Trond Helleland (H) [12:05:21]: Det finnes et stort utviklingspotensial i migrasjonen. Europa – og Norge – trenger en arbeidskraftreserve. Mennesker kommer hit med kunnskaper og kompetanse, samtidig som de fører ressurser tilbake til hjemlandet. Frivillig migrasjon skaper positive drivkrefter. Migrasjonspolitikk, handelspolitikk, utviklingspolitikk og bistandspolitikk kan ses i en positiv sammenheng.
Frivillig migrasjon og utvikling henger sammen, og både opprinnelsesland og mottakerland vil i de fleste tilfellene være økonomisk tjent med kontrollert migrasjon. Blant unntakene er faren for tap av kompetanse som de fattige landene sårt trenger selv.
Globaliseringen og den økende åpenheten i verden stiller oss overfor stadig nye utfordringer. Nye kulturer kommer tett innpå oss, og vår egen kultur utfordres. Mye er berikende, noe er krevende, og noe er uakseptabelt.
Mye av migrasjonen i verden er utenfor kontroll, og for Europa har migrasjonsstrømmene blitt en hovedutfordring. Vi kan bruke situasjonen i Norge som et eksempel. Asylstrømmen har økt fra 5 500 til 18 500 bare de siste fire årene. Svært mange av asylsøkerne har grunnløse søknader. Folk risikerer alt de eier og har i et forsøk på å komme til Norge, og ender opp med avslag. Mange livnærer seg på menneskehandel, og mindreårige barn sendes verden rundt mens de utsettes for de største, og ofte umenneskelige, prøvelser underveis. Kostnadene er store både for den enkelte og for samfunnet som helhet.
Til tross for reglene i EUs statusdirektiv og andre forsøk på harmonisering er det fortsatt store forskjeller mellom landene i Europa på flere områder innen asylpolitikken. Visumregler eller sikring av flyktningers rettigheter kan framstå som eksempler på dette.
Selv om Norge står utenfor EU, har vi på en rekke områder et formelt samarbeid med EU om asylpolitikken. På andre områder har vi et indirekte samarbeid. Samarbeidet gjør Norge medansvarlig for den politikken som utformes, men det gir oss også muligheter til å være premissleverandør og pådriver.
Vi har lenge vært klar over at EU innen 2010 skal ha arbeidet med et felles europeisk asylsystem endelig på plass. Saker har vært ute på høring, og det har vært mulig å komme med innspill, endringer og forbedringer.
Høyre har vært opptatt av at Norge skulle benytte både de formelle og de uformelle kanalene for å være med og utforme en felles europeisk politikk på asylområdet. Dette var også noe av bakgrunnen for vårt representantforslag høsten 2007, som Stortinget sluttet seg til.
Med det svenske formannskapet har Norges tilgang til Europas beslutningstakere vært bedre enn på svært lenge. Jeg håper Norge har benyttet seg av denne muligheten.
Hvert femte år oppdaterer EU sin femårsplan for politi- og tollsamarbeid, asyl- og migrasjonssamarbeid, strafferettslige og sivilrettslige samarbeid, for å nevne noe. Tampere-programmet ble etterfulgt av Haag-programmet, og nå er det Stockholm-programmet som står for tur. Hensikten er å bedre samarbeidet om å bekjempe kriminalitet og harmonisere asyl- og migrasjonspolitikken i Europa. Forsvarerne av programmet mener at det er modig og ambisiøst, og at den enkelte borgers og innvandrers rettssikkerhet øker fordi reglene skal bli tydeligere og mer rettferdige. I tillegg mener de at samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse gjør Europa tryggere.
Kritikerne av programmet mener på sin side at prisen som betales for økt trygghet, er økt overvåking av borgerne og høyere terskler for dem som søker seg en nødhavn. Enkelte røster har også ment at det ikke er tilstrekkelig fokus på å bekjempe illegal innvandring og på å sikre at innvandring til Europa skjer i overensstemmelse med medlemslands ønsker og behov. Jeg ser fram til å høre justisministerens refleksjoner og betraktninger rundt dette.
Jeg håper diskusjonen i dag vil handle om de europeiske landenes gjensidige påvirkning og avhengighet innenfor dette området, hvordan utfordringene som oppstår som et resultat av dette, kan løses i fellesskap, hvordan den nye politikken i Europa vil påvirke Norge, men ikke minst hvordan justisministeren ser for seg at vi skal forholde oss til det.
EU er bokstavelig talt helt i sluttfasen av behandlingen av Stockholm-programmet. I Ministerrådet ble det denne uken, 1. desember, oppnådd enighet om substansen i programmet. Neste uke, 10.–11. desember, skal Stockholm-programmet behandles av stats- og regjeringssjefene. Mye tyder på at programmet går gjennom også her.
Hvis programmet blir vedtatt og gjennomført, går EU inn i en ny fase som den enkelte EU-borger vil merke – alt fra felles regler innen det sivilrettslige området til et felles asyl- og innvandringssystem og til et mer tverrfaglig politisamarbeid og bekjempelse av terror.
Når det gjelder innvandrings- og immigrasjonspolitikken, som jeg har hatt som utgangspunkt for denne interpellasjonen, er det enighet om at EU trenger en fleksibel innvandringspolitikk for å møte framtidens behov for arbeidskraft. Mange mener f.eks. at Stockholm-programmet legger større vekt på lovlig innvandring enn det en tidligere har sett. Det skyldes nok også at EU har behov for arbeidskraft på flere områder, og at det er stor konkurranse mellom vestlige land om å tiltrekke seg høyt utdannede innvandrere. I dag er det f.eks. slik at ca. 5 pst. av dem med høy utdannelse fra Afrika velger å reise til Europa, mens 95 pst. velger USA. Det er et reelt behov for en mer fleksibel politikk som i større grad tar høyde for arbeidslivets behov. Det har vi også flere eksempler på i Norge.
Men det er også enighet om at den ulovlige innvandringen må bekjempes – selv om noen mener at man burde ha gått lenger – og det er enighet om at det er et stort behov for mer solidaritet og byrdefordeling mellom medlemslandene. På grunn av sin geografiske beliggenhet bærer f.eks. et av Europas fattigere land, Hellas, en uforholdsmessig stor del av byrdene for asyltilstrømmingen i Europa sammenlignet med andre land.
Felles regler er selvsagt ingen garanti for at de implementeres likt. Kommisjonen har derfor – så langt jeg forstår – foreslått det de kaller treningsmoduler, som vil bli obligatorisk for alle nasjonale asylmyndigheter, og at det skal være langt strengere kontroll med hvordan landene anvender reglene. Dette skal også etterfølges av en evaluering av praksis. Dersom dette vil påvirke Norge som tredjeland, vil jeg gjerne at justisministeren kommenterer det.
Det nye med Stockholm-programmet vil derfor være at justispolitikken blir til et mer integrert samarbeidsområde på linje med andre politikkområder i EU. EUs arbeid er derfor omfattende og viktig, og får konsekvenser også for Norge.
