Kari Henriksen (A) [11:18:23]: De som sitter i fengsel, er mennesker med vanlige liv forut for den kriminelle handlinga. Dette innebærer at de er en del av en familie, de er noens sønner, døtre, søster eller bror, noens far eller mor, og de er en del av et sosialt nettverk utenfor fengselet.

Når en kriminell handling begås, skal den som har utført lovbrudd, straffes rettferdig, og vi skal ha forutsigbarhet i strafferetten. Det viktigste kriminalforebyggende arbeid vi kan gjøre, er å satse på straff og forebygging som vi vet virker.

Noen som ikke har forutsigbarhet i egen situasjon, er barn av innsatte. De er ofte uvitende om at foreldrene gjør noe straffbart, og får hverdagen snudd opp ned den dagen dette blir avslørt. De er også uten skyld i foreldrenes kriminalitet, men likevel ofre for den straff foreldrene får.

Barn og pårørende forteller ugjerne om situasjonen, da det er mye skam og stigmatisering knyttet til det å ha en kriminell ektefelle eller mor eller far, viser undersøkelser.

Min svigerdatter hadde jobb som assistentlærer i en fjerdeklasse for noen år siden og fortalte om en episode den første dagen etter ferien. Læreren fortalte klassen at han hadde vært i fengsel i sommerferien. Det ble stor oppstandelse, og elevene lurte selvfølgelig på hva han hadde gjort der. Da han fortalte at han hadde hatt sommerjobb, gikk det et lettelsens sukk gjennom hele klassen.

Min svigerdatter hadde vakt i friminuttet etter den timen, og mens hun gikk der, kom det en liten hånd og stakk seg inn i hennes hånd. Det var en liten gutt som sa: «Ellen, kan jeg si deg noe?» – Ja, det kunne hun. «Min far er i fengsel», sa denne gutten. Ingen på skolen visste noe.

Det er en nesten usynlig gruppe. Det føres ikke register over antall. Kommunene vet ikke hvem de er. Lærere, naboer og bekjente vet det sjelden.

I straffegjennomføringsloven av 2001 fikk innsatte med barn visse rettigheter. Det skulle tilrettelegges for barns besøk i fengslene, og barns rett til samvær skulle vektlegges. Barnekonvensjonen ble inkorporert i 2003, og St.meld. nr. 37 for 2007–2008, Straff som virker, ga et nytt og annerledes fokus på forebygging knyttet til barn som pårørende.

Barna blir ofte gående alene med sine bekymringer, og det er kanskje verst for dem som er så store at de vet hva en tyv er, men som ikke har begrepsapparat til å forstå hva straff og fengsel egentlig er. Derfor var det et viktig skritt å få på plass gode besøksordninger, og at fengslene måtte legge til rette for besøk, slik at barna kunne treffe mor eller far i fengselet. Men alltid skal barnas behov vurderes på selvstendig grunnlag. Ikke alle barn bør besøke sin mor eller far, og samværsretten må vurderes kun ut fra barnas behov, ikke foreldrenes. Dessverre samsvarer disse ikke alltid med hverandre.

I helse- og sosialsektoren har det skjedd en styrking av barns rettigheter. Der er det kommet lovbestemmelser som omhandler barns behov når foreldre har alvorlig sykdom eller har hatt omfattende eller store sosiale utfordringer. I spesialisthelsetjenesten er det nedfelt i loven at det skal være en ordning med barnekontakter ved sykehusene.

Foreningen For Fangers Pårørende har fra opprettelsen i 1992 satt innsattes, pårørendes og barns situasjon på dagsordenen og har vært en nasjonal pådriver for å få på plass ordninger som bedrer forholdene for disse. De arbeider tett opp mot andre aktører i inn- og utland, bl.a. med det nasjonale kompetansenettverket BarnsBeste, et nordisk nettverk og COPE – som er et europeisk nettverk som arbeider for situasjonen for barn av innsatte på europeisk nivå.

Jeg vil benytte anledningen til å gi honnør for det arbeidet Foreningen for Fangers Pårørende gjør. De har vært en nasjonal motor for å få oss andre til å se at innsattes pårørende og barn rammes urettferdig gjennom mange av de konsekvenser straff av ektefelle og barn faktisk også har for dem.

Kirkens bymisjon har viktige tiltak for denne målgruppa i flere byer, og flere organisasjoner, som Wayback i Kristiansand, tar barns situasjon mer og mer inn i sitt arbeid.

Den rød-grønne regjeringa var opptatt av å styrke disse tiltakene i sine budsjetter og arbeidet på tampen av sin regjeringstid med også å få på plass lovbestemmelser om barn i lovverket.

Det frivillige arbeidet er viktig, men det fratar ikke staten ansvar for å iverksette tiltak som prioriterer dette området. Staten må legge til rette for at vi minimaliserer så godt vi kan de negative og uønskede konsekvensene straff av foreldre påfører barna, og jeg mener at en lovbestemmelse ville bidratt til dette.

