Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Liv Signe Navarsete, Jonas Gahr Støre og Anniken Huitfeldt vil møte til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Per Arne Olsen.

Per Arne Olsen (FrP) [10:01:35]: Mitt spørsmål går – kanskje ikke helt overraskende – til helse- og omsorgsministeren, som sent i går kveld prisverdig nok snakket om de «langsomme sykdommene», som jeg er enig i. Men jeg skal ta opp noe som er mer en langsom tilstand, nemlig det å bli eldre og pleietrengende i Norge. Dessverre er jeg nødt til å adressere dette igjen, til tross for at vi har adressert det i mange, mange år, og ting burde vært bedre på plass.

Jeg tviler ikke på verken Arbeiderpartiets eller helseministerens ønsker om en verdig eldreomsorg, men denne og forrige uke har vi nok en gang sett og fått nyheter om ganske uverdige forhold i norsk eldreomsorg. Selv om vi nå har sett det i én kommune, vet vi at det skjer i mange kommuner, litt uavhengig av hvilke partier som styrer de enkelte kommunene.

Hurum, som denne gangen var i søkelyset, er faktisk en kommune som bruker ganske mye penger på eldreomsorg, men likevel har man ganske uverdige tilstander: Man tilbyr de eldre morgenstell klokken ett på dagen, og de får dusj og hårvask annenhver uke. Vi ser også mange tilfeller rundt i Norge av at det serveres mat som verken er spiselig eller særlig næringsrik. Verken helseministeren eller jeg ville vel avfunnet oss med å vente med morgenstellet til klokken ett, formoder jeg.

Jeg vil sitere fra forskriften om verdighetsgarantien:

«Et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme og adgang til å komme seg ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.»

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvilke konkrete tiltak ser han for seg for å sikre at vi i fremtiden ikke får den typen uverdige tilstander som vi i dag får tilbakemeldinger på, i norsk eldreomsorg?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:03:39]: Det er bred enighet i denne salen – og jeg er glad for representanten sier det på denne måten – om at vi skal sikre de av våre eldre som trenger omsorg i syke- og pleiehjem, det best mulige tilbudet.

Regjeringen har arbeidet systematisk med å bedre dette langs flere strategier. Det er ikke bare ett område som skal til for å ivareta disse sammensatte behovene som gruppen eldre har – det er flere. Ett av dem er at vi bedrer kommunenes økonomi, slik at de er i stand til å levere gode tilbud, vurdert ut fra behovene som er i den enkelte kommune. Eldre er like mangfoldige som representanten og jeg, og de har ulike behov og trenger ulik oppfølging.

Noe annet er at vi bedrer tilgangen på moderne sykehjemsplasser. Vi er oppe i en andel på 96 pst. som bor på enerom. Det bygges nytt, det renoveres og det videreutvikles.

Et tredje område er at vi styrker kompetansen til dem som jobber i denne sektoren. Vi har sikret god nyrekruttering til sektoren, og det gledelige er at tre fjerdedeler av dem som jobber der i dag, har videreutdanning og et kompetansenivå som gjør at de kan ivareta de mest kompliserte behovene.

Vi har også oppfølgingen av verdighetsgarantien, som nå er noe alle må forholde seg til. Det tror jeg også trekker i den riktige retningen.

La meg nå si, fordi jeg respekterer at representanten setter fokus på tilfeller som er mangelfulle, at det foregår også veldig mye god omsorg rundt omkring i norske syke- og pleiehjem. Jeg har sett det med egne øyne, og det tror jeg også representanten har sett. Det betyr ikke at vi ikke må ha et hvileløst fokus der det ikke fungerer som det skal. Det tror jeg både mediene og vi som politikere og ombudsmenn bidrar til. Men jeg tror at morgendagens omsorg krever at vi har et øye for individuell tilpassing for en befolkning av eldre som har veldig sammensatte behov. Da må vi lykkes med gode pleie- og omsorgstilbud, men også se de bredere behovene i en befolkning som blir friskere, og som lever lenger.

Per Arne Olsen (FrP) [10:05:44]: Dessverre er ikke verdighetsgarantien den eneste garantien denne regjeringen har gitt. Det er med verdighetsgarantien som med kreftgarantien og en del andre, at de der ute, som har behov for pleie og tjenestene, nok ikke opplever at ordet «garanti» er særlig dekkende. Det viser en del av de eksemplene jeg trakk fram.

Arbeiderpartiet har vært villig til å bruke f.eks. øremerking for å sikre at pengene kommer fram til det de skal brukes til. Når det gjelder barnehageløftet og satsingen på rus og psykiatri, var man villig til dette.

Fremskrittspartiet foreslår at pengene skal følge pasienten og å gi lovfestede rettigheter, men subsidiært ønsker vi å øremerke midler. Mitt spørsmål til statsråden må da bli: Hvorfor vil han ikke være med på å øremerke midler, slik at vi vet at pengene går til en verdig eldreomsorg, når det er det han selv og hans parti har gitt en garanti om?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:06:48]: Jeg tror Arbeiderpartiet alltid vil være åpen for å vurdere nye og bedre måter å gjøre ting på og være årvåkne for hva vi gjør av erfaringer. Det kan jeg gi et veldig klart signal om. Men jeg tror ikke øremerking er veien å gå, for å være helt ærlig. Jeg tror ikke det er den gode løsningen.

Det er en klar forskjell på det å bygge barnehageplasser og det å bygge pleie- og omsorgsplasser. Når det gjelder barn, vet vi ut i fra demografi at barn mellom ett år og opp til skolealder trenger barnehageplass, og vi vet hva en barnehageplass er. Ved å se på demografien over de eldre, vet vi ikke uten videre automatisk per kommune hva pleie- og omsorgsbehovene på en institusjon er. Det må kommunen selv vurdere, og derfor tror jeg det er klokt at dette er rammeoverføringer hvor kommunen, politikere og dyktige folk i administrasjonen og pleie- og omsorgssektoren gjør vurderingen av behovene der og da.

Det er også slik vi bør tenke når det gjelder rus og psykiatri, etter min mening. Behovene må identifiseres tett på folk, av dem som har det daglige ansvaret og er tett på der folk lever. Jeg tror det er veien å gå. Øremerking er ikke et godt valg.

Presidenten: Det er anmodet om tre oppfølgingsspørsmål, og det blir gitt anledning til det.

Første oppfølgingsspørsmål er fra representanten Kari Kjønaas Kjos.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:08:06]: Jeg tror vi vet ganske mye om behovene for sykehjemsplasser – mye mer enn helseministeren vil innrømme her nå. Vi vet i hvert fall at vi mangler fryktelig mange.

Verdighetsgarantien har vært diskutert her, og den sier:

«Tjenestetilbudet skal innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett.»

