Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Steinar Gullvåg (A) [17:46:25]: (ordfører for saken): Jeg må erkjenne at Stortinget behandler dette representantforslaget litt på overtid. Representantene Vigdis Giltun, Robert Eriksson, Laila Marie Reiertsen og Bente Thorsen har nemlig foreslått at Stortinget skulle be regjeringen legge fram forslag til en opptrappingsplan for arbeid og utdanning for utviklingshemmede innen februar 2013. Nå er forslaget tidsmessig justert til framleggelsen av statsbudsjettet for 2014. Men det spiller liten rolle. Innen den tid antar jeg nemlig at regjeringen vil ha lagt fram sin bebudede stortingsmelding om levekår og tiltak for utviklingshemmede. Her vil de utviklingshemmedes livs- og levevilkår bli vurdert i sammenheng. Jeg antar også at regjeringens oppfølging av Brofoss-utvalget vil foreligge innen den tid.

Det er bred enighet om nødvendigheten av å styrke innsatsen for de utviklingshemmede. Arbeid og utdanning er av vesentlig betydning for alle menneskers velferd, også mennesker med utviklingshemming. Utviklingshemmedes deltakelse i arbeidslivet er imidlertid avhengig av tilrettelagt arbeid, oftest på varig basis. Jeg er derfor glad for at vi år for år har økt antallet VTA-plasser både i vekstbedriftene og i ordinært arbeidsliv. De siste ti årene er det opprettet rundt 2 000 nye VTA-plasser, omtrent likelig fordelt på vekstbedriftene og ordinært arbeidsliv. Dette har ikke bare kommet utviklingshemmede til gode, men også andre arbeidstakere med behov for varig tilrettelagte arbeidsplasser. Det har etter min oppfatning bidratt til større mangfold og mer varierte arbeidstilbud i bedriftene, og det har, som sagt, vært bred enighet om dette.

Men Fremskrittspartiet ville ikke vært Fremskrittspartiet om partiet hadde hatt samme virkelighetsoppfatning som de andre partiene i denne henseende. Jeg kan skjønne at Fremskrittspartiet ønsker å legge premissene for en kommende stortingsmelding, men i sin kritikk av alle regjeringer etter HVPU-reformen på midten av 1980–tallet henfaller partiet til en elendighetsbeskrivelse som jeg tar avstand fra, og som jeg antar bare de selv kjenner seg igjen i. Alle som i sin tid bidro til avviklingen av sentralinstitusjonene, og som senere har opplevd forbedringen i de utviklingshemmedes levekår, ser at mye er gjort, og at verden ikke er til å kjenne igjen fra den gang. Det skyldes ikke minst kommunenes og vekstbedriftenes innsats for å skape gode bo-, arbeids- og aktivitetstilbud for de utviklingshemmede.

Det betyr naturligvis ikke at vi kan lene oss tilbake i forvissning om at jobben er gjort. Fortsatt er det stort behov for skjermede arbeidsplasser, uten at vi helt vet hvor stort behovet er. En samlet komité understreker derfor at det er behov for en nærmere analyse av behovet for VTA-plasser.

Enigheten strekker seg imidlertid ikke lenger enn til det, heller ikke blant opposisjonspartiene. Vel er de enige om å kreve en opptrappingsplan for utdanning og arbeid for utviklingshemmede – det er for så vidt å slå inn åpne dører – men der stopper det også. Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti går relativt langt og detaljert inn i beskrivelsen av en ønsket opptrappingsplan. Når Høyre ikke følger med på ferden, går jeg ut fra at det skyldes at de lanserte tiltakene også har en utgiftsside. Vi andre tillater oss å vente til regjeringen har gjort den jobben de har lovet å gjøre. Vi ser fram til den bebudede stortingsmeldingen og til oppfølgingen av Brofoss-utvalget om utviklingshemmedes levekår.

Vigdis Giltun (FrP) [17:51:27]: Jeg må si at jeg er litt overrasket over brodden i Arbeiderparti-representantens innlegg. Dette er en sak som absolutt burde vært på dagordenen for mange år siden. Det har faktisk gått 21 år siden HVPU-reformen ble iverksatt, uten at man har klart å sikre personer med utviklingshemning rett til arbeid eller utdanning. Arbeid for alle som kan jobbe, er viktig for den enkelte. Når det gjelder utviklingshemmede, er det en forutsetning at det offentlige stiller opp med nødvendig tilrettelegging. Det generelle bildet som norsk og internasjonal forskning tegner, er at funksjonshemmede generelt har vanskeligheter med å få jobb i det ordinære arbeidsmarkedet, og utviklingshemmede er gruppen som har størst vansker i så måte.

Bildet er allikevel ikke helt entydig, og det finnes gode eksempler på at bedrifter som f.eks. fast-foodkjeder og butikkjeder i Danmark og Sverige har knyttet til seg utviklingshemmede medarbeidere. Vi ser også eksempler på det i Norge. En bedre oppfølging og bevisstgjøring blant norske arbeidsgivere vil kunne føre til en holdningsendring og derved økt deltakelse for de utviklingshemmede i det ordinære arbeidsmarkedet.

I forskningsrapporten «Innfridde mål eller brutte visjoner?» av seniorforsker Sylvia Söderström og professor Jan Tøssebro ved NTNU fremkommer det at andelen utviklingshemmede i tiltaket Varig tilrettelagt arbeid var på 30 pst. i 2001, mens den i 2010 var sunket til 13 pst. av arbeidstakerne. Hvis det er noe Arbeiderpartiet er fornøyd med, kan ikke Fremskrittspartiet si seg enig i det. Det er ingen styrking av utviklingshemmedes muligheter til å få en arbeidsplass. Dagtilbud er ikke en tilfredsstillende løsning, og det er ganske skremmende hvor mange utviklingshemmede som går direkte fra skole til å bli sittende hjemme. De lurer på hvorfor de har gått på skole i 13–14 år hvis de ikke skal kunne få noe å gjøre.

