Bjørn Lødemel (H) [12:16:02]: Når vi ser på den historiske utviklinga i landbruket, syner den ei ganske bratt linje nedover når det gjeld både tal på bruk og tal på sysselsette i landbruket. Det er verdt å merke seg at etter fem år med raud-grønt styre, og med Senterpartiet i førarsetet, er det inga betring i denne utviklinga – tvert imot. Kvart år ser vi at mange gardsbruk blir lagde ned, og bruk blir fråflytta og ståande tomme. Særleg gjeld dette ute i distrikta.

Over halvparten av landbrukseigedomane har mellom fem og 50 dekar jordbruksareal, og i 2009 var nesten kvar tredje av disse eigedomane fråflytta. Same år var talet på bønder, eller jordbruksbedrifter, nede i 47 900.

Det er ca. 128 000 konsesjonspliktige landbrukseigedomar i Noreg, og då reknar ein ikkje med andre nullgrenseeigedomar. Av desse er 5 700 bebygde skogeigedomar utan jordbruksareal, og 79 000 er utan eiga drift. Nærare 20 pst. av dei konsesjonspliktige eigedomane er utan busetnad.

Høgre meiner dette viser at den norske landbrukspolitikken ikkje er tilpassa dei utfordringane som er, og at det er eit stort behov for ein politikk som gjev langt større handlerom for den enkelte bonde.

Det er ikkje berre avtaleverket som er avgjerande for betra lønsemd i landbruket. Tvert imot vil større fridom for den enkelte bonde vere eit av dei viktigaste tiltaka for å styrkje lønsemda i landbruket.

Høgre meiner at staten skal halde fram med økonomiske tilskot til landbruket, men at tilskota skal vere mindre byråkratiske og meir målretta. Skremselspropaganda frå senterpartipolitikarar og landbruksorganisasjonar om at Høgre i posisjon ville øydeleggje landbruket i distrikta, er svært misvisande. Når Høgre reduserer overføringane til landbruket, blir det langt på veg oppvege av andre tiltak som reduserer utgiftene til landbruket. Det blir ofte gløymt i den kritikken våre budsjett får frå landbruksorganisasjonane.

Høgre meiner at tilskotsordningar på ein heilt anna måte må «skreddarsyast» i forhold til dei to pilarane kombinasjonsbruk og heiltidsbruk. Støtteordningane må forenklast, og vi må ha system med lågast mogleg forvaltningskostnader.

Vi treng ikkje «takreglar» på alt, men vi treng ein næringspolitikk som er treffsikker. Vi må stimulere oss vekk frå investeringstørka i landbruket. Derfor har Høgre føreslege investeringsfond etter svensk modell for å utsetje den høge personskattlegginga for enkeltmannsføretak. Derfor vil vi også fjerne arveavgift og formuesskatt. Vi vil heve minstefrådraget og heve grensa for toppskatt for lønnsmottakarar. Dei fleste bønder har arbeidsinntekt og alternative inntektskjelder ved sida av, så dei blir også råka av toppskatten.

Høgre vil fjerne priskontroll og delings- og bupliktreglar for å skape ein betre kapital- og verdisituasjon i landbruket. Ei generell revurdering av den private eigedomsretten og grunneigarane sine rettar vil også gjere det lettare å skaffe seg inntekt frå landbruket.

Den nye landbruksmeldinga blir eit viktig verkemiddel for å leggje til rette for ei landbruksnæring som kan vere levedyktig i mange år framover. Eg er svært uroa over at det skal bli lagt sterkare band på næringa i staden for å sleppe bonden fri, som Høgre har som mantra i landbrukspolitikken.

Småkraft er peika på som ei viktig inntektskjelde for landbruket, og grøne sertifikat er eit viktig tiltak for å skape lønsemd ved utbygging av småkraft. Dessverre har regjeringa allereie øydelagt inntektsgrunnlaget for over 150 småkraftverk ved å bryte lovnadene om å få vere med på overgangsordningane for grøne sertifikat. Det råkar mange, ikkje minst bønder. Tapet er rekna til 1,2 mrd. kr.

Regjeringa si overgangsordning straffar dei som har stolt på raud-grøne politikarar, og som har våga å satse på ei viktig næring i distrikta. Klare lovnader både frå eit samla storting og frå raud-grøne politikarar har blitt til eit gedigent løftebrot. Mange småkraftutbyggjarar risikerer i verste fall å måtte gå frå gard og grunn.

Av dei 185 småkraftverka som er bygde etter 2004, er det med regjeringa sitt opplegg berre 35 som får vere med i ein grøn sertifikatmarknad. Mange småkraftverk som er bygde mellom 1. januar 2004 og september 2009, tapar fleire hundre tusen kroner i året – enkelte også fleire millionar kroner. Dette er svært dramatisk for dei det gjeld.

No ventar både Høgre og småkraftutbyggjarane spent på kva som kjem fram i tingingane med svenskane om sertifikatordninga, og om tidsfristen, som er sett til 2012, vil halde.

Høgre ønskjer å styrkje inntektsgrunnlaget i jordbruket ved m.a. å styrkje inntektsgrunnlaget frå småkraft. Fjerning av grunnrenteskatten på kraftverk opp til 10 MW er eit godt døme på det. Høgre ser det som eit viktig tiltak for å nytte ut dei utbyggingane som allereie er gjorde, og det er også eit sterkt signal om at Høgre vil leggje til rette for ei vidare utbygging av småkraftverk framover.

Vi ser også at mange småkraftverk får store utfordringar på grunn av eigedomsskatt til kommunane. Dei må betale eigedomsskatt på bakgrunn av investeringane og ikkje på bakgrunn av inntekter. Dette skaper stor usikkerheit for dei som vil investere i småkraftutbygging og stor ulikskap mellom utbyggjarar.

I Dirdal i Rogaland er det to småkraftverk med ein gjennomsnittleg årsproduksjon på 7,2 GWh, der det eine betalar 26 000 kr i eigedomsskatt, medan det andre betalar 142 000 kr. Grunnen til dette er at ulike utbyggingskostnader gjev nesten seks gonger så høg eigedomsskatt.

Småkraftforeninga arbeider no med å endre desse reglane, og det vil også vere eit viktig tiltak for å styrkje lønsemda i småkraftnæringa.

Noreg har stort potensial for produksjon av fornybar energi. Regjeringa si klimamelding og klimaforliket på Stortinget frå januar 2008 viser til at Noreg innan 2016 skal realisere 30 TWh ny fornybar energiproduksjon eller energibruk.

I rapporten «Verdiskaping av småkraftverk» av Normann Aanesland og Olaf Holm frå Ås i 2009 blir det vist til at dei 22 småkraftverka som er med i undersøkinga, har ein produksjonskapasitet på 290 GWh, og den samla noverdien av overskotet for utbyggjaren, Småkraft AS, og falleigarane er på til saman 1,03 mrd. kr.

Småkraft AS har vurdert det samla potensialet for småkraftverk i landet til å vere 20 TWh. Den samfunnsmessige verdiskapinga ein kan oppnå ved å byggje ut dette potensialet, er det overskotet ein kan oppnå når alle kostnader er dekte. Noverdien av dei årlege overskota er rekna til 70,8 mrd. kr.

Utbygginga av småkraftverk kan vurderast som eit alternativ til nærings- og distriktspolitikken som tek sikte på å styrkje sysselsetjing og busetnad i fråflyttingsområde. I nærings- og distriktspolitikken brukar ein subsidiar for å styrkje busetnaden. Desse subsidiane må skattefinansierast, og det oppstår eit vridingstap ved skattlegginga.

Ved småkraftutbygging unngår ein dette skattevridingstapet. Dersom ein føreset at ei distriktsstøtte på 35,4 mrd. kr, som er utbyggingspotensialet på 20 TWh, skulle ha vore gjeve som subsidiar til distrikta, og at subsidiane måtte skattefinansierast, ville det påføre samfunnet eit effektivitetstap på 7,1 mrd. kr.

For samfunnet kan målet vere å ha mest mogleg effektiv ressursbruk. Men samfunnet kan også ha eit mål om å styrkje eller bevare busetnaden i distrikta. Rapporten peikar på viktige sider ved desse to alternativa, effektiv ressursbruk og effektiv ressursbruk ut frå omsynet til å styrkje busetnaden på kommunenivå.

Skal vi byggje ut mykje småkraft, treng vi nett som kan transportere straumen til forbrukarar og til kundar der dei er. Det er eit paradoks at fleire av dei fylka som har størst potensial, også har det dårlegaste linjenettet. Sjølv om mange ønskjer meir skånsam utbygging av straumnettet, er det ikkje tvil om at det store fleirtalet også ønskjer eit sterkare nett for bl.a. å kunne kople på meir småkraft.

Vi ser i frå rapporten til Aanesland og Holm at det er eit stort potensial frå småkraftverk, og at dette vil vere ei viktig inntektskjelde i distrikta. Dessverre har løftebrot og passive haldningar frå raud-grøne politikarar sett sine spor.

Regjeringa støttar heller ikkje Høgre sitt framlegg om å heve grensa for grunnrenteskatt til 10 MW. Det ville ført til at mange småkraftverk ville kunne utnytte sine utbyggingar på ein betre måte og på same tid forsterke inntektsgrunnlaget.

Folk hugsar e-posten frå tidlegare statssekretær Guri Størvold i Olje- og energidepartementet til senterpartimedlem Egil Berge angåande småkraft og grøne sertifikat, der det vart lova overgangsordningar med grøne sertifikat for alle småkraftverk, framfor valet i 2009.

I staden for å leggje forholda til rette for ei viktig distriktsnæring sender regjeringa ei ny skatterekning til næringa. Det einaste konkrete signalet i årets statsbudsjettet om sertifikatmarknaden er at inntektene frå sertifikatomsetjinga skal reknast som ein del av grunnlaget for grunnrenteskatten.

Leiaren i Småkraftforeninga kjem med dette hjartesukket i Småkraftnytt:

«Heile næringa ventar i spenning på konkrete signal om sertifikatmarknaden, og det einaste vi får vite er at myndigheitene vil ha sin del av kaka.»

