Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arild Stokkan-Grande (A) [16:54:17]: (ordfører for saken): Dette er en gledens dag for norske småbarnsfamilier. Det har vært mange av dem med denne regjeringen. Det grepet som Stortinget i dag vedtar, har lenge vært varslet, og det har vært svært etterlengtet blant småbarnsforeldre. Vi målretter med dette grepet, og vi styrker kontantstøtten for ettåringer.

Med regjeringens politikk overfor norske småbarnsforeldre har de fått økt valgfrihet og frihet til selv å fatte de beslutningene som er best når det gjelder å kombinere ansvaret for barn med ansvaret for at begge foreldrene skal sikre inntekter til familien.

Vi har bidratt til økt valgfrihet gjennom økt foreldrepermisjonstid. Vi har bidratt til økt valgfrihet gjennom det grepet vi nå gjør med kontantstøtten og til betydelig økt valgfrihet gjennom å innføre en rett til barnehageplass, som sikrer at alle barn får muligheten til å få en god oppvekst og til å stå på egne ben og lykkes med sin framtid.

Disse grepene er svært viktige for familiene, men de er også svært viktige for samfunnet. Når man ser på hva som er felles for de landene i Europa som sliter mest med å håndtere ettervirkningene av finanskrisen, så er det det at de landene også er preget av at de har forholdsvis få kvinner i yrkeslivet.

Mens når man ser på de landene i Europa som lykkes med å håndtere ettervirkningene av finanskrisen – lykkes med omstilling – og som opplever vekst i dag, så er det land som har høy sysselsettingsgrad også blant kvinner. De er en enorm motor i omstillingsarbeidet og når det gjelder den muligheten man har for å øke sin konkurransekraft internasjonalt. Da må samfunnene ha en politikk som sikrer at kvinner faktisk kan kombinere det å jobbe med det å ha ansvar og omsorg for barn. Det har denne regjeringen med sine helhetlige grep greid både når det gjelder foreldrepermisjon, som sikrer at ikke bare kvinner er hjemme med barn, men også at fedre har en stor porsjon av permisjonstiden, gjennom kontantstøttegrepet, som sikrer at man kan kombinere det å ha ansvar for barn med at en av partene jobber mens en er hjemme, og retten til barnehageplass, som sikrer at den gangen man ønsker å gå ut i yrkeslivet igjen, har man muligheten til det gjennom at det tilbys en barnehageplass.

Alle disse tingene har kommet som følge av en lang kamp hvor venstresiden har måttet dra høyresiden etter håret. Dette vil også denne debatten preges av, vil jeg tro, der det vil bli hevdet at dette gir mindre valgfrihet for norske småbarnsforeldre. Tvert imot: Dette er med på å øke valgfriheten for småbarnsforeldrene, og det sikrer god tid med barn, sett i kombinasjon med alle de andre flotte grepene som denne regjeringen og vår strålende statsråd har gjort på dette feltet.

Solveig Horne (FrP) [16:57:56]: Det er alltid en fornøyelse å høre på innleggene til Stokkan-Grande, og om vi er enige eller uenige, så har han beholdt humøret.

For Fremskrittspartiet har alltid kontantstøtten vært en viktig ordning som først og fremst skal likestille alle småbarnsforeldre med hensyn til overføringer av offentlige midler til barnepass. I tillegg mener Fremskrittspartiet at kontantstøtten faktisk er en viktig ordning for familiens valgfrihet. Fremskrittspartiet mener det er godt at foreldre som ønsker å tilbringe tid med sine barn i de første leveårene, gis muligheten til det.

Så begynte Stokkan-Grande sitt innlegg med å si at det var en gledens dag. Det er fristende å si at det er en sorgens dag, men det er kanskje å ta litt hardt i. Men for Fremskrittspartiet er det viktig at familien i større grad skal kunne tilpasse og organisere hverdagen sin ut fra den enkelte families behov. Det er dessverre ikke tilfellet i dag. Når regjeringen fjerner kontantstøtten for toåringer neste år, gjør regjeringen det vanskeligere når det gjelder valgfrihet og mulighetene for det.

Fremskrittspartiet er likevel glad for at vi nå nesten har oppnådd full barnehagedekning, og at veldig mange familier velger barnehager. Vi ser at resultatet av barnehageforliket har ført til at antallet barn som går i barnehager, har økt. Likevel mener vi at valgfriheten til foreldrene er viktig, og at kontantstøtten er en så viktig del av denne valgfriheten at den bør opprettholdes slik den er i dag, slik at familiene kan få lov til å velge selv.

Det er opp til foreldrene å velge barnepass, men vi ser at fokuset på barns lek, læring og sosialisering kan være en viktig forklaringsgrunn for at noen allerede i barns andre leveår velger å benytte seg av retten til barnehageplass. For noen foreldre er barnehage det beste for deres familie og for deres barn, men det er også viktig at de som ønsker å velge kontantstøtte, får muligheten til det.

Selv om Fremskrittspartiet er imot å kutte i kontantstøtten til toåringer, vil Fremskrittspartiet gi honnør til regjeringen for at en nå styrker kontantstøtten for de yngste barna. Likevel mener vi det er et feilgrep å fjerne den for toåringer.

Som jeg har sagt før, har kontantstøtten i mange år vært en viktig ordning for å sikre barnefamilier god valgfrihet i egen hverdag, og det har for Fremskrittspartiet vært viktig å opprettholde denne friheten. Jeg vil få understreke at trygghet og tid er viktig for barns oppvekstvilkår, og da må det være mulig for den enkelte familie å velge det som er best ut fra sin hverdag.

Det som er spesielt ved den saken som vi behandler i dag, er at jubelen nok ikke har stått i taket, som regjeringen hadde håpet på. Vi ser nå i disse budsjettider rundt omkring i kommunene at flere og flere kommuner nå velger å innføre en lokal kontantstøtte. Dette kan regjeringen takke seg selv for. Regjeringen valgte i fjor, tross mange advarsler – også fra Fremskrittspartiet – å overføre barnehagemidlene til den kommunale rammen, og en del resultater ser vi nå: Før fikk en penger for hvert barn en hadde i barnehage, nå får en for hvert barn som bor i kommunen. I tillegg blir utdannelsesnivået til foreldrene regnet med. Med andre ord: mange store forskjeller. Ja, jeg kunne ramset opp mange negative effekter som omleggingen av barnehagefinansieringen har ført til.

