Statsråd Anders Anundsen [11:34:43]: Utgangspunktet for denne muntlige redegjørelsen er Aftenpostens oppslag før jul om mulig falske basestasjoner og risiko for overvåking. På bakgrunn av disse oppslagene har flere partier i Stortinget bedt om en muntlig redegjørelse for Stortinget i plenum, som jeg naturligvis vil etterkomme.

Jeg gjør oppmerksom på at det er igangsatt etterforskning i saken, og at det derfor er begrenset informasjon jeg som statsråd kan gi om den siden av saken. Den uavhengige påtalemyndigheten sikrer etterforskning på ordinær måte, og det er etterforskningen som eventuelt vil avdekke om ulovlig virksomhet har funnet sted. Det kan også være deler av informasjonen knyttet til dette sakskomplekset som jeg ikke kan omtale i Stortinget i plenum.

Jeg vil først gå gjennom de faktiske forholdene i saken slik jeg nå kjenner dem. Dette er informasjon som kan endre seg underveis i arbeidet med saken videre. Jeg vil også redegjøre nærmere for ansvarsforholdene når det gjelder sikkerhet i våre mobilnett. Jeg gjør oppmerksom på at redegjørelsen ikke bare er avgrenset til mitt konstitusjonelle ansvarsområde på dette punkt, men innholdet i redegjørelsen på disse punktene er avklart med samferdselsministeren som er rette vedkommende.

Videre vil jeg si noe om enkelte tiltak som har vært iverksatt for å forebygge ulovlig overvåking av viktige samfunnsinteresser, og avslutningsvis vil jeg komme inn på noen konkrete tiltak som vi vil iverksette fremover.

En falsk basestasjon er en teknisk installasjon som opptrer som om den var en ordinær basestasjon i mobilnettet. Ved hjelp av en IMSI-fanger fanges identiteten til sim-kort opp. Operatøren av den falske basestasjonen kan på denne måten identifisere mobiltelefoner som er i nærheten. Operatøren av den falske basestasjonen kan dermed få kontroll på mobiltelefonene den har kapret, og avlytte samtaler, lese tekstmeldinger og se noe av datatrafikken mellom mobiltelefonen og det legitime nettet.

På bakgrunn av informasjon som fremkom under Aftenpostens arbeid med saken, også før den ble publisert, gjorde Nasjonal sikkerhetsmyndighet undersøkelser ved bruk av forskjellige metoder og teknisk verktøy. Undersøkelsene foregikk i perioden 5.–14. desember. Problemstillingen ble diskutert i et møte med Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Politiets sikkerhetstjeneste den 9. desember. Det ble da enighet om å gjennomføre felles målinger. Disse målingene ble gjennomført av NSM og PST 12. desember, før Aftenpostens publisering samme dag. Utelukkende basert på Nasjonal sikkermyndighets målinger vurderes det som mulig at det har vært benyttet falske basestasjoner i Oslo sentrum.

Politiets sikkerhetstjeneste besluttet å iverksette etterforskning søndag 14. desember i fjor. I etterforskningen får Politiets sikkerhetstjeneste bistand fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten. Oslo politidistrikt har også satt i gang etterforskning for de forhold som måtte omhandle ikke-statlige anliggender, og nedsatte et eget etterforskningsteam i saken. Det er et nært samarbeid mellom Oslo politidistrikt og PST under etterforskningen. PST koordinerer de tekniske undersøkelsene. I tillegg har Oslo politidistrikt etablert samarbeid med Nasjonal sikkerhetsmyndighet via PST og med Nasjonal kommunikasjonsmyndighet på det teknisk-faglige området.

Politiets sikkerhetstjeneste har etter anmodning fått et omfattende grunnlagsmateriale fra Aftenposten. Dette materialet samt eget innhentet materiale vil bli bearbeidet og analysert, og ytterligere etterforskingsskritt er også iverksatt. Politiets sikkerhetstjeneste har opplyst at det forventes at etterforskningen vil ta noe tid fordi det er et omfattende materiale som skal innhentes og analyseres.

Arbeidet med å forebygge og håndtere uønskede hendelser krever samvirke mellom flere myndigheter og private aktører. Det er avgjørende at dette samarbeidet og samvirket fungerer godt, at alle parter er godt kjent med sitt ansvar og sine roller, og at de arbeider godt sammen. Dette krever operasjonell kompetanse og kapasitet samtidig som det krever en aktiv holdning fra de kontrollansvarlige.

Justis- og beredskapsdepartementet er som kjent tillagt en koordinerende rolle for samfunnssikkerhetsspørsmål, og i de tilfellene hvor samvirket mellom ulike aktører ikke fungerer godt nok, skal Justis- og beredskapsdepartementet sørge for å avklare og påpeke ansvarsforhold samt identifisere områder hvor det er behov for samordning. Dette koordineringsansvaret endrer imidlertid ikke på de konstitusjonelle ansvarslinjene, hvor hver enkelt statsråd er konstitusjonelt ansvarlig for samfunnssikkerhet innen eget ansvarsområde.

På bakgrunn av dette har Justis- og beredskapsdepartementet i budsjettproposisjonen for 2015, del III, kapittel 5, utarbeidet en oversikt for å tydeliggjøre ansvar på samfunnssikkerhetsområdet. I oversikten er det nå utpekt ett overordnet ansvarlig, samordnende departement for hvert ansvarsområde. Det overordnede ansvarlige, samordnende departementet skal sørge for samordning og nødvendig avklaring mellom involverte aktører.

Det fremgår av denne oversikten at Samferdselsdepartementet og deres etat, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, tidligere Post- og teletilsynet, er ansvarlig for elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester. Andre sentrale offentlige aktører på dette området er Direktoratet for nødkommunikasjon og Forsvaret. I samme oversikt fremgår det at Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig for IKT-sikkerhet i sivil sektor og nasjonal sivil sikkerhet. Her er det bl.a. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste og politiet som er sentrale aktører.

Basert på det som er fremkommet i media i denne saken, med tilhørende kommentarer, er det forsøkt å skape et inntrykk av at det er uklarheter rundt hva de ulike departementene og tilhørende virksomheter har ansvar for. Jeg mener det ikke er grunnlag for en slik påstand, men bildet er komplisert, og vi skal alltid være oppmerksomme på eventuelle behov for enda bedre samordning og ansvarsavklaring. Jeg kommer tilbake til det under omtalen av tiltak.

