Jan Tore Sanner (H) [14:04:33]: Denne interpellasjonen er en invitasjon til å heve blikket og diskutere hvordan vi skal legge til rette for verdiskaping som gjør at vi kan finansiere velferdssamfunnet vårt i årene som kommer. Debatten dukker opp fra tid til annen, senest i sommer hvor Raymond Johansen var ute og krevde økte skatter for å finansiere velferden. Og vi har andre som mener at velferden koster for mye, og at velferdssamfunnet må trimmes. Begge disse ytterpunktene forenkler de valg vi står overfor, og tyder mer på resignasjon enn kraft til å håndtere utfordringene. Det norske samfunn har gjennom historien vist mange eksempler på evne til å omstille seg. Spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til velferd, men om vi har evne til å sikre en bærekraftig vekst som gjør at vi kan skape varig velferd.

Det synes å være bred enighet om de hovedutfordringene som norsk økonomi står overfor i et 10–15-års-perspektiv. La meg nevne fem eksempler:

• I dette tiåret vil vårt økonomiske handlingsrom vokse. Deretter vil inntektene fra olje- og gassvirksomheten gå ned, samtidig som utgiftene til helse, eldreomsorg og pensjoner vil øke kraftig.

• Samtidig som antall yrkesaktive bak hver alderspensjonist går ned fra fem, da folketrygden i sin tid ble vedtatt, til om lag to yrkesaktive bak hver pensjonist om noen tiår, opplever vi et økende antall i yrkesaktiv alder som helt eller delvis står utenfor arbeidsmarkedet.

• Vi vil oppleve en stadig tøffere internasjonal konkurranse som vil sette norske bedrifter og arbeidsplasser under press. Det gjelder både tradisjonell virksomhet og kunnskapsindustrien. Konsekvensen kan være et akselererende utsalg av bedrifter eller at arbeidsplasser går tapt i konkurransen.

• Vi mangler sterke private eiermiljøer i Norge som kan investere og bidra til å sikre nasjonalt eierskap.

• Både mange arbeidsplasser og finansieringen av velferdssamfunnet vårt er knyttet veldig sterkt opp mot olje- og gassvirksomheten. Det gjør oss sårbare når det gjelder produksjon, funn og oljepriser. Holder produksjonen og oljeprisene seg høyt, er det liten grunn til bekymring, men i motsatt fall kan situasjonen raskt endres.

Denne sårbarheten ser vi tydelig i regjeringens egne dokumenter. I perspektivmeldingen som ble lagt frem i 2009, gikk det frem at alt uforandret vil inndekningsbehovet i økonomien først melde seg etter 2040.

I budsjettet for 2011 kan vi lese at dette inndekningsbehovet melder seg allerede like etter 2020. Det forteller mye om vår sårbarhet, men også om behovet for en bærekraftig vekst som kan sikre finansiering av velferdssamfunnet.

Det er naturlig for et konservativt parti å se fremover og ta ansvar for morgendagen og de som kommer etter oss. På samme måte som vi må lære av historien, må vi se fremover og forvalte de verdiene vi har, på en slik måte at vi sikrer våre etterkommere et enda bedre utgangspunkt enn det vi selv har fått.

Jeg ønsker ikke å tegne noen skremmebilder eller svartmale situasjonen. Norge er i en unik situasjon. Vi har trukket mange vinnerlodd. Vi har foretatt mange riktige og nødvendige strategiske valg og vist evne til å stå sammen, og vi har høy kompetanse på mange områder. La meg nevne noen eksempler.

For det første mener jeg at oppbyggingen av Pensjonsfondet og handlingsregelen som sikrer at oljerikdommen kommer flere generasjoner til gode, viser en evne til å tenke langsiktig. Den nordiske modellen som skaper både trygghet og omstillingsevne i norsk økonomi, har vist seg robust. Trepartssamarbeidet som bidrar til forankring og ro om nødvendige reformer, bidrar til at vi kan foreta omstillingen i riktig tid. For det fjerde har vi et høyt utdanningsnivå og en teknologi i verdensklasse på mange områder.

Men at vi er rike i dag, er ingen garanti for at vi er rike i morgen. Det at mye går bra i Norge, må heller ikke være en sovepute i forhold til å foreta riktige valg. Det er nemlig arbeidet vårt som skaper vekst og dermed grunnlaget for velferden. La meg illustrere det med to eksempler.

Noen mener at vi må øke skattene for å finansiere eldreomsorgen. Dersom vi klarer å øke veksten i norsk økonomi med bare 0,2 pst. – økt vekst på 0,2 pst. – kan vi finansiere 2 600 nye sykehjemsplasser. I år tar vi ut 120 mrd. kr fra Pensjonsfondet. Hvis vi klarer å holde en vekst som er 0,2 pst. høyere enn hva den ellers ville ha vært, i 25 år, vil verdiskapingen i Norge være 120 mrd. kr høyere enn hva den ellers ville vært. Det tilsvarer hele den summen som vi tar ut av Pensjonsfondet i år.

Disse to illustrasjonene viser at vi må bake kaken større om vi skal finansiere velferden. Det viser også verdien av arbeidet. Arbeidet må derfor også lønne seg, og investeringer i norske bedrifter må lønne seg. I et slikt perspektiv blir det en fullstendig kortslutning når noen leker med tanken om å gjøre arbeid og investeringer mindre lønnsomt gjennom å øke skatter. Det vil redusere veksten i økonomien og dermed svekke grunnlaget for morgendagens velferd. Vi må skape mer, ikke skatte mer. Nettopp fordi vi har en tiårsperiode før de store utfordringene virkelig treffer oss, er det avgjørende at vi foretar de rette valgene. Alt er nemlig ikke fullt så rosenrødt som det kan høres ut til i festtalene. For hvis vi ser på den økonomiske veksten i Norge, viser de siste tallene at Norge ligger dårlig an sammenliknet med andre land innenfor EU og OECD-området. Ser vi på produktivitetsveksten, ligger Norge dårlig an i forhold til sammenlignbare land innenfor EU og OECD. Konkurranseevnen til norske bedrifter er svekket hvert år siden 2005. Vi har en sterk vekst i offentlig sysselsetting og en svak vekst i privat sektor. Ser vi disse utviklingstrekkene i sammenheng, er det ikke vanskelig å slå fast at vi er inne i en utvikling som ikke er bærekraftig over tid.

La meg bare vise til nasjonalbudsjettet, der regjeringen skriver:

«Produktivitetsvekst, dvs. å få mer igjen for innsatsfaktorene, legger grunnlag for økonomisk vekst og økt velferd.»

Norge hadde en positiv produktivitetsutvikling hvert eneste år fra 1971 til 2006. Men etter 2006 har produktiviteten falt hvert eneste år i Norge. Jeg vil utfordre finansministeren i forhold til hvilken strategi han har for å bedre konkurranseevnen, få opp veksten og øke produktiviteten, nettopp fordi det er så sentralt i finansieringen av velferdssamfunnet vårt.

La meg så peke på noen elementer som jeg mener er viktig i en strategi for bærekraftig vekst. For det første må vi etablere en kultur hvor det er lov til å lykkes, som fremmer entreprenørskap og hvor vi hjelper frem gründere. For det andre må vi tillate at byene rundt omkring i Norge får lov til å vokse og får være dynamoer for veksten i regionene. For det tredje må vi etterleve handlingsregelen, ikke bare i forhold til hvor mye penger vi skal bruke, men også hvordan vi skal bruke pengene. Det var i sin tid enighet om at vi skulle bruke ekstra penger fra Pensjonsfondet, fra oljerikdommen, til å investere i kunnskap og forskning. Da er det et stort paradoks at i det tiåret vi har bak oss, som har vært gullårene i norsk økonomi, ser vi at man har manglet evne til å bruke de store overskuddene til å investere i kunnskap og forskning. Det er store utfordringer innenfor infrastruktur. Det tredje punktet i handlingsreglen var jo at man skulle investere i vekstfremmende skattelettelser.

