Knut Arild Hareide (KrF) [19:58:31]: Ordninga med tilrettelagd transport, ofte kalla TT-ordninga, er heilt avgjerande for personar som ikkje kan bruke det ordinære kollektivtilbodet. Det handlar om å leggje til rette for eit inkluderande samfunn for alle, eit samfunn der kvar einskild kan bruke ressursane sine til beste for seg sjølve og andre. Det handlar om menneskeverd.

Kristeleg Folkeparti er svært oppteke av at TT-ordninga skal fungere best mogleg. Full deltaking og likestilling for funksjonshemma er eit viktig politisk mål med brei støtte i denne salen. Kvaliteten på og omfanget av transporttenesta er avgjerande for om vi når det målet.

Eg veit at samferdselsministeren er oppteken av funksjonshemma sine rettar. I debatten om statsbudsjettet før jul opplevde eg ein konstruktiv statsråd i høve til TT-ordninga. Med denne interpellasjonen ønskjer eg å ta saka eitt skritt vidare. Vi må få på plass ei TT-ordning som sikrar funksjonshemma deira rett til å delta i samfunnet på lik linje med alle andre.

Det trengst ei nasjonal ordning med dør til dør-transport for funksjonshemma med stort behov for ei slik teneste, ei transportordning som gir det talet på reiser som skal til for å leve eit normalt og aktivt liv.

Grunnlaget for ei politisk løysing er god. Eit fleirtal av representantane i denne salen har svart eit klart og tydeleg ja på direkte spørsmål om dei ville gå inn for ei nasjonal ordning med dør til dør-transport for funksjonshemma. 87 av representantane har vist engasjementet sitt og erklært seg som aktive og personlege støttespelarar. Stortingsrepresentantar frå alle parti har slutta seg til dette målet. Det er vanskeleg å sjå for seg eit betre utgangspunkt for ei god løysing i TT-saka. Vi har no eit ansvar for å få dette i hamn, etter at funksjonshemma sine organisasjonar har kjempa for ei betre transportordning i 30 år. Variasjonane i ulike deler av landet er store og tilfeldige. I dei fleste fylka blir det tilbydd 2–4 enkeltreiser i månaden. Til samanlikning viser reisevaneundersøkinga til Transportøkonomisk institutt at folk generelt i gjennomsnitt har tre enkeltreiser dagleg. I dei mest aktive periodane av livet reiser folk mykje meir.

Etter ein tur fram og tilbake til butikken har mange funksjonshemma brukt fjorten dagars transportkvote. Foreldremøte, dottera si fotballtrening eller ein tur på kino blir det ikkje plass til. Eg har fått høre mange personlege historier. Ei dame i 40-åra frå Skjåk har transport for 1 054 kr pr. år. For henne held dette til fire turar på butikken i løpet av året. Ho har ingenting igjen til andre aktivitetar eller personlege gjeremål. Mannen hennar må alltid køyre ungar og følgje opp barna sine aktivitetar. Ein mann frå Gausdal i 30-åra har transport for 2 000 kr pr. år. Det dekkjer fire turar til Lillehammer årleg. Situasjonen går naturleg nok kraftig ut over moglegheita til å vere aktiv. Ei dame frå Rauma i 50-åra har 2 400 TT-kroner i året. På grunn av store avstandar i kommunen, held dette berre til ein tur til kommunen sitt sentrum i året.

TT-situasjonen fører til sosial isolasjon for mange menneske. Dei kjem sjeldan ut av heimen, får ikkje vitja vener og familie, dei kan ikkje delta på møte eller i organisasjonsliv, og situasjonen går ut over moglegheitene til å følgje opp eigne barn.

Blindeforbundet og funksjonshemma sine organisasjonar har lagt fram for transportkomiteen gode forslag til korleis ei nasjonal TT-ordning for funksjonshemma med store behov kan sjå ut og korleis ho kan organiserast.

Dette skal ikkje vere ei særordning som gir særskilde privilegium til ei utvald gruppe, men ei ordning som sikrar funksjonshemma same moglegheiter som alle andre. Derfor understrekar forbundet at eigendelen pr. TT-tur bør leggjast på same nivå som kollektivtakstar, og ved lengre turar skal TT-reisa, når dette er mogleg, kombinerast med kollektivtransport.

TT-ordninga var heilt frå starten av tenkt som ei ordning for funksjonshemma. Ein stor del av TT-brukarane i dag er likevel ikkje reelt funksjonshemma, men har fått samansette problem som følgje av høg alder. 70 pst. av brukarane i dag er over 70 år, og om lag 10 pst. er under 60 år. Undersøkingar viser at den eldste brukargruppa i hovudsak er nøgd med dagens tilbod. Det er bra. Ei ny ordning skal ikkje gå ut over desse. Brukarar som ikkje har stor trong for ordninga, skal framleis få eit godt TT-tilbod frå fylket òg i framtida.

Ei ny, nasjonal ordning bør gjelde for dei menneska som på grunn av funksjonshemming er kritisk avhengige av transportordninga for å kunne leve eit normalt og aktivt liv. Denne brukargruppa er avgrensa i storleik. Berekningar anslår at eit tilfredsstillande tilbod om dør til dørtransport for funksjonshemma med stort behov vil koste om lag 200 mill. kr.

Ansvaret for ei slik nasjonal ordning kan leggjast til Nav. Slik har ein valt å gjere det for ordninga med arbeids- og utdanningsreiser. Tilbodet kan bli gitt, anten som eit visst tal turar pr. brukar, eller brukaren kan få eit betalingskort med eit visst kronebeløp. For begge desse alternativa er det utvikla tekniske løysingar i fylka allereie. Betalingskorta må kunne brukast over heile landet.

Ei ordning med bestillingstransport er i einskilde samanhengar blitt framstilt som ei mogleg løysing på funksjonshemma sin transportsituasjon. Men bestillingstransport gir liten fleksibilitet og er ein modell som ikkje fungerer for brukargrupper med stort behov. Ein kjem ikkje ut når ein ønskjer eller treng det, og det kan ta svært lang tid å kome til den staden ein ønskjer. Dersom du skal rekke toget, eit arrangement, ein tannlegetime eller følgje barna dine på symjetrening, fungerer ikkje bestillingstransporten. Aktive synshemma er avhengige av den same fleksibiliteten som alle andre for å få kvardagen til å gå opp.

I budsjettdebatten i Stortinget den 10. desember sa samferdselsministeren at ho i likskap med meg var oppteken av å forbetre TT-ordninga. Statsråden viste til at det har vore mange honnørord over lang tid, og at vi ikkje har klart å følgje godt nok opp i denne saka.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden sikre funksjonshemma med stort behov ei TT-ordning som gir rom for eit normalt og aktivt kvardagsliv – uansett kor i landet ein bur?

I innlegget sitt i desember peikte statsråden sjølv på kva som vil bli avgjerande for om vi får på plass ei god ordning. Det handlar til sjuande og sist om utteljingar på statsbudsjettet.