Det er beregnet at det er mellom 5 000 og 9 000 barn med foreldre i fengsel i Norge. Fafo-rapporten Levekår blant innsatte, fra 2004, kartlegger levekårene til innsatte i 37 fengsler i Norge. Undersøkelsen viser at rundt 30 pst. hadde foreldre med rusproblemer, anslagsvis like mange hadde vært i kontakt med barnevernet, og rundt 30 pst. hadde andre familiemedlemmer som hadde vært i fengsel. Det er i interpellasjonen vist til disse 30 pst. Bare for å oppklare eventuelle misforståelser: Det er ikke 30 pst. totalt, men det er henholdsvis 30 pst. i hver gruppe. En kan regne med noe overlapping, men likevel er det mange innsatte som har vokst opp med store belastninger knyttet til det å ha en av foreldrene i fengsel.

I COPING-rapporten fra EU deltar mer enn 1 500 innsattes barn og pårørende, og beregninger tyder på at det er rundt 800 000 barn som har foreldre i fengsel i Europa. Rapporten peker på at godt utbygde velferdsordninger kan redusere de negative konsekvensene. Samtidig konkluderes det med at beslutningstakere og politikere har mest oppmerksomhet knyttet til straff, og det er også det som har størst gehør i den offentlige debatt. Barns situasjon har generelt manglende politisk involvering. Jeg mener staten bør ta et større grep om dette.

Jeg hadde en interpellasjon til tidligere statsråd Knut Storberget om dette, og jeg vet at han satte i gang et arbeid knyttet til den nye straffegjennomføringsloven. Det har også blitt mer fokus på dette i flere fengsler. Kristiansand fengsel var tidlig ute, uten at de laget en egen stilling. Halden fengsel, Ringerike fengsel og Bredtveit fengsel har opprettet barneansvarlige som gjør en utmerket jobb – i hvert fall ifølge de rapportene som tilflyter meg. I region nord er dette etablert i alle kriminalomsorgens enheter. Det er veldig bra, og det tyder på at ansatte virkelig ser behovet for en slik ordning. I Sverige er det en obligatorisk ordning med barneombud i fengslene, og i Danmark har alle fengsler nå barneansvarlige.

Å forebygge kriminalitet handler først og sist om god forebygging, og det gjøres mye godt kriminalomsorgsarbeid i dagens fengsler. Mitt inntrykk, etter forholdsvis kort tid i justiskomiteen, er at det er stor interesse for og fokusering på tiltak som kan rehabilitere kriminelle når de soner. Metodikk for rehabiliteringen kan være forskjellig. Sjøl Gudbrand, morderen som hugget ut løvene utenfor Stortinget, ble rehabilitert i «slaveriet». Han møtte kanskje en klok vokter som så at det var muligheter også for ham. Rehabilitering og forebygging er noen ganger to sider av samme sak. Å gjøre innsatte i stand til å ivareta sitt foreldreskap mens de soner, kan være en god investering for å bedre barnas muligheter til å leve gode liv som barn. Det kan være noe som hindrer at en kriminell løpebane gjentas. Sosial arv er ikke skjebnebestemt. Kriminalitet smitter ikke, den videreføres oftere når barna må sortere skam, stigma, sinne og opplevelse av å være annerledes, alene.

Jeg ser fram til denne debatten, og jeg ser fram til å høre statsrådens synspunkter på de spørsmålene jeg har stilt i interpellasjonen:

Vil statsråden følge opp behovene barn av innsatte i norske fengsler har? Mener statsråden at en lovfesting av å vurdere barns behov og opprettelse av barnekontakter kan være aktuelt?

Statsråd Anders Anundsen [11:26:41]: La meg først få gi representanten Henriksen honnør for å ta opp en viktig problemstilling, og også anerkjenne det arbeidet jeg vet hun har gjort for å sikre barns interesser, særlig barn som har en mor eller far i fengsel. Det står det respekt av.

Dette er en svært sårbar og utsatt gruppe. De møter, som også interpellanten var inne på i sitt innlegg, mange ulike utfordringer når mor eller far dømmes for å ha begått kriminalitet og senere skal gjennomføre straffen. Regjeringen vil føre en politikk som tar vare på den enkeltes behov for trygghet og rettssikkerhet, og det gjelder selvsagt også for barn som rammes av konsekvensene etter foreldres kriminelle handlinger.

Jeg er opptatt av at hensynet til ofre og pårørende skal vektlegges i hele straffesakskjeden. Den domfelte må naturligvis da ta ansvar for at også de pårørende settes i en vanskelig situasjon. Men det er likevel et samfunnsansvar å støtte dem som uforskyldt rammes av straffens konsekvens. Fengsling eller iverksettelse av annen straffegjennomføring av en forelder eller en annen omsorgsperson har store konsekvenser for barn. Den stigmatiseringen som barn med foreldre i fengsel kan utsettes for i barnehage, skole eller andre deler av barnets sosiale omgangskrets og nettverk, er en viktig del av det bildet. Noe av straffens dilemma er at den har utilsiktede virkninger for andre enn den straffedømte.

