Geir-Ketil Hansen (SV) [12:23:38]: Jeg tar i interpellasjonen opp spørsmålet om å bruke prismekanismene, skatte- og avgiftspolitikken, aktivt for å oppnå Stortingets vedtatte målsetting i helsepolitikken, det å satse betydelig mer på det forebyggende i årene som kommer, og det å utjevne sosiale helseforskjeller.
Vi vet mye mer om årsakene til helseplager og alvorlige sykdommer nå enn vi gjorde for – la oss si – 15–20 år siden. Vi vet at livsstilen i veldig stor grad påvirker en rekke ikke-smittsomme sykdommer som hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes, kreft og lungesykdommer. De viktigste faktorene her er røyk, alkohol, kosthold og fysisk aktivitet.
Vi vet at hjerte- og karsykdommer, lungekreft og kroniske sykdommer står for nær 60 pst. når det gjelder forskjell i dødelighet før 67-årsalderen – mellom dem med kort og dem med lang utdanning. Her må det tilføyes at Verdens helseorganisasjon erkjenner at helseadferd ikke bare er et resultat av individuelle valg, men også henger sammen med sosiale forhold og strukturelle faktorer.
I forbindelse med Stortingets behandling av Samhandlingsreformen, Nasjonal helseplan og den nye folkehelseloven i juni i fjor ble disse kunnskapene lagt til grunn. Konklusjonen var entydig og klar: Det skal satses betydelig mer på forebygging. Tidlig innsats i helsevesenet og primærforebygging ligger til grunn for den nye folkehelseloven. Den har som et av de overordnede mål også å redusere sosiale helseforskjeller.
Skal vi nå målsettingen på dette området, må det aktivt, målrettet og koordinert politikk til fra statens side på alle områder – på helseområdet, når det gjelder skole, kultur, samferdsel, miljø og, ikke minst, i skatte- og avgiftspolitikken. Skatte- og avgiftspolitikken påvirker prisene på alkohol, tobakk og matvarer.
De relativt høye avgiftene vi har på alkohol og tobakk i Norge, har en viktig helsepolitisk begrunnelse. Jeg mener at en aktiv avgiftspolitikk når det gjelder matvarer, ikke er like tydelig. Det som klarest påvirker helsen negativt, er ifølge Helsedirektoratet sukker, salt og mettet felt. De matvarene som påvirker helsen i positiv retning, er grønnsaker, frukt, grove kornprodukter og fisk.
I NOU 2007: 8 En vurdering av særavgiftene blir helse- og sosialrelaterte avgifter vurdert som virkemidler i helsepolitikken. Helse- og omsorgskomiteen har som tidligere nevnt også i sin innstilling til årets budsjett understreket dette. Staten må ta i bruk prisvirkemidlene langt mer og aktivt for å oppnå disse endringene.
Nå har jeg vært veldig tydelig på hva jeg mener om å bruke disse virkemidlene i prispolitikken for å oppnå positive resultater i befolkningens helse. Mitt spørsmål til finansministeren er da:
I hvilken grad er prisvirkemidler egnede virkemidler for å bedre kostholdet, og hvilke tiltak bør prioriteres?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:27:48]: Det er et viktig spørsmål i sin alminnelighet som representanten tar opp, for det er hevet over tvil at god ernæring er viktig både for personlig helsemessig utvikling og for velvære. Derfor har norske helsemyndigheter i flere år arbeidet med å redusere forekomsten av helseplager som skyldes dårlig kosthold i befolkningen. Et fornuftig og godt kosthold bidrar også til å spare helseutgifter over statsbudsjettet.
I den siste rapporten fra Helsedirektoratet slås det fast at kostholdet har utviklet seg i positiv retning over lang tid. Forbruket av grønnsaker og frukt har økt betydelig. Forbruket av sukker har minket de siste ti årene, men det er fortsatt betydelig høyere enn det som er anbefalt. Brus og godterier er de viktigste sukkerkildene. Fettinnholdet ble også redusert fra midten av 1970-årene til begynnelsen av 1990-tallet, men i de senere årene har nedgangen i innhold av mettet fett stoppet opp og økt på nytt.
På tross av flere positive utviklingstrekk de siste årene peker helsemyndighetene på at kostholdet til store deler av befolkningen fortsatt har klare ernæringsmessige svakheter. Det bidrar, som representanten sa, til å utvikle ulike former for sykdom, f.eks. hjerte- og karsykdommer, kreft, overvekt og type 2-diabetes. Ifølge helsemyndighetene er én av hovedutfordringene vi står overfor i tiden framover, å øke forbruket av frukt, grønt, grove kornprodukter og fisk. Samtidig bør befolkningens inntak av mettet fett, salt og tilsatt sukker reduseres.
Så er spørsmålet: På hvilken måte kan man oppnå det? Det er alminnelig godtatt at pris påvirker folks adferd.
Typiske eksempler er særavgifter på alkohol og tobakk. Alt ellers likt så betyr det til at disse avgiftene bidrar til å øke prisen og redusere forbruket av slike varer. Det er grunn til å tro at avgifter på usunne matvarer kunne ha tilsvarende virkning. Men det som er en utfordring, er at det er noe mer komplisert å finne fram til gode avgiftsmessige virkemidler på usunn mat i forhold til det å ha mer treffsikre avgifter på alkohol og tobakk.
Det er flere forhold som må vurderes hvis en skal bruke avgift som virkemiddel. I en offentlig utredning som vi behandlet i 2007, det såkalte Særavgiftsutvalget, sa man at helsebegrunnede avgifter bør settes slik at de på margin dekker kostnader for omgivelsene og/eller fellesskapet. Det kan f.eks. være utgifter forbundet med behandling av sykdommer som følge av usunn livsstil, det kan være forhold som gjør at forbrukeren kan undervurdere spesielle matvarer eller spesielle midlers virkning over tid på egen helse. Og det siste er at forbrukerne ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til de langsiktige virkninger av sitt forbruk, eller simpelthen velger å se bort fra at det har uheldige virkninger.
En annen viktig premiss er at en eventuell avgift bør bidra til å påvirke eller å redusere forbruket. I forlengelsen av dette må en også ha i mente at avgift på en type varer kan vri forbruket over på andre varer som ikke nødvendigvis er tilsvarende mer sunne enn den varen du avgiftsbelegger. Det er med andre ord betydelige utfordringer knyttet opp mot det å avgiftsbelegge bredt når det gjelder kosthold.
En annen virkning som vi ofte diskuterer i stortingssalen, er såkalte utilsiktede virkninger – jeg ser på representanten Gundersen som bor i en grensekommune til Sverige – altså økt grensehandel. Det er klart det er slike ting man også må ha med inn i dette bildet.
Så er det en del juridiske og praktiske forhold som må ivaretas. Det må være overkommelig administrativt, en bør heller ikke ha for kompliserte regler, og en må kunne etterprøve at dette fungerer noenlunde riktig og fornuftig.
