Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at utenriksminister Jonas Gahr Støre og statsrådene Grete Faremo og Ola Borten Moe vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Per-Willy Amundsen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:02:57]: Mitt spørsmål går til statsråd Ola Borten Moe.

Vi står foran betydelige investeringer i infrastruktur for strøm i dette landet. Det er snakk om å investere 40–50 mrd. kr i årene som kommer, og det er bra. I de planene ligger det også planer om å bygge flere sjøkabler til kontinentet for å utveksle kraft. Det som jeg har bitt meg merke i, er en uttalelse som kom fra miljøvernminister Erik Solheim, da han var til stede på et møte med vindkraftbransjen den 13. januar – kun for noen uker siden. Da uttalte han at flere utenlandskabler er bra fordi det vil gi dyrere strøm. Miljøvernministeren mener altså at en av hovedbegrunnelsene for å bygge flere kabler til utlandet tydeligvis er at det vil øke markedet for norsk kraft, og at vi dermed får et press i prisen som selvfølgelig vil ha betydning for norske forbrukere.

Mitt spørsmål til statsråden er rett og slett om han som statsråd på dette feltet deler sin kollega miljøvernminister Erik Solheims syn i denne saken – at et av hovedpoengene med å bygge flere sjøkabler er å presse prisen på elektrisitet for norske kunder.

Statsråd Ola Borten Moe [10:04:57]: Aller først tror jeg det er viktig å legge på plass at det ikke er sikkert at Erik Solheim har sagt at prisene på strøm i Norge skal opp, og at måten å gjøre det på er å bygge kabler til utlandet. Det er i hvert fall et forbehold som jeg er nødt til å ta.

Det jeg kan redegjøre for, er våre planer og vårt syn på dette. Det hadde Stortinget for øvrig mulighet til å diskutere i forbindelse med en interpellasjon reist av representanten Siri A. Meling for kort tid tilbake. Det er helt korrekt, vi skal satse mye på infrastrukturutbygging på nett i årene som kommer – det er nødvendig. Jeg opplever stor støtte i denne salen for de målene og betydningen av og behovene for den satsingen.

Der redegjøres det også for kabler til utlandet, det redegjøres litt for økt utvekslingskapasitet. I Statnetts langtidsplan ligger det inne to prosjekt. Det er ikke gitt at økt utvekslingskapasitet til utlandet behøver å bety økt pris, det har også element i seg av økt forsyningssikkerhet, økt regularitet, og jeg tør minne om at Hydro har lagt fram en analyse som også kan tyde på at økt utvekslingskapasitet er en fordel for vår kraftkrevende industri.

Oppsummert: Jeg tror ikke vi kan si at mer utvekslingskapasitet entydig betyr økte priser, det kan også komme til å gi rimeligere priser og et mer stabilt kraftbilde.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:06:40]: Det er for så vidt riktig.

Det som dette handler om, er selvfølgelig forholdet mellom tilbud og etterspørsel, dvs. produksjon av strøm på den ene siden og markedet som tar imot strømmen, på den andre siden. Men man kan unektelig ikke la være å se for seg at prisdannelsen vil bli påvirket dersom avgangen av strøm fra Norge er større enn den totale produksjonsøkningen som kommer.

Statsråd Erik Solheim har ikke dementert denne uttalelsen. Den sto på trykk i en rekke nettaviser. Den hadde sitt opphav i Teknisk Ukeblad, som hadde dette på trykk 16. januar. Han har altså som statsråd ikke dementert disse uttalelsene. Da virker dette veldig besynderlig. Er det sånn at statsråd Erik Solheim uttaler seg på fritt grunnlag, uten å ha regjeringen bak seg, eller er det regjeringens syn han uttaler seg om når han sier at det er et ønsket mål å øke strømprisen?

Statsråd Ola Borten Moe [10:07:49]: Med all respekt vil jeg veldig sterkt mene at det å kontrollere hva Erik Solheim har sagt og ikke, først og fremst bør være et spørsmål til Erik Solheim.

Regjeringens politikk ligger imidlertid fast. Den er det redegjort for overfor Stortinget i flere omganger, og jeg er helt trygg på at Stortinget vil få mulighet til å diskutere norsk energipolitikk og norsk politikk hva gjelder infrastruktur, skikkelig i mange omganger framover. Mitt mål er å gå videre med de planene som vi har redegjort for. Det dreier seg om økt utbygging av fornybar kraft i Norge, det dreier seg om økt satsing på infrastruktur og dermed om å bidra til et klimavennlig, moderne, stabilt og sikkert strømforsyningsnett i Norge.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Oskar J. Grimstad.

Oskar J. Grimstad (FrP) [10:08:57]: Det er ingen tvil om at partiet SV står for dei utsegnene som blei refererte her. Så seint som i bioenergidebatten 8. november 2010, under Bioenergidagene, var det representantar frå SV som gjentok dette standpunktet om at ein ønskte høgare pris.

I Midt-Noreg har vi opplevd å leve under eit prisregime der høg pris skal vere eit verktøy for å redusere straumforbruket. Bakgrunnen for det kjenner vi alle. Pristiltaket har fungert, med pristoppar heilt opp i 12–14 kr per kilowatt-time. Dette har ført til betydelege permitteringar i smelteverksindustrien. Det har stansa ny industrietablering. Det har gitt eksportbedriftene store meirutgifter og ramma blindt dei med minst ressursar – sågar slik at dei har måtta gå inn på betalingsordningar med kraftselskapa fordi dei har hatt store problem med å klare å betale dei.

Synest statsråden at erfaringane frå Midt-Noreg er så positive at dei bør kome heile landet til gode?

Statsråd Ola Borten Moe [10:09:59]: Jeg tror at det vi har sett i Midt-Norge de siste årene, er noe som har vært en viktig læring for mange aktører i kraftbransjen og for planleggingen av det offentlige kraftsystemet og det ansvaret de har. Det er bl.a. derfor man nå foretar en historisk oppgradering av infrastrukturen på strømtransport i Norge.

Rett før jul ga regjeringen den endelige konsesjonen til byggingen av linjen mellom Ørskog og Sogndal, som er et av hovedsvarene på de kraftutfordringene vi har hatt i Midt-Norge. I tillegg, når det gjelder Midt-Norge, ble linjen Nea–Järpströmmen satt i drift for ett og et halvt år siden, og det har skjedd endringer i det svenske kraftsystemet som gjør at prisbildet i Midt-Norge nå er veldig annerledes.

Ett av målene for den politikken vi nå fører, er lik forsyningssikkerhet og et rimelig likt prisbilde på elektrisitet over hele landet. Det er viktig for forutsigbarhet, investeringer og forbrukere.

Presidenten: Siri A. Meling – til oppfølgingsspørsmål.

Siri A. Meling (H) [10:11:11]: Høyre ønsker å styrke forbindelsene til utlandet, både for å benytte oss av det mulighetsbildet vi har når det gjelder økt energiproduksjon, og for å øke vår egen forsyningssikkerhet. Der er Høyre helt på linje med fagbevegelsen og på linje med Industri Energi, Energi Norge og Norsk Industri. I forbindelse med at de la frem en felles plattform rundt disse spørsmålene i begynnelsen av desember, ble det også lagt frem en undersøkelse som viser at det å øke kapasiteten mot utlandet, som opprinnelig var planlagt, kun har moderate virkninger på pris.