I Romerikes Blad kunne vi for to uker siden lese en mindre hyggelig sak om en pleietrengende dame på 78 år, og den føyer seg inn i rekken av slike saker. Med henvisning til selvbestemmelsesretten ble kommunen spurt om hvordan damen var blitt hørt. Kommunen svarte at pasienten får uttale seg, men at dette ikke betyr at det blir slik pasienten ønsker. Da regjeringen innførte selvbestemmelsesrett – hva la den egentlig i det ordet? Er det bare for å lytte litt, for syns skyld, eller betyr det at man har en reell rettighet til å være med og bestemme selv?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:09:03]: Det betyr det siste – helt åpenbart. Hvordan ivaretar vi rettigheter, individuelle behov og medbestemmelse i alle deler av samfunnet? Jo, det må skje i en kontakt mellom dem som har ansvaret for å legge til rette for det, og dem som har behovene. I vårt samfunn går vi i retning av tydeliggjøring av rettigheter. Det har vært et samfunnsutviklingstrekk. Det gjelder også oss som pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenester. Men det er nettopp et uttrykk for at det ikke er noen automatikk, én til én, i hvordan dette skal gjøres, det er individuelle behov, som må bli til i gode samtaler og god tilrettelegging på det enkelte stedet.

Jeg kan ikke sette meg inn i akkurat den situasjonen representanten viser til, og heller ikke det som ble referert til fra Hurum, men jeg mener at alle eksempler på at det ikke er godt nok ivaretatt, må belyses, tas opp og problematiseres. Og igjen, det bør skje tett på og nært der hvor folk er. Jeg tror at tanken om at det skal være øremerking og regelstyrt utenfra, ikke vil ta hensyn til at folk har individuelle og ulike behov, og da får man dårlig tilpassing.

Presidenten: Bent Høie – til oppfølgingsspørsmål.

Bent Høie (H) [10:10:10]: Utgangspunktet for Omsorgsplan 2015 var et økende behov for både plasser og bemanning. Jeg tror alle som kjenner situasjonen for eldre, vet at det er behov for både mer bemanning – mer kompetent bemanning – og for flere sykehjemsplasser. Når statsråden bruker begrepet «at situasjonen er blitt bedre», er det interessant med tanke på at situasjonen har vært helt stabil. Det har ikke vært noen bedring med hensyn til antallet institusjonsplasser, og det har ikke vært noen bedring av dekningsgraden når det gjelder bemanning. En snakker hele veien om absolutte tall, men ser ikke det i forhold til behovet. Det som også er interessant, er at fylkesmennene kartla behovet i forkant av Omsorgsplan 2015. De sa det var behov for 12 000 nye plasser. Regjeringen omdefinerte det til flere plasser. Men hvor mange flere plasser er det behov for i framtiden for å kunne gi et godt tilbud?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:11:16]: Jeg mener at målet om at vi skal kunne gi tilsagn om tilskudd til bygging av 12 000 plasser, kan bety rehabilitering, ombygging eller nye plasser, ut fra behovene i kommunen. Det er en god strategi, og jeg kan forsikre representanten: Vi er i rute med det. Vi ligger i rute med å ha gitt litt over 6 000 av tilsagnene halvveis i perioden – det er halvveis til 12 000. Og det bygges godt.

Men dette fokuset på nye – hvis vi hadde et ensidig fokus på nye plasser som suksesskriterium, hvordan skulle vi da lage regnestykket om en kommune f.eks. valgte å nedlegge en plass fordi den ikke hadde den kvaliteten den skulle ha? De målene vi har satt for at man også kan rehabilitere, bygge om, gå fra enerom til dobbeltrom, er mål jeg mener tar godt vare på de individuelle behovene på det enkelte sted.

Men så vil jeg si: Vi er hele tiden åpne for å vurdere behovet for å øke innsatsen. Derfor mener jeg at de svarene vi gir på søknadene om tilsagn om tilskudd, stort sett er positive på alle søknadene som kommer, og da ivaretar vi behovene på en tilfredsstillende måte.

Presidenten: Laila Dåvøy – til oppfølgingsspørsmål.

Laila Dåvøy (KrF) [10:12:30]: I 2007 ble det forhandlet frem en avtale om verdighetsgaranti mellom regjeringen ved helseminister Sylvia Brustad, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Neste helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, fulgte opp med et høringsnotat, der styrkede rettigheter for eldre ble fulgt opp slik vi var blitt enige om. Rettstilstanden skulle endres, slik at kommuner ikke kunne avslå å oppfylle garantien for den enkelte, med begrunnelse i økonomi.

Da Stoltenbergs tredje helseminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen, iverksatte garantien, ble rettstilstanden likevel ikke endret. Resultatet ser vi i dag. Dedikerte og gode helsearbeidere gjør alt de makter, men garantien brytes daglig.

Vil regjeringens fjerde helseminister nå revurdere å oppfylle den avtalen vi hadde om å styrke rettstilstanden til de syke eldre, slik at verdighetsgarantien blir en realitet for alle?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:13:33]: Verdighetsgarantien er nå nedfelt i en forskrift, som vi legger til grunn blir fulgt. Det er et klart signal fra regjeringen, og jeg tror man oppfatter at det er fra det politiske Norge. Jeg opplever når jeg drar rundt og besøker institusjoner, at dette er noe de har bevissthet om. Jeg snakker om det, for dette er et løpende arbeid man må ha i bevisstheten – det holder ikke at det står som ett av flere og flere veiledere og påbud. Det er ikke slik at hierarkiet i lovsamlingen vår avgjør om ting følges opp på den enkelte plass. En er avhengig av – som jeg sa – den dialogen som er mellom brukeren og dem som gir tilbudene, og av evnen til å gi verdige omsorgstilbud.

Så jeg kan bekrefte at den fjerde, som den tredje, andre og første, av disse helseministrene er opptatt av verdighetsgarantien og av den forståelsen vi har lagt til grunn sammen med bl.a. Kristelig Folkeparti, og vil følge opp det i all kommunikasjon vi har med kommunene når de skal bidra til det i sin omsorg.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Erna Solberg (H) [10:14:51]: Mitt hovedspørsmål går også til helse- og omsorgsministeren.

Fattigdom, bostedsløshet og dårlig helse er bare noen av eksemplene på utfordringer som rusproblemene i Norge medfører. Mange pårørende opplever hjerteskjærende situasjoner når tunge rusmisbrukere sliter, og ikke minst barn opplever hjerteskjærende livssituasjoner når foreldre ruser seg, selv om de ikke er blant de tyngste misbrukerne.

Derfor er det gode grunner til at rus og psykiatri har vært viktige, prioriterte spørsmål for Stortinget i mange år. Før siste regjeringsperiode sa Arbeiderpartiet at rus skulle være et prioritert område, og at alle skulle få behandling fra den dagen de ba om behandling.

Summen nå, nesten fire år etterpå, er at ingen venter lenger enn rusmisbrukere på å få behandling – 75 dager i snitt, nøyaktig det samme som i 2008. Det står 2 527 mennesker i kø for behandling, til tross for at dette skulle være høyt prioritert.

Stortinget har fått fremlagt en rusmelding, som rusmisbrukernes egne organisasjoner har sagt ikke gir noen nye håp. Helse- og omsorgsministeren har blitt konfrontert med spørsmålene rundt rusomsorgen og problemene og har sagt at han skal gjennomgå behandlingskapasiteten og mye annet. Sist ut kom Arbeiderpartiets Wenche Olsen denne uken, som i Smaalenenes Avis sa:

«Vi har nå fått på plass en merknad som sender et kraftig signal om at vi ønsker en gjennomgang av hele rusfeltet.»