Et ytterligere forhold som jeg også vil nevne, er det som dreier seg om internasjonale forhold, f.eks. spesielle forhold knyttet opp mot toll og avgifter, som diskriminerer handel mellom ulike land. Så det er mange argumenter som kan framføres mot å bruke særavgifter, men jeg kommer tilbake til en mulighet mot slutten av innlegget.
I dag har vi tre forskjellige særavgifter på sukkerholdige produkter – hvis en da retter søkelyset mot det. Det er avgift på alkoholfrie drikkevarer, avgift på sjokolade og sukkervarer og avgift på reint sukker. Særavgiftsutvalget anbefalte at disse tre avgiftene ble erstattet av en generell avgift på sukker i mat og drikkevarer. I samråd med Helsedepartementet har vi vurdert om det er mulig å innføre en slik generell sukkeravgift. Noe av det vi har møtt på som et hinder i den sammenhengen for å prøve å få til en treffsikker avgift, er at det ikke er noen felleseuropeiske regler for hvordan næringsinnholdet i matvarer skal merkes – fordi en del av dette er også import. Men høsten 2011 vedtok EU en ny forordning om matvareinformasjon, og i den forordningen blir det stilt krav til merkingen av en samlet mengde sukker i varen. Men det er ikke noe krav om å merke varens innhold av tilsatt sukker. Det er i første rekke næringsmidler med tilsatt sukker som helsemyndighetene ønsker å redusere forbruket av. I tillegg krever heller ikke forordningen næringsdeklarasjon for produkter i små innpakninger. Forordningen er derfor lite egnet som et grunnlag for å avgiftslegge tilsatt sukker i matvarer.
I samråd med Helsedepartementet vil Finansdepartementet vurdere andre endringer av dagens avgifter på sjokolade og sukkervarer. Blant annet er det aktuelt å vurdere om avgiften kan utvides til å omfatte flere energitette og næringsfattige produkter enn i dag. Det er for tidlig å si hva som vil komme ut av dette arbeidet, men vi tar sikte på å komme tilbake til dette spørsmålet og til en vurdering av disse tingene i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.
Geir-Ketil Hansen (SV) [12:35:40]: Jeg takker statsråden for svaret og oppfatter svaret som positivt. Her blir annonsert at man vurderer ulike avgifter og å se på vurdering bl.a. av sukkeravgiften som et tiltak for å påvirke forbruket i positiv retning.
Statsråden sa i sitt innlegg at øker man avgiften på mange områder, kan man få en dreining i forhold til forbruk på andre områder, andre matvarer, som ikke er like helsemessig positivt. Her er det veldig viktig å få fram – som i min interpellasjon, i mitt spørsmål – at skal man øke prisene og avgiftene på usunne matvarer, for å si det enkelt, må man også kunne sette dem ned på sunne matvarer. For eksempel er moms på frukt og grønt et viktig spørsmål i denne sammenhengen. Man må se dette i en helhet og i like stor grad stimulere til bruk av sunne matvarer.
Så er det viktig å se på dette i et langsiktig perspektiv. De positive effektene vil ikke komme over natten eller i løpet av kort tid, dette må ses i et langsiktig perspektiv. Når statsråden nevner EU og de tiltakene som ble vedtatt i EU i forhold til forbrukerpolitikken, vil jeg bare understreke at det er viktig at Norge – der vi har muligheten til å påvirke – bør påvirke i samme retning.
For å si det enkelt: At usunne matvarer blir dyrere, og sunne matvarer blir billigere, for samtlige europeiske land står overfor de samme utfordringene på dette området.
Men jeg takker for svaret og oppfatter at dette blir positivt. Jeg vil gjerne til slutt understreke at det er viktig at statens politikk på dette området forebygger og henger sammen, slik at det som skjer på skatte- og avgiftsområdet, henger sammen med det vi gjør innen skole, kultur, helse og miljø.
Statsråd Sigbjørn Johnsen [12:38:10]: Jeg henger meg på noe av det siste som representanten sa: Én ting er nå det vi kan oppnå gjennom generell politikk på skatte- og avgiftsområdet, en annen ting er hva vi kan oppnå gjennom andre virkemidler i politikken. Jeg tror det er viktig også her – som i så mange andre sammenhenger – å understreke det egenansvaret vi har som enkeltindivider, det ansvaret vi har som foreldre for å bygge opp under gode og sunne matvaner.
Det er også riktig at dette er noe som ikke bare Norge er opptatt av, for dette er noe som også skjer i en lang rekke andre land, at kosthold og livsstilssykdommer påfører den enkelte stor plage og samfunnet store kostnader. Jeg mener bestemt at Norge står seg bra i internasjonal sammenheng, og at det er mange positive trekk ved folkehelsen i Norge.
Så vil jeg bare knytte en kommentar til spørsmålet om moms: Dette er selvsagt noe som kan være nærliggende, men det er ganske komplisert å bruke merverdiavgiften til den type formål, for det vil gi betydelige avgrensningsspørsmål, og dermed kan også kontrollsiden og de administrative kostnadene bli tunge og høye. Så jeg mener at veien å gå, i tilfelle, er å se på om det i denne omgangen er mulig å finne fram til en god særavgift, og da fortrinnsvis se om det er mulig å få til en ensartet sukkeravgift, som jeg tror er det sporet vi ønsker å forfølge i denne sammenhengen. Og som jeg sa: Dette vil vi komme tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.
Så har Danmark innført en fettavgift. Den kom i fjor høst. Det kan jo hende at det også kan bli et innslag i denne debatten, men det er for tidlig å si noe om erfaringer med den danske avgiften. Jeg tror det vil være fornuftig at en ser an hva som skjer i Danmark før en eventuelt vurderer lignende forhold i Norge.
Så vi skal jobbe videre med en mulig sukkeravgift, samtidig som vi nok en gang vil understreke det ansvaret vi har, hver for oss og i fellesskap, for å fremme et godt kosthold og fornuftige livsvaner – jeg holdt på å si uten at det tar fra folk gleden over å leve. For livskvalitet, tror jeg, er en viktig del av det å leve et sunt og godt, og sprekt, liv – f.eks. for dem som trener.
Dag Ole Teigen (A) [12:41:28]: Jeg takker min kollega i finanskomiteen for å reise en viktig debatt. Det er et godt samfunnsøkonomisk prinsipp å korrigere for eksterne virkninger gjennom å subsidiere virksomhet som har positive virkninger for andre områder, og å avgiftslegge det som har tilsvarende negative virkninger. De korrigerende avgiftene innen miljø, klima og helse er de mest grunnleggende i skattesystemet, fordi de bidrar til bedre ressursbruk i samfunnet sett under ett.
Målt i kroner og øre er de helserelaterte avgiftene de viktigste særavgiftene utenom bilavgiftene.
