Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:20:11]: Først og fremst kan vi vera glade for at vi i vårt land berre har ei arbeidsløyse på vel 3 pst. Det er flott og ikkje minst eit godt utgangspunkt for å få eit godt samfunn for alle.

Likevel kan ikkje prosenten la oss kvila slik at vi slår oss til ro overfor enkelte grupper. Eg ser dessverre ein for liten nedgang i ungdomsgruppa mellom 18 og 24 år. Ja, det stemmer at det har vore ei positiv utvikling for menn, som har hatt ein nedgang på 4 pst. den siste månaden samanlikna med den same månaden i fjor, mens det derimot er ei auke på heile 12 pst. for kvinner i same tidsrom. Dette er grunn nok til at ein heile tida må fokusera på denne gruppa, fordi dei er i ein alder der utdanning burde stått i fokus, og at ein må spørja seg: Kva er det som gjer at denne gruppa har kome i denne situasjonen? Ein må kanskje starta med begynninga. Alt når eit barn blir født, er det prisgitt personlege eigenskapar og omgivnader. Det dannar grunnlaget for ein god barndom og ei god utvikling i livet. Om det hadde vore mogleg, er det fleire enn berre arbeidsministeren interpellasjonen skulle ha vore stila til, men det er ikkje mogleg. Her viser eg til barneministeren, skule og utdanning famnar kunnskapsministeren, og generell helse omfattar helseministeren. For det er nettopp denne utviklingssyklusen som gjer at enkeltopplevingar, sjukdom og ofte rus gjer at ein stoppar opp i utdanninga, eller gir seg over og overlèt livet til det offentlege. Derfor må ein ha eit heilskapleg bilete på kvifor ein får unge arbeidslause, unge på uføretrygd og arbeidsavklaringspengar. Gjer vi eigentleg nok for denne gruppa? Vi har mange eksempel på at det er aktivitet rundt om i landet med fokus på dei unge, og det er flott – ulike prosjekt som angår såkalla drop-outs i Hordaland, prosjektet Ny GIV, enkelte kommunar med eigne prosjekt for såkalla risikoutsett ungdom, og nokon med endå tettare oppfølging. Men er det godt nok? Er det nokon som veit at kvar elev som ikkje fullførar vidaregåande opplæring, kostar samfunnet nesten 1 mill. kr i livsopphald.

Eg har vore i kontakt med ein del ungdom som har valt eit liv der dei har blitt ein del av den prosenten arbeidslause som Nav viser til. Lat oss kalla ei jente Linda. Ho har fullført faget barne- og ungdomsarbeidar, men har ikkje søkt vidare på lærlingplass. Det blei for mykje for meg, seier ho. Eg var lei av skulen og var ikkje sikker på om det eigentleg var dette eg ville. Og så var det slik at fleire av mine venner hadde stoppa opp, så vi var liksom ein gjeng i lag som gjorde det same. No betaler Nav leilegheit og livsopphald for meg, så får eg sjå det an. Eg har det eigentlig bra no, så kva skal eg stressa vidare med?

Er dette god samfunnsøkonomi og ikkje minst ein riktig livskvalitet for den einskilde, som for Linda i denne situasjonen?

Eit anna eksempel er Runar, som har dysleksi som blei seint oppdaga. På grunn av at skotta mellom dei ulike skulane gjorde det vanskeleg for han å få den rette hjelpa, blei han uttrygg og ein såkalla vanskeleg elev, noko som førte han inn i rusverda og vidare i fengsel. Det at Rune no er på veg vidare i livet i positiv retning, var personavhengig, seier han. Han trefte ein tidlegare kjenning som han hadde hatt som vikarlærar, som han fekk tillit til, som følgde han vidare i systemet og støtta han. Dette gjorde at han fekk tilbake trua på seg sjølv. Det at han no etter enda utdanning framleis er utan fast arbeid, er fordi det er vanskeleg å koma inn på arbeidsmarknaden med ein CV med mange hòl i. Det er vanskeleg å få vist at ein verkeleg vil og kan noko. Hadde det ikkje vore for gode venner og denne læraren, hadde han gitt opp igjen og sikkert begynt på kjøret igjen, som han seier. Men han har likevel eit visst håp om at det snart ordnar seg.

Eg kunne nok ha kome med fleire historier, men det som er gjennomgåande, er ofte ein tøff bakgrunn frå tidleg alder av – rus, psykiatri og få nære relasjonar som ein har tillit til – samt at ein ser ei form for smitteeffekt i ein slik situasjon. Nokre unntak er det òg. Det er dei som føler at dei vil, men møter motgang på mange ulike arenaer. Dei seier at betre rettleiing og oppfølging før ein tek utdanning, hadde hjelpt. Det å missa sjølvtilliten og trua på seg sjølv er oftare aktuelt i ung alder. Kva start får ein då for det vidare livet? Ikkje den beste i alle fall.

Som me veit, ser ikkje alltid unge menneske konsekvensane av vala sine før det er for seint. Her trengst det grundig rettleiing i startfasen så vel som i oppfølginga når dei skal inn på utdanningsveg og i arbeidsliv. Framtidig behov for tilsette, spesielt i omsorgsyrka, er massivt. Det er då òg med uro ein ser at søkninga til høgre utdanning, spesielt innan sjukepleiar- og lærarutdanninga, er dalande. Det er òg fleire som hoppar av eller tek pause frå den høgre utdanninga – noko ein må ta med seg om ein har tenkt å gjera noko med det. Det er òg store forskjellar skulane imellom. Ein bør sjå på kva den einskilde utdanningsinstitusjonen gjer forskjellig frå andre, og som er bra.

Det viser seg at for ungdom som misser kontakt med utdannings- og skulemiljø, er vegen kort til fattigdom, rus og andre helseproblem. Av dei mange prosjekta som er sette i gang, er det klart at mange har vore ein suksess og nokre ikkje. Eg trur at uansett er det viktig at alle idear blir prøvde ut. Det som uroar meg, er at det er prosjekt. Då er det inga sjølvfølgje at tiltaket blir oppretthalde. Då er ein faktisk like langt i fortsetjinga.

