Sakene nr. 1-19 ble behandlet under ett.

 

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 2 timer og 15 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne og de parlamentariske lederne fra hver partigruppe og inntil fire replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [09:03:50]: (komiteens leder og ordfører for sak nr. 20): Revidert nasjonalbudsjett viser at mye går bra i norsk økonomi. Mekanismene vi har bygd opp rundt norsk økonomisk politikk, fungerer godt. Det gir trygghet for at vi kan videreutvikle den norske modellen, den norske velferden og arbeidslivsmodellen. Trygg økonomisk styring høres kanskje kjedelig ut, men det handler om de aller viktigste tingene: om trygghet for hjem, jobb, helse, utdanning og andre viktige ting i livet.

Likevel vil jeg understreke at det nå er noen varsellamper som lyser. Det er fortsatt store problemer i Europa, vårt viktigste eksportmarked, og det bidrar til at norsk eksportindustri har større problemer enn før. Vi har gjentatte ganger advart mot å tro at Norge ikke kommer til å bli uberørt av den veldig alvorlige situasjonen i internasjonal økonomi. Vi har advart mot det før, og derfor er det ingen overraskelse at det nå er tydelige tegn på at Norge rammes i større grad enn hva som tidligere har vært tilfellet. Situasjonen er skjør. Vi ser også nå tydeligere skillet mellom sektorer der det går godt, og der det går tråere. Dette skillet blir enda større enn tidligere.

Det er ikke krise i norsk økonomi nå – det er viktig å understreke det – og det er fortsatt stor usikkerhet om utviklingen på en rekke områder, men la meg være helt tydelig: Vi ser faresignalene – det er uromomenter. På nytt viser regjeringens forslag og tilliggende forslag til revidert nasjonalbudsjett at regjeringen er i stand til å vise handlekraft når det gjelder.

Vekstpakken i tilknytning til revidert nasjonalbudsjett er et kraftig signal til næringslivet, til gründere og til arbeidstakere i konkurranseutsatt industri: Vi ser dere, vi tror på dere, og vi er villige til å ta i bruk alle virkemidler for å holde krisen på avstand. Vi handler på nytt før krisen inntreffer, for å unngå det vi har opplevd før, nemlig at gode tider i norsk økonomi blir avløst av til dels store tilbakeslag.

Jeg har registrert at opposisjonen mener det er overraskende at en arbeiderpartiledet regjering foreslår skattegrep i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Det er det ingen grunn til å bli overrasket over. Vi er ikke mot å bruke skattesystemet aktivt, vi har derimot et svært pragmatisk forhold til å bruke skatt som virkemiddel. Det vi er mot, er et ensidig fokus på og mas om at skatt skal løse de fleste problemer i samfunnet, og vi er mot å tappe felleskassen for store beløp, slik som Høyre og Fremskrittspartiet tar til orde for. Vi er for en skatteveksling, ikke en skattesenking.

I Norge har vi klart det alle økonomer trodde var umulig. Vi har et moderne, framoverrettet næringsliv med skaperkraft og konkurranseevne, kombinert med en sterk offentlig sektor, rettferdig fordeling og et skattenivå som gir oss nok penger i kassen til fellesinvesteringer i skole, barnehager, sykehus, veier osv.

Noen prøver å framstille det som om valget til høsten blir et valg hvor det står mellom om man f.eks. er for eller mot privat næringsliv, for eller mot gründere, for eller mot investeringer i framtiden. Det er ikke riktig. Resultatene taler for seg: 340 000 nye arbeidsplasser, vekst over snittet i OECD de siste årene, den laveste ledigheten i Europa, og jeg kunne nevnt en rekke ting til, men det tillater dessverre ikke tiden – alt har vi fått til, alt det er vi for. Vi har vist i praksis at vi er til å stole på i disse spørsmålene.

Derfor handler ikke valget om disse tingene. De viktigste spørsmålene ved valget om to måneder handler om hvorvidt vi skal ha trygg økonomisk styring, og bruke de rammeverktøyene som er bygd opp rundt norsk økonomi, og ikke skape usikkerhet om dette i en tid hvor det ser ut til at de økonomiske tidene kan bli mer krevende enn de har vært de siste årene. Det handler om hva vi skal bruke de store pengene på – på fellesinvesteringer i velferd og annet i offentlig sektor, eller om vi skal bruke de store pengene på skattekutt til dem som har mest fra før. Her går nå skillet, på nytt, i norsk politikk – om skatt. Og da er det til slutt på sin plass, på siste møtedag før velgerne skal si sitt, å få en større grad av klargjøring fra opposisjonen – som sier de vil kaste dagens regjering – både av hvordan de vil styre norsk økonomi, og ikke minst: Hvordan skal Høyre, som har lovet 25 000 mill. kr i lavere skatt, eller Fremskrittspartiet, som har lovet seg fullstendig bort i skattepolitikken, med opp mot 100 mrd. kr i skattelette, dekke inn disse beløpene, ikke bare år 1, men i neste stortingsperiode? Det ser jeg fram til å få et svar på.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [09:09:04]: Arbeiderpartiet, og for den saks skyld også regjeringen, har lovet at man skulle holde skatte- og avgiftsnivået uendret på 2004-nivå. I den forbindelse har det i forskjellige debatter, og også i aviser og skriftlig, vært sagt fra regjeringens side at bompenger og eiendomsskatt ikke er skatter, og at det sånn sett er uten betydning hvordan den kurven går. I den forbindelse var jeg innom finanskomiteens leders hjemmeside, torgeirmicaelsen.no, og så på rangeringen over alle disse 100 milliarder kronene som representanten Micaelsen nå nevner – det er for øvrig en del regnefeil. Fremskrittspartiet har f.eks. ikke sagt at vi skal fjerne hele nyregistreringsavgiften på 21 mrd. kr, men det kan vi komme tilbake til i senere replikker i dag. Mener representanten Micaelsen at bompenger er skatt, eller er det ikke skatt?

Torgeir Micaelsen (A) [09:10:09]: Først vil jeg anbefale min blogg. Den er en utmerket informasjonskilde, til støtte for de mange spørsmålene i livet og (munterhet i salen) i samfunnet, og en utmerket side hvor man kan orientere seg om f.eks. Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Det er helt riktig, jeg har tatt på meg jobben – sammen med noen utmerkede regnemestere i departementet og andre – gjennom skriftlige spørsmål å få en fullstendig oversikt over hva Fremskrittspartiet faktisk har lovet velgerne av lavere skatter og avgifter. Oppsummert er dette 100 mrd. kr. Jeg har gjentatte ganger utfordret Fremskrittspartiet til å si det hvis det er noe som man ikke lenger står ved, ikke lenger lover velgerne. Da tar jeg det gjerne vekk fra listen. Jeg har ikke fått et eneste svar.

Hva gjelder bompenger, blir det ikke innført et eneste bompengeprosjekt her i landet uten at det er lokal enighet om det. Det er altså lokalpolitikerne som bestemmer dette. Hvis Fremskrittspartiet nå ikke mener at landets bomstasjoner skal fjernes, og at dette skal kommunene kompenseres for, krone for krone, skal jeg gladelig oppdatere min oversikt.

Jan Tore Sanner (H) [09:11:24]: Jeg registrerer at Torgeir Micaelsen har oppdaget at det er noen faresignaler i norsk økonomi, og at det er noen varsellamper som blinker. De varsellampene har blinket lenge.

Når Torgeir Micaelsen skal vise at regjeringen har handlekraft, vises det til vekstpakken som i hurten og sturten ble lagt frem 5. mai. Den vekstpakken skal iverksettes i 2014. Hvis regjeringen hadde ment at det hastet å iverksette tiltak, kunne man gjort det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, slik de borgerlige partiene gjør gjennom å prioritere opp SkatteFUNN og bedre avskrivningsreglene for maskiner.

Det de rød-grønne partiene gjør i revidert nasjonalbudsjett, er å kutte i bevilgningene til forskningen – det kuttes i bevilgningene til forskningen i revidert nasjonalbudsjett. Mitt spørsmål til Torgeir Micaelsen er: Mener Arbeiderpartiet at det er et godt bidrag til å skape vekst og utvikling at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett kutter over 100 mill. kr i bevilgningene til forskningen?

Torgeir Micaelsen (A) [09:12:31]: Det er, som sagt, ikke krise i norsk økonomi nå. Det tror jeg representanten er enig i. Hvis man ser på de fleste store indikatorene, ser en at arbeidsledigheten er lav. Sysselsettingen er høy. Det er relativt brukbar vekst, til tross for veldig alvorlige tider rundt oss. Derfor skal vi ikke forhaste oss. Derfor skal vi ikke gjøre noe overilt. Derfor er det riktig at man overvåker situasjonen svært nøye og, om nødvendig, kommer tilbake med ytterligere tiltak, f.eks. i forbindelse med statsbudsjettet for 2014.

Det som denne diskusjonen derimot burde handle om, er at det viktigste bidraget til at Norge skal gjøre det bra i den økonomiske politikken også de neste årene, er at Høyre kan legge vekk de taktiske hensynene hva gjelder samarbeidet med Fremskrittspartiet om den økonomiske politikken. Nå har jeg dessverre inntrykk av at det er viktigere for Høyre å vinne valget enn å gjøre opp boet med Fremskrittspartiet om den økonomiske politikken to måneder før valget – og isteden gjøre det to måneder etter at man eventuelt har vunnet valget. Det er alvorlig, og det er dessverre av taktiske hensyn.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:13:46]: Jeg fikk vel et inntrykk av at valgkampen har begynt, da jeg hørte finanskomiteens leder. Alt har vi fått til, sa representanten Micaelsen.

Torgeir Micaelsen (A) [09:13:55]: Det var godt sagt.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:13:56]: Bedre egenattest kan man vel ikke gi. Så får vi se om velgerne er like enig.

Micaelsen prøver å gjøre til et poeng at det er usikkerhet knyttet til en ny regjering og økonomi. Da Bondevik II-regjeringen forlot roret i 2005, var økonomien i orden. Den var så i orden at Dagsavisens sjefredaktør, Arne Strand, sa at den rød-grønne regjeringen gikk til dekket bord. Er representanten Micaelsen uenig i at det var situasjonen? Hvis han er uenig, hva begrunner han det med?

Til slutt: «Gjøre noe overilt» – betyr det at vi nå i hvert fall kan vite at vi ikke får en pakke midt i valgkampen som tilfeldigvis er tilpasset den økonomiske situasjonen og den politiske situasjonen?

Torgeir Micaelsen (A) [09:14:54]: Bare kort til den tiltakspakken, vekstpakken, som regjeringen la fram. Den ble lagt fram den siste søndagen før revidert nasjonalbudsjett, i tråd med hvordan man gjør den type ting når det er børssensitive saker, bl.a. rundt petroleumsskatten. Det var grunnen til at den ble lagt fram da. Det hadde ingenting med andre forhold å gjøre, hvis jeg kan få lov til å si det på den måten.

Hva var situasjonen i 2005? Den store forskjellen var at da partiene til representantene Syversen, Erna Solberg og Lars Sponheim dannet regjering, hadde de ikke Fremskrittspartiet på slep i den økonomiske politikken. Det er det som nå er helt fundamentalt nytt. For første gang åpner altså Høyre for at nå skal ikke den økonomiske politikken og kompromissene om den ligge inn mot sentrum, inn mot representanten Syversens parti – og for så vidt Arbeiderpartiet – men til høyre for seg selv, i skjæringspunktet mellom seg selv og Siv Jensen. Det er dette som nå er det nye. Det er dette opposisjonen på et eller annet tidspunkt er nødt til å forholde seg til. Jeg foreslår at det skjer nå, to måneder før valget – ikke to måneder etter at velgerne har fått sagt sitt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:16:21]: Fremskrittspartiet legger i forbindelse med revidert budsjett fram et alternativ til regjeringens som stimulerer til økt vekst og velstand.

Fremskrittspartiets politikk er trygg økonomisk styring, ikke bare i ord, men i realitet. Hovedlinjene som partiet har fulgt, både i dette reviderte budsjett og i tidligere budsjetter, har vært å stimulere norsk økonomi gjennom skattelette, gjennom gode, målrettede investeringer, gjennom kutt i byråkrati og gjennom målrettede velferdstiltak. I budsjettet stimulerer vi folk til å jobbe litt mer ved å redusere skatter og avgifter. Vi stimulerer investeringene i norsk næringsliv ved å gjøre det litt mer lønnsomt å drive fra Norge. Vi foreslår å fjerne en del flaskehalser i norsk økonomi, ting som øker kostnadene og reduserer effektiviteten, bl.a. ved å investere i vei, i jernbane, i nytt utstyr og i ny bygningsmasse i helsevesen og i politi. Dette er viktige tiltak for å få norsk økonomi til å gå bedre, nettopp for å unngå de kriseeffektene som de rød-grønne nå begynner å skremme med, men som de ikke gjør noe med.

Det er litt interessant at de rød-grønne sier at det eneste virkemiddelet opposisjonen har, er skattekutt til dem som har mest fra før. Når man går inn og ser på regnestykkene som regjeringen prøver å presentere, ser en at i skattekuttet til dem som har mest fra før, skattekuttet til de aller rikeste – som statsministeren selv sier – har en til og med regnet inn kostnaden staten vil ha med å øke minstefradraget. Det å øke minstefradraget, som gjør at vanlige folk som tjener 200 000 kr, ikke skal betale skatt før de tjener over 100 000 kr, som Fremskrittspartiet foreslår, er altså også et skattekutt til dem som har mest fra før. I en rød-grønn politikk i en rød-grønn verden er altså de som har mest fra før, alle som har lønnsinntekt. Det sier seg selv hvor kunstig og falsk denne debatten blir, når en bruker en slik retorikk.

For all del, folk må gjerne gå inn på komitélederens blogg og se hvor urimelige regnestykker som kommer, er. Men ønsker en å bli opplyst, anbefaler jeg undertegnedes blogg, solvikolsen.com (munterhet i salen), der en faktisk får gode regnestykker og gode analyser.

Sentralbanksjefen påpekte i sin tale i februar mange ting som burde bekymre regjeringen. Det har ikke vært BNP-vekst per innbygger de siste fem årene. Vi har hatt en stor arbeidsinnvandring, som gjør at befolkningen vokser i antall, men per person i dette landet produserer vi ikke mer i dag enn vi gjorde for fire–fem år siden. Da er det noe som er galt. Sentralbanksjefen påpekte at investeringsnivået har gått betydelig ned, det er på et altfor lavt nivå. Spesielt gjelder det innenfor næringslivet, men også i offentlig sektor. Det er veldig mange som er på utsiden av arbeidslivet. Regjeringen skryter av hvor høy andel som er sysselsatt i dette landet, men hvis en justerer for hvor mange som jobber deltid, jobber vi faktisk mindre per person i Norge enn en gjør i f.eks. Polen. Dette er resultatene av en rød-grønn regjerings politikk.

Fremskrittspartiet mener det er viktig å sikre verdiskapingen. En del bedrifter går i dag ikke godt. De sliter allerede. Regjeringen lar seg dessverre blende av at investeringsnivået i oljesektoren er svært høyt. Men når en er bekymret over todelingen i norsk økonomi, hjelper det ikke med gjennomsnittsbetraktninger. En må se på situasjonen i de ulike delene av næringslivet.

Når en ser at investeringene i fastlandsindustrien har blitt mer enn halvert på kort tid, burde det ringe en varsellampe som gjorde at en faktisk igangsatte tiltak nå og ikke bare sier at en er bekymret, men venter til valgkampen før en fremmer tiltak. Når en ser at det siden de rød-grønne overtok, har vært en jevn nedgang i antall sysselsatte i treforedlingsindustrien, nytter det ikke å komme med en treforedlingspakke en måned før et valg. Da må en komme med tiltak som har effekt lenge før, og en må sørge for at pakken har tiltak som faktisk gjør noe med situasjonen, og ikke bare skal være en skrytemulighet for regjeringen.

Vi har vært og besøkt Moelven, vi har besøkt Statskog – vi har besøkt en rekke av de store treforedlingsbedriftene. Den felles tilbakemeldingen fra alle er at denne pakken ikke hjelper på problemene som er. Det hjelper ikke å gi penger til Investinor, som allerede bader i penger de ikke får brukt, når problemene er avskrivningsregler, investeringsregimet og infrastrukturen. Da burde pengene blitt brukt nettopp der behovet er stort, som ville hjulpet hele sektoren. Dessverre lar en seg blende av handlingsregelen, fordi handlingsregelen, med en gang en skal investere i infrastruktur, angivelig vil skape inflasjon. Hvis en gir de samme pengene til Investinor istedenfor, går de på utsiden av handlingsregelen. Derfor er det veldig behagelig, for da kan regjeringen skryte både av at de bruker mindre penger enn handlingsregelen åpner for, og av at det er tallfestet en stor tiltakspakke. Problemet er bare at pengene i tiltakspakken ikke går dit de skal, og da er det handlingsregelen som står i veien for god politikk.

Fremskrittspartiet er veldig glad for at det kom en industripakke. Vi har lenge påpekt behovet for bedring i SkatteFUNN-ordningene, avskrivningsreglene og skattenivået generelt. Det er bra at regjeringen nå ser det samme. Men det blir en pinlig forklaring når regjeringen legger dette fram under et annet partis landsmøte, mens virkemidlene altså ikke skal tre i kraft før til neste år. Da har dette ingenting å gjøre med at ting er børssensitivt. Oljeskatten er børssensitiv. Den blir vedtatt nå. Den er det relevant å ha en pressekonferanse om, men alt det andre, som de egentlig skrøt mest av, har ingen relevans i dette budsjettet, for vi vedtar ingenting av det. Det er bare et varsel om noe som kanskje skal komme, men det er faktisk en ny regjering som skal være de som vedtar og innfører det. Her er det mange rare forklaringer, som egentlig handler om å bortforklare istedenfor å være aktiv.

Varsellampene har blinket lenge. I 2011 hadde jeg en interpellasjon i denne salen om industriens rammevilkår. Da var næringsministeren mer opptatt av å se på Ski-VM på VGs store tv-skjerm på utsiden enn å være med i debatten. I 2007 tok Fremskrittspartiet opp CO₂-kompensasjon for industrien, nettopp fordi vi så at regjeringens klimapolitikk ville være med og ødelegge konkurransevilkårene. Svarene vi fikk fra daværende miljøvernminister Erik Solheim, var at selvsagt måtte industrien betale for sine CO₂-kostnader, det ville være meningsløst å kompensere for kostnaden med å slippe ut CO₂. Det var nemlig det som var klimapolitikkens formål, å ha en pris på CO₂. I dag er tonen en helt annen. I dag har regjeringen valgt Fremskrittspartiets løsning, men det tok dem altså seks år. Det er ikke mer enn to år siden at en person som i dag er statsråd i denne regjeringen, i denne sal og i Dagsavisen sa at i valget mellom å utvikle industri og å kutte CO₂-utslipp måtte vi kutte CO₂-utslipp og heller si nei til industriarbeidsplasser. Det har denne regjeringen praktisert. Da Alcoa ville bygge gassbasert aluminiumsverk i Finnmark, var svaret fra denne regjeringen nei takk, det vil vi ikke ha. Det i dag plutselig å være bekymret for at en ikke får industriarbeidsplasser, blir veldig hult når en ser hvordan en har praktisert politikken de siste sju–åtte årene.

Da revidert budsjett ble framlagt, hadde finansministeren og statsministeren et lite propaganda-show, der et av de viktigste budskapene var at de måtte bruke mindre oljepenger enn det handlingsregelen la opp til. En skrøt av at en kuttet oljepengebruken med 700 mill. kr for å unngå overoppheting. Det er ganske spesielt når en vet at på utsiden av handlingsregelen tilfører denne regjeringen i det samme budsjettet nesten 20 mrd. kr til ulike statlige selskap – til Statens pensjonskasse for å øke boliglånene sine, til Husbanken, til Lånekassen, til Cermaq og mange andre. Så 20 mrd. kr gjennom statlige selskap har knapt effekt, men om en hadde brukt 700 mill. kr til å utbedre infrastruktur og gi bedre rammebetingelser til treforedlingsindustrien, hadde det angivelig vært veldig galt. Vet du hva, jeg forstår ikke det. Det er ikke mulig å forstå, for det er ingen logikk i den type økonomisk tenkning.

Regjeringen sier at de tar hensyn til alt. En tar også hensyn til oljeinvesteringene, selv om de aldri har klart å tallfeste det. Da er mitt spørsmål følgende: 18. juni la SSB fram nye anslag for oljeinvesteringene på norsk sokkel. De øker anslaget sammenlignet med februar-anslaget sitt med 14 mrd. kr. 14 mrd. kr anser en at oljeindustrien skal investere på norsk sokkel bare i år. Hvis vi hadde foreslått 14 mrd. kr i økt pengebruk i statsbudsjettet, hadde det vært dypt uansvarlig, men denne regjeringen synes det er helt greit at oljeinvesteringene øker med det samme beløpet, uten at en gjør noen som helst endring i revidert budsjett som følge av ny informasjon.

Det viser hvor kunstig denne debatten er – en handlingsregeldebatt der handlingsregelen ikke skiller på forbruk og investeringer, og der en ikke klarer å synliggjøre effektene av oljeinvesteringene, men angivelig er det forferdelig galt hvis en bygger vei eller et nytt sykehus i dette landet. Det blir en kunstig debatt. Det har ingenting med ansvarlighet å gjøre, det har noe med regelrytteri å gjøre. Derfor vil Fremskrittspartiet ta opp alle sine forslag, for å få fram investeringer i vei og jernbane, for å få fram investeringer i helsevesenet, sånn at en faktisk gjør norsk økonomi litt mer effektiv, litt mer robust i kampen mot finanskrise, istedenfor å lage en debatt som blir teoretisk kunstig, og som ikke har noe med ansvarlighet å gjøre.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det åpnes for replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [09:26:35]: Jeg ser at representanten Jan Tore Sanner skal ha ordet etter meg, så jeg overlater til ham å svare på alle de angrepene på den økonomiske politikken som han og jeg tilsynelatende er enige om, og så lar jeg det ligge.

Jeg vil spørre om en annen ting. I innstillingen til revidert skriver alle opposisjonspartiene «at det er behov for å slippe til private og ideelle aktører som kan utfylle de offentlige» osv. Det jeg ønsker å spørre representanten Solvik-Olsen om, er knyttet til at det i Fremskrittspartiets program står at partiet «vil åpne for større grad av private aktører innen utdanningssystemet.» Personlig og i Arbeiderpartiet og regjeringen mener vi at det er riktigst å satse på den offentlige fellesskolen, der vi møtes på tvers av ulike religioner, bakgrunn osv., og ha et mindre innslag av privatskoler. Spørsmålet mitt er som følger: Hvorfor vil representanten Solvik-Olsen og Fremskrittspartiet – sammen med Høyre – åpne for det jeg vil kalle et frislipp av private aktører, kommersielle skoler, i Skole-Norge hvis de vinner valget til høsten?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:27:37]: Dette blir nok en kunstig debatt. Det viktigste med norsk skole er å gi barn og ungdom utdannelse. Det er derfor en går der, for å sørge for at en er godt rustet til kritisk tenkning, for å kunne gjøre en jobb for å bidra til samfunnet. Det er det viktigste med norsk skole.

Ungdom har allerede i dag fritt valg når det gjelder skole. Det betyr at for å kunne innfri de idealene som Torgeir Micaelsen snakker om, må han fjerne fritt skolevalg, hvis det er sånn at alle i et nabolag – uavhengig av økonomi, religion og sånne ting – skal gå på samme skole. Det skjer ikke i dag. Det som er forskjellen her, er ikke om ungdom kan få lov til å gå på den skolen de vil, men om en skal få et større mangfold av skoler som ungdom kan velge imellom. Fremskrittspartiet sier at hvis private kan tilby utdanning som gir et større mangfold, som gir folk større valgfrihet, så er det positivt. Det er ikke sånn at kun offentlig ansatte er egnet til å undervise våre barn. Det er våre barns behov og ønsker som må være overstyrende.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [09:28:53]: Eitt breitt fleirtal uttrykkjer i denne innstillinga støtte til eit arbeid for å sikra at meir av EØS-midlane til Sentral- og Aust-Europa blir kanalisert inn i auka støtte til romfolket. Det same fleirtalet seier det kan vera aktuelt med ulike typar tiltak, med sikte på å auka sysselsetjinga, auka skuledeltakinga og betra sosiale kår. Fleirtalet meiner at frivillige organisasjonar kan vera eigna aktørar i gjennomføringa av mange av desse tiltaka. Eg må verkeleg uttrykkja forundring over at Framstegspartiet, som så ofte elles peiker på at folk må få hjelp der dei høyrer heime, ikkje kan slutta seg til denne merknaden. Er det verkeleg Framstegspartiet si oppfatning at Stortinget sitt ynskje om ei sterkare vektlegging av bistand til å betra romfolket sine levekår i heimlandet gjennom EØS-midlar er uynskt og ikkje hensiktsmessig?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:30:02]: Nei, selvsagt er det ikke det. Hvis representanten Meltveit Kleppa hadde lest et par sider til i innstillingen, ville hun ha sett at vår merknad også går på det samme, men enda litt sterkere om hvordan vi må hjelpe romfolket i sitt hjemland, istedenfor, som i dag, la for mange komme hit for å tigge. Vi ser at i hjemlandene er det mange som uttrykker bekymring for dette, som selv ber ordførerne i noen av disse kommunene om at Norge forbyr tigging, nettopp for ikke å ha den økonomiske drivkraften som får folk til Norge.

Hvis vi skal ha en debatt om hva som er gode og dårlige virkemidler når det gjelder romfolkets situasjon og tiggesituasjonen, bør representanten Meltveit Kleppa i hvert fall holde seg til helheten i den innstillingen vi diskuterer, og ikke ta fram den merknaden man selv er med på, og ignorere den merknaden Fremskrittspartiet har få linjer etterpå, der vi tar opp akkurat det samme, men forsterker det.

Jeg vil heller si at representanten Kleppa er for svak på dette her, fordi hun har gått inn på feil merknad. Istedenfor å gå inn på Fremskrittspartiets sterke merknad har de en vag merknad som betyr lite, men sier enda mindre.

Karin Andersen (SV) [09:31:13]: Fremskrittspartiet har i alle år vært politikkens «big spender». Det har ikke spilt så stor rolle, for de har ikke hatt så mye innflytelse i politikken.

Nå er Europa i krise. Vi får faresignaler inn til Norge. Vi har nå et stort parti i Norge som har ambisjoner om regjeringsmakt, som har et program som er så kostbart, og en pengebruk som er så hinsides alt som kan minne om økonomisk ansvarlighet, at det er vanskelig å forstå at de mener det på alvor.

Og spørsmålet mitt er: Mener Fremskrittspartiet på alvor at det er mulig å gi så store skattelettelser, som de gjør? At det er mulig å bruke så mye penger som de foreslår, uten at det skader økonomien? Hvor mange av disse løftene er de villige til å selge for å sitte i regjering?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [09:32:16]: Fremskrittspartiet driver ikke med «kommerspolitikk», der vi kjøper og selger valgløfter. Vi står for det vi mener er fornuftig. For øvrig er det SV som hadde ryktet på seg for å være «big spender» – inntil de selv kom inn i regjering og begynte å føre arbeiderpartipolitikk.

La meg minne representanten om at i Fremskrittspartiets reviderte budsjett foreslår vi å bruke 3 mrd. kr mer enn dagens regjering – 3 mrd. kr i en økonomi på, avhengig av hvordan du regner, på mellom 2500 og 2800 mrd. kr. Da er ikke 3 mrd. kr et veldig stort beløp, Men det hadde vært et svært viktig beløp for å få bedret effektiviteten i norsk økonomi gjennom infrastrukturen og investeringer i helsevesen og den type ting.

La meg minne om at SSB i april la fram en rapport der de mener at det er rom for å bruke 45 mrd. kr mer i norsk økonomi bare på infrastrukturinvesteringer, uten at det har uheldig effekt. Jeg skulle gjerne ha likt å se representanten Andersens regnestykke, som sier at 3 mrd. kr er forferdelig hvis 45 mrd. kr i SSBs modell ikke er forferdelig.

Fremskrittspartiets budsjett vil kutte forbruk, kutte skatt, men øke investeringene. Det gir gode resultat, sier SSB.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H) [09:33:43]: Norge har solid økonomi, og mye går fortsatt veldig bra. Våre naturressurser og vår kompetanse har sammen med et omstillingsdyktig næringsliv lagt et godt grunnlag for vekst og velferd gjennom flere tiår.

Vi ser nå tegn til at økonomien bremser opp og til økende arbeidsledighet. Sysselsettingsgraden er nå lavere enn da de rød-grønne overtok i 2005. Jeg mener imidlertid at det er liten grunn til å komme med dommedagsprofetier og krisescenarioer for norsk økonomi. Like ubegrunnet er de rød-grønne skremslene om hva som kan skje dersom andre enn Arbeiderpartiet skal styre Norge. Skremmebilder slår som regel tilbake bare på dem som kommer med dem. Velgerne har for lengst gjennomskuet den rød-grønne retorikken. Alle vet at en regjering med Høyre holder orden i norsk økonomi.

Mye går bra i Norge, men jeg vil advare regjeringen mot en tilbakelent holdning, hvor man er mer opptatt av å skremme med Europa enn å ta tak i de problemene den rød-grønne politikken skaper for norske bedrifter og arbeidsplasser.

Fallende etterspørsel i Europa rammer selvsagt våre eksportbedrifter. Men krisen som rammer særlig deler av Europa, kan ikke vi gjøre noe med. Alt er heller ikke helsvart. Flere land gjennomfører nå grunnleggende reformer, kutter kostnader og øker sin innovasjonskraft. Det kan på sikt gi Europa ny kraft.

Sjeføkonom Steinar Juel sa det veldig tydelig sist statsministeren var ute og advarte mot situasjonen i Europa. Til DN.no sa han 28. februar at Stoltenberg

«bør være langt mer bekymret for problemene vi selv har påført oss.»

Og tegnene er tydelige. Hvis vi ser på timelønnskostnadene i industrien, er de nå 70 pst. høyere enn hos våre handelspartnere. I vår regjeringstid var de om lag 20 pst. høyere. Mens konkurranseevnen holdt seg uendret i vår tid, har den blitt svekket under rød-grønt styre.

Ser vi på produktivitetsveksten, som er helt avgjørende når det gjelder hva man kan ta ut i økte lønninger eller bedre konkurransekraft, er den nå lav, og den har over tid vært lavere enn hos våre handelspartnere.

Vi har særnorske skatter som rammer bedrifter og arbeidsplasser eid av nordmenn, mens utenlandskeide, som konkurrerer i det norske markedet, er fritatt for bl.a. formuesskatt.

Vi skårer lavt når det gjelder innovasjon, og vi satser mindre på næringsrettet forskning enn våre naboland. Det bør være et tankekors at mens vi ligger på 2. plass i verden når det gjelder bevilgninger til samfunnsforskning, som er vel og bra, ligger vi kun på 22. plass når det gjelder investeringer til naturvitenskap og på 27. plass når det gjelder teknisk vitenskap. Det er kanskje ikke så rart når vi har en næringsminister som mener at det ikke er så farlig at Norge ikke skårer bedre når det gjelder innovasjon.

Vi ser også at mange bedrifter – særlig små og mellomstore – opplever kapitaltørke. Dels fordi vi har svake private eiermiljøer i Norge, men også på grunn av særnorske kapitalkrav til bankene, som fører til at bankene har satt bremsene på til utlån, særlig til små og mellomstore bedrifter.

Det er på tide at Arbeiderpartiet tar inn over seg at den rød-grønne politikken forsterker de negative konsekvensene av fallende etterspørsel fra Europa. Jeg registrerer at Torgeir Micaelsen, finansministeren og også statsministeren sier at nå har varsellampene begynt å blinke. Varsellampene har blinket lenge, de. Det har kommet signaler fra næringslivet, fra bedrifter og arbeidsplasser over lang tid om at varsellampene blinker. Det er ikke bare knyttet til fallende etterspørsel fra Europa, men også til særnorske krav og særnorske utfordringer som er en konsekvens av politikken her hjemme.

I tillegg til næringslivet har også Høyre og de andre borgerlige partiene over tid fokusert på de utfordringene som man burde ta tak i. Vi ser en sterkere todeling av norsk næringsliv. Vi ser også at Norge er blitt mer oljeavhengig etter åtte år med rød-grønt styre.

Velferdsstaten er blitt mer sårbar for oljepris. Norske arbeidsplasser er blitt mer sårbare med hensyn til oljepris. Arven etter regjeringen Stoltenberg er et mer oljeavhengig land.

Jeg registrerer at finanskomiteens leder sier at vi ikke må forhaste oss, og at man vil handle om nødvendig. Det er ingen som er i tvil om at det vil komme pakker om nødvendig. Det har kommet mange pakker under den rød-grønne regjeringen, og innholdet i de pakkene er det for så vidt ikke noe galt med. Skogpakken er helt utmerket, selv om den er utilstrekkelig. Verftspakken var også helt utmerket, og det kommer helt sikkert nye pakker.

Det det er mangel på, er en langsiktig strategi for å bygge Norge som kunnskapsnasjon og styrke vår konkurransekraft. Det er der det har sviktet under den rød-grønne regjeringen. Man ser fra den ene pakken til den andre og fra det ene statsbudsjettet til det andre. Men når det gjelder strategien for å bygge Norge som kunnskapsnasjon, styrke vår konkurransekraft og sørge for at vi kan sikre vekst og velferd i årene som kommer, har de rød-grønne sviktet! Og der har Høyre og de andre borgerlige partiene et alternativ.

Vi sier at vi ønsker å satse på lærerne. Vi ønsker å satse mer på etter- og videreutdanning og mer på kunnskap og kvalitet i skolen. Vi sier at vi ønsker å etablere ledende universitetsmiljøer i Norge, sørge for at vi har Europas beste universitet, og at vi kan ha noen av de ledende universitetsmiljøene i verden. Vi ønsker å gjøre Norge til et av Europas mest innovative land bl.a. ved å satse langt mer på næringsrettet forskning. Vi ønsker å satse mer på infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser, slik man en gang var enige om da man etablerte og fikk på plass handlingsregelen.

I revidert nasjonalbudsjett står de fire borgerlige partiene sammen på svært mange områder. Og de borgerlige partiene har i løpet av de siste par årene samlet seg på mange politikkområder: i innsatsen for frivilligheten, for fattige barn, for å kutte helsekøene, for å løfte svake pasientgrupper, for å legge et bedre grunnlag for næringslivet, for gründere, for små og mellomstore bedrifter og for å sørge for at mer av de oljepengene vi skal bruke inn i norsk økonomi, brukes til det de var tenkt å bli brukt til, nemlig investeringer i kunnskap, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. Også i dette reviderte nasjonalbudsjettet står de borgerlige partiene sammen bl.a. om å fremskynde deler av vekstpakken, som regjeringen har varslet, men som først skal innføres i 2014. Vi forsterker den også. Mens regjeringen kutter i forskningen i revidert nasjonalbudsjett, har vi en kraftig satsing på SkatteFUNN og på næringsrettet forskning. Vi bedrer avskrivningsreglene for maskiner, slik at de bedriftene som har kapital, kan investere i ny teknologi. Vi løfter frivilligheten og svake pasientgrupper.

En av de viktigste oppgavene vi har innenfor helse- og omsorgspolitikken i årene som kommer, er å løfte rus og psykiatri – sørge for at de som har sittet nederst ved bordet, kommer øverst ved bordet. Derfor er det et godt tegn at de borgerlige partiene i revidert nasjonalbudsjett står sammen om viktige tiltak når det gjelder både rus og psykiatri.

Med disse ordene tar jeg opp de forslagene Høyre fremsetter alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torgeir Micaelsen (A) [09:43:52]: Det er vel og bra å bli enige om ting man allerede er enige om. Når det også spesielt legges vekt på økte offentlige utgifter, uten å svare på hvordan det skal dekkes inn, er det ikke mer imponerende.

Jeg er enig i mange av de forslagene som representanten Sanner her tok opp. Men problemet er at Sanners forslag sammen med Fremskrittspartiet står på en vaklende grunnmur. Det er ikke spesielt vanskelig å bli enig om det man er enige om. Det det er vanskelig å bli enig om, er det man ikke er enige om. Jeg registrerer at det nå er to måneder til valget, og Jan Tore Sanner og Høyre er altså villige til å ta med seg Fremskrittspartiet inn i regjeringskontorene uten et avklart forhold til grunnmuren i den økonomiske politikken.

Derfor skal han få én siste mulighet. Og jeg vil ikke høre om hvordan Sanner forhandlet statsbudsjett eller om budsjettforlik her i Stortinget ti år tilbake. Jeg vil ikke høre om hva pengene skal brukes til. Jeg vil ha svar på følgende: Kan Sanner garantere at han ikke vil diskutere med Jensen hvor mye oljepenger (presidenten klubber) som skal brukes i en eventuell ny regjering?

Presidenten: Det i hvert fall alle kan legge til grunn, er at det ikke vil være noen fleksibilitet med hensyn til taletid når det gjelder dagens møte. Når vi har vedtatt 1 minutt for replikk, er det fordi vi har ment 1 minutt og ikke 1 minutt og 10 sekunder.

Jan Tore Sanner (H) [09:45:13]: Hva representanten Micaelsen får høre, er det vel faktisk jeg som avgjør – ikke Micaelsen.

