Sakene nr. 12 og 13 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter, og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Linnea Brandvik (A) [17:08:10]: (ordfører for sakene nr. 12 og 13): Dette er en merkedag. Det er en stor glede for meg å framlegge komiteens behandling av sakene for en plenumsdebatt. Jeg vil også benytte anledningen til å takke komiteens medlemmer for et godt samarbeid om sakene.

Norge samtykker til ratifikasjon av rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det har tatt tid, men tiden har vært brukt for å tilfredsstille konvensjonens krav. Da man begynte å vurdere en konvensjonstekst mot norsk lovgivning, ble vergemålslovgivningen ansett som vesentlig å endre for å tilfredsstille kravene som konvensjonen setter til oss.

Det er heldigvis en enstemmig komité som legger vekt på at ratifiseringen vil bidra til å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter. Komiteen legger også vekt på at det må bygges ned hindre som vanskeliggjør deltakelse på alle samfunnets arenaer.

Alle mennesker skal ha mulighet til å få oppfylt sine menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Det bør være en tankevekker for oss alle at det fremdeles er slik at det er et behov for denne konvensjonen. Det er solid dokumentasjon for at mennesker med nedsatt funksjonsevne utelukkes fra å utøve sine rettigheter som borgere i ulike deler av verden, i ulike situasjoner og av helt ulike årsaker.

Diskriminering er mangfoldig: ikke tilgjengelighet til valglokaler, ikke tilgjengelighet til utdanning, manglende tilgjengelighet til samfunnets ulike arenaer på fritiden, man kommer ikke inn i det ordinære arbeidslivet – det går an å fortsette å liste opp.

Vår jobb for å sikre rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne vil kreve gjennomgående bevissthet om temaet på alle nivå i samfunnet. Felles grunnleggende holdninger til likebehandling av mennesker må ivaretas i alle ledd av forvaltningen og i det sivile samfunn. Dette krever informasjon, og det krever debatt.

I statsbudsjettet for 2013 har vi satt av midler til prosjekt som kan styrke det holdningsskapende arbeidet. Et av kriteriene som er valgt, er bl.a. tiltak som skal bidra til gjennomføring av konvensjonen. Arbeidet med likestillingen for funksjonshemmede styrkes ved ratifiseringen av konvensjonen.

SSB la tidligere, i forrige måned, fram rapporten «Personer med nedsatt funksjonsevne. Indikatorer for levekår og likestilling», nr. 8/2013. Vi har i perioder hatt svak dokumentasjon på tilstanden. Men denne synliggjør flere levekårsområder hvor funksjonshemmede som gruppe har lavere uttelling enn i befolkningen generelt. Det er en lavere andel i jobb, det er et lavere utdanningsnivå enn i befolkningen generelt, og det er en høyere andel lavinntektshusholdninger. Dette synliggjør at funksjonshemmede som gruppe ikke fullt ut deltar på alle samfunnets arenaer. Derfor er det med glede vi legger fram en boligmelding som har krav om universell utforming. Derfor har vi vedtatt en jobbstrategi, og vi øker midlene og overføringene til kommunene, sånn at de kan ivareta sine oppgaver bedre – for alle.

Dette er likestillingskamp i form og i praksis.

Norge er flere ganger kåret til et av de mest likestilte samfunn i verden, men til og med her er det noen som er likere stilt enn andre. Derfor slutter vi oss til konvensjonen – retten til å kunne delta på lik linje med kompisen, retten til å kunne bli stilt krav til på lik linje med vennene.

Diskriminering kommer ofte i tilforlatelige former: Det stilles ikke krav til individet, det forventes ikke innsats. Retten til å fatte beslutninger selv og retten til å bli tildelt plikter og krav svikter.

I forbindelse med høringene ble det reist spørsmål om tilleggsprotokollen, som jeg ønsker å kommentere. Representanten Dåvøy stilte spørsmål om dette til utenriksministeren i høst, og jeg velger å ta med svaret på skriftlig spørsmål nr. 1997. Utenriksministeren svarer:

«Arbeidet med å legge til rette for norsk ratifikasjon av konvensjonen krevde en omfattende gjennomgang av norsk lovgivning og praksis, og dette arbeidet ble gitt prioritet. Vi vil, etter at konvensjonen er ratifisert, foreta en gjennomgang av konsekvensene av ratifikasjon av protokollen om individuell klagerett innen vi tar en beslutning i dette spørsmålet.»

Så vil jeg gjøre oppmerksom på en feil i teksten. Ved en inkurie står det i Innst. 203 S til Prop. 106 S, side 3, kolonne 2, tredje nederste avsnitt:

«Komiteen legger derfor til grunn at konvensjonen trer i kraft 1. juni 2013.»

Her skal det stå «ratifiseres» og ikke «trer i kraft».

Med dette vil jeg ønske alle i salen til lykke med dagen. Jeg vil ønske resten av befolkningen til lykke med å ha tatt et skritt videre mot et likestilt samfunn. Så vil jeg ønske regjeringen lykke til med gjennomføringen av konvensjonen.

Vigdis Giltun (FrP) [17:13:34]: 30. mars i år er det seks år siden Norge som et av de første land i verden signerte denne konvensjonen. Fremskrittspartiet mener at det har tatt unødig lang tid før vi kom dit vi er i dag, at vi skal ratifisere – men det er gledelig at det skjer.

Det er allerede vedtatt andre lover og forskrifter som skal sikre at personer med funksjonsnedsettelser har likeverdige muligheter til å delta på alle samfunnsområder, men jeg kan ikke se at det er blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte. Tvert imot har vi de siste årene sett at regjeringen kutter i ordninger som bidrar til at personer med funksjonsnedsettelser får en lettere hverdag.

Styrkingen av funksjonshemmedes rettigheter må også gjenspeiles i statsbudsjettene hvis konvensjonen skal bli fulgt opp på en forventet måte. Ja, for forventningene til hva et rikt land kan gjøre for å inkludere alle, er naturlig nok store. Å forvente at visjonen om et universelt utformet samfunn skal nå oss innen 2025, hvis ikke staten bidrar – tar et større økonomisk ansvar – er utopi.

Når det gjelder transportordninger, er de ofte en forutsetning for at de med nedsatt funksjonsevne skal kunne leve et aktivt og mer sosialt liv. Eksisterende ordninger som arbeids- og utdanningsreiser, TT-ordningen og trygdebilordningen må tilpasses det reelle behovet og ikke være et knapphetsgode. For at også personer med funksjonsnedsettelser skal kunne benytte kollektivtransport, er det behov for en planmessig oppgradering når det gjelder universell utforming av tog, trikk, buss og fly, og selvsagt også en planmessig oppgradering av stasjoner, terminaler og holdeplasser.

Det er også behov for å oppgradere gammel offentlig bygningsmasse og skoler.

Tilrettelegging dreier seg ikke bare om å innføre lover og regler som hindrer diskriminering, men også om å bevilge midler til universell utforming av samfunnet og til helse- og omsorgstiltak, bistand og moderne hjelpemidler.

I takt med at velferdsnivået og levealderen øker, får en stigende andel av befolkningen nedsatt funksjonsevne. Personer som allerede har nedsatt funksjonsevne, lever også lenger.

