Presidenten: Første taler er interpellanten, som er Ketil Solvik-Olsen, som har en taletid på inntil 10 minutter, og deretter statsråd Trond Giske, skal det vel være. Det står statsråd Riis-Johansen på skjermen, men dette datasystemet varierer noe, og jeg tror det må være Trond Giske.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [15:53:20]: Jeg håper det er næringsministeren som svarer, for jeg har større forhåpninger til et godt svar fra ham enn til et fra energiministeren.

Dette handler altså om rammebetingelser for kraftforedlende industri. Jeg skal ikke bruke mange ord på å beskrive industrien. Vi er nok skjønt enige alle sammen om at det er en viktig næring, som foredler våre energiressurser på en god måte, som er viktig for sysselsetting og gir gode eksportinntekter.

Jeg har besøkt mange av disse bedriftene, fra Lista i sør til Finnfjord i nord. Det er to hovedbudskap som generelt kommer fra de besøkene. Det ene er tilgangen på kraft til konkurransedyktige priser. Det andre er rammebetingelsene rundt CO₂-utslipp. De to temaene er veldig viktige. Selv om også lønnskostnader og andre ting betyr mye, så er det ting vi kan hente inn igjen gjennom god organisering – god effektivitet på bedriften. Men for å sikre konkurranseevnen for den kraftforedlende industrien, så er kraft, pris og CO₂-betingelser vesentlig. Det er noe en politisk kan gjøre noe med.

Kraftforedlende industri er primært eksportrettet. Man møter en global konkurranse. Man lever på margin for foredlet råstoff og selger videre. Særnorske kostnader klarer vi ikke å hente inn med dagens marked. Det er altså ikke et eget marked for aluminium med lave CO₂-utslipp kontra aluminium med høye CO₂-utslipp. Alt omsettes samme sted.

Når det gjelder kraft, har regjeringen ofte sagt som svar at de har levert et industrikraftregime. Det er vel og bra. Jeg utfordrer ikke det i det hele tatt, og jeg tror det har nærmest enstemmig støtte i Stortinget.

Problemet er bare at for det første er det industrikraftregimet ennå ikke fungerende og for det andre er det altfor smalt i forhold til behovene. Faktum er at industrien er mer eksponert i kraftmarkedet i dag enn den var da denne regjeringen overtok. Gjennom hjemfallssaken i Stortinget ble industrien fratatt muligheten til å eie vannkraft sånn som de gjorde før. Det å sikre kontroll med vannkraftressurser for dermed å sikre kontroll med kraftprisene er ikke lenger mulig. Å kunne eie en tredjedel av et vannkraftverk må skje på helt kommersielle vilkår. Du kan ikke sikre deg at du leverer den strømmen inn til egen bedrift. Den må ut i markedet. Den linken som dermed tradisjonelt har vært mellom industri og energi, er brutt av dagens regjering. Med et arbeiderparti i spissen er det egentlig et paradoks.

I tillegg har denne regjeringen redusert utleieordningen. Tidligere var den mer eller mindre ubegrenset. Svartisen kraftverk, som var et samarbeid mellom Vattenfall og Nordland fylkeskommune, ville ikke vært mulig i dag. Det er et kraftverk som er bygd ut med Vattenfalls kapital primært, men som Nordland fylkeskommune vil ende opp som eiere av til slutt. Det er på grunn av utleieordningen, som før varte mye lenger enn i dag. Nå er den begrenset til 15 år.

Jeg er veldig klar over, og det er nok Arbeiderpartiet ennå mer klar over – at de skulle ønske at den var 30. Men det er en kamp som de ikke har villet ta, til tross for at de garantert har flertall for det i Stortinget. Men det betyr at på hjemfallssaken og på utleieordningen har industriens konkurranseevne blitt svekket som følge av regjeringens ideologiske tilnærming. Da hjelper det lite å ha et industrikraftregime som kan gi en liten øre i gevinst ved at du tar vekk risiko for selgere av kraft ved konkurser. Store bedrifter som Hydro har også sagt at industrikraftregimet ikke betyr noe for solide selskaper. Det står sågar i industrikraftregimets forutsetninger at ordningen ikke skal kunne gis til selskaper som sliter økonomisk. Ergo: Det er de solide bedriftene som i utgangspunktet heller ikke trenger veldig mye støtte, som den ordningen er laget for.

Dagens politikk gjør at industrien heller ikke trenger å bruke krefter på å se på nye vannkraftprosjekter, fordi de vet at de ikke får lov til å realisere dem. Dermed er vannkraft i stor grad spilt ut av hendene på industrien. Alternativ som gass, som er det eneste andre som kan gi volum nok med energi som en kan kontrollere, er i utgangspunktet en god løsning. Vi er en stor gassnasjon. Vi eksporterer gass nok til 200 gasskraftverk. Men også her setter regjeringen dessverre foten ned. Næringsministeren har selv vært i Qatar og var svært positiv til at Hydro åpnet et stort aluminiumsverk med integrert gasskraft der nede. Han var svært stolt. Men når Alcoa kommer til Norge og vil bygge et nærmest identisk opplegg – med en investeringsramme på 15 mrd. kr, 500 arbeidsplasser direkte og gjerne 300 på leverandørsiden basert på gass fra Snøhvit – så sier igjen regjeringen nei. Dette er blitt avvist av både parlamentarisk nestleder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, og de rød-grønnes fraksjonsleder i energi- og miljøkomiteen, Eirin Sund.

Det er altså greit for denne regjeringen om Alcoa bygger et aluminiumsverk f.eks. i Frankrike, kjøper LNG-gass fra Snøhvit og brenner det i Frankrike. Men det er fullstendig ugreit om Alcoa sender penger, arbeidsplasser, kapital til Norge, men også brenner gassen i Norge. Da ser en seg blind på det nasjonale CO₂-regnskapet framfor å se på de globale effektene.

Så har enkelte sagt at Alcoa bare må få til CO₂-rensing, så kan de bygge i Norge. Ja, men da er det nok å se på Industrikraft Møre, som har kommet med et prosjekt, har konsesjon, krav om rensing, får samarbeid med Siemens om å bygge et gasskraftverk med integrert rensing. Men da også snur regjeringen ryggen til. Prosjektet er skrinlagt, og Industrikraft Møre har i dag klaget saken inn for ESA fordi de mener det er forskjellsbehandling. Det sier litt om hvordan de aktørene som faktisk prøver å innfri regjeringens politikk, også blir møtt, og hvordan de ikke blir jublet inn, men tvert imot avvist. Regjeringen stiller ikke opp med noen bidrag tilsvarende som på Mongstad. Regjeringen bidrar heller ikke med noen form for infrastruktur til å transportere CO₂ fra et renset gasskraftverk. Det er ingen som kan forvente at den enkelte industribedrift, verken stor eller liten, vil ha kapitalbase til å bære prosjekter som staten må ta på Mongstad. Og konsekvensene er skrinleggelse.

Det synes jeg er utfordringer som jeg håper næringsministeren vil gripe fatt i. Jeg forventer ikke at næringsministeren her og nå vil si at problemene er løst, men jeg håper at han kan erkjenne, i motsetning til miljøvernministeren og energiministeren, at dette er problemstillinger som man ser på som uheldige for industrien. For det er et poeng, når industrien ønsker å etablere seg i Norge, når industrien ønsker å utvide sin virksomhet, at det altså er politiske vedtak som gjør det umulig – det er ikke mangel på kapital, det er ikke mangel på interesse for å utvikle norsk råstoff, men det er den politiske aksepten for at det kan skje her hjemme. Har vi blitt så rike at vi ikke lenger bryr oss om de arbeidsplassene som ny industri kan gi oss?