La meg kort beskrive de ulike ansvars- og myndighetsforholdene. Tilbyderne av mobilkommunikasjon, som Telenor, NetCom og andre, skal etter ekomloven sørge for kommunikasjonsvern, konfidensialitet, taushetsplikt og forsvarlig sikkerhet og beredskap for brukerne i ekomnettene. Hva som er forsvarlig sikkerhet, er en avveining mellom funksjonalitet og kostnader på den ene siden og teknologi og sikkerhet på den andre. I Norge har sikkerhet veid tungt i disse vurderingene, og de norske 2G-nettene har, etter det jeg får opplyst, det høyeste nivået for kryptering for GSM i dag. Likevel har den globale GSM-standarden noen iboende sårbarheter som kan utnyttes, f.eks. ved bruk av slike falske basestasjoner i kombinasjon med IMSI-fangere. 3G- og 4G-nettet har bedre sikkerhet og kryptering. Samferdselsdepartementet er ansvarlig departement.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet er et tilsynsorgan for elektronisk kommunikasjon i Norge og fører tilsyn med tilbydernes oppfølging av krav etter ekomloven. Disse kravene skal bl.a. bidra til å sikre at brukerne har tilgang til robuste, sikre og pålitelige elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Samferdselsdepartementet er ansvarlig departement.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet er administrativt underlagt Forsvarsdepartementet og rapporterer til Justis- og beredskapsdepartementet for saker i sivil sektor. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har ansvaret for oppfølging av og tilsyn med sikringen av informasjon og objekter som er skjermingsverdige etter sikkerhetsloven. Dette er informasjon om objekter som må beskyttes av hensyn til rikets sikkerhet eller andre vitale samfunnsinteresser. I tillegg skal Nasjonal sikkerhetsmyndighet bistå med undersøkende tjenester på området. NSM støtter Justis- og beredskapsdepartementet i arbeidet med IKT-sikkerhet i sivil sektor og er den koordinerende enheten for håndtering av IKT-angrep på samfunnskritiske funksjoner. Justis- og beredskapsdepartementet er i sivil sektor ansvarlig departement.

Politiets sikkerhetstjeneste har ansvaret for å forebygge og etterforske fremmede staters etterretningsvirksomhet mot Norge og norske interesser. Fremmede staters bruk av falske basestasjoner er således en del av Politiets sikkerhetstjenestes ansvarsområde. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig departement. Hva gjelder etterforskning og påtale, er påtalemyndigheten naturligvis helt uavhengig.

Etterretningstjenesten skal innhente, bearbeide og analysere informasjon om fremmed etterretningsvirksomhet mot Norge og norske interesser. Innhenting av opplysninger om fremmed etterretningsvirksomhet i Norge skal skje gjennom eller etter samtykke fra PST. Forsvarsdepartementet er ansvarlig departement.

Politiet har ansvaret for å forebygge og etterforske IKT-kriminalitet. Politiet etterforsker der det er mistanke om kriminelle handlinger i eller gjennom ekomnettet, og der det er ikke-statlige aktører, som f.eks. organiserte kriminelle, som står bak. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig departement. Hva gjelder etterforskning og påtale, er påtalemyndigheten naturligvis helt uavhengig.

Som nevnt er det avgjørende at samarbeid og samvirke mellom de nevnte aktørene fungerer godt. Vi vil i det fortsatte arbeidet med saken ettergå om samarbeidet er godt nok og eventuelt initiere tiltak.

I forbindelse med Aftenpostens oppslag har det vært stilt spørsmål ved hva norske myndigheter tidligere har gjort for å forebygge slik overvåking. Politiets sikkerhetstjeneste opplyser at de de siste årene har hatt en bekymring for fremmede staters avlytting av mobiltelefontrafikk, da spesielt rettet mot politikere og norske beslutningsprosesser. Slik avlytting kan foregå ved bruk av forskjellige metoder, herunder IMSI-fangere og tilleggsutstyr.

Politiets sikkerhetstjeneste har i flere tilfeller i løpet av de siste årene, både i Oslo og på andre steder i landet, foretatt tekniske undersøkelser over lengre tidsrom for å undersøke hvorvidt falske basestasjoner er i bruk. Til undersøkelsene er det naturligvis brukt avansert teknisk utstyr. Politiets sikkerhetstjeneste har gjennom disse avgrensede undersøkelsene ikke avdekket falske basestasjoner. Undersøkelsene har vist at det foreligger mange feilkilder som kan indikere unormal basestasjontrafikk. Et eksempel på feilkilde kan være at teleoperatører oppjusterer styrken på basestasjonene ved høy belastning på nettet for å opprettholde god dekning. Dette kan gi utslag ved målinger. Et annet eksempel på feilkilder kan være såkalte repeatere, som monteres i områder med dårlig dekning, f.eks. inne i en bygning. Disse repeaterne vil også kunne gi utslag ved målinger.

For å forebygge og motvirke fremmede staters avlytting av mobiltrafikk har Politiets sikkerhetstjeneste i tillegg prioritert utadrettet forebyggende virksomhet og advart mot faren for avlytting. Dette er gjort bl.a. overfor regjeringen, departementene og partigrupper på Stortinget. Videre er også utvalgte forsknings- og utdanningsinstitusjoner og bedrifter gitt orienteringer og forebyggende sikkerhetsråd.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, som ligger under Samferdselsdepartementet, stiller krav til og følger opp teleselskapene etter ekomlovens bestemmelser om bl.a. kommunikasjonsvern, konfidensialitet, sikkerhet og beredskap. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet koordinerer en etablert møteplass mellom Etterretningstjenesten og sikkerhetstjenestene og de viktigste ekomtilbyderne for utveksling av trussel- og sårbarhetsinformasjon på gradert nivå. Teleselskapene har et selvstendig ansvar for at infrastrukturen deres til enhver tid er sikret i henhold til gjeldende krav og det aktuelle trusselbildet og veid opp mot kostnadene knyttet til tiltakene.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighets frekvenskontroll påviser og retter ulovlig frekvensbruk som følge av radioamatører, elektriske anlegg m.m. Frekvenskontrollen er i hovedsak en reaksjonsstyrke som rykker ut når de får melding om at det er konstatert et problem. Falske basestasjoner er imidlertid konstruert for ikke å bli oppdaget og for i så liten grad som mulig å forstyrre trafikken i mobilnettet. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet opplyser at ingen av mobiloperatørene har rapportert om problemer i nettene med falske basestasjoner.

