Trine Skei Grande (V) [14:33:06]: Jeg beklager at det er en litt vel akademisk interpellasjonstekst, men det er et veldig viktig og veldig akademisk tema også.
Vi har diskutert mye i denne sal bevilgningsnivå når det gjelder høyere utdanning. Det er ikke målet med denne debatten. Dette er ikke en debatt om kroner, men en debatt om finansieringsmodell og hvordan vi klarer å opprettholde kvaliteten i de modellene vi har valgt. Vi skal heller ikke snakke om hvileskjæret, som vi også har diskutert. Jeg har som mål å være litt fremadskuende – om hvordan vi ruster oss med tanke på at høyere kunnskapsinstitusjoner skal møte nye utfordringer i en ny tid. Noen av stikkordene her er hvordan vi skal hevde oss i en internasjonal konkurranse mellom kunnskapsinstitusjoner, og hvilke tilbud vi skal gi både til studenter og til dem som underviser og forsker ved våre institusjoner.
Jeg mener at vi har en fantastisk gyllen mulighet med den såkalte yngrebølgen. Det er også en viktig grunn til å løfte denne debatten. Statistisk sentralbyrå har anslått at vi vil få mellom 30 000 og 50 000 nye studenter på landsbasis innen 2020. Statsråden har kanskje enda ferskere tall å komme med. Til det vil jeg si: Det er en fantastisk mulighet, ikke et problem. Visjonen om framtidas kunnskapssamfunn kan ikke falme bort i en studentkø! Samtidig er det helt nødvendig å sikre at studietilbudene har god kvalitet, og at institusjonene har kapasitet og finansiering for å følge dette opp til målsettingene.
Da kunnskapsreformen ble innført, ble hele finansieringssystemet for høyere utdanning lagt om. I dagens finansieringssystem finansierer Kunnskapsdepartementet institusjonene todelt. 60 pst. tildeles som strategiske midler – det som jeg vanligvis bruker å kalle basis – til tildelte studieplasser ved hver institusjon hvert år. 40 pst. gis i form av resultatbasert uttelling for det antallet studiepoeng hver institusjon produserer. Dette er en modell vi har hatt bred enighet om, men nå har den fungert lenge, og da kan vi begynne å se på om den når de målsettingene vi hadde.
De offentlige tilskuddene fordeles altså både i forkant og etterkant av studieåret, i tråd med den til enhver tid gjeldende studiepoengproduksjonen. Det er nettopp denne studiepoengproduksjonen Forskerforbundet har kartlagt i rapporten det ble referert til i interpellasjonsteksten. Forskerforbundets rapport viser at det produseres langt flere studiepoeng ved statlige institusjoner, universitet og høyskoler enn det basisbevilgningene skulle tilsi. Med andre ord får vi som nasjon mye mer igjen for pengene enn det vi putter inn i kunnskapssektoren vår. Hele 25 pst. av studiepoengene er faktisk produsert uten annen inntekt enn den resultatbaserte uttellinga som er ment å dekke 40 pst. av de faste utgiftene. Det som skjer, er at institusjonene overbooker med for mange studenter, og det produseres for mange studiepoeng i forhold til antall studieplasser som finansieres i strategisk tildeling – eller basis.
Inntektene til den statlige universitets- og høyskolesektoren fra den resultatbaserte uttellingen, RBU, beløper seg for 2009 samlet til 1,1 mrd. kr. Hadde disse studiepoengene skullet være fullfinansiert i henhold til kostnadsoverslagene for studieplasser, hadde institusjonene hatt en strategisk tildeling på 1,7 mrd. kr i tillegg. Det sier seg sjøl at dette gapet ofte setter institusjonene i en vanskelig skvis.
Så er det sjølsagt sånn at det er institusjonene sjøl som har ansvaret for denne overproduksjonen.
Men institusjonene har også tatt av for en betydelig vekst både for det første i antall studenter, fra 164 000 i 2002 til 180 500 i 2010, og de har tatt av i studiepoengproduksjon: I 2009 ble det avlagt 900 000 flere studiepoeng enn i 2002, noe som tilsvarer 15 000 fulltidsplasser.
Rapporten påpeker at gitt Kvalitetsreformens vekt på kvalitet og tettere oppfølging av hver enkelt student har en slik tilsynelatende produktivitetsvekst på marginalinntektene ført til at de ansatte må bruke mer tid på undervisning, dvs. forsake tid til FoU, som også kan føre til at man får manglende satsing på FoU, som gjør at man får dårligere kvalitet på undervisningen.
Når vi snakker om institusjonenes handlingsrom, er det dette som kanskje er det mest presserende framover. Handlingsromutvalget konkluderte på dette punktet med at
«Avlagte studiepoeng utover måltallet (…) vil på sikt redusere studiekvaliteten, utarme fagmiljøer og redusere institusjonenes handlingsrom.»