En annen side av dette er også at de industrimiljøene, de ingeniørmiljøene, som skal være med på å videreutvikle bedre miljøløsninger, bedre produksjonsløsninger, som bruker mindre energi, som har mindre utslipp, og som er mer lønnsomme, svekkes ved at man ikke får investere mer i Norge. Så det at regjeringen tror at de gjør miljøet en tjeneste med å si at man ikke skal få bygge industri med CO₂-utslipp i Norge, medfører bare at den kapitalen går andre steder, for det er etterspørselen etter aluminium som gjør at Alcoa vil investere i Norge. Den blir jo ikke lavere om staten sier nei til Alcoa i Norge. Det betyr bare at Alcoa realiserer produksjonskapasitet et annet sted for å dekke dagens behov. Det betyr at miljøene bygges opp et annet sted, det betyr at konkurranseevnen og klyngene flyttes gradvis. Det ser vi også på Hydro på Karmøy, der regjeringen nå gir inntrykk av at gjennom å gi kapital til Hydro, skal Hydro investere på Karmøy, mens arbeiderne på Karmøy i dag er ute på NRK Rogaland og sier at det er aldri det de har spurt om. Det de har spurt etter, er rammebetingelser, og det er rammebetingelsene jeg nå har utfordret regjeringen på. Jeg håper statsråden tar det seriøst.

Det andre momentet som jeg nevnte innledningsvis, er kraftpris og CO₂-påslag. Mange land i Europa jobber for å få ordninger som kompenserer CO₂-kostnader i kraftprisen, fordi de ser at deres egen industri ikke vil være konkurransedyktig globalt når ikke alle land har CO₂-kostnadene inkludert i kraftprisen. Dette har dessverre blitt avvist av næringsministerens kolleger. Både miljøvernminister Solheim og energiminister Riis-Johansen har tidligere avvist at man skal kunne kompensere noe som helst, fordi det er viktig at CO₂ har en pris, og det å kompensere vil ødelegge poenget med klimapolitikken. Jeg mener det å flytte ut norsk industri, og dermed bare flytte utslippene, er en dårligere klimapolitikk. Jeg håper statsråden også vil gi et bidrag der.

Til slutt: Når det gjelder de direkte CO₂-kostnadene, er det et tema som jeg har brakt opp mange ganger tidligere. Jeg har oppfattet næringsministeren til å være ganske positiv til at man skal ha tildeling av CO₂-kvoter på linje med det man har i andre land. Derfor skal jeg ikke utfordre ham på det – jeg vil bare be ham bekrefte at det faktisk er regjeringens politikk. For det er ikke lenger enn ett år siden at SV i denne sal sa at denne regjeringen ikke ville tildele en eneste kvote gratis etter 2013. Jeg håper statsråden kan bekrefte at det er feil.

Statsråd Trond Giske [16:03:44]: La meg først knytte noen kommentarer til interpellasjonens adresse, fordi det av og til er litt uklart når slike interpellasjoner behandles, hvilken statsråd den egentlig er rettet til. Selv om det er en interpellasjon, må vi ha litt ryddighet i forhold til hvilken statsråd som er ansvarlig for hvilken del av forvaltningen. Nå er dette et tema som angår mange statsråder. Det angår meg som næringsminister, fordi dette med krafttilgang er en vesentlig faktor for en vellykket industri. Det angår selvsagt energiministeren som har ansvaret for energiforsyningen og kraftselskapene, og det angår også miljøvernministeren som har ansvaret for klimapolitikken. De mer detaljerte spørsmålene som knytter seg til de statsrådene som har ansvaret for andre områder, får man ta i spørretimer eller i andre interpellasjoner. Jeg skal ta meg av det som går på kraftkrevende industri i Norge.

Gode vilkår for denne industrien og øvrig konkurranseutsatt industri er noe som opptar både meg og regjeringen. Jeg tror at er det noe som kjennetegner i hvert fall mitt partis historie, er det jo nettopp dette at vi har bygd industri i Norge, vi har lagt til rette for noen spesielle satsingsområder, og den største endringen etter at vi overtok i 2005, var jo nettopp at man gikk bort fra den næringsnøytrale politikken som det borgerlige flertallet ønsket, og over på en satsingspolitikk som handler om å bygge opp om de områdene hvor Norge er best, hvor vi har spesielle fortrinn, og hvor vi har lang historie og god kompetanse.

Kraftkrevende industri er nettopp et slikt område. Den står for en betydelig del av våre eksportinntekter. Den er viktig for sysselsettingen i mange regioner. Vi har verdensledende kompetanse og teknologi, bl.a. innenfor aluminium og silisium, og vi har en miljøvennlig næring som går i spiss for å forene industri, klima og miljø, og ikke, som Fremskrittspartiet ofte tar til orde for, at man må velge det ene eller det andre. Tvert imot, nettopp fordi vi er så miljøledende, blir vi mer konkurransedyktige; vi blir ledende på den internasjonale arena, og vi møter internasjonalt regelverk og konkurranse på en offensiv måte i stedet for å halse etter.

Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å redusere de negative konsekvensene av finansuroen. Det som er fantastisk i Norge, er jo at sysselsettingen i Norge nå er omtrent på det nivået den var på toppen før finanskrisen – helt annerledes enn i andre land. Industrisysselsettingen i Norge går oppover, og optimismen i industrien er større enn på lang tid. Det tyder på at vi lykkes både med vår økonomiske politikk, med vår næringspolitikk og med vårt internasjonale arbeid for å sørge for gode muligheter for eksportrettet næring. Den seneste konjunkturrapporten fra norsk industri viser at industrien har klart seg godt, og norsk industri forventer en vekst blant sine medlemsbedrifter på 7 pst., og sysselsettingen forventes å øke.

Det bildet som Fremskrittspartiet ofte tegner av Norge, er ukjent for meg som jobber med næringspolitikk hver eneste dag, som reiser rundt, også på Vestlandet, og møter optimistiske framtidsrettede næringsledere, eller som reiser til Brasil med en delegasjon på 140 personer, også fra interpellantens hjemfylke, som ser lyst på framtiden, som har tro på norsk industri, og som synes Norge er et godt land å drive næringsvirksomhet i. Vi må på et eller annet tidspunkt slutte med svartmalingen om at det er så vanskelig å drive industri i Norge, for det er feil. Norge er et fantastisk land. Det går godt i Norge, og det finnes mye folk med tæl, optimisme og pågangsmot, helt i motsetning til det interpellanten beskriver. Det betyr ikke at det ikke er utfordringer, og at vi ikke skal jobbe med å gjøre vilkårene enda bedre, og det er viktige rammevilkår som skal til for at vi skal lykkes. Noe annet som vi derfor jobbet med også før valget i 2009, var å si at vi trenger ordninger som sørger for at den kraftkrevende industrien får gode vilkår.

Noe av det vi lanserte, var en stor garantiordning for den kraftkrevende industrien og kraftselskapene, slik at man kan bruke den når man inngår kraftkontrakter. Like før jul fikk vi høre at Norske Skog og Finnfjord har brukt de rammevilkårene vi nå har, til å inngå en kontrakt med Statkraft. Det er den første langsiktige kraftkontrakten som er inngått på lang tid. Det viser at våre kraftselskaper kan tilby den kraftkrevende industrien kontrakter til konkurransedyktige vilkår.

Vi har også fått på plass en tilskuddsordning til industribedrifter som etablerer konsortier for felles innkjøp av kraft. Det er betydelig interesse for denne ordningen, og i alt ni bedrifter har fått utbetalt tilskudd. I tillegg har vi lagt inn 14 mrd. kr ekstra kapital i statsselskapet Statkraft, som Fremskrittspartiet gang på gang har ønsket å privatisere. Det sørger nå for et investeringsprogram de neste fem årene på 80 mrd. kr. Mye av dette skal gå til å bygge ut norsk kraftkapasitet. Nylig fikk vi også presentert de grønne sertifikatene, som bidrar til nær 13 TWh mer kraft også i Norge.