Som representanten Henriksen påpeker, viser forskning at fengsling av et nært familiemedlem utgjør og forsterker risikoen for at barnet på mange ulike områder også senere i livet blir utsatt for marginalisering og kriminalitet. Jeg er derfor helt enig med representanten i at det er særlig grunn til å se på barns situasjon som pårørende ut fra både et humanistisk, et helsemessig og et kriminalitetsforebyggende perspektiv.

Kriminalomsorgen er godt i gang med tiltak som øker muligheten for tidlig innsats, for å hjelpe barn og foreldre – i deres livssituasjon – i en sånn setting. En rekke frivillige organisasjoner – både For Fangers Pårørende, som representanten Henriksen var inne på, Røde Kors og en del andre – er sentrale støttespillere i det arbeidet. Sammen med de frivillige organisasjonene har kriminalomsorgen også utarbeidet informasjonsmateriell som er tilrettelagt for barn som har mor eller far i fengsel. I flere fengsler tilbys det samlivskurs, foreldreveiledningskurs og såkalte pappagrupper. Målet med disse tiltakene er bedre å ivareta barns behov både mens foreldrene gjennomfører fengselsstraff og etter løslatelsen. For å bedre situasjonen for barn av domfelte styrker vi også tilbakeføringsarbeidet under straffegjennomføringen. Å legge til rette for at domfelte og deres barn så langt som mulig kan ha kontakt, kan gjøre det lettere å finne veien tilbake til et kriminalitetsfritt liv etter gjennomført straff. Det kommer selvfølgelig barna til gode.

Når det gjelder ordningen med barneansvarlige, er dette allerede etablert ved flere av landets fengsler, som representanten Kari Henriksen beskrev i sitt innlegg. Mandag denne uken besøkte jeg Verdal fengsel og møtte bl.a. barneansvarlig der, og jeg fikk høre om deres erfaringer og måten de jobber på for å styrke mulighetene for bedre kontakt mellom barn og innsatt forelder. De har bl.a. laget et eget hefte som heter Mattis på besøk i fengselet, som egentlig er en Thorbjørn Egner-inspirert fortelling som de gir alle barn som skal på besøk første gang, sånn at de kan forberede barnet, men også mor – ofte – eller far, som skal være med på dette besøket, på hva de kan møte, hvordan Verdal fengsel stiller sitt apparat til disposisjon, og hvordan dette besøket gjennomføres. Det er en veldig god og pedagogisk riktig måte å informere barn om en situasjon som uansett vil være vanskelig.

Det er også mye entusiasme i kriminalomsorgen for denne typen tiltak. I Verdal opplever de også at de innsatte i enkelte tilfeller er langt unna barna sine, slik at praktisk gjennomføring av fysisk besøk er vanskelig. Der har de startet et prosjekt hvor de bruker Internett og Skype til å gjøre det mulig å ha kontakt mellom forelder og barn. Der gjøres det selvfølgelig en individuell vurdering av i hvilke tilfeller dette lar seg gjøre. Men det å bruke moderne teknologi for også å styrke muligheten for kontakt mellom foreldre og barn, er viktig.

Jeg mener det er gode grunner til å se nærmere på det regelverket som foreligger i dag. Gjennom straffegjennomføringsloven § 3 har kriminalomsorgen allerede et ansvar for å vektlegge barns rett til samvær med sine foreldre mens de er under straffegjennomføring. I tillegg reguleres bl.a. utvidet permisjonsadgang, telefontid osv. for å opprettholde kontakt med egne barn, men i ulike bestemmelser.

Jeg vil understreke at barnets beste alltid er en grunnleggende forutsetning for alle de beslutningene kriminalomsorgen skal ta når det gjelder kontakt mellom domfelte og deres barn. Og som representanten Kari Henriksen også var inne på i sitt innlegg, er det ikke alltid at det er til barnets beste å ha kontakt med foreldre. Derfor er vi avhengig av at det foretas en grundig individuell vurdering før man gjennomfører dette, og det er det gode systemer for i kriminalomsorgen i dag.

Vi vurderer spørsmålet om å lovhjemle en ordning med barneansvarlig i alle fengsler og friomsorgskontor etter modell fra helselovgivningen. Der er det, som også representanten Kari Henriksen sa, gjort et grunnlagsarbeid fra den forrige regjeringen som vi gjennomgår nå.

Et alternativ til en lovendring er naturligvis en forskriftsfesting av ordningen. Jeg tror at videre fokusering på mange av de gode tiltakene som allerede er i kriminalomsorgen, og at det fra politisk hold holdes et trykk oppe på disse problemstillingene, vil styrke kriminalomsorgens muligheter for å bedre situasjonen for barn som for pårørende.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Henriksen (A) [11:33:20]: Først vil jeg takke for det jeg tolker som svært positive signaler i statsrådens svar, og jeg takker også for den anerkjennelsen han delte når det gjelder det arbeidet jeg har gjort knyttet til barn.

Jeg syntes det var veldig positive signaler da statsråden pekte på behovet for godt innhold i fengsler, og at foreldregrupper kan være en måte å istandsette både foreldre til å ivareta foreldreskapet sitt og barna til å ivareta barndommen sin. Det syntes jeg var veldig bra.

