Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Margunn Ebbesen (H) [14:33:17]: (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Vi har behandlet forslag til ny lov om forsvunne personer og forslag om endringer i arveloven som innebærer en avvikling av statens rett til arv, slik at i tilfeller der det ikke er arvinger etter den avdøde, skal formuen fordeles til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge.

Når det gjelder endring av lov om forsvunne personer, er det en enstemmig komité som støtter lovforslaget.

Siden loven ble vedtatt i 1961, har det skjedd store endringer i samfunnet. Reiseaktiviteten er høyere, samtidig som ny teknologi gjør at en kan kommunisere med hverandre på en mye enklere måte enn tidligere. Flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia i 2004 viste at den gjeldende loven om forsvunne personer var moden for revisjon.

Skiftelovutvalget, som ble nedsatt i 2005, var klar i sin tilbakemelding om at reglene fra 1961 bør endres i tråd med det lovforslaget som nå er fremmet.

Når det gjelder fjerning av arveretten til staten til fordel for frivillig virksomhet, er det en delt komité. Jeg regner med at Arbeiderpartiet kommer til å redegjøre for sitt standpunkt i den saken.

Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter forslaget fra regjeringen om at arveretten til staten fjernes til fordel for frivillig virksomhet som driver aktiviteter for barn og unge.

Forslaget har vært ute på bred høring, og det var ingen av høringsinstansene som var imot denne endringen.

Frivillige organisasjoner og frivillig innsats har spilt en viktig rolle i oppbyggingen av det norske samfunnet, og formålet har bred tilslutning og oppslutning i folket. Aktiviteter i frivillige organisasjoner er blant de viktigste fritidsaktivitetene for barn og unge.

Den ordningen for fordeling av midlene som skisseres i proposisjonen, sikrer også en lite byråkratisk organisering av midlene, slik at midlene i størst mulig grad går til formålet.

For lag og foreninger som driver med aktiviteter for barn og unge, vil nok disse midlene komme godt med. «Mange bekker små gir en stor å», er det noe som heter, og jeg er glad for at regjeringen i tillegg til å satse på tiltak for barn og unge på andre områder tilgodeser at statens arv går til dette gode formålet.

Lene Vågslid (A) [14:36:25]: Ordninga me har i dag med herrelaus arv, er god, ubyråkratisk og kjem alle til gode. Arvelovutvalet, som blei oppnemnt ved kgl. resolusjon 15. april 2011, fekk i oppdrag å vurdere reglane om staten sin arverett. Utvalet blei m.a. bedt om å sjå på spørsmålet om det bør innførast ei ordning som sikrar at midlar frå fallen arv kjem frivillige organisasjonar til gode.

Arvelovutvalet konkluderte i NOU-en om ny arvelov med at dei ikkje ville føreslå endringar i dei gjeldande reglane om arverett for staten. Eitt av argumenta var at ordninga ville bli kostnadskrevjande og byråkratisk, og det blei òg vist til at beløpa det var snakk om per år, var forholdsvis små.

Likevel er det ikkje dei praktiske utfordringane ved forslaget som gjer at Arbeidarpartiet er imot endringane i arvelova, men det prinsipielle og meir utfordrande ved å finne eit samlande formål som vil kunne ta omsyn til ynska til arvelataren. Dersom herrelaus arv skal gå til frivillige organisasjonar, kan ein ikkje sjå bort frå at det kan vere i strid med det arvelataren ynskte. Dersom ein arvelatar f.eks. har vore humanetikar heile livet, ville han nok tvilsamt ynskje at arven skulle gå til f.eks. kristent ungdomsarbeid, eller motsett – ein arvelatar som har vore religiøs, ville tvilsamt ynskje at arven skulle gå til ein frivillig organisasjon som arbeider for eller med eit humanistisk livssyn.

Eg ynskjer òg å vise til Arvelovutvalet sitt argument mot ei slik ordning, og siterer frå proposisjonen side 8 under pkt. 2.2:

«Tidligere forslag har knyttet fondet opp mot formål for barn og unge. Dette kunne kanskje være i tråd med ønskene til arvelatere flest tidligere, men i dag kan det like gjerne være en formodning for at midlene skulle gå til tiltak for eldre. Arvelaterne det er tale om, vil være i svært forskjellige livssituasjoner. Det er neppe mulig å finne frem til formål som alle ville være tilfreds med.»