Kristelig Folkeparti vil prioritere TT-saka. Vi vil ha ei løysing som gjer at funksjonshemma kan leve aktive og likestilte liv. For å hauste nødvendige røynsler og erfaringar kan ein starte med ei prøveordning i minst to utvalde fylke.

Eg vonar òg at dei andre partia, Regjeringa og statsråden vil gjere sitt for å få dette på plass, bl.a. ei prøveordning som kan gje dei nødvendige erfaringane vi treng for å betre TT-ordninga nasjonalt.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [20:07:46]: Betre tilrettelegging av transporttilbodet for funksjonshemma er eit høgt prioritert område for Regjeringa. Prinsippet om universell utforming har blitt ein integrert del av arbeidet og prioriteringane i Samferdselsdepartementet og dei statlege transportetatane og verksemdene. Både gjennom lover og regelverk og gjennom fysiske tiltak finansierte over statsbudsjettet er kollektivtransportsystemet blitt meir tilgjengeleg under denne regjeringa. Frå 1. januar 2009 vart reglane i den nye likestillings- og diskrimineringslova gjort gjeldande. Det er innført nye reglar for utforming av bussar og passasjerbåtar. Nye reglar for utforming av tog er snart på plass.

Universell utforming og betre tilgjenge er òg eit av hovudmåla for transportpolitikken, som er presentert i Nasjonal transportplan 2010–2019. Infrastruktur og transportmiddel skal utformast slik at kollektive transportløysingar kan nyttast av flest mogleg, utan å ty til særskilde hjelpemiddel eller assistanse. Men området har vore forsømt i lang tid, og utfordringane er store. I tillegg vil mange funksjonshemma vera avhengige av alternativ til kollektivtransport, nærast uansett kvaliteten på kollektivtilbodet. For mange er tilrettelagd transport, TT-ordninga, avgjerande for moglegheita til å leva eit aktivt liv, og det er svært viktig at denne ordninga fungerer godt.

Regjeringa sin strategi for å sikra funksjonshemma med stort behov ei god TT-ordning er todelt. For det fyrste vil vi sikra fylkeskommunane, som har ansvaret både for det ordinære lokale kollektivtilbodet og TT-ordninga, ein økonomi som gjer dei i stand til å sørgja for både eit godt TT-tilbod og eit godt kollektivtilbod. Etter mi meining er dette det viktigaste ein kan gjera for å sikra alle, inklusiv TT-brukarane, god mobilitet. Overføringane til kommunesektoren har auka kraftig under denne regjeringa. Fylkeskommunane har fått eit vesentleg større økonomisk handlingsrom og langt betre moglegheiter både til å sørgja for eit godt kollektivtilbod og til å gje eit godt TT-tilbod til dei som ikkje kan nytta ordinær kollektivtransport.

For det andre vil vi bidra til at det lokale kollektivtilbodet kan nyttast av flest mogleg av dei mest mobile TT-brukarane, slik at ressursar kan frigjerast og brukast til ei betre TT-ordning for brukarane med størst behov. Dette kan vi oppnå ved betre fysisk utforming av kollektivtransportsystemet. Satsinga på universell utforming både gjennom likestillings- og diskrimineringslova og gjennom løyvingar over statsbudsjettet er viktig.

I tillegg har Regjeringa stimulert til uttesting av ulike driftskonsept, bl.a. gjennom ordninga for betre kollektivtransport i distrikta, der fylkeskommunane kan søkja om tilskot, bl.a. for å testa ut ulike former for etterspørselstyrt transport, t.d. bestillingstransport og serviceruter som er opne for alle. Dette er ordningar der brukarane innan ein bestemt tidsfrist melder inn sine reisebehov til ein transportsentral eller direkte til operatøren av buss, båt eller drosje, og der det skjer ei samordning av dei individuelle reisene. Slike ordningar kan gje betre utnytting av ressursane enn individuelle TT-ordningar. For nokre TT-brukarar er denne typen tilbod truleg heilt akseptable. For barn, unge, eldre og andre personar utan verken TT-kort, førarkort eller tilgang til bil er tilbodet om bestillingstransport avgjerande. Dess fleire som kan nytta det ordinære kollektivtilbodet, dess romslegare kan TT-ordninga utformast for dei brukarane som treng denne ordninga mest.

For å undersøkja om betre samordning mellom TT-tilbodet og bestillingstransport kan redusera behovet for TT-transport utan at det går ut over brukarane sin mobilitet, inviterte Samferdselsdepartementet i 2009 fylkeskommunane til å delta i eit treårig forsøk der dei to tilboda blir sett eksplisitt i samanheng. Sju fylkeskommunar søkte om å delta, og det er no forsøk med betre koordinering mellom kollektivtilbodet og TT-tilbodet i Oslo kommune og seks fylkeskommunar, Østfold, Telemark, Vest-Agder, Rogaland, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. I alle forsøka skal bestillingstransporten byggjast ut. Samtidig skal det gjerast tilpassingar i regelverket for TT-tenesta, slik at flest mogleg av TT-transportane blir gjennomførte med den ordinære kollektivtransporten, inklusiv bestillingstransport og serviceruter som er opne for alle. Det er krav om brukarmedverknad frå dei funksjonshemma sine organisasjonar, og det er krav om at TT-tilbodet blir halde ved lag for dei som ikkje kan dra nytte av det utbygde bestillingstransporttilbodet. Formålet med forsøket er å sjå om ei slik organisering vil frigjera ressursar som fylkeskommunane kan bruka til å styrkja tilbodet for TT-brukarar med særskilte behov, om hovuddelen av reiser for andre brukarar kan dekkjast gjennom det utvida bestillingstransporttilbodet, og om tilbodet aukar mobiliteten til brukarar utanfor TT-ordninga. Departementet vil gjera ei grundig evaluering av forsøket etter tre år.

Så nokre ord om nasjonale retningslinjer for TT-ordninga. Det var i kommuneøkonomiproposisjonen for 2004 at Stortinget gjorde eit vedtak der regjeringa Bondevik II vart beden om å utforma nasjonale retningslinjer for TT-ordninga. Dette spørsmålet er grundig vurdert. Det finst rettleiande retningslinjer for TT-ordninga, utarbeidd av Samferdselsdepartementet, der kriterium for brukargodkjenning, tilbodet sitt innhald og sjølve saksbehandlinga er omtalte. Men i likskap med den lokale kollektivtransporten elles er det fylkeskommunane som fastset standarden i tilbodet. Dei rettleiande retningslinjene ligg i hovudsak til grunn for dei retningslinjene som gjeld for TT-ordninga i fylka.

