Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [18:46:27]: (ordfører for saken): Det er et viktig tema som forslagsstillerne har satt på dagsordenen i dag. En enstemmig komité gir derfor Kristelig Folkeparti-representantene ros for det.

Utviklingen i samfunnet har ført til at stadig flere mennesker avslutter sitt liv på sykehus og sykehjem. Det er stadig færre som dør i sine nære omgivelser hjemme, med sine nære rundt seg. Det kan føre til at samfunnet totalt sett får et mindre bevisst forhold til livets naturlige slutt.

Komiteen mener derfor at det er viktig å fokusere på hvordan samfunnet kan bidra til at den enkelte kan få en verdig avslutning på livet. Det vises i innstillingen til at det har vært gjort en del for å bedre helsetilbudet til alvorlig syke og døende, men det understrekes at det er behov for å bygge ut tilbudet om helsehjelp i sluttfasen av alvorlig og dødelig sykdom, med hensyn til både kompetanse og kvalitet.

Jeg er spesielt glad for at en enstemmig komité sier at det er viktig å bygge videre på hospicefilosofien og implementere den i helsevesenet og i samfunnet generelt. Hospicefilosofien tar utgangspunkt i hele mennesket og bygger på omsorg og omtanke for og pleie og behandling av alvorlig syke og døende personer og deres pårørende. Det er et stort behov for å øke satsingen på hjelp til alvorlig syke og døende og deres pårørende.

Alvorlig sykdom med dødelig utgang kan ramme mennesker i alle aldre. Det er derfor viktig også å rette oppmerksomheten mot alvorlig syke og døende barn og de problemstillingene foreldre til barn som fødes med alvorlige misdannelser eller begrensede leveutsikter, står overfor. Årlig dør rundt 160 barn i sine hjem, uten at barnet eller de pårørende har noe profesjonelt nettverk rundt seg. En enstemmig komité bruker det nye norske ordet for en slik situasjon, hvor de nærmeste lever med «ventesorg». Komiteen understreker at alle har samme krav på å få bekreftet sitt verd og å bli møtt med respekt i alle livets faser.

Det er dessverre slik at internasjonale undersøkelser viser at Norge skårer lavt med hensyn til tilgjengelighet og tilbud til alvorlig syke og døende. Representantforslaget skisserer seks innsatsområder for å gjøre tilbudet til alvorlig syke og døende og deres pårørende bedre, og det er her komiteen skiller lag. Regjeringspartiene viser til brev fra statsråden, og jeg regner med at de selv vil gå nærmere inn på det.

Fremskrittspartiet og Høyre støtter fire av forslagene fra Kristelig Folkeparti. Det gjelder forslaget om å få flere enheter for lindrende behandling i sykehusene. Fra Legeforeningen har vi fått synliggjort at det mangler dels kompetanse og dels økonomiske incentiver for å kunne få den nødvendige satsingen på lindrende behandling i våre sykehus. Faglige beregninger sier at behovet for antall palliative senger i Norge burde være 800. I dag har vi kun 200 slike. Opposisjonen ber derfor om en satsing for å dekke det nødvendige behovet.

Vi har nylig innført Samhandlingsreformen. Den legger opp til at langt flere skal få sitt medisinske tilbud ute i kommunene. Det er derfor et stort behov for å få på plass et tilbud med ambulante team som dekker alle kommuner, og som kan bidra med den nødvendige fagkompetansen med hensyn til den døende og dennes pårørende, i et nært tverrfaglig samarbeid med ulike andre aktører i kommunen og i nærmiljøet. Fokuseringen må være på den helhetlige tilnærmingen og på ulike behov som oppstår på mange plan.

I ti år har det vært gitt tilskudd til ulike prosjekter innen lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. Dette skal evalueres senere i år, og det er viktig at det gode arbeidet som er gjort, ikke stopper opp.

Kompetanse er også et nøkkelord og et viktig satsingsområde. Opposisjonen ber derfor om at det utarbeides en egen plan for å bygge opp den palliative kompetansen i helsevesenet.

Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet står også sammen om et forslag om å opprette egen kreftkoordinatorstilling i alle kommuner og bydeler. Kreftforeningen har nå etablert en tilskuddsordning som kommunen kan søke på for å få opprettet en kreftkoordinatorstilling. Forslagsstillerne synes dette er et meget godt tiltak, men at det burde være et offentlig ansvar og noe som alle norske kommuner og bydeler burde få etablert.