Arbeidarpartiet meiner det er svært viktig å styrkje dei frivillige organisasjonane, og me ville gjerne halde fram med Kulturløftet. Me kjem framleis i vårt budsjett til å styrkje løyvingane til kultur og frivillige organisasjonar, slik me gjorde for 2015. Me meiner at å endre arvelova slik at herrelaus arv skal fordelast til frivillige organisasjonar, er prinsipielt gale, med bakgrunn i at det kunne stride mot ynsket til arvelataren, og vil derfor gå imot forslag B til lov om endringar i arvelova. Me ynskjer heller å oppmode regjeringa til å auke løyvingane på kulturbudsjettet og styrkje dei frivillige organisasjonane der.

Arbeidarpartiet støttar forslag A til lov om forsvunne personar, eg viser her berre til dei samla komitémerknadene.

Ulf Leirstein (FrP) [14:39:23]: Det er en gladsak, det som legges fram om at herreløs arv nå skal gå til frivillige organisasjoner. Dette var også en del av den avtalen som de fire samarbeidspartiene undertegnet – et viktig punkt der – som jeg tror bl.a. har vært veldig viktig for Kristelig Folkeparti, men det er også noe som Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre har støttet. Derfor er det gledelig å registrere at også Senterpartiet i komiteen støtter denne saken.

Flere av oss har tidligere fremmet forslag om dette i forskjellige innstillinger, men blitt nedstemt under den tidligere regjeringen, som styrte i åtte år. Det er gledelig at man nå kan se at det som før forsvant inn i det store intet, som noen kanskje vil kalle statsbudsjettet, nå vil bli øremerket til frivillig arbeid for barn og unge og skal håndteres av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, en organisasjon som har bred erfaring med å fordele støtte til forskjellige typer barne- og ungdomsorganisasjoner, og som gjør dette på en utmerket måte. Så Fremskrittspartiet er veldig glad for at vi i dag har fått denne saken så raskt fra regjeringen, og at vi nå får på plass de nødvendige lovendringene.

Men grunnen til at jeg tegnet meg, er egentlig begrunnelsen fra Arbeiderpartiet for å si nei. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet viser til at de i sitt alternative statsbudsjett ville bevilge mer penger til kultur og frivillig arbeid enn regjeringen, men konsekvensene av dagens stemmegivning er at kulturlivet, det frivillige arbeidet, skal klare seg med 10–20 mill. kr mindre enn det flertallet stemmer for i dag. Det er konsekvensen av den voteringen.

Så er det litt underlig at man bruker argumentet om at ordningen med at midlene skal fordeles av LNU, vil bli en kostnadskrevende og byråkratisk ordning. Hvis man mener det, mener man altså at ordningen med alle de millionene man allerede før denne lovendringen bevilger til frivillig arbeid, via bl.a. LNU, er byråkratisk og kostnadskrevende. Da lurer jeg på: Hvordan har man egentlig tenkt at denne typen midler skal fordeles til frivillig arbeid? For jeg antar at det ikke er noe mindre kostnadskrevende eller noe mindre byråkratisk å fordele noen hundre millioner enn å fordele 10–20 mill. kr. Det er det samme systemet som skal gjøre det.

Men det som trigget meg aller mest, var argumentet om at det ville være veldig spesielt at man kunne risikere at herreløs arv ble brukt til noe som den som har gått bort, ikke ønsket. Det kunne blitt en veldig spennende debatt hvis vi også tok den i forbindelse med skattesystemet. For det er ganske mye av det som staten tar av mine skattepenger som blir brukt til noe jeg ikke er enig i. Men det får jeg ikke noe gjennomslag for, nødvendigvis, med mindre jeg går inn i politikken. Da får jeg kanskje litt gjennomslag, og derfor gikk jeg inn i politikken. Det er mange penger man tar inn, det er vel noe sånt som 700–800 mrd. kr hvert år som staten tar inn i skatter og avgifter uten å spørre folket om det er greit at vi bruker det til det formålet eller det formålet. Så den debatten og det argumentet er egentlig ganske festlig, sånn jeg ser det, at det kunne «vere i strid med arvelatars ynske», som det står i merknadene. Det er altså slik i Norge at vi tar inn betydelige midler fra veldig mange mennesker og bruker dem til de formål som Stortingets flertall og flertallet i kommuner og fylkesting mener er korrekt. Sånn sett gjør man det på samme måte i denne saken.