La meg også trekke frem et fjerde punkt som jeg mener er viktig i en strategi for bærekraftig vekst, og det er å bruke mer av vårt overskudd til å investere i miljøvennlig teknologi. Nettopp ved å investere i miljøvennlig teknologi kan vi bidra til at vi både får ned utslipp og øker konkurranseevnen til våre bedrifter og til norsk økonomi. Jeg mener også at i en strategi for bærekraftig vekst er det viktig å ta tak i det overadministrerte Norge, sørge for at vi trimmer offentlig sektor. Vi skal ha en bedre offentlig sektor, ikke nødvendigvis mer offentlig sektor. Det vil være viktig for våre bedrifter og for å sikre en bærekraftig vekst.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:14:53]: Det er fint å begynne det nye året med en mer overordnet debatt. Det er jeg veldig for, for dette handler både om det vi skal gjøre i år, og ikke minst om det vi skal gjøre i årene framover.

For å slå det fast: Regjeringen fører en politikk for å styrke, fornye og videreutvikle velferdssamfunnet. Hovedmålet ligger fast. Det er å sørge for at alle har arbeid, og at en har en mest mulig rettferdig fordeling av goder og byrder. Samtidig har jeg brukt mye tid på, og kommer i framtiden til å bruke mye tid på, hele diskusjonen rundt det jeg kaller generasjonskontrakten, nemlig det at vi skal overlate til neste generasjon noe som er mer verdifullt enn det vi selv tok over. Derfor må politikken være bærekraftig. Vi må ta vare på natur og miljø, vi må forvalte oljeformuen i en langsiktig sammenheng, og vi må sørge for at vi har en opprettholdbar finansiering av velferden. I tillegg til det må vi ha en sterk og effektiv offentlig sektor.

Oljen og oljeformuen har gitt oss nye muligheter, likevel er det arbeidskraften og arbeidskraftens godhet som er avgjørende.

Utfordringene framover er ganske godt kjent, tror jeg. Utsiktene for økonomien, slik vi ser det i dag, er at det etter hvert vil bli behov for betydelige tiltak som skal øke inntekter og/eller redusere utgifter på de offentlige budsjetter. Analyser viser at arbeidslinjen er helt avgjørende for å sikre bærekraften i offentlige velferdsordninger over tid. Derfor er pensjonsreformen, som begynte å virke for noen dager siden, viktig.

Ser vi på yrkesdeltakingen, er den høyere i Norge enn i de fleste andre land, særlig for kvinner og eldre. Arbeidsstyrken er godt kvalifisert, arbeidsledigheten er lav, og blant OECD-landene er det bare Island og Sveits som har høyere sysselsettingsandel enn Norge. Det er viktig at det fortsatt skal være slik. Da må vi begynne med det grunnleggende, det grunnleggende må være i orden. Og det er at vi holder orden i økonomien og statsfinansene. På den måten legger vi til rette for en fortsatt god utvikling i norsk økonomi. Derfor er handlingsreglen viktig. Når jeg møter folk fra næringslivet ute i landet, sier de til meg som finansminister at det viktigste du har å gjøre, er å passe på at statsbudsjettet er i orden, dvs. at statsfinansene og den underliggende statsøkonomien er i orden.

Så har vi også sett at det er viktig å ha gode inntektssikringsordninger, pensjons- og trygdesystem som stimulerer til arbeid, og et skattesystem som støtter opp under dette. Men samtidig skal også den enkelte sikres tilstrekkelig trygghet.

Vi må utvikle arbeidskraften slik at vi også i framtiden har en omstillingsdyktig og velkvalifisert arbeidsstyrke. Det krever at vi investerer i framtidens arbeidskraft: barn og ungdom.

De erfaringer vi har, viser at det ikke er noen motsetning mellom gode velferdsordninger og høy yrkesdeltakelse. Tvert imot, gode velferdsordninger stimulerer til høy sysselsetting, mens høy sysselsetting er avgjørende for de samme velferdsordningene. Så kombinasjonen av lav ledighet, omfattende fellesskapsløsninger, et godt sosialt sikkerhetsnett, jamn inntektsfordeling og inntektspolitisk samarbeid har vært, og må være, et sentralt kjennetegn ved vår modell. Det er viktig for å ha en produktiv og solid økonomi.

Pensjonsreformen er viktig, som jeg har sagt. Andre reformer og tiltak som kan øke størrelsen på arbeidsstyrken framover, blir avgjørende. Fordi vi nå går inn i en periode der det er relativt små kull som årlig kommer ut i arbeidsmarkedet, er det viktig at vi sørger for å mobilisere reserver i arbeidskraften. Derfor er IA-avtalen viktig, og en reform av uføretrygden er viktig. Derfor har også regjeringen nylig lansert en sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne, der vi med deltakelse fra bruker-, erfarings- og idépaneler, som det heter, skal prøve å formulere ut noe som blir bra og framtidsrettet. Et offentlig utvalg arbeider for tiden med problemstillinger knyttet til migrasjon og inkludering, og et annet utvalg ser på tilrettelegging av tiltak rettet mot såkalt skjermet virksomhet. Integrering av innvandrere i det norske samfunnet blir viktig for å møte kravet til nye oppgaver og det å kunne ha en god arbeidskraft i årene framover.

Investeringer i den framtidige arbeidskraften, fra barnehage til gjennomføring av grunnutdanning og høyere utdanning, må være høyt prioritert, ikke minst det å sikre at ungdom kan gjennomføre videregående skole. Sterkere søkelys på muligheter for læreplasser og yrkeserfaring er en del av dette.

Forskning og utvikling er et annet viktig felt for å fremme innovasjon og produktivitet. Hvis en ser de siste årene under ett, har det vært betydelig økning i satsingen på forskning og utvikling. Norge ligger faktisk i verdenstoppen på dette området. Den offentlige finansieringen av FoU er høyere her enn i de fleste av våre naboland og hos våre handelspartnere. Om en ser på offentlig finansiert forskning per innbygger, rangerer Norge høyest i Norden og er på andreplass i OECD-området. Næringsrelevant FoU får støtte gjennom en rekke ordninger. De bedriftsrettede virkemidlene for innovasjon er i hovedsak samlet i Innovasjon Norge. Dette omfatter tilbud om finansiering, kompetanse, rådgivning, nettverk og profilering. Men samtidig er det slik at innovasjon og nyskaping først og fremst må skje i bedriftene selv. Den offentlige sektor skal være en pådriver og en medhjelper, men hovedjobben må gjøres i næringslivet.

Høye investeringer i samferdsel og infrastruktur er en viktig del av arbeidet for å sikre framtidens verdiskaping. Likeledes er det å ha en sterk, effektiv og god offentlig sektor som støtter opp under verdiskapingen, fornyelse i offentlig sektor, fornying til forenkling for næringsliv og arbeidsplasser, eksempelvis Altinn, og endringer i revisjonsloven en viktig del av den strategien.