Kristelig Folkeparti står alene om å foreslå å endre finansieringen for døende pasienter i sykehus fra stykkprisfinansiering til fullfinansiert rammefinansiering. Intensjonen i dette forslaget er god. Hensikten er å komme bort fra den situasjonen at sykehusene straffes økonomisk når de holder liv i pasienten en dag eller to ekstra. I dag ytes det en tilleggsrefusjon for palliativ behandling, som ble innført under Bondevik II-regjeringen. Men etter Fremskrittspartiets mening er det all grunn til å se på denne ordningen én gang til, slik at sykehusene får dekket sine faktiske kostnader til personell, materiell etc. nærmest for hver dag pasienten lever, slik at vi unngår etisk tvilsomme situasjoner, der det kan virke som om sykehusene premieres hvis pasienten dør fort.

Med dette vil jeg ta opp de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp de forslag han refererte til.

Thomas Breen (A) [18:51:11]: Som saksordføreren innledet med, er det bred enighet i komiteen om at dette er et viktig felt å diskutere. Derfor vil jeg starte mitt innlegg med å si at det er viktig at vi ikke bare diskuterer dette i Stortinget, men at det også fokuseres på dette ute i våre respektive partiorganisasjoner. Veldig mye av den omsorgen og den verdigheten vi her etterlyser, skal gis ute i kommunene, hvor våre partifeller er arbeidsgivere. Det er viktig at vi diskuterer tematikken og feltet med våre egne, slik at man kan få økt fokusering på dette i den kommunale omsorgen.

Forslaget er på en måte tredelt. Det ene handler om en generell verdighet ved livets slutt. Det andre handler om lindrende behandling for dem som nærmer seg livets slutt, og det tredje handler litt om endring av den ordningen som vi har i dag, altså om stykkprisfinansieringsdebatten.

Før jeg går inn på hvorfor vi i utgangspunktet er positive til at forslagsstillerne tar opp tematikken, og allikevel er negative til forslagene, vil jeg henvise til at mange av disse elementene allerede er innlemmet i gjeldende planer eller i varslet plan, jf. statsrådens brev.

Jeg skal ikke bruke mye tid på hva regjeringspartiene egentlig mener om det, men heller bruke litt tid på noen av inngangene i saken fra forslagsstillerne. Fire av punktene er det på mange måter lett å være enig i, fordi vi gjennom Omsorgsplan 2015 og Kompetanseløftet 2015 langt på vei er helt enig i det man fremmer i denne saken. Problemet med å legge de forslagene inn i en egen plan er at man risikerer å få for mange planer og dermed også mister noe av gjennomføringskraften, for det blir for mange planer fra Stortinget å forholde seg til for dem som faktisk skal utføre dem. Vi har lyst til å være tro mot både Omsorgsplan 2015 og Kompetanseløftet 2015, og ikke – på en måte – fragmentere det med å lage en ny plan. I det perspektivet kunne det vært interessant å høre om Høyre – når de da støtter fire av forslagene – mener det skal inngå i en egen plan, eller om det skal legges inn i de allerede eksisterende planer. Det kunne vært interessant.

Når det gjelder stykkprisfinansieringen, er vi uenige med forslagsstillerne på basis av at det er litt skummelt å endre enkeltelementer i en ganske kompleks materie hvor man kanskje ikke overskuer konsekvensene fullt ut. Det er det ene. Det andre er at med å legge det inn i rammene kan man også risikere at man ikke får det fokuset man burde hatt, og man overlater det da til de regionale helseforetakene istedenfor til det enkelte helseforetak. Det kan da bidra til at man ikke får det fokuset man ønsker. Så det er vi rett og slett helt uenige om. Jeg registrerer at Høyre i hvert fall – og Fremskrittspartiet, hvis jeg ikke husker feil – også er uenig i det.

Når det gjelder kreftkoordinatorstillinger i alle kommuner og bydeler, kan man også langt på vei være enig i intensjonen bak forslaget. Spørsmålet blir om det er hensiktsmessig å pålegge alle kommuner og bydeler å ha en kreftkoordinator. Det viktige er jo at man sørger for at man har en helhetlig behandling for kreftpasientene, og at man sørger for at man får en god pasientflyt. Om det skal tillegges kommunene eller helseforetakene, er jeg ikke beredt til å konkludere på. Jeg regner med at det kanskje er noe av det som problematiseres i den nye kreftstrategien, og at det er en del av en større helhet. Derfor er det også for tidlig å gå inn i den, fordi vi vil avvente en sak vi vet kommer – som er varslet i statsrådens brev til komiteen – før vi konkluderer på det.

Så vil jeg si, rent generelt, at alle de seks forslagene er satsingsforslag. Det i seg selv gjør det krevende for regjeringspartiene å mene veldig mye rundt det, fordi vi forholder oss til våre statsbudsjetter. I det perspektivet er det interessant å se om man ser igjen dette i løpet av kort tid, i revidert nasjonalbudsjett, fra dem som da støtter forslagene.

