Martin Kolberg (A) [14:48:57]: (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil begynne denne saken med å slå fast at det er et flertall i komiteen og et flertall i Stortinget som står bak de merknadene som reiser betenkeligheter, og som framfører kritikk i denne saken. Det er merknader og kritikk som er rettet mot Nærings- og fiskeridepartementet, og det er merknader og kritikk som er rettet mot Telenor og dets styreleder og konsernsjef.

Innstillinga inneholder ikke forslag til vedtak, men jeg legger til grunn at både statsråd Monica Mæland, departementet og Telenor ved dets ledelse forstår og aksepterer en flertallskritikk her i Stortinget. At statsråden gjør det, er i henhold til konstitusjonell praksis og å betrakte som en selvfølge. Det er statsråden som står ansvarlig overfor Stortinget. Det er hun og hennes departement som har det løpende ansvaret for å følge opp statens eieransvar overfor Telenor. Men jeg mener Telenor og dets ledelse også direkte må ta inn over seg og rette seg etter den flertallskritikken som framkommer i innstillinga. Den oppfatningen bygger på den mening at Telenor er et selskap hvor staten er majoritetseier, og med en historie som et nasjonalt selskap med ansvar for betydelige deler av vår telekommunikasjon, altså ikke et hvilket som helst selskap. Ledelsen i Telenor, både styreleder og konsernsjef, er på dette grunnlaget å oppfatte som tillitsvalgte med et ansvar for å være lydhøre overfor Stortinget.

Innstillinga er som sagt en flertallsinnstilling. Høyre og Fremskrittspartiet har egne merknader som gjennomgående har andre standpunkter, særlig under henvisning til den pågående politietterforskningen. Jeg viser også til disse merknadene og forutsetter at mindretallet redegjør for sine merknader og sine meninger.

Det er ingen uenighet, heller ikke i komiteen, om korrupsjonens ødeleggende virkninger. Korrupsjon er rett og slett en trussel mot rettsstaten, i strid med menneskerettighetene, et hinder for sosial rettferdighet, og det undergraver demokrati. Korrupsjon opprettholder fattigdom og hindrer velstandsutvikling. Derfor er korrupsjon straffbart i henhold til både norsk og internasjonal lovgivning. Det er et faktum at korrupsjon finnes, også i vårt eget samfunn, så derfor må vi være på vakt og aldri la oss vikle inn i en forestilling om at dette angår alle andre, men ikke oss.

Korrupsjon antar så mange former. Det er ikke lenger penger i konvolutter – selv om det sikkert også forekommer – men det er smarte opprettelser av fiktive selskaper med underlige navn og eiere i land som lever av å skjule dem og deres verdier. Det er dette den saken vi i dag behandler, egentlig dreier seg om – hvilke virkemidler som kan tas i bruk i kampen om å vinne markedsandeler i et land hvor det ifølge noen ikke er mulig å kjøpe en kopp kaffe uten å ha medvirket til svart økonomi og korrupsjon.

Så langt vi har evnet å få opplyst saken, har vi fått gjentagende svar om at Telenor ikke er å klandre, at kjennskapen til det VimpelCom nå etterforskes for av myndighetene i flere land, er langt utenfor hva vi kan forvente at Telenor skulle kjenne til.

Vi kjenner til at Telenors eierskap i VimpelCom har en lang og også vanskelig forhistorie som har resultert i at Telenor ikke har majoriteten av aksjene, og dermed det som kalles for kontrollen over VimpelCom. Jeg understreker, så også statsråden hører det tydelig: Vi forstår og aksepterer også at det da er noe mer komplisert å ha kontroll på alt hva selskapet gjør. Men det vi ikke skjønner, er at Telenor bruker krefter på å overbevise oss og offentligheten om at ingenting galt har skjedd. Det forstår vi ikke – eller kanskje mer presist: at Telenors representanter har ikke visst noe, sett noe eller gjort noe, hvis noe galt i det hele tatt har skjedd.

Riktignok skriver statsråd Mæland i brev til komiteen at hun ikke kan utelukke at korrupsjon har funnet sted. Og Telenors styreleder sier i offentligheten: Jeg sier ikke at det ikke har vært korrupsjon, men at vi gjør så godt vi kan for å finne det ut. Det er rett og slett vanskelig for oss utenfor å forstå at ingenting konkret galt har skjedd, med en administrerende direktør i VimpelCom fra Norge og Telenor og med tre styremedlemmer fra Telenor, med daværende konsernsjef Baksaas som en av dem. Er det da mulig ikke å vite noe? Er det da mulig ikke å forstå noe?

Jeg og flertallet er selvfølgelig oppmerksom på og har respekt for at saken internasjonalt er under politietterforskning. Telenor har status som vitne. Først når etterforskningen er ferdig, sitter vi med svaret. Kontrollkomiteen dømmer ikke, men kontrollkomiteen insisterer likevel på demokratiske institusjoners selvstendige krav på og rett til å få vite hvordan lover og overordnede prinsipper har blitt fulgt opp i praksis. Vi insisterer på det.

For å unngå å bli viklet inn i korrupsjonsskandaler kunne alle norske selskaper holde seg unna land hvor korrupsjon er utbredt. Vi ønsker ikke det. Vi sier ikke det. Det er en bred politisk enighet om at det generelt er positivt at norske selskaper engasjerer seg internasjonalt, også i land der selskapene vil møte etiske utfordringer. Likevel er det sånn at selskaper som opptrer i land som er preget av korrupsjon, må være seg særlig bevisst hva deres opptreden faktisk bidrar til. Og gjelder det selskaper som staten er eier eller deleier i, må staten ha klare forventninger til hvordan selskapene arbeider, at de – som Transparency International formulerer det – er en del av løsningen på problemet og ikke en del av problemet.

For å si det én gang til: Vi spør oss om Telenor har vært nok oppmerksom på korrupsjon som har foregått i forbindelse med VimpelComs ervervelse av telelisenser i Usbekistan. Det handler om VimpelCom. Telenor som sådan er ikke under etterforskning, men likevel hviler det en stor bør på Telenors skuldre, i den forstand at også de selvfølgelig må stå til ansvar for VimpelComs disposisjoner, dermed også anklagene om korrupsjon. Sett med mine øyne er det ikke spørsmålet om juridisk ansvar som er det sentrale, det er det moralske.

Så til dette: Ingen – og jeg sier ingen, for det er ingen – benekter at anslagsvis 700 mill. kr er betalt til en bankkonto på Gibraltar som eies av et enkeltmanns- eller enkeltkvinneforetak, Takilant, et selskap hvis ansvar var å skrive til myndighetene i Usbekistan og anbefale at lisensen ble tildelt VimpelCom. Telenor har visst det. Departementet har visst det. Allikevel er det så vanskelig å kalle det ved sitt rette navn. Det forstår ikke jeg.

En korrupsjonsanklage mot et av landets viktigste selskaper er svært alvorlig og vil få konsekvenser for dette selskapets omdømme så vel som for Norges renommé som et land hvor det er en faktisk nulltoleranse for korrupsjon.

Komiteen har så langt det har vært mulig, forsøkt å komme til bunns i saken gjennom flere brev til statsråden og i åpen kontrollhøring. For et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen har det avgjørende vært hvorvidt departementet har fulgt opp Stortingets strenge linje i forhold til korrupsjon i sin eierdialog med Telenor og sørget for at Telenor har tatt de nødvendige skritt for å forhindre eventuell korrupsjon som deleier i VimpelCom.

For å si det like gjerne først som sist: På tross av anstrengelser for å komme til bunns i saken, står fortsatt spørsmålet om det har forekommet korrupsjon, ubesvart. Verken statsråden eller Telenors ledelse kan gi svar på om det har foregått korrupsjon i VimpelCom, til tross for beviset om de 700 mill. kr. Det er heller ikke i tilstrekkelig grad godtgjort at tiltak er iverksatt for å hindre korrupsjon av de ansvarlige eierne i VimpelCom, og etter min mening har departementet ikke vist tilstrekkelig vilje til å avdekke det som har skjedd.

Slik saken har blitt forsøkt framstilt for oss, har det faktum at Telenor ikke er majoritetseier gjort at de dermed heller ikke er i en posisjon hvor de kan styre VimpelCom slik de ønsker. Vi kjøper ikke dette. Vi har forståelse for at et selskap i en slik posisjon er mer avhengig av andre eieres forhold til antikorrupsjonstiltak, men det er ingen tvil om at styremedlemmers ansvar er det samme enten man har kontroll i selskapet eller man ikke har kontroll i selskapet. Det enkelte styremedlems ansvar er i henhold til all lovgivning det samme.

Jeg vil igjen trekke fram hva generalsekretæren i Transparency International, Guro Slettemark, sa under høringen:

«Hvis antikorrupsjonsprogrammet til den deleide enheten har mangelfullt innhold, eller er mangelfullt implementert, så bør eierselskapet kreve korrigerende tiltak gjennom det deleide selskapets styrende organer. Hvis påvirkning ikke nytter, og hvis avvikene er uakseptable, bør eierselskapet trekke seg ut av den deleide enheten.»

Det mener vi også. Telenors styre har hele tida stått fritt til å vurdere å trekke seg ut av VimpelCom. På spørsmål om det hadde vært vurdert å trekke seg ut av VimpelCom, svarte styreleder Aaser i høringa at det ikke var aktuelt «av hensyn til aksjonærene i Telenor» – «av hensyn til aksjonærene i Telenor». Det er et sitat. Da må vi vel strengt tatt kunne slå fast at det kanskje er noe med vektinga mellom nulltoleranse for korrupsjon og hensynet til aksjonærene som ikke er i balanse.

En grundig sjekk av tvilsomme transaksjoner er ikke gjort, og, slik det ser ut, faktisk heller ikke vurdert. Styremedlemmene stolte på en såkalt FCPA-rapport uten, ifølge Baksaas selv, å gå grundigere inn i hva som sto der, ja uten engang å lese den. Heller ikke det faktum at utbetalingene gikk til et enkeltmannsforetak på Gibraltar, så ut til å vekke noen som helst mistanke hos styret i VimpelCom – nei.

Ifølge Telenors styreleder og konsernsjef var dette heller ikke naturlig – merk dere det her i stortingssalen, han sier «heller ikke naturlig» – all den tid transaksjonene er tillagt administrasjonen og utbetalingene er, notabene, så små, 700 mill. kr, at styrets medlemmer ikke kunne fatte noen form for mistanke. Det er spesielt å si, må jeg si, for en styreleder og administrerende direktør i et norsk selskap hvor staten er majoritetseier. Det er en spesiell uttalelse.