Selvsagt vil vi – i likhet med Arbeiderpartiet – diskutere hvor mye oljepenger som skal brukes. Jeg antar at den rød-grønne regjeringen også har diskutert hvor mye oljepenger som skal brukes – om man skal bruke 3 pst. av avkastningen, om man skal bruke 3,3 pst., eller om man skal bruke 3,7 pst. Selvsagt må man diskutere hvor mye oljepenger som skal brukes, sett i forhold til de økonomiske utfordringene man står overfor. Men det Torgeir Micaelsen vet, er at med Høyre i regjering holder man orden i økonomien. Den frykten som Torgeir Micaelsen har, er jeg litt usikker på om han egentlig har. Han deler den ikke med så veldig mange andre. Kanskje med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Jens Stoltenberg, men økonomene og analytikerne som har uttalt seg bl.a. i Dagens Næringsliv, sier at med Høyre i regjering er det ingen grunn til den frykten representanten Torgeir Micaelsen kommer med.

Audun Lysbakken (SV) [09:46:30]: Det er en økende enighet internasjonalt om at nivået på økonomiske forskjeller i et samfunn har mye å si for levekår, livskvalitet og vekstmuligheter for ulike land og at samfunn med små forskjeller klarer seg bedre enn samfunn med store forskjeller.

Fra å være et kontroversielt spørsmål i norsk politikk, der Høyre ofte sa at det ikke var viktig med forskjeller, men viktig at kaken vokste, merker jeg meg med glede at Høyres retorikk har endret seg. Også Høyre snakker nå om at små forskjeller er en viktig verdi i det norske samfunnet.

Men det skatteopplegget Høyre foreslår for 2013, ville ha økt de økonomiske forskjellene i Norge fordi det gir størst skatteletter til dem som har mest fra før.

Mitt spørsmål er om Jan Tore Sanner kan forklare oss om den politikk han går til valg på til høsten, vil øke eller redusere forskjellene i det norske samfunn.

Jan Tore Sanner (H) [09:47:33]: Det er ikke bare Høyre som understreker viktigheten av små forskjeller og at det er en styrke i vårt samfunn. Det gjør alle de borgerlige partiene, og vi er opptatt av å løfte svake grupper. Representanten Lysbakken gikk til valg i 2005 med at han skulle fjerne fattigdommen med et pennestrøk. Det er blitt flere fattige barn under den rød-grønne regjeringen. Så hvis de rød-grønne hadde vært opptatt av å løfte svake grupper, kunne de stemt for de borgerlige forslagene som er fremsatt nå. Når det gjelder skatteopplegg, har Lysbakken og SV stilt seg bak forslaget fra finansministeren om å kutte selskapsskatten. Det gir også størst skattelettelser til dem som har mest fra før – hvis det er retorikken man er mest opptatt av. Men vi er opptatt av konsekvensene av politikken, og konsekvensene av våre forslag når det gjelder skatt, er at man styrker norskeide bedrifter og norskeide arbeidsplasser, slik at de får mer kapital til å være robuste og investere for fremtiden.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [09:48:51]: Det var to svært ulike innlegg me no høyrde etter kvarandre, frå to parti som har som mål å vera saman i regjering.

Samferdsel er eit av fleire område der Framstegspartiet og Høgre har heilt ulike syn. Høgre vil ha OPS, Framstegspartiet vil ikkje. Høgre støttar lokale bompengeinitiativ, Framstegspartiet seier plent nei. Høgre held seg til handlingsregelen. For Framstegspartiet er det ein «hugseregel» som dei ser vekk ifrå.

Viss desse to partia, mot det ein skulle venta seg, skulle få fleirtal etter valet, kva skal dei då styra etter? Det er jo framleis fullstendig i det blå. Me har fått presentert ein vaklande grunnmur.

Jan Tore Sanner (H) [09:49:58]: Det får nå stå for Meltveit Kleppas regning. Hvis man leser innstillingen til revidert nasjonalbudsjett, og hvis man leser de 15 sidene som de borgerlige partiene har skrevet seg sammen om i Perspektivmeldingen, vil man se en tydelig retning. Ja, det er fire partier med fire ulike programmer, på samme måte som de rød-grønne partiene er det. Det er nå ikke slik at Senterpartiet og Arbeiderpartiet er enige om alle spørsmål, EØS er et spørsmål hvor Senterpartiet skaper usikkerhet. Men vi har en tydelig retning, også når det gjelder infrastruktur. De fire borgerlige partiene ønsker å investere mer i infrastruktur, vi holder fast ved det som var handlingsregelens opprinnelige formål, nemlig at man skulle bruke nye oljekroner til investeringer i infrastruktur, i kunnskap og i vekstfremmende skattelettelser. Og de fire partiene er enige om at OPS – offentlig–privat samarbeid – er en god utbyggingsmetode for å se planlegging, utbygging og drift i en sammenheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir-Ketil Hansen (SV) [09:51:27]: Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett er et viktig bidrag til stabil utvikling i norsk økonomi. Situasjonen i Europa er fortsatt alvorlig, med høy arbeidsledighet og økonomisk krise som rammer befolkningen hardt.

De tiltakene som foreslås i revidert, er en vekstpakke for næringslivet med en tiltakspakke for skogsektoren, et bidrag for å styrke situasjonen for konkurranseutsatt industri. I tillegg skjerpes oljeskatten, hvor petroleumssektoren får redusert sine avskrivninger noe, et tiltak for å dempe den høye investeringsveksten som har bidratt til den betydelige kostnadsveksten og todelingen av norsk økonomi.

En av hovedmålsettingene i regjeringspartienes økonomiske politikk har vært å utjevne forskjellene i samfunnet, holde sysselsettingen oppe og arbeidsledigheten nede. Det har vi klart til tross for en betydelig økonomisk krise og rekordhøy arbeidsledighet i Europa – 350 000 nye årsverk siden 2005, og den laveste ledigheten Europa, mot et europeisk gjennomsnitt på 12 pst.

Den lave ledigheten til tross, i den siste tiden har vi registret at ledigheten har økt noe også her i landet, det er bekymringsfullt. Regjeringen må følge utviklingen nøye og være parat til å sette inn ekstraordinære tiltak om situasjonen skulle kreve det.

I revidert blir det foreslått å starte opp en rekke større byggeprosjekter, universitetsbygg i Trondheim, Bergen og på Ås. Stortinget har denne uken vedtatt Nasjonal transportplan, hvor rammen til bygging av vei og jernbane økes med 500 mrd. kr. I går ble neste års rammer for kommunesektoren vedtatt, kommunene får en økning på 6,5 mrd. kr. Summen av dette vil bidra til å holde aktiviteten oppe og arbeidsledigheten nede.

Av enkelttiltak i budsjettforslaget i revidert som jeg spesielt vil framheve, er

• oppstart av de nye universitetsbyggene i Trondheim, Bergen og på Ås

• tiltakspakke mot den sterke prisveksten i boligsektoren

• 400 flere studentboliger enn planlagt i 2013, til sammen 1 500 nye

• økt skattlegging av bolig nummer to

• økte lånerammer for Husbanken og økte tilskudd til utleieboliger.

Summen av tiltakene ser faktisk ut til å begynne å virke. Prisveksten er i ferd med å flate ut, det er flere gode tiltak for miljøet, endring av bilavgiften, slik at det blir billigere å kjøpe miljøvennlige hybridbiler, mer til jernbane og opprusting av Oslotunnelen og Ofotbanen.

En forsvarlig økonomisk politikk, et robust skattesystem, en forutsigbar bruk av oljepenger gjennom handlingsregelen, er viktige hjørnesteiner i norsk politikk. Det har sikret finansieringen av velferdsstaten, samtidig som det har sikret vekst og nye arbeidsplasser i industri og næringsliv. Dette har regjeringspartiene stått samlet om i to regjeringsperioder, det skal vi videreføre også i neste periode. På dette helt sentrale området i norsk politikk spriker høyresiden som staur i alle retninger – fra Fremskrittspartiets skattelettelser i 100 mrd. kronersklassen og økning av rammen til Nasjonal transportplan med 1 000 mrd. kr, til Høyre som vil bruke mindre oljepenger enn regjeringen og skattelette i 20–25 mrd. kronersklassen, samtidig som også de vil øke utgiftssiden betydelig til skole, utdanning, samferdsel, OPS, forskning osv. Dette er ikke i nærheten av å henge sammen.

Dette er en politikk for å svekke velferdsstaten og for å øke arbeidsledigheten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [09:55:32]: Regjeringen har nå gjennom åtte år skrytt av at alt går så bra med Norge, og at det skyldes regjeringens politikk. Handlingsregelen er blitt en trosbekjennelse, som Dagens Næringsliv har bekreftet. Det blir fremgang, det blir vekst, det blir færre fattige – det blir rett og slett fryd og gammen og flere i arbeid. På siste dagen etter åtte år i Stortinget advarer lederen av finanskomiteen mot at nå går det mot dårligere tider. Er representanten Hansen enig i at det går mot dårligere tider? Hvis all fremgangen skyldes Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets politikk, skyldes også tilbakegangen som nå kommer, den samme regjeringens politikk?

Geir-Ketil Hansen (SV) [09:56:15]: Vi har hele tiden sagt at vi har klart å holde ledigheten nede og skapt nye arbeidsplasser, til tross for dårlige tider i Europa. Det har vi sagt at vi skal fortsette med. Jeg sa i mitt innlegg nettopp at det er bekymringsfullt at arbeidsledigheten nå øker i Norge, og regjeringen må være villig til å sette inn tiltak dersom det er nødvendig, slik som den gjorde i 2008 ved forrige krise, og som bidro til at vi klarte å holde ledigheten nede. Konsekvensen av den økonomiske politikken til regjeringen er at vi klarer å holde ledigheten nede og skape nye arbeidsplasser i Norge og beholde og utvikle velferdsstaten. Det er konsekvensen av vår politikk. Det vil det ikke bli med Fremskrittspartiets politikk.

Arve Kambe (H) [09:57:12]: For Høyre er det veldig viktig med høy kvalitet i den norske skolen. Det har vært viktig for oss i våre hovedbudsjett og reviderte budsjett i hele stortingsperioden. I årets reviderte budsjett legger vi inn at 1 750 ekstra motiverte lærere skal få den etterutdanningen som ikke bare foreldrene og rektorene ønsker at de skal få, men som lærerne selv ønsker. Etter mange år med rød-grønt styre er det kø for etterutdanning av motiverte lærere. Høyre har et forslag som både tar vekk noe økonomisk ansvar fra kommunene og reduserer egenandelen for lærerne selv.

Hva er det som gjør at SV synes det er greit at nesten 2 000 motiverte lærere står i kø for å bli enda bedre og for å styrke den norske skolen, og dermed stemmer mot Høyres forslag?

Geir-Ketil Hansen (SV) [09:58:14]: Norsk skole går godt. Resultatene viser at nivået, bl.a. i matematikk, for norske elever er bedre enn i den svenske skolen som styres av en borgerlig regjering med Moderaterna i spissen. Vi bruker mer penger på etterutdanning av lærere. Det foreslår vi i statsbudsjettet for 2013, det foreslår vi i revidert, og det kommer vi også til å foreslå i statsbudsjettet for 2014. Vi har øremerket og styrket etterutdanningen av lærerne spesielt i alle våre budsjetter, og det kommer vi til å fortsette med.

Hans Olav Syversen (KrF) [09:58:58]: Jeg merket meg at det ikke var nevnt så mye om fattigdom i representanten Hansens innlegg, ikke heller når det gjaldt hva man var opptatt av i revidert. Hvis vi ser tilbake til før valget i 2005, var det en spesialitet fra SV å angripe daværende regjering for manglende innsats mot fattigdom – ikke bare angrep man saklig eller usaklig, man hadde ganske infame personangrep. Når representanten nå ser tilbake på åtte år, vi har rundt 100 000 fattige barn – og jeg bekjenner at det å bekjempe fattigdom ikke er en enkel sak, så jeg skal ikke falle i samme retorikk som SV gjorde for åtte år siden, jeg skal spørre på en litt penere måte – hva mener SV at regjeringen burde gjort mer av, slik at vi ikke hadde hatt opp mot 100 000 fattige barn?

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:00:04]: Denne regjeringen har gjort svært mye for å bekjempe fattigdom. Vi har brukt 4 mrd. kr – øremerkede – direkte mot fattigdomsbekjempelse.

Vi gjør mye når det gjelder det viktigste problemet, nemlig utfordringen med å sette folk i arbeid. Vi har Jobbsjansen som er rettet direkte mot innvandrerkvinner, og som skal få dem ut av fattigdom. Vi har bygd ut barnehagene i Norge storstilt, og redusert foreldrebetalingen. Det betyr mye for barnefattigdom. Mange av de tingene som vi har foreslått, har Kristelig Folkeparti stemt imot.

Vi ser at vi er nødt til å fortsette å styrke innsatsen mot fattigdom i årene som kommer. Det har vi tydeliggjort i våre programforslag, og det skal vi også stå for i neste valgperiode.

Vi har gjort svært mye – mer enn noen andre land i Europa – med tanke på å bekjempe fattigdom, og det skal vi fortsette å gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:01:23]: Vi har no to Soria Moria-erklæringar å oppsummera. Den raud-grøne regjeringa har levert. Uro internasjonalt tilseier ei trygg og føreseieleg revidering av budsjettet, men med spesielt omsyn til utviklinga nasjonalt.

Senterpartiet vil ta heile landet i bruk. Vi er glade for at regjeringa har funne rom for skog- og treforedlingspakke og vekstpakke for styrkt samferdsel, for meir midlar til helse og skule, for handlingsplan mot sosial dumping. Vi veit at det betyr meir likeverdige moglegheiter, større høve til å leva, bu og arbeida i heile landet. 53,2 mill. kr meir til breiband betyr til saman 150 mill. kr i 2013 til raskare utbygging av breiband i område marknaden ikkje når.

Vi har levert. På store og viktige område vil vi likevel gjerne gjera meir: gjennom fordelingspolitikken gje folk likeverdig moglegheiter, gjennom regionalpolitikken ta heile landet i bruk, gjennom klimapolitikken forsetja å arbeida fram mot fornybarsamfunnet. Målet må stå fast: Samhalds-Noreg framfor Marknads-Noreg.

Denne veka har Stortinget drøfta saker som seier meir om det: ein offensiv nasjonal transportplan for tryggare, raskare og enklare transport, ein kommuneøkonomi for styrkt velferd, eit jordbruksoppgjer med framtidstru, ein bustadpolitikk som tek på alvor at alle treng ein bustad å organisera liva sine ut ifrå, og morgondagens omsorg. Eg kan nemna enda fleire område der regjeringa har varsla auka satsing, og der opposisjonen sine forslag vil gje ein svakare og meir usikker innsats.

I Senterpartiet er vi stolte og glade for det vi har oppnådd. Vi vil gjerne fortsetja eit samarbeid – sjølvsagt er det usemje dei tre partia imellom frå tid til anna – der vi i lag med Arbeidarpartiet og SV får fram ein heilskapleg politikk til beste for folk og land.

Mange har trudd at dei fire partia som utgjer opposisjonen, ville utarbeida ei felles regjeringsplattform i løpet av våren. Slik er det ikkje. Alt som er klart til no, er at Høgre skal med. Bortsett frå det forsterkar merknadene i revidert nasjonalbudsjett kor ulike desse fire partia er. Skatt, velferd, økonomisk politikk, distrikt, bistand og kultur, viser ulike prioriteringar. I samferdsel, landbruk og kommuneøkonomi er ulikskapane forsterka denne veka.

Mangel på semje opposisjonspartia imellom ser vi ikkje minst i Framstegspartiet sitt representantforslag om skatte- og avgiftslettar for å bidra til eit meir moderat lønnsoppgjer neste år. Fleirtalet, alle andre parti, avviser dette med ei rekkje merknader – Framstegspartiet står hardnakka på sitt. Det er ryddig av Framstegspartiet, men det er vel ikkje tvil om at det å markera særstandpunkt ser ut til å vera viktigare for Framstegspartiet enn å byggja alliansar med parti som dei i annan samanheng nemner som regjeringspartnarar. Kristeleg Folkeparti og Venstre synest å ha større evne til å finna alliansepartnarar, men ofte like så vel på raud-grøn side, som på blå.

Omsorgspolitikken er ein eigen prøvestein på den solidariteten vi viser dei mellom oss som er i spesielt utfordrande eller vanskelege situasjonar. Kommunaldepartementet, Arbeidsdepartementet og fleire andre departement sine budsjett er her viktige. Lat meg i dag understreka tiltak som har fått pengar på helsebudsjettet: program for ein framtidsretta pårørandepolitikk, kvardagsrehabilitering, meir aktivitet på eldresentre og eit nasjonalt kompetansesenter for kultur, helse og omsorg. Eg har tru på at omsorg må utviklast lokalt, gjerne i tett dialog med pårørande og frivillig sektor.

Så handlar omsorg òg om korleis vi møter dei som kjem til Noreg som asylsøkjarar, som arbeidssøkjande eller til og med som tiggarar. I revidert nasjonalbudsjett er det lågmælte tiltak for eit meir verdig liv òg for dei som tigg, samstundes som eit breitt fleirtal ynskjer å nytta meir av EØS-midlane til romfolk i heimlandet deira.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:06:35]: Flere har sagt at varsellampene blinker. De har blinket lenge når det gjelder skogbruksnæringen. Den har slitt over lang tid. Det er fremmet en handlingspakke med begrenset virkning. Investinor har gitt mer penger til en full kasse, men det næringen spør om, får de ikke.

Det burde vært unødvendig med en sånn pakke, hvis regjeringen hadde vært forutseende – hvis man hadde hørt på næringen tidsnok, og fulgt de mange rådene som næringen har gitt, og ikke minst fulgt Fremskrittspartiets mange forslag om investeringer i veinettet og forbedringer av avskrivningsregler.

Ser ikke Meltveit Kleppa at det er manglende handlingskraft i rød-grønn politikk som har skapt problemet? Hvorfor sitter regjeringen på gjerdet og ser på at problemer får utvikle seg til en krise før de kommer med forslag til løsninger?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:07:36]: Regjeringa har lenge hatt ein tett dialog med skog- og treforedlingssektoren nettopp for å få fram dei rette tiltaka.

Dei fyrste tiltaka kom allereie i revidert i fjor. Vi har følgt opp sidan då, vi legg fram ei pakke no i revidert, og vi kjem til å følgje situasjonen nøye vidare inn i budsjettet for 2014.

Samferdsel er eit av dei tiltaka som får midlar no i revidert budsjett, både bane- og vegsektoren. Med Framstegspartiet sine løysingar torer eg ikkje å spå, men eg er glad for at det er denne regjeringa som handterer denne situasjonen.

Arve Kambe (H) [10:08:50]: I revidert statsbudsjett foreslår regjeringen 10 mill. kr i ekstraordinære bevilgninger til fylkesmannsembetene for å få ned køen i kommunal og statlig overstyring.

For Høyre er det kommunale selvstyret ganske viktig. Vi ser at av en eller annen grunn har regjeringen valgt å opprettholde at det er Miljøverndepartementet som behandler alle saker om innsigelser, enten det gjelder miljø, bolig eller næring.

Høyres ønske om dette er å flytte innsigelsesinstituttet vekk fra Miljøverndepartementet og overføre dette til Kommunaldepartementet, for å vise at Høyre ønsker å styrke det kommunale selvstyret og redusere de statlige innsigelsene som har vokst og vokst under åtte rød-grønne år.

Det er på høy tid å flytte innsigelsene fra Miljøverndepartementet til Kommunaldepartementet. Er Senterpartiet enig i det?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:09:56]: Senterpartiet og Høgre har mange felles standpunkt når det gjeld det kommunale sjølvstyret. Den store forskjellen såg vi då Høgre hadde kommunalministeren og Senterpartiet så overtok. Då vart det ein situasjon der kommunane verkeleg hadde moglegheit til å utføra sine mange oppgåver. Ei styrking av kommuneøkonomien har vore det aller viktigaste bidraget for å styrkja det kommunale sjølvstyret.

Så er det behov for ei rydding og ei forenkling når det gjeld planlegging totalt, når det gjeld motsegnsinstituttet. Og eg har med glede merka meg at regjeringa har fremma forslag om prøvefylke på det området, så det skal vi sjå meir til i tida framover.

Borghild Tenden (V) [10:11:05]: Jeg har merket meg at Senterpartiets leder på en pressekonferanse nylig sa at Venstre er et urbant parti. Jeg er selvsagt ikke enig i det, men dersom representanten Meltveit Kleppa er enig i det, kan hun utdype det, sett i lys av f.eks. revidert?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:11:27]: Korleis Venstre ser på sin egen situasjon, er sjølvsagt Venstre dei fremste til å framføra.

Det er likevel slik at det blir spreidd eit inntrykk av – og det er Venstre sjølv med på ved sine forslag – at Venstre ikkje har den distriktsprofilen som dei i si tid hadde. Samferdsel er eitt eksempel, og Venstre sitt syn på landbruk og ulike distriktspolitiske tiltak er andre eksempel.

Eg ser fram til at Borghild Tenden klargjer at dette er ei misforståing, men det blir nok eit arbeid å gjera for Borghild Tenden for å visa det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:12:45]: Jeg hadde faktisk tenkt å begynne med å si noen ord om det vi er enige om i denne innstillingen, og som jeg synes er gledelig.

Representanten Meltveit Kleppa nevnte enigheten knyttet til EØS-midler og hvordan de kan brukes overfor land hvor det er store sosiale utfordringer – og vi har særskilte utfordringer knyttet til romfolket. Jeg er veldig glad for at det er enighet for neste mandatperioden når det gjelder EØS-avtalen og avtale med EU, men også når det gjelder de midlene som er igjen for inneværende avtaleperiode. I tillegg mener vi fra Kristelig Folkepartis side at det er viktig å satse direkte. Vi har mange organisasjoner som jobber både i Norge og i f.eks. Romania, og de kan gjøre en utmerket jobb. Det setter vi av penger til.

Siste dag før vi går ut i sommerferie – litt sommerferie, i hvert fall, og snart er det valg – er jeg ikke overrasket over flertallets hamring på hvor ille det skal se ut i fedrelandet dersom noen andre enn de rød-grønne får styre. Det er oppskriftsmessig. Jeg er glad for den enigheten de ikke-sosialistiske partiene har i dette reviderte budsjettet. For meg er et revidert budsjett en mulighet til å gjøre noe med det som trengs akutt. Det gjør regjeringen i liten grad, de skyver stort sett alt til neste år. Og jeg ser ikke bort fra at det også passer best i en strategi hvor det skal komme noen pakker sånn ca. midt i august og noen uker fremover.

Det er 3 000 som står i kø for behandling i våre rusinstitusjoner. Det kunne vi gjort noe med. Det gjør opposisjonen. Særlig alvorlig er det når vi har behandlingsinstitusjoner som må legges ned fordi plassene ikke blir brukt. Vi har utfordringer når det gjelder barnefattigdom – ikke i 2014, men nå. Opposisjonen gjør noe med dette og bevilger 70 mill. kr til akutte tiltak.

Vi har et familievern – og vi snakker forebygging – som faktisk er i akutt krise. Fra Kristelig Folkepartis side gjør vi noe med det nå. Vi kan ikke vente til det går enda mer på ventelistene løs. Vi gjør noe for næringslivet, slik at det kan virke nå, både det som gjelder SkatteFUNN, startavskrivninger og avskrivningssatser ellers.

Ja, denne regjeringen har holdt orden i økonomien, det er bra. Det vil en ny regjering også gjøre. Det er ikke det fremste anklagepunktet fra min side når det gjelder denne regjeringen. Men det er noe jeg vil kalle en tro på det sittende systemet som nå manifesterer seg, og som det trengs å røskes opp i – bokstavelig talt. Jeg skal gi noen eksempler.

Sammenslåingen til Oslo universitetssykehus – det er vel snart bare noen få rød-grønne politikere som synes det var en prosess som endte godt. Vi har store problemer i sykehusvesenet ellers, og det er betegnende når avgått departementsråd Anne Kari Lande Hasle sier at årsaken til at man gjennomførte en så stor reform der man slår sammen Helse Sør og Helse Øst, var at det var uenighet mellom Rikshospitalet og Ullevål. Det var årsaken til at man gjorde den typen organisatoriske endringer. Da trengs det en helt annen politisk styring.

Og hva er årsaken til at en Voss stasjon skal bygges, som skal koste 50 mill. kr, og så er sluttsummen 350 mill. kr – syv ganger mer. Da er det noe med systemet som det må røskes opp i, som jeg ikke tror denne regjeringen makter. Og når politistudien viser en organisering som har gått på tilbudet til den alminnelige borger, og det tilbudet har blitt svekket og man ikke er til stede når folk trenger det – da er det klart at det er systemet som har feilet. Jeg tror ikke det er den regjeringen som sitter nå, som kommer til å makte å gjøre noe med det – heller. Jeg kunne nevnt mange andre saker: nødnett osv.

Vi trenger en ny regjering. Det skal Kristelig Folkeparti bidra til. Med dette tar jeg opp våre forslag, inkludert det utdelte, som viser en annen sak der regjeringen har feilet: asylbarn.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til, både de som er tatt inn i innstillingen, og det som er omdelt på representantenes plasser i salen.

Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [10:18:05]: Hver gang jeg hører representanten Syversen og andre representanter fra Kristelig Folkeparti snakke, vil jeg si at jeg hører representanter fra et tydelig velferdsparti. Det ligger også i Kristelig Folkepartis historie.

Nå sier Kristelig Folkeparti at de vil ha en ny og en annen regjering, og det vi har hørt representanten Syversen snakke om her i dag, og tidligere, er at de er veldig tydelige på at det er to fundamentale trekk som må være grunnlaget for en alternativ regjering. Det er en tydelig skattelettepolitikk, og det er en gjennomført kommersialisering av velferdsordningene. Det står skrevet i deres programmer, og det står skrevet særlig i Fremskrittspartiets programmer.

Det som det er aktuelt å spørre representanten Syversen om i et slikt bilde, er: Hvordan tenker han seg at Kristelig Folkepartis tradisjon som velferdsparti kan gjennomføres i samarbeid med de blå-blå partiene?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:19:08]: Det vil bevises ved at vår politikk er så god at den vil sette sitt stempel på en ny regjering. Og vi har vel vist, mener jeg, etter flere omganger i regjeringskontorene at vi har kunnet ivareta det som jeg er helt enig med representanten Kolberg i: å vektlegge velferden.

Men la meg også føye til: For oss er det en forskjell på en velferdsstat og et velferdssamfunn. Her skiller vi oss nok litt fra representanten Kolbergs parti. Etter vår mening er det tre pilarer i samfunnet som vi trenger å bygge opp under. Det er selvfølgelig det offentlige, det er det private, og så er det det sivile samfunn. Etter vår mening er det den rette balansen, og jeg vil minne om at det var ikke det offentlige som startet verken sykehus eller rusomsorgsinstitusjoner; det var folk i ideelle organisasjoner som så hva som trengtes.

Lars Egeland (SV) [10:20:23]: I innlegget sitt nevnte representanten Syversen behovet for en ny regjering for å få kontroll med kostnadsoverskridelser og snakket kanskje ikke så mye om det jeg oppfatter som Kristelig Folkepartis hjertesaker. Jeg opplever at vi har hatt et godt samarbeid med Kristelig Folkeparti i Stortinget nettopp om de sakene partiet nevner som hjertesaker: flyktningpolitikk, asylbarna, omsorg for de svake, fattige, klimapolitikk og utviklingspolitikk.

Er representanten Syversen enig i det bildet at dette er områder hvor SV og Kristelig Folkeparti har mye felles? Er det ikke da litt naivt å tenke seg at dersom Kristelig Folkeparti setter inn en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet, så vil vi få en politikk som er nærmere det som Kristelig Folkeparti oppfatter som sine hjertesaker?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:21:18]: Nå nevnte jeg både barnefattigdom, frivillighet og den helse- og sosiale delen av det politiske feltet, og det oppfatter jeg som ganske nær våre kjerneområder.

Jeg er helt enig med Lars Egeland. Vi har berøringspunkter med SV når det gjelder sosiale tiltak. Det vedkjenner jeg meg fullt og helt. Men jeg opplever vel heller ikke at det er i motstrid til det som Høyre og Fremskrittspartiet også står for i mange sammenhenger. De ønsker også å løfte dem som kanskje trenger det mest.

Representanten Egeland nevner også asylbarna. Jeg synes det var ganske betegnende at da vi hadde den siste utsendelsen, som representanten Egeland sikkert godt husker, ble statsråd Inga Marte Thorkildsen spurt på kvelden av NRK: Synes ikke statsråden at denne utsendelsen er pinlig? Da svarer ansvarlig statsråd: Det er ille. Da sier det meg mye om en regjering som er i ferd med å råtne på rot, og som ikke har en samstemthet man bør ha i den type saker.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:22:43]: Eg vil gje representanten Syversen ei anledning til å svara på representanten Kolberg sitt spørsmål: Korleis vil Kristeleg Folkeparti i ei blå-blå regjering vareta sitt engasjement og sin image som velferdsparti?

Her er det då ein vaklande grunnmur som grunnlag, ei stor ueinigheit om alt frå handlingsregelen til størrelse på skatteletter og til mange av Kristeleg Folkeparti sine viktige område. Korleis kan Kristeleg Folkeparti i det heile tenkja seg at dei framleis vil behalda vignetten «velferdsparti» i ei slik regjering?

Hans Olav Syversen (KrF) [10:23:51]: Jeg skjønner i hvert fall at jo lenger representanten Kleppa tenker på det, jo verre synes hun det er. Det var tydelig i måten denne replikken utartet seg på.

Men jeg vil ta handlingsregelen først. Det er litt artig, for nå sitter statsråd Arnstad her. Jeg har nesten lyst til å minne Meltveit Kleppa på hva statsråd Arnstad sa om handlingsregelen noen få måneder før hun og hennes parti gikk inn i regjering, men jeg er jo en høflig mann, så jeg skal la det være. Men representanten Meltveit Kleppa kan være helt sikker på én ting – dersom Kristelig Folkeparti går inn i regjering, vil vi sette en annen farge på det norske samfunnet. Vi er beredt til å gjøre det, for vi har et politisk grunnlag som gjør at vi med stolthet kan si: Jo, dette er et grunnlag som vi kan styre videre på, og så skal vi gjøre det mye bedre enn den sittende regjering.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Borghild Tenden (V) [10:24:50]: Vi er fremme ved siste møtedag i den siste stortingssesjonen i denne perioden. Det er en dag for ettertanke – men også for å se fremover.

Venstre har sittet åtte år i opposisjon med en flertallsregjering, der samtlige av våre godt forberedte alternative budsjetter og forslag har blitt nedstemt. Dette har vel ikke gjort hver dag til en fest, men vi har kommet styrket og kampklare ut av alle disse årene.

Vi har en viktig jobb å gjøre også i verdens beste land å bo i. Jeg vil nevne fire utfordringer:

• Over 100 000 barn vokser i år opp i lavinntektsfamilier i Norge, og 74 000 barn i familier med vedvarende lav inntekt. Det har blitt flere fattige barn etter åtte år med rød-grønn regjering – det som «bare» handlet om politisk vilje.

• 2 700 mennesker står i kø for rusbehandling, samtidig er det lagt ned flere private rusbehandlingsplasser pga. regjeringens uvilje mot å bruke private løsninger. 13 000 mennesker står i kø for psykisk hjelp. Køene vokser.

• 9 000 ufaglærte jobber som lærere i norsk skole. SSB har beregnet at det vil være en manko på ca. 11 000 lærerårsverk i norsk skole i 2020 dersom det ikke gjøres noe. Med dagens tempo og bevilgninger vil det ta mellom 30 og 40 år å gi alle lærere i norsk skole en eller annen form for etter- og videreutdanning.

• Internasjonale undersøkelser viser at stadig færre nordmenn ønsker å starte egen bedrift. Norge er på 17. plass av 34 land i Europa når det gjelder satsing på innovasjon. Bare halvparten av prosjektene som får støtte av Innovasjon Norge, regnes som innovative.

Slik kunne jeg ha fortsatt. Offentlig sektor og byråkrati har vokst: For hver fjerde meter jernbane som bygges, er det ansatt én ny jernbanebyråkrat. Toget mellom Oslo og Bergen bruker lengre tid i dag enn det gjorde i 1975.

På alle disse områdene foreslår Venstre i dag en mer offensiv og tydeligere kurs. Vi foreslår strukturelle grep og økte bevilgninger for en nødvendig satsing på skole, utdanning og forskning, en fremtidsrettet og nyskapende næringspolitikk, en ambisiøs miljø- og klimapolitikk og en målrettet politikk for fattigdomsbekjempelse, psykiatri- og rusomsorg, og å legge til rette for at flere kan delta i arbeidslivet.

Det er bred politisk enighet om at det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden. Da må vi satse, ikke bare prate. Det er vanskelig å forstå at ikke regjeringen benytter sjansen til å øke bevilgningene til universiteter og høyskoler, all den tid vi vet antall søkere til høyere utdanning fortsetter å vokse. Det minste vi kunne ha forventet av regjeringen, var at innsparingen på 232 mill. kr i EUs rammeprogram for forskning – som følge av bedre valutakurs enn antatt – ble kanalisert til mer forskning på andre områder.

For Venstre er nøkkelen til en god skole bedre og mer motiverte lærere. Venstre har foreslått en rekke tiltak i Stortinget for å få dette til, både når det gjelder lærerutdanning, etterutdanning for lærere, bedre arbeidsvilkår og en enklere skolehverdag, og vi følger dette opp i revidert budsjett med en samlet økt satsing på skole og lærere med 380 mill. kr. Venstre foreslår en ekstrabevilgning på 150 mill. kr for kompetanseheving/lærerløft og ytterligere 150 mill. kr for å øke den statlige finansieringen til videreutdanning av lærere med 10 pst., slik at anslagsvis 3 000 lærere – dobbelt så mange som regjeringen legger opp til – får nødvendig etter- og videreutdanning.

Venstre kan ikke akseptere hvileskjær og kutt i forskning og høyere utdanning. Vi må både øke de årlige bevilgningene til grunnforskning, satse målrettet på miljø- og klimaforskning og gi økonomiske insentiver for næringsliv og andre til å satse mer på forskning, bl.a. gjennom å styrke SkatteFUNN-ordningen.

Venstre foreslår en samlet økt satsing på forskning og høyere utdanning på om lag 550 mill. kr i revidert, bl.a. en økt satsing på næringsrettet forskning med 75 mill. kr. Venstre foreslår også 1 000 flere studieplasser enn regjeringens opplegg for å møte den økende søkermassen ved høstens opptak og en dobling av innsatsen for å bygge flere studentboliger.

Vi trenger mange, mange flere nye bedrifter i fremtiden om velferden skal sikres for kommende generasjoner. Skal vi få til dette, må vi legge til rette for at flere vil starte for seg selv – ikke minst kvinner. Da må vi ta bort alle diskriminerende regler og ordninger for selvstendig næringsdrivende. Det må bli bedre skatteregler, det må bli bedre sosiale ordninger, det må bli enklere regelverk og bedre tilgang på risikokapital.

Venstre foreslår en samlet økt satsing på småbedrifter og næringsliv på 425 mill. kr samt en målrettet skattelette for næringslivet på om lag 1 150 mill. kr i vårt opplegg for revidert nasjonalbudsjett. Jeg vil spesielt peke på forslag om å styrke de selvstendig næringsdrivendes sosiale rettigheter bl.a. ved å bevilge om lag 105 mill. kroner til økt kompensasjon ved egen sykdom fra 65 til 80 pst., gjeninnføre tilskudd til ulønnet arbeidsinnsats i SkatteFUNN, styrke satsingen på miljøteknologiordningen og tilskuddsordningen for vekstbedrifter, opprette en ny ordning med tilskudd til innovative offentlige anskaffelser og etablere en norsk modell av den svenske Innovationsbron.

Regjeringen sementerer inntrykket av å prioritere olje foran miljø. Heller ikke i dette budsjettet følger den opp klimaforlikets enighet om bedre støtteordninger for energieffektivisering og utskifting av oljefyrer i privatboliger. Jeg og Venstre mener i tillegg at det er behov for en forpliktende opptrappingsplan for å satse målrettet på jernbane og kollektivtransport. Derfor foreslår Venstre økte bevilgninger til jernbane, øvrig kollektivtransport, sykkelveier og miljøvennlige transportløsninger med ca. 460 mill. kr.

Venstre vil først og fremst prioritere dem som trenger det offentliges hjelp aller mest. Flere barn og barnefamilier må løftes ut av fattigdom. Venstre tok i valgkampen 2009 initiativ til et felles løft for å få færre fattige barn og barnefamilier. Det var alle enige om i valgkampen, men da Stortinget behandlet forslag fra Venstre om en felles handlingsplan for bekjempelse av fattigdom, var regjeringspartienes støtte forsvunnet. Dette gjentok seg da Stortinget i fjor behandlet fordelingsmeldingen. Det kom ingen konkrete løfter, og regjeringspartiene stemte ned samtlige av Venstres 25 konkrete forslag for å løse den økende fattigdommen vi dessverre ser blant barn og barnefamilier i Norge. Det samme gjentok seg i Stortinget tirsdag i denne uken. Forslag etter forslag fra Venstre og de andre opposisjonspartiene ble stemt ned i tur og orden av regjeringspartiene. Det er trist, og aller mest trist er det for de barna som lever i vedvarende fattigdom.

Venstre foreslår derfor å bevilge samlet om lag 1 mrd. kr til ulike tiltak for å bekjempe fattigdom nasjonalt og internasjonalt i dag, bl.a. flere målrettede tiltak som å bevilge 425 mill. kr til å øke sosialhjelpssatsene med ca. 20 pst., eller tilsvarende 1 090 kr mer per mnd. for en enslig sosialhjelpsmottaker.