Pris er et viktig virkemiddel for å regulere etterspørsel. Denne type virkemidler bør ha en prinsipiell forankring og være utformet mest mulig presist, slik at systemet bidrar reelt til å korrigere for eksterne virkninger, og behandler konkurrerende virksomheter likt og rettferdig. Særavgiftsutvalget representerer et forsøk på en slik prinsipiell tilnærming.
Varer som tobakk og alkohol er lovlige. Samtidig er tobakk en risikofaktor for seks av de åtte viktigste dødsårsakene i verden. Tobakksprodukter er skadelige for brukeren, selv når de benyttes på den måten det er ment. Tobakk har store kostnader både for samfunnet og for enkeltmennesker. Det tilsier at det bør være et viktig helsepolitisk mål å begrense tobakksbruken.
I årene vi har bak oss, har den tradisjonelt sterke nedgangen i omsetningen av tobakk flatet ut, men røykeloven har antagelig bidratt til å redusere skadeomfanget av passiv røyking. Tobakksavgifter kan bidra til at færre begynner å røyke. Tobakksavgiftene ble reelt økt i 2011-budsjettet.
Også alkohol har store kostnader for samfunnet når konsumet er for høyt. Noen livssituasjoner skal og bør være alkoholfrie, f.eks. i trafikken, i arbeidslivet eller i samvær med barn og unge, fordi alkohol i disse sonene kan være en ulempe for andre. Færre alkoholskader vil bidra til bedre ressursbruk i samfunnet og til at helsekronene vil kunne brukes på andre nødvendige oppgaver.
Særavgiftsutvalget viste til at de samfunnsøkonomiske kostnadene ved alkoholbruk kan være høyere enn provenyet fra alkoholavgiftene. Utvalget presiserte at de samfunnsøkonomiske kostnadene og provenyet fra alkoholavgiftene ikke er direkte sammenlignbare, siden en del alkohol ikke er ilagt avgifter gjennom taxfree- og grensehandel. Et flertall i utvalget foreslo at alkoholavgiftene ble noe økt.
Taxfree-handel representerer en større utfordring enn grensehandel. Begge deler er likevel faktorer det må tas hensyn til i utformingen av avgiftssystemet. Men i Sveriges forrige riksdagsvalg støttet begge alliansene økte avgifter. Finland har økt alkoholavgiftene flere ganger de siste årene, og i Danmark har det vært varslet økte alkoholavgifter.
Fra 2003 til 2011 var de norske alkoholavgiftene uendret, bortsett fra generell prisjustering. I samme periode økte folks kjøpekraft betydelig. Alkoholforbruket økte også. Alkohol- og tobakksavgifter har en sterkere forankring i befolkningen enn tidligere, og andelen som mener at avgiftene er for høye, er redusert de siste årene.
Høsten 2010 vedtok Stortinget en moderat økning i alkoholavgiftene – reelt med 5 pst.
Innen mat- og drikkevarer er det flere utfordringer knyttet til avgrensninger enn for tobakk og alkohol. Endrede priser bidrar dessuten til å vri forbruk over til andre matvarer. I tillegg til forbruk av enkelte matvarer er det viktig å oppfordre til et sunt kosthold sett under ett.
Merverdiavgiften bør være nøytralt utformet, enkel og med små administrative byrder. Momssystemet er dermed, etter mitt skjønn, lite egnet for gradering i større grad enn det som blir gjort. I stedet mener jeg det er særavgiftene som må brukes til å påvirke atferd, og de bør være prinsipielt forankret, behandle konkurrerende virksomheter likt og ha en faglig begrunnelse. Vi bør heller ha et system med riktige satser og få unntak, enn et system med varierende satser og mange unntak.
I dag har vi tre forskjellige sukkeravgifter. Dette er et område det er opplagt grunn til å se på, fordi det i dag er stor variasjon i avgiftsnivået mellom forskjellige sukkerholdige produkter. Særavgiftsutvalget anbefalte én generell avgift på sukker i mat og drikkevarer til erstatning for de tre vi har i dag. I den forbindelse har man i lengre tid fulgt med på arbeidet med EUs matinformasjonsdirektiv, og Toll- og avgiftsdirektoratet har vurdert hva som skal til for å få en mer treffsikker avgift. Jeg er opptatt av den videre oppfølgingen av dette, og det er positivt at statsråden omtalte videre oppfølging og samhandling med Helse- og omsorgsdepartementet.
Jørund Rytman (FrP) [12:46:28]: Jeg synes det er en interessant debatt og problemstilling interpellanten her tar opp. Svarene som kommer fra finansministeren, er også interessante med tanke på at Norge har verdens dyreste mat. Men først og fremst: Hva er sunn mat? Her er jo ekspertene uenige. Har staten fasiten på hva som er sunt?
Jeg vil nevne noen eksempler på hva staten stimulerer til i dag – hva brukes norske skattebetaleres penger til? Vi har jo, som mange sikkert kjenner til, matprat.no – Opplysningskontoret for egg og kjøtt, som er til for å få nordmenn til å spise mer kjøtt. Er alle eksperter enig i at kjøtt er sunt? Nei. Jeg kjenner en del ernæringsfysiologer. Det kan selvfølgelig være tilfeldig, men alle de jeg kjenner, er tilnærmet vegetarianere. Men det er nok en egen debatt.
Vi har også Opplysningskontoret for brød og korn – brodogkorn.no – som jeg antar er til for å få nordmenn til å spise mer brød. Men alle eksperter er ikke enig i at det å spise mye brød er bra.
Så har vi Opplysningskontoret for meieriprodukter – melk.no – som er til for, antar jeg, å få nordmenn til å spise mer smør og å drikke mer melk. Er alle eksperter enig i at det er sunt å spise mer av det? Nei, ikke alle er enig i det.
Så litt mer hyggelige ting, kanskje: Hva med sjokolade? Sjokolade kan være godt for ens helse og ha mange positive ringvirkninger. Likevel har vi i Norge, som vi vet, en egen sjokoladeavgift og sukkeravgift. Jeg fant fram en artikkel som det er greit å nevne. Forskere har funnet ut at sjokolade hjelper mot stress. Ikke bare det – tidligere forskning viser at sjokolade har andre positive egenskaper, som at det reduserer sjansene for blodpropp med mellom 25 og 50 pst. Mye tyder også på at sjokoladen kan hjelpe mot benskjørhet. Det har forskere i USA funnet ut av. Videre inneholder kakao mange bra stoffer som forlenger livet. I en undersøkelse undersøkte en forsker de kroppslige reaksjonene til frivillige par i 20-årene, både før og etter klining. De fant ut at de som hadde tatt en sjokoladebit, hadde bedre nytelse og bedre opplevelser enn de som ikke hadde gjort det. Så spis sjokolade, men da må man gjøre noe med sjokoladeavgiften.