Når Arbeiderpartiets politikere ønsker en gjennomgang av hele rusfeltet, er det ikke da på tide å skjønne at den rusmeldingen Stortinget har fått, ikke innfrir dette – når det selv i Arbeiderpartiet er opprør mot rusproblematikken? Hva vil statsråden gjøre? Vil han f.eks. trekke tilbake rusmeldingen og levere en kraftfull handlingsplan til Stortinget?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:17:05]: La meg først si at jeg deler representantens engasjement for at vi skal levere gode tilbud til mennesker som sliter med rus. Det er også en erkjennelse av at dette er et vanskelig felt. Det jeg har satt meg inn i – både i møte med organisasjonene for pasienter og i møte med folk med rusproblemer – er at det ofte er snakk om sammensatte lidelser. Det spenner over psykisk helse, fysisk helse og mange forskjellige forhold, så jeg nærmer meg dette med en viss grad av ydmykhet og mangel på skråsikkerhet. Derfor ønsker jeg at vi må jobbe videre med kunnskap for å forstå utfordringen – hvordan vi behandler der det skal behandles, og hvordan vi kan sette inn tilbud tettest på der folk lever.

Jeg mener det ville være uærbødig overfor Stortinget å trekke tilbake en stortingsmelding som er fremmet, og som ligger i Stortinget. Jeg mener for øvrig at den stortingsmeldingen er god, den gir en veldig bred gjennomgang av dette feltet. I respekt for Stortinget regner jeg med at behandlingen – høringene som vil være med organisasjonene, innstillingene som skal skrives – gir grunnlag for et politisk arbeid hvor de ønskene som representanten Solberg måtte ha, må komme fram.

25 000 mennesker får behandling for rusproblemer i Norge i dag. Det har vært nærmest en dobling av dem som får behandling poliklinisk. Det jeg har gitt uttrykk for de siste dagene, er at jeg ser at spørsmålet om kapasitet på langtidsbehandling er et vanskelig spørsmål. Jeg ønsker mer kunnskap om den riktige balansen mellom disse korte dagtilbudene, poliklinisk behandling – som jeg generelt tror er en riktig tilnærming, for det er nær der folk bor, og du kan følge opp tidlig i lokalsamfunnet – og tilbudene til dem som har behov for langsiktig behandling. Derfor vil jeg ha mer kunnskap om den balansen, og også om hvordan vi kan samarbeide og kvalitetssikre de tilbudene som gis både av de frivillige ideelle og i det offentlige. Det er bakgrunnen for det initiativet jeg har tatt, og jeg opplever at det er ganske bred tilslutning til at den kunnskapen vil være nyttig.

Erna Solberg (H) [10:19:11]: Etter at det har vært høringer, har signalet vært veldig tydelig. Det er et tydelig og klart ønske om en annen politikk enn det som ligger i rusmeldingen, fra nesten alle høringsinstansene. De mener det er en feil vektlegging av poliklinisk behandling i forhold til langsiktig døgnbehandling, og at det er for liten kapasitet i det som legges ut. I tillegg ser man ikke helheten som menneske i den rusmeldingen regjeringen har lagt frem, tvert imot sykeliggjør man og gjør det meste mer medisinsk. Tverrfagligheten er nesten ikke berørt. Det er nettopp den typen tilbud som nedbygges, istedenfor å bygges opp, innen området. Men det er vanskelig for Stortinget å forholde seg til at statsråden gir andre signaler i media enn det som ligger i rusmeldingen, og at Arbeiderpartiets egne medlemmer går ut og sier at de nå har fått gjennomslag for en helhetlig gjennomgang av rusomsorgen når det ligger et dokument fra regjeringen om hvordan det skal satses fremover. Da er det vanskelig for oss å vite hva som er regjeringens egentlige signaler. Er dette bare for syns skyld, eller har regjeringen tenkt å komme med tydeligere signaler om retningen for rusomsorgen?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:20:21]: På dette feltet opplever jeg at det blant fagfolk – vi skal også lytte til brukerne, det gjør vi mer og mer, og det er viktig – er en reell diskusjon mellom det medisinske og det sosialfaglige og tverrfaglige. Jeg tror begge syn må høres, og de må vektes. Hvis man bare har en medisinsk tilnærming til behandling på rusfeltet, treffer det noe, men det overser helt åpenbart noe. Hvis man bare går mot det sosialfaglige, overser man det medisinske behovet. Den balansen der tror jeg ikke vi klarer å bestemme i en stortingsmelding som legges fram på ett tidspunkt, vi må hele tiden lytte videre.

Jeg har ikke stilt denne stortingsmeldingen i skyggen eller i bero. Jeg har sagt at vi i forbindelse med de erfaringene vi nå gjør når helseforetakene har anbud på langtidsplasser, har behov for å se på kvaliteten som ytes på disse plassene. Vi har veldig dårlige mål på det. Vi har veldig gode kvalitetsmål for mye av det vi gjør i sykehusene, men veldig mangelfulle her. Jeg ønsker nå å sende signaler om at vi vil ha mer kunnskap om dette, og det er det mine kolleger har gitt uttrykk for at de støtter.

Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først representanten Bent Høie.

Bent Høie (H) [10:21:33]: En klarere slakting av sin forgjengers arbeid på et område har jeg knapt nok hørt fra Stortingets talerstol enn det statsråden kom med her nå, for den rusmeldingen som ble lagt fram, er altså en rusmelding som Stortinget, de rusavhengige og feltet har etterlyst i syv år. Det betyr at hans forgjengere – tre eller fire, jeg har kommet ut av tellingen – har jobbet med dette over lang tid, og så har de altså ikke gitt svar på det mest grunnleggende spørsmålet, nemlig hvordan utviklingen skal være for den langsiktige, tverrfaglige, spesialiserte behandlingen på rusfeltet. Det temaet omtales i rusmeldingen på litt over en side. Litt over en side omtaler altså det mest sentrale spørsmålet, nemlig utviklingen av den spesialiserte behandlingen på dette feltet.

Er det ikke da riktig å si at man har gjort en dårlig jobb, at man trekker dette tilbake og kommer med en opptrappingsplan for rusfeltet som faktisk omfatter det rusavhengige ber om, nemlig at det ikke bare skal bli sett, men også hørt.

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:22:40]: Jeg må si at på dette veldig kompliserte, men viktige feltet registrerer jeg bare tonen til representanten Høie om at man slakter hverandre i diskusjonen om dette. Hvis vi ikke er søkende på dette feltet, hvor det er så mange forskjellige vurderinger som jeg legger vekt på alle er seriøse, både dem vi får fra brukerne – men de har et brukerståsted – og dem vi får fra fagmiljøene – de har et faglig ståsted – mener jeg at vi da går inn i et vanskelig felt uten å ville være kunnskapsbaserte, uten å være søkende, uten å være lærende.

Denne stortingsmeldingen gir en veldig helhetlig fremstilling av rusfeltet på veldig mange forskjellige områder. Og på dette feltet har vi altså behov for å ha mer kunnskap og mer vurdering av hvordan vi bruker behandlingstilbudene i det daglige, de polikliniske og i det langsiktige.

Jeg mener at det signalet vi nå har sendt om at vi ønsker å få både bedre kvalitetsmål og en klarere avveining mellom det langsiktige og det spesialiserte, er en oppfølging av det vi tegner i stortingsmeldingen. Så får vi behandling av den stortingsmeldingen her i salen, og da er jeg sikker på, hvis vi har en konstruktiv tilnærming, at vi kan få til ganske brede felles løsninger, men hvis vi vil ha konflikt om det, er det representantens valg.

