Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil 5 replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:36:51]: (ordførar for saka): Prop. 64 L omhandlar fleire forslag til lovendringar i arbeidsmiljølova og folketrygdlova, bl.a. forslag om retten til permisjon i ti dagar for å kunna yta pleie og omsorg til nære familiemedlemer over 18 år, forslag om å utvida retten til permisjon og pleiepengar ved pleie av nære pårørande i terminalfasen frå 20 til 60 dagar og forslag om at foreldre som i minst tre år har teke imot pleiepengar og/eller auka hjelpestønad får rett til ytingar i inntil tre månader etter at behovet for tilsyn og pleie har teke slutt fordi barnet døyr.

Dagens samfunn er i endring. Den store bekymringa ein har i dagens omsorgssamfunn er at ein manglar tilsette og folk til å hjelpa dei mange som har behov for det. Omsorgstenestene er blitt store i omfang, og det ser dessverre ikkje ut til at behovet blir mindre i framtida.

Det er positivt at mange pårørande yter omsorg til sine nære på ulike måtar. Det som dei ulike lovforslaga omhandlar, er at dette skal det bli sett pris på, òg ut frå eit samfunnsperspektiv. Ein legg til rette for at yrkesaktive får moglegheit i form av omsorgsdagar til å yta pleie og omsorg, og at foreldre, som er dei beste omsorgspersonane for eigne barn, får ein utvida periode etter omsorgsperioden med rett til betaling frå det offentlege, slik at ein får tid på seg til å koma inn på arbeidsmarknaden eller i utdanning. Utgangspunktet i lovendringane er ein unisont samstemde om, noko det er viktig å påpeika i denne salen, sidan ein ikkje alltid er det.

Lovendringa om utviding av rett til permisjon, frå 20 til 60 dagar, for pleie av nære pårørande i ein terminalfase er det ingen diskusjon rundt. Det er full semje om at denne utvidinga er nødvendig og riktig, for det er stor usikkerheit når det gjeld varigheita av pleie- og omsorgsbehov, både medisinske faktorar så vel som planleggingsmessige forhold i ein terminalfase.

Eg er glad for at det kjem inn ein rett til permisjon på inntil ti dagar for å yta pleie og omsorg til nære familiemedlemer over 18 år. Men eg er ikkje fullt så glad for at desse dagane er utan kompensasjon. I 2007 blei dette med betalte omsorgsdagar for nære familiemedlemer – då fortrinnsvis foreldre – teke opp som eiga sak av underteikna i min heimkommune. Bakgrunnen var at mange hadde sakna eit slik forslag, og at ein fekk tilbakemeldingar om at fleire nytta eigenmeldingar til ulike behov for å gi omsorg til sine nære. I den IA-debatten vi har lagt bak oss, burde dette temaet ha vore meir oppe. Eigenmeldingsdagar skal jo brukast ved eigen sjukdom, og berre det. I min heimkommune starta vi med to omsorgsdagar med løn, noko det var full semje om frå alle partia i kommunestyret, og i kommunen vår er – forutan Framstegspartiet og Høgre – Kristeleg Folkeparti, Arbeidarpartiet, SV, Venstre og Senterpartiet representerte. Då dette skulle evaluerast etter eit år, kom det klart fram at dette ville ein fortsetja med. Det kom svært positive tilbakemeldingar frå arbeidstakarar og omsorgsmottakarar, og organisasjonane støtta dette heilhjarta. Det blei større moglegheit for den enkelte tilsette til å yta omsorg, og ein rydda opp i forhold til feil bruk av eigenmeldingsdagar. Kanskje er det slike for så vidt beskjedne tiltak – på to dagar – som gjer at arbeidskvardagen og omsorgskvardagen til den enkelte blir betre, noko som er svært positivt. Forslaget her i dag gjeld ti dagar, men då utan kompensasjon. Då er kanskje dei to dagane i min kommune meir verde for den enkelte, men det er dessverre ikkje ei moglegheit elles i landet. Kanskje er det slik at politikarane ute i kommunane som har ein annan nærleik til samfunnet, ser på eit slikt forslag som meir viktig enn dei som er her inne? I alle fall viser dette temaet det.

Mange som utøver denne omsorga, er kvinner, og ofte kvinner i låglønsyrke. Skal ein få inn andre på banen, er det ein feil veg å gå ikkje å ha lønskompensasjon for desse dagane. I ei IA-bedrift har ein trass alt 24 eigenmeldingsdagar til rådigheit innan eit år, og då er eg redd for at dei som brukar permisjonsdagar utan kompensasjon, blir eit mindretal, og at ein fortset som før og tek ut IA-dagar til andre formål enn eigne sjukedagar. Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti er einige om at det bør vera ein kompensasjon som ikkje skal gå ut over arbeidsgivar. Ein trur at fleire som ønskjer det, vil ta ut omsorgsdagar til det beste for sine, og at ein ryddar opp i forhold til feil bruk av IA-dagar.