Det hadde vore fint om statsråden hadde sagt litt om det, og noko om individuelle tiltaksplassar. Noreg har ikkje råd til at nokon står utanfor arbeidslivet, og alle moglegheiter må vera opne for at dei som er i startfasen av arbeidslivet, får utøva eit yrke eller eit arbeid til beste for samfunnet og den einskildes livskvalitet. Kva meiner statsråden om dette? Og kva tiltak er og blir gjorde for denne gruppa?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:26:36]: Representanten Reiertsens spørsmål går rett i kjernen av framtidig verdiskaping og velferdsbygging. Å sikre unge en god tilknytning til arbeidslivet er noe av det viktigste vi gjør.

Jeg vil innlede med noen faktaavklaringer. Det er helt riktig som representanten påpeker, at ledigheten blant ungdom i alderen 20–24 år er høyere enn ledigheten for den totale arbeidsstyrken. I februar i år var det om lag 12 000 ledige 20–24-åringer i Norge. Dette innebærer en ledighetsprosent på 5,5 mot 3 pst. for arbeidsstyrken under ett. Likevel er det galt å si at denne gruppen skiller seg ut ved at ledigheten ikke går ned. Ferske ledighetstall viser oss at denne gruppen har hatt en nedgang i ledigheten fra februar i fjor til februar i år på 4 pst. Dette samtidig som den totale ledigheten har gått ned med 2 pst.

Det er heller ikke slik at ungdom automatisk går over på ulike trygdeordninger og blir langtidsledige når de ikke får innpass i arbeidslivet. Ungdom trekker seg i større grad enn andre over i utdanning når situasjonen på arbeidsmarkedet blir vanskelig. Vi vet også at unge arbeidssøkere generelt har korte ledighetsperioder og en lavere andel langtidsledige enn andre aldersgrupper.

Om vi ser på helhetsbildet, har Norge, som representanten nevner, unngått høy arbeidsledighet som følge av finanskrisen. Selv om det har vært en økning i arbeidsledigheten også i Norge, viser tall fra Eurostat at vi har den laveste ledigheten i Europa. Ungdomsledigheten er også svært lav i Norge sammenliknet med andre land. Dette er ikke kommet av seg selv, men er et resultat av en aktiv og målrettet motkonjunkturpolitikk. Likevel, dette er ikke en hvilepute for regjeringen og heller ikke for Nav.

All erfaring tilsier at det er viktig at vi møter ungdom med målrettede tiltak på et tidlig stadium. Ungdom under 20 år som er utenfor skole og arbeid, skal derfor tilbys et arbeidsrettet tiltak så raskt som mulig. Vi har helt klare retningslinjer om at ungdom skal prioriteres ved inntak til arbeidsrettede tiltak, og det er et stort fokus på oppfølging av ungdom i Arbeids- og velferdsetaten.

Vi må ta med i betraktningen at ungdom i alderen 20–24 år ofte skifter mellom jobb og utdanning i sin søken etter ønsket jobb. Ungdom som fortsatt er ledig etter tre måneder, kan imidlertid ha behov for en ekstra innsats for å komme i arbeid og aktivitet.

Derfor har Arbeids- og velferdsetaten en oppfølgingsgaranti for ungdom fra 20 til 24 år. Den skal sikre ungdom som har gått ledig i tre måneder eller mer, utvidet oppfølging med fokus på aktiv jobbsøking, egenaktivitet og motivasjon. Etter seks måneders ledighet skal tiltaksgarantien sikre tilbud om arbeidsrettet tiltak for ungdom i denne aldersgruppen.

Dette er viktige og målrettede tiltak, som vi kontinuerlig følger opp og evaluerer. Rapporter fra Arbeids- og velferdsdirektoratet viser oss at måloppnåelsen på de to garantiordningene er lav. Samtidig vet vi at unge arbeidsledige har høy prioritet i fylkene, og at det gjøres svært mye godt arbeid for ungdomsgruppen. Dette har ført til usikkerhet om hvorvidt indikatorene som benyttes for å måle måloppnåelsen på garantiordningene, gir et riktig bilde av etatens arbeid for garantigruppene. Derfor arbeider departementet nå sammen med Arbeids- og velferdsdirektoratet for å sikre en god gjennomføring og en hensiktsmessig måling av måloppnåelsen på garantiordningene.

Selv om de fleste ungdommer klarer seg bra, legger jeg stor vekt på å hjelpe dem som havner utenfor utdanning og arbeidsliv. Disse må få et godt tilpasset tilbud som bidrar til at de kommer raskt tilbake i arbeid eller utdanning. Ikke alle årsakene til ledighet er like åpenbare. Likevel vet vi med sikkerhet at mange av dem som står uten arbeid over lengre tid, ikke har fullført videregående opplæring. Videregående opplæring er den sikreste veien til en varig tilknytning til arbeidslivet og det viktigste tilbudet vi har til ungdom. Derfor samarbeider Arbeidsdepartementet nå med Kunnskapsdepartementet for å følge opp ungdom som faller ut, eller står i fare for å falle ut, av videregående skole.

Representanten Reiertsen gir uttrykk for at det er svært urovekkende at søkertallene til lærer- og sykepleierutdanningen har gått betraktelig ned. Også her er det nødvendig å komme med en presisering. Ifølge Kunnskapsdepartementet har søkertallet til lærerutdanningene samlet vært tilnærmet uendret de siste årene. Det var en økning i antallet søkere til lærerutdanningene i årene fra 2007 til 2009, mens nivået holdt seg stabilt i 2010. Når det gjelder sykepleierutdanningen, har det vært en reduksjon på 4,7 pst. fra 2009 til 2010. Økningen i søkertallet i de foregående årene gjør imidlertid at søkertallet fortsatt er relativt høyt og neppe å betrakte som svært urovekkende. Men jeg er helt enig med representanten Reiertsen i at det er viktig å sikre kompetent arbeidskraft i årene framover, ikke bare blant lærere og sykepleiere, men til alle bransjer som har behov for arbeidskraft. Derfor har regjeringen også økt antallet studieplasser i høyere utdanning de siste årene.

