Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:42:17]: «Driftsgranskningene i jord- og skogbruk utgis av Norsk institutt for landsbruksøkonomisk forskning. Driftsgranskningene undersøker økonomiske forhold på gårdsbruk der en viktig del av den samla inntekten til familien kommer fra jordbruket. Siste regnskapstall, fra 2011, omfatter 857 enkeltbruk. Vederlag til familiens arbeid og egenkapital pr. årsverk er 200 200 kroner.
Er statsråden enig i at driftsgranskningene viser de økonomiske realitetene for godt drevne gårdsbruk?»
Statsråd Sylvi Listhaug [12:42:56]: Det er riktig at driftsgranskingene for 2011 viser et gjennomsnittlig vederlag til familiens arbeid og egenkapital per årsverk på vel 200 000 kr. Det er riktignok uten verdien av jordbruksfradraget, som i dette materialet har en gjennomsnittsverdi på 28 000 kr per årsverk. Dette var situasjonen etter seks år med rød-grønt flertallsstyre.
Det aktuelle resultatmålet er likevel ikke uten videre den beste måten for å vurdere lønnsomheten i jordbruket, eller jordbrukshusholdningenes inntektssituasjon. Selv om driftsgranskingene representerer bruk over en viss minstestørrelse, sto jordbruket i 2011 likevel bare for 37 pst. av familiens inntekt, ifølge NILF. De samme familiene som representanten Lundteigen refererer til, hadde en samlet inntekt på vel 725 000 kr i 2011, som er om lag på høyde med de samlede inntektene for familier ellers i samfunnet.
I resultatmålet «vederlag til familiens arbeid» er lønn til innleid arbeidskraft trukket fra. Det betyr at brukerfamilien kan leie folk til å drive bruket og i noen tilfeller velge å kjøre dette resultatmålet i null, mens begge brukerne selv tar et annet arbeid.
Jeg er enig i at dette ikke er en høy inntekt for jordbruksdelen isolert. Selv om driftsgranskingsbrukene er over gjennomsnittlig store, er det også med en del bruk med bare noen hundre timers arbeidsinnsats. For en del mindre private næringsdrivende kan det antas at familien maksimerer velferd for familien like mye som overskudd i næring.
Variasjonene i økonomisk resultat for likeartede bruk tyder også på variasjon i kvaliteten på driften. Hvis vi f.eks. ser på gjennomsnittsbruk med melk på Østlandet, hadde den beste tredelen et driftsoverskudd på 552 000 kr, mens den svakeste tredelen hadde et driftsoverskudd på 203 000 kr.
Det foregår mange tilpasninger, og det er mange arbeidskombinasjoner i jordbrukshusholdningene. Bøndene er næringsdrivende og har selv betydelig innflytelse på – og ansvar for – sitt eget resultat gjennom drift og investeringer.
Representanten Lundteigen vet godt at det er blant grunnene til at det bare er inntektsutviklingen i jordbruket som vurderes i jordbruksforhandlingene, ikke nivået. Inntekten som representanten Lundteigen nevner, er altså resultat av brukernes tilpasning til seks år med rød-grønt styre.
Den regjeringen jeg er en del av, vil legge vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet, og vi vil prioritere bruk som har ressursgrunnlag til å utgjøre en hovedinntektskilde for brukerne. Men myndighetene kan bare gi næringsdrivende inntektsmuligheter gjennom rammevilkårene som legges. Det er brukerne selv som må skape resultatet.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:45:55]: Jeg stilte spørsmålet til en næringsminister, til landbruks- og matministeren, ikke til familieministeren. Det svaret som her ble gitt, er utenfor blinken – unnskyld, president – fordi det er næringsvirksomhetens inntekter som er spørsmålet, dokumentert ved det som står i driftsgranskingene for jordbruket, som er et datamateriale som har en over hundre år lang tradisjon, og som gjelder gårdsbruk som er på 1,2 årsverk.
Er det virkelig sånn at den nye regjeringa ikke ønsker å se på inntektene fra jordbruksnæring som grunnlag for både nivå og utvikling, men tvert imot ønsker å se på familiens totale inntektssituasjon når inntektsforholdene i næringsvirksomheten jordbruk skal bedømmes framover?
Statsråd Sylvi Listhaug [12:46:53]: Jeg mener det er relevant å se på familiens samlede inntekt, fordi det altså er det familien skal leve av. Vi vet at det er mange i jordbruket i dag som har bijobber ved siden av jordbruksdrift. Det som denne regjeringen har signalisert, er at vi i jordbruksavtalen framover ønsker å prioritere opp de som driver på heltid, og de som har inntektsgrunnlaget sitt først og fremst i jordbruket. Det vil være en viktig premiss når vi nå skal gå inn i jordbruksoppgjøret for 2014.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:47:32]: Spørsmålet mitt var jo nettopp knyttet til yrkesmessig drevne bruk. Det var knyttet til de beste bruka. Det var knyttet til næringsinntekta. Jeg forstår på statsrådens svar at driftsgranskningene i jordbruket er et materiale som ikke i særlig grad kommer til å bli hensyntatt. Det minner meg om tidligere statsråd Five, som startet dette med driftsgranskningene. Dette var en statsråd som ble kastet i 1935 i kriseforliket mellom Bondepartiet og Arbeiderpartiet, fordi varemerket til statsråden var økonomisk liberalisme og produktivitetsframgang. En kjørte så sterkt, uavhengig av hva som var de faktiske forhold i næringa, at en altså fant at det måtte få sin avløsning.
Er det virkelig sånn – som svarene nå gir grunnlag for å påstå – at det er Five som her er forbildet til statsråden, og at hun ønsker å kjøre en politikk som altså er så utenfor det som er den faktiske økonomiske utviklinga i næringa?
Statsråd Sylvi Listhaug [12:48:34]: Nei, det som ligger til grunn for denne statsrådens politikk, er den avtalen som er skrevet mellom de partiene som samarbeider – de fire partiene i utgangspunktet – og de to partiene som sitter i regjering. Det som vi ønsker med norsk landbruk framover, er å sørge for økt lønnsomhet og for at de som lever av denne næringen, skal få bedre rammevilkår. Det handler om å legge til rette for at man kan utvide virksomheten sin, få mer frihet, og jeg mener det er på høy tid at vi i jordbruket går i den retningen.
Jeg kommer selv fra en gård og kjenner godt til alle de næringsveiene som en bonde i dag tar i bruk for å kunne brødfø familien sin. Det er f.eks. ikke uvanlig å ha snøbrøyting ved siden av, produsere ved, altså er det mange attåtnæringer en bonde i dag har for å kunne brødfø familien sin, og det kommer det til å fortsette å være. Vi må derfor se på den samlede inntekten for hele husholdningen også, i tillegg til bare den ene avtalen som NILF kommer med.