Regjeringen og regjeringspartiene har nå en siste mulighet til å vise at de mener alvor med «den politiske viljen» til å bekjempe fattigdom. Min innstendige oppfordring er å vise dette i dag.

Helt til slutt tar jeg opp det forslaget fra Venstre som er omdelt i salen, og som Venstres leder vil begrunne i et senere innlegg. I tillegg tar jeg opp Venstres forslag i innstillingen.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Aksel Hagen (SV) [10:33:33]: Det er mulig – det er til og med som regel en fordel – å ha to tanker i hodet samtidig. Alle partier i denne salen er enig i at det er viktig å satse på læreren, på alle mulige måter – grunnutdanning, etter- og videreutdanning, lønn, arbeidsmiljø, bygg og utstyr. Generelt må mer respekt og tillit vises overfor den yrkesgruppa. Men elevene er det færre som er opptatt av, dessverre, for læring er et samspill. Begge parter må være motivert, lærings- og lærevillige, og i den forbindelse er både trivsel og helse viktige stikkord. Derfor sier stadig mer fagekspertise og stadig flere politiske partier, heldigvis: skolemat. Det er viktig helsemessig, og det er viktig ikke minst læringsmessig. Norge er faktisk nå et av unntakene i verden som ikke har innsett det, og handler deretter. Hvorfor har Venstre har kommet så feil ut i debatten?

Borghild Tenden (V) [10:34:31]: Takk for det spørsmålet. Når det gjelder skolemat, har faktisk Venstre prioritert å nedprioritere det, rett og slett fordi vi opprioriterer kunnskap og etterutdanning av lærere. Jeg er selv lærer – lektor – jeg vet hva det betyr å få etterutdanning, f.eks. innen IKT, så ikke elevene er bedre enn oss på det området.

Så er jeg litt skuffet over at SV ikke stemmer for vårt forslag om momsfritak på frukt og grønt. Det er et glitrende tiltak for å kunne leve sunnere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [10:35:21]: Venstre seier at dei er opptekne av klima. Venstre viser ofte tilbake til klimaforliket i Stortinget. Så vil Venstre kutta støtte til skogsbilvegar og hogst i bratt terreng, og grunngjev det med at skogsbilvegar er «den største trusselen mot inngrepsfri natur i Norge». Men i klimameldinga inngår ein aktiv skogpolitikk som eit viktig verkemiddel for reduserte klimautslepp. Skog fangar CO₂, spesielt ung skog i vekst. Derfor slutta Stortinget seg til nye skogtiltak, bl.a. til gjødsling og planting. Skog er ein fornybar ressurs og gjev råstoff til bioenergi og trevirke som kan erstatta fossilt råstoff. Meiner Venstre det er for stor aktivitet i uttaket av skog i dag? Er Venstre ueinig i klimameldinga si understreking av aktiv skogpolitikk som del av norsk bidrag til å redusera CO₂-utsleppa?

Borghild Tenden (V) [10:36:29]: Skogsbilveier har forfulgt meg alle de årene jeg har sittet på Stortinget! (Munterhet i salen) Jeg håper, når jeg går av nå, at jeg blir husket for noe mer enn skogsbilveier. Og så er det jo forunderlig da, at en tidligere samferdselsminister er mest opptatt av skogsbilveier. Det er lite i revidert – det er Venstres prioritering, og nå merker jeg meg at det er faktisk partier blant de rød-grønne også som mener at Venstre har rett i at det er feil at staten subsidierer skogsbilveier.

Knut Storberget (A) [10:37:17]: Det fins vel verre ting enn å bli forfulgt av enn skogsbilveier!

Venstre snakker veldig mye om det å skape mer rettferdig fordeling og bekjempe barnefattigdom. Vi vet at regjeringa virkelig har klart i løpet av de siste årene, til tross for en internasjonal trend, å redusere forskjellene mellom folk i Norge. Ett av de kanskje to viktigste virkemidlene opp mot dette er å gi folk arbeid. Der foreslår Venstre at man nå skal åpne opp for flere midlertidige ansettelser, som vil skape utrygghet for framtidig arbeid. Samtidig vet vi at Venstre går inn for å fjerne formuesskatten, som i veldig stor grad bidrar til å skape jevnere fordeling mellom folk, og som faktisk ville gi de 500 rikeste i dette landet over 3 mill. kr hver i skattelette.

Mener virkelig Venstre at det å innføre midlertidige ansettelser og fjerne formuesskatten bidrar til å redusere forskjellene mellom folk i Norge?

Borghild Tenden (V) [10:38:27]: Nå er det med midlertidig ansettelser verst, holdt jeg på å si, i offentlig sektor, så Arbeiderpartiet, som er veldig for offentlig sektor, burde rydde opp i eget bo før de overlater problemstillingen til et opposisjonsparti. Venstre er et parti som vil ha mer til dem som trenger det aller mest. Derfor har vi omprioritert. Micaelsen sa, hvis jeg husker riktig, i sitt innlegg i sted: Vi får til alt. Det undret meg at han sa det, og det ville undre meg om representanten Storberget er fornøyd med det vi ser innenfor fattigdom, at det har blitt flere fattige under den rød-grønne regjeringen, rus, som ofte fører til fattigdom, at det er flere som står på venteliste, og så det med verdiskaping, selvstendig næringsdrivende og bedre sosiale rettigheter.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:39:49]: I fjor høst ble det regnet med en viss oppgang i veksten i Europa, dog liten. Nå regner en med at veksten blir negativ, 0,6 pst. Det betyr at situasjonen i europeisk økonomi er alvorlig. Det vil ta enda lengre tid før veksten tar seg opp igjen, slik som vi tidligere har håpet på.

Det er også dårlig nytt for Norge. Heller ikke Norge har fribillett til høy vekst og lav ledighet. Likevel skiller vi oss ut fra landene rundt oss. Vi har fortsatt god vekst i økonomien, og ledigheten er lav. Med andre ord: Det er en god situasjon i norsk økonomi. Men vi har aldri lagt skjul på de utfordringer som vi står foran, f.eks. knyttet opp mot et høyt kostnadsnivå.

Derfor har vi et nært samarbeid med partene. Derfor har vi satt ned Holden-utvalget, som skal se på forholdet mellom frontfaget og lønnsoppgjørene totalt sett. Med andre ord: Partene og myndighetene og samarbeidet dem imellom er et viktig redskap for å ta tak i utfordringene i norsk økonomi.

Vi har høy beredskap. Vi følger nøye med på utviklingen. Regjeringens forslag til revidert budsjett for 2013 bidrar til å trygge utviklingen i norsk økonomi, og budsjettet for 2014 vil være preget av situasjonen i Europa og virkningen på norsk økonomi.

Så er det slik at vi har små muligheter for å påvirke utviklingen ute, men vi kan gjøre vår egen økonomi mer robust. Den norske modellen er vårt beste forsvarsverk. Vi bygger videre på denne modellen, som har tjent oss vel gjennom mange år. Vi har et høyt inntektsnivå. Inntektene er jevnt fordelt. Vi har gode offentlige velferdsordninger. Samtidig har vi overskudd i statsbudsjettet og en betydelig formue på statens hånd.

Det høye inntektsnivået skyldes at vi får mye igjen for hver arbeidstime. Vi arbeider effektivt. Vi har fått godt betalt for det vi produserer.

Den jevne fordelingen vi har, henger sammen med at vi har greid å holde sysselsettingen høy og arbeidsledigheten lav. Få land har færre personer i yrkesaktiv alder utenfor sysselsetting enn det vi har. Det skal vi være stolte over. Å delta i arbeidslivet gir den enkelte trygghet og økonomisk selvstendighet. Det bidrar til sosial inkludering. Ingenting betyr mer for å motvirke fattigdom og forskjeller enn at folk har jobb.

Et anstendig og inkluderende arbeidsliv er viktig for produksjon og konkurransekraft. Sterk sosial trygghet med lik tilgang til viktige velferdstjenester bidrar til jevnere inntektsfordeling. Lik tilgang til utdanning og helse og et godt sosialt sikkerhetsnett legger til rette for produktivitet og omstillingsevne.

Trepartssamarbeidet, som jeg allerede har nevnt, inviterer næringslivet og organisasjonene i arbeidslivet til å ta medansvar for samfunnsutviklingen. Dette samarbeidet har bidratt til lav ledighet, til utjevning og til tillit mellom folk. Tillit er en vesentlig del av den sosial kapitalen vår og viktig for samfunnet. Tillit gjør at samfunnet blir bedre å leve i for oss alle. Tillit – at vi stoler på hverandre – betyr mye for de resultater vi oppnår.

Så er det slik at vår situasjon kommer ikke av seg selv. Vi påvirkes av det som skjer rundt oss, og i de land som vi handler med. Når landene rundt oss sliter og etterspørselen etter norsk eksport går ned, rammes norske bedrifter. Et høyt kostnadsnivå i Norge gjør situasjonen for næringslivet enda mer krevende.

En ansvarlig og troverdig økonomisk politikk er fundamentet for en god økonomisk utvikling. Det siste vi nå trenger, er usikkerhet rundt styringen av økonomien. I urolige tider må vi stå fast. Vi har tidligere sett hvor galt det går når styringen svikter. Det er viktigere enn noen gang å få vite hva slags felles økonomisk politikk opposisjonen vil føre. Folk fortjener det, og de må få vite det før 9. september.

Politikk handler også om å velge. Vi velger forsvarlig bruk av oljepengene. Vi velger velferd framfor skattelette. Vi velger å satse på arbeid, på kunnskap, på velferd. Vi velger grunnlaget for det hele: å holde orden i økonomien. Og vi velger å satse på vår evne til samarbeid og viljen til å møte utfordringer i fellesskap.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:45:11]: Jeg er glad for at finansministeren tar opp en del av de bekymringene som også Fremskrittspartiet tok opp i sitt innlegg. Det viser at vi er enige om virkelighetsbildet sånn som det er. Jeg registrerer at finansministeren fortsatt ikke klarer å lansere tiltak i revidert budsjett som faktisk ville gjort noe med det, i motsetning til opposisjonen, som har en rekke tiltak.

Jeg vil tilbake til spørsmålet om oljeskatten, som regjeringen vil øke, som de sier er et virkemiddel for å unngå todeling i norsk økonomi. Men da vi hadde runden i Stortinget på mandag, kunne ikke finansministeren si om oljeskatten faktisk vil medføre at du har færre oljeprosjekter. Det svarte ikke finansministeren på, verken da han hadde ordet første gang, eller i sitt lille avslutningsinnlegg, der han kun ville slå fast at han ikke var «feig». Jeg gir finansministeren muligheten nå til å svare: Vil oljeskatten medføre at det blir færre prosjekter? Eller er det bare en måte å øke statens inntekter på? Ja eller nei.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:46:14]: Først må jeg nok reservere meg litt mot at vi har den samme virkelighetsoppfatningen. Vi har i hvert fall ikke den samme virkelighetsoppfatningen av hvor mye oljepenger norsk økonomi tåler. Der er det stor avstand mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, og det er også stor avstand mellom Fremskrittspartiet og den potensielle regjeringspartneren som de ser for seg, nemlig Høyre.

Når det gjelder oljeskatten, har jeg gitt svar på det. Dette skal bidra til å styrke kostnadsbevisstheten på norsk sokkel. Det betyr at en over tid vil få en bedre kostnadsutvikling ikke bare på sokkelen. Det vil også slå inn i norsk økonomi, det vil bidra til å redusere presset i norsk økonomi. Det er hovedpoenget med den endringen som nå skjer i oljeskatten. Så skjønner jeg at representanten Solvik-Olsen ikke liker det svaret, men det er faktisk svaret.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:47:11]: Men det er ikke et svar.

Jan Tore Sanner (H) [10:47:23]: Finansministeren har selvsagt rett i at den krisen som rammer deler av Europa, også får konsekvenser for våre eksportbedrifter. Men det er snart på tide at Arbeiderpartiet også erkjenner at den rød-grønne politikken forsterker de negative konsekvensene av den fallende etterspørselen fra Europa. Dette understreket også sjefsøkonom Steinar Juel i Dagens Næringsliv 28. februar, hvor han sa:

«Stoltenberg burde vært langt mer bekymret for problemer vi selv har påført oss».

De varsellampene vi nå ser, kommer ikke bare fra Europa. De er også en konsekvens av den politikken man fører.

Når man er så kraftig i sine advarsler som statsministeren har vært de siste dagene, er det et paradoks at de tiltakene som varsles, skal komme i 2014 og ikke nå i revidert nasjonalbudsjett. Hvorfor kutter regjeringen i forskningen i revidert når man kunne bidratt til at vekstpakken fikk virkning allerede nå?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:48:34]: For det første er det viktig å se på resultatene i norsk økonomi. Vi har en vekst som de fleste andre land rundt oss vil misunne oss. Vi har en ledighet som er den laveste i Europa. Det er skapt 340 000 nye jobber siden 2005.

Men vi har aldri lagt skjul på at det er utfordringer i norsk økonomi. Den viktigste utfordringen i norsk økonomi er knyttet til kostnadsnivået. Derfor er det så viktig å passe på at partssamarbeidet fungerer. Derfor er det så viktig at vi er klar over hva dette samarbeidet først og fremst hviler på. Det hviler på et anstendig arbeidsliv. Det hviler på fravær av sosial dumping. Det hviler på kollektive avtaler. Og det hviler på en sterk arbeidsmiljølov. Så sammen med partene skal vi klare å håndtere det spørsmålet.

Det er ingen tvil om at i bunnen for det hele ligger det en ansvarlig økonomisk politikk, og vi venter fortsatt på svaret fra Høyre i forhold til Fremskrittspartiet.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:49:50]: LO har bedt regjeringen ha en krisepakke i bakhånd, fordi de ser betydelige faresignaler for norsk økonomi. Finansministerens svar var da: Vi har en fornuftig oljepengebruk. Det var det store og hele svaret.

Noen av oss får følelsen av at det kanskje ligger mer an til en krisepakke sånn ca. 15. august eller rundt 1. september. Er det noe regjeringen nå vurderer? Det er det første spørsmålet.

Det andre spørsmålet er: Når finanskomiteens leder sier at Arbeiderpartiet har et pragmatisk forhold til skatt, gjelder det pragmatiske forholdet til skatt både skattenivåer og skattesatser?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:50:39]: Vi har hele tiden sagt at vi følger godt med på det som skjer ute i Europa, det som skjer i norsk økonomi, og det som skjer rundt omkring oss. Det har vi sagt lenge, og det er viktig at man da også har en økonomisk politikk i bunnen som inngir tillit, og hvor det ikke blir sådd tvil om de rammebetingelsene som er rundt styringen av norsk økonomi. Så vi er i beredskap.

Men jeg vil si til representanten Syversen at det reviderte budsjettet, som nå ligger her, og som blir vedtatt i Stortinget senere i dag, er ett svar, men regjeringen jobber jo også med budsjettet for 2014, og jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg sier at budsjettet for 2014 også vil bære preg av den situasjonen som er rundt oss, og situasjonen i norsk økonomi. Budsjettet for 2014 vil undertegnede legge fram 14. oktober for Stortinget, og da vil det forhåpentligvis komme noen nye gode svar på dette.

Borghild Tenden (V) [10:51:47]: Det går godt i Norge, og vi har stor handlefrihet, men likevel er det utfordringer på noen områder, som jeg pekte på i mitt innlegg: lærermangel, flere fattige barn, lite igjen for pengene når det gjelder jernbane og lite innovasjon i norsk næringsliv.

Er statsråden såre fornøyd med disse områdene, eller ser han for seg at det kunne vært litt mer målrettede tiltak på akkurat disse områdene?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:52:16]: Jeg tror faktisk at jeg deler det synet som representanten Tenden har, at det er viktig – selv om man har bra med penger – at du får mest mulig ut av de kronene du setter inn. Jeg tror det er noe som alle partier skal ha langt framme i bevisstheten. Og hvis det er tillatt – det er det selvsagt, hvis det er innenfor parlamentarisk språkbruk – vil jeg si at det som ofte gjelder i politikken, og jeg har vært med i denne salen en stund, er å si: Jeg byr mer enn deg. Man har et veldig sterkt fokus på bevilgningenes størrelse.

Jeg er en sterk tilhenger av å ha søkelyset minst like mye på hvordan bevilgningene virker. Hva får man ut av de kronene man setter inn på ulike områder?

Ja, vi skal jobbe videre med effektivitet i offentlig sektor. Ja, vi skal jobbe videre med å få mest mulig vei, mest mulig omsorg og mest mulig tjenester for de kronene vi setter inn. Det er faktisk det aller viktigste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Helga Pedersen (A) [10:53:40]: Dette er den siste store debatten i denne perioden, og det er den siste muligheten dette Stortinget har til å diskutere våre alternative politiske løsninger. Og vi kan slå fast at regjeringen har levert gode resultater etter åtte år med ansvar.

Det er skapt 340 000 nye arbeidsplasser, ledigheten er lav, sysselsettingen er høy sammenliknet med resten av Europa, og det er satset på velferd framfor skattekutt. Vi har et utgangspunkt for de neste årene som de fleste andre land skulle ønske de hadde, men vi har ingen garantier for at det fortsetter slik.

For snart ti år siden var jeg fylkesordfører i Finnmark, da omtrent hele fiskeindustrien gikk over ende. Mange hundre arbeidsplasser forsvant, og mange lokalsamfunn måtte slite med høy ledighet i mange år. Derfor er jeg veldig bekymret når vi nå ser faresignaler som økende ledighet, lavere investeringer i industrien og fallende eksport til Europa.

Skognæringen er én av næringene som har utfordringer, og det har også fiskerinæringen. Kommuner som Vadsø og Båtsfjord har nå en ledighet på 7,8 pst.

I dag skal vi vedta et revidert budsjett som er tilpasset den situasjonen vi er i. Vekstpakken og skogpakken er målrettede tiltak. Og i de siste ukene har vi her på Stortinget vedtatt framtidig politikk for utdanning og forskning, og vi har vedtatt en historisk satsing på samferdsel. Dette er tunge og framtidsrettede investeringer, som vil styrke det norske samfunnet og ikke minst norske bedrifters konkurranseevne. Dette skal gjøres innenfor handlingsregelen.

Den 9. september er et retningsvalg for Norge. Arbeiderpartiets ambisjon er å mobilisere et nytt rød-grønt flertall. De rød-grønne partiene har en avklart, felles økonomisk politikk, tuftet på handlingsregelen.

Valg innebærer å velge mellom alternativer. Spørsmålet blir derfor: Hva er alternativet til dagens regjering, i et land der ting går godt, men der situasjonen kan snu veldig fort på grunn av krisen i Europa? Det er 79 dager igjen til valget, og vi kan slå fast at alternativet til dagens regjering er en regjering som består av Høyre og Fremskrittspartiet, på grunn av styrkeforholdet partiene imellom og Fremskrittspartiets soleklare holdning om at de ikke vil støtte en regjering som de ikke sitter i.

Så er spørsmålet: Hva vil Høyre og Fremskrittspartiet bruke regjeringsmakten til, dersom de skulle vinne valget?

På noen områder har vi fått veldig klare svar: De står sammen om massive skattekutt, mer markedstenkning og svekking av arbeidstakernes rettigheter. Men på en rekke andre sentrale områder har de to partiene fortsatt ikke avklart felles politikk etter åtte år i opposisjon. Jeg mener at norske velgere har et berettiget krav på å få vite hva de får hvis de gir sin stemme til Høyre eller Fremskrittspartiet – særlig med tanke på det som er knyttet til den økonomiske situasjonen. Hva slags økonomisk politikk vil de to partiene føre? Vil handlingsregelen fortsatt ligge fast, eller skal den erstattes med Fremskrittspartiets huskeregel?

Det er synd at behandlingen av revidert og debatten i dag – den siste sjansen man har her i Stortinget – så langt ikke har gitt oss avklaring på disse veldig grunnleggende spørsmålene.

Norge trenger trygg økonomisk styring og arbeid til alle – ikke økonomisk usikkerhet. Fremskrittspartiet, med sitt eksperimentelle syn på økonomisk politikk, vil bringe usikkerhet inn i finanspolitikken, først og fremst for norske arbeidstakere. I usikre tider er det ikke rom for eksperimenter.

Vi står foran et historisk retningsvalg. For første gang vil Høyre samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering. For første gang vil valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet og en Høyre–Fremskrittsparti-regjering.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Vi har et samfunn med små forskjeller og store muligheter. Vi løser de store oppgavene best i fellesskap. Slik vil Arbeiderpartiet fortsette å bygge det norske samfunnet videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:58:44]: Jeg synes det er litt oppsiktsvekkende når en representant kaller det å ville investere mer i norsk økonomi, effektivisere offentlig sektor og stimulere folk til å jobbe for eksperimentell politikk. Det synes jeg faktisk burde være sunn fornuft.

Poenget er likevel den falske tryggheten som Arbeiderpartiet gir. Representanten sa at treforedlingspakken var målrettet. Det er en pakke på 750 mill. kr, hvorav 500 mill. kr bevilges utenfor handlingsregelen. Det går til et selskap, Investinor, som allerede har 2,6 mrd. kr, som de ikke klarer å bruke. Det er 70 pst. av selskapets totale kapital.

Spørsmålet er da: Hva tror regjeringen at de vil oppnå med å bevilge 500 mill. kr til et selskap som har 2 600 mill. kr ubrukt? Dette handler egentlig bare om å blåse opp en pakke som framstår som god, uten at pengene egentlig skal inn i økonomien, og uten at det gir noen virkning.

Hva kan Investinor gjøre med 500 mill. kr, som de ikke kan gjøre med de 2,6 mrd. kr de har?

Helga Pedersen (A) [10:59:54]: Også i 2008, da finanskrisen rammet for første gang, hørte vi fra opposisjonspartiene at regjeringens tiltak var for lite og for sent. Det har i etterkant vist seg at det var akkurat passe tiltak dosert for situasjonen. Sånn skal vi også møte den økonomiske situasjonen når vi ser at Norge på nytt kan bli truffet av den internasjonale økonomiske krisen.

Det som i hvert fall er bunnplanken for den rød-grønne regjeringen, er synet på handlingsregelen, og at det skal ligge fast. De siste dagene har vi hørt at Fremskrittspartiet vil dumpe handlingsregelen, de vil gi skattekutt på 100 mrd. kr, og de overbyr alle de andre partiene på Stortinget i enhver sak. Dette er en politikk som ikke henger sammen, selv om representanten Ketil Solvik-Olsen bortforklarer det på en litt mer teknisk måte enn andre representanter fra Fremskrittspartiet.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:00:53]: Hvis representanten ikke vet svaret, kan hun heller si det.

Jan Tore Sanner (H) [11:01:06]: Jeg synes det er noe litt trist over en situasjon hvor Arbeiderpartiets parlamentariske leder, etter at partiet har sittet åtte år i regjering, må bruke nesten hele sitt innlegg på å tegne skremmebilder av andre. Slike skremmebilder tror jeg knapt nok at representanten Helga Pedersen selv tror på. Velgerne har i hvert fall gjennomskuet den rød-grønne retorikken. Og er det én ting som er sikkert, er det at skremmebilder som regel slår tilbake på den som utsteder dem.

Jeg registrerte én ting i representantens innlegg utover dette, og det er at Helga Pedersen nå har begynt å bli bekymret for situasjonen i norsk økonomi. Da vil jeg stille et konkret spørsmål, som jeg har stilt både til representanten Torgeir Micaelsen og til finansministeren. Ingen av dem svarte på det, men kanskje Helga Pedersen kan. Det er: Hvorfor kutter Arbeiderpartiet i revidert nasjonalbudsjett i forskning med over 100 mill. kr når man mener at forskning er et viktig virkemiddel for å skape vekst i økonomien?

Helga Pedersen (A) [11:02:11]: Jeg og Arbeiderpartiet har dag etter dag i denne salen forklart og fortalt hva vi ønsker å gjøre med det norske samfunnet, og sak etter sak er blitt lagt fram for å underbygge det. Det handler om den økonomiske politikken. Denne uken har vi behandlet Nasjonal transportplan, med store ambisjoner for Norge i de neste årene. Kommuneøkonomien for neste år er vedtatt. Det samme er landbrukspolitikken osv., osv.

Når det gjelder forskning, har denne regjeringen økt forskningsbevilgningene med 32 pst. sammenlignet med den regjeringen Høyre var en del av for snart åtte år siden.

Når det gjelder økonomien, kan vi slå fast at det går bra i Norge, men vi skal være obs på faresignalene, og det har også finansministeren og statsministeren understreket gang på gang.

Når jeg utfordrer Høyre og Fremskrittspartiet på hva som vil være summen av deres økonomiske politikk, er det ikke for å skremme noen, men fordi det er et spørsmål som norske velgere har krav på å få avklart før den 9. september.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:03:21]: Representanten Helga Pedersen seier ikkje overraskande at regjeringa har levert. Då har eg lyst til å trekke fram ein sektor som Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti har stått saman om, nemleg ideell sektor. Kva er resultata etter åtte år med raud-grønt styre? Jo, titals institusjonar er blitt lagde ned – ikkje i perioden, men så å seie kvart einaste år. Me opplever det paradokset at mens tusenvis står i kø for å få eit rusomsorgstilbod, legg ein ned rusomsorgsplassar i ideell sektor. Nå sist har me sett at Frelsesarmeens fengselsarbeid er i fare.

Så spørsmålet mitt er: Meiner representanten Helga Pedersen at den raud-grøne regjeringa har levert godt for ideell sektor? Og er det slik at den retninga, der titals institusjonar er blitt lagde ned kvart einaste år, er den riktige retninga?

Helga Pedersen (A) [11:04:24]: Arbeiderpartiet er helt enig med Kristelig Folkeparti i at ideell sektor har en veldig viktig rolle når det gjelder å tilby velferdstjenester til den norske befolkningen. Derfor har de ideelle organisasjonene og ideell sektor for øvrig i dag en veldig viktig rolle i det vi kaller velferdsproduksjon, og sånn ønsker vi at det også skal være i årene framover. Nettopp derfor er det grunn til å advare mot den kommersialiseringen og markedstenkningen innenfor helse og omsorg som Høyre og Fremskrittspartiet representerer, og også advare kraftig mot de skattekuttene som de to partiene representerer, fordi det vil svekke vår evne til å finansiere velferden, enten den blir utført av det offentlige eller av organisasjoner som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (FrP) [11:05:33]: Norge er en åpen økonomi, og en eksportrettet sektor er avhengig av den økonomiske utviklingen hos våre handelspartnere. Norsk konkurranseevne sammenlignet med konkurranseevnen i et Europa som strammer inn, blir verre. Og nå er det mørke skyer på horisonten. Vi ser her hjemme en utvikling som går i gal retning. Av og til får man jo inntrykk av, når man hører på det politiske ordskiftet, at det eneste som står mellom Norge og Hellas, er den rød-grønne regjeringen. Sannheten er heller at dette er en regjering som gjennom de siste åtte årene har skjøvet store regninger foran seg – regninger som gjennom den forskyvningen blir dyrere, større og mer krevende å betale jo lengre tid som går – og det er en regjering som har prioritert feil.

Det står over 600 000 mennesker i arbeidsfør alder på utsiden av arbeidsmarkedet. Mange tusen funksjonshemmede ønsker jobb. Regjeringen har kuttet i hjelpemidlene som kan hjelpe dem inn i arbeidslivet. Veldig få forstår hvorfor regjeringen har prioritert på denne måten.

Vi har sett et byråkrati som vokser i omfang, og gal bruk av ressurser. Politianalysen som kom for få dager siden, var knusende og viser med all tydelighet den gale ressursbruken, som handler om mer byråkrati og mindre politikraft. Dette er en villet politikk fra rød-grønne politikeres side.

Et annet eksempel er norske sykehusleger, som bruker over 50 pst. av tiden sin på ikke å behandle pasienter. Jeg tror det oppleves som frustrerende for leger med lang utdanning, som ønsker å behandle pasienter, ønsker å operere pasienter, at de har fått en arbeidshverdag som handler om ganske mye annet enn å gjøre akkurat det.

Vi er også i en situasjon hvor det nå kommer signaler om økende arbeidsledighet.

Finansministeren sa at Norges største utfordring var kostnadsnivået. Det er jeg langt på vei enig i. Men spørsmålet er: Hva har regjeringen gjort for å demme opp for en sånn utvikling – en utvikling som gjennomgående har gått i gal retning og ikke bidratt til å redusere forskjellene og kostnadsforskjellen mellom Norge og andre land? Da er det viktig at det blir ført en ansvarlig økonomisk politikk – en økonomisk politikk hvor man prioriterer de viktigste tingene først, hvor man investerer i fremtidig verdiskaping, avbyråkratiserer, effektiviserer og omstiller økonomien, og over tid sørger for en mer målrettet bruk av offentlige utgifter.

Det er bra å investere i infrastruktur. Det er smart å investere i et konkurransedyktig skatte- og avgiftsregime. Det er smart å investere i FoU og IKT. Ja, det er fornuftig å investere på en sånn måte at man drifter samfunnet bedre. Derfor er det også fornuftig å skille mellom drift og investering.

Når man hører rød-grønne politikere snakke, sier de i det alt vesentlige: Svaret er handlingsregelen, hva er spørsmålet? Hva om man begynte å stille seg noen spørsmål om hvordan man bruker pengene, om det ville vært fornuftig å fremme et sterkere skille mellom forbruk og investeringer, eller om det er sånn at pengene virker forskjellig inn i økonomien alt etter som de blir bevilget over eller under streken.

Sannheten er at man har utviklet ufattelig mange teknikker for å trikse seg rundt en handlingsregel som man later som er svaret på velstand og trygg og ansvarlig økonomisk styring i Norge. Det er ikke situasjonen. Det som tvert imot er situasjonen, er at en ansvarlig økonomisk politikk handler om å ha et ankerfeste som ser på balansen mellom veksten i offentlige utgifter og vår evne til å skape verdier. Det kommer en ny regjering til å gjøre.

Selv om dette er revidert nasjonalbudsjett, har Fremskrittspartiet funnet rom til å prioritere noen satsingsområder. Ett av dem er helse. Mange kommuner melder om utfordringer i det å imøtekomme alle kravene knyttet til Samhandlingsreformen. Derfor har Fremskrittspartiet bevilget nesten 0,5 mrd. kr ekstra, nettopp for å demme opp for utviklingstrekkene vi ser innenfor psykiatri, rus, helse og eldreomsorg.

Helt på tampen vil jeg benytte anledningen til å ønske Stortinget en riktig god sommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [11:10:48]: Jeg la merke til at representanten Jensen brukte uttrykket «ansvarlig økonomisk politikk» i sitt innlegg.

I Dagens Næringsliv i går kunne vi lese at Fremskrittspartiet er klar for å innta Finansdepartementet. Samtidig vil Siv Jensen dumpe handlingsregelen, og hun understreket at de offentlige utgiftene skal ned.

Vi har i denne salen registrert at Fremskrittspartiet bestandig har noen milliarder mer enn de andre partiene. I dag – i forbindelse med revidert – har de 3 mrd. kr mer, på tirsdag, da vi behandlet transportplanen, hadde de 455 mrd. kr mer enn regjeringen. I tillegg skal det bevilges 100 mrd. kr i skattekutt. Det skal sågar kuttes i offentlig sektor, uten å si opp offentlig ansatte.

Dette er ikke ansvarlig økonomisk politikk, dette er ikke noe ankerfeste for norsk økonomi. Dette er en politikk som ikke kan gjennomføres i virkeligheten.

Siv Jensen (FrP) [11:11:51]: Jeg er ikke sikker på om jeg oppfattet noe spørsmål her. Men det er vel nærmere det jeg prøvde å si i mitt innlegg, nemlig at hver gang en rød-grønn politiker åpner munnen, er svaret handlingsregelen, mens man lurer på hva som er spørsmålet.

Det er altså ikke sånn at en ansvarlig økonomisk politikk går gjennom handlingsregelen. Det er snarere tvert imot sånn at man må begynne å se på hvordan vi bruker pengene på vegne av skattebetalerne. Det kan hende at private, ideelle, den enkelte familie, kan forvalte sine penger bedre enn Helga Pedersen kan på deres vegne. Det kan nemlig hende at hver enkelt av oss vil ta andre og klokere valg hvis vi får beholde mer av vår egen inntekt til å forvalte selv, fremfor at vi skal ha rød-grønne politikere som gjør det for oss.

Så er det sånn at man må velge hva man skal kritisere Fremskrittspartiet for. På den ene siden blir vi kritisert for alltid å ha mer penger enn de andre. Men når vi kutter – som vi også gjør – blir vi jo beskyldt for at kuttene er uansvarlig. Sannheten er at svaret ligger et sted midt imellom, nemlig en ansvarlig økonomisk politikk som kutter der det er riktig å kutte, og som investerer der det er fornuftig å investere.

Audun Lysbakken (SV) [11:13:08]: La meg først få returnere ønsket om en god sommer.

Men jeg vil gjerne sende representanten Jensen en utfordring med på veien: Vi har i det siste sett noen interessante illustrasjoner av hva slags rolle Norge kommer til å få i verden hvis Fremskrittspartiet får en hånd på rattet. Samtidig som Per Sandberg vil bygge en ny europeisk mur på den greske grensen, tar Fremskrittspartiet aktivt til orde mot at Norge skal bidra til fredsløsninger i den krigen som mange av dem som kommer til Hellas, flykter fra.

På Verdens miljødag vedtok Fremskrittspartiets gruppe å gå imot Norges deltakelse i Kyoto 2-avtalen – etter et langt internt seminar om hvorvidt menneskeskapte klimaendringer finnes eller ikke.

Vil Fremskrittspartiet i regjering – hvis det skulle gå så galt at de kommer dit til høsten – forplikte seg til å jobbe for en ny internasjonal klimaavtale i den neste fireåresperioden?

Siv Jensen (FrP) [11:14:08]: Her var det mange påstander. Fremskrittspartiet er opptatt av å føre en utenrikspolitikk som også sikrer norske interesser i den verden vi er en del av. Da må vi ha et blikk på hvordan vi kan forbedre allerede eksisterende avtaler som Norge er del av. Det gjelder Schengen, og det gjelder f.eks. å se på det ytre vernet i Frontex-samarbeidet. Det er selvfølgelig også viktig å stille noen kritiske spørsmål til allerede eksisterende internasjonale avtaler, som kanskje ble forhandlet frem i en tid da verdensutfordringene var andre enn de er i dag.

Så har Fremskrittspartiet vært helt tydelig med hensyn til Kyoto 2. Det kan ikke kalles en internasjonal avtale når så få land har valgt å slutte seg til den. Men det vi har vært helt tydelige på, er at vi gjerne vil være med på å forhandle frem en avtale som er internasjonal, som flere av de store utslippslandene vil slutte seg til, og som har en målrettet plan, med virkemidler som fungerer.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:15:26]: Jeg vil tilbake til revidert nasjonalbudsjett. Bevilgningene gjennom fylkeskommunene til regional utvikling og nyskaping er en viktig del av regjeringens distriktspolitiske satsing. Vi ser der at Fremskrittspartiet og Høyre har et felles forslag om å kutte 0,5 mrd. kr – en tredjedel av samlet bevilgning for 2013. Begrunnelsen for kuttet er at partiene ønsker å fjerne fylkeskommunen på sikt. De viser også til sine prioriteringer av bevilgning til samferdsel og til bedring av næringslivets rammebetingelser. Innovasjon Norge er jo den utøvende aktøren, som bruker pengene på vegne av regjeringen for å skape utvikling, og evalueringen viser at det gir gode resultater med hensyn til å skape nye arbeidsplasser. Det er skapt mange nye arbeidsplasser de siste årene.

Det første spørsmålet til Fremskrittspartiet er: Kan representanten Jensen redegjøre nærmere for hvordan partiets tiltak i revidert nasjonalbudsjett for 2013 vil komme distriktene til gode innenfor samferdsels- og næringssatsing?

Det andre spørsmålet er: Mener partiet at det er behov for egne distrikts- og regionalpolitiske virkemidler gjennom statsbudsjettet?

Siv Jensen (FrP) [11:16:34]: Jeg skjønner at dette er et sårt punkt for Senterpartiet, for i de siste åtte årene har man sett en helt annen utvikling enn den Senterpartiet tar til orde for. Det har nemlig vært en ganske kraftig fraflytting fra store deler av distriktene og mer konsentrasjon i og rundt de store byene.

Når jeg er ute og snakker med næringslivet lokalisert rundt omkring i distriktene, er det særlig tre ting de ber om.

De ber om offensiv satsing på infrastruktur – og da ikke bare på vei – om mer gods på kjøl, og de ber om sammenheng i infrastrukturen, for det vil redusere transportavstander og øke konkurranseevnen.

Det andre de ber om, er bortfall av unødvendig høye skatter og avgifter, som er til hinder og ulempe for å reinvestere, og å satse mer og øke antallet arbeidsplasser. Da nevnes arveavgiften, da nevnes avskrivningssatsene, og da nevnes formuesskatten.

Det tredje de tar opp, er at vi må få fjernet konkurransevridende bestemmelser, for Norge har – sammenlignet med konkurrentland – særnorske bestemmelser.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Dette er denne presidentens siste vakt før han overleverer klubba til neste president. Før jeg gir ordet til neste taler, vil jeg takke kollegiet for at jeg har fått være tillitsvalgt. Jeg håper jeg har levert – jeg har gjort det etter beste evne.

Så vil jeg ønske dere god sommer.

Erna Solberg (H) [11:18:06]: Jeg vil få takke presidenten for god ledelse av Stortingets behandlinger i denne fireårsperioden, for hyggelige treff og for et godt samarbeid i løpet av denne perioden.

