Per-Kristian Foss (H) [16:09:28]: (ordfører for saken): Denne saken er jo litt spesiell. Det er mange av sakene som kommer fra kontrollkomiteen, fordi kontrollkomiteen har andre oppgaver i Stortinget enn de øvrige komiteer. Utover å behandle grunnlovsforslag og innstillinger og dokumenter fra Riksrevisjonen er det i stor grad opp til komiteen selv å velge i hvilke saker man vil reise kontrollsaker vis-à-vis regjeringen. Dette dreier seg om en kontrollsak vis-à-vis to regjeringsmedlemmer.

Det er en delt innstilling, som stort sett følger mønsteret opposisjonen kontra regjeringspartiene.

Jeg skal starte med å kommentere – fordi det er ganske grunnleggende – det som er regjeringspartienes syn, nemlig at saken ikke burde ha vært behandlet verken i kontrollkomiteen eller i Stortinget, naturlig nok. Det henger jo sammen. Det er jeg uenig i, for hvis kontrollfunksjonen skal ha noen mening, må det være anledning til å ta opp saker der partier bryter den lov de har satt for seg selv, om partifinansiering. Det er en veldig spesiell lovgivning, fordi den gjelder veldig få. Altså: Aktørene er ikke mange – det er antall politiske partier i landet. Så kan man jo si at indirekte er det jo de som er omfattet av loven – altså bidragsyterne – men det er i første rekke partiene det gjelder.

Loven er fersk, og det er første gang vi ser et eksempel på at et politisk parti med åpne øyne, får vi si, har brutt loven – det har ikke vært noe hemmelighetskremmeri om dette, i alle fall ikke før saken ble offentliggjort, delvis via pressen. Det synes jeg er alvorlig nok til å bringe en sak inn for kontroll.

Det gjelder også statsråders habilitet. Så kan man selvfølgelig si: Avgjøres ikke det av Justisdepartementets lovavdeling? Nei, det gjør ikke det. Det er et råd som foreligger fra Justisdepartementets lovavdeling. De oppfatter seg selv også som regjeringens rådgivere. Så det er klart at det også vil kunne herske tvil eller uenighet om det faglige råd som gis, men under alle omstendigheter er det den enkelte statsråd selv som har ansvaret for å erklære seg habil eller inhabil. Det er til syvende og sist mer enn et spørsmål om juridisk fortolkning.

Som et siste moment må jeg også si at dette brudd på partistøtteloven er i alle fall såpass alvorlig at jeg ser at regjeringen har sett behov for å stramme loven inn. I et høringsutkast som er sendt ut, foreslår man nå innstramminger i loven, hva gjelder i alle fall bl.a. muligheten for å sanksjonere partier som bryter loven. Jeg vil legge til for egen regning, at det skulle sannelig bare mangle, etter at man har sett denne saken! Saken dreier seg om et bidrag på flere hundre tusen som man har beholdt i ett år og fått verdien av, og som man så har levert tilbake – og latt som ingenting, dvs. at man har sagt: Da må det være over, vi har sagt unnskyld – det var feil. Men så lett kan ikke et parti opptre i forhold til loven, etter vårt syn. Derfor mener jeg at det er all grunn til at saken bringes inn for Stortinget, med det alvor som ligger i bl.a. en åpen høring, komitébehandling og stortingsbehandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre, med delvis tilslutning av Kristelig Folkeparti, sier bl.a. at de ser at det faktum at det ble gitt partistøtte, rett og slett hadde utgangspunkt i Senterpartiets behov for valgkampmidler. De betegner det som innstillingen omtaler som «fornybarprosjektet», altså et bidrag til et politisk prosjekt som Senterpartiet hadde satt i gang, som at det var mer et påskudd enn den reelle årsak til at prosessen ble satt i gang. Man peker fra regjeringspartiene på at det ble satt i gang av folk utenfor partiet. Det er bare delvis riktig. De fleste som sto bak dette initiativet, hadde eller hadde hatt tilknytning til Senterpartiet.

Som en ytterligere dokumentasjon på at det rett og slett var dårlig økonomi og behov for valgkampmidler, viser jeg til det brev – eller e-post, kalles det vel nå – som Senterpartiets daværende generalsekretær, Ivar Egeberg, den 8. desember 2008 sendte ut, og som ble offentlig som en del av høringen, hvor det står følgende:

«Jeg jobber med å finansiere valgkampen. Det er helt håpløst for oss hvis vi ikke får inn litt penger til.»

Så hvis ikke det skal være uttrykk for at man trenger penger til valgkampen, vet ikke jeg!

Så kan man si at det er jo ikke så farlig i og for seg om det var valgkampstøtte, eller om det var bidrag til et prosjekt som Senterpartiet skulle stå alene om, altså å fokusere på behovet for fornybar energi, for uansett var bidragene fra de to nevnte selskaper – altså offentlig eide selskaper – Eidsiva Energi og Troms Kraft, ulovlige, enten de skulle gå til et prosjekt i regi av et parti eller til valgkampstøtte. Det har åpenbart vært et ønske – i ettertid i alle fall – å gi dette et skinn av at det dreide seg om et prosjekt. Men det gjør det ikke noe bedre. Begge deler er i tilfelle lovbrudd. Det er også lovbrudd når man mottar gratis tjenester i form av materiell, videoer, filmer, brosjyrer som er et ledd i det samme prosjektet, betalt av selskaper som ikke har lov til å gi. Så sier man som en unnskyldning fra regjeringspartiene at dette materiellet kunne også brukes av andre. Men under høringen ble det spørsmålet reist, og Senterpartiets leder var ikke i stand til å vise til at det var tilbudt andre partier. Andre partier har, så vidt jeg kjenner til, heller ikke sagt at de har kjent til det, så dette var en godt bevart hemmelighet i Senterpartiet. Det har jeg ikke noe imot – hemmeligheter innenfor partienes rekker – men det er finansieringen som er problemet, og partiloven er klar på at også den type tjenester skal oppgis. Senterpartiet oppga det ikke!

Det andre spørsmålet man, som sagt, behandler i innstillingen, er spørsmålet om habilitet. Jeg legger til grunn uttalelsen som Lovavdelingen gir, at basert på de opplysninger som ble gitt Lovavdelingen, forelå ikke habilitet verken for statsråd Riis-Johansen eller for statsråd Navarsete i denne saken. Det er imidlertid basert på at opplysningene som ble gitt overfor Lovavdelingen, er den hele og fulle sannhet.

Det har komiteen i høringen gått noe inn på, og veldig mye faller selvfølgelig på de forklaringene som er gitt av statsrådene selv. Jeg kan ikke underslå at i alle fall opposisjonens partier i komiteen synes det er noe underlig at et så omfattende prosjekt som statsråd og partileder Navarsete understreket sto sentralt i Senterpartiets valgkamp, var ukjent for fagministeren på området, altså olje- og energiministeren. Men det må man da legge til grunn, for det sier statsråden. Hans statssekretærer sier at de e-poster som ble sendt til departementet, leste man ikke i sin helhet. Hadde man lest dem i sin helhet, hadde man visst hvem som var bidragsytere. Vel, vi får legge til grunn at det var ukjent.

Men det som førte til den sterkeste kritikken i komiteen, fra representanter for opposisjonspartiene, er det som konkluderes med følgende:

«Disse medlemmer mener statsråd Navarsetes opptreden i saken om ulovlig partistøtte og manglende informasjon til beslutningstakere er sterkt kritikkverdig.»

Det er i parlamentarisk språkbruk en sterk kritikk. Det neste er å fremme et mistillitsforslag. Det gjøres ikke.

Bakgrunnen for dette er todelt. Det ene er at en partileder og statsråd sitter med opplysninger som hun burde vite kunne føre til inhabilitet for andre regjeringsmedlemmer, uten å bringe disse opplysningene videre. Men en skal jo ikke ha lang politisk erfaring for å anta at en olje- og energiminister kan få klagesaker som gjelder kraftselskaper, på sitt bord. Det er faktisk det som er regelen – at NVE foretar første avgjørelse i første instans, og at departementet deretter er klagesaksbehandler. Det er mange slike saker på en olje- og energiministers bord. Så kan man selvfølgelig si: Hadde statsråden vært inhabil hvis han hadde visst om at selskaper han behandlet, var avgjørende bidragsytere til det partiet han tilhørte? Det får man gi sine egne vurderinger av. Jeg tror man da iallfall ville vært meget nær en inhabilitet, særlig også hvis det var kjent at partibidragene på toppen av det hele var ulovlige. Men det er en hypotetisk betraktning i denne sammenheng. Det faktum at disse opplysningene ikke ble brakt videre, og at statsråd Navarsete opptrådte som om det ikke var gitt slike bidrag, er bakgrunnen for den sterke kritikken som rettes.

Til slutt, la meg bare kommentere én bemerkning i regjeringspartienes innstilling: I innstillingen på side 7, annen spalte, sier representantene for Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, at de

«støtter Senterpartiet beslutning om ikke å offentliggjøre partiinterne dokumenter uten relevans for Stortingets kontrollfunksjon».

Det dreier seg, bare som bakgrunn, om et notat som kunne ha underbygget, eller dokumentert, at statsråd Navarsetes opplysninger om når hun ble kjent med hvem som var bidragsytere, var riktige – altså: «kunne ha». Jeg er uenig i det som står her, fordi jeg mener at det har betydning for Stortingets kontrollfunksjon at en statsråd kan underbygge sin påstand med dokumentasjon.

Det er det ene.

Det andre er at denne formuleringen baserer seg på en misforståelse. Slike dokumenter kan godt leveres Stortinget uten at de er offentlige. Stortinget har adgang til og får jevnlig, eller iallfall ofte, dokumenter som ikke er offentlige, og behandler dem deretter. Det har ikke minst hendt i kontrollkomiteens virkeår, både i dette og i forrige århundre. Så denne formuleringen håper jeg at representanter for regjeringspartiene kommenterer, for hvis man lider av den oppfatning at Stortingets kontrollfunksjon ikke kan få kjennskap til interne dokumenter og holde dem interne, ja, da svekker man i betydelig grad kontrollfunksjonen.

Og så helt til slutt vil jeg bare si at det var jo ikke slik at dette prinsippet sto veldig lenge fast i Senterpartiet. Etter at dette ble sagt under høringen – altså at man ikke ville utlevere et dokument, fordi det var partiinternt – så sendte partiet selv ut et internt dokument som var et følgebrev til en faktura, for å sannsynliggjøre at man selv hadde gitt riktige opplysninger. Og det var et internt partidokument som da ble offentliggjort på Senterpartiets eget initiativ.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [16:21:47]: Det framgår jo veldig tydelig av innstillingen at også regjeringspartienes representanter i komiteen er enig i den kritikken som framkommer, knyttet til bruddet på partiloven, som representanten Foss brukte mye tid på. I så måte er vi like tydelige som opposisjonen.

Det som er den store uenigheten, handler jo om habilitet og embetsførsel. Det er ingenting i det arbeidet som er gjort i komiteen, i innstillingen, eller i det vi nå hørte fra representanten Foss, som er saksordfører, som dokumenterer grunnlaget for den kritikken som opposisjonen kommer med. Derfor er posisjonspartiene veldig uenig i det, nærmest fra begynnelse til slutt.

Det som er utfordringen, er å spørre representanten Foss om hvilke konkrete anførsler han har for at han skal rettferdiggjøre en så sterk kritikk som han har framført også i dette innlegget.

Per-Kristian Foss (H) [16:22:52]: Følgende faktorer – for det første: en partileder og statsråd som ikke kan loven om partifinansiering, og tilbakeholder opplysninger om dette helt inntil saken offentliggjøres. Da tilbakebetales pengene, altså når Statistisk sentralbyrå offentliggjør bidraget.

For det andre: forsøket på å tildekke det faktum at det var reelle partibidrag, og ikke var noe prosjektstøtte. Jeg synes det er godt dokumentert gjennom høringen at det var ønsket om bidrag i en valgkamp som var beveggrunnen, og ikke ønsket om å lage utredninger om fornybar energi. Så vidt jeg vet, har Senterpartiet laget mange slike utredninger. Det er et av de temaer som Senterpartiet kan godt, og selv har fokusert på, så behovet for ytterligere utredning om dette midt i en valgkamp synes jeg er dårlig dokumentert.

Som et siste moment: Ikke minst statsråd Navarsetes tilbakeholdelse av opplysninger om disse bidragene har bidratt til at offentligheten har satt spørsmålstegn ved om statsrådene var påvirket av det i sin embetsførsel. Og det er i seg selv kritikkverdig.

Martin Kolberg (A) [16:24:04]: Vi hørte igjen en rekke begrunnelser knyttet til brudd på partiloven, og jeg gjentar at vi på mange måter er enig i en del av de synspunktene. Men det var ikke det jeg spurte om. Jeg spurte om: Kan saksordføreren nå si til Stortinget at han har dokumentasjon som er av konkret karakter, som er slik at man kan si at det er grunnlag for en kritikk når det gjelder habilitet og embetsførsel? Det er det spørsmålet gjelder. Jeg gjentar det, og du får en ny sjanse til å svare på det.