Finanskrisen har lært oss hvor viktig det er å holde orden i de offentlige finansene. De vanskeligheter mange land nå står overfor, har også minnet oss om hvor viktig det er å føre en politikk i gode tider som gjør oss i stand til å møte de utfordringer som vi vet kommer fra tid til annen. Rammeverket for den økonomiske politikken, med handlingsregelen for budsjettpolitikken og sparing gjennom Statens pensjonsfond utland som sentrale stolper, legger til rette for dette.

En budsjettpolitikk i tråd med regelen skal bidra til å stabilisere økonomien over tid og dermed holde arbeidsledigheten lav og sysselsettingen høy. Det er gledelig at en så stor del av denne sal slutter opp om grunntanken i den økonomiske politikken, sett i forhold til handlingsregelen.

Vi fra regjeringens side legger stor vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet. Det er viktig at hensynet til konkurranseutsatt industri blir ivaretatt i lønnsoppgjørene, slik den etablerte frontfagsmodellen legger opp til. Ansvarlige inntektsoppgjør har tjent oss godt. Slik må det også være framover. Da blir det viktig at finanspolitikken, det Stortinget håndterer i den økonomiske politikken, bygger opp under dette på flere områder. Det vil også gjøre det lettere med hensyn til pengepolitikken å ha et fornuftig rentenivå i Norge i forhold til våre konkurrenter, slik at vi kan ivareta hensynet til det konkurranseutsatte næringslivet også på den måten.

Samfunnsmodellen vår har fungert godt. Ser vi på de siste 20 årene, har veksten i verdiskapingen i fastlandsøkonomien vært høyere enn i USA og klart over veksten i euroområdet og i våre nordiske naboland. I internasjonal sammenheng er yrkesaktiviteten høy og ledigheten lav. Mesteparten av veksten i våre inntekter kan forklares med en god utvikling i produktiviteten, selv om vi også her vil møte utfordringer framover. Denne utviklingen har vært understøttet av et høyt utdanningsnivå, god omstillingsevne og et godt rammeverk for den økonomiske politikken. Vi må være stolte over det vi har fått til, og det vi får til. På en rekke områder har vi industri og næringsvirksomhet i øverste verdensklasse. Dette skal vi bygge videre på. Regjeringen vil ved en rekke anledninger framover gi sitt syn på og foreslå hva vi mener er nødvendig for å trygge verdiskaping og velferd i årene som kommer.

Jan Tore Sanner (H) [14:25:08]: Det er forståelig at statsråden bruker sin taletid til å snakke om det som går bra. Men jeg følte meg litt hensatt til Arbeiderpartiets landsmøte, at her var det om å gjøre å banke inn at alt går meget bedre, og at alt lykkes med denne regjering. Jeg mener at vi i Stortinget også må kunne diskutere en del av de store utfordringene som vi står overfor. La meg i denne oppfølgingen begrense meg til å peke på to elementer.

Det ene er at mens Norge bygger opp et stort pensjonsfond, noe vi er enige om, ser vi at Kina kjøper bedrifter. Jeg ønsker ikke at Norge skal ha en strategi hvor staten skal løpe rundt og kjøpe bedrifter, men når vi bruker 120 mrd. kr fra Statens pensjonsfond utland inn i norsk økonomi, må vi også tenke på: Hvordan bruker vi disse pengene? Det vi har sett de senere år, er at en stadig mindre andel av disse pengene går til vekstskapende virksomhet, som investeringer i infrastruktur, i forskning og i vekstskapende skattelettelser.

Det andre jeg vil utfordre finansministeren på, er det jeg tok opp i min interpellasjon, nemlig det faktum at produktivitetsveksten i Norge har falt siden 2006, og at vi ligger dårlig an i forhold til sammenlignbare land i OECD og EU. Tilsvarende er det når det gjelder konkurranseevnen og veksten i norsk økonomi. Jeg vil spørre finansministeren: Hva tror han er årsaken til at produktiviteten i Norge ikke har vokst som før, at konkurranseevnen er svekket, og at veksten ikke er så god som det den er i en del andre sammenlignbare land? Hva er årsaken til dette, og hva er konsekvensen? Når jeg spør om dette, er det fordi jeg får inntrykk av at finansministeren mener at det skal være «business as usual». Hvis det er slik at politikken har vært med på å påvirke produktivitetsveksten, konkurranseevnen og veksten i økonomien, mener jeg det er bekymringsfullt at det ikke varsles noen politikkendringer.

For øvrig slutter Høyre seg til viktigheten av å ta vare på den nordiske modellen og trepartssamarbeidet, som jeg også sa i min innledning. Dette er elementer som vi mener det er viktig å ta vare på i det norske samfunn. Men jeg mener at vi har en betydelig utfordring med hensyn til både å sikre investeringer som gjør at vi kan skape vekst og legge grunnlag for bedrifter, og å føre en politikk som gjør at vi kan snu den negative utviklingen når det gjelder konkurranseevne og vekst i produktiviteten.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:28:17]: Jeg tror det er viktig i enhver diskusjon om veien framover – enten det er diskusjoner i Stortinget eller i andre sammenhenger, f.eks. i mindre regioner, fylker, kommuner etc. – at vi i hvert fall koster på oss å se på det som går bra, at vi er i stand til å ta utgangspunkt i det som er våre sterke sider, for så å gå videre framover. Noe av det jeg understreket i innlegget mitt, var at det at det går bra på mange områder i Norge, er noe vi skal ta med oss videre. Men det betyr ikke at finansministeren eller andre har tenkt å legge seg på sofaen og si alt er såre vel, dette går av seg selv. Det er en ganske farlig strategi.

Det vi ser, er at i Norge som i mange andre land er det noen helt sentrale utfordringer som møter oss. Det ene er den demografiske revolusjonen, de store endringene i befolkningssammensetningen, som jeg mener vi nå ivaretar, bl.a. gjennom pensjonsreformen. Men det er viktig at det i forlengelsen av pensjonsreformen også er tiltak som gjør at flere eldre ønsker å stå lenger i arbeid, for vi vil trenge den arbeidskraften framover. Det andre er klimautfordringen, som vi har hatt en diskusjon om tidligere i dag. Det tredje er globaliseringen av økonomien, og det fjerde er tilgangen på god og velkvalifisert arbeidskraft. Noe av problemet er ofte – jeg liker ikke å prate om problemer, men noe av utfordringen i politikken er på mange måter at den daglige politikken er kortsiktig. Taps- og vinningskontoen for politikk går på en måte fra dag til dag, mens de utfordringene vi prater om her, er langsiktige og krever at vi faktisk også sier nei, at vi står imot en del av de mer kortsiktige tingene.

Så er det også viktig å fortelle oss selv at ingen annen generasjon har hatt så store muligheter som det vi har for å gjøre en god jobb framover. Det ene er styrken i norsk økonomi. Det andre er at vi kan ta med oss historiens lærdom. Da er mitt hovedpoeng, som det også var i hovedinnlegget, at klarer vi å øke – jeg vil bruke det uttrykket – avkastningen av arbeidskraften med noen tiendedeler i tillegg til det som representanten Sanner var inne på, øke vekstkraften i økonomien med noen tiendedeler, har vi på mange måter lyktes også i å ha en bærekraftig finansiering av velferden.

Så er jeg enig med representanten Sanner i at det å holde oppe en god produktivitetsvekst i norsk økonomi er helt sentralt framover. Vi har hatt mange år hvor vi har hatt en god vekst i produktiviteten, men det betyr også at det blir vanskeligere for hvert år som går, på en måte å lette seg ytterligere. Så det er nok et område som vi må jobbe mye med. Her kan også Sanner stole på regjeringen, for å si det på den måten.