Helt til slutt vil jeg også sette fokus på noe som kanskje er like viktig som de punktene som er listet opp, og som egentlig alle er enige om at vi skal imøtekomme på et eller annet vis, nemlig faren for overbehandling. Dette har man også dokumentert, og helsemyndighetene har vært opptatt av at det skjer for ofte og da bidrar til at man ikke får en verdig avslutning. Spesielt i kreftomsorgen vil det være viktig at man ikke driver behandling for lenge, fordi man da utsetter noe som er uunngåelig og kanskje påfører unødig lidelse. Det er også en viktig del av den debatten.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:56:33]: Det siste spørsmålet representanten Breen tok opp, er et faglig spørsmål og heldigvis ikke politikk.

Jeg vil gi honnør til Kristelig Folkeparti som tar opp disse problemstillingene. Erfaringen viser at det er nødvendig å diskutere dem gang på gang. Jeg vil deretter takke saksordføreren for et grundig arbeid og en god redegjørelse også om Høyres, dvs. opposisjonens, standpunkter og forslag, som vi selvsagt står bak.

Omsorg ved livets slutt er en av de mest krevende oppgaver innen helsetjenesten og utfordrer både fagfolk og politikere. Hver eneste dag opplever mennesker å bli rammet av alvorlig sykdom og nære tap som tvinger dem inn i en totalt endret livssituasjon. Vi møter slike utfordringer svært forskjellig avhengig av hvor forberedte vi er, den livssituasjonen vi er i, reaksjoner i omgivelsene og ikke minst den hjelp som tilbys fra helse- og omsorgstjenestene.

Respekten for menneskeverdet blir satt på en alvorlig prøve når vi møter mennesker i sluttfasen av livet. Det er i slike situasjoner det egentlige menneskesynet i helsetjenesten og hos helsepersonell kommer for en dag. Det er nettopp nær ytterpunktene at vi finner de verdimessige prøvesteiner i vårt samfunn. Menneskeverdet er særlig utsatt for å bli krenket eller truet i livets sluttfase. Døden er institusjonalisert, den er avritualisert og i stor grad overlatt til spesialister. Selv om tilbudet har blitt atskillig bedre de siste årene, er det fortsatt altfor mange eksempler på at alvorlig syke og døende får for dårlig hjelp.

For å motvirke kravene om at helsetjenesten skal medvirke til selvvalgt avslutning av livet, er det viktig å sikre at tilbudet som blir gitt til mennesker mot slutten av livet, er så godt som mulig, både menneskelig og faglig. Så langt det er mulig, må det legges til rette for at behandling, pleie og omsorg kan gis så nær hjemmet som mulig eller i hjemmet, dersom pasienten ønsker det.

En alvorlig sykdom rammer ikke bare pasienten, men også den nærmeste familie, venner og nærmiljø. Mange alvorlig syke blir ofte isolert, de søker ikke selv kontakt, og de som står på utsiden, er redde for å bry seg.

Spesialiseringen i helsevesenet gjør at en kan miste helheten i omsorgen. Her har imidlertid hospicefilosofien vist vei. Verdigrunnlaget er optimal behandling, pleie og omsorg som retter seg mot pasientenes fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov. Gode, gjennomtenkte tilbud skaper tillit og trygghet for pasientene, for pårørende og for personell. Hovedpoenget er at mennesker blir møtt og sett.

Antallet eldre, kreftsyke barn, unge og voksne og kronisk syke som vil ha stort behov for et godt pleie- og omsorgstilbud i livets sluttfase, vet vi vil øke. Utformingen av tilbudet om omsorg ved livets slutt må ta høyde for at mennesker har ulike ønsker og behov for hvordan de vil tilbringe livets siste dager. I dag dør om lag to av fem på sykehus og samme antall på sykehjem. En av fem dør hjemme. Det er nødvendig å gi alvorlig syke og døende et reelt valg når det gjelder hvor de ønsker å tilbringe livets siste dager. Dette er særlig viktig i lys av at vi er et flerkulturelt samfunn, der mennesker har ulike syn på hvordan en verdig avslutning av livet kan være.

For mange vil det være viktig å kunne være hjemme i livets siste fase. Andre ønsker å være et sted hvor de kan få ro til en god og verdig avslutning. Dette krever at vi både legger til rette for en god hjemmebasert omsorg og samtidig bygger opp flere hospice, som et tilbud til dem som måtte ønske det.

Dersom flere pasienter skal få muligheten til å avslutte livet hjemme, i tråd med egne ønsker, må vi gi dem og deres pårørende trygghet for at de får god, kvalifisert hjelp. Det er helt avgjørende. Ambulerende palliative team kan gi denne tryggheten, forutsatt at det er fleksible ordninger der kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten samarbeider om å gi et helhetlig tilbud.

