Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Stortingspresident Olemic Thommessen [10:10:58]: Som en oppfølging av Stortingets vedtak fra 19. juni 2014 om å etablere en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter, underlagt Stortinget, har jeg gleden av å fremlegge presidentskapets enstemmige innstilling med forslag til lov for institusjonen. Innstillingen med forslag til instruks vil bli behandlet etter at loven er ferdigbehandlet i Stortinget.

Respekten for menneskerettighetene er en grunnleggende verdi i vårt samfunn. Dette har vært en viktig forutsetning for utviklingen av vårt demokrati og har gitt trygge rammer for utviklingen av vårt velferdssamfunn. Det er en viktig statlig oppgave å påse at offentlige organer og representanter respekterer menneskerettighetene, og å iverksette tiltak for å hindre at andre begår menneskerettighetsbrudd.

FN har oppfordret medlemsstatene til å etablere nasjonale institusjoner for menneskerettigheter for å bidra til gjennomføring av menneskerettighetene i eget land. Her ligger det således også et internasjonalt perspektiv, i den forstand at vi fra norsk side gjerne ser at også andre land følger opp med slike etableringer, noe også en rekke land har gjort.

I den foreslåtte lov og instruks for den nasjonale institusjonen i vårt land legges det formelle grunnlaget for en uavhengig og styrket nasjonal institusjon, basert på Paris-prinsippene for nasjonale institusjoner, som FNs generalforsamling har gitt sin tilslutning til. Den nasjonale institusjonen skal med kunnskapsbasert tyngde og bred forankring ha som hovedoppgave å overvåke og rapportere om menneskerettigheter som er nedfelt i nasjonal lovgivning så vel som i internasjonale traktater og den øvrige folkeretten. I dette ligger det et ansvar for å belyse de menneskerettslige utfordringer vi også har i vårt land.

Det vil nok med rette kunne hevdes at institusjonen er en nydannelse i forhold til Stortingets tradisjoner og praksis, fordi Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, til forskjell fra de øvrige av Stortingets eksterne organer, ikke bare er tillagt kontrolloppgaver i konstitusjonell forstand. Men det må også kunne sies at vern om menneskerettighetene er et felles anliggende for alle offentlige myndigheter, og at også andre av Stortingets eksterne organer, først og fremst Sivilombudsmannen, gjennom forebyggingsenheten mot tortur og umenneskelig behandling, er tillagt slike oppgaver. Den koordineringen det legges opp til mellom de to institusjonene, er derfor naturlig og riktig.

Stortinget må ha et årvåkent blikk på menneskerettighetssituasjonen i vårt eget land. En sentral oppgave for den nasjonale institusjonen vil være å overvåke menneskerettighetenes stilling og komme med anbefalinger til Stortinget og andre myndigheter. Institusjonens årsrapport skal danne grunnlag for en bred og helhetlig debatt om menneskerettigheter i denne sal, noe jeg håper vil kunne bidra til å løfte oppmerksomheten om temaet her så vel som i offentligheten for øvrig.

Den nasjonale institusjonens samlede oppgaveportefølje skal dekke de områdene som Paris-prinsippene gir anvisning på. Presidentskapet mener at de oppgavene som foreslås lovfestet, ivaretar disse prinsippene fullt ut, samtidig som de er hensiktsmessige tiltak, godt tilpasset situasjonen i vårt land, med bl.a. flere andre offentlige aktører på menneskerettighetsfeltet med til dels overlappende oppgaver. Jeg vil i denne forbindelse nevne at det vil være et viktig oppdrag for den nasjonale institusjonen å legge til rette for samarbeid med relevante organisasjoner og fagmiljøer.

Presidentskapet foreslår en organisasjonsmodell for den nasjonale institusjonen som vi mener tilfredsstiller Paris-prinsippene.