Aldersdiskriminering rammer nå stadig flere eldre. Det forventes at eldre skal jobbe lenger, at de skal bo i eget hjem, og at de skal ha en aktiv fritid. Fremskrittspartiet mener at dette også skal være mulig for eldre med funksjonsnedsettelser, og at det derfor er grunn til å vurdere om dagens ordninger diskriminerer personer over 67 år på en urimelig måte. Behovet for tjenester og tilrettelegging er individuelt og følger ikke nødvendigvis alder.

Det er også et problem at funksjonshemmede over 26 år må betale alle opptreningshjelpemidler og treningsutstyr selv. Det er en ren aldersdiskriminering, og det er ikke faglig begrunnet.

Fremskrittspartiet er sterkt kritiske til at det de siste årene er foretatt betydelige kutt i hjelpemiddelordningen, noe som har resultert i at mange ikke lenger anskaffer hjelpemidler som de kan ha nytte av. Fremskrittspartiet mener at tilgangen på hjelpemidler skal finansieres av folketrygden, og ikke være avhengig av lokale prioriteringer, kommuneøkonomi eller helseforetakenes budsjettrammer.

Jeg benytter i dag anledningen til å minne om noen av Fremskrittspartiets forslag som ville bidratt til at funksjonshemmede hadde vært mer likestilt enn det de er i dag.

Vi har bedt regjeringen legge fram en fremdriftsplan når det gjelder universell utforming, hvor også de økonomiske betingelsene for å oppfylle planen er tatt med. Vi har forslag om å styrke arbeidsrettede tiltak, så flest mulig kan delta i arbeidslivet, forslag om å innføre en statlig finansiert og rettighetsbasert BPA-ordning, forslag om å innføre servicehund som en ordning på samme måte som førehund for blinde, forslag om å styrke tilgangen på hjelpemidler og å bedre trygdebilordningen og forslag om å innføre en tilskuddsordning for tilrettelegging av bolig for personer med funksjonsnedsettelse. Boligmeldingen pålegger nybygg og privat finansiering av tilrettelegging, men det er mange som allerede bor i boliger hvor staten må bidra i større grad. Vi har videre forslag om å ha nasjonale retningslinjer for kvalitet og kvantitet i TT-ordningen og om en finansieringsordning som sikrer TT-transport i tråd med retningslinjene. Vi har også foreslått å fjerne 26-årsregelen for hjelpemidler til trening og aktivisering og å vedta en opptrappingsplan for tilpasset utdanning og arbeid for personer med utviklingshemming.

Jeg får avslutte med å si at alt er nedstemt av regjeringspartiene. Dette ville vært veldig gode forslag å gjennomføre for å gi dem med nedsatt funksjonsevne en bedre hverdag.

Kravene om brukermedvirkning i konvensjonen må også følges bedre opp, og det bør være sterkere brukermedvirkning hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, som nå får ansvaret for å følge opp konvensjonen.

Så vil jeg til slutt ta opp forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Jeg antar da at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene vil stemme for, hvis jeg tolket det som ble sagt av foregående taler, rett.

Presidenten: Representanten Giltun har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sylvi Graham (H) [17:19:03]: Først vil jeg få uttrykke min glede over at Norge i dag går inn for å ratifisere FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er en viktig milepæl i kampen for funksjonshemmedes rettigheter. Det blir nå fastslått én gang for alle at de alminnelige menneskerettighetene skal gjelde også for mennesker med nedsatt funksjonsevne i Norge.

Bare for å rydde den misforståelsen av veien: Konvensjonen handler ikke om særrettigheter – tvert imot skal den sikre funksjonshemmede rett til deltagelse i samfunnet som likeverdige borgere, med samme rettigheter og plikter som enhver annen samfunnsborger. Det er på høy tid å få dette på plass.

Men selv om dette er en milepæl, betyr ikke det at vi er i mål. Med undertegningen og ratifikasjonen av denne konvensjonen har Norge forpliktet seg til – som det heter i konvensjonen – å

«treffe alle lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter som er nedfelt i denne konvensjon».

Her gjenstår det en god del. Det første – og kanskje viktigste – enkelttiltaket omhandler universell utforming. Her har vi blitt skjønt enige om at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Men det er verd å ta bekymringene som kommer fra funksjonshemmedes organisasjoner, på alvor: Går dette egentlig fort nok? Universell utforming er bare ett aspekt av mange. Tilrettelegging er så mye mer, f.eks. riktig hjelp og veiledning til rett øyeblikk, enten man er i en butikk på jakt etter dagligvarer, foran en minibank eller i et stemmelokale for å utøve sin demokratiske plikt. I alle slike situasjoner har man rett til den tilretteleggingen som er nødvendig for at man skal kunne ha tilgang på det alle andre har tilgang på.

Det er forstemmende at det har tatt hele syv år fra konvensjonen forelå til vi nå får ratifisert den her i dag – syv år – og hele seks år fra vi undertegnet den til den nå er oppe til ratifikasjon. Ja, det er riktig at vi måtte få på plass det nødvendige lovverket før konvensjonen kunne ratifiseres. Men måtte det virkelig ta seks år før man fikk på plass det nødvendige lovverket? Seks år fra signering til Stortinget nå endelig har tatt stilling til saken? Det stiller jeg meg tvilende til. Hadde dette vært en prioritert oppgave, kunne man fått det på plass tidligere.

Jeg må få peke på at selv om vi er flinke til å dele ut penger i denne sal, er vi enda flinkere til å dele ut oppgaver. Det er derfor ikke alltid det følger penger med de oppgavene vi deler ut. For all del: Det er rom for forbedringer og mer effektiv ressursutnyttelse de fleste steder, det er ikke det jeg sier. Men når storting og regjering sier til en etat eller et direktorat: «Gjør dette, i tillegg til det dere gjør fra før», uten at det følger med noen ressurser, da er ikke akkurat det et signal om at det er en prioritert oppgave. Det er det vi gjør i dag: Vi ber Likestillings- og diskrimineringsombudet om å følge opp og påse at konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter oppfylles – uten å følge opp med ekstra ressurser. Det synes jeg er et tydelig, men trist signal fra regjeringen.

Så er det tilleggsprotokollen: Regjeringen har ikke tatt stilling til tilleggsprotokollen. Det kan være grunner til at man bør gå eller ikke gå for å ratifisere den, men siden regjeringen ikke har tatt stilling til den, har vi hverken fått pro-argumentene eller kontra-argumentene.

Derfor fremmer Høyre sammen med Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti det forslag som representanten Giltun tok opp:

«Stortinget ber regjeringen i løpet av våren 2013 gjennomføre en utredning som synliggjør fordeler og ulemper ved å ratifisere tilleggsprotokollen om individklagerett til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.»

Da Høyre fremmet dette forslaget i komiteen, var vi sikre på at det ville få støtte fra hele det politiske spekteret. Grunnen er at for bare noen få måneder siden – 11. november 2012 – fikk et forslag med praktisk talt nøyaktig samme ordlyd støtte fra alle partiene på Stortinget. Den eneste forskjellen var at det da dreide seg om FNs barnekonvensjon. Høyres likelydende forslag når det gjeler funksjonshemmede ser altså ikke ut til å få støtte fra regjeringspartiene med mindre de tar til vettet i siste sekund. Alt vi ber om, er en utredning – ikke noe annet enn det. Hvorfor går de for et slikt forslag når det gjelder barnekonvensjonen, for så å stemme ned det samme forslaget når det gjelder funksjonshemmede?