Per-Kristian Foss (H) [16:24:45]: Ja, jeg mener at statsrådens holdning til habilitet er dokumentert ved at man ikke selv har foretatt en tilstrekkelig vurdering av den uttalelse som forelå fra Justisdepartementets lovavdeling. Vi har eksempler på at Lovavdelingen har sagt at jo, her er det ikke grunn til å være inhabil, men statsråden har allikevel gjort det for å sikre seg trygghet og uavhengighet i forhold til avgjørelsen. Slik har ikke embetsførselen vært i denne saken.

Og punkt to: Ja, det å tilbakeholde opplysninger, sitte med kunnskap om at man f.eks. i underutvalget er med på å utnevne folk som sitter sentralt hos bidragsyterne, er et eksempel på embetsførsel som jeg synes er kritikkverdig politisk sett.

Martin Kolberg (A) [16:25:38]: Jeg har lyst til gjennom presidenten å spørre representanten Foss om han føler seg bekvem med å bygge sin politiske argumentasjon på en mistenkeliggjøring som han faktisk ikke greier å dokumentere. Det har de ikke gjort i innstillingsarbeidet. Det er heller ikke kommet fram noe nytt gjennom høringen, ikke gjennom innstillingen, og altså heller ikke nå. Det er det som er mitt anliggende, for det er det som angår Stortinget først og fremst selvfølgelig, nemlig habilitet, embetsførsel og eventuelt gale opplysninger til Stortinget. Ingenting framkommer, og til sist står vi igjen med en samling av politiske insinuasjoner som er det Foss bygger sitt innlegg og sitt politiske resonnement på. Det mener jeg ikke holder. Men han kan jo igjen bruke et minutt på å svare på dette.

Per-Kristian Foss (H) [16:26:31]: Det takker jeg for at jeg får anledning til.

Ja, jeg føler meg ytterst bekvem med at saken har fått en offentlig belysning og en parlamentarisk behandling. Jeg tror det har bidratt til at dette ikke skjer en gang til. Jeg tror Senterpartiets leder nå er meget klar over partiloven om hun ikke har vært det tidligere, og det har hun jo ikke vært.

Jeg føler meg også bekvem med at sakens offentlighet har fått ganske bred støtte. Jeg har knapt nok sett en eneste avis, eller presseorgan, som har kritisert Stortinget for å ta dette opp, altså at kontrollfunksjonen her skulle gå for langt. Det at representanten Kolberg mener det, er ikke veldig overraskende. Han er satt til å beskytte en regjering. Men de som står litt mer uavhengig, f.eks. presseorganer og media for øvrig, har ikke ytet noe kritikk på at Stortinget har tatt dette på alvor, i det hele tatt. Det underbygger min trygghet.

Martin Kolberg (A) [16:27:22]: Foss bygger også mange av sine resonnementer på å si at i denne saken er det slik at Lovavdelingens resonnement ikke gjelder fullt ut. Jeg er enig med representanten Foss i at det er ikke slik at Lovavdelingens fortolkning alltid svarer til alle utfordringer knyttet til habilitet for en statsråd. Absolutt ikke.

Men det er første gang på veldig lenge at jeg har hørt representanten Foss, med sin parlamentariske erfaring, faktisk prøve å undergrave Lovavdelingens forståelse, som han veldig mange ganger i denne sal har brukt med det helt motsatte fortegn. Det bare merker jeg meg, og sier at det selvfølgelig er et uttrykk for at man ikke har noe annet sted å gå for å finne en legitimitet for de standpunktene man har i innstillingen.

Til slutt i denne replikken, dette med å holde tilbake informasjon i partiinterne dokumenter. Om det vil jeg si at hvis representanten på vegne av sitt parti nå annonserer en ny praksis når det gjelder partiinterne dokumenter for Høyres vedkommende, noterer jeg meg det.

Per-Kristian Foss (H) [16:28:27]: Nei, det er ikke nødvendig, det. Den har Senterpartiet allerede innledet. Senterpartiet har offentliggjort interne partidokumenter i denne saken, men bare ikke det vi ba om. Så det er ikke nødvendig å spørre oss om det, man kan spørre Senterpartiet om det.

Det er galt at jeg undergraver Justisdepartementets lovavdeling. Jeg har understreket at de har en god juridisk vurdering av det, men det er ikke det hele, og der er representanten Kolberg og jeg enige. Det trengs en politisk vurdering i tillegg til den lovmessige.

Under høringen var vel Venstres representant Skei Grande inne på et eksempel på at en statsråd faktisk fikk følgende beskjed fra Lovavdelingen: Du er ikke inhabil i denne saken. Men statsråden sa: For å være sikker vil jeg faktisk være inhabil, for bare det at det har vært reist spørsmål om min habilitet, er så alvorlig at jeg velger å erklære meg inhabil i saken. Det er ikke å avstå fra ansvar, for det blir alltid en annen settestatsråd som gjør jobben, men det er for å gi trygghet for at saken behandles med full integritet og uavhengighet.

Hallgeir H. Langeland (SV) [16:29:38]: Eg fekk eit lite inntrykk i dette replikkordskiftet av at det eigentleg var behov for ei høring for at partileiarane i Senterpartiet skulle læra regelverket – eigentleg ikkje for høringa sin del og saka sin del. For faktum er jo at partileiaren la seg flat, så flat som det var mogleg å leggja seg. Pengane blei betalte tilbake. Det var ingen inhabilitet. Likevel skal Stortinget bruka tid på dette sirkuset, som har vore i regi av bl.a. representanten Foss.

Mitt spørsmål er: I etterkant av dette, meiner representanten at det er riktig bruk av nasjonalforsamlinga å driva kurs for partileiarar om korleis dei skal handtera pengar, og kvifor endar ein berre opp med mistenkeleggjering og ikkje med mistillit?

Per-Kristian Foss (H) [16:30:42]: Nei, det burde være unødvendig å drive slike kurs, men når partiledere, eller i hvert fall partier, som selv har vært med på å vedta loven, ikke skjønner loven og ikke husker den, tror jeg det er ganske viktig. Og jeg tror det er viktig også å demonstrere overfor folk flest, velgere, kall det hva du vil, den store befolkning, at når partier vedtar lover for seg selv, så skal de også gjelde.

Det er riktig at statsråd Navarsete nok har lagt seg flat i pressen ved en rekke anledninger, men jeg tar fortsatt Stortingets kontrollfunksjon såpass på alvor at jeg mener at presseoppmerksomhet i seg selv ikke overflødiggjør en parlamentarisk kontrollbehandling i tillegg.

I gamle dager var SV veldig opptatt av Stortingets kontrollfunksjon. De siste fem årene har det vært litt mindre opptatthet av det. Det kan vel ikke være helt tilfeldig.

Presidenten: Presidenten vil be om at begrepet «å legge seg flat», særlig brukt om andre representanter og statsråder, bør man prøve å unngå.

Per-Kristian Foss (H) [16:31:55]: Det er vanskelig når man blir spurt om det.

Presidenten: Jeg mente begge representantene.

Ola Borten Moe (Sp) [16:32:02]: Jeg har lyst til å anføre at representanten Foss snakket mye om at kontrollkomiteen håndterer ikke-offentlig informasjon, og at det aldri har vært noe problem. Vel, det er også sånn at komiteens merknader i utgangspunktet er hemmelige fram til de er avgitt. Allikevel kunne vi av en eller annen merkelig grunn lese innstillingen i Dagens Næringsliv ti dager før den var ferdig.

Så har jeg lyst til å spørre Foss om noe, for Foss er den som har sittet lengst på Stortinget av oss alle sammen, og han er den som bør ha størst kunnskap om hva som hører hjemme i denne stortingssalen og ikke. Jeg vil hevde at det er habilitetsvurderinger som er denne salen vedkommende. Har statsrådene vært habile? Har de gjort embetsførselen sin skikkelig? Hva som skjer internt i partiene, hva som skjer i forhold til partilederne, har i utgangspunktet denne salen ingenting med. Så aller først tenkte jeg bare å spørre om Foss var enig med meg i en sånn vurdering.

Per-Kristian Foss (H) [16:33:06]: Det er et omfattende spørsmål å svare på, men til syvende og sist er det, innenfor Grunnloven og lov og regelverk, representantene selv som bestemmer hva som hører hjemme i Stortinget. Det er det vel en lang tradisjon for. Så har vi visse uskrevne regler om forholdet mellom storting og regjering, som jeg er en sterk tilhenger av at man skal respektere. Men jeg tror nok det er en litt for formalistisk betraktning å si at en statsråd er statsråd fra 9 til 16 og så partileder fra kl. 16 og utover kvelden og natten, og at det siste har vi ikke noe med. Det tror jeg nok er en betraktning som i alle fall ikke hører hjemme i en moderne oppfatning av Stortinget og Stortingets kontrollfunksjon, så lenge partilederen er medlem av regjeringen, Kongens råd.

Ola Borten Moe (Sp) [16:34:00]: Så partiledere som ikke er medlemmer av Kongens råd, kan aldri bli utsatt for Stortingets kontrollfunksjon. Da må man i så fall være medlem av regjeringen. Jeg synes ikke det henger umiddelbart på greip. Jeg synes det er hvorvidt statsråden har vært habil eller ikke, som er kjernen i dette spørsmålet. Det er det spørsmålet som skal belyses av en eventuell kontrollhøring, en sak i kontrollkomiteen, og det er det vi skal bruke tid på i denne salen. Her har Lovavdelingen gitt en svært grundig vurdering. Riktignok trekker Foss den i tvil. Spørsmålet blir da egentlig: Hva har man tilført av merverdi til denne debatten gjennom den omfattende prosessen som Foss har sørget for at har gått i kontrollkomiteen og endelig i salen nå i kveld?

Per-Kristian Foss (H) [16:34:44]: Bare to kommentarer: Det er nok massevis av eksempler i historien på at partiledere som ikke har vært medlem av parlamentet, Stortinget, har vært utsatt for kritikk. Jeg har nesten ikke opplevd debatter uten at det har skjedd, enten det var partileder Erling Norvik i sin tid, eller det var Reiulf Steen, eller liknende. De har vært sitert og utsatt for kommentarer og kritikk fra talerstolen – ikke som kontrollsaker, men Stortinget står fritt til å kommentere hva de vil innenfor det politiske liv.

Så til habiliteten: Det er jo slik at parlamentet, Stortinget, må kunne ha en oppfatning av en statsråds håndtering av sin habilitet/inhabilitet uavhengig av Lovavdelingens vurdering. Lovavdelingens vurdering er et råd. Det er statsråden som står ansvarlig for avgjørelsen og sier at jeg vil, på bakgrunn av det rådet jeg har fått, erklære meg habil eller inhabil. Det er statsrådens avgjørelse, og så lenge det er en statsråds avgjørelse, vedrører det Stortinget.

Ola Borten Moe (Sp) [16:35:46]: La oss dvele lite grann ved spørsmålet habilitet og Lovavdelingen, for Lovavdelingen trekkes jo i tvil. Man trekker fram en del jurister som har nevnt noe annet. Man vil jo alltid klare å finne jurister som mener noe annet enn andre jurister. Man går langt i å si at hadde man visst, så hadde man vært inhabil. Er det en definisjon som representanten Foss står hardt på?

Per-Kristian Foss (H) [16:36:14]: Nå hadde jeg litt problemer med å skjønne spørsmålet. Er det en definisjon? Vel, det gis ikke noen definisjon, men representanter for opposisjonspartiene sier i innstillingen at ja, en statsråd som behandler saker som gjelder selskaper som har vært aktive bidragsytere, vil kunne være inhabil – ja, med stor sannsynlighet. Men det er som jeg sa i mitt innlegg: Det vil bli en hypotetisk vurdering, for det kommer an på sakens natur, osv. Men her har det altså vært et – eller for å si det på en annen måte: Grunnen til at dette er forbudt, det er jo en grunn til det, er at selskaper som er under offentlig eie, meget lett kan komme på en statsråds bord, ikke som en av mange saker, altså ikke som et gårdsbruk av 20 000 gårdsbruk, men som én enkeltsak som vedrører bare det selskapet. Derfor er det jo forbudt, og derfor er det inhabilitet i forhold til disse sakene, som det er særlig viktig å være aktpågivende overfor.

Ola Borten Moe (Sp) [16:37:21]: Det interessante spørsmålet blir jo da om man trekker grensen ved selskap som er offentlig eid, eller om dette også gjelder alle selskaper og alle bidragsytere. Gjelder det alle selskaper og alle bidragsytere, gir jo det noen interessante komplikasjoner i forhold til en eventuell senere regjeringsdeltakelse med partiet Høyre. Men det skal jeg komme tilbake til.