Jeg vil i denne sammenheng også gjøre oppmerksom på at Justis- og beredskapsdepartementet har sendt på høring et forslag om endring i politiloven og ekomloven. Forslaget er å gi politiet en begrenset adgang til å hindre bruk av elektronisk kommunikasjon der det er nødvendig for å beskytte liv og helse, eller der det er tungtveiende samfunnsmessige hensyn, eksempelvis for å hindre fjernutløsning av en bombe. Videre er det foreslått en adgang til å etablere mobilregulerte soner for å kunne identifisere om det er enheter som sender eller mottar signaler i området, samt at det skal kunne etableres mobilregulerte soner i helt spesielle tilfeller, f.eks. kidnappingssituasjoner.

Regjeringen er svært opptatt av å avdekke om ulovlig overvåking har skjedd, og av å beskytte befolkningen mot ulovlig overvåking i fremtiden. Sikkerhet er svært viktig for regjeringen, og det vil fortsatt ha høy prioritet. Jeg har også store forventninger til de respektive tjenestenes arbeid med disse problemstillingene fremover. Av tiltak som dels er og dels vil bli iverksatt fremover, vil jeg i oppsummeringen nevne at Nasjonal sikkerhetsmyndighet, som nevnt, har gjort flere undersøkelser i anledning Aftenpostens oppslag. NSM har oversendt sin rapport Justis- og beredskapsdepartementet, Forsvarsdepartementet og Politiets sikkerhetstjeneste for videre behandling. Politiets sikkerhetstjeneste har som kjent startet etterforskning for å undersøke om opplysningene rundt falske basestasjoner dreier seg om ulovlig etterretningsvirksomhet til fordel for fremmede stater. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten vil bistå Politiets sikkerhetstjeneste. Oslo politidistrikt har som kjent startet etterforskning av saken, og PST og Oslo politidistrikt samarbeider nært om etterforskningen.

Nasjonal kommunikasjonsmyndighet opprettet 16. desember i fjor en arbeidsgruppe med deltakere fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, NetCom, Telenor, Tele2 og Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Arbeidsgruppen skal se på både netteiers muligheter for å avdekke falske basestasjoner i nettene og mer langsiktige tiltak for å øke sikkerheten ytterligere. Dette er felles problemstillinger som deltakerne ønsker å finne gode løsninger på. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet leder gruppen, og Nasjonal sikkerhetsmyndighet bidrar med faglig rådgivning.

Justis- og beredskapsdepartementet vil i samarbeid med Samferdselsdepartementet nedsette en arbeidsgruppe som bl.a. skal se på grensesnitt og ansvarsforhold mellom de offentlige aktørene og de private aktørene, hjemmelsgrunnlag samt vurdere behovet for større grad av aktiv monitorering av mobilnettene. Øvrige deltakere i arbeidsgruppen vil være Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Politiets sikkerhetstjeneste og Politidirektoratet.

I tillegg vil jeg minne om at regjeringen sommeren 2014 nedsatte et utvalg som skal kartlegge samfunnets digitale sårbarheter. Sårbarheter innen kritisk infrastruktur, deriblant elektronisk kommunikasjon, skal spesielt belyses nærmere. Utvalget skal vurdere effekt sett opp mot kostnader og ulemper ved risikoreduserende tiltak samt hvilken grad av sårbarhet samfunnet bør være beredt til å leve med. Jeg forutsetter at saken med mulige falske basestasjoner vil inngå som et viktig sakskompleks i utvalgets arbeid, og det vil antakelig utgjøre en del av bakgrunnen for utvalgets anbefalinger. Utvalget skal levere sin utredning til Justis- og beredskapsdepartementet innen utgangen av september 2015.

Jeg vil for ordens skyld minne om det ansvar ulike myndighetsorganer og arbeidsgivere generelt har for å beskytte sine ansattes kommunikasjon på en hensiktsmessig måte. Det er tilgjengelig teknologisk utstyr som ved bruk vil bidra til å redusere risikoen for å bli avlyttet eller overvåket på annen måte. Jeg berører ikke dette nærmere i denne redegjørelsen.

Til slutt: Aftenpostens opplysninger om mulig falske basestasjoner har rettet oppmerksomheten mot en sårbarhet som kan treffe svært mange, og som er svært uheldig. Dersom Aftenpostens opplysninger er riktige, er situasjonen alvorlig. Regjeringen arbeider målrettet for å redusere denne sårbarheten. Vi må allikevel erkjenne at dagens situasjon er slik at med mindre man bruker egnet krypteringsutstyr, må man ta høyde for at andre kan høre og lese det man sier og skriver. Denne erkjennelsen er i seg selv en viktig del av det forebyggende arbeidet, sammen med andre sårbarhetsreduserende tiltak.

Presidenten: Presidenten vil i tråd med Stortingets forretningsorden § 45 annet ledd foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg fra hvert parti på inntil 5 minutter og et avsluttende innlegg fra medlem av regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Hadia Tajik (A) [11:53:07]: Eg vil takka justisministeren for å koma hit og gje denne utgreiinga. Dei spørsmåla som har vorte reiste i offentlegheita, er av ein slik karakter at ein sjølvsagt må dela det som det er mogleg å dela av tenestenes arbeid for å førebyggja og avdekkja denne typen overvaking. Dette er ei viktig sak.

Eg vil òg rosa Aftenposten for å ha gjort eit grundig journalistisk handverk, som har sett denne saka og denne diskusjonen på dagsordenen.

Med moderne teknologi er det klart at me får fleire sårbarheiter, og det har lenge vore klart at både myndigheitspersonar og næringsliv kan vera sårbare for overvaking, og at det vert drive aktiv etterretningsverksemd. Det har både PST, E-tenesta og NSM formidla i sine opne trusselvurderingar. Det finst fleire måtar å førebyggja dette på. Den eine måten å gjera det på er å sørgja for at dei som kan vera sårbare for denne typen overvaking, er innforstått med det. Det har ein sørgt for. Den informasjonen er delt. Den andre måten å førebyggja dette på er å aktivt avdekkja og førebyggja faktisk overvaking, og det er dette det framstår som om ikkje har vore gjort i dette tilfellet. Detaljane i kva for arbeid som har vore gjort, vert gjort, resultata av etterforskinga – ein må jo dels venta og sjå kva som kjem fram av etterforskinga, og dels ha respekt for at ikkje alt kan verta delt offentleg. Men me må iallfall venta og sjå kva for resultat etterforskinga gjev, med tanke på kven som eventuelt står bak desse basestasjonane.