Dette fortel etter mitt syn det meste om skattekåte raud-grøne politikarar.

Høgre ønskjer å leggje til rette for ei levedyktig landbruksnæring, med sjølvråderett over eigedomen og fridom som vanlege næringsdrivande, og vi vil leggje til rette for at inntekter frå småkraft kan kome grunneigarane og bøndene til gode.

Eg har stilt spørsmål til statsråden om dette gjennom denne interpellasjonen og håpar sjølvsagt på eit positivt svar på om statsråden vil støtte dei verkemiddel som Høgre her viser til.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:26:15]: Interpellasjonen fra representanten Bjørn Lødemel inneholder to konkrete problemstillinger knyttet til småkraft. Rammebetingelsene for småkraft ligger ikke til mitt departements ansvarsområde. Dersom jeg skulle tolke spørsmålet dit hen at dette er representantens hovedanliggende, skulle interpellasjonen ha vært adressert til olje- og energiministeren. Jeg har imidlertid tolket interpellasjonen bredere og har derfor valgt en innfallsvinkel hvor jeg vil omtale vilkårene for å utnytte de samlede ressursene som ligger til landbruket, i næringssammenheng mer generelt.

Lødemel og jeg er enige om at landbruket er en viktig distriktsnæring, og at næringen skaper store ringvirkninger for annet næringsliv. Jeg vil også føye til at landbruksnæringen er viktig for bosettingen i distriktene, og i mange tilfeller er landbruket selve fundamentet for å opprettholde bosetting og sikre levedyktige lokalsamfunn. De siste årene har det blitt en stadig viktigere del av landbrukspolitikken å fremme utvikling av nye næringer i tillegg til og som et supplement til de tradisjonelle jordbruksproduksjonene som korn, melk og kjøtt. Den klare ideen bak er å fremme et mer robust landbruk som har flere bein å stå på, og som dermed gir et bredere inntektsgrunnlag og flere inntektsmuligheter. Dette er nødvendig i et samfunn hvor vi påvirkes av en internasjonal utvikling med en stadig mer effektiv matproduksjon og fallende realpriser på mat.

Satsingen på næringsutvikling i landbrukspolitikken har resultert i et mangfold av ulike næringer knyttet til gårdsbruk. Som eksempler på det vil jeg nevne at reiselivet i distriktene omsatte for hele 35 mrd. kr i 2008, og av dette bidro gårdsturismen alene med en omsetning på 1 mrd. kr og 2 500 årsverk. Omsetningen knyttet til salg av jakt, innlandsfiske og laksefiske med tilleggstjenester er estimert til totalt 3,6 mrd. kr i 2009, og markedet er økende. Videre omfatter Inn på tunet nå 850 gårder som tilbyr tjenester innenfor utdanning, oppvekst og helse- og sosialsektoren, herunder arbeidstrening, demensomsorg og er lærings- og mestringsarenaer for barn og unge.

Denne regjeringen har også vært opptatt av de betydelige inntektsmulighetene for landbruket som ligger i det å utnytte fallrettigheter knyttet til eiendommene. Det er min klare mening at små elver og bekker på landbrukseiendommer er ressurser som hittil er utnyttet i altfor liten grad. Disse verdifulle ressursene har også store kraftselskap og andre investorer fattet interesse for. Regjeringen er derfor opptatt av å legge til rette for at grunneierne selv skal kunne stå for utbyggingen der forutsetningene er til stede. Og i de tilfeller hvor det er eksterne investorer som kommer inn, er det viktig at avtaler mellom grunneier og investor inngås med det utgangspunkt at grunneier skal få sin rettmessige andel av inntektene fra fallrettigheten.

For meg blir det å sikre grunneierne inntektene fra fallrettene et mer grunnleggende og prinsipielt spørsmål enn hvorvidt all småkraft skal omfattes av overgangsordninger for grønne sertifikater, eller hvilken beskatning småkraft ilegges. Det er viktig å være klar over at utbygging av småkraft er svært lønnsomt. I motsetning til de fleste andre landbruksproduksjoner – hvis vi kan bruke det begrepet – er småkraft lite arbeidsintensivt og gir derfor relativt få arbeidsplasser. Utbygging av småkraft representerer derimot betydelige muligheter for økte inntekter, noe som åpenbart vil trygge landbrukseiendommen som arbeidsplass og dermed bidra til å sikre at bosettingen opprettholdes.

Jeg kan også konstatere at representanten Lødemel og jeg er enige om at vi skal legge til rette for en levedyktig landbruksnæring med selvråderett over eiendommen, og at bøndene skal gis frihet som selvstendige næringsdrivende. Men vi må samtidig være klar over at det å eie en landbrukseiendom også medfører et ansvar overfor fellesskapet. I mange tilfeller innebærer det at det må gjennomføres visse reguleringer av næringsvirksomheten, slik at en sikrer oppfylling av de ulike samfunnsmålene som også er nedfelt i landbrukspolitikken. Videre mottar bøndene betydelig næringsstøtte gjennom jordbruksavtalesystemet, og da er det naturlig at samfunnet kan sette visse vilkår for støtten. Jeg tenker da selvsagt på alle fellesgodene som vi ønsker at landbruket skal bidra til å produsere.

Når det konkret gjelder småkraft, er reguleringene av slik næringsvirksomhet resultatet av en avveining mellom hva som er en rimelig avkastning for fallrettseier, og hvor mye som skal tilfalle fellesskapet. Grunnrenteskatten, eller skatt på avkastningen til kraftanlegg, er utformet nøytralt og påvirker ikke investeringsincentivene, og det er bare de mest lønnsomme kraftverkene som vil måtte betale grunnrenteskatt. Med andre ord vil kraftverk med marginal eller lav lønnsomhet ikke betale grunnrenteskatt. Videre er innslagspunktet for grunnrenteskatten satt til kraftverk med 5,5 MW effekt. Kraftverk med en lavere effekt enn 5,5 MW slipper å betale grunnrenteskatt. Det vil ikke være samfunnsøkonomisk optimalt dersom grensen settes slik at veldig mange utbyggere tilpasser ytelsen på kraftverket til å ligge like i underkant av grensen. Regjeringen mener at å sette grensen til 10 MW ville forsterke virkningen av slike uheldige tilpasninger.

Landbruks- og matdepartementet arbeider for tiden med en ny stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken. Hvordan vi skal kunne gjøre det attraktivt for kommende generasjoner å gå inn i landbruket og utøve dette yrket som selvstendig næringsdrivende, samtidig som de skal produsere fellesgoder til samfunnet, vil være et sentralt tema i meldingen. Det er en altfor enkel analyse å hevde at ulike reguleringer av næringen bare representerer hindringer i forhold til den friheten en vanligvis forbinder med å være selvstendig næringsdrivende. Vi skal være klar over at reguleringene, sammen med næringsoverføringene, også representerer en trygghet for den enkelte bonde.

Og da vil jeg avslutningsvis framheve at den rød-grønne regjeringen nettopp har sørget for å trygge jordbruket som næring. Gjennom jordbruksoppgjørene fra 2006 og til og med 2010 har regjeringen økt inntektsmulighetene i jordbruket med i gjennomsnitt 90 000 kr per årsverk.

Bjørn Lødemel (H) [12:33:36]: Eg vil takke ministeren for svaret og for at han kom til Stortinget for å vere med på denne debatten. Småkraft er ein viktig del av inntektene på landbrukssida, og det er ein viktig del for veldig mange grunneigarar og bønder. Vi har hatt eit utal av diskusjonar i denne salen med ein annan minister, olje- og energiministeren, og eg tykte det var veldig viktig at vi òg kunne ta ein debatt inn mot landbruket med landbruksministeren. Så eg er veldig glad for at han kunne kome her i dag.

Eg meiner at den rapporten frå Aanesland peikar på eit veldig viktig punkt. Det er fantastisk at den totale eigenkapitalen frå småkraft er like stor som eigenkapitalgrunnlaget frå resten av landbruket for bøndene. Det fortel mykje om det potensialet som ligg i småkraft. Sjølv om det er ulikt fordelt i landet, er det likevel ei veldig viktig distriktsnæring. Det er i den samanhengen eg faktisk ikkje kan fatte at ikkje Senterpartiet står på meir når det gjeld dei utfordringane som småkraftnæringa har hatt i den siste tida under den regjeringa som no har vore.

Vi ser i Nationen den 4. mai eit intervju med småkrafteigar Egil Berge på Sunnmøre, som slaktar småkraftskatten. Han seier:

««Fjollete» skatteregler for småkraftverk gir mindre strøm per naturinngrep.»

Ein blir òg straffa med grunnrenteskatt, og ein får ikkje trekkje frå leige av fallrettar osv.

I Teknisk Ukeblad av 21. oktober seier Knut Bjorvatn, som eigde Fosstveit kraft:

«Tanken var å etterlate noe til barnebarna og deres barnebarn. Men regjeringa sørger for at de eneste som har råd til å drive småkraftverk i dårlige tider, er de som har kommunalt eller statlig eierskap – investorer som har rygg til også å bære de tøffe tidene.»

Til det statsråden sa om at grunneigarar skal eige, må vi stille spørsmål om dette er ei vilja utvikling når vi ser på kva måte staten behandlar viktige sider, slik som f.eks. skattlegging av småkraftverk.

Når det gjeld andre inntektssider i landbruket, er det interessant det eg såg på NRK Sogn og Fjordane i dag. Der ministeren tidlegare reiste rundt og snakka positivt om gardsbryggeri osv., stengjer Arbeidarpartiet òg den døra ganske effektivt.

Eg trur at den uvissa som er skapt i forhold til småkraftverk ved å bryte lovnadene om grøne sertifikat, at ein ikkje kan vere med på å heve grunnrenteskatten frå 5 til 10 MW o.l., er med på å skape uvisse i heile landbruksnæringa. Det kan vi ikkje leve med.