La meg helt til slutt få understreke hvor glad jeg er for at denne konvensjonen nå ratifiseres. Det er en gledens dag, og det er bra. Men det er en liten bismak – sett i sammenheng med at dette vitner om et nedprioritert saksfelt som ikke tas alvorlig nok av regjeringen. Det er synd, og det er et betydelig skår i gleden selv om det alt i alt er en gledens dag.

Karin Andersen (SV) [17:24:13]: Jeg vil også bruke anledningen til å gratulere med en merkedag. Det er helt riktig at vi har ventet på det.

Dette handler om, som representanten Sylvi Graham sa, like rettigheter, og det handler om noe så grunnleggende som menneskerettigheter – det å kunne være likestilt medborger i et samfunn uansett funksjonsevne. Det er et veldig viktig prinsipp – det handler om det rent prinsipielle i det, men det handler også om hvordan vi gjennom annet lovverk og andre ordninger gjør dette mulig i praksis. Jeg er veldig opptatt av at vi har dette utgangspunktet, altså at det er likestillings- og ikke-diskrimineringspolitikk vi nå snakker om, og at helse- og sosialpolitikk – eller boligpolitikk og de andre tingene – på en måte er hjelpemidlene for å realisere det som er et menneskerettighetsspørsmål.

Det er også viktig at det handler om nedbygging av hindre, for vi har bygd oss et samfunn som faktisk diskriminerer i seg sjøl. Det er lett å se at med en gang man begynner å legge prinsipper om universell utforming til grunn for den politikken man skal føre, f.eks. på boligsida, kommer motstanden veldig raskt. Vi har opplevd og sett i avisene at da er forståelsen for at mennesker med funksjonsnedsettelser skal kunne velge i det samme boligmarkedet, de samme boligområdene, eller ha lov og muligheter til å flytte hvor de vil ut fra egne ønsker og egen økonomi, litt underordnet. Da tenker man plutselig at dette kan det ikke være nødvendig å gjøre overalt. Jo, det er faktisk nødvendig å gjøre det overalt, for så mye av det vi har laget fra før, er nettopp ikke universelt utformet og kommer til å stå der som et hinder i en del år framover. Det tror jeg vi skal være så ærlige å si.

Jeg er også opptatt av at vi greier å følge opp de forpliktelsene vi har sagt ja til – når vi sier at samfunnet skal være universelt utformet i 2025. Det er viktig fordi det er et menneskerettighetsspørsmål. Det handler sjølsagt også om at alle mennesker skal kunne bruke sin arbeidsevne og leve et likestilt og godt liv. Det tror jeg også er et pluss på de fleste budsjetter.

Så har det vært kritikk fordi det har tatt lang tid. Jeg har vært en av dem som har vært forferdelig utålmodig, jeg må innrømme det. Men det er slik at Norge, i hvert fall gjennom alle regjeringer jeg har kjent til, har hatt denne metoden å gå til ratifikasjon på, nemlig at alt underliggende lovverk skal være i tråd med konvensjonen. Og det er det nå. Så kan man si at det kanskje har tatt lang tid, men slik er det. Det er ikke noe nytt prinsipp denne regjeringen har innført i forhold til andre regjeringer som har vært før. Jeg har kritisert det litt, ikke fordi jeg ikke mener at det er kjempeviktig at regjeringer følger opp konvensjonene, for det må være det aller viktigste. Det er mange som skriver under en konvensjon, og så er det liksom så som så, og det følges i praksis nesten ikke opp i det hele tatt i forhold til nasjonalt lovverk. Men man har kanskje dratt det vel langt – til at alle små detaljer skal være på plass. Og det kan jo bidra til at Norge spiller en rolle internasjonalt, som gjør at vi kommer på noen verstinglister der vi egentlig ikke hører hjemme. Det er viktig at mange nok land ratifiserer for at dette skal tre i kraft. Nå har det skjedd – men en sånn rolle kan Norge spille.

Så har det vært en diskusjon om tilleggsprotokollen. Det er ingen hemmelighet at jeg er tilhenger av at vi skal undertegne den, og at vi har tenkt å jobbe videre for å få det til. Men jeg har lyst til å henlede oppmerksomheten på det som saksordføreren sa, at dette jobber man for. Da er det litt lite tradisjon i Stortinget – også når vi har hatt andre regjeringer – for at man fremmer konkrete forslag om noe som regjeringen sier at de jobber med, og har til vurdering. Jeg tror ikke man skal overtolke akkurat dette, og det er mange av oss som jobber for å få dette realisert. Jeg mener det er viktig – kanskje ikke så viktig for Norge, men det er viktig for den internasjonale legitimiteten til en slik ordning, som man kan trenge i andre land enn Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:29:35]: Ratifikasjonen av FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne er en viktig sak, og jeg vil slutte meg fullt og helt til den grundige, gode og sterke framstilling som saksordfører Brandvik ga.

Det har tatt tid – ja – fordi det skal følges opp i praksis. Det skal følges opp i praksis det å forsøke å få et mer likeverdig liv for dem som er funksjonshemmet, i forhold til oss som er funksjonsfriske. Det vil måtte få konsekvenser i hverdagslivet, det vil måtte få konsekvenser i budsjettprioriteringer, det vil måtte få konsekvenser dersom en mener noe med det, som nå alle partier er veldig sterke på, at en eksempelvis burde legge til rette for en lavere reallønnsvekst for dem som har en materiell overflod. Vi får se hvordan det går.

I innstillinga er det en presisering av begrepet «rimelig tilrettelegging» som jeg har lyst til å understreke. Med rimelig tilrettelegging mener vi – og det er en samlet komité:

«nødvendig og hensiktsmessig endring og justering som ikke innebærer en uforholdsmessig eller utilbørlig byrde, når det i et bestemt tilfelle er behov for det, for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan nyte eller utøve alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter på linje med andre».

Dette er ganske krevende. Det koster penger. Her er det en samlet komité som står sammen om det, og når jeg nå hører bl.a. representanten Sylvi Graham som er veldig sterkt kritisk til tidsbruken, synes jeg det er noe sterkt. Jeg får en litt flau smak i munnen etter mange års erfaring med Høyres representanter i finanskomiteen, hvor jeg ikke kan si at det er offentlig sektor generelt, eller de gruppene her spesielt, som er tildelt de største midlene. Så jeg er veldig glad for at regjeringa nå har framlagt dette, og at den har framlagt det på en sånn måte at det er klart for å gjennomføres i praksis. Det borger for at vi skal stå sammen om det når vi nå har en felles innstilling, og det blir veldig spennende å se i den praktiske gjennomføringa.

Laila Dåvøy (KrF) [17:32:38]: Dette er en gledens dag, som flere har vært inne på. Hele komiteen og politikere fra alle partier er faktisk oppriktig glade i dag, og det hører vi også fra talerstolen. Det er en milepæl, som flere har vært inne på, ikke bare for mennesker med nedsatt funksjonsevne, men for samfunnet som helhet. Ratifikasjonen av konvensjonen gir klart uttrykk for at ingen skal diskrimineres, men at alle skal gis like muligheter til å være en del av vårt samfunn og få leve selvstendige liv. Det er bra, og det tjener samfunnet på som helhet. Norge trenger at alle borgere gis like muligheter til aktivt å delta i samfunnet.