Vi sa i eierskapsmeldingen – siden vi eier Statkraft, kan vi si slike ting:

«Statkraft skal innenfor EØS-regelverket arbeide for å møte industriens behov for stabil og langsiktig kraftforsyning.»

Slik ønsker vi også offentlig eierskap i andre kraftselskap, i strid med Fremskrittspartiets politikk.

Vi har satt i gang mange tiltak for å styrke kraftbalansen, for å bygge ut ny kraftproduksjon og for å bygge opp om denne næringen. Her er vi jo ved kjernen. Vi vil fortsette å bygge opp under denne industrien som en hjørnestein i norsk næringspolitikk. Det er stikk i strid med det som står i Fremskrittspartiets program:

«Bedrifter og næringsvirksomhet skal behandles likt og greie seg selv uten subsidier eller forskjellsbehandling.»

Det er jo nettopp forskjellsbehandling som ligger til grunn for at den kraftkrevende industrien omfattes av garantiordningen. Det er jo nettopp det som gjør at vi ønsker å legge til rette for den industrien, ikke med subsidier, men ved å bruke de mulighetene vi har innenfor et EØS-regelverk, innenfor en markedsøkonomi, til å legge til rette for de områdene der vi er best. Vi gjør det også gjennom teknologisatsing, vi gjør det gjennom forskningsinnsats, vi gjør det gjennom kapitaltilgang for å sørge for at vi bygger videre på det som Norge er best til. Det er jo det som kjennetegner Norge, at vi har noen sektorer hvor vi satser ekstra, hvor vi har bygd opp selskaper som Norsk Hydro og andre på basis av norske naturressurser. Det er riktig at kapitaltilgang alene ikke er nok for at Hydro på Karmøy skal investere, men det hjelper jo når regjeringen legger inn 5 mrd. kr for at Hydro kan kjøpe Alumina og gruvevirksomheten til Vale, slik at de er sikret råstoffer for 100 år – igjen en aktiv næringspolitikk, statlig deltakelse i næringslivet og forskjellsbehandling i den forstand at vi satser på et bestemt område, alle tre stikk i strid med interpellantens egen politikk. Så jeg står gjerne til rette i Stortinget for hva vi gjør for industrien, for det er faktisk en veldig god historie.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [16:11:36]: Jeg er egentlig veldig skuffet over svaret, for dette var en samling «rauaraddel», som vi ville sagt på Jæren. Det hadde veldig lite å gjøre med det som var problemstillingen, veldig mye ren polemikk. Denne interpellasjonen er helt korrekt adressert til næringsministeren, som representant for regjeringen. Statsråden stiller tross alt opp når en skal legge fram industrikraftregimet. Da synes jeg det er naturlig, når vi utfordrer på industri og kraft, at den statsråden svarer. Statsråden må også stå ansvarlig for den helheten av politikk som regjeringen fører, og ikke bare selge de positive, isolerte sidene når helheten stopper viktige industriprosjekt.

Statsråden forholdt seg dessverre i liten grad til problemstillingen. Når en begynner å polemisere om næringsnøytral politikk, er det greit. Fremskrittspartiet har heller ikke vært en aktiv forkjemper for næringsnøytral politikk på den måten Høyre har vært. Men hvor er den aktive politikken fra regjeringen når det gjelder å sikre seg Alocas investering i Norge? Det utfordrer jeg statsråden til konkret å nevne. Jeg registrerte at statsråden ikke forholdt seg til sånne ting.

Det er vel og bra at en hjelper norsk næringsliv til å investere mer i utlandet. Energi- og miljøkomiteen har vært i Brasil og sett hvilken entusiasme det var blant norsk næringsliv for å etablere seg der. Jeg har selv jobbet i rederinæringen og vet hvordan det ser ut i verden for å få oppdrag, for å tjene penger. Det er det bra at Norge gjør. Men når investorer vil komme til Norge, bør vi også sikre at vi ønsker dem velkommen og ikke vise dem ryggen. Det en konkret problemstilling som polemikk fra statsråden ikke klarer å forhindre at eksisterer. Det er bra at industrisysselsettingen går opp, men det gjelder hovedsakelig oljeservicenæringen, paradoksalt nok. Det handler igjen om at man i oljeservicenæringen har blitt veldig flinke med hensyn til eksport og har fått mange vedlikeholds- og oppgraderingsoppdrag på norsk sokkel, ikke så mye nybygging som vi skulle ønske.

Optimistiske næringsfolk treffer vi hele veien. Mange av dem stemmer Høyre og Fremskrittspartiet. Men det endrer ikke på at de utfordringene som ble skissert, eksisterer.

Statkraft og egenkapital: Å late som om Fremskrittspartiet er imot det, er helt tullete. Fremskrittspartiet har flere ganger utfordret statsråden til å komme med svar til Statkraft, fordi han ikke evner det. Fremskrittspartiet hadde heller ingenting imot at Hydro fikk investeringer og egenkapital til å gjøre investeringene i Brasil. Men det endrer ikke det faktum, når det gjelder investeringer på Hydro på Karmøy, at det ikke er mangel på egenkapital som stopper dem, men det er svekket lønnsomhet som følge av regjeringens politikk.

Programmet til Fremskrittspartiet sier at vi ikke skal forskjellsbehandle industribedrifter innenfor en næring. Men programmet vårt sier samtidig mye om klyngesatsing. Det bør statsråden også få med seg, istedenfor å fordreie denne debatten. Vi satser på marine næringer, maritime næringer, energi, olje og gass og IKT. Men det hindrer ikke, når problemstillingen her handler om krafttilgang til industrien, at statsråden også må svare på det.

Presidenten: Presidenten er litt i tvil om ordet «tullete» er så veldig parlamentarisk.

Statsråd Trond Giske [16:14:53]: Som sagt – bare for å svare på spørsmålet – vil vi legge oss tett opptil det EU vedtar når det gjelder CO₂-kvoteordningen. Men det er en annen statsråd som håndterer det i Stortinget. EU er heller ikke ferdig med sitt regelverk. Det er også sånn at vi kommer til å holde oss til det klimaforliket som samtlige partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, har inngått i dette hus. Det er også god næringspolitikk.

Den katastrofale næringspolitikken ville vært om vi hadde sagt – i motsetning til alle andre europeiske land – at vi ikke bryr oss om klimaendringene, vi tror ikke på det engang, og så legge opp en næringspolitikk etter det. Så kommer de internasjonale reglene og de internasjonale kravene – og så er norsk industri fullstendig «på hæla». I stedet skaper vi nå tusenvis, om ikke titusenvis, av arbeidsplasser på en miljøvennlig måte, er i forkant, vinner markedsandeler – f.eks. innenfor olje- og gassnæringen, etter ulykken i Mexicogolfen. Våre sikkerhetskrav og våre miljøkrav er bedre egnet til å legge grunnlag for at våre selskaper er klare når det kommer strengere krav andre steder.

Det at man på et eller annet tidspunkt må si litt ifra – tilbake til Fremskrittspartiet – er ikke bare fordi man har en interpellasjonsdebatt midt under en spennende sprintinnspurt, men også fordi jeg ser at Solvik-Olsen, i Stavanger Aftenblad 14. februar, sier følgende:

«Ap forstår ikke hvilke betingelser industrien og offshorenæringen trenger for å kunne utvikles.»

Det er mange man skal belæres av, men ikke av Fremskrittspartiet.