Statsråd Lars Peder Brekk [12:36:49]: Som landbruks- og matminister har jeg stor bredde i mitt engasjement for å sikre at landbruket også skal være en viktig distriktsnæring som sysselsetter mange og gir positive ringvirkninger for annet næringsliv i distriktene. Jeg har lyst til å understreke at selv om ansvaret for regelverket i forbindelse med kraftutbygging er et annet departements anliggende, og det er en balansegang her i denne diskusjonen, er jeg opptatt av å understreke at utbygging av småkraft er aktuelt for mange grunneiere og representerer inntektsmuligheter i særklasse i forhold til de fleste andre tilleggsnæringene. Ifølge Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, er potensialet for utbygging av småkraftverk inklusive opprustnings- og utvidelsesprosjekter på til sammen 16,5 TWh, mens potensialet for utbygging av kraftverk over 10 MW er anslått til 6,5 TWh. Det innebærer selvsagt at størstedelen av nye vannkraftutbygginger vil være i småkraftverk. Når det er sagt, har jeg lyst til å understreke at det likevel angår et mindretall av alle eiere av landbrukseiendommer, og for det andre kan utbygging av småkraft faktisk skje med utsikter til betydelige, langsiktige inntekter med de rammebetingelsene som allerede i dag er fastsatt av regjeringen.

Skal vi greie å opprettholde et levende landbruk over hele landet, forutsetter det at sektoren tar i bruk hele sitt ressursgrunnlag for å skape arbeidsplasser og lønnsomme virksomheter. I det ligger det både volumproduksjon av mat og trevirke og utvikling av en lang rekke andre varer og tjenester med gårdens ressurser som innsatsfaktor. Inntektsgrunnlaget på mange landbrukseiendommer kan altså styrkes gjennom å utnytte mangfoldet av ressurser i landbruket til ny næringsvirksomhet, og da inkluderer jeg selvsagt også alle de materielle og menneskelige ressursene. En slik næring bidrar til å løse viktige samfunnsoppgaver, som nevnt Inn på tunet-tjenester, og gir også grunnlag for lokal og regional samhandling som alt næringsliv i bygda kan nyte godt av i sitt arbeid for økt lokal verdiskaping. Den økonomiske betydningen av tilleggsnæringer på enkeltbruk har økt de siste årene, og jeg er overbevist om at det fremdeles er et stort og uforløst potensial på det området.

Arne L. Haugen (A) [12:39:47]: Landbruksnæringen er en så viktig næring for landet vårt at vi neppe kan vie den for mye oppmerksomhet. Derfor takker jeg interpellanten for at vi blir gitt denne anledningen også i dag.

Imidlertid er det slik etter mitt syn at disse debattene ofte gir et overdrevent negativt bilde av situasjonen i norsk landbruk. Jeg er enig i at lønnsomheten burde vært bedre. Men vi må også evne å se det som er vellykket i landbruksnæringen. Her er det også mange suksesshistorier.

Småkraft er en inntektsmulighet for en del gårdsbruk. Jeg slutter meg til landbruksministerens omtale av de mulighetene, og de må utnyttes. Men dette må ikke omtales som om det er det tiltaket som redder næringen. Da blir situasjonsbeskrivelsen etter min oppfatning for banal.

Norsk landbruk står overfor store utfordringer. I en verden som sulter, må vi i stor grad stole på egne krefter og ressurser. Vi må også være i stand til å øke matproduksjonen i takt med vår voksende befolkning. Det kan vi lykkes med hvis vi vil, og i det arbeidet har norsk landbruk stor legitimitet i den norske befolkningen.

Det som kommer til å løfte denne næringen framover, er unge mennesker med kunnskaper, ferdigheter og entusiasme som vil utvikle brukene sine, kanskje gå nye veier. Det kan de gjøre bl.a. fordi de er selvstendig næringsdrivende. Vi må legge til rette rammebetingelser som gjør det mulig.

Lønnsom produksjon av mat – melk, kjøtt og korn – vil være grunnpilarene for en framtidsrettet næring. Beitenæringen, skogbruk og tilleggsnæringer i form av Inn på tunet, opplevelsesturisme, hyttebygging og hytteutleie, småkraft osv. ser jeg for meg som integrerte elementer i et utvidet landbruksbegrep. Alle ressurser knyttet til gården må utnyttes og benyttes i verdiskapingen. Vi må legge forholdene til rette for det.

Landbruksministeren viste til arbeidet med en stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken i sitt innlegg. Jeg gleder meg til vi får denne meldingen til behandling i Stortinget. Da vil hele verdikjeden fra jord til bord, inklusive foredlingsindustrien og skogbruket, komme til en samlet debatt i Stortinget. Jeg ser fram til at det skal bli en omfattende debatt, der vi setter den selvstendig næringsdrivende bonden i sentrum, og der vi skal legge til rette forholdene slik at landbruket skal bli en mer attraktiv næring enn det den er i dag.

Det er viktig at de som satser i denne næringen, skal være i stand til å utvikle bærekraftige bruk med god lønnsomhet. I det bildet vil det også være ønskelig å se på sider av eiendomslovgivningen som regulerer bruken av landbruksarealer. Og kanskje må vi se med nye øyne på sider av virkemiddelbruken.

Jeg mener at vi må stimulere til å utnytte alle brukets muligheter, slik det ble gjort i Meldal under utarbeidelsen av landets første landbruksplan. Det ga resultater. Jeg går ikke til dette arbeidet med målsetting om å kutte i virkemidlene slik høyrepartiene gjør. Jeg vil legge til rette for vekst og utvikling, forenkle virkemidlene og sette dem inn der det tjener verdiskaping, vekst og utvikling best. Det er etter mitt syn veien framover for et landbruk over hele landet med en variert bruksstruktur.

Torgeir Trældal (FrP) [12:44:07]: Jeg vil starte med å takke interpellanten for en veldig viktig og god interpellasjon, som setter fokus på den rød-grønne regjeringens dårlige politikk.

Fremskrittspartiet har ivret for utbygging av mer småkraft i mange år. Dette har gjenspeilt seg i vår politikk i Stortinget. Vi har foreslått å inkludere småkraft i grønne sertifikater, mens Soria Moria-erklæringen holder småkraft utenfor. Vi har foreslått at Enovas støtte til fornybar energi også skal inkludere småkraft, noe de rød-grønne nekter på. Vi har ønsket å få fortgang i utbyggingen av småkraft ved å flytte konsesjonsbehandlingen til kommunene og samtidig forenkle konsesjonsbehandlingen. Vi har gått imot alle rød-grønne forslag til skatteskjerpelse for småkraftverk, og vi har gått inn for en nettpolitikk som sikrer at småkraft garanteres tilkobling til nettet.

Ofte finner lokalsamfunn at deres muligheter til forvaltning av de lokale arealer, inkludert næringsutvikling, sterkt begrenses. Utbygging av mini-, mikro- og småkraftverk er et kjærkomment tilskudd til lokal næringsdrift og til den nasjonale kraftbalansen.

Teknologsk utvikling gjør vannkraftutbygginger stadig mer miljøvennlige, bl.a. i form av mindre synlige inngrep i naturen. Lokal næringsutvikling er viktig for å opprettholde det politiske målet om spredt bosetting i landet. Utnyttelse av egne naturressurser er et lokalt tiltak som bidrar til å opprettholde bosetting og næringsinntekt, og bør brukes i større grad enn det gjøres i dag. Dessverre stopper regjeringen denne fantastiske muligheten ved å innføre rigide regler.

Et felles marked for omsetning av grønne sertifikater er en forutsetning for å få en nødvendig satsing på fornybar småkraft i Distrikts-Norge. Utbyggingskostnadene har steget dramatisk de siste årene, og tallene fra NVE viser at det innenfor mange kostnadsområder har vært en prisstigning på mellom 20 og 40 pst. de siste fem årene. Dette har også en dramatisk effekt på lønnsomhetsberegningene for småkraftutbygginger.

I særdeleshet er dette viktig for grunneiere som selv ønsker å bygge ut fallrettighetene. Fremskrittspartiet mener det har en egenverdi at rammevilkårene sikrer at disse får mulighet til dette, siden det fører til at en større del av verdiskapingen blir på lokale hender og gjør det mulig for bønder fortsatt å bo og drive gården videre. Disse utbyggerne har en langt mer sårbar kapitalbase enn f.eks. større offentlig eide utbyggere, og er langt mer avhengig av stabilitet, trygghet og forutsigbarhet i rammevilkårene.

Heller ikke i statsbudsjettet for 2011 er det funnet rom for å gi garantier om lanseringstidspunkt eller noen detaljer om ordningens innhold. Det er bekymringsverdig for en bransje som i stor grad har blitt satt på vent med vage ønsker om økt satsing.

I tillegg er det beklagelig at det fremdeles ikke finnes rom for å innfri tidligere politiske løfter om en overgangsordning for tidligere bygde kraftverk. Det er fremdeles slik at mellom 160 og 200 kraftverk bygget mellom 2004 og 2009 tross gjentatte løfter ikke skal inkluderes i ordningen slik den er skissert av regjeringen tidligere.

For noen av disse er økonomien i driften svært marginal. Selv om de første konkursene fremdeles ikke er kommet, vil en forlenget periode med lave kraftpriser, lav produksjon eller andre ytre faktorer kunne være det som tar knekken på enkelte av dem. Det er en svært trist utgang når man vet at bygging av disse i stor grad har basert seg på tillit til politiske løfter.

Lengre tørre perioder eller andre faktorer vil kunne føre til at vi ser en bølge av konkurser eller overdragelser av disse til offentlig eierskap, noe som fører til vanskelige forhold for bønder som ønsker å drive landbruksvirksomheten videre med støtte i tilleggsnæringer.

At inntekter fra det planlagte felles sertifikatmarkedet med Sverige skal inkluderes i grunnrenten, mener Fremskrittspartiet blir grunnleggende feil. Dette vil vri ordningen fra den tiltenkte teknologinøytraliteten, og vil således ikke få den forventede virkningen at de mest lønnsomme fornybarprosjektene realiseres først. Småkraftnæringen advarer mot dette og oppfordrer til at dette endres før statsbudsjettet vedtas.

Eiendomsskatten slik den er innrettet i dag, er en betydelig byrde for mange nye småkraftutbygginger. Per i dag er det slik at de mest kostbare utbyggingene, som i utgangspunktet har vanskeligst økonomi, betaler mest eiendomsskatt. Dette er ikke bare urettferdig, men også svært uhensiktsmessig.