Gunvor Eldegard (A) [14:31:46]: Eg synest det er ein viktig debatt interpellanten tek opp i dag. Generasjonskontrakten handlar om at me skal sikra framtida til våre barn og barnebarn. Da må me ha ei berekraftig utvikling som tek omsyn til klima og miljø. Det viktigaste me kan gjera, er å halda orden i økonomien. Me har verdas lågaste arbeidsløyse, og me har blant verdas høgaste sysselsettingsgrader. Hovudmålet for denne regjeringa sin økonomiske politikk er arbeid for alle og ei rettferdig fordeling.

Regjeringa skal leggja til rette for auka verdiskaping i heile landet innanfor berekraftige rammer som gir framtidige generasjonar moglegheiter for å dekkja sine behov. Ei slik utvikling krev ein ansvarleg politikk med vekt på natur- og miljøomsyn, ei langsiktig forvalting av nasjonalformuen, eit oppretthaldbart pensjonssystem, eit velfungerande næringsliv og ein sterk offentleg sektor.

Ei langsiktig forvalting av nasjonalformuen betyr bl.a. at oljepengebruken må vera i forhold til handlingsregelen. Handlingsregelen skal sørgja for at me ikkje slusar for mykje oljepengar inn i økonomien og skapar press, og at me har pengar på bok til framtidige generasjonar. Da kan me ikkje bruka titals milliardar kroner på skatte- og avgiftskutt, samtidig som me byggjer ut velferda.

Likevel utgjer oljen og gassen vår berre 10–15 pst. av nasjonalformuen. Det er arbeidskrafta og kunnskapen vår som er den største delen av nasjonalformuen. Difor må me sørgja for at me framleis har verdas lågaste arbeidsløyse og høgaste sysselsetjing. Då må me styrkja fellesskulen, sørgja for at ungdomen ikkje droppar ut av vidaregåande skule. Me må jobba for integrering og likestilling blant innvandrarar, og me må sørgja for at fleire får utnytta sin restarbeidsevne.

Me må ha ei berekraftig lønsutvikling som sikrar konkurranseutsett sektor gjennom eit framleis godt samarbeid med partane i arbeidslivet.

Me må fortsetja arbeidet med fornying og forbetring i offentleg sektor, slik vi har gjort med altinn.no og Lånekassa, og me skal sørgja for ei forenkling for bedriftene.

Me må òg utvikla og fornya industrien og modernisera offentleg sektor. Det viktigaste er å sørgja for at folk er i arbeid, og at me har eit inkluderande arbeidsliv. Me må jobba saman med partane i arbeidslivet både for å redusera sjukefråværet og for å få fleire grupper ut i arbeid. Auka tilgjengelegheit, universell utforming og meir og betre norskopplæring for innvandrarar er element som faktisk handlar om å få fleire i arbeid. Det er viktig med god kvalitet på offentlege tenester.

For meg er òg næringspolitikk veldig viktig med tanke på kva me skal leva av i framtida. Me må leggja til rette for eit nyskapande, kunnskapsbasert og miljøvenleg næringsliv. Eg meiner at Noreg må verta eit miljøpolitisk føregangsland med stor satsing på ny, miljøvenleg teknologi. Da er det viktig at me framleis satsar på dei områda der me har særskilde føresetnader for å vera gode, som energi og miljø, reiseliv, marin- og maritim sektor, bl.a. gjennom satsing på forsking og utvikling.

Me må halda fram med å leggja til rette for forsking og innovasjon i næringslivet og i offentleg sektor. Frå 2006 til 2010 har FoU-finansieringa hatt ein årleg realvekst på 4,7 pst. Dette må me halda fram med, slik at me kan utvikla framtidas arbeidsplassar og framtidas produkt. Innovasjon i offentleg sektor er også viktig, for eg trur det alltid er moglegheiter for å gjera tenestene våre betre, meir effektive og kanskje på nye måtar.

For å møta framtida må industrien vera omstillingsdyktig. Me må produsera varer og tenester av høg kvalitet, f.eks. ved å satsa på design. Aktiv utnytting av design i næringslivet er eit veldig viktig bidrag for å skapa eit meir innovativt næringsliv.

Regjeringa kjem denne våren til å leggja fram både ei stortingsmelding om landbruk, ei evaluering av verkemiddelapparatet og ei ny eigarskapsmelding. Det er mangt eg kunne ha tenkt meg å snakka om i tilknyting til næringspolitikken – eg tenkjer på mineralnæringa og bergverksnæringa. I Europa forbrukar me 26 pst. av verdas mineralressursar, men me disponerer berre 3 pst. sjølve. Noreg har faktisk store reservar som kan gi Noreg moglegheiter til nye, spennande arbeidsplassar i framtida.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:37:10]: La meg begynne med å takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Så har jeg også lyst til å si – slik at jeg legger den ballen død – at det er veldig mye som går bra i Norge. Det vi diskuterer her, er de lange linjer, hvordan vi øker den økonomiske veksten. For å øke den økonomiske veksten er vi avhengig av at noen lykkes, og at noen lykkes så mye at det skapes merverdier.

Markedsøkonomi har vist seg å være det fremste våpenet i bekjempelse av fattigdom – ingen over, ingen ved siden. I dag har vi en regjering som ser ulikt på markedsøkonomien. Enkelte av dagens statsråder ville for en del år tilbake beskrevet kapitalismen som et klassesystem skapt og opprettholdt for å utnytte arbeidsfolk. Et slikt syn henger delvis igjen. Vi har bl.a. en statsråd som har uttrykt ønske om å nedlegge Oslo Børs, og vi har en tidligere finansminister som under finanskrisen proklamerte kapitalismens undergang og markedsøkonomiens fallitt.

Perspektivmeldingen, fra den samme regjeringen – innledningen er en hyllest til markedsøkonomien og den økte globale handel – fremhever markedsøkonomiens evne til å skape materiell velstand, og poengterer at den globale handelen har brakt millioner av mennesker ut av fattigdom. Videre sies det at internasjonal handel først og fremst har vært en mulighet til å få mer igjen for egen innsats og ikke en trussel mot sysselsetting og levestandard. Og det er i realiteten Adam Smiths egne ord.

Med så store rivninger innad i regjeringen i så sentrale spørsmål er det naturlig å stille spørsmålet om hvorvidt dagens regjering i realiteten ønsker å presentere en politikk som gir de beste vekstvilkår for markedskreftene, eller om markedskreftene er noe skummelt som må temmes, ja kanskje aller helst utfordres og overstyres.

Skal markedsøkonomien ha de beste vilkår, må følgende elementer være på plass: Det må lønne seg å ta utdannelse, det må lønne seg å være flink, det må lønne seg å arbeide, det må lønne seg å bidra, det må lønne seg å ta risiko, det må lønne seg å investere, og det må lønne seg å tilfredsstille et behov i markedet. Det må kort og godt lønne seg å lykkes.

At de rike blir rikere, må være helt ok så lenge de som er fattigere, også blir rikere. Levestandarden må øke for alle, ikke på grunn av offentlige overføringer, men på grunn av viljen til arbeid. Det er derfor vår plikt som politikere å skape incentiver og legge til rette for at hver enkelt har de beste forutsetninger for å bruke sine evner og sitt talent for å tilfredsstille det markedet som regjeringen, eller deler av regjeringen, hyller gjennom perspektivmeldingen. Vi bør ikke være bekjent av å ligge på 30. plass på internasjonale oversikter over økonomisk frihet, og heller ikke av å ligge på 16. plass i europeisk sammenheng på den samme statistikken. Men da har vi jo noe å strekke oss etter!

