 milliarder kr til forskningsformål over statsbudsjettet og 21,6 milliarder kr til barnehageformål. Hvorfor er det så vanskelig å øke forskningsinnsatsen tilsvarende?

Statsråd Tora Aasland [13:28:00]: Jeg håper jeg ikke kan oppfatte Eriksen Søreide slik at hun ikke er enig i Regjeringens barnehagesatsing, for det er noe av det jeg virkelig er stolt av at Regjeringen har fått til. Og jeg må jo si at jeg kvier meg for å gå inn på en direkte sammenligning når det gjelder beløp, av satsing på barnehager og satsing på andre områder som er viktige for Regjeringen.

Jeg kan forsikre representanten Eriksen Søreide om at det er kamp på alle områder der Regjeringen gjerne vil ha mer midler, enten det er skole, barnehage eller forskning. Jeg er ansvarlig for forskning, og sammen med andre statsråder som er ansvarlige for det samme, gjør vi det vi kan for å få en god forskning. Og vi synes i grunnen at vi har fått til ganske mye med f.eks. en satsing på 1,2 milliarder kr mer til forskning dette året enn vi hadde året før. Jeg er også opptatt av at den forskningen vi gjør, er kvalitativt god forskning. Det er en balanse mellom totalramme og kvalitativt innhold som jeg hele tiden er opptatt av.

Bjørg Tørresdal (KrF) [13:29:10]: Kristelig Folkeparti er bekymret for den utviklingen vi har sett når det gjelder øremerking av avkastningen av forskningsfondene til bestemte formål. Ser ikke statsråden at det er en feil måte å bruke avkastningen av disse fondene på, og at det innebærer en klar svekkelse av fondets opprinnelige rolle og Forskningsrådets strategiske handlingsrom?

Statsråd Tora Aasland [13:29:34]: Det har skjedd en utvikling i fondet fra det begynte, med en kapital på 3 milliarder kr, til det nå er oppe i 66 milliarder kr. Det er helt naturlig at prinsippene for bruken av fondet er annerledes i dag enn de var da fondet ble opprettet.

Det som jeg refererte til i stortingsmeldingen hvor fondet ble lansert, var at den økte avkastningen av fondet ville bidra til å realisere de overordnede forskningspolitiske prioriteringene. Det er ikke snakk om noen øremerking, men det er snakk om på hvilken måte vi i enhver budsjettsammenheng vil finansiere viktig forskning. Jeg vil også hevde at det er viktige forskningsbidrag som hele tiden er blitt finansiert gjennom avkastningen av Forskningsfondet.

Odd Einar Dørum (V) [13:30:27]: Den 9. januar i år hadde jeg en interessant meningsutveksling med forskningsministeren her i salen. Jeg stilte spørsmål om strategisk handlingsrom for forskning, og jeg stilte konkret, som to av tre punkter, spørsmål om det å sikre et forskningsfond hvor avkastningen kan brukes til store satsinger, i motsetning til nå, hvor det er bundet opp, og, som det siste, om det var vilje til å vurdere flerårige budsjetter på viktige forskningsområder.

Da var mitt spørsmål om statsråden var villig til å vurdere disse virkemidlene for å se på det strategiske handlingsrommet. Og svaret er klart - usedvanlig klart til å være et statsrådssvar i stortingssalen: «Jeg kan faktisk svare ja på det spørsmålet.»

Så mitt spørsmål er da, etter at disse forslagene nå er fremmet på nytt i dag og blir nedstemt av regjeringspartiene - det gjelder forslag nr. 2 og forslag nr. 7, jeg skal la forslaget om basisbevilgning ligge: Når det gjelder disse punktene, skal jeg oppfatte det dit hen at det fortsatt er slik at statsråden mener at disse områdene er av vesentlig betydning å tenke på når det gjelder det strategiske handlingsrommet for norsk forskning?

Statsråd Tora Aasland [13:31:28]: Det var det jeg syntes, at vi hadde diskutert dette før, og jeg kan bekrefte det jeg sa i debatten i januar. I mellomtiden har det ikke vært en budsjettanledning som dette naturlig hører hjemme i, men det fratar verken meg eller representanten Dørum engasjementet i at disse sakene er usedvanlig viktige for å få til en god og framtidsrettet forskning - at vi kan se litt lenger framover enn bare til hvert enkelt budsjett.

Det er en krevende øvelse. Vi er ikke slik skrudd sammen som f.eks. Sverige og Danmark på dette punktet. De har en annen tradisjon for dette. Men jeg har lyst til, siden Dørum er opptatt av dette, å berømme både ham og de andre opposisjonspartiene som var med i klimaforliket, for der har man faktisk klart å få til et treårig løp på forskningsinnsats. Så det er en god modell, sammen med de andre jeg har nevnt, for at det fremdeles burde være mulig å få til noe som er litt mer langsiktig. Jeg håper at vi kan klare det, men jeg kan selvfølgelig ikke love noe her og nå. Det er et viktig mål for meg at vi får en forutsigbarhet i det som er det forskningspolitiske handlingsrommet.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:32:37]: Det er veldig viktig med langsiktighet og forutsigbarhet i forskning. Derfor er det jo i denne innstillingen nå fremmet to forslag som tar sikte på det, både forslag nr. 6 og forslag nr. 7.