Jeg har i og for seg lyst til å se denne perioden litt i et fireårsperspektiv. Den startet med ettervirkningene av en krise som vi var usikre på hvor lenge ville vare og hvor raskt vi eventuelt skulle komme ut av. Fortsatt er den krisen helt til stede i europeiske land. Vi har lenge vært, og er fortsatt, i en unik økonomisk posisjon i Europa. Kraftige nedskjæringer og arbeidsledighet har preget veldig mange av landene lenger sør i Europa.

Vi har hatt vekst og fremgang, men vi har hatt det i en tidsepoke som er spesiell for Norge. Vi har hatt høy oljepris, vi har hatt høy oljeaktivitet i hele denne perioden. Det som på mange måter burde vært prosjektet vårt, var å sikre balansen i generasjonsregnskapet for fremtiden ved å sørge for at vi i denne generasjonen politikere ga en arv til fremtidige politikere og innbyggere i dette landet – en mer robust og mindre oljeavhengig økonomi. Det har vi ikke klart i denne fireårsperioden. Vi har klart oss bra gjennom krisen, men vi har ikke klart det langsiktige perspektivet.

Derfor er Norge særlig sårbar hvis krisen fortsetter. Mange piler peker i dag feil vei. Det er ikke sikkert dette kommer til å bli oppfylt: Men akkurat der vi står i dag, ser vi stigende arbeidsledighet, en klart fallende sysselsettingsgrad, vi ser at antallet unge uføre stiger og andelen funksjonshemmede i arbeidslivet går ned.

Det leder til spørsmålet: Har vi brukt de siste fire årene godt til å forberede oss på mulige fremtidige nedganger? Svaret er altså: Vi er mer oljeavhengig. Vi har i løpet av disse fire årene etablert en økonomi som står stadig tydeligere og tyngre på ett ben, og det er oljeprisen.

Veksten i bruttonasjonalproduktet i Norge de senere årene har i hovedsak avspeilet oljeprisutviklingen. Jeg er derfor litt opptatt av at vi passer på – at vi ikke blir så tilbakelente fordi vi er i en sånn spesiell situasjon med landets økonomi, at vi lar være å se på hva som er grunnmuren ellers.

Så merker jeg at i denne debatten høres det ut som om grunnmuren i norsk økonomi er handlingsregelen. Jeg er varm tilhenger av handlingsregelen. Jeg mener det er fornuft satt i system. Hvis vi skal bruke mer oljepenger, må vi ha en ramme for hvor mye oljepenger vi har. Men det er ikke det som er viktigst i den økonomiske politikken. Det som er viktigst i den økonomiske politikken, er at vi sørger for høy produktivitet, at vi sørger for investeringsvilje, at vi sørger for at nye ideer får vokse og møter kapital som vil bidra til investeringer, og at nye ideer blir til arbeidsplasser som er trygge for fremtiden i vårt samfunn. Det er det som er det grunnleggende viktigste i den økonomiske politikken – stabile rammer som gjør dette mulig, men også at incentivene for å få til veksten nedenfra, faktisk skjer.

Men dessverre er jo ikke tegnene så tydelige på det. Vi har noen tunge næringer som bærer mye innovasjon og nyskaping, men på andre områder ser vi at gode ideer ikke møter kapitalmarkeder som er villige til å investere i dem.

Arbeiderpartiet har brukt mange debatter på å skryte av Verdensbankens undersøkelse «Doing Business». Det er jo en bra undersøkelse på regulatoriske rammeverk i hovedsak rundt næringsvirksomhet i ulike land. Men den har et interessant punkt. Et av de punktene som vi i årets undersøkelse faller på, er kapitaltilgang. Der har vi altså plass nr. 70. Det burde egentlig vært et større tema for oss å diskutere.

Hvis det er noe jeg møter når jeg nå er ute og reiser rundt, er det at alle dem med nye ideer opplever at kapitaltilgangen og muligheten for å få finansiert nye prosjekter blir mindre og mindre. De opplever også selvfølgelig at vi har et skattesystem som er negativt med hensyn til private norske eiere, og som dermed bidrar til enda mindre kapitaltilgang for nye ideer som ønsker å vokse seg frem.

Vi har mange store og viktige potensielle vekstnæringer. Høyre har i disse fire årene hatt stort fokus på tiltak som skal bidra til innovasjon, nyskaping og mer produktivitet. Vi har satset tungt på forskning og utvikling i våre budsjetter, og vi har satset tungt på næringsrettet forskning og utvikling, fordi vi mener at det er veien til å løfte norsk økonomi på varig basis. Det må ikke være sånn at de gode ideene ved våre universiteter først og fremst blir til arbeidsplasser i andre land. Vi må faktisk få dem til å bli til fremtidige arbeidsplasser i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [11:23:38]: I 2005 avviste Erna Solberg å samarbeide med Fremskrittspartiet og begrunnet det i ti punkter, herunder at Fremskrittspartiet svikter i stabilitet og styringsevne, at partiet til stadighet endrer linje i viktige saker, løssluppen oljepengebruk, lite ansvarlig, vingling, setter arbeidsplasser i fare, og at Fremskrittspartiet hopper rundt i det politiske landskapet.

Det intervjuet som Siv Jensen gjorde med Dagens Næringsliv i går, viser – det viser i og for seg også debatten her i dag – at Fremskrittspartiet har endret seg lite fra 2005. Det som er nytt i dagens situasjon, er at Høyre vil samarbeide med Fremskrittspartiet.

Jeg registrerer også at Solberg i sitt innlegg i dag toner ned betydningen av oljepengebruk i den økonomiske politikken. Jeg finner det ganske oppsiktsvekkende, og også det at Høyre heller ikke i dag, på Stortingets siste dag, vil avklare felles økonomisk politikk med Fremskrittspartiet.

Erna Solberg (H) [11:24:44]: Jeg husker vårt første replikkordskifte etter valget i 2009. Da fikk jeg omtrent den samme replikken om handlingsregelen fra Helga Pedersen. Det er jo den replikken dere har hatt i fire år.

Det sier veldig mye om Arbeiderpartiets utvikling av politikk. Det er ingen nye ideer, det er ingen bedre løsninger – det er et kontinuerlig fokus på én ting, nemlig uenigheten mellom Høyre og Fremskrittspartiet.

Så la meg først få oppklare en historiemisforståelse. Jeg sa ikke det som ble nevnt om Fremskrittspartiet i 2005, jeg skrev det i et brev til Carl I. Hagen etter at han hadde sendt meg et brev i mars 2004, og jeg hadde sagt at jeg ikke ville gå for å være en del av et regjeringsalternativ ved å sitte med Fremskrittspartiet i regjering.

Mener jeg at Fremskrittspartiet har forandret seg? Ja, det sa jeg faktisk allerede i 2006. Jeg mener at Fremskrittspartiet er et parti som er mer forutsigbart og lettere å samarbeide med i dag enn det var den gangen. Det mener jeg skyldes dagens lederskap. Det har lagt et bedre grunnlag for politiske løsninger. Jeg vet i dag lettere hvor Fremskrittspartiet kommer og hvor uenigheten vår er, enn jeg gjorde den gangen. Det er et godt grunnlag for å finne frem til løsninger, selv om vi er uenige.

Audun Lysbakken (SV) [11:26:07]: I går ble det offentliggjort at Utdanningsdirektoratet mener at en rekke privatskoler har betalt ut til sammen 18 mill. kr i ulovlig utbytte til sine eiere. Det er en kjent sak at Høyre da de sist var i regjering, åpnet for en omfattende etablering av nye privatskoleplasser – og Erna Solberg har lovet å gjøre det igjen. Dagens sak viser at det dessverre er en stor vilje blant enkelte av disse eierne til å omgå det utbytteforbudet som både Erna Solberg og det rød-grønne flertallet er for.

Hvor mange flere byråkrater har Erna Solberg tenkt å ansette for å føre tilsyn og kontroll med de tusenvis av nye privatskoleplassene hun skal etablere?

Erna Solberg (H) [11:26:59]: Jeg har ikke tenkt å etablere noen privatskoler. Det må i så fall være folk som har gode ideer og lyst til å bidra – men med den klare forutsetningen at de ikke kan ta utbytte av de skolene i årene fremover.

At det er en diskusjon mellom eiendomsselskapet og dem som driver skolebygget om hvor stor leieprisen på et skolebygg skal være, er noe vi faktisk har flere steder. Vi har en diskusjon mellom kommunene når det gjelder fastsetting av rammebetingelser for de private barnehagene, og vi har en diskusjon om det offentlige f.eks. underpriser sine kostnader, sånn at private barnehager ikke blir likebehandlet.

Jeg er opptatt av at foreldre skal få lov til å velge hvilken skole barna deres skal gå på, og jeg tror et godt samfunn kan ha behov for mangfold på mange områder som kan utfordre oss. Men mitt største skolepolitiske prosjekt er faktisk å løfte den skolen flest barn går på. Det er å sørge for at ikke folk velger en privat skole fordi de tror at den er så mye bedre enn deres lokale offentlige skole, men fordi den kanskje har noen andre alternativer.

Utbytteregelen skal vi klare å kontrollere og ha et system på.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:28:16]: Krisa i landene i EU blir stadig mer alvorlig og vil få store konsekvenser for Norge. Men Høyres Jan Tore Sanner sa i sitt hovedinnlegg: Ikke skrem med EU. Nei, Senterpartiet trenger ikke å skremme. Fakta kommer hver dag: Ungdomsarbeidsledigheten er større enn i mellomkrigstida, det er kraftige nedskjæringer som gir økende byrder for folk flest. Dette skaper sosial og politisk uro. Det er meget alvorlig. Utviklinga er som dynamitt mot hele unionen.

Så leser vi i forbindelse med Høyres stortingsvalg for neste periode: «Så lenge Norge ikke er medlem, vil Høyre prioritere en mer aktiv europapolitikk.»

Mitt spørsmål er: Hva kan vi lære av EU for å gjøre Norge tryggere for folk?

Erna Solberg (H) [11:29:09]: Vi kan f.eks. lære at vi er helt avhengig av Europa når det gjelder salg av mange av våre varer og tjenester. Derfor er det viktig at vi påvirker de rammebetingelsene som skal være for norsk næringsliv i årene fremover.

Jeg mener en aktiv europapolitikk betyr at når vi tross alt er medlem av EØS, når vi skal sørge for de rammebetingelsene som vedtas, skal vi ivareta norsk næringslivs behov og være tidlig på i saker.

Jeg har dessverre registrert at særlig senterpartiledede departementer ikke har det samme behovet for å være aktive ivaretakere av rammebetingelsene som settes gjennom EU-lovverk og EU-regelverk. Man er mer i den modus at man skal ha veto mot det meste. Jeg tror vi har en mulighet til å påvirke tidlig i disse prosessene.

Da må vi ha en veldig aktiv politikk. Jeg vet at det er mulig å gjøre endringer i politikken. Jeg var statsråd og måtte jobbe for å få endret det sosiale regelverket, altså utjevningsregler, for å sørge for at man kunne få tilbake differensiert arbeidsgiveravgift i Norge. Jeg reiste rundt og hadde aktiv kontakt både med andre land og med EU-kommisjonen for å få det på plass.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Audun Lysbakken (SV) [11:30:39]: Hva er de viktigste verdiene vi skal bygge framtidens Norge på? De kan oppsummeres i to ord: miljø og rettferdighet. Dette er de to viktigste utfordringene i vår tid: å løse klimaproblemene og skape et samfunn som gir gode muligheter for alle. Ingen utfordring er større for vår generasjon folkevalgte enn klimaendringene. Intet ansvar er større for oss som er innvalgt i denne salen, og ingen oppgaver vil være viktigere for dem som blir valgt inn til høsten. Vi ser at den globale oppvarmingen tiltar, og Norge må bruke sin rikdom, kompetanse og mulighet til å bidra til globale løsninger.

Det gode samfunnet er et samfunn med små forskjeller. Små forskjeller skaper tillit mellom mennesker. Det skaper samhold og legger grunnlaget for solidaritet, mens store forskjeller er gift for et samfunn. Store forskjeller bryter ned fellesskapet. Vi ønsker å bygge samfunnet på sterke fellesskap, fordi det er innenfor sterke fellesskap at hvert enkelt menneske får muligheten til å leve ut sine drømmer, og at hvert enkelt menneske får størst mulig frihet.

Miljø og rettferdighet er de viktigste utfordringene for framtiden og har også vært de to førende verdiene for den innsats SV gjennom åtte år har lagt ned i den rød-grønne regjeringen.

Hva er situasjonen i dag, ved slutten av denne stortingsperioden? De økonomiske forskjellene i Norge har gått ned, klimagassutslippene er nå på vei ned, resultatene i skolen går opp, og arbeidsløsheten er lav. Dette er resultater som flertallet i denne salen kan være stolte av, men som må inspirere oss til å forandre mer – til å forandre Norge i en rødere og grønnere retning.

Skal vi satse på miljø og rettferdighet, må vi sørge for at de store pengene brukes på de store oppgavene.

Det budsjettet vi diskuterer i dag, eller revideringen av budsjettet, som er tema for denne debatten, viser at flertallet er villig til å investere i det som er viktigst for framtiden. Ikke minst gjelder det store investeringer i kunnskap: nye kunnskapsbygg ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, Campus Ås, Kunst- og designhøgskolen i Bergen og Vestlandets nye storstue, aulaen ved Universitetsmuseet i Bergen, er med i det opplegget som flertallet legger fram. Dessuten overoppfyller vi de forpliktelser vi har tatt på oss når det gjelder studentboliger.

Jeg har med en viss undring vært vitne til skattedebatten som har foregått her i dag. Den vekstpakken som regjeringen har lagt fram, er alt annet enn en innrømmelse av at høyresiden har hatt rett når de har snakket om skattelette. Det er tvert imot et eksempel på en skattepolitikk som går i en helt annen retning; en skatteveksling som flytter ressursene i retning næringer som trenger det, og som flytter dem vekk fra deler av vår økonomi der tempoet går for fort – fra spekulasjon til produksjon, fra dem som har mest, til dem som har lite, fra næringer som forurenser, til næringer som i større grad er med på å bygge framtiden. Det er stikkordene for den skattepolitikk SV ønsker mer av framover. Men skatteveksling må skje innenfor et skattenivå som kan finansiere framtidens velferd, for den erkjennelse vi bygger på, er at det ikke bare er slik at vi skaper for å dele – vi må også dele for å skape, fordi den norske velferdsmodellen og det sterke fellesskapet er lønnsomt og legger grunnlaget for et godt og fleksibelt næringsliv.

Denne debatten viser at Norge står foran et veivalg. Det veivalget handler om fordeling – om forskjellene skal øke eller fortsette å gå ned. Det handler om hva slags velferdsmodell vi skal ha – om vi skal bygge sterkere fellesskap eller slippe kommersielle krefter til innenfor skole, helse, og andre viktige sektorer i vårt samfunn. Det handler om de store pengene skal gå til å løse de store oppgavene – eldreomsorg, skole, barnehage, vei og jernbane, – eller til skatteletter til dem som har mest fra før. Og det handler om hvorvidt Norge de neste fire årene skal bli et land som tar klimaansvar, eller et land som slipper klimafornektere inn i regjering.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:36:05]: Å lytte til representanten Lysbakken er som å lytte til en predikant. Det er mange slagord og mange vyer og visjoner om fremtiden.

Denne stortingssesjonen slutter på samme måte som den begynte for åtte år siden, nemlig med SV på gressplenen utenfor Stortinget. For åtte år var det protest mot deltagelsen i Afghanistan, og for et par dager var det asylpolitikken man protesterte mot. Og hvem vet, det kan være protester mot barnefattigdom eller skolemat eller – jeg vet ikke hva man skal protestere mot fremover.

Hvor føler egentlig representanten Lysbakken seg best hjemme, på gressplenen, sammen med andre SV-ere, eller i regjeringskontorene og her i stortingssalen?

Audun Lysbakken (SV) [11:36:50]: SV har i åtte år gjort en øvelse som Fremskrittspartiet aldri har prøvd, nemlig å ta ansvar for dette landet og være en del av et flertall som ikke bare har snakket om politikk, men som har utøvd politikk til våre velgeres beste. Det har gitt store resultater. Det har gitt et samfunn der forskjellene går ned, der vi er i ferd med å ta et tyngre ansvar for klimaet – stikk i strid med den retning Fremskrittspartiet ønsker å bruke makt for å bevege Norge. Det er det motsetningene handler om.

Så skal man lytte nøye når Fremskrittspartiet snakker om uenighet innad i en blokk. Det er helt sant at det er avstander på rød-grønn side. Men avstandene mellom Fremskrittspartiet og de øvrige borgerlige partiene er på et nivå som ikke kan sammenlignes med noe som finnes hos oss.

Jeg synes det er en ærlig sak. Det er en ærlig sak at de borgerlige partiene er så uenige at det blir 10 minutters oppslag på Dagsrevyen bare fordi de klarer å bli enige om én trikkelinje mellom Oslo vest og Bærum. Men det er litt underlig, i det perspektivet, å komme og angripe andre for uenighet.

Arve Kambe (H) [11:38:06]: For ett år siden ble de rød-grønne enige om at sykehusene skulle nedprioritere rusomsorg og psykisk helsevern. Etter det har vi sett det Høyre advarte mot, nemlig at de rød-grønne køene, også for dem som trenger avrusing og rusbehandling, har økt. Det er mellom 3 000 og 4 000 avhengige – alt etter hvordan man regner – som står i kø. Dette er mennesker som er motiverte, de er nesten så langt nede som man kan komme, de er bekymret for framtiden, de er redde, de har familie de skal vare på, og deres familier er bekymret for dem. Men SVs modell er altså at helseforetakene ikke skal prioritere rusomsorgen.

Vi vet det er ledig kapasitet i frivillige og private tilbud, men de blir ikke brukt.

Er SV, etter åtte år med rød-grønn regjering, stolt av at køene av dem som trenger staten mest, faktisk er blitt større?

Audun Lysbakken (SV) [11:39:11]: Representanten gir et feil bilde. Det er riktig at man tidligere hadde et mål for prosentvis fordeling av veksten mellom de ulike delene av helsevesenet, men det er ikke riktig at den prosentvise veksten har fordelt seg på en dårligere måte for rusomsorgen etter at dette ble endret. Det er resultatet av den faktiske bruken av penger som teller.

Vi mener at det i årene som kommer, vil være behov for en ny opptrappingsplan innenfor rusomsorgen, for vi har store utfordringer. Men Høyre har feil svar. Høyre ønsker å innføre en ny måte å prioritere på i helsevesenet, som vil føre til at det er de med de mest «lønnsomme» diagnosene, ikke de med de største behovene, som kommer først i køen. Det vil ikke tjene ruspasientene. Det vil tjene dem som raskt kan få behandling på en kommersiell klinikk. Det er ikke de som har de største behovene i vårt samfunn.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:40:17]: Representanten Lysbakken, SVs partileder, løfter opp miljø som en av de store sakene. Da regjeringen la fram stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten i vår, var det mange av oss som ble overrasket over hvor nær iskanten SV var villig til å slippe oljevirksomheten i Barentshavet. Da saken ble diskutert i Stortinget sist onsdag, viste olje- og energiministeren at det ikke bare dreide seg om nær iskanten, men at så lenge det var snakk om undervannsinstallasjoner, kunne man til og med operere under isen. Dette kom tydelig fra olje- og energiministeren.

Nå skal ikke jeg reflektere over sammenhengen mellom oljevirksomhet i og under iskanten i forhold til enkelte partiers plassering ved eller under sperregrensen, men spørsmålet til SV må jo bli: Er SV stolt over hvordan man forvalter de sårbare naturområdene ved iskanten i Barentshavet og miljørisikoen der?

Audun Lysbakken (SV) [11:41:23]: SV er særdeles stolt over at vi har holdt oljeindustrien unna Lofoten, Vesterålen og Senja, at vi har beskyttet Mørebankene, og at det ikke er gitt noe ja til oljevirksomhet ved Jan Mayen i denne perioden. Uenigheten om olje og mange av miljøspørsmålene går på tvers av blokkene i norsk politikk. Det er ingen hemmelighet at det har vært uenighet i oljesaker på rød-grønn side, akkurat som det er godt kjent at det også er det på borgerlig side.

Med utgangspunkt i de muskler velgerne utstyrte SV med i valget i 2009, mener jeg at vårt parti har gjort en svært god jobb for miljøinteressene og har vært med på – i større grad enn i tidligere stortingsperioder i Norge – å sette bremser for oljeindustrien. Den utfordringen alle miljøpartier nå bør ta, er ikke å angripe hverandre, men å sette miljøet høyere på dagsordenen, utfordre de andre partiene, utfordre mediene, og utfordre velgerne til å ta et miljøvalg 9. september.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:42:48]: Utviklingen i Europa og todelingen i norsk økonomi danner bakteppet for revidert nasjonalbudsjett. Det er stor grunn til bekymring for særlig den eksportrettede delen av fastlandsøkonomien. Svikt i europeiske markeder sammenfaller med at de petroleumsrelaterte næringene over tid har drevet opp temperaturen i økonomien her hjemme for tiden.

Situasjonen avkrever vår oppmerksomhet og et betydelig behov for politiske tiltak. Verdikjeden for skog er i så måte helt unik. Her ligger alt til rette for at vi kan utnytte råstoff, teknologi og kunnskap på en måte som gir store muligheter. Alt som i dag produseres av olje – fra klær til drivstoff – kan lages av fornybart råstoff fra skogen, men det vil kreve grunnleggende omstilling av treforedlingsindustrien om disse mulighetene skal kunne realiseres. Senterpartiet mener det er behov for et sterkt offentlig engasjement for å møte denne omstillingen, nettopp fordi skognæringen har unike fortrinn i klimasammenheng. Det må utformes tiltak som gir både reduserte kostnader, økt tilgang på kapital, og som tilrettelegger for økt avvirking av tømmer. Derfor ønsker vi tiltakene regjeringen foreslår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett varmt velkommen. 750 mill. kr er ikke nok til å snu treforedlingsindustrien til den framtidsnæringen som den har potensial til å bli, men det er et skritt på veien og signaliserer en betydelig politisk vilje til å bidra til omstilling.

Vi følger skognæringen tett og er klare til å iverksette flere tiltak for å sikre den norske treforedlingsindustrien. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet har vedtatt offensive uttalelser på sine respektive landsmøter om behovet for å løse krisen. Det er av nasjonal betydning at vi fortsatt skal videreforedle tømmeret i Norge, for på den måten å utnytte både skogens klimapotensial og drive verdiskaping som gir sysselsetting og vekst. Todelingen av norsk økonomi gjør det nødvendig med tiltak både mot enkeltnæringer, som treforedlingsindustrien, og på generell basis. Derfor har regjeringen lagt fram vekstpakken. Den skal øke lønnsomheten og styrke investeringene i fastlandsbedriftene for på den måten også å sikre fortsatt verdiskaping i konkurranseutsatt sektor i en krevende tid og i årene framover.

Jeg er glad for at det foreslås forbedringer i næringsbeskatningen på til sammen 3,5 mrd. kr gjennom at skattesatsen for selskaper settes ned fra 28 pst. til 27 pst., samt at det innføres en startavskrivning på 10 pst. for driftsmidler i saldogruppe d, maskiner mv. Avskrivningen blir med dette 30 pst. det første året. SkatteFUNN-ordningen forbedres også for å utløse mer innovasjon i næringslivet og styrke forskningsmiljøene.

For Senterpartiet er det svært viktig å understreke at skatten på næringsinntekt for personlig næringsdrivende skal reduseres tilsvarende som for selskaper. De personlig næringsdrivendes næringsaktivitet representerer også betydelig sysselsetting og er viktig for verdiskapingen.

Jeg merker meg at opposisjonen karakteriserer vekstpakken som «for lite, for sent.» Etter åtte år har vi nærmest lært at dette betyr at de egentlig mener at regjeringen treffer blink. Skattelettelsene finansieres gjennom det jeg vil karakterisere som svært viktige skatteskjerpelser i tråd med Senterpartiets politikk om en mer aktiv bruk av beskatning for å fremme ønsket utvikling. Redusert adgang til rentefradrag i konsernforhold begrenser uønskede tilpasninger og øker skatteinntektene. Noe redusert favorisering av næringseiendom og sekundærboliger i formuesskatten kan bidra til å kanalisere kapital til ny næringsvirksomhet og dessuten dempe prisutviklingen i boligmarkedet noe. Jeg mener også at det er riktig å stimulere til større kostnadsbevissthet – som jeg har nevnt flere ganger – i petroleumssektoren gjennom satsjusteringen i friinntekten i petroleumsskattesystemet, som legger noe mer av risikoen for eventuelle overskridelser over på selskapene.

Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett understreker betydningen av å ha politisk vilje til å iverksette tiltak når behovene er der.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:47:23]: Jeg skal prøve samme spørsmål på Senterpartiet som jeg prøvde på Arbeiderpartiet, fordi jeg tror Senterpartiet – i motsetning til Arbeiderpartiet – faktisk har et hjerte for treforedlingsindustrien.

Regjeringen skryter av en treforedlingspakke som Fremskrittspartiet er helt enig i at burde være på plass, eller at skal på plass, men vi er uenige i innretningen. Regjeringen skryter av at pakken er på 750 mill. kr. Fremskrittspartiet ønsker å bruke alle de pengene på avskrivningsregler, skatteforbedringer og infrastrukturinvesteringer som kommer bransjen til gode. Regjeringen velger derimot å bruke to tredjedeler av pakken som kapital inn i et statlig selskap som allerede har 2,6 mrd. kr som det ikke bruker.

Hvorfor er det fornuftig å tilføre en treforedlingspakke primært til et selskap som allerede renner over av penger, i stedet for å gjøre sånn som Fremskrittspartiet foreslår: faktisk å bedre rammebetingelsene for alle aktørene i bransjen – langt bedre enn det regjeringen har foreslått med sine små, resterende midler?

Lars Peder Brekk (Sp) [11:48:25]: Representanten Solvik-Olsen vet jo at regjeringen allerede i revidert nasjonalbudsjett i fjor bevilget 100 mill. kr til tiltak gjennom Nærings- og handelsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet for å bedre situasjonen. I år bevilger man – i tillegg til 500 mill. kr til Investinor – 250 mill. kr til tiltak i henholdsvis Samferdselsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet. Tiltakene i Samferdselsdepartementet er for å redusere flaskehalser og bedre tilgjengeligheten osv., mens tiltakene i Landbruks- og matdepartementet er for å bedre tilgjengeligheten til skogen – masse gode tiltak.

Vi er opptatt av omstilling. Investinor-pengene skal brukes til å drive nyutvikling innenfor treforedlingsindustrien. Det trengs. Vi kan ikke vedta at markedet for papir og for Norske Skog skal bli bedre. Det er utgangspunktet. Jeg er kjempeglad for at vi også innenfor rammen av Investinor kan bruke midler til det.

Trond Helleland (H) [11:49:36]: I gårsdagens debatt om kommuneproposisjonen sendte Senterpartiet opp alle sine folk for å fortelle om verdien av de små kommunene, og det er vi jo enige om at har stor verdi – iallfall innbyggerne som bor der. Vi er kanskje ikke enige om kommunestørrelsen, men det er en annen diskusjon.

Men det som jeg ikke har hørt noe om, og som jeg gjerne vil utfordre Brekk på, er dette såkalte telletidspunktet for når nye innbyggere registreres og gir utslag i inntektssystemet. Dette tidspunktet er nå halvannet år etter at nye innbyggere faktisk har flyttet til kommunen. Det betyr at vekstkommuner taper flerfoldige titalls millioner kroner og ikke kan tilby sine innbyggere gode tjenester. Før – dvs. under Bondevik II – var telletidspunktet 1. januar. Sandnes kommune taper 100 mill. kr. i året og sliter derfor med å gi sine innbyggere gode tjenester, fordi departementet har endret dette.

Vil Senterpartiet bidra til at folk i hele landet får nyte godt av overføringene fra staten gjennom inntektssystemet?

Lars Peder Brekk (Sp) [11:50:33]: Vi sendte ikke opp alle kanonene for å forsvare de små kommunene. Vi sendte opp alle kanonene for å forsvare demokratiet ved at vi sa at i stedet for tvangssammenslutning, som Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre går for, ønsker vi at folk i kommunene selv skal få bestemme over sin framtid – ikke at eliten her i Stortinget skal bestemme hvor kommunegrensene skal være. Spørsmålet vi kan stille tilbake til Høyre, er: Hvorfor tegner dere ikke kommunegrensene? Hvorfor klargjør dere ikke hvordan dere ønsker at dette bildet skal være?

Når det gjelder kommuneøkonomien og rammene for de kommunene som har vekst, er det også mange små kommuner som har de samme utfordringene som den kommunen som representanten Helleland nevnte her. Jeg vil bare påpeke at det eksisterende inntektssystemet ivaretar både små og store kommuner. Vi er imot det omfordelingssystemet som Høyre går for, som vil innebære at over 300 kommuner taper på forslagene.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:51:48]: Senterpartiet har jo hatt sin avsluttende pressekonferanse – dog litt før vi har avsluttet, men likevel. Der ble det gjort et stort poeng av at vi gikk inn i et skjebnevalg, at det var eksperimenter som måtte avvises osv. Og så brukte Senterpartiet utrolig mye tid på å fortelle at en stemme til Kristelig Folkeparti i realiteten var en stemme til Fremskrittspartiet, så vidt jeg skjønte.

Så mitt spørsmål til Brekk må da være: Er det på bakgrunn av de erfaringene Senterpartiet har gjort seg med et samarbeid, at man har den logikken? Er det altså slik at en stemme til Senterpartiet i realiteten er en stemme til SV?

Lars Peder Brekk (Sp) [11:52:34]: Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har mange felles utfordringer, mange felles synspunkter og mange felles ideologiske ståsteder. La det være sagt innledningsvis. Derfor er vi selvsagt særdeles bekymret for hva som vil skje hvis det mot formodning skulle bli et samarbeid mellom Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre; om en da har mulighet til å bringe utviklingen i den retningen som er det felles utgangspunktet for disse to partiene – i ideell sektor, i distriktspolitikken osv.

Det er den utfordringen Kristelig Folkeparti må ta, og det er den utfordringen Kristelig Folkeparti må svare på: Hvordan skal Kristelig Folkeparti påvirke i en situasjon der det ser ut til at Fremskrittspartiet og Høyre blir dominerende? I hvilken grad har de mulighet til å bringe politikken i den retningen som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ønsker? I hvilken retning ønsker en at landbrukspolitikken skal gå? Vi frykter dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:53:49]: Representanten Brekk verka bekymra i svaret sitt i sin avsluttende replikk. Det er jo slik at no er det veljarane som skal få seie kva for nytt skifte dei ønskjer seg, og dei har moglegheita til å seie at dei ønskjer eit sentrum-Høgre-skifte.

Eg ble fødd på 1970-tallet. Norsk økonomi har eigentleg hatt ein sterk periode sidan 1970-tallet – utan at det er ein samanheng mellom desse to tinga. Nei, det trur eg heller kjem av den næringsstrukturen me har, at me har fått kvinnene inn i arbeidslivet, og en gunstig befolkningssamansetting med mange arbeidstakarar per pensjonist.

Mange av oss er meir bekymra over dei utsiktane me no ser. Det er særleg tre forhold som er avgjerande for å sikre ein berekraftig velferdsstat på sikt: Me må arbeide meir, me må auke sysselsettinga, og me må arbeide betre, me må auke produktiviteten, og for det tredje treng me ein god familiepolitikk – først og fremst fordi familien har ein viktig verdi i seg sjølv, men òg for å sikre auka fødselstal og fleire arbeidstakarar per pensjonist i framtida.

Ein viktig premiss for ein berekraftig økonomi er dermed familiepolitikken. Det kostar både samfunn og enkeltmenneske dyrt når regjeringa driv brannslokking, men gløymer det førebyggande familiearbeidet. Me kan ikkje som samfunn slå oss til ro med at 5 pst. av barna våre treng hjelp frå psykisk helsevern. Me kan heller ikkje slå oss til ro med at det har vore ein auke på 77 pst. i talet på barn i barnevernet dei siste 15 åra. Ein god barndom varar livet ut. Det er mykje billigare for samfunnet og betre for barna – og dei vaksne – å førebyggje familieproblema enn å reparere dei. Då må det satsast på familiane, på familievern og samlivskurs – område der regjeringa dessverre har valt å kutte.

At regjeringa har forsømt familiepolitikken, er nedslåande, men kanskje ikkje veldig overraskande. Meir overraskande er det at regjeringa har svikta i sysselsettingspolitikken. Regjeringa har riktig nok rett i at talet på sysselsette er rekordhøgt, men LO og andre påpeiker at dette i stor grad har si årsak i arbeidsinnvandring frå Sverige og Aust-Europa, og ikkje at me har blitt betre til å inkludere dei som slit på arbeidsmarknaden her heime.

Den delen av befolkninga som er i arbeid, er lågare enn då regjeringa overtok, trass i at me har nådd høgdepunktet i petroleumsalderen og har opplevd sterk etterspørsel etter arbeidskraft. Arbeidsløysa stig og er no på 3,7 pst. Det betyr at 100 000 personar er ledige. Det har blitt fleire førtidspensjonistar og fleire uføre. Yrkesdeltakinga blant unge med nedsett arbeidsevne har gått frå 44 pst. til under 40 pst. frå 2011 til 2012.

Kristeleg Folkeparti deler LOs uro for den svake inkluderinga på arbeidsmarknaden og den stigande arbeidsløysa. Derfor foreslår Kristeleg Folkeparti 1 000 nye tiltaksplassar for personar med nedsett arbeidsevne.

Ei anna utfordring er todelinga i norsk økonomi. Den petroleumsbaserte delen av næringslivet går godt, mens andre konkurranseutsette bedrifter slit. Regjeringa har riktig medisin, men feil timing. Me treng ei betre SkatteFUNN-ordning og betre avskrivingsreglar no – og ikkje seinare. Kristeleg Folkeparti og resten av opposisjonen foreslår nettopp dette i budsjettet me i dag behandlar.

Kristeleg Folkeparti vil ikkje sjå på at problemet veks; me vil ned frå tribunen og inn på banen for å løyse det. Derfor vil Kristeleg Folkeparti ha ei ny regjering og ein ny kurs for landet. Me vil gjenreise familiepolitikken, auke inkluderinga av grupper som i dag er stengde ute frå arbeidslivet, og innføre ein meir næringsvennleg politikk som tryggjer velferda i framtida.

Denne regjeringa, som no har sete i åtte år, har hatt eit eventyrleg økonomisk handlingsrom. Likevel ser me at resultata er fleire fattige barn. Ja, me ser at det har komme meir pengar til samferdsel, men vi ser òg at med ei anna organisering, større fornying, kunne me ha spart opp mot 30 pst. av kostnadene. Me løyser ikkje alle problema med meir pengar til alle område.

Vi ønskjer å få til fornying, ei ny retning, og det er derfor vi treng eit skifte den 9. september.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:59:10]: Tiden er overmoden for å tenke nytt når det gjelder samfunnets behov for investeringer i infrastruktur. Investering i vital infrastruktur kan ikke hele tiden være taperen. Det er jo realkapital og ikke forbruk. Landet blir ikke fattigere av slike investeringer, men rikere. Infrastruktur skal brukes til å bygge landet og til å øke landets produksjonsinntekter. Jernbaneverket og Statens vegvesen bør gis større handlefrihet til å løse sine oppgaver, slik Avinor har det for luftfarten og Entra for statlige bygningsbehov. Det kan gjøres ved å omdanne disse institusjonene til statsforetak eller heleide statlige aksjeselskaper.

Nei, dette er ikke sitater fra Fremskrittspartiets partiprogram, men utdrag fra en kronikk forfattet av fylkesmann Johnsen i 2008 – men det var før han fikk makt til å la ord følge handling. Men jeg skal la det ligge.

Kun hver tredje krone som bilistene i dag betaler i bilrelaterte avgifter, går til å styrke samferdselssektoren. Ikke engang den gamle veiavgiften går til vei. Den har derfor endret navn til årsavgift. I likhet med fylkesmann Johnsen ønsker Fremskrittspartiet å organisere samferdselssatsingen gjennom to statlige foretak: Riksvei SF og Jernbane SF. Disse selskapene vil bli tilført egenkapital og få som mandat å prioritere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter. Det betyr at utbyggingen av vei og bane vil gjøre det mulig å frakte varer og mennesker fra A til B raskere.

Hva med dette lille regnestykket knyttet til E18 vestover, med en ingeniør bosatt i Asker som arbeider på Fornebu? I dag står ingeniøren nær to timer i kø hver dag, morgen og ettermiddag. Prisen for en ingeniør kan anslås til 800 kr timen. Skal man gange det med to, får man 1 600 kr per dag. Ganget med fem dager er det 8 000 kr i uken. Jobber ingeniøren i 40 uker, har man 320 000 kr i året. Hvis vi sier at det er 25 000 yrkesaktive – ikke alle ingeniører, selvsagt – kan man ta 320 000 kr ganger 25 000 yrkesaktive, og da får man 8 mrd. kr i køståing, eller i tapt produktivitet, hvert eneste år bare på én strekning, E18 vestover. I det samme regnestykket kan man selvfølgelig legge til tusenvis av timer i redusert varetransport og gevinster for miljøet.

I regjeringens perspektivmelding står det:

«Vi kan ikke over tid videreføre et velferdssystem der stadig flere mottar mer enn de bidrar med.»

Mer sier ikke meldingen om årsaksforholdene.

Heller ikke i statsbudsjettet nevner regjeringen den aller største økonomiske utfordringen landet står overfor. Ingen nevner den økonomiske elefanten i rommet, nemlig kostnadene knyttet til innvandring. En perspektivmelding som ikke omtaler den suverent største utfordringen for velferdssamfunnet, er perspektivløs.