VTA-bedriftene har hatt og vil fortsatt ha en viktig rolle som varige arbeidsplasser for dem som ikke kan jobbe i de ordinære bedriftene, men også som bindeledd mellom ordinære arbeidsgivere og medarbeidere med en utviklingshemning. Ansatte ved landets VTA-bedrifter har både spisskompetanse og god og lang tradisjon for å veilede og tilrettelegge for at utviklingshemmede skal fungere godt på arbeidsplassen. Utviklingspotensialet er derfor stort for at VTA-bedriftene kan fungere som utviklingsplattformer med en klar målsetting om at flest mulig skal komme ut i det ordinære arbeidsmarkedet.

Fremskrittspartiet mener at en av de viktigste faktorene for å lette overgangen fra skole til arbeid er bruk av individuelle planer. Vi er kjent med at Kunnskapsdepartementet nylig hadde høring på forslaget om hjemling av individuell plan i opplæringsloven, og forventer at høringsinnspillene som styrker lovgivningen ytterligere, vil bli tatt til følge. Vi mener også det er nødvendig å bedre forståelsen for hva planene skal inneholde, og hvordan de skal gjennomføres. Personer med utviklingshemninger må på lik linje med andre få mulighet til en utdanning som gjenspeiler deres interesser og anlegg. Det bør derfor satses mer på tilpasset, kvalifisert opplæring som styrker elevenes egne anlegg og interesser, med tanke på jobbmuligheter.

I forslaget har vi tatt opp mange viktige punkter for å bedre overgangen fra skole til jobb. Vi håper at regjeringen vil ta det med seg når de nå utarbeider en helhetlig plan. Vi mener også at lærerkandidatordningen, som bidrar til å gi elevene fagbrevkompetanse gjennom praktisk arbeid, bør styrkes, og ser at det kan være problemer ved at det er Nav som finansierer tiltakene.

Fremskrittspartiet ser også at personer med funksjonsnedsettelser og utviklingshemning vil ha stor glede av å jobbe i bedrifter der de selv er medeiere. Jeg vil der vise til Erlandsen konditori i Drammen, som åpnet i august 2012 – jeg besøkte dem på åpningsdagen – der utviklingshemmede har startet sin egen bedrift der de er medeiere. Nå viser det seg at det ikke finnes tiltak og støtteordninger som bidrar til at utviklingshemmede kan starte egne bedrifter. Jeg håper at regjeringen også tar med seg det.

Det er tverrpolitisk enighet om at det er viktig at utviklingshemmede får oppfylt retten til arbeid, men Fremskrittspartiet kan ikke se at regjeringens arbeidsstrategi for personer med funksjonsnedsettelser ivaretar dette på tilfredsstillende måter.

De fleste har erfart å være på en arbeidsplass hvor man ser utviklingshemmede som viser stor arbeidsglede og stolthet over arbeidsplassen sin. Vårt mål er at alle skal få rett til arbeid hvis de kan og vil, og de aller fleste både kan og vil.

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti og melder at vi subsidiært vil stemme for Høyres forslag.

Presidenten: Representanten Vigdis Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sylvi Graham (H) [17:56:43]: Først vil jeg berømme forslagsstillerne for å ha tatt opp til debatt et veldig viktig tema. Det er dessverre altfor sjelden at vi i denne salen får mulighet til å snakke om psykisk utviklingshemmede og deres muligheter. En av grunnene til at vi ikke snakker om det så ofte, er kanskje, kan man håpe, at det er et felt der det heldigvis er liten politisk uenighet tross alt. For et sivilisert samfunn måles kanskje først og fremst på hvordan man behandler dem som er minst i stand til å ivareta sine egne interesser – de som samfunnsøkonomisk sett ikke gir penger i kassa, men som likevel er så uendelig verdifulle. Det tror jeg alle i denne sal er enige om, og det er jeg glad for.

Vi har en plikt til å legge til rette for at psykisk utviklingshemmede på lik linje med alle andre får muligheter til å bruke og utvikle sine evner på best mulig måte. For denne gruppen har masse å bidra med. Nei, det er ikke slik at alle kan ha en vanlig jobb, men det er neimen ikke slik at ikke alle kan det heller. Som alle andre kommer psykisk utviklingshemmede i mange former. Med riktig utdannelse og riktig oppfølging har mange utviklingshemmede mye å gi.

For de aller fleste, både psykisk utviklingshemmede og alle oss andre, er et liv med meningsfylt aktivitet både på jobb og hjemme svært mye bedre enn et liv i passivitet. Jeg vil derfor, som andre har gjort før meg her, berømme de mange vekstbedriftene vi har i Norge. Varig tilrettelagt arbeid er et viktig tilbud som gir meningsfylt arbeid til personer som ellers har liten mulighet til å komme inn i arbeidslivet på normale lønns- eller arbeidsbetingelser. Høyre er derfor glad for at antallet VTA-plasser har økt de senere årene, og støtter at VTA er utskilt i en egen budsjettpost fra og med årets budsjett. Det vil bidra til å gi bransjen og dem som arbeider i den, større trygghet og forutsigbarhet. Jeg er også glad for at vi har fått på plass kravet om politiattest i denne bransjen. Den beskyttelsen skylder vi å gi de menneskene som det her er snakk om.

På svært mange måter var HVPU-reformen for nå godt over 20 år siden en suksess. Utviklingshemmede ble integrert i samfunnet på en helt annen måte enn før, og det tror jeg var bra, både for dem og ikke minst for samfunnet for øvrig. Likevel er det sånn at det fortsatt er et stykke igjen. Det er fortsatt et godt stykke mellom intensjon og praksis på en god del områder. Jeg er derfor enig med forslagsstillerne når de etterlyser en opptrappingsplan på dette feltet. Det etterlyser også Høyre.

Jeg er glad for at regjeringen i forbindelse med behandlingen av denne saken har signalisert at de jobber med en stortingsmelding på feltet, men jeg må jo si at vi nå er svært utålmodige også i denne saken. Det begynner å bli ganske mange saker som vi venter veldig på. Jeg ser fram til å få denne stortingsmeldingen i hus så snart som mulig og få behandlet den. Men en stortingsmelding er jo én ting, konkrete tiltak må også til.

Vi i Høyre vil derfor – i likhet med våre venner på ikke-sosialistisk side – fremme et forslag hvor vi ber regjeringen om å legge fram en opptrappingsplan som tar sikte på å sikre utviklingshemmede bedre rett til arbeid og utdanning. Vi ber om at denne planen fremmes i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet for 2014, og at nødvendige midler derfor følger med.