Hvordan kommer vi da høyere opp på slike rangeringer? Alt er ikke negativt. Vi må gi alle mulighet til utdanning – det gjør vi. Vi må legge til rette for konkurranse – det gjør vi i mindre grad. Vi må måle resultater – det gjør vi i mindre grad. Vi må hylle enerne – det gjør vi i liten grad. Vi må bedrive grunnforskning – det gjør vi. Vi må gi bedrifter incentiver til å bedrive næringsrettet forskning – det gjør vi i mindre grad. Vi må bygge offentlig infrastruktur – det gjør vi i noen grad. Vi må bygge ut alle former for samferdsel og kommunikasjon – det gjør vi i liten grad. Paradokset er at jo rikere staten blir, jo større blir det offentlige forfallet. Og da må jeg si meg uenig med interpellanten, som er mer opptatt av handlingsregelen enn av å bygge de verdiene han selv er så opptatt av skal bygges. For meg er det faktisk viktigst å bygge den infrastrukturen som gjør det mulig å øke veksten to tiendedeler, som han er opptatt av, for å få de inntektene, istedenfor å være opptatt av en handlingsregel som ingen egentlig forstår noe av, og som egentlig er en tvangstrøye for oss.

Det vi trenger, er vekstfremmende tiltak. Vi må motivere gjennom skatteseddelen, og så må vi restrukturere offentlig sektor. Offentlig administrasjon skaper sine egne oppgaver, den etablerer sin egen eksistensberettigelse gjennom å bygge opp formynderstaten. Jeg har selv jobbet i offentlig sektor i mange år, og vet akkurat hvordan dette fungerer. Ikke et eneste år fant vi ett eneste innsparingstiltak i det departementet jeg jobbet, men det var alltid behov for mer penger, uansett situasjon. Hvert enkelt tiltak som formynderstaten etablerer, er isolert sett klokt, men samlet sett svært uklokt.

Interpellanten forutsetter i sin interpellasjon at alle dagens velferdsordninger per definisjon er ønsket, og at målet kun er å opprettholde veksten, slik at velferdsordningene fortsatt finansieres – noe som også interpellanten understreket i sitt innlegg. Det mener jeg er en noe passiv tilnærming. Ja, det vil være et økende behov for velferd innenfor eldresektoren og en rekke andre sektorer, men det er faktisk tenkelig at det finnes velferdsordninger som i seg selv motvirker ønsket om større deltakelse og bærekraftig økonomisk vekst.

Uansett må forståelsen økes for at velferden faktisk må finansieres. Og: «There is no such thing as a free lunch.»

Gunnar Gundersen (H) [14:42:27]: Denne interpellasjonen inviterer til de litt lange linjers debatt og til å gå inn i de litt mer overordnede problemstillinger. Det er jeg veldig enig med finansministeren i. Da kan vi i og for seg fastslå at Norge er på den grønne gren. Men i den debatten vi nå skal ha, føler jeg meg i og for seg litt hensatt til dagens første interpellasjon, som handlet om Etiopia og manglende fokusering på både menneskerettigheter og andre problemstillinger. Det understreker hvilken endring i hvert fall ett av regjeringspartiene har gått igjennom med tanke på dette med vekst, for i den interpellasjonen sa Solheim at man må «ha vekst for å ha noe å fordele», og det hørtes ut som om han hadde opphevet vekst til å være noe som gikk over alle andre hensyn. Så det er litt av et hamskifte som har skjedd.

Som sagt: Norge er på den grønne gren med tanke på det vi diskuterer. Vi har et samfunn med en velferd som få andre kan oppvise maken til, men det skal en sterk rygg til for å bære gode tider. Vi vil få se at vekst også kommer til å forandre verden ganske fundamentalt – de framvoksende økonomier har en enorm evne til å skape vekst. Der er det visse bekymringer i den norske økonomien. Vi er ganske råvarebasert, og jeg synes også hele plattformen for den norske økonomien begynner å bli mye mer ensidig enn det den har vært. Den råvarebaserte siden har tjent oss vel. Vi er på den lykkelige siden – bl.a. har Kinas vekst drevet prisene opp på råvarer, og vi importerer ferdigproduserte varer tilbake. Men det skaper en ensidighet som jeg tror vi skal være ganske oppmerksom på. Blant annet er industrisysselsettingen i Norge ganske lav, og usikkerheten rundt olje- og gassanslagene er nå ganske store, hvilket kom fram bl.a. i de tall som interpellanten viste til. Vi kan også si det slik at høy yrkesdeltakelse definitivt er en styrke i den norske økonomien, men det betyr også at vi har tatt ut mye mer av potensialet enn andre land. Derfor mener jeg interpellantens fokusering på dette med produktivitet, kunnskap og hvordan vi investerer midlene, blir ganske kritisk, og det at vi ikke har hatt produktivitetsvekst i norsk økonomi etter 2006, er en betydelig utfordring som vi snart må fokusere mye mer på.

Jeg tror vi kan dele opp perioden etter Bondevik II i to: før og etter finanskrisen. Det var en voldsom sysselsettingsvekst fram til finanskrisen, men etter finanskrisen mener jeg at vi har fått ganske store skjevheter i norsk økonomi. Det er en betydelig vekst i sysselsetting i offentlig sektor og et fall i privat sektor – 31 000 jobber i 2008 og 2009 som fall i privat sektor og 17 000 som vekst i offentlig sektor. Det er en type skjevhet som vi må ta på alvor.

Hvordan skaper vi da vekst? Handlingsregelen har man vært inne på. Den tror jeg vi må holde oss til, men da må vi også holde oss til innholdet i den. Det går på investeringer, både infrastruktur, kunnskap og forskning. Jeg tror at når det gjelder dette med konkurransepolitikk, er det en betydelig forsømmelse. Jeg tror at konkurranse som drivkraft for å skape effektivitet og for å skape framtidens gode Norge er sterkt undervurdert.

Det siste jeg også vil dra fram, er dette med eierskap. Der ser vi nå en betydelig debatt internt i regjeringen. Giske flyr rundt og skaper forventninger om at formuesskatten skal bort, mens finansministeren fortsatt holder fast på at dette er en skatt som stort sett gir fordelingsvirkninger. Men det er åpenbart at formuesskatten diskriminerer norsk privat eierskap. Elkem har jo på mange måter synliggjort det, men jeg tror effekten er enda mye mer skadelig i forhold til det framtidige næringsliv, for der står vi overfor utfordringen: Hvem er det som plukker vinnerne? Hvem er det som skal skape den framtidige vekstkraften i norsk økonomi? Der kommer mangfoldets styrke veldig sterkt fram. Et mangfoldig privat eierskap er faktisk selve forutsetningen for å ha stort mangfold også i det å velge ut framtidige vinnere. Derfor vil jeg be finansministeren se på den utfordringen nok en gang. Jeg tror vi finner ut at den skatten koster oss mye mer enn den gir kortsiktig i budsjettene. Så får vi eventuelt komme tilbake til andre momenter senere.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:47:49]: Jeg vil starte med å berømme interpellanten for å reise en viktig debatt som for så vidt også kunne ha blitt spennende, men som jeg ikke synes har vært spesielt visjonær fram til nå. Egentlig fikk jeg litt inntrykk av at representanten Sanner reiste denne interpellasjonen før NHO hadde avholdt sin konferanse i operaen, at tanken var at man skulle nøre opp under det bildet av Norge som NHO prøvde å presentere, nemlig at vi har en marsj ut av arbeidslivet, og at det er en slags kriseforståelse knyttet til Norges framtid. Men vi så jo alle hva som skjedde under denne konferansen, og hvordan påstandene kraftig ble tilbakebevist, ikke minst av statsministeren og av Statistisk sentralbyrå og andre: Det er tvert imot en marsj inn i arbeidslivet, vi har en enormt høy sysselsettingsandel, og det er et veldig stort potensial for videre utvikling og vekst i norsk økonomi. Dermed ble det verken fugl eller fisk, synes jeg, ut av interpellasjonen som er blitt reist.