SSB har imidlertid sluttet å opptre politisk korrekt. Vi har nå fått de reelle kostnadene på bordet, og ære være Finansavisen for å publisere tallene som regjeringen forsøker å skjule. Hvor er de nasjonale mediene i dette spørsmålet som blir vår tids viktigste og mest krevende?

Forpliktelsene den norske stat påtar seg gjennom ikke-vestlig innvandring, er om lag 42 mrd. kr årlig, eller rundt 4 pst. av statsbudsjettet. 4,1 mill. kr per ikke-vestlig innvandrer i gjennomsnitt, 42 mrd. kr i årlige forpliktelser og 4 100 mrd. kr i totale forpliktelser frem til 2100 er de beste anslag som finnes for innvandringens statsfinansielle konsekvenser. Men selv disse anslagene er forsiktige, for de forutsetter at neste generasjon blir helt og fullt integrert og har det samme skatte- og trygdesnittet som nordmenn flest.

Fasiten etter åtte år med Jens Stoltenberg ved roret er: Nettoinnvandringen har økt med 246 000 personer. Disse har mottatt 71 mrd. kr i offentlige ytelser. Videre har disse hatt en rett til fremtidige offentlige goder som vil koste 376 mrd. kr mer enn de vil betale i skatter og avgifter, gitt at velferds- og skattesystemet ikke endres.

Finansministeren understreker stadig vekk de finansielle utfordringene som den såkalte eldrebølgen vil få. Dette er mennesker som har bygget opp det norske samfunnet og pliktskyldigst betalt sine skatter og avgifter. Utgifter knyttet til deres pensjoner og eldreomsorg kaller finansministeren en finansiell utfordring. Men de langt høyere utgiftene som skyldes regjeringens egen innvandringspolitikk, og som er politisk styrt, velger regjeringen å overse. Det er en skam for alle pensjonister, som nå får høre etter et langt liv hvor de har jobbet og betalt skatt, at de er en belastning for samfunnet.

Tiden er i ferd med å renne ut, og heldigvis er det regjeringen som må gå.

Arve Kambe (H) [12:04:27]: Nå er denne fireårsperioden på Stortinget ferdig om bare noen timer, og det er ingen hemmelighet at disse fire årene har vist at de borgerlige partiene er blitt mer og mer sammensveiset, mens de rød-grønne partiene virker trøttere og trøttere og er snart klare for en lang sommerferie. Det tror jeg de trenger.

I Høyres alternative reviderte budsjett bruker vi, og fyller noe innhold i, nye ideer og bedre løsninger. Vi tar høyde for det SSB nå rapporterer om, at siden mars i fjor har arbeidsledigheten økt – riktig nok ikke alarmerende – men den stiger. Det er et brudd i den norske linjen i forhold til resten av verden. Vi får stadig henvendelser fra næringslivet om at bankene ikke finansierer nye, lønnsomme prosjekter. Det vil om noen år få konsekvenser for sysselsettingen, for sysselsettingsandelen stiger jo ikke, den synker, i forhold til arbeidsledighetstallene.

Vi ser etter åtte år med rød-grønt styre at byråkratiet eser ut. Enten det er i statlige departementer, i tilsyn, hos fylkesmenn eller andre, eser det ut. Tidligere denne måneden har man hatt debatter når det gjelder Jernbaneverket, og man så det i forbindelse med oppslag i forrige uke om 22 000 nye statsansatte – som ikke er lærere, sykepleiere eller veiarbeidere.

Vi ser at det er en regjering som rett og slett mangler gjennomføringsevne, evne til å lede hver dag i sine departementer og i sine komiteer. Det er en regjering som styrer med overskrifter og utsagn, og de glemmer at når Stortinget eller regjeringen har vedtatt noe, skal det faktisk gjennomføres.

I Høyres alternative reviderte budsjett legger vi inn en storstilt satsing på kunnskap i skolen. 1 750 lærere som i dag står i en rød-grønn kø, er motiverte og har sagt ja til en egenandel for å bli bedre lærere. Kommunene deres sliter med å finansiere det, og statens andel er i dag for lav. Det gjør Høyre noe med for å styrke undervisningen i klasserommene, for Høyre mener det er lærerne som er det viktigste elementet for å få en vellykket undervisning i den norske skolen.

I Høyres reviderte budsjett tar vi de første grepene for på sikt å fjerne formuesskatten. Høyre har i denne stortingssesjonen åpnet opp for en alternativ måte å tenke formuesskatt på, nemlig å halvere satsen og innføre et minstefradrag som er 20–25 mill. kr større. Det er en modell for næringsutvikling som bedre matcher den utviklingen som vi ser nå, med økende arbeidsledighet – eventuelt ikke redusert arbeidsledighet – samtidig som næringslivet trenger mer egenkapital.

Sammen med de fleste borgerlige partiene starter vi også jobben med å fjerne arveavgiften. For Høyres del gjør vi det nå ved å fjerne trinn 1 og halvere satsene i trinn 2.

Av en eller annen grunn: I den tiltakspakken som regjeringen har for næringslivet, som angivelig haster, var det noe om at avskrivningsreglene i saldogruppe d – tror jeg det var – skulle gjelde fra 1. januar 2014. I Høyres alternative budsjett har dette vært effektuert allerede et halvt år før. Nå gjentar vi at det skal gjelde fra 1. juli 2013.

Vi har mange saker å jobbe med. De borgerlige partiene har funnet sammen i svært mange merknader og bevilgningsforslag i betydelig større grad enn de rød-grønne gjorde på samme tidspunkt for åtte år siden. Det er ganske motiverende for dem av oss som representerer Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

For egen del må jeg også si at det er kjekt å være med på å bidra til at Høyres nettolønnsmodell nå er nesten identisk med de rød-grønnes. Der er det kun en differanse på 74 mill. kr. Mens de rød-grønne i revidert budsjett legger inn 1,6 mrd. kr, legger Høyre inn ca. 1 520 mrd. kr. Det er jeg personlig glad for, og det tror jeg veldig mange nå er glade for.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:09:40]: Det er kunnskapsområdet som virkelig får det store løftet i revidert nasjonalbudsjett. Man skal alltid se de samlede satsinger over et år, i en helhet, for revidert nasjonalbudsjett er ikke et nytt budsjett. Men jeg er veldig glad for den måten som regjeringen og nå Stortinget løfter fram kunnskapsbygg på.

I revidert nasjonalbudsjett, sammen med det som tidligere er vedtatt av Stortinget, for 2013 startes det bygg innenfor kunnskapsområdet, høyere utdanning og forskning på til sammen 9 mrd. kr. Det er en fantastisk viktig satsing. Det dreier seg om Campus Ås, som blir et fantastisk flott universitet. Det dreier seg om aulaen ved Universitetet i Bergen og Kunst- og designhøgskolen i Bergen, og det dreier seg om det nye teknologibygget ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Dette er alle lenge etterlengtede bygg og utrolig viktig infrastruktur for norsk høyere utdanning og forskning.

Det er også mange andre ting som skjer i forsknings- og utdanningssektoren. Jeg er veldig glad for at vi allerede er i gang med å arbeide fram en tiårig langtidsplan for forskning og høyere utdanning, sånn at vi kan se innsatsen på forskning sammen med infrastruktur, sammen med stipendiater, sammen med studieplasser, for å få til bedre og mer spissede miljøer og å sikre at utdannings- og undervisningsdelen av det oppdraget som de høyere institusjonene har, løftes videre.

I tillegg er det nå også på plass at Norge skal være et fullverdig medlem av Horisont 2020, som er det store, nye forsknings- og innovasjonsprogrammet i EU. Det er veldig viktig at vi legger til rette for at norske forskningsmiljøer kan samarbeide med sine frender internasjonalt, og at de kan få maksimalt ut av det samarbeidet.

Dette kommer på toppen av den veldig gode framgangen som vi ser i norsk skole, som vi har sett de siste årene, og som står i sterk kontrast til det som er utviklingen for skoleresultater i Sverige. Nå iler jeg til med å si at det aldri er sånn at resultater på internasjonale tester forteller den hele og fulle sannhet om norsk skole. Det gjelder verken når pilene går oppover, eller når de går nedover. Men vi har oppsiktsvekkende god framgang. Norske elever er de som har størst framgang i den internasjonale matematikkundersøkelsen TIMMS. Fjerdeklassingene slår alle av 63 land. Norske tiåringer er nå best i Norden i matematikk. De norske fjerdeklassingene har tatt igjen nesten et helt år i leseferdigheter, og den andelen fjerdeklassinger som presterte under laveste grense i lesing, har gått ned fra 12 pst. til 5 pst. Det er utrolig viktig – det er 4 000 helt ekte fjerdeklassinger hvert eneste år. Det gjør at vi kan takke norske lærere og elever for den innsatsen de har gjort. De har jobbet systematisk, det er en markant holdningsendring – med tidlig innsats, oppfølging og tilbakemelding til elevene, etter- og videreutdanning av lærere, tydeligere oppmerksomhet rundt læringsmål og at vi har slått ring om en inkluderende fellesskole. Den viktigste ulikheten i veivalg mellom Sverige og Norge er at vi har slått ring om fellesskolen, avvist og kalt tilbake privatiseringstillatelser i norsk skole. Svenskene har gått motsatt vei. Alle bør merke seg hvilken vei resultatene går.

Det er også interessant for denne debatten at Utdanningsdirektoratet i går offentliggjorde resultatet av sine tilsyn med seks av Akademiet-skolene og Bergen Private Gymnas. Kravet er at de skal tilbakebetale 18,5 mill. kr, fordi man har betalt overpris på tjenester fra nærstående selskaper. Det har vært en måte å omgå utbytteforbudet på.

Det er altså ingen grunn til at Skole-Norge skulle hige etter det privatiseringseksperimentet som høyresiden ønsker å sette i gang. Det er heller ikke noen av dem jeg treffer i norsk skole som mener at det å innføre tallkarakterer for barn i barneskolen, er påkrevd – tvert imot. Nå gjelder det å holde fast ved det vi vet virker.

Vi setter nå i gang et omfattende program for å styrke ungdomstrinnet. 250 skoler skal være med på tre semestre etterutdanningsprogram for å få til bedre klasseledelse, lesing og skriving. Sammen med den økte innsatsen vi nå gjør for yrkesfagene, har vi mange framtidsrettede grep for hvordan vi fortsatt skal få framgang i norsk skole.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [12:14:52]: La meg begynne med å takke statsråden for samarbeidet de siste fire årene. Jeg gratulerer med at statsråden endelig fant penger til teknologibygget på HiST.

Det er også slik at statsråden etterlater seg en universitets- og høyskolesektor med skrikende behov for ny infrastruktur, en infrastruktur som kan styrke forskning og utdanning i hele Norge. Likevel velger regjeringen å bruke midlene til flytting av Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet, fra Adamstuen til Ås, et prosjekt som har kostet 2,5 mrd., 3,5 mrd., 5,2 mrd. og nå 6,3. mrd. kr, uten at utstyr er inkludert i den prisen, og uten at flyttingen er faglig begrunnet.

Hadde det ikke vært mulig å finne bedre tiltak å bruke det som sannsynligvis vil bli 8 mrd. kr på, enn å flytte noe ingen vil flytte, og få en svært usikker faglig effekt?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:15:49]: Jeg vil gjerne returnere og takke Tord Lien for et veldig godt samarbeid om utdanningspolitikk i de fire årene som har gått. Jeg har absolutt intensjon om å fortsette, selv om Tord Lien dessverre forlater oss for andre oppgaver.

Jeg har egentlig lyst til å invitere Tord Lien med på en tur til Ås. Det er fordi vi kommer til å få et fantastisk flott universitet på Ås, og fordi vi gjennom den prosessen som nå har vært, som dreier seg om samlokalisering av Veterinærhøgskolen, Universitetet på Ås og Veterinærinstituttet, har vi sett at krav når det gjelder smittevern, laboratorier og hvordan man håndterer store husdyr, gjør at det neppe hadde vært særlig bærekraftig på sikt å ha et så krevende anlegg midt i Oslo sentrum. Jeg mener at vi nå får et anlegg som har framtiden for seg. Det kommer til å ha den mest moderne infrastrukturen i Europa, ja i hele verden. Det kommer til å være attraktivt for forskere fra mange land. Dette kommer til å bli skikkelig moro, og Tord Lien er herved invitert.

Elisabeth Aspaker (H) [12:16:59]: Lærernes kompetanse er nøkkelen til å fortsette den fremgangen som statsråden og vi alle konstaterer er på gang i norsk skole. Men etter åtte år med rød-grønn regjering er vi fortsatt like langt fra det etter- og videreutdanningssystemet som norske lærere ønsker seg – et system som kunne skape forutsigbarhet og gjøre at norske lærere fikk det kompetansemessige påfyllet som de trenger. Med det tempoet som er i dag, ville det ta 30–40 år før norske lærere får videreutdanning i de fagene de faktisk underviser i.

Denne uken slapp vel egentlig SV katta ut av sekken på nytt, for nå kom det en årlig uttelling på 1,7 mrd. kr til skolemat, mens regjeringen i denne perioden har brukt 400 mill. kr i året på etter- og videreutdanning av norske lærere. Er dette regjeringens prioritering fremover, at man skal bruke fire ganger så mye på mat som man bruker til etter- og videreutdanning av norske lærere?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:18:00]: Vi har mye penger å bruke på skolen, for vi skal ikke bruke noen av de pengene som Høyre har tenkt å dele ut til skattelette, til skattelette. Dermed har vi muligheten til å sette nye mål for hvordan vi skal utvikle norsk skole. Jeg er helt sikker på at hvis vi hadde fått til en mer helhetlig skoledag, med fysisk aktivitet, sunn mat, flere muligheter til å gjøre ferdig leksene, større lærertetthet, inspirerte lærere og andre ansatte som kan støtte opp om den undervisningen som lærerne har, vil vi få til en skole som er mer oppdatert med tanke på det som er framtidens behov.

Når det gjelder etterutdanning, får alle de som kommunene søker for, innvilget etterutdanning fra vår regjering. Forskjellen mellom Høyres og regjeringens opplegg for etterutdanning, er at prislappen til Høyre er 20 pst. andel til kommunene, mens vår prislapp er 25 pst. andel til kommunene. Jeg har til gode å se hvilke beregninger Høyre har gjort, som gjør at det skulle utløse så mange flere videreutdanningstilbud til lærerne. Vis meg dem!

Dagrun Eriksen (KrF) [12:19:15]: Det er mye som tyder på at uansett kommer ikke Kristin Halvorsen og jeg til å møtes i replikkordskifter igjen. Så jeg har lyst til å se litt tilbake. Det var nåværende statsråd Anniken Huitfeldt og daværende statsråd Øystein Djupedal som framforhandlet dagens privatskolelov sammen med meg. Jeg må si at jeg har satt veldig pris på måten som Kristin Halvorsen har håndtert dette på, da hun etter hvert kom inn i regjeringsapparatet. Hun har vist vilje til å finne gode løsninger, bortsett fra når det gjelder økonomi, men når det gjelder regelverk og godkjenning.

Men så snubler vi litt helt på slutten – og det gjelder Kongshaug-skolen. Det har regjeringspartiene her i salen nå klart å rette opp igjen. Så mitt lille spørsmål er: Er Kongshaug nå fast inne, eller kommer de til å oppleve at de må gå i tog? Da kan jeg i så fall love statsråden at Eriksen kommer til å gå i det toget.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:20:19]: La meg si det sånn: Jeg er veldig glad for at Kongshaug er inne, det kom ikke overraskende på meg. Jeg synes det er fint at Stortinget har sørget for at det gode tilbudet kan fortsette i det samme omfanget.

Jeg er også glad for at Dagrun Eriksen setter pris på at vi har klart å finne gode løsninger på smått og stort som har dreid seg om å gi privatskoler gode rammebetingelser, for vi skal ha et innslag av privatskoler, men vi skal ikke legge til rette for en omfattende privatisering og kommersialisering av norsk skole.

Jeg vil også gjerne takke representanten Dagrun Eriksen. Hun kommer ikke til å være stortingsrepresentant i neste periode, og det er grunnen til at vi ikke kommer til å treffes i denne formen igjen. Jeg kommer selvfølgelig til å være her til Dovre faller.

Jeg har også lyst til å si at jeg synes vi har hatt mange treffpunkter om det som dreier seg om å få til en mer praktisk, variert og motiverende skole, og engasjementet for ungdomsskolen, der utrolig mange elever etterspør en mer motiverende skole og en mer inkluderende skole. Det har jeg satt veldig pris på.

Trine Skei Grande (V) [12:21:39]: Jeg vil også takke for mange morsomme debatter, som jeg tror har bidratt til at skolepolitikk har kommet høyere opp på dagsordenen. Sjøl om statsråden ikke stiller til valg, gjør undertegnede det – det skal mye til før man er kvitt meg her.

Mitt spørsmål går på et område som jeg vet at jeg og statsråden har et felles engasjement for, og det gjelder de fattige barna, som ofte faller utenfor når det gjelder fritidsaktiviteter, men innenfor skolen.

Jeg ser at statsråden har et engasjement i dag med tanke på SFO, eller aktivitetsskole, som det heter i Oslo, for å nå akkurat de gruppene som har god nytte av å delta på sånne tilbud som aktivitetsskole og SFO-er, og som syns at det er et bra initiativ. Men i Norge i dag ser vi at det er ca. ti kommuner, deriblant Venstre-styrte Oslo, som har inntektsdifferensiering for å sørge for at de familiene med dårligst råd får mulighet til å bruke aktivitetsskole.

Hvorfor vil ikke statsråden støtte et sånt forslag?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:22:44]: Det er alltid et dilemma hvor mye man skal styre kommunenes tilbud, og vi er midt oppe i det når vi diskuterer hva som skal være prisen for SFO. Jeg la i går fram en veiledning når det gjelder kvalitet i SFO og aktivitetsskolen, for veldig mange kommuner må jobbe for å få opp kvaliteten, og det er mitt ønske at vi skal stramme til det videre.

Det som er mitt mål – og vi nærmer oss den diskusjonen om foreldrebetaling i SFO – er å gi en større del av det tilbudet som mange barn i dag får på SFO, som et gratis tilbud i tilknytning til skoledagen. Kulturskoletime er et slikt tilbud, leksehjelp er også et slikt tilbud. Det er veldig interessant å se hva vi kan få ut av denne prøveordningen vi nå kommer til å ha på Mortensrud. Det er en voldsom økning i hvor mange barn som gjerne vil delta. Det er mange barn med minoritetsbakgrunn som ikke har norsk som morsmål, som går på denne skolen, og som vil ha veldig stort utbytte av å være i et norskspråklig miljø større deler av dagen.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Marianne Marthinsen (A) [12:24:13]: Denne stortingsperioden går ubønnhørlig mot slutten – folk takker hverandre, og det er fint å se på. Men jeg hadde et svakt håp om at denne aller siste debatten skulle bringe oss nærmere svar på noen av spørsmålene som fortsatt står vidåpne når det gjelder hvilken alternativ økonomisk politikk opposisjonen ser for seg at den skal føre. Det har vi foreløpig ikke fått. Jeg må si at det gjør meg urolig.

Krisen i Europa biter seg fast. Det kommer vi til å merke i Norge også. Vi har advart mot det lenge. Som flere av talerne før meg har vært inne på, begynner vi å se noen ganske bekymringsfulle tegn.

Jeg vil gjerne gjenta komitélederen som innledet med å si at det er ikke krise i norsk økonomi nå, men det er viktig at vi har kontroll på vårt viktigste bidrag til lav rente og kronekurs, nemlig en ansvarlig finanspolitikk og en ansvarlig oljepengebruk.

I denne situasjonen varsler Siv Jensen at Fremskrittspartiet er klar for å innta Finansdepartementet. Bare for å ha sagt det med en gang: Jeg har tro på Fremskrittspartiet i regjering. Jeg har tro på at de vil dit for å gjennomføre noe, og at de faktisk kommer til å få gjennomslag. Derfor må vi også ta på alvor det som er Fremskrittspartiets inngang til den økonomiske politikken, selv om det kan være vanskelig.

Bare for kort å minne om hva slags historikk dette partiet har når det gjelder holdningen til oljepengebruk: Først skulle oljepengene øremerkes pensjoner. Så skulle de ha utenlandsregnskap. Så kom øremerking til samferdsel, og nå vil de ha to handlingsregler – en for drift og en for investeringer.

Fremskrittspartiet skal ha for innsatsen det siste året for å prøve å gi den økte oljepengebruken penere innpakning enn før. Jeg må si – det skal Solvik-Olsen ha på sin siste dag som representant – at han har dedikert beundringsverdig mye tid til å påpeke det helt åpenbare, at handlingsregelen ikke representerer noe millimetervitenskap. Den må kombineres med fornuft, selvfølgelig, man må ta hensyn til konjunktursituasjonen, og at handlingsregelen ikke favner alt som skjer i norsk økonomi. Det er en regel for å disiplinere pengebruken over statsbudsjettet. Det oppsiktsvekkende er jo at det er mulig å bruke så mye tid på å påpeke at det er hull i handlingsregelen, og samtidig legge så mye innsats i å argumentere for å utvide hullene.

I innstillingen til revidert får vi demonstrert noe av hva dette handler om. Der skriver Fremskrittspartiet – blant mye annet:

«Disse medlemmer betrakter handlingsregelen som en viktig huskeregel om at vi skal bruke pengene forsiktig og langsiktig.»

• En huskeregel, faktisk.

Da snakker vi fort om en gul post it-lapp over kontorpulten hvor det står: Husk å ikke bruke for mye penger.

Jeg tror vi med sikkerhet kan slå fast at historien om norsk oljepengebruk ville sett helt annerledes ut uten det felles disiplinerende rammeverket som alle som har vært i nærheten av å ha ansvar for den økonomiske politikken, stort sett har respektert. Handlingsregelen har ikke vært noen huskelapp.

Det nye er jo at en partileder som nevner kamp mot handlingsreglene som en av sine viktigste saker i en eventuell regjeringsforhandling, faktisk har satt kursen mot Finansdepartementet og varsler at det er et sted hvor hun kunne tenke seg å slå seg ned.

Så til slutt: Det er helt påfallende hvordan representanter fra det, enn så lenge, største opposisjonspartiet får lov til å stå her og raljere over rammeverket for norsk økonomi uten at Høyres representanter så mye som løfter ett øyebryn – ikke ett ord til forsvar for det rammeverket og det fundamentet som Høyre til nå har stått på.

Høyre garanterer for at den økonomiske politikken skal være ansvarlig og prøver på alle mulige måter å signalisere at vi ikke skal bekymre oss for mye over Fremskrittspartiets krumspring. Men jeg vil minne om, president – og det passer at det er denne presidenten som sitter her – at da Høyre satt i regjering sist, da satt de uten Fremskrittspartiet, klarte ikke partiet å stå imot presset om en stadig mer ekspansiv pengebruk. Man brukte – i løpet av Bondevik-perioden – nærmere 100 mrd. kr mer enn det handlingsregelen tilsa, og skjøv stadig større regninger over til neste generasjon. Det gjør at jeg har begrenset tro på Høyres evne og vilje til å begrense Fremskrittspartiet i Finansdepartementet – og dagens debatt har dessverre ikke gjort den troen sterkere.

Så kan jeg helt avslutningsvis forsikre representanten Kambe om at her er det ingen som er trøtte – det er altfor mye som står på spill til at det blir noen lang ferie på noen av oss.

Presidenten: Presidenten skal ikke ta replikk. Men som saksordfører den gang for innstillingen om handlingsregelen takker jeg for all ros som har fremkommet direkte og indirekte gjennom mange års debatter.

– Neste taler er representanten Kenneth Svendsen.

Kenneth Svendsen (FrP) [12:29:39]: Som flere har sagt før meg, er revidert budsjett ikke noen ny budsjettbehandling, og Fremskrittspartiet legger ikke opp til omkamp på budsjettet som ble vedtatt i desember. Jeg ser at flere andre partier legger opp til å fremme forslag som ble nedstemt i desember. Det er derfor flere av forslagene som fremmes i dag, som vi er enige i, men som vi velger å stemme imot, på bakgrunn av at dette er en revurdering av det vedtatte budsjettet. Arveavgiften er et sånt eksempel.

Vi ser i dag tegn til en nedkjøling av norsk økonomi, og det er tegn til økt arbeidsledighet. Derfor gjør vi en del grep, som Solvik-Olsen har redegjort for. I revidert budsjett gjøres bl.a. enkelte forandringer når det gjelder bilavgifter. Dette er forandringer vi støtter, men det er nok et bevis på et umoderne og lite tilpasset avgiftssystem for personbiler. Det har nesten ikke vært en budsjettbehandling de senere år, hvor det ikke har vært gjort flikking på det nåværende bilavgiftsystemet. Det viser at komponentene i systemet er avleggs, og at det ikke fanger opp de tekniske forandringene som skjer. Derfor har Fremskrittspartiet fremmet et eget representantforslag som baserer seg på kun to ting, nemlig utslipp og stykkavgift. Dette systemet baserer seg på velutviklede parametere som CO₂-utslipp, som er én av dagens parametere, og en lav stykkavgift. Det er et framtidsrettet avgiftssystem som ikke trenger forandringer etter hvert som det skjer modernisering av bilmotorene. En omlegging til et slikt avgiftssystem, med en lav stykkavgift og en CO₂-sats, vil føre til en langt raskere utskifting av bilparken, noe som vil komme miljøet til gode, og dynamiske effekter vil føre til at inntektene til statskassen i stor grad vil opprettholdes.

Jeg innledet med å si at vi ser tegn til økt arbeidsledighet. Ett av områdene hvor en ser tydelig tap av arbeidsplasser, bl.a. til Sverige, er grensehandelen. Varehandelen har over år vært økende. Nå er ikke konkurranse mellom bedrifter, verken i Norge eller mellom norske og utenlandske bedrifter, noe negativt – snarere tvert imot, men problemet oppstår når det ikke konkurreres på like vilkår. Mange bedrifter i grensenære strøk taper omsetning og arbeidsplasser på grunn av norsk politikk og norske særavgifter. Man kan dra rett over grensen og kjøpe norske kjøttvarer til en lavere pris enn i Norge, bl.a. på grunn av eksportsubsidier. Nordmenn kan reise til Sverige og kjøpe billig sjokolade og brus, billige kaker og billig sukker og «godis», som det heter på svensk. Det kan de gjøre på grunn av at det i Norge er sukkeravgift på disse produktene, og at det i Sverige ikke er det. Dette er et område hvor norske bedrifter taper i konkurransen med Sverige, ikke på grunn av at de er dårligere til å konkurrere, men fordi de pålegges sukkeravgift på sine varer. Det er med andre ord de norske rød-grønne som sørger for at de taper i konkurransen.

Her er vi inne på et interessant tema: sukkeravgift, nok én av de mange forunderlige avgiftene i Norge. Men ikke nok med det, i Norge klarer de rød-grønne det kunststykke å ilegge Pepsi Max og Cola Zero, som begge er brus uten sukker, sukkeravgift. Og ikke nok med det, Dent og andre sukkerfrie pastiller er også ilagt sukkeravgift. Dette er logikk på høyt plan, og man må tydeligvis tilhøre et rød-grønt parti for å forstå det. Hele systemet er gjennomført byråkratisk og skaper store problemer for bedrifter som importerer, produserer og selger varer. Hvis man importerer en pose kjeks, og én av bitene er trukket med sjokolade, skal det betales sukkeravgift for alle kjeksene, selv om alle kjeksene har lavere sukkerinnhold enn grensen for sukkeravgift. Etter å ha studert reglene for og byråkratiet rundt sukkeravgiften tror jeg det kunne ha blitt en veldig god revy av det – dessverre er den ikke morsom for de mange som rammes av dette.

Vi har ved mange anledninger tidligere debattert arveavgiften i denne salen, og jeg vil vise til at Fremskrittspartiet ved flere anledninger, sist ved behandlingen av statsbudsjettet for 2013, har foreslått den fjernet. Jeg er sikker på at det ikke er mange av dem som har arbeidet hardt for å sette av verdier til sine etterlatte, som hadde en søkkrik stat i tankene. Jeg har i hvert fall ikke staten i tankene når jeg tenker på de som skal arve meg, og jeg tror ikke at det er mange andre som har det heller. Fremskrittspartiet vil i framtiden også foreslå å fjerne denne avgiften.

Norge har et utall av forskjellige avgifter på alt mellom himmel og jord. Felles for alle er at de er høye, og felles for de fleste er at de inneholder en sterk progresjon. Dessverre er det mange norske særavgifter som ikke finnes i andre land. Alle disse avgiftene er med på å sørge for at Norge ligger på topp når det gjelder kostnadsnivå. Det er med på å drive lønnskostnadene, som igjen gjør at vi stadig kommer i en vanskeligere konkurransesituasjon med utenlandske bedrifter, uansett om det gjelder grensehandel eller konkurranse med utenlandske bedrifter. En måte å redusere dette lønnspresset på, hadde vært å senke avgiftene som en del av lønnsforhandlingene. Det er det lagt fram forslag om her i salen, men dessverre kommer stortingsflertallet til å stemme det ned.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Knut Storberget (A) [12:34:38]: Så runder vi en ny bøye i politikken: siste revisjon av budsjettet før velgerne skal gå til valg. Det er en debatt som fortjener litt mer oppmerksomhet, det er tross alt et viktig dokument. Det er på mange måter, for mange av oss, en siste sjanse.

Jeg skjønner at opposisjonen reagerer noe sårt på at det etterlyses avklaringer. Jeg har lyst til å minne om at vi ikke etterlyser avklaringer på budsjettposter her og der, små, men – kanskje for noen – viktige størrelser i svære budsjetter, det være seg sukkeravgift på Dent, skogsbilveier, Inn-på-tunet-prosjekter eller, for den saks skyld, bevilgning til konfliktrådene, selv om man jo kanskje kunne ønsket seg en forsterkning av det siste, når vi hører opposisjonen. Det er ikke det vi etterlyser. Man etterlyser det som på mange måter kanskje er dagens største politiske utfordring i det Europa vi lever i, i den økonomien som vi skal håndtere i årene som kommer. Og vi er tross alt i en budsjettdebatt. Hva skal til for å kunne møte de enorme utfordringene som Europa og omgivelsene gir oss? Ja, vi hadde trodd og forventet at vi ville få avklaringer om viktige redskaper for å kunne stå imot, og også for å kunne bygge videre, fra de som har ambisjoner om å bli en regjeringskoalisjon til høsten – signaler om at man på noen viktige områder hadde klart å skape enighet.

Dette handler ikke bare om å beskrive opposisjonspolitikk, det handler i høyeste grad også om å beskrive hva slags politikk de rød-grønne står for videre – for det er motsatsen. Men det er fortsatt ingen avklaringer, verken om inndekning, skattenivå, eller hvor mye oljepenger som skal brukes. Ja, etter debatten i formiddag er jeg nesten blitt enda mer usikker, og særlig ut ifra hvor rolig jeg hører Høyre sitte i salen. Jeg reagerer og syns at mange har grunn til å reagere. Jeg syns at et sentralt tema når velgerne skal gå til urnene, må være at det er et betydelig sprik mellom Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder f.eks. hvor mye oljepenger dette samfunnet skal bruke. Det må være interessant og viktig for velgerne, før man avgir sin stemme, å få en viss avklaring på hva som skal styre en slik totalbruk. Det må være interessant å få vite om man i fellesskap skal satse på mange av de utfordringene vi har ute i velferdssamfunnet, eller om man faktisk skal gi mellom 25 mrd. kr og 100 mrd. kr i skattelette. De fleste av oss mener at dette er størrelser som er av vital betydning for å forhindre at økonomien løper løpsk med oss, og som sikrer både lav rente, konkurransedyktighet og bærekraft. Det er sentrale størrelser for de av oss som mener at hvordan vi fordeler ressursene i samfunnet, er ett av de mest sentrale spørsmålene. Det samfunnet som fordeler ressursene best, og har jevnest fordeling, er også det samfunnet som klarer å stå imot slike økonomiske tider som vi lever i, og som produserer best.

Til slutt vil jeg uttrykke stor glede over at regjeringa gjennom dette reviderte budsjettet imøtekommer helt nødvendige behov for næringslivet på fastlandet – særlig skogpakka som nå skal til votering. Bare i mitt eget fylke, Hedmark, er 14 000 arbeidsplasser knyttet til jord- og skogbruket, og jeg registrerer fortsatt med forferdelse den rasering som Fremskrittspartiet, med god hjelp av Høyre, egentlig foreslår, med så drastiske kutt bl.a. i jordbruksstøtten. Sånn sett trenger vi alle mulige impulser for å reise denne næringa i den tida vi lever i. Skognæringa har behov for akutte tiltak. Den treforedlingspakka som i dag ligger på bordet, gir et etterlengtet løft for denne virksomheten. Med et omfang på 750 mill. kr er det en svært god oppfølger av fjorårets pakke. Den bidrar betydelig til å kunne løfte både forskning og innovasjon på et område som trenger det mer enn noen gang, den bidrar til å kunne løfte tiltak som gjelder transport og reduserte transportkostnader, og ikke minst bidrar den veldig godt til å kunne gi mer investering. Det at man husholder økonomien på en god måte og holder orden på de viktigste størrelsene, gir oss mulighet til å ta nettopp de grep som regjeringa nå gjør.

Jørund Rytman (FrP) [12:39:59]: Vi lever i en tid da Norges konkurranseevne må komme mer i fokus. Jeg vil anta at det også er Norges konkurranseevne internasjonalt som er noe av grunnen til at regjeringen plutselig, etter åtte år, innser at noe må gjøres med f.eks. selskapsskatten, dvs. senke den. Derfor vil jeg bruke mine skarve 5 minutter på nettopp hvordan Norges konkurranseevne er per i dag.

Jeg er veldig glad for at Høyres Erna Solberg i sitt innlegg nevnte og var bekymret over hvor elendig Norge gjør det i Verdensbankens kåring og analyse, ut fra deres «Doing Business». Ifølge vår egen NHOs konkurranseevnebarometer skårer Norge dårligst blant de nordiske landene. Ikke på noen av de områdene som sammenlignes, kommer Norge best ut. NHOs konkurranseevnebarometer sammenligner Norges konkurranseevne med våre viktigste handelspartnere i OECD og bygger på internasjonal statistikk og en spørreundersøkelse blant næringslivsledere. Mens Finland får tre førsteplasser, Danmark to og Sverige én, får Norge ikke en eneste. Norden generelt gjør det godt, men Norge er det landet i Norden som gjør det dårligst, til tross for store naturressurser og stor handlefrihet. Vi har muligheten – de rød-grønne har hatt muligheten til å gjøre noe med dette i åtte år.

Verst ligger Norge an når det gjelder transportsektoren, bare Polen og Tsjekkia havner bak oss, men også innen forskning, innovasjon og skatt skårer Norge lavt. En annen analyse, fra The World Economic Forum, konkluderer med at Norge har de dårligste veiene i hele den vestlige verden. Vi kommer på 83. plass av 140 land som er med i denne relativt ferske rapporten. Ifølge denne analysen har Frankrike de beste veiene, men også andre «vinterland» kommer godt ut av denne internasjonale sammenligningen – Finland på 9. plass, Canada på 16. plass og Sverige på 25. plass. Norge havner altså på plass nr. 83, bak Jamaica og så vidt foran Ghana.

I Nasjonal transportplan for 2014–2023 legges det tilsynelatende opp til en økning i veiinvesteringene. Men når planperioden tar slutt, altså selv etter elleve år, vil Norge fortsatt ha det dårligste veinettet i hele den vestlige verden. Jeg synes det er trist at vi nå ikke benytter sjansen til å satse massivt på veiutbygging for å bedre landets konkurranseevne. Særlig vil vi trenge det når olje- og gassvirksomheten i Norge avtar betydelig. Svært mange veiprosjekter som ikke er prioritert i Nasjonal transportplan, vil faktisk gi en langt større avkastning enn det Statens pensjonsfond utland har greid til nå, eller som det er sannsynlig at fondet vil klare i framtiden.

The World Economic Forum har også en årlig rangering av verdens mest konkurransedyktige økonomier, der Sveits topper listen, med Singapore som nr. 2. Norge er nr. 15, altså dårligere enn våre naboland og handelspartnere – Finland nr. 3, Sverige nr. 4, Nederland nr. 5, Tyskland nr. 6, Storbritannia nr. 8 og Danmark nr. 12. Hvorfor er vi ikke nr. 1?

Men det er et ørlite lyspunkt. Den internasjonale handelshøyskolen IMD i Sveits har også en årlig rangering av de mest konkurransedyktige land i verden. Her klatrer vi litt oppover og havner heldigvis på en sjetteplass. Men igjen må vi se oss slått av svenskene, som får en fjerdeplass, og Singapore en femteplass. På pallen har vi USA, Sveits og Hongkong. Vi har også kåringer som tar for seg konkurransedyktige byer. Her har vi heller ikke noen norske byer på toppen. Oslo havner helt nede på en 33. plass.

På åtte år har regjeringen økt oljepengebruken, men veldig mye har gått til økt byråkrati og har medført høyere kostnader. Vi må tenke nytt.

Fremskrittspartiet har lagt fram et offensivt og framtidsrettet opplegg for Nasjonal transportplan. Vi har allerede startet med oppfølgingen av dette i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2013. En kraftig satsing på samferdsel, skatte- og avgiftslettelser, forskning og kunnskap vil sørge for at Norge blir nr. 1 i verden i konkurranseevne og økonomisk frihet.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:45:13]: (ordfører for sak nr. 21): Foregående taler må – til tross for nitide studier av rangeringer – ha gått glipp av viktig informasjon.