Det er fremdeles en lang vei å gå før vi kan si at vi er tilfreds med denne delen av helsetjenesten. Den tverrpolitiske enigheten som kommer fram her i dag, lover godt. Men jeg tror fremdeles det er viktig å ha noen etiske debatter og en god etisk refleksjon både for fagfolk og ikke minst for oss som politikere.

Laila Dåvøy (KrF) [19:01:43]: I januar i år var døden på sykehus tema i NRK-nyhetene. Flere og flere pasienter må dø alene på grunn av innsparinger, sa sykepleiere til NRK. I mars i år svarte sykepleiere på en undersøkelse, også foretatt av NRK, at pasienter i sykehjem dør uten at noen har tid til å være til stede. De ansatte fortviler. En ansatt sier følgende: Jeg er stolt over jobben jeg er opplært til å gjøre, men som oftest føler jeg at jeg ikke strekker til. Halvparten av de nesten 1 500 ansatte som ble spurt i den landsomfattende undersøkelsen, har opplevd at pasienter dør alene på deres sykehjem. Selv om de ansatte også sier at fire av fem dør en verdig død, er hver eneste som dør alene, en for mye.

Verdens helseorganisasjon sier bl.a. at palliativ omsorg bekrefter livet og betrakter døden som en naturlig prosess. Den lindrer smerte og andre symptomer og verken fremskynder eller utsetter døden. Palliativ omsorg tilbyr støttefunksjon for å hjelpe pasienten til å leve så aktivt som mulig inntil døden. Dette er livshjelp ved livets slutt. Døden er livets avslutning, og omsorgen bør derfor integrere både psykologiske og åndelige aspekter.

Med dette som bakgrunn synes jeg det er verdt å merke seg at bruken av fastvakt til døende i Norge har blitt redusert de siste årene. Døden bør betraktes som så viktig for et menneske at man må få mulighet til å ha noen rundt seg i dødsøyeblikket. Det bør gis anledning til å ha både pårørende og fagpersonell til stede når døden inntreffer. Jeg tror alle her er enige om det. Det er vårt ansvar som politikere å bidra til at dette blir en realitet for alle.

Hele komiteen påpeker i innstillingen at til tross for satsingen på det palliative tilbudet er behovet for helsehjelp i sluttfasen økende. Alle er enige om at tilbudene må bygges videre ut. Men hva skjer i dag? I forbindelse med innføringen av Samhandlingsreformen har faktisk enkelte kommuner fått et så stort press på seg til å ta imot utskrivingsklare pasienter at de sier at de bruker korttidsplasser og palliative sengeplasser på sykehjem til dette.

Helseministeren har i brev til komiteen i forbindelse med denne saken bl.a. henvist til at regjeringen har som mål å gi tilsagn til 12 000 heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008–2015. Det er også noe bekymringsfullt at det hittil er bygd under 1 000 helt nye sykehjemsplasser. Mange gamle syke vil også i fremtiden ha behov for institusjonsplass i siste fase av livet, ikke minst de som er helt alene uten familie. Men om en døende og dens pårørende føler seg trygge for at den døende vil få adekvat smertelindring og medisinhåndtering i hjemmet, vil flere velge hjemmet som stedet der de avslutter livet – det er jeg ikke i tvil om. Økt trygghet og bedre lindring i hjemmet vil redusere antall sykehus- og institusjonsinnleggelser. Tilbud om ambulante team, f.eks. gjennom hjemmehospice, som Fransiskushjelpen her i Oslo, er et flott eksempel som bidrar til verdighet ved livets slutt.

Helse- og omsorgsministeren peker i sitt brev på gode tiltak som er igangsatt. Det er flott. Likevel er det verdt å understreke at behovet for palliativ behandling vil være økende i forbindelse med at vi får flere eldre i årene fremover. Vi må satse raskt og sterkt for å møte disse utfordringene. Jeg hadde derfor håpet at regjeringen hadde vært mer åpen for våre forslag. En god avslutning på livet bør ha høy prioritet.

Så til slutt noen få kommentarer til representanten Breens innlegg. Om man ville ha en egen plan eller innlemme i en annen plan – hvis det var det som var problemet, hadde det vært veldig interessant om vi kunne hatt en diskusjon om det litt tidligere. Det viktigste for meg, som en av forslagsstillerne, og for Kristelig Folkeparti, er faktisk at vi får en helhetlig plan med tiltak, med tidsbestemt gjennomføringstakt. Hvis det er slik at regjeringen har innlemmet eller varslet alle disse forslagene, kunne man kanskje likevel sagt ja. I alle fall vil det koste for regjeringen også. Så det er vel flere som må bli utfordret på i hvilke budsjetter man har tenkt å komme med tilsagn.