Jeg har imidlertid bare et siste spørsmål, og det går på at man i innstillingen fra komiteen går veldig langt i å insinuere at man egentlig ikke tror på de forklaringene som blir gitt. Man legger til grunn at man ikke tror på det som våre statsråder og min partileder svarer på spørsmål fra representanten Foss, bl.a. Da blir mitt enkle spørsmål: Tror Foss at Senterpartiet var klar over at dette var ulovlig partistøtte da man mottok den?

Per-Kristian Foss (H) [16:38:08]: For det første: I innstillingen omtaler man bare selskaper som er offentlig eid, og derfor er det helt umulig for representanten Borten Moe, selv om han aldri så mye vil det, å snakke om noe annet. Det er kun offentlig eide selskaper som omtales i innstillingen. Inhabilitet eller habilitet i forhold til andre bidragsytere som altså har lov til å gi, er ikke omtalt i innstillingen og er derfor ikke tema for debatten.

Til det siste spørsmålet legger jeg forklaringene til grunn. Men jeg tillot meg å gi uttrykk for undring – og det er jeg ikke alene om i innstillingen – over at olje- og energiministeren var ukjent med et prosjekt som sto såpass sentralt i partiets valgkamp som fornybar energi.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Martin Kolberg (A) [16:39:12]: I dag skal vi i denne sal sette punktum for en sak som på sett og vis har versert i offentligheten en stor del av høsten. Jeg mener det er på tide. Jeg skal straks gå inn i sakens kjerne: spørsmålet om statsrådene Navarsete og Riis-Johansens forhold til inhabilitet eller habilitet i forbindelse med pengegavene til Senterpartiet. Men jeg vil først komme med noen overordnede betraktninger.

Norsk politikk er preget av kompromiss og samarbeid. Det er vår kultur og vår historie som legger til rette for det. Men noen ganger er politikken hard. Den er fylt av strid og preget av uforsonlighet – av og til fordi mye står på spill, andre ganger fordi interessemotsetningene ikke kan opphøyes og løses i form av kompromiss. Denne saken og komiteens innstilling har et slikt preg.

Regjeringspartiene er rett og slett uenig med opposisjonen nær sagt fra begynnelse til slutt. La meg for øvrig presisere at når jeg i denne sammenheng snakker om opposisjonen, innbefatter ikke det Kristelig Folkeparti. Det er stor forskjell på den tilnærmingen som Kristelig Folkeparti har hatt i denne saken, og den fra den øvrige opposisjonen. Nå mener vi selvsagt at opposisjonen konstitusjonelt sett har det vi kan kalle for angrepets rett. På samme tid står vi i stortingsflertallet støtt når vi for vår del påberoper oss forsvarets rett. Våre merknader i innstillingen speiler denne retten. Vi presenterer et politisk forsvar av de aktuelle statsrådene fra Senterpartiet, men merknadene våre er mer enn et pliktskyldig forsvar. Vi mener at komiteens behandling har gitt oss rett. Dette har blitt en overdrevet sak – ja, mye kritikk og mistenkeliggjøring som i ettertid viser seg å savne saklig grunnlag. Ikke på noe punkt, med ett tydelig unntak for brudd på partiloven, viser komiteens behandling at de berørte statsråder har vært inhabile, eller at embetsførselen har vært i strid med konstitusjonell praksis.

Sakens kjerne er slik: Senterpartiet har mottatt økonomisk støtte fra to offentlig eide kraftselskaper. Den ble innrapportert som partistøtte, men pengeoverføringene fra Eidsiva Energi og Troms Kraft var i strid med lov om visse forhold vedrørende de politiske partier – altså det som kalles for partiloven. Det er, som saksordføreren sa, selvsagt ikke akseptabelt, og det er kritikkverdig. Kritikken må rettes både til Senterpartiet og til de aktuelle selskapene. Senterpartiets ledelse har tatt selvkritikk på dette og har betalt tilbake pengene da det ble klart at støtten var lovstridig. Vi er i innstillingen tydelig på at dette lovbruddet er kritikkverdig. Selvsagt er vi det. For loven er ikke bare soleklar på dette punktet, men den er også fornuftig og innlysende. Det skal ikke være mulig for offentlige selskaper å finansiere politiske partier, og i forlengelsen av dette: Det skal ikke være mulig for politikere å påvirke offentlige selskaper til å mele sin egen kake. Dette handler til syvende og sist om folkestyrets legitimitet. Loven er laget og vedtatt for å hindre korrupsjon på dette punktet, og jeg gir tydelig uttrykk for at jeg håper at vi slipper flere slike saker i norsk politikk. Vi tåler rett og slett ikke flere.

En samlet opposisjon mener i innstillingen at Senterpartiets ulovlige partistøtte reiser spørsmålet om sanksjoner skal være utelukket, selv om støtten ble tilbakebetalt. Det er tillagt partilovnemnda å benytte den sanksjonen som innebærer å tilbakeholde statsstøtte. De legger videre til grunn at partilovnemnda bør vurdere disse spørsmålene. Ut fra hva lederen i nemnda selv har uttalt i mediene og det faktum at det nå er sendt ut et høringsnotat om endringer i partiloven, finner jeg det ikke naturlig å komme med en slik henstilling nå fra min side. Det er mer naturlig at vi diskuterer sanksjonsformene på generelt grunnlag når den nye loven kommer til behandling.

Men denne delen av saken ligger allikevel bortenfor Stortingets konstitusjonelle kontrolloppgaver. Det viktigste i denne saken har da også vært de mulige konsekvensene denne ulovlige partistøtten har hatt for spesielt statsråd Navarsete og statsråd Riis-Johansens embetsførsel.

En statsråd er, både konstitusjonelt, parlamentarisk og politisk, ansvarlig for de beslutninger hun eller han fatter. I beslutningssituasjonen plikter de å være habile. I vår sammenheng har spørsmålet om habilitet både en juridisk og en politisk dimensjon. Vi merker oss at Justis- og politidepartementets lovavdeling har vurdert Navarsetes og Riis-Johansens habilitet som følge av pengestøtten fra Eidsiva Energi og Troms Kraft til Senterpartiet og funnet den juridisk i orden. Det slås fast at de to statsrådene ikke har vært inhabile i de berørte sakene.

Lovavdelingen er autonom. Den nyter tverrpolitisk respekt gjennom skiftende tider og bør også i denne saken ha krav på å bli tatt på alvor. Men som vi allerede har hørt i replikkordskiftet, tillater opposisjonen seg plutselig i denne saken å trekke Lovavdelingens autoritet i tvil fordi et par jurister har hatt innsigelser, og de er behørig sitert i merknadene fordi de trenger dem som vitner. Men opposisjonen bruker i mange andre saker, som jeg også sa i replikkordskiftet med representanten Foss, Lovavdelingen på den helt motsatte måten. Hva er dette? Det er et uttrykk for, som jeg sa i replikkordskiftet, og som jeg gjentar i innlegget mitt, at opposisjonen trenger den type mistenkeliggjøring også av regjeringens lovavdeling for å kunne dokumentere sine påstander og politiske insinuasjoner. Det er ikke å opptre med alvor og sindighet, vil jeg si. Det er tvert imot å gjøre saken til et politisk spill.

I merknadene gjør opposisjonen et poeng av at habiliteten handler om noe mer enn det juridiske. Det er også helt åpenbart korrekt, men i dette tilfellet er ikke det spesielt relevant. Verken korrespondansen mellom komiteen og de aktuelle departementene eller den åpne kontrollhøringen har dokumentert at de aktuelle statsrådene har opptrådt på et vis, gjort vedtak og fattet beslutninger som er i strid med det som kalles riktig og god embetsførsel. Det er ikke engang sannsynliggjort. Tvert imot, og derfor – og bare derfor – har de berørte statsrådene stortingsflertallet og regjeringspartienes fulle tillit.

Vi registrerer også at opposisjonen, til tross for sine sterkt kritiske merknader, ikke lar saken munne ut i noen form for ministerstorm. Dette taler også sitt eget språk og er nok en tydelig demonstrasjon på at opposisjonen ikke har hatt noe grunnlag for sin sterke kritikk.

Så til habilitet i forhold til hva vi egentlig spør om i denne saken. Det dreier seg om hvorvidt de økonomiske bidragene fra Eidsiva Energi og Troms Kraft har ført til at saken som vedrører disse selskapene, har blitt behandlet på en upartisk måte, og om de to selskapene har nytt politiske fordeler av sine økonomiske bidrag. Svaret på det hovedspørsmålet er nei.

Det er opposisjonens – eller rettere sagt – vår alles plikt å forfølge statsråder ved mistanke om slett embetsførsel. Men kontroll- og konstitusjonskomiteen må også ivareta sin rolle, framstå med en viss sindighet. Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre gjør etter mitt syn ikke dette i denne saken. De tre partiene går faktisk så langt at de beskylder – og det hørte vi representanten Foss gjenta her i sitt innlegg og i replikkene – et politisk parti for å ha planlagt ulovligheter. «Med åpne øyne,» sa representanten Foss. Når man sier slikt i Stortingets sal, må man kunne belegge det, rett og slett – for å si det litt folkelig. Det går heller ikke an å lese innstillingen på dette punktet annerledes, når det står at fornybarprosjektet er konstruert for å skaffe penger til Senterpartiets valgkamp.

Det er, som jeg har sagt, virkelig å gå langt, all den tid fornybarprosjektet ble initiert av bransjen selv, en bransje som neppe tenkte valgkamp for Senterpartiet, men en god valgkamp for deres sak: fornybar energi.

La meg i denne forbindelse minne om et par ting. For det første: Demokratifinansieringsutvalget slo i sin tid fast at partiene må ha adgang til

«å inngå mer eller mindre forpliktende politiske avtaler – også med samarbeidsparter som ønsker å bidra med generell økonomisk støtte».

Jeg var selv medlem av dette utvalget og fulgte denne diskusjonen nøye. Dette hadde noe med hele det politiske miljøet og forholdet til bidragsytere å gjøre. Det var ikke noe ønske fra utvalget på noe punkt å mistenkeliggjøre at politiske partier mottok støtte, og dermed beskylde dem for å være korrupte, direkte eller indirekte. Utvalget anbefalte imidlertid at partiene skulle avgi en erklæring om at det var inngått slike avtaler. Paradoksalt nok var det i en slik erklæring eller rapport at det framkom at støtten fra de to selskapene var ulovlig. De færreste planlegger for ulovligheter for i ettertid å rapportere dem til offentligheten. Dette viser tydelig at Senterpartiet ikke planla dette for å få partistøtte. Påstanden om dette er ikke noe annet enn en politisk insinuasjon, uten politisk dokumentasjon, uten faktisk dokumentasjon. Det ble også understreket i den replikkvekslingen vi hadde. Representanten Foss svarte ikke konkret på dette spørsmålet.

For det andre er det viktig å merke seg at det kom fram under høringen at saker som behandles av Olje- og energidepartementet innenfor feltet fornybar energi, er så sterkt lovregulert at skjønnsutøvelse fra politisk ledelse så å si nesten er umulig – slik statsråden sa i høringen. Det betyr at statsråd Riis-Johansens mulighet til å påvirke beslutninger til fordel for de to selskapene ikke hadde latt seg gjennomføre selv om han hadde visst og villet det slik. Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre sier i sine merknader følgende:

«(...) dersom statsråd Riis-Johansen hadde kjent til at de to kraftselskapene hadde vært bidragsytere til fornybarprosjektet, hadde han trolig vært inhabil.»

Trolig vært inhabil – igjen en insinuasjon. De går ikke lenger, for de kan ikke dokumentere det. Det er igjen et eksempel på det som hele innstillingen og representanten Foss’ innlegg dokumenterte. Dette er et politisk angrep på Senterpartiets statsråder uten et konkret politisk dokumentert innhold, for ikke engang her kan de slå fast at det har vært dårlig embetsførsel fra Riis-Johansens side. Igjen demonstreres det at dette egentlig ikke er en sak, men et politisk angrep.

La meg bare legge til et punkt vedrørende habilitet i forhold til utnevnelsen av Mørkved Rinnan til styreleder i Avinor, som også Foss var inne på. Det kommer tydelig fram at Mørkved Rinnan ble foreslått av et konsulentselskap som Samferdselsdepartementet hadde engasjert i forbindelse med at Avinor trengte ny styreleder – for øvrig ikke en uvanlig måte å gjøre det på. Det var altså ikke statsråden, ikke engang hennes embetsverk, men et konsulentselskap som først fant Mørkved Rinnan – antakelig fordi han var kvalifisert, ikke minst fordi han hadde vært styremedlem i Oslo Lufthavn Gardermoen og dermed kjente fagområdet.