Det er ei viktig leiaroppgåve å klargjera roller og ansvar hos dei ulike etatane. Det skal ikkje vera tvil om kven som gjer kva, slik som det kan synast å ha vore tilfellet i denne saka. Eg forventar og reknar med at ein har – og/eller etablerer – gode rutinar for å oppdaga gråsoner som måtte eksistera mellom etatane. Dette er noko som ikkje vert mindre viktig når ein veit at teknologien vil fortsetja å utvikla seg, og at potensialet for overvaking òg vil fortsetja å utvikla seg. Fleire gråsoner kan verta skapte, og det må vera rutinar for korleis dei vert sett, oppdaga og tekne vare på, og at dei politiske avklaringane der kjem.

Punkt 25 i Gjørv-kommisjonens rapport er i den samanhengen viktig. Der skriv dei bl.a. om PST at dei «må utvikle ledelse, organisasjonskultur, arbeidsprosessar» osv., at det betre tek vare på dagens situasjon. Men her er den viktige setninga – at det for PST er «særlig viktig … å utvise større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler».

Det eg no siterer, er ikkje nødvendigvis ein kritikk av Politiets tryggingsteneste – detaljane i kva dei har gjort og ikkje har gjort i denne konkrete saka, kjenner ikkje Stortinget til – men det er ei konstatering av at «pågåenhet» og «kreativitet» framleis er viktig og ikkje vil verta mindre viktig framover. Det sitatet er jo knytt til Politiets sikkerhetstjeneste, men eg vil understreka at dette er noko som gjeld alle etatar som jobbar med samfunnstryggleik. Dei må jobba på den måten, dei må utvisa den viljen og kreativiteten, og er det slik at nokon av etatane som jobbar med samfunnstryggleik, opplever at dei ikkje har fått det signalet på ein tydeleg måte før, så er dette å rekna som eit signal: Ver kreativ, finn sårbarheiter, be om politisk avklaring på kven som skal følgja det opp. Dette er problemstillingar av ein prinsipiell art, der det er naturleg at me går nærare inn på eigna måte i oppfølginga av dette.

Når det gjeld denne konkrete saka, har eg eit spørsmål til justisministeren om reglar og rutinar og behovet for at desse vert tilpassa dagens og framtidas trusselbilete. Det har vore ei arbeidsgruppe som har evaluert sikkerheitslova. Det har lege i korta at sikkerheitslova vil verta revidert. Då sikkerheitslova vart laga i 2000, var terrenget annleis enn det det er i dag, så spørsmålet mitt er: Når reknar ein med at ho er ferdig revidert, og korleis vil ein sørgja for at ho vert tilpassa dagens og framtidas trusselbilete?

Til slutt viser eg til Stortingets forretningsorden § 45c, om at vi kan avgjera om utgreiinga skal sendast til komiteen for vidare behandling der, og eg foreslår det.

Anders B. Werp (H) [11:58:17]: Først vil jeg takke justisministeren for redegjørelsen. Den utdyper denne viktige saken med informasjon som er relevant for Stortinget. Samtidig er det viktig å minne om at saken er under etterforskning, og at man derfor ikke kan konkludere i hele sakskomplekset nå.

I tillegg er det verdt å merke seg statsrådens påminnelse om at saken også kan inneholde informasjon som ikke kan deles i et åpent møte. Likevel er det grunn til å berømme statsråden for den åpenheten han har lagt til grunn for redegjørelsen i denne saken her i dag.

Digital sikkerhet er viktig for samfunnet, samtidig er teknologien sårbar. Denne redegjørelsen vil derfor danne et bakteppe for viktige saker om balansen mellom digital sikkerhet, ulovlig virksomhet og personvern som vi skal behandle i tiden som kommer.

Jeg vil også benytte anledningen til å berømme det journalistiske arbeidet som er utført av Aftenposten i denne saken. Gjennom grundig og kompetent håndverk har man avdekket en sak som har stor interesse for landets øverste folkevalgte forsamling.

Det er en alvorlig sak, og det er viktig at vi kommer til bunns i den. Så må etterforskningen og tiden vise hvilke konklusjoner som kan trekkes i dette konkrete tilfellet.

Statsrådens gjennomgang av myndighetsansvaret for cybersikkerheten viser hvordan ansvaret er fordelt, og det gir et godt bilde av en tydelig og klar arbeids- og ansvarsdeling mellom statlige etater. Jeg merker meg også at statsråden opplyser at Politiets sikkerhetstjeneste i flere tilfeller i løpet av de siste årene, både i Oslo og andre steder i landet, har foretatt tekniske undersøkelser over lengre tidsrom for å undersøke hvorvidt falske basestasjoner er i bruk.

Samtidig viser gjennomgangen at det er mange offentlige etater som forvalter sin større eller mindre del av saksområdet, konstitusjonelt fordelt på tre departementer. Dette stiller store krav til samhandling og samordning. Jeg er derfor glad for at statsråden trekker fram at regjeringen arbeider med en ytterligere klargjøring av ansvarsforholdene. Oppnevnelsen av det digitale sårbarhetsutvalget og opprettelsen av en arbeidsgruppe, som nevnt i redegjørelsen, er en god start på dette arbeidet.

De nasjonale trusselvurderingene forteller oss at trykket mot digitale ressurser og digital infrastruktur er økende i vårt land. Digitale innbrudd, digital overvåkning og digital spionasje øker. Derfor er kompetanse, kapasitet og koordinering helt avgjørende for at et relativt lite land som vårt skal kunne møte disse avanserte utfordringene.

Det betyr etter min mening at dagens ansvarsfordeling mellom militær og sivil sektor må gjennomgås på dette feltet. Det betyr også at samarbeidet mellom privat og offentlig sektor må styrkes for å ha en rask og god tilgang på informasjon og kompetanse. Samtidig må det ikke herske tvil om hvem som eier krisen når alvorlige hendelser inntreffer i det digitale rom.

Vi må kort og godt vurdere en totalforsvarsstruktur hvor samfunnets samlede ressurser kan bidra til økt sikkerhet i det digitale rom.

Til slutt: Jeg støtter forslaget om at redegjørelsen oversendes justiskomiteen for videre arbeid, naturligvis avgrenset mot den pågående etterforskningen.

Ulf Leirstein (FrP) [12:02:45]: La meg, i likhet med de foregående talere, takke justisministeren for redegjørelsen, som for så vidt var en bra redegjørelse, selv om det ikke er alle forhold justisministeren kan kommentere per dags dato. Saken er ikke ferdig etterforsket, og det er heller ikke sikkert man kan dele all informasjon med Stortinget. Men ut fra det man har fått en redegjørelse av, er jeg meget glad for det man nå har blitt klar over – oppgavefordeling, ansvarsfordeling osv.