Lovendringa om rett til yting i ein overgangsperiode etter at pleie av barn er avslutta, er viktig og noko vi alle er einige om. Det som gjer at vi ser denne saka litt forskjellig, er grunnlaget for at vidare ytingar vil bli gitt. Forslaget frå Regjeringa går ut på at når ein pleieytar har pleia eit barn i minst tre år, skal ein ha rett til pleiepengar og auka hjelpestønad i ein periode på tre månader etter at pleieforholdet er avslutta fordi barnet dør. Nokre høyringsinstansar og Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Høgre meiner at dette er altfor strengt. Dei som utøver ei slik hjelp overfor barn med store behov, gjer ein stor og krevjande innsats. Det å gjera denne innsatsen i eitt eller tre år er like tyngande både fysisk og psykisk – uansett talet på år. Ein treng denne moglegheita for ei forlenging på tre månader, uansett tyngda eller lengda av pleia. Derfor blir det feil å meina at ein har eit større behov for forlenging av stønaden etter tre år enn etter eitt år, då dette er svært individuelt både utifrå familiesituasjonen og fysisk og psykisk oppleving i det heile. Ein veit at tilknytinga til arbeidslivet fort blir svekt. Ved langtidsjukefråver har ein vanskar med å koma inn igjen i arbeidslivet allereie etter nokre månader. Derfor er det, som sagt, feil å straffa omsorgsytaren ved å ha ein så lang periode som tre år for å få rett til vidare stønad i tre månader. Derfor legg Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Høgre fram forslag om minst eit år for å få rett til vidare yting i tre månader.

Til slutt må eg få lov til å retta opp ein feil i eit av forslaga frå mindretalet, på side 9 i innstillinga. Ved § 9-11 skal det stå «nytt fjerde ledd» i staden for «første ledd».

Så vil eg ta opp forslaga der Framstegspartiet er medforslagsstillar.

Presidenten: Representanten Laila Marie Reiertsen har tatt opp de forslagene – med den nevnte rettelse – hun refererte til.

Thor Erik Forsberg (A) [13:44:07]: Vår største utfordring i tiårene som ligger foran oss, er det de lærde kaller demografiske endringer. På enkelt norsk betyr det at vi har lyktes med å bygge opp en folkehelse som gjør at vi blir stadig eldre. De siste generasjonene, som min egen, har ikke vært like flinke til å sørge for at flere barn kommer til, på nivå med det man gjorde etter krigen, da det ikke var uvanlig med store barnekull. Som homofil kan jeg vel ikke akkurat skryte av å være en stor bidragsyter til denne utfordringen, selv om det ikke nødvendigvis står på innsatsviljen. Dette gir oss noen store utfordringer med å skaffe nok folk til å gi nødvendige omsorgstjenester i framtida. Derfor er arbeidet med et inkluderende arbeidsliv så viktig.

I dag er det slik at den kommunale helsetjenesten og familien deler omsorgsansvaret, og slik må det også være framover. Vi som familie må stille opp når vi får syke barn og eldre som trenger hjelp. Men vi kan være med på å legge bedre til å rette, slik at det går an å kombinere nettopp omsorgsbehov og yrkesaktivitet. Det er en gledelig at Regjeringen legger fram disse forslagene. En ny permisjonsordning med rett til inntil ti dagers permisjon årlig uten kompensasjon, for å yte omsorg til nære familiemedlemmer, er også med på å legitimere fravær i arbeidslivet, som på sin måte kan bidra til å sørge for et mer inkluderende arbeidsliv.

I offentlig sektor har fagforeningene kjempet fram at man skal få en kompensasjon, og det bør – i den tiden vi er inne i med stor økning i privat kjøpekraft – det også legges til rette for i lønnsoppgjøret, at man prioriterer denne typen goder framfor mer penger i lommeboka.

Her skiller flertallet og mindretallet lag. Jeg vil utfordre Fremskrittspartiet – for jeg tror at man gjør denne øvelsen ganske mange ganger ved at man foreslår en full lønnskompensasjon ved fravær. Er det slik at man kan stole på at Fremskrittspartiet, med sin kroniske motvilje mot skatt, i sitt forslag til revidert statsbudsjett legger inn de utgiftene som dette vil innebære for fellesskapet – rundt regnet 1,1 til 3 milliarder kr? Hvis man ikke velger å legge dette inn i revidert statsbudsjett, så er det ikke et bidrag til de familiene som sliter.

Retten til pleiepenger ved pleie i hjemmet av nære pårørende i livets sluttfase skal utvides fra 20 til 60 dager. Det er en fin og helt nødvendig utvidelse, for når det går så galt at det går mot livets slutt og man er syk, så vet man ikke alltid hvor lang tid det tar. Det er mange som har opplevd at de 20 dagene ikke strekker til, og derfor er det en god utvidelse at man nå får til to måneder.

Når pleieforholdet har vart i minst tre år, gis det rett til fortsatte pleiepenger og forhøyet hjelpestønad når pleieforholdet opphører fordi barnet dør. Det er helt nødvendig i en så tung prosess som det er å miste et barn, at man legger til rette for at man får en mulighet til å orientere seg fram i arbeidslivet etter en så sterk påkjenning som det er å miste sitt eget barn. Vi tror det er fornuftig å sette grensen ved minst tre år for at man fortsatt skal ha rett til pleiepenger og forhøyet hjelpestønad. De som mister barn før dette, vil også kunne få hjelp via dagpenger og kvalifiseringstiltak med stønad.