Ellers tar jeg opp det forslaget Kristelig Folkeparti har. Jeg er glad for denne debatten, og jeg er glad for at alle er enige om at her må vi satse.

Presidenten: Da har representanten Laila Dåvøy tatt opp det forslaget hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) [19:06:56]: For 100 år sidan døydde dei fleste nordmenn i heimane sine. I dag døyr 40 pst. av befolkninga på sjukeheim og 40 pst. på sjukehus, og berre 10–15 pst. av oss døyr heime. Talet som døyr på sjukeheim, er aukande. Vi opplever og har opplevd ei utvikling der døden er blitt institusjonalisert. Mange har difor lita eller inga erfaring med dødsleiet. Dei fleste føreset at det offentlege helse- og omsorgsapparatet og medisinsk-fagleg personell er til stades og tek ansvar og skaper tryggleik, slik at alle kan sikrast livskvalitet ved livets slutt.

Representantforslaget frå Kristeleg Folkeparti er viktig. Dei ønskjer ein særskild offentleg plan for å sikra alle rett til livshjelp ved livets slutt. Mange kan forstå dette forslaget. Å føla tryggleik og vera sikker på at ein sjølv eller nær familie blir sikra hjelp når ein er hjelpelaus, og at ein blir følgd opp på ein verdig måte ved livets slutt, er viktig for alle.

Det har vore ei markert satsing dei siste åra på å betra helsetilbodet til alvorleg sjuke og døyande. Trass i satsinga er behovet for helsehjelp i sluttfasen av livet aukande. Ein samla komité er einig om at ein må byggja ut tilbodet vidare for å betra kompetansen og kvaliteten. Denne samrøystes merknaden er eg veldig glad for.

Det er mange gode forslag i saka, og det er mange gode svar frå statsråden om korleis desse forslaga blir varetekne. Eg ønskjer å retta fokus på pårørande si rolle. Denne regjeringa har innført ein ny rett til ti dagars permisjon for arbeidstakarar for å gi nødvendig omsorg til foreldre og ektefelle/sambuar. Det er òg innført utvida rett til permisjon og pleiepengar i 60 dagar ved pleie av nære pårørande i livets sluttfase. Dette er eit veldig viktig tiltak. Slike ordningar gjer det lettare for pårørande å bidra og vera til stades ved livets slutt hos nære familiemedlemmer, til glede for dei det gjeld, og til glede for helsevesenet. Hagen-utvalet understrekar at samfunnet ikkje ville ha gått rundt utan den frivillige og i all hovudsak familiebaserte omsorga. Denne arbeidskrafta vil koma som eit supplement til det offentlege og er ekstra verdfull når ein snakkar om ressurskrevjande omsorg ved livets slutt. Dei påpeikar at det er utilfredsstillande at folk har måtta sjukmelda seg eller gå av med pensjon for å kunna vareta krevjande omsorgsoppgåver for sine nærmaste. Utvalet påpeikar òg behovet for fleksible og gode permisjonsordningar for slik å oppretthalda kontakten med arbeidslivet. Utan slike ordningar blir det gjerne slik at pårørande som tek på seg omsorgsoppgåver over ein lengre periode, sjølve kan koma i ein vanskeleg økonomisk situasjon.

Hagen-utvalet foreslår òg å utvida denne permisjonsbestemminga ytterlegare, til eitt år, for å sikra at pårørande som står i omfattande omsorgsarbeid over lengre tid, lettare kan koma tilbake i arbeidslivet. Hagen-utvalet påpeikar òg behovet for opplæring og rettleiing av pårørande. Det gjeld ikkje minst når pårørande deltek og bidreg til lindrande behandling ved livets slutt. Så er det noko som eg saknar i Kristeleg Folkeparti sine forslag, er det større fokus på behovet for inkludering og styrking av pårørande sine rettar og deira situasjon i arbeidet med omsorg ved livets slutt.

I saka har Kristeleg Folkeparti teke opp behovet for å sjå på finansieringa av det palliative tilbodet ved sjukehusa. Dei foreslår å fjerna stykkprisfinansieringa for døyande pasientar i sjukehus, og dermed fullfinansiering over rammeløyvingane over dei regionale helseføretaka.