Både styreleder Aaser og konsernsjef Baksaas la vekt på i kontrollhøringa at det var administrasjonen i VimpelCom som hadde ansvaret. Aaser underbygde dette ved å si at saken i sum skaper så mye uro at han i et brev til styreleder i VimpelCom hadde stilt spørsmål om styrets tillit til administrasjonen, altså tillit da bl.a. til den norske administrerende direktøren i selskapet. Om han har fått svar på det brevet, det vet jeg ikke. Det er iallfall ikke meddelt Stortinget – det kunne jo vært interessant å få vite hva styrelederen i VimpelCom hadde svart på et slikt brev. Den kunnskapen har vi ikke, kanskje statsråden har det. Baksaas på sin side etterlot inntrykk av å forstå bekymringa for transaksjonene og spesielt forbindelsen med Takilant og presidentdatteren i Usbekistan, men også han – altså Baksaas – holdt fast ved at det var administrasjonen i VimpelCom som hadde ansvaret, ikke styret.

Departementet har i brev til komiteen bekreftet at Telenors mulighet til å blokkere beslutningen om å gå inn i Usbekistan og dermed de transaksjoner denne saken handler om, er vedtektsfestet i VimpelCom. Da sier jeg det er foruroligende at verken styreleder eller konsernsjef informerte kontrollkomiteen om denne blokkeringsmuligheten. Hele framstillinga av Telenor som en minoritetseier uten makt og mulighet til å kontrollere, og en framstilling av administrasjonen som eneste ansvarlige part for tvilsomme transaksjoner, mister dermed sin tyngde og sin autoritet.

Denne saken startet takket være – igjen – medienes utrettelige arbeid. Gjennom Klassekampen og Dagens Næringsliv har offentligheten fått innsyn i hvordan VimpelCom har operert i Usbekistan, og det har vi fått vite i to omganger, første gang i 2012, da Trond Giske var næringsminister og innkalte Telenor.

Også Mæland som næringsminister ba i 2014 om skriftlig redegjørelse fra Telenor og har hatt flere møter med selskapet. I sin redegjørelse til komiteen skriver hun bl.a. at hennes vurdering er at Telenors styre tar arbeidet mot korrupsjon på alvor, og generelt arbeider aktivt med de aktuelle problemstillingene. Videre framholder hun at de tiltak styret i Telenor så langt har foretatt, ikke innebærer noen garanti for at kritikkverdige eller ulovlige handlinger ikke har funnet sted. Nettopp, nettopp. Akkurat det.

Inntrykket vi sitter igjen med, er at statsråden i første omgang fullt ut sluttet opp om Telenors vurdering da saken ble offentlig gjennom media. Telenors vurdering av sin rolle så vel som Telenors oppfatning av at de var underlagt taushetsplikt både overfor offentligheten og Stortinget, sluttet statsråden seg til.

For å ta det med taushetsplikt først: Det er uheldig at statsråden ikke ser verdien i at Stortinget som demokratisk institusjon engasjerer seg i en så alvorlig sak. Det er komiteens legitime oppgave å gå inn i forvaltningen av den statlige minoritetsinteressen i Telenor og derfor av stor interesse hvordan Telenors antikorrupsjonsprinsipper blir gjort gjeldende i et internasjonalt marked. Særlig viktig er det med tanke på at regjeringas egen eierskapsmelding har lagt vekt på samfunnsansvar og utdypet dette på følgende fire områder: menneskerettigheter, korrupsjon, klima og miljø og arbeidstakerrettigheter.

Men det store spørsmålet er hvor aktivt departementet har vært i denne saken. Et flertall er klart kritisk til Telenors manglende vilje til å undersøke og avskjære situasjoner som er kritikkverdige, og, som statsråd Mæland sa i høringa, er det «veldig gode grunner til at dette etterforskes». Det mener vi også. Da er det rett og slett ikke til å forstå at departementet ikke har skaffet seg innsikt i og lagt et tilbørlig press – ikke utilbørlig, men et tilbørlig press – på at man følger de retningslinjer og forventninger som en eier har. Inntrykket vi sitter igjen med, er at departementet ikke prioriterte det departementet selv sier at de legger vekt på, arbeidet mot korrupsjon.

Departementet kunne vært langt mer aktive og pågående i sin dialog med Telenor. Departementet kunne bl.a. stilt spørsmål om muligheten til å blokkere hadde blitt vurdert i forbindelse med inntreden i Usbekistan, hvorvidt Telenors styremedlemmer hadde vurdert transaksjonene ut fra deres forpliktelser til å arbeide mot korrupsjon, og, ikke minst, om Telenors styre på noe tidspunkt hadde vurdert at risikoen for å medvirke til korrupsjon var så stor at de måtte vurdere å selge seg ut av VimpelCom.

Næringsministeren gjorde det motsatte valget av hva som kreves for å hindre korrupsjon. Hun valgte å være unnvikende framfor å være opplysende. Hun valgte å beskytte et selskap framfor å beskytte vårt renommé som et land som har nulltoleranse for den menneskeskapte katastrofen korrupsjon faktisk er. Og sist, men ikke minst: Når et flertall i kontroll- og konstitusjonskomiteen er av den oppfatning som jeg her har redegjort for, så velger næringsministeren å karakterisere et flertall i Stortinget i mediene som useriøse, i Dagens Næringsliv. Telenors styreleder på sin side sier at vår innstilling er meninger som er uttrykk for synsing. De går ikke inn i argumentasjonen, men de gir Stortingets flertall karakteristikker. Det er sterkt.

Det er sterkt, særlig på den bakgrunn, etter dette, at det er ingen – og igjen uttrykker jeg: ingen – som klarer å tilbakevise våre argumenter og meninger. Realitetene forsøkes dekket over med en oppkonstruert juridisk argumentasjon. Det karakteriserer jeg som sterkt foruroligende, men det føyer seg inn i rekken av eksempler på hvordan internasjonale selskaper ofte opererer, ofte for å hindre nasjonale myndigheter innsyn og kontroll. Det flertallsinnstillinga sier, er: Stortinget aksepterer det ikke. Departementet og statsråden er gjennom merknadene påført en kritikk. Den framtidige praksis og tilnærming må bli i tråd med stortingsflertallets vilje.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Erik Skutle (H) [15:13:55]: Først vil jeg takke saksordføreren for en grundig gjennomgang. Jeg er ikke enig i alt han har framført her; det skal jeg komme nærmere tilbake til. Ellers vil jeg også takke saksordføreren og resten av komiteen for en godt gjennomført kontrollhøring om saken.

Saken handler om Nærings- og fiskeridepartementets eierskapsutøvelse i Telenor og Telenors videre håndtering i VimpelCom-saken.

Det kan være fristende, når vi har fått klarlagt at det har gått store pengebeløp til en diktatordatters bestevenninne uten relasjon til telekombransjen, via et postboksselskap på Gibraltar, å bore i nettopp disse kuriøse spørsmålene. Men vi er selvfølgelig nødt til å være prinsipielle. Vårt anliggende er å vurdere om departementet og statsråden har gjort det Stortinget har bedt departementet og statsråden om å gjøre, ikke å fastslå om det har blitt begått lovbrudd eller ikke.

Det sies at korrupsjon er som kreft: Systemet blir svekket, men man kan tåle litt. Plutselig kommer man likevel over et kritisk punkt, og så kollapser hele systemet. Vi kan observere flere samfunn der dette skjer, eller er i ferd med å skje. Konsekvensen er at hele generasjoner av ungdom ikke får muligheter ut fra sine talenter, evner og sin motivasjon, men derimot ut fra sin betalingsevne. Dette fører til stagnasjon og pessimisme, det dreper innovasjon og initiativ, og det frarøver individer, så vel som hele nasjoner, muligheten til å jobbe seg til et bedre liv. Det er derfor helt essensielt at vi har strenge regler og effektiv håndhevelse hva gjelder antikorrupsjonsarbeid. Stortinget har i så måte erklært nulltoleranse mot korrupsjon. Det synes jeg også departementet har fulgt opp, både under forrige regjering og nå.

En enstemmig komité skriver i innstillingen at det avgjørende spørsmålet i saken er

«hvorvidt departementet i sin eierdialog med Telenor har fulgt opp Stortingets strenge linje når det gjelder korrupsjon og derigjennom sørget for at Telenor har tatt de nødvendige skritt for å forhindre eventuell korrupsjon som deleiere i VimpelCom.»

Dette er et sitat fra innstillingen.

Når det gjelder dette, mener jeg at det er hevet over tvil at departementet har fulgt opp Stortingets strenge linje overfor Telenor. Statsråden har hatt en rekke møter med Telenor om saken, åtte i tallet, og har også presisert ettertrykkelig i eierskapsmeldingen at styrene skal ha større oppmerksomhet enn tidligere omkring selskapenes arbeid med samfunnsansvar, at alle selskapene skal ha systemer, tiltak og retningslinjer for å hindre korrupsjon, og at selskapene skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger når det gjelder korrupsjonsproblemstillinger i sin virksomhet.

Når det gjelder det andre spørsmålet, om Telenor har tatt de nødvendige skritt for å forhindre eventuell korrupsjon som deleier i VimpelCom, er det et spørsmål som vi vanskelig kan svare på før vi kjenner resultatet av etterforskningen. Det vi vet, er at Telenor har jobbet opp mot VimpelCom for å få bedre rutiner. Vi vet at det har blitt gjennomført en «due diligence» av dette Takilant-selskapet. Vi vet at engasjementet i Usbekistan skal ha blitt gjennomført og kontrollert i henhold til amerikansk FCPA-lovgivning.

Hvis stortingsflertallet likevel skulle konkludere med at Telenor burde tatt ytterligere skritt, er det da i tilfelle den forrige næringsministeren som måtte ha ansvaret for det, all den tid denne saken er fra 2012. Transparency International svarte også i kontrollhøringen at departementet burde gjort mer nettopp i 2012, uten at det skal legges altfor stor vekt på en slik vurdering.

Så skal jeg heller ikke bruke altfor mye tid fra denne talerstolen på å gå inn på hva jeg tror, og hva jeg ikke tror, men mitt inntrykk er at Telenor har gjort det de kan for å forhindre korrupsjon både i egen organisasjon og i VimpelCom. Hvis noen mener at deres nominerte styremedlemmer burde brukt sin mindretallsrettighet og blokkert investeringsbeslutningen i Usbekistan, er det i så fall i strid med komiteens enstemmige vurdering om at man bør gå inn i markeder med høy risiko for å bidra til utvikling gjennom «best practice». Det var også dette Transparency International sa i høringen, gjengitt også av saksordføreren fra denne talerstolen.

