Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Jan Tore Sanner til utenriksministeren, vil bli besvart av forsvarsministeren.
Jan Tore Sanner (H) [11:28:35]: «I Aftenposten 13. januar kunne man lese at Utenriksdepartementet nektet å skrive under på EUs klare fordømmelse av henrettelsen av Wo Weihan i Kina. EUs ministerråd kom med en kraftig fordømmelse både av henrettelsen og av at de forhold Wo ble anholdt og dømt under, ikke var i tråd med internasjonale standarder. Det har vært norsk praksis å slutte seg til EUs linje i denne typen menneskerettighetssaker.
Hva er utenriksministerens begrunnelse for ikke å støtte EUs fordømmelse av henrettelsen av Wo?»
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:29:17]: Denne regjeringen slo allerede i sin tiltredelseserklæring fast at arbeidet mot dødsstraff skal prioriteres. Norge er og skal fortsatt være en synlig motstander av alle former for dødsstraff.
Arbeidet må håndteres både helt konkret og på et mer overordnet politisk plan. Vi arbeider mot dødsstraff både i internasjonale organer og gjennom aktivt samarbeid med menneskerettighetsorganisasjoner og likesinnede land. Vi tar jevnlig opp bruk av dødsstraff på prinsipielt grunnlag med land der dette praktiseres. Det gjelder også overfor Kina. Statssekretær Johansen tok opp dødsstraff under det siste møtet i menneskerettighetsdialogen i oktober i fjor.
Norge reagerer også i enkeltsaker. Når vi får kjennskap til planlagte henrettelser i saker som gjelder mindreårige, gravide eller strafferettslig utilregnelige personer, eller der henrettelsen skjer på en særlig inhuman måte, protesterer vi overfor ansvarlige myndigheter – alene eller sammen med EU eller andre. Dette gjør vi overfor en rekke land. Norge og EU er på linje og mener at slike henrettelser er i strid med folkeretten. I 2008 kom Norge bl.a. med flere reaksjoner overfor Iran i saker som gjaldt mindreårige.
Vi har tro på at slike protester nytter, og uansett utfall i den enkelte sak mener vi at det er viktig å opprettholde et synlig press. I noen saker vet vi også at vi har bidratt til å redde liv.
I denne konkrete saken fikk Norge, med noen timers varsel, forespørsel om å slutte seg til en EU-erklæring med fordømmelse av henrettelsen av Wo Weihan som ble henrettet for spionasje. Det var klart at saken ikke lå innenfor den gruppen enkeltsaker som jeg nevnte i sted, der EU og vi jevnlig protesterer.
EU la til grunn at rettsprosessen mot Wo Weihan var i strid med internasjonale rettssikkerhetsgarantier og -standarder. Når vi får tilbud om å slutte oss til denne type erklæringer, ønsker vi å foreta en selvstendig vurdering. I dette tilfellet tillot ikke tiden at vi kunne gjøre en egen vurdering av rettsprosessen mot Wo Weihan.
EUs tekst henviste også direkte til EUs menneskerettighetsdialog med Kina, og var følgelig heller ikke så naturlig for Norge som utenforland å slutte seg til.
Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.
Jan Tore Sanner (H) [11:31:40]: Dette fremstår som et ganske underlig svar – der statsråden på den ene siden argumenterer sterkt for viktigheten av synlighet i kampen mot dødsstraff, samtidig som man åpenbart har lett med lys og lykte for å finne en begrunnelse for ikke å slutte seg til EU i denne saken.
La meg minne om at Norge har sluttet seg til samtlige erklæringer fra EU når det gjelder dødsstraff, med to unntak. Og dette er et av dem.
Statsråden viser bl.a. til at statssekretær Raymond Johansen var i Kina i en såkalt menneskerettighetsdialog like før henrettelsen. Mitt første spørsmål er: Er det slik at statssekretæren da tok opp saken til Wo? Det synes jeg er et viktig spørsmål å få avklart. Og det andre er: Når Regjeringen nå har fått noe mer tid til å se på denne saken, tar man selvkritikk på at man ikke sluttet seg til EU-erklæringen? Dette dreier seg ikke bare om det folkerettslige, det dreier seg også om selve måten Wo ble anholdt på, og måten han ble tiltalt på. Det gjelder hele saken, som ligger i EUs begrunnelse.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:32:51]: Jeg er kjent med at statssekretær Johansen hadde en menneskerettighetsdialog i oktober. Hvilke saker som spesielt ble tatt opp, kan jeg ikke svare på her. Det må Utenriksdepartementet eventuelt komme tilbake til.
Når det gjelder generelt samarbeid med EU, er det slik at i en rekke saker som har vært gjennomført mot personer på en måte som er helt i strid med folkeretten, har Norge og EU vært på linje og protestert samtidig. I denne saken, hvor det var spørsmål om de internasjonale rettssikkerhetsgarantier og -standarder, må også Norge kunne få gjøre en selvstendig vurdering. Og det tillot ikke det tidsrommet som var frem til EU skulle sende sin protest. Det var også slik som jeg sa i svaret mitt, at dette hadde en utforming basert på den menneskerettighetsdialogen som EU har med Kina. Den er jo ikke Norge en del av.
Jan Tore Sanner (H) [11:33:58]: Denne saken har vakt meget sterke reaksjoner i menneskerettighetskretser internasjonalt, men også i Norge. Jeg registrerer at generalsekretæren i Amnesty International i Norge sier at Regjeringen burde skamme seg. Det er jeg enig i. Kina-ekspert Bøckmann sier at menneskerettighetsdialogen er lite verdt hvis man ikke reagerer i slike saker.
Det er nærliggende å se at Regjeringen også viser unnfallenhet og naivitet i sitt forhold til menneskerettighetsbruddene på Cuba. Man kan jo lure på om det er SVs hånd som ligger på dette – at man ikke skal vise klarhet og tydelighet overfor de siste kommuniststater – eller om det er slik at man er redd for å miste noen kommersielle kontrakter.
Men la meg gjenta det spørsmålet jeg stilte, nemlig at nå som Regjeringen har fått noe tid, tar man da selvkritikk på at man ikke sluttet seg til EUs fordømmelse av henrettelsen og måten saken ble behandlet på?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:35:02]: La meg understreke at Regjeringen er imot alle former for dødsstraff. Vi arbeider mot det og tar det opp både på prinsipielt grunnlag overfor de land som praktiserer det, og i enkeltsaker.
Når det gjelder denne saken, og alle saker vi har underveis, er det jo slik at vi, fordi vi har et høyt fokus på det, alltid vil gå gjennom sakene og vurdere måten vi praktiserer dette på.