Så merkar eg meg at Framstegspartiet og Høgre ikkje støttar Kristeleg Folkeparti i dette spørsmålet. Senterpartiet deler mykje av intensjonen bak Kristeleg Folkeparti sitt forslag om endring av finansieringa. Eg vil visa til innstillinga til representantforslaget om plan for livshjelp, som blei behandla i Stortinget 2. mars 2010 – Innst. 150 S for 2009–2010 – der det blei vist til at Den norske legeforening i høyringsutsegnene sine til den saka viste til at stykkprisfinansiering, slik ho blir praktisert i dag, passar dårleg for alvorleg sjuke pasientar. Ei finansieringsform som premierer kort dødsleie, er etisk tvilsam. Det er sånn at pasientar med langtkomen sjukdom kan ha sjukdomsperiodar med svært komplekse utfordringar, der langvarige sjukehusopphald er nødvendige.

Eg kunne ønskja at vi gjekk litt meir inngåande inn i denne problematikken enn det som er tilfellet, og som vi har moglegheit til i denne saka, med veldig mange forskjellige forslag.

Eg vil til slutt òg gjera merksam på at regjeringspartia i 2010 i merknadar til innstillinga om plan for livshjelp skreiv at dei

«ser at det kan være utfordringer rundt finansieringen av palliativ behandling ved spesialisthelsetjenesten i dag, og ber departementet gå igjennom finansieringsordningen for slik behandling».

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:12:13]: Vi må sørge for et verdig tilbud ved livets slutt. Den enkelte og de pårørende skal oppleve at dette skjer i trygge omgivelser og med kvalifisert hjelp. Forslagsstillerne peker på flere muligheter for å videreutvikle og bedre tilbudet til mennesker i livets sluttfase. Jeg vil følge opp tilbudet til denne pasientgruppen, bl.a. gjennom mitt arbeid med Omsorgsplan 2015 og Samhandlingsreformen.

Gjennom Kompetanseløftet 2015 sørger vi for at sektoren har tilgang på tilstrekkelig kompetent arbeidskraft. Å gi god omsorg og hjelp til mennesker i denne situasjonen krever kompetanse, kompetente mennesker.

Den kommunale omsorgssektoren er styrket med om lag 22 000 årsverk fra 2005 til 2011. Veksten består i hovedsak av personell med fagutdanning. Legedekningen i sykehjem er styrket, og må styrkes videre. Helsedirektoratet har gitt ut faglige retningslinjer om lindrende behandling både for spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Både medisinsk og kommunikasjonsfaglig kompetanse er avgjørende.

Regjeringen vil gi investeringstilskudd til 12 000 nye heldøgns omsorgsplasser i perioden 2008–2015. Også palliative enheter kan få slik støtte til å bygge ut og utvikle den palliative omsorgen. Mange vil nok likevel ønske å få omsorg ved livets slutt der de allerede bor, i kjente omgivelser og med kjent personale, enten det er i sykehjem, omsorgsbolig eller i eget hjem.

Derfor er det nødvendig å styrke kapasiteten og kompetansen i lindrende behandling og omsorg ved livets slutt, utenfor sykehus. Det er en egen tilskuddsordning for dette. Den er på ca. 16 mill. kr for 2012. Det er også etablert regionale ressurs- og kompetansesentre for palliasjon i regi av helseforetakene.

Pasienter som mottar lindrende behandling, beveger seg ofte mellom sykehus, sykehjem og eget hjem. Godt samarbeid mellom sykehus og kommuner er avgjørende for å skape verdighet for den enkelte i det som kan være en vanskelig tid.

Det er sentralt i Samhandlingsreformen at flere oppgaver i helsetjenesten skal løses lokalt. Tilbudet om lindrende behandling og omsorg ved livets slutt bør bygges opp som en del av den ordinære helse- og omsorgstjenesten. Mange av pasientene som i dag behandles i sykehus, kan få bedre hjelp i kommunen, nærmere pårørende og i egne omgivelser. Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt som en integrert del av det kommunale ansvaret gir trygghet og forutsigbarhet for den enkelte og for pårørende.

I løpet av året vil jeg legge frem en ny kreftstrategi. Lindrende behandling og omsorg ved livets slutt er en viktig del av denne strategien. Strategien skal bidra til at samarbeidet mellom nivåene blir bedre når det gjelder pasienter i livets sluttfase. Jeg har bedt Helsedirektoratet om å gjennomgå Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen. Dette er gjort på bakgrunn av spørsmål som ble reist i representantforslag 8:11 S for 2009–2010 om behovet for økt satsing på livshjelp og i innstillingen til dette forslaget. Jeg understreket i mitt svar at retningslinjene skal gjelde for både voksne og barn. Helsedirektoratet er nå i gang med å utforme faglige retningslinjer for lindrende behandling til barn. Det forventes at retningslinjene er ferdig i 2013.

