Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:43:53]: Mitt spørsmål går til arbeidsministeren.
«I Bergens Tidende 5. april i år kan en lese at det fortsatt står altfor mange funksjonshemmede utenfor arbeidslivet. Dessverre viser ikke arbeidsledigheten blant denne gruppen at den går ned, i motsetning til en generell arbeidsledighet som er synkende. Da må det jo være at regjeringens tiltak for denne gruppen ikke virker.
Hva mener statsråden om at tiltak for å få flere funksjonshemmede ut i arbeid ikke er gode nok, og hva vil statsråden gjøre overfor denne gruppen av tiltak slik at de også blir en del av arbeidslivet?»
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:44:28]: Jeg vil takke representanten Reiertsen for et viktig spørsmål.
Yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede har uavhengig av vekslende konjunkturer i arbeidsmarkedet og ulike regjeringer holdt seg stabil i den siste tiårsperioden. I følge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse var om lag 250 000 funksjonshemmede i arbeid i 2010, eller om lag 44 pst. Til sammenligning var sysselsettingsandelen 75 pst. i den totale befolkningsmengden.
Den lave yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede kan ikke knyttes til høy arbeidsledighet i denne gruppen. Tvert imot er arbeidsledigheten relativt lav blant funksjonshemmede og har utviklet seg som ledigheten totalt i befolkningen. Arbeidsledige er personer uten inntektsgivende arbeid, men som forsøker å skaffe seg arbeid og kan begynne i arbeid straks.
I 2010 svarte 78 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede at de ønsker seg arbeid. Av disse var 20 000, eller ca. 3,5 pst. arbeidsledige. Ledigheten blant funksjonshemmede økte fra 1,9 pst. til 3,5 pst. fra 2009 til 2010, og fra 2,2 pst. til 3,1 pst. i befolkningen totalt. Det er derfor relativt få funksjonshemmede som går ledige, og er aktive arbeidssøkere. Utfordringene for denne gruppen er snarere at mange i ung alder blir innvilget uførepensjon.
Det har vært bred politisk enighet om den arbeidsrettede innsatsen for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Dette har særlig skjedd gjennom delmål 2 i avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Her er det satt fokus på arbeidsgiveres ansvar for å tilrettelegge og forebygge utstøting. Vi har til nå ikke sett de resultatene vi hadde håpet på.
Gjennom flere ulike regjeringsperioder har yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede vært tilnærmet uendret. Det har denne regjeringen ønsket å gjøre noe med og har derfor satt i gang arbeidet med en egen sysselsettingsstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien vil forsterke regjeringens arbeid for å redusere tilgangen til uførepensjon, særlig blant unge funksjonshemmede. Virkemidler og tiltak skal støtte opp om den innsatsen arbeidslivets parter har forpliktet seg til gjennom IA-avtalen. Strategien vil bli utformet i samarbeid med partene og funksjonshemmedes organisasjoner. To såkalte paneler med bred representasjon har kommet med innspill til arbeidet. Fokuset fremover vil bl.a. være å se på hvilke virkemidler vi trenger for at norsk arbeidsliv i større grad skal etterspørre arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne, altså åpne portene i det ordinære arbeidsmarkedet for folk med nedsatt funksjonsevne.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:47:11]: Eg takkar for svaret, og eg er veldig glad for at ministeren her kjem med ei innrømming av at dei framleis må jobba hardt i høve til denne gruppa.
Ein ser nok at staten har forsømt seg i det å gå føre som ein god ambassadør ved å tilsetja fleire funksjonshemma. Mange private bedrifter er faktisk betre i så måte. Har statsråden nokre konkrete tiltak og mål for at ein tilset fleire funksjonshemma i offentleg sektor?
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:47:39]: Bare aller først har jeg lyst til å si at vi har en stor utfordring her. Jeg er veldig opptatt av å si at det er et tankekors at når ledigheten generelt går ned, og vi har hatt perioder med stor etterspørsel etter arbeidskraft, har vi ikke klart å gjøre noe med denne gruppen. Det viser at vi må gjøre noe ekstraordinært for dem.
Så er jeg opptatt av at det offentlige eller staten må være god på dette, i likhet med private. Jeg er helt enig i at private gjør en god innsats. Generelt gjøres det for svak innsats både fra det offentlige og det private. Det er noe av det som regjeringen skal ta tak i i sysselsettingsstrategien. Så jeg kommer tilbake med nærmere besvarelse på den biten når den blir lagt fram, og det er ikke veldig lenge til.
Bare helt på tampen har jeg lyst til å si at vi ikke har lyktes så godt som vi burde, men vi har ikke en veldig lav yrkesdeltakelse i Norge sammenliknet med andre land. Sverige ligger litt over oss, men Sverige er et av de beste landene i verden på dette.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:48:42]: Eg takkar igjen for svaret. Eg ser at vi har ein veg å gå.
Ein veit at det i mange samanhengar er viktig med brukarerfaring for å få til gode løysingar og tenester. Når det gjeld funksjonshemma, er det kanskje endå viktigare enn for andre når ein prøver å koma seg inn på arbeidsmarknaden. Ofte er terskelen høg for å søkja, og nedturen desto større når ein får eit avslag.
Av nær 80 000 funksjonshemma vel eg å tru at mange av desse har kompetanse ein kan dra nytte av i Nav. Det burde i alle fall vera plass til ein på kvart Nav-kontor, dvs. ca. 430. Vil statsråden jobba for at ein slik brukarmedverknad eller tilsetjing kan bli realisert?
Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [11:49:24]: For det første er jeg helt enig i at brukerne og deres erfaringer er veldig viktige, og derfor har jeg også da som et innspill, for å få en god sysselsettingsstrategi, satt ned et eget panel med brukere, som har jobbet fram et sett av forslag på hva de mener må til for at nettopp dørene skal bli åpnet.
Så tar jeg med meg ideen om at man generelt kanskje bør sende ut noen direktiver, uten at jeg skal konkretisere det for mye, til ulike offentlige etater, herunder Nav, om hvordan de må forholde seg til dette. Jeg tror det aller viktigste er å se på – og det gjorde jeg i det andre panelet, jeg utfordret arbeidsgiversiden – hva må arbeidsgivere ha for å kunne åpne dørene? Jeg tror vi skal være så realistiske at vi skal si at arbeidsgivere, og det gjelder både offentlige og private, trenger ulike typer hjelp, de trenger å flytte fordommer og holdninger for å åpne dørene for funksjonshemmede.
Jeg vil i planen min være særlig opptatt av unge funksjonshemmede – de under 30 år, og de som er på vei fra utdanning og ut i arbeidslivet.