Jeg tror imidlertid at Telenor er lite fornøyd med å sitte som minoritetseier i dette selskapet sammen med den majoritetseieren som nå er der. Telenor sa også i klartekst at deres opprinnelige plan på 1990-tallet var å kjøpe seg opp til en kontrollerende majoritetseierpost i selskapet.

Så er det et par ting jeg vil adressere. Det første er at det påstås at det er en manglende vilje til å avdekke hva som har skjedd fra departementets side. Det mener jeg at det ikke er grunnlag for å hevde i det hele tatt. Departementet har, etter det jeg har sett, bedt om utførlig informasjon fra Telenor, men det er altså ikke departementets eller Stortingets oppgave å drive politietterforskning og fastslå denne type fakta. Det er det politiets og domstolens oppgave å gjøre.

En påstand som også må imøtegås, er:

«Flertallet mener det er uheldig at statsråden ikke ser verdien i at Stortinget som demokratisk institusjon engasjerer seg i en så alvorlig sak.»

Det er en flåsete bemerkning som det ikke er grunnlag for. Statsråden har forbilledlig oversendt dokumentasjon om korrespondanse til komiteen så raskt som mulig, enkelte ganger på eget initiativ, før komiteen henvendte seg. Statsråden har også sagt eksplisitt i høringen at hun var glad for at komiteen gikk inn i saken. Jeg skal ikke si mer om det, selv om det er langt mer man kan si for å karakterisere en sånn formulering.

Dette er en alvorlig sak, med alvorlige påstander som er framkommet. Jeg tror at alle som sitter i denne salen til daglig, skulle ønske at vi kunne ha sluppet å ha denne debatten, sluppet å diskutere påstander om korrupsjon, men det er altså realiteten. Men vi kan ikke gjøre oss til en rettssal, vi kan ikke drive forhåndsdømming. Selv om den mistanken, de anklagene, de påstandene som har framkommet om VimpelCom og om Telenor, skulle vise seg å være riktige, er det likevel feil at vi skal konkludere i den type sak.

Saksordføreren sa her: Vi vet ikke hva som har skjedd, og vi skal ikke dømme. Det er, etter min mening, en god oppsummering av hva vi ikke skal gjøre i denne sal, for vi vet ikke hva som har skjedd, og vi skal ikke dømme. Så problematiserer saksordføreren samtidig at departementet ikke kan fastslå om det har foregått korrupsjon. Han mener det er kritikkverdig at departementet ikke vil svare på om det har foregått korrupsjon eller ikke – selv om vi ikke vet hva som har skjedd, selv om vi ikke skal dømme.

Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å gjenta det igjen og igjen fra denne talerstolen: Vi er ikke en rettssal. Vi er en lovgivende og bevilgende myndighet. Det er andre statsmakter som skal fastslå om det har blitt begått lovbrudd eller ikke. Det vi skal vurdere, er departementets eierstyring av Telenor, og den har vært tilfredsstillende.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [15:22:31]: Saken vi behandler i dag, reiser viktige spørsmål om hvordan norske statseide selskaper utøver sitt eierskap i selskaper de er deleier i, og som driver utstrakt forretningsvirksomhet i land som har til dels store korrupsjonsutfordringer.

Hovedspørsmålene dreier seg om Telenors rolle som deleier i VimpelCom, sett i lys av de korrupsjonsanklagene som er reist mot VimpelCom, og hvordan statens eierskapsutøvelse har vært i Telenor knyttet til denne saken. Saken er gjort grundig rede for av saksordføreren – jeg skal bare gå inn på noen enkelte sider av saken.

Det kan ikke være tvil om at det skal og må være nulltoleranse mot korrupsjon. Korrupsjon handler om å berike myndighetspersoner i et land og befeste makten til disse myndighetspersonene. Korrupsjon opprettholder fattigdom og hindrer en velstandsutvikling som kan komme hele folket til gode i det aktuelle landet. Det påhviler derfor selskaper som driver forretningsvirksomhet i land med korrupsjonsutfordringer, et spesielt stort ansvar.

Telenor har et vel gjennomarbeidet og anerkjent antikorrupsjonsprogram. Utfordringen for dette selskapet, så vel som for alle andre med tilsvarende gode programmer på området, er på hvilken måte en klarer å etterleve programmet i praksis. Derfor er det vesentlig – som også Guro Slettemark, leder for Transparency International Norge, uttrykte det under høringen, og som allerede er sitert – at:

«(…) selskaper som driver virksomhet i land med korrupsjonsutfordringer, må være en del av løsningen og ikke en del av problemet».

Hovedspørsmålet i saken vi behandler i dag, er i hvilken grad Telenor som den største minoritetseieren i VimpelCom, har hatt en tilstrekkelig, framoverlent og aktiv holdning i de sakene som korrupsjonsanklagene omfatter. Hva har en gjort for å være sikker på at de verdier som Telenors eget antikorrupsjonsprogram bygger på, også er blitt lagt til grunn for VimpelComs forretningsvirksomhet? Hva er gjort fra Telenors side for å sikre at en ikke har bidratt til korrupsjon? Og på hvilken måte har staten utøvd sitt eierskap overfor Telenor, sett i lys av denne problemstillingen?

Jeg må erkjenne at det framstår som et tankekors at det i denne og tilsvarende saker synes å være media som svært ofte driver denne type saker framover. Det er de som får fram, i mange tilfeller, hva som faktisk har skjedd.

Nå skal det føyes til at det i denne saken ikke er slått fast at det har forekommet korrupsjon. Saken er nå under etterforskning i flere land, er vi kjent med, og heller ikke har komiteens arbeid – selvfølgelig – kunnet gi svar på det spørsmålet. Oppgaven med å finne ut av et slikt forhold må selvfølgelig tillegges politimyndighetene.

Det som imidlertid er en oppgave for komiteen, er å vurdere om de tiltak som er satt i verk fra Telenors og Næringsdepartementets side, har vært tilstrekkelige for å forhindre korrupsjon. Fra Kristelig Folkepartis side stiller vi oss kritiske til at styrerepresentantene fra Telenor ikke har vært i stand til å bringe klarhet i de transaksjonene som har foregått i VimpelCom, og som er grunnlaget for korrupsjonsanklagene. Som den største minoritetseier synes det for oss ikke som om en har brukt den makt og innflytelse en har hatt i VimpelCom, til å komme til bunns i saken. Som styremedlemmer har de jo et selvstendig ansvar for å gjøre det som er mulig for å få svar på spørsmålet om det har foregått ulovligheter. Da er det alvorlig å konstatere at den grundige undersøkelsen en kunne gjort, ikke i denne saken er blitt gjennomført fullt ut. Til tross for at Telenors styremedlemmer informerte om at de hadde tatt initiativ til granskning, har en ikke kunnet gi svar på hvordan de transaksjonene som har vært grunnlaget for korrupsjonsanklagene, har vært gjennomført i forhold til kravet til nullkorrupsjon. En har valgt å stole på dette kvalitetsstempelet som amerikansk lovgivning ga transaksjonene, nærmest som en slags type forsikring. Det er derfor urovekkende å måtte konstatere at en fra Telenors side ikke synes å ha benyttet seg av alle de mulighetene en hadde til å finne svar på spørsmålet om de alvorlige korrupsjonsanklagene mot VimpelCom hadde et sannhetsinnhold.

Jeg vil også understreke det saksordføreren selv nevnte i sitt innlegg, om mulighetene Telenor hadde i aksjonæravtalen til å blokkere beslutningen om å gå inn i Usbekistan, og dermed i transaksjoner som denne saken handler om. Det er alvorlig når informasjon om disse sider ved aksjonæravtalen, i dette tilfellet altså blokkeringsmuligheten for en stor minoritetseier som Telenor, ikke ble lagt fram av selskapet for kontrollkomiteen under høringen.

Det er ikke tvil om at statsråd Mæland har opplevd situasjonen og anklagene mot VimpelCom som svært alvorlige og har tatt saken på største alvor. Dette er synliggjort gjennom flere møter, hvor også temaet korrupsjon ble tatt opp. Men heller ikke statsråden kan – naturlig nok – garantere for at ulovligheter ikke har skjedd i denne saken, da dette ansvaret, som sagt, ligger hos politimyndighetene. Spørsmålet en likevel må stille, er om departementet, ved statsråden, har gjort nok for å legge press på Telenor når det gjelder å ta i bruk den innflytelse selskapet hadde i VimpelCom, for å komme til bunns i forholdene rundt de transaksjonene en har stilt spørsmål ved. Selv om Telenor er i en mindretallsposisjon, har vi fått oss forelagt de blokkeringsmuligheter de likevel har som mindretallsaksjonær i VimpelCom. Da har en da også et spesielt ansvar for og en spesiell mulighet til å følge opp de klare reglene en har for norske selskaper nettopp om nullkorrupsjon.

Selv om statsråden har vært tydelig på alvoret i situasjonen, burde en, sett fra vår side, fra departementets side vært enda mer aktiv og pågående i dialogen med Telenor for å følge opp norske regler på dette området. Ut fra den dialogen vi har fått tilgang til i komiteen, synes det som om en kunne ha vært langt tydeligere på å be Telenor ta i bruk alle de redskaper selskapet hadde i henhold til aksjonæravtalen. Det gjelder både blokkeringsmuligheten og, i ytterste konsekvens, om det å være eier i selskapet var forenlig med Norges holdning til korrupsjon.

Kristelig Folkeparti er en del av flertallet, og vi har en tydelig forventning om at statsråden gir uttrykk for – sånn som hun også gjorde under høringen i fortsettelsen – at en har tydelige forventninger til all statlig eid næringsvirksomhet om at lover og regler på området antikorrupsjon skal følges opp, både gjennom vel utviklede korrupsjonsprogram og – ikke minst – gjennom etterlevelse.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:30:15]: Jeg vil starte med å gi honnør til saksordføreren – saksordføreren som etter de muligheter som saksordføreren er gitt, har prøvd å få belyst saken. Men det framgikk av saksordførerens redegjørelse at en ikke har fått det til – og det på tross av at saksordføreren kjenner norsk forvaltning og norsk praksis i regjeringer bedre enn de fleste, og, er jeg rimelig sikker på, er klar over at denne saken er så stor at det ikke å få fram mer fakta i saken, er et resultat av en kultur som etter hvert har utviklet seg, og hvor det er min påstand at den ikke hadde hatt mulighet til å utvikle seg uten støtte i kretser som beslutter.