Hva så med drikke? Jo, øl og vin er også sunt. Men Norge har ekstremt høy avgift på vin og øl. Likevel, som det ble sagt her, øker avgiftene. Man får nesten inntrykk av at alt av alkohol er negativt, men de fleste nyter faktisk alkohol. Poenget er moderat bruk. De siste tiårene har det vært veldig mange undersøkelser på dette området også, som viser at lett eller moderat alkoholforbruk knyttes til lavere fare for hjerte- og karsykdommer. Det er også bevist at rødvin hjelper mot alzheimer. Flere undersøkelser viser faktisk at de som har en moderat bruk av alkohol, er mindre fete. Det er også bevist at sammensetningen i rødvinen forhindrer skade på tannkjøttet og stopper at bakterier i munnen sprer seg.
Akademikere ved et universitet i London viser til at de som bare drikker et glass vin i uken og opptil fem flasker vin i uken, hadde betydelig skarpere tankeprosess enn totalavholdsmennesker. Det bekreftes også av en norsk undersøkelse fra Tromsø, som sier at et glass vin om dagen gjør deg smartere. Det er kanskje noe til ettertanke for dem som skal i stortingsrestauranten etterpå.
Nå ser jeg tiden går fra meg. Jeg har også tenkt å vie tolltariffen oppmerksomhet, som inneholder mye morsomt. Jeg rekker selvfølgelig ikke å gå gjennom alt her, siden det er et byråkrati uten like. Jeg kan f.eks. gå inn på kapittel syv, eller flere kapitler, som kort oppsummert gjelder grønnsaker og frukt. For dem som mener at brød er sunt, er det høye tollmurer rundt Norge, som gjør at sunn mat blir dyrere.
Så jeg oppfordrer representanten til å ta initiativ til at man senker tollmurene og senker avgiftene på alkohol, både når det gjelder vin og øl og sjokolade.
Gunnar Gundersen (H) [12:51:30]: Jeg hadde stålsatt meg litt før debatten. Jeg tenkte at når en SV-representant tar opp et slikt spørsmål, kommer det en haug med forslag til nye avgifter, regler og reguleringer. Men det gjorde det ikke. Det illustrerer kanskje at her er utfordringene store, men kartet er nokså uoversiktlig når det gjelder hva som faktisk når fram.
Jeg tror at hvis man ser både på fedmeutviklingen og på diabetesutviklingen i samfunnet, er det noen utfordringer ved vårt velferdssamfunn, man kan gjerne kalle det det inaktive samfunn, som vi er på tur inn i, som gjør at det faktisk kreves ganske mye kompetanse for å beholde god helse. Det er en kjempeutfordring. Jeg synes finansministerens gjennomgang var god. Vi ser veldig fram til gjennomgangen av en generell sukkeravgift og hva man eventuelt kan gjøre. Vi har stort sett fulgt regjeringen på det avgiftsopplegget som har vært, bortsett fra når det gjelder matmomsen, tror jeg. Det er så avgjort noen begrensninger. Det er vel få områder det er så mange spørsmål i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet, som nettopp i avgiftspolitikken. Jeg tror vi ligger helt på grensen når det gjelder hva slags avgifter vi kan ha med hensyn til grensehandelen. Finansministeren påpekte at jeg bor i en grensekommune. Jeg ser hvilken trafikk den genererer over grensen, og også hvilke norske investeringer den genererer på den andre siden av grensen, for det bygges ganske mange norske shoppingsentre der som er eid av nordmenn. Så grensehandelen er definitivt en begrensning, men det er også en begrensing med tanke på hva som er effektivt. Jeg tror at prisutslagene skal være rimelig store før vi virkelig får en omlegging av folks forbruksmønster bare gjennom bruk av avgifter.
Jeg erkjenner at jeg tilhører et parti som mener at den enkelte faktisk har et ganske stort ansvar når det gjelder egen helse og egen aktivitet, men det er klart at her trenger man et fokus også når det gjelder nasjonal politikk. Utfordringen er kjempestor, og vi kommer til å se i helsebudsjettene framover i hvilken grad vi har lykkes.
Jeg satt og hørte på radioen da jeg kjørte innover til Stortinget i dag. Der var det bl.a. en nyhet om at tre- og fireåringer nå sendes til kiropraktor for å få behandling for stiv nakke og ryggproblemer. Det er ganske betegnende. Hvis man tror at en treåring eller en fireåring blir kurert av en kiropraktor, at man ikke heller finner en bedre kur gjennom å komme seg ut i aktivitet, er det et eller annet med den generelle holdningen der ute som er i ferd med å endre seg, og som blir en kjempeutfordring å få korrigert – rett og slett ved å få inn den kompetansen som trengs for, som sagt, å ha en sunn livsstil i det velferdssamfunnet vi lever i.
Det var også en ganske morsom debatt på Nitimen, tror jeg det var, om hvordan man skulle få sprettrumpe – det var en debatt som underholdt meg nesten helt til Oslo. Poenget var at man faktisk måtte holde seg i aktivitet, for om 50 år kunne menn komme til å ha smale skuldre og bred rumpe – hvis man ikke selv tok initiativ til å holde seg i aktivitet. Dette tror jeg også gjelder med tanke på mat: Man må faktisk ha en viss kunnskap for å vite hvordan man skal leve sunt. Den utfordringen er stor.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:55:26]: Jeg vil takke interpellanten, Geir-Ketil Hansen, for interpellasjonen. Det er veldig hyggelig at en som tidligere har sittet i helse- og omsorgskomiteen, og som nå er i finanskomiteen, griper fatt i dette.
Dette er ingen ny sak i finanskomiteen. Vi veit jo alle at det er en klar sammenheng mellom hva vi spiser og drikker, og en god helse. Vi veit også at det er store forskjeller i befolkninga når det gjelder å erkjenne disse sammenhengene. De mest ressurssterke er forsiktige med å tylle i seg for mye sukker, mens andre har en annen holdning til det. Sammenhengen mellom kosthold og helse er utrolig viktig.
Myndighetene har kunnskapen. Myndighetene har hatt kunnskapen lenge, men vi opplever – det blir presentert nesten daglig – at det er blitt mer fedme i befolkninga, at det blir en større og større utfordring, og at sukkersyke er et stort og økende problem. Det er fakta. Dette er noe som myndighetene veit.
Den enkelte har ansvar, men myndighetene har ansvar for å medvirke til mer rette valg. Jeg må si at det har skjedd svært lite i denne regjeringsperioden på dette viktige området.
Helse- og omsorgsdepartementet har forstått alvoret lenge – og har gjentatte ganger påpekt det. Men – som interpellanten er inne på – temaet nå er de økonomiske virkemidlene, og når det gjelder avgifter, ligger det under Finansdepartementet og finanskomiteen.