Jeg mener at Fremskrittspartiet svikter Vestlandet. Man har sviktet Vestlandet – og man har gjort det hele tiden. Man sviktet den gangen man foreslo at SDØE skulle privatiseres, og man sviktet den gangen man mente at Statoil skulle selges. Det er feil det interpellanten sier – det står ikke at det ikke skal være forskjellsbehandling innenfor næringen. Det står: «Bedrifter og næringsvirksomhet skal behandles likt» – punktum, ikke «innenfor næringen». Man svikter de pilarene som hele Vestlandet står på – den marine næringen, olje- og gassnæringen, og den kraftkrevende industrien. Man må gjerne argumentere for privatisering og at industrien skal beholde hjemfall, men det kan like godt være utenlands industri. Hvis man privatiserte Statkraft, er det antagelig ikke kapitalmiljøer i Norge til å kjøpe det. Det betyr at man selger det ut av landet, og da svikter man igjen Vestlandet – og Norge.

Det er en aktiv næringspolitikk, en deltagende stat, statlig eierskap, satsing på Innovasjon Norge, satsing på SIVA, satsing på forskning og utdanning – arbeide sammen, offentlig og privat – som har bygd Norge, og det er det som har bygd den norske modellen. Den amerikanske, den liberalistiske og Thatcher-modellen har faktisk skapt dårligere næringsutvikling, og det tror jeg også at velgerne som er opptatt av industri, har sett i mange, mange tiår.

Presidenten: Presidenten setter pris på at det er reale debatter i Stortinget, men tror ikke at representanten Ketil Solvik-Olsen kan noe for at denne interpellasjonen går samtidig med sprinten.

Ingrid Heggø (A) [16:18:12]: Den kraftforedlande industrien er ei av Noregs største eksportnæringar og utgjer fleire tusen arbeidsplassar. Desse bedriftene ligg ofte langs kysten og er hjørnesteinsbedrifter i mange distriktskommunar.

Det aller viktigaste for denne industrien og all industri i Noreg er at vi har orden i økonomien – dette er noko interpellanten bør leggja seg på minne. Det ville vera fint lite industri att i Noreg, også kraftforedlande industri, viss vi slepper laus pengebruken og får press i økonomien.

Dei fleste bedriftene har fram til no hatt myndigheitsbestemde kraftkontraktar. Fleire kontraktar har gått ut eller går ut om forholdsvis få år. Derfor har det dei siste åra vore stort fokus på rammevilkåra for denne industrien.

Konjunkturrapporten frå Norsk Industri, som nett er framlagd, viser at industrien har greidd seg bra gjennom finanskrisa, og at norske bedrifter ser optimistisk på framtida. Det vert forventa vekst og auka sysselsetjing. Dette er bra, men det er sjølvsagt likevel viktig å jobba vidare med rammevilkåra, slik som ministeren sa.

Kraftvilkåra er viktige for den kraftforedlande industrien. Myndigheitene har saman med industrien bygd opp eit nytt industrikraftregime for å sikra langsiktige, gode rammevilkår for industrien. Industrien er jamt over godt fornøgd med innhaldet og verkemidla i industrikraftregimet. Garantiordningar for kraftforedlande industri for kjøp av kraft, på 20 mrd. kr, er viktig for å sikra krafttilgangen, og likeins tilskottsordninga til industribedrifter for å etablera konsortium for felles innkjøp av kraft. Her har, som ministeren påpeika, ni bedrifter allereie fått utbetalt dette tilskottet.

Det vilkåret industrien ikkje er fornøgd med, er moglegheita for å leiga kraftverk i berre 15 år. Ønsket deira er 30 år, for å kunna planleggja på lang sikt med omsyn til drift og investeringar. 30 års leigetid er også i tråd med Arbeidarpartiet sitt landsmøtevedtak, men eg skal ikkje ta nokon omkamp om dette her.

Som sagt: Dei kritiske rammevilkåra for framleis å kunna ha kraftforedlande industri i Noreg er fleire, m.a. konkurransedyktig pris på elektrisk kraft. Land utanfor Europa kan tilby atskilleg rimelegare straum enn det Noreg kan. Paradokset er at dette ofte er ureinsa gass- og kolkraft.

Noreg sin kraftforedlande industri er den reinaste i verda – tufta på rein norsk vasskraft. Fakta er at norsk industri er ein del av klimaløysinga i dag – og i framtida.

Statkraft skal ifølgje eigarmeldinga forhandla med industrien og tilby langsiktige og konkurransedyktige kraftavtaler i Noreg. Det er svært gledeleg at det kom på plass nye langsiktige kraftavtaler med Statkraft. Eg føreset at denne trenden med forhandlingsvilje hjå Statkraft held fram i endå sterkare grad i framtida.

Eit anna moment som er kome til etter at vi foreslo det nye kraftregimet, er CO₂-påslaget på kraftprisen, som utgjer ca. ein tredjedel av prisen. Noreg har hovudsakleg vasskraft som ikkje slepper ut klimagassar. I dei myndigheitsbestemde kraftkontraktane er det ikkje CO₂-påslag. Eg ser paradokset med CO₂-avgift på vasskraft og annan fornybar energi, men samtidig må vi erkjenna at vi er ein del av eit nordisk kraftregime, og per i dag importerer vi kraft, og den krafta er ikkje utan CO₂-utslepp.

I det reviderte kvotedirektivet har EU-kommisjonen foreslått at industrisektorar som vert vurderte som å vera særleg utsette for karbonlekkasje, kan motta inntil hundre prosent gratiskvotar frå 2013 – gitt bruk av beste tilgjengelege teknologi inntil ein ny internasjonal klimaavtale er på plass.

EU har også opna for at medlemsstatane kan kompensera industri som er utsett for karbonlekkasje, for delar av auken i kraftprisen som følgje av kvotedirektivet. Det er òg bra at all tradisjonell norsk kraftforedlande metallindustri er inkludert på EUs liste over næringar som er utsette for karbonlekkasje.

I Soria Moria-erklæringa seier regjeringa at utslepp frå kraftintensiv industri skal regulerast innanfor EUs kvotesystem. Regjeringa arbeider no med å finna gode løysingar både for å forbetra miljøet og for å leggja til rette for at bl.a. aluminiumsindustrien skal halda fram og utvikla seg vidare i Noreg.

Eg veit at regjeringa er svært oppteken av dette, og at dialogen med dei bedrifter det gjeld, er god. Eg vil likevel påpeika at det er viktig at trykket på dette området vert halde oppe med full styrke.

Vi skal også ha med oss at dei norske strenge krava til utslepp har medført at våre norske bedrifter er heilt i verdseliten når det gjeld teknologisk utvikling. Dette har gjeve oss fortrinn og vil framleis gjeva oss fortrinn. Når olja ein gong tek slutt, vil vi framleis ha kompetansen.

Det er optimisme i industrien, og eg er trygg på at det beste for industrien er framleis raud-grøn regjering med sin heilskaplege aktive næringspolitikk og ein sterk statleg eigarskap.

Siri A. Meling (H) [16:23:18]: Jeg vil først rette en takk til interpellanten, Ketil Solvik-Olsen, for å reise en viktig debatt omkring rammebetingelsene for kraftforedlende industri i Norge. Denne industrien har som kjent lange tradisjoner i Norge, bygget opp rundt det komparative fortrinnet som vannkraften representerte. Mange lokalsamfunn er bygget opp som følge av denne industrien, og disse er til dels ganske ensidige industrisamfunn som har en høy grad av avhengighet til disse selskapene i forhold til jobb og inntekt. Dermed er det riktig å si at rammebetingelsene for kraftforedlende industri også har stor betydning for Distrikts-Norge. Den kraftforedlende industrien fremstår som teknologisk avansert og er verdensledende i forhold til å benytte seg av miljøvennlig teknologi.