Presidenten: Presidenten vil anbefale at begrepet «slakte» ikke brukes for å beskrive politisk uenighet.

Kari Kjønaas Kjos – til oppfølgingsspørsmål.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:24:09]: For kort tid tilbake inviterte vi, tradisjonen tro, de rusavhengige til Stortinget for å gi dem muligheten til å fortelle oss hva som er de største manglene, problemene og utfordringene for dem som står midt oppe i denne problemstillingen hver eneste dag. De tok opp akkurat de samme tingene som de har gjort hvert eneste år de har vært her: De ba oss rett og slett om «å få ut finger’n»: Vi vet nok, nå mangler handling.

Rusmeldingen, som bærer det tilsynelatende vakre navnet «Se meg!», ble levert tilbake til Arbeiderpartiets representant med beskjed om å gjøre mer enn bare å se. De ba om at regjeringen kom tilbake med en ny melding, denne gangen med innhold, og at den skiftet navn til «Hør meg!». Hvilken tilbakemelding kan jeg gi til disse rusmisbrukerne på deres ønske?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:25:04]: Jeg tror representanten kan gi den samme tilbakemelding som regjeringens representanter og mine forgjengere også ville gjort: Vi både ser og hører.

I utviklingen av norske pleie- og omsorgstjenester er brukerens perspektiv stadig viktigere. I kvalitetsmeldingen som kommer om et par uker, er det ett av hovedpunktene, nemlig hvordan brukeren må involveres i behandling i stort, også på dette feltet – og særlig på dette feltet, hvor balansen mellom den spesialiserte medisinske behandlingen og den tverrfaglige, sosialfaglige behandlingen er viktig å finne. Brukeren må stå i sentrum. Da må de både ses og høres.

Men det er ikke slik, og forstå meg rett, at alle brukeres opplevelse av behov her og nå kan være det som blir helsemyndighetenes endelige svar. Det må gjøres avveininger mellom brukernes behov og faglige vurderinger. Det er det vi inviterer til i stortingsmeldingen, og det er det jeg også tar initiativ til når jeg ønsker å forstå mer om hvilken kvalitet som tilbys i de langsiktige behandlingsplassene.

Presidenten: Line Henriette Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:26:18]: Jeg er enig med statsråden i at vi skal ha ydmykhet når vi snakker om rusbehandling og rusomsorg, for det er sammensatte lidelser, og det er mangfold. Men fordi det er sammensatt, trenger man også et mangfoldig behandlingsapparat. For det som passer for én rusmisbruker, passer ikke for en annen. Det har nok vært noe av nøkkelen for å få mennesker ut av rusmisbruk.

Nå skal vi da få en helhetlig gjennomgang av rusbehandling, og det er særlig langtid det har vært fokusert på. I min tidligere lokalavis Smaalenenes Avis tror man at Phoenix Haga er reddet gjennom representanten Wenche Olsens uttalelser. Phoenix Haga har en suksessrate der syv av ti er rusfrie etter fem år. Det kan ikke sies annet enn at det er en suksessrate. Men denne institusjonen får da ikke lov til å holde fram videre fordi man ikke har fått ny avtale med Helse Sør-Øst.

Vil nå statsråden, som er opptatt av langtidsbehandling, gjøre noe, slik at disse institusjonene som driver langtidsbehandling, får fortsette?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:27:29]: Jeg registrerer at Helse Sør-Øst bruker 100 mill. kr mer på dette feltet til neste år enn i år. Det er en økning. Så er det slik at de tjenestene som kjøpes utenfor helseforetakene, settes ut på anbud. Der er det et ganske bestemt regelverk. Helse Sør-Øst har inngått 19 avtaler med forskjellige organisasjoner for å drive dette videre. Jeg registrerer at det behandlingstilbudet som representanten viser til, ikke fikk det anbudet. Jeg tror det var Frelsesarmeen som fikk et slikt tilbud i stedet.

Jeg kan ikke gå inn og overprøve den beslutningen, som for øvrig er anket, og anken har også ledet til det avslaget. Men det jeg har bedt om, i lys av både debatten og det vi ser, er et bedre fokus på punkt én, langtidsplassene og deres rolle i behandlingen, og punkt to, forholdet mellom de tjenestene som tilbys av de ideelle, opp mot andre tilbud. Det bør vi gjennomgå. Hvorvidt resultatet av det blir et ønske om flere langtidsplasser og et nytt anbud og en ny mulighet for dette stedet, må komme senere.

Presidenten: Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.

Trine Skei Grande (V) [10:28:43]: Poenget med å levere denne stortingsmeldinga er jo ikke at man skal opplyse Stortinget om et fagområde, poenget er at man skal få vedtatt ny politikk. Men det virker som om denne regjeringa tror at poenget med en stortingsmelding er en drøfting og en generell gjennomgang av et fagområde.

Vi trenger ny politikk på dette området. Og ett av de politikkområdene som har bekymret Venstre veldig, er måten man tenker anbudspolitikk på overfor akkurat denne gruppen som trenger mer langsiktighet, som trenger langtidsopphold, som trenger å se psykiatri og rus i en sammenheng, og som faktisk også trenger medisinsk hjelp på andre områder.

Så spørsmålet mitt til statsråden er: Hvorfor ser han ikke at anbudssystemet her har påvirket dette fagområdet spesielt negativt? Kanskje burde man se på å ha anbud på en annen måte når det gjelder dette fagfeltet.

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:29:49]: Det er i grunnen det denne regjeringen gjør. Vi har tatt fatt i hvordan man inngår avtaler med ideelle og frivillige, for det er en annen type avtalepartner enn et hvilket som helst annet anbud. Det er også grunnen til at det nå blir inngått avtaler som er løpende, som ikke stykker opp dette – at man med veldig jevne mellomrom må inn og inngå nye anbud. Vi har noen internasjonale forpliktelser når det gjelder denne type anbud. Det er også kommersielle foretak som legger inn anbud på dette, og de skal behandles etter et visst rettssystem.

Jeg mener vi har arbeidet med å gjøre dette mer i tråd med behovene til dem som skal få hjelp av disse institusjonene, ved at det er langsiktige avtaler. Jeg mener også at den avtalerammen vi nå har inngått, mellom regjeringen og Frivillighet Norge, som lager en avtalemal som bedre tilpasser de spesielle, særegne behovene de frivillige og ideelle har, kommer veldig langt i møte det representanten er opptatt av, tror jeg, nemlig hvordan man kan ivareta de særegne hensynene som disse organisasjonene og institusjonene har.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:31:02]: Mitt spørsmål går også til helse- og omsorgsministeren – og vi skal holde oss på rusfeltet.

I går gjorde stortingsflertallet et vedtak der de øremerkede rusmidlene til kommunene ble fjernet. Dette er penger som har gått til forebyggende arbeid – rett og slett bl.a. til utekontakten i noen kommuner. Dette er penger som har gått til å få mennesker ut av rusproblemene sine, og det er penger som er gått til ettervern – rett og slett hjelp til å få orden i hverdagen.