Då er det slik at nasjonale retningslinjer vil gje ein større grad av likebehandling enn den budsjettstyrte ordninga vi har i dag i regi av fylkeskommunen. Det kan knyta seg utfordringar til ei ordning med nasjonale retningslinjer. Nasjonale retningslinjer kan medføra monalege meirkostnader, dersom ein ikkje skal akseptera eit dårlegare tilbod for nokre brukarar. Dessutan vil nasjonale retningslinjer bryta med den etablerte ansvarsdelinga mellom forvaltningsnivåa og prinsippet om at det er fylkeskommunane som skal fastsetja omfanget av og kvaliteten på kollektivtransporttilbodet.

Nasjonale retningslinjer vil redusera fylkeskommunane sine moglegheiter for å sjå TT-transport i samanheng med annan kollektivtransport. Som eg nettopp gjorde greie for, vil ein solid fylkeskommunal økonomi, kombinert med eit kollektivtilbod som kan nyttast av flest mogleg, vera ein god strategi for å sikra eit godt TT-tilbod for dei brukarane som treng det mest.

Interpellanten tek her opp eit svært viktig spørsmål. Eg har òg invitert fleire organisasjonar til departementet for å be om råd med omsyn til moglege forbetringar når det gjeld TT-ordninga. Den siste organisasjonen eg hadde møte med, var òg Blindeforbundet. Eg skjønar deira uro i forhold til fylkeskommunane og frie inntekter med omsyn til om midlar som eventuelt blir frigjorde, verkeleg blir brukte til å styrkja TT-ordninga for dei som har mest behov for det. Blindeforbundet var kreative. Dei bad om eit forsøk til, eit forsøk som f.eks. kunne omfatta to fylke der ein direkte knyter midlar til ei TT-ordning for dei som ikkje kan nytta seg av kollektivtilbod.

Eg kan ikkje på dette tidspunktet lova at eg skal få på plass ytterlegare forsøk i budsjettet for 2011, men det eg skal seia, er at eg er oppteken av at vi reelt skal styrkja TT-ordninga. Så dette forslaget og andre konstruktive bidrag er noko som eg meiner det er all grunn til å sjå nærare på.

Knut Arild Hareide (KrF) [20:17:59]: Eg har lyst til å takke statsråden for svaret, som eg opplevde som å vere veldig konstruktivt. Eg opplever at det som er hovudutfordringa her, er at me har ei gruppe veldig unge aktive brukarar som ikkje passar inn i det mønsteret av TT-brukarar som denne ordninga er laga for. Me ser at for nokre av dei eldste brukarane som ikkje er så aktive, kan denne ordninga fungere relativt godt, mens for dei unge aktive brukarane som ønskjer å leve eit meir aktivt liv, er ikkje ordninga i dag god nok.

Eg har forståing for at statsråden ikkje kan love noko konkret i forhold til eit prøveprosjekt. Men eg synest det prosjektet som eg forstår statsråden er blitt presentert for av Blindeforbundet, er veldig spennande, der ein går inn i f.eks. to eller tre fylke og gjer eit forsøk nettopp med den gruppa der bestillingstransport ikkje er eit alternativ. Bestillingstransport kan vere eit alternativ dersom du har god tid til å planleggje, du veit at du skal gjere ein aktivitet på eit visst tidspunkt, du har ein fast aktivitet og du har relativt god tid. Det er ikkje eit alternativ for ein del av dei gruppene som kjem her.

Så vil eg òg seie at noko av det me opplever, er dei store variasjonane som ligg her. Me skal òg vere så ærlege å seie at heldigvis er det delar av landet som har gode ordningar der mange av brukarane er godt fornøgde. Men det er ei utfordring når me ser på den nasjonale delen her, at det varierer i altfor stor grad. Derfor meiner eg at det å få plass det eg vil kalle ei nasjonal løysing, ikkje treng å bety at me går bort frå dei ledda me har i dag. Eg meiner derfor at den forsøksordninga som Blindeforbundet i utgangspunktet ønskjer, er å bruke nokre fylke her.

Eg har derfor berre lyst til å seie at min intensjon med dette har vore å sikre at me får en debatt i Stortinget om me kunne få ei forsøksordning som viser noko av heilskapen i tilbodet i TT-ordninga. Eg meiner at det ikkje er teke omsyn til mange unge brukarar som ønskjer eit aktivt liv. Eg meiner at det er for store variasjonar, og eg opplever at det tilbodet me har på bestillingstransport i dag, ikkje dekkjer tilbodet til denne gruppa. Derfor opplever eg det som konstruktivt at statsråden ønskjer å sjå på ei ny forsøksordning, sjølv om ho nokre få dagar før budsjettkonferansen sjølvsagt ikkje kan konkludere på det.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [20:21:19]: Mi erfaring er at dei beste løysingane blir til i ein dialog med dei som prøver ut dei ulike ordningane. Ei anna erfaring er at her er det til tider langt mellom det som er dei ideelle løysingane og dei tiltaka som vi klarer å få på plass. Eg synest likevel at det er godt å stå her i dag og faktisk vita at det her har skjedd betydelege forbetringar på kort tid gjennom desse to lovverka som allerede er nemnde, og som kom i førre stortingsperiode. Der er det brei tilslutning til å sørgja for universell utforming når det gjeld både bygg og andre nye anlegg, og at ein òg kan få på plass betydelege forbetringar i alt frå bygg og fortau til samferdsel av ulikt slag. Det er ikkje minst difor vi òg går inn for å forlengja mange plattformer på jernbaner i inneverande års budsjett.

Men så er det slik at dersom vi legg til rette, så må vi òg sørgja for at folk får moglegheit til større mobilitet. Det er der forslaga frå ulike organisasjonar som har erfaring å skilta med, er viktige å ta med i det vidare arbeidet. Det er òg godt å vita at det er nokre fylkeskommunar som er svært opptekne av gode løysingar, og som brukar både midlar og engasjement til utrøyttande forbetring, og så blir det då ei avveging på kva måte.

Vi skal bidra frå Regjeringa og Stortinget si side, og ei forsøksordning er alt i gang. Eg erkjenner at den løyser ikkje alle utfordringar. Det er difor eg òg er glad for at bodskapen er oppfatta. Eg kan ikkje lova noko på dette tidspunktet, men eg skal følgja nøye med og sjå kva vi kan få til.

Susanne Bratli (A) [20:24:40]: Arbeiderpartiet har «Alle skal med» som slagord, og transport er en forutsetning for å kunne delta aktivt på en rekke områder i samfunnslivet. Formålet med transporttjenesten for funksjonshemmede som fylkeskommunene har ansvaret for, er å gi funksjonshemmede som er avhengig av dør til dørtransport, et transporttilbud slik at de har mulighet til å delta i aktiviteter i nærmiljøet på lik linje med den øvrige befolkningen.