Som justisministeren er kjent med, etterlyste Høyre allerede i sesjonen 2007–2008 en stortingsmelding om norsk asyl- og innvandringspolitikk i europeisk perspektiv. Denne stortingsmeldingen er fortsatt ikke kommet, men jeg registrerer at den er varslet i løpet av 2010, dvs. mer enn to år etter initiativet fra Høyre.
I Europautvalgets møte 23. januar i år, hvor også justisministeren var til stede, etterlyste Elisabeth Aspaker fra Høyre hva Norges posisjon i arbeidet med Stockholm-programmet har vært og hvilke konkrete initiativ Norge har tatt. Spørsmålet ble ikke besvart den gang, og jeg antar at det kan skyldes at Norges engasjement og innspill kanskje ikke har vært så mange som vi kunne ha håpet.
Så vidt jeg har registrert, sendte Regjeringen sine innspill i oktober – dvs. i arbeidets absolutt siste fase. Om jeg har lest disse korrekt, var det primære fokus et forsøk på å få forståelse for Norges posisjon som EØS- og Schengen-medlem, men de inneholdt få substansielle politiske innspill og forslag.
For selv om Stockholm-programmet på mange måter også kan betraktes som programerklæringer, ser det imidlertid også ut til at EU nå er opptatt av å få til konkrete tiltak og handling. Stockholm-programmet synes å være et resultat av en modningsprosess innenfor et område hvor EU har fått mye erfaring og kunnskap. Denne modningsprosessen har også vært nødvendig og viktig, nettopp fordi programmet omhandler et stort og til dels kontroversielt politikkområde som er viktig for Norge.
På mange måter er det en erkjennelse i Europa av at vi sitter i samme båt. Praksis i ett land kan få til dels store konsekvenser for et annet land. Dette merker i høyeste grad Norge. Når f.eks. Sverige og/eller Danmark strammer inn sin asylpolitikk, ja, så øker også tilstrømmingen til Norge. Løsningene må derfor søkes i fellesskap.
Norge er direkte berørt av EUs migrasjonspolitikk, og vi må derfor være opptatt av det som skjer i EU og påpasselig med å delta på de arenaene der det er viktig for oss å være til stede.
Jeg imøteser derfor å høre mer om hvilke konkrete innspill Norge har spilt inn, og hvilke innspill Regjeringen vil spille inn når den europeiske handlingsplanen skal utarbeides i 2010.
Statsråd Knut Storberget [12:14:20]: La meg aller først få lov til å takke interpellanten for interpellasjonen. Jeg mener også at dette er spørsmål som vi burde diskutere oftere. Det bidrar til å sette migrasjonspolitikken i et bredere lys – slik interpellanten gjorde i sitt innlegg ved å brette ut hele innholdet i migrasjonspolitikken og også de mulighetene vi har for å kunne sette i verk den politikken som vi faktisk ønsker oss. Det må jo være et håp at vi nettopp kan diskutere det som er mulig, og det som faktisk gir effekt, i større grad framover når det gjelder både asylpolitikken og migrasjonspolitikken som sådan. Jeg vil tilføye – som interpellanten også var inne på – at det gjelder også muligheten for å diskutere overordnede justispolitiske spørsmål, for disse spørsmålene henger sammen.
EUs femårsprogram på justis- og innenriksområdet, det såkalte Stockholm-programmet, ventes å bli vedtatt av EU på toppmøtet 10.–11. desember i år, som interpellanten var inne på. Det er fortsatt slik at Regjeringa skal føre en aktiv europa-politikk og arbeide målrettet for å ivareta norske interesser overfor EU.
Norge er tjent med å være en del av det utvidete reisefrihetsområdet i Europa gjennom vår tilknytning til Schengensamarbeidet. Det innebærer at vi har yttergrense felles med EU-landene, bl.a. ved Middelhavet. Båttrafikken av migranter over Middelhavet, menneskehandel, høye asylankomsttall, de mange enslige mindreårige asylsøkerne, og mottakssituasjonen – jeg understreker det – for asylsøkere i enkelte land synliggjør at Europa står overfor utfordringer som bare kan løses gjennom et velutviklet europeisk samarbeid. Jeg har endog sagt at jeg mener at en av de største mulighetene vi har, og en av de største utfordringene vi har – særlig siden jeg overtok dette feltet – har vi på den europeiske arenaen. Jeg ønsker at Norge skal være en aktiv bidragsyter for å løse utfordringene knyttet til innvandring til Europa, samtidig med at vi holder de humanitære prinsippene i hevd.
Jeg er glad for at den svenske regjeringa har ønsket å engasjere så vel land som ikke er EU-medlemmer, som internasjonale organisasjoner og europeiske frivillige organisasjoner, i en veldig åpen prosess omkring utformingen av det nye handlingsprogrammet. Fra norsk side har vi, bl.a. gjennom det gode nordiske samarbeidet, hatt anledning til å utveksle synspunkter omkring handlingsplanen over lengre tid. Det gjelder både bilateralt mellom undertegnede og justisminister Beatrice Ask før jeg overtok dette feltet, og nå også gjennom de møtene vi har hatt med ministeren på migrasjonsfeltet, Tobias Billström, noe jeg skal komme tilbake til.
Det svenske EU-formannskapet har denne høsten hatt konsultasjoner med EUs medlemsland og bl.a. Norge om retningen på og innholdet i det nye femårsprogrammet. Vi har i denne sammenheng formidlet våre synspunkter direkte inn i prosessen, bl.a. gjennom møter med representanter for det svenske formannskapet og EU-kommisjonen. Det var et møte bl.a. på statssekretærnivå, i tillegg til ministermøtene. Vi har også formidlet norske synspunkter og innspill gjennom noten som representanten viser til i sitt spørsmål.
Stockholm-programmet har også vært tema på møter jeg har hatt med den svenske justisministeren, Ask, og den svenske migrasjonsministeren, Billström, senest i Stockholm i forrige uke og i Brussel denne uken.
EØS-avtalen og Schengensamarbeidet er viktige europeiske samarbeidsinstrumenter som det er naturlig for Norge å sette søkelyset på når EU gjennomgår planene for de kommende fem år. Fra norsk side har vi imidlertid lagt stor vekt på å benytte anledningen til å gi innspill på viktige politikkområder, som individers rettigheter og beskyttelse av privatliv. Vi har framhevet at Norge støtter fokuset utkastet til femårsprogram har på familie, samfunnssikkerhet, alternative straffereaksjoner og Schengen-samarbeidet.
Et av Regjeringas hovedmål er en human, solidarisk og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk. Dette innebærer at den er i overensstemmelse med internasjonale forpliktelser, slik som Den europeiske menneskerettskonvensjon. I utkastet til Stockholm-programmet presiseres det at det fortsatt er nødvendig at man på europeisk nivå har et målrettet svar på utfordringene knyttet til migrasjon, basert på solidaritet og delt ansvar, samt at menneskerettighetene fremdeles er en av grunnsteinene i det europeiske samarbeidet. Det er grunn til å gi honnør til det svenske formannskapet for mye av retningen i Stockholm-programmet på flere felt, etter min mening.
