Marianne Aasen (A) [12:37:17]: «Det foregår en stor debatt om universitets- og høyskolestrukturen. Statsråden ønsker i utgangspunktet frivillige sammenslåinger og har bedt institusjonene utrede hva de skal være, og hvem de vurderer som gode kandidater for fusjon ut fra faglige grunner. På Vestlandet har ingen av institusjonene ønsket å gå for et vestlandsuniversitet.
Dersom det virkelig er frivillighet og kvalitet som skal legges til grunn, hvorfor velger statsråden å kontakte Universitetet i Bergen om å se på dette alternativet på nytt?»
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:37:50]: Debatten om struktur i universitets- og høyskolesektoren har pågått i flere tiår med ulik intensitet. Regjeringen Stoltenberg oppnevnte i 2006 det såkalte Stjernø-utvalget for å «foreslå tiltak for å sikre at strukturen av universiteter og høyskoler bidrar til å møte samfunnets behov og sikrer en god ressursutnyttelse». Hele sektoren var da enig i diagnosen og situasjonsbeskrivelsen, men ikke i tiltakene, som var et forslag om åtte–ti landsdelsuniversiteter. Istedenfor å følge opp tiltakene fra Stjernø-utvalget satte den rød-grønne regjeringen i gang SAK-prosesser knyttet til samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Jeg mener SAK-arbeidet har vært nyttig, men at det i stor grad har uttømt sitt potensial. Jeg har derfor initiert en strukturreform.
Regjeringen har høye ambisjoner og mål for høyere utdanning og forskning. Den norske universitets- og høyskolesektoren har samlet sett god kvalitet, men også en rekke utfordringer, særlig knyttet til små og sårbare miljøer og mange spredte, små utdanningstilbud med sviktende rekruttering. Det er også for mange institusjoner som konkurrerer om de samme studentene, og tilbyr de samme utdanningene. I dag sprer vi ressursene til forskning og høyere utdanning for tynt utover, og den samlede internasjonale deltakelsen er også lavere enn ressursgrunnlaget skulle tilsi.
Strukturmeldingsarbeidet har vært en åpen og inkluderende prosess der alle de statlige institusjonene har fått mulighet til å spille en aktiv rolle. Formålet har vært å gi institusjonene anledning til å bidra med løsninger på de utfordringene UH-sektoren som helhet står overfor. Dialogmøter og innspill fra institusjonene har vært verdifulle. Institusjonene har tatt oppdraget på stort alvor, og mange har foreslått at de kan slå seg sammen med andre for å bli sterkere.
Representanten Aasen påpeker at ingen av institusjonene på Vestlandet ønsket å gå for et vestlandsuniversitet, og spør hvorfor jeg har kontaktet Universitetet i Bergen for å be dem se på dette alternativet på nytt. Det som imidlertid er tilfellet, er at en del institusjoner gjør andre vurderinger nå enn det de gjorde tidligere i prosessen. Det er naturlig når de ser andre institusjoners planer. Enkelte institusjoner har signalisert at de vil gjøre en ny vurdering når de ser hva andre gjør, og resultatene av strukturreformen faller på plass. Høgskulen i Sogn og Fjordane åpner i sitt styrevedtak den 5. februar for å etablere et flercampus-universitet på Vestlandet dersom Universitetet i Bergen er med fra starten.
Jeg har løpende kontakt med alle institusjonene. Overfor Universitetet i Bergen har jeg pekt på de forslagene som har kommet fra andre institusjoner, og oppfordret universitetet til å se på tidligere standpunkter i lys av dette. Jeg vil lytte til de vurderingene universitetet gjør, men har også signalisert at UiB er robuste og sterke nok til å stå alene og gå videre på egen hånd dersom de skulle ønske det.
Marianne Aasen (A) [12:40:45]: Jeg takker for svaret.
Det stemmer at det har vært jobbet lenge med en mer formålstjenlig struktur i høyere utdanning, slik statsråden beskriver. Den rød-grønne regjeringen etablerte, som riktig er, SAK, samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon, og denne regjeringen har lagt til en s, for «sammenslåing». Arbeiderpartiet støtter intensjonen med disse endringene – for å understreke det – og at målet må være høyere kvalitet i forskning og høyere utdanning, som da forhåpentligvis vil føre til sterkere fagmiljøer.