Som interpellanten selv fastslår, er det store variasjoner mellom fylkene. En sammenlikning mellom fylkene som ble gjort i 2003, viste at Oslo brukte nesten 10 000 kr pr. bruker, mens Nord-Trøndelag, som brukte nest mest pr. bruker, brukte i overkant av 5 000 kr. Også i forhold til antall innbyggere var bildet det samme. Oslo brukte 372 kr pr. innbygger, mens også her var Nord-Trøndelag en god nummer to med 75 kr pr. innbygger. Selv om tallene er gamle, er det grunn til å tro at de illustrerer også dagens situasjon. Derfor er det betimelig å stille spørsmål, som representanten Hareide gjør, om hva som kan gjøres for å sikre et godt tilbud uavhengig av bosted.

Som samferdselsministeren sa i sitt innlegg, er det to viktige tiltak Regjeringen gjør. Å sikre at fylkeskommunene har økonomiske muligheter til å gi alle et godt transporttilbud, er viktig – et godt kollektivtilbud og en god transporttjeneste for funksjonshemmede. Derfor er en styrking av kommuneøkonomien bra også for TT-tilbudet. Men det handler også om politisk vilje blant folkevalgte regionalt. Derfor må jeg, som tidligere ansvarlig fylkesråd i Nord-Trøndelag, si meg godt fornøyd med den andreplassen som Nord-Trøndelag har på den uoffisielle listen.

Men det er store forskjeller på hvordan det er å drive transporttjeneste i Oslo, med korte avstander, med muligheter for å benytte ordinære transporttjenester, med muligheter for serviceruter, og det å drive transporttjeneste i et spredtbygd fylke og et distriktsfylke som Nord-Trøndelag, med store avstander og svært spredt befolkning, og der transporttjenesten for funksjonshemmede oftest består i transport av enkeltpersoner i taxi over forholdsvis lange avstander. Da sier det seg selv at man må drive transporttjenesten på en annen måte i distriktene enn i de store byene. Derfor er det sånn at vi i Arbeiderpartiet mener det er et godt grep å teste ut nye driftskonsepter.

Hvis jeg igjen kan tillate meg å benytte Nord-Trøndelag som eksempel, vil jeg vise til at det der er et prøveprosjekt med kollektivtransport i distriktene, KID bestillingstransport, inn til gjennomgående busstransporter, til gjennomgående hurtigbåtruter eller til tog, og i kombinasjon med serviceruter i de store kommunene. Det viser seg at så langt er dette prøveprosjektet et godt og meget vellykket prosjekt. Derfor er det riktig å prøve ut en samordning med TT-tilbudet og det såkalte KID-prosjektet. Det skal man gjøre i Nord-Trøndelag, sammen med Oslo og fem andre fylkeskommuner. Jeg er ganske sikker på at en sånn samordning vil være positiv, både for brukerne og for fylkeskommunene. Flere funksjonshemmede vil kunne bruke dette som er det ordinære tilbudet, kanskje med noen tilpasninger. Dette vil være helt i tråd med målet om universell utforming. Flest mulig kan benytte det ordinære tilbudet. De trenger ikke spesialtilpassede løsninger. Dette er universell utforming i praksis.

Dersom flere av dagens brukere av transporttjenesten kan bruke det ordinære tilbudet, vil det kunne frigjøre ressurser til de brukerne som er igjen, og som må kunne ha en egen og spesialtilpasset transporttjeneste, og gjøre TT-ordningen enda bedre for de brukerne som fortsatt har behov for transporttjenesten.

Arbeiderpartiet er opptatt av at alle skal med. Transporttjenesten for funksjonshemmede er et virkemiddel i denne sammenhengen. Vi har stor tro på forsøksordningen, og vil avvente resultatet av denne. Jeg vil også framheve at uavhengig av hva vi venter på her på Stortinget – om vi avventer resultatene av denne forsøksordningen – er det lov for fylkeskommunene å prioritere å bruke mer penger på transporttjenesten for funksjonshemmede. Det kan være en like stor oppgave for de ulike politiske partiene å påvirke sine fylkespartier regionalt. Det viser seg at når det er økonomiske muligheter og når det er politisk vilje, så får man det til også i fylkeskommunene.

For å oppsummere: Vi tror ikke at nasjonale retningslinjer nødvendigvis er den rette veien å gå, fordi forskjellene er så store i de ulike delene av landet. Det betyr at man må ha ulike løsninger for å tilfredsstille ulike behov.

Bård Hoksrud (FrP) [20:29:39]: Jeg har lyst til å starte med å si at jeg er veldig glad for at interpellanten Knut Arild Hareide tar opp denne viktige saken. Dette er en sak som har versert fram og tilbake i mange år. Før jeg kom på Stortinget var jeg fylkespolitiker, og jeg vet hvordan diskusjonen da gikk nettopp for at man skulle få til en TT-ordning som skulle sørge for at de som virkelig trengte dette, skulle få det. Det er mye diskusjon rundt hvem som nå har det.

Det er jo interessant å høre både statsråden og foregående taler – spesielt det siste til foregående taler – si at alle skal med. Ja, det er veldig bra, men det hjelper ikke når forskjellene er så enormt store fra fylke til fylke. Da er det ikke slik at alle får bli med. Det er ganske stor forskjell på hvilke tilbud man får i Oslo og i Sogn og Fjordane, som jeg mener var det ytterste eksempelet på den andre siden. Det er altså himmelvid forskjell mellom det beste fylket og det dårligste fylket. Det er nettopp derfor i hvert fall jeg og Fremskrittspartiet har ment at her er det viktig å få en nasjonal ordning på toppen som gjør at man blir likt behandlet enten man bor i Oslo, i Sogn og Fjordane, i Telemark eller i Nord-Trøndelag. Dette er utrolig viktig hvis funksjonshemmede skal få muligheten til å fungere i det daglige og ha et liv som alle andre normale. Poenget er at man fortsatt ønsker at man skal betale for de tjenestene man får, på samme måte som andre betaler for kollektivtilbud og andre transportmidler. Men man ønsker altså å få en ordning som gjør at man som funksjonshemmet skal kunne ha de samme mulighetene som alle andre i samfunnet har til å delta.

Statsråden pratet varmt og flott om universell utforming. Jeg synes det er kjempebra, jeg. Jeg fikk muligheten til å være med noen funksjonshemmede som skulle reise fra Grenland til Oslo, og det var altså en opplevelse. Vi var flere politikere som var med, og det var virkelig en opplevelse å prøve å klare å få med rullestoler inn på toget, ut fra toget, inn på busser og ut av busser, og alt som var av kollektivtilbud man må benytte i dag. Jeg er veldig enig i intensjonen til statsråden, at man ønsker å ta mange grep for at universell utforming skal bli det som kommer i framtiden og det som skal være der. Men det er altså ikke virkeligheten for mange av dem som i dag er avhengig av TT-tilbud og av annen type hjelp.