Når det gjelder forslag nr. 7, opplever vi bare en merknad fra regjeringspartiene, som peker nese og viser til Bondevik-regjeringens avfeiing av Statsbudsjettutvalgets forslag. Men når det gjelder forslag nr. 6, har vi hørt her i dag at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og også statsråden, har sans for det forslaget. Mitt spørsmål er da om regjeringspartiene er villige til å stemme for det, om statsråden anbefaler det, eller om det bør gjøres om til et oversendelsesforslag.

Statsråd Tora Aasland [13:33:19]: Hvis jeg skal få lov å svare kort og greit, ville jeg jo foretrekke at det ble gjort om til et oversendelsesforslag, og at vi da kunne arbeide med det i den sammenhengen som jeg nettopp refererte til i forhold til representanten Dørums spørsmål. Så jeg vil anbefale at det blir et oversendelsesforslag, men det er selvfølgelig helt opp til Stortinget å bestemme på hvilken måte man vil forholde seg til sine forslag på.

Dette er et interessant forslag, og det er spennende å kunne ta den sammenlikningen med Nasjonal transportplan. Selvfølgelig blir også der budsjettene vedtatt hvert år, men man har en langsiktighet når det gjelder planleggingen. Slik sett kunne det jo også, f.eks. i forhold til dette med utstyr, være en interessant innfallsvinkel. Så jeg ser fram til eventuelt å kunne vurdere det i en slik sammenheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Leif Helge Kongshaug (V) [13:34:25]: På en fredag og i siste sak skal jeg ikke falle for fristelsen til å gjenta det som har vært sagt tidligere, men jeg viser til representanten Dørums utmerkede innlegg når det gjelder bakgrunnen for dette forslaget. Det jeg derimot har lyst til, er å belyse og understreke sammenhengen mellom forskning og det framtidige velferdssamfunnet som vi alle ønsker å ha.

For få dager siden fikk nærings- og handelsministeren overrakt en rapport som viser at det er blitt langt færre gründere de siste årene. 6,5 pst. av den voksne befolkningen mellom 18 og 64 år var involvert i gründervirksomhet i fjor. Det er en nedgang på ca. 30 pst. i forhold til året før, og andelen er den laveste siden 2000. Det er en alarmerende, men ikke en overraskende trend. Etter min mening har vi en regjering som overhodet ikke har vist vilje til å legge forholdene til rette for privat næringsliv, selvstendig næringsdrivende og gründere, men som er opptatt av statlig eierskap og symbolpolitikk om å «ta de rike».

Framtidens velferdssamfunn avhenger av et nyskapende næringsliv. Framtidens arbeidsplasser er ennå ikke skapt. Venstre vil ha en politikk som støtter nyskapere og gründere, og forskning, utdanning og skattesystem er viktige forutsetninger for at vi skal oppnå de målene. Vi må ha et næringsliv som tør satse, og vi må ha offentlige virkemidler som legger til rette for det. Derfor er det av avgjørende betydning at høykostlandet Norge setter inn kraftige og nødvendige økonomiske virkemidler på forskning og utvikling for å underbygge veksten av nye og framtidsrettede arbeidsplasser.

Forskning og resultatet av forskning krever overordnede strategier og langsiktig tenkning. Det kan ikke være en fra dag til dag-tenkning. Derfor er Venstres forslag i dag om større langsiktighet i tenkningen rundt forskningen et viktig forslag. Jeg vil i den forbindelse også takke statsråden for gjennomgående positiv tilbakemelding på forslaget. Så har vi også forståelse for at alt ikke kan tas på sparket i Stortinget, uten at man ser det i sammenheng med budsjetter osv.

Men det ligger en forventning om større forutsigbarhet fra Venstres side når det gjelder forskningsinnsats. Det som skjedde med SkatteFUNN-ordningen, en ordning som fungerte utmerket, og som næringslivet var veldig fornøyd med, var beklagelig. Jeg forventer at det blir rettet opp allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett og når den såkalte evalueringen er over.

Jeg vil bare avslutte med å minne om at forskning, nyskapning og entreprenørskap henger nøye sammen.

