Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lena Jensen (SV) [20:57:37] (ordfører for saken): Skolemiljøet skal være fritt for mobbing og vold, seksuell trakassering, rasisme og annen krenkende atferd. En skal ha nulltoleranse overfor mobbing i skolen. Å forhindre mobbing er et viktig virkemiddel for å bedre læringen i skolen.

Det er vel nesten ingenting en som foreldre er mer redd for enn å oppleve at ens barn blir mobbet, men allikevel skjer det. Altfor mange barn legger seg om kvelden med vondt i magen og redsel for neste skoledag. For mange barn opplever å bli utestengt, trakassert, slått eller plaget.

Tenk deg, herr president, om du skulle kommet til Stortinget og på vei inn i salen hadde noen tatt dokumentmappen din og skrevet stygge meldinger, eller du hadde blitt dyttet og slått, eller når du sa noe, hadde alle bare ledd.

Det er ikke akseptabelt at mange barn opplever skoledagen sin på den måten. Mobbing ødelegger mange barns liv og framtid. For mange blir mobbet uten at noen griper inn. Det er lovpålagt for både skole og lærere å stoppe mobbing.

Arbeidsmiljøloven for elever slår fast at hvert enkelt barn har rett til et godt arbeidsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring.

Tallene fra Elevundersøkelsen 2009 viser at mobbingen går noe ned. I 2008 sa 24 pst. at de hadde blitt mobbet en sjelden gang eller mer de siste månedene, mens 23,6 pst. svarte dette i 2009. Vi er på riktig vei, men det går for sakte nedover. Jobbingen mot mobbing må intensiveres.

I den vedtatte lærerutdanningen vil det bli innført at alle lærerstudentene skal få kompetanse på å avdekke og motarbeide mobbing i skolen. Temaet for nasjonalt tilsyn i 2010 skal være knyttet til regelverket i opplæringsloven om det psykososiale skolemiljøet.

Det å jobbe systematisk og daglig for å bekjempe mobbing er viktig. Det første manifestet mot mobbing ble undertegnet i 2002. Arbeidet ble videreført med et nytt manifest mot mobbing, som ble undertegnet nå i år. I manifestet står det at både foreldre, skoleeiere, lærere og regjering forplikter seg til å videreføre og styrke arbeidet mot mobbing. Loven gir skolen plikt til raskt å handle når man får henvendelser fra elever eller foreldre om at opplæringsmiljøet ikke er som det skal være. Det kan også klages dersom skolen ikke tar stilling i saken.

Foreldremedvirkning, på lik linje med elevmedvirkning, er viktig i arbeidet for å sikre elevene et godt skolemiljø. Det skal ved alle skolene være opprettet skolemiljøutvalg der foreldre og elever i dag skal være i flertall.

Forslagene fra Fremskrittspartiet innebærer en problematisering rundt det å kunne utvise elever fra skolen. Jeg vil understreke at det er adgang til å bortvise elever både i grunnskolen og i videregående opplæring – både timer og resten av dagen – og i videregående opplæring kan bortvisning skje i inntil fem dager, i alvorlige tilfeller også for resten av skoleåret.

Alle medlemmene i komiteen, unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at tvangsflytting av elever ikke er det beste løsningsalternativet for å bekjempe mobbing.

I årets statsbudsjett har det rød-grønne flertallet fordoblet pengesummen som brukes på mobbeprogrammer. Det er viktig. Forskning og undersøkelser av skoler som har tilknyttet seg forskningsbaserte helhetlige opplæringsprogrammer som PALS, Respekt og LP-modellen, har veldig gode resultater med å få ned mobbing i skolen.

Jeg var for noen uker siden på besøk på Smestad skole i Oslo, der den siste elevundersøkelsen på skolen viser at det ikke er noen elever som blir mobbet. En kan aldri være sikker, men de har jobbet systematisk med programmet Respekt, hvor lærere, rektor og foreldre har jobbet systematisk og godt sammen. De har nulltoleranse overfor mobbing. Respekt er et verdibasert holdningsprogram.

I innstillingen tilrår en enstemmig komité følgende vedtak:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til hvordan det på best mulig måte kan innføres antimobbeprogram eller en handlingsplan mot mobbing ved alle skoler.»

I innstillingen fremmes det en rekke forslag. De ulike forslagene får forslagstillerne ta til orde for.