Jeg møtte et foreldrepar i Sarpsborg som hadde vært i en situasjon der de hadde brukt lang tid på å pleie barnet sitt. Barnet fikk omsorgsbolig da det fylte 18 år, men det avbruddet fra yrkeslivet som dette medførte, gjorde det vanskelig for foreldrene å komme inn igjen i arbeidslivet. Men det er gjennom disse erfaringene man bygger opp mye verdifull livserfaring, som disse foreldrene vil bruke til også å hjelpe andre. Så her er det muligheter til å bruke denne kompetansen til f.eks. omskolering, slik at man f.eks. kan utdanne seg til å bli helsefagarbeider.

Vi er flinke i Norge. Det er gode familieverdier som ligger i det å lage stadig nye ordninger, men i all vår iver etter å lage nye ordninger er vi også med på å lage et kompetanseproblem, slik de Nav-ansatte beskriver det, de som skal forvalte alle våre gode tanker og ideer. Men ikke minst er det ofte en utfordring for pårørende som er i en vanskelig livssituasjon, å klare å orientere seg fram i våre ulike ordninger. Derfor er det positivt at helseministeren varslet i denne sal 2. mars at man skal nedsette et hurtigarbeidende utvalg for å se på de ulike ytelsene. Det å forenkle og samordne er å ta hensyn til dem som trenger det aller mest, slik at de klarer å orientere seg fram i en vanskelig livssituasjon.

Det er viktig for flertallet og for Regjeringen at vi er med på å skape gode ordninger som bidrar til at folk får muligheten til å ha en god tilknytning til arbeidslivet, selv om man kan ha store utfordringer i privatlivet. På samme måte som med sykmeldinger, tror vi også det er viktig at man i slike vanskelige livssituasjoner får mulighet til å kombinere arbeid og det å være hjemme. Vi tror også at det har noe positivt å tilføre det fellesskapet som arbeidsplassen skal være, for også å kunne ha mer energi å gi til sine når man kommer tilbake. Regjeringen har valgt noen viktige skritt ved å legge til rette for å løse de utfordringene som ligger foran oss.

Jeg har lyst til å rette en utfordring særlig til Fremskrittspartiet. Kristelig Folkeparti har også den samme utfordringen, men de har ikke den samme kroniske motviljen mot å hente inn skattepenger. Det ville være fristende å utfordre Fremskrittspartiet her i dag: Er det slik at dere vil legge inn disse midlene som kreves for å gi full kompensasjon, i revidert statsbudsjett – det som kreves hvis vi skal få denne ordningen til å fungere fra 1. juli?

Bente Stein Mathisen (H) [13:52:01]: Når en av dine nærmeste blir rammet av sykdom og trenger bistand og omsorg, har de fleste av oss et sterkt ønske om å hjelpe til. For den som trenger hjelp og omsorg, er det en ekstra trygghet hvis hjelpen kommer fra noen som de kjenner godt. Jeg vet at det er mange som sliter med dårlig samvittighet overfor syke og skrøpelige pårørende og gamle foreldre. Flere hjemmeboende eldre har behov for mer oppfølging enn det det offentlige hjelpeapparatet ofte kan bistå med. Noen eksempler er nødvendige ærend som å følge til lege og undersøkelser, eller tilsyn når de blir akutt syke med f.eks. influensa og feber, men ikke så syke at de trenger innleggelse noe sted.

Ved å legge til rette for privat velferd med rett til velferdspermisjon på inntil ti dager vil samfunnet kunne spare litt i offentlige ordninger og utgifter til en del praktisk bistand som å følge til lege og røntgen og behandling i sykehus, oppgaver som vi vet ofte tar lang tid. Det er vel flere av oss som har sittet lenge og ventet på en legevakt eller på en røntgenundersøkelse. Dette er positivt. Derfor er jeg glad for at Regjeringen i proposisjonen foreslår endringer i lovverket som gir rett til velferdspermisjon for å hjelpe familiemedlemmer over 18 år.

I tillegg til at dette er en god ordning for dem som omfattes av den, er det også en god ordning med tanke på å skape balanse mellom de ulike arbeidsplassene. I dag er det slik at innenfor offentlig sektor er det rettigheter til dette, men ikke innenfor privat sektor.

Til nå har det vært mye omgåelse av lov og regelverk når en person skal hjelpe en gammel mor eller far. Mange har sykmeldt seg, enten gjennom å bruke egenmeldingsdager eller fått sykmelding av en lege som viser forståelse for situasjonen. Etter dagens endring trenger man ikke det.