Mennesker skal oppleve at de får en verdig avslutning på livet. Dette ligger fast i verdighetsgarantien, som nå er lovfestet i den nye helse- og omsorgsloven. Det må gis som en del av et helhetlig omsorgsløp. Tilbudet er styrket de siste årene, og vi skal fortsette å bygge ut omsorgstilbudet også i den siste fasen av livet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [19:16:40]: Det er en enstemmig komité som understreker viktigheten av at den helhetlige tilnærmingen som hospicefilosofien bygger på, med omsorg, omtanke, pleie og behandling til alvorlig syke og døende personer med pårørende, er viktig å bygge videre på og implementere i helsevesenet og samfunnet generelt. Hospice er et begrep og et tiltak som i dag er fjernet i Nasjonal handlingsplan med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen. Vi hører statsråden fortelle at det nå arbeides med en ny veileder, som har vært ute til høring. Hvordan ser statsråden for seg at hospice som begrep og tiltak skal kunne revitaliseres i tråd med komiteens ønsker?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:17:24]: Jeg har sett gode hospicetilbud som det står all respekt av – både de som jobber der, og måten de har innrettet tilbudet på. Det som er viktig for meg, er at de som har behov for det, får en god palliativ omsorg som er bygget på kompetanse, og som er bygget på en organisering som passer den enkelte, enten det skjer hjemme, i sykehjem eller i sykehus. Det er slik at 95 pst. av de pasientene som får palliativ behandling, f.eks. på sykehus, er kreftpasienter. Derfor er det jeg har vært opptatt av at dette må tas med også i den nye kreftstrategien.

Sonja Irene Sjøli (H) [19:18:19]: Høyre er opptatt av å få bygget opp kompetansen ute i kommunene og også innen denne omsorgen. Vi peker jo på i innstillingen at undervisningssykehjemmene har en særlig viktig rolle i dette kompetansebyggende arbeidet, sammen med den kompetanseoppbyggingen som vi har i palliative enheter. Akkurat undervisningssykehjemmene har en viktig rolle også i kommunehelsetjenesten og i omsorgstjenester generelt. Mitt spørsmål er om statsråden har noen planer om, eller om hun vil sørge for, at det etableres flere undervisningssykehjem.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:19:08]: Slik jeg har forstått det fra oppstarten av, har det vært meningen å ha ett i hvert fylke. Det viktige med disse utviklingssykehjemmene, som tidligere var undervisningssykehjem, er nettopp at de skal kunne utvikle gode tilbud og drive kompetanseoverføring til andre sykehjem. Det har jeg også sett mange gode eksempler på, men jeg har lyst til å understreke at det er ikke det eneste stedet hvor man kan bygge opp kompetanse. Jeg nevnte at vi har satt av egne penger på budsjettet til kompetanseoppbygging. Jeg synes det er veldig viktig å få til en kompetanseoverføring til andre på bakgrunn av det gode arbeidet som gjøres i palliative enheter, og også satsingen på ambulante team, som er en satsing mellom sykehuset og kommunen, og som er viktig for at man skal ha en større fleksibilitet i tilbudet til dem som har behov for og ønsker det.

Laila Dåvøy (KrF) [19:20:19]: Jeg har vært på en rekke avdelinger for hospice, spesielt i sykehus, ikke fordi vi har veldig mange av dem – jeg tror jeg har vært på dem vi har. Det er helt riktig det som representanten Kjersti Toppe tok opp. Jeg skal ikke gjenta det, men i hvert fall samtlige steder jeg har vært, sier man at stykkprisfinansieringen slik den er utformet, ikke ivaretar godt nok – skal vi si – økonomien i det å behandle døende pasienter, fordi de ofte trenger svært, svært lange behandlingsløp, i alle fall når de er inneliggende på sykehus. Jeg har lyst til å henvise til forslaget vårt, som ikke nødvendigvis sier at vi skal fjerne stykkprisen verken i dag eller i morgen, men få en vurdering av den.

Mitt spørsmål er egentlig om statsråden kunne tenke seg å gå litt mer inn i dette, i og med at også Stortinget som helhet har vært opptatt av dette tidligere, og se om det finnes andre løsninger.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:21:32]: Det kan godt hende at det er klokt å se på finansiering innenfor mange ting, kanskje innenfor dette området også. Hvis årsaken er at man ikke får et godt nok tilbud, så er det veldig alvorlig. Jeg har sett flere av disse tilbudene. Vi har alle våre erfaringer og opplevelser, men jeg har aldri opplevd at det har vært snakk om økonomi når man har hatt behov for et godt palliativt tilbud på et av sykehusene våre, heller ikke når det har vært et av de ideelle sykehusene, som for alle praktiske formål er en del av det offentlige helsevesenet. Det som er viktig, er at vi finner den gode kvaliteten på dette tilbudet, den riktige kompetansen, den riktige organiseringen, slik at det tilfredsstiller den enkelte og de pårørende på en god måte og også imøtekommer den enkeltes ønske om hvor de vil avslutte livet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Thomas Breen (A) [19:22:58]: Jeg fikk et par spørsmål fra representanten Dåvøy. Det ene gikk på at vi ikke hadde nevnt dette før – referansen til Omsorgsplan og Kompetanseløftet. Det mener jeg positivt er feil. Det står i innstillingen, med henvisning til brevet fra statsråden, at vi slutter oss til det brevet. I de planene vi henviser til, står det ganske utførlig omtalt.