Regjeringa har understreket behovet for samarbeid på flyktning- og migrasjonsfeltet. På møtet nå sist ble det uttrykt støtte til den videre utviklingen av det felles europeiske asylsystemet, Common European Asylum System. Som Schengen- og Dublin-medlem er norske myndigheter opptatt av implementeringen av de eksisterende direktivene på asylfeltet.
Regjeringa er opptatt av å følge opp åpningene for samarbeid som fins på det europeiske plan. Blant annet ønsker norske myndigheter å delta i det planlagte europeiske støttekontoret på asylfeltet, European Asylum Support Office, EASO, noe som også har vært tema på de siste møtene vi har hatt. Vi mener et slikt støttekontor vil bidra til harmonisering og mer enhetlig saksbehandling og bedre informasjonsutveksling mellom de europeiske landene. Vi har signalisert overfor EU at vi ønsker å delta aktivt i oppbyggingen og videreutviklingen av EASO.
Norske myndigheter støtter også utviklingen av samarbeid med opprinnelsesland og transittland både med sikte på en bedre kontroll med migrasjonsstrømmene mot Europa og for å samarbeide om regionale beskyttelsesprogrammer. Vi har gitt uttrykk for at vi ønsker å bli mer aktivt involvert i slike programmer.
I innspillet til Stockholm-programmet gav vi uttrykk for at norske myndigheter syns det er positivt at utkastet fokuserer på situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere. Vi mener det er særlig viktig å rette oppmerksomheten mot denne sårbare gruppen, og at det er vesentlig med en strukturert tilnærming til spørsmål knyttet til denne gruppen. Femårsprogrammet bør fokusere på enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter og ha konkrete tiltak for å bedre behandlingen av de mindreårige asylsøkernes saker.
Norge har en lang tradisjon for gjenbosetting. I innspillet til femårsprogrammet gis det uttrykk for at vi syns det er positivt at utkastet signaliserer en større forpliktelse fra europeiske land på dette området, noe som vil øke betydningen av gjenbosetting. Vi har signalisert at norske myndigheter er villige til å dele sine erfaringer med EU-landene på dette feltet.
Videre har vi gitt uttrykk for at vi verdsetter at den enkeltes grunnleggende rettigheter har fått større plass i det nye programmet, og at datasikkerhet og personvernbeskyttelse er blitt løftet opp på dagsordenen. Vi har imidlertid understreket at det ikke nødvendigvis er motstrid mellom effektiv datautveksling og datasikkerhet.
Vi er dessuten positive til at rettighetene til sårbare grupper, slik som kriminalitetsofre, barn og kvinner, er understreket i programmet. Det har vært et gjennomgående tema i de møtene vi har hatt med det svenske formannskapet gjennom lang tid, bl.a. traffickingofre, men også barn som ofre, særlig når det gjelder seksuelle overgrep og overgrepsbilder på Internett. Vi gav imidlertid uttrykk for at dette kan understrekes enda tydeligere i programmet.
Når det gjelder politisamarbeid og rettslig samarbeid på straffesaksfeltet, fokuserer utkastet til Stockholm-programmet på alvorlig organisert kriminalitet. Vi deler EUs prioritering på dette punktet, og jeg har i mange sammenhenger i mine møter med andre europeiske justis- og innenriksministre understreket at norske rettshåndhevende myndigheter på alle mulige måter vil samarbeide med europeiske kolleger for å slå tilbake framveksten av alvorlig grenseoverskridende kriminalitet. Tidsaspektet forhindrer meg i å gå detaljert inn i det, men det er grunn til å peke på at vi i Stockholm i forrige uke signerte politisamarbeidsavtalen – den såkalte Prüm-avtalen – som gir Norge store muligheter til kriminalitetsbekjempelse. Det er også helt avgjørende at Norge får en tilslutningsavtale, bl.a. når det gjelder DNA-søk i andre europeiske lands databaser. Det svenske formannskapet har i denne forbindelse gitt oss svært god drahjelp.
Som representanten Helleland viser til, er det flere endringsprosesser på gang i EU. Den 1. desember trådte Lisboa-traktaten i kraft – utnevning av ny EU-kommisjon. Dette er viktig for den videre utviklingen av EU-samarbeidet, og det er viktig at det også reflekteres i den varslede stortingsmeldingen om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv. Stortingsmeldingen som vi nå er godt i gang med, vil ta sikte på å belyse utviklingen på dette feltet og de muligheter og begrensninger som Dublin- og Schengensamarbeidet gir. Denne meldingen er ventet å bli fremmet i løpet av 2010 og vil, som et svar på interpellasjonen fra representanten Helleland, nettopp være en veldig god anledning for Stortinget til å diskutere dette i sin bredde.
Trond Helleland (H) [12:24:28]: Jeg vil takke justisministeren for et positivt svar på interpellasjonen. Det er tydelig at justisministeren har et ønske om å være en del av den europeiske asyl- og integrasjonspolitikken, akkurat som han ønsker å være en del av det europeiske politisamarbeidet. Dette henger jo sammen, og det er positivt at Regjeringen nå jobber aktivt for å få på plass beslutningene. Det er vanskelig for opposisjonen å vite hvor aktiv Regjeringen har vært i påvirkningsarbeidet fram mot vedtaket som skal fattes i Stockholm i neste uke, men justisministeren har i hvert fall hatt opptil flere møter med mine partikolleger i Sverige, Billström og Ask, og har åpenbart hatt stort utbytte av det.
Jeg ser fram til at Regjeringen kommer til Stortinget med denne stortingsmeldingen om asylpolitikken som lenge har vært etterlyst. Det er helt åpenbart at det skjer store endringer i migrasjonsmønstrene, men også når det gjelder hvordan Europa nå tenker seg å håndtere asyltilstrømmingen. Det siste utspillet nå er at UDI vil åpne for at asylsøkere som får avslag i Norge, raskt skal kunne få arbeidstillatelse. Det må jeg nok si at Høyre stiller seg noe skeptisk til. Vi har jo fremmet en rekke tiltak for å åpne opp for økt arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS-samarbeidet, f.eks. til fiskeindustrien i Finnmark og til gruvene der. Russere som ønsker å komme og jobbe i Norge, har jo store problemer med å få til det. Det blir viktig også å se arbeidsinnvandringssystemene i sammenheng med den generelle innvandrings- og asylpolitikken, fordi dette er to ulike ting, men det henger åpenbart sammen i og med at UDI nå går med tanker om å gjøre det enklere å få arbeidstillatelse.
I Dagsavisen på mandag var det et større oppslag med statsråd Storberget, der han uttalte:
«Norge kan ikke føre en politikk som skiller seg vesentlig fra andre land i Europa. Tettere samarbeid med EU skal bidra til å løse asylkrisen.»