I høringen spurte representanten Foss statsråd Navarsete om navnet til Mørkved Rinnan sto i det dokumentet som var partiinternt. Det bekreftet statsråden. Men det å mistenkeliggjøre det i retning av at dette var koblet opp mot denne utnevnelsen, er igjen en insinuasjon, som jeg mener ikke hører hjemme i stortingssalen. Det er ikke grunnlag for å gjøre en slik kobling, og det kan ikke være slik i et lite politisk miljø som det norske er, at når man vet om et navn, man har hørt om et navn og siden utnevner denne, kan det mistenkeliggjøres. Jeg antar at representanten Foss, som har vært regjeringsmedlem og medlem av Høyre og norsk politikk gjennom mange år, har hørt mange navn og kjenner mange folk, men likevel, selvfølgelig, med full legitimitet har kunnet utnevne folk til forskjellige verv uten at noen i denne sal har ment at dette var en form for urimelig kobling. Jeg sier dette så tydelig, for jeg synes ikke dette kan sies her i Stortinget eller i en stortingsinnstilling uten at man kan dokumentere påstanden mer konkret og mer skikkelig enn det som faktisk er gjort.

Det er viktig for meg å presisere at kontroll av makt og kritikk av maktmisbruk er blant Stortingets selvfølgelige kjerneoppgaver, og jeg innser at dette er spesielt viktig i en tid med flertallsregjering. Her har Stortinget et felles ansvar – et ansvar jeg mener posisjonspartiene har vist og tatt i hele denne perioden. Men med ansvar følger også alvor. I dette legger jeg at Stortingets karaktermerke skal være prinsippfast og etterrettelig atferd. I denne saken mener jeg, på bakgrunn av det jeg har sagt, at det kan reises tvil om så har vært tilfelle. Tidvis har det virket som om behovet for å henge ut og tvile på både oppriktige forklaringer og ekte unnskyldninger har tatt overhånd. For vår – flertallets – del har det vært riktig og viktig å påpeke at brudd på partiloven er påvist og innrømmet, men at dette ikke i sin tur har medført kritikkverdig embetsførsel fra de aktuelle statsrådenes side. Dette har komiteen brukt god tid på å undersøke. Intet nytt er kommet fram under komiteens behandling eller under høringen. Nå sier jeg at det er en tid for alt. Nå er tiden kommet for å legge dette bak oss, utvide synsfeltet og ta fatt på nye oppgaver og nye utfordringer.

Anders Anundsen (FrP) [16:58:33]: (komiteens leder): La meg først få lov til å takke saksordføreren for et godt arbeid i en sak som har vist klare skillelinjer i behandlingen i kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Så vil jeg si noen ord om hvorvidt denne saken faller naturlig inn under Stortingets kontrollarbeid – ikke minst i lys av den foregående representantens innlegg. Det er nødvendig både av den grunn og fordi NTB i går skrev en melding om at regjeringspartiene er i tvil om dette hører inn under Stortingets grunnlovfestede kontrollansvar, utøvd gjennom arbeidet til kontroll- og konstitusjonskomiteen. Til det er å bemerke at kjernen i denne saken er om statsråder har forholdt seg upartiske i sin saksbehandling i konkrete saker, og hvorvidt en statsråd har vært bevisst på at pengegaver fra konkrete selskaper kan påvirke departementets upartiskhet eller ikke.

Forvaltningens upartiskhet er et helt grunnleggende premiss fra Stortingets side. I tilfeller hvor det er grunnlag for å stille spørsmål ved slik upartiskhet og statsråders vurderingsevne i slike spørsmål, er det kontroll- og konstitusjonskomiteens plikt å foreta nærmere undersøkelser. Jeg vil derfor ta avstand fra påstander om at denne type saker naturlig ikke hører hjemme under denne komiteens kontrollansvar. Det at posisjonen, nå først representert ved representanten Kolberg, hevder at det som er fremlagt fra opposisjonens side, ikke er tilstrekkelig dokumentasjon, endrer selvfølgelig ikke dette.

Kjernen i spørsmålet er knyttet til økonomiske bidrag fra Eidsiva Energi med 500 000 kr og Troms Kraft AS med 200 000 kr. I tillegg kommer finansiering av valgmateriell. Den eneste statsråden som har erkjent at hun visste om pengegavene, er statsråd Liv Signe Navarsete. At hun som statsråd er kjent med pengegavene til eget parti uten at det utløser en eneste tanke om at dette kan skape habilitetsutfordringer for enkelte senterpartistatsråder, fremstår som uforståelig.

Det er overveiende sannsynlig at energiselskaper fra tid til annen har nære kontaktpunkter med Olje- og energidepartementet. Det ville være nærliggende å mene at det var statsrådens plikt å opplyse relevante statsråder om slik pengestøtte for å sikre seg mot påstander om redusert upartiskhet, særbehandling av selskaper og inhabilitet.

Senterpartiet fikk 500 000 kr i partistøtte fra Eidsiva Energi AS, i tillegg til finansiering av valgkampmateriell. Noen måneder etter at Senterpartiet fikk valgkampstøtten fra Eidsiva Energi, ble konsernsjefen for selskapet utnevnt til styreleder i Avinor AS, og det var senterpartistatsråd Magnhild Meltveit Kleppa som sto for utnevnelsen. Saken var behandlet av regjeringens underutvalg, hvor statsråd Navarsete er medlem.

Omtrent på samme tid fikk Eidsiva Energi AS en fjernvarmekonsesjon på Gjøvik av statsråd Terje Riis-Johansen, etter at den opprinnelige konkurrenten om dette, Daimyo Rindi, hadde følt seg så kraftig politisk motarbeidet at de trakk seg fra prosessen.

For ytterligere å klargjøre et slags samrøre og manglende forståelse for hvordan dette skal håndteres, er det sendt fakturaer fra Senterpartiets hovedorganisasjon direkte til Olje- og energidepartementet, bl.a. for en annonse som ble trykket i valgkampen i VG 4. september 2009. Fakturaen ble riktignok ikke betalt av departementet, og statsråden har sagt at han ikke skjønner hvordan slike misforståelser kan skje. Det skjønner jeg godt at han ikke skjønner, for det er nesten utrolig. Men det kan bidra til å gi et bilde av samrøre og misforståelser som jeg tror vi trygt kan kalle uvanlig.

Uvanlig er det også at en statsråd ikke viser noen form for interesse for sitt eget partis arbeid innenfor egen statsråds ansvarsfelt. Det er på det rene at olje- og energiminister Terje Riis-Johansen var kjent med Senterpartiets prosjektarbeid om fornybar energi, og at det skulle hentes inn ekstern finansiering. Normal aktsomhet burde tilsi at statsråden gjorde noen undersøkelser knyttet til finansieringen for å sikre seg mot anklager om manglende upartiskhet i hans embetsførsel. Det fant ikke statsråd Riis-Johansen naturlig. Det er etter vår oppfatning et uttrykk for dårlig vurderingsevne. Det er en utfordring i denne saken at Riis-Johansen som statsråd på en måte slipper å ta ansvaret for den usikkerheten som er skapt rundt hans departements håndtering av konkrete saker, fordi han bevisst har unnlatt å søke relevant informasjon. Det er kritikkverdig.

Det har i stor utstrekning vært vist til Justisdepartementets lovavdelings uttalelse om senterpartistatsrådenes habilitet som en slags dokumentasjon på at statsrådene ikke var inhabile under saksbehandlingen i departementet. Til det må det legges til at habilitetsvurderinger normalt skal skje før saksbehandlingen tar til. Det har Lovavdelingen også uttrykkelig gjort klart i sin uttalelse. I tillegg er det ikke Lovavdelingen, men den enkelte statsråd som selv tar stilling til habilitetsspørsmål. Lovavdelingens uttalelse er å anse som et grunnlag eller et slags juridisk innspill til statsrådenes vurdering av egen habilitet. En habilitetsvurdering etter avsluttet saksbehandling vil ha svært liten verdi, særlig tatt i betraktning at Justisdepartementets lovavdeling er å betrakte som et regjeringsorgan, og som derved gir veiledning om rettslige spørsmål til regjeringsapparatet: Det er ikke noe uavhengig juridisk organ. Justisdepartementets lovavdeling har selv presisert sin rolleforståelse i et brev til sivilombudsmannen omtalt i Bergens Tidende 28. oktober i år.

Det er også verdt å merke seg at Lovavdelingen utelukkende har vurdert saken ut fra de opplysningene som statsrådene selv har gitt. De har ikke vurdert troverdigheten i opplysningene eller på annen måte undersøkt grunnlaget for dem.

Statsrådenes troverdighet er satt på prøve i denne saken, og det er verdt å merke seg at en samlet opposisjon setter klare spørsmålstegn særlig ved fremstillingen fra statsråd Terje Riis-Johansen. Det er imidlertid vanskelig å legge annet til grunn enn det Riis-Johansen selv fremstiller som riktig, men både Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre mener at statsråden trolig hadde vært inhabil til å behandle de angitte sakene dersom han hadde visst om partistøtten.

Det er også på det rene, slik jeg oppfatter det, at det er en sannsynlighetsovervekt for at statsråd Terje Riis-Johansens statssekretær Sigrid Hjørnegård har vært kjent med at Eidsiva Energi AS har vært blant bidragsyterne til fornybar-prosjektet, fordi dette sto klart i en e-post som hun selv besvarte. Etter det jeg har forstått, var det også statssekretæren som i stor grad håndterte dialogen med Daimyo Rindi under klagebehandlingen, hvor de følte seg politisk motarbeidet i departementet.

Regjeringspartiene mener opposisjonen ikke har grunnlag for å kritisere statsrådene Navarsete og Riis-Johansen, og finner det nødvendig i innstillingen å gi klart uttrykk for at de har tillit til nevnte statsråder. Det er jo i seg selv en interessant praksis at et mindretall i en komité uttrykker tillit til statsråden. Jeg skal la det ligge.

Det er på det rene at statsråd Navarsete har vært kjent med den ulovlige partistøtten til Senterpartiet, og hvem som har gitt bidragene. Det er åpenbart viktig for Stortinget å vurdere en statsråds egnethet ut fra de vurderinger en statsråd foretar eller unnlater å foreta.

Som tidligere nevnt er altså forvaltningens upartiskhet avgjørende for borgernes tillit til forvaltningen. At en statsråd da ikke ser at pengestøtte fra konkrete selskaper i gitte situasjoner kan skape bindinger, eller i det minste skape mistanke om bindinger, mellom statsrådenes parti og den aktuelle bidragsyter i embetsutførelsen, fremstår som vanskelig å forstå. At disse opplysningene ikke ble sett på som relevante å nevne under behandlingen i regjeringens underutvalg da konserndirektøren i Eidsiva Energi, som hadde gitt Senterpartiet 500 000 kr i støtte, ble utnevnt til styreleder i Avinor AS av en senterpartistatsråd, fremstår som svært vanskelig å forstå.

Jeg er forundret over at regjeringspartiene mener at disse vurderingene fremstår som tillitvekkende, og at det ikke er grunnlag for noen kritikk. Jeg er uenig i den vurderingen.

Jeg er imidlertid glad for at statsråd Navarsete selv har erkjent at hun burde håndtert informasjonen annerledes, og informert bl.a. statsråd Terje Riis-Johansen. Disse tingene kan ikke anses for å være interne partiforhold. Dette er vurderinger, handlinger og unnlatelser som griper direkte inn i muligheten for forsvarlig embetsførsel. Derfor er statsråd Navarsetes håndtering av hele dette sakskomplekset sterkt kritikkverdig.

Det siste forholdet jeg vil berøre, er spørsmålet om mulig forskjellsbehandling av energiselskaper i Olje- og energidepartementet. Det kan være grunn til å sette spørsmålstegn ved om Eidsiva Energi AS har blitt positivt forskjellsbehandlet ved tildeling av fjernvarmekonsesjon på Gjøvik. De påstandene som er fremkommet i media, kan tyde på det. Da Eidsiva Energi AS ba om at vedtaket fra NVE skulle gis oppsettende virkning, snudde departementet seg rundt og ga Eidsiva Energi AS medhold. Ifølge NVE var dette svært uvanlig. Da Daimyo Rindi AS i en annen sak om tildeling av fjernvarmekonsesjon i Halden ba om det samme, var svaret kontant nei. I den åpne kontrollhøringen ga også statsråden ved sin ekspedisjonssjef feil informasjon etter hva jeg kunne finne ut av, om begrunnelsen for dette vedtaket. Statsråden hevdet at han skulle følge dette videre opp, men jeg har ikke fått greie på hvordan dette eventuelt er fulgt videre av statsråden.