Aftenpostens avsløringer er potensielt meget alvorlige. Derfor er jeg glad for at justisministeren, politiet og sikkerhetsmyndighetene tar dette på største alvor. Det var justisministeren helt klar på i sin redegjørelse.

Samtidig er det viktig å huske på at vi ennå ikke har fått alle kortene på bordet. Vi må gi politiet og sikkerhetsmyndighetene mulighet til å gjennomføre en forsvarlig og god etterforskning før vi kan konkludere med nøyaktig hva vi har med å gjøre. Jeg har full tillit til at etterforskningen vil utstyre oss med de verktøyene vi trenger for å kunne ta en avgjørelse på et riktig faktagrunnlag.

Den typen basestasjoner vi her eventuelt snakker om, kan være både mobile og på størrelse med en liten koffert. Denne typen potensiell overvåking kan med andre ord være meget vanskelig å avdekke. På et generelt plan vil god kontraetterretning i disse tilfeller derfor ofte dreie seg om å få tatt eventuelle bakmenn framfor å jakte på selve overvåkingsutstyret. Et oppdatert trusselbilde og en god oversikt over miljøer med fiendtlige hensikter vil derfor være et tiltak mot denne typen overvåking. I tillegg er det viktig å sørge for at sentrale beslutningsaktører har kommunikasjonsutstyr som i hensiktsmessig grad er skjermet mot potensiell overvåking.

Det er også et ansvar for oss som storting, som organ og institusjon, å se på dette og ha dette trusselbildet med oss.

Det er en ekstremt vanskelig oppgave å forhindre oppsetting av basestasjoner når trusselen først har materialisert seg. Det er derfor avgjørende at sikkerhetsmyndighetene har en proaktiv rolle og en god oversikt over miljøer med skadepotensial. I tillegg har utsatte aktører selv et ansvar for å sørge for at man kommuniserer på en måte som vanskeliggjør at viktig informasjon kommer på avveier.

Etterforskningen vil gi oss klarhet i situasjonen, og det er derfor viktig at vi avventer denne før vi hopper til konklusjoner. Jeg har full tiltro til justisministerens håndtering av denne saken.

Det har blitt stilt en del spørsmål om ansvarsforhold. Jeg mener den redegjørelsen som justisministeren nå ga, på en god måte viste hvordan ansvarsforholdet er fordelt i dag. Jeg er meget glad for det som justisministeren har orientert Stortinget om – hvilket arbeid som allerede var påbegynt, hva man gjør etter disse avsløringene, og hva man gjør framover. Det synes jeg er meget bra. Jeg ser fram til den videre oppfølgingen, i tråd med det justisministeren selv skisserte i sin redegjørelse. Det har selvfølgelig Fremskrittspartiets fulle tilslutning.

Avslutningsvis: Jeg registrerte at det ble fremmet forslag om at redegjørelsen oversendes justiskomiteen for eventuell videre oppfølging. Jeg har selvfølgelig ingen problemer med at det gjøres, i tråd med det komiteens leder skisserte, som også er i tråd med Stortingets forretningsorden.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:06:21]: Eg vil òg starte med å takke for ei god utgreiing, og eg har òg full forståing for at justisministeren må vurdere kva for informasjon ein kan gi i det offentlege rom.

Det er alvorleg det Aftenposten har kartlagt, som no er offentleg kjent, at det finst eit nett av falske basestasjonar, etablerte av aktørar som er ukjende for dei aller fleste. Det behøver heller ikkje berre vere ein aktør som står bak, det kan vere fleire, og dei behøver heller ikkje vite om kvarandre. Konklusjonen er at våre mobilar kan bli utsette for spionasje, utan at ein har aning om det som skjer, utan at ein veit kven som får informasjonen.

Det er mi oppleving at det er ei sterk bevisstheit blant dei etatane som har eit sikkerheitsansvar, nettopp når det gjeld mobilovervaking. Det er heller inga overrasking at det går føre seg slik verksemd. Det er likevel overraskande det omfanget som er blitt avdekt. Òg den konkrete og detaljerte kartlegginga som Aftenposten avdekkjer her, er oppsiktsvekkjande. Som Per Anders Madsen i Aftenposten skriv:

«Alt tyder på en virksomhet utover den midlertidige masseavlyttingen som norsk politi i visse situasjoner kan gjennomføre fullt legalt. Og at profesjonelle aktører står bak.»

Me veit òg at den informasjonen ein kan få frå desse basestasjonane, kan kombinerast med avlytting. Me har vore kjende med dei siste åra at den typen avlytting har skjedd òg frå nokre land me samarbeider med.

Nasjonalt tryggingsorgan sitt ansvar er å førebyggje overvaking. Dei prioriterer ut frå sikkerheitsloven, og skal sikre dei linjene som blir klassifiserte som sikkerheitsverdige. Eg meiner det er grunnar til å sjå på om dei områda og dei linjene som er sette opp i dag, bør utvidast, og det reknar eg med at NSM vil gjere, utan at eg forventar svar på det i dag.

Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit har ansvar for resten av nettet. PST har ansvaret for etterforsking dersom det er framande makter, Oslo politidistrikt dersom det er «vanlege kriminelle». Derfor har både Oslo politidistrikt og PST sett i gang etterforsking. Det er bra. Overvaking er ulovleg og må stoppast. Men som justisministeren sjølv peiker på her: Det er ei utfordring med eit så fragmentert ansvar, og eg er derfor glad for at det er eit arbeid for i enda større grad å tydeleggjere kven det er som har dette ansvaret.

Me har no fokusert på basestasjonar og mobilovervaking, men me veit at når det gjeld WiFi-nettverk, er det òg ein veldig stor risiko for overvaking.

Det som eg spesielt vil utfordre justisministeren på, er at det er blitt så enkelt, så tilgjengeleg og så billig å overvake at det på mange måtar er veldig krevjande og kostbart å vere med på å hindre dette. Justisministeren peiker sjølv på at kryptering er noko som kan skje, og viktigheita av at me er bevisste på at me blir overvaka. Men dette er eigentleg òg ein prioriteringsdebatt ut frå eit kostnadsperspektiv. Det reknar eg òg med at det utvalet som no jobbar med dette, vil sjå vidare på.

Eg er derfor glad for at det no blir eit vidare arbeid i justiskomiteen, og støttar det. Men eg meiner samtidig at nettopp det utvalet som skal sjå på den samfunnsmessige digitale sårbarheita og det arbeidet dei er i gang med, blir særdeles viktig med den nye informasjonen som Aftenposten no har gitt oss.