Stortingsflertallet la altså disse midlene inn i kommunenes frie midler gjennom sitt vedtak i går, med beskjed om at kommunene kan bruke det til hva de vil – dette til tross for at de som har skoen på, som kjenner hvor den trykker, ba om at disse midlene fortsatt skulle øremerkes, og til tross for at arbeiderpartirepresentanter – til og med ordførere fra store kommuner som Fredrikstad og Sarpsborg – har bedt om fortsatt øremerkede midler til rusomsorgen. Det er en grunn til at midler til rusomsorgen har vært øremerket.

Statsråden sa til representanten Per Arne Olsen, i et tidligere svar, at vi skal lytte til dem som er tett på folket – lytte til dem som har ansvaret. Rusmisbrukerne selv ønsket øremerkede midler, fagorganisasjonene ønsket at disse midlene skulle være øremerket, og ordførerne ønsket at disse midlene skulle være øremerket.

Da er mitt enkle spørsmål til statsråden: Hva er det som har skjedd i 2012 med tanke på rusomsorgen når de øremerkede midlene nå er fjernet og ikke skal gå til rusomsorg, og det allikevel vil føre til at rusomsorgen blir styrket i kommunene i 2013?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:33:12]: Hvis jeg er riktig informert, mener jeg at det i 2008 ble sendt et signal om at disse midlene skulle inn rammen til kommunene. Og hvis jeg ikke tar helt feil, var det enighet om det utover regjeringspartiene, men jeg tar forbehold om det – det var ikke mitt ansvarsfelt på den tiden. Det tror jeg fulgte den trenden som går i retning av at det å øremerke i noen sammenhenger kan være riktig virkemiddel, men generelt – når man skal utvikle tjenester som gjelder stort sett i hele landet, tett på folk – bør det inn i en ramme, slik at de som har politisk ansvar i kommunen, kan gjøre en helhetlig vurdering. Det blir nå gjennomført.

Men jeg ser at det er en utfordring når de øremerkede midlene – før omleggingen – har gått til færre enn alle kommuner, og så skal de midlene spres ut til alle kommuner. Da blir det jo mindre på noen av dem som hadde øremerking før. Det har jeg hørt om fra Bergen, og det har jeg hørt om fra Sarpsborg og Fredrikstad, som representanten nevnte. Jeg har respekt for at det er en utfordring. Jeg forstår at det oppfattes som vanskelig. Jeg har møtt politikere fra disse tre byene og lyttet til det de har sagt. Samtidig må jeg si at min kollega, kommunalministeren, og regjeringen har altså bidratt med et budsjett på de frie inntektene til kommunene på over 6 mrd. kr, som gir et rom for å gjøre vurderinger på dette området, i tråd med behovene til befolkningen i kommunen. Da skjønner jeg godt at de som mottar tjenester, den enkelte ordfører som opplever at det er mindre, gjerne skulle ønske at det ikke skjedde. Det forstår jeg.

Vi må lytte og se på om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe til på den veien, uten at jeg umiddelbart kan se hva det kan være – utover å peke på at de har en utvidet ramme, hvor de kan få kompensert det. Men på lengre sikt mener jeg at når det gjelder å følge opp folk som har rusproblemer – de finnes i alle kommuner – bør de tiltakene vi har offentlig, gå til alle kommuner, og prioriteringen bør overlates til politikerne i kommunene.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:35:16]: Jeg vil takke statsråden for at han i alle fall ser problemstillingen, at dette er vanskelig. Han sier også at man kanskje må hjelpe til, til tross for at kommunene har fått en utvidet ramme.

Det er jo det vi ser i budsjettforslagene for 2013: Alle rådmenn har fått mer penger, men det gjør allikevel at det går ut over rusmisbrukeren, rusomsorgen og det forebyggende arbeidet. Det kuttes på disse postene. Det sa også Fagrådet noe om da de var inne til høring.

I år har vi gjennomført Samhandlingsreformen – det har fokus på somatikk. Da får vi beskjed om at psykiatri og rus har vanskeligere for å komme i fokus.

Så mitt spørsmål blir nok en gang: Hva vil regjeringen gjøre i 2013 slik at rusomsorgen blir styrket, ut fra de frie midlene som kommunene nå har fått?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:36:16]: Jeg har ikke kommet til den konklusjonen at det å gjeninnføre øremerking er riktig. Jeg tror ikke det er treffsikkert i forhold til behovene. Jeg tror at det å ha et sentralt organ sittende her i hovedstaden som vurderer øremerking og en sats for et stort antall kommuner – flere hundre kommuner – ikke er treffsikker politikk. Da har jeg større tiltro til at de som sitter i kommunene, som er valgt i kommunene, og som har kontakt med omsorgstjenesten i kommunene – med utetjenesten og med brukermiljøer – kan gjøre disse vurderingene.

Så mener jeg at det er den måten Norge styres på. Det er en stor overføring til frie inntekter. Så vidt jeg kan se, har Bergen kommune funnet å kunne dekke inn den differansen på sitt budsjett. Jeg skjønner at det har vært en krevende øvelse, men de har altså fått det til. Jeg tror det er veien å gå. Så må vi sentralt utforme politikk, retningslinjer, finne de helsefaglige vurderingene – som ble nevnt i forrige spørsmål – og gjøre dette tilgjengelig for dem som har behandlingsansvar rundt om i kommunene.

Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først fra representanten Hans Olav Syversen.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:37:36]: For oss som følger debatten, er det i hvert fall godt å se – og betryggende, vil jeg si – at beredskapen er høy på statsrådsplassene når det skjer uforutsette hendelser. Beredskap er jo noe vi er veldig opptatt av i denne salen, så det er godt å se.

Jeg tror statsråden kom i skade for å uttrykke seg nesten for klart. Han sa at problemene bør overlates til kommunepolitikerne. Det er jo rene ord for pengene, for det er jo akkurat det som skjer.

Nå har jeg tenkt å løfte dette litt mer: Vi har fått tall – i går, tror jeg det var – som viser at de som venter på behandling, venter lenger enn noen gang. Vi har institusjoner som Arbeiderpartiet beklager seg over at blir nedlagt, man får redningsaksjoner lokalt, og man sier at man setter hele rusmeldingen på vent – og vil ha en gjennomgang. Mitt spørsmål er: Vil det ikke være god samfunnsøkonomi at de som står i kø for å få behandling, får behandling der det er ledig plass?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:38:41]: Jo, det er god samfunnsøkonomi – nå er ikke det det viktigste akkurat her, tror jeg, men det er godt for brukerne, pasientene, dem med behov, at vedkommende kan ta imot behandling der det er plass. Jeg mener det er slik – innenfor prinsippet om et fritt sykehusvalg, behandlingsvalg – at man kan søke dit hvor det måtte være ledig kapasitet. Det er bra hvis man slipper ventetid ett sted hvis det er ledig kapasitet et annet sted – i et av de områdene som er blitt godkjent og sertifisert for å levere slike behandlingstilbud – og at man kan finne veien dit. Det tror jeg generelt sett er svaret på det.

Men det ligger vel under representantens spørsmål at han ønsker økte bevilgninger til dette. Det er en ærlig sak. Jeg mener at vi har et høyt bevilgningsnivå. Vi har en dobling når det gjelder poliklinisk behandling av folk med rusproblemer, og vi har også mange langtidsplasser. Vi skal få mer kunnskap om hvordan vi treffer den balansen riktig.