Jeg tar avstand fra det som representanten Gullvåg fremførte her for litt siden, at når Høyre ikke støtter forslagene, går jeg ut fra – som han sa – at det er fordi forslagene har en utgiftsside. Tenk det! Vi andre – jeg refererer representanten – vil vente til regjeringen legger fram Brofoss-utvalgets innstilling. Det er jo derfor vi ikke vil komme med denne serien med detaljer, men er på et annet nivå når vi fremlegger dette. Detaljene – men ikke på noen måte intensjonen – skiller vårt forslag fra forslaget fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Det skyldes rett og slett at en i en slik opptrappingsplan må se feltet i sin helhet. Vi mener at det ikke er riktig å legge for detaljerte føringer fra Stortinget i en sak.

Jeg tar opp Høyres forslag i denne saken.

Presidenten: Representanten Sylvi Graham har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Karin Andersen (SV) [18:01:34]: Ansvarsreformen knesatte prinsippet om likestilling og en selvfølgelig rett til å være en del av lokalsamfunn, skole og arbeidsliv – også for mennesker med utviklingshemning.

Det er en stund siden reformen kom. Erfaringene viser at dessverre har en del tiltak i en del kommuner igjen blitt mer og mer særomsorg. Derfor er det nødvendig det som regjeringen skal gjøre, nemlig legge fram en helhetlig gjennomgang av denne politikken. Det har også blitt sendt ut et informasjons- og utviklingsprogram til kommunene for å innskjerpe de lovbestemmelsene som foreligger. Det er nødvendig. Ute i kommunesektoren er det ingen grunn til å vente på at det skal komme en ny stortingsmelding før man gjør det man allerede har forpliktelser til.

Arbeid er viktig. Vekstbedriftene lagde en bok for noen år siden som het «Arbeidsglede». Det tror jeg er veldig riktig beskrevet, for på få steder møter jeg så mye arbeidsglede som i vekstbedriftene – og kanskje spesielt hos folk med utviklingshemning, som bidrar med utrolig mye bra arbeidskraft og er veldig gode til å produsere både ulike tjenester og ulike varer. De har også en veldig stor arbeidsglede. Noen av oss har et slagord som sier «arbeid til alle». Da må det være arbeid til alle. Blant annet er varig tilrettelagt arbeid en viktig bit av den politikken.

Jeg har holdt på med dette arbeidsfeltet i Stortinget veldig lenge. Det er mange regjeringer som ikke akkurat har vært frampå på dette feltet. Stortinget har stort sett vært enstemmig – samlet – om at varig tilrettelagt arbeid er en viktig del av statens politikk, og at man vil styrke dette. Det har vi gjort. Det er viktig – det skal vi fortsette med – fordi det trengs.

Men det trengs også en rekke andre ting. I Meld. St. 18 for 2010–2011 Læring og fellesskap la man på utdanningsområdet fram en satsing som man kalte «Vi sprenger grenser». Det er en veldig viktig satsing, som handler om at alle skal ha mulighet til å få opplæring også på videregående skole-nivå. Her er det ulike ordninger, bl.a. lærekandidatordningen, som er en ordning for dem som i utgangspunktet kanskje ikke kan oppnå fagbrev, men som har veldig mange gode evner og ferdigheter. Og mestring kan læres. Opplæringsloven § 3-1 gir alle som har fullført grunnskolen, rett til videregående opplæring i det tidsrommet som læreplanen fastsetter. Denne retten omfatter ikke bare elever og lærlinger, men sjølsagt også dem som er i lærekandidatordningen. Vi er altså forpliktet til å gi også disse elevene tilpasset opplæring.

Lærekandidatordningen har fungert veldig bra for mange av dem som har fått benytte den. Mange av dem som er i lærekandidatordningen nå, samarbeider med vekstbedriftene. Blant annet har Østfold fylkeskommune inngått kontrakt – og har også et opplæringskontor – der de gir elever med utviklingshemning eller andre typer massive lærevansker opplæring etter lærekandidatordningen. Det er utrolig viktig at vi greier å styrke også satsingen på dette. Dette må man følge opp ganske tidlig – for man vet jo ganske tidlig hvem disse elevene er – og legge et løp for dette i samarbeid med bl.a. bedrifter som kan bistå i opplæringen av disse elevene.

Noen av dem som jobber med dette, sier at litt av utfordringen her er å spre informasjon til ungdommer om at denne muligheten finnes. Her er jeg helt sikker på at det kan gjøres ganske mye. Jeg er også helt sikker på at hvis flere elever får denne opplæringen, som de kan få gjennom bl.a. disse bedriftene, vil de utvikle kompetanse og ferdigheter som er brukelig både i disse bedriftene og i ordinært arbeidsliv framover.

En av de store utfordringene framover er jo å utløse mer arbeidskraft – det trengs flere som kan jobbe. Jeg er helt overbevist om at veldig mange mennesker med utviklingshemning har mulighet til å jobbe mer, til å bidra positivt i arbeidslivet på mange områder, hvis vi gir dem opplæring i en takt, med metoder og på måter som gjør at også de kan utvikle hele sitt potensial, slik som alle andre skal det.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:06:52]: En opptrappingsplan for tilpasset utdanning og arbeid for personer med utviklingshemning går rett inn i kjernen i det rød-grønne regjeringsarbeidet for å forbedre velferdssamfunnet. Jeg vil starte der – og understreke det.

Det er gjort forbedringer – som representanten Karin Andersen også var inne på – men på dette området har vi ikke nådd langt nok. Ut fra min erfaring fra regjeringskonferanser vet jeg at den gruppen mennesker som vi her snakker om, ikke er den gruppen som er lengst framme når det gjelder å få forbedret sin sak. Dessverre, sånn fungerer altfor mange av de prioriteringene jeg har vært oppe i.