Jeg oppfatter nå at han understreker dette i sitt tilsvar til meg, og det er Høyre positiv til. Jeg håper at dette er en linje Regjeringen vil følge opp, og at Norge nå legger seg på en politikk som i stor grad harmoniserer med politikken i våre naboland, f.eks. Danmark, som lenge har vært utsatt for sterk kritikk fra mange i Norge, men som faktisk har gjennomført tiltak som viser seg å virke. Det er positivt.
Statsråd Knut Storberget [12:27:36]: Jeg vil bare gjenta at en debatt om den europeiske migrasjonspolitikken og den europeiske justispolitikken bidrar til at vi i større grad får et overordnet blikk på hele debatten. Jeg tror debatten fortjener det. Den bidrar også til at vi får til virkemidler som faktisk gir bedre effekt enn mange av de virkemidlene man kanskje har diskutert i politikken ved tidligere anledninger.
Det som er interessant i det europeiske samarbeidet både når det gjelder migrasjonspolitikken og justispolitikken, er at det i veldig stor grad nå dreier seg om operative mekanismer som gjør oss i stand til både å iretteføre reaksjoner og iverksette vedtak. Derfor mener jeg at det er helt avgjørende at Norge er til stede og diskuterer det, bl.a. med det til enhver tid sittende formannskap. Fra Justisdepartementets side har vi valgt å møte det eksisterende formannskapet og også det inngående formannskapet, slik at vi til stadighet minner dem om hva slags rolle Norge ønsker å ha på dette feltet. Nå når man har fått signert politisamarbeidsavtalen, er neste målsetting på justisfeltet at vi skal komme i posisjon til å kunne delta i samarbeidet om f.eks. soningsoverføring. Samtidig ser vi jo at når det gjelder en god del av de operative virkemidlene som vi sjøl deltar i – enten det er Schengen Information System, VIS eller andre typer dataopplegg – så er vi helt avhengig av å være tett på beslutningstakerne. Når det gjelder disse spørsmål, har vi mulighet til det i Brussel – å få lov til å sitte rundt bordet. Samtidig tenker man i europeisk sammenheng ofte innstramming og effektuering, men det er nå også helt åpenbart en stor utfordring at vi bidrar til å sette gode fellesstandarder i de politiske debatter som skjer i Brussel og i Europa når det gjelder migrasjon.
Hvis man nå skal få en god og effektiv Dublin-avtale, en ny generasjon, tror jeg det er helt avgjørende at Norge er til stede og kommer med synspunkter på hva slags standarder det skal være. Særlig når vi vet at det er en god del land som bl.a. sliter med hvordan man behandler asylsøkere, har vi all interesse av å bidra til at vi får gode regler, og også bidra til en politikk som sikter seg inn mot en større grad av byrdefordeling. Derfor vil dette være et politikkområde som vil kreve mye av oss, og ikke bare gi oss fordeler. Men totalt sett mener jeg hele Europa, og ikke minst de som migrerer, vil ha stort utbytte av at det er stort internasjonalt samarbeid på området.
Arild Stokkan-Grande (A) [12:31:01]: Tidligere i dag har Stortinget diskutert forberedelsene til klimatoppmøtet i København og hvordan Norge forholder seg til en av vår tids største utfordringer, nemlig klimaspørsmål. En annen av vår tids virkelig store utfordringer er migrasjonsfeltet. Hvordan sørger vi for at migrasjon blir brukt til noe positivt – at folk frivillig får flytte på seg, får beskyttelse, får mulighet til et bedre liv, arbeid, familieliv på tvers av landegrenser – slik at vi motvirker de mørkere trekkene ved migrasjon, at folk blir skjøvet ut, at folk havner i en uviss situasjon ved at deres status ikke blir avklart, og at folk blir tvunget til å reise av familie eller omgangskrets?
Dette er en av vår tids største utfordringer og et enormt spenningsfelt. Det finnes kanskje ikke noe mer komplekst saksfelt i norsk og europeisk politikk for tiden. Det er et enormt spenningsfelt mellom den enkeltes behov for frihet, beskyttelse og et verdig liv og samfunnets behov for regulering.
En utfordring for oss som parlamentarikere er at mye av det som er verktøyet, virkemidlene, på feltet, bestemmes av andre enn Stortinget. Det er ikke slik på dette feltet at all makt er i denne sal. Den er på mange andre arenaer. For det første handler det jo om det som går direkte på denne interpellasjonen – forholdene i andre land og konfliktbildene i verden, der det er kriser, krig og miljøødeleggelser som gjør at folk blir presset på flukt.
EUs politikk påvirker i veldig stor grad norsk politikk. Det som bestemmes i Brussel, har direkte innvirkning på Norge. Som flere har vært inne på, kan ikke vi være en ensom øy i europeisk politikk. Vi er nødt til å følge prosessene meget nøye, men vi må også følge de vedtak som skjer i Brussel.
Så har vi Dublin-samarbeidet. Det fører til at et annet lands innvandringspolitikk bestemmer hvilken mulighet for opphold en person som har vært i et annet land først, har til eventuelt å søke opphold i Norge. Det gjør at Norge sender personer tilbake til det første søkerlandet, framfor å behandle en søknad her. På område etter område ser vi altså at det er andre lands regelverk, andre systemer, som bestemmer over viktige og helt sentrale verktøy på migrasjonsfeltet.
Jeg er glad for at interpellanten i sitt innlegg i første omgang har en positiv holdning til migrasjon og peker på de positive sidene. Jeg skulle ønske at Stortinget i langt større grad og flere ganger i året kunne diskutere dette feltet i ro og mak på et overordnet plan, uten at man hele tiden springer etter media og hele tiden tar debattene i etterkant av at det har oppstått situasjoner. Problemet vårt er at mange av debattene kommer etter at media har skrevet om dem, etter at man f.eks. har registrert en stor økning i asylankomster. Dermed blir debattene deretter. Det blir fokus på det negative. Det blir fokus på at man må stramme inn, og man får egentlig ikke en helhetlig og balansert debatt om dette.
Jeg tror det politiske miljø trenger anledninger til å diskutere dette feltet, ikke bare i ro og mak, men også i forkant av prosessene, slik at man kan diskutere det helhetlig, og slik at kanskje Europa i større grad, framfor å diskutere hvordan man kan bygge demninger rundt Europa, kan diskutere hvordan man kan bygge kanaler inn til Europa. Man har til en viss grad gjort det i forhold til arbeidsinnvandring ved å opprette arbeidskontorer f.eks. i afrikanske land. Der opplyses det om hvordan man lovlig kan søke adgang til Europa. På flere områder kan det diskuteres et felles europeisk ansvar og initiativ for å finne flere lovlige adganger inn til det europeiske fellesskap.