Presidenten: Kari Kjønaas Kjos – til neste oppfølgingsspørsmål.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:39:52]: Jeg vil tilbake til møtet vi hadde på Stortinget med de rusavhengige. En av dem som var der, var Michelle, en meget ung, nydelig jente som har vært en av de heldige som har fått langtidsbehandling, og er ferdig i disse dager. Hun hadde det bedre enn noen gang i sitt liv, men var veldig redd: redd fordi hun ikke orket tanken på å falle tilbake til sitt gamle liv, redd fordi hun visste at de dagene som nå kom, skulle fylles med nærmest ingenting, og at hun var overlatt til seg selv. Hvor er det ettervernet dere politikere snakker om, spurte hun. Jeg spør om det samme. Det mangelfulle ettervernet vi har hatt, er nå i ferd med å forsvinne i takt med utfasingen av de øremerkede midlene. Det viser artikler fra hele landet.

Helseministeren vil ikke ha øremerking. Han sier at han lytter, men hva vil statsråden egentlig konkret gjøre for Michelle og alle de andre som er i hennes situasjon?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:40:55]: Jeg tror i hvert fall at hvis man skulle svare Michelle at svaret på hennes problem er øremerking, tror jeg ikke hun helt ville forstå hva vi sa. Svaret på hennes utfordring må være at det i hennes hjemmemiljø, der hun skal leve, forhåpentligvis finnes mulighet for skole, utdanning og arbeid, at det er folk innenfor det etablerte hjelpeapparatet som ser henne, og at kommunen legger til rette for samarbeid mellom arbeidsliv, utdanning og hjelpeapparat slik at de kan følge opp. Dette er jo ideen med Samhandlingsreformen: Det er en forebyggingsreform. Det er en reform som skal være tett på folk, se folk og bruke ressursene tett på. Det er ikke et øremerkingstiltak. Det er heller ikke noe statsråden står her og løser, men jeg går ut fra at med de rammene og med de fullmaktene og myndighetene de har tett på der Michelle bor, er det mulig å finne gode tilbud.

Andre viktige aktører er de ideelle og frivilligheten på hjemstedet. Nye allianser og samarbeid mellom offentlige, ideelle og frivillige er viktig i nettverket som er rundt oss der vi lever og bor. Det er der svaret må ligge for en god oppfølging av henne, i tillegg til de etablerte, mer – skal vi si – faglige institusjonsbaserte ettervernstilbudene som finnes, men jeg forstår ut fra spørsmålet representanten stilte, at hun er ute av det.

Presidenten: Bent Høie – til oppfølgingsspørsmål.

Bent Høie (H) [10:42:24]: Jeg føler meg ganske trygg på at Michelle ville forstått hva øremerking er. I hvert fall forsto alle brukerorganisasjonene som var inne på høring i komiteen, hva fjerning av øremerking ville bety for dem og deres medlemmer. De forsto at det ville føre til et dårligere tilbud i kommunene.

Jeg tror at statsråden er enig med meg i at politikk handler om å prioritere, og ikke minst at politikernes hovedoppgave kanskje er å prioritere dem som ikke helsevesenet selv klarer å prioritere. Innenfor somatikken har vi økonomiske incentiver for vekst, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene, men det har vi ikke når det gjelder rusbehandling. Eller, vi hadde det når det gjaldt ruspasienter, fordi vi i Stortinget gjennom mange år hadde sagt at veksten innenfor rusområdet skulle være større enn veksten innenfor somatikken. Bjørn-Inge Larsen, som nå er departementsråd og tidligere var direktør i Helsedirektoratet, oppdaget plutselig at det hadde en betydning, og derfor anbefalte han å fjerne det.

Er det ikke slik at disse pasientene trenger at vi prioriterer dem? Hvorfor har denne regjeringen fjernet prioriteringen av ruspasienter i spesialisthelsetjenesten?

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:43:36]: Dette er et tema jeg har gått ganske grundig inn i, for jeg ser at det her har skjedd en endring i praksis. Jeg er kommet til at jeg støtter den endringen. Jeg tror det gir et ganske falskt signal, egentlig, når det gjelder kvalitet og oppfølging, at man nærmest definerer i budsjettet at så lenge behandling innen psykiatri og rus får høyere vekst enn annen behandling på sykehus, har vi nådd et viktig mål. Jeg tror det er en dårlig måte å prioritere på, og jeg er ikke sikker på hvorvidt jeg vil si at vi skal ha som regel at man skal prioritere penger til rusbehandling høyere enn f.eks. kreftbehandling. Jeg mener at den vanlige sykehusbehandlingen har blitt hengende etter i flere år på en måte som mange mennesker har tatt belastningen for, fordi det som oftest handler om sammensatte lidelser. En pasient med et rusproblem har også utfordringer innenfor områder som ikke er på rusfeltet. Derfor tror jeg den budsjetteringen vi har nå, gir mulighet til å gjøre mer helhetlige prioriteringer i pasientforløp som kjennetegnes av å være helhetlige, sammensatte, og som dekker flere fagfelt.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Robert Eriksson (FrP) [10:44:51]: Mitt spørsmål går til arbeidsministeren:

Årets lønnsoppgjør ga de yrkesaktive en velfortjent forbedring i kjøpekraften. Men én gruppe av landets borgere har ikke fullt og helt fått ta del i denne utviklingen. Dem jeg snakker om, er landets pensjonister. Jeg tror mange av landets pensjonister opplevde statsbudsjettet for 2013 – altså neste år – som nedslående lesing. Avstanden mellom fradragene for lønnsinntekt og pensjonsinntekt øker. Satsene for minstefradrag økes til 40 pst. for lønnsmottakere, mens den beholdes på 26 pst. for pensjonsmottakere. Videre nedjusteres ikke trygdeavgiften for pensjonsinntekt. Det var heller ingen spor av redusering av avkortingen i grunnpensjonen for gifte og samboende pensjonister. Dem jeg snakker om, er de som har bygd dette landet, bygd det solide velferdssamfunnet som min generasjon i dag nyter godt av.

Jeg vil fokusere mitt spørsmål på avkorting av grunnpensjonen. Folketrygden slår fast at grunnpensjonen skal utgjøre 100 pst. av grunnbeløpet. Allikevel skal den som er gift eller samboer med en annen pensjonist, bare ha rett til 85 pst. av grunnbeløpet. Fremskrittspartiet mener at alle burde ha krav på å få sin opparbeidede pensjon med full grunnpensjon, uavhengig av sivilstand. Dette er rettigheter som er opparbeidet gjennom et hardt og langt arbeidsliv. Derfor har Fremskrittspartiet hvert eneste år siden 1989 fremmet forslag om å fjerne denne urettferdigheten.

Mitt spørsmål til statsråden blir derfor som følger: Kan statsråden fortelle meg hvorfor det er riktig – rent prinsipielt – å straffe norske pensjonister med denne avkortingen av grunnpensjonen bare fordi de er gift eller samboere?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:46:41]: Det handler om at det er dyrere å bo alene enn å bo sammen med noen. Hvis vi ser på levekårene blant pensjonister de siste årene, ser vi at antallet minstepensjonister har gått ned. De får altså mer å leve for, for mange av dem som nå har blitt pensjonister, har opparbeidet seg rett til tilleggspensjon. Vi ser allikevel at de som bor alene, har det tøffere enn dem som bor sammen med noen. Hvis jeg skal prioritere, vil jeg prioritere de pensjonistene som har minst. Det har også vært typisk for utviklingen på dette feltet de siste årene.