Dette har samlet sett vært en kjedelig sak for det politiske Norge. Jeg er redd denne saken tilfører politikerforakten ytterligere næring. Spørsmål om habilitet må tas på alvor. Det handler om å sikre tillit og upartiskhet i saksbehandlingen og om å hindre korrupsjon.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [17:09:28]: Representanten uttrykte en forundring over at regjeringspartiene uttrykker tillit til statsråden i innstillingen. Om det er det jo bare å si at når regjeringens medlemmer blir utsatt for en så politisk usaklig kritikk som man forsøker å gi legitimitet til gjennom det som skrives i innstillingen, så sier vi dette veldig tydelig. For vi mener at dere tar feil. Og det var ingenting i det innlegget vi nå hørte fra representanten Anundsen som forandrer på det. Han kommer med insinuasjoner, og jeg ber Stortinget legge merke til det når det gjelder forholdet til de selskapene som er berørt. Han sier f.eks. om den siste behandlingen: Det «kan tyde på» at det som kommer fram i pressen – «kan tyde på» – uten å kunne si noe mer konkret. Dette ser vi på punkt etter punkt etter punkt, og det kan jeg forsikre representanten om: Hvis det hadde vært slik (presidenten klubber) – unnskyld, president, men bare en setning til – hvis det hadde vært slik at det hadde vært den minste tvil om dette, så skal ingen tro at ikke vi som også representerer regjeringspartiene, hadde satt andre spørsmål, men det er ikke dokumentert.

Presidenten: Representanten Anundsen, til svar.

Anders Anundsen (FrP) [17:10:48]: President, jeg oppfattet ikke at representanten Kolberg stilte noe spørsmål, så jeg har i grunnen ikke noe å svare på.

Martin Kolberg (A) [17:10:55]: Nei, men det er jo fordi han ikke vil høre etter. (Presidenten klubber.) Unnskyld, president.

Presidenten: Ber representanten om en ny replikk?

Martin Kolberg (A) [17:11:01]: Ja, takk. Det er jo bare fordi han ikke vil svare på det som er problemstillingen. Da jeg konfronterte representanten Foss med det samme, så svarte han rundt, og nå vil altså representanten Anundsen, som er komiteens leder, heller ikke svare på problemstillingen: Hvor ligger dokumentasjonen på inhabilitet, hvor ligger dokumentasjonen på en oppførsel som du kan kalle for ikke konstitusjonell? Det var i hvert fall et spørsmål.

Anders Anundsen (FrP) [17:11:36]: Da kan jeg med glede henvise til innlegget jeg nettopp holdt, hvor disse tingene var relativt godt omtalt. Jeg forstår at representanten Kolberg synes det er irriterende at det ikke kan legges frem en e-post-link eller en konkret sak som sier at her er det handlet i strid med regelverket. Men hvis det hadde skjedd, hadde selvfølgelig også konklusjonen vært en annen, for da hadde det ikke vært grunnlag for å ha tillit til de statsrådene som i dag sitter og lytter i stortingssalen. Det vi har gjort, er å vurdere det vi har tilgjengelig, og konkludere basert på det. At representanten Kolberg ikke synes det er godt nok, det kunne jeg i grunnen si før denne replikken ble holdt. Og jeg tror, uavhengig av hva jeg kommer til å si i det videre replikkordskiftet, aldri at vi kommer dit hen at representanten Kolberg vil være fornøyd med mine svar.

Martin Kolberg (A) [17:12:26]: Det siste representanten Anundsen nå sier, er helt riktig. Det er fordi det er argumenter som ikke holder.

Men la meg nå ta et annet tema: Det knytter seg til hva Anundsen har sagt i mediene i tilknytning til Lovavdelingens behandling. Vi har vært mye inne på det. Representanten Anundsen er også leder i kontrollkomiteen, og han sa: Vi kan ikke feste lit til en lovavdeling som er regjeringens redskap. Jeg vil gjerne høre representanten Anundsens kommentar til det nå når vi står her i stortingssalen.

Anders Anundsen (FrP) [17:13:08]: Det skal jeg med glede gjøre, og jeg er svært glad for det spørsmålet. Det er altså slik at Justisdepartementets lovavdeling selv sier at de er et redskap for regjeringen. De gir regjeringen råd i juridiske spørsmål. Og jeg må si at Lovavdelingen normalt sett, som har en rekke dyktige jurister, vil komme med relativt gode juridiske betraktninger i mange sammenhenger. Men det har vist seg nå i tre høyesterettsdommer faktisk i år at Lovavdelingen har tatt feil. Og det betyr at det ikke er slik at Lovavdelingens uttalelser er mer enn nettopp det: juridiske uttalelser og betraktninger. Og de tilhører altså regjeringsapparatet.

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:14:04]: Det er ikkje tvil om at representanten Anundsen seier dette om dei juridiske vurderingane fordi det skaper eit inntrykk av mistenkjeleggjering. Dei frikjenner nokon som eigentleg burde vore dømd. Det er sånn ein på ein måte får fram ein mistanke.

Så seier representanten Anundsen at det er kjedeleg for politikken å halda på med det. Men kven i alle dagar er det som har pressa dette fram, og Stortinget har brukt timar og dagar på denne saka? Det er jo nettopp komiteens leiar. Han må jo verkeleg kunna ta ansvar for at han er med og øydelegg for politikken, så lenge det som skjedde, var at folk la seg flate – nei, det har eg ikkje lov å seia – dei beklaga det dei hadde gjort, dei betalte tilbake, og saka var oppklart. Så sette «Detektivbyrået Foss og Anundsen» i gang. Kvifor skal me halda på med dette, leiar?

Anders Anundsen (FrP) [17:15:11]: Det synes jeg var en litt underlig replikk. Jeg mener at kontroll- og konstitusjonskomiteen her har gjort et grundig og godt arbeid. Det er jo helt feil når det blir hevdet at det ikke kom noe frem i den åpne høringen. Det gjorde det. Der kom bl.a. statsråd Navarsetes beklagelse for hennes håndtering frem. Det ville ikke kommet frem uten at vi hadde en åpen kontrollhøring.

Det er en rekke opplysninger rundt denne saken som det har vært viktig å diskutere. Jeg mener ærlig talt at hvis dette hus ikke er opptatt av å sikre tillit til regjeringens behandling, upartiskhet i forvaltningens behandling av saker, ja hva skal vi da være opptatt av? Det var helt klart helt frem til vi avholdt kontrollhøringen og for så vidt dels helt til i dag, uklart i hvilken grad den upartiskheten hadde vært reell. Det mener jeg er helt sentrale punkter som denne komiteen skal holde på å jobbe med.

Hvem er det som har ført dette frem? Jo, det er selvfølgelig den manglende evnen som disse statsrådene har hatt – særlig da statsråd Navarsete – til å dele informasjon. Alt dette ville vært unngått hvis den bjella om mulige habilitetskonflikter hadde ringt tidlig.

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:16:15]: Eg må seia at komiteens leiar har ei særs dårleg sak. Det som eg beklagar veldig sterkt, er at han bidreg til å svekkja politikkens tillit ved å spreia mistillit, mistru, og koma med halvsanne påstandar, og til og med smila av at me i regjeringspartia uttrykkjer tillit til statsrådane våre. Det var morosamt, såg eg at komiteens leiar syntest. Men det er jo nettopp fordi heile denne saka dreier seg om å mistenkjeleggjera Senterpartiet – og å mistenkjeleggjera og eigentleg svekkja regjeringa – at ein held på med dette spelet og sirkuset frå komiteleiaren si side.

Anders Anundsen (FrP) [17:16:54]: Den replikken skuffer meg egentlig ganske mye. For det første er det ikke slik at dette er spill og sirkus – det bør representanten legge seg på hjertet. For det andre er det jo ikke snakk om å mistenkeliggjøre noen. Det er snakk om å ta en alvorlig situasjon på alvor. Dette handler om opplysninger som offentligheten har hatt tilgang til om manglende vurderingsevne og habilitet.

Som jeg sa i mitt forrige svar, ville dette vært unngått hvis statsråd Navarsete hadde sett at direkte pengegaver i den størrelsesorden fra selskaper som naturligvis vil ha befatning med et departement styrt av Senterpartiet – hvis det bare hadde ringt én bjelle, og hun hadde tenkt på at dette kanskje kunne skape noen utfordringer, hadde ikke dette vært en sak. Hvis ikke det er en sak for Stortinget å diskutere og undersøke vurderingsevnene til statsrådene i denne typen viktige spørsmål som dreier seg om habilitet, da vet ikke jeg.

Ola Borten Moe (Sp) [17:17:57]: Jeg satt og hørte med stor interesse på innlegget til lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Han satte først spørsmålstegn ved Lovavdelingen, satte spørsmålstegn ved troverdigheten til statsrådene, til min partileder, satte spørsmålstegn ved upartiskhet i forvaltningen, mente at det muligens kunne være rom for – og hadde skjedd – forskjellsbehandling, og mente så at saken har ført til politikerforakt, hvorpå han oppsummerte alt sammen med at hans arbeid og hans misjon var å søke at vi som politikere, vi som organ, skulle sikre tilliten i befolkningen. Ja, da blir jo det gode spørsmålet: Når man ikke kan belegge de insinuasjonene man kommer med, mener man da at alle disse spørsmålene, som man også har skriftlig i innstillingen, bidrar til å gi denne forsamlingen og dette organet den tilliten det fortjener?

Anders Anundsen (FrP) [17:19:03]: Ja.

Ola Borten Moe (Sp) [17:19:12]: Jeg kunne godt tenkt meg å utfordre representanten Anundsen til å komme med et litt mer utfyllende svar på den problemstillingen. Jeg mener at den fortjener et skikkelig svar, ikke et enkelt ja eller et enkelt nei, men at han også tenker litt høyt for oss for å grunngi på hvilken måte man mener at insinuasjoner som man har trøbbel med å belegge og bevise, bidrar til å skaffe oss den tilliten vi har behov for.

Anders Anundsen (FrP) [17:19:37]: Jeg er jo grunnleggende uenig i premisset for spørsmålet, nettopp at det skal være insinuasjoner som ikke kan belegges. Jeg mener det er helt klart dokumentert at statsråd Navarsete ikke foretok den vurderingen en statsråd bør gjøre med den informasjon en statsråd har, av partistøtte, når hun vet at de selskapene som står bak partistøtten, kan være involvert i saker som behandles av statsråder eller av departementer som styres av Senterpartiets statsråder.

Så jeg mener egentlig hele grunnlaget og premisset for spørsmålet er galt. Utgangspunktet her er at vi må kunne vurdere evnen en statsråd har til å vurdere sin egen habilitet. Det nytter ikke, selv om man har forsøkt seg på det, å komme løpende etter med en habilitetsvurdering fra Lovavdelingen foretatt i ettertid, og utelukkende basert på statsrådenes egne fortellinger – eller forklaringer, er kanskje et bedre ord.

Presidenten: Presidenten har nå et ønske om at replikkordskiftet snart er omme, men representanten Ola Borten Moe skal få en siste replikk.

Ola Borten Moe (Sp) [17:20:34]: Altså insinuerer man igjen at det grunnlaget som departementene, regjeringen og statsrådene har sendt over til Lovavdelingen, er mangelfullt eller feil. Jeg synes at det er en ganske alvorlig påstand å komme med i denne salen, uten at man på noe som helst grunnlag kan peke på ting som tyder på at dette er galt. Men det får altså stå for representanten Anundsens regning.

Men så vil jeg bare spørre Anundsen om premisset for hele hans argumentasjon, nemlig om det hadde vært sånn at statsråd Riis-Johansen visste at Eidsiva Energi hadde vært en giver til Senterpartiet, hvordan kan du være så sikker på at det ville ha medført inhabilitet? Det er jo tross alt sånn at det finnes mange interesser som bidrar til partifinansiering i dette samfunnet. Det er fagorganisasjoner, det er bedrifter, det er bedriftsorganisasjoner, uten at jeg har sett at representanten Anundsen på prinsipielt grunnlag har reist et spørsmål om det fører til inhabilitet.

Anders Anundsen (FrP) [17:21:32]: Det har heller aldri vi sagt at ville ha ført til inhabilitet. Vi har sagt at det sannsynlig kunne ha ført til inhabilitet. Det som er utfordringen i denne saken, er jo at Terje Riis-Johansen har blitt frarøvet muligheten til å foreta denne vurderingen. Hvis han hadde vært kjent med den pengegaven, ville statsråd Riis-Johansen kunnet vurdere sin habilitet i lys av en uttalelse fra Lovavdelingen.

Jeg er helt overbevist om at Terje Riis-Johansen er en relativt fornuftig fyr som ville sett at dette kunne skapt utfordringer i forhold til hans embetsførsel i denne konkrete klagesaken, som er en del av grunnlaget for denne saken.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:22:32]: Eg skal vera relativt kort fordi representanten Kolberg har gjort greie for regjeringspartias klare syn i denne saka.

Eg synest no òg, etter replikkordskiftet, at det er heilt tydeleg at det er ei tynn sak opposisjonen no vel å ha eit spel om. Det er veldig overdriven språkbruk, det er mistenkeleggjering, og det er dårlege svar å få når me ber om dokumentasjon. Å koka suppe på ein spikar var det noko som heitte før, og dette liknar litt på det.