En hovedutfordring er, slik jeg ser det, det som går på effektuering av vedtak. Her har vi en felles europeisk utfordring. Det hjelper ikke med alle slags tiltak, enten det er innstrammingstiltak eller interneringsordninger, som enkelte har tatt til orde for, hvis man ikke får håndtert effektuering av vedtak, bosetting og ikke minst retur. Her er det viktig at landene i Europa i fellesskap finner verktøy som kan ansvarliggjøre hjemlandet overfor sine innbyggere, og jeg tror det er mye å gå på i forhold til et bredt spekter av felles tiltak.
Med dette ønsker jeg i hvert fall å ta til orde for at vi får flere og jevnlige debatter på et overordnet nivå i nasjonalforsamlingen i Norge, ikke bare for å være i forkant av de viktige debattene som kommer, men også for å finne fram til felles virkemidler på tvers av partigrensene – for det trenger dette feltet.
Gjermund Hagesæter (FrP) [12:36:46]: Det er utan tvil ei viktig sak vi debatterer i dag. Derfor er det sjølvsagt også veldig prisverdig av representanten Helleland og Høgre at ein fremmar denne interpellasjonen.
Migrasjon er ei stor utfordring. Det er også ei aukande utfordring. Vi ser at asyltala aukar i Noreg. Det gjer at vi også må bli meir opptekne av denne problemstillinga.
Det er viktig at vi her har samarbeid med EU – Dublin-samarbeidet og Schengensamarbeidet. Det er også noko som Framstegspartiet støttar. Men samtidig som vi på den eine sida har eit samarbeid med Europa og prøver å løyse utfordringar i lag med andre europeiske land – og EU – må vi også ha ein nasjonal innsats på det, vi må ha ei nasjonal styring som går på innstrammingar, rask saksbehandling osv. Det europeiske samarbeidet må ikkje på nokon måte bli ei sovepute for at vi ikkje også skal gjere ein innsats på nasjonalt hald. Vi må altså greie å ha to tankar i hovudet samtidig, både det europeiske samarbeidet og ein nasjonal innsats, for å møte desse utfordringane.
Som sagt er dette ei aukande utfordring. Derfor er det viktig at vi får denne typen debattar, og fokus på det, i nasjonalforsamlinga. Det kan også gjentakast, slik at vi om mogleg finn tverrpolitiske løysingar på ein del av desse oppgåvene og utfordringane. Vi får nok ikkje tverrpolitisk einigheit omkring alle desse spørsmåla, til det er nok avstanden for stor, men uansett er det viktig at vi tek dette opp til debatt, og at vi fokuserer på dei utfordringane og problema vi står overfor.
André Oktay Dahl (H) [12:39:30]: Dette er en viktig debatt. Det er egentlig synd at Stortinget ikke diskuterte Stockholm-programmet før det ligger klart til vedtak i EU, men vi får i hvert fall glede oss over at debatten kommer. Vi burde egentlig debattert dette i går, da vi diskuterte justisbudsjettet, og kanskje brukt litt mer tid på det istedenfor på en del litt mindre viktige ting, som vi faktisk diskuterte i går.
Interpellanten konsentrerte seg om asyl- og migrasjonspolitikk, men programmet omfatter jo også viktige justispolitiske problemstillinger. Jeg håper at justisministeren kan hjelpe oss med å belyse litt mer konkret hvilke prioriteringer som er lagt fra Regjeringens side, og si noe mer om hva det vil bety for norsk justispolitikk.
De senere årene har vi sett en rask økning i antall innbrudd og ran som utføres av bander fra nye EU-land. Norge er jo ikke det eneste landet i Vest-Europa som har opplevd det. Temaet er naturlig å diskutere i forbindelse med utviklingen av Stockholm-programmet. Norge er til dels ganske kraftig på etterskudd når det gjelder å bekjempe denne type kriminalitet. Spørsmålet er jo da i hvilken grad vi inspirerer andre EU-land til å gjøre noe lurt som vi kanskje ikke har begynt med her hjemme. Jeg har derfor lyst til å utfordre statsråden til å konkretisere hva som har vært Norges bidrag inn, og om statsråden mener at programmet i tilstrekkelig grad gir noe håp om at det kan komme nye felles tiltak eller planer for å stoppe og bekjempe denne type kriminalitet.
Statsråden var inne på soningskøer og fulle fengsler. Det har jo vært en gjenganger i norsk debatt. Soningskøene er nå så godt som fjernet, men vil trolig øke igjen. I all hast måtte jo flertallet i justiskomiteen omprioritere midler til økt varetektskapasitet fordi det kom som en bombe at mer politi etter en avblåst politikonflikt ville medføre økt press på varetektskapasiteten. Det har også en viktig europeisk dimensjon, for det skyldes jo da at man i stor grad tar flere utenlandske kriminelle. Mange innsatte i norske fengsler kommer fra EØS-området, og de opptar en god del soningsplasser. Det er grunn til å tro at enkelte av disse også fortsetter å koordinere kriminelle handlinger fra fengselscellen. Hvordan fengselsregimet skal hindre det, skaper nasjonale utfordringer, men spørsmålet er også hvordan europeisk samordning knyttet til soningsoverføring i større grad skal skje for å møte utfordringene for Norge – som statsråden var inne på. Justisfraksjonen i Høyre har stilt spørsmål i forbindelse med dette, men ikke fått noe klart svar på hvordan statsråden ser for seg at man skal få gjennomført soningsoverføringene til EU-land. Ikke minst skal jo enkelte innsatte tilbakeføres til de landene de kommer fra, så det er også for å sikre tilbakeføring av dem. Dette vil jeg også at statsråden svarer på.
Jeg har lyst til å komme inn på det statsråden sa om samfunnssikkerhetsspørsmål. Statsråden var inne på det, men han sa ikke konkret hvilke innspill Norge har gitt. Det er helt riktig at samfunnssikkerhetsspørsmål får en stadig mer fremtredende plass i EU-samarbeidet, og at det får betydning. Vi diskuterte ikke dette mye i budsjettdebatten i går, selv om vi altså ligger kraftig på etterskudd på nasjonalt nivå i forhold til f.eks. sivilforsvaret, så jeg vil på vegne av Høyre utfordre statsråden til å si noe om hvilke konkrete innspill man egentlig har gitt når det gjelder samfunnssikkerhet, og ikke minst hvilken troverdighet Norge har i forhold til at vi ikke følger opp det som var Stortingets forutsetninger da vi behandlet stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet.
Prüm-beslutningen er bra. Men det tok to år. Og det er jo utfordringen vår i forhold til europeisk integrasjon: at vi må ha separate avtaler. Utviklingen går ekstremt fort på det justispolitiske området. Jeg har derfor lyst til å utfordre statsråden på om vi risikerer lignende behandlingstid for de ulike lovgivningsinstrumentene som etter hvert vil komme ut av Stockholm-programmet.
