Knut Arild Hareide (KrF) [13:50:01]: (ordførar for saka): Me behandlar innstillinga frå utanriks- og forsvarskomiteen om årsrapportane til Stortinget frå Stortingets faste delegasjonar til internasjonale parlamentariske forsamlingar. Det er altså Dokument 17 for 2013–2014 me behandlar.

Det er ein einstemmig komité som roser det arbeidet som blir gjort. Eg vil berre peike på at det viser breidda av det arbeidet som skjer. Det er eit viktig arbeid, og det er ein einstemmig komité som set stor pris på dette arbeidet. Eg har òg lyst til å takke dei mange stortingsrepresentantane som gjer ein veldig viktig og god jobb, og som òg representerer Stortinget på ein svært god måte.

Svein Roald Hansen (A) [13:51:00]: Jeg vil bare benytte anledningen til å knytte noen flere kommentarer til arbeidet i EFTA/EØS-delegasjonen enn det som står i innstillingen.

Det er veldig gledelig å se at vi nå har en veldig bred deltakelse fra medlemmene i delegasjonen. Vi reiser med ikke bare de seks faste plassene, men vi har også gjerne med fire vara. Det gir oss en bredde med tanke på fagkomiteene i Stortinget. EØS-arbeidet favner jo så å si alle fagkomiteene på mer eller mindre sterk måte.

Det at Stortinget nå har fått en medarbeider i Brussel, og det at vi nå jevnlig får informasjonspakker fra internasjonal avdeling og biblioteket om aktuelle saker i EØS-arbeidet, er med på å gi oss muligheten til å være løpende oppdatert på det politikkarbeidet som skjer i Brussel, og som kommer til oss i form av direktiver og forordninger. Det er en økende del av politikkutformingen som kommer den veien. Det at vi nå også får tilsendt nye direktiver, nye forordninger, samtidig som det går til regjeringen, gir oss i Stortinget mulighet til å være med i det som måtte være av offentlig debatt rundt det. Alle komiteer og representanter får det inn på mailen. Så langt tror jeg vi har et forbedringspotensial i å plukke det opp og ta debatten, slik at vi kan være med og påvirke hva som skal være regjeringens standpunkt, men også hva som blir resultatet i EU mens debatten pågår der nede.

Det andre hovedområdet for denne parlamentarikerkomiteen er handelspolitikken, altså EFTA-samarbeidet. Er det ett felt jeg tror vi kan være enige om forsømmes, ikke minst her i salen, er det handelspolitikk. Det drøftes veldig sjeldent utover EØS-redegjørelsene. Så kan man si at EØS dekker 80 pst. av Norges utenrikshandel. Men en stadig større betydning får markedene utenfor EØS – i Asia, i Afrika osv. Siste frihandelsavtale med Costa Rica som vi inngikk her, gikk vel igjennom her i salen uten et vennlig ord på veien. Det er vel et uttrykk for at det er bred enighet, men det er også et uttrykk for at vi ikke diskuterer handelspolitikk. EFTA står nå foran utfordringer når det gjelder EUs og USAs forhandlinger om TTIP. Vi er på vei inn i nye markeder, ikke minst i Afrika, som reiser en del prinsipielle spørsmål som jeg tror også vil komme opp her i salen når vi skal ratifisere Colombia-avtalen. Så jeg tror vi burde finne et grunnlag for å ha en litt mer prinsipiell diskusjon om vårt EFTA-arbeid, altså vår handelspolitikk, utover EØS. Det kunne f.eks. være gjennom en handelspolitisk redegjørelse som næringsministeren burde vurdere om hun skulle be Stortinget om å holde.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:54:45]: Jeg tar ordet som medlem i NATOs parlamentarikerforsamling og viser til noen av de erfaringene som jeg har hatt i denne forsamlingen.

Vi har hatt besøk av generalsekretæren i NATO, som har vært veldig flink. Han har vært tålmodig, han har vært lyttende og snakket åpent mot veldig mange snakkesalige parlamentarikere. Ved siste møte nå i Vilnius svarte han i to og en halv time på spørsmål, til kl. 21.30 om kvelden, så jeg var veldig imponert over hans innsats der.