Ser vi på levekårene blant pensjonister generelt, ser vi nå at pensjonsreformen virker veldig godt. Stadig flere alderspensjonister kombinerer pensjon med arbeid – det er bra. Derfor ser vi en god inntektsutvikling blant dem som er landets pensjonister.

Robert Eriksson (FrP) [10:47:44]: Den nye alderspensjonen som ble iverksatt 1. januar 2011, medfører at avkortingen opprettholdes, men at den nå skal foretas i det som heter garantipensjon. Dette innebærer at de som har hatt høy inntekt gjennom et langt yrkesliv, og som ikke vil være avhengig av garantipensjon, slipper avkortingen grunnet sivilstand. Men f.eks. renholdsarbeideren som er gift med bussjåføren – altså de lavtlønte – vil oppleve å få full avkorting ettersom garantipensjonen vil utgjøre en stor andel av deres pensjon.

I Soria Moria 2 sier regjeringen:

«Rettferdig fordeling og utjamning er grunnleggende verdier for regjeringen.»

Statsråden peker i sitt svar på at hun ønsker å prioritere dem som har minst. Da blir mitt spørsmål: Hvorfor mener regjeringen det er rettferdig og god omfordelingspolitikk å opprettholde avkortingen for lavlønnsyrkene i det nye pensjonssystemet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:48:40]: Det nye pensjonssystemet – som Fremskrittspartiet har vært imot – er en veldig god ordning. Det gjør at man får mye mer igjen for å arbeide enn før, og at det blir færre minstepensjonister. Det gjør at vi kan opprettholde det som er viktig i vår velferdsstat, nemlig at mange står lenger i jobb. Derfor ser vi nå at det blir stadig flere som står i jobb utover i 60-årene.

Jeg vet at Fremskrittspartiet var imot denne ordningen. Jeg er for den. Hvis vi nå ser på levekårsutviklingen blant folk i 60-årene, er den økende, nettopp på grunn av den nye pensjonsreformen.

Presidenten: Vigdis Giltun – vær så god. Det er så langt anmodet om ett oppfølgingsspørsmål, og det blir gitt anledning til det.

Vigdis Giltun (FrP) [10:49:37]: Jeg registrerer at regjeringen er bekymret for at vi kan få for rike pensjonister. Lønnsutviklingen for hele befolkningen er jo ganske god, så det skulle bare mangle om ikke det også skulle komme pensjonistene til gode. Men ifølge regjeringen skal det være slik at pensjonistenes pensjon skal nedjusteres for hvert år som går. Når andre får en lønnsutvikling på 4 pst., skal en pensjonist bare få 3,25 pst. Det betyr at en pensjonist for hvert år som går, får mindre og mindre å rutte med i forhold til resten av befolkningen.

Dette mener Fremskrittspartiet er urettferdig. Vi ser at pensjonister har samme behov som andre for å ha utgifter i det daglige livet. Vi ønsker at pensjonister skal kunne være aktive, og vi vet også at mange pensjonister har høye utgifter til helse – kanskje spesielt nå som regjeringen har fjernet særfradraget for store sykdomsutgifter. Vi kan ikke se noen grunn til at pensjonister skal ha dårligere lønnsutvikling enn resten av befolkningen. Hva er regjeringens begrunnelse for at de skal ha det?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:50:43]: Det representanten sier, er ikke riktig. Pensjonistene har jo fått mer å rutte med. Det er færre minstepensjonister. Men det som er hele tanken bak pensjonsreformen, som Fremskrittspartiet er imot, er at man i mye større grad skal kunne påvirke egen inntektsutvikling, og at det skal lønne seg å jobbe. Derfor er jeg fornøyd med pensjonsreformen. Jeg mener at den bidrar til bedrede levekår blant landets pensjonister.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:51:30]: Mitt spørsmål går også til arbeidsministeren, som jeg for øvrig ønsker velkommen til første spørretime som arbeidsminister.

Det er for mange som står utenfor arbeidslivet. Høyre har sagt at en av løsningene på det kan være at unge, friske sosialklienter skal ha en rett og plikt til aktivitet. Regjeringen har sagt, og statsråden sier også med jevne mellomrom, at de er for en slik plikt til aktivitet. Men likevel var det først i vår, etter syv år i regjering, at regjeringen i det hele tatt startet arbeidet med å finne ut hvor mange kommuner som benytter seg av muligheten som finnes i dag.

Regjeringen sier også at de er for å få folk fra trygd til arbeid. En viktig måte å få til det på er tiltaksplasser. Likevel vet ikke regjeringen hvor lenge folk må vente på tiltak, de aner ikke noe om hvor lenge folk må vente mellom tiltak, og de vet ikke noe om hvor mange det er av såkalte tiltaksnomader, som er et begrep for folk som går fra tiltak til tiltak.

Regjeringen sier at de vil få flere funksjonshemmede inn i arbeid. Likevel er det nå slik at for første gang på mange år går sysselsettingsandelen blant funksjonshemmede ned. Den synker som en stein. Det har faktisk ikke vært lavere sysselsettingsandel blant funksjonshemmede siden vi begynte å registrere tallene.

Synes statsråden at disse sakene vitner om en regjering med handlingskraft og gjennomføringskraft?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:53:10]: Det viktigste vi kan gjøre for å få flere i arbeid, er å ha et godt arbeidsmarked. Derfor er det færre ungdomsledige i Norge enn i noe annet europeisk land. Hvis vi ser på antallet sosialhjelpsmottakere, har det også gått ned, takket være bl.a. kvalifiseringsprogrammet, som har gjort at flere har kommet ut i jobb.

Når det gjelder funksjonshemmede, er jeg ikke fornøyd. Vi har sett at vi har fått flere eldre til å stå lenger i arbeidslivet, og at vi har fått ned sykefraværet, men jeg har større forventninger til hva vi kan gjøre for å få funksjonshemmede ut i jobb. Nettopp derfor er det kanskje den viktigste saken i det budsjettet vi nå har lagt fram – gjennom lønnstilskudd til dem som vil ansette personer med nedsatt arbeidsevne, gjennom bedre arbeids- og utdanningsreiser, og ikke minst en ny og forsterket ungdomsgaranti som skal gi mer personlig oppfølging til dem som trenger hjelp.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:54:20]: Jeg takker for svaret fra statsråden.

Noen kommentarer: At man har en forsterket ungdomsgaranti, er høyst nødvendig. Det var en garanti som ble brutt – jeg holdt på å si – ikke for samtlige, men for det store flertallet av ungdommene som garantien gjaldt. Det tyder jo på at man kanskje har litt problemer med å forstå hva en garanti er. Det er ikke et politikerløfte som man kan bruke, det tror jeg folk oppfatter som en garanti. Det at man da styrker den ordningen med 30 mill. kr, altså under en titusendel av budsjettet til departementet, er jeg usikker på om er nok.