Nå har de lokale kommunepolitikerne innsett at det er rimeligere å innføre lokal kontantstøtte til sine toåringer enn å bruke pengene til barnehager. Dette kan da ikke ha vært regjeringens intensjon.

Likevel vil Fremskrittspartiet gi honnør til lokalpolitikerne for å styrke småbarnsfamilienes valgfrihet i stedet for å svekke den, sånn som regjeringen legger opp til. Fremskrittspartiet synes bare det er litt synd at det bare er noen småbarnsfamilier som får glede av dette.

Det skal bli spennende å følge utviklingen i denne saken når vi nå får en oversikt over hvor mange kommuner som innfører lokal kontantstøtte framover, og hva regjeringen har tenkt å gjøre med det.

Fremskrittspartiet kan i alle fall love at vi fortsatt kommer til å kjempe for kontantstøtten slik som den er i dag, og at valgfriheten til barnefamiliene blir viktig framover. Vi kommer derfor til å stemme imot loven slik som den foreligger, og jeg viser til vårt alternative statsbudsjett når det gjelder familiekomiteen, som blir behandlet på torsdag, der Fremskrittspartiet opprettholder ordningen med kontantstøtte slik som den er i dag.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [17:02:57]: Høyre ønsker å sikre familiene fleksibilitet og valgfrihet, så de kan ordne livet sitt sånn som de selv ønsker. Høyre har tillit til at familiene selv vet best hvordan de skal ivareta barnas behov, samtidig som deres egen hverdag skal fungere godt.

Kontantstøtten er en viktig ordning for de familiene som ønsker seg det. Høyre vil legge til rette for gode familieliv. Kontantstøtten handler om omsorgen for barna våre, det aller fineste vi har.

Høyre er glad for at vi står sammen med Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, og med regjeringen, når det gjelder å styrke kontantstøtten for de yngste barna. Men i likhet med Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er Høyre veldig skeptisk til å fjerne retten til kontantstøtte for barn mellom to og tre år. Vi er opptatt av at trygghet og tid er viktig for barns oppvekstvilkår, og derfor ønsker vi å styrke familiene som barnas viktigste fellesskap.

I familiepolitikken ser vi at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre gjennomgående er opptatt av at familien er den viktigste rammen – og fellesskapet – rundt barns oppvekst. Vi er også bekymret for at fokuset på familien blir satt til side, og for Høyres del er vi veldig bekymret for at likestillingen dominerer mer og mer av det som er knyttet til barns oppvekstvilkår.

Jeg registrerer at det ikke bare er Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som er bekymret for regjeringens utvikling på dette området, men at også representanter for regjeringspartiene er veldig sterkt bekymret. Høyre er veldig enig med representanten Ramsøy fra Senterpartiet, som går hardt ut mot likestillingsministeren. Representanten Ramsøy fra Senterpartiet er i Vårt Land 14. november veldig bekymret for at likestillingspolitikken har tatt overhånd, og Senterpartiet savner et helhetlig fokus på familiepolitikken. Representanten Ramsøy sier i intervjuet i Vårt Land 14. november:

«Ta for eksempel likestilling. At flest mulig deler foreldrepermisjonen likt, ser bra ut på statistikken, men er det god familiepolitikk?»

Og videre:

«Det som er best for likestillingen, og det som er best for familien, er ikke nødvendigvis det samme.»

Ramsøy etterlyser en familiemelding. Det ble fremmet sist under Bondevik II-regjeringen. Jeg er glad for at det nå helt klart og tydelig viser at det er stor uenighet i regjeringen om hva som skal være regjeringens familiepolitikk og likestillingspolitikk, eller i hvert fall at det går så langt at senterpartirepresentanter i Stortinget, også den som har ansvaret for familiepolitikken, går ut i avisen og sier at nok er nok, nå må vi ta hensyn til barna, nå må vi ta hensyn til familien, og at likestillingspolitikken ikke må ta fullstendig overhånd og være styrende for det som har å gjøre med barns oppvekstvilkår og integreringspolitikk, og hvordan vi skal legge opp familiepolitikken.

Det har skjedd mye de siste årene med utviklingen i barnehagen, endringene i kontantstøtteordningen og detaljstyringen av foreldrepermisjonen. Det er Høyre bekymret for. Vi ser at man systematisk mer og mer fjerner valgfriheten og fleksibiliteten for familiene, fordi man ønsker å dekke andre behov, som ikke først og fremst handler om familiens muligheter til å ta vare på ungene sine og organisere hverdagen til det beste for familien. Men jeg er glad for at Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre står sammen om å ønske mer valgfrihet til foreldrene, og at vi nok en gang sier tydelig fra om at mer detaljregulering og det å frata familien valgfrihet er feil vei å gå.

Gina Knutson Barstad (SV) [17:08:14]: Som forrige taler godt illustrerte det, er det et kontroversielt tema vi har til behandling i dag. Kontantstøtten har vært kontroversiell siden den ble innført i 1998. Det er ingen hemmelighet at SV har vært motstander av kontantstøtten. Vi er motstandere fordi det er dårlig likestillingspolitikk, det er dårlig inkluderingspolitikk, og ikke minst er det dårlig fordelingspolitikk.

Fordeling er ikke alltid det perspektivet som er trukket mest fram i denne diskusjonen, men det er helt avgjørende. Kontantstøtten er et klassespørsmål, og jeg vil gjerne sitere fra fordelingsmeldingen:

«Særlig ser det ut til at kontantstøtten bidrar til at familier med lav inntekt og utdanning i mindre grad velger barnehage, samtidig som det er barn fra disse familiene som trolig ville hatt størst nytte av barnehage.»

Så dersom representanten Hofstad Helleland og andre er opptatt av barns beste, burde de jo nettopp stå sammen med oss i dette spørsmålet, for dette handler om nettopp de ungene som trenger mest å gå i barnehage, enten det gjelder språk eller lite ressurser ellers i hjemmet.

For ti år siden, i 2001, evaluerte Stortinget kontantstøtten. Allerede da var det en stor diskusjon om inkluderingseffekten av den, og både daværende statsråd Laila Dåvøy og representanten Dagrun Eriksen var innom at kontantstøtten kunne ha uheldige effekter for inkludering. Så jeg håper at Kristelig Folkeparti vil ha en mer progressiv holdning til det i denne debatten enn de hadde for rundt to uker siden, da de mente at SV var et «stigmatiserende» parti som tok opp dette som en problemstilling. Det er en viktig del av diskusjonen.