Vi opplever at generalsekretæren er opptatt av, som alltid tidligere, at av de fallende forsvarsbudsjettene er det bare tre NATO-land av de 28 som opprettholder forsvarsbudsjettene sine på det nivået man egentlig har gitt løfter om. Det er stort paradoks, fordi Russland ruster opp i stor skala.

Nå er det jo slik at vi er ett av de tre landene, men ikke vi heller bør slå oss veldig på brystet. Vi burde kanskje prioritere dette enda høyere enn vi har gjort til nå.

Jeg ønsker å nevne to områder hvor NATOs parlamentarikerforsamling har engasjert seg – og vil måtte engasjere seg i enda større grad i fremtiden. Det gjelder utviklingen av stadig mer avansert forsvarsteknologi. Når man får stadig mer avansert forsvarsteknologi, får man også stadig mer avansert forsvarsindustri og ikke forsvarsprodukter, og dyrere forsvarsteknologi. Da må man samarbeide over landegrensene. Stadig flere medlemsland gjør det mindre oversiktlig og mer komplekst å samarbeide. Ikke minst gjør det det mer komplekst at vi har ulike samarbeidskonstellasjoner innad i alliansen – noen er medlem her, og noen er medlem der – som gjør at det er vanskelig å samarbeide. Det er en utfordring – og en stadig større utfordring – særlig fordi også USA blir stadig mer suveren når det gjelder utviklingen av forsvarsteknologi.

Det nordiske samarbeidet er et klassisk eksempel. Man prøver å samarbeide i Norden. Men så møter man ulike samarbeidskonstellasjoner også i Norden, både her og der, og man får en del vanskeligheter med å overføre nødvendig informasjon til å utvikle nødvendig forsvarsteknologi, selv om man gjerne skulle ønske det.

Et annet område som burde få oppmerksomhet, er de mange «out of area»-operasjonene som NATO etter hvert engasjerer seg i. Det er væpnede konflikter som i utgangspunktet ikke skulle være NATO-operasjoner. «Out of area» er jo blitt normen i stedet for unntaket, uten at noen egentlig har snakket så veldig mye om det, men det er faktisk tilfellet. Det bør også NATOs parlamentarikere ta på alvor og ikke la de ulike regjeringene styre denne prosessen altfor alene.

Så er spørsmålet: Hva skal NATOs rolle være i fremtiden? Da mener jeg at parlamentarikerne må være flinkere til å holde sine egne regjeringer i ørene, og vi må ikke glemme NATOs charter. Det ser ut som om en del ikke har så stort fokus på det.

Så vil jeg bare avslutningsvis si at neste gang vil NATOs parlamentarikerforsamling møtes i Norge i oktober. Da har vi en ny generalsekretær. Det blir en av debutene til den nye generalsekretær Stoltenberg. Det blir interessant å høre hva han har å bidra med.

Helt til slutt vil jeg gi en honnør til Stortingets internasjonale sekretariat, som er systematiske. De har oversiktlig og god bakgrunnsinformasjon for de reisene vi gjør.

Sverre Myrli (A) [13:58:33]: Her kommer et innlegg fra nok et medlem av NATOs parlamentarikerforsamling, sågar et ganske mangeårig medlem.

Nå dreier saken seg i dag i utgangspunktet om arbeidet i delegasjonene i fjor. Dette er et pliktløp vi er gjennom hvert år, som vi hørte nevnt av saksordføreren ved starten av debatten – dvs. nå er det jo litt mer effektivisert ved at vi har én felles debatt om arbeidet i parlamentarikerdelegasjonene, i stedet for mange.

Mitt innlegg i dag dreier seg i og for seg ikke om det som skjedde i 2013, men det dreier seg litt om det som har skjedd etter 2013, og det som har skjedd i NATOs parlamentarikerforsamling – dvs. en av de tingene som har skjedd. Det gjelder forholdet til Russland, som jo er helt dramatisk endret på bare noen måneder.

I NATOs parlamentarikerforsamling er det medlemslandene som i utgangspunktet sitter i de styrende organer. De landene som er medlemmer i NATO, er også medlemmer av NATOs parlamentarikerforsamling. Så opererer parlamentarikerforsamlingen i tillegg med assosierte medlemmer, som er de landene som en har tettest samarbeid med. I tillegg finnes også observatørland, som en også har samarbeid med, men ikke fullt så nært som med de assosierte medlemmene.