Mitt spørsmål til statsråden er om vi kan forvente en økt innsats utover det reduserte ambisjonsnivået regjeringen har hatt til nå, frem mot 2020, at vi virkelig får økt kapasiteten mot utlandet, til gode for produsentene og for norsk industri og norske arbeidsplasser.

Statsråd Ola Borten Moe [10:12:07]: La meg først si at jeg er litt forbauset over uttrykket «redusert ambisjonsnivå». Denne regjeringen godkjenner og setter nå i gang et investeringsprogram for infrastruktur på strømsiden i Norge som er historisk i alle høve. Det skal knytte landet sammen, det skal gi forutsetninger for ny produksjon, og det skal gi like rammer for næringsutvikling og bosetting i hele landet. Det er veldig bra.

I fjor satte Norge to rekorder – den ene på import, den andre på eksport, av strøm. Det er med den infrastrukturen vi har i dag. Ytterligere fire forbindelser er under bygging eller planlagt. Den ene, til Danmark, bygges nå. Så er det SydVestlinken til Sverige og to kabler som ligger inne i langtidsplanene til Statnett – én til Tyskland og én til Storbritannia. Det er altså et svært omfattende og ambisiøst program regjeringen godkjenner og ønsker gjennomført. I lys av det tror jeg at det er ingen grunn til å være redd for at vi ikke skal ha et godt kraftsystem, verken i Norge eller i forbindelser til utlandet.

Presidenten: Øyvind Håbrekke – til oppfølgingsspørsmål.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:13:23]: Energiministeren trenger ikke være veldig forbauset over at det stilles spørsmål ved regjeringens holdning til utenlandsforbindelser. Vi trenger ikke gå til miljøvernministeren. Man kan jo bare se på energiministerens egne uttalelser i ulike sammenhenger om det spørsmålet, så vil man finne at det her kommer ulike signaler.

Det er et faktum at vi gjennom det grønne sertifikat-markedet endrer vilkårene for kraftmarkedet i Norden betydelig, og det er nå en betydelig usikkerhet i bransjen for framtidige investeringer. Prisbildet er jo sånn at en del frykter at man får for lave priser til at man igjen våger å investere. Vi ønsker stabile, akseptable priser over hele landet, og da må vi ha stabile vilkår for dem som skal investere.

Hvordan ser statsråden på de prognosene som i hvert fall enkelte fremmer? Det skaper stor usikkerhet om lønnsomhet i framtidige investeringer.

Statsråd Ola Borten Moe [10:14:32]: Det er en betenkning som jeg ikke deler. Jeg mener at det grønne sertifikat-markedet og de investeringene vi nå gjør i infrastruktur, skaper et forutsigbart, godt system for nødvendige investeringer også i grønn kraftproduksjon i tiden som kommer. For øvrig er det sånn at en av de tingene som er veldig bra med det grønne sertifikat-systemet, er at etterspørselskurven er gitt, dvs. at de beste prosjektene til enhver tid vil finne tilstrekkelig økonomi til å fatte investeringsbeslutninger.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål

Erna Solberg (H) [10:15:23]: Vi får nå hver eneste dag gjennom nyhetssendingene mer og mer dystre rapporter om det som foregår i Syria, en situasjon hvor vi i løpet av de siste ti måneders lange opprør mot president Assad har sett at over 5 000 sivile menneskeliv har gått tapt. Vi har sett at det som startet som en fredelig, ikke-voldelig motstand og et forsøk på regimeforandring, nå er på vei til å ende opp i en relativt blodig borgerkrig.

De siste dagene har det internasjonalt vært forsøkt å få til en felles blokk for å få president Assad til å trekke seg og få situasjonen endret i Syria. Den arabiske liga har gått i front ved først å sende observatører, men nå har de trukket dem ut på grunn av eskaleringen av volden. Informasjonene er dårlige, og de er relativt lite oversiktlige, bl.a. fordi journalister og observatører til Syria har begrenset mulighet til å følge hva som foregår. USA, Frankrike og Storbritannia har sammen med EU og Den arabiske ligaen lagt frem et forslag til resolusjonstekst. De har bedt om internasjonal støtte til å presse på for at Assad skal gå av.

Mitt spørsmål til utenriksministeren blir: Når vi ser hvordan Russland og Kina nå motsetter seg at det skal fattes vedtak i Sikkerhetsrådet, hvilken mulighet har vi, sammen med likesinnede land, til å legge press både på regimet og på deres internasjonale støttespillere – Russland, Iran og Kina – og rett og slett få FN mer engasjert og sørge for at dette ikke ender opp i en total borgerkrig som kan komme til å bli veldig blodig?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:17:33]: Jeg deler representanten Solbergs omtale av denne svært alvorlige situasjonen: Flere tusen mennesker drept og en intern situasjon i Syria som minner om borgerkrigens.

La meg bare kort si at Norge har konsekvent snakket med tydelig stemme i denne saken. Vi har vært pådriver i FNs mennskerettighetsråds behandling av saken i april, august og desember, og vi var medforslagsstiller i FNs generalforsamling da det ble lagt fram uttalelse der. Vår linje har vært å gi systematisk støtte til Den arabiske ligas initiativ, vel vitende om at de er nærmest til både å forstå og være i inngrep med situasjonen i Syria som er kompleks mot bakgrunnen av den volden som brukes. Den er kompleks fordi det i det syriske regimet er vanskelig å forstå hvor makten sitter, hvor sikkerhetsmakten sitter, hvordan dette landet av ulike minoriteter og majoriteter er styrt, hvordan balansene er, og med et mer uklart bilde når det gjelder opposisjonens identitet, enn i f.eks. Libya. Derfor har det vært vår linje at Den arabiske liga med sitt engasjement har vært nærmest til å forstå situasjonen og hatt de rette – etter vårt skjønn – verdiene som grunnlag for å drive på for en endring, altså en endring hvor de som sitter ved makten, oppgir den i en overgangsperiode mot det som kan minne om frie valg i Syria.

Så har representanten rett i at dette nå er blokkert i FNs sikkerhetsråd som denne uken behandler saken. Jeg mener det er et paradoks for Russland å oppleve at de altså her står mot den arabiske verden, som sammen med land fra det vi kjenner som Vesten, har utarbeidet en balansert resolusjon, om jeg må si det sånn. Det er en resolusjon som ikke tar til orde for militær maktbruk, om russerne skulle være urolige for det.

Vi vil fortsette å gi støtte til det arbeidet, og vi er tydelige på det også overfor land som Russland, Kina, Iran og andre og håper at det skal være mulig å få til en samlet resolusjon. Det er et nederlag for Sikkerhetsrådet at de ikke er i stand til å samles om et vedtak i en så alvorlig sak.

Erna Solberg (H) [10:19:38]: Jeg er enig med utenriksministeren i at det er et nederlag for FN når man ikke klarer å samle seg i en sånn situasjon, gitt også at folkeretten er utvidet med et større ansvar når man har denne typen relativt store nedslakting av sivile som vi ser i konflikten i Syria.

Én ting er å sørge for å få presset land som Russland og Kina til å tenke annerledes. Jeg tror at i dag er det ingen som klarer å se at utfallet på lang sikt kan bli noe annet enn at regimet må gå, for etter det som har skjedd de siste ti månedene, kan dette regimet bare bestå gjennom brutal undertrykkelse av store deler av sin egen befolkning.