Jenny Klinge (Sp) [12:11:36]: Eg vil først få takke justisministeren for orienteringa. Mogleg ulovleg overvaking av norske borgarar er alltid alvorleg, og ikkje mindre alvorleg er det dersom det er snakk om mogleg ulovleg overvaking av personar og miljø som representerer vitale samfunnsinteresser. Avsløringane i Aftenposten før jul i 2014 var i så måte viktige og også oppsiktsvekkjande.

Oppsiktsvekkjande var dei av fleire grunnar. Her hadde vi å gjere med falske basestasjonar utanfor Stortinget, regjeringskontora og statsministerbustaden, i tillegg til eit par andre plassar, men vi hadde også å gjere med reaksjonar frå norske sikkerheitsmyndigheiter som justispolitikarane her på Stortinget kunne få dårleg matlyst inn i jula av. Ansvarspulverisering kan ein kort summere det opp med.

Politiets tryggingsteneste, Nasjonalt tryggingsorgan og det som no har vorte døypt om til Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit – tidlegare Post- og teletilsynet – formidla kor viktig det er med førebyggjande arbeid, men ingen rekte opp handa og sa at dei sjølve kunne ha eit ansvar for å avdekkje slik overvaking som det her var snakk om. No har eg forståing for at sikkerheitsmyndigheitene og etterretninga vår ikkje kan brette ut alt dei gjer, og alt dei ikkje gjer, men det er ein fordel om dei gjer det dei skal, og at dei kommuniserer på eit slikt vis at det står fram som at dei enkeltvis og samla sett har kontroll.

Sjølv om vi ikkje kjenner detaljane i kva sikkerheitsmyndigheitene har gjort og ikkje gjort, og skal vere forsiktige med å bruke dei aller største orda, har vi eit foreløpig etterlate inntrykk. Det inntrykket er ikkje, som justisministeren sa i innlegget sitt, forsøkt skapt i media, men det er skapt på bakgrunn av svar og reaksjonar frå desse myndigheitene sjølve. PST sa t.d. først at slike basestasjonar ikkje er noko dei skal søkje etter, og at det viktigaste er at vi politikarar lærer oss å ikkje fortelje sensitive ting på opne linjer. Seinare har dei likevel valt å ta imot tilbodet om å få grunnlagsdataa frå Aftenposten, og dei har – i tillegg til Oslo politidistrikt – opna etterforsking. Det er bra. Per no er dette ei sak vi ikkje aner omfanget av.

Det øvste politiske ansvaret for dette er det justisministeren som har, og derfor er det viktig for Stortinget at han kom hit i dag for å gjere greie for saka.

Det som det er vesentleg å sjå nærare på framover, er samspelet og ansvarsfordelinga mellom dei ulike statlege aktørane, som t.d. PST, Etterretningstenesta og Nasjonalt tryggingsorgan. Er det behov for ein nøye gjennomgang av rollefordelinga og ansvarsområda? Er det kompetanse eller klarare mandat som manglar?

Justisministeren var inne på noko av dette då han viste til moglege tiltak og ting som skal skje, og eg ser fram til å sjå resultatet av det arbeidet. Eg støttar også at utgreiinga blir send over til justiskomiteen for oppfølging der.

Avslutningsvis vil eg skryte av arbeidet Aftenposten har gjort. Sjølv om vi ikkje liker saka – dette er ei dårleg sak – er det særs viktig at ho kom. Det er forhåpentlegvis med på å gjere oss betre for framtida.

Trine Skei Grande (V) [12:15:30]: Jeg vil også begynne med å takke Aftenposten, takke for at vi har redaksjoner som har både kapasitet og kompetanse til å grave fram sånne saker. Det er derfor vi trenger en fri og åpen presse med såpass mange ressurser i redaksjonene at sånne jobber blir gjort.

Sjøl om jeg er enig med representanten Klinge i at dette ikke er noen god nyhet, er det at det faktisk er en nyhet, godt for det norske demokratiet og for måten vi styrer landet vårt på.

Så vil jeg også takke statsråden for at han ville komme til Stortinget og redegjøre. Det tror jeg var lurt. Han ga en veldig grundig og god redegjørelse, som ikke var så alarmerende som nyhetsbildet kanskje var de første dagene, da hans institusjoner skulle svare.

De avsløringene som kom, er veldig alvorlige. De er alvorlige for norsk politikk og norske interesser. De er også alvorlige for norsk næringsliv. Men alle mennesker som har et visst ansvar, eller som besitter informasjon som har stor verdi for andre, skal ikke være naive når det gjelder sin egen kommunikasjon.

Det som kanskje var den største vekkeren for meg, var at gjennom den måten disse basestasjonene er organisert på, plukker man også opp informasjon fra alle de privatpersonene som aldri har bedt om å være offentlige, som aldri har fått mail fra sikkerhetsmyndighetene om hvordan de skal beskytte sin informasjon, og som blir tatt med i dragsuget. De privatpersonene som bare går forbi Stortinget eller forbi statsministerboligen, har lov til å være naive, de har lov til å kunne tenke at deres kommunikasjon ikke er interessant.

Når vi ser den nye teknologiens stadig større inngripen i livet vårt og stadig større del av livet vårt, gir dette perspektiver om hva en kan samle av informasjon om enkeltborgere, noe som gjør at vi må tenke igjennom hvordan vi sikrer ikke bare norsk næringsliv og norsk politikk, men personvernet til alle norske borgere som går i våre gater. Jeg forstår at det ikke er mulig å si at dette skal være umulig. Målet for norsk politikk må mer være at det skal gjøres vanskelig. Det skal være skikkelig vanskelig å gjøre sånt, og det skal være lett å bli oppdaget når man prøver det. Og det må være klart hvem som har ansvaret for å oppdage det når det blir gjort.

Så forutsetter jeg at ikke noen av dem er «våre». Med det mener jeg at vi har en klar domstolskontroll knyttet til den type overvåking av norske borgere, som også blir sjekket av EOS-utvalget. Gjennom den måten disse stasjonene var rigget på, samles det såpass mye tilleggsinformasjon at jeg har litt vanskelig for å se for meg en norsk domstol som hadde sagt ja til å samle all informasjon knyttet til Stortinget på vegne av den norske stat.

