Berit Brørby (A) [12:58:15]: (ordfører for saken): FNs barnekonvensjon artikkel 3 slår fast:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Alle barn skal ha rett til gode oppvekstvilkår. Ingen skal måtte oppleve omsorgssvikt, vold eller mobbing uten at det gripes inn.

Behovet for å sikre et mer likeverdig tilbud over hele landet var en av hovedgrunnene til at barnevernet ble overført til staten. Utviklingen viser at dette var en nødvendig og riktig reform.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har ved en rekke anledninger behandlet spørsmål i tilknytning til barnevernet. Både egne forvaltningsrevisjonsrapporter og revisjon og kontroll av de årlige regnskaper har avdekket betydelige utfordringer for barnevernet.

Den rapporten vi har til behandling her i dag, underbygger tidligere funn. Den viser at reformen ikke var realistisk budsjettert, og at man med god grunn kan stille spørsmål ved om den var godt nok forberedt. Men det er nå historie. Utfordringene har stått i kø. Det er derfor positivt når Riksrevisjonens undersøkelser viser at utviklingen går i riktig retning, selv om det fortsatt gjenstår en del.

En enstemmig komite understreker departementets ansvar for realistisk budsjettering. Dette forutsetter gode behovsanalyser og mulighet for å tilpasse tiltaksapparatet etter klienttilgangen. God dialog mellom departementet og direktoratet er en annen nødvendig forutsetning.

Riksrevisjonens undersøkelse viser ellers at de årlige tildelingsbrev er preget av mange og detaljerte mål, men har få faglige mål for Bufetat som helhet. Det er imidlertid en god start når Riksrevisjonen og departementet er enige om hva som bør forbedres, og jeg regner med at man i fellesskap kommer fram til gode løsninger.

Barnevernet møter mange motstridende utfordringer. Hensynet til kontinuitet i tilbudet er viktig for barna, samtidig som krav om kontinuitet kan bidra til å forsinke omstilling i tiltaksapparatet. Det er viktig at man finner fram til en balanse mellom kortsiktige tiltak og løpende oppgaver og en videreutvikling av organisasjonen. Det er også viktig at arbeidet med å videreutvikle relevante styringsparametere gis høy prioritet.

Rapporten avdekker at Bufetat mangler egnede statlige institusjonsplasser for barn med sammensatte problemer. Rusproblemer og psykiske lidelser gjør arbeidet med denne gruppen spesielt krevende. Det er av avgjørende betydning at disse unge menneskene sikres kvalitativt gode og individuelt tilpassede tilbud.

Staten benytter seg også av private aktører for å dekke barnevernets behov for institusjonsplasser. Undersøkelsen viser at om lag halvparten av plassene i 2007 ble kjøpt uten forutgående konkurranse. En enstemmig komite understreker at bruk av anbud ved kjøp av plasser hos kommersielle aktører må være hovedregelen, dette for å sikre fornuftig bruk av midlene. Dersom man av en eller annen grunn velger å fravike hovedregelen, er det et ufravikelig krav at valg av framgangsmåte begrunnes, og at kjøpsprosessen dokumenteres og lar seg etterprøve.

Når det gjelder ideelle virksomheter uten kommersielt formål, åpner anskaffelsesreglementet for fritak fra anbudsregelen. Kravet til dokumentasjon og sporbarhet ved kjøp av plasser hos slike aktører gjelder imidlertid også her.

Det er et uttalt mål at bruken av institusjonsplasser skal reduseres, og at flere barn skal tilbys plass i fosterhjem. Riksrevisjonens undersøkelse og tall pr. utgangen av januar 2007 viser at 96 pst. av alle barn som hadde ventetid for å få fosterhjemsplass etter at vedtak var fattet, fikk slik plass innen seks uker. Dette er en klar og gledelig forbedring sammenlignet med 2005 og 2006, men ennå er ikke behovet for fosterhjem dekket. Situasjonen for de hjemmebaserte tjenestene er tilsvarende. Så barnevernet har veldig mye å gjøre - dessverre, må en vel ha lov å si.