Takseringsmodellen for småkraftnæringen er valgt spesifikt fordi den er enkel og krever lite administrasjon. Det er viktig at en erstatningsmodell også ivaretar dette, men samtidig sørger for at andre problemer med dagens ordning rettes opp.

Etter dagens modell vil to identiske kraftverk med lik produksjon og inntjening i samme kommune kunne måtte betale svært ulik eiendomsskatt. For den utbyggeren som støtte på problemer i grunnforhold eller måtte legge ut større summer til anleggsbidrag, vil en allerede vanskelig økonomi kunne veltes som en konsekvens av dette.

Grunnrenteskatten er en særskatt for kraftverk som i stor grad er overskuddsuavhengig. Denne trer i dag inn for kraftverk med en installert effekt på over 5 MW. Manglende bunnfradrag på disse kraftverkene gjør at det i liten grad er lønnsomt å bygge ut småkraftverk med generatorer på mellom 5 og 10 MW.

Vi må bare registrere at regjeringens politikk fører til en rasering av landbruket i hele landet.

Lars Myraune (H) [12:49:28]: Interpellanten tar opp en svært viktig sak. Det er vel rimelig kjent at landbruksnæringen har en utvikling som overhodet ikke er i tråd med resten av næringslivet i Norge. Interpellanten befatter seg i særdeleshet med småkraftutbyggingen, og det er naturligvis en veldig viktig del av det. Det er regnet på at om man hadde bygd ut de småkraftverkene som det var rimelig å kunne gjøre i dag, så kunne det utgjort en inntektskilde for distriktene som ligger i nærheten av det totale landbrukspotensialet som foreligger i dag, og det er betydelig. Så om ikke statsråden føler at det er hans ansvar å sørge for dette, håper jeg at han kan bringe det videre til sin kollega i Olje- og energidepartementet.

Statsråden definerte samtidig at spørsmålsstilleren tok for seg et område som gikk utover småkraft, og jeg vil benytte meg av det til å si litt om melkeproduksjon, som er en annen del av landbruksnæringen som har en kritisk status.

Man har hatt veldig mange små melkeprodusenter fram til i dag. Det er svært få av dem som har evne og vilje til å fornye, og det koster altfor mye. Da blir resultatet gjerne at man prøver på samdrift. Det har en rekke fordeler, men det har også den ulempen at det over tid viser seg at det blir så dårlig økonomi at flere og flere legger ned. Å bygge slik standarden var tidligere, med 16 melkekyr, fins det ikke lønnsomhet i, det er rimelig sikkert. Og når støtteordningene til samdriftene da blir så dårlige at man gir opp, kan det tenkes at kulturlandskapet i Norge ser annerledes ut om noen år.

I august i år hadde Namdalsavisa en artikkel om Salsnes samdrift, som var lagt ned etter 35 års drift. Der sier eieren:

«Vi har regnet og regnet, men det er ikke økonomi i å investere for videre drift.»

Og da vet vi hvordan det går. Når vi vet at de små brukene ikke makter å modernisere, blir det slutt på næringen.

Nå vet jeg jo at i tidligere debatter har landbruks- og matministeren sagt at dette er en ordning som en høyreregjering innførte, med Lars Sponheim som minister. Det kan så være at deler av dette ble innført da, men saken er at kostnadsutviklingen har hatt en helt annen utvikling enn det vi så for oss den gangen. Det er det ene. Det andre er at når man ser de negative effektene, kan det være betimelig å gjøre en endring. Vi ber derfor statsråden om å se på det en gang til.

En annen ting som bekymrer Høyre enda mer innen landbruksnæringen, er byråkratiet. I 1965 var det én landbruksbyråkrat per hundre utøvere av næringen. I 2008 var det én per femte driver. Antallet jordbruksbedrifter har gått ned med 67 pst. de siste 40 årene. Antallet byråkrater har gått opp med 40 pst. Høres dette rimelig ut? Nei, synes jeg: Det ene er kostnader, som jeg kommer tilbake til, men det er også irritasjonen for eiere av landbrukseiendommer som blir pålagt restriksjoner, uansett nesten hvor de måtte snu seg. Og dette er en sak som Høyre er sterkt, sterkt imot. I en masteroppgave som Linda Klem gjorde i 2008, fant hun ut at 4 mrd. kr av offentlige midler går til landbruksforvaltningen. Selv om alt dette ikke er fra Landbruks- og matdepartementet, så er det i hvert fall betydelige midler av fellesskapets kasse. Det er Høyre sterkt imot. Når Høyre kritiseres for sitt alternative budsjett hvor det trekkes ned på overføringene til landbruket, er bl.a. byråkratiet en del av det vi har særdeles stort ønske om å skjære ned på. Derfor er jeg veldig glad for at representanten Arne L. Haugen sier at vi må se med nye øyne på virkemiddelbruken. Det håper jeg også at statsråden tar til seg, og at vi kan få midler til næringen – ikke til byråkratiet.

Alf Egil Holmelid (SV) [12:54:29]: Det er ei viktig problemstilling interpellanten tek opp. Når ein jobbar med landbruk i Noreg, blir ein veldig fort klar over at viss ein skal få ei god utvikling i landbruket, er kombinasjonsbruket viktig. Ministeren var inne på i svaret i det fyrste innlegget sitt at det er viktig å sjå det med kombinasjonsbruk i eit breitt perspektiv. Spesielt for meg som kjem frå eit fylke som Vest-Agder: Det ville ikkje ha vore mykje landbruk dersom vi ikkje tok godt vare på kombinasjonsbrukaren. Og dette er den typen debatt vi har her i dag: Kva slags element kan liggje i den tilrettelegginga vi skal gjere for kombinasjonsbruket? Vi har eit breitt spekter av tiltak vi må gjere for å få ei fornuftig inntekt for dei som har jorda i hevd og som også har inntekt frå andre yrke. Og då er vi inne på fleire ting som gjeld Inn på tunet: Det går på turisme, det går rett og slett på at vi har anna sysselsetjing og annan aktivitet og anna næringsliv i distrikta og ein aktiv distriktspolitikk som gjer at ein kan støtte landbruket, men også på at landbruket kan vere levedyktig nok til å vere grunnlag for andre næringar. Det er ein veldig viktig del av det det blir jobba med når vi skal begynne å diskutere landbruksmeldinga her i salen, nettopp: Korleis skal kombinasjonsbruka i Noreg sjå ut, kva for rammevilkår skal vi ha for å få gode levekår på kombinasjonsbruka i Noreg?

Så er det sånn at småkraftverk er veldig viktig for nokre bruk. Difor er småkraftverka ein av mange delar i ein fasett som vi må sjå på når vi skal snakke om kombinasjonsbruket. No er det jo sånn at utbygging av småkraftverk er noko av det mest lønsame ein kan drive på med når vi får dei grøne sertifikata på plass. Så eg trur nok at det vil vere mange andre ting innanfor kombinasjonsbruk vi må ha fokus på, i tillegg til småkraftverka. For småkraftverka kjem i utgangspunktet, med dei grøne sertifikata, til å bli rimeleg lønsame og eit godt tilskot til dei bøndene som har moglegheit til å ta del i den utbygginga.

Så har eg lyst til å peike på noko eg synest går igjen i fleire og fleire innlegg frå Høgre no. Det er at dei har adoptert Framstegspartiets slagord om å sleppe bonden fri. Vi kan konstatere her at det som held på å skje, er at Høgre legg seg over på Framstegspartiets retorikk når det gjeld landbrukspolitikken. Ikkje berre det, eg går ut frå at i dette budsjettet legg dei fram eit alternativ der dei ikkje støttar avtalar inngått med landbruket. På den måten føler vi at det er ein retorikk der dei på den eine sida svekkjer grunnlaget for landbruksnæringa, og så fører ein retorikk på alle dei andre tinga som vi skal gjere i forhold til landbruket. Då synest eg dei manglar det å ha to tankar i hovudet samtidig. Det er viktig at vi legg til rette for kombinasjonsbruket, men det er minst like viktig at den grunnleggjande aktiviteten i landbruket får den støtta frå det offentlege som dei treng. Då skal ein ikkje rive ned korkje landbruksavtalen eller det regelverket som gjer at det løner seg å drive landbruk. I retorikken rundt dette å sleppe bonden fri tok eg opp med leiaren i bondelaget i Vest-Agder korleis ho såg på det som Framstegspartiet, og no også Høgre, ser på som tvangen i landbruket. Ho sa at det er mange av oss som skjønar at ein må leggje litt restriksjonar på kva kvar einskild kan gjere for at ein som gruppe skal leve godt og ha fridom til eit godt liv. Det er nettopp den utviklinga vi ser i Høgre. Høgre er meir oppteke av å følgje Framstegspartiet i å leggje til rette økonomien for dei som vil ut av landbruket, framfor for dei som vil jobbe i landbruket.

Irene Lange Nordahl (Sp) [12:59:09]: Senterpartiet er opptatt av å ta i bruk de fornybare ressursene over hele landet. En utnyttelse av de fornybare ressursene til å skape fornybar energi er ikke bare god miljøpolitikk, det vil også være med på å skape verdier, aktivitet, arbeidsplasser og kunnskap rundt om i landet.

Småkraftnæringen er en viktig næring for å realisere ny fornybar og klimavennlig energi.

Men la meg få understreke hvor oppsiktsvekkende det er at representanten Lødemel nå anklager andre for ikke å ønske næringsutvikling knyttet til småkraft i Bygde-Norge. Med all respekt: I Lødemels eget fylke, Sogn og Fjordane, får ikke en eneste av dem som har slike planer, realisert småkraftverkene sine, på grunn av mangel på kraftlinje å sette kraften inn på – en kraftlinje som representanten Lødemel drev valgkamp på at han skulle stoppe. Dette henger ikke sammen.

La meg også si at det ikke er overraskende at Høyre sliter med å vite hva jordbruk er. Som en ren faktaopplysning kan jeg fortelle representanten Lødemel at småkraft og jordbruk er to forskjellige næringer. Inntektsgrunnlaget fra småkraft vil derfor aldri kunne styrke inntektsgrunnlaget i jordbruket. Dette er ren bløff overfor bøndene som Høyre snarest bør legge av seg. Derimot vil småkraft kunne være med på å styrke landbruket. Nettopp dette har regjeringen lagt til rette for, gjennom bl.a. grønne sertifikater.