Varig tilrettelagt arbeid – først og fremst i skjermet sektor – er for Senterpartiet helt sjølsagt, men det er også sjølsagt at vi i større grad må kunne benytte det ordinære arbeidslivet. Innenfor det ordinære arbeidslivet er det for dem som er utviklingshemmede, en ordning som heter «Tidsubestemt lønnstilskudd». Jeg har som arbeidsgiver sjøl erfaring med denne ordninga. Jeg vil si at dersom en som arbeidsgiver opptrer slik at en tar tema for tema overfor den en har i sitt virke, får en en av de største resultatene i livet. En ser hvordan et menneske vokser, og en ser hvordan et menneske kan gjøre oppgaver som kanskje bare ett år tidligere ble sett på som rimelig utrolig at en skulle makte. Det er altså store, store muligheter.

Den nåværende rød-grønne regjeringa har sikret at antall VTA-arbeidsplasser har økt jevnt, men – som flere har vært inne på – det er mange flere personer som oppfyller betingelsene for å få varig tilrettelagt arbeid. Det som skjedde i statsbudsjettet for inneværende år, at VTA-arbeidsplasser i skjermet sektor fikk egen post – og at det ble flere slike plasser – har gitt større forutsigbarhet. Jeg håper at dette er en post som statsråden vil fokusere på, og sikre at den blir utviklet slik at en kan ta unna noen av de mange som ønsker seg arbeid.

Det snakkes om en helhetlig vurdering av situasjonen for de utviklingshemmede – det er viktig. Det er noe som bør kunne prioriteres, og jeg synes at det som går på å starte med det som kalles for individuelle planer for den enkelte utviklingshemmede kanskje to år før grunnskole og videregående skole er avsluttet, burde være en sentral oppgave. En vet hvem dette gjelder, en vet hva som er utviklingsløpet. Det er for meg ganske sterkt å erfare foreldre som kommer til meg og sier: Per, her er det ikke klart hva som er veien videre når jenta mi går ut av skolen.

Sånn kan det ikke være. Det er så forutsigbart at en bør ha det løpet helt klart. Om så staten ikke har gjort nok, har jo hver enkelt kommune et selvstendig ansvar – kommunene er også involvert i Nav – og kan sikre at det blir en oppfølging på det punktet. En slik ordning – i god tid før en går ut av grunnskole eller videregående skole – vil kunne gi forutsigbarhet, vil kunne gi tilvenning til en ny situasjon for dem det gjelder, og det vil kunne gi trygghet for den som trenger arbeidet, og for de foreldrene som da kan senke skuldrene og være sikre på at her er de i de beste hender.

Laila Dåvøy (KrF) [18:11:57]: Saken vi har til behandling i dag, er svært viktig for å sikre et inkluderende og mangfoldig samfunn. Gode vilkår for alle bidrar til at vi klarer å nå målsettingen om å inkludere alle. Vi kan ikke snakke om inkludering og toleranse uten at vi har alle mennesker med i tankene når vi skal utvikle samfunnet vårt. Kristelig Folkeparti pleier å si at et samfunn som er godt for barna, er et samfunn som er godt for alle, og like riktig er at et samfunn som er godt for dem med psykisk utviklingshemning, er et samfunn som er godt også for alle. Et fellesskap som bidrar til at alle får være med og bidra til å bruke sine evner og anlegg, er et godt samfunn å leve i. Vi som politikere har et ansvar for å skape mulighetene for å sikre dette for hvert enkelt individ.

Kristelig Folkeparti har lenge stått i bresjen for å sikre gode ordninger for mennesker med psykisk utviklingshemning, spesielt når det gjelder retten til bolig og arbeid, nettopp fordi dette er grunnleggende rettigheter for å sikre den enkelte frihet, selvstendighet og verdighet. Inkludering og mangfold må bli mer enn innholdsløse ord. Vi må derfor styrke innsatsen overfor mennesker med psykisk utviklingshemning. Det er gledelig at regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med en stortingsmelding om levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemning, men tiden er knapp. Jeg vet ikke om vi har tid til å vente på den, for det er jo allerede godt over et år siden Stortinget vedtok dette. Det var i helsekomiteen at forslaget kom, og det ble vedtatt her i denne sal 6. desember 2011.

Jeg tror at forslagene som blir lagt på bordet i dag, ville gitt et stort løft til utsatte mennesker. Det er derfor trist at posisjonen ikke vil være med på det som foreslås.

Inkludering i arbeidslivet er viktig for det enkelte mennesket, fordi arbeidsplassen gir den enkelte et fellesskap, en plass man hører hjemme, og en plass hvor man får lov til å være med å bidra og bety noe for andre. Det er også lønnsomt sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv. VTA- og VTO-plasser er svært viktige virkemidler for å sikre at mennesker med psykisk utviklingshemning får et tilbud hvor de får bruke sine evner og anlegg. Vekstbedriftene gjør i så måte en svært god jobb. For å sikre at mennesker med psykisk utviklingshemning får muligheten til dette, er det viktig de sikres en tilpasset utdanning, og at de dermed får en basiskompetanse som er viktig for å fungere i samfunnet. For å sikre at overgangen fra skole til arbeidsliv blir gjennomført på en god måte mener vi det bør innføres en mentorordning, som også er et av forslagene i dag. For å gi et egnet og individuelt tilpasset tilbud til den enkelte er det også viktig at arbeidsevnen blir vurdert. Vi har alle forskjellige egenskaper og forutsetninger.

Jeg mener at forslaget som fremmes i dag, ville ivaretatt disse utfordringene. Det er derfor svært trist at regjeringspartiene stemmer mot. Vi vet som sagt ikke når regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en helhetlig melding.

Kristelig Folkeparti stemmer subsidiært – i likhet med Fremskrittspartiet – på Høyres forslag dersom vårt forslag mot formodning faller.

Presidenten: Det er notert.

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:15:40]: Arbeid og utdanning er viktig for personer med utviklingshemning fordi det gir et meningsfullt liv, det gir struktur i hverdagen, og det gir et positivt selvbilde. Intensjonen med ansvarsreformen var bedre og mer normaliserte levekår for mennesker med utviklingshemning. Dette omfattet også en målsetting om størst mulig grad av integrering av funksjonshemmede i vanlig skole, ordinært arbeid og ordinære arbeidsmarkedstiltak. Derfor vokser dagens barn opp med et helt annet forhold til utviklingshemmede enn det som var tilfelle tidligere. Vi har sett på mange skoler at det å inkludere personer som er utviklingshemmet, gjør at skolen også blir bedre til å se de individuelle forskjellene blant de andre barna. Det skaper et mer positivt samfunn.