Spørsmålet om lønnskompensasjon har vært til vurdering i komiteen. Jeg registrerer at det er partier som mener at hvis det ikke følger med en inntektssikring, vil det være vanskelig for mange å benytte seg av ordningen. Jeg er ikke så sikker på det. Mange har nok opplevd dagens ordning som sterkt begrensende for å kunne bistå sine nærmeste. Mange kvier seg og synes det er vanskelig å be arbeidsgiver om fri. Det å be om sykmelding synes mange blir feil. Dagens endring bidrar til at denne terskelen fjernes. Dersom det er snakk om mer langvarig omsorgsfravær, vil en kunne søke på andre inntektssikringer.

På samme måte støtter vi forslaget om å styrke muligheten til å pleie nære pårørende i livets sluttfase gjennom en økning fra 20 til 60 dager. Dette er i tråd med det engasjement Høyre skapte for tre år siden, da vi gjennom vårt omsorgsutvalg foreslo nettopp dette.

Jeg er også glad for at vi i dag skal vedta forbedringer i ordningen med pleiepenger i tilfeller der pleie av barn avsluttes fordi barnet dør. Forslaget innebærer at det gis rett til fortsatt ytelse i tre måneder etter at pleieforholdet har opphørt. I den forbindelse mener Høyre at kravet om tre års stønadsmottak er i overkant strengt. Om en har mottatt pleiepenger i ett år, vil de fleste være enig i at det vil ta tid å områ seg etter å oppleve at ens eget barn dør, uansett hvor forventet dette har vært. Det er snakk om en sorgprosess som tar tid. Dette skiller seg sterkt fra situasjoner hvor pleieforholdet opphører når barnet blir friskt eller fyller 18 år. Disse forholdene er det lettere å forberede seg til, også i forhold til arbeidslivet. Når barn dør, er situasjonen annerledes. Derfor har Høyre sammen med Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti foreslått å sette en begrensning på ett års mottak av pleiepenger i stedet for Regjeringens forslag om tre år.

Karin Andersen (SV) [13:55:36]: Vi i SV er veldig glad for de lovendringene som Regjeringen har lagt fram om utvidelse av rettigheter for å kunne ta vare på familiemedlemmer i vanskelige og til dels svært kritiske livssituasjoner. Det er forslag som flere av oss har jobbet med i mange år, for å få styrket de rettighetene. Jeg er helt enig med dem som sier at familier i disse situasjonene ofte opplever veldig vanskelige valg. Mange vil ønske å kombinere det å drive privat omsorg med offentlig bistand. Mange vil foretrekke at det offentlige går inn og gjør de tyngste omsorgsoppgavene, men mange vil også gjerne bidra mer sjøl. De forslagene som er lagt fram nå, bidrar til å styrke det.

Så kunne en sjølsagt ønsket seg mye mer på mange områder, men jeg har lyst til å problematisere litt i forhold til det å kunne ta ut ti dager uten lønn. Ja, det er jo en utvidelse, en ny rettighet som ikke har vært der før. Slik sett er jeg helt sikker på at det vil bli tatt godt imot. Jeg er like sikker på at det for veldig mange vil være mulig å bruke disse dagene, men for andre kan det være kritisk fordi man har lav lønn og store utgifter. Jeg tror ikke det egentlig er noen som hadde vært veldig imot å få på plass en slik ordning, men når vi ser kostnaden ved en slik ordning, som departementet har regnet ut skal være mellom 1 milliard kr og 3 milliarder kr, blir vi litt mer betenkt. Vi har før i dag diskutert behovet for å forsterke innsatsen mot fattigdom, og jeg skal helt ærlig innrømme – i hvert fall fra vår side – at hvis jeg hadde hatt de 3 milliardene, ville jeg lagt dem i fattigdomspotten og ikke her. Det er de avveiningene som vi faktisk er nødt til å gjøre når vi driver politikk på ordentlig. Så kan vi jobbe videre med å se på om vi kan få inn ulike typer kompensasjonsordninger, men foreløpig er dette et stort skritt i riktig retning. Flere har snakket om at det har vært noen som har hatt muligheter til å ta slik fri, og andre ikke. Det har utløst noen dilemmaer hos mange. De dilemmaene er i hvert fall ryddet av vegen.

Så er det noen andre forslag, spesielt dette med rett til pleiepenger etter at et pleieforhold for et barn opphører fordi barnet dør. Det er en diskusjon om det skal være ett eller tre år. Jeg skjønner absolutt den gode intensjonen til dem som sier at de ønsker ett år, og jeg forstår det absolutt når man sier at dette handler om en krise som kanskje er det verste man kan oppleve som forelder, nemlig å miste et barn, og at det kan ta tid. Poenget her er vel at da har man mulighet til andre støtteordninger som finnes, fordi man ikke har vært borte fra arbeidslivet i så mange år, og det da finnes en type sikkerhetsnett som skal være der, og som man kan støtte seg til. I alle fall vil veldig mange trenge andre typer oppfølging, kanskje kompetanseheving, over lengre tid enn tre måneder. Hvis man har vært borte fra arbeidslivet i veldig mange år, vil jeg anta at det kan være rimelig. Det er jo en av de tankene man gjør seg.