Produkter som f.eks. aluminium er regnet for å kunne ha en stor etterspørsel fremover, og en produksjon basert på ren fornybar vannkraft er et viktig bidrag også ut fra verdens klimautfordringer. Taper vi produksjon i Norge, vil andre land overta denne produksjonen, land som sannsynligvis ikke har samme krav til klimautslipp og miljøvennlig produksjon som det vi har i Norge. Da taper vi på alle fronter: Vi taper industri, og folk mister jobbene sine. Miljøet vil også være en tapende part. En slik situasjon må vi gjøre det ytterste for å unngå å komme i. Produktene fra den kraftforedlende industrien er globale handelsvarer. Våre bedrifter må være til stede i disse markedene hver eneste dag. Dette er ikke en industri hvor vi bare kan trykke på en av- og på-knapp i takt med varierende strømpriser. I det øyeblikket Norge produserer mindre, står andre lands aktører klare til å kapre økte markedsandeler.

Det er viktig at regjeringen sender et tydelig signal til industrien om at den skal kunne ha de samme rammebetingelsene som sine nærmeste konkurrentland, altså EU. Vi kjenner til at EU har åpnet for å kompensere for de høyere strømprisene som de europeiske kvotemarkedene medfører i forhold til store deler av verden, for å unngå industriflukt og karbonlekkasje, og det er viktig at norske myndigheter følger med og er aktive i sin påvirkning og tilrettelegging av rammebetingelsene for denne næringen. Siden Norge ikke er medlem av EU, betyr dette at våre myndigheter vil ha noen ekstra utfordringer i å påvirke utformingen av ordningen i en retning vi mener er viktig for å unngå karbonlekkasje fremover, men det er viktig at regjeringen har en aktiv holdning på dette området.

Når det gjelder Alcoas planer om industrietablering i Finnmark, er det uheldig at regjeringen ikke kan være villig til å bidra til å tilrettelegge for disse industriarbeidsplassene. Videre er det synd at Industrikraft Møre denne uken har valgt å legge sine planer om et gasskraftverk i Elnesvågen på is, siden regjeringens krav til rensing fra oppstart ikke er kommersielt mulig for disse aktørene.

Jeg legger merke til statsråd Giskes selvros av regjeringens og Arbeiderpartiets innsats for å bygge industri. Men dessverre er Norge i en situasjon hvor en del viktige indikatorer for verdiskaping peker feil vei. Det håper jeg at vår næringsminister har merket seg. Det har nemlig vært en nedgang i antall arbeidsplasser i privat sektor etter finanskrisen. Andelen innovative foretak i Norge synker, og den langsiktige innovasjonstrenden er negativ. Vi har hatt en negativ produktivitetsvekst i perioden 2006–2009, og Norge faller på verdensrankingen over næringsklima.

Dette er faresignaler, og det må være ytterst viktig for den sittende regjering å sørge for at vi har en konstruktiv politikk for industrien i Norge. Høyre er opptatt av disse spørsmålene, og vi har som utgangspunkt at norsk industri må ha mest mulig like rammebetingelser som våre naboland og nærmeste konkurrenter. Dette gjelder både rammebetingelser for oppstart av gasskraftverk og like betingelser i henhold til mulighetsbildet EUs regler for statsstøtte gir til kraftforedlende industri. Høyre er opptatt av å videreutvikle en sterk industri i Norge, sørge for at det er tilbud om arbeid og kompetansearbeidsplasser rundt omkring i Distrikts-Norge.

Til slutt vil jeg også oppfordre næringsministeren til å være aktiv i den diskusjonen som nå foregår i forkant av forvaltningsplan og petroleumsmelding, fordi leverandørindustrien til olje og gass i Norge faktisk representerer landets nest største eksportnæring. Det betyr at det er ikke likegyldig hvordan vi tilrettelegger og utvikler hjemmemarkedet for denne næringen, slik at den skal vokse her hjemme som et grunnlag for videre vekst ute. Der har næringsminister Giske et opplagt ansvar for å bidra til at så skjer.

Alf Egil Holmelid (SV) [16:28:13]: Representanten Solvik-Olsen tek opp sentrale spørsmål i interpellasjonen. Den kraftforedlande industrien er i dag ein viktig del av norsk eksportnæring. Han er viktig for mange lokalsamfunn, og han er ein viktig kunde for mange innovative leverandørar rundt om i landet.

Ein av grunnane til den gode posisjonen som denne industrien har, er ei offensiv miljøsatsing. Spesielt i 1970- og 1980-åra fekk prosessindustrien strenge miljøkrav. Industrien tok desse miljøutfordringane på strak arm og satsa på prosessutvikling og ny teknologi. Det har ført til at vi no har ei innovativ og konkurransedyktig næring.

Representanten Solvik-Olsen er oppteken av rammevilkåra for denne industrien, spesielt relatert til klima og miljø. Der kan det òg vere grunn til å peike på kva som faktisk er rammevilkåra i dagens situasjon i forhold til klima og miljø for prosessindustrien. Han har 100 pst. gratiskvotar for prosessutslepp basert på historiske utslepp. Vidare har han 85 pst. gratiskvotar for energirelatert utslepp. Kvotepliktige bedrifter har heller ikkje CO₂-avgift. Den kraftforedlande industrien har heller ikkje elektrisitetsavgift. Så dei rammevilkåra relaterte til klima og miljø som vi ser i dag, kan ein vanskeleg påstå er negative i forhold til konkurransesituasjonen. Samtidig har den offensive miljøpolitikken vi har hatt over tid, bringa næringa i den situasjonen ho er i i dag. Vi har ei innovativ og framtidsretta næring med sterk konkurransekraft.

Det er også gitt offentlig støtte til utvikling av nye prosessalternativ, både innanfor aluminiumsindustrien og ferrolegeringsindustrien. Vi er i dag i ein situasjon der det som går føre seg av prosessutvikling i norsk metallurgisk industri, med offentleg støtte bl.a. frå Enova, faktisk kan revolusjonere både aluminiumsindustrien og ferrolegeringsindustrien. Så det er faktisk ein svært potent industri vi her snakkar om.

Gode rammevilkår kombinert med ein offensiv miljøpolitikk har ført til at vi i dag har ei livskraftig og framtidsretta næring. Det er viktig å vidareføre den balansen. Det er det som har skapt norsk industri, det er det som er merkevara for norsk industri – ein offensiv miljøpolitikk og gode rammevilkår – og det er det som gjer at han er konkurransedyktig i eit land med eit krevjande kostnadsnivå.

Den raud-grøne regjeringa har også fått på plass eit godt industrikraftregime. Det er godt for næringa samtidig som det sikrar at vasskrafta, som er ei evigvarande naturressurs, framleis høyrer til folket. Like før jul fekk vi eit par eksempel på at industrikraftregimet fungerer godt for viktige aktørar i bransjen.

Representanten Solvik-Olsen tek også opp det han kallar CO₂-påslaget i straumprisen. Enkelte oppfattar dette som ei avgift på elektrisk kraft. Dette er ikkje ei avgift på elektrisk kraft, det er ein effekt av den frie priskonkurransen som Framstegspartiet hyllar. Effekten av klimakvotar for kolkraftverk i Europa forplantar seg gjennom marknadsmekanismane til Noreg.

Næringa er oppteken av at denne marknadseffekten kan føre til vanskelege konkurranseforhold, ikkje berre i Noreg, men i heile Europa, i forhold til resten av verda. Det er faktisk ei viktig problemstilling som vi må følgje nøye. Men situasjonen er jo at EU enno ikkje har bestemt seg for korleis dei skal handtere dette. Så parallelt med at EU ser på korleis dei skal handtere det, må Noreg følgje med på kva som skjer der, for det å forskottere korleis vi skal løyse problemet før vi ser korleis det blir løyst i Europa, kan gjere at vi kjem i ein vanskeleg situasjon. Så det regjeringa gjer, er nettopp det som er riktig i forhold til næringa: å følgje situasjonen i Europa, og å passe på at vi får fornuftige løysingar i Noreg relaterte til kva som går føre seg i Europa.