Her har me altså ein partileiar som har sagt at ho har gjort noko gale, pengane er betalte tilbake, ingen er inhabile, og då reknar eg som så: «end of story». Men så dreg ein i gang ein svær prosess der parlamentet skal bruka timar og dagar på å høyra på forskjellige ting, ha høyringar, kalla folk inn på teppet – i det heile bruka masse tid, og så er konklusjonen: ikkje nokon mistillit. Det er ingen konklusjonar. Det er berre å fortsetja i det same sporet som ein har kjørt på heile vegen: mistenkeleggjering.

Eg synest det er beklageleg at Stortingets mest drivne representant og komiteens leiar her nærmast opererer i fri dressur når det gjeld desse problemstillingane, og har nærmast sitt eige byrå for å driva fram denne saka. Det er beklageleg, for det er ikkje sånn at me er her på Stortinget for å driva detektivbyrå. På Stortinget held me faktisk på med å vedta budsjett og behandla saker – og driva med seriøse saker. Eg synest denne saka etter kvart får eit useriøst preg. Eg har ingen ting imot det om representantane Foss og Anundsen skulle ønskja å driva eit detektivbyrå, men det må dei gjera utanfor dette huset etter mi meining.

Eg registrerer at ute i media har denne saka vore ein suksess for Framstegspartiet og Høgre, for der har det vore støy heile vegen. Ein har klart å mistenkeleggjera Senterpartiet og dermed òg regjeringa gjennom det støyprosjektet som ein har hatt utanfor huset. Men eg meiner at det ikkje er det ein skal driva med på Stortinget.

Stortinget skal ta på seg oppgåver i samsvar med maktfordelingsprinsippet og ikkje halda på slik som i dag. Me skal altså ikkje driva som eit detektivbyrå, ikkje som politi, ikkje som påtalemyndigheit og ikkje som dommarar. Me er einige om at det i utgangspunktet dreidde seg om eit lovbrot. Ingen frå opposisjonen tek opp noko mistillitsforslag. Saka renn ut i sanden. Foss og Anundsen sitt opplegg har lukkast på sett og vis, men no treng me at det som føregår på Stortinget, blir skikkeleg, ryddig og Stortinget verdig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Kristian Foss (H) [17:25:54]: Jeg tok ikke replikk på representanten Kolberg fordi jeg har levd så lenge at jeg har gitt opp tanken på å få representanten Kolberg til å fremstå som maktkritisk til Arbeiderpartiet. Jeg vet ikke om jeg er alene om det, men jeg har en følelse av at det er en del blant oss som nok er i den gruppen.

Men jeg stiller representanten Langeland i en litt annen gruppe. Han har da sannelig vært kritisk til sitt eget parti så det holder, og til dels også til «makta» så det holder. Derfor synes jeg også det er en underlighet at han kaller det å drive kontrollhøring for å se om en statsråd har opptrådt upartisk, et sirkus. Er dette virkelig representanten Langeland av godt gammelt merke? Eller er han utkommandert?

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:26:37]: Eg ser at representanten Foss omtalar meg som ein bohemaktig type frå Rogaland i boka si, så eg forstår jo i utgangspunktet spørsmålet, også når representanten har vore 30 år i opposisjon. Men eg meiner at representantane Foss og Anundsen, som er hovudaktørane i denne saka, har ei svært tynn sak. Det som skjedde, var at statsråden la seg – eg kjem ikkje på noko betre ord enn det ordet – beklaga seg. Ingen var inhabile, pengane blei betalte tilbake. Saka var oppklart etter mi meining. Så kjem dette som eg kallar for «Detektivbyrået Foss og Anundsen» og skal fortsetja denne saka, som eg då oppfattar som eit sirkus.

Per-Kristian Foss (H) [17:27:29]: Jeg merket meg også en annen argumentasjon, nemlig at saken ikke førte til at det ble fremmet forslag om mistillit i saken, og derfor burde det ikke være en kontrollsak. Da vil jeg bare be representanten tenke over hvor mange kontrollhøringer han har vært med på i sin korte periode i komiteen – for ikke å si hvis man skulle legge til forrige stortingsperiode – som har medført høringer og omfattende innstillinger uten mistillit, men med en viss kritikk, kanskje, av statsråder. Hvis man går tilbake i tid, vil man altså finne dette under Bondevik II-regjeringen, at det har vært fremmet slik kritikk uten at det har vært fremmet mistillitsforslag.

Jeg tror det er en ny parlamentarisk praksis at man skulle avstå fra høringer og saker i kontrollkomiteen hvis det ikke blir mistillit. Det ville i så fall være en begrensning av kontrollfunksjonen som vil være stikk i strid med alt hva SV har stått for i – for å bruke uttrykket litt pompøst – nyere parlamentarisk historie. Men det omfatter iallfall så lenge SV har eksistert!

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:28:28]: Som fleirtalspartia sa i kontroll- og konstitusjonskomiteen, meinte me at me ikkje burde oppretta sak på dette så lenge alle ting var avklarte. Så oppfattar eg det sånn at ein no fortset med den strategien som ein hadde då, nemleg ei mistenkeleggjering av ting som har skjedd, utan å presentera fakta. Det er ein måte å jobba på som eg ikkje liker. Eg liker å få klare ord for pengane, for å seia det sånn. Er det noko som er gale, ryddar me det av vegen. Så vart det rydda av vegen av partileiaren i Senterpartiet sjølv. Kvifor skal me fortsetja med dette sirkuset då? Då opplever eg det som at Høgre og Framstegspartiet har ein annan agenda, og det liker ikkje eg. Eg liker at ein held på med dei sakene som er viktige, at ein kjempar dei politiske kampane, på ærleg vis.

Per-Kristian Foss (H) [17:29:24]: Det lar seg ikke skjule at regjeringspartiene før saken ble åpnet i komiteen, mente at det ikke ville fremkomme noe nytt. Og da er det ikke rart at de mener det gjennom hele prosessen. De har bestemt seg for at uansett hva som skulle skje her, uansett hva statsrådene svarer, fremkommer det ikke noe nytt. De presterte også å si at statsrådens nye erkjennelse av at man burde ha informert en partikollega om saken, ikke var nytt fordi det ikke hadde stått i en avis. Jeg tror faktisk parlamentet må ha en egen dagsorden og ikke bare følge medias kontrollvirksomhet.

Til slutt: Jeg undrer meg også over at SV nå mener at Lovavdelingens forståelse ikke kan diskuteres i Stortinget. Hvor hadde vi vært hvis ikke Stortinget hadde hatt frihet til å diskutere Lovavdelingens tolkning av bestemmelsene om rederibeskatning eller Opplysningsvesenets fond? Vi vet jo at det var uenighet i regjeringen i begge saker. Det var uenighet i regjeringspartiene, og regjeringen tapte i Høyesterett, og så skulle ikke Stortinget ha anledning til å gå inn og ha en åpen diskusjon om faglig gode råd fra Lovavdelingen, men som det er mulig å ha en oppfatning om.

Hallgeir H. Langeland (SV) [17:30:31]: Eg har aldri, så vidt eg veit, nekta nokon å diskutera noko som helst. Det kjem eg heller aldri til å gjera. Eg meiner absolutt at open debatt om alt mogleg er veldig bra. Til og med det Høgre kjem med, ønskjer eg skal bli hørt, òg Per-Kristian Foss sine påstandar. Det eg misliker, er når det blir sirkus ut av saker som eigentleg dreier seg om noko anna, slik eg oppfattar denne saka. Senterpartiets leiing seier at dei har gjort ein feil. Pengane er betalt tilbake. Saka er i prinsippet oppklart, og så fortset ein saka i Stortinget, der parlamentet bruker masse tid på noko som ein ikkje burde brukt tid på, og som representanten Anundsen seier er kjedeleg for politikken. Då er representanten Foss, saman med Anundsen, med på å svekkja politikkens innhald. Det er ikkje bra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ola Borten Moe (Sp) [17:31:54]: Stortinget setter i kveld punktum for en sak som har høstet mye oppmerksomhet gjennom hele høsten. Noe er berettiget oppmerksomhet, noe forsterket ut av proporsjoner på grunn av behovet noen har hatt for politisk spill. Uansett: Det er på tide med et punktum.

Først til sakens realiteter: Senterpartiet har mottatt ulovlig pengestøtte fra Troms Kraft og Eidsiva Energi. Disse forholdene er innrømmet, beklaget og pengene tilbakebetalt. Det skulle aldri ha skjedd, og det vil ikke skje igjen. Og: Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har kjørt et tett løp i kontrollkomiteen. Det er årsaken til at vi er her i dag.

La meg løfte opp noen aspekter. For det første: ulovlig pengestøtte. Det er alvorlig, og det må få tydelige konsekvenser. Her synes jeg at både avisene og offentligheten har gjort en god og relevant jobb. På det punktet er jeg enig med Per-Kristian Foss. Offentlighet og lys er ofte det som har mest effekt. Jeg er glad for at mitt eget parti har vært åpen om alle disse forholdene hele veien, og lagt alle nødvendige kort på bordet for å belyse sakens realiteter og sakens innhold.

Men det er ikke en sak for denne salen. Med mindre vi starter en riksrettsprosess, er vi verken påtalemyndighet eller domstol. Det har vi andre myndighetsorganer til å ta seg av, eventuelt.

Et annet spørsmål som har vært reist, er: Hva har skjedd i Senterpartiet når? Både media og opposisjon har vært opptatt av dette. Alt dette er jeg enig i kan ha interesse for det offentlige rom, for offentligheten. Men hvordan ting virker eller hvordan ting ikke virker i Senterpartiet, er heller ikke en sak for denne salen. Det er det Senterpartiets egne organer som i så fall skal vurdere. Det er Senterpartiets egne organer som er nødt til å trekke de konklusjonene og eventuelt foreta kursendringer hvis man mener at det er ting som skal rettes opp. Med andre ord: Denne salen kjenner etter mitt skjønn ikke Senterpartiet eller Senterpartiets hovedorganisasjon.

Når det derimot gjelder statsrådenes embetsførsel, statsrådenes habilitet, er det en sak for denne salen. Her er det relevante spørsmål som skal reises: Har statsrådene gjort jobben sin korrekt? Har de vært habile? Har det vært utilbørlig påvirkning i enkeltsaker? For å vurdere dette har vi som komité brukt mye tid – noe på ting som ikke tilligger oss, som den interne informasjonsflyten i partiet, og hvorfor man har tenkt hva – altså folks indre sjelsliv. Det får imidlertid stå for opposisjonens regning. Men også spørsmål om habilitet har stått sentralt. Statsrådene tok tidlig og på eget initiativ opp saken med Lovavdelingen for å få avklart spørsmålet om habilitet på vanlig vis. Svaret fra Lovavdelingen forelå i oktober, altså i god tid før komiteen avga sin innstilling. Det ga på sett og vis fasit: Alle statsråder har vært habile. Også statssekretær Hjørnegård har vært habil. Det er dermed ingen grunn til å kritisere statsrådene for de forholdene som denne salen har noe med. Vi fra posisjonen og flertallet kan med rak rygg uttrykke vår tillit til våre statsråder.

Habilitet er et viktig spørsmål, og det er avgjørende for tilliten at saker blir avgjort på korrekt vis. Spesielt opp mot støtte til politiske partier blir spørsmålet om habilitet viktig og relevant. Disse spørsmålene drøftes da også grundig, både av Justisdepartementets lovavdeling og av Demokratifinansieringsutvalget noe tidligere. Det har vært bred enighet rundt reglene i denne salen – bred enighet om anledning til å støtte politiske partier. Alle skal kunne støtte politiske partier. Det er sågar sannsynligvis grunnlovsstridig å skulle forby det.

La meg derfor sitere det Lovavdelingen sier i habilitetsvurderingen sin, av Sigrid Hjørnegård:

«I skjæringspunktet mellom partilovens regler om økonomisk støtte til politiske partier og forvaltningslovens regler om habilitet for den enkelte tjenestemann må en etter vår mening legge til grunn at støtte fra en bestemt giver til et bestemt parti ikke i seg selv medfører at statsråder og statssekretærer fra dette partiet blir inhabile i forvaltnings-saker som angår giveren. Tilsvarende må for så vidt gjelde for partimedlemmer i andre politiske posisjoner i forvaltningen, og det må gjelde uavhengig av om vedkommende kjenner til støtten, og også som utgangspunkt i tilfeller der støtten gis som bidrag i forbindelse med et felles prosjekt som er under planlegging. Det avgjørende blir om den enkeltes tilknytning til støtten er av en slik art at vedkommende må anses inhabil. Også om støtten faller utenfor hovedregelen om at partistøtte er lovlig, må det etter vårt skjønn vurderes konkret om vedkommende har en slik tilknytning til forholdet at det har betydning for vedkommendes habilitet. Det samme må gjelde dersom det knytter seg andre former for uregelmessigheter til støtten.»