Verdien av det å være i arbeid handler ikke bare om lønn. Det handler om selvrealisering, ansvar, samspill med kollegaer og det å føle at man bidrar til fellesskapet. Å sikre unge en inngang til arbeidslivet er derfor noe av det viktigste vi gjør.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:32:19]: Takk til statsråden så langt for svaret. For det første vil eg gjerne seia om søkninga til høgskulane når det gjeld lærarar og sjukepleiarar, at det òg er eit viktig forhold at dei ofte ikkje gjennomfører på dei åra som ein reknar med, tre år i dag, så ein får nærmast ein liten drop-out på dei òg.

Mange unge har sagt noko om tett oppfølging av nokre som støttar dei og gir dei tillit, dette for å få eit godt sjølvbilete og motivasjon. Eit prosjekt i Nordhordland som blir kalla Los-prosjektet for ungdom, har vore ein suksess, der ein går inn tidleg og har tett oppfølging, viser positiv interesse over tid, omsorg og har klare rammer. Ein har hatt ein tilsett som både har lokka, trua, motivert og fotfølgt, noko som igjen har ført til gode resultat. Hovudmålet i dette prosjektet er å samordna utfordringar som dei unge som er i faresona, er på veg inn i, heilt frå skulesituasjonen og eventuelt arbeidsliv. Men dette er også berre eit prosjekt. Men så lenge ein har funne noko som knekkjer denne koden, bør ein vel la det bli fast.

Underteikna har òg sett på coaching, noko ein har brukt mykje av i vårt naboland Sverige med gode resultat. Dette tiltaket viser også til gode resultat. Eg har i svarbrev frå statsråden fått støtte på at dette er positivt, men samtidig vil eg understreka at vårt eige oppfølgingstiltak i regi av Nav fungerer. Men er det godt nok, og bør ein ikkje sjå på fleire ulike tiltak, slik at flest mogleg igjen kjem på rett veg i både utdanning og arbeidsliv? Det kan vel henda at det hadde vore fornuftig at ein del av dette arbeidet blei utført utanom Nav.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [15:34:14]: Ifølge SSBs prognose står vi nå foran en markert oppgangskonjunktur. Vi vet at det er en forsinkelse, at det går en tid fra konjunkturene snur, til vi kan se dette omslaget på arbeidsmarkedet. Derfor vil konjunkturomslaget vi så på forsommeren i fjor, først nå gjøre seg gjeldende på arbeidsmarkedet. På bakgrunn av dette kan vi vente oss en økning i sysselsettingen og en reduksjon i ledigheten i tiden framover, og vi vet at denne utviklingen særlig vil gjøre seg gjeldende for de yngste gruppene på arbeidsmarkedet, bare for å ta det. Så gjennomgående er det grunn til å tro og regne med at også de yngste gruppene på arbeidsmarkedet vil merke en lettelse, selv om, som jeg har sagt, vi allerede nå har sett en nedgang i ledigheten.

Så er jeg veldig opptatt av noe av det som representanten også tar opp, at vi i forhold til de mest utsatte ungdomsgruppene må være kreative og gode på særlige tiltak. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er som sagt knyttet til oppfølging for å få ungdommen gjennom videregående opplæring. Som jeg nevnte, jobber jeg også nå sammen med Kunnskapsdepartementet for å forebygge frafall fra videregående skole. Et av de viktigste prosjektene vi har der, er prosjektet som inngår som en del av Ny GIV, som er en stor satsing, og noe av det viktigste det gjør, er å sørge for motivasjon, fordi vi vet at dårlig motivasjon er noe av årsaken til at ikke ungdom fullfører videregående opplæring. Dette oppfølgingsprosjektet skal bl.a. legge til rette for utprøving av opplæringsmodeller som kombinerer arbeidspraksis fra Nav med opplæring fra fylkeskommunene. Kombinasjoner av praksis og teori kan i mange tilfeller vise ungdom nytten av å ta utdanning og gi motivasjon til å fullføre videregående skole. Jeg tror at noe av dette er det viktigste vi kan gjøre, og jeg utelukker ikke mange av de ulike tiltakene, ulike typer prosjekter, som også representanten nevner.

Jeg har lyst til å understreke at vi vet at når man ser på arbeidsmarkedstiltak og gjør en evaluering av dem, er ungdom kanskje en av de gruppene som har minst nytte av tiltak. Det høres litt rart ut, men unge mennesker klarer seg faktisk ofte godt selv, de er utenfor arbeidslivet, men så kommer de fort tilbake. Så de gruppene vi snakker om her, er de mer marginale gruppene, som trenger noe helt eksplisitt, og da tror jeg på alle mulige typer tiltak, men særlig tiltak knyttet til å få ungdom gjennom videregående opplæring. Det prosjektet som Kunnskapsdepartementet jobber med, tror jeg er helt grunnleggende i så henseende.

Så har jeg lyst til å trekke en parallell til debatten under forrige interpellasjon, hvor representanten fra Høyre tok opp nettopp hvor viktig det er å samarbeide med det ordinære næringslivet. Det er jeg veldig enig i. Jeg tror også at noe av det som er en utfordring for Nav, er å prøve å få ungdom ut i ulike typer – kall det – praksisplasser knyttet til ordinært arbeidsliv, istedenfor at de skal gå på arbeidsavklaringspenger eller andre passive ytelser.