Høyre vil gradvis redusere støtten til jordbruket og foreslo et kutt på jordbruksavtalen i 2010 med 2,1 mrd. kr. Dette tilsvarer et redusert vederlag til arbeid og egenkapital på ca. 20 pst. på ett år, eller en inntektsreduksjon på 36 000 kr per årsverk, som en start på en gradvis nedtrapping. Da er det sannelig liten hjelp i å gi med den ene hånden og ta med den andre, slik som Høyre her vil gjøre.

Senterpartiet vil fortsette å jobbe for landbruket i tiden framover. Vi mener det er en næring som krever full oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Landbruket spiller en viktig rolle for bosetting og sysselsetting i store deler av landet. Norsk landbruks viktigste rolle er å produsere trygg og ren mat for egen befolkning, og faren for matkrise og klimakrise i verden understreker viktigheten av norsk matproduksjon.

I motsetning til Høyre mener vi i Senterpartiet at matproduksjon er basisen i landbruket. I jordbruket er det fra jorda verdiene kommer. Da er det en avsporing å snakke om å styrke inntektsgrunnlaget fra andre næringer. Dette sier mye om Høyres landbrukspolitikk og bekrefter at jordbruket er av liten betydning for Høyre.

En god inntektsutvikling for næringsutøverne innen jordbruket er derfor bærebjelken i norsk landbrukspolitikk. Det er nødvendig av hensyn til næringen selv og ut fra det enkle faktum at inntekt og velferd er avgjørende for at vi skal sikre fortsatt rekruttering til næringen.

Et levedyktig og variert landbruk over hele landet er viktig for å nå målene om trygg mat, levende bygder og åpne og velpleide kulturlandskap.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [13:02:29]: Interpellanten tar opp en sak som mange, ikke bare interpellanten, stusser over. Landbruket trenger flere ben å stå på økonomisk sett, og for mange bønder er småkraft en viktig inntektskilde.

Da er det underlig at regjeringen har ødelagt inntektsgrunnlaget for mange småkraftverk ved å bryte løftet så langt om grønne sertifikater. Her er det like mye olje- og energiministeren som landbruksministeren som burde vært til stede i salen.

Den 26. november 2009 ble det sendt ut en pressemelding fra Olje- og energidepartementet om at overgangsordningen for elsertifikatmarkedet er på plass. Jeg skal ikke gå i detalj, men den pressemeldingen som ble sendt ut 26. november 2009, er i strid med tidligere løfter gitt til småkraftbransjen.

For Kristelig Folkeparti er småkraftutbygging og -produksjon viktig distriktspolitikk, viktig for landbrukspolitikken og for energi- og klimapolitikken. Derfor er dette en viktig sak for oss.

Tidligere olje- og energiminister fra Kristelig Folkeparti, Einar Steensnæs, ga følgende løfte i OEDs strategi for økt utbygging av småkraftverk i 2003:

«Det har kommet signaler om at investeringer i fornybar elektrisitetsproduksjon nå stopper opp i påvente av etableringen av et grønt sertifikatmarked. Investorene frykter at de vil miste mulighetene til å få inntekter fra salg av sertifikater dersom de bygger anlegg før sertifikatmarkedet er etablert. En slik investeringsstopp er uheldig, og Olje- og energidepartementet ønsker å motivere til rask byggestart for nye anlegg. På den bakgrunn vil sertifikatberettigede anlegg som har byggestart etter 1. januar 2004 få sertifikater, selv om et pliktig elsertifikatmarked måtte bli etablert etter dette tidspunktet.»

Løftet ble senere opprettholdt og bekreftet av den sittende regjering i St.meld. nr. 11 for 2006–2007, Om støtteordningen for elektrisitetsproduksjon fra fornybare energikilder:

«I forbindelse med forberedelsene til et felles svensk-norsk elsertifikatmarked ble det etablert overgangsordninger for vannkraft og vindkraft. For vannkraften ble det slått fast at anlegg med byggestart etter 1. januar 2004 ville få ta del i elsertifikatmarkedet dersom de ellers var kvalifisert. Tilsvarende bestemmelse ble gjort for vindkraften under forutsetning av at de betalte tilbake tilskudd fra Enova som de hadde mottatt i perioden. Bakgrunnen for overgangsordningene var at det ikke var ønskelig at aktiviteten stoppet opp i påvente av et elsertifikatmarked.

Olje- og energidepartementet legger opp til at overgangsordningen for alle teknologier står ved lag i påvente av at støtteordningen blir innført.»

Regjeringens pressemelding av 26. november 2009 innskrenker retten til å komme innunder overgangsordningen fra opprinnelig «alle anlegg som har byggestart etter 1. januar 2004» til «vannkraftverk med byggestart etter 1.1.2004, og installert effekt inntil 1 MW».

Som interpellanten sa, er konsekvensen av innskrenkningen at kun 35 av 150 småkraftverk som opprinnelig ble lovet deltakelse i sertifikatmarkedet, innlemmes i overgangsordningen. Innstrammingen rammer mange utbyggere, deriblant mange bønder, som har investert på bakgrunn av tidligere utstedte garantier fra departementet.

Jeg ønsker derfor å vri litt på spørsmålet fra representanten Lødemel: Hva er statsrådens svar til de bøndene som går glipp av viktige inntekter – ikke generelle inntekter, men de som kommer spesifikt fra kraftverk – og som nå vurderer om de må gi opp, og legge ned gården sin?

Ingrid Heggø (A) [13:07:37]: Landbruk er viktig i heile landet. Det kan vi i alle fall vera einige om her i dag, sjølv om ikkje alle representantar nyttar høvet til å snakka om nettopp landbruket. Men korleis skal vi halda oppe landbruket i heile landet? Er det mogleg å halda oppe eit landbruk i heile landet viss marknaden skal styra alt åleine? Er marknadsorientering av norsk landbruk svaret? Nei.

Høgre er imot regjeringa sin politikk for å halda prisen på landbrukseigedomar nede. Høgre har òg markert seg ved at dei er meir opptekne av dei som går ut av landbruket, enn av dei som skal inn i det. Dersom ein ungdom som ønskjer å verta bonde, skal konkurrera med rikfolk som berre ønskjer ein fritidseigedom til helgebruk, då vil ungdomen tapa.

Så er eg samd med representanten Haugen i at vi må sjå på eigedomslovgjevinga og tilpassa den framtidas utfordringar.

Dette handlar altså om korleis vi vil at landet vårt skal sjå ut i framtida. Både Høgre og Framstegspartiet vil i realiteten leggja ned det norske landbruket. Skilnaden ligg i full nedlegging med ein gong, som er framstegspartimetoden, og Høgre sin meir sakte strypingspolitikk, jf. det som kommunane vart utsette for under Jern-Erna.

Men kva politikk skal ei eventuell ny Høgre–Framstegspartiet-regjering føra? Det som er heilt sikkert, er at høgresida sin landbrukspolitikk vil føra til ei kraftig nedbygging av norsk landbruk, først og fremst distriktslandbruket.

Så må eg tilstå at eg vert direkte provosert av to aspekt i interpellanten sitt spørsmål. Det eine er misbruken av ordet «fridom». Like moglegheiter er det som gjev reell fridom. Å gje alle like moglegheiter er svært langt frå Høgre sin politikk. Det andre, å kutta drastisk i overføringane til landbruket, er ikkje god politikk om vi skal kunna brødfø og gje mat til ei stadig aukande befolkning. Det er heller ikkje god politikk for å halda kulturlandskapet ved like eller for reiselivssatsinga vår.

Næringspolitikk over heile landet og å sørgja for at dei samla ressursane knytte til norske gardar vert tekne i bruk, er viktig. Eg vil her visa til den overordna strategien for næringsutvikling, Ta landet i bruk!, satsinga på reiseliv, mat, bioenergi, skogbruk, Inn på tunet, innlandsfiske og økologisk landbruk. Det er eksempel på breidda i eit framtidig landbruk. Satsing på frukt og bær på Vestlandet – slike ting er med på å utvikla seljelege produkt knytte til reiselivet med utgangspunkt i landbruket sine ressursar. Ein kan gjerne ta med småkraftverk òg som ei kjærkomen tilleggsinntekt. Alt dette er ting som eg føreset vil verta omtala i den nye landbruksmeldinga.

Så må eg berre dra på smilebandet når representanten Lødemel, som bygde ein heil valkamp på at han skulle kjempa for kabling forbi Sogn og Fjordane og var imot luftlinje og dermed imot meir linjekapasitet, no plutseleg er oppteken av at vi må byggja ut fleire småkraftverk. Kvar skulle dei ha kopla seg på viss representanten Lødemel sin politikk hadde vunne fram? Det er ikkje linjekapasitet i Sogn og Fjordane til fleire småkraftverk, heller ikkje til fleire store bedriftsetableringar. Interpellanten sat i eit NRK-studio no på fredag og var lei seg fordi energiministeren hadde sagt ok til luftlinje gjennom fylket, og at byggjestart var alt komande sommar. Det einaste eg er lei meg for, er at vedtaket om byggjestart ikkje er kome før.

Kabling hadde ført til ei kraftig forseinking. Grøne sertifikat vil ikkje bøta på dette. Då har eg ikkje sagt noko om prislappen Høgre og representanten Lødemel vil senda til innbyggjarane i Sogn og Fjordane og bedriftene våre. Kabling ville medført vesentleg prisauke nettopp for bedriftene våre. Jo fleire påkoplingspunkt jo dyrare ville det ha vore.

Høgre sin landbrukspolitikk ville ha endra korleis Noreg ser ut, for alltid. Det er ikkje mykje framtidsretta reiselivspolitikk med gjengrodde landskap med såkalla grøne tunnelar. Og kva med dei store naturinngrepa det er å byggja muffehus for å få på plass kablinga? Det turistane vil sjå, er særpreget vi har, med levande bygder og dyr på beite rundt om i heile landet. Då treng vi framleis ei raud-grøn regjering som ein garantist for dette.