Men da er også spørsmålet hva vi kan gjøre når det gjelder å støtte opp om de opposisjonelle kreftene som er. I forrige uke var det en gruppe representerende opposisjonelle krefter – en stor regnbuekoalisjon – i Norge. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Har Norge en strategi for å støtte opp om de opposisjonelle kreftene, som bl.a. har basis i store deler av diasporaen fra Syria?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:20:47]: La meg bare først få si, som en oppfølging av det forrige spørsmålet, at et dilemma her er at én av årsakene til at det er vanskelig å få enighet i Sikkerhetsrådet, er etterdønningene etter Libya, etter FNs sikkerhetsråds resolusjon 1970 og 1973 og striden om måten de ble gjennomført på. Det er også et tankekors hvordan man skal kunne beholde internasjonal konsensus i så viktige, store saker.

Norge har kontakt mot de opposisjonelle kreftene i Syria. Jeg mottok selv representanter for det nasjonale rådet som var i Norge rett før jul. Vi forsøker å ha dialog med dem i diasporaen og særlig ut fra der hvor de har hatt sitt hovedsete i Frankrike. Jeg skal legge til at Norge også har gode kontakter i regionen og i Syria.

Det er en ganske fragmentert bevegelse. Det er ikke en entydig samling om mål og retning for politikken. Jeg tror det igjen taler for at den overgangsfasen som Den arabiske ligaen har tatt til orde for – altså en prosess henimot frie og riktige valg – er den riktige veien å følge. Vi får håpe det er den veien det går, og at det ikke blir enda mer vold.

Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Peter Skovholt Gitmark.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:22:08]: Qatars statsminister al-Thani slo i går fast at Syrias drapsmaskin går for fullt. Det er det belegg for å si. Bare siden opprøret startet i mars i fjor, er 5 400 mennesker – minst – blitt drept.

Generalsekretæren i Den arabiske liga, el-Araby, oppfordret Sikkerhetsrådet i går til «å ta grep raskt». Det denne situasjonen viser, er det gledelige i at det er Den arabiske liga som er pådriver for forandring i Syria. Det er samtidig også viktig å merke seg at det er våre tradisjonelle allierte, sammen med Den arabiske liga, som nå er forkjemperne for et regimeskifte i Syria og en demokratisk framtid for Syria.

USAs etterretningssjef sa i Kongressen i går at al-Assad umulig kan bli sittende, og hans fall kommer.

Det hadde vært interessant å få noen korte kommentarer til det, sammen med Den arabiske ligas fredsforslag, som nå er under behandling.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:23:15]: Jeg tror det veldig mange er enige om, er at en leder og en ledelse som skyter militært mot sitt folk, mister legitimitet. Utfallet i den arabiske verden har vist at den type ledere faller. Derfor er det stor grad av sannsynlighet for at det også skjer med dette regimet. Samtidig har Den arabiske liga vært varsom med å be om regimeendring som sådan. Den teksten det nå arbeides med, tar ikke til orde for det, selv om Russland mener det er det som ligger implisitt. Nå kan man si at når man spår et regimes fall, har man åpnet for regimeendring, men det er altså ikke en agenda å sette inn et annet regime. Det er en av utfordringene i Syria, at det ikke umiddelbart er klart hvem som vil overta det. Derfor er Den arabiske ligas forslag fornuftig fordi det peker på en prosess som burde gå i retning av noe syrerne selv kan velge. Den prosessens mulighet til å overleve er selvfølgelig vanskelig og blir vanskeligere dag for dag som følge av den voldelige oppstanden.

Jeg tror fortsatt at vi skal ha det som hovedspor at vi støtter det fordi, som representanten Skovholt Gitmark sier, det har noe med legitimitet og nærhet til konflikten å gjøre.

Presidenten: Morten Høglund – til oppfølgingsspørsmål.

Morten Høglund (FrP) [10:24:27]: Jeg tror det er helt riktig som Norge gjør, å støtte Den arabiske ligas plan, med den stillstand vi nå ser i FN, den fastlåste situasjonen og en stadig forverring på bakken i Syria. Utelukker utenriksministeren at Norge kan – jeg understreker kan – komme til å støtte bruk av tøffere virkemidler rettet mot Syria som ikke er hjemlet i FNs sikkerhetsråd, så fremt den humanitære situasjonen på bakken i Syria tilsier det?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:24:58]: Jeg mener man har tatt i bruk ganske tøffe virkemidler nå. Sanksjonene mot Syria rammer. Valutareservene krymper, og dette regimets overlevelsesevne er ikke bare utfordret internt i form av sviktende støtte hjemme, men også fordi det er satt under et voldsomt press utenfra. Det tror jeg merkes.

Jeg finner det svært lite sannsynlig at Norge vil støtte bruk av militærmakt – hvis det er det representanten Høglund mener – som ikke er hjemlet i FN. Jeg mener at det ikke må være noe vi åpner for nå når vi har en debatt om at Sikkerhetsrådet må ta ansvar. Tvert imot må Sikkerhetsrådet nå få tydelig beskjed om at det er det øverste organet til å vurdere bruk av sterke virkemidler. De må ta sitt ansvar. Det er ikke bra verken for FN eller for verdens organisering at Sikkerhetsrådet fremstår som handlingslammet. Jeg tror da også at de på et eller annet tidspunkt kommer til et vedtak.

Så er det ikke slik at militære løsninger her er en rask løsning for å få resultater i en så uoversiktlig situasjon som det er i Syria. Det er heller ikke noe Den arabiske liga her har ønsket eller gått inn for – i kontrast til hva de gikk inn for i forhold til Libya.

Presidenten: Dagfinn Høybråten – til oppfølgingsspørsmål.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:26:09]: Jeg tror det er bred enighet i denne sal om at Norge bør støtte de internasjonale bestrebelser som er forankret i FN og i folkeretten når det gjelder å få slutt på den vanvittige terroren som foregår i Syria.

Utenriksministeren nevnte selv sammenlikningen med konflikten i Libya og etterdønningene etter operasjonen der som en kompliserende faktor for å få løst situasjonen i Syria. Det er slik at det som nå skjer i Syria, på mange måter kan sammenliknes. Det er et regime som systematisk slakter ned sin egen befolkning med drap, terror og tortur. Det er åpenbart forbrytelser mot menneskeheten som foregår i president Assads regi.

Spørsmålet til utenriksministeren er: Hvordan vil han forklare for det norske folk at verdenssamfunnet er så pass passivt som det er?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:27:21]: Det er klare likhetstrekk i form av overgrep mot folk. Faktisk er flere drept av regimet i Syria enn i Libya. Samtidig tror jeg det er en vedvarende pedagogisk oppgave å forklare at det er ulikheter mellom situasjoner i land. Libya hadde en annen sammensetning av konflikten. Det var situasjonen rundt Benghazi, det var spørsmål om et flyforbud, og man kunne intervenere ganske klare skiller mellom en opprørsbevegelse og et regime. Det er mer komplekst i Syria.

Syria inngår også i mange flere sammenhenger med nabolandene i en høyspentregion, som gjør bruk av militære midler til noe man skal tenke meget grundig igjennom. Det tror jeg faktisk det er mulig å forklare.