Men kort til forslag nr. 1, som jeg ser på som å slå inn åpne dører. For det første har Utdanningsdirektoratet fått i oppdrag å utarbeide et program for inkluderende lærings- og oppvekstmiljø for å hjelpe til med å styrke skolenes innsats mot mobbing, og de skal gi veiledning i hvordan regelverket skal forstås og følges opp ved den enkelte skole. I Manifest mot mobbing jobber de med de problemstillingene som forslaget tar opp. Jeg vil også anbefale opposisjonen å se på Kjetil og Kjartan-videoene som er laget i kampen mot mobbing.

Når det gjelder elevombud, viser komiteen i sin innstilling til at i Manifest mot mobbing 2009–2010 er ett av de konkrete tiltakene at det skal innhentes erfaringer med uavhengige kontrollutvalg og ombud for elever i Norge og de nordiske land, for å vurdere om det bør opprettes et sentralt elevombud. Komiteen sier sågar at man er positiv til opprettelsen av et elevombud.

Helt til slutt vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Gorm Kjernli (A) [21:02:50]: Jeg skal ikke tilføye mye til saksordførerens beskrivende og gode innlegg.

Også jeg er glad for at det er bred enighet i denne salen om å ta kampen mot mobbing i skolen på alvor. Mobbing er et problem som er for viktig til at vi skal redusere det til å diskutere prosenter eller promiller opp eller ned når det gjelder elever som utsettes for mobbing. Det hjelper ikke dem som blir utsatt for mobbing, at det er litt færre som utsettes for det.

Bondevik II-regjeringen avskaffet ikke mobbing med sin nullvisjon, men satte det på dagsordenen. Det var viktig med hensyn til å redusere mobbing. Denne regjeringen har fulgt opp med et nytt manifest, og i år kom det også mer penger til mobbeprogrammer. For å bekjempe mobbing i skolen er det viktig at vi som politikere står samlet bak antimobbearbeidet. Det viser vi også i denne saken, bl.a. ved at komiteen sier at den ønsker et antimobbeprogram eller en handlingsplan mot mobbing på alle skoler.

Dagens opplæringslov og skolereglementene som man har rundt omkring på de ulike skolene, kan brukes i kampen mot mobbing. Mobbing er ikke akseptabel oppførsel, og det må slås ned på.

Men så er spørsmålet tvangsflytting av mobbere, som er et forslag som Fremskrittspartiet står alene om. Det er ingen enkel løsning på mobbeproblematikken. Mange tiltak må settes i verk. Å tvangsflytte mobberne kan bety å flytte utfordringen, det betyr ikke å løse den.

Så kan jeg ikke unngå å kommentere én ting fra innstillingen. Jeg mener medlemmene fra Fremskrittspartiet gjør et overtramp. På side 3 i innstillingen skriver de at de mener

«det er uakseptabelt at offentlige myndigheter legger forholdene til rette for at mobberne skal kunne fortsette sitt virke upåvirket av den alvorlige situasjon de utsetter sine medmennesker for».

En slik påstand om at offentlige myndigheter nærmest legger til rette for mobbing, finner jeg svært utidig fra et parti som jeg tar på alvor.

Til slutt: Vi har alle et ansvar for å fortsette kampen mot mobbing i skolen. Det er mest ødeleggende for den enkelte, men det er også ødeleggende for skolemiljøet. Og selv om det er ulike forslag i denne saken, er jeg glad for at både tidligere og nåværende regjeringer tar dette alvorlig og ønsker å gjøre noe med det.

Anders Anundsen (FrP) [21:05:40]: Flere tusen elever gruer seg hver dag til å gå på skolen. Det er en svært alvorlig situasjon. Til tross for periodisk politisk fokusering tyder mye på at utviklingen igjen er i ferd med å gå feil vei – selv om man i den siste undersøkelsen kan se en nedgang på 0,4 pst.

Mobbing skjer først og fremst fordi vi lar det skje. Konsekvensene av mobbing er i noen tilfeller så grusomme at ord ikke kan forklare det. Våre barn, med en solrik fremtid foran seg, kan bli ødelagt av andre barn fordi vi voksne ikke klarer å sette grenser, følge med og følge opp. Foreldre har et åpenbart ansvar for å svare noe annet enn at min sønn kunne aldri gjøre noe slikt, og læreren har et åpenbart ansvar for å se det som skjer, og ikke lukke øynene av bekvemmelighetsgrunner. Rektor skal ha innført nulltoleranse for enhver form for mobbing og sikre at det blir fulgt opp i alle klasserom og i alle friminutt. Kommunen skal stå på offerets side, ikke på overgriperens. Det er ikke tilfellet i dag. Derfor står Fremskrittspartiet fast på den merknaden som representanten Kjernli lot seg provosere av.