For at konvensjonen faktisk skal få betydning for den enkelte, er det også bra at Likestillings- og diskrimineringsombudet i dag gis tilsynsansvaret for konvensjonen. De skal sikre at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelsene konvensjonen gir. I den sammenheng er det viktig at vi gir ombudet en faktisk mulighet til å utføre denne oppgaven, og derfor har Kristelig Folkeparti i sitt alternative statsbudsjett økt bevilgningen til Likestillingsombudet med 1,5 mill. kr sammenlignet med regjeringens budsjett. Vi tror at det er nødvendig.

Kristelig Folkeparti har også sammen med de andre opposisjonspartiene undret seg noe over at regjeringen ikke har forelagt en konsekvensutredning av en eventuell ratifikasjon av tilleggsprotokollen som gir – eller ville kunne gi – individuell klageadgang til FN ved brudd. Norges Handikapforbund sier i dag at de er svært forundret over at klageretten ikke innlemmes samtidig med ratifiseringen av konvensjonen. Som flere har vært inne på, foreslår opposisjonspartiene i innstillingen at regjeringen foretar en konsekvensutredning av en eventuell ratifikasjon av tilleggsprotokollen.

Som sagt har det vært svært viktig også for Kristelig Folkeparti å ratifisere konvensjonen. Vi har vært flere som har purret lenge og vel på regjeringen. Poenget har ikke bare vært at konvensjonen skal inn i lovverket, men at den faktisk skal bety en forandring for den enkelte når det gjelder nettopp muligheten til å delta i samfunnet på lik linje med alle andre. Dessverre har vi sett flere eksempler på at regjeringen har innsnevret noen menneskers handlefrihet – vil jeg si – og mulighet til å leve selvstendige liv. Dette har skjedd i den senere tid. Det gjelder f.eks. innsnevringen av retten til pleiepenger, utsettelse av rettighetsordningen for brukerstyrt personlig assistent og ikke minst – i de siste ukene – innstramming av tilbudet tolk/ledsager for døvblinde.

I fjor sommer ble det sendt ut et nytt rundskriv som fastslo at døvblindes rett til tolk/ledsager ved fritidsaktiviteter, skulle reduseres kraftig. Dette har ført til at mange døvblinde har blitt isolert, og at deres livskvalitet har blitt betydelig redusert. For mange døvblinde er det helt nødvendig å ha tolk/ledsager knyttet til fritidsaktiviteter. Det er ikke nok med en ledsager, de skal også kunne kommunisere hvis man skal kunne si at de er integrert på en god måte. Bare da kan de delta på en fullverdig måte og få muligheten til å leve et selvstendig liv. Formålet med ratifiseringen av FN-konvensjonen er jo nettopp å sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å leve selvstendige liv og til å «kunne delta fullt ut på alle livets områder», som det står i konvensjonen.

Jeg er veldig opptatt av akkurat denne saken fordi den er et utrolig godt eksempel på at man etter min mening er nødt til å reversere den regelendringen som var, hvis vi skal oppfylle denne konvensjonen. Det er stikk i strid med konvensjonen at man ikke har denne rettigheten lenger, og det haster med å reversere dette. Jeg håper at statsråden snarest vil komme med en presisering for å løse problemet. FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne tillater etter min mening egentlig ikke noe annet.

Konsekvensene av ratifikasjonen kan ikke bare bli flotte ord på fint papir – det har vi alle et ansvar for – det må føre til konkret handling, for vi er ikke helt fremme i dag. Regelverket må se det enkelte menneske som har behov for bistand.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:37:28]: La meg starte med å slutte meg til den lykkeønskninga: Til lykke med dagen, vil jeg også si fra denne talerstolen. Det er ikke hver dag man får være med på å behandle en ratifikasjon av et så viktig dokument som en menneskerettighetskonvensjon er. Det er også helt riktig som det er blitt sagt, at konvensjonen utgjør et vendepunkt. Man kan kalle det et paradigmeskifte at man går fra å snakke om helsepolitikk og sosialpolitikk når man diskuterer mennesker med nedsatt funksjonsevne og deres plass i samfunnet, til at vi nå går over til å snakke om likeverd, likestilling, deltakelse og selvbestemmelse. Det håper jeg bidrar til å gjøre noe med oss, og at vi begynner å tenke annerledes om hvordan vi planlegger vårt samfunn med tanke på at alle skal kunne delta på like fot.

WHO og Verdensbankens World report on disability slår fast at det er rundt 1 milliard mennesker med funksjonsnedsettelser i verden. Det tilsvarer 15 pst. av jordas befolkning. Rapporten dokumenterer at personer med nedsatt funksjonsevne møter omfattende barrierer i helsetjenesten, utdanning, arbeidslivet, transport og kommunikasjon. Personer med nedsatt funksjonsevne har dårligere helse, dårligere utdanning og dårligere økonomi enn resten av befolkninga. Jeg kommer nettopp fra New York, hvor vi har hatt det største møtet noensinne om vold mot kvinner. Vi hadde også det første møtet noensinne – så vidt jeg kunne forstå – som tok for seg situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne – kvinner og barn – med det utgangspunkt at dette er mennesker som er langt mer utsatt nettopp for vold og overgrep enn andre, funksjonsfriske er. Men man glemmer ofte det, og man glemmer også til og med at mennesker med nedsatt funksjonsevne også har et kjønn. Rapporten viser med all tydelighet at menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne lenge har blitt oversett og tilsidesatt. FN-konvensjonen danner et godt grunnlag for å ta tak i dette og sikre at alle mennesker får ta del i det de fleste av oss betrakter som en selvfølgelighet.

I prosessen knyttet til ratifisering har vi sett behovet for å gjøre endringer i norsk lovgivning. Det er klart at norsk vergemålslovgivning er i strid med konvensjonens bestemmelse om rettslig handleevne. Vergemålsloven kom, som de fleste her vet, på plass i en annen tid, rundt år 1900, og er nå moden for historiens skraphaug.

Regjeringa har holdt fast på en linje om at norsk rett må være i samsvar med konvensjonen før ratifisering. Grunnen til dette er at regjeringa – som tidligere regjeringer, akkurat som representanten Andersen var inne på – ønsker å vise troverdighet og integritet i internasjonale forhold, og særlig i spørsmål som berører menneskerettighetene. Å vente med å ratifisere til vi har ryddet i eget hus, viser at vi tar konvensjonsforpliktelsene på alvor. Det har vi også fått tilslutning til fra flere medlemmer av FN-komiteen til CRPD, sjøl om det er ulike meninger om dette, og sjøl om det også, som representanten Andersen var inne på, er sider ved det som kan tale i en annen retning.

Regjeringa foreslår samtidig at Likestillings- og diskrimineringsombudet får ansvar for å føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med konvensjonen. Vi er trygge på at ombudet vil forvalte denne rollen med mot og klokskap. Ombudet gjør en solid jobb med å overvåke gjennomføringen av CEDAW og CERD, dvs. Kvinnediskrimineringskonvensjonen og Rasediskrimineringskonvensjonen.