Eg har jobba i denne industrien i 20–25 år, og eg veit godt at det ein her er mest oppteken av, det direktørane stadig snakkar om når dei kjem på besøk, er at eksportindustrien har eitt primært krav, og det er ein ordna økonomi som gjer at vi har stabil kronekurs. Eg trur eg kan tore å påstå at om Framstegspartiet no skulle få handa på den økonomiske politikken i Noreg, er eg redd for at vi verken har ein ordna økonomi eller ein stabil kronekurs, eller at det er så mykje metallurgisk industri igjen i Noreg.

Irene Lange Nordahl (Sp) [16:33:36]: Representanten Solvik-Olsen tar opp sentrale spørsmål i sin interpellasjon. Det er ingen tvil om at den kraftintensive industrien er en viktig del av norsk næringsliv. Dette er viktige hjørnesteinsbedrifter i mange distriktssamfunn.

Senterpartiet er opptatt av å legge til rette for kraftintensiv industri, og vi vil understreke viktigheten av at regjeringen nå gjennomfører tiltak for å styrke krafttilgangen til industrien.

Senterpartiet er tilfreds med at det nå er etablert en garantiordning med en ramme på 20 mrd. kr for å understøtte den kraftintensive industriens kraftkjøp. Den rød-grønne regjeringen har også fått på plass en tilskuddsordning til industribedrifter som etablerer konsortier for felles innkjøp av kraft, og det er vist betydelig interesse for denne ordningen.

Rett før jul ble det inngått langsiktige kontrakter mellom Statkraft og norske industriselskaper. Det er svært viktig for videre utvikling av Norske Skog og Finnfjord. Investeringer i den kraftintensive industrien har gjerne en horisont på 20–40 år, og langsiktige kraftavtaler vil være avgjørende for nye investeringer.

Jeg vil også vise til at regjeringen har satt i gang en rekke tiltak for å styrke kraftbalansen og for å bygge ut ny kraftproduksjon. Dette har stor betydning for den kraftintensive industrien. Det er også planer om videre utbygging og styrking av kraftnettet.

Det er inngått avtale med Sverige om etablering av et felles elsertifikatmarked med oppstart fra 2012, som vil føre til utbygging av ny fornybar energi. Samtidig planlegger Statnett store investeringer i nettet de kommende årene. Dette vil bety mye for den kraftintensive industrien.

Senterpartiet er opptatt av å beholde den kraftintensive industrien i Norge parallelt med utviklingen av klimavirkemidlene. Vi må også påse at klimareguleringer bidrar til reelle utslippsreduksjoner globalt.

Senterpartiet er opptatt av klima og klimautfordringene. Samtidig er vi helt klare på at vi ikke er tjent med et system som kan medføre at norsk industri flytter til land uten utslippsforpliktelser. Derfor må vi finne fram til en innretning som ivaretar norsk klimapolitikk på en best mulig måte, samtidig som vi sikrer industrien konkurransedyktige rammevilkår.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:36:07]: Interpellanten slår fast at regjeringens industrikraftregime er for vagt til å berolige næringen. Han har antagelig rett i det. Billig kraft er en helt avgjørende faktor for at Norge som høykostland kan konkurrere med industri i lavkostland også i fremtiden. I tillegg til høy kompetanse er billig kraft vårt fremste konkurransefortrinn. Jeg har fått samme melding fra mange industribedrifter: Et industrikraftregime som gir sikker og langsiktig tilgang til kraft til konkurransedyktige betingelser, er helt avgjørende for bedriftenes framtid.

Kristelig Folkeparti mener at Norge trenger en ny energipolitikk som tar inn over seg lærdommen fra Midt-Norge. Det skal ikke kunne skje at det i en region planlegges for mer forbruk enn det som er forsyningskapasiteten, uten at det settes i gang tiltak som sikrer forsyningen i takt med forbrukerveksten.

Ved den ellers så vellykkede dereguleringen av kraftsektoren for 20 år siden overlot myndighetene for mye ansvar til markedet, og forvaltningen inntok en for tilbakelent rolle i tiltro til at markedsmekanismene sikret forsyningen.

Kristelig Folkeparti har foreslått endringer i energiloven for å styrke den politiske styringen og styrke olje- og energiministerens ansvar for forsyningen. Den rød-grønne regjeringen har ikke ønsket å følge opp dette.

Stortinget behandlet nylig endringer i dekningsloven, som vil gjøre det lettere for industrien å skaffe finansiering ved inngåelse av langsiktige kraftavtaler. Det vil kunne skape økt likviditet i markedet for langsiktige kraftavtaler og være et viktig bidrag til å sikre at den kraftintensive industrien videreutvikler sine virksomheter i Norge.

Endringene i dekningsloven er bare en av rammebetingelsene som må være på plass før man kan få til en garantiordning. Den andre viktige betingelsen, nemlig notifisering og godkjennelse av ESA, må også komme på plass.

Kristelig Folkeparti støtter dette lovendringsforslaget, men konstaterer at det ikke oppfyller løftene fra regjeringspartiene i valgkampen i 2005 om kraft til industrien til under markedspris. Forslaget fra regjeringen om en garantiordning for kjøp av kraft hjelper industrien et stykke på vei, men er på langt nær det som ble lovet før siste valg. Testen på hvilken effekt denne garantiordningen vil få, er om industrien nå finner grunnlag for en langsiktig satsing på produksjon og investeringer i Norge. Det ønsker Kristelig Folkeparti å legge til rette for.

I valgkampen i 2005 reiste de rød-grønne land og strand rundt med løfter de burde vite de ikke kunne holde. Stoltenberg ga industrien falske forventninger. Industrikraft var et yndet debattema, og rød-grønne løfter om et nytt industrikraftregime var mange og svært sterke. Også Jens Stoltenberg lovet kraft til under markedspris. Dette skapte forventninger hos industrien. Ikke overraskende viste det seg på nytt at EØS-avtalen ikke gir rom for myndighetsbestemte kraftkontrakter. Dette var gammelt nytt for dem som kjenner saken. Regjeringene Bondevik I og II og regjeringen Stoltenberg I hadde kommet til samme konklusjon tidligere. Denne kunnskapen må de rød-grønne bevisst ha glemt da de reiste rundt med dette budskapet.

Noen industrisamfunn har blitt rammet ekstra kraftig av den internasjonale finanskrisen. Kristelig Folkeparti frykter at regjeringens virkemidler i næringspolitikken ikke er treffsikre nok.

Kristelig Folkeparti mener at økt satsing på forskning, innovasjon og god offentlig infrastruktur er et sentralt suksesskriterium for et verdiskapende næringsliv som skal bære kostnader for kommende generasjoner. Men vi vet at billig kraft er en helt avgjørende faktor for at Norge, som det høykostlandet det er, kan konkurrere med industri i lavkostland også i fremtiden.

Terje Aasland (A) [16:40:47]: Kraftforedlende industri er viktig for Norge, blir det sagt. Ja, jeg er helt enig. Det er en industri som er spredt utover hele landet, og som sånn sett berører veldig mange i tilknytning til enten sysselsetting eller indirekte sysselsetting.

Siste taler var inne på dette med kraft til under markedspris. Jeg tror ikke Stortinget skal vurdere hva som er markedspris. Men det denne regjeringen har bidratt til, er at Statkraft nå har inngått kraftkontrakter med to industripartnere. Den ene av de industribedriftene har valgt å tro på en sånn kontrakt; de investerer faktisk flere hundre mill. kr i et nytt, utslippsfritt smelteverk. Det er i seg selv ikke så dårlig – det er egentlig ganske viktig.