FNs menneskerettighetskommissær har sagt at dette handler om forbrytelser mot menneskeheten. Det er slått fast internasjonalt. Jeg er ikke helt enig i beskrivelsen at det er et tafatt internasjonalt samfunn. Det er kraftig lut som nå brukes overfor Syria. Det tror jeg også bidrar til at regimet er så presset som det er. Men derfra til å si at man skal bruke militær makt uten å ha en klar plan og oversikt for det, det er et langt stykke.

Presidenten: Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) [10:28:36]: Situasjonen i Syria er også skremmende fordi volden eskalerer så fort at du kanskje også får maktforskyvinger blant opposisjonen, der det kanskje er de gale kreftene som vinner fram på grunn av overgrepene.

Det som blokkerer det store grepet som vi hadde ønsket oss, er et samlet sikkerhetsråd. Der har Russland en av nøkkelrollene. Utenriksministeren har et godt forhold til russiske myndigheter. Det har vi fått se følgene av i denne salen i enkelte andre saker. Så mitt spørsmål er om utenriksministeren og regjeringa kan tenke seg å bruke sin innflytelse overfor Russland til å be Russland om å ha en mye mer konstruktiv og samlende rolle for å få et samlet sikkerhetsråd til å utøve press i denne saken.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:29:24]: Jeg takker for representanten Skei Grandes tiltro til Norges påvirkningskraft i utenrikspolitikken!

Jeg kan bekrefte at dette er et tema vi tar opp med Russland når vi har møter med dem på politisk nivå – senest for få dager siden.

Vi konstaterer at det her er ulikheter i syn. Russland har gjennom mange år, fra før Russland ble Russland også – i Sovjetunionens tid – hatt Syria som et veldig viktig brohode i Midtøsten. Det er en vedvarende interesse Russland legger vekt på både for deres nærvær, for havnetilgang osv. Det er forhold som veier tungt inn for dem nå.

Jeg tror ikke det er noen tvil om at russiske myndigheter ser den politiske situasjonen landet er i ferd med å komme i, hvor de altså verner regimet i Damaskus mot at det blir truffet vedtak i FNs sikkerhetsråd. Nå er ikke denne debatten over. Det pågår drøftelser om en tekst. Jeg velger å tro at man kommer til en tekst, for det å ta ansvaret for å hindre en tekst i forbindelse med det som skjer i Syria, og bli sittende med det ansvaret, er ikke noe jeg tror noe land egentlig ønsker.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:30:33]: Mitt spørsmål går også til utenriksministeren.

Jeg står her med rapporten fra Human Rights Watch for 2012 som gjelder et land som Norge har hatt lange forbindelser med under skiftende forhold, nemlig Eritrea. Det er rapporter om en politisk situasjon som vitner om omfattende brudd på menneskerettighetene. Vi snakker om en ettpartistat – ingen rettsstat. Folk som er politisk aktive, risikerer vilkårlige arrestasjoner, og de blir holdt innesperret på ubestemt tid. Det meldes om tortur og inhumane fengslingsforhold, sterke restriksjoner når det gjelder ytringsfrihet, trosfrihet, forsamlingsfrihet og bevegelsesfrihet, og store deler av arbeidsstyrken tvinges til å tjenestegjøre i hæren på ubestemt tid. Den sosiale situasjonen er selvfølgelig en konsekvens av lange perioder med krig. Landet klarer ikke å produsere nok mat til eget forbruk, og det hevdes at nær to tredjedeler av befolkningen mottar matvarehjelp. Human Rights Watch oppsummerer situasjonen slik: Eritrea markerte 20 år med selvstendighet i fjor, men folket i Eritrea har dessverre blitt offer for et av verdens mest undertrykkende regimer.

Jeg vil gjerne vite hvordan utenriksministeren bedømmer utviklingen for det eritreiske folket og for menneskerettighetene i Eritrea, og hva utenriksministeren mener at Norge sammen med det internasjonale samfunn kan gjøre for å få regimet til å respektere grunnleggende sivile og sosiale rettigheter.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:32:17]: Jeg har også studert rapporten fra Human Rights Watch med interesse. La meg først bare si at det understreker viktigheten av at organisasjoner som Human Rights Watch gjør dette arbeidet og får fram informasjon, slik også Amnesty og andre gjør.

Det er slik at Eritrea er av de mest lukkede land, minst tilgjengelige land å forstå, både den interne utviklingen og den rollen landet spiller i en region som er preget av store spenninger. Vi er nok i en slik posisjon at vi kan forstå litt mer enn andre fordi vi har nærvær der. Vi har ganske lange tradisjoner med folk til folk. Det er mange med eritreisk bakgrunn i Norge, så vi følger den situasjonen med en spesiell interesse.

Situasjonen for mennesker i Eritrea er vanskelig. Det er den også for mange andre i den delen av Afrika. Det er store problemer knyttet til tørke, og det er store problemer knyttet til utvikling fra naturens side, vanskeliggjort av et autoritært regime i måten de organiserer landet på, og et regime som i høy grad er militarisert, som ligger i konflikter og spenninger med andre land i regionen, og dermed tar fokus bort fra helt nødvendig utviklingsarbeid for sitt folk. Det gjenspeiler seg også, som representanten sier, i det militæres sterke stilling: tvang og militærtjeneste, dødsstraff for ikke å gjennomføre militærtjeneste, en menneskerettssituasjon som er kritikkverdig, og et regime som er monolittisk og knyttet til én person. Dessverre er ikke dette et enkelttilfelle i dagens verden. Det finnes slike regimer, og det går dårlig for menneskene som lever i de landene.

Norge vil bruke – og bruker – de anledninger vi har, stat til stat. Vi bruker de anledningene vi har i regionen. Igjen: Vi snakket tidligere om Den arabiske liga fra araberverdenen, Den afrikanske union når det gjelder denne delen av Afrika, og de multilaterale kanalene, der vi kan ta opp og sette dagsordenen og forplikte land. Det er de strategiene Norge kan bruke, og bruker aktivt.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:34:23]: Jeg er glad for at utenriksministeren gir uttrykk for en alvorlig vurdering av situasjonen og utviklingen i Eritrea. Siden dette er et land hvor Norge har hatt kontakt på høyt politisk nivå forholdsvis nylig, hvor Norge har diplomatiske forbindelser, og hvor det sivile samfunn fortsatt er i inngrep, blir et naturlig oppfølgingsspørsmål fra min side om utenriksministeren kan tenke seg å ta noen form for initiativ for å følge opp de alvorlige menneskerettsbruddene som denne rapporten fra Human Rights Watch viser.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:35:03]: Det tror jeg jeg kan svare ja på, fordi det er en lang tradisjon, og mange land vet og kjenner igjen Norge på det at når det kommer fram slik informasjon fra kilder som vi har grunn til å knytte troverdighet til, bruker vi det i vårt materiale når vi har kontakt med et lands myndigheter. Det vil vi gjøre også her. Det er naturlig å be om vurdering, forklaring, på de funnene som gjøres, og holde land ansvarlig for det, både i den tosidige kontakten – den er viktig, men der er altså pressmidlene, kan vi si, relativt begrenset – og i det å være med og sette dette på en internasjonal og regional dagsorden på en måte som gjør at de får påvirkning også fra andre land, som kan bidra, forhåpentlig, til forandringer.

Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Geir Jørgen Bekkevold.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:36:00]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til justisministeren.

Etter utenriksministerens usminkede redegjørelse om menneskerettighetssituasjonen i Eritrea er det naturlig å utfordre justisministeren når det gjelder noen opplysninger vi nå har fått, om at Justisdepartementet arbeider med å få til en returavtale med Eritrea. En interessant vurdering av UNE ble gjort for en knapp måned siden, der de omgjorde et vedtak. En av begrunnelsene for at de omgjorde vedtaket til søkerens begunstigelse, var nettopp dette med at det var et lukket land med minimale muligheter for å få ut informasjon når det gjelder menneskerettigheter. Dette er også en av begrunnelsene for at FNs høykommissær for flyktninger har bedt land som Norge om å utvise stor forsiktighet med å tvangsreturnere flyktninger til Eritrea.

Jeg kunne tenke meg å høre justisministerens vurdering, altså hva slags kilder det er justisministeren bruker når hun nå åpner for å tvangsreturnere … (presidenten klubber)

Statsråd Grete Faremo [10:37:13]: I 2011 kom det 1 256 asylsøkere til Norge fra Eritrea. Innvilgelsesprosenten for asylsøkere fra Eritrea er relativt høy, den var på ca. 80 pst. per utgangen av november i fjor. De siste møtene som norske myndigheter, etter det jeg har fått opplyst, hadde med eritreiske myndigheter om en mulig tilbaketakelsesavtale, ligger tilbake til slutten av 2010.

Det er klart at vi følger situasjonen i Eritrea meget nøye, også i samarbeid med Utenriksdepartementet. Samtidig vil jeg opplyse at vi generelt er opptatt av returavtaler med land hvor det er mange avslag på asylsøknader, og vi har nå slike forhandlinger på gang med ca. 20 land.

Presidenten: Åse Michaelsen – til oppfølgingsspørsmål.

Åse Michaelsen (FrP) [10:38:31]: Jeg ber egentlig om at statsråden blir stående, for også mitt spørsmål er til statsråd Faremo. Eritrea og returavtale: Vi har stort fokus på avtaler om soningsoverføring, og jeg stilte et spørsmål til statsråden for godt og vel en uke siden når det gjelder soningsoverføring til land som vi vet er korrupte. Vi ser at det har kommet signaler, deriblant fra Litauen, om at personer som har blitt overført i forbindelse med soning, slik sett har kunnet kjøpe seg fri fra soningen. Statsråden svarte da at Norge har ingen kunnskap, ingen statistikk og heller ingen systemer som fanger opp dette og resultatene her. Er ikke dette en ansvarsfraskrivelse? Og hva vil statsråden gjøre med det?

Statsråd Grete Faremo [10:39:38]: Nå ble Litauen nevnt som et land dette er relevant for; vi har soningsoverføringsavtale med dette landet. Det jeg redegjorde for i mitt svar til representanten, var rutinene vi har for å avklare situasjonen i forkant av overlevering, og jeg redegjorde selvsagt også for muligheter for å innhente informasjon i etterkant. Det er et faktum at våre muligheter til å innhente informasjon, troverdig informasjon, på dette området er begrenset, og at det derfor selvsagt også slår ut for muligheten for troverdig statistikkføring.

Presidenten: Peter Skovholt Gitmark – til oppfølgingsspørsmål.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:40:43]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til utenriksministeren.

Siden uavhengigheten i 1991 har situasjonen når det gjelder menneskerettighetene i Eritrea blitt kontinuerlig forverret. Fundamentale rettigheter brytes hver eneste dag, selv den minste kritikk mot regimet kan bety fengsling og/eller tortur. Fengsling skjer oftest uten lov og dom og på ubestemt tid. Ifølge Journalister uten grenser er det bare Nord-Korea som har verre kår for journalister enn Eritrea.

I påsken i fjor ble ettpartistaten Eritrea hyllet av 600 delegater på en konferanse på Gardermoen. Den var det sosialistpartiet Eritreas ungdomsparti som arrangerte. Det er en organisasjon som også er en del av grasrotandelen i Norsk Tipping. Synes utenriksministeren det er greit at vi har organisasjoner med tilknytning til Norge som får penger gjennom Norsk Tipping og som både hyller ettpartistaten og arbeider for ettpartistaten i Eritrea?

Presidenten: Presidenten vil presisere at Norsk Tipping konstitusjonelt ikke ligger under utenriksministerens ansvarsområde, men utenriksministeren må gjerne svare. Vær så god, utenriksminister Gahr Støre!

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:41:55]: Som ivrig tipper kan jeg godt svare på det spørsmålet.

Prinsipielt vil jeg si at jeg går ut fra at grasrotmidlene blir delt ut etter de reglene som er vedtatt for disse, og at reglene følges. Et annet faktum vi må leve med, er at det i organisasjonssamfunnet vårt finnes meninger og holdninger som vi ikke alltid kan være helt enig i, og som vi kan ha ulike holdninger til. Det må vi antakeligvis vise stor toleranse for. Det har opp gjennom tidene vært ulike politiske bevegelser i Norge som har vist støtte og sympati til regimer i utlandet som har stått langt fra det som har vært normalen av de verdiene vi står opp for, så jeg kan ikke her i dag stå og si at det nødvendigvis er feil. Men spørsmålet er hvilke kriterier som ligger til grunn for at man kan gi slik støtte, og hva organisasjonene må stå for. Så lenge de følger norsk lov og er på innsiden av den, mener jeg det må være en høy terskel for at de kan ha de meningene de måtte ønske.

Presidenten: Trine Skei Grande – til siste oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) [10:43:12]: Jeg skjønner at utenriksministeren har lyst til å bli stående, og at justisministeren fort springer ned når vi snakker om dette, men jeg vil nok ha justisministeren opp igjen.

Jeg skal prøve å holde meg til saken. Jeg håper at man ikke har inngått soningsavtale med Eritrea også, for det er et grusomt regime som vi nå skal lage en returavtale med. Statsråden har ingen skrupler med å sende folk tilbake til dette regimet. Det gjelder både dem som har vært politisk aktive mens de har vært der, og ikke minst alle dem som kjemper mot regimet mens de er her.

Tidligere har UDI, etter beskjed fra regjeringa, sett det som ikke relevant at folk har vært politisk aktive mens de har bodd i Norge. Vi har sett tilfeller der folk har havnet i fengsel når de har kommet hjem på grunn av det de har gjort mens de har oppholdt seg i Norge, og da har UDI svart at det får de takke seg sjøl for.

Spørsmålet er: Følger vi i det hele tatt opp hva som skjer med dem som vi sender tilbake? Jeg har spurt om det flere ganger før når det gjelder Afghanistan, og nå, når vi samarbeider med slike regimer, bør i hvert fall statsråden sørge for at man har en oppfølging av hva som skjer med dem man sender tilbake.

Statsråd Grete Faremo [10:44:31]: Vi har fått på plass en returavtale med Etiopia. Det er redegjort for hvilket grunnlag den er kommet i stand på, og for hvilke muligheter det også ligger for frivillige returer med støtte fra norske myndigheter fram mot – i første omgang – 15. mars. Det er klart at dette er krevende situasjoner, og saker, for de personene det gjelder, og det er noe av bakgrunnen for den individuelle behandlingen som ligger til grunn for hver eneste sak. De rettssikkerhetsprinsippene som er lagt inn i behandlingen av enkeltsaker, er også representanten godt kjent med.