Odd Einar Dørum (V) [13:37:51]: Det er riktig som statsråden sier, at det er forskjell på tradisjonene i Norge og i andre land. Nå viste jeg til en ordning med en type langtidsbudsjettering for forskning som man de facto har ved Senter for fremragende forskning, selv om det ikke er formelt. Det har man jo. Vi vet at den løper ut om noen år. Statsråden brukte et eksempel som jeg valgte ikke å bruke, men som er godt, nemlig den avtalen som ble et resultat av klimaforliket mellom regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, hvor det ble inngått en forpliktelse. I den sammenheng er det tre forslag som er framlagt i dag, som går i den samme retningen. Det ene forslaget er det som går på et langtidsbudsjett. Det kommenterer jeg ikke. De to andre forslagene er følgende:

Det er forslag nr. 1, som rett og slett er invitasjon til en prinsipiell gjennomgang. Jeg er faktisk forbauset over at det forslaget ikke får støtte, fordi det innebærer ingen binding. Det er en åpning for å se på en gjennomgang.

Jeg skal nøye meg med å gå inn i den debatten som har oppstått i salen når det gjelder forslaget om å se på et mulig «søskenbarn» til Nasjonal transportplan - forslag nr. 6. Der svarte statsråden i første runde at hun ville ta det med seg videre. Så ble hun utfordret av representanten Jon Jæger Gåsvatn, som spurte om hun ville ha det som oversendelsesforslag. Da sa statsråden at det kunne være en mulig idé. Hun sa at det var et interessant forslag. Jeg tror at vi som står bak forslaget, gjerne vil høre statsråden utdype tydeligere hva som gjør det interessant for henne at vi skal la det bli et oversendelsesforslag, for vi har ingenting å tape på at forslagene blir nedstemt hvis statsråden likevel vil ta tanken videre. Det er måten som statsråden tenker rundt dette på, som er avgjørende for hvordan forslagene vil bli behandlet.

Jeg har tatt ordet for å invitere statsråden til å si noe mer, for dette er kanskje det punktet i denne lange listen med forslag hvor det er mulighet for å skape et nærmere kontaktpunkt mellom regjeringspartiene og opposisjonspartiene i salen. Jeg synes statsråden hadde noen lovende tilløp, men tilløp må også ha gode nedslag hvis vi skal komme videre med det som har vært formulert som tema fra flere representanter.

Statsråd Tora Aasland [13:40:11]: Jeg regner med at representanten Dørum ser de begrensningene som ligger i å svare på dette på veldig kort varsel. Det viktigste utgangspunktet mitt er at dette er tanker som jeg har vært inne på selv, fordi jeg har sett etter modeller og andre instrumenter som har i seg et litt mer langsiktig perspektiv.

Jeg vet at det er en utfordring i forhold til alt som går på det mer langsiktige, at man ikke kan binde opp selve budsjettbevilgningen for mer enn et år av gangen, og det gjøres da heller ikke i Nasjonal transportplan. Men der har man en plan som går noe lenger enn det. Så jeg har da vært inne på tanken om at man særlig i forbindelse med en strategi for utstyr kan tenke seg - og det er også noe Forskningsrådet har kommet med i sitt innspill til departementet - en lignende måte å handle på som man gjør når det gjelder Nasjonal transportplan. Hvis jeg hadde fått et slikt forslag oversendt, ville jeg tatt det på alvor, og jeg ville selvfølgelig også benyttet anledningen til å si at forslag nr. 1 egentlig ville være en lignende stimulans for meg. Det handler jo litt om det samme.

Jeg forstår veldig godt at det er umulig å være konkret her, ikke minst fordi vi nettopp håndterer disse tingene i budsjettsammenheng. Men som en mulig del av en strategi for å få til en noe mer langsiktig tenkning og dermed gi dette strategiske handlingsrommet, ville jeg ha satt stor pris på å få disse innspillene for dermed også med enda større tyngde å kunne vurdere dette som løsninger innenfor det norske forskningssystemet.

Presidenten: Odd Einar Dørum har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Odd Einar Dørum (V) [13:42:21]: Jeg synes statsråden svarte så bra i en åpen «kollokviegruppe» i stortingssalen at forslag nr. 6 i samråd med forslagsstillerne umiddelbart gjøres om til et oversendelsesforslag.

Siden jeg er medlem av Kirken, og vi nærmer oss Kirkens fødselsdag, nemlig pinsen, får vi også gjøre forslag nr. 1 om til et oversendelsesforslag - i den forstand at det bør være litt god ånd her. Vi blander ikke inn den andre ånden, den får vi forholde oss til hver og en når vi kommer så langt, men i den parlamentariske ånd gjør jeg hermed på vegne av forslagsstillerne forslagene nr. 1 og 6 om til oversendelsesforslag.

Jeg opplever at statsråden strakte ut en hånd, og det er dumt ikke å ta imot en hånd på et felt hvor det er bruk for flest mulige allianser for å få til resultater.

Presidenten: Representanten Odd Einar Dørum har gjort om forslagene nr. 1 og 6, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, til oversendelsesforslag.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, se side 3247)