Men hovedspørsmålet er vel hva vi skal leve av i framtida. Svaret på det har jo også representanten Sanner vært inne på, nemlig at det er folk vi skal leve av. Det er arbeidskraft som er den store nasjonalformuen, faktisk over 80 pst., mens olje bare utgjør under 10 pst. Det vi imidlertid er nødt til å ha et sterkt fokus på og bekymre oss for som finanspolitikere og som stortingspolitikere, er jo at næringslivet allikevel er svært oljeavhengig og sårbart for konjunktursvingninger, og selvfølgelig også at det kommer til å bli slutt på oljealderen, enten man liker det eller ikke. Nå kommer det riktignok til å ta noen tiår, men vi skal jo ha en debatt, i år, som vil være ganske avgjørende for hvor vi skal satse de store pengene i Norge framover, hvor vi skal ha blikket festet når det gjelder norsk næringsliv og satsinga på norsk økonomi framover, om det fortsatt skal være innen olje, og ikke minst da i sårbare områder, eller om man skal vri fokus og heller satse på omstilling og bruk av den kompetansen som vi på mange måter har bygd opp gjennom mange tiårs god satsing, vil jeg si, innen offshore.

Så til påstanden fra representanten Sanner om at Norges konkurranseevne har blitt svekket hvert eneste år siden 2005. Jeg vil stille spørsmålet: Hvor har representanten Sanner dette fra? Tvert imot er det jo slik at vi har gått fram når det gjelder konkurransedyktighet. For eksempel viser den mest kjente indeksen, IMDs World Competitiveness, som rangerer 55 land etter et sett av ulike rammebetingelser, at Norge i sum kommer på en niendeplass. I Europa er det bare Sverige og Sveits som slår oss, faktisk. I de siste åra har Norge, stikk i strid med representanten Sanners påstand, krabbet opp fire plasser på denne rankinglisten. Hvis vi bare ser på hvordan offentlige myndigheter, regelverk og økonomisk politikk påvirker foretakenes konkurranseevne, ligger Norge på sjuendeplass og har krabbet oppover rankinglistene.

Jeg har lyst til nok en gang å referere til professor Karen Helene Ulltveit-Moe, som minner oss om at et lands konkurransedyktighet er summen av svært mange forhold, der skatt er en liten del av vurderingen. Skattenivået i Norge, som også er med i denne debatten, ligger omtrent på snittet i OECD. Men det som er avgjørende her i Norge, er at vi tilbyr velfungerende institusjoner, objektiv offentlig saksbehandling, lite byråkratiske systemer, stabil økonomisk politikk, høyt utdannet arbeidskraft, gode betingelser for omstilling og stor og jevnt fordelt kjøpekraft.

Jeg synes å ane en undertone i interpellasjonen til Sanner, igjen, av at offentlig sektor er en forbruker av verdier som det private har skapt. Vi kommer oss ikke helt ut av en diskusjon som polariserer for mye, istedenfor å se hvor verdifull offentlig sektor er for næringslivets konkurranseevne i framtida. Det ble jo virkelig satt på spissen under representanten Tybring-Gjeddes innlegg her, der han nærmest legger vekt på at vi skal tilbake til «Economic Man», hvor det eneste man skal måle lykke i, er hvor mye man får i lønningsposen, og muligheten til å bli rikere. Det er det eneste som gjør at man tør å satse. Men det vi har sett av forskning, er jo at hvis man satser på den galeien, vil man ende opp med mye mindre produktivitet, et mye dårligere samfunn, mye større utgifter til bl.a. å bekjempe kriminalitet, mer bruk av penger til helseutgifter osv., fordi større forskjeller vil føre til at vi bl.a. får mye større problemer totalt sett i samfunnet. Det kunne også ha vært en spennende diskusjon.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:53:10]: Dette er en viktig debatt om de lange linjene. Det er jo et uomtvistet faktum at olje og gass ikke er noen fornybar ressurs. Det er bare et tidsspørsmål når den er uttømt. Derfor må vi se framover med tanke på alternativer.

Én ting er å finansiere velferdsstaten. Poenget med det er å trygge forholdene for folk – over generasjoner og for alle mennesker – uansett hvilken tilknytning de har til arbeidslivet, eller om de ikke er arbeidsføre.

Det snakkes om bærekraftig vekst. Det er et begrep som har vært brukt i norsk debatt i mange titalls år. Den økonomiske veksten som vi hadde i forkant av finanskrisa, ble beskrevet som bærekraftig. Det viste seg i hvert fall at den var verken økologisk eller økonomisk bærekraftig.

Jeg har lyst til å ta fram Senterpartiets gamle slagord: «Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre.» Det slagordet har aldri vært mer sant enn i den tida vi nå er inne i. Vi står overfor et behov for internasjonal solidaritet som er enestående sterkt, vi står overfor store utfordringer knyttet til klimaet og utfordringer knyttet til matvaresikkerhet. Det går altså på andre forhold enn det som det tidligere har vært fokusert på. Derfor bør jo storting og regjering her i landet satse mindre på høyest mulig realinntektsvekst og mer på høyere investeringer for framtida – eller for å si det med mitt språk: En må høste mindre og så mer. Som en følge av det bør det være større nøkternhet i vårt forbruk – sparsommelighet og ikke bruk-og-kast-mentalitet. Ledere bør være forbilder, og ledere bør realisere det.

Vi har, som flere har vært inne på, et enestående utgangspunkt. Vi har jambyrdige forhold i Norge, og vi har enorme naturressurser. Jeg vil si at jambyrdige forhold mellom folk er noe som vi til de grader må hegne om, noe som vi må dyrke, enten det gjelder vår skattepolitikk, vår integrering eller hvordan vi organiserer arbeidslivet. Det må være et kontinuerlig fokus på dette. Senterpartiet er et verdikonservativt parti med vilje til å bruke de nødvendige radikale økonomiske virkemidlene, så det er noe som har stor bevågenhet fra vår side.

Det som imidlertid er hovedpoenget her i dag, er forvaltningen av naturressursene. Det vi der står overfor, er at vi har store muligheter til, gjennom en bevisst næringspolitikk, å få til lengre verdikjeder ved å foredle våre naturressurser. Det gjelder ikke bare våre olje- og gassressurser, men det gjelder også våre naturressurser. Det er der det største potensialet er. Det trengs altså en tydeligere næringspolitikk, hvori inngår at det på nøkkelområder er sentralt for Norge å ha hovedkontor her i landet. Det er f.eks. sentralt at vi har hovedkontor i Norge knyttet til treforedlingsindustrien vår. Hvis ikke treforedlingsindustrien og lokomotivene der har hovedkontor i Norge, er det etter Senterpartiets vurdering et tap. Vi må altså legge til rette for at vi greier å sikre det.