Det er et sitat til ettertanke.
Etter at jeg leverte denne interpellasjonsteksten, har jeg fått en rekke innspill fra de ulike institusjonene. Oslo forteller at over tid har det ved noen fagmiljøer og noen institusjoner bygd seg opp et stort antall studieplasser på marginalen – dvs. studieplasser uten basisfinansiering. Ved UiO har dette ført til problemer knyttet til å sikre en god studiekvalitet, spesielt innenfor to fakulteter, nemlig Det juridiske fakultet og Det samfunnsvitenskapelige fakultet, hvor man nå kutter i opptaksrammene. Det rammer selvsagt studenter, spesielt alle de som nå kommer til å stå i kø framover.
Mine utfordringer til statsråden er som følger: Det som universitetene har gjort, og det som statsråd Aasland egentlig bør være veldig glad for, er at de har tatt inn flere studenter enn det de får betalt for. Universitetene har dermed presset budsjettene sine for å gjøre en bedre jobb enn oppdraget fra departementet tilsier. En naturlig konsekvens ville dermed være å øke bevilgningen til antall studieplasser, og ikke minst sikre en finansiering av studieplasser som per i dag er etablert, men som ikke er fullfinansiert.
I Venstres alternative budsjett for 2011 la vi inn 2 000 flere studieplasser, i tillegg til å øke bevilgningene – basisbevilgningene – til institusjonene kraftig. Da ble jeg møtt med replikk fra regjeringspartiene om hvorvidt institusjonene kommer til å klare å ta imot så mange studieplasser, når vi vet at de egentlig har veldig mange flere enn det de får tildelt. Hovedproblemet er at institusjonene ikke må settes i en situasjon der kvaliteten reduseres. Hovedutfordringen er at vi må gripe muligheten som yngrebølgen faktisk gir oss, og samtidig sikre god studiekvalitet. For å klare det må vi faktisk ha en opptrappingsplan, som vi har foreslått flere ganger i denne sal. Hvorfor vil ikke statsråden ha en sånn opptrappingsplan for å møte med akademisk personale de ungdommene som snart kommer inn i våre universiteter og høyskoler?
Finnes det en overordnet plan fra departementet i disse spørsmålene? Hvordan sikrer vi kvaliteten, hvordan bygger vi kunnskapsinstitusjoner som møter de ungdommene som hungrer etter kunnskap, og hungrer etter å bygge vår kunnskapsnasjon videre?
Statsråd Tora Aasland [14:41:45]: Representanten Skei Grande viser i sin interpellasjon til finansiering av utdanningstilbud ved statlige universiteter og høyskoler, og trekker fram forholdet mellom antall studieplasser og avlagte studiepoeng. Representanten viser også til en rapport fra Forskerforbundet om det de omtaler som studieplasser på marginalen, samt konklusjonspunkter fra Handlingsromutvalget. Jeg vil presisere at Forskerforbundets rapport ikke samsvarer helt med andre rapporter, så den får stå for Forskerforbundets regning, men vi tar debatten likevel.
La meg begynne med å understreke at regjeringen ser på utdanningsbølgen selvsagt som en mulighet, men samtidig som en felles utfordring for det politiske Norge og for universitetene og høyskolene. Store økninger i studentmassen krever gode forberedelser og god samordning, slik at samfunnets samlede behov blir ivaretatt, og slik at sektoren kan tilby forskningsbasert utdanning av høy kvalitet.
Samtidig er dette en mulighet til å fylle samfunnets behov for kompetanse og arbeidskraft i årene som kommer – derfor som sagt en mulighet.
Regjeringen ønsker å gi universitetene og høyskolene rammevilkår som gjør at de kan møte økningen i studenttallet, uten at det går på bekostning av kvaliteten i utdanningen og forskningen. Derfor har vi fra 2006 til i dag økt den årlige opptaksrammen med nesten 7 000 plasser. Fullt utbygget med flere kull innebærer det at regjeringen vil opprette over 19 000 flere studieplasser i tiårsperioden 2006–2016. Det samsvarer ganske godt med de prognosene vi har for antall flere studenter, jf. det spørsmålet som Skei Grande også stilte meg.
Institusjonene vil i denne perioden motta over 2 mrd. kr til finansiering av disse studieplassene. Dette er det største økonomiske løftet for universiteter og høyskoler på mange år. Skei Grande bygger sitt spørsmål på enkelte premisser om finansiering av universiteter og høyskoler som jeg ikke deler, og som heller ikke tilsvarer de betingelsene Stortinget har satt for sektoren. Dette knytter seg særlig til endringer som følge av Kvalitetsreformen.
Jeg vil benytte anledningen til å minne representanten om at Kvalitetsreformen i høyere utdanning både var en studiereform og en styringsreform. Det ble innført felles lovverk for sektoren, nettobudsjettering og nytt finansieringssystem. Målene var økt kvalitet i utdanning og forskning, men også større ansvar for den enkelte institusjon.
Universiteter og høyskoler fikk med reformene økt selvstyre og handlingsrom til å innrette sin virksomhet best mulig for å nå disse målene. Det var en overgang fra finansiering per aktivitet per institusjon til rammefinansiering og resultatbasert uttelling for å øke sektorens fleksibilitet. Institusjonene står fritt til å opprette studietilbud og omstille kapasitet i tråd med studentenes og samfunnets etterspørsel.
I tråd med denne styringsmodellen har vi ikke stykkprisfinansiering av studieplasser i Norge, og med unntak av aktivitetskrav for noen få, utvalgte utdanninger opererer ikke Kunnskapsdepartementet med et antall kandidater hver institusjon skal utdanne. Kunnskapsdepartementet legger heller ikke føringer på hvor stor andel av bevilgningen til hver institusjon som skal gå til hver av de tre hovedoppgavene utdanning, forskning og formidling, men lar det være opp til institusjonenes styre å vurdere hvordan man best når målene Stortinget setter for hele sektoren.
Vi vet alle at innføringen av Kvalitetsreformen var krevende. Sektoren ble derfor ved innføringen tilført 1,4 mrd. kr i varig budsjettøkning. Dette var i tråd med hva sektoren selv mente reformen ville koste, og er midler som skulle gå til nye undervisningsformer og tettere oppfølging av studentene.
I finansieringssystemet for universiteter og høyskoler er deler, i gjennomsnitt ca. 30 pst., av den årlige bevilgningen gjort avhengig av resultater oppnådd innenfor utdanning og forskning.
Utdanningsincentivene sikrer at institusjonene har oppmerksomhet på gjennomstrømming og kvalitet i de studietilbudene som gis. Finansiering av studieplasser er dermed lagt opp slik at det er incentiv til å øke antall studiepoeng og dermed gjennomstrømming. Institusjonene får økonomisk uttelling for at studentene står på eksamen, og dermed avlegger studiepoeng. Dette er et kraftig incentiv for god kvalitet i de studietilbudene som tilbys studentene.
Utdanningsincentivdelen i finansieringssystemet har en åpen ramme. Dette bidrar til omstilling og fleksibilitet. Universitetene og høyskolene kan utvikle studietilbud og tilby studieplasser innenfor egen økonomisk ramme uten at Stortinget har bevilget midler til nye plasser. De får da tilsvarende 40 pst. av kategorisatsen når studentene avlegger studiepoeng. Dette har i perioden 2003–2011 gitt institusjonene over 850 mill. kr i uttelling i utdanningsincentivet, noe som altså er kommet i tillegg til fullfinansiering av Kvalitetsreformen. Den største delen av denne uttellingen kom i begynnelsen av perioden etter at reformen ble innført, parallelt med en reduksjon i antall studenter i sektoren, men der hver student i gjennomsnitt avla flere studiepoeng.
Kvalitetsreformen viste altså at det var mulig å øke gjennomstrømmingen betydelig. Ett eksempel, som representanten Skei Grande burde kjenne godt, er Universitetet i Oslo, der antallet studenter ble redusert kraftig i årene etter 2002. Universitetet har i dag flere tusen, om lag 4 500, færre studenter enn ved innføringen. Kvalitetsreformen og innføringen av ny gradsstruktur medførte en opprydding i studentmassen, og innførte klarere krav til progresjon. Parallelt med dette har de altså hatt en vekst i bevilgning som følge av en økning i avlagte studiepoeng per student. Dette er svært positivt, og viser at institusjonen tok Kvalitetsreformen på alvor.
Andre institusjoner reduserte ikke antall studenter, slik som Universitetet i Oslo gjorde. Noen institusjoner vurderte det slik at de hadde kapasitet til å øke antall studenter, og har fått uttelling i incentivene for det. Dette har, i tråd med styringsreformen i Kvalitetsreformen, vært vurderinger styrene har tatt i tråd med den myndighet de har.
Jeg vil også minne om at vi nå i en periode der det opprettes studieplasser for å møte nettopp ungdomsbølgen eller utdanningsbølgen, understreker overfor institusjonene at disse benyttes til å øke aktiviteten i tråd med Stortingets forventninger. Det innebærer at Kunnskapsdepartementet i en periode der regjeringen tilfører nye studieplasser, vil følge opp at institusjonene benytter disse til å gi flere studenter et tilbud om å ta høyere utdanning. Derfor er det særdeles viktig for oss med det samspillet vi har mellom Kunnskapsdepartementet og de enkelte universitetene og høyskolene.
Det er meget viktig for regjeringen å sikre kvalitet i høyere utdanning. Vi arbeider sammen med institusjonene våre for nettopp å sikre høy kvalitet i en periode med stor vekst i antall studenter. Derfor oppretter vi 19 000 nye studieplasser, derfor satser vi over 2 mrd. kr, og derfor viderefører vi et finansieringssystem med incentiv for at institusjonene bidrar til at studentene gjennomfører. Da blir det mulighet for alle dem som er kunnskapshungrige – som representanten Skei Grande nevnte, og jeg er helt enig med henne i det – til å få studiemuligheter ved ikke bare våre største universiteter, men også ved våre øvrige universiteter og høyskoler. Her har vi faktisk lagt til rette for at det skal være en god oppfølging og en god finansiering av flere studenter, men vi er hele tiden avhengig av et godt samarbeid med våre utdanningsinstitusjoner. Jeg har ikke lagt skjul på at jeg er veldig glad for det samarbeidet og den positive viljen som særlig de største universitetene har vist til å følge opp de forslagene og de tilbudene vi har kommet med.
Trine Skei Grande (V) [14:50:08]: La meg få begynne med å si at selvfølgelig var Kvalitetsreformen veldig bra. Det var lurt at denne salen innførte Kvalitetsreformen, sjøl om det ble nedgang i antallet studenter ved Universitetet i Oslo. For oss som var studenter ved Universitetet i Oslo før Kvalitetsreformen, var det å få utstedt studentbevis mer en hverdagslig ting man alltid gjorde, fordi da var man student og man kunne gå innom noen forelesninger, og hvis man klarte det, kunne man alltids ta noen studiepoeng også. Det var en litt annen holdning til det ved våre universiteter, spesielt ved Universitetet i Oslo. Nå er det viktig at stortingsrepresentanter ikke skal lære noe, så det er ikke noen fare for at vi skal avlegge noen studiepoeng, for det vil jo være en trussel for demokratiet å ha politikere som lærer noe av i løpet av tida de sitter her. – Det var bare en liten kommentar til presidentskapet, som kanskje kan kjempe litt for det!
Så må jeg si jeg er litt forundret spesielt over starten på svaret til statsråden. Her har Forskerforbundet laget en rapport som jeg mener er et viktig varsku. Men departementet har jo alltid rett i alle tall, det er ingen andre enn departementets tall som kan være riktige. Jeg syns at det er prisverdig at Forskerforbundet har laget denne rapporten, fordi den setter fokus på noe veldig viktig. Det viktige, som er min bekymring, og som er en bekymring jeg føler jeg ikke kan dele med statsråden, for hun uttrykker ingen bekymring på dette området, er at vi nå etter Kvalitetsreformen har fått veldig mange studieplasser som er på marginalen, og at det over tid kan være med på å undergrave kvaliteten i utdanningene våre. Vi ser også at det å møte en studentbølge ikke er noe du kan gjøre over natten. Du må faktisk bygge opp faglig personale. Ettersom vi skal ha forskningsbasert undervisning, må det bygges opp faglige personale før studentene står på trappa, fordi gode forskere og gode forskningsformidlere er ikke noe du kan plukke opp fra gata, det er faktisk noe du må satse på over tid for å ha på plass.
Så er jeg veldig enig med statsråden når hun sier at universitetene har makta over dette sjøl. Men etter høstens tildelinger er jeg litt usikker på om statsråden egentlig mener at universitetene skal ha den makta sjøl. Er det sånn at universitetene kan få lov til å legge ned de studieplassene som er på marginalen, eller er det sånn at statsråden gjennom sine tildelingsbrev faktisk instruerer om å opprettholde dem? For det er jo det som er debatten her, om de skal få muligheten til å si at vi skal stå inne for kvaliteten ved våre universiteter, ved våre utdanningsinstitusjoner. Eller er det sånn at statsråden skal bestemme hvor mange som skal trykkes gjennom kverna, uansett om også institusjonene sier at kvaliteten ikke blir bra nok?
Statsråd Tora Aasland [14:53:15]: Jeg vil presisere at det er faktisk ingenting som heter å ta opp studenter «på marginalen», eller å ha studieplasser «på marginalen». Det er et uttrykk som ikke stemmer, verken med finansieringssystemet eller med den virkeligheten jeg har beskrevet i mitt første innlegg. Her er det fritt opp til hvert enkelt universitet og hver enkelt høyskole å ta opp så mange studenter de vil, og det er fritt fram for styrene og ledelsen ved det enkelte universitet når det gjelder å endre på tilbud, eventuelt legge ned tilbud. Det er ikke statsrådens ansvar. Statsrådens ansvar er å sørge for at vi har et finansieringssystem som er forutsigbart, og jeg har selvfølgelig en plan for hvordan vi skal møte både utdanningsbølge og det kunnskapsbehovet som er i framtiden.
Det kan jo nesten virke som det er Venstre som synes at det er staten som må komme inn og ta mer ansvar, framfor at institusjonene skal bestemme selv. Jeg vet ikke – vi er sannsynligvis begge enige – om at institusjonene må ha det selvstyret de har. Men slik som jeg tolker det, og slik som det ligger i finansieringssystemet, handler det altså ikke om dette uttrykket «på marginalen», fordi det er universitetene selv som tar den beslutningen og den sjansen på at studentene gjennomfører, og at de får den uttellingen.
Men det jeg krever, og det jeg har en god dialog med både Universitets- og høgskolerådet og universitetene om, er at når Stortinget bevilger penger til nye studieplasser, bør det også komme flere studenter. Det er ikke noe særlig godt signal utad hvis man bevilger penger til nye studieplasser, og man ser at det ikke planlegges å ta opp nye studenter. Her har vi hatt gode avklaringer. Det var spesielt våre to største institusjoner dette handlet om, og nå er vi enige om hvordan begrepene skal tolkes, at en studieplass ikke nødvendigvis er det samme som en student, og at man da har en frihet til å ta opp, men samtidig, når staten kommer med en klar plan og melding om at nye studieplasser skal opprettes, bør det også gi seg utslag i at man vitterlig får plass til flere studenter. Her er vi nå enig – jeg er veldig glad for å kunne si det – med Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen om både hvordan det skal tolkes, og hvordan det skal praktiseres. Da er jeg veldig fornøyd med at vi har en avtalt enighet om den friheten de har, for det er viktig for meg at de har den, samtidig som mitt ansvar handler om å ha min plan og regjeringens plan for hvordan vi skal møte utdanningsbølgen med nye muligheter for flere studenter.
Hadia Tajik (A) [14:56:20]: Jeg vil gjerne takke representanten Skei Grande for å sette studentenes situasjon og institusjonenes handlingsrom på dagsordenen. Jeg opplever at dette er en interpellasjon som synliggjør dilemmaene knyttet til det å finne den rette balansen mellom statlig styring av våre høyere utdanningsinstitusjoner, og det å sikre dem handlingsrom og tillit til å gjøre sine egne prioriteringer.
Jeg vil gjerne starte med å berømme statsråden for å ha nedsatt arbeidsgruppen som vurderte universitets- og høyskolesektorens handlingsrom, og som delte sine vurderinger i februar i fjor. Jeg opplever at statsrådens initiativ tok konsekvensen av at institusjonene har fått mer selvstyre og mulighet til å innrette sin virksomhet best mulig for å nå sine mål. Man har forlatt tidligere tiders detaljstyring av sektoren, og jeg opplever at sektoren selv i stor grad har satt pris på det.
Institusjonene står fritt til å opprette studietilbud og omstille kapasitet i tråd med studentenes og samfunnets etterspørsel. Det ser vi også er en mulighet som de har benyttet seg av. På en del områder har denne friheten som institusjonene har, gitt svært gode og positive resultater, som f.eks. når det gjelder samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon, der mange institusjoner har satt i gang prosesser som har betydning for best mulig ressursutnyttelse både økonomisk og vitenskapelig. Men med økt frihet følger også økt ansvar både for sin egen situasjon og også utover sin situasjon med tanke på å følge opp samfunnets behov.
Så er det helt legitimt å diskutere om man burde styre sektoren mer fra politisk hold, både med tanke på antall studenter og studiepoengproduksjon. Jeg opplever i hvert fall at representanten Skei Grande åpner for denne diskusjonen ved å utfordre statsråden på den måten som representanten gjør.
Jeg har stor forståelse for dem som måtte mene at institusjoner som forvalter så store deler av fellesskapets midler, og som legger en så viktig del av grunnlaget for oss som kunnskapsnasjon, også kan styres og stilles til ansvar overfor de sittende representanter for fellesskapet som landets politiske ledelse. Imidlertid registrerer jeg at sektoren selv, så langt, ikke etterlyser sterkere styring av institusjonene, heller ikke hva angår opprettelsen av studieplasser. Det er et signal man ikke nødvendigvis trenger å være enig i, men det er i hvert fall greit å ta det med seg videre i diskusjonen, uansett.
Vi står overfor en betydelig økning i antall studenter ved våre høyere utdanningsinstitusjoner. Da er det viktig at økt utdanningskapasitet ikke går på bekostning av den faglige kvaliteten. Det innebærer at det må være tilstrekkelig finansiering fra statlig hold for å kunne ivareta kvaliteten på studiene. Det har vi tatt konsekvensen av ved å øke bevilgningene til institusjonene og sørge for flere nye studieplasser – skrittvis – hvert år de siste årene.
Jeg legger til grunn at statsråden vil fortsette å ha god kontakt med institusjonene og NSO om deres behov i tiden som vi går inn i.
Studentbølgen er jo ikke en tsunami som skal skylle over institusjonene, men det er en surfebølge som vi som kunnskapsnasjon kan surfe videre på.
Tord Lien (FrP) [15:00:18]: Jeg håper presidentskapet, i lys av det Trine Skei Grande snakket om, setter pris på at jeg tok min utdannelse – vel i likhet med representanten Skei Grande – før jeg begynte på Stortinget. Det er mulig at den spøken blir litt for intern til å vekke munterhet utenfor denne salen.
Representanten Skei Grande argumenterer med at det er ikke bare finansieringen, men systemet som er feil. Jeg har lyst til å si at jeg tror det man i sin tid gjorde i denne salen, innførte Kvalitetsreformen, var riktig, at systemet nok trenger å pusses på, men at det først og fremst vel er finansieringen av den årlige oppfølgingen av Kvalitetsreformen som er problemet.
Regjeringen sier stadig vekk at man har møtt ungdomsbølgen med å stille til rådighet flere studieplasser. Så sier man også at studenter på marginalen – eller hva man enn velger å kalle det – er institusjonenes ansvar. Det går ikke an både å si at det er institusjonenes ansvar at man har mange studenter man ikke har finansiering for, og at man har møtt studiebølgen. Man kan si enten det ene eller det andre – begge standpunktene vil være like legitime: Universitetene har tatt inn for mange studenter, det burde ha stått flere tusen ekstra studenter i kø for å komme inn på høyere utdanning, eller man kan si at man ikke har finansiert nok studieplasser. Man må velge én av disse tilnærmingene, ikke begge to på en gang. Det er ikke redelig.
Når det gjelder det at man har blitt enig med UiB og UiO: Når man sitter på pengesekken, helt alene nærmest, får man et forholdsvis godt forhandlingskort. Om man kaller det «blitt enig med», eller om man kaller det «skremt på plass», kan vel det i denne sammenheng være rimelig synonyme begreper. Men jeg har jo notert meg at det har stilnet ute i sektoren med hensyn til akkurat den debatten.
Handlingsromutvalget har pekt på at dagens ordning har skapt noen utfordringer. Jeg har lyst til å trekke fram en av mine kjepphester. Det er at internt i hver finansieringskategori er det et forholdsvis stort sprik mellom de reelle kostnadene for god studiekvalitet, mens inntektene internt i kategorien er like. Det gjør at nye studieplasser i stor grad blir plassert i disipliner som har lav kostnad i forhold til de faste inntektene. Det medfører igjen at teknologi taper. Det er et innlegg litt på siden av det interpellanten ønsker å diskutere, men dette er helt klart en konsekvens av den vanskelige økonomiske situasjonen som universiteter og høyskoler står overfor.
Jeg skal prøve å være litt systemkritisk også. Da vil jeg si at det er bra at posten for finansiering av ekstra studiepoeng er åpen, og at produserte studiepoeng fører til et gitt kronebeløp ekstra til universiteter og høyskoler. Det er fornuftig. Men så er det sånn at resultatbasert finansiering av forskningen er en lukket post. Dette diskuterer vi for så vidt også i forbindelse med budsjettet. Her mener jeg at man må kunne identifisere en av de sterkeste systemsvakhetene i Kvalitetsreformen, nemlig at man ikke får mer penger, men at den resultatbaserte forskningsfinansieringen rett og slett er en omfordeling av midler. Når det gjelder studiepoengene, får man mer penger jo flere studenter man får igjennom kvernen, mens forskningen i realiteten får mindre og mindre penger for hver publisering som kommer, fordi man har lyktes med den strategien man i sin tid la til grunn for Kvalitetsreformen.
Hvis vi skulle være ordentlig systemkritiske, vil jeg si at hele elementet med «historiske bevilgninger» – altså fordi du fikk penger før i tiden, skal du også få penger neste år – er ikke å drive politikk, det er fravær av politikk. Vi vet at dette rammer noen høyskoler særdeles mye sterkere enn andre. Og jeg vet at Høgskolen i Sør-Trøndelag er veldig glad for at statsråden til enhver tid sier at den er den mest effektive høyskolen i Norge – men det er den jo fordi den får mye mindre penger per student enn det de andre høyskolene gjør. Derfor tror jeg også vi en dag må ha en diskusjon om det er nyttig å videreføre begrepet «historiske bevilgninger» som politisk instrument for finansieringen av høyere utdanning og forskning.
Aksel Hagen (SV) [15:05:37]: For det første er jeg enig med representanten Trine Skei Grande i at idealet om livslang læring eller voksnes kvalifisering også bør inkludere stortingsrepresentanter, sjøl om det kanskje kan forstyrre litt idealet knyttet til folkestyret, at det skal være preget av at de lege styrer de lærde.
Landsmøtet til SV har laget en veldig god uttalelse om høyere utdanning og forskning, der vi sier litt det samme som interpellanten, at vi nå har kommet til et punkt der vi bør kunne redusere incentivstyring i noen grad. Jeg skal likevel ikke forfølge den uttalelsen direkte og det poenget, men jeg vil gå litt over til den interessante kvalitetsdebatten. Dette kan altså dels være en budsjettdebatt, og så kan det være en system- eller modelldebatt.
For å ta budsjettdebatten først: Den har vi hatt mange ganger før i denne salen, og den kommer vi til å ha videre framover også. Det bevilges mer enn noensinne, men det er veldig mange av oss som allikevel mener at det ideelt sett burde bli bevilget mer over statsbudsjettene framover. De argumentene skal vi framføre også i kommende budsjettdebatter.
Men over til systemet. Det er et problem ved kvaliteten på debatten her at vi ikke har et system der vi klarer å vurdere kvalitet godt nok, verken når det gjelder undervisning eller forskning. På forskningssiden har vi fått Fagerberg-utvalget, som skulle komme med et bidrag til debatten. Personlig synes jeg ikke det er et bidrag som fører oss noe særlig videre i kvalitetsdebatten. Utvalget lener seg fortsatt tungt på at vi kan måle forskningens kvalitet på publisering og sitering. Jeg tror at skal vi diskutere kvalitet på forskning, må vi komme noe videre enn det.
Men så mer over til undervisning, som er utgangspunktet her. Det er også et problem, særlig hvis en mener at det har vært en kvalitetsnedgang på undervisning, at dette ikke er dokumentert på noen god måte. Tvert imot ser vi, som bl.a. statsråden viste til, at gjennomstrømmingen øker. Vi ser ikke at det er noen nedgang når det gjelder karakterer eller kvaliteten på de studentene som kommer ut, så slik sett er det ikke noen kvalitetskrise innenfor denne sektoren. Ikke minst vil folk på utsiden av oss i dette undervisnings-/forskningssegmentet, som vi alle i denne salen tilhører, kunne hevde noe slikt, og på et vis kan ikke vi motbevise det. Så ære være alle de institusjoner, absolutt inkludert studentene sjøl, som nå har satt dette med kvalitet på dagsordenen, og som nå prøver å foredle eller utvikle denne debatten, så vi virkelig kan få et noe bedre grunnlag for å diskutere hva som er kvaliteten i dag, og ikke minst hva slags kvalitetsutvikling det er som er på gang.
Så litt til dette som går på ansvarsfordeling, i dette tilfellet mellom departement og institusjoner. Jeg tilhører også dem som absolutt ikke vil tilbake til et regime som jeg sjøl kom inn i da jeg begynte på Høgskolen på Lillehammer på midten av 1980-tallet, der en liksom måtte krype og søke på alle mulige måter for å få en studentplass. Jeg tror det er helt riktig at institusjonen får den friheten – og sjølsagt frihet under ansvar – til å ta opp de studentene som institusjonen mener at det er riktig å ta opp. Det som slår meg når jeg er ute på disse institusjonene våre, er at etter at en har brukt noen få minutter knyttet til de økonomiske utfordringer, som det på den ene siden er lett for meg å slutte meg til, så begynner de samme institusjoner nettopp å skryte av høy søkning, og at de i stadig større grad klarer å ta flere studenter inn i institusjonen. Slik sett er også – skal vi si – segmentet sjøl, utdanningsinstitusjonene sjøl, litt doble, tydeligvis, på dette. De viser glede over at studenttallet øker, samtidig som de sender noen bekymringsmeldinger over til bevilgende myndighet om at de jevnt over er for dårlig finansiert.
Svein Harberg (H) [15:10:28]: Jeg har bare et par korte kommentarer.
Jeg har lyst til å understreke det som interpellanten tar opp, at det er noen som har løst noe for samfunnet ved alle de ekstra som har fått studieplass. Det er klart at alternativet hadde vært fryktelig dårlig for mange av dem. Da forstår jeg på en måte at det føles urettferdig når ikke finansieringen følger med på den måten de skulle ønske.
Så en liten kommentar til det med kvalitet, som også Aksel Hagen nå var inne på. Det er veldig tydelige tilbakemeldinger fra studentorganisasjonen om at det er én kvalitet som er rammet når sektoren nå har mindre penger: at de får delta i forskning, at forskningsdeltakelse er en del av hverdagen på universitetene, noe som en ønsker skal være slik. Men det som altså skjer, fordi det blir stadig større grupper og flere til å håndtere dem, er at det blir mer gruppeundervisning og store samlinger. Det er jo et minus kvalitetsmessig, som ikke nødvendigvis gir utslag på karakterer og sluttresultater, men som er en viktig erfaring å få med seg. Det har altså studentorganisasjonen påpekt gjentatte ganger, så jeg hadde bare lyst til å nevne også det i debatten her.