Høyre er enig i at Prüm er viktig for Norge. Vi får imidlertid anledning til å diskutere spørsmålet om DNA-analyse senere i tilknytning til et forslag Høyre har fremmet for Stortinget i dag. I forbindelse med det er det grunn til å merke seg at EU allerede nå jobber med regelverk som vil kunne vanskeliggjøre den politikken vi fører nasjonalt i forhold til DNA-analyse, nemlig at vi ikke kan opprettholde f.eks. Rettsmedisinsk institutts monopol. Så statsråden bør ta med seg at det allerede nå ligger an til at EU-politikk vil kunne påvirke nasjonal politikk når det gjelder DNA-analyse.
Avslutningsvis noen ord om datalagringsdirektivet. Vi får god tid til å diskutere det senere – men kan statsråden også si noe om hvilken betydning et norsk veto vil kunne ha for vår troverdighet i forhold til EU?
Det var mange spørsmål. Statsråden bør i hvert fall kunne svare på noen av dem.
Heikki Holmås (SV) [12:44:51]: Jeg vil også takke interpellanten for interpellasjonen – det er kjempebra at vi får tatt noen ordentlige runder om EUs politikk på dette området. Vår komité har jo først og fremst ansvaret for asyl- og innvandringsbiten – ikke de øvrige delene i justissamarbeidet. Men der har vi jo André Oktay Dahl, bl.a., som deltar fra justiskomiteen.
Jeg tror at det å finne noen gode systemer for hvordan vi i Stortinget kan komme i inngrep med denne type saker på et tidligere tidspunkt, har vist seg å være viktig. Flere debatter vi har hatt i løpet av denne korte høsten vi har vært samlet, bl.a. om datalagringsdirektivet, burde vi jo tatt i stortingssalen på et mye tidligere tidspunkt enn det vi har gjort. Nettopp det å være tidlig inne i prosessene er viktig.
Nå har det norske folk sagt at vi ikke skal være medlem av EU. Da må vi på Stortinget tilpasse oss det og sørge for at vi likevel får kommet i inngrep med, og diskutert, alle sakene mens de er i prosess i EU – derfor altså ros til interpellanten.
Det er et omfattende dokument, dette Stockholm-programmet. Det har svært mange forskjellige sider. Selv kan jeg bare innlede med å si at fra SVs side var vi kritiske i sin tid – vi var imot å knytte oss til de forskjellige deler av justissamarbeidet. Vi hadde hovedsakelig to innvendinger: Den ene handlet om personvern og personhensyn. Her mener jeg vi har fått rett. Den andre gjaldt frykten – og det er kanskje enda viktigere – for at vi skulle få en nedadgående spiral, med innstramminger i flyktningpolitikken i de forskjellige land. Der har vi også hatt rett.
Og det jeg mener det er vesentlig å ta en diskusjon om når det gjelder Stockholm-programmet, er nettopp at når vi har et samarbeid som vi er en del av, er det ekstremt viktig for oss å ha en offensiv rolle, der vi bidrar til å løfte opp minstestandardene som finnes i EU innenfor asylfeltet, for å sørge for at folk som søker om asyl, får en skikkelig behandling. Der har Stockholm-programmet veldig klare formuleringer. Formuleringene er veldig klare på at selv om en skal ha strenge grensekontroller, skal folk ha muligheten til å søke om asyl. Særlig nevnes her enslige mindreårige asylsøkere, som er en veldig sårbar gruppe. Det å slutte seg til dette og bidra til å styrke EUs arbeid med dette er det ekstremt viktig at Norge gjør, fordi vi innenfor asylfeltet og flyktningfeltet har tradisjon for – fra Nansen og framover – å ha en rettferdig og rettssikker asyl- og flyktningpolitikk.
Vi kan av og til tenke at spennet i flyktningpolitikken i Norge er stort, men da har en ikke hørt de europeiske debattene. Det er vel riktig å si at spennet mellom forskjellige europeiske land er minst like stort som spennet innad i Norge på akkurat dette feltet.
Så det er altså bra at svenskene har tatt dette initiativet. Jeg mener at det finnes mye bra her. Det er også mange ting som vi er kritiske til, men det er altså et godt grunnlag for videre arbeid, og det er viktig at justisministeren, Justisdepartementet og Regjeringen gjør en ordentlig jobb. For det er klart at når vi har knyttet oss til et system der vi sender flyktninger tilbake til et land som de først har vært innom, er det ekstremt viktig at vi er sikre på at det landet gjennomfører en skikkelig asylprosess og har et anstendig nivå på sine mottak for asylsøkere. Jeg deler den bekymringen som er meldt inn fra NOAS gjennom deres rapporteringer, når det gjelder Hellas. Der kan det dokumenteres klare brudd på en god del av de grunnleggende rettighetene som asylsøkere skal ha – også i forhold til hele prosedyren som knytter seg opp mot asylinstituttet. Hellas har også en veldig høy avslagsprosent – mye høyere enn det vi ville funnet naturlig hvis vi skulle behandlet sakene i Norge. Soria Moria-erklæringen er klokkeklar på dette, flyktningkonvensjonen er klokkeklar på dette: Selv om vi har samarbeid med andre land, har vi i Norge et selvstendig ansvar for å sørge for at mennesker som søker om asyl her, får en behandling som er i tråd med det som er av grunnleggende konvensjoner som vi har knyttet oss til.
Så er det mange andre ting som kan nevnes her: I møtet med forskjellige organisasjoner og avdelinger forskjellige steder i embetsverket får du forskjellige innspill. Noe av det jeg har plukket opp, er bl.a. muligheten man har til søk i Eurodac – der har man bare mulighet til søk på asylsøkere én gang. Men når du vet at det er «delay» i systemet på registrering andre steder i forhold til søknad til Norge, burde det finnes mulighet for å søke flere ganger i Eurodac på folk som er asylsøkere. Det ville være fornuftig.
Når det gjelder UDI, vil jeg bare si helt til slutt at deres forslag oppfatter jeg som verd å diskutere, fordi det gir en mulighet til å styre folk som (presidenten klubber) egentlig er arbeidsinnvandrere inn på det området.
Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden ikke er en minimumstid.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:50:38]: Jeg vil også begynne med å takke interpellanten, Trond Helleland, for å ha tatt initiativet til en viktig debatt.
Norge er ikke en øy i verden, og samhandling med Europa i spørsmål knyttet til migrasjon, er viktig.
Stockholm-programmet skal legge rammen for EU-arbeidet for politi- og tollsamarbeid, redningstjeneste, strafferettslig og sivilrettslig samarbeid, asyl-, migrasjons- og visumpolitikk for årene 2010–2014.
For en som sitter i kommunalkomiteen, er det jo spesielt spørsmålet rundt asyl og innvandring som står sentralt. Det pågår – og har lenge pågått – et arbeid innenfor EU med å samarbeide og samordne asylpolitikken. Stockholm-programmet skal erstatte Haag-programmet, som har angitt retningslinjene for dette arbeidet i årene fra 2004 til 2009.