Steinar Gullvåg (A) [15:37:50]: I motsetning til unge mennesker som vokser opp i mange andre europeiske land, kan norsk ungdom stort sett ønskes velkommen inn i arbeidslivet den dagen de forlater skole og utdanning. Med en arbeidsledighet på 3 pst. er vi lykkelig forskånet for den massearbeidsløsheten som har rammet Europa i kjølvannet av finans- og gjeldskrisen. I Spania er annenhver ungdom uten arbeid, i Storbritannia møter én av fire stengte dører til arbeidslivet. Vi ser akkurat nå i mange land at unge mennesker som opplever et samfunn som ikke har bruk for dem, reiser seg i protest og raseri på den ene siden, eller bøyer nakken i apati, frarøvet alle drømmer og håp om å stå på egne bein med arbeid og inntekt på den andre siden.

Også i vårt land er arbeidsledigheten høyere i aldersgruppen under 30 år. 5 pst. av de yrkesaktive i denne aldersgruppen var uten arbeid i februar måned. Vi vet også at lediggang kan lede til uførhet. Derfor er det så viktig at alle som av ulike grunner trenger hjelp på veien inn i arbeidslivet, fanges opp av velferdssystemet og ikke overlates til seg selv og sin egen skjebne. Derfor har vi gitt ungdomsgarantien, oppfølgingsgarantien og tiltaksgarantien. Derfor arbeides det nå intenst med å hindre frafall i den videregående skolen og skaffe lærlingplasser og ulike kvalifiseringstilbud til dem som har behov for det.

Det finnes ikke én vei inn i arbeidslivet, det er flere, akkurat som kunnskap og kvalifikasjoner kan tilegnes på flere måter. For det er ikke alle som passer til å sitte på skolebenken helt fram til myndighetsalderen. Da jeg vokste opp, var det mange av mine samtidige som hadde problemer nok med å fullføre 7-årig folkeskole. Så dro de til sjøs, eller begynte som visergutter. Det ble folk av dem også! Atter andre ble læregutter i industri- eller servicenæring, og de lærte i praksis. Men arbeidslivet er ikke sånn lenger. Industriarbeideren er blitt systemoperatør, sjømennene går på fagskole og på høyskole. Med stadig høyere krav må det vel nødvendigvis bli slik at fagutdanningen bygger på et solid teoretisk grunnlag. Men kanskje har vi i for stor grad teoretisert yrkesopplæringen, slik at vi faktisk lukker døren for mange av dem som før avla fagprøve etter praktisk læretid. Den døren må åpnes igjen.

UNIK-prosjektet i Sande kommune i Vestfold er et eksempel på dette. Her har skolen tatt konsekvensen av et frafall på 30 pst. i yrkesfagene. Elever som har slitt og er gått trøtt av skolehverdagen, har fått en ny sjanse utenfor klasserommet. All undervisning er tilpasset den enkelte elev, og resultatene er imponerende. 95 pst. av dem som deltar i UNIK-programmet, har enten fullført videregående skole eller fått lærekandidatkontrakt. Det nytter i Sande, og det nytter mange andre steder. Kvalifiseringsprogrammet, som gir arbeidstrening til dem som står lengst unna arbeidsmarkedet, har også gitt gode resultater.

Likevel: Det finnes, og vil alltid finnes, noen som helt eller delvis har mistet arbeidsevnen, og som ikke evner å tilpasse seg et ordinært arbeidsliv. Derfor er det så viktig at vi nå får en uførepensjonsordning som gjør det lettere å pendle mellom trygd og arbeid, der alle som evner det, og som ønsker det, også kan finne seg en plass i arbeidslivet. Særlig viktig er det for unge mennesker, men da må vi ha et arbeidsliv som er i stand til å ta imot dem.

Min største bekymring går i en litt annen retning. Jeg tror nemlig at det kan bli atskillig vanskeligere å skaffe seg en yrkesutdanning, enn si en arbeidsplass, i årene som kommer. I noen grad ser vi det allerede. Det er åpenbart blitt vanskeligere å skaffe lærlingplasser i deler av landet, og det er egentlig ikke så rart. Rekrutteringen til viktige håndverksfag skjer nå gjennom utstrakt import av arbeidskraft. I fjellheimen bygges millionhyttene av underbetalte håndverkere fra Polen og Litauen, som verken betaler skatt eller avgifter til Norge. Hvem er det som kan konkurrere med slikt? Lokale håndverkere mister oppdrag, og om uvesenet får bre seg, vil lokale håndverkstradisjoner gradvis forsvinne. Det er fasiten i dag.

Hårek Elvenes (H) [15:43:17]: Det er et alvorlig utviklingstrekk ved et såpass høyt utdannet samfunn som det norske at såpass mange unge ikke kommer inn i arbeidslivet. Det er alvorlig for den enkelte, og det er sløsing med samfunnets ressurser.

Det er sagt i debatten i dag at vi har lav arbeidsledighet i Norge. Ja, vi har det. Men det er ikke arbeidsledigheten som sådan vi har til debatt i dag, det er terskelen for å komme inn i arbeidslivet, og det er konsekvensen ved langtidsledighet for unge mennesker. Man kan spørre hva årsaken til dette kan være. Det er et komplekst bilde, men det er tydelig at veldig mange av dem som ønsker seg inn i arbeidslivet, de facto ikke har den kompetansen som arbeidslivet etterspør. Noen har kompetansen, men kompetansen er ikke god nok. Det er altså en svikt i basiskunnskapen de har med seg, spesielt fra videregående skole. Det skal heller ikke underslås at flere av dem dette gjelder, kommer fra sosialt vanskelige forhold.

Hva gjør man i en slik situasjon, på kort og på lang sikt? La meg ta det på lang sikt først: Jeg er fornøyd med at ministeren påpeker betydningen av at flest mulig fullfører videregående skole. Men vel så viktig som at flest mulig gjennomfører videregående skole, er det at flest mulig når skolens mål – det som man en gang kalte for skolens mål. Det vil i dagens språkbruk si at man faktisk har en basiskunnskap i basisfagene norsk, matematikk og engelsk.