Jeg er veldig glad for at alle stortingskandidatene – i hvert fall i mitt fylke, Telemark – ble utfordret nettopp av Blindeforbundet på om man ville være med på at vi nå skal innføre nasjonale retningslinjer for TT-transporten. Jeg tror nemlig at alle stortingskandidatene skrev under; også representanter fra regjeringspartiene skrev under på at man ønsket nasjonale retningslinjer for TT-transporten. Og da synes jeg det er ganske merkelig – når vi nok en gang diskuterer det som vi diskuterte i hele forrige periode i transportkomiteen, og som jeg vet at man har diskutert i arbeids- og sosialkomiteen – at man ikke klarer å få på plass en nasjonal ordning som gjelder over hele landet, og som sørger for at alle får det samme tilbudet. Når vi også vet at noen får tilbud om noen få turer i måneden, mens andre har ganske mange turer i måneden, synes jeg det er ganske utrolig at vi diskuterer det vi gjør i dag, og at statsråden ikke vil komme oss mer i møte nettopp for å imøtekomme de organisasjonene som er veldig opptatt av dette. Jeg forventer jo at de stortingsrepresentantene som skrev under på dette, faktisk også mener dette etter valget, og ikke at det var noe de bare mente i innspurten av en valgkamp.

Så har jeg lyst til å utfordre statsråden. Det virker jo veldig tilforlatelig: TT-ordningen er bra for dem som har den, man skal kunne bruke kollektivtilbud og den type ting, og det er bra at fylkene har dette ansvaret. Utfordringen er altså at hvis man som funksjonshemmet bruker TT-kortet sitt for å komme seg til Oslo S og skal f.eks. til hjemfylket til statsråden, Rogaland, så kan man ikke bruke TT-ordningen i Rogaland, for det er Oslo kommune som administrerer den, og pengene skal brukes i Oslo kommune. Det er jo meningsløst, og det er nettopp derfor vi trenger nasjonale retningslinjer. Vi mener også at det er Nav som skal finansiere ordningen, nettopp fordi det da ikke blir noen diskusjon om hvor man bruker turen sin, om det er i det ene eller det andre fylket. Det bør jo være likt som for alle andre, man skal kunne bruke den der man trenger å bruke den. Derfor mener jeg at det er viktig å få på plass en nasjonal ordning, og jeg håper at statsråden – selv om hun var litt avvisende i stad, i hvert fall i forhold til 2011 – tenker seg om én gang til og får på plass en nasjonal ordning som gjør at også funksjonshemmede får et verdig liv og kan opptre på samme måte som alle andre i samfunnet.

Øyvind Halleraker (H) [20:35:03]: Jeg takker for at interpellanten tar opp dette viktige temaet. TT-ordningen er et viktig virkemiddel for å kunne nå målene i diskriminerings- og likestillingsloven. For dem som har begrenset bevegelsesfrihet, er ordningen et viktig bidrag til deres livskvalitet og mulighet til å delta i samfunnet på linje med andre.

I dag er, som flere har vært inne på, ansvaret for oppfølgingen av TT-ordningen lagt til hvert fylke. Dermed blir funksjonshemmede prisgitt fylkenes prioriteringer, og som vi har sett, varierer dette i altfor stor grad. Dette reflekterer ulike politiske prioriteringer, forskjeller i kollektivtilbud og ulike geografiske forhold, selvfølgelig. Vi vet samtidig at enkelte fylker er seg sitt ansvar svært bevisst, f.eks. her i Oslo, som, ifølge både Handikapnytt og tidligere samferdselsminister Navarsete faktisk, har landets beste TT-tilbud. Det syns vi i Høyre er hyggelig å registrere. Samtidig vet vi at andre fylker har et så dårlig tilbud at brukerne melder fra om sosial isolasjon og vanskelighet med å få deltatt i viktige aktiviteter. Dette er ikke godt nok.

Høyre støtter derfor brukerorganisasjonenes sterke ønske om felles minstestandarder for å få en mer lik praksis i de ulike fylkeskommunene og bedre kvalitet på ordningen. Vi har vært med på å fremme forslag om dette både i Nasjonal transportplan og i budsjettsammenheng. Dessverre har Regjeringen til nå valgt å stemme dette ned.

Høyre har også støttet forslaget om å legge TT-ordningen innenfor Nav i likhet med arbeids- og utdanningsreiser samt grunnstønad til transport- og bilstønadsordningen. Med en samlet administrasjon av alle de ulike transportordningene vil man bedre kunne gjøre en samlet vurdering av hver enkelts transportbehov når det gjelder arbeid, utdanning og fritid, samtidig som den betydelige forskjellsbehandlingen som foregår i dag, kan unngås.

Det må være storsamfunnets ansvar å hindre diskriminering av en stor gruppe samfunnsborgere som på grunn av manglende transporttilbud holdes utenfor deltakelse i samfunnet. Høyre beklager derfor at Regjeringen, selv om vi har fått mange gode intensjoner her i dag, foreløpig ikke ønsker å stille opp for å sikre denne viktige nasjonale ordningen for dem med størst behov.

Mennesker med funksjonshemninger mange steder i landet trenger at Regjeringen stiller opp, endrer holdning og bidrar til handling. Så jeg syns vi etter denne interpellasjonsdebatten raskt skal bli enige om å sikre alle et likeverdig TT-tilbud. Det skulle jo ikke være så vanskelig, spesielt ikke for Arbeiderpartiet som flere ganger i dag har referert til sitt eget slagord «Alle skal med».

Karin Andersen (SV) [20:38:41]: TT-tjenesten må forbedres. Det tror jeg det er veldig bred enighet om.

For oss som har jobbet med dette temaet, ikke bare i to stortingsperioder, men i snart fire, er det vel flere som oppigjennom tidene har hatt mulighet til å gjøre noe med det, men forandringene har ikke blitt store. Men jeg vet at den samferdselsministeren vi har nå, er opptatt av temaet. Og jeg vet også at ikke alle samferdselsministre har vært spesielt opptatt av dette temaet. Alle samferdselsdebatter handler jo stort sett om veg. Det er vel og bra. Mange handler om jernbane, og dem deltar jeg i. Så er det noen som handler om universell utforming. Der deltar jeg bestandig. Det er ikke alle samferdselspolitikere som har vært spesielt opptatt av det heller, så her er det mye som står igjen etter mange års unnlatelsessynder.

Det er slik at man må sikre at samferdsel skal gjelde alle. Det er ikke bare det at alle skal med. De skal med bussen, men noen kommer altså ikke med den. Da må vi gi dem noen andre muligheter.

Jeg er opptatt av universell utforming, men det vil ta mange år før kollektivsystemet er universelt utformet. Det koster svært mange milliarder kroner. Jeg har vært i diskusjon med funksjonshemmedes organisasjoner i mange år. De har prinsipielt vært veldig opptatt av dette spørsmålet. Jeg har sagt at jeg skal jobbe det jeg kan for universell utforming, men vi trenger en TT-tjeneste i tillegg. Den kommer vi til å trenge lenge, for dette kommer til å ta tid.

Det er store ulikheter over hele landet, som mange har sagt. Det kommer av at denne ordningen har vært knyttet til kollektivtrafikken. Jeg mener at TT-ordningen ikke bare er kollektivtrafikk, den må også være noe mer. Derfor er jeg veldig glad for forslagene som har kommet fra Blindeforbundet, og også de forsøkene som Regjeringen har satt i gang, for da mener jeg vi er på riktig spor.