Når man ser på disse ordningene, tror jeg de fleste av oss skjønner at i en slik situasjon vil mange kanskje velge å være helt hjemme i veldig mange år og synes det er det beste. Samtidig ser vi at dette setter en del av disse familiene i en veldig kritisk situasjon når man skal tilbake igjen til arbeidslivet. Så en kombinasjon av det å kunne holde kontakten med arbeidslivet og samtidig kunne ta et større ansvar for pleie hjemme tror jeg er en løsning som veldig mange vil være veldig tjent med i lengden. Det gir den største tryggheten og også en type – hva skal jeg si – fokus for disse familiene, som kanskje kan være veldig godt.

Sjøl har jeg jobbet i barnehage i mange år og kjent flere slike familier. For de fleste av dem er det en stor styrke at de har en tilknytning til arbeidslivet som gjør at hverdagen har flere fokus enn bare ett.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:00:46]: Først vil eg berre seie at det var eit veldig godt innlegg av representanten Andersen, som eg kan stille meg mykje bak. Det var mange gode perspektiv.

Den saka som me behandlar i dag, er nokre små, men viktige skritt vidare i dei nødvendige forbetringane av velferdsordningane. Eitt av forslaga er òg ei delvis oppfølging av eit forslag som me behandla for ikkje så lenge sidan. Kristeleg Folkeparti hadde eit representantforslag, Dokument 8:10 S, som blei fremma i haust, og som me behandla for kort tid sidan.

Eg synest det er veldig positivt at det blir lagt betre til rette for at familiemedlemmer får moglegheit til å kombinere yrkesliv med omsorgsoppgåver for pårørande. Det er viktig for dei menneska at dei har moglegheit til å vere meir til stades og yte omsorg, men eg trur òg det er viktig for samfunnet at ein del oppgåver faktisk kan løysast av den enkelte, og at ikkje samfunnet må ta alt. Så kombinasjonen av eit godt velferdstilbod som kan brukast, og ei moglegheit til å gjere ein del sjølv trur eg er ei veldig god løysing.

Men når det blir fremma så gode forslag, skulle Kristeleg Folkeparti ønskje at ordninga hadde vore gjord meir fullgod med det same. Når ein først har teke eit steg på vegen, kunne ein like godt ha teke steget fullt ut. For det er ikkje alle som har moglegheit til å gjere seg nytte av ei ordning med rett til permisjon i inntil ti dagar for å gi pleie og omsorg til nære pårørande, dersom dei blir trekte i løn for det. Det kan kanskje bli sånn at det berre er dei med god økonomi som har moglegheit til å gjere seg nytte av ordninga. Det betyr at forskjellane mellom dei lågtlønte og dei som har litt meir å leve for, kan bli forsterka. Dei lågtlønte vil jo, dersom dei skal ta seg fri, få endå mindre å leve for.

Ei anna moglegheit er at det kan bli ulike ordningar i arbeidslivet, noko som ein eigentleg ser at det er litt i dag når det gjeld permisjon for fedrar i 14 dagar i tilknyting til fødselen. Nokre arbeidsplassar har eigne tariffordningar som gir fri med løn, mens andre ikkje gjer det – ein uheldig forskjell. Det Regjeringa foreslår, er eit steg på vegen, men for Kristeleg Folkeparti sin del skulle me ønskje at ein kunne teke skrittet fullt ut, slik me, saman med Framstegspartiet, foreslår i innstillinga.

Det er òg flott at ordninga med rett til permisjon og pleiepengar ved pleie av nære pårørande i terminalfasen no blir utvida frå 20 til 60 dagar. Det er me alle her einige om vil bety mykje for den det gjeld. Det å kunne ha nokre av sine eigne rundt seg i sine siste dagar betyr noko både for dei som er i siste fase av livet, og for dei som har nokon som dei veit dei vil miste.

Ei viktig brikke som òg kjem på plass, er at ein no opnar for at dei som har hatt pleiepengar eller auka hjelpestønad, skal kunne behalde denne stønaden i ein overgangsfase på tre månader. Det vil gi dei moglegheit til å områ seg og gjere nødvendige endringar i livet utan å stå på berr bakke økonomisk.

Frå Kristeleg Folkeparti si side synest me det er for strengt at ein skal måtte ha slik støtte i tre år før ein får denne retten. Problema for omsorgspersonane dette gjeld, kan vere like store etter mykje kortare tid. Derfor foreslår me òg, saman med Høgre og Framstegspartiet, at denne retten skal kunne gjelde etter eitt år.

I det nemnde representantforslaget, Dokument 8:10 S, som me behandla tidlegare, om tiltak for familiar som har barn med nedsett funksjonsevne, foreslo Kristeleg Folkeparti at denne ordninga òg skulle gjelde dei som er mottakarar av omsorgsløn. Dette blei nedstemt i denne salen for kort tid sidan, og eg skal ikkje prøve å utfordre regjeringspartia på nytt for å prøve å få dei med på det no. Men eg vil gjerne sende eit signal inn om at frå Kristeleg Folkeparti si side anbefaler eg og håper eg at Regjeringa tek det med i neste runde, sånn at ein kanskje kan komme tilbake med noko der.