Det er noen utfordringer knyttet til dette som jeg håper man kan få diskutert i den pågående debatten og også i det videre arbeidet med disse tingene. Jeg tolker statsråden slik at han vurderer en lovendring, eventuelt å hjemle det i en forskriftsform. Jeg mener at en lovendring er det som er viktigst for barna, for når man har en lovendring, har man også flere virkemidler for å følge opp og kontrollere at det faktisk foregår sånn som det er bestemt.

Men jeg ser fram til det som kommer fra departementet, med forventning. Jeg tenker også at i det videre arbeidet bør man vurdere også hva slags innhold man skal knytte til barnekontaktene. Det er sånn at fengslene i dag er fulle. Fanger sitter ikke i fengsel der de bor. Det betyr at familie og pårørende og spesielt barna må reise ganske langt for å møte sine foreldre når de skal besøke dem i fengsel. Det er også sånn at den hemmeligheten og det som egentlig skjer i barnas liv, skjer i en kommune der de ikke faktisk er, og der heller ikke foreldrene er.

Jeg tenker at i det videre arbeidet vil det bli veldig viktig at kommunene også retter oppmerksomheten mot at det er behov for å ha et tilbud til denne gruppa, og har informasjon om at det går an å søke hjelp ute i kommunene uten at man behøver å vente på at barna eventuelt har fått en diagnose og skal henvises til en eller annen plass – altså forebygging helt på det laveste nivået.

Det gleder meg også at statsråden signaliserte at han var enig i fokuseringen. Da regner jeg også med at statsråden vil være en av dem som løfter opp dette behovet i den offentlige debatten.

Statsråd Anders Anundsen [11:36:21]: Først litt til det med lov eller forskrift: Utgangspunktet er at rettighetene til barna skal sikres på en best mulig måte, og det er derfor vi vurderer både en eventuell lovfesting og også om det er hensiktsmessig å gjøre dette i forskriftsendring. En forskriftsfesting kan være mer konkret, bl.a. knyttet til innholdet, som representanten Kari Henriksen er opptatt av. Men vi vil komme tilbake til hvordan man skal gjennomføre det i praksis. Jeg tror vi er enige om at det viktigste er å sikre barna muligheten og retten til å ha samvær med den av foreldrene som er i fengsel.

Jeg er helt enig i at det er viktig at man tenker helhet ikke minst i forebyggende arbeid i kommunene, og da er det også viktig at kommunene er oppmerksom på at dette er en problemstilling for en del av de barna som de har ansvaret for – og omsorgen for, i mange tilfeller. Både helt ned på barnehagenivå og på grunnskolenivå er det viktig at man er oppmerksom på at man støtter opp om de barna som er i en sånn situasjon.

Men jeg tror det er vanskelig – fortsatt – å komme unna det tabubelagte feltet som dette er, og som representanten Kari Henriksen pekte på i sitt hovedinnlegg i stad. Dessverre er det nok vanskelig for en del å snakke om dette, og det gjør det også mer komplisert for kommunene i det arbeidet som de skal gjøre og rette mot de barna som har behov for den oppfølgingen.

Det er en utfordring at fengslene er fulle. Det betyr at i enkelte sammenhenger vil det være lang reiseavstand mellom barnets bosted og soningsstedet. Der er det flere tiltak som kan gjøres. Et av de viktigste tiltakene er naturligvis å frigjøre mer fengselskapasitet. Men innenfor de rammene som nå foreligger, er faktisk bruk av moderne teknologi – som jeg ga et eksempel på fra Verdal i stad – en av de mulighetene som styrker kontaktflatepotensialet mellom en fange og barna. Det som nå har skjedd i Verdal, tror jeg kan utvikle seg også andre steder. De erfaringene de har i Verdal fengsel, er veldig positive på dette, så jeg håper at også andre fengsler tar dette med seg videre.

Jeg skal selvfølgelig bidra til at disse problemstillingene løftes også i den offentlige debatten. Det vil kanskje være et bidrag til å redusere tabuutfordringene at vi som politikere i høy grad fokuserer på de utfordringene som disse barna står overfor. Det tror jeg er viktig, også som en slags støtteerklæring til dem som helt uforskyldt er kommet opp i en sånn situasjon.

Ruth Mari Grung (A) [11:39:14]: På samme måte som representant Kari Henriksen syntes jeg det var et veldig gledelig svar fra statsråden på et utrolig viktig tema, og også mange positive signaler.

Jeg tror vi ganske nylig – på samme måte som innenfor helse – har utvidet forståelsen til ikke bare å se pasienter eller innsatte, men også å se rammene rundt og ikke minst den nærmeste familie og barn. Så jeg tror at det kan være klokt å se på ulike tiltak, og kanskje evaluere, slik at man før man rettighetsfester gjennom forskrift eller lov, går inn og ser på det reelle innholdet for å se på hva som egentlig tjener formålet best. For jeg tror alle som er engasjert, og som har kunnskap om hvordan det er å være i et fengsel og hva det gjør både med innsatte og med familien, ser at her er det mye sårt, og at vi er nødt til å hente inn kunnskap.