Det er viktig å ha et sterkt politisk trykk på tiltak for å redusere mobbing. Tydelig kommunikasjon, konsekvent håndheving av ordensreglement, informasjonstiltak, rollespill og foreldremedvirkning er virkningsfullt ved de skolene som benytter seg av dette. I tillegg mener Fremskrittspartiet at det må bli mulig å plassere ansvar og konsekvenser for mobbing på mobberen. I de tilfellene mobbingen blir så alvorlig at en må bytte skole for å få den til å opphøre, er det alltid mobbeofferet som flyttes. Aldri flytter man på den som skaper problemet, men en tvinger offeret til å kutte båndene til sine venner på nærskolen og starte på et nytt sted. Det er på grensen til å skyve ansvaret fra mobberen og over på offeret.

Derfor vil Fremskrittspartiet åpne for at man i ekstreme tilfeller skal kunne flytte mobberen fra skolen, og ikke offeret. Det vil i seg selv være forbyggende fordi mobberen plutselig løper risikoen, og ikke offeret. Samtidig er dette et moralsk spørsmål: Kan vi som storsamfunn akseptere at vårt mislykkede forsøk på å hindre mobbing skal påføre mobbeofferet ytterligere belastning, mens mobberen står i hjørnet og flirer? Fremskrittspartiet sier nei.

Ofte opplever de som blir mobbet, at de ikke får støtte fra egen lærer eller skole, og at kampen for en verdig tilværelse på skolen er helt håpløs. Derfor vil Fremskrittspartiet opprette et eget elevombud som også skal ha til oppgave å stå på mobbeofferets side for å sikre denne elevens rettigheter og interesser. Å vite at en kan henvende seg til noen utenfor skolen for å få hjelp og støtte, er et viktig tiltak. Kristelig Folkeparti foreslår i saken et eget mobbeombud for hvert fylke. Fremskrittspartiets forslag utelukker ikke en slik praktisering av ombudsordningen, men vi har funnet at den bør være av nasjonal karakter for å sikre best mulig kompetanse i slike situasjoner. Intensjonene i forslaget fra Kristelig Folkeparti er naturligvis svært gode og tilsvarer Fremskrittspartiets intensjoner på en veldig god måte.

I arbeidet med dette forslaget spurte jeg min eldste sønn om hva han mente kunne være gode tiltak for å bekjempe mobbing. Han bidrog godt til forslaget, og jeg er glad for de innspillene han kom med, som resulterte i det som i innstillingen er forslag nr. 1, og jeg er glad for at det får støtte fra en samlet opposisjon. I forslaget ber vi Regjeringen om å iverksette bedre informasjonstiltak overfor skoleeiere om hvordan mobbing bedre kan bekjempes gjennom konsekvent håndheving av ordensreglement og tiltak for bevisstgjøring, både ved skuespill/rollespill, bedre informasjon og foreldremedvirkning. Jeg er skuffet over at regjeringspartiene ikke kunne strekke seg til å støtte det forslaget. Selv om de hevder at det er som å slå inn åpne dører – noe som tydeligvis er blitt Regjeringens nye favorittbegrep – er økt informasjonstiltak et av de tiltakene som er viktige, og som alle partier i denne sal burde signalisere tydelig at de står sammen om. Jeg tillater meg derfor å anmode regjeringspartiene og statsråden om å vurdere på nytt om de kan være med på å støtte opp om forslag nr. 1.

Til sist vil jeg kort si noen ord om mulighetene de som mobbes til sykdom, har for å få erstatning. Det er i realiteten forsvinnende små sjanser. De sakene vi har hatt i rettsapparatet, har i stor grad endt svært dårlig for de skadelidende. Derfor mener Fremskrittspartiet at en bør se nærmere på muligheten for å gi erstatning til dem som opplever å få sin helse ødelagt på grunn av langvarig og psykisk terror og mobbing i skolen, og gjøre den reell. I en slik vurdering bør det ses nærmere på om en kan etablere et objektivt erstatningsansvar for skoleeier når det påvises at det har skjedd alvorlig mobbing på skolen. Jeg sier ikke med det at Fremskrittspartiet har konkludert med at det bør være et slikt objektivt ansvar, men det bør inngå i en vurdering fra departementets side. Jeg registrerer med en viss sorg at vi blir stående alene om dette.