Hva kan man gjøre på kort sikt? Høyre har i flere alternative statsbudsjett foreslått at det skal settes av midler, slik at man kan kreve en aktivitetsplikt av dem som er i den uheldige situasjon at de mottar sosialstønad. Det har ikke den rød-grønne regjeringen gitt sin tilslutning til. Det er helt klart en risiko i et så avansert samfunn som det norske, med et så høyt kostnadsnivå, å gjøre en feil ansettelse. Derfor er det med stor uro vi ser, for kanskje å si det litt mildt, at fagbevegelsen og den rød-grønne regjeringen gjør sitt ytterste for å stikke kjepper i hjulene for bemanningsbransjen, som har hjulpet mange inn i arbeidslivet.

Jeg tør minne ministeren på at lediggang er roten til alt ondt. Hvis unge mennesker blir stående utenfor arbeidslivet og får redusert livsinntekt og i verste fall blir stående utenfor permanent, er det sosial nød like om hjørnet. Det må ikke skje, og i den grad det er uunngåelig, er det absolutt siste utvei.

Karin Andersen (SV) [15:46:59]: Det kunne jo være fristende å minne representanten Elvenes på at ut fra mitt syn i hvert fall er høyrepolitikken roten til større forskjeller og til et arbeidsliv som gjør det enda vanskeligere for dem vi nå snakker om, å få fotfeste i det, fordi Høyre ønsker mer midlertidighet, mindre tiltak mot sosial dumping og et tøffere arbeidsliv, der de som har det aller vanskeligst, skal ha det enda mer utrygt. Jeg tror ikke det er noen god løsning.

Men jeg vil berømme interpellanten. Det er ikke mange ganger jeg er så lite uenig med Fremskrittspartiet. Jeg vil takke statsråden for svaret, for dette er en viktig sak. Men det handler altså ikke om å få mer midlertidige ansettelser. Det handler om alle de tingene vi er i gang med, nemlig et bedre barnevern, «Jobbing mot mobbing», en mer praktisk og relevant ungdomsskole og videregående skole. Det handler f.eks. om en ny, god studiefinansieringsordning for studenter med funksjonsnedsettelser. Det handler om det viktige samarbeidet som er på gang mellom Arbeidsdepartementet og Kunnskapsdepartementet knyttet til Ny GIV og til at elever skal få et relevant og godt opplæringsløp.

Jeg hører nok til dem som ikke alltid drar i alarmklokken når ungdom ikke fullfører videregående skole på et rett løp. Jeg vet at det er veldig mange som kan finne andre veier gjennom både skole og arbeidsliv, både til god kompetanse og til et solid og godt liv. Men det som er uhyre viktig – som representanten Gullvåg også var inne på – er at vi må være ytterst forsiktige så vi ikke stiller oss slik at store ungdomsgrupper føler at de ikke hører til i samfunnet, men at de hører med, at det er voksne som ser dem, og at vi har opplegg som passer når det ordinære opplegget ikke passer. Derfor har jeg lyst til å nevne initiativ som er tatt av vekstbedriftene, der de nå, sammen med Østfold fylkeskommune, har innført ordninger som gjør det mulig å tegne lærekontrakter for elever som ikke kan gjennomføre et vanlig lærlingløp, men som trenger et tilpasset opplegg. Når de da gjennomfører det opplegget, har de et bevis – og de er beviselig ikke drop-outs, og de har kompetanse som arbeidslivet trenger.

Vi trenger mange arbeidstakere framover. Vi trenger barne- og ungdomsarbeidere, vi trenger omsorgsarbeidere, vi trenger førskolelærere og assistenter i barnehager, og vi trenger renholdere – som vi diskuterte nå nettopp i stad. Det er mange arbeidsplasser som er nyttige framover, og som vi må sørge for blir trygge, gode, rimelig godt betalte arbeidsplasser som det er mulig å rekruttere folk til.

Så sa interpellanten at det var viktig å kunne samarbeide med andre om gode opplegg, og at noe av dette kunne være prosjekter som var kortvarige. Ja, jeg deler interpellantens frustrasjon over dette, for jeg har vært med på både å dra i gang prosjekter og evaluert dem, og de har vært gode, men de har ikke blitt noe av – altså man har ikke greid å implementere den arbeidsmetodikken i vanlig arbeid, eller fortsatt med det, fordi det er et prosjekt. Så det er jeg enig i. Derfor har jeg over lang tid f.eks. arbeidet veldig tett sammen med Pøbelprosjektet i Rogaland, som beviselig er en veldig god suksessfaktor for nettopp å fange opp det de sjøl også definerer som pøbel – men det betyr, som presidenten sikkert vet, folkelig – man tar på en måte verstingene, finner ut hva det er de ønsker å drive med, tar drømmen på alvor og hjelper dem gjennom systemet. Og dette er folk som står gjennom og får kompetanse. Sånne ting er det veldig mange andre også som har jobbet godt med. Denne uken var jeg i Larvik sammen med sosiale entreprenører, som jeg også har veldig stor tro på som en mulig måte å kunne engasjere seg på når det vanlige systemet på en måte ikke gir deg noen tilhørighet, eller du føler at det har blitt et system som ikke bistår deg på en slik måte at du føler deg hjemme.

Jeg tror også at det er uhyre viktig at både videregående skole og Nav, som skal hjelpe og veilede unge mennesker, sjøl får mye mer relevant kunnskap om arbeidslivet. Det opplever jeg er en mangel. Det er klart at det også er veldig vanskelig å veilede ungdom til å bli noe de ikke vet hva er, og særlig hvis de som jobber i Nav eller i skolen, heller ikke vet hva det er, og vet at det eksisterer. Så det å få god veiledning fra både skole og Nav er uhyre viktig for at flere skal kunne lykkes greit og kunne komme i arbeid.