Da Klassekampen og Dagens Næringsliv høsten 2014 begynte å skrive om VimpelComs disposisjoner i forbindelse med erverv av telelisensene i Usbekistan, var foranledningen at politiet i en rekke land hadde satt i gang etterforskning i mars 2014. Også det svenske teleselskapet TeliaSonera ble i 2012 anklaget for utbetaling av millionbeløp til personer med sterke bånd til det usbekiske regimet. Det ble en parlamentarisk granskning i Sverige, og ledelsen for TeliaSonera måtte gå av. Det er altså mye som er sagt og gjort utenfor Norge, og det har fått konsekvenser.

Saken vi nå drøfter, berører flere statsråder. Den berører statsråder i den rød-grønne regjeringa, og den berører statsråder i dagens regjering. Det er derfor det er så prisverdig at komiteens leder ikke skjeler til hvilken regjering som har gjort hva, men som er oppriktig opptatt av å få fram et grunnlag slik at kontroll- og konstitusjonskomiteen og Stortinget kan gjøre sin jobb.

Høringa, som det ble referert til, ga ikke tilfredsstillende svar på komiteens spørsmål. Saksordføreren sa: «Så langt vi har evnet å få opplyst saken» – og i det ligger at en føler at en langt fra har evnet å få opplyst saken. Tidligere administrerende direktør, Baksaas, styremedlem i VimpelCom, kunne si at det han ble kjent med som styremedlem i VimpelCom, var noe han ikke kunne fortelle videre til den norske stat som en eier i Telenor, det var han avskåret fra. Samtidig var det tydeligvis kurant å sitte i styret i VimpelCom med de dobbeltroller det innebar. Det er ganske sterkt å erfare det.

Det er også sterkt å se at her har en ikke en enstemmig komité. Det er også spesielt å erfare at Fremskrittspartiets representanter ennå ikke har tegnet seg på talerlisten. Det burde vært en enstemmig komité som kunne sagt at departementet ikke har vist tilstrekkelig vilje til å avdekke hva som har skjedd.

Departementet har i brev til komiteen bekreftet at Telenors mulighet til å blokkere beslutningen om å gå inn i Usbekistan, og dermed det denne saken handler om, er vedtekstfestet i VimpelCom. En hadde altså en mulighet.

Jeg må si, som saksordføreren sa det, at det er vanskelig fra regjeringas side å kalle 700 mill. kr til et enkeltkvinneforetak i Gibraltar ved sitt rette navn. Og spørsmålet om det her har forekommet korrupsjon, står fortsatt ubesvart.

Jeg synes også representanten Grutles kommentar til saksordføreren, hvor han refererte saksordføreren med flåsete bemerkninger, burde vært usagt. Og når Høyres talsperson snakker om at dette kan ikke få sin avklaring her, det skal få sin avklaring i rettssalen. Ja, det er en klar myndighetsfordeling mellom Stortinget og rettssalene, men det som er kontrollkomiteens ansvar, er å forsøke å få fram hva som har skjedd i saken, slik at vi kan ha en demokratisk kontroll av den utøvende makt. Det baserer seg på en åpenhet om hva regjeringa vet og har gjort. Og dersom regjeringa ikke vet, så kan regjeringas representanter spørre! Det går jo an å spørre om hva som har skjedd, og hva som skjer i de organer og i de styrer hvor staten direkte eller indirekte har eierskap.

Representanten Grutle sa at her hadde eierstyringa vært tilfredsstillende. Jeg er uenig i det. Denne saken tyder på at det over mange år har utviklet seg en kultur hvor fakta ikke skal fram, og dermed har ikke kontrollkomiteen grunnlag for å si hva som faktisk har skjedd.

Jeg vil også si at Høyre og Fremskrittspartiet har den holdningen at de har liten vilje til å opplyse saken – det må jeg bare beklage. Dette svekker tilliten til Høyre og Fremskrittspartiet når de snakker om antikorrupsjonsarbeid, når en så til de grader viker tilbake når det gjelder konkrete spørsmål.

Vi har i denne behandlinga av saken ikke fått resultat som er å få offentlig lys på fakta. Vi må satse på domstolene internasjonalt, og det er et tankekors. Men det er i hvert fall klart at den norske etiske idyllen er brutt – den er brutt nok en gang – og jeg håper at det skal føre til et enda mer omfattende offentlig ordskifte, slik at vi kan komme lenger i slike saker framover. Det er helt grunnleggende for at de ord vi bruker, skal vise seg å bety noe i praksis.

Presidenten: Presidenten går ut fra at Lundteigen mente representanten Skutle og ikke Grutle.

Per Olaf Lundteigen (Sp) (fra salen): Ja, det er helt korrekt.

Abid Q. Raja (V) [15:37:49]: La meg, innledningsvis, som flere andre har gjort før meg, understreke det faktum at spørsmålet om selskapet VimpelCom, hvor Telenor er nest største eier, har gjort noe ulovlig eller ikke knyttet til kjøp av mobillisenser i bl.a. Usbekistan, er under etterforskning av politimyndigheter i flere land. Ingen er så langt dømt for å ha gjort noe ulovlig.

Det er allikevel åpenbart at Telenors eierskap i VimpelCom framstår som alt annet enn greit, og det er gjort lite eller nærmet ingenting fra Telenor eller fra Næringsdepartementet for å bidra til å avdekke de svært alvorlige påstander som er framsatt. I stedet gjemmer man seg bak generelle og rimelig uforpliktende formuleringer om nulltoleranse mot korrupsjon og prinsipper for eierskap.

Hva denne nulltoleransen for korrupsjon faktisk innebærer for Telenor og Telenors hovedeier, er umulig å få svar på all den tid Telenor i kontrollkomiteens høring sier at det er uaktuelt å selge seg ut av VimpelCom av hensyn til Telenors aksjonærer. Telenors hovedaksjonær er som kjent den norske stat ved Næringsdepartementet. Logikken her er vanskelig, for ikke å si umulig, å få tak på.

Et faktum som er uomtvistelig, er at land som Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Kirgisistan er land med store utfordringer knyttet til korrupsjon, demokrati og menneskerettighetsspørsmål, og at VimpelCom, hvor tre av styremedlemmene er utnevnt av Telenor, har hemmeligholdt avtaler med sentrale maktpersoner i disse landene knyttet til kjøp av mobillisenser. Faktum er også at det er dokumentert utbetalinger i hundremillionersklassen til stråselskapet Takilant, eid av Usbekistans ikke helt demokratisk anlagte presidentfamilie fra Watertrail Industries, et datterselskap av VimpelCom.

Det er i tillegg klare – ja åpenbare – paralleller mellom denne saken og tilsvarende sak knyttet til korrupsjonsanklager mot svenske TeliaSoneras i forbindelse med dette selskapets tilsvarende kjøp av mobillisenser nettopp i Usbekistan. Også her var selskapet Takilant sentral på mottakersiden. Denne avsløringen endte med at fire av selskapets toppledere måtte gå av, bl.a. daværende administrerende direktør Lars Nyberg, og det ble opprettet en egen parlamentarisk granskning.

I den tilsvarende saken som angår VimpelCom, prøver de ansvarlige desperat å skyve ansvaret over på administrasjonen. Det ser ikke spesielt pent ut.

Allerede i 2009 advarte Transparency International Norge mot en løsning der Telenor var en stor eier i VimpelCom, som skulle være registrert på Bermuda, skatte til Nederland og følge rettsreglene i New York, der selskapet er børsnotert.

6. oktober 2009 sa generalsekretær i Transparency International Norge, Guro Slettemark, til NRK:

«Vi håper problematikken rundt eierstruktur og korrupsjon blir vurdert nøye. Hvis ikke kan det fremstå som i strid med regjeringens uttalte mål om å bekjempe korrupsjon.»

Her er vi ved et gjennomgående problem i denne saken. Ulike statsråder fra ulike partier har hele tiden tatt den informasjonen de har fått fra Telenor om at alt er i den skjønneste orden, for god fisk.

Det går en rød tråd fra daværende statsråd Sylvia Brustads uttalelser om etableringen og registreringen av VimpelCom i et skatteparadis som en god løsning, via Trond Giskes forsikringer i 2012, etter at saken ble kjent i media, om at alt var i den skjønneste orden, til nåværende statsråds støtte til Telenors eget utsagn om at man var pålagt en slags taushetsplikt knyttet til de fleste forhold vedrørende VimpelComs aktiviteter – ikke noen store forskjeller, uavhengig av hvilken statsråd eller hvilken regjering man viser til.

Det burde egentlig vært åpenbart at det er viktig at norske myndigheter følger nøye med når delvis statseide selskaper organiserer virksomheter i skatteparadiser. Like åpenbart burde det være at de samme selskaper må være seg bevisst hva deres opptreden faktisk bidrar til når de opptrer i land med store utfordringer knyttet til nettopp korrupsjon og demokrati.

En korrupsjonsanklage mot et selskap hvor et av landets viktigste selskaper er minoritetseier, er alvorlig og vil få konsekvenser for både dette selskapets omdømme og Norges renommé som et land hvor det skal være en faktisk nulltoleranse for korrupsjon.

Jeg og Venstre stiller oss helhjertet bak det synet flertallet forfekter i den innstilling vi nå behandler, når vi hevder at de tre styremedlemmene i VimpelCom som er innstilt av Telenor, er ansvarlig for å følge de samme krav til å arbeide mot korrupsjon som alle andre. De hadde et selvstendig ansvar for å spørre, etterlyse og gjøre alt man kan for å få klarhet i transaksjoner som administrasjonen har ansvaret for, men som det kan stilles kritiske spørsmål ved.

Vi stiller oss derfor uforstående til at styremedlemmer som er nominert og hentet fra Telenor, som i andre sammenhenger er et selskap som har blitt rost for sitt arbeid mot korrupsjon, ikke er i stand til å få klarhet i forhold som det er all mulig grunn til å stille kritiske spørsmål ved. Det burde være enkelt å få tilgang til de opplysningene som er nødvendig for å kunne bedømme saken korrekt. At VimpelComs administrative leder fram til for kort tid siden også var en norsk tidligere Telenor-ansatt, burde ikke gjøre dette mer komplisert, for å si det slik.

Jeg finner det nesten oppsiktsvekkende at Jon Fredrik Baksaas, som var konsernsjef i Telenor og samtidig styremedlem i VimpelCom, ikke visste, eller ikke ville vite, hva pengestrømmen fra Watertrail til Takilant gikk til.

I kontrollkomiteens høring utfordret flere – også jeg – Baksaas nettopp på dette punkt. Jeg vil tillate meg å gjengi deler av sekvensen mellom undertegnede og Baksaas. Selv om det er mer enn noen få setninger, tar jeg meg tid til det, for det er illustrerende. Jeg siterer:

«Abid Q. Raja (V): (…)

Disse betalingene som har gått fra Watertrail til Takilant, hva er det betalinger for, etter din oppfatning?

Jon Fredrik Baksaas: Dette er jo transaksjoner som jeg ikke visste om hadde funnet sted.

Abid Q. Raja (V): Det er ikke det jeg spør om. Jeg spør: Hva er det betalinger for, etter din oppfatning, med den kunnskap du har i dag?

Jon Fredrik Baksaas: Slik VimpelCom har referert det i sin 20F-rapportering, omtales disse transaksjonene som transaksjoner på deres reiser inn i Usbekistan.

Abid Q. Raja (V): Etter din oppfatning, med den kunnskapen du har både som konsernsjef i Telenor og som tidligere styremedlem i VimpelCom – hva er disse 55 mill. dollarene betaling for?

Jon Fredrik Baksaas: Igjen: Disse 55 mill. dollarene er en oppbygging av flere transaksjoner.

Abid Q. Raja (V): Det er ikke det jeg spør om. Jeg spør: Hva er det betalinger for?

Jon Fredrik Baksaas: Jo, men det er jo dette som er under etterforskning.

(…)

Abid Q. Raja (V): Fra ditt perspektiv – er dette korrupsjonspenger eller ikke?

Jon Fredrik Baksaas: Slik indisiene og saken står i dag, er det jo riktig å stille det spørsmålet, men jeg har altså ikke endelig svar på det, for det er under etterforskning.

(…)

Abid Q. Raja (V): Det jeg ikke skjønner, Baksaas, er: Hvorfor har Telenors styremedlemmer ikke visst om VimpelComs datterselskap Watertrails betaling til Takilant, selv om det har foregått over tid? Hvordan kan det stemme? Har man da gjort den jobben man skal gjøre son styremedlemmer?

Jon Fredrik Baksaas: Jeg vil si det, for det er administrasjonens ansvar å gjennomføre en investeringsbeslutning som er tatt på styrenivå.»

Dette er illustrerende. Den gjennomgående framstillingen av Telenor som en minoritetseier uten makt og mulighet til å kontrollere og en framstilling av administrasjonen som eneste ansvarlige part for tvilsomme transaksjoner, står etter mitt syn ikke til troende – spesielt ikke fordi Telenor og Baksaas i forkant av høringen påberopte seg en taushetsplikt om nettopp disse forhold. Dersom man ikke visste noe, er det etter mitt skjønn helt ulogisk å påberope seg en taushetsplikt om de samme forhold.

Et annet spørsmål er hvor aktivt departementet har vært i denne saken. Med de dramatiske konsekvensene den tilsvarende avsløringen fikk i Sverige, skulle man tro at det var nødvendig med noe mer enn en subjektiv redegjørelse fra den involverte part – i dette tilfellet Telenor. Departementet både burde og kunne vært langt mer aktiv og pågående i sin dialog med Telenor. Hvorfor departementet ikke i større grad har skaffet seg innsikt i de faktiske forhold og lagt et tilbørlig press på at Telenor følger de retningslinjene og forventningene man som eier har, framstår også som rimelig uforståelig.

Det er en kritikk som rettes like mye til tidligere som nåværende statsråd.

Det såkalte aktive eierskapet er en illusjon. Denne saken er nok et eksempel på at selskaper hvor staten er en stor eier, i realiteten turer fram som de vil, med statens styremedlemmer som passive gisler.

Situasjonen er akkurat den samme under denne regjeringen som under den forrige regjering. Fagre ord om at det drives eierstyring gjennom å tydeliggjøre forventinger til styrenes rolle i arbeidet med samfunnsansvar, blir nettopp det: fagre ord.

Denne saken er alvorlig. Det faktum at både VimpelCom og dermed også VimpelComs norske styremedlemmer utnevnt av Telenor, er under etterforskning av politimyndigheter i flere land, tilsier det. På denne bakgrunn må jeg få uttrykke en viss undring over at Høyre og Fremskrittspartiet øyensynlig er mer opptatt av formalistisk flisespikkeri enn de alvorlige anklagene om korrupsjon som denne saken fører med seg.

Det er en alvorlig konklusjon en samlet komité trekker. En samlet komité mener at det ikke i tilstrekkelig grad er godtgjort at tiltak er iverksatt for å forhindre korrupsjon av de ansvarlige deleiere av VimpelCom. Hvilke konsekvenser dette får, er det opp til statsråden å avgjøre – spesielt i forhold til statsrådens uttalelser i høringen:

«Men det må være klinkende klart at det er styrene som er ansvarlig for små eller store utbetalinger, og det er styret som skal gjøre seg opp en mening om hvorvidt de har tilstrekkelig informasjon eller ikke.»

Spesielt i lys av dette sitatet fra statsråden, ser jeg i spenning fram mot næringsministerens innlegg.

Helge Thorheim (FrP) [15:50:05]: Først har jeg lyst til å vise til representanten Erik Skutles glimrende innlegg, som også er helt ut dekkende for Fremskrittspartiets syn i denne saken.

Representanten Lundteigen kom med en ytring som jeg ikke bare kan la passere. Jeg mener han sa noe slikt som at Høyre og Fremskrittspartiet har liten vilje til å oppklare saken. Da spørs det hvilken sak det er Lundteigen tenker på. Er det hvordan Telenor håndterer VimpelCom-saken? Er det Næringsdepartementets styring av Telenor? Eller er det korrupsjon internt i VimpelCom?

Denne saken nå gjelder Telenors håndtering i VimpelCom-saken som sådan. Den gjelder ikke påstanden om korrupsjon i VimpelCom. Det er det andre myndigheter som er satt til å følge opp.

Alle, inklusiv også Fremskrittspartiet – det vil jeg bare betone – mener at korrupsjon har en ødeleggende virkning, som også denne saken viser når det er korrupsjonstiltale mot selskapet. Det er imidlertid alltid dilemmaer når man engasjerer seg i selskap som opererer der korrupsjon er en del av dagliglivet. Våre myndigheter har likevel oppfordret til at man skal engasjere seg i slike stater for å være en del av løsningen, som det heter. Og av og til kan man komme borti vanskelige saker som ligger i grenseland, sånn som dette.

Jeg vil også vise til våre merknader i selve saken, der vi sier:

«Disse medlemmer vil videre understreke at det fremdeles ikke har fremkommet fakta som skal kunne begrunne utfallet mot Telenor som et selskap med manglende «kultur for åpenhet og god samhandling med de politiske institusjoner». Å avsi en slik dom over Telenors kultur retter seg i prinsippet mot bedriftens 33 000 ansatte som føler begrunnet stolthet ved å ha vært med på å bygge selskapet.»

Jeg mener at det på bakgrunn av de brevbesvarelsene vi har fått, og høringen, vil være galt på det nåværende tidspunkt å kritisere Telenor eller Næringsdepartementet i denne saken ettersom saken om korrupsjon i VimpelCom fortsatt er under etterforskning. Vi skal ha stor respekt for det arbeidet som gjøres på de plan det følges opp.

Jeg vil til slutt gjengi det vi har som merknader i innstillingen helt til slutt:

«Disse medlemmer finner det ikke godtgjort at eiernes interesse i å ha nulltoleranse mot korrupsjon, skulle være uklar for dem som er nominert fra norsk side til et styre.

Disse medlemmer ser frem til at etterforskningen avklarer VimpelComs eventuelle ansvar for bestikkelser i Usbekistan.»

Da får vi på det tidspunkt komme tilbake til saken.

Statsråd Monica Mæland [15:53:48]: Denne saken er viktig. For det første berører den mistanke om ulovlige forhold i VimpelCom, et selskap Telenor har gjort betydelige investeringer i.

For det andre berører saken grunnleggende problemstillinger knyttet til den statlige eierskapspolitikken.

For det tredje berører den noen sentrale spørsmål knyttet til departementets rolle.

Korrupsjon er straffbart, og det er alvorlig når det er mistanke om korrupsjon i VimpelCom, som er et selskap Telenor har betydelige investeringer i. Det har jeg tydelig gitt uttrykk for tidligere, men jeg gjentar det gjerne her i salen i dag. Dette er en alvorlig sak. Det tror jeg vi alle er enige om, og derfor mener jeg også at det engasjement som kontroll- og konstitusjonskomiteen har vist i denne saken, er viktig, og at høringen bidro til å belyse relevante problemstillinger.

Nærings- og fiskeridepartementet forvalter statens eierskap i Telenor. Det gjør vi innenfor de rammene som Stortinget har satt. Så sent som i februar i år ble rammene for eierskapspolitikken behandlet i Stortinget. Som jeg har understreket, betyr det at staten stiller tydelige forventninger til selskapene, at styrene i selskapene har ansvaret for de forretningsmessige disposisjonene, og at staten, som eier, følger opp selskapenes utvikling i en løpende eierdialog. Det har vi gjort i denne saken.

La meg få kommentere noen av merknadene i innstillingen fra komiteens flertall. Flertallet mener at departementet kunne vært mer aktiv og pågående i sin dialog med Telenor. Disse representantene sier at det er uklart for dem hvorfor departementet ikke i større grad har skaffet seg innsikt i og lagt press på at Telenor følger de retningslinjer og forventninger som staten som eier har.

Flertallet sier at de sitter med et inntrykk av at departementet ikke prioriterer det departementet selv sier det legger vekt på – arbeidet mot korrupsjon. Det er jeg uenig i. Jeg har tidligere, både skriftlig og muntlig, detaljert gjort rede for overfor komiteen for departementets håndtering av saken, både under tidligere næringsministre og i min tid som statsråd.

Mitt ansvar som statsråd er å være tydelig med hensyn til hvilke forventninger staten som eier har til selskapenes rutiner og systematiske arbeid for å forhindre korrupsjon, og følge dette opp innenfor etablerte rammer for rolledeling.

På spørsmål om det er lagt et tilbørlig press på Telenor om å følge statens forventninger med hensyn til VimpelComs inntreden i Usbekistan viser jeg til at VimpelComs inntreden i Usbekistan skjedde før min tid. Det må likevel ikke være tvil om at Nærings- og fiskeridepartementet under min ledelse har økt oppmerksomhet om selskapenes arbeid for å hindre korrupsjon.

Problemstillinger knyttet til Telenors investering i VimpelCom og påstandene knyttet til VimpelComs investering i Usbekistan har også vært tatt opp i eierdialog med Telenor en rekke ganger. Det er gjort både i ordinære kvartalsmøter og i særskilte møter. Departementet har også bedt om skriftlige redegjørelser. I møtene har departementet etterspurt og fått informasjon, og departementet har også understreket statens forventninger, bl.a. når det gjelder samfunnsansvar og arbeidet mot korrupsjon.

Jeg vil også vise til at problemstillinger knyttet til korrupsjon generelt har hatt betydelig oppmerksomhet i departementets eierskapsutøvelse i min tid som statsråd. Jeg innkalte i fjor til et eget møte med styreledere i selskaper med statlig eierandel om nettopp korrupsjon, og betydningen av å unngå korrupsjon har hatt stor oppmerksomhet i eierdialogen med enkeltselskaper. Vi har også lagt fram en eierskapsmelding hvor vi har skjerpet forventningene til styret på dette punktet.

Komiteens flertall slutter seg til hovedpunktene i eierskapsmeldingen som ble behandlet av Stortinget i februar i år. Dette er rammer som det har vært tverrpolitisk enighet om over lengre tid. Det er også rammer som setter noen grenser for hva staten kan og bør gjøre.

Komiteens flertall hevder også at jeg ukritisk har stilt meg bak Telenors vurderinger i denne saken. Departementets rolle i denne saken har vært å vurdere hvordan styret i Telenor har håndtert sitt ansvar og sin rolle. Det har selvsagt vært nødvendig å innhente informasjon og få svar på spørsmål fra Telenor for å gjøre denne vurderingen. Den informasjonen og de vurderinger som jeg har innhentet fra Telenor, har jeg også formidlet hovedpunktene i videre til komiteen. At jeg har videreformidlet og dels referert til informasjon fra Telenor, betyr selvsagt ikke at departementet ikke har gjort en selvstendig vurdering av informasjonen. Jeg vil f.eks. vise til mitt brev til komiteen datert 24. februar i år, hvor jeg på spørsmål fra komiteen om en vurdering av styremedlemmer i VimpelCom som var nominert av Telenor, sin håndtering av saken, bl.a. kommenterte:

«Ut fra hva som har kommet frem så, langt, kan det synes som ytterligere spørsmål kunne og burde vært stilt fra styrets medlemmer, både da investeringsbeslutningen ble fattet og i ettertid da problemstillingene har kommet opp».

Taushetsplikt har fått mye oppmerksomhet i denne saken, også i innstillingen fra komiteen. Flertallet viser til at jeg skal ha delt Telenors oppfatning av at de var underlagt taushetsplikt overfor både offentligheten og Stortinget. For det første er det ikke slik at Telenor har påberopt seg taushetsplikt i denne saken. Det er det styremedlemmer i VimpelCom som har gjort. For det andre er taushetsplikt for styremedlemmer i børsnoterte selskaper velkjent og er bl.a. begrunnet ut fra legitime interesser for selskapet og dets aksjonærer. Det er det enkelte styremedlem som selv har påtatt seg et personlig juridisk og økonomisk ansvar ved å gå inn i et styre og derfor selv må vurdere hvor langt taushetsplikten rekker i konkrete tilfeller. Det kan ikke departementet gjøre.

Jeg konstaterer at tidligere styremedlem i VimpelCom, Jon Fredrik Baksaas, valgte å sette taushetsplikten til side da han forklarte seg i komiteens høring om saken i januar. Det er et forhold han selv er rettslig ansvarlig for, og med det en vurdering han selv skal og må gjøre som styremedlem. Jeg har oppfordret selskapet og selskapets representanter til å være så åpne som mulig i denne saken.

Næringslivet står selvsagt ikke hevet over politikken og demokratiske institusjoner. Men hvis staten ønsker å være eier i kommersielle selskaper sammen med andre eiere, må det skje på de premisser som er vanlige i markedet og innenfor allment anerkjente prinsipper for god eierstyring og selskapsledelse.

Denne grunnleggende tankegangen er også reflektert i hovedrammen for den statlige eierskapspolitikken, slik det framgår av eierskapsmeldingen, og som har ligget til grunn for vekslende stortingsflertall og regjeringer gjennom en årrekke.

Det bør forventes så stor åpenhet som mulig fra sentrale tillitspersoner i selskaper med statlig eierandel, både i denne typen saker og generelt. Men det innebærer ikke at vi kan ha en generell forventning om at disse personene skal bryte juridiske forpliktelser som de er underlagt gjennom tillitsverv i selskaper, og hvor de risikerer søksmål hvis de bryter slike plikter.

Jeg konstaterer at deler av komiteen synes å være av den oppfatning at både departementet og komiteen skal tre inn i rollen som etterforskende myndighet og komme til bunns i hvorvidt det har foregått straffbare forhold eller ikke. I denne saken pågår det en omfattende etterforskning i tre land for å klargjøre sakens forhold. Departementet skal etter min oppfatning ikke drive etterforskning av eventuelle straffbare forhold.

La meg avslutningsvis få kommentere at flertallet hevder at det er uheldig at jeg ikke ser verdien i at Stortinget, som demokratisk institusjon, engasjerer seg i en så alvorlig sak. La meg derfor understreke at jeg mener det er positivt at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har engasjert seg i saken og derigjennom har bidratt til å få belyst viktige problemstillinger. Det uttrykte jeg også tydelig i komiteens høring.

Jeg mener også at det viktig og forståelig at det rettes oppmerksomhet mot departements eierskapsutøvelse i en sak som denne. Samtidig må det være slik at det må være de rammene som er lagt til grunn for statens eierskapspolitikk og -utøvelse, og som Stortinget selv har sluttet seg til, som må legges til grunn for en vurdering av departementets håndtering i saken.

La meg også avslutningsvis være tydelig på at jeg selvsagt både respekterer og forholder meg til flertallet i denne saken, selv om jeg har benyttet min demokratiske rett til å hevde min uenighet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Kolberg (A) [16:03:53]: Nå sa statsråden helt på tampen av sitt innlegg at hun respekterte og forsto hva som var sagt. Jeg vil allikevel begynne med det, for vi har ikke fremmet noe forslag til vedtak, og vi mente at det heller ikke var grunnlag for det, så jeg vil ikke stresse det poenget på noe vis. Men jeg vil understreke at når et flertall i Stortinget har en så grunnleggende kritikk, som vi har framført både i merknader og i denne sal, og som statsråden nå selv har overhørt, så må vi bare stille det helt konkrete spørsmålet: Betyr det at statsråden nå vil rette seg etter denne flertallskritikken og i framtida passe på at eierskapsavdelinga og departementets praksis vil være i henhold til denne kritikken?

Statsråd Monica Mæland [16:04:44]: Det avsluttet jeg med å forsikre om, og det kan jeg gjerne gjenta. Samtidig er det altså slik at det er eierskapsmeldingen, som Stortinget behandlet, som setter rammer for vår utøvelse av eierskap. Så jeg forholder meg til flertallet i denne sal, både i denne saken og i andre saker, det er helt selvsagt, men samtidig synes jeg det er viktig å poengtere på de punkter hvor jeg er uenig, og det har jeg også redegjort for.

Martin Kolberg (A) [16:05:07]: Jeg respekterer fullt ut at statsråden har all mulighet til å være uenig – det er ikke det jeg sier, i og for seg – men poenget er at det ikke er noen motsetning mellom eierskapsmeldinga og flertallsmerknaden. Det er, tvert imot, flertallsmerknaden som er i samsvar med denne regjeringas og tidligere regjeringers eierskapsmeldinger.

Derfor spør jeg en gang til, for jeg er litt usikker på om svaret er ja eller nei, om det er et ja med forbehold eller et ja: Vil statsråden og eierskapsavdelinga i departementet nå sørge for at vi ikke får flere saker av denne karakter, og – hvis det oppstår – at de selv kommer til Stortinget med saken, og at vi ikke må lese om den i mediene?

Statsråd Monica Mæland [16:05:52]: Ja, jeg tror nok at representanten og jeg fortolker eierskapsmeldingen forskjellig. Jeg mener f.eks. at departementet ikke har en rolle som etterforskende myndighet. Det konstaterer jeg at et flertall mener vi har, og det må jeg forholde meg til, så jeg kan godt for tredje gang si at jeg selvsagt forholder meg til et flertall i Stortinget.

Martin Kolberg (A) [16:06:11]: Da tror jeg ikke vi kommer videre på det punktet nå, jeg skal komme tilbake til det i et senere innlegg i debatten.

Den 29. april, i Aftenposten, hadde daværende konsernsjef Baksaas – ja han er fortsatt konsernsjef i Telenor, tror jeg – et innlegg, der han plutselig tar voldsom selvkritikk. Han gjorde ikke det i høringa, og han gjorde det heller ikke i sin korrespondanse med departementet, som var grunnlaget for statsrådens brev til oss, men han gjør det der, og der sier han f.eks.: «Med lærdom fra VimpelCom-saken tar vi nå ytterligere grep for å styrke eierstyringen i slike selskaper.» Og: «Som eier vil Telenor alltid forvente at administrasjonen i de selskapene vi er deleier i, etterlever det regelverk og verdier som styret i selskapet fastsetter.»

Dette sier han nå. Og da er spørsmålet til statsråden – hun skal få sjansen til å kommentere og utdype dette i Stortinget: Er dette useriøst?

Statsråd Monica Mæland [16:07:22]: Nei, jeg har ikke gitt uttrykk for at Baksaas’ uttalelser, som jeg også leste i avisen, er useriøse. Tvert imot er det vel slik at vi alle lærer av alvorlige saker og forsøker å forbedre våre rutiner.

Martin Kolberg (A) [16:07:35]: Det var selvfølgelig et retorisk spørsmål, for det er akkurat dette vi sier er nødvendig, og som statsråden i Dagens Næringsliv har karakterisert som useriøst. Det er det jeg vil til bunns i, for det er dette vi sier er nødvendig, og det er dette vi kritiserer ikke har skjedd – som Baksaas nå i ettertid kommer fram med. Og statsråden tillot seg å karakterisere Stortingets flertall som useriøst. Det er det jeg vil til bunns i. Hun får sjansen til å kommentere det nå.

Statsråd Monica Mæland [16:08:09]: Representanten får svar på det han spør om, og spørsmålet var om Baksaas’ innlegg var useriøst. Jeg er av den oppfatning at komiteen sitter med et inntrykk av at jeg ikke synes det var riktig at kontrollkomiteen behandlet denne saken. Det er direkte feil, det er direkte i strid med det jeg sa til komiteen.

Komiteen sitter også med et inntrykk av at jeg ikke tar dette arbeidet på alvor. Det er direkte feil. Jeg har hatt egne møter med alle styrelederne i de statlige selskapene, jeg har hatt åtte møter om denne saken med Telenor. Jeg har også fått to skriftlige redegjørelser i tillegg til de møtene jeg har hatt etter kontrollkomiteens behandling av saken, så jeg tar i aller høyeste grad dette på alvor. Det er svært alvorlig. Jeg sa det i høringen, og jeg har gjentatt det her i dag.

På flere punkter er det altså min oppfatning at det inntrykket komiteen sitter med, ikke baserer seg på det jeg har sagt, eller det jeg har gjort. Det har jeg gitt uttrykk for at jeg er uenig i.

Martin Kolberg (A) [16:09:13]: Jeg hører ikke at statsråden svarer på mitt spørsmål. Er hun feilsitert i Dagens Næringsliv når hun sier at Stortingets flertall opptrer useriøst, eller er hun ikke det? Det må vi få vite, for vi aksepterer selvfølgelig ikke at statsråden mener at vi er useriøse. Hun slutter seg til Baksaas’ formuleringer, som er de samme som vi har, fordi vi mener det er nødvendig for Telenor. Da er det ikke useriøst, men det vi har ment, er useriøst. Det er den karakteristikken og den måten å opptre på som jeg ikke aksepterer, og som jeg igjen vil spørre statsråden om hva hun konkret mener om.

Det andre jeg vil si – for vi skal ikke holde på så lenge – er at det er riktig som statsråden sier, at hun har hatt mange møter med Telenor. Det er riktig – vi har sett det. Det som er vår kritikk, er at man aksepterer at det ikke blir svart fyllestgjørende på spørsmålene som blir stilt, og departementet aksepterer det. Det er det som er vår kritikk.

Statsråd Monica Mæland [16:10:27]: Jeg konstaterer at vi er grunnleggende uenige om hvordan departementet har opptrådt. Vi har fått svar på de spørsmål vi har stilt, men vi aksepterer at selv politimyndighetene i tre land ikke har funnet svar. Da er det oppsiktsvekkende at man mener at vi skulle funnet svar på noe som er under etterforskning. Dette har jeg gjentatt veldig mange ganger. Det er selvfølgelig fristende å uttale seg og spekulere. Jeg må forholde meg til at det pågår en stor, komplisert etterforskning, og jeg vil ikke spekulere, jeg vil ha en konklusjon om det som faktisk har skjedd. Jeg har også sagt at det er gode grunner for at denne etterforskningen faktisk pågår, det er helt åpenbart.

Når det gjelder mine uttalelser til pressen, er de basert på at jeg ser at et flertall har et inntrykk av noe jeg ikke har sagt, noe jeg ikke har gjort. Det har jeg gitt uttrykk for at jeg er uenig i, både her i dag og til avisene. Det er også en del av vårt demokrati at vi kan være uenige.

Martin Kolberg (A) [16:11:25]: Jeg skal komme tilbake til dette forholdet mellom departementet og politiet i et senere innlegg, for det går ikke i en replikk. Jeg vil bare til slutt si: Heller ikke statsråden har her i Stortinget i dag bestridt det som er sagt, at om lag 700 mill. kr er gått til dette enkvinnesselskapet. Hva vil statsråden karakterisere det som?

Statsråd Monica Mæland [16:11:53]: Jeg har en følelse av at representanten nå skal invitere meg ut på en beskrivelse av kriminelle forhold. Jeg må bare gjenta: Vi kan mene mye om hva det ser ut som, og vi kan spekulere i det, men hvis dette var et straffbart forhold og konklusjonen var trukket, hadde vi fått svar på det av politiet.

Beløpets størrelse har vært gjenstand for debatt her i dag. Det vi har fått opplyst, er at beløpets størrelse er et som tilsvarer det som betales for lisenser av denne type. Vi har også fått opplyst hvordan disse faktureringene foregår, og så kan vi alle mene mye om dette. Men jeg avventer de som har myndighet til å finne ut av det, og de som har myndighet til å felle dom i saken. Det har ikke jeg.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:12:40]: Det kom fram i høringa, dette med betalinga på 700 mill. kr til denne personen i Gibraltar, og ved representanten fra Telenor ble det sagt at det var betaling for deres reise inn i Usbekistan. Jeg har aldri hørt en sånn måte å fortelle hva en betaler for, tidligere. Har statsråden noen kommentarer til at en betaler for varers eller tjenesters reise inn i et land? Hva er det for slags kultur?

Statsråd Monica Mæland [16:13:35]: For å være tydelig: Vi har selvfølgelig spurt Telenor om hvilken kunnskap de har om dette. Vi har fått redegjort for – og det fikk også komiteen – hvordan styret behandlet disse transaksjonene, om en arbeidsfordeling mellom styret og administrasjonen, selv om alt dette er styrets ansvar.

Jeg kan ikke gå inn på detaljer i dette. Departementet har ikke godkjent disse utbetalingene. Dette er det ikke Telenor som har gjort. Dette er det WimpelCom som har gjort. Vi kan – igjen – spekulere og mene mye om det, men det foregår altså en politietterforskning nettopp for å avdekke eventuelle kriminelle forhold. Det jeg har spurt om, er om beløpets størrelse skulle avkrevet spesielle forhold, og har da fått til svar at denne beløpsstørrelsen er av en sånn art at det skulle stemme overens med det man betaler for lisens, og det var også det vi fikk inntrykk av at dette var gått til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:14:31]: Bare et enkelt spørsmål: Godtar statsråden et slikt språk som svar på et spørsmål?

Statsråd Monica Mæland [16:14:40]: Vi har fått svar på mange spørsmål. Blant annet har Telenors styremedlemmer aktivt overfor WimpelCom, både skriftlig og i møter, avkrevd svar. Det har vært foretatt granskinger hvor man har tatt opp disse forholdene, og man har fått forklart at det ikke har forekommet ting som er i strid med lovgivningen. Det er et svar jeg selvsagt må ta til etterretning enten det er riktig eller feil. Min oppgave er å undersøke i hvilken grad Telenor og Telenors styremedlemmer har tatt dette på alvor, har aktivisert seg, har regler, systemer og en kultur for å avdekke forhold. Men som styrelederen vel sa: Han hadde ikke politimyndighet, og han kom ikke lenger enn det han redegjorde for komiteen om.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:15:31]: Etter Stortingets forretningsorden kan statsråden si at det spørsmålet ønsker hun ikke å svare på. Her svarer statsråden, men hun svarer ikke på spørsmålet. Spørsmålet mitt er om svaret som gjaldt 700 mill. kr som betaling for en reise inn i Usbekistan, er et svar som statsråden mener er greit. Ja eller nei?

Statsråd Monica Mæland [16:16:02]: Det er ikke svaret jeg fikk på dette beløpets størrelse, og det er det jeg redegjør for. Jeg kan svare for de opplysninger jeg har fått av styret i Telenor.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:16:15]: Men dette er svaret som ble gitt i Stortingets kontrollhøring. Som medlem av kontrollkomiteen må jeg få et svar på om et sånt svar i Stortingets kontrollhøring er et greit svar for statsråden på et så essensielt punkt.

Statsråd Monica Mæland [16:16:36]: Vi kommer ikke lenger. Dette svaret ble gitt i en kontekst hvor det ble redegjort for at styremedlemmet ikke hadde kunnskap om overføringen og en arbeidsfordeling mellom styret og administrasjonen, som vel er vanlig i selskaper, også knyttet til beløpets størrelse. Svaret er at jeg tar til etterretning de opplysninger som er gitt av styremedlemmet i høringen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:17:00]: Vi kommer ikke videre på det punktet, forstår jeg.

Et siste spørsmål. Statsråden sier at hun har tatt den saken på alvor, og det er avholdt en rekke møter. Jeg tviler ikke på det. Mitt spørsmål er da: Hvilke konsekvenser har saken fått for kulturen med hensyn til manglende åpenhet og for personer som har vært involvert i dette? Har denne saken fått noen konkret konsekvens?

Statsråd Monica Mæland [16:17:32]: Generelt er det slik at en av de første sakene jeg møtte, var Yara-saken, i januar 2014. Den avstedkom en innkalling av alle styrelederne i de statlige selskapene, fordi jeg tar dette spørsmålet på alvor. Så fikk vi en etterforskning i et annet selskap, Kongsberg Gruppen. I tillegg kom altså Telenor-saken opp. Det har den konsekvens at arbeidet mot korrupsjon er styrket. Våre forventninger til styrets arbeid er styrket, og det ble senest vedtatt av et flertall av Stortinget, basert på den stortingsmeldingen vi la fram om statlig eierskap.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Michael Tetzschner (H) [16:18:28]: Debatten i dag, enkelte innlegg og ikke minst den siste pågåenhet – vil jeg vel si – i replikkrunden illustrerer veldig godt hvorfor man skiller mellom domstolvirksomhet og politisk debatt, og hvorfor vi bør prise oss lykkelig over ikke å ha politiske domstoler, for det ligger jo, nettopp når man skal vurdere forhold, et par inngangspremisser. Det er for det første å holde rede på partsforholdene. Det statsråden er satt til å håndtere på vegne av fellesskapet, er den norske stats eierandel i Telenor. Men vi opplever hele tiden at det er full identifikasjon, uten forbehold, mellom Næringsdepartementet og Telenor. Det er jo ikke riktig. Staten har hentet ut betydelige gevinster på å børsnotere selskapet og underlegge seg samme rapporterings- og informasjonsregime som følger av det å operere i et eierfellesskap. Det neste som skjer, er at det er full identifikasjon mellom det selskapet som staten har en andel av, og Telenor og dets mindretalls investering i VimpelCom. Det er igjen full identifikasjon.

Jeg er enig med dem som har sagt at selve bakteppet her, det som har fremkommet i avisen, er meget alvorlig, og at det er meget forståelig at tre lands politimyndigheter driver en utstrakt politiutredning, at det er blitt gjort beslag i Sveits, osv. Men det er nettopp i slike sammenhenger man vet at sannheten vil komme for dagen, og at våre forhåndshypoteser kanskje bør vente en stund. Jeg ser ikke bort fra at saken kan ha enda større dimensjoner enn det man har forestilt seg på forhånd, eller at det er andre forhold som i ettertid vil gjøre denne synsingen – jeg kaller det synsing, ikke fordi det er noe galt i det i og for seg, men man kan altså ikke bygge fakta på det som ikke er dokumentert, og en dokumentasjon i Stortinget med en avisartikkel som kilde er selvfølgelig et debattinnspill, men det holder ikke for å fastslå fakta, det er det andre som gjør, og det er funksjonsfordelingen.