Det er få utviklingshemmede i ordinært arbeid, men mange deltar enten på kommunale dagsenter eller i varig tilrettelagt arbeid. Et mindretall deltar på tiltak som skal integrere yrkeshemmede. De aller fleste personer med utviklingshemning har uførepensjon som den viktigste inntektskilden. Forslagstillerne ønsker en opptrappingsplan for tilpasset utdanning og arbeid for personer med utviklingshemning.

Jeg er enig med representantene i betydningen av å styrke virkemidlene på arbeids-, utdannings- og velferdsområdet for denne målgruppen. Det gjelder også arbeidsrettede tiltak i ordinært arbeidsliv og i skjermet sektor. Samtidig vil jeg understreke at det har skjedd mye positivt de siste årene. Antall plasser og ikke minst innholdet i varig tilrettelagt arbeid har endret seg betydelig siden de første arbeidssamvirkene ble etablert på 1970-tallet. Fra å være enkle arbeidsoppgaver er produksjonen nå preget av et vidt spekter av produkter som ofte produseres med avansert utstyr. Det tilbys en rekke ulike tjenester, f.eks. å drive kafeer, selge skolemat og være med i tjenester ute i andre bedrifter. De seneste årene har det også vært gjort en stor innsats for å sikre bedre kompetanse og kvalitet i tiltakene, gjennom bl.a. godkjenningsordninger hvor rutiner og krav i bedriftene blir gjennomgått og forbedret. For å styrke tryggheten er det også innført krav om politiattest for de ansatte.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2013 besluttet Stortinget at de støttet regjeringens forslag om at arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid skulle inn på egen post. I tillegg økes antall plasser noe. Når det gjelder behovet for tilpasset opplæring, har regjeringen allerede planlagt og iverksatt flere tiltak som både direkte og indirekte vil ha elever med utviklingshemning som målgruppe.

I Meld.St. 18 for 2010–2011, Læring og fellesskap, som ble lagt fram i 2011, omtaler regjeringen en strategi for tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov. Regjeringen arbeider nå med et høringsnotat der vi vil se på utviklingshemmedes levekår i lys av intensjonene i ansvarsreformen og levekårene for øvrig. En sentral dimensjon er tilgangen til utdanning og arbeid. Høringsnotatet og uttalelsene vil danne utgangspunkt for arbeidet med en stortingsmelding om de utviklingshemmedes levekår. Her vil regjeringen identifisere utfordringer og omtale videre arbeid med å bedre levekårene for utviklingshemmede. Tiltak for å styrke tilgangen til relevant og tilrettelagt utdanning og arbeid vil bli vurdert. Spesielt overgangen fra utdanning til arbeid er en viktig fase som krever helt spesiell oppmerksomhet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [18:19:46]: Som Lundteigen sa, er et av forslagene våre en individuell plan, som skal starte i god tid før en elev går ut av skolen. Hvert enkelt år vet man cirka hvor mange psykisk utviklingshemmede elever som vil ha behov for en tilrettelagt arbeidsplass. Vil regjeringen sørge for at det blir en rettighet for disse elevene å gå over i arbeidslivet, da de er helt avhengige av det offentlige for å kunne gå inn i arbeidslivet? De er også helt avhengige av at det finnes midler hos Nav som kan tilrettelegge for en arbeidsplass, enten det er en varig tilrettelagt arbeidsplass eller om det er andre typer som har vært nevnt i debatten.

Vil regjeringen sørge for at dette blir en rettighet, eller skal det fortsatt være tilfeldig om utviklingshemmede kommer seg ut i jobb etter endt skolegang?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:20:46]: Det som er viktig, er jo å øke antall plasser i skjermede virksomheter, og det antallet har økt betydelig de siste årene – fra 3007 plasser i 2001 til 8 000 i 2012 – og det ligger også en delvis økning i budsjettet for inneværende år.

Så til spørsmålet om nye rettigheter: Dette er jo et spørsmålet som eventuelt blir drøftet i en stortingsmelding, og jeg kan ikke foregripe behandlingen av den her og nå.

Robert Eriksson (FrP) [18:21:25]: I juni 2011 kom NTNU med en rapport som fortalte hvordan stoda var når det gjaldt utviklingshemmedes andel i VTA-plasser. Den gangen var daværende arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tydeligvis noe overrasket over situasjonen da hun uttalte følgende til NRK:

«Jeg ønsker flere utviklingshemmede i arbeid, så jeg er litt overrasket over undersøkelsen. For når det gjelder arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid, så er dette en ordning som har økt de siste årene. Men jeg tar dette veldig alvorlig og vi skal sette i gang en undersøkelse senere i år om hvor stort behovet for slike arbeidsplasser er.»

Dette sa Hanne Bjurstrøm, som ikke utelukket at det var en underdekning.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er den undersøkelsen foretatt, og kjenner man per dags dato til hvor mange plasser som mangler, og om det er en underdekning?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:22:20]: Det har i hvert fall skjedd en gjennomgang av tallene etter denne rapporten fra NTNU, og den viser en ganske stabil andel av utviklingshemmede i arbeidslivet de siste årene. Og det viser altså at det ikke har vært en nedgang, slik denne undersøkelsen fra NTNU viser.

Vi har et økt antall plasser for denne gruppen, men det er behov for flere plasser. Vi har økt antallet, men det kan være behov for ytterligere styrkinger.

Sylvi Graham (H) [18:22:57]: Vi er enige i denne salen om at tiden er overmoden – i forrige sak for Kaasa-utvalgets rapport og nå Brofoss-utvalgets rapport.

Vi er vant til å høre at regjeringens representanter pleier å være ganske flinke til å trekke fram det positive som har skjedd innen et område. Derfor var det grunn til å spisse ørene da Lundteigen hadde ordet og snakket om at denne saken er midt i hjertet av det rød-grønne området. «På dette området har vi ikke nådd langt nok», lot han seg sitere på. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Hvilke forhold innen de utviklingshemmedes levekår mener statsråden representerer det vi ikke har nådd langt nok på?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:23:47]: Det er en diskusjon som både handler om tiltak innenfor utdanning og innenfor arbeid, men det handler også om holdningsendringer og det å tilrettelegge mer i ordinært arbeidsliv. Så det handler om et vidt spekter av områder, og jeg mener at vi har kommet et stykke på vei med ansvarsreformen. Personer som er utviklingshemmet er mer inkludert i vårt samfunn enn de var tidligere, men det er fortsatt et stykke igjen. Det handler noe om politikk, men det handler også om hvilket syn vi har på våre medmennesker.