Geir Pollestad (Sp) [15:52:14]: Hvis vi ser på OECD-landene, ser vi at Norge, sammen med Danmark, har høyest yrkesdeltakelse av alle landene. Samtidig har vi den laveste arbeidsledigheten. Også når det gjelder ungdomsledighet, har Norge mer oppløftende tall å vise til enn mange andre sammenlignbare land.

Det er mitt utgangspunkt for å gå inn i denne debatten. Men likevel skal vi ikke undervurdere arbeidsledigheten blant unge. Det å være arbeidsledig i perioden mellom 18 og 24 år gjør at man mister verdifull erfaring sammenlignet med andre på samme alder, og det er i denne perioden en skal etablere seg, både privat og på arbeidsmarkedet.

Jeg vil komme inn på to grupper unge mennesker utenfor arbeidslivet. Jeg er bekymret for utviklingen når det gjelder unge folk som er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det er ingen stor gruppe, men det er en gruppe i vekst. Dette er bekymringsfullt, ikke bare for den som faller utenfor yrkeslivet, men også for samfunnet, for vi vil trenge all den arbeidskraften vi kan få. Vi har ikke råd til å miste folk i ung alder på arbeidsmarkedet.

Jeg mener at så langt har vi som samfunn altfor lett gitt opp unge som sliter psykisk. Uførestønad har kunnet være en sovepute for et samfunn som ser at det er mye arbeid knyttet til det å ta tak i unge menneskers problem. Det å gi unge mennesker uføretrygd er og skal være siste utvei, og alle fortjener oppfølging.

Bare for å understreke det: Det er et klart vilkår at det skal foreligge en nedsatt arbeidsevne som følge av sykdom, skade eller lyte før folk uføretrygdes. Det er viktig at vi ikke gjør uføretrygden til en sovepute. Vi må være flinkere til å følge opp disse ungdommene. Derfor er både den nye uførestønaden som det jobbes med nå, og som blir lagt fram i april, viktig, og regjeringens sysselsettingsstrategi vil også være svært viktig.

Det neste temaet jeg, som flere andre, er opptatt av, er frafallet i den videregående skolen. Vi må ha som mål at flest mulig skal forlate videregående skole og være rustet til å ta del i arbeidslivet. Det kan være for sent å fokusere på disse ungdommene når de først står i ledighetskøen. Vi må ta tak i problemet tidligere, og vi må fokusere på utdanningen.

Med Kunnskapsløftet og Kristin Clemets ideologi ble skolen ytterligere teoretisert. Mange som skal inn og lære seg et fag, opplever at i det første året blir det hopp og sprett med litt av hvert. Søndag den 6. mars kunne Dagsrevyen melde at seks av ti elever som begynner på byggfag, ikke fullfører denne utdanningen. Da må man spørre seg: Er det elevene det er noe galt med, eller er det skolen det er noe galt med?

Senterpartiet ønsker en mer praktisk skole som fanger opp både de teorisvake og de teoristerke. Det er jo sånn at hvis du har problemer med å svelge to timer med matematikk, blir du ikke bedre i matematikk om du får fire timer. Er du flink i matematikk, blir du bedre av å få doblet mengden undervisning.

Det som er viktig, er at vi bidrar til at flere elever får mulighet til å fullføre videregående skole. Vi skal ha et mangfold av tiltak. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg er glad for at statsråden har vist et stort engasjement for saken.

Representanten for Høyre sa at lediggang er roten til alt ondt. Jeg mener det er en feil inngang. Jeg mener vi skal fokusere på verdien av arbeid, på gleden ved å få sin egen lønn, på gleden ved å skape noe og på gleden ved å bidra til fellesskapet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:57:05]: Først må jeg få lov å takke interpellanten for at han reiser en viktig problemstilling. Vi kan jobbe felles for å finne nye forslag og konkrete tiltak for å hindre at ungdom går ledig.

Det interessante er jo at på lang sikt er problemet i Norge mangel på arbeidskraft, men det hjelper dem som er arbeidsledige i dag, lite. Som en taler har påpekt tidligere, er det mye verre utenfor landets grenser. Det er mange flere uten jobb i Europa enn det er i Norge, men det hjelper heller ikke de ungdommene som er uten jobb i Norge.

Vi vet at økende ungdomsledighet også fører til at flere unge faller helt ut av arbeidslivet. Tendensen viser at stadig flere yngre får rusproblemer eller psykiske problemer, og de får økende problemer med å komme inn igjen på arbeidsmarkedet. Jo lenger en går arbeidsledig, jo vanskeligere er det å komme tilbake i aktivitet, og unge uten eksamen fra videregående skole vil kunne møte store utfordringer i sitt voksne liv. Dette kan skape store sosiale forskjeller.

Regjeringen ser ut til å være fornøyd – eller litt handlingslammet. Vi trenger en politikk som angriper ungdomsledigheten offensivt. Jeg pleier å diskutere dette, og da pleier jeg å si at en trenger ikke garanti på et papir, men en trenger å skape jobber.

Kristelig Folkeparti ønsker en ny politikk som skal gjøre det lettere å kunne få sin første jobb og bevise at en er god for noe. Da trenger en også en ny politikk for midlertidig ansettelse, for vi vet at midlertidig ansettelse kan være en inngangsport for mange unge til en fast jobb. Dette må selvfølgelig gjøres på en klok måte.

De fleste bedriftene i Norge er små, og for Kristelig Folkeparti er det viktig at det gjøres endringer i arbeidsmiljøloven sånn at det blir enklere for de små bedriftene å tørre å ansette flere personer i faste stillinger.

I Finnmark var det 168 ledige i januar. 21 av disse 168 under 20 år hadde fullført videregående skole. Vi ser en økning i antallet unge arbeidssøkere. Fellesnevneren for dem er at de har mangelfull videregående opplæring. Det betyr at skolen må bli bedre tilpasset. Det må legges til rette for at de elevene som er sterke i praktiske fag, kan få tilbud om utdanning som legger mer vekt på de egenskapene de er gode på. Flere har vært inne på drop-out. Her har vi kanskje en av de viktigste kampene for å unngå at ungdommene blir ledige.