Jeg er enig med representanten Sanner i at eierskapspolitikken og det å styrke det private eiermiljøet er viktig. Da må vi finne virkemidler hvor vi kan kombinere styrking av de private eiermiljøene, samtidig som vi har en personbeskatning: etter-evne-prinsippet. Det er krevende, men det er det som er nødvendig. Vi er nødt til å sette inn de økonomiske virkemidlene. Det ble her nevnt miljøteknologi. Det er forbilledlig det som har skjedd så langt, og det er mer som kommer – håper jeg – når det gjelder investeringsstøtte til miljøteknologi, slik at vi gjør det mulig å kommersialisere nye teknologier i bedrifter som har gjennomføringsevne til det. Det er noe som staten må tilrettelegge for, for at det skal fungere. Dette er noe som må videreutvikles gjennom både næringsbank og eierskapsfond. Vi må være pragmatiske når det gjelder de virkemidler som er nødvendige, for å få det til.

Til slutt: Representanten Sanner sa at byene må få lov til å vokse, underforstått at de ikke kan vokse i dag. Veldig mye av det næringsliv som vi snakker om, med foredling av naturressursene ut fra våre fortrinn, ligger rundt omkring i det ganske land. Det er veldig mange ungdommer som ønsker å stifte bo rundt i landet. Det som trengs, er ikke mer sentralisering, det er mer desentralisering. Desentralisering vil innebære en mulighet til å utvikle et næringsliv som har større vekstevne, og det er veldig mange av de kreative bedriftene som ligger rundt i det ganske land. Det må bli større bevågenhet i forhold til det som der kommer. Vi må være villige til å se hele landet i sammenheng. Byene har sin rolle, men i dag er sentraliseringa for sterk. Det trengs en styrking av næringslivet rundt omkring. Det er en av de største utfordringene våre.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:58:34]: Jeg vil også takke representanten Sanner som har reist denne interpellasjonen. Jeg tror heller ikke at han hatt noen baktanker med å reise den, som det et øyeblikk kunne høres ut som om noen syntes – jeg tror at representanten har et genuint engasjement for nettopp dette. Å sikre en bærekraftig verdiskaping, sysselsetting og velferd på lang sikt er, som finansministeren sa, en god start på det nye året. Hvis vi kan løfte debatten ut fra det mer dag-til-dag-perspektivet vi ellers har, burde jo det være til glede for oss alle.

Fem minutter er ikke så lang tid, men noen hovedpunkter sett fra Kristelig Folkepartis side – for det første kunnskap og nyskaping: Nordmenns arbeidsinnsats utgjør over 70 pst. av vår nasjonalformue. Da er det opplagt at kunnskapsnivået til den enkelte også er viktig. Med et så høyt lønnsnivå som vi har, må vi være av de beste på kunnskap, og derfor kan vi heller ikke slå oss til ro med å skåre middelmådig på OECD-tester når det gjelder vår skole. Forskningsbevilgninger bør også opp på det gjennomsnittlige OECD-nivået innen 2015. Konkret: Vi må ha flere stipendiatstillinger, SkatteFUNN og brukerstyrt forskning må styrkes. Det må bli et tettere samarbeid mellom skole, forskning og næringsliv. Risikokapitalen må økes, og vi ønsker også et eget såkornfond for unge gründere.

For det andre vil Kristelig Folkeparti ha et bedre skatteregime, særlig for familiebedriftene. Tre fjerdedeler av norske bedrifter er familieeide, og vi har foreslått å fjerne arveavgiften ved generasjonsskifte i familiebedrifter, dersom denne bedriften drives videre. Dette er god næringspolitikk – og en hilsen til foregående taler: Det er også god distriktspolitikk. Dessuten tror jeg faktisk også det står noen ord om dette i Soria Moria, hvis jeg ikke tar helt feil. Dessuten vil vi fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, og vi synes det er en interessant debatt som utspiller seg regjeringsmedlemmer imellom på dette punkt. Interessant er det også å se hvordan man synes det hele tiden er interessant å koble formuesskatt og boligbeskatning. Det er for meg et spørsmål om proveny, ikke et spørsmål om hvordan man skal sikre velferd gjennom gode rammebetingelser for næringslivet.

For det tredje må vi styrke infrastrukturen. Vi må omorganisere samferdselsforetakene våre og opprette en form for statlig låneordning for samferdsel, som gir mer forutsigbarhet og mer kraft i gjennomføringen, også gjennom Offentlig Privat Samarbeid.

For det fjerde trenger vi mer kraft i regelforenklingen. Næringslivets administrative byrder er ifølge NHO like store som for ti år siden, og dette rammer særlig småbedriftene. La meg like fullt gi ros til regjeringen for å fjerne revisorplikten for småbedrifter. Men det er fortsatt et stykke igjen, også når det gjelder Altinn – kanskje en forenklet aksjelovgivning for småbedrifter og en vurdering av om aksjekapitalkravet i vår aksjelovgivning bør erstattes med andre former for kreditorbeskyttelse.

For det femte: en ansvarlig og inkluderende arbeidsmarkedspolitikk. Ja, vi har mange som er sysselsatt i dette landet, men det burde vært flere. Det er nødvendig å gi selvstendig næringsdrivende like gode rettigheter i forbindelse med svangerskap og fødsel som lønnsmottakere. Seniorpolitikk må på dagsordenen på en ny og bedre måte. En fremtidsrettet arbeidsmarkedspolitikk krever f.eks. at man hever lovens aldersgrense for når medarbeidere kan sies opp på grunn av alder.

For det sjette: et helt annet samarbeid mellom det offentlige og frivillig sektor. Det er forskjell på en velferdsstat og et velferdssamfunn, og her har denne regjeringen en svært lang vei å gå. Nå er man faktisk i ferd med å demontere mye av det nødvendige samarbeidet som skjer mellom det offentlige og det frivillige Norge.

Til slutt: Verden står overfor store miljøutfordringer. Gode incentivordninger og rammevilkår for klimatilpasning som virker med næringslivet og ikke mot det, vil gi vårt næringsliv et konkurransefortrinn. Med en større satsing på forskning og utvikling av fornybar energi og en vridning av skatte- og avgiftssystemet i grønn retning vil vi legge til rette for fremtidens næringsliv og dermed også for fremtidens velferd.

Borghild Tenden (V) [15:03:51]: Som flere har påpekt før meg, er det en svært viktig debatt interpellanten reiser. Selv om vi på NHOs årskonferanse nylig fikk høre at «alle vil være Norge» nå, er det ikke sikkert at alle ønsker det om ti eller 20 år, dersom vi ikke gjør de riktige grepene.

Som interpellanten påpeker, står vi på sett og vis foran en dobbel utfordring. Inntektene fra petroleumsvirksomheten vil falle samtidig som den offentlige utgiftsveksten vil øke. Torsdag i forrige uke kom også Oljedirektoratet med en kraftig nedjustering av de norske oljeressursene.

Det er derfor nødvendig å gjøre noen viktige og riktige grep nå. I litt for mange saker ser vi imidlertid at regjeringen skyver problemene foran seg – det være seg manglende satsing på innovasjon og forskning, det å være i forkant når det gjelder å møte klimautfordringene, eller det å gjøre noe med strukturene i offentlig sektor. Det er i og for seg ikke noe i veien med regjeringens retorikk på mange av disse områdene. Problemet er at det blir mye retorikk.

Slik Venstre ser det, er det avgjørende viktig at vi kommer oss ut av slagorddebatten om «enten velferd eller skattelette» og inn i virkelighetens utfordringer.

For Venstre er det enkelte menneskets utvikling og fremgang avgjørende for vårt syn på verdiskaping og velferd.

For Venstre finnes det derfor ingen absolutte konflikter mellom vekst og vern, mellom verdiskaping og klimaansvar eller mellom velferd og skattelette for den del, men snarere en liberal mulighet til å forene begge deler med utgangspunkt i et menneskelig mål på fremgang.