I forbindelse med de periodiske rapporteringene til FNs traktatorganer har ombudet foretatt sjølstendige kartlegginger av norske forhold og levert egne rapporter som grunnlag for eksamineringen av Norge. Ombudet tilfredsstiller de relevante kravene i de såkalte Paris-prinsippene for institusjoner, som skal fremme og beskytte menneskerettighetene. Oppgaven med å overvåke nasjonal gjennomføring av CRPD faller i stor grad sammen med oppgaver ombudet allerede har i forbindelse med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Ombudet vil kunne benytte tallmateriale fra de sakene som klages inn for ombudet, til å kartlegge den faktiske situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne i relasjon til konvensjonens bestemmelser.

Etter konvensjonens artikkel 33 tredje ledd skal sivilsamfunnet, og særlig mennesker med nedsatt funksjonsevne og organisasjoner som representerer dem, trekkes inn i overvåkingsprosessen og delta fullt ut i den. Det er viktig å understreke. Brukermedvirkning er en del av konvensjonen. Jeg vet at ombudet har drøftet dette med representanter for funksjonshemmedes organisasjoner og vil etablere strukturer for samarbeid med organisasjonene.

Men først og fremst, sjøl om man kan mene at det har tatt tid: Gratulerer med dagen! Det er en milepæl og en stor dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [17:42:39]: I mitt innlegg ramset jeg opp mange gode forslag som Fremskrittspartiet har fremmet, men som har blitt stemt ned av regjeringen. Min påstand er at hvis disse forslagene hadde fått flertall, ville situasjonen vært mye bedre, og de funksjonshemmede ville vært mye mer likestilt enn de er i dag. Selv om man har ryddet i eget hus, har man ikke, slik jeg ser det, ryddet opp med hensyn til å se på hvilke gode ordninger som bør tre i kraft.

Mitt spørsmål er da: På hvilken måte vil de som omfattes av denne konvensjonen, merke at deres rettigheter er styrket, og på hvilke konkrete områder vil statsråden sørge for at det kommer ordninger som gjør at personer med nedsatt funksjonsevne, blir mer likestilte, at de får bedre muligheter til arbeid, at de får bedre muligheter til å ha et godt sosialt liv, til å bo i egen bolig – og i det hele tatt dette med universell utforming? Jeg kunne tenke meg at statsråden sa litt konkret om hva som vil skje etter juni.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:43:53]: Det var nesten et spørsmål som egner seg for en interpellasjon – det var et veldig omfattende spørsmål. En del av dette har vi behandlet både i merknader og i selve proposisjonen, men vi vil måtte komme tilbake til svaret på en del av de enkeltpunktene som representanten tok opp.

Jeg tror, som jeg sa, at kanskje den største endringa med denne konvensjonen dreier seg om hvordan vi tenker rundt dette, at det ikke bare handler om sosialpolitikk og helsepolitikk, men det handler om likestilling. Det handler om hele grunnlaget for hvordan vi utformer politikken på alle samfunnsområder, og da dreier det seg om å sikre likeverdig deltakelse. Jeg vil trekke fram skole som et område som det er særlig viktig at vi bidrar til å få gjort forandringer på framover, ikke minst på IKT-sida innenfor skole. Der kommer vi til å jobbe hardt for å få til endringer. Så dreier det seg også om å sikre at vi ikke tar skritt tilbake. Representanten Andersen nevnte dette med bolig – vi må se at hvordan vi bygger i dag, kommer til å få betydning langt fram i tid for muligheten til å være likeverdig.

Vigdis Giltun (FrP) [17:45:00]: Det er lett å vedta lover som andre skal betale, slik som å bygge nye boliger. Det jeg er ute etter å få svar på, går på at når regjeringen nå har brukt seks år på å forberede denne ratifiseringen, forventer veldig mange at det skal bli noe konkret, at man merker forskjell, og at man også fra statens og regjeringens side ønsker å bidra til å bedre forholdene. Det dreier seg faktisk også om helsetjenester og sosiale tjenester. Det dreier seg om habilitering, om rehabilitering, om tilgang på tjenester, om tilgang på hjelpemidler, om en brukerstyrt personlig assistentordning og likeverdig behandling uansett hvor du bor i landet osv. Det er faktisk forventninger til at vi som politikere har tenkt noen tanker rundt hva vi skal gjøre, hva vi kan bidra med for at flere skal kunne oppfatte det samfunnet vi i dag har, som likestilt. Det er ikke for at de skal ha fordeler fremfor andre, men de skal ha mulighet til å delta på lik linje med andre, og jeg kunne tenke meg noen konkrete eksempler på hva statsråden vil gjøre.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:46:09]: Jeg tror nok at vi må belage oss på å jobbe systematisk med dette området i all framtid. Det krever at vi er framoverlente, og at vi integrerer likestillingsperspektivet for mennesker med nedsatt funksjonsevne på alle samfunnsområder. Det er det jeg håper at nettopp denne konvensjonen og ratifiseringen av den skal bidra til. Jeg er helt enig i at når det gjelder sosiale tjenester og helsetjenester, er dette særdeles viktig, men det er også viktig på de andre områdene, og det er ikke bare viktig fordi det angår en liten gruppe mennesker, men det handler om oss alle sammen. Det handler om at vi i ulike faser av livet også kommer til å ha varierende grad av funksjonsevne, og det handler om at i dag er det du som trenger bistand, i morgen kan det like gjerne være meg. Så vi må planlegge, for dette handler om oss alle, egentlig om solidaritet, «opplyst egeninteresse», som det er blitt definert som. Så vi jobber bl.a. ut fra at samfunnet skal være universelt utformet i 2025, og det må vi jobbe med på alle samfunnsområder.

Sylvi Graham (H) [17:47:28]: Høyre har respekt for regjeringens ønske om grundighet i ratifikasjonsprosesser. Men som alle som har snakket med funksjonshemmedes organisasjoner vet, er ratifisering av tilleggsprotokollen viktig, og Høyre mener derfor at det er viktig å få en grundig gjennomgang av alle sider av den saken. For bare noen få måneder siden, den 29. november, fikk et forslag med i praksis nøyaktig samme ordlyd støtte fra alle partiene på Stortinget, og den eneste forskjellen var at det dreide seg om FNs barnekonvensjon. Så mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Hvorfor vil regjeringen utrede fordeler og ulemper ved tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen, men ikke det samme når det gjelder konvensjonen om handikappedes rettigheter?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen (SV) [17:48:14]: La meg som barneminister først få lov til å understreke at jeg er glad for at vi skal se på de ulike sidene ved å ratifisere tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen, som jeg ser på som viktig. Så vidt jeg vet, har det ikke vært vanlig at man har ratifisert en tilleggsprotokoll samtidig som man ratifiserer selve konvensjonen, men som det ble sagt både fra representanten Brandvik og fra representanten Andersen, er dette noe som regjeringa allerede tar tak i. Så man kan ikke lese dette som at regjeringa ikke ønsker å se på de ulike sidene, men det har noe med tradisjonene i forholdet mellom storting og regjering å gjøre.