Et annet viktig tiltak som jeg synes kunne vært vurdert, er: Når ungdom dropper ut av videregående skole, er det slik at fylkeskommunen fremdeles får midler for dem, og jeg vil be statsråden tenke over om hun ikke bør kare til seg litt penger, f.eks. til Nav, fra fylkeskommunen. For når elevene dropper ut, synes jeg det på mange måter er feil at fylkeskommunen fremdeles får midlene. Hva med å få til en slik ordning? For det første gir det et incentiv til fylkeskommunen og skolene til å holde elevene i skolen og gjøre en ekstra innsats for dem som er i faresonen, men for det andre kan det også skape noen midler som kan brukes til f.eks. å samarbeide med bedrifter for å få de unge i jobb der.

Så har vi også lærekandidatordningen, som andre har vært inne på – det å kunne ta delbevis. Det vil hjelpe dem som har droppet ut av skolen, eller som står i fare for å gjøre det, til å kunne fullføre iallfall litt, slik at de har noe bevis. For vi vet alle sammen at hvis du har noen papirer å vise til, vil du lettere kunne få deg en jobb.

Et annet område som er viktig, er lærlingordningen. Det å få lærlingplass er utrolig viktig. Hvis en ikke får lærlingplassen, men må gå på skolen videre, så er sjansen for å falle utenfor mye større. Der har det offentlige et spesielt ansvar, for vi vet at det er mange private bedrifter som faktisk gjør en god innsats på dette, mens det offentlige og kommunene kan bli enda bedre. Vi vet også at det er behov for den type plasser i det offentlige.

Et siste forslag, som jeg synes er godt, og som Kristelig Folkeparti synes er godt, er å fjerne arbeidsgiveravgiften eller iallfall senke den for lærlingene. Det å gi bedriftene et incentiv til å kunne ansette flere lærlinger vil bidra til at færre dropper ut og at flere får gjennomført en utdannelse, eller en lærlingtid for å få fagprøve og få papirer på at de kan noe.

Men det viktige er iallfall at vi jobber sammen og kommer med tiltak slik at en unngår at flere dropper ut, og slik at flere kommer tilbake i arbeid.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden er nå over, men presidenten vil foreslå at vi ferdigbehandler sak nr. 8 før vi går til ordinær pause. – Det anses vedtatt.

Anders B. Werp (H) [16:02:34]: Før jeg kom inn på Stortinget forrige høst, var jeg ordfører i en kommune i Buskerud. Et av de hyggeligste oppdragene for meg den gangen var å dele ut fagbrev til de elevene som hadde bestått fagprøven. Én ting var å dele ut et vel fortjent fagbrev, en annen ting var å oppleve den stoltheten og den gleden disse ungdommene utstrålte som følge av vel utført arbeid, vel utført skolegang. Det de gang etter gang understreket med sitt språk, var at de nå var blitt noe, i den forstand at de hadde en identitet – overfor seg selv, men også en identitet som de, på en fin måte, kunne beskrive overfor sine omgivelser.

Nettopp det å få et fotfeste er noe av det denne interpellasjonen dreier seg om, og som interpellanten på en fortjenstfull måte tar opp. Vi har hørt mange i innlegg beskrive betydningen dette har for samfunnet – og den betydningen er selvfølgelig stor. Men for Høyre er det også en dyp menneskelig side ved dette temaet, fordi det nettopp har noe med identitet å gjøre, det har noe med stolthet å gjøre, det har noe med fotfeste i livet å gjøre. Hvis man mister fotfestet i denne alderen – mellom 18 og 24 år – kan vi dessverre med ganske stor grad av sannsynlighet si at man finner igjen de samme personene noen år senere i ulike former for statistikk, hvor man enten lever av offentlige ytelser og trygder, eller på annen måte har kommet inn på et spor som verken gir identitet, tilhørighet eller stolthet.

Derfor er det naturligvis viktig at vi fra samfunnets side gjør det vi kan for å sikre at så mange som overhodet mulig i aldersgruppen 18–24 år får det nødvendige fotfestet, og da må man koordinere seg.

Statsråden peker, naturlig nok, på at Nav har en viktig rolle, og det vil jo også et samlet storting være enig i. Men jeg savnet noe av den brede innsatsen som kan mobiliseres også utenfor Nav-systemet. Jeg vil nevne kommunene. Kommunene sitter på mye kunnskap og kan iverksette mange lokale tiltak som sikrer et fotfeste for dem det gjelder. Flere av de foregående talerne har også vært inne på at fylkeskommunen har et viktig ansvar i forbindelse med de videregående skolene. Departementene har etter vårt syn behov for å koordinere sin innsats. Statsråden var så vidt inne på næringslivet, men vi mener at næringslivet bør ha en enda større rolle og et større ansvar for å bidra til å løfte fram disse ungdommene. For Høyre er også frivillig sektor viktig. Veldedige organisasjoner, private tiltak og sosiale entreprenører kan alle få et medansvar for å løfte fram dette.

Jeg sitter i justiskomiteen, og jeg vil også peke på at staten som utdanningsinstitusjon har et direkte ansvar. Hvert år utdannes det over 400 politistudenter, og for bare noen uker siden sto fortsatt 60 av fjorårets uteksaminerte kull uten arbeid – på et fagfelt hvor det er et stort behov. De har en spesialistutdannelse som de ikke får brukt – 60 stykker, bare for å ta det som et konkret eksempel på statens direkte ansvar. Nå ligger ikke det på denne statsrådens bord, men det ligger på regjeringens bord, som et felles ansvar.

Til slutt: Hovedbudskapet mitt er at vi ikke må basere tiltakene for denne aldersgruppen på skippertak; vi må koordinere tiltakene bedre fra det offentliges side.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [16:07:43]: Tusen takk til alle som har vore med i debatten. Det debatten viser, er at mange – alle, faktisk – er opptekne av at denne gruppa skal få eit godt liv og eit godt arbeidsliv. Det er eg svært glad for. Her må ingen jobba mot, alle må jobba med.