Jeg tror også det er klokt å se litt sektorovergripende på det. Min erfaring er iallfall at med lov om folkehelse har veldig mange kommuner sett på levekårsutfordringene blant sine innbyggere, men jeg har aldri sett at barn av innsatte er blitt løftet fram som et eget tema. Nå har jeg ikke sett alt, men jeg tror at det også der ligger lenger ute, for de er noen av våre mest sårbare innbyggere, og som både Kari Henriksen og statsråden sa: De trenger den oppmerksomheten som storsamfunnet kan gi, for å løfte dem fram og bidra til at de får et så godt liv og en så god oppvekst som mulig, og helst uten å ende opp i en kriminell løpebane. For vi vet at dette ofte går i arv.

Jeg har tatt kontakt med Kriminalomsorgen region vest, og de framhever Ålesund som en av de byene som har satt i gang generelle tiltak rettet inn mot barn som har det vanskelig. Da går det ikke bare på å ta opp temaer knyttet til foreldre og pårørende som sitter inne, men rett og slett å invitere dem inn på positive arenaer, slik som idrett og kultur. Så det vil jeg anmode statsråden om å se nærmere på.

Bergen fengsel brukte noen av de pengene de fikk i forbindelse med finanskrisen, til å lage en besøksbolig. Jeg har selv vært der. Det er en nøktern standard, men det er lyst, det er trivelig. Der går det an å lage middag, spille kort, det går an å reetablere relasjoner som er ødelagt, det går an å bygge opp nye relasjoner. Alle som har vært i et fengsel, vet hva fysiske rammer gjør, og jeg tror at det å få besøke mamma eller pappa eller onkel eller tante i normale omgivelser gjør noe med den innsatte, at de føler at de kan gjøre noe, men ikke minst gjør noe med barna, som kanskje fanger opp rammene mye mer enn hva vi gjør. Barnas beste bør ligge til grunn også for den politikken som vi nå legger til rette for.

Jeg registrerte også at flere var inne på dette med nærhet, og jeg tror at det er ganske avgjørende at når vi nå skal se på den framtidige fengselsstrukturen, må vi se på om det ikke bare er muligheter via Skype, men rett og slett til å ha fysisk kontakt, at når vi ser hvor vi skal etablere et fengsel – ikke minst for dem som skal tilbakeføres til det norske samfunnet – må vi se på om det er en mulighet for å legge det i nærmiljøet, der det er relasjoner som bør reetableres, og ikke der det skal være en avstand. Men det er ikke bare nærheten; det er også viktig å ha fengsler som har et fagmiljø som er i stand til å legge til rette for det. Så det er en balanse her. Fagmiljøer er ikke alltid avhengig av størrelse, men veldig ofte, for det er mange hensyn å ta i et fengsel.

Jeg tror også det er veldig god samfunnsøkonomi å satse mer på hvordan vi kan tilbakeføre de innsatte til samfunnet, både for de barna det gjelder, og ikke minst for dem selv. Jeg har vært en del på besøk i fengsler, og noe av det såreste er nettopp den kontakten som de har med barn.

Til slutt vil jeg bare si at det er gledelig at det i den senere tid har vært en del tv-programmer som har løftet fram og intervjuet noen av de innsatte og noen av de pårørende. Kanskje dette også er en arena som klarer å redusere tabuet og sårbarheten. Så det er mye positivt som skjer, og vi ser fram til videre oppfølging.

Margunn Ebbesen (H) [11:44:27]: Jeg ønsker å takke representanten Henriksen for å ta opp dette viktige temaet og ikke minst også takke for svaret fra ministeren.

Det å sitte i fengsel er en straff som den kriminelle må ta for sine handlinger, men den ekstrapåførte straffen som det er å ha sin far eller sin mor i fengsel, er for et barn en ekstra belastning – for barnet, men også for den innsatte.

Kriminalomsorgen har en viktig rolle i å gjøre alt de kan for å bidra til at den innsatte får best mulig forhold under de rådende omstendighetene til å rehabilitere seg – skaffe seg utdannelse, sørge for at narkotika og dermed den trusselen ikke finnes i fengslene – slik at den innsatte etter endt soning kan komme ut og være en ressurs for samfunnet videre og være en delaktig forelder for sine barn.

Det å kunne ha kontakt med ungene under soning er også en viktig del av rehabiliteringen. Samtidig er det viktig at barnets opplevelse av å være i fengselet ikke blir vanskelig for ungen. Barnets følelse av trygghet er viktig, samtidig som sikkerheten i fengselet skal ivaretas, og da er det viktig at man klarer å få gode løsninger på disse to forholdene. Derfor er det viktig at kriminalomsorgen løser denne oppgaven med å sørge for at barn ikke blir påført en ekstra belastning på grunn av sin forelders lovbrudd. Samtidig er innsatsen til flere frivillige organisasjoner, som bl.a. For Fangers Pårørende, viktig i rehabiliteringen.