Eg vil gjerne nemne det me òg kjempa for i den saka, nemleg at ein bør vurdere å gjere om omsorgsløn, pleiepengar og auka hjelpestønad til éin stønad, ei ordning som foreldra vil kunne oppleve som ei forenkling og òg kanskje meir føreseieleg. Men det har me fått gode signal om at det er eit hurtigarbeidande utval som skal sjå på, så eg har stor tru på og store forhåpningar om at dei tinga kan takast med vidare, slik at me kan få ei endå betre ordning ved neste sving.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:05:26]: Regjeringen har i denne proposisjonen lagt fram forslag til lovendringer for å bedre mulighetene for yrkesaktive til å kombinere arbeid med pleie- og omsorgsoppgaver.

I utgangspunktet har det offentlige et betydelig ansvar for å sikre pleie- og omsorgstjenester. Kommunehelsetjenesteloven og lov om sosiale tjenester gir alle som har behov for pleie og omsorg, krav på nødvendige tjenester. Familieomsorg er likevel av grunnleggende samfunnsmessig betydning. For eksempel står familien for om lag like stor omsorgsinnsats som de kommunale tjenestene.

Demografiske framskrivninger viser at det vil bli flere eldre og samtidig færre yngre til å yte omsorg. St.meld. nr 25 for 2005–2006 angir knapphet på omsorgsytere som en av framtidens viktigste omsorgsutfordringer. Dette gjelder både frivillige omsorgsytere og tilgang til helse- og sosialpersonell. Fortsatt høy arbeidsdeltakelse vil innebære at det også i framtiden i hovedsak vil være personer som er yrkesaktive, som må stå for den frivillige omsorgsinnsatsen. Det er derfor i et samfunnsperspektiv viktig å legge forholdene bedre til rette for at yrkesaktive skal kunne yte omsorg. For den enkelte vil det også være et gode i seg selv å kunne ha mulighet til å gi sine nærmeste slik omsorg. Samtidig er det avgjørende å opprettholde en høy yrkesaktivitet for å finansiere velferdsordningene. Forslagene i proposisjonen må ses i lys av behovet for å balansere disse hensynene.

Ved behandlingen av St.meld. nr. 25 for 2005–2006 uttalte et flertall i helse- og omsorgskomiteen bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre i Innst. S. nr. 150 for 2006–2007 at det er «nødvendig å se på permisjonsbestemmelsene med sikte på å gjøre det lettere for pårørende som er yrkesaktive», og komiteen forutsatte at Regjeringen ville «komme tilbake til bedre permisjonsregler i arbeidslivet». I forbindelse med arbeids- og sosialkomiteens behandling i Innst. S. nr. 14 for 2007–2008 av et Dokument nr. 8-forslag fra Høyre om utredning av lovendringer som gir rett til permisjon og ordninger for inntektssikring i forbindelse med omsorgsoppgaver, viste arbeids- og inkluderingsministeren bl.a. til at en interdepartemental arbeidsgruppe som allerede var nedsatt, skulle vurdere behov for endringer i permisjonsreglene og kompensasjonsordninger. Denne proposisjonen følger opp disse forutsetningene.

Kommunene har ansvar for å gi pleie- og omsorgstjenester. De pårørende som likevel påtar seg oppgaver over tid som kommunene ellers skulle gjort, kommer i en særskilt situasjon når det gjelder både omsorgsbyrde, kompensasjon og arbeidslivet. Forslagene i denne proposisjonen må ses i sammenheng med at helse- og omsorgsministeren har varslet at det skal oppnevnes et offentlig utvalg som skal gjennomgå ytelser for pårørende som yter omsorg som erstatter kommunale tjenester.

Så vil jeg si noe om de konkrete forslagene. Jeg registrerer at det er enighet om forslaget om ny ordning med rett til permisjon i inntil ti dager for å gi nødvendig omsorg til foreldre, ektefelle/samboer eller funksjonshemmet eller kronisk sykt barn over 18 år. Det er i dag ingen egen lovbestemt permisjonsrett ved omsorg for nære voksne pårørende. Riktignok gir arbeidsmiljøloven rett til redusert arbeidstid av velferdsgrunner, men det er betinget av at dette ikke er til vesentlig ulempe for arbeidsgiver, og retten omfatter ikke hel permisjon. Tariffavtalene i offentlig sektor gir mulighet for å gi permisjon med full lønn i inntil tolv arbeidsdager ved viktige velferdsgrunner, noe som regelmessig vil være oppfylt ved omsorg for nær familie. Formålet med forslaget er å sikre en rett til å ta fri for å yte omsorg også for dem som ikke omfattes av slik avtalebasert permisjon.

Et mindretall i komiteen foreslår en rett til kompensasjon i form av ytelse fra folketrygden. Til det vil jeg si at en rett til kompensasjon vil koste svært mye, det er her tale om milliardbeløp. For den enkelte arbeidstaker vil det imidlertid være et begrenset inntektstap, jeg minner her om at det dreier seg om en kortvarig permisjonsrett, som forutsetningsvis vil gjelde tilfeller med begrenset omsorgsbehov. Helse- og omsorgsministeren besvarte i Stortinget 2. mars en interpellasjon om omsorgslønnsordningen, hvor hun bl.a. sa at vi må

«alle være innstilt på i perioder å bistå pårørende som ikke er i stand til å mestre dagliglivets oppgaver – sammen med den kommunale omsorgstjenesten. Vi skal likevel ikke ha betalt av stat eller kommune for slik vanlig familieomsorg».