Eg vil gå litt inn på dei ulike synspunkta. Representanten Pollestad snakkar om uførleik og psykiske lidingar. Ja, det må vera mogleg for ein som har psykiske lidingar, ikkje å vera ufør resten av livet. Dei har faktisk sine gode dagar, sine gode tidspunkt. Då må ein gi dei ei moglegheit til å jobba. Det gjeld så vel offentlege som private arbeidsgivarar.

Representanten Andersen var òg inne på mye interessant. Det er ikkje alltid eg er så veldig einig med SV, men eg er veldig glad for å vera det i denne saka. Det synest eg er svært positivt.

Representanten Gullvåg snakka om eit samfunn der ingen har bruk for dei. Ja, det er derfor det er så viktig at vi må gjera det beste for våre unge, vi har faktisk veldig god bruk for dei. Det er veldig viktig.

Vi må samarbeida. Den siste representanten, Werp, var inne på samarbeid. Kommunar, fylkeskommunar og næringsliv har eit kjempeansvar.

Til slutt vil eg seia til statsråden: Eg synest det var veldig bra at statsråden var positiv til at ein må vera kreativ. Det er viktig, og det er mange prosjekt rundt omkring som er veldig bra. Men eg håpar ikkje dei strandar ved berre å vera prosjekt. Statsråden nemnde òg samarbeid med det ordinære næringslivet. Det synest eg er veldig viktig – jo fleire som bryr seg, jo fleire gode tiltak kan vi få.

Då har eg lyst til å utfordra statsråden litt i forhold til det prosjektet som ein la inn i statsbudsjettet for 2011 om ufrivillig deltid. Der la ein inn 25 mill. kr. Det var veldig positivt. Framstegspartiet støttar det. Kvifor ikkje setja av midlar til nettopp slike prosjekt for unge, slik at næringslivet, kommunar og fylkeskommunar kan koma med prosjekt dersom dei får ei handsrekking frå regjeringa, gjerne på 25 mill. kr eller meir? Eg kastar utfordringa vidare.

Men igjen: Takk for debatten.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [16:10:26]: Jeg vil få lov til å takke interpellanten og debattantene for en veldig viktig debatt. Selv om vi har en helt paradisisk ledighet når det gjelder ungdom i Norge sammenliknet med i andre land, er det for mange som ikke kommer inn i det ordinære arbeidsliv på det tidspunktet det er viktig at de gjør det.

Nå tror jeg at noe av det viktigste vi kan gjøre, er å ha en analyse av hvorfor det ikke skjer. Hvis vi bare snakker om dette som en veldig høy ledighet blant unge, er det for det første feil, for vi har ikke det, men vi må ha veldig målrettede tiltak. Noe av det vi vet, er at det å fullføre videregående skole er noe av det mest avgjørende. Der har vi nå – etter mitt syn – gode prosjekter i gang sammen med Kunnskapsdepartementet. Jeg er glad for at representanten selv sa at en del av disse spørsmålene egentlig hører inn under arbeidsfeltet til en annen statsråd – bare for å understreke at jeg ikke har alle detaljene i en del av det som har vært oppe her, under huden. Men det jobbes godt nettopp med noe som også representanten Gullvåg var inne på, å få noe mindre teoretisk tilsnitt på noe av utdanningen for å motivere ungdom til å fullføre videregående utdanning.

Så har vi noe som bekymrer meg veldig, og det er den økningen man har – det er snakk om en veldig liten gruppe, men det er en stor økning – knyttet til unge uføre. Vi vet at det er psykiske lidelser blant unge mennesker som nok er hovedårsaken til dette. Dette bekymrer meg veldig mye, og jeg tror at vi nettopp i forhold til den gruppen trenger å vite mer. Vi trenger å vite mer om hvorfor vi får en økt forekomst av denne typen lidelser blant unge mennesker, men vi trenger også å tenke nytt og annerledes. Jeg imøteser alle muligheter for å få den gruppen integrert og ikke gi dem opp i altfor ung alder. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre når vi skal legge fram en ny uføremelding.

Så har jeg lyst til å si én ting til slutt, og det er om midlertidige ansettelser. Det ble av en av representantene fra Høyre understreket hvor viktig det er. Det sies, og representanten Ropstad sa det også – vi vet, ble det sagt – at når unge mennesker kan komme inn i midlertidige stillinger, får de et feste i arbeidslivet. Vi vet ikke det, vi vet tvert imot at det ikke finnes noen dokumentasjon på at det virker på den måten. Det er det vi vet. Det vet vi fra OECD, det vet vi fra Sverige, og det vet vi fra de landene som har prøvd det. Fordi: Hvis man sier at unge mennesker generelt skal kunne ansettes midlertidig – og vi snakker nå om veldig marginale ungdomsgrupper vi ønsker å få inn – hvem velger man da når man skal ansette en, og alle kan ansettes midlertidig? Da velger man ikke den som har psykiske problemer og vanskeligheter og ikke har fullført videregående. Man velger den som i utgangspunktet er tipp topp. Man får unge mennesker inn midlertidig, og så får man et stillingsmarked for midlertidige stillinger. De som står utenfor, får det ikke noe lettere sammenliknet med andre. De som står utenfor, får det i så fall kanskje enda vanskeligere, for de kan kibbes ut av arbeidslivet når arbeidsgiver måtte ønske det. Så jeg tror og mener veldig sterkt at midlertidige tilsettinger ikke er veien å gå i denne sammenhengen.

Presidenten: Sak nr. 8 er dermed ferdigbehandlet.

Stortinget avbryter nå sine forhandlinger, og møtet settes igjen kl. 18.

Møtet ble avbrutt kl. 16.14.

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 18.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sakene på dagens kart.