Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Morten Høglund til utenriksministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av utenriksministeren.
Morten Høglund (FrP) [11:35:03]: «Iran fortsetter å henrette mindreårige eller personer som var mindreårige da forbrytelsen skulle ha skjedd. Norge protesterer på korrekt måte. Det virker imidlertid ikke som presset fra Norge og andre har særlig effekt. Situasjonen i Iran for forsvarsadvokater og andre menneskerettighetsforsvarere er også svært vanskelig.
Hva mener utenriksministeren – eller i dette tilfellet justisministeren – Norge og verden kan og bør gjøre i forhold til de overgrep som skjer mot mindreårige i Iran?»
Statsråd Knut Storberget [11:35:40]: Aller først vil jeg gi honnør til representanten Høglund for å ta opp dette viktige spørsmålet. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er faktisk å reise denne type spørsmål i flere av verdens parlamenter og sette trykk bak det. Det er veldig viktig. Det kaster et veldig viktig blikk mot hva slags type straffesanksjoner vi i det hele tatt skal ha når folk begår straffbare handlinger, og hva slags rettssystemer vi skal ha. Det er en veldig viktig del av demokratiutviklingen flere steder enn i det angjeldende landet, Iran.
Jeg er enig med representanten Høglund i at den alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Iran vedvarer. Det gjelder antall henrettelser, også av mindreårige lovbrytere – og det er jo særlig betenkelig – og det gjelder situasjonen for menneskerettighetsforsvarere, som advokater og andre. Det er jo gjerne svakheten i diktaturer og andre regimer at disse gruppene rammes så altfor brutalt. Henrettelsen av Delara Darabi fredag 1. mai var det hittil siste tilfellet av henrettelser i Iran av en person som var mindreårig da lovbruddet fant sted.
Representanten Høglund sier at Norge protesterer på situasjonen på korrekt måte, men at press fra Norge og andre land ikke synes å ha særlig effekt. En slik antakelse er alltid vanskelig å bekrefte. Situasjonen kunne ha vært verre uten internasjonale protester, så vi må opprettholde oppmerksomheten – det er derfor bra at vi får anledning til å ta det opp også her – sjøl om vi må registrere at overgrep vedvarer. Det er jo nettopp da vi bare må fortsette, men også se på andre kanaler.
Av hensyn til ofrene og deres pårørende, advokater og menneskerettighetsforkjempere, som setter egen risiko til side – betydelig risiko – kan vi ikke ta sjansen på ikke å protestere. Sjøl om protesten ikke reddet livet til Darabi, er det viktig at hennes sak fikk bred mediedekning i store deler av verden, og at menneskerettighetsforkjempere med stort engasjement, som stod sammen med henne og nasjonale myndigheter og internasjonale organisasjoner i fordømmelsen av Iran, får all den støtte de kan få. Dette spørsmålet i dag er jo også en slik støtte.
Jeg har tro på at et felles internasjonalt engasjement i disse sakene kan gi resultater. Høylytte protester mot pågående overgrep kan redde liv og har reddet liv. Støtte til enkeltmennesker kan være viktig symbolsk og ha signaleffekt. Vi har i flere saker hvor personer er dømt til henrettelse, opplevd at saken er blitt utsatt, og at personene etter en tid har blitt idømt en annen straff. Oppmerksomheten som vår felles innsats skaper, gjør det vanskelig for iranske myndigheter å utføre henrettelser i stillhet.
Norge protesterer på prinsipielt grunnlag mot land som praktiserer dødsstraff overfor mindreårige, gravide og psykisk syke, og vi protesterer når mennesker henrettes på spesielt bestialske måter, som ved steining. Fra norsk side protesterer vi i slike saker overfor iranske myndigheter direkte og ved tilslutning til bl.a. erklæringer fra EU. Samtidig skal vi ha fokus på målet.
I noen sammenhenger kan høylytte protester virke mot sin hensikt. Det kan stenge kommunikasjonskanaler og sette liv i fare. Derfor må vi i tillegg bruke et bredt spekter av utenrikspolitiske virkemidler, og utenriksministeren benyttet seg jo av muligheten ganske så nylig til å gi president Ahmadinejad svar på tiltale under FNs tilsynskonferanse mot rasisme. Å gi motsvar er jo særlig viktig nå, når Iran står overfor presidentvalg. Vi vil følge utviklingen i Iran videre og si fra til myndighetene når vi mener det er nødvendig, og når mindreårige står i fare for å bli henrettet.