Jeg er enig i det. Formålet med forslaget om permisjonsrett er å sikre en slik praktisk mulighet til å ta fri for å yte omsorg. En rett til permisjon som foreslått er for øvrig ikke til hinder for at man fortsatt kan tariffbestemme kompensasjon.

Regjeringen foreslår i proposisjonen å utvide retten til permisjon og pleiepenger ved pleie av nære pårørende i terminalfasen fra 20 til 60 dager. En del har behov for å kunne bruke lengre tid på å pleie sine nærmeste og også tilpasse permisjon og pleiepenger slik at de kan være til stede til pleiebehovet er avsluttet. Hensynet til forutsigbarhet for arbeidsgiver og opprettholdelse av tilknytning til arbeidsplassen tilsier at en slik permisjon må være avgrenset. En utvidelse til 60 dager vil imidlertid i betydelig grad kunne redusere antall tilfeller der usikkerhet om varigheten av pleiebehovet gjør seg gjeldende. Jeg er glad for at det er enighet om forslaget.

I proposisjonen foreslår Regjeringen en rett til fortsatt pleiepenger og forhøyet hjelpestønad i inntil tre måneder etter at pleie opphører fordi barnet dør. Forslaget er begrunnet med at den som har fått pleiepenger eller forhøyet hjelpestønad ved pleie av barn, vil kunne trenge en periode med reorientering mot arbeid når barnet dør. I dag opphører ytelsen når pleieforholdet avsluttes, og foreldrene risikerer da å stå uten inntekt. Forslaget forutsetter at man har pleiet barnet på fulltid. Dersom man har hatt graderte pleiepenger, vil man ha opprettholdt tilknytningen til arbeidsplassen. Forslaget innebærer også at det oppstilles krav om minst tre års forutgående pleie. Mindretallet har foreslått at det skal være ett års opptjeningstid. Jeg mener at et krav om tre års forutgående pleie er fornuftig. Det bør her oppstilles krav om en viss varighet, tilknytningen til arbeidslivet vil være mindre og tilpasningen til ytelse vil være større desto lenger pleieforholdet har vart. Foreldrene vil ha dagpengerettigheter på bakgrunn av de tre forutgående årene, slik at den som har mottatt pleiepenger på fulltid i minst tre år, har vært avskåret fra å opptjene rett til dagpenger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:12:23]: Som eg var inne på i mitt innlegg, synest eg det er mykje bra som blir føreslått.

Sjølvsagt skulle eg ønskje at ein kunne gått lenger med noko, spesielt den saka som bl.a. eg tok opp i eit representantforslag, Dokument 8:10 S for 2009–2010, i fjor. Det galdt rett til omsorgsløn. I denne saka kjem det ein rett til pleiepengar og hjelpestønad i tre månader etter barnets død. Me ønskjer at det òg skal gjelde for omsorgsløn. Kan statsråden seie noko om kvifor omsorgsløn ikkje blir nemnd i denne samanhengen, eller om det er eit ønske å sjå vidare på om det òg bør gjelde for dei som får omsorgsløn?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:13:12]: Jeg tror jeg skal nøye meg med å vise til det helseministeren har vært inne på i det svaret som jeg for så vidt også refererte, og som jeg også mener å huske at representanten selv viste til, dette hurtigarbeidende utvalget som også vil ta opp spørsmålet om omsorgslønn. Så den saken vil belyses da, hvis vi snakker om det samme, og det tror jeg vi gjør.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:13:47]: Nokre av oss i denne salen set meir pris på omsorg enn andre. Eg har eit spørsmål til ministeren. Det vi ser i dag, er at eigenmeldingsdagane blir brukte til dette føremålet, utan at ein får kompensert for dei dagane ein tek ut for å driva omsorg. Kva meiner ministeren om det, og vil ho sjå på det i neste diskusjon om IA-avtalen?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:14:16]: Egenmeldingsdagene under reglene om sykelønn er forbeholdt egen sykdom. Så jeg forholder meg til det som et utgangspunkt.

Så har man her foreslått en ordning, ikke for å kompensere, men for å gi personer fri der det dreier seg om andre omsorgsbehov enn det som gjelder egen sykdom. Jeg mener at det er nettopp det man tar høyde for her, og det er det man ønsker å regulere og få en helhet i, gjennom det forslaget vi har lagt på bordet.

Bente Stein Mathisen (H) [14:14:49]: Det er veldig mye bra som er blitt foreslått her i dag, men jeg har lyst til å utfordre statsråden på dette med å motta ytelser i form av pleiepenger og hjelpestønad i tre måneder etter at et barn dør. Vi synes at grensen på tre år er veldig streng. Det vil heller ikke koste så mye om denne ordningen utvides til å gjelde dem som har mottatt stønad i ett år, for det dreier seg ikke om veldig mange mennesker. Det er heldigvis få som opplever at et barn som de pleier, dør.