Det er noen her som har snakket om eldre og unge og forskjellige behov. Ja, det er for så vidt riktig, det. I ulike fylker er godkjenningspraksisen for hvem som får denne ordningen, veldig forskjellig. I mitt eget hjemfylke er det veldig mange eldre som får den. I Oppland fylke er det halvparten så mange brukere og helt lik befolkning. Det utgjør også noen forskjeller, så man må kanskje rydde litt opp her.

Hvis man får på plass en god bestillings- eller serviceruteordning, vil det fange opp mange av de eldre brukerne som egentlig bare trenger en god kollektivtrafikk. De kan bruke en bestillingsruteordning, slik at man får veldig mange av dem som er inne i TT-tjenesten i dag, over på den ordningen. Så sitter man igjen med en dør til dør-transportordning for dem som heller ikke kan benytte denne ordningen. Jeg mener at man da kan løsne på bindingen til kollektivtrafikken, ikke på pris, men på tilgjengelighet, for da er vi inne på et område der transportbehovet er annerledes enn for oss andre, fordi det er mennesker som ikke har noe valg, og – for å si det slik – de fleste av dem kan ikke kjøre bil, og de kan ikke benytte kollektivtrafikk. Det er en viktig oppgave for oss å sikre at de kan leve et likestilt liv, for det er det det handler om.

Så er det spørsmål om nasjonale retningslinjer. Jeg tenker at kollektivtrafikken er et fylkeskommunalt ansvar. Den delen av dette som handler om bestillingsruter eller serviceruter, er et fylkeskommunalt ansvar. Men jeg tror nok at hvis vi skal få på plass en ordning som sikrer dør til dør-transport for dem som trenger det, må vi se på noen måter å sikre dette på, med større likhet over hele landet enn det vi har i dag. Jeg tenker at prinsippene om likestilte transportmuligheter for alle er viktigere enn den oppgavefordelingen som vi en gang ble enige om. Min erfaring er at hvis det over hele landet er ulike ordninger med et veldig stort innslag av skjønn, fungerer det veldig bra for grupper som er i stand til sjøl å utøve stor politisk makt og slåss og kjempe for rettighetene sine, mens de som har problemer med det, rett og slett fordi de kanskje ikke greier å transportere seg dit beslutningene tas, er mye mer avhengig av lovfesting av nasjonale retningslinjer og sikkerhet i ordningene. Da er de i stand til å være likestilte og ivareta sine demokratiske rettigheter.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [20:44:06]: Dette er en viktig interpellasjon, for hvem ønsker ikke et aktivt liv, kunne gjennomføre praktiske gjøremål, følge opp barn og barnebarn og delta i ulike aktiviteter.

Det gjorde inntrykk da Møre-benken hadde besøk av Blindeforbundet, når en enslig far med en øyesykdom, som har gjort ham gradvis mer og mer svaksynt, ikke makter å følge opp barnet sitt lenger. Det er positivt med gode naboer som gjerne stiller opp med kompiskjøring til trening og andre aktiviteter, men det gjør noe med selvfølelsen som forelder når barnet ditt velger bort en fritidsaktivitet fordi pappa ikke makter å følge opp.

Jeg skjønner godt den avmakten man kan føle når man ikke makter å stille opp for barna sine. Og når det offentlige svikter, med de rammevilkårene som blir stilt til rådighet, er det ganske ille. Dagliglivets vanlige utfordringer er nok i seg selv om ikke et tema som transport også skulle være et hinder.

Jeg er enig med de representantene som har tatt til orde for en nasjonal ordning. Møre og Romsdal, mitt hjemfylke, er en versting når det gjelder TT-tilbudet. Man fikk en reduksjon i transporttjenesten på 10 pst. fra 2009 til 2010.

De blinde og de svaksynte ber ikke om almisser eller en gratisordning, de betaler gjerne det som samsvarer med offentlig transport, men buss er ikke et alternativ. De trenger en ordning fra dør til dør – som vi har snakket om i dag. De vi møtte, hadde brukt opp verdikupongene sine før februar var omme, verdikuponger på 1 200 kr i halvåret. Hva får man ut av det? Det burde jo ikke være slik at det var verdikupongene som telte, det måtte være antall turer i halvåret som var det viktigste. Tenk da på den brukeren som bor avsides, og dem er det flere av i mitt hjemfylke: Når vedkommende skulle til butikken eller på legebesøk i sitt kommunesenter, røk hele verdikupongen for første halvår på én tur.

Transporttjenesten til jobb og utdanningsinstitusjon burde være en selvfølge, men også her ble et tiårig prøveprosjekt avsluttet, og nye brukere får dessverre et nei til denne ordningen.

Med den ordningen som vi har i dag, blir mange blinde og svaksynte isolerte. Mange i denne gruppen er kritisk avhengige av en oppegående TT-ordning. En TT-ordning kan også spare samfunnet for store utgifter på lengre sikt. Flere ville sluppet et liv i tilnærmet isolasjon. Det betyr mye for psykisk helse å omgås andre og delta i samfunnet.

Denne ordningen ville ha kostet 200 mill. kr. Da ville svaksynte og blinde med et stort behov fått et likeverdig tilbud. Det burde vi ha råd til.

Robert Eriksson (FrP) [20:48:00]: La meg aller først få lov til å takke interpellanten for en meget viktig og etterlengtet debatt.

Det er riktig som representanten Andersen sa i sitt innlegg, at denne saken har vært diskutert mange ganger i Stortinget. Jeg har selv, med bare fem år bak meg i Stortinget, diskutert den opp til flere ganger. Og la meg da få lov til å ta et lite historisk tilbakeblikk. For i juni 2008 behandlet Stortinget representantforslag nr. 85 for 2007–2008 fra undertegnede, Kenneth Svendsen og Kari Kjønaas Kjos. Bakgrunnen for det representantforslaget var et stortingsvedtak tilbake til 2003, for da vedtok Stortinget følgende:

«Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2004 utarbeide nasjonale retningslinjer for kvaliteten og kvantiteten for TT-transporten og foreslå en finansieringsordning som sikrer TT-transport i tråd med de nasjonale retningslinjene.»

Det ble vedtatt av Stortinget, men ble ikke fulgt opp på noen måte. Jeg vet at bl.a. FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, i 2007 hadde møter med daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og statssekretær i Samferdselsdepartementet Steinulf Tungesvik, som lovet at denne saken skulle kvitteres ut i statsbudsjettet for 2008. Ennå er ikke den saken kvittert ut. Det er hele sju år siden Stortinget vedtok at vi skulle få på plass nasjonale retningslinjer, uten at noe har skjedd.