Vi har selvsagt et ønske om at returavtalen skal fungere etter hensikten, og også vår dialog med myndighetene om at avtalen skal kunne virke slik den er ment å virke, vil det være naturlig for oss å ha oppsyn med i tiden som kommer.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Per Sandberg (FrP) [10:46:05]: Jeg har et spørsmål til justis- og beredskapsministeren.

TV 2s politiundersøkelse har gitt grunn til store bekymringer. I går var det en sending der en av Politiets Fellesforbunds ledere var ganske så skarp i sine uttalelser. Denne forbundslederen var ikke alene, for det viste seg at 95 pst. av forbundslederne i PF mener det samme. Her blir enkelte representanter i regjeringen nevnt med navn, og enkelte andre i ledelsen i Arbeiderpartiet blir også nevnt. Påstanden fra denne forbundslederen var at beredskapen og sikkerheten i Norge var av en slik karakter at hvis folk hadde visst hvor ille det var, hadde det blitt et folkeopprør. Denne forbundslederen påsto i tillegg at den sittende regjeringen dekker over virkeligheten. Mitt første spørsmål til justisministeren er: Hvilke kommentarer har justisministeren til slike påstander fra politiet og forbundslederne i PF?

Videre registrerte jeg at svaret fra justisministeren i denne sammenhengen i går var at man måtte ta kontakt med Politidirektoratet for eventuelt å få kommentarer. Mitt andre spørsmål blir derfor: Når politiet og forbundslederne i PF er så vidt klare i sine meldinger, er det da Politidirektoratet som er den øverste ansvarlige hvis situasjonen er slik den beskrives, eller er det justisministeren og regjeringen?

Statsråd Grete Faremo [10:48:03]: Diskusjonen om virkeligheten når det gjelder kriminalitetsbekjempelse og innsatsen knyttet til det, har løpt gjennom mange år. Jeg kjenner den faktisk tilbake til begynnelsen av 1990-tallet. Jeg er veldig glad for at vi har en forsterket innsats mot kriminaliteten. Det tilføres nå langt sterkere ressurser enn det ble gjort den gang.

Jeg har stor respekt for den innsatsen som Politiets Fellesforbund gjør for å bekjempe kriminaliteten og selvsagt også for å sikre at mest mulig ressurser settes inn for å gjøre dette. Vi har et godt samarbeid med organisasjonene i politiet. Det er selvsagt mitt ansvar å sørge for at sektoren både tilføres ressurser, og at de brukes på best mulig måte.

Mitt mandat er både å bidra til å styrke beredskapen, vurdere organiseringen og øke ressursene hva gjelder departementets innsats. Jeg er så heldig at jeg overtok jobben som justisminister etter en som utrettelig hadde jobbet for å sikre etaten – da tenker jeg på politiet og hele justissektoren – økte ressurser, og økningen har siden 2005 bemerkelsesverdig vært på mellom 50 og 60 pst.

Når det er sagt, har vi store utfordringer fortsatt. Vi jobber selvsagt med å møte de utfordringene vi har, på best mulig måte. 2011 var også et år som ga oss en alvorlig påminnelse om at vi må jobbe med å styrke beredskapen, og at vi likevel sto overfor en krise som gjør det viktig å erkjenne at det å gardere seg mot alt, også er vanskelig. Vi vil selvsagt fortsatt komme tilbake til nye tiltak på dette området.

Per Sandberg (FrP) [10:50:14]: Jeg takker for svaret.

Det er jo riktig som justisministeren sier, at politiet har fått økte ressurser. Men da må man samtidig også ta med alle de nye oppgavene som politiet har fått de ti siste årene, som har spist opp vesentlige deler av de nye ressursene.

Jeg hører justisministeren si at vi har en forsterket innsats. Da er det merkelig at vi opplever en nedbemanning i 22 av 27 politidistrikter. Derfor blir virkelighetsbeskrivelsen et problem når det gjelder å sette inn innsatsen på riktig sted og på riktig område.

Vi har i det siste fått innsikt i at vi har lavere politidekning enn noensinne. Den har gått fra 1,8 til under 1,6 per 1 000 innbyggere. Vi skal opp til 2,2. Man opplever at man ikke tar imot anmeldelser, og at anmeldelser henlegges. I går fikk vi Riksrevisjonens rapport, som påpekte at det var en oppklaringsrate på bare 17 pst. når det gjaldt vinningskriminalitet.

Jeg vil avslutte med å invitere justisministeren til å komme til Stortinget, til Fremskrittspartiet og opposisjonen, for om mulig å komme fram til et forlik som raskt tegner et virkelighetsbilde som vi alle er enige om, og sette på plass ressurser umiddelbart.

Statsråd Grete Faremo [10:51:24]: Jeg er enig i at politiet har mange og viktige oppgaver, også nye oppgaver. For å løse disse er det viktig ikke bare å ha ressurser, men å sikre en balansert bruk av dem. Da blir bemanning, ny teknologi og utstyr viktig. Vi har diskutert polititettheten per 1 000 innbyggere. Den er, hvis vi inkluderer alle tjenestemennene på Politihøgskolen og i særorganene – og det tror jeg er viktig – på 1,61, og ikke under 1,6.

En del av diskusjonen er også: Hva er virkeligheten knyttet til hvor sterk bemanning vi har? Vi har ansatt et større antall sivile, vi øker opptaket på Politihøgskolen, vi gjør mye.

Det er også riktig at det kom en rapport fra Riksrevisjonen i går som viser en lavere oppklaringsprosent når det gjelder vinningskriminaliteten. Det som kom i bakgrunnen, er at vi likevel kan glede oss over at antall vinningsforbrytelser går ned, og at forebyggende innsats derfor nytter.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Hans Frode Kielland Asmyhr.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:52:42]: Representanten Sandberg beskriver situasjonen i norsk politi meget presist. Det er også det inntrykket vi i justiskomiteen får når vi reiser rundt.

Jeg tror at det råder en fryktkultur i norsk politi. Tjenestemenn tør ikke si klart fra om hvordan de mener situasjonen er. Jeg tror at vi har fått en byråkratisering av landets politimestre som gjør at heller ikke de tør være ærlige om situasjonen. Uttalelser fra sentrale talsmenn i Arbeiderpartiet – hva er det dere klager over, vi har gitt dere så mye penger – bidrar også til å dempe den debatten.

I går fikk vi Riksrevisjonens rapport hvor riksrevisoren sier at vi ikke kan leve med den situasjonen vi har i norsk politi. Det er ganske sterk tale fra landets riksrevisor. Hva vil statsråden gjøre med denne kulturen?

Statsråd Grete Faremo [10:53:49]: Jeg er klar over at opposisjonen ikke er betalt for å skryte av regjeringens innsats, men jeg mener faktisk at det gjøres en rekke gode ting i justissektoren og i politiet, og ikke minst av de mange tjenestemenn som hver dag gjør en ordentlig jobb.