Siden 2005 har det blitt 340 000 nye arbeidsplasser her i landet. To tredjedeler av dem er i privat sektor. Vi gikk i 2005 til valg på en aktiv næringspolitikk. Vi har satset der vi er gode. Vi har styrket virkemiddelapparatet hvert år. Vi har levert verftspakke og skogpakke. Vi har levert når det gjelder forenkling. Eksempler er fjerning av revisjonsplikten for småbedrifter og en stor innsats når det gjelder digitalisering. Mange har snakket om det, men den rød-grønne regjeringen har gjennomført det.

Det er en turbulent tid i Europa. Millioner av mennesker er uten arbeid, og det er alvorlig. Mange ungdommer tar utdanning og går rett ut i arbeidsledighet. Over halvparten av spansk ungdom er uten arbeid. Selv i nabolandet vårt Sverige er hver fjerde ungdom uten jobb. Svenske ungdommer drar i hopetall over grensen til Norge for å få seg arbeid.

Veksten i eurosonen for 2013 blir negativ, mens vi har god vekst i Norge. Vi har imidlertid hele tiden sagt – og det er gjentatt flere ganger i dag – at også Norge kan bli påvirket av kriser. Vi ser at den eksportrettede industrien har utfordringer. Da er det godt at vi har muligheter til å gjøre tiltak. Derfor har vi i revidert nasjonalbudsjett varslet en vekstpakke for næringslivet. Vi skal redusere bedriftsbeskatningen fra 28 pst. til 27 pst. Vi skal utvide SkatteFUNN-ordningen med 100 mill. kr, og vi skal øke satsen for startavskrivningen på maskiner.

Dette er viktige bidrag til norsk næringsliv, som har blitt veldig godt mottatt over hele landet. Inndekningen tar vi krone for krone gjennom tetting av skattehull for multinasjonale selskaper og innstramming i formuesskatten for dem som eier flere boliger.

Som jeg sa, dette har blitt svært godt mottatt i næringslivet. Velkommen etter, sier Høyre og Fremskrittspartiet. Det synes jeg er merkelig, all den tid de aldri har foreslått å senke bedriftsskatten. De har i stedet snakket om formuesskatten og eierne. Her gjør vi et grep som går direkte på fortjenesten til bedriftene. I tillegg har vi satt ned et eget utvalg som skal se på bedriftsbeskatningen i et internasjonalt perspektiv. Slik skal vi sikre at Norge fortsatt vil være konkurransedyktig.

Denne uken har vi levert mange gode politiske saker – en ny nasjonal transportplan med 508 mrd. kr som skal brukes på samferdsel de neste ti årene, en jordbruksavtale som gir jordbruket nye muligheter, og kommuneproposisjonen, som ble behandlet i salen i går.

Gjennom disse sakene ser vi også hva vi kan stå overfor dersom det skulle bli et borgerlig flertall etter valget. På samferdselsområdet er det total uenighet om bompenger, om totalrammen og om OPS. Og Fremskrittspartiet stemmer imot hele jordbruksavtalen. Når det gjelder hvordan tjenestene i kommunal sektor skal finansieres, er Fremskrittspartiet i sin egen verden – med stykkprisfinansiering og detaljstyring av kommunene, noe som vil øke det statlige byråkratiet kraftig.

Så det viktigste, og som Marianne Marthinsen beskrev veldig godt: Det er ingen enighet om hvor mye penger det skal brukes totalt. Siv Jensen sa til DN torsdag at hun ikke ville følge handlingsregelen – men hun vil gjerne bli finansminister. Erna Solberg sier at hun vil følge handlingsregelen. Pengebruken er altså i det blå.

Noe annet som har skapt usikkerhet når det gjelder næringslivet, er Fremskrittspartiets forslag i forbindelse med lønnsoppgjørene. Både i fjor og i år fremmet de forslag om at regjeringen skal gripe inn i oppgjøret gjennom skattelette. En av pilarene i den norske modellen er at partene i arbeidslivet tar ansvar for at lønnsveksten over tid holdes innenfor rammer bedriftene som eksporterer, kan leve med. Denne ansvarligheten undergraves om staten griper inn i oppgjøret. Tidligere erfaring med tilsvarende tiltak viser at dette fører til at statsfinansene og norsk økonomi blir kraftig svekket.

En rekke spørsmål i den økonomiske politikken er uavklart på borgerlig side, først og fremst når det gjelder Fremskrittspartiet, som nettopp tar mål av seg å være førende i den økonomiske politikken i en ny borgerlig regjering.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:50:16]: Vi har høy sysselsetting i Norge, og arbeidsløsheten er lav. Vi har lav ledighet i forhold til andre land, og de fleste er ledige over kort tid. Men vi er heller ikke uberørt av krisen i Europa. Regjeringen forventer at arbeidsledigheten holder seg noenlunde stabil framover, men følger nøye med på situasjonen og på utviklingen. Høy etterspørsel etter arbeidskraft over mange år gjør at veldig mange flere velger å komme til Norge for å jobbe. Det er viktig, men samtidig er dette sårbar arbeidskraft. Når ungdomsarbeidsløsheten i Spania er oppe i 50 pst., er det mange ungdommer som kommer hit, og mange blir også utsatt for press i arbeidslivet. Derfor legger vi fram en tredje handlingsplan mot sosial dumping.

Dårlige arbeidsforhold gjelder ikke bare arbeidsinnvandrere. Erfaringene har vist at enkelte bransjer preges av veldig useriøs virksomhet. Derfor har vi vært nødt til å rydde opp i renholdsbransjen gjennom et eget bransjeprogram sammen med arbeidsgiverne og arbeidstakere for å sikre bedre kontroll og at lover og regler følges. Nå skal vi gå i gang med to nye bransjer: utelivsbransjen og transportbransjen. Vi får meldinger om at det er til dels useriøse aktører, og det gjør det vanskeligere for de seriøse å overleve. Den nye handlingsplanen inneholder veldig mange tiltak, og det handler i stor grad om mer kontroll for Arbeidstilsynet, men også om å gi Arbeidstilsynet nye virkemidler, som f.eks. muligheten til å skrive ut gebyrer.

I dag åpner LOs sommerpatrulje, og i den tiden de har holdt på, avdekker de stadig færre brudd på reglene når det gjelder ungdom i sommerjobb. Det viser at tilstedeværelse har effekt. I revidert nasjonalbudsjett foreslår vi også å styrke Arbeidstilsynet slik at de kan gi mer informasjon til unge arbeidstakere fra Norge og fra andre land. Vi ønsker å bruke 6 mill. kr på denne satsingen.

Regjeringen legger vekt på å føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og derfor styrker vi tiltakene for de menneskene som har nedsatt arbeidsevne. 600 nye plasser er viktig for å gi flere tilbud om tiltak, og vi vil også intensivere arbeidet med å styrke kvaliteten på de tiltakene slik at folk kan komme seg raskere tilbake i jobb.

Tolketjeneste omfatter bl.a. skrivetolking, tolking til døve og tolk og ledsagerhjelp til døvblinde. Det er et økende behov for tolketjenester innenfor undervisning, arbeid og annen samfunnsdeltagelse. Vi ser at både de døve og de døvblinde i større grad blir mer aktive – det er veldig positivt. Men det medfører også et behov for økte tolketjenester, og derfor foreslår vi å øke budsjettene her med 8,3 mill. kr. For noen år siden var det 20 pst. av de oppdragene som ble bestilt, som fikk avslag. Nå er det 10 pst., men det er fortsatt mange døve og døvblinde som trenger mer bruk av tolk.

De siste par årene har sykefraværet gått ned, og når sykefraværet går ned, ser vi også at det blir færre på arbeidsavklaringspenger og det blir færre som i sin tid går over på uførepensjon. Derfor kutter vi på en bevilgning på dette budsjettet, og det er 5 mrd. kr på folketrygdens utgifter. Det er fordi sykefraværet går ned. Da blir det færre på arbeidsavklaringspenger, færre på uføretrygd, færre på dagpenger. Hva gjelder pensjonsalderen, ser vi at langt flere utsetter det å pensjonere seg. Derfor er også utgiften til pensjon redusert i forhold til det vi trodde. Det viser at arbeidslinja fungerer, og det viser at avtalen om inkluderende arbeidsliv fungerer, hvor vi har kommet langt i samarbeid med partene. Til høsten starter vi forhandlinger om en ny avtale for å få forsterket innsats for å få flere i arbeid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [12:54:45]: Jeg merket meg at statsråden kommenterte situasjonen for de døvblinde i sitt innlegg, og at man nå har foreslått 8,3 mill. kr mer til tolketjeneste. Et av de store problemene, og utfordringene, er jo ledsagelse for å kunne ha et aktivt, deltagende liv. Spørsmålet til statsråden er: Hvor mye av de 8,3 millionene er øremerket konkret til ledsagelse?

Det neste spørsmålet jeg har, går på – som statsråden var inne på – at vi har høy sysselsetting og lav ledighet i Norge. Vi står fortsatt i en situasjon der 700 000 i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. Bare 16 pst. av dem som går i kvalifiseringsprogrammet, klarer seg etter 12 måneder i jobb og har jobb og inntekt uten noen form for ytelser. 26 pst. av de 24 pst. som har jobb, har også ytelser fra Nav. Er statsråden fornøyd med kvalifiseringsprogrammets resultater med hensyn til å få innvandrere og andre inn i arbeidslivet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:55:50]: Det var to spørsmål. Jeg skal svare på det første først, som handler om de døvblinde. Som jeg sa i Stortinget for noen dager siden, er ikke disse pengene øremerket. Nå har vi en dialog med de døves organisasjoner og de døvblindes organisasjoner, og i referatet fra det siste møtet står det at vi skal gi en del av disse pengene til de døvblinde. De har også prioritert – veldig mange av dem – de korte oppdragene som handler om dagliglivet deres, det å få følge til brylluper, familiebegivenheter, og det å få delta og leve et aktivt liv. Den konkrete bruken av penger, vil vi komme tilbake til etter en dialog med organisasjonene.

Vi har bidratt til å øke disse budsjettene de seneste årene. I 2009 var det 102 mill. kr til døvetolking og tolking for døvblinde, nå er det 140 mill. kr. Mesteparten av økningen har vært til de døvblinde, som lever et mer aktivt liv – det er bra – derfor trenger de mer hjelp til tolking i hverdagen.

Sylvi Graham (H) [12:56:57]: Jeg ble veldig glad da jeg så at statsråd Huitfeldt skulle komme her i dag, fordi jeg håpet at jeg da ville få høre at hun hadde med seg en «juli-presang», enten til døvblinde eller til fattige barn. Jeg er vel egentlig skuffet. Det var iallfall ingenting til barna, og det var det samme som vi har hørt før, til de døvblinde.

Jeg forstår at regjeringen allikevel vil stemme ned opposisjonens tiltakspakke for presise og korte tiltak for å avhjelpe situasjonen for fattige barn. Da blir mitt spørsmål: Hva vil regjeringen på kort sikt alternativt gjøre for sosial integrasjon av fattige barn?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:57:45]: Det viktigste vi kan gjøre for fattige barn, er å få foreldrene til å delta i arbeidslivet. Hvis en av foreldrene er ute av arbeidslivet, er det stor sannsynlighet for at man havner på statistikken over fattige barn. Arbeid er det viktigste.

Vi må gjøre mer for å få aktiv deltagelse fra barn og unge. Derfor har jeg vært opptatt av en gratis kulturskoletime, for det er også en del av Kulturløftet at alle skal kunne delta på fritidsaktiviteter uavhengig av økonomi. Derfor legger vi dette inn i skolen. Det har Høyre hele tiden vært imot. Jeg mener at fattigdom i vår tid i mindre grad handler om at man ikke har smør på brødskiva eller at man ikke har klær som er varme, men det handler om at man ikke deltar på felles arenaer. Ferie- og fritidstilbud mener jeg er noe av det viktigste vi kan gjøre noe med for at barn som lever i lavinntektsfamilier, kan få et bedre tilbud.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:58:40]: Statsråden sier at de døve og døvblinde har fått mer penger til tolking. Det stemmer. Men endringene av 2012 gjør at brukere som trenger døvetolk til fritidsaktivitet, har mistet tilbudet sitt. Statsråden sa fra denne talerstolen på tirsdag at ingen som hadde tilbud før 2012, skulle miste det etterpå. Da er mitt spørsmål følgende: Det er mer penger, og ingen skal miste det. Vil statsråden nå snart reversere de endringene som kom i 2012 når det gjelder fritidsaktivitet for døvblinde, en gruppe på 350 mennesker, som virkelig trenger noen som ledsager dem for at de kan være en del av det samfunnet vi andre tar som en selvfølge også å være en del av på vår fritid?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:59:47]: En del av de døvblinde får ikke de tolketjenestene de trenger, og heller ikke når det gjelder fritidsaktiviteter. Slik var det også før, og derfor har vi de siste årene bidratt til å styrke tilbudet gjennom økte budsjetter.

Det er innført noen nye retningslinjer, men det ble ikke gjort på en god måte. Det har jeg beklaget overfor de døvblindes organisasjoner. Jeg mener at den type endringer må gjøres i et samarbeid med organisasjonene. Vi har en dialog med de døvblindes organisasjoner, og vi vil sørge for at nye retningslinjer praktiseres lempelig inntil man har fått til retningslinjer det er mer forståelse for blant de døvblinde.

Vi ønsker å styrke budsjettene i årene som kommer, slik at døvblinde og døve kan leve et mer aktivt liv.

Trine Skei Grande (V) [13:00:51]: Undersøkelser viser at hele 28 pst. av de funksjonshemmede som ikke er sysselsatt, ønsker intenst å få lov til å jobbe. Det er mer enn 80 000 personer som gjerne ville ha deltatt i arbeidslivet, men arbeidslivet er ikke tilrettelagt for dem. Det er ikke en ny problemstilling, men jeg er skuffet over at regjeringa ikke gjør mer for å få nettopp disse gruppene ut i arbeid.

I dag, i vårt alternative reviderte budsjett, har Venstre lagt fram en rekke forslag om mer tilrettelagte arbeidsplasser som ville ha fått flere av disse 80 000 ut i arbeid . Det ville ha vært bra for den enkelte, men det er også bra for norsk økonomi.

I går i salen her oppfordret helseminister Gahr Støre regjeringspartiene til å stemme for noen av Venstres forslag da vi behandlet folkehelsemeldinga. Kan vi forvente en like klarsynt arbeidsminister når det gjelder de forslagene vi har lagt inn på dette området?

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:01:55]: Når det gjelder avtalen om inkluderende arbeidsliv, har vi kommet langt når det gjelder sykefravær og seinere pensjonsalder, men vi har ikke kommet særlig langt når det gjelder funksjonshemmede i arbeidslivet.

I går var jeg på en bedrift på Sola og møtte representanter for arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, som ga meg et veldig klart råd. Når det gjelder ulike ordninger for å få flere funksjonshemmede i arbeidslivet, så måtte vi ikke finne på veldig mye nytt. For her er det lagt fram en plan med mange nye virkemidler, og bedriftene har problemer med å sette seg inn i alle de nye ordningene som vi har innført.

Vi vil fortsette med lønnstilskudd, for det tror jeg vil hjelpe, men vi vil først og fremst gjøre de virkemidlene vi har, mer tilgjengelige. Nå skal vi starte avtale om et inkluderende arbeidsliv og forhandlinger med partene om det til høsten. Da vil selvsagt dette være et av temaene. Jeg ser ikke bort fra at Venstres forslag er gode, men jeg vil lytte til partene – arbeidsgivere og arbeidstakere – og se om vi kan få flere og gode tiltak, men som ikke fører til mer byråkrati.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen [13:03:19]: Finanskrisen herjer Europa. Det er ikke bare banker og stater som rammes, men vanlige mennesker. Massearbeidsledigheten har kommet tilbake. 25 millioner er ledige. Der man håpet å se vekst, ser man utflating og nedgang. Det ligger an til en nedgang i BNP i euroområdet i år. Verdiskapingen har nå falt seks kvartaler på rad.

Problemene er ikke bare i øst og sør. Også våre naboland, og bærende euroland som Tyskland og Frankrike, har problemer. Norge rammes. Vi er ingen isolert øy. Vårt næringsliv er avhengig av utlandet. Når etterspørselen svikter i Europa, kjøpes det mindre fisk fra Nord-Norge, mindre metaller fra Vestlandet og mindre papir fra Østlandet.

Vi har klart oss bra til nå. Det er ingen krise, men faretegnene blir tydeligere: Arbeidsledigheten stiger, investeringer i industrien faller, og eksportverdien av tradisjonelle varer synker.

Regjeringen har fremmet et revidert nasjonalbudsjett som møter denne situasjonen. Vi har presentert en vekstpakke for norske bedrifter: Vi styrker næringslivet. Selskapsskatten settes ned. Vi stimulerer til investeringer. Avskrivingssatsene økes. Vi stimulerer til forskning og utvikling. SkatteFUNN styrkes. I tillegg legger vi fram en egen pakke for å styrke skognæringen.

Hver eneste krone er finansiert. Vi tetter skattehull og gjør det mindre lønnsomt for internasjonale konsern å drive skatteplanlegging. I tillegg forbedrer vi skattesystemet for petroleumsnæringen.

Endringene vil i sum styrke norske bedrifter på fastlandet betydelig. Vi er klare til å handle på nytt om det trengs – med ny innsats og nye tiltak. Det store bildet er likevel fortsatt at situasjonen i norsk økonomi står i sterk kontrast til landene rundt oss. Vi har vekst i økonomien og sysselsettingen er fortsatt høy. Ledigheten er under en tredjedel av gjennomsnittet i eurosonen. Ja, ledigheten er lavere med denne regjeringen under finanskrisen, enn den var hvert år under forrige regjering uten finanskrisen.

Dette har ikke kommet av seg selv. Oljeinntektene har hjulpet oss, men det er nok av eksempler på at inntekter fra naturressurser ikke er noen garanti mot nedgang, ledighet og økonomisk kaos. Så det handler om noe mer. Vi har satt inn kraftfulle tiltak når det var nødvendig. Vi har styrket kvaliteten i utdanningen og økt innsatsen i forskning. Vi har satt inn en historisk satsing på utbygging av vei, bane og havner.

Det avgjørende er imidlertid at vi har holdt orden i økonomien. Vi har forvaltet våre store inntekter godt og motstått fristelsen til å bruke mer penger enn vi bør – selv om vi alle har merket presset. Listene over de gode formål er mange og lange.

Vi vet så godt at om vi setter rente og kronekurs over styr, rammes vi alle. Industrien vil merke det først, men det slår inn i hele samfunnet. Jobbene kan forsvinne, og boliglånene kan bli dyrere.

Når det er utrygge tider, og andre land sliter tungt, er det ekstra viktig å holde orden i eget hus. Det er derfor vi gang på gang har bedt opposisjonen avklare fundamentet for den økonomiske politikken som de ønsker å føre, uten at det har hjulpet.

Vi vet en god del om hva en eventuell Høyre–Fremskrittsparti-regjering vil gjøre. Mer av pengene vil gå til skattelette, der vi heller vil satse på skoler og sykehus. Det vil bli flere private skoler, der vi heller vil satse på kvalitet i fellesskolen. Det vil bli flere midlertidige ansettelser, der vi heller vil styrke arbeidstakernes rettigheter. Det vil bli dramatiske kutt i landbruksstøtten, der vi heller vil satse på levende bygder. Men deres økonomiske politikk vet vi ingenting om.

Ingen krever at partier som ønsker å regjere sammen, skal avklare all politikk før et valg. Men handlingsregelen og økonomisk ansvarlighet står i en særstilling, fordi det er fundamentet for alt det andre vi ønsker å gjøre. De borgerlige har ikke maktet å finne et felles svar på dette helt avgjørende spørsmålet. Tvert imot er bildet mer forvirrende en noensinne.

Statsministerkandidaten bedyrer økonomisk ansvarlighet. Finansministerkandidaten har som programerklæring at handlingsregelen skal fjernes.

Det er de som har ambisjonen om å bli det ledende partiet og ta statsministerposten, som har ansvaret for å gi svar. Det har ennå ikke kommet. Vi venter fortsatt.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torfinn Opheim (A) [13:08:39]: Verdens rikeste land, er et utsagn vi hører stadig oftere. Det er et utsagn jeg er veldig skeptisk til, ikke fordi gehalten i det ikke er nær sannheten, men at det skal gjøre noe med oss – at vi skal lene oss tilbake og tro at vi er så rike at vi kan oppføre oss annerledes, annerledes enn alle andre. Det kan vi ikke, og det må vi ikke gjøre.

Sammenlignet med situasjonen i de fleste andre land er både situasjonen i de offentlige finansene og utsiktene for de nærmeste årene svært gode i Norge. Handlingsrommet er likevel ikke større enn at vi må prioritere. Det økte handlingsrommet i statsbudsjettet som vi nå reviderer, har ikke kommet av seg selv. Oljeinntektene har gitt oss store muligheter, men det er først og fremst skatter fra fastlandsøkonomien som har finansiert de økte utgiftene eller bygging av Velferds-Norge.

Siden 2005 har bruken av oljeinntekter økt med 56 mrd. 2013-kroner. Over tid handler handlingsrommet i budsjettpolitikken om ansvarlig økonomisk politikk eller trygg økonomisk styring. Vi har prioritert arbeid, verdiskaping og velferd. Det må vi også gjøre i årene framover. Da kan ikke alle gode formål tilgodeses. Da må vi føre en økonomisk politikk som ikke slår bena under våre konkurranseutsatte bedrifter. Da må vi tenke langsiktig og holde orden i eget hus. Da må vi forberede oss på at også norsk økonomi vil kunne møte vanskelige tider. Det er ikke gitt at den gode utviklingen i norsk økonomi vil vare ved i det uendelige.

Jeg har lyst til å se tilbake på noen store saker som har betydd mye for mange. Vi har full barnehagedekning, og ikke minst har vi holdt prisen lav. I den sammenheng er det verdt å minne om at Høyre gang på gang – også nå i revidert – foreslår å øke prisen for plass i barnehagen.

Vi fikk stoppet Høyres privatisering av skolen. Takk og pris – når vi ser hva som skjer i den private skolen i Sverige. Der ser vi konkurser og elever som mister skolene sine.

Vi har nå gratis videregående skole, og hvis vi spør elevene om dette, tror de at det alltid har vært sånn. Nei, det har ikke alltid vært sånn. Den rød-grønne regjeringen har innført det.

Vi har bygget over 1 000 studentboliger per år.

Vi har en mye bedre kommuneøkonomi i dag enn da jeg var ordfører i 2005. Det kan jeg love, at da var det et knallhardt kjør. På den politiske agendaen den gang sto kutt, kutt, kutt, og ikke hvor det var viktig å satse. Det var en ganske vanlig diskusjon i kommunen hvordan man skulle unngå å komme på ROBEK-listen. I dag er antallet ROBEK-kommuner mer enn halvert. I nasjonalbudsjettet legges det fram beregninger av inntektsveksten i kommunesektoren, og siden 2005 har kommunesektorens samlede inntekter økt med 68 mrd. 2013-kroner.

Industrien har, som jeg har nevnt, vært veldig opptatt av å få til et industrikraftregime, og det er nå på plass. Det de ønsker mest av alt nå, er trygg økonomisk styring. Den rød-grønne regjeringen har vist – og vil vise framover – at dette er viktig for å få til alt det andre som bygger et rettferdig Norge.

Sylvi Graham (H) [13:12:01]: Ifølge EUs målemetode for fattigdom var det i 2011 106 000 personer i alderen 0–17 år som kunne betegnes som fattige, i Norge. Antall og andel fattige barn har altså vokst. Dette er regnskapet etter åtte år med en regjering som sa de kunne fjerne fattigdommen med et pennestrøk, og at det bare handlet om politisk vilje.

Høyre har aldri trodd at dette er en enkel problemstilling. Det viktigste tiltaket for å bekjempe fattigdom blant barn er at mammaer og pappaer har en jobb og en inntekt til å leve av. Så kommer en god, sosialt utjevnende skole, at folk får behandling i helsevesenet – f.eks. hvis de har psykiske lidelser – og at folk får hjelp til å mestre rusproblemer og å sørge for at folk ikke opplever sosial marginalisering. Det vil likevel alltid være noen som faller utenfor, permanent eller midlertidig, og barn blir uforskyldt berørt. Samfunnet bør derfor ta et ekstra ansvar for å sikre at denne gruppen blir inkludert på så mange arenaer som mulig på en likeverdig måte.

Derfor er det helt uforståelig for meg at ikke regjeringspartiene kan støtte disse tiltakene som Høyre og hele opposisjonen i dag foreslår. De ville ikke én gang for alle løse fattigdomsproblematikken, men de ville være et viktig skritt på veien mot en bedre fattigdomspolitikk. Ikke minst nå i sommer ville de være en slags juli-presang, som jeg utfordret statsråden på nå nettopp.

Vi plusser altså på årets budsjett med 70 mill. kr, så forslagene er mer enn bare fine ord. Det gjelder de små, enkle tiltakene, som ikke har de voldsomt store ambisjonene, men som har et veldig enkelt siktemål, nemlig å sikre at de som er i den situasjonen at de vokser opp i en fattig familie, får en litt enklere hverdag. Det er de små, viktige skrittene som kan lindre effektene av fattigdommen for noen på kort sikt, mens vi i storsamfunnet arbeider videre langs de lange linjene for å få folk ut i jobb, ruste folk for arbeidsmarkedet, få på plass en bedre integreringspolitikk og bedre psykiatritilbudet – for bare å nevne noe. Men det tar tid! Og mitt spørsmål til statsråden nå nettopp var hva hun ville gjøre på kort sikt. Og så svarte hun igjen med lang sikt-politikken. Nettopp derfor er disse forslagene som vi fremmer i dag, så viktige. Det man kan gjøre med en gang, er å sikre at alle barn i Norge – uavhengig av hvilken kommune de bor i – har et minstemål av meningsfull fritid. Jeg mener at opposisjonens forslag til fattigdomstiltak som vi fremmer i dag, ville ha umiddelbare og helt reelle konsekvenser for livene til utsatte barn og unge.

Det er synd at regjeringen stemmer det ned! Og det er synd at jeg i spørrerunden fikk det svaret jeg fryktet, fra statsråden: Arbeid til alle er svar nr. én. Ja, det er jeg enig i. Men det hjelper ikke de over 1 000 barna som ikke har råd til å reise på ferie i sommer, og som gruer seg til ikke å kunne svare på spørsmålet når de kommer tilbake på skolen: Hva gjorde du i sommer, da?

Dag Ole Teigen (A) [13:15:23]: Over 25 millioner arbeidsledige opplever konsekvensene av Europas verste økonomiske krise i etterkrigstiden. Kontrastene er sterke. Norge kom ut av finanskrisen med Europas laveste ledighet. Vi har god økonomisk vekst, høy sysselsetting og lav ledighet. Norge er heldig. Vi er rike på ressurser. Men vi har også gjort mye rett. Vi sparte i gode tider, slik at vi hadde noe å bruke under finanskrisen. Nå er vi tilbake godt under fireprosentbanen for oljepengebruk. Men krisen i Europa påvirker også oss. Hensynet til rentenivå og kronekurs må være grunnleggende for finanspolitikken framover. Det er nødvendig med en ansvarlig økonomisk politikk, der vi følger handlingsregelen for bruk av oljepenger. Vekstpakken til næringslivet blir et bidrag til konkurranseutsatt sektor. Rettferdig økonomisk fordeling er viktig både fordi det er moralsk riktig, og fordi det er god økonomisk politikk.

Gjennom åtte år i Oslo har jeg fått arbeide for tilleggsbevilgninger til helseforetakene, en ny helseforskningslov, rettferdig økonomisk fordeling mellom helseregionene, kreftscreening, endring av bilavgiftene i mer miljøvennlig retning og tollfrihet for industrivarer for flere utviklingsland. Også i dag behandler vi en god innstilling. I en merknad om EØS-midlene omtaler komiteen behovet for økt innsats for romfolket. Det er enighet om at Kongshaug musikkgymnas får beholde tilskuddet skolen har hatt i en årrekke.

Hva er det viktigste regjeringen har gjort gjennom åtte år? Endringen som har gitt størst positiv forandring i flest menneskers liv, er den økte støtten til vaksiner som reduserer barnedødelighet og redder liv. Flere får vokse opp, troen på framtiden forbedres, og nye drømmer blir virkelighet. Å fjerne fattigdom, fordele rettferdig og ta vare på miljøet er det viktigste vi kan gjøre. Jeg ble født i Norge i en fantastisk familie. Alle er ikke like heldige. Politikk handler om dem: Å bidra til at flere får det like godt som noen har det.

Martin Kolberg (A) [13:17:51]: Det er jo bred enighet i hele det norske politiske miljø om at organiseringen av økonomien er helt avgjørende for utviklingen i samfunnet og befolkningens velferd.

Det normale er at debatten om revidert nasjonalbudsjett er en justering av det vedtatte statsbudsjettet, og at det på sett og vis glir igjennom i stortingsbehandlingen.

Etter å ha hørt debatten i dag mener jeg at denne debatten ikke føyer seg inn i den tradisjonen. Grunnen til det er, slik jeg hører det, at det nå er meget usikkert hva som er opposisjonens synspunkter på hva som nå skal være grunnlaget for hele det økonomiske fundamentet, som det har vært stor enighet om i tiår.

Jeg hører representantene for opposisjonen – også de framtredende, inklusiv Høyres parlamentariske leder – si at vi skremmer med de borgerliges økonomiske politikk. Vi gjør jo ikke det, men vi framhever noe som er helt spesielt, nemlig at det ikke er mulig å få Høyres representanter til å si tydelig at de står på handlingsregelen også i en koalisjon med Fremskrittspartiet. Sanner sier det ikke, ingen andre sier det. De holder det åpent, og det påkaller selvfølgelig oppmerksomheten i det økonomiske miljø. For er det virkelig slik at en alternativ regjering skal føre en grunnleggende alternativ økonomisk politikk? Jeg mener at Stortinget og befolkningen – før vi nå går inn i et nytt valg – i løpet av den timen eller to som gjenstår, må kunne få dette forklart.

Representanten som er Høyres parlamentariske leder, svarte her tidligere at dette bare var et uttrykk for Arbeiderpartiets manglende evne til fornyelse. Det er jo ikke sant. Det kunne det argumenteres på i øst og vest. Men hvorfor svarer de ikke? Nei, det er fordi de vet at de ikke klarer å svare på det, og det skaper en utrygghet som det er all mulig grunn for oss til å peke på. Det er derfor vi gjør det, vi gjør det ikke fordi vi skal skremme, men fordi dette virkelig vil skape et annet grunnlag for Norges økonomiske politikk, og det er veldig skremmende.

Åshild Bruun-Gundersen (FrP) [13:21:07]: Norske veier er blant de dårligst vedlikeholdte i Europa, og det store vedlikeholdsetterslepet betyr redusert trafikksikkerhet, flere og dyrere skader på bilene og redusert framkommelighet. Statens vegvesens egen rapport nr. 75 fra februar 2012 dokumenterer et vedlikeholdsetterslep på rundt 100 mrd. kr. På bakgrunn av at det nå er avdekket et større behov for vedlikeholdsmidler enn tidligere antatt, er det nødvendig å gi tilleggsbevilgninger i revidert.

Regjeringen bevilger dessverre ikke ekstra midler til å starte innhentingen av forfallet på veinettet og aksepterer med dette at veistandarden blir dårligere, og at drift- og vedlikeholdskostnader vil få en betydelig økning også i årene som kommer. Jeg synes det er skuffende at regjeringen ikke ser nytten av å vedlikeholde dyre investeringer. Det er dårlig samfunnsøkonomi, og det er dårlig forvaltning av offentlige midler. Å unnlate fornuftig vedlikehold av eksisterende veinett betyr at forfall vil eskalere, behov for investeringsmidler vil øke raskere enn nødvendig, oppetiden på veinettet vil gå ned og trafikantene må framover forvente å stå i lengre køer.

Fremskrittspartiet foreslår derfor å øke bevilgningen til drift og vedlikehold på riksvei med 350 mill. kr, og vi fremmer også forslag om hele 400 mill. kr til å starte innhentingen av vedlikeholdsetterslepet på fylkesveiene. Dette vil gi bedre sikkerhet for trafikantene, bedre framkommelighet, og det vil komme alle som kjører på norske veier, til gode.

Det har i 2012 og i 2013 vært noen naturkatastrofer som jeg ønsker å belyse litt nærmere. Mange skred, ras og flomhendelser har ødelagt infrastruktur når det gjelder både vei og jernbanenettet. Jeg vil peke på den siste tidens hendelser på E16 Bergen–Voss, hvor stamveien var stengt i elleve dager, og hvor det etter åpningen igjen gikk et nytt ras på en strekning som var rassikret tidligere. Fremskrittspartiet ønsker å øremerke 200 mill. kr til rassikring, hvor E16 Bergen–Voss blir prioritert. Pengene skal være overførbare, så man sikrer at pengene vil bli brukt.

I mai 2013 oppsto det en flomkatastrofe på Østlandet som forårsaket store ødeleggelser. I pinsen 2011 oppsto det en tilsvarende katastrofe, og i valgkampen gikk Jens Stoltenberg ut og lovet å betale regningen.

Det ble et løftebrudd. Regjeringen betalte ikke hele regningen. Berørte kommuner og fylkeskommuner måtte dekke betydelige deler av kostnadene selv, og dette går naturligvis på bekostning av andre viktige samfunnsoppgaver kommunen og fylkeskommunen har. Fremskrittspartiet ønsker derfor en egen øremerket pengepott på 250 mill. kr knyttet til de ødeleggelser av landbasert infrastruktur som oppsto under flomkatastrofen i mai. Jeg forventer at Stortinget støtter dette forslaget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:24:18]: Utenriks- og handelspolitikk er svært viktig for utforminga av Norge. Vi erfarer stadig at Høyre-ideologenes inspirasjon hentes fra tenkninga om at Norge skal bli en del i Den europeiske union, en union som er i krise langt mer enn en økonomisk krise, ja en sosial krise som mer og mer går over i en politisk krise. I denne situasjonen er Høyres program for neste stortingsperiode:

«Så lenge Norge ikke er medlem, vil Høyre prioritere en mer aktiv europapolitikk.»

Altså, Norge skal bli likere Den europeiske union.

Dette er den overordnede viktigste grunnen til at Høyre er Senterpartiets hovedmotstander ved det kommende stortingsvalget, fordi standpunktet er et overseggripende standpunkt med konsekvenser på alle samfunnsområder. Det er et standpunkt som skal dreie Norge fra det Samholds-Norge som Senterpartiet står vakt om, til et enda mer Markeds-Norge.

Det er svært krevende å få oppslutning om Samholds-Norge i dag. Det er svært vanskelig å få oppslutning om fremme av jambyrdige forhold mellom myndige folk i arbeidslivet, få oppslutning om skatt etter evne, få oppslutning om desentralisering av arbeid, makt og kapital, økt respekt og satsing på de små enheter i et samfunns- og næringsliv, styre arbeidsinnvandringa til Norge og erkjenne at klimakrisen krever satsing på fornybart karbon, trær og planter, og dempe bruken av ikke-fornybart karbon fra olje, gass og kull – altså, få oppslutning om stikkord som fotosyntese og økologi.

Den største utfordringa i den økonomiske politikken framover er hvordan vi kan sikre konkurransekraft i vårt produserende næringsliv som presses mellom to bobler, presses mellom eiendomsbobla og olje- og gassbobla. Jo, tiltakene er å slippe ut luft i disse boblene – altså dempe lønnsomheten og fremme lønnsomheten i fastlandsproduksjonen. Treforedling og skogbruk er enestående eksempel.

Det trengs to tiltak: Det er lønnsomhetsforbedringer uten at tømmerprisen for fabrikkene økes, stikkord er å overføre karbondioksidavgift til å betale skogavgift, og videre trengs eierskap som sikrer norske hovedkontor i dette. Regjeringas tiltakspakke er bra, men det trengs mer.

Til slutt: Senterpartiet er det grønne partiet i den rød-grønne regjeringa. Senterpartiets regjeringsstrategi er basert på en strategisk vurdering av hva om gir best grunnlag for vårt program. Senterpartiet skal holde fram sitt grønne merke, kløveren – kløveren som har nitrogenfabrikken i rota. Det er også en jordnær forankring for å forstå og fremme tiltak for å dempe klimakrisen.

Elisabeth Aspaker (H) [13:27:35]: Den gode skolen gir alle elever muligheter. Derfor er den gode læreren så viktig. Det er mange utfordringer i norsk skole, men dessverre, regjeringen står uten svar på den aller viktigste utfordringen: Hvordan skaffe norsk skole nok kvalifiserte lærere?

Det er uforståelig at regjeringen unnlater å gjøre det viktigste først, å satse på lærerne. I stedet har kunnskapsministeren denne uken gjentatt SVs valgkampløfte om et gratis måltid til alle landets grunnskoleelever, til en prislapp på minst 1,7 mrd. kr i året.

Til sammenlikning bruker regjeringen 400 mill. kr årlig på etter- og videreutdanning av alle landets lærere. SVs forslag er intet mindre enn en provokasjon mot norske elever, foreldre og lærere. Norsk skole fortjener bedre enn en kunnskapsminister som bruker store summer på de minst viktige oppgavene i skolen.

Høyre finner det oppsiktsvekkende at heller ikke det største regjeringspartiet har tatt inn over seg den alvorlige lærermangelen som truer norsk skole. Får SSB rett, kan flere hundre tusen elever i 2020 stå uten kvalifiserte lærere. Det er uakseptabelt.