Det som er mest gledelig med saken, er at nå vil 10–20 mill. kr hvert år kunne gå til økt arbeid for frivillige organisasjoner for barn og unge. Derfor er dette en gledens sak.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:43:49]: La meg først knytte noen ord til enstemmigheten. Vi er alle glade for at de feilene og manglene som ble påpekt etter den tragiske katastrofen i jula 2004, nå rettes opp i. Det tror jeg kan hjelpe pårørende ikke bare i deres sorgprosess, men også økonomisk og juridisk – så den biten er grei.

Jeg vil i likhet med forrige taler knytte noen kommentarer til merknadene fra Arbeiderpartiet i denne saken. Jeg skal sitere:

«Desse medlemene vil peike på at ein arvelatar som til dømes har vore humanetikar, tvilsamt ville ønskje at arva skulle gå til kristent ungdomsarbeid, eller motsett at ein arvelatar som har vore religiøs, tvilsamt ville ønskje at arv skulle gå til ein frivillig organisasjons arbeid for eit humanetisk eller ateistisk livssyn.»

For meg handler denne saken om at statens arverett heller skal gå til frivillige organisasjoner, og om synet på samfunn – og mitt syn på samfunn er at sivilsamfunn, frivillige organisasjoner, tilføyer samfunnet som helhet noe verdifullt. Et samfunn som er et sterkt sivilsamfunn, er et bedre samfunn enn et samfunn som er et svakt sivilsamfunn. Det å være med fra statens side og tilrettelegge for at det kan blomstre frivillige organisasjoner, og ikke minst barne- og ungdomsarbeid, er en viktig verdi i seg selv, og derfor er jeg glad for denne endringa, der et ganske bredt flertall faktisk ønsker at herreløs arv heller skal gå til frivillige organisasjoner. At LNU skal forvalte ordninga, tror jeg er en grei sak. De skal fordele til barne- og ungdomsorganisasjoner. Jeg kunne også kanskje ha sett at en kunne valgt modellen med et eget fond som hadde blitt bygd opp over tid, og da med en avkastning etter hvert som en hadde fått en større oppbygging og en større langsiktighet i fondet. Det tror jeg kunne vært bra, men jeg syns også denne løsninga er god.

Derfor reagerer jeg på måten det argumenteres for, og mot den argumentasjonen kan en også si at en del arvelatere ville ha reagert på hvordan arven blir brukt av staten i dag, fordi det er en del ting som en ikke automatisk vil si. Det vi gjør her, er noe som det har vært stor enighet om, det er noe som har vært ønsket av de frivillige organisasjonene, og det er noen som er veldig glade for at det stemmes igjennom i dag. Det er en gledens dag fordi det er med på å styrke sivilsamfunnet, og det er med på å styrke barne- og ungdomsarbeidet i dette landet, og det er positivt.

Statsråd Anders Anundsen [14:46:32]: La meg først få takke komiteen og saksordføreren for et godt stykke arbeid. Jeg kan slutte meg til brorparten av innlegget til saksordføreren og til de foregående talerne, med unntak av representanten Vågslids innlegg. Jeg er glad for at en enstemmig komité støtter forslaget til lov om forsvunne personer, og at et flertall i komiteen også støtter forslaget til lov om endringer i arveloven vedrørende avvikling av arveretten for staten til fordel for frivillig virksomhet.

Den gjeldende loven er fra 1961. Siden den gang har det skjedd ganske store endringer i samfunnet, og det er flere grunner til at loven om forsvunne personer fra 1961 nå er moden for revisjon. Reiseaktiviteten i befolkningen har økt. Ny teknologi gjør at vi i dag kommuniserer på en helt annen måte enn det vi gjorde tidligere, og vår evne til å identifisere omkomne er også blitt betydelig bedre. Større naturkatastrofer, som bl.a. representanten Ropstad var inne på, og terroranslag har også bidratt til større oppmerksomhet om regelverket om forsvunne personer og illustrert behovet for revisjon.