Anders B. Werp (H) [13:12:45]: Dette er en god interpellasjon som synliggjør at interpellanten ønsker å legge til rette for en positiv og framtidsrettet utvikling av landbruket.

Det som blir tatt opp i interpellasjonen, er landbrukets mulighet til å bruke naturressursene på en mer aktiv måte enn det dagens regjering legger opp til. I motsetning til foregående taler vil jeg berømme statsråden for at han i hvert fall kan framvise kunnskap om Høyres landbrukspolitikk. Det hørte vi ikke fra talerstolen i sted. Men dessverre må vi også fastslå at svaret fra statsråden er defensivt i forhold til interpellasjonen fordi statsråden ensidig peker på at landbruket skal utvikles av statlige midler og statsfinansieres. Det er det eneste kriteriet for utvikling.

Høyre har en helt annen inngang til debatten. Vi ønsker i større grad å legge til rette for at eierne av landbrukseiendommer skal få bruke sin tiltakslyst og sitt initiativ til å styrke både eiendommen og næringen. Her har dessverre regjeringen gått mange skritt i feil retning ved å ta fra landbrukets utøvere muligheten til å utvikle ressursene på eiendommen. La meg nevne et eksempel i så måte på hva denne regjeringen har utarbeidet. Det er Retningslinjer for små vannkraftverk. Der står det at tiltak i inngrepsfrie naturområder medfører konflikt med nasjonale miljømål. Inngrepsfrie naturområder, INON, omfatter 70 pst. av Norges landareal, slik at det i seg selv vil begrense muligheten i landbruket til å utnytte egen eiendom.

Jeg har fått opplyst at bare i Nord-Trøndelag står over halvparten av den hogstmodne skogen i såkalte inngrepsfrie naturområder, med dermed tilhørende vanskeligheter med å bygge veier for å få ut dette tømmeret. Dette er eksempler på hvordan den nåværende regjering begrenser mulighetene for at landbruket skal utvikle seg. Det begrenser eiendomsretten, og det begrenser det motivet framtidige generasjoner måtte ha for å overta og videreføre eiendommen, slik at neste generasjon igjen kan overta eiendommen i bedre stand, som er et hevdvunnet og godt forvaltningsprinsipp i landbruket. Men dette uthules ved at eiendomsretten svekkes av regjeringen. Det er det Høyres politikk går ut på. Det er det denne interpellasjonen bygger på. Her vil jeg på det sterkeste oppfordre landbruksministeren til å løfte dette temaet inn i regjeringen med styrke og kraft, slik at vi kan stå imot presset på eiendomsretten, som vi dessverre har sett har blitt svekket i de siste årene.

Geir Pollestad (Sp) [13:16:25]: Å være konsekvent er viktig i den politiske debatten. Interpellanten viser et stort engasjement for småkraft. Vi vet at for å få realisert potensialet som ligger i småkraft, må vi bygge ut kraftnettet i landet. Særlig i interpellantens hjemfylke er manglende linjekapasitet en flaskehals for å få bygd ut småkraft.

Man skulle da tro at interpellanten ivret etter å få bygd ut kraftnettet. Men nei, det er her den manglende konsekvensen i Høyres politikk kommer så tydelig fram. Interpellanten har jo nettopp markert seg som en av landets fremste motstandere av kraftlinjer. Det er et klart faktum at verken sjøkabler eller supergrid i Nordsjøen vil være til hjelp for småkraftnæringen.

Det regimet som nå er varslet for grønne sertifikat, kommer i stor grad i møte grunneiere som har fallrettigheter. Om man ser på formuleringen i Soria Moria I-erklæringen om grønne sertifikat og det som nå ligger i enigheten med svenskene, ser man at Senterpartiet har nådd fram og fått aksept for sin politikk på viktige områder.

Man skal heller ikke undervurdere behovet for nå endelig å få en avklaring med hensyn til støtteregimet. Man har fått på plass en teknologinøytralitet. Jeg mener at dette er viktigere enn løftet fra Steensnæs' tid.

Jeg er også glad for at Lødemel gir oss mulighet til å omtale Høyres landbrukspolitikk. Flere har vært inne på dette, bl.a. representanten Lange Nordahl. Jeg slutter meg til det.

Jeg var på mandag i et møte med bøndene på Jæren og diskuterte landbrukspolitikk. Det er flinke bønder som har tro på framtiden, og som har investert. Men det var en frykt for hva som ville skje om det som i dag er meningsmålingene, skulle bli en realitet. For selv store bønder på Jæren er avhengige av en regjering som er villig til å stå opp for importvernet, som er villig til å stå opp for at maten skal være noe dyrere i Norge enn i andre land. De må ha en regjering som er villig til å bruke penger på å sikre en nasjonal matproduksjon. For bøndene på Jæren er ikke småkraftproduksjon et alternativ.

Vi har hatt stor utbygging av småkraft. Når ordningen med grønne sertifikat kommer på plass, håper og tror jeg vi vil få ytterligere utbygging. Regjeringen har gjort andre viktige grep for småkraftnæringen, bl.a. å styrke deres posisjon overfor nettselskaper. Vi har bygd opp saksbehandlingskapasiteten hos NVE, noe som gjør at vi nå gir konsesjon til flere prosjekter, og vi gir konsesjon til de rette prosjektene. Og når kraftlinjene på Vestlandet er på plass, kan vi få ytterligere fortgang i utbyggingen av småkraft. Jeg håper ikke at interpellanten vil stå i veien for at landet skal få et skikkelig linjenett. For uten kraftlinjer hjelper ikke all verdens subsidier. For framtidige småkraftutbyggere i Sogn og Fjordane er et linjenett helt nødvendig. For dem som allerede har bygd ut småkraft i Sogn og Fjordane, er det viktig for deres prisutvikling at man får på plass disse linjene. Jeg håper at representanten Lødemel ser den manglende konsekvensen i sitt eget engasjement.

Tor Bremer (A) [13:20:32]: Eg høyrer at Høgre ønskjer å leggja til rette for ei levedyktig landbruksnæring, med sjølvråderett over eigedomen og fridom som andre næringsdrivande som politiske verkemiddel. Vel, etter 25 år i næringa vil eg meina at det skal vera rimeleg krevjande å få ei levedyktig landbruksnæring over heile landet viss vi berre skal følgja Høgre sin resept.

Høgre skal ha for at dei har rørande omsorg for landbruket, men treffsikkerheita i dei politiske løysingane er sørgjeleg dårleg. Få næringar er så avhengige av politiske mål og nødvendige reguleringar som landbruket. Men desse måla og reguleringane er stadig i endring, og difor blir rammevilkåra for landbruket avhengige av dei personane som set den politiske dagsordenen. Her har Høgre og Framstegspartiet eit stort problem. Dei er nemleg i utakt, både med næringa og sine eigne veljarar.

I den siste rapporten om kva dagens stortingsrepresentantar har av holdningar og meiningar når det gjeld landbruket, kom det fram mange interessante resultat. Generelt stør denne salen og desse representantane opp om dei landbrukspolitiske verktya som i dag blir brukte for å stø landbruksnæringa.

Men det går likevel eit klart skilje mellom Framstegspartiet og Høgre og dei andre partia. I tråd med sine partiprogram er særleg Framstegspartiet, men òg Høgre, opptekne av deregulering og av å redusera dei statlege overføringane. Dette er for så vidt ikkje noko nytt. Men det er slik at det er brei semje i befolkninga om at matproduksjonen bør regulerast politisk. Også blant Høgre sine veljarar er det eit klart fleirtal som framleis meiner at han bør regulerast. Når det derimot gjeld dei folkevalde i denne salen, er det altså berre respektive 36 pst. og 16 pst. av Høgre og Framstegspartiet sine representantar som meiner at han bør regulerast. Det er oppsiktsvekkjande få av stortingsrepresentantane frå Høgre og frå Framstegspartiet som meiner at matproduksjonen bør regulerast – særleg på bakgrunn av at alle andre industrialiserte land har ei omfattande regulering av matproduksjonen.

Dette er eit fenomen som vi òg ser i forhold til den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Den er Noregs nest største industribransje. Eit stort fleirtal av Høgre og Framstegspartiet sine representantar er usamde i at det er ei politisk oppgåve å sikra rammevilkår og importreglar som sikrar den norske landbruksbaserte industrien.

Eg høyrer vidare av interpellanten at Høgre ønskjer å styrkja inntektsgrunnlaget til bøndene ved å satsa på småkraft. Ja, det er eg samd i. Men interpellanten påstår at regjeringa øydelegg inntektsgrunnlaget for småkraftutbyggjarane ved å seia nei til grøne elsertifikat. Det høyrest merkeleg ut. Eg er vel nummer fem no som er på talarstolen og påpeikar at Høgre etter kvart har mista alt dei måtte ha av truverde når det gjeld kraftspørsmål i Sogn og Fjordane. Høgre si viktigaste valkampsak var, og er framleis, å hindra utbygging av infrastrukturen, nettet, for å frakta den produserte krafta.

Eg vil påpeika eit særleg alvorleg forhold: Sogn og Fjordane har Noregs eldste nett. Det er 50 år gammalt. Nettet er sprengt. Fylket har fire gonger så stor produksjon av straum som forbruket. Det seier seg sjølv at dette må fraktast ein eller annan plass, men likevel er situasjonen slik at vi er på grensa til rasjonering i tørrperiodar, sjølv om vi produserer fire gonger så mykje som vi brukar.

Interpellanten og Høgre er opptekne av småkraft. Det er bra. Problemet er ikkje – som han antydar i interpellasjonen – ei manglande satsing på småkraft frå grunneigarane si side. Problemet er som sagt nettet. Høgre argumenterer imot å fornya nettet. I Sogn og Fjordane er det planlagt småkraftverk i omtrent kvar einaste grend. Det er planlagde småkraftverk tilsvarande 5,3 TWh. Det tilsvarar sånn omtrent fem–seks altakraftutbyggingar, som ikkje får konsesjon fordi nettet ikkje er på plass. I den situasjonen er Høgre sitt bidrag å snakka om ein utopisk sjøkabel rundt – og langt forbi – fylket ein eller annan gong i framtida. Det er ikkje svaret på fylket sine behov. Det bidreg ikkje til produksjon av ny fornybar energi, det bidreg ikkje til å løysa energikrisa i Midt-Noreg, det bidreg så definitivt ikkje til å styrkja inntektsgrunnlaget i landbruket. Ny fornybar energi, som småkraftutbygging, kan bidra til å styrkja inntektsgrunnlaget, men då må òg Høgre bidra til at vi får opp nettkapasiteten.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:26:00]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er småkraft. Det ligger ikke innunder landbruksministerens ansvarsområde, så jeg ser ikke grunn til å følge opp den delen av temaet.