Som statsråden var inne på, har vi hatt et eget utvalg som har gitt en vurdering av særavgiftene, NOU 2007: 8, der man bl.a. har drøftet en generell sukkeravgift til erstatning for de tre sukkeravgiftene vi har: sjokolade og sukkervarer, alkoholfrie varer og avgift på sukker. Den generelle sukkeravgiften er tenkt som en gradert avgift etter sukker per gram mat- og drikkevarer. Smak på det, president: Gradert etter sukker per gram mat- og drikkevarer. Det er opplagt at dette blir en meget krevende administrativ sak. Du trenger ikke være rakettforsker for å forstå alle de kompliserte administrative forhold som ligger i dette forslaget. I tillegg har vi EØS-problematikk, og vi har dagens merkeregler, som statsråden var inne på, som må endres før man får en gradert sukkeravgift i Norge.
Senterpartiet er positiv til å få en gradert sukkeravgift. Men problemene er altså store – og har vært store hele tida – og vi ser ingen utsikt til endring. Det som derfor er den opplagte løsninga, er å se på momssystemet.
Det skjer en gledelig utvikling med tanke på at flere og flere drikker vanlig vann. For meg er springvann det vanligste vannet, det er det billigste, og det er godt i Norge, så det får vi alle appellere til. Men det vi snakker om nå, er brus – drikkevarer – som er tilsatt sukker. Brus som er tilsatt sukker, har av en eller annen forunderlig grunn i sin tid fått lav momssats – som om det er en matvare. Vi fikk innført lav sats på matvarer, og sukkerdrikke – det som kalles brus – kom inn i den ordninga. Jeg har aldri fått klarhet i hva som var begrunnelsen for det, eller hvem som sto bak den satsen. Det kan ikke være noe vanskelig administrativt og kontrollmessig å innføre full sats på drikke tilsatt sukker eller søtningsstoffer.
Problemet er i tilfelle om man skal sette grensen på en halv prosent eller en prosent, eller det som der er. Det må være en ren pragmatisk, praktisk tilpasning. Derfor vil jeg appellere til at finansministeren har fokus på momssystemet for drikkevarer. Generelt ønsker Finansdepartementet å ha full momssats, og her har de en mulighet til det. Det vil være godt for folkehelsen, godt for statskassa og godt for skattebetalerne som ikke ønsker å betale skatt på andre måter.
Hans Olav Syversen (KrF) [13:00:45]: Dette er en debatt som gir meg en liten déjà vu – all den tid undertegnede nesten på dagen for fem år siden hadde en interpellasjon om omtrent akkurat det samme temaet. Det har jo rent mye sukkerholdig drikke i havet siden den gang, men avgiftssystemet har ikke blitt endret i særlig grad.
Nå må jeg si at etter representanten Rytmans innlegg fikk man vel nærmest inntrykk av at det sunneste måltidet man kan ha, er rødvin og sjokolade i kombinasjon. Jeg er ikke helt sikker på om det er et entydig råd, men la gå med det.
Fra Kristelig Folkepartis side er dette en sak vi har vært opptatt av i flere år. Det gjør også at vi stort sett ved hver budsjettbehandling fremmer forslag som nettopp bruker avgiftssystemet til å underbygge positive endringer på andre politikkområder, les i dette tilfellet: folkehelsen.
Man kan se på avgifter enten kun som et instrument for å få inn penger, eller så kan man se på avgifter – selvfølgelig – som et instrument for å få inn penger til statskassen og fordeling. Men det kan også brukes til noe annet, nemlig til å fremme gode politikkområder ellers – i denne sammenheng: god folkehelse. Når vi foreslår i budsjettet å øke merverdiavgiften på sukkerholdige drikker og brus med søtsmak, som det heter, til den normale merverdiavgiftssatsen på 25 pst. – ganske likt det representanten Lundteigen nå var inne på – gjør vi det fordi vi ser at det vil ha en positiv effekt på folkehelsen. Vi tror også det faktisk lar seg gjøre uten de store administrative problemene, som til overmål blir presentert når man har slike forslag til behandling.
Motsatsen til vårt forslag i budsjettet er at vi bruker de samme pengene til å redusere merverdiavgiftssatsen på frisk frukt og grønnsaker til laveste sats, 8 pst. Jeg tror det kunne vært et veldig godt tiltak, også for å oppnå det som interpellanten fortjenestefullt har tatt opp i dag.
Jeg hørte på finansministeren, og han er jo en lun person som ikke slår forslag til marken før han må, men det lå jo liksom veldig under at det blir mye styr med dette, at det blir vanskelig, og at det er mange administrative avveininger som må gjøres, og at det spørs om det i sum vil lønne seg.
Man må vel til syvende og sist avgjøre følgende: Dersom man mener at helseeffekten er viktigere og overgår de administrative utfordringene, og at vi gjør noe for å fremme folkehelsen, får vi til noe. Mener vi at det blir for mye styr, og at helseeffekten er liten og kanskje ikke betyr noe særlig, lar vi det være. Det er vel i grunnen den fasiten man sitter med til syvende og sist.
Fra Kristelig Folkepartis side er vår holdning klar: Vi støtter interpellantens utgangspunkt om at det er mye helseeffekt å få ut av en mer aktiv bruk av avgiftssystemet. Derfor foreslår vi det vi har gjort i våre alternative budsjetter. Jeg håper også regjeringen følger opp det i kommende budsjett, men som sagt: Dette var en debatt vi hadde for fem år siden. Da ventet man på dette særutvalget, og det har ikke skjedd noe senere, så tillat meg derfor en veldig betinget optimisme.
Borghild Tenden (V) [13:05:25]: Det er en viktig og interessant problemstilling interpellanten tar opp, og noe som Venstre har vært opptatt av i mange år. For oss har det vært et selvstendig mål å bruke skatte- og avgiftssystemet til å stimulere adferd. Det handler om både å stimulere til investeringer i norske arbeidsplasser og bedrifter, og det handler om å bruke skatte- og avgiftssystemet i en helhetlig tankegang for å legge om samfunnet i en mer miljø- og klimavennlig retning. Et reelt grønt skatteskifte vil også være en bidragsyter til den problemstillingen interpellanten reiser, om sykdom knyttet til livsstil og miljø.
I tillegg kommer det helt konkrete som interpellanten reiser: Er det ikke fornuftig å bruke pris- og avgiftspolitikken mer aktivt når det gjelder kosthold? Svaret fra Venstre på det spørsmålet er et rungende ja. Derfor har vi også foreslått en slik omlegging en rekke ganger her i Stortinget. I vårt alternative statsbudsjett for 2012 foreslo vi en rekke tiltak for å stimulere til sunnere kosthold og livsstil, bl.a. ved omlegging av momssystemet for mat og drikke kombinert med høyere tobakksavgifter. Konkret foreslo Venstre at det ikke blir moms, altså nullsats, på frukt og grønt, mens det blir full moms, 25 pst., på brus og sterkt sukkerholdige drikker, som også interpellanten var inne på, som representanten Lundteigen var inne på, og som representanten Syversen var inne på helt til slutt.