I tillegg vil jeg nevne at over 80 pst. av kontantstøttemottakerne er kvinner, og yrkesaktivitet er, som vi kjenner til, sentralt for likestilling. Kontantstøtten har bidratt til å befeste tradisjonelle kjønnsrollemønstre og er fremdeles veldig tradisjonell når det gjelder hvem som mottar slik støtte.

Jeg skal også oppklare noen vanlige misforståelser i denne debatten. Kontantstøtten er ikke penger for å være hjemme. Kontantstøtten er penger for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud, som jo er barnehage, og da kontantstøtten ble innført, ble den hovedsakelig brukt til dagmamma og svart barnepass. Kontantstøtten var den borgerlige regjeringens måte å kjøpe seg ut av barnehagesatsingen på, og derfor synes jeg det er ganske hult når Høyre sier at denne regjeringen har svekket valgfriheten. Det er nettopp denne regjeringen som har gitt familien valgfrihet, gitt mulighet til å velge barnehageplass, og det er en politikk som i praksis har utradert kontantstøtten, for nesten alle valgte barnehageplass da de fikk tilbud om dette.

Det er et godt kompromiss som vedtas i dag. Det er et eksempel på at også der man har ulike meninger og innganger, kan man komme fram til gode løsninger. Jeg er mer spent på hvordan opposisjonen skal jobbe seg fram i familiepolitikken enn på hvordan vi klarer det hos oss rød-grønne. Vårt vedtak er bra for likestillingen, og det er ikke minst bra for de ungene som nå vil komme i barnehagen.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [17:11:55]: Saken vi skal behandle her i dag, er et bevis på at denne regjeringen er i stand til å håndtere saker der vi har ganske ulikt standpunkt. Derfor mener jeg at dette er en dag der alle regjeringspartiene har grunn til å være fornøyd.

Representanten Håbrekke fra Kristelig Folkeparti sa i forrige debatt om kontantstøtte, da vi behandlet et forslag fra Fremskrittspartiet, at det hadde vært interessant å være «flue på veggen» når regjeringspartiene diskuterer kontantstøtte. Men med forrige kontantstøttedebatt i friskt minne kan jeg vel si det samme om opposisjonen: Om det skulle ha blitt en regjering bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, hadde det vært interessant å se hvordan de hadde valgt å løse dette spørsmålet.

Kontantstøtten er en viktig sak for Senterpartiet, og det var veldig viktig for oss at denne ordningen både skulle beholdes og aller helst videreutvikles da vi valgte å gå inn i et regjeringssamarbeid i lag med Arbeiderpartiet og SV. Regjeringen foreslår i denne saken en styrking av kontantstøtten for ettåringene, og det er en sak som er veldig viktig for mange. Ikke minst er det helt på linje med Senterpartiets program. Det er med og styrker valgfriheten og er spesielt viktig for mange i overgangen mellom foreldrepermisjon og arbeid. Det vi spesielt får mye tilbakemeldinger om, er at det er etter et års tid i permisjon at man ønsker en litt mykere overgang før man går tilbake i full jobb. Det er nettopp dette regjeringen nå legger til rette for.

De som er imot kontantstøtten, bruker ofte integrering som et argument mot. Det er viktig å si at det faktisk er en ganske liten andel av innvandrere som mottar kontantstøtte, og når vi nå målretter denne ordningen mot ettåringene, vil dette bli et argument som er mindre relevant. Det samme gjelder argumentet om språkutvikling.

Så mener jeg at det er viktig å nyansere debatten litt, for det kan ofte høres ut som om den store delen av dem som benytter seg av kontantstøtten, er både lite integrert og såkalte ressurssvake familier. Men da er det også viktig å minne om at det faktisk er slik at det er mange som velger å være hjemme litt lenger enn det som er normalen, fordi de mener at det er best for sin familie og sine barn – at det ikke nødvendigvis er best med barnehager i alle tilfeller. Det er også viktig å ha med seg i debatten at denne målgruppen er mer sammensatt enn det noen ganger kan høres ut som.

Så har en ofte vært inne på hva det er småbarnsfamiliene egentlig etterspør – barnehage eller kontantstøtte? Det er ikke noen tvil om at et stort flertall velger barnehage. Men så er jo spørsmålet hvordan man velger å tolke disse tallene. Jeg mener at dette også er en økonomisk vurdering som familiene gjør, og at det blir for enkelt å dra den slutningen at kontantstøtten ikke er ønsket.

Så er det også argumentert rundt at kontantstøtten holder kvinnene ute av arbeidslivet, og at det kan bidra til dårlig integrering. Der mener jeg det er viktig å vise til at det er den samlede støtten og de samlede effektene av velferdsgodene som blir pekt på som utfordringer i mange utredninger, og da blir det lettvint å skylde på kontantstøtten. Men jeg skjønner at det også kan være passende, hvis det er en ordning man uansett er imot. Jeg mener likevel at det kan bidra til litt forenkling av et komplisert tema, som integrering faktisk er.

Regjeringen velger med dette å øke valgfriheten for familiene nettopp ved at man øker støttebeløpet, slik at enda flere familier har muligheten til å være hjemme.

Så kommenterte representanten fra Høyre et utspill jeg har hatt i Vårt Land. Nå må jeg jo si at representanten fra Høyre overdriver uenigheten og kanskje gjør det litt mer dramatisk enn det faktisk er. Det jeg synes er viktig, er at man blir mye mer bevisst på at det er et helhetlig fokus på familiepolitikk og et helhetlig fokus på hvordan vi ønsker å utvikle familiepolitikken i framtiden.

Jeg er veldig for fedrekvoten, men samtidig må det være lov å påpeke at det ikke alltid er sånn at alle likestillingstiltak, og det som vil bidra til mest likestilling, er det som er best for familien. Hvis det hadde vært sånn, hadde man nok på et tidligere tidspunkt gått inn for en todeling av foreldrepermisjonen.

Så er det grunn til å minne om at hadde det vært sånn at man i mitt parti hadde følt at man hadde fått mer igjen for å samarbeide med høyresiden i familiepolitikken, hadde man jo ikke valgt å gå inn i et samarbeid med Arbeiderpartiet og SV. Men det er nettopp det vi gjør, og det er fordi vi mener at vi får mest ut av vår familiepolitikk ved å samarbeide med Arbeiderpartiet og SV.