Derfor er det viktig å sørge for at vi har kompetanse til å ta dem som utøver dette, og at vi også har et EOS-utvalg som har kompetanse til å gjøre det. Da må vi kanskje se på om vi har den kapasiteten innenfor teknologisk kompetanse på alle nivåer som vi trenger, og at vi har det i alle enhetene som skal ivareta dette. Med den store teknologiske utviklinga som skjer også internasjonalt – vi så at Aftenposten ikke brukte veldig avansert utstyr for å finne disse – må vi ha enheter hos oss som er på høyden, og som har prioriteringene sine klare når de skal avsløre dette.

Representanten Leirstein snakket om miljøer med skadepotensial. Dette er vel ikke ren kriminalitetsbekjempelse. Noen av oss kan vel gjette oss til noen av miljøene med et visst skadepotensial på dette området, uten at det er den store avsløringa. Men det skal heller ikke være så lett å få det til. De med store ressurser og store muligheter skal også stå i fare for å bli avslørt av norske kontrollmyndigheter på dette området. Da må det være et tydelig ansvar når det gjelder hvem det er som skal gjøre den jobben. Det var vel det som bekymret oss etter medieuttalelsene de første dagene saken pågikk.

For øvrig støtter Venstre at dette oversendes komiteen. Men vi håper også at statsråden bidrar til mest mulig åpenhet og mest mulig involvering av Stortinget i utviklinga av saken videre.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:20:53]: Eg vil òg takke for ei god og ryddig utgreiing frå justisministeren, og – eg vil leggje til – ei kort utgreiing. Det er positivt meint i denne samanhengen.

No har jo sikkert sjølvbiletet til Aftenposten vakse seg langt forbi hovudet, men eg vil likevel anerkjenne det journalistiske arbeidet som ligg bak her.

Det vi har diskutert no, kjem til å vere eit tilbakevendande og aukande tema i den offentlege debatten i Noreg og i dei fleste landa i tiåra som kjem. Det trur eg vi kan føle oss svært trygge på. Dette er fordi det er ein del av eit bilete av ei utvikling mot auka bruk av overvaking og registrering som metode allment. Overvaking frå myndigheiter av personar, myndigheiter og bedrifter i andre land, overvaking frå private – som mange av dei miljøa som jobbar med etterretning, understrekar at sannsynlegvis er eit større problem i Noreg i dag enn overvaking frå andre statar – men òg myndigheitenes bruk av registrering og overvaking, opplysningar om menneske, har auka kraftig dei siste åra og tiåra.

Eg er fornøgd med den utgreiinga vi fekk frå justisministeren, men det heng igjen nokre spørsmål som eg ikkje synest vi er ferdige med, og eg vil dra opp tre av dei i resten av innlegget mitt her. Det første er knytt til avdekkinga av kva som har skjedd. Det er naturlegvis politietterforskinga som skal etterprøve det, ikkje Stortinget. Men i lys av kor godt myndigheitene var orienterte på førehand, og at det til og med vart gjennomført – viss eg forstod det riktig – eigne undersøkingar den same dagen, den 12. desember, må eg seie at dei tilbakelente kommentarane frå PST i første omgang står fram i eit litt underleg lys.

Men i eit endå meir underleg lys står det fram for meg at etterforsking først vart sett i gang tre dagar etter dei offentlege avdekkingane, særleg i lys av at kunnskapen var omfattande på førehand hos myndigheitene. Lat oss håpe at det ikkje har ført til viktige tap av prov eller gjort det vanskelegare å klare opp i kva som faktisk har skjedd. Eg synest ikkje det – sjølv om det har å gjere med etterforskinga – går an å la eit så sentralt spørsmål hengje.

Nummer to er spørsmålet om kven som har ansvaret, og korleis ein samordnar seg. Eg er einig med representanten Klinge i at det faktisk står fram som svært uklart i etterkant i media kven som har ansvaret. Det kan godt hende at media har litt av skulda for at det står fram som uklart, men eg trur at enkelte av kommentarane frå dei ulike etatane i det minste bidrog til det. Lat oss håpe at justisministeren – slik har eg forstått han – meiner at det i hovudsak er ganske klart. Eg er iallfall svært glad for at han har sett i gang eit arbeid for å gå gjennom om det er klart nok kven som har ansvaret, og om samarbeidet fungerer godt nok.

Men eg trur nok at det er behov for å sjå endå grundigare på heilskapen i dette, for vi snakkar om ansvarsfordelinga mellom ulike offentlege etatar. Men det er riktig, som det vart sagt her oppe i stad, at forholdet mellom offentleg og privat kan vere eit viktig tema å gå tyngre inn i når det gjeld overvaking i åra som kjem. Eg er òg open for at forholdet mellom sivile og militære myndigheiter kontinuerleg må liggje til vurdering. Så eg trur at det må vere ein breiare prosess i åra som kjem, rundt det.

Punkt tre er balansen mellom tryggleik og fridom, mellom kontroll og privatsfæren eller integriteten til den enkelte. Det er ein balanse eg trur vi i aukande grad kjem til å diskutere i tiåra framover, og der er eg djupt bekymra for den tendensen til dei små skritta som enkeltvis ikkje ser så problematiske ut, men som i sum flyttar den balansen som vi har opplevd over fleire år. Derfor er både eg og SV svært skeptiske til bl.a. dei endringsforslaga til politilova og ekomlova som no ligg ute, der ein altså vil opne for moglegheiter til at politiet i visse tilfelle får myndigheit til bl.a. å innføre mobilregulerte soner utan domstolskontroll.

Det òg høyrer inne i ein breiare debatt, og derfor vil eg avslutte med å seie at noko av det viktigaste vi etter mitt syn kunne gjere, var å opprette ein breiare kommisjon eller eit anna utval, utanfor myndigheitene sjølve, som breitt gjennomgår situasjonen for overvaking: korleis det enkelte mennesket er utsett for det – vi politikarar kan beskytte oss lettare enn dei – kva bilete vi ser i det private, i statar, og korleis samarbeidsforhold og ansvarsfordeling fungerer.

Rasmus Hansson (MDG) [12:26:22]: Jeg vil takke justisministeren for en grei redegjørelse. Hvorvidt det har blitt begått feil fra myndighetenes side i denne saken, er det for tidlig å trekke noen konklusjoner om. Det er åpenbart problematisk med den tilbakelente reaksjonen som kom fra noen etater da Aftenpostens avsløringer ble presentert først, men jeg ser fram til at det er noe både statsråden og komitébehandlingen vil komme tilbake til.