Samtidig registrerer jeg at Regjeringen i sin første politiske plattform, Soria Moria I, sier at man ønsker en forbedret TT-tjeneste. Det sier man også i hver debatt – og har gjort det hele tiden – uten at noe egentlig har skjedd. Det skuffer meg. Det synes jeg er synd. Jeg håper at nåværende samferdselsminister, og også nåværende arbeidsminister, tar tak i de utfordringene vi har på TT-siden og får til en bedre ordning.

Jeg skulle gjerne ønsket at vi hadde fått på plass nasjonale retningslinjer og et overordnet finansieringssystem for dette. Jeg registrerer at det ikke er ønskelig av et flertall i Stortinget, for hvis jeg ikke husker feil, skrev vel statsrådens nåværende partileder, Liv Signe Navarsete, som tidligere var samferdselsminister, i brev til arbeids- og sosialkomiteen 20. mai 2008, da vi behandlet det nevnte representantforslaget, at kostnadene ville bli for store med en nasjonal ordning. Det synet tror jeg er representativt for Regjeringen fortsatt, spesielt med tanke på at vi nå ser en debatt rundt omkring, samtidig som vi vet at til helgen skal regjeringspartiene begynne å diskutere budsjettet for 2011, og at alle sammen har fått i oppdrag å spare 4 pst. Jeg tror ikke det blir lagt inn mer penger med slike holdninger fra den sittende regjering. Det er synd, for det betyr at økonomi, kostnader, er viktigere enn likebehandling og et verdig tilbud til brukerne rundt omkring.

Jeg skulle ønske at man først hadde tatt utgangspunkt i brukeren, og så sett på muligheten for økonomiske midler for å få til en god ordning i etterkant – men først altså se behovet til brukeren. Derfor er jeg veldig enig med interpellanten som skisserer en løsning som går på en forsøksordning. La oss iallfall bli enige om det, og ta utgangspunkt i det, for å få til en bedre TT-ordning i framtiden.

Avslutningsvis: Jeg skjønner siste talers innlegg. Jeg er så heldig å være far til fire friske barn – jeg er selv frisk, og jeg har gleden av å følge dem på alle deres aktiviteter. Hva med de foreldrene som ikke kan gjøre det hver dag – de foreldrene som blir stoppet nettopp på grunn av transport/kommunikasjon? Det synes jeg ikke Norge skal være bekjent av. Jeg synes vi skal få til et langt bedre tilbud enn det vi har i dag. Så er selvfølgelig universell utforming vel og bra, men det hjelper ikke hvor god universell utforming vi har, hvis ikke brukerne får lov til å bruke tilbudet ofte nok i forhold til de behovene de har.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [20:53:13]: Ein nyvald representant undrar seg svært over å høyre at denne saka har vore debattert gjentekne gonger i denne salen. Det gjeld personar som er blitt ramma av sjukdom som gjer at dei må få ei tilrettelagd ordning, og så skal ikkje eit land som er kalla verdas rikaste, ha råd til å strekkje ut ei hand til desse menneska, som treng den hjelpa for å kunne fungere i kvardagen. Det gjeld hjelp til ein sjølv, det gjeld hjelp til barna, det handlar om ein aktiv kvardag, der vi veit at alternativa er få. Vi veit også at nettverka deira forsvinn dersom dei ikkje kjem seg ut, og ikkje minst barna deira blir ramma og blir isolerte.

Det er veldig kritikkverdig at vi som politikarar ikkje klarar å få på plass ei nasjonal ordning som kan gi eit likt tilbod over heile landet. At Noreg, ein nasjon på 4,7 millionar innbyggjarar, skal ha eit system som er forskjellig frå region til region, frå fylke til fylke, når vi veit at vi dersom vi samanliknar oss med ein by i Europa, representerer ein forstad, og så skulle det altså der vere 19 forskjellige ordningar for denne typen tilbod, er rett og slett skammeleg, etter mi oppfatning. Nasjonale retningslinjer hadde vilja rette opp dette på ein måte som var hensiktsmessig, og som hadde vilja gi rettferd for dei som hadde bruk for det.

Eg vil takke interpellanten som tek opp spørsmålet i dag. Vi høyrde også i eit tidlegare innlegg, frå representanten Andersen Eide, ei skildring frå eit møte som Møre-benken hadde med ein person som vart ramma av dette. Eg må seie at det gjorde eit veldig sterkt inntrykk å høyre at ein far ikkje kunne vere med barnet sitt ut og gjere det som dei fleste andre kunne, fordi det denne tenesta representerte i verdi, allereie var oppbrukt. Og grunnen var faktisk at vi har hatt ein vinter som har vore uvanleg kald, med uvanlege snøforhold, langvarig, som har gjort at dei ressursane som vedkommande hadde, var oppbrukte. Det gjorde at han måtte sitje heime med tiåringen sin. Det er etter mi oppfatning ikkje verdig. Så eg håpar og trur at ei forsøksordning, som er skissert her av interpellanten, kjem raskt og godt på plass, slik at vi får sjå om det er dette som må til for å løyse problema – desse problema som ikkje burde vere større enn at vi klarer å løyse dei.

Tove Linnea Brandvik (A) [20:56:30]: Jeg vil først og fremst benytte anledningen til å takke Knut Arild Hareide for å ha reist denne interpellasjonen. Det er viktig at man diskuterer det. Selv om dette har vært diskutert over lang tid, er det viktig at denne diskusjonen holdes varm, for dette handler om å ha et integrert samfunn, det handler om å gi alle like rettigheter. Selv om man har hatt denne diskusjonen og øvelser i mange runder, må vi erkjenne at vi ikke er i mål.

Ordningen driftes i dag av fylkeskommunene, og det har gitt veldig store forskjeller i tilbudet til folk. Det er faktisk så store forskjeller at dette ikke er akseptabelt, samfunnet kan ikke slappe av og hvile når det gjelder dette.

Ordningen er ment å ivareta transportbehovet for dem som ikke kan benytte kollektivløsninger eller privatbil. Det betyr at det egentlig er en veldig liten andel mennesker i dette samfunnet som skal være innunder denne ordningen. Så må vi se på hvilke typer behov de menneskene som i dag har denne ordningen, faktisk har, for det er veldig store forskjeller.

Med henvisning til innlegget fra Knut Arild Hareide: 30 pst. av brukerne av TT-ordningen er under 70 år og bare 10 pst. av brukerne under 60 år. Det betyr at det er ikke et svært stort antall mennesker.

I dag kan man i enkelte fylker reise én gang pr. uke hvis man skal bruke TT-ordningen. Jeg må bare si at som småbarnsmor eller aktiv politiker, eller i det hele tatt, har jeg ofte hatt behov for å bevege meg ut av mitt hus mer enn én gang pr. uke, og jeg kommer til å fortsette å ha det selv om jeg blir relativt voksen og barna er i ferd med å stikke av fra hjemmet. Jeg har faktisk store intensjoner om å sørge for at det er flere i dette landet som har anledning til å følge opp sine barn, og det er det det handler om. Og da er det statsråd Meltveit Kleppa refererer til, det universelt utformede samfunnet, faktisk hovedprioriteringen. Det er det aller viktigste.