Så har man en ulik inngang til denne saken, men det registrerer jeg at også opposisjonspartiene har til noen av spørsmålene. Kristelig Folkeparti kan forsvare mye av vår politikk når det gjelder foreldrepermisjon, mens Høyre og Fremskrittspartiet velger ikke å forsvare det. Det er altså uenigheter, men så overdrevet som det her blir framstilt, er det nok ikke. Vi lever veldig godt i det regjeringssamarbeidet som vi nå er en del av.

Øyvind Håbrekke (KrF) [17:17:22]: Om dette er en gledens eller sorgens dag, kan det sikkert være ulike meninger om avhengig av ståsted, men det er en dag som for kontantstøttetilhengere er en merkedag, og som gir grunnlag for noen interessante refleksjoner.

Kontantstøtten ble innført i 1998 av sentrumsregjeringen – Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre – under en knallhard debatt, og den har vært kontroversiell hele veien. Hvis noen hadde sagt for seks år siden at kontantstøtten skulle bestå etter seks år med rød-grønt flertall, og at vi skulle sitte, etter seks år, og diskutere endringer som at kun kontantstøtten for toåringer skulle fjernes, mens den skulle økes for de første seks månedene, hadde nok det gitt rimelig høye odds. Jeg tror den oppsummeringen viser at kontantstøtten har vært en populær, sterk og robust ordning.

Jeg vil ta for meg noen myter som får litt for stor plass i debatten.

For det første, myte nr. én: De fleste velger bort kontantstøtten. Det er feil. De fleste velger faktisk å benytte kontantstøtten.

Myte nr. to: Kontantstøtten er et problem for språkutvikling. Jeg må si at jeg har til gode å møte noen kontantstøttemottakere som snakker godt norsk, så det er mulig det er sant. Eller kan det være fordi kontantstøttemottakere er ettåringer og toåringer?

Myte nr. tre: Kontantstøtten er et problem for integrering. Det er en udokumentert påstand som jeg tok opp grundig i vår forrige debatt om temaet. De ulike utvalgene som det refereres til – det er jo flere utvalg som har behandlet problemstillingen – har ikke dokumentert den påstanden, men de har foreslått å fjerne kontantstøtten fordi den er et incentiv til at flere kan velge å være hjemme. Det kan man være enig eller uenig i, men det er ikke noen dokumentasjon på at integrering er et problem. De fleste kontantstøttemottakerne er norske familier, og min påstand er at de fleste innvandrerfamilier som bruker kontantstøtten, er godt integrert.

Myte nr. fire: Kontantstøtten er et problem for likestilling. Ja, hvis likestilling dreier seg om at alle sammen skal velge slik som stortingsflertallet mener, eller slik som en statsråd og et departement i Akersgata mener, da er det et problem for likestillingen. Men hvis likestilling dreier seg om å sette moderne kvinner i stand til å gjøre frie valg, da er kontantstøtten en styrke for likestillingen.

Myte nr. fem er at fjerning av kontantstøtten gjør at kvinner som enten er dårlig integrert eller har svak tilknytning til arbeidsmarkedet, kommer ut i arbeid. Så langt jeg har fått rede på, er det 8 000 toåringer som mottar full kontantstøtte. Regjeringen foreslår i budsjettet 1 160 nye barnehageplasser. Jeg vil se den som våger å påstå at de 1 160 barnehageplassene, av et potensial på 8 000, er for den andelen familier med kvinner som snakker dårlig norsk og er dårlig integrert, og at det er de som da kommer ut i arbeidslivet med den strategien.

For Kristelig Folkeparti er valgfrihet et spørsmål om kontantstøtte eller barnehage. Derfor vil vi ha begge deler. Derfor har vi støttet hver eneste barnehageplass som er bygd ut de siste årene. For venstresiden har jeg fått inntrykk av at valgfrihet dreier seg om barnehage eller barnehage. Men da statsbudsjettet kom, fikk vi tydelig melding om at for de rød-grønne er valgfrihet snakk om ingenting eller ingenting. For de familiene som nå mister kontantstøtten, skal ikke få barnehageplass, de skal kun sitte igjen med 3 300 kr i måneden. Så kan man snakke om fordelingspolitikk og klassespørsmål og det som er, men sannheten er at dette rett og slett er å trekke 3 300 kr fra økonomien til småbarnsfamilier. Det er det som er resultatet, og det viser budsjettet i klartekst.

Jeg skal ikke si om det er en gledens eller sorgens dag, men det er en sannhetens dag, for den viser de ideologiske forskjellene her i salen: hvem som har tillit til familiene, og hvem som ikke har det, og hvem som snakker om konkurransekraft når vi andre snakker om ungers oppvekstvilkår.

Statsråd Audun Lysbakken [17:22:41]: Det er en viktig dag – en merkedag – når Stortinget nå har til behandling forslag til omlegging av kontantstøtten. Lovforslaget innebærer at kontantstøtten avvikles for toåringene fra 1. august 2012. Kontantstøtten har etter min mening mange negative konsekvenser, og jeg er derfor glad for det vedtaket Stortinget nå kommer til å gjøre. Ordningen er særlig uheldig av likestillings- og integreringsmessige hensyn. For regjeringen og for meg er det et viktig mål å oppnå en jevnere fordeling av omsorgsoppgaver og yrkesaktivitet mellom kvinner og menn, og kontantstøtten virker i motsatt retning. Med kontantstøtten er det mer lønnsomt å la være å gå ut i arbeid enn det er hvis kontantstøtten fjernes – særlig gjelder det hvis inntekten er lav. Kvinner har som kjent i snitt lavere lønn enn menn. Dette øker sjansen for at det er mor som velger å være hjemme med barnet – og ikke far. Sånn opprettholdes tradisjonelle kjønnsrollemønstre, og barn går glipp av barnehagen, som vi vet er et godt pedagogisk og sosialt utviklende tilbud.

Familier med innvandrerbakgrunn bruker kontantstøtte i større grad enn de som ikke har innvandrerbakgrunn, og det er en tendens som vi har sett forsterke seg de siste årene. Vi vet også at kvinner med innvandrerbakgrunn har lavere sysselsetting enn andre kvinner. For enkelte i den gruppen kan derfor kontantstøtten i særlig grad være et incentiv til å la være å søke arbeid utenfor hjemmet. Det er uheldig når vi ønsker at både kvinner og menn i størst mulig grad skal delta i inntektsgivende arbeid, og at barn skal få gå i barnehage. Det er også uheldig fordi vi vet at begge deler er viktig for å bekjempe både nåværende og framtidig fattigdom blant minoritetsbefolkningen i Norge.