Vi vil ha en næringspolitikk som kjennetegnes av en fremtidsrettet, velfungerende og ansvarlig politikk som baner vei for fremgang for alle. Skal vi få det til, er det spesielt fire områder vi på sett og vis må reformere:

Vi må skape et nytt arbeidsliv som både er mer fleksibelt og mer inkluderende. Det må bli lettere å skifte mellom ulike roller, ulike arbeidsgivere, privat og offentlig sektor. Det vil gi økt sysselsetting og et mer bærekraftig næringsliv.

Vi må satse målrettet på innovasjon og entreprenørskap. Vi må skape en næringskultur og gi rammebetingelser som stimulerer til verdiskapende entreprenørskap og et mangfold av innovasjoner. Det betyr at vi må fortsette å forenkle gründernes hverdag, gjøre hverdagen deres tryggere, avbyråkratisere og forenkle de offentlige støtteordningene samt gjøre de offentlige virkemidlene mer relevante og gründervennlige.

Vi må dyrke fram kreativiteten, selvstendigheten og nysgjerrigheten gjennom et velfungerende og fremtidsrettet utdannings- og forskningssystem. Vi må lykkes i å skape en stadig større strøm av ny kunnskap gjennom friere og mer mangfoldig forskning. Venstres mål er et Norge som satser gjennomført på forskning, hvor det utøves en betydelig andel fri forskning, og hvor det forskes målrettet innenfor viktige, etablerte satsingsområder som f.eks. klima- og miljøområdet.

Sist, men ikke minst må hensynet til miljø og klima i mye sterkere grad legges til grunn for våre frie valg. Det er mulig å forene hensynet til frihet med miljøhensyn ved å skape sterkere motivasjon for klimavennlig og miljøvennlig atferd. Markedet må brukes aktivt i miljøets tjeneste, og det må investeres i infrastruktur som baner veien for klima- og miljøforbedringer. Rammevilkårene for miljøvennlig drift må føre til at det lønner seg å drive grønt.

Når vi kommer til 2020, er mitt og Venstres mål at norsk næringsliv og norsk økonomi er verdens mest miljøvennlige, og at nye, gode, grønne, globale bedrifter har sitt utspring fra og hovedvirksomhet i Norge.

Lykkes vi med dette, lykkes vi også med å stimulere til en bærekraftig vekst som trygger velferden i et langsiktig perspektiv.

Jan Tore Sanner (H) [15:08:01]: La meg også takke for interessen for dette temaet. Det overrasker meg egentlig ikke, for Stortinget har gjennom mange tiår vist evne til å foreta fornuftige og strategiske valg og også vist en evne til å stå sammen.

Jeg viste i min innledning både til den nordiske modellen, utviklingen av denne, til trepartssamarbeidet, til handlingsregelen og til diverse reformer som har vist en god evne til å stå sammen om å foreta nødvendige valg. Samtidig tror jeg finansministeren også har rett når han sier at politikken i sin natur ofte er kortsiktig. Det er nok også en holdning blant mange at det ordner seg sikkert, for det har det gjort i fortid, og det er riktig som mange sier, at vi sitter på den grønne gren. Utfordringen er å sørge for at vi beholder vår posisjon, og at vi sikrer at grenen fortsatt skal være grønn.

Jeg tror vi må erkjenne at den internasjonale konkurransen kommer til å bli tøffere. Vi har i mange år trøstet oss med at når de andre blir billigere, må vi bli bedre. Vel, nå blir de andre både billigere og bedre samtidig, og det gjør at vi er nødt til å styrke vår konkurranseevne.

Det er OECD som har slått fast at vår produktivitetsvekst har gått ned samtidig som andre har økt sin produktivitetsvekst. Det var et svar på spørsmålet fra Inga Marte Thorkildsen. Også regjeringens egne dokumenter har vist at den kostnadsmessige konkurranseevnen i mange år har blitt svekket. Det stiller oss i en tøffere posisjon. Samtidig vet vi hvilke store utfordringer vi vil få på finansieringssiden om 10–15 år.

Da er mitt anliggende: Hvordan kan vi sikre at vi bidrar til en vekst i økonomien som gjør at vi kan finansiere velferden? Vel, da bør vi i hvert fall sørge for at vi tar unna en del av de store investeringene i dette tiåret. I det tiåret hvor vi ville hatt stort økonomisk handlingsrom, må vi sørge for at vi investerer mer i infrastrukturen vår, investerer mer i bredbåndsutbygging og investerer mer i kunnskap og forskning, slik at vi har det fundamentet som skal til.

Så til slutt: Når det gjelder min vektlegging av byene som dynamoer for vekst, handler ikke det om sentralisering – det handler om desentralisering. Jeg mener at nettopp ved å satse på byer i regioner i hele Norge kan vi bidra til desentralisering i Norge og sørge for at vi har en balansert vekst i landet vårt. Jeg tror det er ett av de viktige grepene vi kan ta for å sørge for at vi får mer vekst over hele landet, og sørge for en positiv utvikling.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:11:15]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for debatten. Det er – som jeg sa innledningsvis – bra at vi har slike debatter.

Interpellanten pekte på i det siste innlegget sitt at de internasjonale forholdene vil endre seg, for Norge i retning av at vi må regne med å møte sterkere konkurranse der ute. Det er det ene bildet. Det andre bildet er at de internasjonale maktforholdene i økonomien kommer til å endre seg, slik at vi om noen år står framfor andre markeder andre steder enn det vi gjør i dag, noe som selvsagt også vil påvirke norsk eksport og norsk verdiskaping.

Så er jeg enig med dem som sier at det er viktig å lykkes. Jeg tror at vi skal ha den rausheten både i politikk og ellers at vi skal bygge opp under dem som lykkes på mange områder. Det er viktig at bedrifter og mennesker lykkes hver for seg, og at vi lykkes i fellesskap.

Så er det også viktig å ha med seg i denne diskusjonen at riktignok går oljeinntektene ned etter hvert, fordi vi tapper ut en ikke-fornybar ressurs. Men det er to viktige ting som står igjen etter oljevirksomheten: Det ene er Pensjonsfondet, og det andre er en oljeindustri som er i verdensklasse, og som gir oss nye muligheter på nye områder. Det å få til en vellykket omstilling av oljerelatert industri i retning av fornybar energi, miljø- og klimateknologi er kanskje en av de viktigste oppgavene vi står framfor. Vi er sterke på marin forvaltning og forvaltning av havressurser. Vi er sterke på ulike tjenesteområder. Så det er muligheter hvis vi vil, og hvis vi evner det. Så er det en viktig del av politikken å bidra til å forankre langsiktigheten, altså få gjennomslag for dette langsiktige prosjektet ute blant folk.

Så en kommentar til et par tall. Hvis vi ser på veksten i Fastlands-Norge fra 2006, er veksten i Fastlands-Norge i dag 8 pst. høyere enn det den var i 2006. Det er viktig, og det er bra. Det var produktivitetsvekst i 2007. Den gikk noe ned i 2008, som er helt normalt når en høykonjunktur går mot slutten. Det var vekst i 2009 og i 2010. Ifølge de anslag som SSB opererer med, har vi nå en høyere produktivitet i 2010 enn vi hadde i 2006.

For øvrig vil regjeringen presentere flere viktige meldinger nå til våren. Den ene er evalueringen av skattereformen. Da får vi muligheten for en bred debatt om skattesystemets plass. Dessuten kommer fordelingsmelding, eierskapsmelding, og etter hvert vil det også komme en ny perspektivmelding.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.