Jeg er en lykkelig bussbruker for tiden. Jeg bor i en by som har kollektivtransport som alle kan bruke. Det er en strålende ordning, og det betyr at jeg har behov for å bruke TT-ordningen langt mindre enn jeg ellers ville ha hatt. Det gir rom for at andre, som har større og andre behov for TT-tjenester, kan bruke det, kanskje levering dør til dør.

Så har selvfølgelig denne vinteren skapt helt spesielle utfordringer. Det er noe med snø, manglende syn, manglende balanse eller hjul som ikke er en veldig god kombinasjon, og det gjør at man kanskje er nødt til å se på ordninger der det er en viss fleksibilitet i forhold til hva man skal gjøre.

Jeg tror at de forskriftene som kommer nå knyttet til å skjerpe kravet om universell utforming av busser, faktisk kommer til å ha en betydning for de neste årene. For det er flere som nå kan bruke de ordinære kollektivtilbudene, og det behovet de har for å bruke TT-ordningen, vil kanskje være mindre, fordi det gjerne er transportetapper til kollektivtransporten.

Prøveprosjektet som går for øyeblikket, er også positivt. Det kan redusere behovet, redusere antall brukere som har behov for å benytte særløsninger. Men samme hvor mye vi tilrettelegger, vil det alltid være en gruppe mennesker som vil ha behov for denne type særtiltak, og da er det viktig at de ordningene faktisk er slik at folk kan leve aktive og deltakende liv. Det handler om å sørge for at folk kan være litt sjef i egen hverdag. Jeg er muligens litt «sjefete» av meg, men synes det er veldig kjekt å kunne bestemme når jeg skal reise, hva jeg skal gjøre, og ikke nødvendigvis drive og spare opp til å følge barna på trening. Det handler litt om frihet, og all den tid man får det, vil de aller fleste faktisk ikke ha transportbehov mer enn høyst nødvendig. Det er på en måte ikke så spennende å kjøre drosje hvis man kan ta bussen sammen med andre.

Så jeg tenker at den framtidsrettede måten å gjøre dette på, er å sørge for en universell utforming av samfunnet – trappe den biten opp. Det er å sørge for at TT-ordningen utformes enda sterkere for dem som har behov – og at vi kommer til å vurdere en eller annen variant av sterkere retningslinjer nasjonalt for å sikre at man faktisk dekkes noenlunde likt i samfunnet. Det å være framtidsrettet er å legge til rette for at man kan delta og være i aktivitet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Knut Arild Hareide (KrF) [21:00:55]: Eg vil seie at representanten Brandvik avslutta ein veldig god debatt, og paradokset for oss som har jobba med transport dei siste månadene, er at me har hatt ein debatt der togkaoset har stått i sentrum. Paradokset er at me har opplevd ein del pendlarar som ikkje har vore så fornøgde – det skal me innrømme – men nokre av dei gruppene me har debattert i denne saka, har jo nesten eit konstant kaos, som eg vil seie er langt verre enn det mange av togpendlarane har hatt.

Derfor synest eg denne debatten har vore både nyttig og interessant, og eg synest òg dei signala eg opplever at alle parti har gitt, har vore veldig bra.

Eg har likevel lyst til å peike på noko, for det er riktig at me no har ei forsøksordning – som allereie er i gang – på plass. Men den forsøksordninga vil ikkje gi dei svara som den gruppa eg har valt å lyfte i denne debatten, etterlyser. Derfor treng ikkje Regjeringa kome tilbake og seie at dei vil avvente den forsøksordninga me har no, for det som gjeld bestillingstransport, er ein eigen debatt. Eg synest representanten Karin Andersen sa det veldig godt. Me ser no at òg i Andersens eige heimfylke går det ein debatt om bestillingstransport. Dette gjeld den gruppa eg vil kalle veldig aktive brukarar, og den TT-ordninga dei har i dag, er på ein måte ikkje er tilpassa dei.

Derfor meiner eg at me treng eit forsøk, og det vil vere behov for ekstra midlar for å få på plass ei forsøksordning. Blindeforbundet antyda at med ein heilårseffekt på 30 mill. kr vil Regjeringa kunne gjennomføre eit forsøk i tre fylke, som omfattar alle desse brukarane. Det er klart at dersom ein gjer eit slikt vedtak i budsjettet for 2011, vil ein ikkje kunne starte det prosjektet 1. januar 2011 – ein vil trenge meir tid for å planleggje den typen forsøk, dvs. at årseffekten her er 15–20 mill. kr for å få på plass dette forsøksprosjektet. Så er det òg min analyse at kostnadene ikkje blir så store som me trur. Eg trur at på dette området er kostnadene overestimerte. Det er fordi at når me sikrar fleksibilitet, anten i antall reiser eller i antall kroner, trur eg ikkje at kostnadene kjem til å bli så store som det er estimert her. Derfor er det viktig å få eit nytt prøveprosjekt på plass.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [21:04:12]: Eg vil òg takka for ein konstruktiv debatt om eit veldig viktig tema, og eg registrerer den breie einigheita som er når det gjeld å få til forbetringar med TT-ordninga.

Det er brukt mange uttrykk i denne debatten – eitt av dei er at her har vi alle nokre unnlatingssynder. Det var på eit tidspunkt eit fleirtal som bad den førre regjeringa om å følgja opp. Nasjonale retningslinjer vart lagde vekk då. Eg skal innrømma at eg sit her med ei kjensle av at av og til har vi overdriven tru på kva nasjonale retningslinjer kan utretta. Det er ein del nasjonalt lovverk som klart slår fast rettar og plikter – det er retningslinjer som slår fast det same.

Det er dessverre ikkje slik at alle brukarar av ulike ordningar opplever at regelverket fungerer likt. Men eg skal ta tak i den forståinga som no ligg hos dei som har hatt ordet, av det ansvaret som kviler på dei av oss som er opptekne av universell utforming. For er vi opptekne av det, så har vi eit arbeid å gjera når det gjeld i praksis å sørgja for likeverd og likestilling.

Eg registrerer at det blir referert til ei undersøking frå 2003 om tilstanden når det gjeld dette. Det er i alle fall noko som eg skal ta på meg, sørgja for at vi får oppdatert korleis tilstanden er. Det er gitt råd til ulike brukargrupper – somme er glade for forsøket som er i gang når det gjeld samordning og kollektivtransport. Det er noko vi skal sjå nærmare på, og i tillegg har eg registrert at det er brei støtte til det forsøket som er i gang. Eg kan vera einig i at det forsøket treffer ikkje alle like godt. Lat meg difor gjenta det ein gong til: Heldigvis er det slik at i nokre fylke er ordningane gode, men vi må, ved å sjå nærmare på korleis vi kan koma vidare, bidra til at alle opplever ei god ordning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.