Sylvi Graham (H) [17:48:56]: Både statsråden nå og representanten Karin Andersen har sagt fra denne talerstolen nettopp at det ikke var nødvendig å stemme for noe som regjeringen har sagt at den jobber for, og hun sa også at det var mange som jobbet for denne tilleggsprotokollen. Da blir mitt spørsmål til statsråden dette: Hvor langt har regjeringen kommet, og når kan vi vente noe til Stortinget?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:49:22]: Dette er strengt tatt et spørsmål til utenriksministeren, så jeg må nesten be om at spørsmålet om framdriftsplanen og når dette skal være i havn, rettes dit. Men representanten kan være trygg på at jeg syns det er viktig at Norge har en framoverlent holdning til dette spørsmålet, særlig av de grunnene som representanten Karin Andersen trakk fram, de internasjonale.

Når det gjelder tilleggsprotokollen til Kvinnediskrimineringskonvensjonen, er det, så vidt jeg vet, ingen som har brukt klageadgangen noensinne, så det er ikke gitt at det kommer til å bli et veldig stort omfang her. Men det å få utredet de ulike sidene, som vi nå er i gang med når det gjelder Barnekonvensjonen, vil også være viktig på dette området, og regjeringa ønsker å se på det. Så det er ingen grunn til å legge for mye i dette fra representanten Sylvi Graham.

Laila Dåvøy (KrF) [17:50:20]: Jeg synes det er veldig bra at det klargjøres så sterkt at man skal konsekvensutrede, og at man allerede er i gang. Det som kanskje er litt oppsiktsvekkende med det, er at det på Handikapforbundets hjemmesider i dag står at de er kjempeglade for at man ratifiserer, men skuffet og forundret over at tilleggsprotokollen ikke blir ratifisert, og – skriver de – at regjeringspartiene heller ikke ønsker å utrede. Da antar jeg at deres oppfatning må være feil. Jeg håper at regjeringen og statsråden vil kunne si til disse organisasjonene at man er i gang med dette, og at vi også kan gå ut og si at dette faktisk kommer til å skje. Jeg vil gjerne ha en bekreftelse på det.

Det andre spørsmålet mitt er: Man har ofte blitt sett på som syk når man har nedsatt funksjonsevne. Har likestillingsministeren noen tanker om at en del av de tiltakene vi har, egentlig burde vært likestillingstiltak og ikke helsetiltak, f.eks. BPA?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [17:51:29]: For å ta det første først vil jeg henvise til svaret fra min kollega, utenriksministeren. Det kan hende vi skal sende akkurat det svaret til Handikapforbundet så de får det, med mindre de har sett det. Jeg vil i hvert fall understreke at dette er noe vi er i gang med.

Til det andre spørsmålet: Jeg synes det er et veldig godt spørsmål. Noe av det har vært reist fra interesseorganisasjonenes side også, at det ofte ikke er enkeltpersonene som har feil og mangler ved seg, men samfunnet og det at vi ikke tilrettelegger for at ulike mennesker skal ha de samme mulighetene – så langt det er mulig, i hvert fall – som er problemet. Vi må ha et mye sterkere kritisk blikk på vårt eget samfunn og tenke likestilling i langt større grad.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hilde Magnusson (A) [17:52:36]: Som saksordføreren sa, er ratifikasjonen av FN-konvensjonen vi gjør i dag, et viktig steg i riktig retning for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Jeg vil i mitt innlegg fokusere på bolig og universell utforming, som også er en del av konvensjonen, nettopp fordi personer med nedsatt funksjonsevne skal få et selvstendig liv og kunne delta fullt ut på alle livets områder. Regjeringens mål er at bolig- og bygningsmassen skal kunne brukes av alle. Universelt utformet vil si at de aller fleste skal kunne bruke det bygde miljø uten spesiell tilrettelegging eller spesialløsninger.

Vi fikk en ny handlingsplan for universell utforming og økt tilgjengelighet, som ble lagt fram i mai 2009. Dette er et viktig dokument fordi det viser hvilken vei vi ønsker å gå for at Norge skal bli mer universelt utformet. Sammen med de årlige statsbudsjettene er dette rettesnoren for regjeringens arbeid med universell utforming. Regjeringens visjon er at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Det er svært ambisiøst, men mulig å få til. Det forutsetter at Fremskrittspartiet ikke får så mye å si i en eventuell ny regjering, for jeg ser at deres boligpolitiske talsmann, Gjermund Hagesæter, i Hegnar Media 12. mars i år ønsker å fjerne reglene for universell utforming. Representanten Giltun tror det er en utopi å få til universell utforming i 2025 – det blir svært vanskelig med hennes parti.

For noen uker siden kom regjeringen med stortingsmeldingen om bolig med undertittelen «Ein bustadpolitikk for den einskilde, samfunnet og framtidige generasjonar», som viderefører arbeidet med universell utforming. Er det slik at vi i 2013 skal tillate oss å bygge boliger og andre bygg som kommer til å stå der i 50 år – kanskje 100 – men som ikke er tilgjengelige for alle? Framover vil folk i Norge leve stadig lenger, og den eldste delen av befolkningen blir stadig større. Det er en positiv kvalitet ved det norske samfunnet. Vil det ikke være fryktelig lite framtidsrettet hvis disse nye leilighetene ikke er universelt utformet, slik at vi kan bo hjemme lengst mulig?

De mest sentrale funksjonene i hverdagen som mange av oss tar for gitt, skal være tilgjengelig også om man av en eller annen grunn får nedsatt bevegelighet permanent eller i perioder. Det kan være graviditet, små barn i barnevogn, et brukket bein, en ryggplage, alderdom eller varige funksjonsnedsettelser som fører til at tilgjengelige omgivelser blir nyttige.

Jeg tenker det er viktig at vi etter valget til høsten får en regjering som ønsker å ha boliger og bygg med universell utforming. Fremskrittspartiet må bli enige med seg selv – Vigdis Giltun og Gjermund Hagesæter er i hvert fall uenige – så kan vi snakke om det å rydde opp i eget hus.

Kari Henriksen (A) [17:55:51]: Jeg vil også stille meg i gratulantenes rekker, og ikke minst vil jeg gratulere til de mange brukerorganisasjonene som har stått på og jobbet for at dette skal bli en realitet. Det er veldig bra.

Det er en viktig dag i dag. Linjene går tilbake til 1948, da FN vedtok verdenserklæringen. I 1950 trakk EU inn juridiske forpliktelser, i 1987 behandlet man for første gang rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, og i dag står vi altså her i Stortinget – jeg vet ikke om vi skal ratifisere konvensjonen eller vedta ratifiseringen, men i hvert fall er det en gledens dag.

Samtidig er det et paradoks her. Trenger vi en egen konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne – som om de ikke omfattes av konvensjonene som gjelder alle? Men det gjør de. Denne konvensjonen sikrer at menneskerettene blir tilgjengelige for alle. Det er en liten, men viktig forskjell.

Ikke alle har visepresidenter som Lenin Moreno i Ecuador, som ble foreslått til Fredsprisen i 2012 for sitt arbeid for funksjonshemmede. «Å være lykkelig er både lett og morsomt», er tittelen på en bok han har skrevet, og som rullestolbruker er han nok klar over hvor mye lettere det kan bli, og hvor mye morsommere det er når alle får tilgang til alle deler av samfunnet.