Kort oppsummert har jeg lyst til å berømme tidligere statsminister Bondevik for å sette mobbing på dagsordenen. Dessverre ser det ut til at det er vanskelig å holde et varig og hardt politisk press på dette spørsmålet. Det viser denne saken. Med det vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet står sammen med andre og alene om i innstillingen.

Presidenten: Representanten Anders Anundsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Gunnar Gundersen (H) [21:11:05]: Som vel alle talere har vært inne på, er mobbingen en helt uakseptabel oppførsel og en tragedie for den som utsettes for det. Men jeg vil også påstå at det er en tragedie for skolemiljøet, for det vil nødvendigvis gjenspeile et nokså dårlig skolemiljø. Dette dreier seg om å ha beredskap, om å ha fokus, men det dreier seg også om å ha en god skoleledelse og en god klasseledelse. Jeg tror kanskje det er der mye av utfordringen ligger.

Vi er på «riktig vei», skriver flertallet i innstillingen. Jeg vil vel egentlig påstå at det var Bondevik II-regjeringen som var på rett vei. Da gikk mobbingen ganske kraftig ned i skolen, siden har den økt dramatisk. Senter for atferdsforskning sine tall viser det ganske klart. I 2008 var det 28 000 elever som ble mobbet hver dag i 5. til 10. trinn. Det var en oppgang på 10 500 elever fra 2004. Mobbingen hadde økt med 44 pst. på ungdomstrinnet, og elever som selv mobber, øker også kraftig. Her er det noen skikkelige utfordringer. Det er vel som VG skrev tidligere i år, at det har vært en fullstendig mangel på fokus på denne utfordringen så langt i perioden. Jeg registrerer at man nå har fått satt litt fart på enkelte tiltak, men det har vært mangel på fokus.

Mobbing er en stor utfordring for skolen. Den skjer ofte veldig sofistikert, og en har nye metoder – en har mobiler og andre teknologiske løsninger som gjør at mobbing blir ganske usynlig. Metodene jenter og gutter bruker i mobbing, skiller seg ganske kraftig fra hverandre. Vi ser også at mange lærere og kanskje skoleledere har en tendens til å stille seg på mobberens side, i alle fall før man oppdager at det dreier seg om mobbing. Her er det noen mekanismer som skaper ganske store utfordringer for skolen. Når det er sagt, vil jeg si at jeg tror ikke tvangsflytting er løsningen, men jeg ser samtidig at det kan komme til å tvinge seg fram et krav om at man ikke kan la mobbeofferet bli den som taper i alle sammenhenger. Jeg er veldig enig med forslagsstillerne i at her er det en kjempeutfordring. Men jeg tror ikke at det å tvangsflytte noen løser noen utfordring, men det gjelder å rette et helt annet fokus på utfordringen enn det som er gjort så langt. Jeg tror jeg vil si det så klart: Graden av mobbing på en skole avspeiler kompetansen til skoleleder og klasseleder. Når man ser på tallene fra Senter for atferdsforskning, ser vi at vi faktisk har en skikkelig utfordring å ta tak i her i skolen. Vi kan ikke unngå å finne løsninger på den, for det er altfor mange som lider under dette daglig.

Dagrun Eriksen (KrF) [21:14:26]: Fremskrittspartiet tar i denne saken opp et veldig viktig tema. Det er ikke tvil om at det å bli mobbet kan sette varige spor. Seks av ti barn og unge som i dag blir henvist til barnepsykiatriske institusjoner, forteller at de har vært utsatt for mobbing. Flere tusen elever går til skolen hver dag med en vond følelse. De vet at de skal møte en ny dag hvor det er plaging, fornedring og trakassering, og hvor man risikerer å bli både utstøtt og ensom. Mange bruker hele livet sitt til å bearbeide vonde opplevelser fra disse barne- og ungdomsårene.

I 2002 startet Bondevik II-regjeringen Manifest mot mobbing og lanserte sin nullvisjon. Bakgrunnen var at vi så en økende forekomst av mobbing i norske skoler, og det sterke mediefokuset med mange sterke historier var med og bidrog til å gjøre dette kjent. Både Kong Harald og daværende statsminister Bondevik holdt nyttårstale om mobbing, og skoler ble tilbudt de antimobbeprogrammene som hadde dokumentert effekt. Det var mange den gang som var uenig i det å lansere en nullvisjon, fordi de mente det var urealistisk. Men det sterke fokuset og de ambisiøse målene som den gang ble satt, gav resultater.

Mens mobbingen økte med gjennomsnittlig 10 pst. i året i perioden 1995–2001, var mobbingen i 2004 redusert med 30 pst.

Dessverre ser vi at det trykket og fokuset har forsvunnet de senere årene, og at antallet som blir mobbet, igjen har gått opp. Til tross for at tallene for 2008 viser en svak nedgang, har utviklingen totalt gått gal vei siden 2005. Jeg skal ikke repetere tallene som Gundersen viste til fra Senter for atferdsforskning, men det betyr at 7,5 pst. av alle elevene i disse årsklassene opplever mobbing.

Dette viser at kampen mot mobbing må føres hele tiden. I denne saken nytter det ikke med et hvileskjær.

Derfor er vi glad for at Regjeringen og en samlet komité støtter forslaget til vedtak om å be Regjeringen utarbeide forslag til hvordan det på best mulig måte kan innføres antimobbeprogram eller en handlingsplan mot mobbing ved alle skoler. For å unngå mobbing trengs det tydelige voksne, engasjerte lærere og politikere, og ikke minst medelever som bryr seg. Mobbeproblemer må først og fremst gripes fatt i lokalt i samspill mellom elever, foreldre og skole. Verdibevisste barn og ungdommer er det beste utgangspunkt for en mobbefri skoledag.

Det er dessverre altfor mange tilfeller der elev og foreldre ikke opplever at skolen i tilstrekkelig grad griper fatt i problemene eller er i stand til å finne en løsning når de opplever at et av deres barn er blitt mobbet. Jeg er opptatt av at disse familiene skal slippe å føre en kamp mot systemet, i tillegg til de utfordringene de allerede har. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti å innføre et mobbeombud i hvert fylke. Mobbeombudet skal både være elevens og foreldrenes talerør, og en ressurs i den løpende innsatsen mot mobbing i skolen. De vil også være en utrolig hjelp når problemet blir så stort at man ikke klarer å løse det lokalt.

I Sverige har de et eget barne- og elevombud som hjelper mobbede å nå fram i rettssystemet, og som pålegger kommunene å betale erstatning hvis det viser seg at de har forsømt seg. Nekter kommunene å akseptere kravet, blir det rettssak, hvor det er ombudet som representerer eleven og står for de eventuelle saksomkostningene. Dermed blir det klart for skolene at det får konsekvenser ikke å følge opp det som står i skoleloven om elevens rett til et trygt og stimulerende skolemiljø, fritt for mobbing.

Jeg tror på at det er mulig å få til en holdningsendring uten at vi dermed er kvitt alle problemer. Vi trenger nå en dyp mobilisering igjen av holdninger basert på at vi har bestemt oss for at vi ikke vil ha mobbing i skolen.

Når det gjelder tvangsflytting av elever, kunne det i Anundsens innlegg høres ut som at mobbing alltid er mellom én og én person – én mobber og ett mobbeoffer. Det er ofte slik i disse sakene at en har utviklet et helt miljø, og det vil være vanskelig å finne ut hvem det er som skal flyttes og ikke flyttes. Men én ting vil jeg takke Fremskrittspartiet for, og det er at de fokuserer på saken, for det må være et klart og tydelig signal at løsningen ikke skal være at det er mobbeofferet som skal flytte i disse sakene. Man trenger ikke den ekstra belastningen i en allerede vanskelig sak.

Jeg tar opp forslag nr. 5, som Kristelig Folkeparti står alene om.

Presidenten: Representanten Dagrun Eriksen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Odd Einar Dørum (V) [21:19:47]: Jeg tok ordet bare for å reflektere over to forhold.

Saksordføreren sa at forslag nr. 1 var «som å slå inn åpne dører». Ja, det ville vært veldig hyggelig hvis det hadde vært så enkelt. Da kunne vi jo ved et vedtak her i denne salen ha løst det vi står overfor, men det kan vi jo ikke. Alle som er på denne talerstolen, vet jo at dette er noe som må gjøres om igjen og om igjen. Jeg synes mange har vært inne på det helt sentrale – å stille krav til skoleledelse og lærere, stille krav til foreldre, og å stille krav til et miljø. Det jeg oppfatter som skjer i kveld, er at hele Stortinget også på dette området, som på andre områder som f.eks. i kampen mot vold i nære relasjoner, står sammen og holder trykket oppe.

Det andre er at jeg gjennom årene ofte har slåss for mange ombud. Men etter hvert har jeg begynt å være tvilende til ombudstanken, for det har begynt å bli en måte å ta bort ansvaret fra dem som skal ha ansvaret. Skoleeiere har ansvar, og det bekymrer meg faktisk at vi i så liten grad har debatt om innholdet i skolen – jeg vet at vi har en sak senere i kveld som kommer til å gjøre noe med det. Det bekymrer meg. Det er klart at hadde vi hatt en levende debatt om innholdet i skolen fast på dagsordenen i kommunestyrer, er det ikke noen tvil om at det ville vært trykk på både skolens faglige innhold og det temaet vi har felles her i kveld, fordi vi alle sammen er opptatt av det. For min del har jeg mer tro på den metoden. Skal det være noe i tillegg, får det være å bruke de elevombudene som vi har. Vi har jo det i alle fylker, unntatt fire, slik som vi har skrevet i en fellesmerknad fra Høyre og Venstre. Det er tilnærmingen.

Men å ha en levende debatt om innholdet i skolen ville være med på å holde trykket oppe. Jeg oppfatter at vi senere vil komme tilbake til forslag som nettopp gjør noe med akkurat det.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [21:22:00]: Lat meg berre føye til eit par kommentarar først, og det eine gjeld taldiskusjonen.

Det er jo ofte slik at dei fleste av oss kan kome til å vere selektive med omsyn til kva tal ein presenterer. Det er ulike undersøkingar der ein prøver å måle omfanget av mobbing, og ei som det har vorte referert til her fleire gonger, er ei undersøking som Senter for atferdsforsking gjorde i 2008, og som ein samanlikna med ei tilsvarande undersøking frå 2004. Ho viste ein klar oppgang i mobbinga.

Stortinget har sjølv vedteke igangsetjinga av eit kvalitetsutviklingssystem innafor skulen. Ein del av det er ei elevundersøking, der elevar svarar på ein del spørsmål, bl.a. ei ganske omfattande kartlegging når det gjeld utviklinga av mobbing, der vi har samanliknbare tal på ei rekkje størrelsar frå 2005 og årleg fram til dei siste tala som kom for ganske kort tid sidan. Der er det ganske små utviklingstrekk. Det har vorte nemnt her at det har vore ein bitte liten nedgang det siste året. Det som ikkje har vore nemnt, er at når vi ser på tala, viser det seg at det er ein liten nedgang i mobbinga frå 2005 til 2008, og at vi no ligg noko under det.

Men så må eg leggje til at endringane kvart einaste år er ganske små. Det er på ingen måte grunn til å vere fornøgd med dei tala. Men det er altså det faktiske biletet når vi måler det på den årlege, mest omfattande og systematiske måten, som vi sjølve har vedteke skal vere grunnlaget for diskusjonen lokalt og nasjonalt gjennom kvalitetsutviklingssystemet.

Så er mi oppfatning, til liks med det som representanten Eriksen og andre har vore inne på her, at det var svært viktig at dåverande statsminister Bondevik – og Kongen, for den sakas skuld, det same året – tok initiativ til å få ein omfattande samfunnsdebatt og innsats mot mobbing. Eg trur det faktisk spelte ei stor rolle for å setje det spørsmålet på dagsordenen, og det betydde veldig mykje for svært mange menneske. Eg er òg av den oppfatning at det var heilt riktig at ein lanserte nullvisjonen. Nokre spørsmål av den typen er vanskelege å stille anna enn som ein visjon, at ein skal kvitte seg med det, anten det gjeld å avskaffe fattigdom eller å ha ein nullvisjon om mobbing. Så må ein heller leve med at det gir mange stunder fram til ein når det målet, der ein ikkje kan seie at ein har kome heilt i mål.

Lat meg til slutt seie at eg synest sjølve debatten om dei enkelte forslaga har belyst dei på ein grei måte. Men eg merkar meg at ein samla komité ber Regjeringa utarbeide forslag til korleis ein på best mogleg måte kan innføre eit antimobbeprogram eller ein handlingsplan mot mobbing i alle skular. Det vil vi sjølvsagt følgje opp. Eg tek det som eit viktig signal om at alle dei verkemidla vi veit forskingsmessig har størst effekt og betyr mest, òg er viktige for eit samla storting.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.