Forslaget til ny lov om forsvunne personer er tilpasset den tiden vi lever i. I lovforslaget er tidsfristen for når en person kan anses som død, forkortet. Fristene vil nå være straks, ett år eller fem år. Tiårsfristen fjernes. En annen viktig endring er at pårørende nå vil slippe den belastningen det er å saksøke den forsvunne for å få rettens beslutning. Forslaget til den nye loven inneholder ellers regler om forvaltningen av eiendelene til en forsvunnet person, regler om hvordan man skal gå frem for å avgjøre om en person skal regnes for å være død, regler om virkningene av en slik avgjørelse og regler om tilbakeføring av personens eiendeler dersom personen senere kommer til rette.

Når det gjelder forslaget om avvikling av statens arverett, som har bidratt til den største diskusjonen i dag, har det vært et sterkt ønske fra frivillige organisasjoner over tid om å endre disse reglene. Det har vært et sterkt politisk ønske fra store deler av denne sal, det viser også innstillingen, og det er en del av regjeringserklæringen. Det som nå foreslås, er at man skal ha en enkel modell for fordeling av midler gjennom LNU. Jeg registrerer at Arvelovutvalget i sin tid sa at de var skeptiske til en ordning, som også representanten Vågslid var inne på, som skulle medføre en stor grad av administrasjon, fordi det samlede beløpet det her er snakk om, er relativt lavt fra år til år. Nettopp derfor er det en stor fordel at det er LNU som skal gjøre denne jobben. Da bygger man ikke opp et nytt byråkrati. Da lager man ikke nye vanskeligheter, men sikrer at en paraplyorganisasjon som har lang og god tradisjon med å fordele offentlige midler, skal fordele også disse midlene.

Jeg synes også diskusjonen om bruken av midlene fra arvelaters side er litt kunstig. Jeg vil understreke at alle, også de som ikke har arvinger, kan råde over sine eiendeler gjennom bruk av testament. Hvis man er opptatt av at ens eiendeler og verdier skal gå til bestemte formål, er det å opprette et testament noe som alle kan gjøre. Da vil man ha kontroll på hva midlene blir brukt til.

Så kan man litt overflatisk si at når staten mottar arv, vil også ateister betale for finansiering av religiøse organisasjoner gjennom at religiøse organisasjoner får midler fra staten. Det vil også være pasifister som aldri ville finansiert noe som helst i et forsvar, som bidrar med sin andel inn i forsvarsbudsjettet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lene Vågslid (A) [14:50:41]: Eg vil også takke saksordføraren for eit godt arbeid.

Eg trur også at LNU fint greier å handtere dette på ein god måte, og eg sa i innlegget mitt at i all hovudsak er det ikkje dei praktiske utfordringane som gjer at me kjem til å stemme imot forslaget.

Eg vil knyte eit par kommentarar til innlegget frå Ulf Leirstein. Det er ei interessant betraktning me høyrer – at pengane fram til no har forsvunne inn i «intet». Det seier kanskje litt om det synet representanten har på fellesskapet sine midlar. Eg meiner det er ein vesentleg forskjell på om midlane går til alle, eller om dei går til frivillige organisasjonar som har eit verdistandpunkt. Så meiner eg også at det er spesielt å meine at Arbeidarpartiet i dag går imot 10–20 mill. kr mindre til kulturen. Arbeidarpartiet føreslo 600 mill. kr meir til frivillige organisasjonar i sitt alternative statsbudsjett. Det hadde me ynskt hadde fått gjennomslag. Det hadde vore ein gledas dag.

Så merkar eg meg også at det er noko ulikt syn på skatt. Det er ikkje ukjent i denne salen. Me kjem nok heller ikkje til å bli einige om det, men eg synest det er litt spesielt å samanlikne arv og skatt. Eg meiner uansett at løyvingane til frivillige organisasjonar og kultur burde styrkjast. Det burde gjerast gjennom kulturbudsjettet. Det er blitt sagt veldig mykje fint frå fleire om verdien av kulturlivet og rolla til frivillige organisasjonar. Det håpar eg å høyre att og sjå att i debatten om kulturbudsjettet for neste år, der styrkinga av desse organisasjonane verkeleg høyrer heime.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.