Jeg ble bekymret da jeg hørte at spørsmål om fryktkultur kom opp. Som jeg også sa under høringen i spesialkomiteen, ville dette være et naturlig tema å ta opp i neste styringsmøte med Politidirektoratet. I etterkant av høringen har mailvekslingen, slik jeg forstår det, også blitt offentliggjort, og man har forespurt de forskjellige politiorganisasjonene ved Oslo politidistrikt. Så langt jeg skjønner, er det ikke kommet fram uttalelser fra noen av disse organisasjonene som bekrefter inntrykket av fryktkultur i Oslo.

Presidenten: André Oktay Dahl – til oppfølgingsspørsmål.

André Oktay Dahl (H) [10:54:59]: Jeg er veldig glad for at justisministeren husker godt og husker 1990-tallet, for da hadde vi langt flere synlige politifolk enn det vi har nå.

Dette handler om helt grunnleggende spørsmål; det handler om trygghet, og det handler om tillit. Det handler om trygghet for og tillit til at samfunnet slår tilbake. Denne tilliten er justisministeren og regjeringen i ferd med å bygge ned.

De fleste som ikke har hatt kontakt med politiet, har tillit fortsatt. Riksrevisjonens rapport viser at de som faktisk har kontakt med politiet, gradvis mister tilliten. Det er annerledes enn f.eks. i helsevesenet, hvor folk som leser avisen, har mindre tillit til helsevesenet enn de som faktisk har opplevd deler av helsevesenet. Da er altså spørsmålet: Oppfatter statsråden det i det hele tatt som problematisk at tilliten til politiet blant folk som møter dem, er i ferd med å synke? Føler statsråden som politisk leder i det hele tatt noe selvstendig ansvar for at bemanningen går nedover, og at det varsles ytterligere nedbemanninger i flere politidistrikter i 2012?

Statsråd Grete Faremo [10:56:01]: Debatten om mer synlig politi var like synlig på 1990-tallet som den er nå. Jeg trekker i tvil om vi hadde et større antall tjenestemenn ute i gatene den gangen. Men når det er sagt, deler vi oppfatningen av at vi trenger et mer synlig politi ute i gatene nå.

Jeg er bekymret for de tallene som kommer fram, som viser at tilliten til politiet reduseres etter et møte med tjenesten. Det er jeg også sikker på bekymrer politiet selv, både ledelse og organisasjoner, og det er naturlig at vi jobber enda mer med dette. Det handler om ulike tiltak. Det handler også om bruk av ny teknologi, og det handler om å kunne gi gode svar raskt og stille opp om noe skjer.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til siste oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:57:13]: Statsråden mente at opposisjonen ikke er betalt for å skryte av regjeringens politikk. Det kan for så vidt være sant, men vi prøver iallfall av og til å være redelige.

I denne saken er det ikke opposisjonen som melder fra. Justiskomiteens leder sa i sin innledning at det nettopp var en leder i Politiets Fellesforbund som var ute og sa fra.

Problemet er at politiet er meget bekymret. Det er andre gangen en har fått en så tydelig bekymringsmelding på tv. Riksrevisjonens rapport viser f.eks., som flere har vært inne på, at ni av ti boliginnbrudd ikke blir oppklart. Det verste er situasjonen der gjerningsmannen er kjent, og det likevel ikke blir gjort noe.

Politiet er mindre synlig. Fra Agder ble det f.eks. meldt at det er stadig flere polititjenestemenn som blir skadet fordi det er færre personer ute i situasjonene, og det gjør at det lettere blir krangler. Det betyr at virkelighetsforståelsen hos politiet og statsråden er forskjellig. Kan statsråden leve med at politiet beskriver situasjonen som så ille?

Statsråd Grete Faremo [10:58:22]: Både representanten Ropstad og jeg er tilhengere av redelighet. Da regner jeg med at representanten også husker at jeg faktisk berømmet representanten fra Politiets Fellesforbund for både å jobbe for økte ressurser og for å synliggjøre de mange oppgavene som tjenesten har.

Diskusjonen om virkeligheten – vi bor heldigvis i et ganske så trygt land – har vært en diskusjon som har gått over lang tid. Jeg ønsker et tett samarbeid med politiet, både med ledelse og med organisasjoner, om hvordan vi skal adressere kriminalitetsutfordringene i Norge, og hvordan vi skal jobbe for å være best mulig beredt om noe skjer. Det påminner ikke minst fjoråret oss om er veldig viktig.

Presidenten: Vi går da til dagens siste hovedspørsmål.

André Oktay Dahl (H) [10:59:25]: Opposisjonen er ikke betalt for å svartmale, men posisjonen er heller ikke betalt for å skjønnmale og dekke over, så justisministeren kan komme tilbake til talerstolen og få noen av spørsmålene i reprise, for her er det grunnlag for å stille flere.

I Aftenposten i dag vises det til at en sterkt overbelastet operasjonsledelse måtte ivareta krisestabens oppgaver den første tiden. Det blir det opp til 22. juli-kommisjonen å klargjøre, men antydninger til at manglende operasjonskapasitet var der, visste vi fra før. Derfor stilte jeg i høringen med statsråden spørsmål om antall operative tilgjengelig på vakt på Sentrum politistasjon en fredag ettermiddag. Da svarte statsråden at når det gjelder bemanning, er det opp til 22. juli-kommisjonen å vurdere det. Når det stilles spørsmål om bemanning i landets øvrige politidistrikt, svarer statsråden at det er det den enkelte politimesters jobb å vurdere. Og stiller man spørsmål om hva som eventuelt kan gjøres for at disse politimestrene skal få gjort en bedre jobb, vises det til Politidirektoratet. I mellomtiden blir det altså færre politifolk per innbygger. I løpet av de siste syv årene har vi derfor fått et mer utrygt samfunn.

Nå håper jeg at statsråden – uten å komme med en lekse om opptaket til Politihøgskolen for ti år siden og uten å ramse opp en mulig effekt av politireformen i fremtiden eller et IKT-prosjekt – kan si noe om hva som er hennes ansvar. Hva er ambisjonsnivået til statsråden i 2012 og 2013 når det gjelder politidekning, sånn at vi ikke kommer enda mer på etterskudd i forhold til de felles målene som Stortinget har satt? Dette var også grunnlaget for det forrige spørsmålet.

Statsråd Grete Faremo [11:01:15]: Når det gjelder ressursene til politiet, tror jeg vi er opptatt av det uansett hvor vi sitter – både i regjering og i storting. Hvordan prioriteringene er, og hvilke ressurser som er allokert for dette formålet, framgår på en god måte i budsjettproposisjon nr. 1 og tilhørende innstilling.

Det er Politidirektoratet som tildeler penger til de enkelte distriktene, og da etter en ressursfordelingsmodell som er kjent. Oppgavene kan variere. Det vil være de ulike politimestrene som vurderer hvordan ressursene best kan brukes, men likevel innenfor rammen av de prioriteringene som beskrives i skriv både fra direktorat og departement, i tillegg til det som kommer fra regjering og storting. Dette systemet tror jeg representanten Oktay Dahl også er godt kjent med.

Utfordringene kan være ulike med hensyn til tid og geografi. Noen midler vil alltid være satt av for å kunne løse spesielle utfordringer som måtte komme i enkeltdistrikter, noe som var høyst aktuelt i fjor, og da for større deler av justissektoren, ikke bare for politiet. Her ligger det også, selvsagt, et spesielt ansvar hos både politisk ledelse og direktoratsledelsen for å møte disse utfordringene på en best mulig måte når de oppstår.