Russland har i mange år – hvor mange skal jeg ikke si akkurat her og nå, men i alle fall i veldig mange år – vært såkalt assosiert medlem i NATOs parlamentarikerforsamling. Det er ikke Russland lenger etter de dramatiske omstendighetene og Russlands – jeg tror jeg vil si – oppførsel i Ukraina.

På møte i parlamentarikerforsamlingens Standing committee i april ble det bestemt å endre på forholdet til Russland. Det var stor enighet om at Russland ikke lenger skulle være assosiert medlem. Det var det – jeg tror jeg kan si – enstemmighet om. I Standing committee sitter det to medlemmer fra hvert medlemsland. Fra Norge er det delegasjonsleder Øyvind Halleraker – og jeg som delegasjonsnestleder. Halleraker hadde forfall på møtet i Standing committee i april, så jeg var alene fra Norge. Etter at det ble bestemt at Russland ikke lenger skulle være assosiert medlem, ble det – jeg tror stemmetallene var 12 mot 10 stemmer – bestemt at Russland heller ikke skulle være observatørland. Det vil si at NATOs parlamentarikerforsamling i realiteten ikke har noe som helst forhold til Russland i øyeblikket. Det er en hel rekke stater rundt Middelhavet og andre steder som har observatørstatus i NATOs parlamentarikerforsamling, men altså ikke lenger Russland.

Dette er et dilemma for oss. På den ene siden må vi selvsagt gi klar tilbakemelding og vise at slik Russland har holdt på i Ukraina, er totalt uakseptabelt. Det må selvfølgelig få noen virkninger for hvordan internasjonale organisasjoner, og også land bilateralt, forholder seg til Russland. Jeg mener likevel at vi må ha et forhold til Russland. Vi må ha et samarbeid med Russland på en eller annen måte, for Russland som en stor nabo i nordøst er viktig for Norge. På mange områder vil jeg til og med si det er avgjørende at Norge og Russland samarbeider og prater sammen.

Da er dilemmaet: Hvordan skal vi rett og slett forholde oss til Russland nå framover? Noen land i NATOs parlamentarikerforsamling ønsker helt klart ikke å ha noe som helst med Russland å gjøre. Det må på en måte respekteres. Jeg er uenig i det, men flertallet i Standing committee ønsket at vi nå ikke skal ha noe som helst formelt samarbeid med Russland. Så får vi håpe at det etter hvert normaliserer seg, og at tingenes tilstand etter at det har gått noe tid, blir annerledes enn den er nå. Men jeg ønsker å peke på dette ettersom jeg synes det er vanskelig at vi nå er i den situasjonen at vi ikke har noe som helst med Russland å gjøre.

NATOs parlamentarikerforsamling har to plenumssesjoner i året i tillegg til komitéreiser og en god del andre aktiviteter. Det er en vårsesjon og en årlig sesjon på høsten. Da må jeg nok korrigere representanten Tybring-Gjedde på ett punkt. Høstens årlige sesjon i NATOs parlamentarikerforsamling skal avholdes i Haag. Det er neste års årlige sesjon som skal avholdes i Oslo. Men uansett: NATOs generalsekretær er som regel til stede på plenumssesjonene, og til neste sesjon, som altså er i Haag i november, har NATO fått ny generalsekretær. Han heter Jens Stoltenberg. Han bør ønskes lykke til både i arbeidet som NATOs generalsekretær og på møtet i plenumssesjonen i parlamentarikerforsamlingen i november.

Øyvind Halleraker (H) [14:04:33]: Jeg hadde i grunnen ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, for det vi behandler, er årsberetningen for 2013, og det som stort sett har vært tema i debatten, har vært ting som har forløpt i 2014. Likevel kan det være riktig å ta dette opp, det har jeg full forståelse for.

Det jeg ba om ordet til, var en liten replikk og en korrigering til representanten Tybring-Gjedde. Siden det delvis er blitt korrigert, kan jeg supplere med å si at det er to plenumsmøter i 2015. Det er det som er om høsten, som skal være her i Norge – nærmere bestemt i Stavanger fra 7. til 9. oktober.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 3 og 4 behandles under ett. – Det anses vedtatt.