Jeg har sittet og lyttet til debatten. Den er springende, overfladisk og preget av politisk korrekt tale – jeg vil si det sånn. Som praktiker er det ikke lett å si noe i denne debatten, fordi det politisk korrekte kartet stemmer stadig dårligere med terrenget. Dyktige gårdbrukere ser dette klarere, og det påvirker framtidshåpet negativt fordi at dyktige praktikere ser jo sjølsagt den internasjonale situasjonen, Norges økonomiske handlefrihet og det faktum at vi har flertallsregjering.

Jeg skal ikke si mye. Jeg vil bare si at det har skjedd noe – forrige uke i Trøndelag. Det har skjedd det oppsiktsvekkende at landbruksdirektøren i Trøndelag ikke greier å holde tilbake sin frustrasjon lenger, men ser seg nødt til å gå ut offentlig og proklamere at de vil lage sin egen fylkesstatlige beskrivelse av landbrukets virkelighet i sitt ansvarsområde. Jeg vil oppfordre flere landbruksdirektører til å gjøre det samme. Dermed kan vi få en reell debatt om virkeligheten og veien videre, og det er mange av oss som ønsker å delta i den diskusjonen, på de reelle premissene.

Svein Flåtten (H) [13:28:34]: Det er en underlig opplevelse i Stortinget å høre Senterpartiets representant Per Olaf Lundteigen holde omtrent det innlegget jeg selv hadde tenkt å holde, i hvert fall når det gjelder eksempelet.

Det er helt riktig, som representanten Lundteigen sier, at det har vært korrekt politisk tale. Eksempelet han nevner, om landbruksdirektørene i Trøndelag, som drar grunnlaget for politikken i tvil, er utrolig viktig. Høyre har selv reist denne problematikken gjennom artikler, bl.a. i Nationen, og gjennom å delta i den offentlige debatt på annen måte. Så jeg slutter meg absolutt til Lundteigens innlegg her. Jeg ser at han er på fullstendig kollisjonskurs med sine kamerater i regjeringen, men jeg tror det er bra å være frittalende på dette området. Og det kolliderer jo helt med det som en av de foregående talere snakker om, at Høyre ikke ønsker å ha noen politisk regulering av landbrukspolitikken. Det er jo fullstendig feil. Ja, det er riktig at vi ønsker å endre på innretningen, men vi snakker totalt om 20 mrd. kr, direkte og indirekte, som brukes politisk inn mot matproduksjon, foredling og landbruksproduksjon. Det Høyre ønsker å endre på, er relativt lite. Det å bruke denne debatten, som gjelder småkraftverk, til å gi en katastrofebeskrivelse av hva som ville skje hvis vi skulle få en annen regjering hvor Høyre kanskje til og med var den dominerende part, er på kanten av å være usaklig. Når talere som Lange Nordahl og andre sier at det er en avsporing av debatten å diskutere småkraftverk fordi man tjener penger på det fordi det er gode resultater, stiller jeg meg undrende til det. For i innledningen sier interpellanten nemlig – og det kan også landbruksministeren merke seg når han mener at andre kanskje burde svare bedre på dette:

«Kvart år ser vi at mange gardsbruk blir lagde ned og bruk blir fråflytta og ståande tome.»

Kanskje ikke noen god nynorsk, men kanskje en veldig god beskrivelse av det som er situasjonen i norsk landbruk, det som er bakgrunnen for interpellantens bekymring, og det som er bakgrunnen for at han ønsker at binæringer kan bli mer lønnsomme. Da er det underlig å høre representanter fra Senterpartiet, eksklusiv Lundteigen, si at dette lønner seg for godt, dette ligger på siden av det vi skal diskutere. Nei, la oss diskutere hva som kan være godt for norsk landbruk, hva som kan være godt for binæringer, for tilleggsnæringer, i stedet for å bruke en så god anledning til å skremme med hva som kan skje om vi skulle få et annet regime, som jeg oppfatter at representanten Lundteigen nærmest er en talsmann for i øyeblikket.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [13:32:37]: Jeg må si meg enig med foregående taler i at det egentlig er en underlig opplevelse å følge debatten. Man får jo et inntrykk av at man diskuterer med skylapper for øynene, og at man rygger baklengs inn i framtiden med slike for øynene. Da blir det mye bølger av det.

Jeg synes det er spesielt å høre Heggø si at det ikke går an for bønder å konkurrere med rikfolk, når vi nå nettopp har sett Statskogs kjøp av Borregaards skoger, der staten har kjøpt ut rikfolk til en pris som er hinsides enhver mulighet for de fleste andre å kjøpe for. Det skal bli morsomt å se Statskogs regnskaper når de skal begynne å videreselge skog til betingelser som gjelder under konsesjonslovverket og prisreguleringene. Da tror jeg vi kan se langt etter avkastningene i statens skoger en god stund framover.

Jeg må også si at det er en underlig opplevelse å se at man ikke registrerer utviklingen i næringen. Man har et landbruk som snart er basert på leilendinger – dvs. å leie – man har et landbruk som ikke klarer å rekruttere yngre inn i næringen, og man har et landbruk som ikke klarer å rekruttere investeringer – og det i en situasjon hvor landbruk egentlig kunne ha vært en suksesshistorie. Bonden har vært utrolig flink, han! Han har økt produktiviteten sin kanskje mer enn noen annen yrkesgruppe i Norge, han har til og med overlevd politiske skifter og politiske vedtak. Det er det ikke mange som klarer, de fleste flytter ut hvis man må leve med de rammebetingelsene som bonden må leve med. Han er en forskningssuksesshistorie. Bonden har frambrakt nye sorter som har gjort at næringen produserer atskillig større kvantum på det samme arealet. Alt dette er egentlig den forutsetningen Norge har for å produsere mer velferd, men landbruket har klart å gjøre det til en taperhistorie. Det er det politikken som har gjort, for man bruker alle krefter til å slåss imot den naturlige utvikling.

Produktivitetsvekst betyr én ting når man holder gården i konstant størrelse: Enten må man ut av gården og finne annet arbeid der over tid, eller så må man få lov til å øke arealet, for gården vil for hvert år gi stadig mindre arbeid. Det er akkurat den utviklingen vi ser. Vi har snart ikke heltidsbønder igjen i Norge. Hvis det er den ønskede utvikling, får vi diskutere et landbruk med utgangspunkt i det, da, men da er faktisk landbruket og aktiviteten på gårdene mer avhengig av at man har alternativ sysselsetting i nærområdet, og ikke støttenivå. Støttenivå betyr også at man styrer næringen kraftig, og man har til dels styrt mange bønder inn i feilinvesteringer som det blir vanskelig – og et stort ansvar for samfunnet – å få dem ut av igjen. Det er realiteten. Bonden er svært rasjonell, han følger signalene, men staten har lagt opp til systemer som gjør at han investerer feil. Man skulle egentlig snakket om suksesshistorien norsk landbruk, men det gjør man ikke.

For å arrestere landbruksministeren, som gang på gang sier at overføringsnivået rettferdiggjør reguleringene av landbruket: Jeg har sagt mange ganger til den samme landbruksministeren at skogbruk ikke omfattes av det. Skogbruk har ikke overføringer, og man kan ikke rettferdiggjøre reguleringene overfor skogbruket med det samme. Jeg hadde forventet at den proposisjonen som kom rundt Statskogs kjøp, hadde inneholdt noen tanker rundt det, men det gjør den ikke. Men det skal jeg diskutere med statsråden på torsdag til uken som kommer. Da får vi god anledning til å gå inn i det.

Så til småkraft: Småkraft er også en uhyre viktig sidenæring for mange, og et stort potensial som mange kan ta tak i. Men der gjør man jo også så godt man kan ved å svekke egenkapitalgrunnlaget i bransjen. Landbruket betaler 10 pst. av formuesskatten i Norge, og der har den rød-grønne regjeringen doblet beskatningen av arbeidende kapital. Det er et paradoks i forhold til hva Senterpartiet flyr rundt og snakker om. Man har hatt løftebrudd helt siden 2005, og man ser en utvikling der profesjonelle aktører kjøper ut fallrettighetene, og bonden tør ikke å satse selv. Derfor er interpellasjonen svært betimelig. Høyre har politikk på alle disse områdene som vil skape optimisme ute blant bøndene.

Jeg savner at de rød-grønne politikerne snart tar av seg skylappene og diskuterer ut fra de realitetene som er der ute.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:37:47]: Debatten her er i skjæringspunktet mellom landbruk og energi, det er det ingen tvil om. Når statsråden velger å stille, antar jeg at han også er forberedt på at det blir mye snakk om småkraft. Dette dreier seg om, slik jeg tolker interpellantens utgangspunkt, småkraftens rolle som en styrking av landbrukets inntektsmuligheter.

Det å gjøre dette til en debatt om Høyres nettpolitikk blir en billig unnskyldning for de rød-grønne partiene for å forsvare den politikken de selv har ført i fem og et halvt år. Høyre skal få lov til å svare på sin egen nettpraksis, men jeg må spørre hva regjeringen har gjort på de fem og et halvt årene for å kunne realisere disse nettprosjektene. Det har vært en veldig dårlig prosess på det ene vi nå har i Hardanger. Ørskog–Fardal har heller ikke akkurat vært speedet igjennom på en god måte, selv om man allerede på Odd Roger Enoksens tid sa at det var en hastesak – det gjaldt å få løst Midt-Norge-situasjonen. Så regjeringen har mer å svare for her, den kan ikke bare skylde på Høyres valgkamp.