La meg til slutt understreke at barnevernet skal være til hjelp og støtte for barn som trenger det. Det kan ikke være slik at vi velger dårlige tilbud - eller ingen i det hele tatt - fordi det ikke bevilges de nødvendige midler. Stortinget støtter opp om barnevernet. Skal Stortinget kunne bidra til å støtte opp enda bedre i framtiden, er det viktig at departementet har god oversikt over etatens økonomiske behov, og at det er en god dialog om de faglige og administrative utfordringene etaten står overfor. Dét er jeg trygg på at barne- og familieministeren vil bidra til.

Thorbjørn Jagland hadde her overtatt presidentplassen.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:04:08]: Med bakgrunn i at staten overtok deler av ansvaret for barnevernet i 2004, ble Bufetat opprettet, for å ha det overordnede ansvaret for det statlige barnevernet. Og helt siden 2004 har Riksrevisjonen hatt kritiske merknader til ressursbruken og mangelen på kostnadseffektiv drift.

Det som kanskje er det mest påfallende ved Riksrevisjonens merknader for 2007, er likevel at de påpeker at Barne- og likestillingsdepartementet har urealistiske budsjetter. Man skulle tro at da staten overtok ansvaret for deler av de mest kostnadskrevende tiltakene innenfor barnevernet, var dette godt planlagt. Men - som vi hørte også forrige taler si - det kan se ut som om det ikke var det. De alltid tilbakevendende påplussingene på budsjettet, både innenfor budsjettperioden og i ettertid, viser at man ikke har hatt særlig oversikt over ressursbehovet. Det er nesten så man kan se noe symptomatisk i at når staten overtar ansvaret, så underbudsjetterer man, slik at etterslepene blir store. Man kan jo bare tenke på hvordan det har gått med sykehusene.

Det man gjorde ved overtakelsen av deler av barnevernet i 2004, var å blåse opp en administrasjon både ved de nye statlige regionkontorene og i fagteamene. Ja, det kunne nesten virke som om man tok personalet i fylkeskommunene som jobbet innenfor sektoren, med seg på lasset.

På familie- og kulturkomiteens reiser rundt om i Kommune-Norge prøver vi, så langt det er mulig, å ha et møte med det kommunale barnevernet i de kommunene vi besøker. Og de aller fleste kommunene kommer med de samme signalene: Fagteamene virker ikke, de er både utilgjengelige og utilnærmelige. Dette var slett ikke intensjonen med fagteamene. Det virker som om hele denne organiseringen er blitt en tung, byråkratisk masse som krever store ressurser.

Det står i Riksrevisjonens rapport, blant hovedfunnene, at det er regionale forskjeller i tiltaksbruken. Men det var jo nettopp det man ville unngå. Med statlig forvaltning av deler av barnevernet ville man unngå at man fikk store forskjeller. Det er nærliggende å stille seg spørsmålet om det ikke finnes instrukser og mandat for det arbeidet som gjøres ute i regionene. Hele poenget med omorganiseringen var jo at man skulle få enhetlige tiltak over hele landet. Så det er nok noe i reformen som ikke fungerer. Og jeg er ikke enig med foregående taler i at dette er historie. Det er status quo.

At Riksrevisjonen gjennom de årene reformen har vart, har påpekt dårlig budsjettstyring og -kontroll, burde vel snart bidra til at det blir endring. Det er vel og bra at man forsøker å rydde opp i de feilene man har gjort, men når man likevel ikke lykkes, kan det hende man må se på helheten - og kanskje innrømme at det er noe som er galt med hele modellen.

I min tid som revisor fikk ikke foretakene godkjent sine regnskaper før man hadde utbedret manglene. Og vi vet alle hva som skjedde med et privat selskap som ikke hadde godkjente regnskaper i tre år. Jeg synes rett og slett at det må sterkere lut til også overfor Bufetat. Det bør få konsekvenser hvis man ikke greier å husholdere i eget hus. Det er ikke bare å løpe til Stortinget og få bevilget ytterligere midler - 100 mill. kr den ene gangen og 150 mill. kr den neste, og slik holder man på. Jeg er klar over at man i forkant av et år ikke kan se hvor stort behov man har for å plassere barn i ulike tiltak utenfor hjemmet. Men man må for all del ikke underbudsjettere, man burde tvert imot gjøre det motsatte.