Men i forhold til den kraftforedlende industrien: Hvis vi ser litt på Norsk Industris egne vurderinger av hvor de står i forhold til produksjon, sier de at økt eksport i januar var på 4,7 pst. Holder man eksporten av petroleumsproduktene utenfor, var det en vekst i fastlandseksporten på 13 pst. Vi ser at kraftforbruket fra 2010 har steget igjen, og at det er flere som skrur opp produksjonen. Vi ser at i 2010 økte industriproduksjonen med 2,8 pst., og metallindustrien og den kjemiske industrien hadde relativt høyere vekst i 2010 enn i 2009. Tallene viser at metallindustrien økte med 15,7 pst. i 2010 sammenlignet med i 2009, og kjemiske råvarer hadde stor vekst i 2010, med en økning på 26,8 pst. sammenlignet med 2009. Så det er relativt god vekst og gode muligheter for eksport av norske varer.

Så må vi med glede konstatere at noe av grunnlaget – rammebetingelsene – for norsk industri også medfører at en velger å investere. Finnfjord, som nå fikk en kraftavtale med Statkraft er et godt eksempel på det. I tillegg til avtalen med Statkraft har de fått 175 mill. kr av Enova for å bygge verdens første utslippsfrie smelteverk. I sum er dette en god ramme rundt aktiv næringspolitikk, og god politikk som faktisk understøtter industrien, også den kraftforedlende industrien.

Så er kraft helt nødvendig, og en viktig innsatsfaktor. Da vi behandlet dekningsloven i Stortinget før jul, sa flertallet i komiteen og flertallet i Stortinget at det påhviler kraftselgere i Norge et særlig ansvar for å inngå langsiktige kraftkontrakter til industrien, bl.a. for å unngå vesentlige endringer i det nasjonale kraftforbruket over tid. Det er en ganske vesentlig merknad i forhold til den diskusjonen vi har nå. Det handler om viljen til å legge føringer for at kraftprodusenter bør selge kraft til den kraftforedlende industrien. Verken Høyre eller Fremskrittspartiet var med på den merknaden. Verken Høyre eller Fremskrittspartiet, som nå står og påberoper seg en aktiv holdning til den situasjonen som norsk kraftforedlende industri befinner seg i, ville være med på den type føringer fra Stortinget. Og etter min mening viser det i utgangspunktet at en er mest opptatt av det nøytralitetsbegrepet som Høyre har stått for tidligere. Det samme gjorde Høyre da vi behandlet kapitaltilførselen til Statkraft. De valgte ikke å være med på å gi selskapet føringer i tråd med både industri og andre behov nasjonalt. Tvert om, de unnlot å gi føringer. Det viser at Høyre fremdeles er et næringsnøytralt parti.

I tillegg sier Høyre i denne interpellasjonsdebatten at det har vært nedgang i privat sysselsetting etter finanskrisen. Ja, men den er på vei opp igjen. Samtidig er det fra 2005 og fram til nå skapt omtrent 260 000 nye arbeidsplasser, to tredjedeler i privat sektor – en betydelig vekst i antall arbeidsplasser i privat sektor. Så debatten blir noe merkelig, og det blir ikke bedre selv om vi gjentar de debattene gang på gang. Men jeg synes det er verdt å understreke at Høyres næringsnøytralitet synes også i enkelte tilfeller å ha smittet over på Fremskrittspartiet.

Frank Bakke-Jensen (H) [16:45:54]: Først vil jeg takke interpellanten for initiativet, og så må man vel halvveis be om unnskyldning for at man bruker viktig tid som egentlig kunne ha blitt brukt til å være i Holmenkollen og sett sprint. Jeg kommer fra en fanatisk sportsinteressert familie – men det finnes av og til ting som er viktigere.

Først litt til begrepet «næringsnøytralitet». Her føler jeg at Arbeiderpartiet holder på å gå skoene av seg. Det er én politiker av betydning som har brukt begrepet «næringsnøytralitet». Han heter Jens Stoltenberg, og han innførte det under sin første regjering. Hos Høyre har det aldri vært noe begrep eller noe verktøy.

Så til en del av det jeg vil kommentere til debatten. Når det gjelder Alcoa og prosjektet i Hammerfest, er det faktisk ganske bred politisk enighet om at Finnmark og Nord-Norge nå framstår med ganske gode muligheter innenfor både energi og mineraler. Det er i alle fall slik, når man ser på antall ministre som har vært nordpå og fortalt om den rød-grønne framtiden, at det er tverrpolitisk enighet i Arbeiderpartiet om at det finnes både energiressurser og mineraler nok der oppe. Det er gode grunner til å legge planer der man kan ha forhåpningar om å utvinne energiressurser både fra olje, gass, vind, havstrøm og vannkraft. I tillegg vet vi at prognosene for å finne store mineralressurser er gode. Det finner vi til og med i statsbudsjettet, der man bevilger godt med penger for å lete dem opp.

Da er det ganske så ufattelig defensivt å si tvert nei når man får en forespørsel som den man fikk fra Alcoa. De naturlige spørsmålene kunne ha vært: Hvordan passer dette inn i et klimaregnskap der man inkluderer de andre energiformene man nå skal utvinne? Vil kanskje kombinasjonen av vind, vann, strøm og gass øke mulighetene for at man kan realisere utbyggingen av linjer, som igjen kan øke forbruket av fornybar energi? Et annet spørsmål man kunne ha stilt seg, var: Hva vil det si for klimaregnskapet at vi kombinerer utvinning av energi og foredling av mineraler så nær energikilden som mulig? Kan det faktisk være slik at det kan ha positiv effekt på klimaregnskapet at vi videreutvikler denne industrien i Norge, hvor vi – og der er det ingen som er uenige – beviselig er veldig gode på dette? Et spørsmål man kunne ha stilt seg, var: Hvilke utslag gir det seg i klimaregnskapet at vi eksporterer gass som forbrennes urenset, målt opp mot et industrieventyr som dette?

Jeg registrerer at svaret fra parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, Helga Pedersen, var tvert nei, og jeg registrerer ikke at det er noe forsøk på å nyansere det svaret under denne debatten. Det finner jeg ganske så beklagelig.

Vi har i de siste månedene fremmet noen forslag med tanke på å prøve å tenke helhetlig på dette – vi har fremmet noen forslag der man prøver å se helhetlig på en mineralstrategi om mineralutvinning. Da har man fått nei. Det ligger i dag til votering et forslag der man prøver å se helhetlig på energipolitikken. Jeg er ikke villig til å vedde rødvin på at vi kommer til å se et ja her i denne salen til et sånt forslag heller. Da er det faktisk slik at man ikke bare er inviterende overfor næringsaktører og overfor investorer i forhold til den industripolitikken man vil vise fram. Man framstår av og til som ganske avvisende.

Else-May Botten (A) [16:49:38]: Det er viktig å ha en aktiv næringspolitikk som bidrar til å trygge arbeidsplasser og utvikle nye, og det er en sammensatt oppgave. Ser man på sysselsettingen i våre naboland, kan vi vel si at vi i stor grad har lyktes med dette, spesielt etter å ha stått oss så godt som vi har gjort i forhold til finanskrisen. Det viktigste er å holde stabilitet i økonomien. Stabil kronekurs og lav rente er kanskje den viktigste grunnmuren for vår eksportrettede næring. Med Fremskrittspartiets økonomiske politikk, med økt pengebruk, hvor pengesekken til alle gode formål skal hentes i oljefondet, ville usikkerheten blitt stor i industrien vår, og tusenvis av industriarbeidere ville ha fått den regningen.

Regjeringen har lagt sten på sten av rammevilkår overfor industrien. Jeg synes det er helt utrolig at representanten Solvik-Olsen kan stå og si at en svekket konkurransesituasjon skyldes regjeringens politikk. Han nevner ikke en eneste gang finanskrisen og den krevende markedssituasjonen som industrien har stått oppe i, så jeg takker og lovpriser at landet ikke styres av Fremskrittspartiets økonomiske politikk.