Så vil Venstre at den generelle matmomsen skal økes med ett prosentpoeng. Samlet innebærer en slik endring en reduksjon i de samlede matprisene, men hvor den store lettelsen kommer til dem som har, eller til dem som legger om til et sunt kosthold. For å stimulere til en sunnere livsstil foreslo Venstre også å øke tobakksavgiften med 10 pst., avskaffe taxfree-handelen på tobakksvarer og endre på alkoholavgiftene, slik at brennevin blir dyrere, mens vin og øl solgt gjennom Vinmonopolet blir billigere. Det er jo et paradoks at vi har stor kunnskap om de skadevirkningene tobakk har, samtidig som det første vi møter når vi kommer tilbake til Norge med fly fra utlandet, er tilbudet om tobakksvarer til sterkt reduserte priser.
Jeg registrerte at disse forslagene ble stemt ned av regjeringspartiene, inkludert interpellanten, men skal la det ligge. Det triste er argumentasjonen som – i det minste tidligere, men for så vidt også her i dag – er brukt mot Venstres forslag, nemlig en svært teknokratisk tilnærming om at dette gjør momssystemet mer komplisert, og dermed ikke kan støttes. Jeg deler ikke den vurderingen, all den tid Venstre ikke foreslår å innføre noen nye momssatser, men bare å endre momsen på enkelte vareslag innenfor eksisterende satser.
Det er min og Venstres oppfatning at det samfunnsøkonomiske regnestykket åpenbart vil gå i pluss om man foretar en slik omlegging, som stimulerer til sunnere kosthold og lavere forbruk av tobakk. Jeg er sikker på at interpellanten deler dette synet.
La meg derfor ønske interpellanten lykke til i arbeidet internt i regjeringen for å få tatt i bruk pris- og avgiftspolitikken for å stimulere til et sunt kosthold. Han skal vite at han har Venstres helhjertede støtte. Om interpellanten skulle mislykkes, er han selvfølgelig hjertelig velkommen til å stemme for Venstres alternative budsjett allerede i forbindelse med revidert budsjett denne våren. Dette gjelder for så vidt også representanten Lundteigen.
Knut Storberget (A) [13:09:21]: Jeg skal driste meg til å komme med noen få resonnementer, til tross for at mitt veldig moderate alkoholforbruk vil innebære at jeg ikke har det samme intellektet som det andre måtte ha.
Dette er, etter mitt skjønn, en av de aller viktigste interpellasjonsdebattene vi har i Stortinget – først og fremst fordi den påpeker noen av de utfordringene vi har som politikere, at vi de facto er i ferd med å reparere oss i hjel. Innen nesten alle sektorer har vi politiske debatter som i veldig stor grad dreier seg om den reparasjonen som skal skje når det gale har skjedd, enten det er sykdom, eller det er kriminalitet eller annen type atferd som vi ikke liker. Jeg hilser denne interpellasjonen velkommen, for den reiser et av de veldig viktige spørsmålene: Hvordan kan vi som samfunn oppebære i framtida den livskvaliteten og den velferden vi har – uten bare å måtte tenke på hvor mye penger vi bevilger til å reparere der hvor skaden har skjedd?
En av grunnene til at vi har lyktes på mange områder i Norge, uavhengig av regjeringsfarger, er at vi har hatt en aktiv, forebyggende politikk. En veldig viktig del av dette er avgiftspolitikken på mange områder – det være seg tobakk, alkohol, matvarer og desslike.
Derfor er dette en debatt som jeg mener vi aktivt må gå inn i – opposisjon som posisjon. Den representerer en politisk tenking som bidrar til å forhindre at det gale skjer, og som gjør sitt til at vi faktisk bare gjennom det skaper bedre livskvalitet. Det er mye bedre å ha et samfunn hvor vi har få sykehuspasienter, enn et samfunn hvor vi har mange.
Det er et tankekors at en av grunnene til at vi i Norge har veldig lite kriminalitet sammenlignet med andre europeiske land, er at man aktivt har forbygget. La oss ta den sammenhengen som finnes mellom vold og alkoholbruk. Den er helt åpenbar. Den er gjennomforsket, og den har vist at et av de viktigste instrumentene vi har for å bekjempe voldskriminaliteten, er alkoholavgiften. Alkohol er en av de mest elastiske varene som finnes – her er vi virkelig følsomme når det gjelder prisstigning. Vi ser det på forbruket, med en gang.
En av grunnene til at jeg tok ordet her, var at jeg var veldig spent på Fremskrittspartiets innlegg i denne debatten. Nå har vi i mange uker hørt at man på høyresida samler seg for å skape et tenkt – et mulig – regjeringsalternativ fram mot 2013. Jeg var spent på representanten Rytmans innlegg, men jeg registrerte at det i veldig stor grad ble med matpraten, og at det i stor grad var en harselas med hvordan kanskje et av de viktigste politiske instrumentene vi håndterer, ville være mislykket. Nå er jo Fremskrittspartiet et parti som har som stiftelsesgrunnlag at man skal gå for sterk nedsettelse av skatter og avgifter. Det er derfor interessant å legge merke til at det er et stort sprang – et kvantesprang – mellom de borgerlige og de mulige, tenkte, regjeringspartiene når det gjelder et så viktig virkemiddel som bruk av avgiftene, enten det gjelder helse eller det å bekjempe voldskriminalitet.
Derfor kunne det være interessant å utfordre opposisjonen nettopp på dette området: Hva er tenkt strategi inn mot dette, som jo utgjør et av de viktigste elementene for at vi oppebærer en god helse i dette samfunnet, og for at vi har en rimelig lav kriminalitetsrate? Er det slik at man på dette området faktisk ikke velger å samle seg? Dette tror jeg politikken ville tjent på å få belyst – i mye større grad enn det vi har fått til nå. Velgerne hadde fortjent det.
Velgerne er opptatt av disse spørsmålene. Vi ser stadig – som representanten Teigen var inne på – undersøkelser som viser at ønsket om at man skal oppebære et rimelig høyt avgiftsnivå på mange av de varene som forårsaker stor skade, er økende hos befolkningen. Jeg tror det er en oppvåkning hos befolkningen når det gjelder det å se at vi må ta noen andre grep for å forhindre skade på enten egen kropp eller andres kropp. Derfor fortjener denne interpellasjonsdebatten egentlig større oppmerksomhet og større politisk seriøsitet enn det vi har blitt presentert for – særlig fra Fremskrittspartiets side i sted.
Kjersti Toppe (Sp) [13:14:22]: Takk til interpellanten.
Eg er heilt einig med føregåande talar: Dette er ein av dei aller viktigaste debattane vi har, både innan helse og for heile Stortinget.
I dag har vi ei befolkning som har sviktande helse – vi har ei stor folkehelseutfordring i Noreg. Vårt gode liv er på mange måtar blitt dette samfunnets største utfordring.
Vi har levevanar i dag som gir uhelse, og vi får ein eksplosjon i sjukdommar som diabetes og overvekt, som gjer at vi får ei befolkning som ikkje kan stå så lenge i arbeid. Kosthald og fysisk aktivitet er to sentrale faktorar i folkehelsearbeidet. Begge desse to er i ferd med å bli eit klassespørsmål. Slik kan vi ikkje tillata at det utviklar seg.
Dette storting burde vera veldig bekymra over dei sosiale helseskilnadene som vi har i Noreg i dag. Vi har ei utbreiing av livsstilssjukdommar som har sterk samanheng med m.a utdanningsnivå og inntektsnivå. Eg synest denne interpellasjonen ikkje fortener å bli harselert med – som vi har høyrt i dag – og eg synest at dette storting burde ta spørsmålet mykje meir på alvor. Vi har eit stort politisk ansvar for å demma opp for den utviklinga som skjer. Vi kan fremma sunne levevanar viss vi ønskjer det, og vi kan gjera dei sunne vala enklare viss vi har mot til å gjera det.
Helsedirektoratet er heilt klar i si anbefaling: Vi kan gjera mange ting, men det som er viktig – det er akkurat slik som på alkoholfeltet, vi må ta i bruk det som blir kalla strukturelle verkemiddel – er prispolitikk. I Noreg har vi gode tradisjonar for å bruka avgiftssystemet på tobakk- og alkoholfeltet, og det verkar. Men vi er mykje mindre flinke og mindre umodne i det å ta i bruk slike typar verkemiddel på kosthaldsfeltet. Det er noko som vi no må gjera.
Eg opplever at det er spenningsliner i politikken på dette området: kven som ønskjer å ta i bruk generelle tiltak inn mot kosthald- og fysisk aktivitet, og kven som meiner dette i hovudsak er individet sitt ansvar. Eg meiner at erfaringar viser at foreldreansvar er bra, men når vi får aukande sosiale helseskilnader, må vi inn politisk og gjera slik at utviklinga blir stoppa opp.
Eg tenkjer på det politiske spelet vi såg då denne regjeringa innførte gratis frukt og grønt på ungdomsskulen. Mange politikarar og politiske parti brukte denne helsesatsinga som eit eksempel på ei dårleg feilprioritering i skulen. Det viser at det er ein heilt annan tenkjemåte vi må få etablert her, for å skjøna at vi snakkar om førebygging, og at vi snakkar om folkehelse. Det er òg andre ting, slik som merkeordningar, nøkkelholsmerke, reklameforbod eller regulering av marknadsføring retta mot born og unge når det gjeld usunne matvarer. Det er òg andre tiltak som ein kan gjera, men å bruka prispolitikken er noko som vi no må tora gjera. Å bruke særavgift – slik som sukkeravgift, som er nedfelt i Soria Moria-erklæringa – er det opplagt at vi må få til. Senterpartiet har gått til val på og er klar på at vi meiner at momssystemet kan brukast. Det blir sagt at det ikkje er treffsikkert, men eg har heller ikkje høyrt andre som kan koma med ei anna ordning som er betre når det gjeld å skilja.
Heilt til slutt vil eg minna om kor flinke vi var etter krigen, då vi i stor grad hadde det motsette problemet, med underernæring og feilernæring av ungar og den oppveksande generasjonen. Då sette vi inn ei storsatsing i skulen med skulemåltid over heile lina – eit generelt tiltak – nettopp fordi vi var så flinke til å tenkja førebygging, og at vi då måtte ha tiltak som galdt alle, og at skulen var ein bra plass å begynna.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:19:30]: Dette er en veldig viktig debatt. Folkehelse angår oss alle, ikke bare den enkelte som person, men også samfunnet, fordi kostnader med dårlig folkehelse påfaller skattebetalerne. Dette handler om noe veldig viktig, og det handler om noe langt mer enn bare statens avgiftspotensial, slik enkelte gjør denne debatten til. Det handler om hva du spiser, om hva du gjør, om kosthold og ernæring, variert kosthold, og alt med måte. Jeg synes det er helt på sin plass når Fremskrittspartiet minner om at det som faktisk får subsidier fra staten, av enkelte oppfattes til å være dårlig for helsen, ikke godt for helsen. Det er ikke å harselere med en debatt, selv om gjerne enkelte rød-grønne politikere får dårlig samvittighet for at de gir penger til det som de i dagens debatt vil ha mindre av.
Men det handler også om fysisk aktivitet; ha gym i skolen, friluftsliv, fritidsaktiviteter. Alt dette er en del av helheten, og handler altså om mye mer enn hvordan staten kan avgiftspålegge enkelte ting. Når vi ser på dagens statsbudsjett, mangler det ikke på avgifter på alle de områdene en har sagt at en spiser for mye av, og dermed ødelegger folkehelsen. Hvis dette var så enkelt som Knut Storberget gir inntrykk av, hvorfor har ikke regjeringen allerede håndtert dette spørsmålet? Han har styrt dette landet i sju år og har hatt kontroll på alle avgiftene. Jeg synes at istedenfor å skyte på Fremskrittspartiet i denne saken her burde en se seg selv i speilet. Men sannsynligvis vet en hva en ser i det speilet, for det har allerede representanten Lundteigen sagt: En ser handlingslammelse, en ser et område der en har snakket mye, men gjort fryktelig lite. Det betyr ikke at denne debatten av den grunn er mindre viktig, men det gjør at jeg ikke har de store forhåpningene til at det faktisk endrer på noe. Den kunstige og egentlig meningsløse omsorgen representanten Storberget har for opposisjonen, kan han spare seg: Han kan heller ta ansvar for den regjeringen han selv har sittet som en del av.
Vi vil heller slå et slag for kunnskap om de ulike mattypene som er, hvordan kombinasjonen av disse er viktig for folkehelsen, og for at en gjerne må bruke skolen som en bedre arena enn i dag for nettopp fysisk aktivitet og kunnskap om matfaget.
Det at en bruker prispolitikken, er ikke noe nytt. Men jeg ville heller sett for meg at vi snakket om å få en merverdiavgiftsreduksjon på sunn mat, framfor hele veien å se på hvordan en kan øke avgiftene på såkalt usunn mat. Det ville vært en positiv virkning av dette, men da tror jeg at de rød-grønne partiene fortsatt ville vært handlingslammet, for da måtte en faktisk begynne å prioritere i statsbudsjettet, framfor hele veien å ta mer penger ut av skattebetalernes lommebok.
Et område som vi konkret vil prøve å løfte inn i denne debatten, er hvordan en kan stimulere til mer aktivitet blant folk, for det er den like viktige siden av folkehelsen som hva en spiser. Det er to konkrete forslag som jeg gjerne hadde sett at finansministeren kommenterte, og det er å la arbeidsgiver som betaler trimkort til sine ansatte, få gjøre dette skattefritt. I dag er det sånn at hvis du som arbeidsgiver innreder et rom på jobb med treningsutstyr, kan de ansatte benytte dette uten å bli fordelsbeskattet, men hvis en ikke har den plassen på arbeidsstedet og heller betaler, eller «leier», treningsmuligheter hos et treningssenter, blir arbeidstaker fordelsbeskattet av det som vanlig inntekt. Vil en ta vekk dette, slik at en fra myndighetenes side kan gi en stimulans til at folk faktisk får treningskort og kan trene mer, rett og slett fordi det ikke vil koste dem noe?
På samme måte vet vi at å komme seg til og fra jobb eller rundt i samfunnet generelt er noe du enten kan gjøre ved å sette deg i en bil og kjøre, noe mange i Fremskrittspartiet er glad i, eller du kan bevege deg og sykle, noe som også mange i Fremskrittspartiet er glad i, eller du kan ta kollektivtransport, noe som mange steder ikke er hensiktsmessig, men mange steder er det hensiktsmessig. Der det fungerer, kan arbeidsgiver betale kollektivkort uten at en blir beskattet for den fordelen – det ville vært en måte å sørge for at folk beveger seg mer, rett og slett fordi mange må bevege seg et stykke for å komme dit buss, t-bane e.l. stopper. Det ville vært et bidrag til å få folk til å tenke annerledes over helse, hva de spiser, og hva de gjør. Det ville gjort at staten tapte litt inntekter, men hvis en faktisk mener at dette er en av de viktigste debattene Stortinget har, ville faktisk et sånt avgifts- og inntektstap vært helt greit, fordi folkehelsen ville blitt mye bedre.
Det er litt rart at da dette ble tatt opp forrige gang, jeg tror det var Venstre som i 2006 stilte et spørsmål om det, var Kristin Halvorsen, som da var finansminister, veldig opptatt av at staten ville kunne tape penger på dette, i stedet for å vektlegge hvordan en faktisk kunne forbedre miljøet og folkehelsen. Så jeg ser gjerne at finansministeren ser på både penger inn og penger ut i en sånn sammenheng.
Geir-Ketil Hansen (SV) [13:24:46]: Jeg vil takke alle som har hatt ordet for veldig gode innlegg, som, slik jeg oppfatter det, i sum har konkludert med det samme som undertegnede i interpellasjonen, at dette er et svært viktig område å fokusere på. Skatte- og avgiftspolitikken er en viktig del av helsepolitikken. Det er også viktig i tiden framover at den blir en del av den helsepolitiske debatten.
Så har det vært sagt av flere, og også av undertegnede, at de utfordringene vi har i helsevesenet framover, kommer vi ikke til å klare å behandle oss ut av. Vi vet bl.a. når det gjelder hyppigheten av kreft, vil den være så økende i årene som kommer at vi kommer til å ha problemer med å rekruttere nok kreftleger – er det blitt opplyst helsekomiteen i møte med helsevesenet. Vi vet samtidig at den samme sykdommen er mulig å forebygge på veldig mange områder. Vi har ikke råd til å la være å ta det forebyggende inn som en viktig del av helsedebatten. Derfor er jeg glad for at det er bred enighet om dette.
Den siste som hadde ordet, representanten Solvik-Olsen, pekte på en rekke områder som det også er viktig å fokusere på, nemlig fysisk aktivitet og tilbudene i skolen og barnehagene på dette området. Jeg er helt enig, men skatte- og avgiftspolitikken, prispolitikken på matvarer, er også en viktig del av det forebyggende. Vi har kunnskap nok om dette, og vi vet, som Lundteigen sa, hva som virker, og vi vet hva som ikke virker.
Representanten Rytman nevnte en rekke matvarer som ulike eksperter har ulikt syn på om er sunne. Til det er det bare å si at det som jeg nevnte i innlegget mitt, og matvarer forskerne er helt entydige og klare på at påvirker helsen i negativ retning, er salt, sukker og mettet fett. Det er det ingen uenighet om. Kornprodukter, frukt og grønt er det som påvirker helsen i positiv retning. Derfor er dette som vi har fokusert på i dag, svært viktig i helsedebatten i årene som kommer.
Det er ikke noe som gjøres over natten, dette må ses i et langsiktig perspektiv. Jeg skal love at jeg skal bidra den tiden jeg har i dette huset, til å holde dette høyt oppe på dagsordenen i tiden framover.
Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:27:38]: Det siste er et ønske jeg tror det er viktig at representanten Hansen faktisk holder fast ved, for det er viktig å holde saken varm. Det er det flere av oss som bør bidra til.
På mange måter har dette vært en litt uvanlig diskusjon for finanskomiteens medlemmer. Det var én som ikke var medlem av finanskomiteen som deltok i debatten, men ikke desto mindre er dette også en viktig debatt for finanskomiteen.
Det har vært en debatt som har dreid seg om skattestimulans på den ene siden og skattlegging på den andre. Jeg deltok i en debatt tidligere i dag som dreide seg om skattepliktige og skattefrie naturalytelser, så vi har fått deler av spennvidden likevel.
Så har flere vært inne på at avgifter selvsagt har flere formål – å påvirke atferd og forbruk er en viktig del av det, å finansiere viktige fellestiltak er en annen. Det kan være grunn til å minne om et veldig målrettet tiltak, som har hatt en kombinasjon av avgift og holdningsskapende arbeid kombinert med lovgivning: Det er den innsatsen som er satt inn for å begrense forbruket av tobakk. Jeg vil si til representanten Syversen at hvis en setter spørsmålet om helseeffekt på den ene siden opp mot styr og administrative forhold på den andre siden, er det i hvert fall min holdning at der helseeffekten er størst, er det helseeffekten en bør gå etter. Det en har gjort på tobakkssiden, er, synes jeg, et godt eksempel på måten å jobbe på. Så kan virkemidlene være forskjellige.
Det har vært fokusert noe på momssystemet. Det ble nevnt momsen på brus. Det må selvsagt også ses i sammenheng med moms på andre varer som har et stort sukkerinnhold. Jeg tror at en generell sukkeravgift kanskje kan bidra til å løse noe opp i den knuten.
For å bygge opp under det som representanten Storberget var inne på, hele diskusjonen om forebygging på den ene siden og reparasjon på den andre siden, og kanskje et ytterligere perspektiv i den debatten, forholdet mellom individuell kostnad og felleskostnader som en del av den diskusjonen, vil jeg si at egenansvaret uansett er viktig. Jeg tror det også er viktig å jobbe på et bredt felt i politikken når det gjelder det spørsmålet som interpellanten har tatt opp i dag. Det dreier seg om fordelingspolitikk, det dreier seg om politikk for å utjamne levekår, og det er på en måte et vidt spekter som her bør inkluderes i denne debatten.
Jeg vil takke for initiativet og for debatten.
Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.
Presidenten har ikke tenkt å gi ordet til seg selv, så det blir en ørliten kunstpause mens interpellanten og presidenten bytter plass.
Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentplassen.