Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Borghild Tenden til justisministeren, vil bli tatt opp av representanten Abid Q. Raja.

Abid Q. Raja (V) [11:46:48]: «Statsråden har tidligere vært positiv til å etablere et internasjonalt statsadvokatkontor i Norge. Et slikt kontor kan håndtere ulike saker hvor nordmenn er involvert i kriminalitet i utlandet.

Hva er framdriften i arbeidet med å etablere et slikt kontor for internasjonale saker i Norge?»

Statsråd Knut Storberget [11:47:19]: Jeg har vært opptatt av å utvikle det nordiske samarbeidet i straffesaksbehandlingen, særlig med vekt på å samordne etterforskningen av krigsforbrytelser. Vi er i en situasjon der norske borgere eller personer bosatt i Norge kan mistenkes for deltakelse i straffbare forhold i forbindelse med krigshandlinger i deres opprinnelige hjemland.

I en nordisk sammenheng er det etter min oppfatning gode muligheter for å skape mer effektive samarbeidsordninger for å løse saker med forgreininger over landegrensene. Å skape en felles nordisk påtaleenhet er det imidlertid for tida ikke enighet om innen Norden.

På oppdrag fra de nordiske utenriksministrene utredet Thorvald Stoltenberg det nordiske utenriks- og forsvarssamarbeidet. En rapport med anbefalinger ble lagt fram tidligere i år. En av hans anbefalinger var å etablere en etterforskningsenhet som kan samordne nordisk etterforskning av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser begått av personer som oppholder seg i de nordiske land. En slik enhet vil ikke ha overnasjonal myndighet.

Det er oppnådd enighet innen Norden om at man skal utrede spørsmålet videre. En utredning av aktuelle hovedspørsmål er laget av den norske riksadvokaten, og er sendt på høring til de øvrige nordiske land.

Jeg er av den oppfatning at et sterkere regionalt samarbeid på dette området etter hvert vil vokse fram. Etterforskning av krigsforbrytelser begått under fjerne himmelstrøk er ressurskrevende, samtidig er situasjonen at mistenkte personer og vitner fra de aktuelle konfliktområdene ofte er spredt rundt i Norden. En samordning av etterforskningen gir helt klart mulighet for betydelige gevinster. Dette handler bl.a. om internasjonal forgreiningskriminalitet og krigsforbrytelser. Vi har også diskutert i Norden samarbeid som går på menneskehandelsaker, etterforskning av overgrepsbilder på nett osv. Men det er forskjellige oppfatninger av hvor langt man skal gå i forhold til overnasjonalitet på dette området, og det er et stort lerret å bleke.

Så har jeg vært opptatt av at når norske statsborgere begår kriminelle handlinger i utlandet, kan det i noen sammenhenger også være såpass alvorlige straffbare handlinger at de kan være gjenstand for straffeforfølgelse på norsk jord. Jeg mener at det nasjonale statsadvokatembetet som er opprettet og er godt i gang, som også etterforsker alvorlige forbrytelser, men ikke minst den innsatsen som gjøres i Kripos og andre steder, er viktig for å kunne stå rustet også mot den typen kriminalitet.

Abid Q. Raja (V) [11:49:57]: Jeg takker justisministeren for svaret.

I går var det fakkeltog for Martine Vik Magnussen, som i fjor ble brutalt drept i England. Denne saken er en av mange hvor nordmenn kommer ut for kriminalitet i utlandet. Et statsadvokatembete for internasjonale saker kunne ha bistått i denne saken. Til et slikt embete kommer på plass, som jeg forstår justisministeren fremdeles ønsker, vil justisministeren ta Martine-saken opp med utenriksministeren slik at Norge kan utøve diplomatisk press overfor Jemen, så den mistenkte utleveres? Jeg vet at justisministeren også bryr seg om justis og rettferdighet. Vil justisministeren derfor også sjekke hvorfor Norge ikke har kontaktet generalkonsulatet i Jemen i denne saken, og be utenriksministeren om fortgang?

Statsråd Knut Storberget [11:50:44]: Nå beveger spørreren seg i realiteten inn på et annet område. Hovedspørsmålet dreier seg altså om norske borgere som begår straffbare handlinger i utlandet.

Når det gjelder den saken det her pekes på, gjelder den, slik jeg har forstått det, en utenlandsk borger som har rammet en norsk familie på det mest brutale. Der står vi overfor noe av dilemmaene i internasjonal strafferett, som er at Norge kan ikke påberope seg myndighet i utenlandske straffesaker, og vi kan ikke instruere andre lands strafferettssystemer henimot hva vi skulle ønske.

Men det er ingen tvil om at det er dialog i Regjeringa, også mellom meg og utenriksministeren, om den angjeldende saken. Jeg må vise til de svar som utenriksministeren har gitt om det påvirkningsarbeidet som er gjort i den angjeldende saken, og vi må alle håpe at dette vil bære frukter.

Abid Q. Raja (V) [11:51:43]: Hvis utenriksministeren hadde lest spørsmålet, ville han ha sett at det handler om saker der nordmenn er involvert i kriminalitet i utlandet. Debatten i 2006 som frambrakte utspillet fra justisministeren i Aftenposten, dreide seg om to saker hvor personer hadde omkommet i Pakistan, og om å ha et statsadvokatembete som skulle ta seg av nettopp de sakene hvor nordmenn kommer ut for kriminalitet – enten begår kriminalitet eller blir begått kriminalitet mot. Disse sakene er «Lille Røkke»-saken, drosjesvindleren som har gått og gjemt seg i Pakistan, Bolivia-saken, Kongo-saken og en rekke andre saker i Pakistan.

Jeg vil da driste meg til å stille spørsmålet om justisministeren synes det er akseptabelt at folk til dels unndrar seg straffeforfølgning ved å gjemme seg i utlandet. Og hva synes justisministeren om at norske myndigheter bistår ulikt i saker vedrørende nordmenn i utlandet? Kongo-saken, Martine-saken og saker i Pakistan er eksempler på det. Vil justisministeren ta tverrfaglige skritt for å få på plass et arbeid med felles retningslinjer i utenlandssaker?

Statsråd Knut Storberget [11:52:45]: La det ikke herske noen tvil om at justisministeren – han som står her – syns det er helt uakseptabelt at folk unndrar seg straffbare handlinger, uansett hvor i verden man gjør det. Men det betyr ikke at vi har makt og myndighet til å kunne bruke tvangsmidler, slik vi bruker på norsk jord når vi etterforsker saker. Det er et av dilemmaene i – jeg holdt på å si – den globale tidsalder. En av de store utfordringene på dette feltet er jo å søke enighet med andre land og i internasjonale organisasjoner, slik at vi får mulighet til å drive straffeforfølgelse også i et internasjonalt samfunn. Men det avgjør ikke Norge alene. Det er derfor jeg mener det er viktig at vi er til stede i de organer vi kan være i Europa, men også i en global sammenheng. Dette betyr ikke at våre institusjoner, enten det er Kripos eller det særskilte statsadvokatembete, eller for den saks skyld riksadvokaten, ikke bryr seg om denne typen straffbare handlinger. Jeg mener innsatsen må legges inn i de etablerte institusjoner vi har.