Så har jeg lyst til å si én ting, for jeg merket meg at både Fremskrittspartiets representanter og Høyres representanter kjører hardt på med at regjeringen har all skyld i at Industrikraft Møres prosjekt er lagt på is. Konsesjonskravet til Industrikraft Møre er helt tydelig på rensekravet, og det er klart det er krevende å finne dette prosjektet økonomisk lønnsomt. Det er også krevende å være trygg på at de økonomiske utgiftene man berammer ved å bygge et slikt anlegg, vil stå seg. Ser vi til Mongstad og prosjektet der, viser erfaringene at kostnadstallene og de tekniske utfordringene til rensing mange ganger spiller prosjektet et puss. Det er trist at slike gode prosjekt skrinlegges, men jeg synes det er utrolig at man skylder kun på regjeringen når det gjelder dette. Det er å gå altfor langt, og jeg synes at det er litt for lettvint med tanke på et prosjekt som vi alle sammen skulle ønske hadde blitt realisert.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [16:52:17]: Jeg vil takke Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet for å bidra til en konstruktiv debatt, men jeg må dessverre konstatere at egentlig har tiden vært bortkastet, for når det gjaldt å få gehør for problemstillingen fra regjeringen, har det ikke vært til stede. Dette er en problemstilling som både norsk industri og industri- og energisektoren tar opp flere ganger. Men det er åpenbart – når det er Fremskrittspartiet som løfter problemstillingen, er statsråden mer opptatt av ski-VM enn det som skjer i salen. Statsråden har forberedt seg mer på å mistolke Fremskrittspartiet politikk enn å forholde seg til den reelle problemstillingen.

Det jeg kom med, var ikke en svartmaling av situasjonen, men to konkrete problemstillinger som industrien opplever som hemmende i konkurransen med utlandet. Det handler om kostnader ved CO₂, og det handler om tilgang på kraft. Dette er ikke en problemstilling Fremskrittspartiet har konstruert, men det er noe jeg tror alle, når en tenker seg om, vet er en realitet. Jeg nekter å tro at Norsk Industri ikke har snakket direkte med Trond Giske om dette når de har gått ut i Teknisk Ukeblad og også nevnt dette som en problemstilling på alle mulige konferanser.

Til representanten Holmelid: Ja, jeg er klar over vilkårene som norsk industri har. Jeg gikk langt i å gi ros til regjeringen for at de signalene som SV ga i 2009 og 2010 om at det ikke skulle tildeles gratis kvoter til industrien, ikke lenger er signalene fra regjeringen. Den snuoperasjonen kan jeg godt takke og bukke for. Den er veldig bra.

Men den andre problemstillingen jeg nevnte, er fortsatt ikke håndtert. Det er litt spesielt når industrikraftregimet her får æren for at det er blitt inngått en kraftkontrakt mellom Statkraft og Norske Skog når dette industrikraftregimet ennå ikke er ferdig notifisert hos ESA, og når Norske Skog sier at det var ikke det som var grunnlaget for det.

Jeg kan godt gå i en polemikk med næringsministeren om Fremskrittspartiets politikk, jeg kjenner den bedre enn statsråden. Men statsråden har ingen interesse av å prøve å gjengi den korrekt. Jeg bare konstaterer at i oljefylket Rogaland er det Fremskrittspartiet og Høyre som er de foretrukne partiene, ikke Arbeiderpartiet. Det handler om at velgere som jobber i en bransje, ikke lar seg lure av polemikk når de ser hva den praktiske politikken er.

Faktum er at norsk industri er mer markedseksponert i kraftmarkedene nå enn den var før denne regjeringen overtok. Det er ikke Fremskrittspartiets skyld. Fremskrittspartiet vil ikke selge ut vannkraften, men vi mener det er rett at industrien skulle få eie vannkraften. Så kan statsråden prøve å la det være en greie om at vi skal selge ut alt til utlendinger. Det er ikke det som er Fremskrittspartiets politikk.

La meg til slutt utfordre næringsministeren på en konkret ting som han knapt nok har våget å berøre, og det er Alcoa. Alcoa eksemplifiserer problemene med denne industripolitikken. Det å gi Alcoa mulighet til å investere i Norge er altså ikke å ødelegge våre miljø- og klimamål. Det er ikke å ødelegge den satsingen som skjer i industrien på dette området, men det er å kunne bygge videre på den klyngen. Vil statsråden ta grep som gjør at Alcoa faktisk investerer i Norge?

Statsråd Trond Giske [16:55:35]: La meg først si at det er helt korrekt: Ski-VM gleder meg mer enn Fremskrittspartiets industripolitikk. Særlig når vi har fått et trøndersk gull og et trøndersk sølv i løpet av den siste timen, er det aldeles strålende.

For å være litt alvorlig: Det eksemplifiserer også at Fremskrittspartiet tar feil på et annet område, nemlig at det i Norge ikke er lov til å lykkes, ikke lov til å yte ekstra og ikke lov til å bli hyllet og æret for å ha vunnet norske eller internasjonale mesterskap. Tvert imot er disse idrettsstjernene noen av de største forbildene våre, noen vi ser opp til, noen som inspirerer oss. Slik er det også i næringslivet. Det er lov å lykkes. Det er lov å stå på ekstra. Det er lov å få til ting. Og vi skal hylle dem som skaper de gode bedriftene, ikke bare dem som gjør de store bedriftene.

Jeg ønsker Alcoa velkommen til å investere både i Finnmark og andre steder. Jeg ønsker norsk metallindustri en lysende framtid. Og vi skal legge til rette for det, men det må skje innenfor det klimaforliket som Stortinget har vedtatt. Derfor skjønner jeg godt at Fremskrittspartiet kan stå her og si: kjør på, bygg gasskraftverk, slipp ut, bruk ressursene uten hensyn til klimaet. Men at Høyre kan stå her og si det, uten å ta inn over seg det klimaforliket som Høyre den gang til og med sa at regjeringen var for defensiv på før vi kom fram til en enighet, har jeg verre for å forstå.

Jeg er optimist. Jeg tror at teknologien vil hjelpe oss. Jeg tror menneskers innovasjon og evne til å utvikle nye løsninger vil føre til at vi kan bygge en industri som kombinerer bruk av naturressurser som gass og malmressurser, som vi har mye av, og som vi har doblet letingen etter – igjen en ikkenæringsnøytral politikk, men tvert imot en satsing på et bestemt næringsområde med CO₂-rensing og oppbevaring. Men det må altså skje innenfor de rammene som norsk klimapolitikk setter, og etter hvert innenfor de europeiske reglene som kommer. Vi kan ikke svare Alcoa på hva som blir EUs regelverk ett, to elle tre år før det er ferdigtegnet. Det er det ingen norsk regjering som rår over. Vi må avvente det til det regimet er ferdigtegnet.

Så skal vi fortsette å legge til rette for at industrien får lange kraftkontrakter. Det er for så vidt riktig at ESA fortsatt har mulighet til å gripe inn, men kraftkontraktsgarantiordningen gjelder. Det er norsk lov, den er vedtatt. Det kan bli juridiske prosesser i EØS- og EU-systemet dersom ESA griper inn, men så lenge de ikke gjør det, er den loven gjeldende. Og jeg er nok ganske sikker på at Statkraft, Finnfjord og Norske Skog også hadde den for øye da den første langsiktige kontrakten på svært lenge – en tolv års kontrakt, tenk på det, som sikret Norske Skog og Finnfjord – ble inngått. Det viser at det nytter med politikk, at det nytter å gripe inn og legge litt til rette og ikke bare slippe næringskreftene til.

Presidenten: Sak nr. 10 er dermed ferdigbehandlet.