Med andre ord: Det er et skille mellom offentlig eide selskaper og alle andre typer selskaper – lovlige eller ulovlige. Det skillet som Foss trakk i sitt innlegg, har han ikke dekning for i den vurderingen som ligger til grunn for Lovavdelingen.

Videre sier man: Det fremgår av forvaltningslovens § 6 annet ledd at det ved anvendelse av bestemmelse skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære «særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til». Det er hevet over enhver tvil at det ikke ligger noen slike bindinger i tilknytning til noen av våre statsråder eller noen av våre statssekretærer.

I utgangspunktet skulle man tro at dette var en definisjon som det skulle være bred enighet om i denne salen, men merkelig nok framstår det ikke slik i innstillingen, der Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre slår fast – eller langt på vei konkluderer med – at hvis Riis-Johansen hadde visst, så ville statsråden vært inhabil. Implikasjonene av dette resonnementet er veldig interessante for disse partienes vedkommende, for dette er alle partier som mottar store beløp i direkte støtte fra bedrifter eller enkeltpersoner. Om disse partiene noen gang skulle komme i regjering, så vil det derfor kun være folk som ikke kjenner til hvem det er som sponser disse partiene, som kommer med bidrag til disse partiene, som vil kunne behandle saker der disse kan ha interesse, etter den definisjonen og den tankerekken som man her legger til grunn. Og all den tid bidragene er offentlige, vil den eneste mulige konklusjonen være at ingen medlemmer eller noen representanter fra de samme partiene vil være habile i denne typen saker. Så får vi bare håpe at vi noen gang slipper å se hvordan de har tenkt å prøve å løse en slik problemstilling i praksis.

Så er det én ting til som må sies om habilitet, eller inhabilitet: Inhabilitet må aldri bli en bekvem mulighet til å unndra seg det ansvaret man har. Det skal være en terskel for å erklære seg inhabil, og i denne saken er den terskelen ikke tråkket over. Det følger ansvar med makt.

Lovavdelingen opptrer i vårt system med en stor grad av autonomi og til dels autoritet. Så er det riktig at den ikke bestandig har rett. Men vi har ingen andre å spørre, og det er vanlig prosedyre. Det gode spørsmålet til opposisjonen når man bruker så lang tid på å trekke Lovavdelingens autoritet, Lovavdelingens arbeid, i tvil, er jo da: Hvem skal man da spørre? Hvilket organ, hvilken institusjon, skal regjeringen og andre spørre når man skal ha upartiske juridiske råd? Det har vi så langt ikke fått noe svar på. Det er derfor oppsiktsvekkende at opposisjonen nå trekker i tvil Lovavdelingens posisjon, og det er relevant i hvert fall å tenke at opposisjonens konklusjon i denne saken er trukket for lenge siden, og at sakens realiteter egentlig er uinteressante. Det sender også noen signaler om det politiske samspillet.

Så har jeg lyst til å si at vi alle sammen er mennesker. Det er mulig å begå feil, de aller fleste av oss har gjort det. Det er vel i historien bare én som har unngått å gjøre det. Det må også være mulig å innrømme dette og komme seg videre. Det er i grunnen slik vi mennesker lærer. Det å stenge dette rommet – å ta bort denne rausheten fra det norske politiske rommet – synes jeg er et stort ansvar å ta.

Jeg skal avslutte med å si at denne salen har dannet ramme for atskillig dramatikk opp gjennom årene. Våren 1893 er et sterkt eksempel i så måte. I mai ble det nemlig kjent at kommanderende admiral Koren hadde satt krigsskipene ved Horten i beredskap, til bruk i tilfelle opptøyer i hovedstaden. Stortinget kalte da Koren og åtte av offiserene hans inn, som Grunnlovens § 75 h åpner for. Alle måtte møte her i salen og ble utsatt for harde og nærgående spørsmål fra Venstres saksordfører. Det endte for øvrig med at admiral Koren kort tid etter innleverte sin avskjedssøknad, men utspørringen i denne salen høstet sterk kritikk fra Høyre.

Det har vært klaget over utidig inkvisisjon. Det ble også hevdet at utspørringen har påført Stortingets anseelse meget stor tort.

Saken som vi behandler i dag, er på alle vis en blek skygge av mistanken i 1893 om militær innblanding i en spent politisk situasjon. Ja, komiteens behandling har medført at enhver mistanke om klanderverdig embetsførsel fra statsrådene Navarsete og Riis-Johansen må sies å ha forsvunnet som dugg for solen. Like fullt gir det mening å minne om høyresidens påstander fra 1893 om inkvisisjon og ringeakt for Stortingets anseelse. For spesielt Høyre og Fremskrittspartiet har oppført seg som om denne saken er større enn den er, som om saken er alvorligere enn den er, ja, som om saken i bunn og grunn er en helt annen sak. Det som står igjen, er nettopp en eim av inkvisisjon, motvilje mot å lese statsrådenes svar med åpent sinn, motvilje mot å høre hva de har forklart i åpen kontrollhøring. Og dette påvirker faktisk Stortingets anseelse. Det er tankevekkende, men det er ikke stortingsflertallets problem.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Anders Anundsen (FrP) [17:44:13]: Her var det ikke mye jeg var enig i. Men det var én ting jeg var enig i, og det er at habilitetsspørsmålet også for statsråder er relevant for Stortingets arbeid og ikke minst for Stortingets kontrollarbeid.

Så sa representanten Borten Moe noe jeg fant litt underlig. Han sa at statsrådene tok tidlig kontakt med Lovavdelingen for å få en habilitetsvurdering «på vanlig vis». Jeg trodde at når man skulle få en habilitetsvurdering «på vanlig vis», så skjedde det i forkant av at man skulle ha saker til behandling – ikke i etterkant. Altså: En etterfølgende habilitetsvurdering burde ikke være vanlig måte å håndtere saker på i et departement.

Så jeg har lyst til å utfordre Borten Moe på om han mener den behandlingen som statsråd Navarsete har forestått i forhold til den informasjonen hun har hatt, er et eksempel på fremragende vurderingsevne hos en statsråd.

Ola Borten Moe (Sp) [17:45:09]: Svaret er jo i og for seg helt opplagt. Det som er uvanlig i denne saken, er at man har bedt om en habilitetsvurdering i etterkant. Det som er helt vanlig og helt ordinært, og det jeg mente å si, var at det var Justisdepartementets lovavdeling som var adressat for forespørselen, og det er helt vanlig prosedyre.

Anders Anundsen (FrP) [17:45:34]: Det var en god oppklaring, men det var ikke svar på spørsmålet. Spørsmålet mitt var om statsråd Navarsetes vurdering i denne saken er et eksempel på fremragende vurderingsevne hos en statsråd.

Ola Borten Moe (Sp) [17:45:47]: Statsråd Navarsete har selv beklaget en del av de vurderingene som har vært foretatt. Utover det har ikke jeg noen grunn til å kommentere det ytterligere.

Per-Kristian Foss (H) [17:46:12]: Jeg må nok si at jeg synes at representanten Borten Moe etter rimelig kort tid har en evne til å opptre bastant i forhold til Stortinget på et historisk grunnlag, som jeg i og for seg er lite imponert over. Men jeg noterer meg særlig uttrykket om at denne sal kjenner ikke Senterpartiet. Ja, da skulle det blitt mye rart av debatter, hvis Stortinget skulle trekke skillelinjen at man bare skulle kontrollere embetsførselen til statsråder, og ikke kunne kommentere samme opptreden samme personer har som partiledere. Det har man lang erfaring for å gjøre.

Så til mitt anliggende, uttalelsen om at det har denne salen ikke noe med, altså denne saken. Det er da faktisk i strid med hva Stortinget mener, for Stortinget har gitt mindretallet i kontrollkomiteen en adgang til å reise saker. Da er det med andre ord mindretallets rett til å få saken belyst gjennom vanlig prosess som ligger til grunn for det. Så kan man være uenige om hvilke saker som skal reises. Jeg skjønner godt at representanten Moe sier at det er på tide å sette punktum i denne saken. Det har han ment i flere uker. Men den retten mindretallet har, er det faktisk et enstemmig storting som har slått fast, og det er dét representanten Borten Moe bestrider.

Ola Borten Moe (Sp) [17:47:30]: For å ta det siste først svarte representanten Foss langt på vei på sitt eget spørsmål og på sin egen replikk.

Det første synes jeg godt kan kommenteres, nemlig at vi ikke kjenner partiet og partilederne som sådan. Der er det jo slik at man selvsagt kjenner partiene, men ikke som ledd i en kontrollhøring, ikke som ledd i det som er Stortingets kontrollfunksjon, der man setter i gang formelle prosesser. Men selvsagt skal det være rom for meningsbrytning, for holmgang, for spørsmål i ordinært politisk ordskifte.

Per-Kristian Foss (H) [17:48:08]: Det er jeg uenig i så lenge deres partilederfunksjon og den kunnskap de har fått som partiledere, direkte påvirker, eller kan påvirke, deres opptreden som statsråder, altså deres embetsførsel. Når det er en slik sammenheng, eller kan være en slik sammenheng, har Stortinget rett og plikt til å belyse det. Å sette et slikt skille og si at statsråd Navarsete som partileder visste om bidraget, men som statsråd visste hun ikke om det, ville vært en ren umulighet. Derfor er det mindretallets rett å belyse dette når man ønsker det. Det har Stortinget slått fast enstemmig tidligere ved behandling av Stortingets forretningsorden og bl.a. opprettelsen av kontrollkomiteen.

Ola Borten Moe (Sp) [17:48:52]: Det er ingen som bestrider mindretallets rett til å ta opp disse spørsmålene. Det er ingen som bestrider mindretallets rett til å skrive akkurat hva man måtte ønske og hva man vil i komitémerknadene. Men like selvfølgelig er jo retten til å være uenig i de vurderingene og det man skriver fra mindretallets side. Og det er jo akkurat det som nå utspinner seg i denne salen, mindretallet har sitt syn, flertallet har sitt syn. Jeg mener at det som er kontrollfunksjonen til Stortinget, er å kontrollere regjeringen, å kontrollere statsrådenes embetsførsel, å kontrollere at ting har gått for seg etter boka, slik som det skal gjøre i våre underliggende etater. Senterpartiet er ikke en slik underliggende etat.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [17:49:55]: Denne debatten viser jo at selve saken vi snakker om, har en alvorlighetsgrad over seg. Det er det faktisk enstemmighet rundt. Jeg har lyst til å ta opp noe representanten Kolberg sa, som jeg synes underbygger det. Da snakker jeg ikke om kontrollfunksjonen, men om sakens materielle innhold. For der er vi enige, Senterpartiet har begått et lovbrudd og har mottatt ulovlig støtte. Representanten sa faktisk til det, og jeg tror jeg siterer noenlunde riktig: Vi tåler ikke flere eksempler av denne karakter.

Det er sterke ord og viser sakens alvorlighetsgrad. Jeg har ikke noe å tilføye til det, men det er altså en annen side av denne saken enn vår kontrolloppfølging fra Stortinget som sådan, selv om det glir litt over i hverandre. Det skal jeg komme kort tilbake til.

For Kristelig Folkeparti har det sentrale spørsmålet, og jeg mener det sentrale spørsmålet for Stortinget, vært hvordan informasjonen om pengestøtte er håndtert av Senterpartiets statsråder, og om denne pengestøtten til Senterpartiet på noen måte har påvirket statsrådene Navarsete og Riis-Johansens embetsførsel. Det er sakens kjerne sett fra mitt ståsted, og som er kontrolloppgaven – for å kalle det det – i denne sammenheng.

Når det gjelder statsråd Terje Riis-Johansen – det har ikke noe med kontrollfunksjonen å gjøre – innrømmet statsråden selv i høringen at han hadde omtrent ikke noen befatning med dette prosjektet som Senterpartiet og ulike selskaper sammen drev fram. Det er jo politisk oppsiktsvekkende, men det er et faktum som jeg legger til grunn. Dermed hviler jo også hans habilitetsvurdering på det faktum, og jeg har heller ikke noe å tilføye til den konklusjonen, som også Lovavdelingen har kommet til. Det er selvfølgelig pussig at fagstatsråden ikke har hatt noen rolle i dette prosjektet, som i hvert fall av generalsekretæren ble framstilt som uhyre viktig. Men igjen – det er ikke del av vår kontrolloppgave.

Når det gjelder statsråd Navarsete, konstaterer vi at statsråden har beklaget at de relevante statsråder i regjeringen ikke ble informert om hvilke selskaper som hadde gitt pengestøtte til Senterpartiet, noe som igjen kunne få betydning for deres saksbehandling. Det synes vi er en beklagelse som er riktig. For det var i høyeste grad relevant informasjon for andre statsråder, f.eks. i forbindelse med utnevnelse av ny styreleder i Avinor.