André Oktay Dahl (H) [11:03:17]: Systemet for ressurstildeling er Høyre godt kjent med. Det er jo derfor enda mer rart at partikollegaer, heldigvis, varsler mer penger til Follo politidistrikt, som da er stikk i strid med det statsråden sier på en måte er systemet for å tildele. Men det kunne vært gøy å vite hvor mange penger man har tenkt å gi til Follo, eventuelt hva de andre politidistriktene vil få ekstra, siden man erkjenner, for Follos del, at her sliter man – men det er andre politidistrikter som kanskje sliter enda mer.

Jeg har lyst til å gjenta spørsmålet: Vi er kjent med budsjettvedtakene i Stortinget, de har vi vært med på å stemme mot eller for, men hva slags ambisjon har statsråden for politidekningen i 2012? Hva er det i budsjettet som ligger der nå, som gjør at vi får en høyere – ikke lavere – politidekning? Vi har fått en gradvis nedbemanning det siste året, det er det vi får varsler om fra over 20 politidistrikter allerede nå. Innenfor det systemet statsråden er ansvarlig for: Hva er det som gjør at politidekningen kommer til å øke i løpet av 2012 – ikke gå ned, slik som varslene gir antydninger om?

Statsråd Grete Faremo [11:04:22]: Det er en utfordring å sikre tilstrekkelig med kvalifiserte og utdannede polititjenestemenn, det har vi hatt mange diskusjoner om, og vi har også ansatt sivile i etaten for å kunne løse oppgaver. Det er ikke 1990-tallets opptak på Politihøgskolen jeg snakker om, men de økte opptakene de siste årene.

Follo har fått oppmerksomhet – politisk også – i svært mange år. De har nå vært én av pilotene for ny organisering, og det er gledelig å kunne registrere at vi kan dekke inn noen av de økte utgiftene de har hatt «up front» i den nye modellen. Det er, som resultat av godt politisk arbeid, også økte ressurser til politiet i 2012, noe som også kommer Follo til del i år.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først representanten Anders B. Werp.

Anders B. Werp (H) [11:05:37]: All erfaring viser oss at tryggheten i samfunnet henger nært sammen med politiets tilstedeværelse. Politiet skal være til stede der behovet er størst, og når behovet er størst. Det så vi ikke minst under voldtektsbølgen for noen måneder siden, da vi kunne lese at bemanningen i politiet var lavest på de tider av døgnet og på de tider i uken da voldtektene skjedde.

Så mitt spørsmål til statsråden – i forlengelsen av hovedspørsmålet – er: Hva gjør statsråden for å sikre politiets tilstedeværelse når behovet for trygghet og sikkerhet er størst?

Statsråd Grete Faremo [11:06:27]: Jeg er enig med representanten i at det er viktig å sikre at politiet er til stede for å løse de oppgavene de har, på en best mulig måte. Det er det både Politidirektoratet og de enkelte distriktene som er nærmest til å kunne gjøre i detalj. Det handler selvsagt om tjenesteregulativer, og det handler om hvordan ressursene prioriteres mellom de ulike sektorene. Jeg er svært glad for at man satte inn ekstra ressurser i Oslo i månedene før jul. Vi hadde forferdelige overfallsvoldtekter, og det skapte uttrygghet i byen.

Det er også viktig å stille med riktig kompetanse. Derfor jobber både Oslo politidistrikt og departementet med egne tiltak. Vi jobber også med en handlingsplan mot voldtekt, som et eksempel.

Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.

Per Sandberg (FrP) [11:07:40]: Jeg registrerer at justisministeren bare under spontanspørretimen har økt politidekningen – til 1,61. Jeg håper det ikke er tallteknikk – at man nå skal inkludere flere og flere byråkrater i politidekningen – for den tverrpolitiske enigheten om en dekning på 2 per 1 000 inkluderer operative tjenestemenn og -kvinner.

Men et spørsmål som er interessant, er: Vil politidekningen – under de samme systemene som vi har brukt tidligere for å beregne dekning – bli høyere i år? Det er utfordringen til justisministeren. Jeg vil gjerne ha et svar på hvorvidt justisministeren tror at årets budsjettall vil føre til en økt dekning.

Så vil jeg få gjenta min invitasjon til justisministeren. Kan hun ikke nå sette seg ned sammen med opposisjonen – Fremskrittspartiet kan gjerne stå for invitasjonen og legge til rette for lokaliteter – slik at vi kan prøve å komme fram til en virkelighetsbeskrivelse som gir oss muligheter til å rette inn tiltakene på riktig måte?

Statsråd Grete Faremo [11:08:49]: Det var spørsmål om politidekningen 1,61. Det er det tallet jeg har fått opplyst fra Politidirektoratet ved årets slutt, når man inkluderer alle tjenestemenn i distriktene, på Politihøgskolen og i særorganene. Jeg synes det er riktig å ta med alle disse, og ikke bare ta med dem som tjenestegjør i distriktene.

Vi har lagt til rette for et høyere antall tjenestemenn i år. Hvordan det slår ut på politidekningen, handler jo også om befolkningsveksten. Jeg er sikker på at representanten Sandberg og jeg vil få anledning til å ta den diskusjonen ved årets slutt – om vi skulle se tall med nedadgående trend. Men ambisjonen må være at de skal opp.

Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til dagens siste oppfølgingsspørsmål.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:09:52]: Som gode setesdøler ble vi enige om å være redelige. Derfor skal jeg bruke tallene til statsråden.

I 2008 var det 1,8 polititjenestemenn per 1 000 innbyggere i Norge. Nå, i 2012, er det altså 1,61 per 1 000 innbyggere. Hvis den utviklingen som denne regjeringen har lagt opp til, fortsetter, blir det 1,2 per 1 000 innbyggere i 2020 – hvis den samme utviklingen altså fortsetter.

Hvis vi skal være redelige, tenker jeg at når det gjelder det målet vi alle har vært enige om for 2020, to polititjenestemenn per 1 000 innbyggere, bør vi kanskje si om det er realistisk, og være helt ærlig her. Derfor spør jeg statsråden: Er målet realistisk? Og hvis det er realistisk, hva er de årlige ambisjonene framover? Hva er dekningen i 2015? Hva tenker statsråden om dekningen i 2018?

Statsråd Grete Faremo [11:10:47]: Jeg er veldig glad for det spørsmålet.

Det er helt riktig som representanten påpeker, at det er en nedadgående trend, og det har bekymret regjeringen så sterkt at vi har doblet opptaket til Politihøgskolen.

Så skal jeg være den første til å uttrykke utålmodighet – det tar tid å utdanne studentene. Vi mottar snart de første utdannede kullene etter det høyere opptaket. Jeg mener ut fra det at målet om en dekning på to per 1 000 i 2020 er realistisk. Dette er noe vi blir nødt til å følge nøye, og regjeringen må selvsagt også løpende vurdere tiltak. Hvordan det slår ut på enkeltår framover, henger også, som jeg nevnte, sammen med befolkningsveksten. Det kan jo være en vekst som utvikler seg slik at man må ta i bruk ekstratiltak.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.