Presidentskapet mener at en uavhengig, faglig kompetent ledelse av institusjonen sikres best ved at ledelsen deles mellom et styre med overordnet ansvar for faglig virksomhet, økonomi og drift, og en direktør med det daglige ansvaret for institusjonens virksomhet. Et styre gir også rom for at også ledelsen besitter særskilt kunnskap om samiske forhold, noe presidentskapet tillegger vesentlig vekt.

I tråd med Paris-prinsippene foreslås institusjonens mangfoldsperspektiv ivaretatt gjennom et rådgivende utvalg som vil være et kontaktorgan for det nettverk av organisasjoner og fagmiljøer som institusjonen naturlig vil forholde seg til. Dette organet foreslås oppnevnt av styret. Direktøren foreslås oppnevnt av Stortinget på bakgrunn av offentlig kunngjøring. Presidentskapet vil legge til rette for mest mulig åpne oppnevningsprosesser både hva styre og direktør angår.

I innstillingen fra presidentskapet foreslås også at det iverksettes en evaluering etter fire år for å se om det kan være behov for å justere det formelle grunnlaget så vel som øvrige rammebetingelser.

Jeg er glad for at vi i dag kan runde en viktig milepæl, og jeg anbefaler det fremlagte forslag til lovvedtak.

Kåre Simensen (A) [10:16:32]: Den 19. juni i fjor vedtok et enstemmig storting å opprette en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter har siden etableringen i 2001 vært tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter, et tverrfaglig senter under Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Da prinsippene om akademisk frihet og forskningsfrihet ikke anses å være forenlige med rollen som nasjonal institusjon, har styret ved Universitetet i Oslo vedtatt å bringe ordningen til opphør.

Etter Arbeiderpartiets syn er det behov for en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter i Norge. En slik institusjon skal kunne bidra til samordning, oversikt og systematisering på dette sammensatte området. Institusjonen bør være et faglig tyngdepunkt som kan bistå myndigheter og sivilt samfunn i menneskerettighetsspørsmål, og samtidig ha en aktiv overvåkings- og pådriverrolle.

Stortinget har et viktig ansvar og en viktig rolle når det gjelder å sikre oppfyllelse av menneskerettigheter, både ved å samtykke til ratifikasjon av Norges internasjonale forpliktelser og ved å påse at den utøvende makt følger opp samfunnets forpliktelser overfor enkeltmennesker, minoriteter og andre utsatte grupper.

Derfor er det etter Arbeiderpartiets syn riktig at Stortinget påtar seg å sørge for etablering av en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter, og gir den en særlig status ved å plassere den som et organ direkte underlagt Stortinget.

I henhold til innstillingen gjenspeiler mandatet til den nye nasjonale institusjonen de såkalte Paris-prinsippene. Dette innebærer at institusjonen gis et bredt mandat til å fremme og styrke menneskerettighetene i samsvar med internasjonale traktater og folkeretten for øvrig, Grunnloven, menneskerettighetsloven og øvrig lovgivning. Institusjonen skal fritt kunne vurdere ethvert spørsmål innenfor sitt kompetanseområde.

Den nasjonale institusjonen skal ha anledning til å gi veiledning til enkeltpersoner gjennom informasjon og rådgivning om menneskerettigheter, herunder om nasjonale og internasjonale klagemuligheter, men institusjonen skal ikke behandle klager i enkeltsaker. I slike tilfeller kan det henvises til eksisterende ombudsordninger, rettsapparatet eller frivillige organisasjoner.

Spørsmålet om institusjonens uavhengighet har stått sentralt. I den enstemmige innstillingen fra presidentskapet foreslås det at den nye nasjonale institusjonen for menneskerettigheter opprettes som en selvstendig enhet, underlagt Stortinget, men administrativt tilknyttet Sivilombudsmannen og derved kan trekke veksler på ombudsmannens solide kompetanse på menneskerettighetsområdet og det sterke fagmiljøet der.