Vi skal huske at lederen i Småkraftforeninga, Trond Ryslett, sa – i sitt eget magasin, så han er ikke blitt feilsitert på det – at satsingen på småkraft i Norge skjer på tross av, og ikke på grunn av, regjeringens politikk. De bøndene rundt i landet som har våget å satse på småkraft, har altså gjort det fordi de selv trodde på det, ikke fordi de har følt at politikken har lagt til rette for det.

Problemet i denne saken – og det er en del av essensen når det gjelder om bøndene og folk i distriktene skal våge å investere i alternative inntektskilder – er at tilliten til systemet er forsvunnet under den rød-grønne regjeringen. Ikke bare daværende energiminister Einar Steensnæs, men et samlet storting sa at alle teknologier som endte opp i den endelige sertifikatordningen, skulle få være med i en overgangsordning. De rød-grønne partiene fremmet i opposisjon til og med forslag om det. Mange trodde på det og investerte i småkraftverk, men da ordningen kom på plass – godt forsinket på grunn av rød-grønt rot – fikk de likevel ikke være med i ordningen.

Det er et varsko til dem som har tilgang på kapital i distriktene, om at man ikke kan stole på regjeringen selv om regjeringen sier de rette ordene, for når den praktiske politikken settes ut i livet, blir det noe helt annet. Dette er en utfordring, ikke fordi mange har gått konkurs, for det har de ikke, men mange aktører har begynt å selge sine kraftverk – de vil gjøre det før de går konkurs. Hvem er det som kjøper dem? Jo, det er offentlig eide kraftselskap, og det er kapitalsterke investorer.

Er det slik vi tror på utviklingen i distriktene – at det er statlige, offentlige selskap som skal komme med kapital og kjøpe opp inntektspotensialet til de lokale grunneierne? Hvis det er regjeringens politikk, så er det et fair standpunkt, men det var ikke slik jeg trodde det skulle bli når vi skulle få lokalt selvstyre, når vi skulle få lokale gründere og entreprenører rundt i landet til å ta hele landet i bruk.

Det er regjeringen som er årsaken til at grønne sertifikat ikke er kommet i gang, i dag. Når Geir Pollestad, som er tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet, snakker om hvor fint det blir når grønne sertifikater kommer på plass, er det verdt å minne om at denne regjeringens Soria Moria I-erklæring ikke inkluderte småkraftverk i sertifikatordningen. Spesifikt i Soria Moria I var det kun mikro- og minikraftverk, ikke småkraftverk, som skulle få være med i sertifikatordningen. Regjeringen har ikke løftet en finger for å få småkraftverkinvesteringene opp i distriktene, snarere tvert imot. Enova har ingen virkemidler for å stimulere til småkraftverk. Saksbehandlingstiden for småkraftverk er på fem til seks år. Regjeringen har stemt imot alle forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om å delegere saksbehandlingen ned til kommunenivå for å få fortgang i det.

Det eneste regjeringen har klart å definere tydelig når det gjelder småkraftordningen som skal gjelde for 2012, er skattesystemet, der staten skal ta mer av inntektene fra småkraftverkene, ikke hvordan reglene skal være for å få tildelt de grønne sertifikatene, og sånne ting. Vi ser at det første de bydde, var at man også skulle skatte av de grønne sertifikatinntektene. Da er det altså ikke snakk om å stimulere, men å ta fra dem som investerer i småkraftverk.

Det jeg hadde håpet statsråden skulle komme med i dag, var nettopp en avklaring av hvilke tiltak som skal til for å gjøre det enklere å få bygge disse småkraftverkene, få vekk saksbehandlingstiden, få mer lokalt selvstyre, slik at vi ikke ender opp med det som jeg ser på framsiden av Adresseavisen i dag, at miljøvernere fra Naturvernforbundet prøver å sabotere dette. Vi vet at Naturvernforbundet gjennom medlemskap der har sterke kontakter i Olje- og energidepartementet, og også i Miljøverndepartementet, med tidligere leder av Naturvernforbundet som statssekretær. Det gir grunn til bekymring, og det burde statsråden grepet fatt i.

Bjørn Lødemel (H) [13:43:00]: Det var godt å høyre representanten Solvik-Olsen ta denne debatten tilbake igjen til det som var utgangspunktet, dei utfordringane som ligg i småkraft og dei moglegheitene ein har når det gjeld inntekter i landbruket.

Representanten Haugen nemnde landbruksmeldinga. Det er klart at dette kanskje er ein start på den debatten som vi skal ha om den nye landbruksmeldinga. Slik sett har det vore bra temperatur.

Representanten Holmelid ser det som eit problem at det er inntektsoverskot frå småkraft. Det forstår eg ikkje heilt. Eg vil faktisk framleis påstå at utsegna «Slipp bonden fri!» er Høgre si utsegn, og eg er stolt av det.

Representanten Lange Nordahl hadde ein runde om kraftlinjer, og det har eg tenkt å avslutte med. Ingrid Heggø var inne på det same, men ho kom også inn på ei sak i vårt eige heimfylke som går på prisfastsetjing av landbrukseigedom, der ein kjøpar og ein seljar har vorte einige om ein pris, og Jølster kommunestyre går inn og avslår salet på grunn av at prisen er for høg.

Det representanten Ingrid Heggø ikkje ser, er korleis dette verkar inn på den private eigedomsretten. Ein gard som har vorte odla gjennom generasjonar, skal altså offentlege myndigheiter hindre at ein får ein pris på som kjøpar og seljar er interesserte i. Det tykkjer eg er svært tvilsamt.

Når det gjeld kraftlinjer, har eg lyst til å bruke resten av tida på å tilbakevise fullstendig feilaktige opplysningar og påstandar frå blant andre Ingrid Heggø og representantar frå Senterpartiet. Høgre har aldri vore imot eit alternativ som gir sterkare nett i Sogn og Fjordane. Høgre har ønskt å få greidd ut eit sjøkabelalternativ med påkoplingspunkt på kysten, som i lag med ei oppgradering av eksisterande linjenett også ville ha vorte ei god løysing for småkraftutbygginga. Å snakke om at underteikna og Høgre har kjempa imot ei forsterking av linjenettet i Sogn og Fjordane, er derfor fullstendig feilaktig. Dersom ein ser tilbake i historia: Enoksen lova ein handlingsplan for kraftsituasjonen i Midt-Noreg, som også ville omfatte Ørskog–Fardal. Åslaug Haga lova at det skulle vere nye retningslinjer før ein behandla saka om Ørskog–Fardal og Hardanger. Høgre ville også ha nye retningslinjer for dette. Det vi ser her, er ei total bortforklaring av Senterpartiet sin fiasko heilt tilbake til 2005, då ein ikkje fekk den debatten vi ser i dag. No ser vi at det må gjerast nye rundar i Hardanger. Vi ser at det skal utarbeidast ein konsekvensanalyse når det gjeld sjøkabel mellom Hjørundfjord og Ørskog, og eg meiner dét er eit godt eksempel på Senterpartiet sin fiasko, også når det gjeld kraftlinjepolitikken.

Statsråd Lars Peder Brekk [13:46:27]: Først vil jeg takke interpellanten for interpellasjonen, og ikke minst vil jeg også takke debattdeltakerne på en litt lang fredags ettermiddag for en interessant debatt.

Som jeg startet med å si i mitt første innlegg, er det mangt med tilleggsnæringer som kunne vært diskutert litt mer grundig, også fra min side. Men ut fra det ansvarsområdet vi har, er det slik at en del av den debatten som her har foregått, må tas sammen med olje- og energiministeren. Så jeg skal ikke gå så mye inn på det utover å understreke at når jeg jobber med den nye stortingsmeldingen, er jeg selvsagt opptatt av å få fokus på volumproduksjon, men samtidig de muligheter som ligger i tilleggsnæringene, og ikke minst også i småkraftsatsingen som bør skje i hele landet, der det er muligheter for det.

Samtidig har jeg lyst til å understreke at rammevilkårene for småkraft er ganske gode i dag, og det er en god mulighet for mange fallrettighetseiere til å skape en tilleggsinntekt som sikrer grunnlaget for den matproduksjonen som skjer på det bruket de eier, og på den eiendommen de eier.

Jeg har også understreket at det på mange måter er enighet mellom Lødemel og meg i beskrivelsen av hva landbruksnæringen er, og at vi ønsker en levedyktig næring hvor bonden har selvråderett over egen eiendom. Men samtidig er det store forskjeller i politikken mellom den rød-grønne regjeringen og Høyre, som vi må være klar over. Jeg synes på sett og vis at når representanten Flåtten sier at vi her snakker om direkte og indirekte overføring i størrelsesordenen 20 mrd. kr, så er de 2 milliardene som Høyre foreslår i kutt, relativt lite. Men når vi samtidig vet at det på Høyres nettsider står at de ønsker å svekke importvernet, ser vi at i tillegg til å kutte i tilskuddene vil man altså få en lavere pris på den maten man selger. Det vil jo selvsagt gi klare reduksjoner i inntektene til norske bønder, og med redusert inntjening blir det helt åpenbart vanskeligere å gjennomføre investeringer, f.eks. i eget bruk, eller i småkraft, som krever betydelig investeringsmidler. Så slike endringer av landbrukspolitikken som Høyre har foreslått, vil derfor følge de store talls lov, som vil bety langt sterkere reduksjon i inntektsmulighetene for landbruket enn hva en justering av rammebetingelsene for småkraftproduksjonen utgjør.

Så kunne jeg tenkt meg å diskutere situasjonen i Nord-Trøndelag både med representanten Myraune og med representantene Flåtten og Lundteigen, som øyensynlig er særdeles enige akkurat nå når det gjelder situasjonen. Der har jeg lyst til å si at kunnskapen om Nord-Trøndelag finnes hos oss fra Nord-Trøndelag, også om det som landbruksdirektørene i Trøndelag har etterspurt – de har selv laget en landbruksmelding som beskriver situasjonen i Nord-Trøndelag – og situasjonen er ikke slik de to representantene beskriver.

Presidenten: Presidenten vil bare bemerke at budsjettdebatten finner sted om ca. to uker i denne salen.

Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.