Sylvi Graham (H) [18:24:26]: Jeg takker statsråden for svaret. Det er jo interessant å høre også den valøren. Jeg er nødt til å stille det samme spørsmålet en gang til, med referanse til at tiden er overmoden, og at det haster for disse menneskene som vi her snakker om. Når kommer Brofoss-rapporten til behandling i Stortinget? I løpet av 2013, har statsråden sagt i svarbrevet til komiteen. Vil vi nå å få den til behandling før sommerferien?

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:25:01]: Ja, dette har jeg jo svart på en rekke ganger, og jeg står fast ved mine svar, at dette vil vi følge opp fortløpende. Det er deler av dette som vil bli forelagt Stortinget i løpet av dette året, men hva som kommer på hvilket tidspunkt, kan Stortinget vente seg at de får en fortløpende gjennomgang av.

Laila Dåvøy (KrF) [18:25:33]: Til det siste svaret fra statsråden: Betyr det at vi faktisk ikke får en helthetlig oppfølging og gjennomgang av NOU-en, altså Brofoss-utvalgets rapport, i det hele tatt i Stortinget, men bare stykkevis og delt? Det var ett spørsmål. Det andre er: Det er jo altfor mange psykisk utviklingshemmede som blir gående ledig, og når regjeringen foreslår nye plasser hvert år, har man da noen innsikt i hvor mange år det vil ta før man har en dekning på tiltak for alle psykisk utviklingshemmede? Og da tenker jeg selvfølgelig på dem som er ferdig med skolegang, og man har jo oversikt over det.

Statsråd Anniken Huitfeldt [18:26:22]: Jeg kan ikke gi representanten et klart tall på det her og nå, men jeg oppfordrer da representanten til å stille et skriftlig spørsmål, så kan man på et detaljnivå få en mer tallmessig gjennomgang av dette spørsmålet.

Så til spørsmålet om Brofoss: Brofoss-utvalget handler jo om en rekke ting. Det handler både om metode, om frivillige organisasjoner, og det handler om måter å anskaffe ulike plasser på. Så det som er viktig for meg, er å få fulgt opp deler av Brofoss-utvalget fortløpende, og det vil vi altså gjøre i forhold til Stortinget. Men det er ikke slik at dersom man lager en omfattende, helhetlig stortingsmelding, så får man en raskere gjennomgang av saken. Jeg tror det er enkelte punkter fra Brofoss som vi kan løse ganske tidlig, og så er det noen ting vi trenger noe mer tid på. Da handler det bl.a. om hvordan vi anskaffer en del av disse plassene.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Linnea Brandvik (A) [18:27:36]: Dette er på mange måter en etterlengtet debatt. Men samtidig er det en debatt som vi kanskje – i anførselstegn – har for ofte, for samtlige har signalisert at vi er utålmodige, at vi ikke har nådd langt nok på området. Det betyr at vi er nødt til å være veldig fokusert på gjennomføringen. Det er veldig viktig at vi nå klarer å holde et godt grep om denne saken, og faktisk får gjennomført. Så derfor tenker jeg når det gjelder litt av debatten: Når det vedlegges protokollen, så avvises det jo ikke. Men det er rett før vi skal melde en helthetlig pakke for hele området, og det synes jeg er viktig å ta med i denne runden.

Men det jeg ønsker å ta opp, det jeg ønsker å si noe om, er at VTA er jobb. Noen av oss på dette huset er av og til litt tekniske nerder, og vi er opptatt av en budsjettpost eller nummer og rammeområde og i det hele tatt – men grunnen til at vi flyttet dette over på en egen post, var for å signalisere at dette er arbeid. Det er ikke tiltak som svinger med konjunkturene i det norske samfunnet. Dette er jobb. Det må behandles på en annen måte enn de andre tiltakene. Vi er nødt til å styrke det, og vi er nødt til å følge det opp.

De aller fleste av oss, i hvert fall vi i arbeids- og sosialkomiteen, reiser en hel del rundt omkring i landet, og dette er blant de bedriftene vi besøker ofte – vekstbedriftene, ASVO-bedriftene, og her ser vi at det som leveres, er produkter. Det er ikke «lagde» arbeidsplasser. Et av de områdene som fascinerte meg mest da vi nå hadde presentasjon av bedriften hvor kompetansekravet var at «du kan ikke kunne lese og skrive, for du skal makulere sensitiv dokumentasjon». Så kan du lese det, så er du ikke egnet til jobben. Det utelukker ganske mange, iallfall de som sitter rundt i denne salen, og ganske mange andre rundt omkring i landet. Det betyr at det er en reell jobb som utføres, det er reelt behov for det norske samfunnet. Så finansierer vi det kanskje – jeg vil bare si «kanskje» – på en annen måte enn en del andre oppgaver i dette landet. Men det finnes da virkelig en del andre jobber i det norske samfunnet som er finansiert av staten, eller av staten i kombinasjon med en kommune – eller, eller, eller. Det er ikke tiltaksplasser, det er oppgaver det norske samfunnet har behov for å levere, og det er arbeidsplasser vi har behov for å styrke og videreutvikle. Det er det vi skal ta tak i, og det er vi ikke kommet i mål med, for enda snakker vi om tiltaksplasser.

Jeg har lyst til veldig kort å nevne Østfold som eksempel. Her har man tatt dette på alvor ved å lage opplæringskontorer som klarer å sikre at det er riktig kompetanse som kommer til de riktige plassene. Det er noe vi har lyst til å kikke mer på.

Robert Eriksson (FrP) [18:30:52]: (komiteens leder): Jeg har lyst til å gripe fatt i en mulig misforståelse – eller iallfall få fakta brakt på bordet – for i replikkordvekslingen sa statsråden at de har foretatt en gjennomgang av hva denne NTNU-rapporten peker på, og at andelen utviklingshemmede i arbeidslivet ikke var svekket, men hadde vært ganske konstant.