Når det gjelder at man dreier fra institusjon til fosterhjemsplassering, er det en dreining som Fremskrittspartiet ønsker velkommen. Det står i funnene til Riksrevisjonen at det er en økt bruk av fosterhjemsplasseringer, og at ventetiden har gått ned.

Nå har jeg sittet i familie- og kulturkomiteen i 6 år - snart 7 år. Da det var en utstrakt bruk av institusjonsplasser, var argumentasjonen at det var svært vanskelig å skaffe fosterhjem. Men nå har altså ventetiden gått ned, samtidig som man har fått stadig flere barn som skal plasseres i fosterhjem. Det må vel bety at det har vært en stor økning i rekrutteringen av fosterhjem. Men hvordan har det gått til? Vi vet at man har slitt i det kommunale barnevernet med å få fosterhjem. Er det de store kampanjene i avisene som har resultert i disse nye fosterhjemmene? Hvor kompetente er en del av disse fosterhjemmene i så fall? Og hvor stor del av de fosterhjemmene man har rekruttert gjennom aviskampanjer, er økonomisk betinget?

Jeg er redd for at man ved denne nye reformen nok en gang er for dårlig forberedt. Fremskrittspartiet har i mange år ønsket mer hjemmebaserte tiltak. Min bekymring er hvorvidt denne dreiningen fra Regjeringens side nå er foretatt av rent økonomiske grunner. Er den det, for å spare noen kroner? Det er i alle fall ikke slik Fremskrittspartiet hadde tenkt seg det. Da har man glemt hva som er viktigst. Man kan ikke bygge ned et tilbud før man har et fullverdig alternativ på plass. Noe burde vi ha lært fra forrige reform.

Det står også at man nå skal bruke eget tiltaksapparat i stedet for å bruke det private. Til tross for en bedre ressursutnyttelse i de offentlige tiltakene viser det seg av et brev som er kommet fra statsråden, at private institusjoner har en lavere døgnpris for barn i institusjon enn det offentlige tilbudet har. Da kan jeg ikke helt se hva som er poenget med å gå fra private til offentlige når man skal ha en kostnadsreduksjon - man har altså døgnpriser i private institusjoner som er langt lavere.

Nå håper jeg at det er siste gangen Riksrevisjonen gjør funn i Barne- og likestillingsdepartementet og Bufetat. Det er vel kanskje for mye å forvente, men jeg skulle allikevel ønske at man snart tok Fremskrittspartiets forslag om et fritt og uavhengig barnevernstilsyn på alvor. Nettopp fordi vi ser at det blir påpekt en rekke feil og mangler, og fordi vi vet at dette gjelder den mest sårbare gruppen barn i Norge, skulle jeg ønske at vi fikk et fritt og uavhengig tilsyn, som kunne ta for seg både det lokale barnevernet og det statlige barnevernet.

Nå er det fylkesmennene som har tilsynsansvaret for de statlige institusjonene. Fylkesmannen er jo statens mann - jeg sier ikke at Fylkesmannen gjør noe galt, for all del - så det er ikke til å unngå å tenke at det fort blir som med bukken og havresekken. Hvis man skal holde kostnadene nede, og Fylkesmannen finner feil, kan man vel tenke seg at det er lettere å påpeke feil i private institusjoner enn i de offentlige.

Som sagt håper jeg at dette er siste gangen Riksrevisjonen gjør funn i Barne- og likestillingsdepartementet og Bufetat, for jo mer underbudsjettering og styringsproblemer man har, jo mer går det ut over den svært så sårbare gruppen barn. Jeg forventer at vi til neste år slipper bemerkninger vedrørende denne sektoren, slik at også administrasjonen kan gjøre det arbeidet som faktisk er det viktigste, nemlig å sørge for at alle barn i Norge får en trygg og god oppvekst helt i samsvar med FNs barnekonvensjon artikkel 3.

Ola T. Lånke (KrF) [13:13:28]: Riksrevisjonen har foretatt en virksomhetsanalyse av Bufetat. Resultatet viser manglende styring og kontroll. Riksrevisjonen ber Barne- og likestillingsdepartementet og Bufetat sikre at barn og unge får et tilbud som er tilpasset deres behov.