I lys av en truende lærermangel er regjeringens forslag om en norm for lærertetthet enda mer uforståelig. En slik norm kan aldri bli noe annet enn en ren papirbestemmelse, når regjeringen ikke samtidig kommer opp med troverdige forslag til hvordan lærermangelen kan unngås, og hvordan vi skal rekruttere det store antallet lærere som skal til for å fylle denne normen.

Etter åtte år med rød-grønt styre ønsker Høyre seg mer nye ideer og bedre løsninger for norsk skole. Vi må ha høyere ambisjoner og tempo i gjennomføringen av nødvendige endringer. Høyre har klare ambisjoner om at læreryrket i Norge i 2030 skal være så ettertraktet at de flinkeste elevene fra videregående opplæring skal søke seg dit.

Vi vil ruste opp lærerutdanningen, sånn at personalet har oppdatert kompetanse og god innsikt i skolehverdagen. Vi vil ruste opp etter- og videreutdanningskapasiteten, sånn at alle norske lærere skal kunne få kompetanseheving i sine undervisningsfag. Vi vil ruste opp begynneropplæringen for norsk elever, for en god skolestart er det beste utgangspunktet vi kan gi våre unger.

Vi vil utvikle nye karriereveier for lærere, slik at dyktige lærere skal kunne fortsette å undervise og ikke måtte søke nye utfordringer ved å forlate klasserommet. Den regningen skal staten ta, for gode, dyktige lærere er en viktig investering for kunnskapsnasjonen Norge.

Høyre har gjennom alle våre alternative budsjetter i denne perioden satset tungt på skolen. Vi skal fortsette å prioritere dette når vi kommer i regjering. Det håper jeg norske velgere har merket seg, og vil merke seg. Godt valg!

Lars Egeland (SV) [13:30:53]: Representanten Aspaker kritiserer SV for å være for skolemat, som er så viktig for læringa, samtidig som hun rister på hodet over at SV er det eneste partiet som vil ha flere lærere – og det kaller hun å ha ambisjoner for Høyre.

Men det jeg skal snakke om, er oljeskatten, som regjeringa har lagt om, slik at skatten på oljeinvesteringer øker med 3 mrd. kr, som brukes til å gi skattelette i fastlandsnæringslivet. Dette bidrar til å dempe den todelte økonomien i Norge. En annen effekt er at det også bidrar til at oljeindustrien må ta større risiko når det gjelder sine investeringer, og det betyr at prosjekter med marginal lønnsomhet kan bli skrinlagt. Forslaget bidrar til mindre kostnadspress fra sokkelen inn i fastlandsøkonomien. Det vil gjøre norsk økonomi sterkere og mer allsidig, og SV er glad for det forslaget.

SV og Venstre var de to stortingspartiene som fikk høyest karakter for sin klimapolitikk da Klimavalg 2013, der 76 organisasjoner, inkludert Den norske kirke, er med, nylig lanserte sin gjennomgang av partienes klimapolitikk. Fremskrittspartiet kom på sisteplass, tett fulgt av Høyre og deretter Arbeiderpartiet. Det som avgjorde plasseringa, var partienes politikk for å redusere utslippene fra petroleumsindustrien.

Tidligere denne uka lanserte forskere fra SSB tall som viste at oljekutt er effektiv klimapolitikk. For hver prosent oljeproduksjonen faller, reduseres globale CO₂-utslipp med 1 million tonn, eller tilsvarende, om 233 000 nordmenn halverte sitt CO₂-utslipp.

Norsk olje er verre enn tjæresand, mente professor Knut Einar Rosendahl. At gjennomsnittet for utslipp fra norsk olje- og gassproduksjon ligger under det internasjonale gjennomsnittet, påpekte han at først og fremst skyldes at de to største gassfeltene drives med rein kraft, fra land. Feltutbygginger som ikke elektrifiseres, vil dra opp klimautslippene fordi energien kommer fra sterkt forurensende gasskraftverk.

SSB la nylig fram tall for Norges klimautslipp i 2011. De viser to store utfordringer, nemlig veitrafikk, hvor utslippene ligger 30 pst. høyere enn i 1990, og fortsatt vokser litt, samt olje- og gassutvinning, som har vokst med hele 76 pst., og vokser. Regjeringa har lagt fram en nasjonal transportplan som for første gang innebærer en vridning til miljøvennlig samferdsel med et potensial for betydelige klimakutt. Framover vil det også bli avgjørende om vi klarer å få til en nedgang fra petroleumsindustrien, slik SV vil.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:33:59]: Høyre vil påpeke at skognæringen er en viktig næring for Norge. Mange mennesker har hatt en trygg og god arbeidsplass i næringen, og potensialet for verdiskaping er stort. Norske skogeiere har lange og gode tradisjoner for bærekraftig forvaltning av skogressursene. Det er bygget opp en stor trekapital, og tilveksten er så mye som to og en halv gang det som avvirkes til industrielle formål. Dette er dermed en fornybar ressurs med et stort potensial for å skape sunn og god aktivitet. Høyre vil påpeke at skognæringen er en komplett og viktig foredlingskjede, fra rot til avanserte produkter som selges i internasjonale markeder, og sist, men ikke minst, med lange tradisjoner i Norge.

I et klimaperspektiv fanger dessuten norske skoger opp ca. 50 pst. av Norges totalutslipp. Skogen kan bære oss inn i en mer klimavennlig framtid gjennom opptak av klimagasser og gjennom å levere produkter basert på en fornybar ressurs. Regjeringens egne prognoser viser at dersom avvirkning og industriell utnyttelse av ressursen ikke økes, står vi på terskelen til at både tilvekst og karbonfangst vil bli lavere enn i dag, fordi skogen forfaller og råtner på rot. Det vil innebære mange tapte muligheter.

Høyre merker seg at situasjonen nå framstår som kritisk for skognæringen. Arbeidsplassene er ikke lenger like trygge. Norges konkurransekraft har over tid blitt svekket, og altfor lite har blitt gjort for å styrke den. Regjeringens skogpakke, slik den presenteres i revidert nasjonalbudsjett, kan som best karakteriseres som «too little, too late», eller som «Barkebille boogie». Jeg skal her kort nevne administrerende direktør Sven Ombudstvedt i Norske Skog, som den 25. april 2013 uttalte:

«Særnorske regler tapper oss for 200 millioner i året».

Han sa videre:

«Norske Skog ville være mer konkurransedyktig enn sine svenske og finske konkurrenter dersom politikerne hadde gitt dem samme rammebetingelser som konkurrentene på andre siden av grensen har.»

Regjeringen har ikke manglet informasjon om denne urovekkende utviklingen i konkurransekraften til tradisjonelle konkurranseutsatte arbeidsplasser som har funnet sted de siste årene. Høyre, skognæringen og andre aktører har lansert flere nye ideer og bedre løsninger som kunne styrket konkurransekraften i bransjen. Det er ikke før næringen står med kniven på strupen at det nå blir en realitet. Regjeringen har vist at de mangler gjennomføringskraft.

Avslutningsvis er det sånn at Høyre slutter seg til regjeringens foreslåtte tiltak, men forbedrer satsingen på en skogstrategi vesentlig gjennom følgende forslag: Høyre vil øke bevilgningene til forskning og innovasjon, spesielt den næringsrettede delen gjennom BIA, men også SkatteFUNN. Høyre leverer økt SkatteFUNN i våre budsjetter – vi varsler ikke at det er en økning som kanskje skal komme. Startavskrivninger med 10 pst. i saldogruppe d innføres fra 1. juli 2013. Vi vil ha økt generell samferdselssatsing og påplussing av 20 mill. kr til kartlegging/beregning av tåleevne for fylkesveinettet, sånn at vi har infrastruktur som egner seg til næringen. Til sist vil vi fjerne dieselavgift på biodiesel.

Avslutningsvis fremmer Høyre også viktigheten av lokalt eierskap og privat eiendomsrett for en utsatt næring.

Karin Andersen (SV) [13:37:15]: Det er veldig merkelig å høre på Høyre som snakker så varmt om læreren, når vi vet at i de i sine egne budsjetter har fjernet de 600 lærerne som SV har fikk inn og styrket skolen med i år – de har Høyre fjernet i sitt budsjett.

Vi satser på læreren, Høyre kutter stillingene. SV vil ha flere og bedre lærere og en lærernorm. Vi er imot Høyres privatisering, vi er imot karakterer i barneskolen og flere prøver, for det finnes ikke forskningsmessig støtte for at dette er bra. Det finnes mye praksis som viser at det er dårlig, og vi trenger ikke gå lenger enn til Sverige, der elevene dessverre har fått en mye dårligere skole etter at høyresiden har utført sine eksperimenter der. Det er heller ingen foreldre, lærere eller elever som vil dette. Nå går det bedre med barna på skolen. Nå er vi nødt til å få lov til å fortsette med det, og ikke starte med et slikt eksperiment.

Høyre vil ha mye privatisering. Det vil også Fremskrittspartiet ha innen velferd og omsorg. Det handler i kjernen om: Er det hjelpepleieren som skal få en god og levelig pensjon, eller er det noen aksjeeiere som skal få god avkastning? Å samarbeide med private nonprofit-organisasjoner kan vi fint gjøre uten å drive med anbud. Det er det lov til, det ønsker SV, men å privatisere handler bare om at private selskaper skal få sugerøret ned i felleskassa. De pengene vil SV heller bruke på de eldre og på pensjon til dem som gjør jobben.

Så til fattigdom: Ja, det er mye som skulle vært gjort med fattigdom. Jeg har kritisert denne regjeringen, jeg har kritisert den forrige, og jeg kommer til å fortsette med det så lenge det er fattige mennesker i dette landet. Men jeg blir litt opprørt når partier som i sine budsjetter tar over 1 mrd. kr fra de fattigste barnefamiliene med enslig forsørger, som har to og en halv gang så stor risiko som andre for å havne i varig fattigdom, gir 70 mill. kr tilbake i denne budsjettinnstillingen. De tar 1 mrd. kr og gir tilbake 70 mill. kr, og så sier de at det er god fattigdomspolitikk.

De forslagene som er lagt fram her, er i hovedsak kommunepolitikk. Det innrømte representanten Røe Isaksen fra Høyre i debatten tidligere i uka. SV har lagt fram de forslagene i kommunestyret i Tromsø, Høyre har stemt dem ned. SV har lagt fram de forslagene i kommunestyret i Oslo, det gjenstår å se om Høyre stemmer dem ned. Det gjenstår også å se om Høyre har tenkt å drive god sosial fattigdomspolitikk i de rundt 111 kommunene, som jeg tror det er, de styrer i dette landet. Der er det langt igjen, og det mangler at man virkeliggjør det ansvaret man har etter lov om sosiale tjenester i Nav. Det er det få kommuner som tar. Det er mye de fattige barna burde fått, men når foreldrene til de aller fattigste får kutt i inntekten med over 1 mrd. kr, fører det til at det over natta blir mer enn 17 000 nye fattige barn.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:40:33]: Det er ca. 70 000 mennesker i dag som har demens. Vi vet at i 2040 kan det bli en dobling av dette, og vi vet noe om hva vi kan gjøre. Vi vet at det er viktig med dagtilbud for den enkelte som har blitt rammet av demens. Vi vet at dagtilbud er viktig for de pårørende. Og vi vet at det er viktig å ha et dagtilbud fem dager i uken og ikke to–tre, for det gir utfordringer for de andre dagene. Så vet vi at det er viktig med heldøgnspleie for dem som trenger det.

Da vi hadde høring i helse- og omsorgskomiteen om «Morgendagens omsorg», sa en av nestorene, vil jeg si, innenfor hele sykehjemssektoren at vår største utfordring totalt sett er at vi må løse demensgåten av hensyn til dem som har denne sykdommen. Derfor har Kristelig Folkeparti gjennom revidert budsjett, slik som vi fremmer det i dag, satset på forskning, ved at vi øker bevilgningene til demensforskning. Det er en start, men det er en start der vi ønsker å vise en retning, for vi ønsker at vi innen noen år virkelig kan bevilge de store pengene for å løse en stor utfordring for vårt samfunn, for familier og ikke minst for den enkelte.

Men før vi klarer å forske, må vi – nå – gi det gode tilbudet. Da er et dagtilbud avgjørende viktig. Det er viktig med heldøgnsplass til dem som trenger det. Det er viktig at de ansatte i helse- og omsorgssektoren får mer kompetanse. Det er også viktig at de pårørende gjennom frivillige organisasjoner eller andre tiltak får den støtten og den hjelpen som de trenger i en krevende situasjon. Og vi vet at flere og flere yngre også blir rammet av demens. Da er det viktig å kunne ha pårørendetiltak for yngre enn dem vi tradisjonelt har hatt tiltak for på dette området. Så her må vi både tenke praktisk for dagen i morgen, og vi må tenke forskning og utvikling av gode tiltak med tanke på noen år framover i tid. Og det har Kristelig Folkeparti tatt til orde for gjennom den innstillingen vi har levert i dag.

Olov Grøtting (Sp) [13:43:44]: Europa er i krise. Her hjemme er skognæringen i krise. Dette er alvorlig. Skognæringen har om lag 25 000 sysselsatte i Norge, og det utgjorde 5,8 pst. av omsetningen i industrien i Norge i 2010. Samtidig har vi en fornybar ressurs i skogen, der potensialet langt fra er utnyttet, verken i næringssammenheng eller når det gjelder å bidra til å løse klimautfordringene våre.

Som representant for skogfylket Hedmark er jeg selvsagt svært bekymret for hva skogkrisen vil gjøre med næringslivet og sysselsettingen. Det gjelder mange viktige arbeidsplasser i skogen og i videreforedlingen, der en trenger hjelp ut av denne krisen, både i mitt fylke og i landet for øvrig. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett har kommet med en tiltakspakke for skogsektoren, der tre departementer får dele 250 mill. kr. Det betyr penger til Innovasjon Norge til Trebasert innovasjonsprogram til tømmerkaier og skogsbilveier og til bedre framkommelighet for tømmertransport. I tillegg får Investinor 500 mill. kr ekstra som øremerkes skog- og trenæringene.

Jeg hørte i debatten i dag en viss raljering når det gjelder skogsbilveier. Nå registrerer jeg at Venstre er helt imot å bruke penger på det. Når jeg snakker med representanter for næringen, er bedre veier og infrastruktur det tiltaket de framhever. Det gjelder også for at skogeierne skal finne det lønnsomt å ta ut tømmer i den situasjonen næringen befinner seg. Derfor er disse omdiskuterte skogsbilveiene også viktige.

Mange har forsøkt å snakke disse tiltakene ned – sist representanten Bakke-Jensen, som vi hørte. Jeg har lyst til å referere hva næringen selv sier:

«Det gir grunn til optimisme når vi vet at det aldri tidligere har vært nedlagt så store forskningsressurser i nye treanvendelser som nettopp nå. Det blir en viktig oppgave for oss å følge denne utviklingen for å se om dette kan gi muligheter for oss.»

Jeg har også en annen sak på hjertet. Skogfinnene er én av fem nasjonale minoriteter hvis kultur vi gjennom ratifikasjon til Europarådets rammekonvensjon har forpliktet oss til å ivareta. Skogfinnene har utbredelse i 40 kommuner og sju fylker – helt til Buskerud. Jeg er veldig glad for at Norsk Skogfinsk Museum i revidert nasjonalbudsjett får 2 mill. kr. Den bevilgningen gjør at de nå kan komme videre med forprosjekt og planlegging av et nytt museum på Finnetunet i Svullrya. Dette har skogfinnene jobbet med lenge, og det er viktig at de nå kommer videre i sin planlegging. De er en nasjonal minoritet som virkelig har behov for et sted der de som minoritet på en god måte kan bevare, synliggjøre og formidle sin kultur, slik at kommende generasjoner får økt stolthet med tanke på sin bakgrunn.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:47:02]: Så langt ute i debatten er det mange ting en kunne ha lyst til å ta opp. Jeg hadde egentlig tenkt å snakke om skog og skogindustrien, men det har representanten Grøtting snakket om på en utmerket måte, så jeg tror jeg må snakke om litt andre ting.

Det ganske framtredende spriket som vi har opplevd på den blå-gul-grønne siden, ikke minst i løpet av de siste dagenes store og ganske vesentlige debatter. Det er naturlig at posisjonen er uenig med opposisjonen, men det er mer paradoksalt hvor uenig opposisjonen er med seg sjøl. Jeg skal bare komme med noen få eksempler på noen av debattene som jeg har fulgt med på i det siste.

Når det f.eks. gjelder forskningsmeldinga, melder Høyre seg helt ut. De deler ikke engang overordnede strategiske mål, ikke langtidsplanen, med sine framtidige samarbeidspartnere.

Når det gjelder Kunnskapsløftet: Høyre og Fremskrittspartiet vil gjerne ha karakterer for 9-åringer, mens Kristelig Folkeparti og Venstre ikke vil ha det. Kristelig Folkeparti vil ha en skole som er mer praktisk og tar hele eleven på alvor, mens Høyre kun snakker om lærerne.

Når det gjelder Nasjonal transportplan: Fremskrittspartiet bruker dobbelt så mye penger som alle de andre og skaper stor usikkerhet rundt prosjekter som nå er delfinansiert med bompenger – siden de vil fjerne alle bompengeprosjektene. Høyre vil bruke OPS og sende regninga til neste generasjon.

Når det gjelder jordbruksoppgjøret: Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil fjerne forhandlingsinstituttet. Fremskrittspartiet og Høyre vil kutte i allerede framforhandlede avtaler. Framtidig samarbeidspartner Kristelig Folkeparti mener de er bøndenes beste venn og kritiserer regjeringa, men sier ikke ett negativt ord om landbrukspolitikken til dem de har tenkt å samarbeide med.

Så vet vi at disse partiene ikke er enige om handlingsregelen. De er heller ikke enige om hvor mye eller hva som skal finansieres av fellesskapet eller av den enkelte sjøl. De er ikke enige om hva som skal prioriteres opp, eller hva som skal prioriteres ned.

Dette er bare noen få av de sakene som har vært diskutert i salen de siste dagene, og noen enkle betraktninger fra meg, men det er nok til at flere enn meg burde være litt urolige.

Opposisjonen ønsker å framstå som enige, men som det er sagt før, gjør de et stort nummer ut av at de er enige om en bane ut til Fornebu. Hva med vei og bane i distriktene? De ønsker å framstå som en ny regjering som bare vil gjøre små endringer av den kursen regjeringa har, men når en ser på alle forslagene som er fremmet i løpet av denne fireårsperioden, vil det ikke bare bli små endringer i kurs, men store endringer i en helt annen retning. Husk bare på de 22 000 privatskolesøknadene som lå klare da vi tok over i 2005! – Kanskje uproblematisk i tett befolkede områder, ikke uproblematisk i distriktene. Fjerning av tollvernet for landbruket vil ikke bety en liten forandring for noen få bønder, men det vil ha store konsekvenser – ikke bare for bøndene, men for landskapet, reiselivsnæringa og næringsmiddelindustrien.

Karin Yrvin (A) [13:50:22]: Det forundrer meg noen ganger at Høyre sier at de skal snakke om egen politikk, når de bruker innlegg etter innlegg på å rakke ned på regjeringen – eksempelvis der de i debatten hevdet at Norge satser mindre på forskning enn våre naboland. Til det er det to ting å si. Det har vært en realøkning i forskningsbudsjettet på 32 pst. siden 2005. Dette har vi all grunn til å være stolte av. Norge er med dette blant de OECD-landene som har høyest offentlig finansiert forskning per innbygger. Under den rød-grønne regjeringen har innsatsen økt fra 0,8 pst. av BNP i 2005 til 0,92 pst. av BNP i 2013. Vi er på vei til å nå de målene vi har satt oss.

Det andre er: Det som er utfordringen, er næringslivets forskningsinnsats. Den er for lav. Det skyldes både at innsatsen reelt sett er for lav, men også fordi en i statistikken ikke teller med betydelig forskningsinnsats som gjøres i viktige sektorer, som petroleumssektoren. Det skyldes at vi har mange små og mellomstore bedrifter i dette landet som har mindre mulighet for forskningsintensivitet. For å utløse mer næringslivsforskning må incentiver settes i verk, og det gjøres. Det er bevilget 100 mill. kr til SkatteFUNN i revidert statsbudsjett, for å nevne ett tiltak.

Stortinget har nettopp behandlet en forskningsmelding. Det som er spesielt med denne, er alt Høyre står alene om. Det er manglende samarbeid om viktige forskningspolitiske prioriteringer. De sår tvil om betydningen av langtidsplanen for forskning. De har laget sine egne målformuleringer for forskningspolitikken. De støtter ikke arbeidet med samarbeid og arbeidsdeling i sektoren for å skape universitets- og høyskolemiljøer i verdensklasse. Høyre står alene om alle strategiske mål og prosesser. Vi vet altså ikke hva som blir framtidig forskningspolitikk med Høyre i regjering. Alenegangen skaper sterk tvil om hva som er høyresidens forskningspolitikk. Denne reelle tvilen bør forskningsmiljøene merke seg.

Geir-Ketil Hansen (SV) [13:52:37]: Jeg tar ordet for å kommentere et par angrep fra Høyre på SV og skolepolitikken. Representanten Arve Kambe sa at SV ikke ville bruke penger på lærerne når det gjelder etterutdanning, og han viste til Høyres forslag.

Det faktiske forhold når det gjelder norsk skole, er at kommunene driver grunnskolen og fylkeskommunen driver videregående skole. Der fastsettes rammen for både elever og lærere og skolevirksomhet i Norge.

I Høyres alternative budsjett for 2013, årets budsjett, foreslår man å kutte i rammen til fylkeskommunene med 500 mill. kr – en halv milliard. Det er et kutt som vil ramme videregående skole direkte, ikke minst når det gjelder mulighetene for etter- og videreutdanning av lærere. Det er klart at de første kuttene kommer i innstramming på det området. 500 mill. kr er i størrelsesorden 500 klasser i videregående skole. Det er betydelige kutt. De pengene som Høyre har øremerket til etter- og videreutdanning av lærere, er en andel av en finansiering som fylkeskommunene bl.a. skal finansiere. Når fylkeskommunene må kutte i videregående skole, har de heller ikke penger å bruke på de øremerkede midlene.

Så det Høyre i realiteten gjør, er å svekke tilbudet for lærere og svekke den videregående skolen. Det er altså ingen sammenheng i den kritikken som Høyre kom med, og det de reelt gjør i budsjettet.

Så har Høyre i flere innlegg i dag framhevet at denne regjeringen har gjort Norge for oljeavhengig. Jeg må spørre om når Høyre har fremmet forslag som bidrar til å redusere tempoet i utviklingen i utvinningen av norsk olje på olje- og gassektoren. Det har Høyre aldri gjort. Tvert imot har Høyre vært en pådriver for å øke utvinningstempoet. Men ikke nok med det, i Distrikts-Norge – i Nord-Norge hvor jeg kommer fra – har vi øremerkede penger til næringslivet, til nyetableringer, til gründervirksomhet og til å støtte bl.a. reiselivsnæringen, som er en viktig distriktsnæring. De næringspengene har Høyre i sin helhet kuttet i sitt alternative budsjett. De fjerner de pengene, og det de har kommet tilbake med, har vært øremerkede penger til leveranseindustrien, til den næringen som leverer nettopp til oljesektoren. De har altså tatt penger fra det som vi skal bruke på å bygge opp et variert næringsliv i Norge, og øremerket det til den oljeavhengige næringen. Så også på det området har Høyre en dobbel retorikk – de sier én ting fra Stortingets talerstol og i media, og de gjør noe helt annet i de reelle budsjettene. Dette har også vært Høyres kjennetegn. Det er ikke sammenheng mellom det man sier, og det man gjør i sine budsjetter.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:55:56]: For 16 år siden kom jeg ganske skjelvende og livredd inn dørene her. I dag er det litt med takk og også litt med vemod jeg skal si farvel til denne salen. Men heldigvis er det ikke et farvel med politikken, for da tror jeg ikke at jeg hadde klart å stå her akkurat nå.

Jeg kan få lov til å se tilbake på ganske rike og krevende år. Jeg har fått være saksordfører for en stor barnevernsmelding, jeg var med og jobbet med utformingen av våre internasjonale fredsoperasjoner og våre styrker, jeg har fått være med på å forhandle privatskoleforlik, og kanskje det største av alt var at jeg fikk være med på å sikre en kristen verdiforankring i Grunnloven gjennom det berømmelige stat–kirke-forliket, som også presidenten har nevnt ved mange anledninger det siste året.

Revidert nasjonalbudsjett er en mulighet for en regjering og et storting til å gå tilbake med slike refleksjoner som jeg har gjort på mitt politiske liv, og justere kursen midt i året. Det er lurt, og det er ikke tvil om at man bør gjøre noen justeringer. Kristelig Folkeparti ønsker justeringer på mange flere områder enn det regjeringen har lagt opp til.

Nå skal vi inn i et valg, og det er tid for at folket vårt skal revidere Stortinget. Da ønsker Kristelig Folkeparti at det skal gjøres revideringer på flere områder i politikken. Vi ønsker oss en revidering av familiepolitikken. Vi ønsker oss en revidering av hvordan vi ser på mennesker – menneskets verdi, menneskeverdet. Vi ønsker oss en revidering av frivilligheten og ideell sektor. Vi i Kristelig Folkeparti kommer til å gå ut i valget med et ganske klart budskap om at du og dine er viktige og betyr mye for det samfunnet som vi sammen skal bygge.

Denne salen har så uendelig stor påvirkning på menneskers liv. Mange ganger gjør vi gode vedtak, mange ganger står vi sammen om vedtak og mange ganger er vi uenige. Men nå er det tid for at folket skal få gjøre sin revidering gjennom valget. Jeg ønsker det nye stortinget lykke til med arbeidet. Vi kommer til å følge med og kanskje også stå på plenen hvis de ikke gjør som vi ønsker.

Presidenten: Presidenten ønsker lykke til!

Steinar Gullvåg (A) [13:58:52]: Hvis velgerne setter inn en høyrepartiregjering ved valget 9. september, vil statsansatte med lån i Statens Pensjonskasse måtte regne med at lånerenten vil øke kraftig. En statsansatt med et boliglån på 1,5 mill. kr med 20 års løpetid i Statens Pensjonskasse risikerer i så fall årlige merutgifter i størrelsesorden 22 800 kr. Boligrenten i Statens Pensjonskasse er i dag 2,23 pst. Markedsrenten er, ifølge DNBs rentekalkulator, 4,1 pst. for samme lån.

Fremskrittspartiet og Venstre er forbilledlig klare når de sier at dagens gunstige lånevilkår i Pensjonskassen verken er nødvendige eller rettferdige. Høyrepartiene har lenge ønsket seg markedsrente, og siden de statsansatte heller ikke har særlig å tjene på høyrepartienes skattepolitikk, vil et regjeringsskifte for deres vedkommende bli rent tap.

En renteregulering i Statens Pensjonskasse blir selvfølgelig bare en parentes i forhold til den risiko arbeidstakerne løper i det øyeblikk Fremskrittspartiet får handa på rattet i norsk økonomistyring. Jeg forstår at Fremskrittspartiets leder allerede har kastet lange blikk etter finansministerposten. Desto større grunn er det til å advare mot en mer løssluppen økonomisk politikk med sterkt økende pengebruk. Den resepten er nemlig forsøkt før. Noen av oss husker ennå Willoch-regjeringens frislepp midt på 1980-tallet, da kredittrestiksjonene ble opphevet. Det førte oss inn i en særnorsk finanskrise, med kollaps i boligmarkedet og en sterkt økende arbeidsledighet. Ved hjelp av en solidaritetsavtale med partene i arbeidslivet tok det oss likevel ti år å gjenvinne balansen i norsk økonomi.

Ja, dette er et skremmebilde – et opplevd skremmebilde for mange av oss. Vi har sett hvor fort norsk økonomi kan settes over styr. I dag hører vi Siv Jensen snakke om alt som går galt, og har gått galt, i samfunnet i åtte år – i verdens rikeste land, med Europas høyeste sysselsetting og laveste arbeidsledighet. Siv Jensen vil sette ny kurs, bort fra handlingsregelen og begrenset pengebruk, til skattelettelser i hundremilliardersklassen og mer penger til alle gode formål. Jeg gjentar: Dette er virkelig et skremmebilde.

Trine Skei Grande (V) [14:02:15]: Først skal jeg bare kort gjøre det Borghild Tenden varslet at jeg skulle gjøre, nemlig gi en kort begrunnelse for vårt forslag som er omdelt i salen i dag, om å ratifisere den siste delen av Barnekonvensjonen. Det var et felles forslag fra hele opposisjonen, og så valgte mange i opposisjonen å trekke seg, fordi det skulle utredes av regjeringa. Nå er det utredet av regjeringa, så nå er det ingen grunn til ikke å stemme for en ratifikasjon. Derfor har vi valgt å legge fram forslaget her. Jeg vil også varsle at Venstre kommer til å stemme for Kristelig Folkepartis forslag som er omdelt i salen, angående asylbarn.

Så til skremmebildene. Regjeringspartiene har bestemt seg for at strategien ved dette valget er å skremme mot en Høyre–Fremskrittsparti-regjering, og skremme med 1980-tallet. Akkurat til det kan jeg berolige – vi i Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti, går til valg for å få til en blå-grønn regjering. Det er det mest foretrukne regjeringsalternativet blant norske borgere. Jeg tror heller ikke at norske borgere er så dumme som regjeringspartiene påstår at de skal være. Jeg tror de kommer til å velge en blå-grønn regjering og ikke en mørkeblå regjering. En blå-grønn regjering har aldri tulla med de viktige økonomiske indikatorene i et samfunn, de har aldri tulla med bruken av oljepenger, det er ingen som har måttet rydde opp etter en blå-grønn regjering noen gang. Derimot har vi mange ganger fått jobben med å rydde opp etter andre.

For Venstre er det å stå på handlingsregelen veldig viktig. For oss er det viktig å ha en langsiktighet i økonomien. Men vi står for hele handlingsregelen, ikke bare de første setningene i handlingsregelen. Vi står for en handlingsregel der man leser alle setningene, nemlig at man skal bruke de pengene man får av ekstra handlingsrom fra oljesektoren, på å investere i langsiktige ting som samferdsel – altså få et godt fungerende togsystem i Norge – og forskning, innovasjon og kunnskap, som skal skape de ideene som vi skal leve av i framtida. Vi ser at vi har en regjering som gjør oss mer og mer oljeavhengig, mer og mer avhengig av råvareprisen på olje, og jeg mener at en utfordring til en regjering med et så stort handlingsrom er å satse på forskning, kunnskap og alle de tingene som skal bringe oss videre og skape et nytt næringsliv. Det er det Venstre går til valg for. Vi går til valg for å ta de store miljøgrepene som gjør at vi kan skape et næringsliv som også er rustet for framtida, og som gjør at en liten svingning i olje- eller gasspris ikke skal dra vekk teppet under oss. Vi går til valg på at vi ønsker endringer innenfor miljø og innenfor kunnskap, som gjør at vi kan få til et alternativ. Da er det sånn at av og til er de rød-grønne veldig lik de blå-blå. Skal man ha et skille, må man sørge for at den neste regjeringa blir blå-grønn.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:05:29]: Rehabilitering er avgjørende for mange menneskers livskvalitet. Det handler om en mulighet for å mestre hverdagen og klare seg av egen kraft.

For samfunnet er rehabilitering en god investering, men den aller viktigste verdien i rehabilitering er mulighetene det gir hver enkelt pasient til å gjenvinne eller lære på nytt tapte funksjoner på grunn av sykdom eller skade. Derfor er rehabilitering et av de aller viktigste tilbudene i helsetjenesten, men dessverre et område som har vært forsømt. Fagorganisasjonene og pasientorganisasjonene, 45 i tallet, sier at dette er det «klareste løftebrudd» fra den rød-grønne regjeringen. Det er positivt at fagmiljøene er pådrivere i utviklingen av dette tilbudet, men vi som politikere må sikre at området blir virkelig prioritert, og det vil Høyre bidra til.

Høyre har i sine alternative budsjetter fra 2007 og fram til nå øremerket 400–500 mill. kr til rehabiliteringsfeltet hvert år, til flere behandlingstilbud, til kvalitetsutvikling, til forskning og til kjøp av private tjenester. Nå i revidert har vi økt med nærmere 100 mill. kr. Vi har fremmet forslag om en opptrappingsplan for rehabilitering og habilitering hvert år siden 2007, og har fått støtte fra de andre borgerlige partiene, men er gang på gang blitt nedstemt av regjeringspartiene. Høyre stemte imot endringene i finansieringsordningene for poliklinisk fysioterapi fordi det har fått de konsekvensene vi fryktet, nemlig redusert kapasitet og lengre ventetider. Sammen med de andre opposisjonspartiene fremmet Høyre forslag om en sterk satsing på habilitering og rehabilitering ved behandlingen av Samhandlingsreformen, og i 2012 fremmet vi forslag om fritt rehabiliteringsvalg og forbedret kvalitet og tilgjengelighet på rehabiliteringsfeltet. Høyre har programfestet at den neste store helsepolitiske reformen må komme innen rehabilitering, og det skal vi sørge for blir gjennomført, i samarbeid med de andre politiske partiene.

Helt til slutt: Dette er mitt siste innlegg i Stortinget. Jeg takker av etter 16 år, og jeg vil benytte anledningen til å takke alle gode kollegaer for et fruktbart, konstruktivt og godt samarbeid, for vennskap og for fellesskap på tvers av partigrensene. Det har vært et privilegium å være en del av dette miljøet, og jeg ser tilbake på fantastiske år, krevende år og lærerike år. Nå venter nye oppgaver innen helse og kultur. Jeg ønsker alle mine gode kolleger en strålende sommer og lykke til med det viktige arbeidet videre med å bygge landet!

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:08:24]: I går kveld var jeg på avslutningen til 10. klasse på Brumunddal ungdomsskole. Det var 140 unge mennesker som hadde passert en viktig milepæl på veien videre. Det minner meg om at det er i våre barn at vi ser vår egen framtid, og det minner oss også om at livets reise handler om at du er god nok for deg selv, og at du er et godt menneske for andre. Politikk handler om folks behov i dag, men det handler også om folks behov i framtiden, om arbeid, verdighet, rettferdighet, om det å få bruke sine evner.

Millioner av unge mennesker ute i Europa har ikke den muligheten. For dem handler det om brutte håp, brutte drømmer og lite håp, og det handler om land som undergraver sitt framtidige produksjonsgrunnlag. Generasjonskontrakten er det viktigste limet i velferden i landet vårt, der vi stiller opp for hverandre, der vi har ulike behov gjennom livsløpet, men likevel stiller opp for hverandre gjennom det sterke fellesskapet, det som gir folk frihet og trygghet. Denne generasjonskontrakten handler om ikke å sende ekstra regninger til neste generasjon. Derfor er handlingsregelen noe langt mer enn en «huskeregel», som noen skriver i innstillingen i dag. Det er en livslinje i generasjonskontrakten.

Politikk er i mange sammenhenger kortsiktig i sin natur, fordi en har siktemålet mot neste valg. Men de store utfordringer er langsiktige: klimautfordringen og en bærekraftig økonomi.

Mange i neste generasjon har ennå ikke stemmerett. De trenger en stemme, og de trenger vår stemme. Derfor skal vi ikke sende ekstraregninger til den generasjonen.

Derfor er det så viktig med trygghet rundt den store økonomiske styringen. Politikken også på dette området skal skape klarhet, men det er fortsatt uklarhet som hviler etter debatten i dag, hvis vi ikke får klarhet i løpet av resten av debatten. Det handler om å foredle og utvikle arbeidskraften, gi mennesker kunnskap og dyktighet, og det handler om å ta vare på og utvikle produksjonsgrunnlaget, som gir den enkelte og fellesskapet store inntekter. Dagens og framtidens arbeidskraft er vår viktigste kapital.

For å vende tilbake til denne skoleavslutningen: Når junior spør meg om hvordan det gikk med generasjonskontrakten, skal jeg svare at på vår vakt holdt vi generasjonsløftet. Vi passet på livslinjen i generasjonskontrakten. Og vår vakt fortsetter også etter 9. september.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:11:51]: Her fyker det store ord forbi, og statsråden er den som bruker de aller største ordene. Jeg har en datter i 10. klasse. Jeg har ikke tenkt å bruke de store ordene om den avslutningen jeg var på, men jeg forstår at det var en stor hendelse for statsråden.

Representanten Kolberg, som ikke er i salen nå, føler seg utrygg – han er veldig, veldig skremt. Han klarer ikke helt å forklare hva han er skremt av, men han er skråsikker på at han er skremt over alle dem som ikke holder handlingsregelen.

Man kan tenke seg til: Hva drev man med i politikken før det var handlingsregel? Da måtte man tenke selv, da gitt. Da tenkte man selv, og man måtte låne penger, og man brukte litt for mye penger eller litt mindre penger. Man måtte klare seg innenfor rammen.

Men handlingsregelen – hva skal jeg si? Kolberg er blitt handlingsregelens stalinist. Han er så opptatt av å holde handlingsregelen at han vet knapt hva den inneholder. Og hva inneholder den egentlig? Jo, at man skal bruke ca., ca. – «comme ci comme ça» – penger, i år 123 mrd. kr, altså 3,2 pst. av avkastningen. Det kunne vært 3,4, 3,7 – det hadde også vært innenfor handlingsregelen. Men ikke nok med det: Man bruker penger under og over streken, så totalt sett bruker man mer enn 4 pst. Og man bruker faktisk av hovedstolen, eller av selve kapitalen, i Statens pensjonsfond, hvis man er ærlig om hva handlingsregelen dreier seg om.