Jeg registrerer at justisministeren viser til eksempler hvor dette løses godt i dagens kriminalomsorg, og det er viktig for meg som justispolitiker å følge opp dette sammen med alle de andre nødvendige forholdene i kriminalomsorgen, som skal bidra til at forholdene i fengslene er av en sånn kvalitet at vi ikke produserer nye lovbrytere.

Men viktigst av alt, som denne interpellasjonen reiser som tema: Barn av innsatte er det viktig å ta hensyn til. De er totalt uskyldige i dette, og det må sikres at de ikke utsettes for en unødvendig risiko.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:46:53]: Først vil jeg også få takke både interpellanten og statsråden for gode innlegg og også for at det kan se ut som at det er ting på gang.

Det er en veldig viktig sak som blir reist. Det er en viktig sak for de ungene det gjelder, og den er viktig også i det perspektivet som flere har løftet fram, at en unngår at ungene ender opp i en kriminell løpebane når de blir eldre.

Jeg sjekket i den Fafo-rapporten fra 2004 som interpellanten viste til, og jeg ser at dette angår ca. halvparten av de innsatte – ca. halvparten er i faste forhold når de kommer inn i fengsel, og ca. halvparten har barn. Det interessante er at sju av ti fedre hadde kontakt med ungene ukentlig eller oftere før de kom inn i fengsel. For mødrene er dette tallet litt lavere – fire av ti. Det viser at dette er en problemstilling som berører veldig mange av dem som er innsatt, og veldig mange barn.

I det perspektivet: Hvis en ser på sammenhengen mellom foreldre og unger når det gjelder f.eks. utdanning, yrkesvalg eller f.eks. økonomiske problemer, trygdebruk, men også kriminalitet, vet vi at barn har en tendens til å gjøre mye av det samme som deres foreldre har gjort. Derfor er dette veldig viktig, både ut fra ungenes perspektiv, som skal ha en best mulig oppvekst og sikres livskvalitet, og også når det gjelder forebygging, å unngå kriminalitet.

For meg viser dette bredden i feltet som vi jobber med i justiskomiteen. En kan lett snakke om forholdene i fengselet, men det viser bare hvor viktig det er – som også andre har vært inne på – at en sikrer at disse ungene blir fulgt godt opp i skolen, at barnevernet kommer tidlig inn der det er utfordringer, at de får god oppfølging med tanke på helse, at kommunene utarbeider egne planer, noe som også et godt innlegg her fortalte om. Forebygging er stikkordet. Men jeg ønsker spesielt å løfte opp innholdet i kriminalomsorgen. Justisministeren har vært prisverdig når det gjelder å påpeke at det er for høyt belegg, at det er en jobb som må gjøres. For vi vet at utfordringene når det er så høyt belegg, er at ansatte sliter med å få tid til å følge opp de programmene som en ønsker for å sikre best mulig rehabilitering, men også at avstandene blir lange. Slik er det f.eks. i mitt eget distrikt: Mange fra Agder som soner i fengsel, må reise til Åna fengsel eller enda lenger. Da blir det mer utfordrende også for ungene.

Jeg besøkte Åna fengsel på mandag. Barneansvarlige er et godt tiltak, og jeg er glad for at interpellanten løfter det så tydelig fram, og at statsråden ønsker å se videre på dette. Jeg tror det vil være viktig å ha dette i alle fengsler. I Åna fengsel hadde de ikke økonomi til å gjennomføre så mange av programmene som de ønsket, og det er en kjent tilbakemelding vi får fra ansatte i kriminalomsorgen. Men de hadde ett program, og det var Pappa i fengsel. Jeg er glad for at det var en prioritert oppgave hos dem. Den ene fangen som jeg møtte, og som hadde sittet inne gjentatte ganger, hadde hengt opp 20–30 bilder av sin datter på tre år. Det viser hvor mye det betyr for dem når de er i fengsel, at de får lov til å opprettholde kontakten. Han tok meg i hånda og lovte at han aldri skulle havne i fengsel igjen. Jeg håper det er et løfte han holder.

Fra Kristelig Folkepartis side vil jeg også understreke at den veien som den nye regjeringa og samarbeidspartiene har vist når det gjelder en økt satsing også på de frivillige organisasjonene, må fortsette. Flere har nevnt Foreningen for Fangers Pårørende, Kirkens Bymisjon, WayBack, Frelsesarmeen, Røde Kors osv. Det gjøres et veldig godt arbeid også av dem, og det skal vi heller ikke undervurdere.

Det er også et aspekt ved straffegjennomføringa: En SSB-rapport fra 2013 viste f.eks. at de som gjennomfører straff med elektronisk fotlenke og samfunnsstraff, i mindre grad mister kontakt med samfunnet og arbeidslivet sammenliknet med personer som soner i fengsel.

Hvis en ser på tallene for tilbakefall i den samme rapporten, fra 2005, var det etter fire år i frihet 55 pst. som hadde begått en ny forbrytelse og ble siktet på nytt. Det var 42 pst. som fikk en dom, og det var 33 pst. som kom tilbake i fengsel. En vet også at tallene er mye lavere for alternative soningsformer.