Jeg vil oppfordre representantene til å tenke litt gjennom korrupsjonsbegrepet, for det er jo nettopp at man ikke følger spillereglene som er nødvendige for at ens egne institusjoner skal kunne virke. I utlandet ser vi at det er noen som kjøper seg innflytelse for å påvirke beslutninger slik at de ikke blir legale. Men vi må også passe på motsetningsparet korrupsjon og integritet. De er hverandres motsetning. Derfor må vi også selv passe på at vi ikke i iver etter å score politiske poenger eller hva motivene måtte være, kortslutter våre egne institusjoner, at man heller ikke kan avvente det som blir kartlagt – det er jeg overbevist om – slik at vi kan få en samlet gjennomgang når den tid kommer: Hva har styret i VimpelCom visst? Hva er det å rette av bebreidelser mot VimpelCom? Og senere: Hvor aktivt har eierskapet vært fra Telenor? Hva har Telenors ledelse visst? Og til slutt: Hva har Næringsdepartementet, på de forskjellige tidspunkter, visst? Det er derfor vi kommer tilbake til denne saken – det er jeg sikker på – for da kan vi også gi en redelig og faktabasert vurdering av de forskjellige statsrådenes håndtering ut fra hva som har vært tilgjengelig kunnskap på de tidspunkter stortingsflertallet har tenkt å rette bebreidelser mot dem. Det er slik det må være.

Denne saken er ikke ferdig, og det ville være like urimelig å treffe beslutninger i dag som at noen skulle uteske f.eks. representanten Kolbergs syn på norsk deltakelse i fremtidige fotballmesterskap ut fra det man kjenner til fra avisene. Det hadde vært like naturlig, men jeg forlanger ikke å uteske noen mening fra representanten Kolberg. Men vi kan ha noen hypoteser, hvis man altså har nulltoleranse for korrupsjon.

Martin Kolberg (A) [16:24:17]: Representanten Tetzschner sa for et øyeblikk siden at det kanskje var lysten til å score billige politiske poenger som var noe av drivkraften. Jeg vil tilbakevise og si så representanten Tetzschner og Stortinget hører det, at jeg tror at denne kritikken, som i denne sammenhengen er rettet mot det som er aktuelt, og som har skjedd under statsråd Mælands ledelse, også kunne vært rettet mot tidligere statsråder.

Hvis presidenten tillater det – og jeg tror ikke det er i strid med hans «bankeliste» – har jeg lyst til å si at kjære kolleger, vi er egentlig i samme båt. Og det som er det beklagelige, er at representantene for Høyre og Fremskrittspartiet i denne sammenhengen, men spesielt regjeringas representanter – les: departementet – går i den fella at de bruker alle kreftene sine på å forsvare seg istedenfor å spille på lag med oss for å finne ut hva dette handler om. Det forstår jeg ikke at de ikke gjør. Hvorfor denne voldsomme juridiske argumentasjonen og de oppkonstruerte argumentene som det er så viktig å få framført, når det er så åpenbart at her er det ugler i mosen? Hvorfor ikke en aktiv holdning til at dette skal vi ikke ha noe av? Hvorfor kan ikke statsråden si det her i Stortinget? Hvorfor er hun nødt til å henvise til politietterforskningen, som vi alle støtter? Vi vet jo om den, og vi er glade for politiets engasjement, men dette er ikke en rettssal, dette er Norges storting, og her kan vi ha våre politiske oppfatninger om dette uvesenet som heter korrupsjon. Det er et uvesen. Og når vi ser snurten av det, knyttet til vår virksomhet i Norge, må det slås ned på og gis de politiske karakteristikkene som det fortjener. Det er det vi har prøvd å gjøre. Og så blir det møtt med politietterforskning, politietterforskning, politietterforskning. Jeg tror ikke at representantene for Høyre eller Fremskrittspartiene eller regjeringa mener noe annet om korrupsjon enn det jeg gjør. Jeg kjenner alle, og jeg vet at så ikke er tilfellet. Så det er ikke nødvendig å krype ned i skyttergravene på den måten som flere gjør, men som statsråden, selvfølgelig, i særlig grad gjør i denne sammenheng, i dette øyeblikk, i denne tid, er ansvarlig for og gjør seg til talskvinne for. Det kritiserer jeg. Jeg vet ikke om statsråden vil si noe mer, det må hun velge fritt.

Jeg har vært med en stund, jeg kan også forvaltning, jeg vet hvordan slike ting som dette fungerer, og det er på mange måter det mest alvorlige, nemlig at det er riktig, som statsråden sier, at hun har stilt spørsmål. Men det som er klanderverdig, er at de aksepterer at de ikke får svar. Det er greit at Telenor i denne sammenhengen sier: Nei, dette kan vi ikke svare på, for det er underlagt en eller annen form for juridisk taushetsplikt et eller annet sted. Akkurat som om det er noen som sitter i et statlig selskap som har rett til på noe sett og vis å si: Nei, vi behøver ikke svare Det norske storting eller vår eier, fordi vi er underlagt en eller annen form for taushetsplikt – hørt på maken! Folk som er innsatt av den norske regjeringa ved kongelig resolusjon til å drive selskapet på vegne av staten – og så skal statsråden attpåtil akseptere at hun ikke får svar og bli nødt til å komme til Norges parlament og si: Jeg aksepterer at jeg ikke får svar. Det er da, kjære kolleger, jeg sier at vi alle sammen er i samme båt. Det er folkemaktens autoritet som da utsettes for et helt udemokratisk press.

Jeg merker meg at få er interessert i dette – vi er jo nesten alene her – til tross for at dette er en av de virkelig alvorlige sakene som behandles i Stortinget i denne sesjonen, nettopp fordi den har alle disse prinsippene i seg. For å si det direkte – og jeg relaterer det igjen også til tidligere regjeringer, så jeg vil ikke bli misforstått her, men jeg kjenner det: Det er de folkevalgte miljøer som skal styre disse selskapene gjennom styrene, og statsråden sier, korrekt, at styrene har ansvaret. Samtidig sier hun på en forsiktig måte, og det er bra, at styremedlemmene kanskje burde vært mer aktpågivende når de så hva som foregikk – aktpågivende. Selvfølgelig skulle de vært aktpågivende, de skulle definitivt stanset det, og hvis de ikke klarte å stanse det, skulle de kommet til staten øyeblikkelig og sagt at her foregår det noe som ikke skal foregå, og ikke sette i gang en lang tirade i et forsøk på å dekke over det, slik at vi sitter her og har et voldsomt slit med å få fram sannheten. Hvorfor skal det være slik i et åpent politisk demokrati? Det er slik det ikke skal være.

Og uten at kanskje statsråd Mæland tror det, er jeg mer på hennes parti enn hun tror. Hun skulle sopt inn den støtten hun får fra Stortingets flertall, og sagt til Telenor at nå er jeg i vanskeligheter, for nå har jeg Stortingets flertall imot meg, nå må vi virkelig forsøke å gjøre noe med dette – istedenfor å si politietterforskning, politietterforskning, politietterforskning. Det er ikke noe svar – på denne politiske utfordringa som korrupsjon er nasjonalt og internasjonalt.

Dette er saken, det er dette som er saken, ikke alt det andre, om brever hit og brever dit. Vi vil ikke ha dette i Norge, vi vil ikke at statlige selskaper skal være i nærheten av denne praksisen, og det er det denne debatten dokumenterer og understreker.

Så hører jeg at representanter for Fremskrittspartiet og Høyre forsvarer sin statsråd som de gjør. Jeg aksepterer det, og jeg forstår hva representanten Michael Tetzschner sier her om forholdet mellom politi og andre myndighetsfelter – jeg forstår det. Men ikke desto mindre er det vi som er eier, og i dette tilfellet handler det om et stort nasjonalt selskap, som på et eller annet vis er involvert i dette.

Jeg vil avslutte med bare å si at jeg hører ikke på dette grunnlaget at noen har drevet tilbake den argumentasjonen vi har – ikke i innstillinga og heller ikke i salen. Jeg mener bare at statsråden skal ta dette med seg. Og departementets representanter, som også er til stede her, skal ta det med seg. Det er ikke slik at folkevalgte miljøer og departementets politiske ledelse ikke straks og uten opphold skal informeres når vi har slike forhold som dette gående. Da skal vi vite det, for denne utviklinga skal vi ikke ha. Jeg er helt sikker på at det finnes bare én kraft som kan hindre det, og det er åpenhet og folkemaktens kraft. Det er ingen andre som kommer til å stå vakt om de prinsippene hvis vi ikke gjør det. Og hvis denne saken kan ha tjent noen som helst hensikt, er det at vi har klart å sette ned foten på dette punktet, og at det gir et signal utad til dem som følger med på dette. Det gjør alle sammen som er berørt av det, det er jeg sikker på. Selv om de ikke er til stede her – hvilket de faktisk burde vært – så hører de hva vi sier. Det er vi som er valgt av folket, som skal bestemme disse tingene – det er de som skal rette seg etter oss, og ikke motsatt. Jeg hører ikke på juridiske snurrepiperier som argumenter for at de ikke har lov til å fortelle oss sannheter.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Neste taler er statsråd Monica Mæland, som har en taletid på inntil 10 minutter.

Statsråd Monica Mæland [16:33:42]: President, jeg skal være usedvanlig kort. Men det er klart at når man blir beskyldt for å drive med juridisk snurrepiperi, avkrever det i hvert fall to korte kommentarer fra min side.

Vi inviteres her til å felle en dom, til å slå fast hva som har skjedd, basert på mistanker. Det framstilles som rart og snurrepiperi når vi ikke er villig til å gjøre det her i Stortinget. Da må jeg bare si: Nettopp fordi jeg tar Stortinget på alvor, nettopp fordi jeg tar rettsstaten på alvor, er jeg opptatt av at ting skal foregå korrekt. Det er ikke juridisk snurrepiperi – det handler om lov og orden, rettsstatens prinsipper. Jeg fastholder at jeg imøteser politiets etterforskning. Jeg kan mene mye om saken, jeg kan spekulere om saken, men jeg slår fast: Det er politiet og domstolen som må felle en dom.

Så er det ikke riktig, selv om det gjentas, at jeg har akseptert ikke å få informasjon, at jeg har akseptert at det ikke svares på spørsmål fordi det er taushetsplikt. Jeg opplyser at taushetsplikt finnes, og jeg opplyser at den er personlig for medlemmer i styrene. Dette er velkjent for alle. Men jeg har også opplyst gjentatte ganger i kontrollkomiteens høring at jeg fikk svar på alle spørsmål jeg stilte. Dette var altså ikke noe problem. Jeg konstaterer at kontrollkomiteens høring heller ikke avdekket noe som vi ikke visste fra før, fordi vi fikk svar på disse spørsmålene. Når komiteens flertall sitter med et inntrykk og det ikke baserer seg på det jeg har sagt og redegjort for, blir vi rett og slett ikke enige på dette punkt, utover at vi er helt enige om at arbeidet mot korrupsjon er viktig, det er avgjørende, og det skal prege vår eierdialog aktivt i vår oppfølging av selskapene, og det gjør det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.