Det er institusjonene selv som har gitt beskjed om å skissere en egen strategisk profil ut fra hvordan de vurderer at de kan oppfylle intensjonen i høyere utdanningspolitikk. Likevel kan vi lese en ganske stor grad av aktivitet fra departementets side, selv om Høgskulen i Sogn og Fjordane primært ønsker å stå alene, og Bergen ønsker å være alene.
Hva er det med kvalitetsutviklingen ved disse institusjonene som statsråden vurderer annerledes enn de selv gjør?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:41:51]: Analysene som ligger til grunn for den prosessen vi har satt i gang, ligger bl.a. i Stjernø-utvalget, de ligger i gjentatte rapporter og evalueringer som har vært gjort av både norsk forskning og norsk utdanning og ikke minst sammenhengen mellom de to. Både sykepleierutdanningen og sykepleierforskningen har blitt vurdert, og det norske kjemiske miljøet har blitt vurdert. Det er det som ligger til grunn.
Når vi har en aktiv dialog med sektoren, er det fordi det er en forutsetning for å få til en god prosess. Jeg tror det ville være en dårlig måte å styre denne prosessen på å sitte på et kontor i Oslo og tegne opp et kart, og så forsøke å tre det nedover hodet til sektoren. Men det betyr også at vi har vært veldig tydelige på hvor vi vil hen. Når jeg f.eks. har vært i Sogndal og eksplisitt bedt om ikke bare å få møte institusjonene, men ha et åpent folkemøte om dette, er det nettopp fordi vi har lyst til å ha en diskusjon om hvilke muligheter Sogn og Fjordane og høyskolen der ser for seg, og hvilke styrker og svakheter de har.
Marianne Aasen (A) [12:42:56]: Kvalitet står sentralt, også i det statsråden nå skisserer. Men det er ikke veldig lett å definere det begrepet, heller ikke innen denne sektoren. Vi vet nok mer om status på kvalitet innen forskning, men innen utdanning har vi ikke så mye god dokumentasjon. Derfor er det også uheldig at vi får en stortingsmelding om kvalitet først i 2017, så vidt jeg har forstått – og til liten nytte i denne prosessen i hvert fall.
Så vi er i en situasjon hvor kvalitet i liten grad er definert. I tillegg vet ikke institusjonene hva framtidige rammebetingelser blir, hva slags finansieringsordning regjeringen vil ende på, eller om det gjøres noe med institusjonskategoriene, altså om vi skal endre regler knyttet til hvem som får bli universitet. Og hva med den store profesjonsutdanningsreformen, dvs. for lærerne? Den utdanningen skal endres.
Hvorfor legges det opp til en rekkefølge i denne prosessen som er så tilfeldig, og hvor målet om kvalitet drukner i så mye annet?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:43:57]: Fordi disse tingene henger sammen. Når det gjelder utdanningskvalitet, er det helt riktig at det kan være vanskelig å finne et presist mål på det. Men det er jo tilfellet på en rekke områder. Det vi imidlertid har, er indikatorer som kan si noe om det. For eksempel går det an å se på karakterstatistikk kontra studentenes tidsbruk. Det går an å se på hvordan tidsbruken varierer fra institusjon til institusjon.
Vi har jo nå introdusert en forsøksordning med nasjonale deleksamener, nettopp for å kunne få mer informasjon om kvalitet og utdanningskvalitet. Utdanningskvalitet henger igjen sammen med finansieringssystemet, der det i hvert fall har vært enighet om blant flere partier her at hvis man har et finansieringssystem som i for stor grad belønner og gir incitamenter for studiepoengproduksjon, som man litt uheldig kaller det, kan det også gå på bekostning av kvaliteten.
Helt til slutt vil jeg påpeke at forskningskvalitet og utdanningskvalitet henger sammen. Det er jo virkelig et av hovedpunktene i høyere utdanning: at forskning og utdanning skal henge sammen.