At man har både rehabiliteringa og situasjonen for barna med i bildet, er et godt perspektiv i de debattene vi skal ha om kriminalomsorgen.

Iselin Nybø (V) [11:52:02]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke representanten Henriksen for å reise dette viktige spørsmålet. Å ha fokus på behovene som ungene til innsatte har når det gjelder både forebygging og det å ha et godt forhold til foreldrene, er viktig.

Trine Skei Grande hadde en tilsvarende interpellasjon om dette i 2004. Det viser at dette ikke er en ny problemstilling og en utfordring vi har kommet i mål med ennå. Det er sikkert langt fram til vi blir fornøyd, men det er noe vi må jobbe kontinuerlig med for å bli bedre på.

Unger skal ikke lide for foreldrenes feil. Det synes jeg er et godt prinsipp å jobbe ut fra også i dette henseende, for selv om foreldrene har begått en kriminell handling og må ta konsekvensene av det, er det viktig at vi som samfunn legger til rette for at ungene skal lide minst mulig for det.

Det å sitte i fengsel er tøft for mange. Det skal det være også, for man soner jo en straff. Men det å miste kontakten med eller få redusert kontakten med ungene er en ytterligere belastning for mange innsatte.

Det å ha kontakt med ungene og gjerne moren til barna underveis i soningen er viktig av ulike grunner, ikke minst for den relasjonen man har mellom foreldre og barn. Men det er viktig også i rehabiliteringsøyemed for de innsatte. Det å ha kontakt med ungene sine underveis gir motivasjon i soningen og fram til man skal ut igjen.

Vi har hørt mange som har fortalt om de gode tiltakene som finnes ulike plasser. Det handler om å legge til rette for besøk i besøksrom og besøksboliger. Det handler om å tilrettelegge for ulike aktiviteter utenfor fengslet. Det handler om å legge til rette for at ungene kan komme inn i fengslet og se hvordan mor eller far har det når de soner, hvor de jobber, hvor de studerer, hvor de bor, osv.

Ikke minst handler det også om den jobben som de frivillige organisasjonene gjør for disse pårørende.

Jeg tror det er viktig at vi jobber videre med dette, og jeg er veldig glad for at statsråden er så tydelig på at dette er noe som skal prioriteres. Fra Venstres side er det viktigste at vi gjør noe med dette. Om det skal være en lov eller en forskrift – det viktige for oss er at vi får programmer, og at vi har ansvarlige i fengslene som har som oppgave å sørge for at relasjonen mellom barn og foreldre kan ivaretas under soning.

Vi ser fram til det videre arbeidet, og vi har tro på at statsråden vil følge opp dette på en god måte.

Lene Vågslid (A) [11:55:26]: Eg vil òg starte med å rose interpellanten for å reise ei viktig problemstilling.

Eg har lyst å nemne eit moment som eg saknar litt i debatten. Det me diskuterer, er ungar som er i ein vanskeleg situasjon, og eg meiner at det er viktig å hugse på at barnets beste skal varetakast òg i dei situasjonane der det ikkje er til det beste for barnet å ha samvær. Det diskuterer me kanskje litt for sjeldan. Eg er heilt einig i at det er utruleg viktig å leggje til rette for å gjere det ein kan for at både ungar og foreldre kan ha kontakt i vanskelege situasjonar i livet.

Men for å stille spørsmålet: Er det av og til slik at ein tenkjer at det er viktig for rehabiliteringa av foreldra å ha kontakt med barna? Då er det òg veldig viktig å stille spørsmål ved om det er til barnets beste.

Arbeidarpartiet har vore i København og besøkt Foreningen for Fangers Pårørende der, og det var eit tema som me òg diskuterte der, og som eg opplever at mange er opptekne av. Det må ikkje bli slik at ein einsidig fokuserer på foreldre sine behov for rehabilitering. Ein må òg fokusere på at det er viktig å vere var på og ha gode system og kompetanse på kva som er det beste for barnet. Der tenkjer eg at me kanskje i større grad kan løfte det temaet inn i denne debatten og kanskje sjå litt på korleis andre land jobbar med dette. Me veit at norsk kriminalomsorg er veldig god på å leggje til rette for besøksrom og å vareta barn som besøkjer fengsel.

I Telemark har me eit stort fengsel i Skien. Der opplever eg at det er eit godt samarbeid mellom fengselet og vertskommunen og mellom barnevernet og kriminalomsorga. Nokre av ungane som er pårørande, er ofte inne i systemet til barnevernet, og eg meiner at det er utruleg viktig at ein òg lokalt legg opp til eit godt samarbeid og god kontakt mellom kriminalomsorga, kommunen og dei systema som skal varetake ungane. Det er klart at for nokre ungar vil det kanskje ikkje vere til det beste å gå på besøk i fengselet. Det må me òg hugse på.

Kari Henriksen (A) [11:58:24]: Takk for en veldig god debatt som jeg synes har favnet bredt.