Jeg registrerer at når det gjelder NTNU-rapporten Innfridde mål eller brutte visjoner?, sier den som har ledet arbeidet med den, professor og forsker Jan Tøssebro:

«I rapporten går det frem at det i løpet av de siste ti årene har vært en kraftig nedgang i andelen utviklingshemmede i tiltaket varig tilrettelagt arbeid (VTA). I tillegg har andelen utviklingshemmede som står uten et arbeidsrettet tilbud ved kommunale dagsentra har gått betydelig opp.»

Jeg blir litt usikker, for nå har vi fra denne talerstolen i to saker på rad vist til forskningsrapporter, og til hva professorer som har ledet forskningsarbeidet, har konkludert med – men de tar tydeligvis feil. Enten er det departementet eller statsråden som har misforstått mitt spørsmål, eller så er det vel sånn at vi har svært dårlig utdannede professorer i dette landet, for alle professorer kan jo ikke ta feil. Jeg skal være enig i at til tider tar enkelte professorer feil i enkelte spørsmål, men at de skal gjøre det i hver eneste sak, synes jeg virker litt spesielt.

Det er liten tvil om at andelen utviklingshemmede i arbeidslivet og i VTA-plasser har gått ned. Her er spørsmålet om man ønsker å styrke det, å si at man skal ha flere inn i et arbeidsrettet tilbud, eller om vi skal akseptere en stadig økning når det gjelder dagplasser og dagsentre. Jeg er ganske overbevist om – og det viser også den rapporten som ble lagt frem for to år siden ved Norges Handelshøyskole – at det samfunnsøkonomisk er langt mer gunstig og billigere å bruke VTA-plasser eller arbeidsrettede tiltak fremfor dagsentertilbud. Kostnadene er mye bedre samfunnsmessig fordelt. Da burde det være opplagt at man styrker det som både er best for den enkelte og – ikke minst – også det samfunnsøkonomisk mest hensiktsmessige.

Derfor håper jeg at regjeringen legger frem en opptrappingsplan for antall VTA-plasser og åpner for at flere utviklingshemmede kommer raskere inn i de plassene. Jeg registrerer at det er 18 måneder siden NTNU-rapporten ble lagt frem, og at dette skulle skje fort. Ingenting har skjedd foreløpig, så jeg håper vi ikke må vente i 18 nye måneder.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Steinar Gullvåg (A) [18:34:13]: Jeg føler etter denne debatten grunn til å understreke at det gjøres et aldeles utmerket arbeid rundt omkring i landets kommuner for å sikre at utviklingshemmedes levekår stadig blir bedre. Jeg føler ingen trang til å snakke ned betydningen av den innsatsen som gjøres rundt omkring i Kommune-Norge på dette området. Jeg synes heller at kommunene bør få ros – for sin innsats, og fordi de har tatt oppgaven på dette området svært alvorlig.

Jeg vet ikke om jeg har forstått representanten Giltun rett. Men dersom hun mente at vi i større grad bør reservere VTA-tiltaket for utviklingshemmede, vil jeg faktisk advare mot det. Vi kan være enige om at vi trenger flere plasser, men jeg var nettopp i denne uka på besøk hos en bedrift som ligger på Nøtterøy, og hvor man har 40 VTA-plasser for arbeidstakere med ulike forutsetninger og ferdigheter som til sammen skaper et stimulerende arbeidsmiljø. Fra denne bedriften rekrutteres arbeidskraft til det ordinære arbeidslivet, også utviklingshemmede. Jeg tror likevel vi skal innse at det først og fremst er vekstbedriftene som kan dekke arbeidsplassbehovet for utviklingshemmede. Det er et stort behov. Jeg er sikker på at regjeringen kommer til å følge opp dette behovet i årene som kommer, slik den har gjort til nå.

Derfor er det så viktig at vekstbedriftene inngår som en naturlig del av det lokale næringslivet. Slik landet vårt er geografisk utstyrt, er disse bedriftene svært viktige arbeidsplasser som bidrar til å hindre utstøting og uførhet. De er faktisk nødvendige bidragsytere i et lokalt næringsliv. Derfor bør vi etter min oppfatning se nærmere på virkemiddelbruken på ulike områder for å skape flere slike arbeidsplasser. Men det er en sak vi skal komme tilbake til.

Vigdis Giltun (FrP) [18:37:26]: I denne saken er ikke det viktigste å stå og fremme selvskryt og tilfredshet over en situasjon som alle vet ikke er som den skal være. HVPU-reformen la en del føringer for hvordan utviklingshemmede skulle ha det i sine liv. De skulle ha en egen bolig, de skulle ha rett til ordinær skolegang, og de skulle ha rett til en jobb. Den rettigheten har aldri blitt lovbestemt, og den er ikke på langt nær oppfylt.

Det er et stort utviklingspotensial. Jeg kan nevne arbeidssamvirkebedriftene. Mange av dem har veldig god økonomi, men de har ikke mulighet til å opprette flere plasser, for Nav vil ikke betale. Det som ble sagt til meg senest i forrige uke, var at det ikke er kommunens ansvar å betale, det er Navs ansvar å komme med støttemidler. Kommunen har ansvaret for dagtilbudet. Det er et delt ansvar som er politisk ønskelig, og der blir også disse brukerne kasteballer i systemet.

Når det gjelder utviklingshemmede, er de en helt spesiell gruppe, som som regel er født med et handikap som gjør at de ikke kan søke ordinært arbeid på lik linje med alle andre. De er helt avhengige av offentlig støtte for å kunne tre inn på en arbeidsplass, enten det er en privat arbeidsplass eller det er et eller annet varig tilrettelagt arbeid som kommunen har. Det er det jeg også etterlyser rettigheter til. Når en elev går ut av skolen, vet man at det må finnes støtteordninger som hjelper den personen i arbeid. Hvis ikke blir den personen sittende hjemme eller havner på et dagtilbud hvor det ikke skjer noe særlig produktivt.