En samlokalisering vil kunne legges godt til rette for eventuelt samarbeid om nærmere bestemte oppgaver og gi administrative og ressursmessige fordeler. Også hvem som skal forestå utnevning av leder og styre, har vært diskutert. Presidentskapet foreslår at Stortinget skal utnevne lederen og administrativ leder for den nye institusjonen, et styre bestående av fem medlemmer samt et bredt sammensatt rådgivende utvalg for det nasjonale senteret.

Arbeiderpartiet stiller seg bak innstillingen fra presidentskapet og forutsetter at Stortinget holdes orientert om institusjonens virksomhet gjennom årlige rapporter.

Marit Arnstad (Sp) [10:20:19]: Det er grunn til å berømme det arbeidet som er gjort i den saken vi behandler i dag – både arbeidet underveis og arbeidet med den innstillingen som presidentskapet har lagt fram.

Senterpartiet mener at det i innstillingen til lovforslaget tas gode og nødvendige grep for å etablere – eller, skal vi også si, på en måte reetablere – en nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Senterpartiet vil markere støtte til de hovedgrep som tas i det rammeverket som i dag legges på plass. Vi støtter opprettelse av institusjonen, de grep som tas for å sikre uavhengigheten og integriteten, og de styringsmekanismene som er skissert.

Det til tross er det nok slik – som en også ser av presidentskapets innstilling – at det sjølsagt er grunn til å være litt åpen med hensyn til noen av de valg som tas. Vi ser i dag neppe helt fasiten for hvordan den nye institusjonen kommer til å bli, eller hvordan den faktisk kommer til å arbeide. Når noe nytt bygges opp, må en til en viss grad tåle å leve med at veien også blir lite grann til mens en går. Det gjelder nok også i denne sammenheng. Den innstillingen som presidentskapet har lagt fram, er et godt og kvalifisert første skritt på veien.

Når det legges opp til at vi i dag skal gi Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter vide fullmakter til sjøl å forme sitt arbeid og til å markere seg på en rekke forskjellige arenaer, er det bra. Ikke bare skal institusjonen rapportere om menneskerettighetenes stilling i Norge og våke over den mer formelle delen av de politiske prosessene, den skal også arbeide med holdninger i samfunnet, f.eks. gjennom å fremme opplæring og utdanning i og forskning på menneskerettigheter og gjennom å arrangere seminar og kurs og å holde foredrag. Den skal også bidra til at vi kan få flere brede debatter om menneskerettigheter også i denne salen.

Senterpartiet håper at den nye institusjonens styre og direktør vil velge en arbeidsform som inkluderer og styrker det menneskerettighetsarbeidet som allerede foregår rundt omkring i landet, og som er forankret i eksisterende miljøer, enten det dreier seg om organisasjoner eller om institusjoner.

Jeg har merket meg at presidentskapet understreker at det er uvisst om den bevilgning som er skissert for 2015, er tilstrekkelig, og at det per i dag ikke er mulig å ha en klar oppfatning av de økonomiske konsekvensene av reetableringen av den nasjonale institusjonen på noe lengre sikt. Det er et helt rimelig forbehold, men det stiller også krav til Stortinget om at en til en viss grad våker over det eksisterende menneskerettighetsarbeidet – i en virkelighet der den nye institusjonen også skal finne sin plass.

Jeg vil derfor få lov til å bruke et par minutter på å nevne litt av det arbeidet som allerede foregår. I Nord-Trøndelag er vi godt kjent med det arbeidet som skjer på Falstadsenteret, som har status som nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter. Fra Oslo kjenner vi til det uhyre fortjenstfulle arbeidet som skjer i Villa Grande, der Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter også driver et forsknings-, dokumentasjons- og formidlingssenter. Jeg har også lyst til å nevne det arbeidet som samiske myndigheter og samiske organisasjoner gjør i denne sammenheng, som er en viktig ressurs i arbeidet for å styrke menneskerettighetene. Det gjelder også nasjonalt minoritetsarbeid og nasjonale minoriteter ellers. Kvener, jøder, skogfinner, rom og romanifolk er også helt avgjørende medspillere i et bredt bilde. Jeg har lyst til å nevne dette fordi jeg tror det er viktig å ta vare på det store fellesskapet som menneskerettighetsarbeidet er og må utgjøre også framover.