Mange ansatte på institusjoner melder om bekymring knyttet til prispress og kortsiktighet og manglende fokusering på kvalitet og barnas behov. Kristelig Folkeparti mener Regjeringen må ta grep for å sikre at barn og unge får et tilbud av god kvalitet som i større grad enn i dag er tilpasset deres behov.

Mange barn på institusjon lever i frykt for at hjemmet deres skal gå konkurs, de savner flere voksne rundt seg på institusjonen, eller de står i kø for å få fosterhjem eller institusjonsplass. Kristelig Folkeparti er bekymret for om barna får det tilbudet som er best tilpasset dem, eller om økonomiske prioriteringer styrer hvilke tilbud barna får.

Offentlig sektor i Norge foretar innkjøp for over 250 milliarder kr hvert år. Lov om offentlige anskaffelser skal ifølge § 1 «bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling». Regelverket skal også bidra til at det offentlige opptrer med stor integritet, slik at allmennheten har tillit til at offentlige anskaffelser skjer på en samfunnstjenlig måte.

Offentlige anskaffelser baserer seg i stor grad på konkurranse. Konkurranse i offentlige anskaffelser bidrar i utgangspunktet til at staten når målene om effektiv ressursbruk, likebehandling og integritet. Man unngår sløsing med offentlige fellesskapsmidler og at det offentliges integritet blir svekket gjennom kameraderi og korrupsjon. Det står fast. Det er derfor viktig at konkurranse som hovedregel benyttes som virkemiddel ved offentlige anskaffelser.

Men konkurranse vil ikke alltid være et hensiktsmessig virkemiddel. Helse- og omsorgstjenester, herunder barnevernstjenester, skiller seg fra andre tjenester på grunn av hensynet til å gi gode og forutsigbare tilbud til spesielt utsatte brukergrupper.

Barnevernet er ikke et alminnelig marked for kjøp og salg av tjenester, men en del av den statlige myndighetsutøvelsen. Staten har ingen konkurrent som kjøper av barnevernstjenester. Kristelig Folkeparti mener at en god barnevernstjeneste forutsetter at de som har det daglige ansvaret for den, kan basere seg på langsiktige og trygge rammevilkår. Barnevern er derfor dårlig egnet for tradisjonelle anbudskonkurranser, der kortsiktige økonomiske kriterier oftest blir avgjørende.

Kristelig Folkeparti ønsker et regelverk som sikrer et mangfold av tiltak innen bl.a. rusbehandling og rusomsorg, rehabilitering, eldreomsorg og barne- og familievern. Går ideelle omsorgs- eller barnevernsinstitusjoner konkurs på grunn av at staten presser døgnprisen ned og gir for dårlige vilkår for langsiktig drift, vil svært viktig kompetanse og kunnskap gå tapt, og tusenvis av pasienter og barnevernsbarn vil miste sitt tilbud.

Kristelig Folkeparti mener derfor at ideelle virksomheter som yter helse-, omsorgs- eller barnevernstjenester, må sikres at unntaket fra kravet om anbud i lov om offentlige anskaffelser blir benyttet. Jeg er glad for at en samlet komite understreker dette i innstillingen.

Samtidig er det viktig å understreke at det er en jevn økning i barn som mottar tiltak fra barnevernet. Det gjør at barnevernet har behov for økte rammer, samtidig som forebyggende tiltak må prioriteres i større grad enn i dag.

Barn som lever i en vanskelig livssituasjon, skal ha aller høyeste prioritet. Trygg oppvekst handler ikke bare om kjernefamilie, kontantstøtte og barnehageplasser. For den som ikke opplever hjemmet som en trygg ramme, er en ensidig fokusering på kjernefamilien ikke bare lite relevant, men i verste fall sårende. Vi må se barna som trenger hjelp, ikke bare institusjonene og rammene. Derfor er det svært viktig at Regjeringen følger opp merknadene fra Riksrevisjonen og sørger for bedre tilpassede tilbud til barna som trenger det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.