Morten Høglund (FrP) [11:39:45]: Jeg vil først få lov å takke statsråden for et godt svar. Jeg er helt enig i at det er oppmerksomhet om disse spørsmålene som er avgjørende for at vi kan få gjort noe med situasjonen. Jeg tror vi er veldig enige. Det var ikke min mening med spørsmålet å si at vi skal slutte å protestere. Det var heller ikke slik jeg oppfattet statsråden. Men spørsmålet er mer: Kan vi gjøre mer? Og i tilfelle: Hva kan vi gjøre? For å samordne en internasjonal innsats er viktig.
Mitt poeng er at vi på alle nivåer og i all kontakt vi har med Iran, må vurdere for det første om disse spørsmålene skal reises, og dernest om vi skal ha denne type kontakt. Det er klart at det er en balanse. Vi støtter diplomatisk kontakt, men politisk kontakt? Min utfordring til Regjeringen blir da: Vil man gå gjennom sitt engasjement overfor Iran for å se på hvilket nivå dette bør ligge?
Statsråd Knut Storberget [11:40:53]: Jeg helt sikker på at særlig Utenriksdepartementet har en løpende vurdering av de to problemstillinger som representanten Høglund trekker fram når det gjelder Iran, men det gjelder også overfor andre land hvor man ønsker å påpeke atferd som krenker bl.a. de internasjonale menneskerettighetene.
Det første er spørsmålet: Hvilken type kontakt? Det gjelder jo ikke bare det verbale, det gjelder jo handel og i det hele tatt. Særlig overfor Iran er det viktig at man løpende har en kritisk tilnærming til hva slags kontakt man har. Så er det også spørsmål om hva man sier. Men jeg mener at det er viktig nå, siden denne henrettelsen bl.a. ble dekket i flere iranske aviser og Iran står oppe i en valgkamp, hvor den reformistiske presidentkandidaten Karroubi og flere andre reformister nylig har oppfordret til stans av alle henrettelser av mindreårige, nettopp å være til stede og uttrykke seg gjennom protest, fordi det også vil gi legitime motkandidater til regimet, legitimitet i en viktig kamp.
Morten Høglund (FrP) [11:41:59]: Jeg vil igjen takke for svaret, og jeg vil også i likhet med statsråden understreke at det er jo ikke bare Iran som er problemet, men Iran er en av verstingene, for ikke å si verstingen, når det gjelder henrettelser av mindreårige.
Jeg skal ikke be statsråden svare direkte på dette, nødvendigvis, for det er ikke innenfor det han normalt steller med, men Iran har en relativt høy profil på den internasjonale arena, og utenriksministeren tok til motmæle på en god måte, som det ble nevnt. I en annen sammenheng, i UNDP, fikk Iran presidenten rundt juletider. Norge avstod fra å stemme.
Etter min mening handler dette om: Hvordan møter vi et land som Iran på alle arenaer? Her tror jeg vi kan bli enda tydeligere enn det vi hittil har vært, selv om mye er gjort. Det må være en sammenheng i politikken.
Statsråd Knut Storberget [11:43:01]: Jeg må bare si meg enig i de vurderingene som representanten gjør. Det handler egentlig om en bevisstgjøring og en kritisk sans med hensyn til hva slags type kontakt, og hva man faktisk sier.
Så har jeg lyst til å føye til at jeg syns det er veldig prisverdig at man trekker inn slike debatter i Stortinget. Vi har egentlig altfor lite av dem. Det påligger også andre statsråder og andre deler av regjeringsapparatet et ansvar for nettopp å følge opp denne type spørsmål. Som justisminister har jeg hatt den glede å samarbeide tett med i hvert fall mine kollegaer i Europa om denne type spørsmål. Vi sliter jo ikke med det i samme grad i de europeiske land. Men det å reise det som internasjonal størrelse blir viktigere og viktigere. Det er også en av de store utfordringene vi står overfor når det gjelder internasjonale avtaler og spørsmål om implementering av menneskerettigheter, at vi er tydelige også i Norge på hvordan vi sjøl implementerer menneskerettigheter, for å få troverdighet ute. Kartet er ikke ferdig i forhold til disse spørsmålene og det internasjonale samarbeidet, både multilateralt og bilateralt.
Presidenten: Vi går så til spørsmål 9.