Jeg ber statsråden: Kan hun vurdere dette på nytt? Kan man gå en runde til for å se om denne ordningen kan utvides til å gjelde flere? For det er jo faktisk snakk om småpenger.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:15:32]: Jeg hører debatten, og at man mener at dette kravet på tre år er for strengt. Jeg vil bare understreke at her har man gjort en vurdering nettopp for å se på hva det er denne regelen skal sikre. Den skal sikre at personer som har opplevd en så traumatisk ting, og som da også har vært utenfor arbeidslivet på grunn av dette, skal ha en mulighet for å områ seg for å kunne komme seg inn i arbeidslivet igjen. Man har vurdert det slik at tre år er et skjæringspunkt i forhold til tilknytning til arbeidslivet og om man fortsatt vil ha rett til dagpenger eller ikke. Ved ett år vil man ha mange av disse reglene. Vi må huske på at de som har denne ordningen må ha tilknytning til arbeidslivet for å få pleiepengene. Så vårt syn er at behovet er et annet når man har hatt en kortere pleieperiode, og derfor har man falt ned på tre år.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kari Henriksen (A) [14:16:48]: Politikk er å skape verdier og tilrettelegge for at innbyggerne opplever trygghet og tilhørighet og har rom for å leve et meningsfullt liv.

«Når du blir gammel og ingen vil ha deg, sett deg på taket og la kråka ta deg!» Det skrev vi i hverandres minnebøker da jeg var barn.

Jeg er oppvokst på et psykiatrisk sykehus. En av pasientene ble rundt 1940 funnet i et fjøs av stedets distriktslege. Der hadde pasienten «bodd» til vedkommende ble funnet og lagt inn på Eg, 16 år gammel – uten språk og med store fysiske og psykiske skader. Eg sykehus hadde den gang tre forpleiningsnivåer. Jeg regner med at denne pasienten var i tredje forpleining. Familien var fattig, og var helt sikkert preget av mye skyld og skam og mange vanskelige valg å ta.

Historien forteller om en privatisert omsorg i en tid der omsorgsoppgavene var tillagt ett kjønn, nemlig kvinnen, i en tid der det nesten ikke fantes offentlig omsorg, spesielt ikke for fattige kvinner, som ofte hadde omsorgsoppgaver for bemidlede i tillegg for å overleve. Denne historien tilhører en annen tid, men likevel er det ikke så veldig lenge siden.

Politiske valg har ført oss framover. Arbeiderpartiet er opptatt av å regulere samfunnet slik at både kvinner og menn skal kunne påta seg omsorgsoppgaver uten å måtte gi avkall på alle andre deler av livet sitt. Det har vi klart i Norge.

Sten på sten har vi bygd opp en god offentlig helse- og omsorgstjeneste. Kvinner og menns valgmuligheter er større, og tryggheten er stor for at de som har behov for helse- og omsorgstjenester, uansett nivå, får god hjelp. Men også i dag sliter noen med vanskelige spørsmål når nære pårørende blir syke og trenger noe mer omsorg enn vanlig i en periode, eller når noen av våre nærmeste er døende. Hvem skal gi omsorgen, eller være hos? Kan jeg nok til å påta meg dette? Kan jeg be om fri? Vil det ta lang tid? Vil jeg klare å gå tilbake til jobb? Livets andre gjøremål kan ikke settes på vent. Unger skal på skole, bilen skal på verksted, det skal handles mat, og regninger skal betales.

De lovendringene vi inviteres til å vedta i dag, er gode fellesskapssvar på utfordringer vi alle møter i livet. Forslagene balanserer hensynet til det ansvar vi har som nære pårørende, i kraft av å være nettopp det, det offentliges ansvar for å overta helt eller delvis, hvis det er ønskelig eller nødvendig, uavhengig av familiens økonomi eller bosted. Forslagene øker pårørendes valgmuligheter og tar hensyn til behovet arbeidsgiver har for forutsigbarhet og arbeidskraft.

Til slutt vil jeg si litt om flertallsmerknaden som omhandler samtykke fra omsorgsmottaker, side 9 i innstillingen. Der vises det til den «varslede gjennomgang av permisjonsretten». Regjeringen skal gjennomgå ordningen med å se på omsorgslønn og andre ytelser, som også har vært henvist til flere ganger i denne saken, og det er denne varslede gjennomgangen flertallsmerknaden henviser til. Personer avhengig av andres omsorg er i en sårbar situasjon. Det kan være vanskelig å tenke seg at personer som ønsker å påta seg omsorgsoppgaver for andre pårørende, ikke har gode hensikter. Likevel har vi kunnskap om overgrep og familievold, og vi vet at dette kan forekomme i alle typer familier. Oppmerksomheten rettet mot overgrep og familievold må ikke reduseres. Flertallet forventer at Regjeringen vurderer denne problemstillingen i gjennomgangen av de nye omsorgsytelsene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.