I Kolbergs verden teller alle penger likt. Om du bruker 123 mrd. kr på trygd eller bruker 123 mrd. kr på infrastruktur, spiller ingen rolle i handlingsregelens og Kolbergs verden. Jeg lurer på hvordan det er med hans egen private økonomi. Er det slik hvis han investerer i en bil, at det spiller ingen rolle om han kjøper bil eller godteri til ungene, det er akkurat det samme – pengene teller akkurat likt? Men de gjør jo ikke det. I virkelighetens verden vet vi at investeringer er viktigere enn forbruk. Forbruk forsvinner, mens investeringer er investeringer i fremtiden og investeringer i «unga våre», som det er så populært å si. Det er klart det er viktig å investere for fremtiden, slik at vi skaper fremtidig vekst.

Det norske statsbudsjettet er på over 1 000 mrd. kr. Det er 200 000 kr per nordmann. Det er dobbelt så mye som i Sverige, og danskene bruker 70 pst. Vi har det absolutt største statsbudsjettet per innbygger i hele Norden. Allikevel er det mangler i mange sektorer.

Det er klart at vi bruker for mye på å drifte budsjettet og på forbrukssiden i det norske statsbudsjettet. Det er investeringer vi skal gjøre for fremtiden – investeringer i barna våre, investeringer i sønnen til Sigbjørn Johnsen og investeringer i datteren min. Det skal vi gjøre. Vi skal bygge landet og skape ny vekst. Da må vi faktisk skille mellom forbruk og investeringer, slik at vi får den kraften frem.

Vær ærlig her i salen! Vær ærlig mot dere selv og si: Følger vi handlingsregelen? Hva er handlingsregelen? Skal vi ikke skape vekst? Eller er det bare en strek? Og så setter vi to streker under det svaret. Det er ikke slik det er. Og ærlig talt, vi har fått svaret nå. Vi trenger ikke å spørre mer etter handlingsregelen. Snakk om økonomisk politikk og innholdet i politikken istedenfor å snakke om bare en regel!

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:15:06]: Eg kan ikkje dy meg: Om det skulle bli eit blå-blått fleirtal, høyrest det ut til å bli høg temperatur om styringsgrunnlaget.

Eg vil avvisa Erna Solberg sin kritikk mot Senterpartiet når det gjeld haldningar til ulike EU-direktiv. Eg trur ho sa at Senterpartiet sine statsrådar var passive. Det er feil.

Så vart eg nærmast skulda av Solvik-Olsen for ikkje å ha lese alle merknadene deira. Det er ikkje alltid eg gjer det, men den som gjeld romfolket, har eg lese, og eg synest ikkje det er nokon sterkare merknad det som der står. Dei kunne altså ikkje vera med på ein fellesmerknad frå alle dei andre partia, men dei skriv at

«romfolkets situasjon i Sentral- og Øst-Europa har vært tilnærmet uendret gjennom årtier. Folkegruppen har en lav skole- og yrkesdeltakelse og deres situasjon har ikke endret seg nevneverdig på tross av økende bistand gjennom EØS-midler».

– Ikkje særleg oppløftande at dei ikkje kunne vera med på noko tiltak.

I innlegget mitt viste eg til fleire felt der det er total usemje i det såkalla regjeringsalternativet. Eg vil seia at debatten i dag har stadfesta denne ulikskapen.

Så er det slik for meg òg at dette er min siste debatt. Eg sat her og tenkte: Eg kom inn på Stortinget i 1993. Då vart det rusta til EU-kamp. Då var det ikkje måte på kor gale alt kom til å gå for landet vårt. Det norske folk sa likevel nei til medlemskap. I dag skal vi ikkje hovera. Vi skal ta på det største alvor krisa i Europa. Vi skal ta våre forholdsreglar i forhold til den. Men slagordet «folkestyre, miljø og solidaritet» står seg. Eit samfunn med små forskjellar er eit godt samfunn. Vi må ha ei regjering framleis som løftar fram Samhalds-Noreg framfor Meir-Marknads-Noreg.

Aksel Hagen (SV) [14:18:20]: For det første er ikke dette mitt siste innlegg i salen. Det er godt å få det inn i protokollen, hvis det skulle være noen tvil om det!

I kommunal- og forvaltningskomiteen har vi mange debatter om makt- og ansvarsforholdet mellom stat og fylkeskommuner og kommuner. Det er ofte debatter av typen: Skal vi ha mer stat og mindre kommune, eller skal vi ha mindre stat og mer kommune. Jeg tror dessverre at debatten burde vært fokusert på at vi kan få en utvikling der vi både får mindre stat og mindre kommune. Det skyldes at svært mange kommuner har rigget seg klar til – det har ikke skjedd så mye til nå – å gå fra en situasjon der de i stor grad driver med egenproduksjon av tjenester, til nå mer å være bestiller av tjenester. Dette er ikke minst problematisk lokaldemokratisk.

Hva hjelper det for en kommune å få mer makt, myndighet og ansvar fra staten, hvis en tar alt dette og gjennom bestillinger setter det ut til private? Det er vanskelig nok for en lokalpolitiker å drive god politisk styring av egenaktivitet. Men hvis den lokalpolitiske styringa først og fremst skal være knyttet til å utforme anbudsdokumenter, velge en leverandør og deretter i 20–30–40–50 år framover lese rapporteringer fra den samme leverandøren, vil dette betydelig svekke lokaldemokratiet, både det politiske demokratiet og det demokratiet vi i Norge har på arbeidslivsområdet.

Høyrepartienes linje i stat–kommune-debatten er derfor både demokratisk og politisk å svekke begge hovedforvaltningsnivåene våre. Det er markedet som er vinneren. Det framvoksende bestiller–utfører-byråkratiet er vinneren når det gjelder makt, og de demokratiske institusjonene er taperne.

Dette diskuterte vi i går ved behandlingen av kommuneproposisjonen, og vi diskuterte det også indirekte i forbindelse med boligmeldinga. Når det gjelder boligmeldinga, er ikke minst høyrepartiene varme talspersoner for eierlinja. Det er å eie som virkelig gjør at man driver med god forvaltning. Men når vi går til kommunedebatten, er det plutselig leielinja som er det store idealet. En skal eie minst mulig, og en skal kjøpe tjenester og leie mest mulig. Her skal en skal være den gode bestilleren, men en skal ikke eie tjenesten sin. En skal leie, og en skal kjøpe tjenesten sin.

Dette beskyldte Høyre Fremskrittspartiet for i går, og jeg hadde rett. Men så begynte jeg å tenke over det, og nei, dette er ikke riktig kritikk av Fremskrittspartiet. For de vil jo gå enda lenger i å radere vekk kommunen som forvaltningsnivå. Det ble bekreftet veldig godt i replikkordskiftet i går. Da er det ikke lenger lokalpolitikeren som skal bestemme over tjenesten. Nei, dette skal være en dialog mellom brukeren og staten. Brukeren kommer med et behov, det meldes til staten og så betaler staten. Det er staten som skal ha mer penger framover, hvis Fremskrittspartiet får bestemme – ikke lokalpolitikerne.

Laila Gustavsen (A) [14:21:40]: La meg aller først avlegge representanten Tybring-Gjedde en visitt, som med det lydnivået var umulig å unngå å få med seg. Han sa i sitt innlegg:

«Kolberg er blitt handlingsregelens stalinist.»

Det hadde vært interessant å få en avklaring fra Tybring-Gjedde på om han mener det utsagnet også er representativt for sine potensielle samarbeidspartnere i en regjeringskonstellasjon på borgerlig side. Så vidt vi vet, og som vi har hørt gjentatt i innlegg i løpet av denne debatten, er både Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre tilhengere av handlingsregelen, mens Tybring-Gjedde avslører for all verden hvor stort sprik det er. Jeg vil gjerne høre Tybring-Gjedde avkrefte eller bekrefte om han mener det utsagnet og den beskrivelsen også er representativ for f.eks. Erna Solberg og Jan Tore Sanner.

På bistandsaktuelt.no den 27. august 2009 leste vi at stortingsrepresentant for Høyre Peter Skovholt Gitmark sa:

«Vi ønsker ikke å opprettholde bindingen mellom én prosent av bruttonasjonalinntekt og bistandsbudsjettet. Vi er mer opptatt av å sikre at det vi gjør faktisk virker, enn å fokusere på et bestemt nivå.»

Fortsatt er dette Høyres offisielle standpunkt. I partiprogrammet vil de ikke forplikte seg til å opprettholde 1 pst. av BNI til verdens fattigste. Høyre følger opp også her i dag ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, hvor de nok en gang kutter i bevilgningene til bistand. Ved at Høyre gjør dette, sammen med Fremskrittspartiet som vil kutte 21,7 pst. av alt vi bruker på både bistand og utenrikspolitikk, ser vi en farlig strategi, i en verden der skillelinjene mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk faktisk viskes ut.

Det er store forskjeller på sentrale områder i utenrikspolitikken. Senest denne uken har utenriksminister Barth Eide fått kritikk for å tilrettelegge for samtaler i Afghanistan som inkluderer Taliban.

Tidligere har også Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti avklart at de vil følge EUs terrorliste. På den listen står organisasjoner som Farc-geriljaen, de tamilske Tigrene og Hamas. Det er alle organisasjoner som Norge forhandler eller har forhandlet fred med, fordi partene i konfliktene ønsker at Norge skal bidra til en fredelig løsning.

En blå-blå regjering ville aldri tatt initiativet til konvensjonen mot klasevåpen. En blå-blå regjering ville aldri gjort anstendig arbeid til en hovedsak i utenrikspolitikken og tredoblet støtten til ILO. En blå-blå regjering ville aldri tatt kampen mot de konservative familieverdiene: innskrenking av retten til abort og innskrenking av kvinners rettigheter. Den ville neppe tatt initiativ til å løfte arbeidet for en verden fri for atomvåpen, og da heller aldri sørget for 1 pst. av BNP til bistand. Det er store forskjeller i utenrikspolitikken. Det er også det valget til høsten handler om.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:24:56]: Eg synest på mange måtar at denne debatten har utvikla seg til å vere ein tradisjonell debatt. Det er kanskje litt meir bekymring enn elles. Det kjem nok av at det er valår.

Bekymringa har kome frå dei raud-grøne, og det går sjølvsagt på handlingsregelen og Finansdepartementet. Finansministeren var inne på at handlingsregelen ikkje lenger er ein regel som er meisla i stein – den er også ei livsline.

Skiljet går, ifølgje dei raud-grøne, mellom dei som følgjer handlingsregelen og Finansdepartementet sin bodskap, og dei uansvarlege, på den andre sida – dei nærmast fortapte.

Når SSB er ueinig med Finansdepartementet og finansministeren, er dei også uansvarlege.

Handlingsregelen og Finansdepartementet har nærmast blitt ein religion for dei raud-grøne, føler eg. Derfor synest eg kanskje at ein då skulle hatt ei truvedkjenning og framføre ein eid når det kjem nye stortingsgrupper frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, som handlar om handlingsregelen og Finansdepartementet.

Eg har derfor eit utkast til ei slik truvedkjenning, som ikkje Framstegspartiet har skrive, men Kjetil B. Alstadheim. Eg les den opp, men denne truvedkjenninga er ikkje noko som Framstegspartiet sluttar seg til, men det er eit forslag til dei raud-grøne partia:

«Jeg tror på Finansdepartementet, det allmektige Himmelens og jordens vokter.

Jeg tror på handlingsregelen, Finansavdelingens enbårne sønn, vår herre, Som ble unnfanget ved Jens Stoltenberg og Øystein Olsen

Født av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Pint og strukket under Per-Kristian Foss

Omfavnet av Kristin Halvorsen

Praktisert av Sigbjørn Johnsen

Sitter ved finansministerens høyre hånd

Skal derfra dømme ansvarlige og uansvarlige

Jeg tror på Statens pensjonsfond – utland

På fire prosent forventet realavkastning

På strukturelt, oljekorrigerte budsjettunderskudd

På Finansdepartementets prognoser

På inntektspolitisk samarbeid

På den hellige norske modellen

Overbudenes fordømmelse

Keynes oppstandelse

Og det evige inflasjonsmål

Mammon»

Martin Kolberg (A) [14:27:44]: Det som representanten Tybring-Gjedde sa og Hagesæter sier nå, taler i og for seg for seg selv, men det representerer egentlig ikke noe problem for meg. Bortsett fra at vi har sagt hvor veldig bekymret vi er for at denne måten å tenke og argumentere på eventuelt skal bli retningsgivende for deler av en regjeringskoalisjon. Det er en alvorlig sak. Den som bør være bekymret, som ikke angripes her, men som sitter helt stille, er representanten Sanner. Det er han som sitter med dette problemet. Det er Høyre som sitter med dette problemet.

Det norske Arbeiderparti har aldri i denne debatten eller i tidligere debatter, absolutt ikke, sagt at Høyre ikke har stått for handlingsregelen. Det har de gjort i alle år. Det har vært grunnlaget for den økonomiske politikken og organiseringen av norsk økonomisk politikk gjennom flere tiår.

Det som er det store og alvorlige og som nå faktisk tas opp igjen, ikke av oss, men i disse to innleggene jeg har referert til, er den grunnleggende tvilen som de selv skaper. Og det er ikke for mye forlangt at Erna Solberg nå kommer seg ut av kontoret sitt og inn i salen og sier hva hun mener om disse innleggene, som er en sterk understreking av det vi har påstått i hele dag, nemlig at Fremskrittspartiet ikke er til å stole på når det gjelder handlingsregelen. Det er også bekreftet av Siv Jensens innlegg og det hun sa i går. Det er greit nok. Men dette blir altså understreket i harselerende toner fra denne talerstolen, sist av representanten Hagesæter.

Som sagt: Hvorfor tror Fremskrittspartiet at Høyre ikke forsvarer dem? Hvilke tanker har de om det? Representanten Siv Jensen burde også komme seg ut av kontoret sitt og inn i salen. – Der er hun. Da har hun all mulighet til faktisk å sette saken på plass. Hun har to muligheter: Enten å si at de to siste innleggene setter vi strek over, eller å si at de har rett, og da vet vi det.

Det er det som er grunnlaget for hele situasjonen, og det er derfor vi har hatt denne debatten i hele dag. Det er ikke et forsøk på å skremme, det er ikke et uttrykk for at Det norske Arbeiderparti ikke har en ekspansiv tenkning når det gjelder den økonomiske politikken, men det er en påpekning av en meget alvorlig situasjon som vi nå går inn i hvis vi skulle få en alternativ regjering. Og det er legitimt for posisjonen å understreke dette.

Presidenten: Representanten Christian Tybring-Gjedde har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:31:02]: Handlingsregelens stalinist hadde akkurat ordet, og jeg holder fast ved det. Jeg vil ikke karakterisere Jan Tore Sanner eller Erna Solberg på samme måte, rett og slett fordi de har forstått at handlingsregelen har flere elementer, nemlig hva handlingsregelen skal inneholde – altså skillet mellom hva handlingsregelen og de 4 pst. skal være.

I tillegg er det jo slik med representanten Kolberg at han heller ikke forstår at ikke regjeringen selv holder seg til handlingsregelen. Så han er en retorisk stalinist. Men han er altså ikke en stalinist når det gjelder selve regelens innhold – og da hjelper det lite å være for en regel. 3,2 pst. er ikke 4 pst. Det er også under streken-penger og over streken-penger, som telles både flere ganger og unødvendig ofte.

Jeg skal lese hva handlingsregelen til Fremskrittspartiet er – veldig fort: En handlingsregel definerer ulike virkninger på norsk økonomi over tid og må skille mellom løpende utgifter og investeringer. Vi skal ha en øvre grense for årlig vekst i offentlig forbruk begrenset ut fra veksten i norsk økonomi.

Jeg rekker ikke mer, men hele poenget er å skille mellom forbruk og investering. Det er fornuftig, og da kan man tenke selv.

Karin Andersen (SV) [14:32:20]: Det er på viktige områder stor usikkerhet om hva Høyre og Fremskrittspartiet egentlig mener. Det handler om klima – det ene partiet fornekter klimatrusselen, og det andre sier at de tror på den. Det gjelder oljeavhengighet – de advarer mot at vi blir for oljeavhengige, mens begge partiene «køler på» og gjør oss mer og mer oljeavhengige ved å være totalt ukritisk til enhver oljeutvinning. Det gjelder område etter område.

Så er det pengebruken. Den trenger jeg ikke å komme tilbake til, men det handler om alt fra den mest elleville pengebruk til å si at vi skal stramme inn. Men en kan jo ikke få til begge deler samtidig. Det er denne avklaringen vi ber om i dag.

På ett område er de skremmende enige, og det gjelder de endringene de ønsker på kanskje noe av det som er viktigst i Norge med hensyn til fordeling av penger og makt, nemlig det som skjer i arbeidslivet. Der er disse partiene enige om å fjerne de viktigste tiltakene mot sosial dumping. Det vi vet, vi som leser statistikken, er at det til og med er noen i Norge som har tarifflønn som er så lav at hvis du har en unge eller to, er du under fattigdomsgrensa. Det er i dette arbeidsmarkedet disse partiene vil fjerne de reglene som skal sikre at folk i hvert fall får den lønna de skal ha, som skal sikre at vi ikke får et arbeidsliv der det går an å underbetale folk veldig mye og ha et utrygt arbeidsliv. De vil ha et arbeidsmarked der det ikke skal være regler for dette. Da vet vi at det kommer til å eksplodere enda mer enn det det gjør i dag. De viktigste reglene ønsker Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre å fjerne. Jeg ser at representanten Høie rister på hodet, men han tar feil, for jeg har lista. Det er de viktigste tiltakene de har tenkt å ta bort, som bl.a. beskytter vikarene.

Før var Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ærlige når de omtalte disse tiltakene. De sa: Vi er imot dem fordi de hindrer konkurranse på lønn. Det er i hvert fall å si det rett ut, for det er det det handler om. Det handler om at folk som sliter på arbeidsmarkedet, skal måtte underby seg sjøl på lønn for å få jobb, i konkurranse med spreke arbeidsinnvandrere som selvfølgelig er desperate etter å få jobb, og som tar hva som helst, dårlig betalt. Det kommer til å rive bort det viktigste grunnlaget for fordeling av penger i dette landet, og også av makt, for det river bort grunnlaget for fagbevegelsen, som har gjort at vanlige folk i dette landet har hatt innflytelse også på politiske beslutninger som har vært til gode for folk flest i dette landet.

Ja, jeg er bekymret. SV mener vi må beskytte norske lønns- og arbeidsvilkår bedre fordi det er så uhyre viktig for velferden – for hjelpepleieren, for renholderen, for busssjåføren og for bygningsarbeideren, og for alle dem som jobber i handel og kontor, og som har helt vanlige jobber. Det er dem vi er til for.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:35:40]: Jeg synes forrige innlegg illustrerer at det har vært mye feilslått i dagens økonomiske politikk. For til tross for at vi har rekordgode faktorer utenfor norsk økonomi, i form av høye oljepriser og lav rente, klarer altså færre folk i dag å leve av sin egen inntekt. Det er flere som trenger bostøtte, det er flere studenter som trenger hjelp fra staten. Det burde vært motsatt.

Generasjonsperspektivet, som finansministeren tar opp, er jeg helt enig i. Men det regjeringen gjør feil, er at de ser seg blinde på oljefondet. Det er ikke oljefondet som representerer generasjonsperspektivet, det er arbeidskraften vår. Arbeidskraften vår representerer 81 pst. av vår felles formue. Oljefondet utgjør 4 pst. Fremskrittspartiet vil ha en handlingsregel som ser på hvordan man kan øke veksten på de 81 pst. av formuen vår, mens regjeringen tviholder på den delen av politikken som skal maksimere verdien av 4 pst. av formuen vår. For meg er det fornuftig å se hvordan man kan øke det som er størst, ikke det som er minst.

Det de rød-grønne kaller et økonomisk eksperiment, er at Fremskrittspartiet vil investere mer i samfunnsøkonomisk lønnsom realkapital, at vi vil gjøre mer for å effektivisere offentlig sektor, og at vi vil gjøre mer for å stimulere arbeidslyst og næringsutvikling. Det er ikke et økonomisk eksperiment, det er sunn fornuft å tenke sånn. Og dette er Statistisk sentralbyrå enig i. De har selv vurdert at det vil gi økt BNP, lavere inflasjon og lavere rente. Jeg elsker å diskutere økonomisk politikk med de rød-grønne, men de må forholde seg til det Fremskrittspartiet foreslår, og ikke til en vulgærversjon.

Hvor mye oljepenger bruker Fremskrittspartiet? I vårt alternative budsjett er vi innenfor handlingsregelen. Vi er innenfor 4 pst.-regelen. Det virker ikke som om noen rød-grønne politikere har fått det med seg. Men det vi sier, er at til tross for at vi er innenfor 4 pst., er det fornuftig å endre handlingsregelen for å skille mellom forbruk og investeringer, og for å sørge for at vi investerer mer i framtidig verdiskaping og mindre i kjekke tiltak som har kortsiktig nytteverdi.

Jeg venter fortsatt på å høre rød-grønne politikere si: Nøyaktig hvor mye skal dere bruke i neste fireårsperiode? Da spør jeg: Hvor mye koster Soria Moria II-erklæringen å gjennomføre? Finansdepartementet klarer ikke å gi en prislapp på det. Da er det urimelig å kreve slike svar fra opposisjonen – når en ikke selv vet hva ens egen politikk vil koste.

Dagens situasjon i norsk økonomi er god, men det skyldes mange årsaker utenfor vår kontroll, slik som en rekordhøy oljepris som har medført rekordhøye oljeinvesteringer og rekordlave renter.

Det som er bekymringsfullt, er at man samtidig har en halvering i fastlandsinvesteringene og rekordhøy gjeld i kommunesektor og privat sektor, at antall uføre øker, og at arbeidsinnvandringen har vært eksplosiv, med nye, store forpliktelser for velferdsstaten. Dette er faktorer som kan slå ille ut den dagen de eksterne faktorene ikke lenger står på vår side. Den dagen oljeprisen og oljeinvesteringene går ned, har denne regjeringen skikket seg dårlig i forhold til framtiden.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:38:56]: Jeg har ikke noe behov for å fortsette en klippe, klippe-debatt, som vi åpenbart er inne i akkurat nå.

Jeg vil gi en stemmeforklaring knyttet til forslaget fra Venstre. Vi har stor sympati for det forslaget. Forholdet er at den juridiske utredningen om FNs barnekonvensjon kom for en uke siden, tror jeg, og er nå ute på høring. Vi har fra vår side lyst til å avvente den høringen og hvilken anbefaling som kommer etter det fra regjeringen. Det betyr ikke at vi ikke er enig i at det er et mål å ratifisere også denne tilleggsprotokollen. Det var stemmeforklaringen.

Jeg må jo si at det var litt artig å høre representanten Hagesæter og den trosbekjennelsen han refererte. En kan i alle fall fastslå at dersom han ikke har andre ideer om hva han vil bruke livet til, ser jeg noen alternative karrieremuligheter. Det er helt åpenbart!

Torgeir Micaelsen (A) [14:40:24]: Dette har utviklet seg til en veldig interessant, avsluttende debatt om et av de temaene som jeg tror kommer til å prege valgkampen helt fram til september. Grunnen til det er ikke at det ligger noen valgtaktiske hensyn bak, det er tross alt alvorlige ting vi snakker om her.

Vi snakker om hvem – hvilke mennesker og hvilke partier – som er best i stand til å lede landet og styre den økonomiske politikken de neste fire årene. Da er det ikke uvesentlig å diskutere og få greie på hvor de reelle skillelinjene går, og hvem som skal sitte på kontor sammen og forhandle fra dag til dag om de mest alvorlige økonomiske temaene som berører landet. Jeg vet at dette ikke er behagelig for Sanner og Solberg og folkene i Høyre, men det vi har oppnådd ved at vi på nytt har satt fokus på hvor ekstremt forskjellige de to største partiene som sier de skal danne regjering sammen, er, er at vi har fått fram i lyset hva de egentlig mener i Fremskrittspartiet.

Vi har gjentatte ganger hørt – litt penere sagt av Solvik-Olsen, drøyt, vil jeg si, av representanten Tybring-Gjedde og enda drøyere av representanten Hagesæter – en ramsalt latterliggjøring av, og jeg vil si en relativt ytterliggående retorikk om, hele grunnmuren i den økonomiske politikken. Det er – på nytt – interessant å spørre representantene fra Fremskrittspartiet om det er slik at denne kritikken – for Sanner, som kommer rett etter meg, kommer sikkert til å si at han står ved det han før har sagt om handlingsregelen, og Høyre er liksom garantisten for den økonomiske politikken – og den karakteristikken som Kolberg fikk, også gjelder deres framtidige samarbeidspartnere? Det er såpass alvorlig at jeg synes vi må kunne få et ordentlig svar.

Mye kunne vært sagt om en del av innholdet i diskusjonene i denne debatten. Ikke minst hadde det vært interessant å gå mer inn i den rapporten som bl.a. Solvik-Olsen henviste til, hvor SSB angivelig har gitt et godkjentstempel på Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Det er det veldig mye å si om. Mange av de siste rapportene viser f.eks. at SSB advarer mot økt oljepengebruk og mot at en setter for mye ressurser inn på et spesielt område – f.eks. vei og jernbane – på kort tid. Det kan sette press på både renter, lønninger og alt annet. Men det får jeg komme tilbake til, enten senere i dag eller i et annet forum.

Jan Tore Sanner (H) [14:43:42]: Jeg tror det ordet som har gått mest igjen hos de rød-grønne politikerne i denne debatten – med unntak av «handlingsregelen» – er «bekymring». Det har ikke vært en bekymring for de rusavhengige som ikke får behandlingsplass, det har ikke vært en bekymring for psykisk syke som ikke får den hjelp de har krav på, det har ikke vært en bekymring for gründere og andre som sliter på grunn av rød-grønne krav og rød-grønne skatter. Nei, det er en bekymring for hva som eventuelt måtte skje hvis andre enn Arbeiderpartiet skal styre Norge.

Jeg registrerer bare at den bekymringen deles ikke av velgerne, for velgerne sier tydelig fra om at man har større tillit til en regjering som er ledet av Erna Solberg, med Høyre, enn til en regjering som ledes av Jens Stoltenberg og de rød-grønne. Den bekymringen deles heller ikke av analytikerne og økonomene som senest i Dagens Næringsliv for noen dager siden uttalte at med Høyre i regjering er man trygg på at det vil bli ført en ansvarlig økonomisk politikk.

Alle vet – inklusiv Torgeir Micaelsen, innerst, innerst inne, tror jeg – at i en regjering der Høyre er med, holder vi orden på norsk økonomi. Handlingsregelen er og har vært et godt ankerfeste for den økonomiske politikken, men handlingsregelen innebærer langt mer enn bare en diskusjon om hvor mye penger som skal brukes. Det handler også om hvordan pengene skal brukes. Arbeiderpartiet burde være mer bekymret over at den rød-grønne regjeringen gjennom åtte år har brutt handlingsregelens fundament, nemlig at de nye oljekronene skulle investeres i kunnskap, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser. På det punktet er de borgerlige partiene enig.

Så må jeg også legge til: Man snakker hele tiden om en blå-blå regjering. Høyre går inn for et bredt borgerlig samarbeid som innbefatter Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet.

Hvis de rød-grønne hadde hatt ambisjoner om å regjere også utover 9. september, burde man kanskje brukt mer tid på å diskutere hvordan man skulle lette byrdene for små og mellomstore bedrifter og norske arbeidsplasser enn bare å gå rundt og være bekymret for hva som vil skje hvis ikke Arbeiderpartiet styrer Norge.

Helt til slutt, til Karin Andersen, som var bekymret for arbeidsmarkedspolitikken. Hun bør lytte til LO-lederen. LO-lederen har sagt at Høyre fører en ansvarlig arbeidsmarkedspolitikk. Det synes jeg var godt sagt.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Kolberg (A) [14:46:58]: Representanten Siv Jensen var i salen, men hun trakk seg – hun gikk ut igjen – representanten Solberg har hørt dette, men hun kom ikke inn og ville ikke delta i ordskiftet, representanten Syversen hadde sjansen i salen til å si noe om den aktuelle debatten, men fant grunn til å bruke tid på å si at Hagesæter kanskje kunne ha en karriere innenfor det religiøse Norge, og Sanner gikk opp på talerstolen og snakket om alt annet enn det vi spør om. Sånn har det vært hele tiden.

Dette handler jo ikke om en bagatell, dette handler om fundamentet for den økonomiske politikken. Det vi kan si ved slutten av denne debatten, er at det er stor uenighet mellom Fremskrittspartiet og Høyre. Høyre forsvarer ikke Fremskrittspartiet – de tar ikke et standpunkt. Derfor er usikkerheten sementert gjennom denne politiske debatten. Det er et faktum.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [14:48:11]: Usikkerheten er stor, og den er stor for dem som er avhengig av velferdsgodene våre.

Representanten Tybring-Gjedde var nettopp her oppe og sa at det er for mange velferdsgoder her i landet, så dem måtte vi kutte i, for det ble for dyrt. Da vil vi vite hvilke.

Jeg leste Dagsavisen for et par dager siden, og der sto det at lederen i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, sa at de skulle få bort sykefraværet i Norge og spare 35–40 mrd. kr. Hvis det er med disse regneferdighetene en skal styre Norge framover, har vi grunn til å bli skremt, for vi bruker ikke 35–40 mrd. kr, vi bruker 33 mrd. kr på sykefravær. Så her skal de altså spare mer enn vi faktisk bruker, og ingen skal være syke.

Det har vært litt harselering med andre ting her før. Jeg kan vel kanskje kalle dette for helbredelse ved alternativt statsbudsjett og kreativ bokføring.

Jeg hadde forventet mer av Høyre – at de hadde vært seriøse i disse sakene og svart ordentlig på hvordan regnestykker kan styre landet.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:49:33]: Det er interessant å oppleve Arbeiderpartiets indre liv, der representanten Kolberg forventer at når han gir en beskjed, skal alle – selv de utenfor hans parti – leve opp til det. Jeg er glad for at jeg er i et demokratisk parti, der folk har egne meninger og gjør som de vil.

Fremskrittspartiet har en finanspolitisk talsmann, en finansfraksjon, og det er vi som fører debatten. Det vi uttaler her, er også på vegne av Siv Jensen.

Det er dessverre liten substans i det vi får her fra Arbeiderpartiet. Det minner meg litt om da statsråd Schjøtt-Pedersen var finansminister. Da anbefalte DnB-økonom Furunes i 2002 at vi skulle øke oljepengebruken med 3 mrd. kr i året de neste ti årene. Det mente finansminister Schjøtt-Pedersen ville skape uår i norsk økonomi – akkurat det samme som vi har hørt nå. Fasiten var at da Arbeiderpartiet styrte i 2010, var oljepengebruken økt med 85 mrd. kr – altså tre ganger mer enn det som ifølge Schjøtt-Pedersen ville skape apokalypse. Derfor tar jeg dagens advarsel fra de rød-grønne med svært stor ro, for den har ingen substans.

Presidenten: Neste taler er representanten Ine M. Eriksen Søreide, som har en taletid på inntil 3 minutter. På dette stadiet i debatten er det lang taletid.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [14:50:56]: Selv om det er veldig fristende å replisere til noen av representanten Laila Gustavsens mer kreative og nokså usaklige utsagn, er det ikke det jeg tok ordet for. Jeg tok ordet for å gi en liten stemmeforklaring.

Det er til forslag nr. 47 fra Venstre, som Høyre kommer til å støtte, der regjeringa bes legge fram «en sak om ratifikasjon av tilleggsprotokollen om individklagerett til FNs barnekonvensjon».

Dette er jo basert på et felles forslag fra de fire borgerlige partiene litt tidligere. Den utredningen som vi da ba om, om fordeler og ulemper ved å ratifisere klagemekanismen, har nå kommet. Den ble overlevert til UD 3. juni i år. Det er en nokså bindsterk publikasjon. Den naturlige oppfølgingen da vil jo være at regjeringa legger fram en sak for Stortinget om samtykke til ratifikasjon av denne klagemekanismen, der disse fordelene, ulempene og vurderingene synliggjøres også for Stortinget.

Presidenten: Presidenten oppfattet at varselet fra Kristelig Folkepartiet var at de ikke støttet forslaget, og at det heller ikke er varslet støtte fra andre partier. Er det riktig? Hvis ikke, får representantene tegne seg og komme tilbake til det. Men presidenten prøver bare å få orden på forberedelse til voteringen.

Det er sånn det er oppfattet, inntil vi eventuelt får en annen beskjed.

Torgeir Micaelsen (A) [14:52:31]: Jeg merker meg at Høyres representanter har tatt diskusjonen som om de allerede har vunnet valget, fordelt statsrådsposter og gjort opp boet to måneder før valget, også inn i stortingssalen – og istedenfor å svare på konkrete spørsmål, viser man til at meningsmålinger viser ditt, og meningsmålinger viser datt.

Med all respekt – vi skal drive en intensiv valgkamp en god stund framover, og da er det riktig, og det er bra å få fram disse forskjellene og få diskutert dem i åpent lende. Dette er en utmerket anledning i så måte.

Det som er min vurdering, slik det nå høres ut, er at høyrepartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, forsøker å ri to hester. Med all respekt, jeg hører at det er noen som fortsatt snakker om en firepartiregjering, eller eventuelt firepartiregjering på borgerlig side. Men jeg tror vi kan slå fast – i hvert fall hvis man skal bruke meningsmålinger og den type ting som ledesnor – at det ikke er en veldig aktuell problemstilling. Det som er alternativet til den nåværende regjering, ledet av Jens Stoltenberg, er en regjering med Høyre og Fremskrittspartiet. Vi hører ramsalt kritikk fra Fremskrittspartiet, latterliggjøring av grunnlaget for den økonomiske politikken fra en rekke representanter, samtidig som representanter fra Høyre forsøker å roe ned gemyttene, ikke svare på spørsmålene, lene seg tilbake og si at alt skal bli så veldig bra, vi har kontroll.

Men det er ikke slik at hvis man stikker en arm inn i stekeovnen og en annen inn i kjøleskapet, blir kompromisset at det blir et veldig hyggelig sted å være. Hvis jeg hadde vært fremskrittspartirepresentant, vært Christian Tybring-Gjedde eller noen andre som har sterke meninger i Fremskrittspartiet, hadde jeg tolket det Jan Tore Sanner sier, som svært urovekkende. Det han egentlig sier, er at vi kan godt diskutere hva vi skal bruke pengene på, men det er vi som har kontroll på hvor mye oljepenger som skal brukes. Det betyr en gigantisk avlysning av mange av de svært dyre valgløftene som samtlige fremskrittspartirepresentanter over hele landet nå flyr rundt og lover. Vi kan bare begynne med at de har lovt 100 mrd. kr i lavere skatter og avgifter de neste fire årene – 25 mrd. kr i året – og så legger vi løftene om overbudene fra samferdselsdebatten tidligere i uken oppå det. Så kan man legge på 40, kanskje 50 mrd. kr til. Hvis man så legger det oppå dagens oljepengebruk, en forsvarlig måte å styre landet på, går ikke det i hop. Det vet Jan Tore Sanner. Så det han egentlig forsøker å si på en pen måte, til Tybring-Gjedde, Siv Jensen, Solvik-Olsen, er: Beklager, dere kan glemme de valgløftene.

Men det vi står igjen med, er utydelig tåkeprat fra spesielt Høyre; de vil ikke si klart fra hva som vil være konsekvensene reelt sett. Og det er alvorlig.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:55:45]: Jeg syntes jo det var interessant at Torgeir Micaelsen nå plutselig la meningsmålingene til grunn for hvordan det skal se ut etter valget. Da ser det jo mørkt ut for dem som sitter nå, for å si det forsiktig. Men det er vel kanskje noen andre meningsmålinger man legger til grunn når man debatterer.

Så til forslag nr. 47. I det gode ikke-sosialistiske samarbeids navn kan vi stemme for forslaget, men da med den forutsetning at regjeringen foretar en høringsrunde før de legger saken fram for Stortinget. Med den forutsetningen har ikke vi noe problem med å stemme for det. Jeg ville vel i grunnen tro at hele salen da er enig. Men det kan sikkert utenriksministeren bekrefte.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jan Tore Sanner (H) [14:56:52]: Før i tiden var det slik at det var opposisjonen som stilte spørsmål, og regjeringspartiene som skulle svare. Jeg registrerer at særlig Arbeiderpartiet nå begynner å forberede seg på nye roller.

Spørsmålene som er stilt, er besvart, og svaret er at en regjering med Høyre holder orden i norsk økonomi – punktum finale. Sånn er det. Det gjorde vi sist vi satt i regjeringen – da inngikk vi budsjettforlik med Fremskrittspartiet – og slik vil det vel være også med en ny eventuell borgerlig regjering: Høyre holder orden i norsk økonomi.

Så til Karin Andersen, som fortsatt er bekymret for personer som er avhengig av velferdsgoder. Hvis representanten er bekymret, kan SV stemme for de forslagene som de borgerlige partiene fremmer i denne innstillingen, som løfter fattige barn, og som løfter svake pasientgrupper.

Eva Kristin Hansen (A) [14:58:11]: Det gjelder forslag nr. 47, fra Venstre, om «ratifikasjon av tilleggsprotokollen om individklagerett til FNs barnekonvensjon», som er omdelt i salen. Med de samme forutsetningene som Kristelig Folkeparti har lagt til grunn, vil jeg anbefale at også de rød-grønne partiene – altså Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – stemmer for dette forslaget.

Presidenten: Da oppfatter presidenten at det var en anbefaling som var representativ for tre partier – det vil bli notert.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 20 og 21.