Et mål er jo at asylsøknader behandles på samme måte i hele området. EU har tatt noen skritt på veien, bl.a. gjennom Dublin-forordningen. Men det er dessverre slik fremdeles at mennesker på flukt må forholde seg til et slags asyllotteri i Europa. Resultatet av en asylsøknad er fremdeles til en viss grad prisgitt hvilket land som behandler den. Det er helt nødvendig å samordne Norges politikk på området med andre land i Europa. Men det er også viktig at dette ikke først og fremst blir en konkurranse om å ha en mest mulig restriktiv politikk. Da kan vi fort befinne oss i en situasjon hvor hensynet til mennesker på flukt og hensynet til menneskerettigheter kan beskrives med en nedadgående spiral
Skal vi kunne håndtere asylpolitikken på en god måte, er det også viktig at våre beslutninger bygger på kunnskap. I går ble rapporten «Why Norway» presentert. Forskerne Jan-Paul Brekke og Monica Five Aarset har undersøkt hvilke forklaringer som ligger til grunn for at asylsøkere havner i Norge. Rapporten viser hvilke prosesser og årsakssammenhenger som har ført til at asylsøkere havner nettopp her. Noen av svarene finnes i inntrykket asylsøkere har av Norge. Norge framstår som et sikkert land som respekterer menneskerettigheter. Muligheten til å skaffe seg arbeid og å kunne bygge et godt liv er også en viktig årsak. Tiltak som familiegjenforening og annen invandringspolitikk kan også bidra til å gjøre Norge attraktivt. Informasjonen om denne politikken varierer imidlertid stort mellom gruppene. Et godt omdømme, som f.eks. at Norge er en humanitær stat, kan også bidra til at asylsøkere kommer hit.
Forskerne peker på at det er viktig å skille mellom tiltak som sikter seg inn på ulike deler av innvandringsprosessen. Når politikere skal forsøke å kontrollere migrasjonsstrømmen, kan man velge å gjøre dette enten før potensielle asylsøkere drar fra hjemlandet, i ankomstfasen, eller i integrasjonsfasen – altså etter at en person har fått opphold.
Jeg vil gjerne sitere Brekkes kommentar til dette:
«Politikere fristes ofte til å forsøke å kontrollere asylstrømmen ved å regulere den siste delen. En må være varsom med å innføre integreringstiltak for å oppnå migrasjonspolitiske mål.»
Dette er et viktig poeng som jeg som Kristelig Folkeparti-representant også står for. Fireårsregelen for familiegjenforening er et slikt eksempel. Det kan ha utilsiktede virkninger og gi alvorlige konsekvenser for dem som må vente kanskje opptil 6–7 år for å bli gjenforent med sin familie. Å vanskeliggjøre familieetablering og familiegjenforening for dem som har dokumentert behov for beskyttelse, vanskeliggjør også muligheten for god integrering og livskvalitet for personer som vi internasjonalt er rettsforpliktet til å ta vare på. I den sammenheng vil jeg gi uttrykk for at når det gjelder familiegjenforening, kan det altså ses på som en viktig kapital med tanke på integrering. Det kunne være interessant å få noen kommentarer fra statsråden på akkurat dette siste.
Abid Q. Raja (V) [14:10:22]: Jeg takker interpellanten for å ha tatt opp denne saken i Stortinget.
Jeg skal ikke starte en EU-debatt, men jeg skal starte med å si: Vi trenger jo mennesker i Norge, og vi skal være veldig glad for at det kom innvandrere til Norge på 1970-tallet. Jeg er iallfall fall veldig glad for at disse innvandrerne fikk lov til å komme, for da fikk jo vi andre som er såkalte etterkommere, lov til å bli født i Norge, med de mulighetene det har gitt oss.
Men vi kan jo lære av den migrasjonen som var den gangen. Det går faktisk veldig bra. Vi hører at minoritetene på svært mange områder topper en del negative statistikker, og så ser man ikke det positive på den andre siden – hvilken klassereise dette faktisk er. Du har foreldre som er analfabeter, som kommer fra en landsby langt inne i Punjab, så blir du født i Norge, og så blir du utdannet til lege på Universitetet i Oslo og får kanskje H.M. Kongens gullmedalje for fremragende forskning, som noen nettopp har fått. Klassereisen har vært enorm, og de mulighetene det gir, er enorme.
Jeg tror ikke vi skal gjøre et problem ut av at det kommer så mange til Norge, som representanten Stokkan-Grande så vidt var inne på. Jeg skal ikke mistolke ham. Jeg tror ikke han heller mener at det er et problem, men vi trenger å finne de gode løsningene. Problemet er ikke at det kommer så mange. Problemet skyldes, som jeg var inne på i går, tre forhold.
Det ene er at vi har 11 000 søkere som har sine søknader liggende på vent, der man ikke har startet saksbehandlingen. Her har vi i Venstre foreslått å gi 100 mill. kr mer til UDI, slik at man kan få denne saksbehandlingen unna.
Det andre er de 3 500 menneskene som har fått endelig avslag, men som ikke returnerer, bl.a. fordi de selv ikke velger å returnere, fordi vi ikke klarer å få i stand gode returavtaler, og også delvis fordi vi ikke vet hvem disse personene egentlig er, og hvor de skal returneres. Dette arbeidet må selvsagt intensiveres.
Så har du et tredje forhold. Det er problemet med at de som får bli, får et feil signal når de kommer til Norge. Signalet tidlig på 1970-tallet var at hit kan du gjerne komme så lenge du jobber. Når du jobber, livnærer du deg selv. De verdiene som barna lærer når de ser foreldrene sine i arbeid, er at det er gjennom jobb du kan livnære deg selv. Det er de gode normene som går videre i arv.
Det som skjer nå når nye mennesker kommer til Norge, er at de sitter og venter – venter, og gjerne får. Det er vi i staten som tar vare på dem; de får ikke lov til å ta del i arbeidet. Og når noen av disse får muligheten til å bli i Norge, etter at de har fått innvilget tillatelse, har man vent seg til en passiv hverdag. Når man da har blitt veldig godt vant til, og veldig godt kjent med, de velferdsordningene som vi har i Norge, er det veldig vanskelig – etter nærmest å ha sittet og glodd i veggen i to–tre år – å starte med å jobbe.
Vi må lykkes med å endre den ryggmargsrefleksen som mange mennesker fra andre land – jeg vil si ikke-vestlige u-land – har. De har andre sosiale utfordringer enn vestlige land, større grad av korrupsjon, fattigdom. De har en annen ryggmargsrefleks enn det den naturlige ryggmargsrefleksen vil være i et land som Norge, hvor staten er din venn, ikke en fiende, politiet er din venn, og ikke en fiende. Politiet er der for å hjelpe deg, og staten er ikke den du lurer, men den du aktivt bidrar overfor og velvillig betaler skatt til. Den ryggmargsrefleksen må man gjennom denne integreringsdebatten være med på å endre. Klarer man å gjøre det, blir ikke asylsøkere lenger et problem, men kan være med på å gjøre noe med den eldrebølgen vi kommer til å stå overfor i årene som kommer.