Det som er viktig – i tillegg til det som har blitt framholdt av mange talere her i dag – er å være oppmerksom på to ting. Det ene er at digital overvåkning, eller tapping av digitale data, er et fenomen som det ikke kommer til å bli mindre av, det kommer til å bli mer av det. Så lenge vi alle går rundt med stadig mer avanserte informasjonsformidlingssystemer i våre lommer, og gjør oss stadig mer avhengig av dem, er dette et fenomen – som representanten Solhjell, bl.a., påpekte – som kommer til å øke meget raskt i omfang.

Det faktum at det er Aftenposten som kom med disse avsløringene – i den grad det er avsløringer – illustrerer det andre poenget, nemlig at myndigheter aldri kommer til å kunne håndtere hele dette problemet. Vi vil ikke kunne overvåke oss ut av en slik situasjon som dette er et eksempel på. Andre aktører enn myndighetenes sikkerhetsorganer blir minst like viktige i denne prosessen. Aftenpostens arbeid illustrerer det faktum at ikke bare er det nyttig å ha en sterk og fri presse, sivilsamfunnet selv må på en helt annen måte engasjeres i dette arbeidet.

Denne saken illustrerer derfor at vi står ved et veiskille når vi skal diskutere oppfølgingen av denne angivelige, antakelige ulovlige overvåkningen: Hva er det vi skal legge vekt på? Vi må selvfølgelig ha en utsortering av de statlige sikkerhetsmyndighetenes arbeid og ansvarsområder, men vi må se på den grunnleggende årsaken til at det er mulig å drive den typen overvåkning. Da er det to stikkord som jeg tror bør tillegges vekt, og som jeg håper at både komitébehandlingen og, ikke minst, utvalget for digital sårbarhet vil legge vekt på. Det ene er kryptering. Det betyr kryptering fra kilde, fra min mobiltelefon, fra alle de millioner av brukere som finnes bare i Norge. Det andre er bruk av programvare som vi har en mulig kontroll over.

I dag har vi et nokså naivt forhold til sikkerhetsmekanismene i den mobiltelefonen vi har i lomma, eller i de datamaskinene vi har her i Stortinget. De er alle – eller i hvert fall i ekstremt stor grad – basert på programvare med lukkede kildekoder fra et bitte lite antall produsenter som sier at de er sikre, samtidig som vi vet at de samarbeider med visse lands – kanskje veldig manges – sikkerhetsmyndigheter. Alternativet er f.eks. å legge mye større vekt på programvare med åpne kildekoder, som veldig mange brukere vil kunne både følge med på, bidra til utviklingen av og være kontrollører for.

Miljøpartiet De Grønne tror at det å fokusere på denne delen av digital sikkerhet blir svært viktig når vi nå må passe oss for det feiltrinnet det vil være å tro at økt overvåkning på bred basis – og dermed de inngrepene i sakesløse privatpersoners liv det vil innebære – er løsningen.

Statsråd Anders Anundsen [12:30:46]: La meg først få lov til å takke for en veldig god og reflektert debatt med veldig god problemforståelse og situasjonsforståelse.

Dette er, som mange har vært inne på, kompliserte problemstillinger. Jeg tror representanten Solhjell har helt rett når han sier at dette er problemstillinger som vil dukke opp i mange sammenhenger fremover, også fordi – som flere har vært inne på – teknologien som kan benyttes til å overvåke andre, er billig, og den er tilgjengelig. Det er krevende å være helt trygg. Derfor synes jeg også representanten Skei Grande reflekterte svært godt da hun sa at målet ikke kan være at dette skal være umulig, men det skal være skikkelig vanskelig. Det må også være målet for det arbeidet som skal gjøres fremover.

Jeg synes også det er viktig å understreke det komitélederen var inne på, at forebygging kan skje på flere vis, og hun reflekterte selv over to. Det ene er at en gir informasjon til dem som er sårbare for overvåking – det er et spor som PST har fulgt nøye opp – og det andre er at man aktivt arbeider for å avdekke slik ulovlig overvåking. Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, har PST også gjort det, både i og utenfor Oslo, gjennom sine metoder.

Så er det ikke vanlig at PST er så åpne som det de er i denne sammenhengen, men jeg tror det er viktig, fordi det ble skapt et slags inntrykk av at det var ingen som hadde gjort noen undersøkelser fra myndighetenes side, i forkant av det Aftenposten gjorde. Men derfor var det viktig også i redegjørelsen å få frem at det faktisk er gjort på det ansvarsområdet som PST har.

Så kan man selvfølgelig diskutere om det er bra nok. Det er en del av det oppfølgingsarbeidet som nå må gjøres, både for å se nærmere på ansvarsdelingen og hvordan en kan monitorere – eller om en bør monitorere bedre – mobilnettet som sådan.

Komitélederen hadde også et spørsmål om sikkerhetsloven, som nå er under arbeid. Det er et stort og omfattende arbeid, og det kan være nødvendig å gjøre noen endringer i sikkerhetsloven raskt mens en også tar inn over seg den kompleksiteten som dette bildet gir, ved at en kan komme tilbake til ytterligere endringer i sikkerhetsloven over et noe lengre tidsperspektiv. Det er et arbeid som er ledet av Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren i nært samarbeid med Justis- og beredskapsdepartementet.

Så er jeg veldig opptatt av at våre tjenester skal være fremoverlent. De skal være pågående, og de skal være kreative. Den teknologiske utviklingen vi har, gjør overvåking – og egentlig digitale angrepsmetoder – nærmest til et slags allemannseie. Det må også fordre kreativitet og pågåenhet fra våre sikkerhetstjenester. Derfor er det også viktig i det videre arbeidet vi nå gjør, både gjennom de to arbeidsgruppene som er nedsatt, og i det digitale sårbarhetsutvalget, å se om det er andre former for grenseoppganger som bør gjelde. Én ting er om ansvaret i dag er klart. Spørsmålet er om ansvaret er slik det bør være, eller om det også der bør være justeringer. Derfor er det fokuset som Aftenposten har satt gjennom sine artikler, svært viktig, egentlig helt uavhengig av hva etterforskningen til slutt viser, fordi disse problemene er høyst reelle uansett.

Derfor mener jeg det er veldig bra med den jobben som Aftenposten har gjort. Jeg mener det er bra tiltak som dels er iverksatt før denne artikkelserien kom, og dels iverksatt i etterkant. Jeg må si jeg er svært glad for at redegjørelsen blir oversendt komité for videre behandling, for dette er en problemstilling som virkelig fortjener Stortingets oppmerksomhet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.

Presidenten vil foreslå at redegjørelsen fra justis- og beredskapsministeren om falske basestasjoner oversendes justiskomiteen – og anser det som vedtatt.

Det blir nå ringt inn for alle representantene, fordi det skal vedtas et referat.