Felles for alle dem jeg har nevnt, er at de har vært i gang med menneskerettighetsarbeid i en årrekke. Det er viktig at det nye senteret finner arbeidsmodeller som bidrar til å styrke det eksisterende menneskerettighetsarbeidet, og legger forholdene til rette for at de andre aktørene som har en sterk forankring i særegne miljøer, kan leve videre og bli sterkere.

Bare ved å dyrke det gode arbeidet som gjøres rundt om i landet, og ved å finne en fornuftig nasjonal overbygning for menneskerettighetsarbeidet som kan styrke totaliteten, tror jeg vi kan vinne fram med det som er målet, nemlig en sterk, stabil og varig innsats for å gjøre menneskerettighetene til en realitet både nasjonalt og internasjonalt.

Trine Skei Grande (V) [10:24:50]: Vi i Venstre er veldig glad for at denne institusjonen nå er på plass. Vi syns det har tatt litt tid, men vi er veldig glad for presidentens personlige engasjement for å bringe dette i havn. Jeg vil fra talerstolen gjerne uttrykke glede over at vi har klart å bringe det videre, og jeg tror at presidentens – og også andres i presidentskapet – engasjement har gjort at vi har kommet i mål med det.

Jeg er også enig med de talerne som har sagt at det ikke er sikkert at vi nå har den perfekte konstruksjonen for all framtid. Men vi har en god start, og vi har et godt rammeverk for å utvikle det framover. Jeg syns også det er helt riktig å legge det inn under Stortinget.

Jeg har tidligere holdt mange innlegg om ombudsroller. Det er viktig at vi ikke undergraver Stortingets ombudsrolle ved å flytte oppgaven vår til andre. Jeg mener at dette er snakk om noe annet. Dette er snakk om noe som kvalifiserer oss til å gjøre vår ombudsrolle – muligheten for å løfte resultatene av den politikken vi vedtar her, og som handler om enkeltindivid. Menneskerettighetene har vi for å verne enkeltindividet mot overgrep fra fellesskapet, men også for at individets rettigheter alltid skal kunne høres sjøl om det store flertallet alltid får cashet inn sine rettigheter. Man tenker ikke på Norge som et land som ofte bryter menneskerettigheter. Men i randsonen av samfunnet vårt finner vi alltid situasjoner der vi må diskutere det. Derfor er jeg kjempeglad for at vi f.eks. denne uka gjorde en avtale med regjeringa som sier at barn ikke skal sitte i fengsel i mer enn 24 timer før barnevernet kobles inn, som f.eks. på Trandum. Det er mange slike randsituasjoner i samfunnet der vi ser at menneskerettighetene blir utfordret. Da er det vår oppgave som politikere å finne gode løsninger for at vi skal overholde menneskerettighetene og samtidig kunne utøve politikk i denne salen.

Dette er også viktig for at Norge skal ha en større slagkraft internasjonalt når det gjelder menneskerettighetene. Det er klart at alle brudd som omverdenen kan vise til, svekker vår utenriksminister på tur rundt om i verden når han skal løfte menneskerettighetene. Det at vi har en god struktur i menneskerettighetsarbeidet i Norge, og at vi klarer å bekjempe alle brudd på menneskerettighetene også innenfor våre landegrenser, er viktig for at vår autoritet som menneskerettighetsnasjon internasjonalt også skal kunne overholdes. Derfor var det veldig viktig at vi fikk denne institusjonen på plass.

Dette er et viktig skritt videre. Jeg tror at det er viktig at vi har våpendragere for denne institusjonen og for dette prinsippet også inn i presidentskapet. De skal få all støtte som tenkes kan fra Venstre for å utvikle dette videre. Da er det viktig at institusjonen også får nok ressurser til å kunne gjøre jobben sin skikkelig. Det blir vel vår neste utfordring når budsjettet skal på plass.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson er annonsert, så han får nå ordet – og deretter representanten Bård Vegar Solhjell.

Rasmus Hansson (MDG) [10:28:19]: Takk for avansementet, president. Det er selvfølgelig bare begynnelsen!

Vi er i disse dager blitt grundig minnet på at det er 75 år siden Norge ble utsatt for et system som hadde forakt for menneskerettighetene som sitt mentale og politiske fundament. Men vi blir også minnet om at i den situasjonen klarte ikke Norge og nordmenn alltid selv å stå opp for menneskerettighetene, f.eks. da altfor mange satt stille og så jøder fra Norge bli eksportert til utryddelsesleirene i Tyskland. Derfor er jeg og Miljøpartiet De Grønne veldig glade for at dette initiativet er tatt, som har munnet ut i en veldig god innstilling fra presidentskapet. Vi takker for at det er tatt ansvar for å gjenetablere en institusjon som det er helt nødvendig at vi har her i Norge, og vi støtter i denne sammenhengen i all hovedsak de grepene som innstillingen legger opp til.

Fra Miljøpartiet De Grønnes side tror vi det er en svært god idé nettopp på grunn av dette temaets karakter at institusjonen gis vide fullmakter til å utforme sin organisasjon og sitt arbeid, under den selvfølgelige forutsetning at de får nok ressurser til å gjøre jobben. Det at institusjonen ligger under Stortinget, ser vi som en god forsikring for at nettopp Stortinget får levert den kunnskapen som skal til for at vi skal ta vårt ansvar for å ivareta menneskerettigheter, men også for at det er en institusjon som er nær det forumet som det bør være nær når noen skal utfordres til å ta dette ansvaret.

Fra Miljøpartiet De Grønnes side ser vi fram til at dette blir en institusjon som informerer oss, men som ikke minst utfordrer oss, fordi utfordringene for menneskerettigheter fortsatt er store også for Norge og i svært høy grad i den verden som omgir oss, og som Norge må delta i. Vi ser derfor med stor optimisme fram til utviklingen av denne institusjonen.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:31:11]: Overraskande nok er eg òg veldig glad for innstillinga frå presidentskapet og at vi no får den institusjonen opp og stå.

Eit av dei menneskerettsspørsmåla i Noreg som eg har opplevd at leiarar frå andre land tek opp med meg i møte, er vår manglande uavhengigheit i vår nasjonale menneskerettsinstitusjon, noko som reelt sett er viktig. Vi snakkar om brot på menneskerettar som ja, vi har det i Noreg òg, men dei kan jo ikkje vere så alvorlege. Men nokre av brota på menneskerettane vert påtalte som ganske alvorlege frå internasjonalt hald, f.eks. vår bruk av varetekt.

Så lat meg berre knyte tre meir konkrete kommentarar til innstillinga og det vidare arbeidet. For det første: Det vert ekstremt viktig at denne institusjonen klarar å ha eit breitt samarbeidsfelt mot dei mange institusjonane som jobbar med menneskerettar rundt omkring i Noreg. Det vil vere viktig for institusjonens legitimitet, og eg trur det er viktig for institusjonens reelle virke. Det kom jo fram av mandatet, men det er òg veldig viktig at det vert følgt opp av dei som skal jobbe der.

Så skal ein gje ei årleg melding i Stortinget, og det er eg positiv til. Men her ligg det ein risiko for at det vert ein årleg formalitet, ein debatt med lite deltaking, der alle berre merkar seg det som ikkje fører til noko vesentleg, slik som enkelte av dei faste meldingane som vi har i Noreg frå regjeringa, òg er. Så det vil eg kanskje leggje på presidentskapet å tenkje på – det er ikkje slutt når ein har vedteke at det skal kome ei årleg melding, det er då det begynner, om det berre vert ei vanesak, eller om det vert noko som kan brukast til noko.

Det tredje punktet gjeld, som fleire har sagt her, har eg fått med meg, at det ikkje er sikkert at det er nøyaktig slik vi no vedtek at det skal vere, som er den ideelle modellen. Eg ser det er lagt opp til ei evaluering etter fire år, og det trur eg er fornuftig. Det kan absolutt vere behov for justeringar og forbetringar og til og med større endringar av måten vi gjer det på. Det viktige no er at vi har fått på plass ein institusjon, og at det er gjort eit raskt og godt arbeid med det, og eg vil gje honnør til både presidenten og presidentskapet for det arbeidet.

Michael Tetzschner (H) [10:33:47]: Det krever jo en liten forklaring å ta ordet i en sak som foreligger høystemt enstemmig fra presidentskapet. Vi merker også her på deltakerne i debatten at 17. mai-faktoren blir faretruende høy når man snakker om menneskerettigheter.

Når jeg allikevel tar ordet, er det for å markere en kritisk distanse til den konstruksjonen som er valgt ved opprettelsen av det som er gitt navnet «nasjonal institusjon». Hvis man ser nærmere på innstillingen, Dokument 16, ser man at man tematisk ikke har avgrenset mandatet. I en tid da det meste kan fortolkes inn under menneskerettigheter, kan dette mandatet bli et veldig bredt og ikke minst politisk mandat.

Samtidig ser man også at denne institusjonen skal ta stilling til og anvende rettslige normer, slik Norge er bundet av gjennom et eget lovverk og internasjonale traktater, og man skal altså ha en oppfatning av hvorvidt disse etterleves. Normalt er det egne håndhevelsesorganer som gjør dette når det gjelder traktatretten, og vi har også utviklet en europeisk menneskerettighetsdomstol, som for øvrig er omtalt med to setninger i innstillingen.

Alle vet at utviklingen av menneskerettighetene nå skjer i stort tempo i Europa, og at nasjonalstatene innordner seg en utvidet rettslig kompetanse for de enkeltmenneskene som tar opp sine saker direkte. Hvis man virkelig ville gjøre noe effektivt for å fremme menneskerettighetene, skulle vi heller høvle ned de dørstokkene som finnes, for at folk kan forfølge sine rettigheter etter at de har utprøvd de nasjonale anke- og overprøvingsmulighetene.

Den andre siden av mandatet vil jeg også henlede oppmerksomheten på. Her skal man altså begi seg inn på rådgivning om hvordan lovgivningen skal utvikles, man skal drive oppsøkende virksomhet, man skal ha medieutspill, man skal ha en pådriverrolle, som i beste fall gir en veldig uklar aktørrolle og i verste fall en politisk rolle, som i de fleste sammenhenger er vanskelig å avgrense mot vanlig partipolitisk virksomhet. Jeg mener at dette er outsourcing av politikken på et område hvor de politiske representantene og denne sal burde sette seg selv i sentrum for hvordan vi håndhever våre internasjonale forpliktelser.

I en tid da rettighetsbegrepene trues av utvanning, vil det derfor være vanskelig å skille mellom en pådriverrolle og en politisk funksjon. Når jeg allikevel ikke stemmer imot saken, er det fordi noen av oss har vært i dialog med representanter for presidentskapet og der sterkt anbefalt at det blir etablert et styre, som opprinnelig ikke var foreslått, og at det skulle gjennomføres evaluering innen utløpet av den første funksjonsperioden, som heller ikke opprinnelig var foreslått. Og da håper jeg at tiden vil ha arbeidet for at vi kanskje etablerer noe annet, som kan gi borgerne direkte prøvingsmulighet, f.eks. gjennom en forvaltningsdomstol.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.