Når jeg trekker inn et land som Ecuador, stiller jeg meg i rekken av dem som framstiller det sånn at det er i utlandet, der ute, at det er mest påkrevd med tiltak og konvensjoner. Men jeg vil snu spørsmålet: Er det mulig for en norsk politiker å bli foreslått til Nobels fredspris for å legge til rette for funksjonshemmede? Det burde det være, men da må vi først rette blikket mer innover, mot oss selv og mot eget land. Skal vi lykkes med full realisering, krever det hardt arbeid hjemme, men blikket må også rettes utover. Vi må være tydelige og kompromissløse i vår vilje til å bedre funksjonshemmedes vilkår i alle land. Vi har virkemidlene, vi er på vei, og vi er på rett vei. I dag kan vi glede oss over at vi forplikter oss overfor en hel verden.

Opposisjonen peker på flere forhold de mener regjeringen ikke følger opp. Flere av tiltakene som ble nevnt fra både Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet, jobbes det med i regjeringen. Noe de ikke har nevnt, men som imidlertid er like viktig etter mitt syn, er de reelle politiske forskjellene: synet på sykelønnsordningen, faste arbeidsplasser og omfordeling av skatteinntektene for å ta tre store forskjeller mellom høyre- og venstresiden. Disse vil etter min mening ha stor betydning for mulighetene til å leve gode hverdagsliv for alle, også de som omfattes av denne konvensjonen.

Vi er ikke i mål, vi har mer å gjøre. Vi må forene kreftene for å bli bedre. Konvensjonen får virkning fra 1. juni, men omforming fra teori til praksis skjer ikke ved dette. Når det gjelder det som ble nevnt av representanten Hilde Magnusson om Fremskrittspartiets stilling med tanke på universell utforming, vil jeg bare si at det i hvert fall ikke er framskritt.

Steinar Gullvåg (A) [17:59:24]: Som de fleste har understreket, er det gledelig og på høy tid at Norge nå ratifiserer FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Ikke fordi verden forandrer seg fra i går til i morgen, men fordi vår tilslutning til konvensjonen har stor symbolverdi internasjonalt så vel som nasjonalt, og symboler er som kjent viktige i politikken. Det betyr ikke at konvensjonens mål og hensikt er nådd på de fleste områdene.

Vel har vi vedtatt et lovverk som i det store og hele ivaretar funksjonshemmedes rettigheter, men det er i dagliglivet at konvensjonens rettigheter skal prøves. Jeg erkjenner at det ennå er langt fram til vi har et universelt utformet samfunn, eller et arbeidsliv som gir arbeid til alle som vil og kan arbeide.

På galleriet i dag sitter Kristian Hansen fra Tønsberg. Han er leder av handikapforbundet i Vestfold, Buskerud og Telemark, og han har kommet hit for å høre på denne debatten. Typisk nok måtte Kristian stå over et tog på Vestfoldbanen fordi rullestolrampa ikke fungerte på det toget han skulle ta. Slik er hverdagen for våre funksjonshemmede.

Selv om vi altså har laget ordninger som utvilsomt letter inngangen til arbeidslivet for mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det aldeles ikke slik at bedriftene – og da inkluderer jeg også det offentlige – åpner dørene for alle som ifølge FN-konvensjonen har rett til arbeid, og da understreker jeg at retten til arbeid er en menneskerett. Vi må selvfølgelig sette vår lit til at ulike støtteordninger, som ordningen med arbeids- og studiereiser og lønnstilskuddsordningen, vil hjelpe flere funksjonshemmede til lønnet arbeid, men vi ser likevel gang på gang at funksjonshemmede med god og relevant utdanning blir forbigått av funksjonsfriske konkurrenter når stillinger skal besettes. Jeg tror dette har med holdninger å gjøre, og med uvitenhet. Forestillingen om at mennesker med nedsatt funksjonsevne er sykere enn andre og derfor har lengre sykefravær er ganske utbredt i næringslivet, selv om all erfaring tilsier det motsatte, altså at mennesker med nedsatt funksjonsevne faktisk er mer stabil arbeidskraft enn ordinære arbeidstakere.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Tove Linnea Brandvik (A) [18:02:41]: Debatten så langt har klart å holde seg til menneskerettigheter, likeverd og likestilling. Jeg tror det er første gangen jeg har opplevd så tydelig i denne salen at debatten ikke har handlet om helsetjenester eller særtiltak eller annerledesordninger for annerledesfolket, som er verdens største minoritet. Det er en opptur, og for å være helt ærlig: Jeg synes det er grådig kjekt!

Men jeg vil ta opp en ting som vi så langt ikke har omtalt, og det er at Norge har et ansvar også når vi jobber ute. Så jeg vil bare referere et avsnitt fra innstillingen som vi har skrevet inn i teksten, og som en samlet komité har sluttet seg til:

«… det er viktig at mennesker med nedsatt funksjonsevne er et sentralt tema i vår utenriks- og utviklingspolitikk. Norge har allerede et bredt engasjement knyttet til funksjonshemmedes rettigheter internasjonalt, men vi ber regjeringen tydeliggjøre denne innsatsen. Det er også viktig at hensyn til personer med nedsatt funksjonsevne inkluderes i programmer og prosjekter som gjennomføres av frivillige organisasjoner og internasjonale programmer.»

Vi gir et oppdrag til regjeringen fra salen her i dag. Vi skal styrke dette arbeidet når vi jobber ute, slik at når vi jobber ute, så gjør vi det i samme form som vi skal gjøre her hjemme.

Så vil jeg si at en del av de historiene som vi nå møter rundt omkring som gjelder manglende tilgjengelighet og manglende adkomst, kan av og til gi oss hakeslepp. Kristian hadde f.eks. trøbbel med toget i dag – men når jeg leser et oppslag fra Gjøvik på nrk.no, så blir jeg faktisk litt satt ut. Man velger å gjennomføre en utstilling om og for funksjonshemmede i et flott, verneverdig bygg. Utfordringen er at bygget ikke er tilgjengelig, spesielt ikke for rullestolbrukere, og det er fordelt på to etasjer. Og svaret er at bygget var så pent og gammelt og verneverdig at det var en glede å få lov til å ha utstillingen der. Jeg føler at noen har misforstått noe.

Hadde ikke dette huset vært universelt utformet, ville ikke dette huset vært egnet til å bruke i et moderne samfunn. Slik er det med verneverdigheten. Det kan godt hende at vi skal verne og ikke endre, men kanskje kan det da ikke brukes og benyttes til hverdagsaktivitetene. Og noen aktiviteter er viktigere enn andre aktiviteter: Denne salen, og dette bygget, skal være tilgjengelig i alle former. Men det skal også aktivitetene som alle i forvaltningsnivået – og da inkluderer jeg kommunene – legger til rette for sine innbyggere. Derfor poengterte jeg at forvaltningsnivåene har selvstendig ansvar for å ta de selvstendige valgene og de selvstendige vurderingene.

Vigdis Giltun (FrP) [18:05:56]: Det er mange tilskuere på galleriet i dag, og jeg vet at det sitter mange rundt omkring foran PC-ene sine og følger denne debatten. Mange har forventninger til hva som kommer fram av denne debatten – hva får vi vite nå, hva kan vi forvente?