Det går for tida et tv-program – i forbindelse med grunnlovsjubileet vårt – som har vist historien om straffepraksis i Norge. I verdenssammenheng var det først forvisning, så var det lenking, så fikk vi celler, så var det en veldig tro på isolasjon, og nå har vi gått veien videre til elektronisk soning. Alt dette er metoder for å hindre folk i å gjenta kriminalitet. Derfor er jeg veldig fornøyd med at mange – jeg tror nesten samtlige representanter som har vært oppe – har pekt på dette med innhold i fengsler. Det er viktig for å bekjempe kriminalitet at en har et sterkt og kraftfullt fokus på dette med rehabilitering og hva som faktisk virker.

Jeg har også lyst å trekke fram representanten Grung som pekte på dette med fagmiljøer. Vågslid var inne på i sitt innlegg, og jeg var også litt inne på det i mitt innlegg, at det er barns beste som skal være i fokus, ikke foreldrenes behov for å se barna. Men det krever at en har fagmiljøer og kunnskap. Skal en klare å forholde seg til den kunnskapen en har, trenger en også personell. Derfor er det viktig at fengslene blir satt i stand og rustes opp sånn at en får nok personell. De må ha tilstrekkelig kunnskap. Og når det gjelder forebyggingsarbeidet, er det utrolig viktig at dette også skjer ute i kommunene, og at disse barna på en måte får en plass i det offentlige rom når en diskuterer forebygging.

Representanten Nybø var inne på dette med lov og forskrift og sa at det på en måte er litt det samme hvilken form det kommer i. Jeg har lyst til å si at hvis en skal gi noen sterke signaler ut til samfunnet, tror jeg lov er det som jeg fremdeles heller til. Det betyr at denne salen og de representantene som sitter her, blir ansvarlige for endringer i det lovverket som vi har. Det mener jeg er et veldig kraftfullt signal å gi, og det er kanskje det signalet disse barna faktisk trenger. Forskrifter kan endres uten at man går veien om Stortinget.

Helt til slutt: Det er alltid vanskelig å forene to motstridende tanker og forestillinger samtidig. Vi har en forestilling om at de som er kriminelle, er onde og har gjort onde gjerninger, og så har vi samtidig en forestilling om at de er fedre og mødre og veldig lik oss. Jeg håper at den debatten vi skal ha framover om både soningsforhold og dette med barn, kan bidra til at vi kan få forent disse to forestillingene både i den offentlige debatten og i våre egne hoder.

Statsråd Anders Anundsen [12:01:48]: Jeg vil takke for en god og egentlig veldig samlende debatt om et veldig viktig område. Jeg tror de fleste som har vært på talerstolen, har delt både bekymringene og oppfatningene om hvilke utfordringer vi står overfor, og også i stor grad vært enige om løsningsmåter. Det er veldig bra. Når det gjelder lov- og forskriftsdiskusjonen, vil vi komme tilbake til det, men i utgangspunktet, og som vi må ha med i den vurderingen, er det antakelig raskere å få gjennomført forskriftsendringer enn lovendring, som likevel må følges opp av forskrift. Men det kommer vi tilbake til, for formålet vil jo være det viktigste å ivareta.

Så har jeg lyst til å si litt om representanten Grungs innlegg, hun sa noe om helhet. Det er ekstremt viktig, også på dette området. Det er en generell, viktig utfordring. Det å dra rundt og se hvordan besøksfasilitetene er i noen fengsler, gir noen opplevelser. Mange av besøksfasilitetene er ganske dårlige og er dårlig egnet til å motta særlig barn på besøk. Representanten nevnte bl.a. Bergen som et eksempel på et sted med besøksbolig. Det er det også andre steder. Ringerike, Halden, Bredtveit og Åna, som representanten Ropstad hadde besøkt, har også tilsvarende besøksfasiliteter. Det er klart at det å ha gode besøksfasiliteter når man skal besøke far eller mor i fengsel, er et viktig tiltak i seg selv, for det skal ikke være en skremmende og negativ opplevelse for barnet. Andre eksempler er at en har gjennomført foreldregrupper, der man har flere barn sammen, og hvor man gjør en normal aktivitet, som gjør at barna ikke føler så sterkt de begrensningene og rammene som ligger innenfor et sånt kontaktpunkt med mor eller far.

Ropstad var også inne på at det er høyt belegg i fengslene. Det er ekstremt høyt – altfor høyt i forhold til det en skulle ønske. Det er også krevende for det innholdet som en skal bidra til å skape innenfor fengselsmurene, for det tar mye ressurser når fengslene er så fulle som de er. Det er et fokus som regjeringen har veldig, veldig trykk på, for å bedre fengselskapasiteten helt generelt.

Til slutt kort til representanten Vågslid, som er inne på et veldig viktig poeng som både interpellanten og jeg også berørte i våre innlegg: at det er barnets beste som skal ligge til grunn. Det er ikke alltid til barnets beste å ha kontakt med far eller mor i fengsel. Det er derfor det er viktig å ha både den nødvendige kunnskap, innsikt og kapasitet til å foreta en grundig vurdering av hvordan dette skal gjennomføres. Så vil også jeg takke for en god debatt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 5 er avsluttet.