Regjeringen følger derfor det rådet vi har fått fra flere offentlige utvalg, og foreslår avvikling av kontantstøtten for toåringene fra august neste år. Det vil selvfølgelig ikke være sånn at alle toåringer som ikke lenger skal ha kontantstøtte, kommer i barnehage fra august 2012. Det vil heller aldri bli sånn at alle mødre som i dag er hjemmearbeidende, går ut i arbeid. Men avvikling av kontantstøtten er et viktig, langsiktig tiltak for å bedre både likestilling og integrering. Forslaget om avvikling av ordningen for toåringene må ses i sammenheng med at det er innført en rett til barnehageplass. Alle barn har rett til plass, senest fra de fyller to år. Den valgfriheten som manglet i 1998, og som av enkelte ble brukt som argument for å innføre kontantstøtten, finnes i dag fordi småbarnsfamilienes valgfrihet har blitt vesentlig styrket under den rød-grønne regjeringen.

Selv om mange kommuner også tilbyr barnehageplass mellom hovedopptakene, må noen barn vente litt før de får barnehageplass. Det er en grunn til at jeg mener at det regjeringen foreslår om å styrke kontantstøtten for de yngste ettåringene, er fornuftig. Ikke alle foreldre ønsker at barnet skal begynne i barnehage like etter at foreldrepengeperioden er avsluttet, og med ordningen med ett opptak er det også mange som må vente en stund før de får muligheten. For de yngste ettåringene foreslår vi derfor å øke satsen for full kontantstøtte til 5 000 kr per måned. Vi foreslår i tillegg en forenkling av satsstrukturen for ettåringene, sånn at det gis enten full eller halv kontantstøtte, avhengig av barnehagebruk.

Det vi legger fram her i dag, er nok et godt eksempel på at de rød-grønne partiene klarer å finne fram til god enighet om viktige familie- og likestillingspolitiske tiltak. Det viser at de tre partiene står sammen om vesentlige spørsmål i familie- og likestillingspolitikken. Vi står sammen også mot den borgerlige opposisjonen i det som er de viktigste konfliktlinjene på dette feltet – ikke bare de vi kjenner godt til fra før, diskusjonen om fedrekvoten og foreldrepermisjonen, men nå også om hva slags kontantstøttesystem vi skal ha.

Det lovforslaget som er til behandling i dag, er positivt for likestillingen. Det vil også være positivt for integreringen. Samtidig ivaretar det hensynet til barnehageopptak og familienes fleksibilitet den første tiden etter at foreldrepengeperioden er avsluttet. Det er derfor også et bidrag til en enda større mulighet for småbarnsfamiliene til å tilpasse god omsorg for barna når de er små, til det ofte krevende yrkeslivet som vi vet mange foreldre har i dag. Derfor er dette også et godt forslag for barn, og jeg er glad for at flertallet i komiteen støtter forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [17:28:00]: I disse budsjettider viser det seg – som jeg sa i mitt innlegg – at en del av kommunene innfører egen, lokal kontantstøtte. Det er fordi det viser seg at de kan bruke de barnehagepengene som er kommet, for de er ikke øremerket barnehager. Veldig mange velger å gi lokal kontantstøtte, for de ser at da får familiene en valgfrihet som denne regjeringen ikke gir dem.

Så mitt spørsmål til statsråden er om han støtter disse lokalpolitikerne i at de nå innfører en lokal kontantstøtte til sine småbarnsfamilier.

Statsråd Audun Lysbakken [17:28:45]: Som jeg sa i mitt innlegg, mener jeg det er tungtveiende likestillingspolitiske grunner, og også viktige integreringspolitiske grunner, til ikke å ha kontantstøtte for toåringer. Det vil si at jeg vil ikke anbefale noe kommunestyre å vedta det. Samtidig er de kommunene der innbyggerne har valgt borgerlig, frie til å innføre denne typen ordninger. Jeg vil imidlertid advare mot å bruke lokal kontantstøtte som en enkel vei unna den forpliktelsen kommunene har til å skaffe barnehageplass til alle som trenger det. Jeg noterer meg med bekymring at f.eks. Fremskrittspartiets ordfører i Os, Terje Søviknes, sier til Bergensavisen 7. desember at

«for Os kommune er det økonomisk gunstig å betale ut kontantstøtte på om lag 5000 kroner per måned isteden for å finansiere barnehageplass til alle 2-åringene».

Hvis det er det som er motivasjonen, vil jeg advare mot det og understreke den plikten kommunene har til å sikre retten til barnehageplass for alle.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [17:29:55]: Representanten fra Senterpartiet, Christina Nilsson Ramsøy, mente at Høyres representant overdrev i sted, da jeg refererte til representantens utspill, og det hadde jo vært interessant å spørre om statsråden er enig i representantens sitat om at familien aldri må bli arena for likestilling – men det skal jeg la ligge. Jeg vil bare understreke at i mitt innlegg i sted refererte jeg kun sitater fra Senterpartiets familiepolitiske talskvinne. Men la nå det ligge.

Statsråden sier her at kontantstøtten har mange uheldige konsekvenser, og derfor fjerner regjeringen kontantstøtten. Hvorfor styrker regjeringen da kontantstøtten så mye for barn mellom ett og to år, hvis den er så uheldig for disse barna og for disse foreldrene av integreringshensyn? Hadde det ikke heller vært bedre for de rød-grønne å fjerne kontantstøtten helt framfor å styrke den for dem mellom ett og to år?

Statsråd Audun Lysbakken [17:30:57]: Det er svært stor forskjell på en kontantstøtte som betales utover to år, og som holder barn lenge ute av barnehagen og moren lenge ute av arbeid, og det vi nå gjør, som er å gi en høyere støtte en kort periode der mange familier bl.a. mangler muligheten til å få barnehageplass. Når vi er i den situasjon at vi mange steder i landet kun har ett hovedopptak til barnehagene, synes jeg det er en god håndsrekning til småbarnsfamiliene.