Det er helt feil bruk av midler å plassere unge mennesker på et dagtilbud i stedet for å la dem, etter å ha fullført en skolegang, gå over i jobb. Det er dette som må forbedres ved å planlegge tidlig, og å se på hva slags evner og interesser den enkelte har, for å føre eleven i retning av å kunne få en så tilrettelagt arbeidsplass som mulig. Da hjelper det ikke å si i denne salen at vi har økt antall plasser når behovet er økende og når stadig flere sitter hjemme og ikke får noe å gjøre. Hvorfor skal de fullføre et skoleløp når de blir plassert hjemme i årevis etterpå, og de samtidig vet at det finnes en arbeidsplass i kommunen eller et eller annet sted hvor de kunne være med og bidra hvis bare det offentlige hadde kommet med midler. Jeg skulle ønske at det var automatikk i at stønadsmidlene fulgte disse brukerne så de kom rett ut i jobb når det var mulig og ønskelig.

Karin Andersen (SV) [18:40:33]: Jeg føler bare behov for å minne representanten Giltun om at vi jobber med en stortingsmelding for å følge opp politikken bredt for mennesker med utviklingshemning på alle områder. Det er nødvendig fordi det er mange kommuner og mange som har hatt ansvaret for dette, som har falt tilbake til gamle synder, bl.a. når det gjelder bolig og opplæring. Men på arbeidsområdet er det slik at det er tatt positive beslutninger de siste årene. Det er ingen uenighet om, slik jeg har opplevd det i denne salen, at man ønsker at utviklingshemmede skal få arbeid. Tvert imot, vi har nå i dette budsjettet økt antall plasser og sikret at disse pengene, slik som representanten Brandvik sa i sitt innlegg, er øremerket arbeid og ikke blandet inn i tiltakspotten. Det har vært utrolig viktig. Stortinget har også bedt om en oversikt over hvem det er som har behov for slike plasser, men det har vært vanskelig å få gode tall på det til nå. Det stod i statsbudsjettet, som vi fikk framlagt i høst, og som ble behandlet for en stund siden. Men det er sjølsagt at man må gå videre med det, for det har heller ikke vært noen registrering i kommunene av hvem som har behov for et slikt arbeid, og det har heller ikke blitt registrert i Nav.

Så vil jeg også understreke at vi ikke må finne på å si at noen av disse ungdommene ikke skal gå på skole fordi man ikke er helt sikker på hva slags arbeid de skal få. Nei, disse elevene skal ha like god opplæring som alle andre og få sine evner maksimert. Så er det vår jobb etter hvert å sikre at flere av dem får arbeid, både i ordinær virksomhet og også i flere VTA-bedrifter.

Det har vist seg at den metodikken de bruker i en del av disse vekstbedriftene, er veldig velegnet for mange andre personer også, som i ulike livsfaser og i ulike situasjoner kan ha nytte av den samme opplæringsmetodikken eller samme arbeidsmetodikken. Det betyr at vi må utvide det i stedet for å gjøre dette til en kamparena mellom mennesker med utviklingshemninger og mennesker med andre typer problemer. Da må vi sørge for at det blir nok av disse tilbudene, og ikke si at dette skal være for den ene eller den andre gruppen. Nei, tvert imot, dette er noe vi har sagt skal være for alle. Utviklingshemmede skal ikke være i en bås for seg, der det er bare de som holder på med dette arbeidet. De skal være på arbeidsplasser der det er mange andre ulike mennesker. Det er bra, det! Så får vi slåss for at det blir flere plasser, og at det blir nok plasser til alle.

Presidenten: Vigdis Giltun har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Vigdis Giltun (FrP) [18:43:41]: Jeg tror Karin Andersen må ha misforstått. Det står tydelig i saken at det er ulike typer arbeid vi ønsker at utviklingshemmede skal ha.

Nå er det, som sagt, nærmere 21 år siden HVPU-reformen trådte i kraft. Så varsles det en stortingsmelding som det kommer til å ta nærmere to år å lage. Hva er det som er mer forpliktende i en ny stortingsmelding enn i HVPUreformen? Det varsles ikke noen løfter om å innføre noen lovbestemte rettigheter. Jeg må si jeg blir direkte bekymret når Karin Andersen sier at utviklingshemmede ikke bør få en større trygghet for å komme i arbeid enn andre. De er en gruppe som er en ganske forutsigbar størrelse, og som det er fullt mulig å vite antallet på. Det som er problemet for dem, er at de blir sidestilt med andre. Jeg må si jeg faktisk blir litt bekymret etter denne debatten over at regjeringen er så lite imøtekommende med å gi utviklingshemmede rett til tilpasset utdanning og arbeid.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [18:44:55]: Så vidt jeg vet, er det et enstemmig storting som har bedt om denne stortingsmeldingen.

Det er klart at det er viktig med en gjennomgang av hele politikken. Dette handler om veldig mange ulike faser av livet for mennesker med utviklingshemning. Det er mye som må være på plass for at det skal bli et likestilt liv. Derfor synes jeg det er trist at representanten Giltun snakker ned stortingsmeldingen som et enstemmig storting har bedt om, og at hun heller ikke er villig til å se at vi nå er inne i et godt løp der vi styrker dette området og der alle sammen sier at vi ønsker å styrke det. Det er det vi jobber for. Det er ingen uenighet mellom partiene i Stortinget om at vi ønsker å styrke det, men vi ønsker å styrke det både når det gjelder opplæring og skoletilbud, arbeid og også når det gjelder bolig, for det er veldig viktig at mennesker med utviklingshemning kan få lov til å bo der de vil og bestemme sjøl over sine liv, slik som vi andre gjør. Det kommer også til å være en viktig del av den stortingsmeldingen som kommer.

Steinar Gullvåg (A) [18:46:25]: Jeg vil minne representanten Giltun om at en samlet komité, inkludert Fremskrittspartiet, understreker behovet for en nærmere analyse av behovet for VTA-plasser. Dersom det er slik at representanten Giltun vet svaret på det spørsmålet, skjønner jeg lite av hennes innlegg her i dag. Det er nå en gang slik at den AFI-undersøkelsen som er foretatt, ikke gir noe klart svar på hvor stort behovet er. Her har Nav, kommunene og tiltaksarrangørene ulike anslag på behovet for VTA-plasser.

Sluttelig føler jeg trang til å understreke at igjen har vi sett at opposisjonen filer videre på mantraet om for lite og for sent.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.