Det andre spørsmålet var: Det koster også penger for regjeringspartiene, og hva har vi fått til? Jeg kan bekrefte at det koster penger – det er ganske dyrt, rett og slett. Fra 2005 til 2011 var det en økning på 22 000 årsverk i helse- og omsorgssektoren. Det koster penger. Da vi gikk inn og sjekket, var det i 2011 i det store og hele en årsverksøkning av ansatte med helse- og sosialfaglig utdanning. Vi bevilger årlig 300 mill. kr til kompetansetiltak gjennom Kompetanseløftet 2015. Det har ført til at 14 000 ansatte i perioden 2007–2011 har gjennomført grunn-, etter- og videreutdanning. Så langt i år er 8 700 under opplæring gjennom de tiltakene.

Vi har etablert en egen kompetansesatsing innen lindrende behandling og omsorg, som vi her diskuterer, som årlig får 16 mill. kr til å utvikle kompetansehevende tiltak ute i kommunene, gjerne knyttet til utviklingssentrene i hvert fylke. Mange av de sentrene jobber veldig konkret med lindrende behandling og omsorg ved livets slutt. Det fokusskiftet som har vært bare de siste årene på det feltet, er ganske imponerende.

Jo, vi gjør mye. Det som er litt overraskende, er at dette ikke har like stort fokus fra forslagsstillerne, all den tid dette er en konsekvens av forliket med Kristelig Folkeparti og Venstre for noen år tilbake. Det var jo det som var noe av byggesteinen for Kompetanseløftet 2015. Vi er i gang, vi leverer år for år, og målet er at planen i denne runden skal være sluttført i 2015, både Omsorgsplan og Kompetanseløftet.

Laila Dåvøy (KrF) [19:25:25]: Da takker jeg representanten Thomas Breen for en god gjennomgang av noe av det som vi fikk frem i forliket vårt i 2007 – det er veldig bra.

Jeg har et ønske om å si litt om palliasjon og barn. Barn som har alvorlige og livstruende sykdommer og livsbegrensende tilstander, har også et stort behov for lindrende behandling i vårt samfunn, noe en samlet komité påpeker i innstillingen. Saksordføreren var òg inne på dette. Komiteen viser til at barn som er døende, og dør, kan være et av de vanskeligste temaene i helsevesenet. Det kan gi langvarige sår også før barnet dør. Organisasjonen Ja til lindrende enhet og omsorg for barn gjør en formidabel innsats for å få en helhetlig og nødvendig palliativ omsorg for barn og unge. Lindrende behandling for barn må ses på helt spesifikt. Ja til lindrende enhet og omsorg for barn sier følgende:

«En aktiv og total (...) tilnærming til lindrende omsorg for barn starter fra diagnosen eller anerkjennelsen om livstruende sykdom (…), stilles. Den omfatter fysisk, emosjonell, sosial og åndelig støtte gjennom hele sykdomsperioden, til døden og ettervern hos foreldrene/foresatte (…). Det fokuseres på forbedring av livskvalitet og kan også gis i tillegg til kurerbar behandling. Denne type behandling og omsorg (…) gis fra dager, måneder til år.»

De sier videre:

«Palliativ behandling og omsorg verken fremskynder døden eller forlenger selve dødsprosessen, men ser på døden som en del av livet, og gir liv til et liv.»

Internasjonalt har det skjedd en del de siste årene når det gjelder palliativ omsorg til barn. En rekke land er kommet langt i sitt arbeid. I 2005 ble The International Children’s Palliative Care Network etablert. Den norske organisasjonen som jeg nevnte, er med i denne organisasjonen. Det anslås at i alle fall tusen barn i Norge har behov for lindrende omsorg. Palliativ omsorg for barn krever både kompetanse og standarder, eller retningslinjer, for arbeidet. Statsråden var òg inne på at det nå utarbeides retningslinjer for palliativ omsorg til barn. Til nå har vi manglet det her i landet.

Det er veldig positivt at det arbeidet nå er i full gang, og at statsråden sier at disse retningslinjene vil være ferdige i 2013. Disse vil være kunnskapsbaserte anbefalinger som vi virkelig trenger. Jeg har lyst til å avslutte med å takke statsråden for å ha satt i gang dette viktige arbeidet relatert til barn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.