Jeg er av dem som trives svært godt i regjering med Senterpartiet. Det står veldig mye fornuftig i Senterpartiets program. Den saken vi behandler i dag, er også et svært godt eksempel på at de rød-grønne partiene klarer det som de borgerlige kommer til å få betydelige utfordringer med hvis de skal bygge sitt regjeringsalternativ, nemlig å sy sammen store og viktige reformer i familiepolitikken, noe som jeg tror alle tre partiene med hånden på hjertet kan si at vi er veldig stolte av og glade for at vi vedtar i kveld.

Øyvind Håbrekke (KrF) [17:32:08]: Nå foreligger det ikke en erklæring fra de partiene om at man har planer om å sy sammen noen sånn reform, men jeg vil vel likevel påstå at det kanskje er en enda større utfordring for de familiene som nå mister kontantstøtten og ikke får barnehageplass, å sy sammen sitt husholdningsbudsjett fra 1. august 2012, når regjeringen har satt dem i den posisjonen. For som jeg vare inne på i mitt innlegg, skal det bare legges opp til 1 160 nye plasser til alle de familiene som nå mister kontantstøtten for toåringene.

Jeg ønsker bare å gjenta mitt spørsmål, som jeg ikke fikk svar på i forrige kontantstøttedebatt: Hvem tror statsråden er de 1 160? Er det den andelen av kontantstøttemottakerne som har dårlig integrerte mødre som snakker dårlig norsk? Er det den andelen som da vil komme ut i arbeid gjennom de 1 160 plassene, eller hvem er det?

Statsråd Audun Lysbakken [17:33:05]: De beregningene som vi legger til grunn i statsbudsjettet, er det som de berørte departementer etter beste evne har klart å anslå ut fra det vi i dag vet om det som vil være situasjonen neste år. Det ville være helt uansvarlig av regjeringen å legge fram noen andre tall for Stortinget enn det.

Så er det viktig å se at det vi da ser på, er et øyeblikksbilde av hvordan vi tror dette vil være neste år. De langsiktige effektene av endringene i kontantstøtten tror jeg vil bli større. Men det er bl.a. avhengig av at vi får i gang de tiltakene som f.eks. gjør at minoritetskvinner har noe meningsfylt å gå til. Det er vi godt i gang med, f.eks. når det gjelder utbyggingen av programmet Ny sjanse, av andre viktige tiltak for kvalifisering, språkopplæring, og det generelle arbeidet for å bedre kvinners posisjon i norsk arbeidsliv, bl.a. arbeidet mot ufrivillig deltid.

Så jeg tror resultatene vil komme. Jeg konstaterer at også flertallet i sin merknad har sagt en del om dette og lagt til grunn at det behovet for barnehageplasser som oppstår neste år, skal etterkommes og finansieres.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hans Olav Syversen (KrF) [17:34:27]: Det er godt gjort å kalle dette for en reform. Dette er å frata mange innbyggere i dette landet et velferdsgode. Det er sjelden å lese et forslag som er så til de grader prinsippløst. Det som er bra for toåringene, er ikke bra for dem som er mellom ett og to år. Man øker kontantstøtten for ettåringene og fjerner den helt for toåringene. Og så presterer man til og med å lage en form for prinsipiell begrunnelse for hvorfor man gjør det på den måten.

Dette er selvfølgelig et kompromiss, det burde man kunne innrømme – et rød-grønt sammensurium av et kompromiss, hvor ettåringene plutselig har godt av et tilbud om å være hjemme og få kontantstøtte, mens for toåringene er det det stikk motsatte, at man må, for å sitere statsråden, hindre en ordning – det er godt gjort av en statsråd å si det, jeg må tilstå det – som holder barn ute av barnehagen og holder mor utenfor arbeidslivet.

Det er klart at hvis man har et slikt syn på hva familie er for noe, og hva det vil bety, og hva det betyr å ha omsorg for egne barn – at det er et spørsmål om å holde barn ute av barnehagen eller holde mor utenfor arbeidslivet – kan jeg i hvert fall forstå del to i begrunnelsen i det som er lagt fram. Men dette er jo like mye gjeldende for ettåringer som for toåringer, skulle man tro, og vi vet jo selvfølgelig at Arbeiderpartiet og SV har den troen.

Jeg er helt enig, dette viser viktige konfliktlinjer i det norske politiske landskap med de rød-grønne – og jeg tror jo ikke egentlig Senterpartiet er med i dette, jeg bare leser Christina Nilsson Ramsøys utsagn i Vårt Land forleden. Det viser at noen tror på at familien faktisk evner å ta valg for seg og sine ut fra de omsorgsbehov man ser, mens flertallet har det syn at staten er den som må styre til minste detalj, i hvert fall så lenge man kan bruke den økonomiske pisken for å oppnå de ideologiske målsettinger man har.

Gunn Karin Gjul (A) [17:37:55]: Jeg må bare få lov til å meddele at jeg synes at representanten Hofstad Helleland hadde et veldig merkelig innlegg, hvor hun framstiller det som om det er en motstrid mellom å ha en god familiepolitikk og en god likestillingspolitikk. Det er jeg helt uenig i. For hvis man begynner å se på det som er av forskning, av nyere dato, viser det seg at i likestilte familier er det færre skilsmisser, mindre vold, mindre konflikter, og disse familiene er mer lykkelige enn andre familier. Det må jo være både en god familiepolitikk og en god likestillingspolitikk når man kan komme til slike svar i likestilte familier.

Så reises det en debatt om hva som er valgfrihet. Er det slik at den viktigste valgfriheten er det at man velger mellom to omsorgsløsninger? For meg som sosialdemokrat er den ultimate valgfriheten det at vi som norske kvinner ikke tvinges til å gjøre de valgene som italienske og tyske kvinner faktisk må gjøre. De er nødt til å velge – skal jeg få barn, eller skal jeg være yrkesaktiv? Vi er i den herlige situasjonen at vi faktisk kan velge begge deler, og det må være den ultimate valgfriheten.

Når jeg hører på Hofstad Hellelands innlegg, begynner jeg å lure på: Hva er familiepolitikk? På 1970-tallet, da Inger Louise Valle var administrasjonsminister, fikk hun byråkratiet sitt til å utforme en familiepolitikk. Etter at hun ga dem beskjed om å lage en familiepolitikk, kom de tilbake til henne med svaret, og det var bl.a.: bygg barnehageplasser, innfør foreldrepermisjon, innfør fridager ved barns sykdom. Dette var det som på 1970-tallet ble svaret på hva som var en god familiepolitikk. Jeg må bare innrømme at jeg mener det er det samme svaret i dag. En god familiepolitikk er en politikk som legger til rette for at mor og far kan få lov til å være hjemme sammen med barnet sitt i barnets første leveår, at man kan ha et godt familieliv samtidig som man har mulighet til å være yrkesaktiv.