Vi i Venstre er enig med UDI-direktøren, som i dag er inne på at man må gjøre det lettere å få oppholdstillatelse. Jeg vil være veldig interessert i å få vite om Regjeringen er enig med UDI-direktøren, om man er villig til å se på om man kan gi oppholdstillatelse og arbeidstillatelse istedenfor at alle må stå i asylkøen, og om de kan skifte kø, slik Venstre har foreslått, og komme over i arbeidssøkerkøen isteden – slik at man kan få benyttet seg av den kompetansen som de har.
Direktør Ida Børresen sier bl.a. til NTB i dag at
«UDI dermed kan spare ressurser og redusere saksbehandlingstiden, at grunnløse asylsøkere slipper å vente lenge på et avslag og at samfunnet kan få tilgang til nødvendig arbeidskraft».
Slik hun vurderer det, og slik vi i Venstre ser det, vil det bare være positive sider knyttet til at vi klarer å gi asylsøkere i Norge rett til å skifte kø, få dem ut av asylkøen og inn i arbeidskøen. Det vil være gunstig for asylsøkerne. Det vil være gunstig for samfunnet, og det vil være gunstig for de generasjonene som senere vokser opp og har sett sine foreldre i arbeid.
Trond Helleland (H) [13:00:35]: Jeg takker for en god, nøktern og saklig debatt om et viktig og vanskelig spørsmål – egentlig et batteri av spørsmål som dette er. Jeg skal ikke gi statsråden noen nye utfordringer, for han har fått så mange fra andre som har deltatt i debatten. Han skal få bruke de tre minuttene på det.
Jeg merket meg at komitéleder Holmås var glad for at dette ble tatt opp, slik at vi kunne få debattert det i forkant. Nå er «i forkant» en uke før EU vedtar Stockholm-programmet. Det kunne vel vært en fordel om vi hadde hatt denne debatten, ikke nødvendigvis som interpellasjonsdebatt, i Stortinget på et tidligere tidspunkt nettopp for å kunne komme inn i forkant og gitt signaler til Regjeringen om hva Stortinget synes er viktig, når Norge skal slutte seg til et så viktig og bredt program som Stockholm-programmet.
Holmås var også inne på at det var sider ved dette han ikke likte. Han innkasserte den ene seieren etter den andre, i alle fall følte han det selv, for SV hadde vært imot å delta i det justispolitiske samarbeidet og hadde fått rett på punkt etter punkt, hvorpå han sa at mye av det som står i Stockholm-programmet, er bra. I den grad jeg skal polemisere med noen i dette sluttinnlegget, blir det altså med komitélederen. Jeg synes for så vidt at han i konklusjonene sine var positiv til at Norge nå deltar aktivt og prøver å påvirke den europeiske politikken. Men da er det også viktig at vi deltar på lik linje med andre land i det justispolitiske samarbeidet.
Representanten Raja var i sitt innlegg inne på at det var mye venting i Norge. Det er vel egentlig hovedproblemet i asylpolitikken i dag. Det tar for lang tid å behandle sakene. Når de blir behandlet, blir de omgjøringsvedtak. Det blir nye runder. Det blir sittende folk rundt på asylmottak som egentlig er klarert for utreise. Det stod i Adresseavisen at det nå er 3 300 som sitter i norske asylmottak og har fått endelig avslag. Dette er et problem. Kanskje Regjeringen kunne begynne med å se litt på hvordan staten selv har lagt opp dette. For eksempel heter det ventemottak når du sitter og venter på å reise hjem, istedenfor utreisesenter. Også den typen symbolpolitikk er viktig for å gi et signal om hva dette er for noe. Hva er det du venter på når du sitter på et ventemottak? Jo, du venter på å få reise hjem. Hvorfor da ikke kalle det et utreisesenter?
Jeg ser fram til at stortingsmeldingen blir lagt fram, og at den ikke blir utsatt altfor lenge, for nå haster det med å få en ordentlig og bred debatt om dette spørsmålet. Det har jeg inntrykk av at mange i salen også mener.
Statsråd Knut Storberget [13:03:50]: Hvis jeg skulle rekke å svare på alle de utfordringene, ville det tatt mer enn tre minutter. Det må jeg be om Stortingets forståelse for. Det kom mange utfordringer her, men jeg har lyst til å gripe fatt i det jeg oppfatter som viktige tråder i debatten. Det er for det første at Stortinget får anledning til å diskutere disse spørsmålene. Det er en av hovedgrunnene til at jeg har bedt mitt embetsverk om at det første dokumentet vi skal legge fram for Stortinget av noe størrelse på dette feltet, er stortingsmeldingen. Det gir oss en rik anledning til å diskutere hvor vi skal gå i framtida. Men Stortinget har jo også selv mulighet til å reise disse spørsmålene. Denne interpellasjonsdebatten er et veldig godt eksempel på det. Den er kanskje en oppfordring til oss alle om å reise debatten om de utfordringene vi står overfor når det gjelder migrasjon, ikke bare her i salen, men også andre steder.
Til det representanten Bekkevold var inne på, må jeg bare understreke at jeg er 100 pst. enig. Når det gjelder spørsmålet om tilpasning og samarbeid inn i Europa, ligger det til enhver tid ett overordnet prinsipp der. Det er det humane prinsipp som vi legger til grunn i Norge, og som vi skal holde fast ved. Det pruter vi ikke med. De menneskerettslige standarder som gjelder på dette feltet, må gjelde. Det gjelder ikke bare migrasjon, det gjelder også justispolitisk. Det er interessant å se at da Stortinget i går ble invitert til å ta stilling til bl.a. tilslutning til de personvernmessige regler som er skissert i Europa, og som vil manifestere seg gjennom en helt ny politiregisterlov, vil også Norge bli påvirket fra europeisk hold når det gjelder å bedre vår standard på det vi oppfatter som viktige felt, enten det er personvern, spørsmål om menneskerettigheter osv. Jeg oppfatter at det er en gjensidighet i det, men det ligger et overordnet prinsipp der, og jeg har tenkt å styre også denne delen av det europeiske samarbeidet mellom Norge og EU uten at vi kaster disse prinsippene på båten.
Jeg mener at vi kan etablere mange kontaktpunkter. Vi har mange kontaktpunkter inn i Europa knyttet til disse spørsmålene. Det er en fordel for oss at vi sitter i det vi kaller «Mixed Committee» i rådet sammen med de andre ministrene på dette feltet. Der har vi en direkte adgang inn, bilateralt og multilateralt. Vi er invitert med på det uformelle ministermøtet i Toledo i Spania i januar. Det gir oss en rik mulighet for å fortsette å påvirke.
Så til representanten Dahl, som har masse spørsmål vedrørende Prüm-avtale og soningoverføringsavtale: Det er jo fint at Norge får lov til å være med. Det tar tid, men Prüm-avtalen er ennå ikke iverksatt i Europa. Norge ligger jevnt med mange andre land, så vi har absolutt muligheten til å dra stor effekt av dette.
Presidenten: Da er sak nr. 4 ferdigbehandlet.