Så kan man spørre seg: Var det nødvendig med kontrollhøring – er saken overdimensjonert, osv.? Det vil jeg si er et betimelig spørsmål, og jeg tror en kan lande ned på begge sider. Like fullt: Jeg oppfatter at statsråd Navarsetes beklagelse faktisk kom i forbindelse med vår kontrollhøring og samme dag i Dagens Næringsliv, mer eller mindre. Så det er klart at selve kontrollfunksjonen også har gitt en dynamikk i saken. Det er jeg ikke i tvil om.

Til dette spørsmålet: Er det Senterpartiets leder som har mottatt informasjon om pengestøtte, og er det uvedkommende for Stortinget? Jeg kan ikke se at det er uvedkommende for Stortinget når Senterpartiets leder samtidig er statsråd. Man kan ikke da ta av partilederhatten og si at partilederen kjenner til pengestøtten, mens statsråden ikke gjør det. Det er klart at her – og det oppfatter jeg også faktisk at statsråden selv mener – burde den informasjonen som hun fikk som partileder, tilflytt hennes statsrådskolleger fordi det kunne få betydning for deres embetsførsel. I den settingen mener vi det er grunn til å kritisere statsråd Navarsete.

Så et par ord om Lovavdelingen. Jeg registrerte at det ble sagt i debatten her at Lovavdelingen er et regjeringsorgan. Det er jeg ikke uenig i, men jeg vil mene at det ikke er et hvilket som helst regjeringsorgan. Lovavdelingen har en annen posisjon enn en hvilken som helst annen departementsavdeling, og for min del og for Kristelig Folkepartis del vil jeg absolutt si at vi legger til grunn at de uttalelsene som kommer fra Lovavdelingen, gis på et selvstendig grunnlag og ikke som en slags konklusjon på grunnlag av en eller annen form for instruksjon. Så kan disse konklusjonene selvsagt diskuteres, og det bør de. Men at Lovavdelingen har en sentral plass og en veldig viktig plass i f.eks. vurdering av habilitet, synes jeg vi bør holde fast ved, selv om det selvfølgelig er statsrådene som til syvende og sist må foreta sin endelige vurdering av om de er habile eller ei.

Jeg vil vel si at vi i denne innstillingen fra Kristelig Folkepartis side har prøvd å skille litt snørr og bart. Vi har når det gjelder kontrolldelen av denne saken, kritisert det som statsråden selv har tatt ansvar for og påpekt at man skulle gjort annerledes. Det tar vi rett og slett til etterretning.

Når det gjelder saken i seg selv, det politiske ved den, er det jo som representanten Kolberg sa, en meget alvorlig sak, og den har ikke Stortingets flertall eller mindretall noe som helst ansvar for har kommet opp. Det er det ene og alene Senterpartiet som må bære ansvaret for.

Trine Skei Grande (V) [17:58:12]: Når man er taler nummer sju under fri taletid, er det ikke så veldig mange nye elementer man kan bringe inn, men jeg tror kanskje jeg kan bidra med noen.

For det første må jeg si at for dem av oss som kjempet for åpenhet knyttet til gaver til politiske partier, viser denne saken hvor viktig det var. For det var faktisk ved åpenheten man oppdaget at det hadde skjedd lovbrudd. Hadde ikke den åpenheten funnet sted, hadde man ikke hatt den, hadde faktisk ikke dette lovbruddet blitt avklart.

Så skal jeg snakke litt om habilitet, for jeg syns kanskje det er der vi i Venstre har mest å bidra med i denne debatten, der jeg synes det har vært en litt underlig tolking av habilitetsbegrepene.

For det første: Venstre ser ingen grunn til å trekke Lovavdelingen i tvil. Jeg vet at noen partier her i Stortinget ønsker at Stortinget skulle hatt sin egen lovavdeling. Det ser ikke Venstre noen grunn til. Vi mener selvfølgelig ikke at Lovavdelingen er ufeilbarlig, som en sak vi behandlet før i dag, viser, men jeg syns at Lovavdelingen har funnet en rolle i brytning mellom parlament og regjering som fungerer godt sånn som det gjør i dag. Men det å påstå at Lovavdelingens vurdering er den eneste man skal lene seg på når det gjelder habilitet, er jeg grunnleggende uenig i. Da vil jeg referere fra selve høringa. På et spørsmål fra meg svarer statsråd Terje Riis-Johansen:

«Jeg mener ikke at en som statsråd ikke har et ansvar for sjøl å vurdere det.»

Men videre sier han at det bare er Lovavdelingens vurdering som her ligger til grunn. Når Lovavdelingen har slått det fast, skal det gjelde. Da er vi ved kjernen.

Jeg har lyst til å utdype det med et annet eksempel. Da Bondevik II-regjeringa satt, skulle justisminister Odd Einar Dørum ansette ny sjef i PST. En av søkerne på søkerlisten var Jørn Holme, hans tidligere statssekretær. Justisminister Dørum ba om å få en vurdering fra Lovavdelingen om hvorvidt han var habil ved en ansettelse, når hans tidligere statssekretær sto på søkerlisten. Lovavdelingen konkluderte klinkende klart, og etter min vurdering helt riktig juridisk, med at justisministeren var habil.

Politisk i denne salen vet vi at det ville blitt stilt spørsmål ved en justisminister som hadde foretatt en slik ansettelse. Vi vet også at en PST-sjef med en slik ansettelse bak seg alltid hadde fått svekket sin stilling på grunn av at det hadde blitt koblet mot en partiansettelse. Derfor valgte justisminister Odd Einar Dørum å fratre i saken, og det var utenriksminister Jan Petersen som foretok ansettelsen av ny PST-sjef.

Hva sier dette oss? Jo, det finnes noe som heter å være juridisk habil, men det er også en vurdering om man er politisk habil. Vi har en oppgave som jeg mener er veldig, veldig viktig, og det er å skape tillit til de vedtakene vi er med på – at det ikke politisk eller på andre måter skal kunne reises spørsmål ved de vedtakene vi er med på. Det er vårt ansvar, hver enkelt politiker og hver enkelt statsråd, å sørge for tillit til de vedtakene vi er med på. Hvis det er sånn at det er noe som foreligger som kan minske den tilliten, som kan undergrave f.eks. en ansettelse eller en styreutnevnelse, er det vår jobb som politikere å ivareta det ved å fratre for å øke tilliten. Det handler ikke om å rømme fra vedtak, det handler ikke om ikke å ta ansvar, for ansvaret ligger der fortsatt. Ansvaret for ansettelsen av PST-sjef har Jan Petersen. Jan Petersen bærer ansvaret som gjelder hele den saksutredningen. Det er ikke slik at noen har rømt fra et politisk ansvar, men det er likevel veldig viktig å vurdere både politisk og juridisk habilitet.

I Ola Borten Moes tale hørtes det ut som om det bare er juridisk habilitet som teller. Jeg bestrider ikke Lovavdelingens vurderinger. Jeg bestrider ikke det Lovavdelingen har kommet fram til i begge disse sakene, men jeg bestrider om det var politisk lurt. For det er stor forskjell mellom det som er juridisk habilitet, og det som er politisk habilitet, og vårt ansvar er å skape tillit til våre vedtak.

Jeg må også si at jeg i dag har blitt litt forundret over regjeringas kjør tilbake. La oss si at dette hadde skjedd og ingen politiske partier, ingen på Stortinget, hadde gjort noen ting. Saken er i nyhetene, spørsmålene stilles av journalister, leserbrev fra norske borgere kommer – og Stortinget gjør ingenting. Vi stiller ikke et spørsmål til en kollega, fordi det er en politikerkollega. Vi skal håndheve et regelverk som ikke har konsekvenser. Man innrømmer et lovbrudd, men lovbruddet har ingen konsekvenser. Hadde det bidratt til tillit til dette parlamentet? Hadde det bidratt til at vi virkelig hadde følt at vi var i stand til å stille spørsmål, også til våre kollegaer? Eller er det sånn at når folk har brutt loven som borgere, føler de at de blir rettsforfulgt inntil minste detalj, men er du politiker og har brutt loven, skal ingen engang stille kritiske spørsmål?

Jeg synes jo posisjonen skal være kjempeglad for at vi i dag ikke har endt på mistillit. Men vi har faktisk stilt spørsmålene på vegne av borgerne, vi har løftet saken med spørsmål som borgere har stilt, og vi har gjort det i åpenhet. Det mener jeg faktisk styrker tilliten til både parlamentet og det politiske systemet.

Denne saken har ikke vært noe scoop for det norske politiske systemet. Det har vært en nedtur både for Senterpartiet som parti og for oss som fellesskap. Hvis vi da ikke hadde brydd oss og stilt disse spørsmålene, mener jeg at vi også hadde undergravd rollen som dette parlamentet har. Så kan vi alltid diskutere om vi stilte for skarpe spørsmål eller om vi ikke tok hensyn til folkene i systemet, og det håper jeg at vi faktisk gjorde. Det er det vår jobb som enkeltdeltakere å gjøre, og det skal vi gjøre på en ordentlig måte.

Det som det i bunn og grunn handler om, er at når du har et folkevalgt verv i ulike roller i samfunnet, er det forventet at du skal ha en vurderingsevne med deg, eller, som jeg sa i høringen, at det er noen klokker som ringer. Sånn sett passer denne saken godt i adventstida, for her burde det ha ringt mange klokker. Det er den grunnleggende ryggmargsrefleksen, at her er det nok noe jeg skulle ha sagt fra om – det var den det ble stilt spørsmål om her.

Jeg mener vi har kommet noen skritt lenger med denne saken. Jeg mener vi har behandlet et uføre som norsk demokrati har kommet opp i, med faktisk å ta det opp i lyset og stille kritiske spørsmål. Det mener jeg er en del av jobben vår, også når det er ubehagelig og handler om noen av våre egne.

Så mener jeg at vi må få satt en standard. Jeg mener at vi kanskje bør gå gjennom habilitetsreglementet sånn at det henger sammen med det folk oppfatter som habilitet, hvilke regler som skaper tillit til de vedtakene vi er med på. Og det å si at man er juridisk habil, betyr ikke at man er politisk habil.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:06:52]: Når et parti med åpne øyne bryter loven, og statsråder er sentrale i saken, er det åpenbart at det er grunn til å se nærmere på en slik sak for Stortinget. Særlig gjelder dette forholdet til habilitet. Det er selvfølgelig mulig at man ikke har vært formelt inhabil i en slik sak, men man har åpenbart balansert på en knivegg. Det er også noen av de tingene som er berørt i innleggene både fra saksordføreren, Per-Kristian Foss, og fra Anders Anundsen, vår komitéleder.

Når man er i så viktige posisjoner som statsrådene er, må man holde seg langt unna forhold som kan lukte av inhabilitet eller enda verre saker. Vi får håpe i så måte at denne saken har vært en lærepenge.

Etter denne saken sitter jeg med en spesiell smak i munnen, noe som ligner på hva jeg leser i dagens VG på side 3 at Senterpartiets nye partiblomst, gaukesyra, skal smake. Ifølge avisen skal også denne planten være giftig i store mengder, og den trives visst også best der det er mørkt, ifølge VG. Jeg håper ikke sistnevnte skal være ledende for Senterpartiets økonomiske disposisjoner i fremtiden.

Med hensyn til avisen VG og andre deler av pressen er det av og til at vi politikere får ufortjent mye kjeft, synes jeg. Men denne saken synes jeg det er rett og rimelig at pressen har satt søkelyset på. Jeg merker meg at ingen i pressen har ment at det ikke har vært relevant for opposisjonen å ta opp saken. Det har kun fremkommet i denne debatten, fra regjeringspartiene, at man er kritisk til at vi har tatt opp saken. Det er en veritabel forsvarskrig som i dag har vært ført av regjeringspartiene her i salen. Det er åpenbart at vi har tråkket på noen ømme tær. Sterkest har kanskje representanten Martin Kolberg vært under overskriften «angrep er det beste forsvar». Det er veldig få av synspunktene i representanten Kolbergs innlegg jeg er enig i, bortsett fra en av hans konklusjoner, at vi tåler ikke flere slike saker i norsk politikk. Det håper jeg regjeringen legger seg på hjertet.

Til slutt: Representanten Anundsen, komitélederen, var inne på at regjeringspartiene finner grunn til å utrykke tillit til statsrådene i innstillingen og denne debatten. Nå er jeg ihuga fotballinteressert og følger mye med på sportssendingene på våre tv-kanaler. Når et styre i en fotballklubb går ut og uttrykker sterk tillit til en trener etter at det har gått litt dårlig, er det ikke lenge før man får sparken. Men det er sikkert forskjell på fotball og politikk på dette området.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.