Denne debatten dreier seg jo først og fremst om kontantstøtten. Jeg mener at den løsningen som flertallet i denne salen har kommet fram til – å trappe opp kontantstøtten for de minste, for ettåringene, og kutte den ut for toåringene – faktisk er en veldig god modell. For er det noen som virkelig har behov for å gå i barnehage, så er det de minoritetsspråklige toåringene. Det er da man begynner å utvikle språk, det er da man virkelig har behov for å være sammen med andre barn som allerede snakker godt norsk. Så den løsningen vi nå finner, med at vi bl.a. gir litt ekstra kontantstøtte i en overgangsfase mellom foreldrepermisjon og barnehage, synes vi er en god løsning.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [17:41:14]: Jeg vil bare understreke at jeg står for de sitatene som Hofstad Helleland refererte i sitt innlegg – men kanskje da uten denne veldig dramatiske stemmen og de store tegnene på det at jeg nærmest kom med en advarsel. Det var mer dét jeg la i det med «en overdrivelse».

Det som er viktig for meg, er at vi i større grad skal få et helhetlig fokus på familien og ikke bare fokusere på smale debatter, slik som fedrekvote og kontantstøtte. De er også viktige, men familiepolitikk handler om veldig mye mer. Det kan være spørsmål som er under et annet departements område, og det er viktig at man ser at det også kan være veldig relevant for familien. Det handler om hvor mye tid vi bruker hjemme, og hvor mye tid vi bruker på arbeid. Jeg må understreke at jeg ikke ønsker meg tilbake til der det var mor som var hjemme ved kjøkkenbenken, og far som var ute og jobbet, men den utviklingen vi har hatt, gjør jo at begge i veldig stor grad er ute og jobber på fulltid, noe som også fører til krevende ting i hjemmet. Dette er ting jeg mener vi bør diskutere. Spørsmålet om lengre skoledag, som Kunnskapsdepartementet holder på med, er også noe som påvirker familien.

I saker der likestilling og familiepolitikk går i samme retning – fedrekvoten kan være et eksempel på det – er jo ikke dette noe problem. Men for meg er det viktig å se at i noen saker kan argumentet for likestilling og argumentet for hva som er best for familien, slå litt ulikt ut. Det mener jeg vi må være oppmerksom på, og det tror jeg mine samarbeidspartnere i regjeringen er, men vi har kanskje litt ulik inngang til hvor denne grensen går.

Så er det slik at familien har en verdi i seg selv. Det er et sitat jeg står for, og det tror jeg også veldig mange her deler. Men når Kristelig Folkeparti er for fedrekvoten, sier man at man fortsatt har en valgfrihet, og at det er positivt, men når vi går inn for denne endringen i kontantstøtten, blir det omtalt som en ideologisk pisk og veldig – liksom – dramatisk å måtte redusere valgfriheten. Det viser bare at man har litt ulik inngang til hva man legger i «valgfrihet», og hva vi synes er greit at staten er med på å si noe om, og hva vi ikke synes det er greit at de sier noe om.

Så sier man at dette er en blanding av veldig mye rart rød-grønt, men det må jeg ta veldig sterkt avstand fra, for jeg oppfatter at dette forslaget egentlig er i tråd med Senterpartiets program, der vi også har sagt at vi ønsker å målrette ordninger akkurat slik det gjøres nå.

Jeg må også påpeke det at flere går inn på de utfordringene kommunene vil få – at man ikke har regnet rett. Jeg vil advare mot å gjøre politikk ut av noe som egentlig er en teknisk beregning, for det er jo det det er snakk om. Flertallet har jo i sine merknader sagt at hvis det er en utfordring, hvis det viser seg at man har regnet feil, så skal kommunene få økt sine overføringer.

Øyvind Håbrekke (KrF) [17:44:35]: Jeg skal ikke bruke mye tid på disse avklaringene om hva som egentlig er den rød-grønne politikken, hvem som er enige i hva, og hvem som har tapt og vunnet i dette kompromisset som vi åpenbart diskuterer i dag. Jeg merket meg at saksordføreren, representanten Stokkan-Grande, i sitt innlegg var veldig tydelig på å omtale dette som venstresidens kamp. Det var ikke det rød-grønne som var fokus hos ham, og det er jo i og for seg interessant.

Ellers refererte representanten Knutson Barstad til at vi hadde brukt ordet «stigmatisering» i den forrige debatten vi hadde her i salen om dette temaet, som tydelig falt SVs representanter tungt for brystet. Ja, jeg står ved at det å bruke statistikk på den måten som SV til stadighet gjør i denne debatten, er på en veldig uheldig måte med på å sette en gruppe mennesker i bås. Det synes jeg man bør holde seg for god for, og der står jeg ved det jeg har sagt.

Så har jeg lyst til å minne om et poeng som ikke har kommet fram så langt i debatten. Det vises stadig til NOU-ene og de rapportene som er lagt fram, som har kommentert bl.a. kontantstøtten. Det ble referert til fordelingspolitikk og klassespørsmål. Ja, nå har bl.a. Fordelingsutvalget sagt tydelig fra at hvis man fjerner kontantstøtten, må man innføre kompenserende tiltak, for i gruppen som mottar kontantstøtte, er lavinntektsfamilier overrepresentert. Så har man for det første latt være å innføre kompenserende tiltak, og for det andre lar man være å bygge de barnehageplassene som skal til for å at de barna kan komme inn i barnehage.

Jeg skal ikke bruke ordet fattigdomsfelle, men sannheten kan ikke være langt unna. Det de familiene tilbys i dag, er 3 300 kr mindre i måneden. På hvilket annet område hadde SV villet være med på det?

Så advarer statsråden kommunene, at det å bygge barnehager, er en enkel vei unna forpliktelse. Da må jeg spørre: Hva er det regjeringen gjør for ettåringene som ikke har fått rett til barnehageplass, hvor man øker kontantstøtten fordi de ikke har fått rett til barnehageplass? Jeg bare spør.