På tross av at regjeringspartiene har hatt utallige innlegg på talerstolen, har det ikke kommet fram én eneste konkret ting som vil bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne skal få det bedre etter juni. Ikke ett eneste konkret tiltak. Ikke ett eneste løfte. Ingen forpliktelser – utover at vi har en veldig gledelig dag i dag fordi vi skal ratifisere, vi skal godkjenne noe. Det er skuffende. Attpåtil har de benyttet anledningen til å skjelle på Fremskrittspartiet på grunn av at vi ikke mener at alle – altså 100 pst. av alle studentleiligheter og boliger – må ha universell utforming. Det har de brukt en masse tid på. Det sier seg jo selv at da har regjeringen lite å fare med.

Fremskrittspartiet har fremmet et forslag for eksisterende boliger for alle, en tilskuddsordning som skal bidra til å tilrettelegge – og hvor er regjeringen da? Da er de totalt fraværende, for da må de ut med penger, og da må de ta ansvar. Denne saken dreier seg i aller høyeste grad om å ta politisk ansvar og ta et økonomisk ansvar for at flere skal klare seg, og da hjelper det lite å skremme med at hvis Fremskrittspartiet kommer i regjering, så blir det ikke sånn! Ingen av regjeringspartiene har fremmet så gode forslag til å fremme likestilling for funksjonshemmede som det Fremskrittspartiet har gjort, og ingen av regjeringspartiene har lagt inn i budsjettene sine penger som kunne bidra til å gi en bedre hverdag, bedre muligheter til arbeid og et bedre sosialt liv.

Dette er forslag som har bred støtte i de funksjonshemmedes foreninger. År etter år er det etterspurt forbedringer på det ene området etter det andre, og regjeringen lukker ørene. De vet hvor behovet er, de vet om ting som kan forbedres, men selv etter seks år med planlegging på denne saken kommer de ikke med ett eneste konkret forslag om hva de vil gjøre som vil bedre tilværelsen. Det er skuffende.

Jeg tror mange med meg er skuffet i dag. Heller ikke statsråden kunne nevne en eneste ting. Jeg spurte to ganger om å komme med noe konkret, men det var ikke noe konkret, forandringene vil ikke være der. Når da også SVs representant sier at det kanskje ikke er så nøye at Norge undertegner den tilleggsprotokollen, for vi er jo så flinke og vi har det så bra, men det er jo et signal utad – ja, da er det et tegn på at man ikke vet hvor mange som ikke får oppfylt sine rettigheter i dag, og at man dessverre heller ikke vil ta hensyn til det i fremtiden.

Laila Dåvøy (KrF) [18:09:16]: Representanten Brandvik var inne på at vi har diskutert rettigheter, og vi har klart å diskutere på et overordnet, prinsipielt nivå. Det er sant, og denne saken fortjener det, samtidig som vi, i hvert fall jeg, tenker at det som skal skje nå i ettertid, er at vi som er politikere i dag og i morgen – denne regjeringen og nye regjeringer – er nødt til å se konsekvensene av det vi nå holder på å gjøre.

Representanten Kari Henriksen var inne på at man jobbet med flere av de sakene som noen av oss har nevnt. La meg ta ett eksempel som jeg mener vil ha veldig stor betydning når vi nå ratifiserer. Det er brukerstyrt personlig assistent, som regjeringen har jobbet med i syv år. Det er en ordning som ikke er en helsetjeneste, slik jeg ser det, men den er på mange måter en betingelse for selvstendighet for mange mennesker. Den gir virkelig frihet, den gir styring i eget liv. Det er snart to år siden hele helsekomiteen ba regjeringen om snarlig å komme tilbake med en rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistent.

La meg ta et eksempel. Hvis en kommune innvilger 5, 10 eller 20 timer, er det ikke vanskeligere enn at den som trenger den hjelpen, kan velge å ta det ut som en BPA-ordning. Istedenfor hører vi ofte at det blir så veldig dyrt. Det blir ikke det. Mange av disse assistentene er faktisk billigere enn f.eks. hjemmesykepleiere, som ofte har vært brukt til dette.

Det er så utrolig viktig, og for min del føler jeg som politiker et ansvar for at nettopp denne typen ordninger, som går på selvstendighet i hverdagen, går på å styre sin egen hverdag, må vi faktisk – enten denne regjeringen eller den kommende – ta ansvar for å gjennomføre, og aller helst så fort som bare mulig. Jeg fortviler over at vi ikke har klart å få det til. Jeg fortviler også over den saken jeg tok opp tidligere, om døvetolker – som også er en ubegripelig sak – selv om vi skal diskutere på et litt overordnet nivå i dag, men vi må ha lov til å eksemplifisere når vi ser at det går gal vei.

Så håper jeg at alle, dvs. alle statsrådene – vi har møtt to stykker her i salen i dag – og regjeringen ser dette ansvaret. Det tror jeg de gjør, så jeg forventer at det skjer mye fremover.

Karin Andersen (SV) [18:12:05]: Jeg tror det er litt misforståelser knyttet til dette med at det selvfølgelig er mange ordninger i dette samfunnet som trenger å forbedres. Men det å ratifisere denne konvensjonen har handlet om at lovverket spesifikt som sådan skal oppfylle konvensjonens forpliktelser. Det er det som har vært forventningen. Det er ingen som har påstått at alt er i sin skjønneste orden, at samfunnet er universelt utformet, og at alle ordninger som vi skulle ønske er på plass, er der. For det er de ikke.

Det har vært nevnt flere her som det er mange av oss som jobber for. Jeg har bare lyst til å si det, for det er to litt ulike ting, sjøl om det ene – eller det andre, for å si det sånn – selvfølgelig er veldig viktig for at man skal realisere dette målet om likestilling.

Så har jeg behov for å lese opp igjen svaret på et skriftlig spørsmål knyttet til tilleggsprotokollen. Der står det:

«Arbeidet med å legge til rette for norsk ratifikasjon av konvensjonen krevde en omfattende gjennomgang av norsk lovgivning og praksis, og dette arbeidet ble gitt prioritet. Vi vil, etter at konvensjonen er ratifisert, foreta en gjennomgang av konsekvensene av ratifikasjon av protokollen om individuell klagerett innen vi tar en beslutning i dette spørsmålet.»

Så dette blir gjort. Jeg vil bare si det. Jeg har vært i Stortinget lenge, også da både Høyre og Kristelig Folkeparti satt i regjering. Da var de ganske konsekvente i Stortinget, de fremmet ikke eller stemte for forslag som deres egen regjering sa de satt og jobbet med og skulle gjennomføre. Så dette blir gjort – uansett. Jeg mener at det er viktig. Jeg mener også at når man skal bruke en slik tilleggsprotokoll, er man nødt til å utnytte eller utprøve alt med hensyn til norske klagemuligheter og til å bruke alle rettsinstansene før man kan komme fram til en slik ordning. Det er derfor jeg mener at dette antageligvis ikke er det mest effektive virkemiddelet i Norge, men at dette er en veldig viktig mulighet internasjonalt fordi det er mange land der denne rettsmuligheten ikke er til stede, sånn som den er i Norge.

Så kan vi være uenige om vi har kommet langt nok med alle de ulike ordningene, osv. Det har vi selvfølgelig ikke gjort. Det er mye igjen på mye her. Men poenget er at denne tilleggsprotokollen – og virkningen av den – er en veldig viktig symbolsak internasjonalt, og den er nok først og fremst et instrument for mennesker som bor i andre land enn Norge.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 12 og 13.