Så er jeg veldig glad for at statsråden slår fast at hun har en plan, for det har vi etterlyst flere ganger. Jeg skulle ønske at statsråden ville involvere Stortinget i den planen, slik at vi også følte at nå har vi en plan, nå er vi på riktig vei, dette skal vi sammen sørge for skjer.
Trine Skei Grande (V) [15:12:34]: Statsråden sa om institusjonene som syns de produserer for mange på marginalen, at vi har blitt enige. Da gikk jeg inn og hentet styrevedtaket fra Bergen da de fikk tildelingsbrevet fra statsråden. Styrevedtaket var slik:
«1. Styret tar tildelingsbrevet til etterretning.
2. Styret tar til etterretning at universitetet får mindre handlingsrom til selv å vurdere studenttallet i forhold til finansieringsgrunnlaget.»
Det var slik det ble oppfattet fra institusjonene. Jeg er veldig for kvalitetsreform, jeg er veldig for institusjonenes makt, jeg er veldig for at de skal ha mulighet til å styre sine opptak, og at de er sjølstendige institusjoner. Jeg er nok litt mindre for – faktisk imot – at vi skal ha en statsråd som skal instruere noen av institusjonene våre til å bli enige når de syns at de ikke får kvalitet nok fordi de har for mange av studieplassene på marginalen. Og det er vel litt av kjernen i uenigheten i denne salen. Modellen er i og for seg fin, men hvis man tar bort muligheten for institusjonene til sjøl å vurdere kvaliteten, tror jeg at vi kan miste veldig mye i forhold til den studentbølgen vi står foran.
Så sier statsråden at jo da, hun har en plan. Hun må gjerne invitere oss inn i denne planen, for vi føler nok ikke at vi er en del av en plan. De gangene vi har foreslått at det skulle være en plan for oppbygging, har det blitt nedstemt i denne salen.
Statsråd Tora Aasland [15:14:38]: Det er selvsagt ikke slik at statsråden har instruert to så selvstendige og store institusjoner som universitetene i Oslo og Bergen. Det vi har blitt enige om, er hvordan man skal telle og ikke telle. Det var en uklarhet når det gjaldt forholdet mellom antall studieplasser og antall studenter. Jeg tror nok at Stortinget vil være enig med meg i at når Stortinget bevilger midler til nye studieplasser – fullfinansierte sådanne – har ikke Stortinget noe ansvar for det antall studenter som institusjonene selv har tatt opp på forhånd, og som ikke har noe med de nye studieplassene å gjøre. Man må jo kunne forvente at det blir flere som får plass, når Stortinget vitterlig behandler og bevilger midler til flere studieplasser. Det var der uklarheten lå. Det er selvfølgelig opp til den enkelte institusjon å vurdere det ut fra sin selvstendighet, men det foreligger overhodet ingen instruksjon. Selvfølgelig gjør det ikke det.
Jeg synes Tord Lien hadde et interessant innspill her. Jeg tror at diskusjonen om den resultatbaserte omfordelingen når det gjelder forskning, muligens kommer opp igjen i forbindelse med håndteringen av Fagerberg-utvalgets rapport, som vi kommer til å la være en del av den nye forskningsmeldingen som kommer til Stortinget i 2013. Der reises det en rekke spørsmål av den karakter. Det er klart at det er delte meninger om åpenheten og lukketheten i de delene av finansieringssystemet. Men jeg tar veldig avstand fra Tord Liens påpekning av at det må være et enten–eller. Man kan møte utdanningsbølgen f.eks. med nye studieplasser – det er min plan å gjøre det, og Stortinget har sett at jeg har gjort det og bevilget penger til nye studieplasser. Men man kan ikke samtidig si til institusjonene at de ikke skal få bestemme noe selv når det gjelder å ta opp studenter. De vet at de tar en sjanse ved å ta opp studenter som ikke nødvendigvis er finansiert gjennom nye studieplasser. Det er en del av det de har fullt lov til – som er deres selvstyre. Men når det gjelder nye studieplasser, er det fullfinansiering. Det ville ha vært en interessant form for selvstyre fra institusjonenes side hvis universitetene i tillegg til å ta opp det de får av nye studieplasser, skulle ta opp flere og så etterpå komme og be staten finansiere det. Men det er stor forskjell på våre studiesteder. De mindre universitetene og høyskolene er veldig positive til å ta opp flere studenter.
Jeg er oppmerksom på én ting, og det gjelder kanskje særlig de tre høyskolene vi har i Oslo, Bergen og Trondheim, og det er at det rent materielt og fysisk blir et problem i forhold til antall studenter. Det er jeg veldig oppmerksom på. Vi har bevilget penger til nybygg både i Bergen og i Oslo. Vi håper å klare det når det gjelder Trondheim. Det vil være en viktig sak for meg i budsjettsammenheng, men det er en utfordring vi har.
Presidenten: Da er sak nr. 4 ferdigbehandlet.