Ellers vil jeg bare bemerke at representanten Gunn Karin Gjuls innlegg om valgfrihet og likestilling var en veldig interessant refleksjon. Jeg er enig i at det er god politikk, det som det var referert til fra 1970-tallet. Det interessante med representanten Gjuls innlegg var jo at det stoppet der, vi andre har gått videre og sett at likestilling for moderne kvinner av 2011 er noe mer.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [17:47:50]: Jeg registrerer at det i hvert fall ikke er mye rom for å fremstå som teatralsk fra denne talerstolen – man må passe på hvordan man legger stemmeleiet, for det kan lett misforstås.

Jeg vet ikke om det er det at det begynner å nærme seg jul, at regjeringspartiene derfor er slitne, og at man ikke helt henger med i timen, men jeg må si at det er litt av en opplevelse å sitte i salen og registrere den uenigheten som kommer til syne mellom regjeringspartiene om dagen, ikke bare i avisen, men også fra talerstolen. For dette er nok en sak som viser at regjeringen ikke er enig med seg selv. Representanten Gjul går på talerstolen og sier at det som jeg tok opp i mitt innlegg, var feil, det at likestilling og god familiepolitikk er motstridende, at dette ikke henger sammen. Så gikk representanten Nilsson Ramsøy opp og erkjente at det var riktig det som ble sagt i innlegget fra Høyre, for alle sitatene fra avisartikkelen var riktig.

Det som er mer oppsiktsvekkende, er jo egentlig at lederen for familiekomiteen i Stortinget hevder – i hvert fall mellom linjene – at familier som mottar kontantstøtte, ikke er likestilte. Representanten Gjul hevder at likestilte familier er mer lykkelige, der er det mindre bruk av vold, mens når det gjelder familier som mottar kontantstøtte, derimot, sier forskningen noe helt annet. Det var ganske oppsiktsvekkende. Men la nå det ligge.

Jeg er enig i det representanten Gjul sier i slutten av sitt innlegg, nemlig at vi må gi mor og far muligheten til å være hjemme med barnet det første året av barnets liv, og vi må gi både mor og far muligheten til å være i jobb. Det er Høyre helt enig i. Forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre er at Arbeiderpartiet vil detaljregulere og bestemme hvordan mor og far skal være hjemme det første året – hvor mange uker mor og far skal være hjemme. Arbeiderpartiet vil bestemme når barnet skal være i barnehage, og da frata foreldrene muligheten til å velge andre omsorgsløsninger. Det er den store forskjellen, og det er også den store forskjellen i hele familiepolitikken – at vi nok en gang ser at i hvert fall Arbeiderpartiet henger etter SV og setter likestillingshensyn foran det meste andre. Men heldigvis har vi fortsatt Senterpartiet, som tar til orde for at familiene selv må få lov til å bestemme hvordan de skal organisere hverdagen. Vi håper Senterpartiet fortsatt står på for det i regjeringen.

Statsråd Audun Lysbakken [17:51:09]: Det er godt Senterpartiet får mange kjærlighetserklæringer, de har allerede fått min.

Jeg har lyst til å nevne, når representanten Hofstad Helleland går ned fra talerstolen, at Høyres Kvinneforum, meg bekjent, også er ganske enig i det forslaget regjeringen legger fram i dag. Det er et tankekors når vi ser noen av karakteristikkene som kommer. De må i så fall også gjelde Høyres Kvinneforum.

Grunnen til at jeg ba om ordet – jeg skal ikke trekke ut debatten – er bare at jeg fortsatt er litt forbauset over retorikken til representanten Håbrekke når det gjelder integreringsspørsmålet. Jeg har som minister for integreringsspørsmål som jeg vanligvis ikke har gleden av å diskutere med denne komiteen, vært svært opptatt av at vi skal få til et ordskifte i Norge om det mangfoldige flerkulturelle Norge, som ikke er stigmatiserende. Det som er stigmatiserende, er å basere debatten på myter, på generaliseringer. Det er ikke stigmatiserende å si ting som er sant. Tvert imot er det slik at det å være nyansert, det å trekke fram reelle problemer, også er helt nødvendig for å bekjempe stigmatisering.

Det eneste vi har sagt i denne debatten, er at det er en utfordring at familier med minoritetsbakgrunn er overrepresentert blant kontantstøttemottakere, samtidig som de også er overrepresentert blant familier der det er mye barnefattigdom. Vi vet at det å være en éninntektsfamilie ofte er en årsaksfaktor når det gjelder barnefattigdom, og vi vet at det å få ungene inn i barnehage kan være en viktig forutsetning for at de ikke også skal bli voksne fattige.

Tallene fra Nav fra februar i år viser at av stønadsmottakerne totalt sett var 35,5 pst. av utenlandsk opprinnelse. Vi har sett at nedgangen i bruk av kontantstøtten over tid har vært sterkere i befolkningen totalt enn blant familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. I Oslo, der vi vet at vi har de største utfordringene knyttet til nettopp å bekjempe fattigdom, og manglende tilgang til arbeidslivet for familier med innvandrerbakgrunn, hadde 72,1 pst. av dem som mottok kontantstøtte, opprinnelse i et annet land enn Norge. Blant toåringene som mottok kontantstøtte i Oslo, gjaldt dette 83 pst. Å påpeke det og å si at det faktisk er en viktig del av diskusjonen, er ikke stigmatisering, det er en nødvendig debatt om hvordan vi sørger for at nordmenn med innvandrerbakgrunn ikke blir stående på sidelinjen når det gjelder arbeidsliv, barnehage og utdanning.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [17:54:11]: Jeg ønsker bare å få kommentere til slutt at jeg er helt enig i statsrådens prinsipielle syn på hvordan vi diskuterer utfordringer i integreringspolitikken, hva som er stigmatiserende, og hva som ikke er stigmatiserende. Men i forlengelsen av det synes jeg – la meg si det sånn på slutten av en lang dag, siden debatten går mot slutten – at det er problematisk at man bruker tallene nettopp på den måten som statsråden gjorde. Man påpeker at personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert blant mottakere av kontantstøtte, og at de er overrepresentert blant familier med dårlig økonomi. Hvilke slutninger trekker man av det? Faren er jo at man derav trekker den konklusjonen at hvis man er innvandrer og mottar kontantstøtte, så er man per definisjon dårlig integrert og har integreringsutfordringer. Det jeg vil fram til, er at det er litt for unyansert.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.