Så er det sånn at Høyre er for den ordningen som regjeringen setter i gang med lønnstilskudd. Den betyr at man skal få et lønnstilskudd, og så kan man hvis man er funksjonshemmet, være midlertidig ansatt i inntil tre år. Det har Høyre vært for. Statsråden nevnte at vi har lav ungdomsledighet. Det har vi. Men vi har også flere unge på helserelaterte ytelser, altså flere unge som blir satt på sykdomsytelser, enn noe annet land i Europa – bl.a. Tone, som skrev i Aftenposten for en tid siden, eller Marius på 19 år som det sto om på NRK.no (presidenten klubber) den 24. november, og som fortalte at han ikke fikk jobb. Faren (presidenten klubber igjen) måtte starte firma for å gi sønnen sin jobb.

Presidenten: Taletiden er ute, og ordet går til statsråd Huitfeldt.

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:55:29]: Høyre liker å framstille velferdsstaten vår som om det er en eksplosjon i antall unge uføre. Det var 1,1 pst. i 2003, og det er 1,1 pst. unge uføre nå. Det viser i hvert fall at det ikke er noen eksplosjon.

Men det som er svaret på hvordan vi kan hindre at ungdom havner utenfor arbeidsmarkedet, er personlig oppfølging. Og vi må også stille spørsmål ved om de attføringsbedriftene vi har i dag, gir et godt nok tilbud for ungdom. Jeg er opptatt av mer personlig oppfølging. Det jeg har snakket med en del ledig ungdom om, er at de tidligere ble plassert på kurs sammen med godt voksne. Det fungerer ikke bra. Og det er nettopp det som er tiltaket i den nye ungdomsgarantien – egne ungdomstiltak for å hjelpe flere ut i jobb.

Presidenten: Det er anmodet om tre oppfølgingsspørsmål, og det blir gitt anledning til det – først representanten Sylvi Graham.

Sylvi Graham (H) [10:56:33]: Tiltakene for personer med nedsatt funksjonsevne som statsråden nettopp nå har skrytt av, f.eks. lønnstilskudd, arbeids- og utdanningsreiser osv., er bra. Disse er da også forslag som Høyre og andre opposisjonspartier har fremmet i denne sal i flere år, men som regjeringspartiene gang etter gang har stemt ned. Det gjelder arbeids- og utdanningsreiser, det gjelder utvidelse av ordningen med gruppe 2-biler, og det gjelder også økt bruk av lønnstilskudd. Når regjeringen nå endelig fremmer disse forslagene selv, tar de med den ene hånden og gir med den andre. Pengene kommer først og fremst fra avviklingen av fradraget for store sykdomsutgifter, som har vært viktig for mange.

Men for å ta arbeids- og utdanningsreiser: Er statsråden fornøyd med at det har tatt denne regjeringen syv år å få innført denne ordningen? Er statsråden fornøyd med at i omtrent alle slike saker kommer regjeringen flere år etter opposisjonen?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:57:33]: Dette er jo ikke riktig. Det er færre sosialhjelpsmottakere nå enn da vi tok over, og vi har levert en rekke forslag som har gjort at vi har flere ungdommer i arbeidslivet enn noe annet land. Jeg er fornøyd med det vi har fått til på arbeidsmarkedet som gjør at det er få ledige ungdommer, men jeg ser at de som sliter, trenger ekstra oppfølging. Jeg har sett at NHO har satt i gang et prosjekt som heter Ringer i vannet, som handler om ungdom som har psykiske lidelser. Det har god effekt. Nav har nå gjennomført noe som heter arbeidslivsloser, som gir kunnskap til den delen av arbeidslivet som vil ansette personer med psykiske lidelser. Det har veldig god effekt. Så vi har lansert en rekke nye tiltak, men vi må gjøre enda mer for å få flere funksjonshemmede ut i jobb.

Presidenten: Robert Eriksson – til oppfølgingsspørsmål.

Robert Eriksson (FrP) [10:58:33]: Jeg registrerer at statsråden tilsynelatende er tilfreds med egen innsats, og sier at man skal gjøre mer av det som virker. Det er gjennomgangsmelodien. Det synes jeg blir litt merkelig når vi ser at antallet funksjonshemmede i yrkeslivet er blitt redusert med 37 000 de to siste årene. Det vitner ikke om at man gjør mer av det som virker, for hadde det virket, ville jo ikke den andelen blitt større – den burde ha blitt mindre.

Samtidig setter statsråden spørsmålstegn ved attføringsbedrifter. Jeg synes attføringsbedriftene er et veldig godt redskap, med «24/7-tenking» hvor de er veldig flinke til å følge opp den enkelte og få nye resultater. Regjeringen bygger ned antall plasser.

Vil statsråden legge frem en stortingsmelding med gjennomgang av attføringsbransjen, ny arbeidslivspolitikk, der man også ser på tiltaksplasser og en opptrappingsplan for å få tiltaksplasser?

Statsråd Anniken Huitfeldt [10:59:38]: Det er behov for mange tiltaksplasser når det er høy ledighet. Når det er lav ledighet, sånn som det er nå, er det behov for flere tiltaksplasser for dem som har nedsatt arbeidsevne. Derfor er det nettopp det vi prioriterer.

Jeg er også veldig fornøyd med attføringsbedriftene. Men jeg ser at en del brukerorganisasjoner sier at de ønsker andre tilbud. Ta f.eks. Fontenehuset, som gir hjelp til ungdom som har psykiske lidelser. De ønsker også å gi et tilbud. Så jeg vil, i samarbeid med denne sektoren, legge fram forslag for Stortinget for å gi et bedre tilbud til de ungdommene som er utenfor arbeidsmarkedet.

Presidenten: Laila Dåvøy – til dagens siste oppfølgingsspørsmål.

Laila Dåvøy (KrF) [11:00:33]: Yrkesdeltakelsen til mennesker med nedsatt funksjonsevne har hatt en klar negativ trend siden 2008, og trenden fortsetter. Jobbstrategien til regjeringen har ikke hatt den effekten på yrkesdeltakelsen som man mente at den skulle ha. Det er flere som har vært inne på at det kommer nye tiltaksplasser. Det tror vi også er helt nødvendig for denne gruppen. Men det er ikke sikkert at det hjelper umiddelbart med flere tiltak dersom tiltakene ikke virker, slik det kan se ut som.

Som jeg også har vært inne på tidligere, har vi har mange nye tiltak. Det er faktisk så mange tiltak at det sies at verken Nav eller brukerne har helt oversikten. Det er heller ikke foretatt, etter det jeg har sett, noen evaluering eller analyser av tiltakene om hvorfor de ikke virker. Mitt spørsmål er: Vil statsråden både evaluere og analysere og sette i gang en forenkling av tiltakene og tiltaksstrukturen?

Statsråd Anniken Huitfeldt [11:01:40]: Absolutt. Derfor er nettopp dette tiltaket med arbeidslivslos evaluert. Det viser seg å være veldig bra. Derfor gjennomfører vi det nå for personer med nedsatt funksjonsevne. Så det mener jeg er viktig.

Jeg hører mange arbeidsgivere si det samme som representanten – at det ikke bør komme mange nye forslag når det nå er en ny statsråd, men at man forsterker og forenkler de tiltakene vi har – bl.a. Virke, som har mange medlemsbedrifter, Nille og andre, som er gode på inkludering. Så det vil jeg ta med meg i det videre arbeidet.

Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme.