Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:05:27]: (ordfører for saken): Først en takk til representanten Knag Fylkesnes, som opprinnelig var ordfører for saken, men som nå har byttet komité. Å ta over saksordførerskapet i avgivelsesmøtet har ikke bydd på mange samarbeidsutfordringer. Jeg vil også rette en takk til Arbeiderpartiet for å sette søkelys på et veldig viktig tema. Senterpartiet er også opptatt av at skolen skal ha mer fokus på å bygge hele mennesket.

Mange er veldig opptatt av å trene fysisk. Vi vet at det bidrar til å gjøre oss i bedre form også psykisk, men det er ikke støtt nok til å forebygge psykiske lidelser. Derfor er det viktig at vi også er bevisst på å trene psykisk, dvs. å trene på hvordan vi bruker tankene våre. Det krever bevisstgjøring, det må læres tidlig, og det må øves. Idrettsstjerner gjør det. De øver på å fokusere på det som tross alt var bra, og på å tro på at de faktisk kan mestre en situasjon hvis de tenker på de rette tingene.

En slik positiv forsterkning er automatisk for noen, mens for andre må det læres. Det handler om å trene på sjølbevissthet, sjøltillit og sjølrespekt. Det må øves i skolen, slik forslagsstillerne foreslår, men det er også viktig med egentrening.

Forslagsstillerne viser til at hvilke helsevaner vi utvikler tidlig i livet, har betydning for helsen vår seinere i livet. Derfor er det så utrolig viktig hvordan vi opplever barndommen og ungdomstida vår. Det gjelder oppvekstvilkår i familien og lokalsamfunnet, men også hva vi opplever i barnehagen, i skolen og på fritida.

Vi diskuterer mobbing i skolen med jevne mellomrom i denne salen. Dessverre holder antallet som opplever mobbing i skolen, seg omtrent stabilt. Jeg håper vi snart vil komme grundigere tilbake til mobbeproblematikken i oppfølgingen av Djupedal-utvalgets rapport.

Mobbing på barneskolen kan føre til skader som kan utløse psykiske problemer seinere i livet. Derfor er det så utrolig viktig at alt som blir rapportert inn, eller krysset av som «mobbing» i skolen, tas på alvor. Ingen unger må få inntrykk av at det den enkelte føler, har opplevd eller har sett, ikke er reelt.

God psykisk helse handler om mer enn mobbefrie skoler. Psykisk helse kan gi seg utslag i alt fra spiseforstyrrelser til sjølskading og depresjoner. Vi må ha større fokus på barns og unges psykiske helse og hvordan vi kan bidra til å gjøre dem sterke nok til å være fornøyd med seg sjøl, slik at de ikke dukker under, skader seg sjøl eller andre, eller velger å avslutte livet. I den sammenheng må vi som foreldre og myndigheter også gå i oss sjøl og tenke igjennom hvordan vi påvirker ungene og ungdommene våre.

Vi vil sjølsagt ungene våre det beste, men spørsmålet er om vi vil så mye som foreldre og myndigheter at ungene føler at de skuffer oss når de ikke oppnår de målene de føler at vi vil de skal oppnå. Vi forventer full skjerpings om skolearbeidet, vi forventer toppkarakterer, at de trener, oppfører seg pent, eter sunt, ikke røyker eller drikker, osv. osv. – dette til tross for at dagens ungdom aldri har vært mer ordentlige.

Per Fugelli, professor i sosialmedisin, som jeg leste om i Dagbladet i dag, har gitt nordmenn følgende råd:

«Gi litt mer faen og få et bedre liv.»

Med alle prøver, tester og forventninger om at vi skal prestere best, utfordrer skolen dette. Mange ungdommer føler et så sterkt press at de blir syke av det. Vi vil alle møte på motgang og tøffe perioder i livet. Da er det viktig at vi har trent så mye så tidlig, også psykisk, at vi kan komme oss gjennom de vanskelige periodene uten at skadene blir livsfarlige.

Professor Fugelli har trukket fram seks punkter for et bedre liv. Jeg mener en versjon av disse punktene bør inn i den «nye» generelle delen av læreplanen som er varslet. Jeg har lyst til å lese dem opp fordi jeg mener de er viktige for oss alle, også her i salen:

• Ikke sett for store krav til deg selv og andre. Gi litt mer f...

• Vær fornøyd med å være og gjøre «godt nok».

• Slutt å klage og senk forventningene om alt du tror du må ha.

• Aksepter at livet består av både gleder og sorger, nederlag og tap.

• Ta alle med i «flokken», slik at alle kan glede seg over å være sammen med andre.

• Ha sjølrespekt, så får du respekt og dermed makt og mulighet til å bevege deg mot egne mål.

God psykisk helse er et samfunnsansvar like mye som god fysisk helse er det. Folkehelse består av både kropp og sinn. Slik sett burde Per Fugellis ord for bedre psykisk helse bli en del av den generelle læreplanen: «Vi må lære oss å gi litt mer faen.»

Christian Tynning Bjørnø (A) [10:10:45]: Mange norske skoleelever sier de er stresset, de sier at de ikke får sove om natten, og de føler at de ikke strekker til. I mitt hjemfylke, Telemark, viser tall fra undersøkelsen Ung i Telemark 2015 at nær halvparten av jentene i løpet av den siste uken har bekymret seg mye og følt at alt er et slit.

Psykiske plager og lidelser er et stort helseproblem hos barn og unge i dag. Vi vet også at psykiske helseproblemer er en av hovedårsakene til at elevene faller ut av skolen. Ifølge Folkehelseinstituttet kan vi til enhver tid regne med at 15–20 pst. av barn og unge mellom 3 og 18 år har nedsatt funksjon på grunn av psykiske plager som angst, depresjon og atferdsproblemer, og vi kan også regne med at omtrent 8 pst. av barn og unge har så alvorlige problemer at det tilfredsstiller kriteriene til en psykisk lidelse. Ser vi større på det og kobler det fra alder, vet vi at nær halvparten av oss en gang i løpet av livet kommer til å oppleve en psykisk lidelse i en eller annen form. Statistisk sett blir det enten meg eller deg.

Disse tallene viser at problemet er stort, spekteret bredt og konsekvensene mange – fra småplager som hverdagsstress til diagnoser som krever behandling. I fjor høst så jeg den sterke og usensurerte dokumentaren «Idas dagbok». Den tar for seg livet til Ida Strand som psykisk syk. Ida vil at skolen tar et større ansvar for opplæring i psykisk helse. Jeg er enig med henne.

Dette er også bakgrunnen for forslaget fra Arbeiderpartiet som vi har til behandling i dag. I generasjoner har skolen undervist om elevenes kroppslige helse. Fysisk aktivitet og ernæring har vært en del av skolen i mange år, gjennom fag som kroppsøving og mat og helse, mens den psykiske helsen – til sammenligning – har blitt stemoderlig behandlet gjennom få og diffuse formuleringer i læreplanen. Arbeiderpartiet mener at vi i større grad enn vi gjør i dag, må sørge for at elevene får mer kunnskap om psykisk helse gjennom skolens fag, slik at barn og unge får en helhetlig opplæring om kroppens fysiske og psykiske helse. Det viktigste vi gjør for helsen vår, er det vi gjør før vi blir syke. Stadig mer forskning viser at opplæring som på ulike måter knyttes til psykisk helse, tanker, følelser og atferd, har en god forebyggende effekt på psykiske problemer og lidelser.

Den siste tiden har mobbing blitt mye diskutert, og jeg tror i likhet med saksordføreren at mer åpenhet og kunnskap om psykisk helse i skolen vil kunne skape et mer åpent klassemiljø, hvor den enkelte gis verktøy til å gjøre seg forstått, bli sett og ikke minst hørt.

Jeg er glad for at forslagene våre sammenfaller med anbefalingene til Ludvigsen-utvalget, ekspertutvalget som har kommet med anbefalinger om framtidens skole. Psykisk helse er et av områdene som de trekker fram, der det er behov for en styrking av hva elevene skal lære i skolen.

Skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i å få elever som opplever hverdagen som litt vanskelig, inn på riktig spor. Vi foreslår i dokumentet at regjeringen fremmer forslag om en ytterligere styrking av helsestasjonene og skolehelsetjenesten. Før jul presenterte Norsk Sykepleierforbund en omfattende undersøkelse om helsesøstrenes tilstedeværelse i skolen. Tallene viser at antallet helsesøstre i barneskolen må økes med 125 pst. for å nå det anbefalte normtallet. Undersøkelsene bekrefter på nytt at det er stor avstand fra den anbefalte minimumsnormen til faktisk tilstedeværelse på skolene.

Dette må vi ta på alvor, og jeg er glad for at flere partier er enige om at skolehelsetjenesten må styrkes, men det hjelper lite at vi er enige dersom det ikke skjer en endring i den enkelte kommune, på den enkelte skole for den enkelte elev. Derfor er det nødvendig i større grad å øremerke overføringer til skolehelsetjenesten.

«Skolen kan ikke løse alle utfordringer i samfunnet», sa kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til Aftenposten da unges psykiske helse var på agendaen i fjor høst. Dette understreket han også i spørretimen for kort tid tilbake.

På generelt grunnlag er jeg enig med ham, men noen ting er viktigere enn andre. Oppmerksomhet, kunnskap og bevissthet om psykisk helse er blant de tingene.

Jeg tar opp forslagene i innstillingen.

Presidenten: Representanten Christian Tynning Bjørnø har tatt opp de forslagene han refererte til.

Henrik Asheim (H) [10:15:48]: Den ungdomsgenerasjonen vi har i dag, er på veldig mange måter den beste ungdomsgenerasjonen vi noensinne har hatt. Det er uvanlig at eldre sier det om de som er unge, men det er faktisk sant når det kommer til dagens unge. De ruser seg mindre, så godt som ingen av dem røyker, og de er opptatt av å prestere og lykkes på skolen og i arbeidslivet. Undersøkelser viser at de er opptatt av menneskene rundt seg og bekymret for at de ikke skal lykkes like godt som dem selv. Og de liker å tilbringe tid med sine egne foreldre. Dette er kanskje noe generaliserende kjennetegn, men det er like fullt slik at dette er funn fra forskjellige undersøkelser som bekrefter noen tendenser i generasjonen. Jeg kan vanskelig se for meg en bedre generasjon til å overta verden enn den som er ung i dag.

Hver generasjon er jo på mange måter en reaksjon på den forrige. Der 1940- og -50-tallets ungdommer skulle bygge landet, kom 1960- og -70-tallets ungdommer med et politisk opprør mot det etablerte. På 1980- og -90-tallet kom det som er blitt kalt «ironigenerasjonen», der alt og alle skulle kunne tulles med, og der man gjorde narr av den veldig politiske generasjonen før dem. Dagens unge er blitt kalt både «generasjon alvor» og «generasjon prestasjon» – ikke minst på grunn av de kjennetegnene jeg nevnte tidligere. Det er også slik at mens tidligere generasjoner har rettet sitt raseri utover – ut mot samfunnet, ut mot makten – er dagens ungdomsgenerasjon en generasjon som har vokst opp med fortellingen om at de kan få til hva de vil, og bli hva de vil.

Hvis man da ikke får til alt, hvem sin skyld er det? Altfor mange unge retter i dag det raseriet som tidligere ungdomsgenerasjoner rettet utover, inn mot seg selv. I tillegg får man sosiale medier, som gjør det både vondere å bli mobbet og lettere å mobbe, i tillegg til at man skal sammenligne seg – ikke med andre menneskers virkelighet, men med glansbildet av livet til andre mennesker på Facebook og andre sosiale plattformer. Derfor er psykisk helse svært viktig også i skolen og kanskje viktigere for denne generasjonen enn det har vært tidligere. Derfor er jeg også glad for representantforslaget, for det bidrar til en god og viktig debatt i denne sal om hvordan vi best kan hjelpe flere unge med å lykkes. Det er en samlet komité som påpeker sammenhengen mellom psykisk helse og det å lære noe på skolen.

Det er viktig å si at vi allerede gjør mye. Vi har kompetansemål i flere fag om sammenhengen mellom psykisk og fysisk helse. Man har utarbeidet 0–24-samarbeidet, som hjelper kommuner og fylker med å sørge for at flere elever fullfører og består videregående skole, særlig de som er mest utsatt. Vi gjennomfører et forskningsoppdrag som heter «Et lag rundt eleven», som ser på hvordan forskjellige yrkesgrupper best kan støtte opp om elever som sliter psykisk.

Da det ble nytt flertall i 2013, stanset vi heldigvis den rød-grønne regjeringens forslag om å kutte hele potten til det som het psykisk helse i skolen, og som har bidratt til å få andre mennesker med kompetanse på psykisk helse inn i skolen. All den kompetansen kan ikke være på lærerværelsene. Det er ganske utrolig – med det bakteppet jeg nå har tegnet – at man kom på ideen å kutte bevilgningen til å få flere mennesker med kompetanse inn i skolen som kan bidra til en bedre psykisk helse.

Jeg kunne fortsatt å ramse opp ting vi gjør, men det aller viktigste er å styrke kunnskapssamfunnets førstelinje, og det er læreren. Det handler ikke om at læreren nå skal være sosialarbeider, helsesøster og alle disse forskjellige tingene, men om at læreren skal ha kompetanse til å identifisere når det er noe galt, og forsøke å finne ut hva som er forskjellen på at en gutt eller jente bare er litt stille, og det at det er et problem. Derfor gjør vi veldig mye både innen lærerutdanningen og innen videre- og etterutdanning for å sørge for at lærerne har den kompetansen.

Det handler også om organisering. Vi har organisert oss på en litt rar måte ved at fylkeskommunene har ansvar for de videregående elevene, mens kommunene har ansvar for grunnskolen. Her vil jeg trekke frem som eksempel Akershus fylke, som brukte av sine egne midler til å styrke helsesøstertjenesten og rådgivningstjenesten i ungdomsskolen. Vi kan ikke organisere oss på en slik måte at det først og fremst er forvaltningsnivåene som skal være proppen for om man får den hjelpen man har krav på.

I tillegg er jeg veldig glad for at vi har styrket helsesøstertjenesten og helsestasjonene betydelig siden regjeringsskiftet – med over 600 mill. kr mer til kommunene. I budsjettforliket ble også en del av disse pengene øremerket, slik at de kommer elevene til gode.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [10:21:07]: Forslaget om satsing på psykisk helse i skolen tar opp et stort og viktig problem i dagens Norge. I behandlingen av forslaget har komiteen tatt utgangspunkt i at psykiske helseplager er en av Norges største folkehelseutfordringer. 400 000 barn har foresatte med psykiske lidelser. 70 000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling. Ifølge Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet koster psykiske lidelser samfunnet mer enn 185 mrd. kr i året. Samtidig vet vi at mye av dette kan forebygges.

Det er enighet om at det er behov for en kraftig opptrapping av innsatsen for psykisk helse blant barn og unge. Grunnlaget for en god, livslang helse legges i barne- og ungdomsårene, og å sørge for gode oppvekstvilkår for barn og unge er blant de viktigste oppgavene i samfunnet.

Fremskrittspartiet mener at skolen er en spesielt god arena fordi den er møteplass for alle barn og unge. Særlig er en godt utbygd skolehelsetjeneste viktig, og dette har Fremskrittspartiet jobbet for i mange år. Et viktig tiltak mot psykiske helseproblemer er å få flere yrkesgrupper som har kompetanse på området, inn i skolen. I statsbudsjettet for 2016 er det bevilget 15 mill. kr til prosjektet «Et lag rundt eleven» for å prøve ut ulike modeller hvor andre yrkesgrupper enn lærerne også inngår i skolens personale for å styrke læringsmiljøet.

Skolehelsetjenesten og helsestasjoner for ungdom er viktige arenaer for å forebygge psykiske lidelser, og disse skal være et lett tilgjengelig lavterskeltilbud for barn og ungdom. Her vil vi vise til budsjettavtalen for 2016 mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om å bevilge 100 mill. kr til dette formålet, som øremerkede midler, utover en styrking av det forebyggende helsearbeidet for barn og unge på 200 mill. kr i kommunenes frie inntekter.

Fremskrittspartiet synes det er positivt at regjeringen styrker det forebyggende arbeidet på psykisk helse og rusfeltet, bl.a. gjennom å styrke rekrutteringstilskuddet for opprettelse av 150 nye psykologårsverk i budsjettet for 2016. Regjeringen følger også opp folkehelsemeldingen og viderefører satsing på tiltak for psykisk helse i skolen. Jeg vil også påpeke at regjeringen har videreført satsingen på programmet Psykisk helse i skolen, som den rød-grønne regjeringen foreslo å avvikle.

Kampen mot mobbing er også en viktig del av arbeidet for god psykisk helse. Her har Djupedal-utvalget levert mange gode forslag, og det er signert et nytt partnerskap mot mobbing, der tolv sentrale organisasjoner i skole- og barnehagesektoren vil arbeide sammen med regjeringen mot mobbing og for et godt læringsmiljø. Det er i statsbudsjetter for 2016 satt av om lag 30 mill. kr til arbeidet mot mobbing og for et godt læringsmiljø. Jeg synes det er viktig å minne om at det er kommunene som har ansvaret for å bygge opp en tilgjengelig skolehelsetjeneste for barn og unge. Derfor er kommunenes frie inntekter i budsjettene for årene 2014, 2015 og 2016 styrket med totalt 677 mill. kr, begrunnet i satsingen på dette fra regjeringspartiene og samarbeidspartiene Venstre og Kristelig Folkeparti.

Forebygging koster, men Fremskrittspartiet mener at man må se på disse utgiftene som en investering for framtiden. Det viktigste med forebygging er at flere mennesker oppnår gode og sunne liv. I tillegg er forebygging lønnsomt i et langsiktig samfunnsperspektiv. Det er derfor viktig, både menneskelig og økonomisk, med en sterk satsing på psykisk helse hos barn og unge.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [10:25:25]: God psykisk helse er en forutsetning for personlig utvikling og trivsel. Psykisk helse er generelt en prioritert sak for Kristelig Folkeparti, men særlig når det gjelder barn og unge. Vi trenger en opptrapping av innsatsen når det gjelder dette området. Det forebyggende arbeidet i skole og skolehelsetjeneste er her en uvurderlig investering i barn og unges helse og i vår felles framtid.

Tallene viser klart at det er behov for en satsing. I representantforslaget vises det til skremmende statistikk rundt omfanget av psykiske lidelser. I forrige uke fikk vi nye tall fra Folkehelseinstituttet og Høgskolen i Hedmark, som forteller om en dobling i bruken av antidepressiva blant tenåringsjenter. NOVA-rapporten Ung i Oslo 2015 rapporterte også om at langt flere unge sliter psykisk nå enn for få år siden.

Kristelig Folkeparti vil i denne sammenheng vise til et eget representantforslag om å innføre prosjektet Livsmestring i skolen på ungdomstrinnet. Det er ikke tenkt som et nytt fag, men som en ressurs for skolene, etter modell av Den kulturelle skolesekken. Den kulturelle skolesekken trekker profesjonelle kulturaktører inn i skolen for å gi elevene kulturelle opplevelser og kulturell kompetanse, altså en ny og annen arena enn den daglige skolegangen. På samme måte ser vi for oss at vi kan trekke inn fagpersoner fra andre områder, som kan gi ungdom undervisning om temaer som er relevante for dem i hverdagen. For eksempel vil det være naturlig at helsesøstre, sosionomer og psykologer kan komme innom og snakke om kroppspress, selvbilde, rus, mellommenneskelige relasjoner og psykisk helse.

Når det gjelder de aktuelle forslagene i dag, vil vi bemerke at det i flere fag er kompetansemål som sier at elevene skal lære seg sammenhenger mellom psykisk og fysisk helse, forebygging og hva den enkelte kan gjøre for å forbedre sin egen psykiske helse. Men utover dette bør vi avvente oppfølgingen av Ludvigsen-utvalget og høre hva som kommer fram der.

Når det gjelder skolehelsetjenesten, er Kristelig Folkeparti glad for å ha fått være med på å styrke dette – igjen – i budsjettforliket før jul. Der fikk vi gjennomslag for 100 ekstra millioner som skulle øremerkes til stillinger i skolehelsetjeneste og helsestasjoner, mens ytterligere 200 mill. kr skulle bevilges over kommunerammen. Dette er utrolig viktig, og vi må ansette flere for å kunne fange opp utfordringer blant barn og unge der de er, som forstår dem, og som har kompetanse til å håndtere det som kommer fram.

Ifølge Helsedirektoratets norm for skolehelsetjenesten mangler det ennå omkring 1 000 stillinger. Barneombudet beskriver tjenesten mange plasser som direkte uforsvarlig, og dette bekymrer Kristelig Folkeparti, som ønsker en kvalitetsnorm for skolehelsetjenesten og å styrke kapasiteten på helsestasjonene.

Både gjennom åtte rød-grønne år og under sittende regjering har det blitt bevilget penger til skolehelsetjeneste over kommunerammen, men det ser ut til at det har havnet i det store sluket – dette til tross for at store deler av fagfeltet gjentatte år har bedt om øremerking. Kristelig Folkeparti er glad for at vi har fått til nettopp den øremerkingen. Så vil det være et politisk ansvar å følge opp med tilstrekkelige midler i årene som kommer.

Når det gjelder datainnsamling, arbeides det nå med det i regjeringen, som en oppfølging av folkehelsemeldingen. De vil bl.a. etablere et fellesregister for psykisk helse og ruslidelser, basert på allerede eksisterende nasjonale registre. Et slikt register vil gi ny kunnskap om forekomst, årsaker og risikofaktorer og om effekt av og kvalitet på behandlingen.

Jeg har personlig jobbet med ungdom i 33 år og vet at den ungdommen vi har nå for tiden, er særdeles ressurssterk og flott. De er vår framtid, og vi må gi dem de beste vilkår videre. Derfor er dette med psykisk helse så viktig, og at vi som ansvarlige politikere tør å gå inn i dette og gjøre det som er nødvendig for å sikre det som er vår framtid.

Iselin Nybø (V) [10:30:11]: Når en leser innstillingen i den saken som vi nå har til behandling, står det helt i starten en del tall som viser hvilken stor samfunnsutfordring og folkehelseutfordring psykiske lidelser er. Det setter ting litt i perspektiv når en ser de enorme størrelsene vi snakker om. Og det er klart at det er et samfunnsproblem når folk dropper ut av skolen, når folk må gå på Nav, når folk ikke klarer å mestre hverdagen sin. Men det som er enda viktigere enn at det er et samfunnsproblem, er at det er et voldsomt stort problem for den det gjelder, den som er rammet av dette. Det å mestre livet sitt og det å være psykisk frisk er viktig for alle. Derfor er det også viktig at vi har denne saken på agendaen, og at denne typen saker, disse utfordringene, blir løftet.

Vi som sitter i KUF-komiteen, har ansvaret både for grunnskole, for videregående og for universitetene, og psykiske utfordringer, psykiske plager, er noe vi ser over hele linjen. Når vi har studentundersøkelser oppe til behandling, når det gjøres undersøkelser blant studentene, viser de også at studentene har store psykiske problemer. Spesielt jenter er utsatt for det. Så det er en alvorlig problemstilling vi som politikere møter.

Mange har snakket om mobbing i skolen, at det er et viktig tema – og det er et viktig tema. Jeg tror mange av oss begynner å bli litt utålmodige, for det er et tema som vi har oppe til debatt titt og ofte, men vi føler ikke at vi kommer noen vei. Vi kan diskutere det i timevis. Men hva hjelper det når den enkelte elev fortsatt blir mobbet? I Stavanger kommune, der jeg tidligere var lokalpolitiker, var det en skolesjef som sa at det eneste som hjelper mot mobbing, er å fokusere kontinuerlig på det. Det tror jeg hun har helt rett i – det må fokuseres på i Stortinget, blant skoleeiere, rektorer og i klasserommene. Mobbing kan bare bekjempes med å fokusere kontinuerlig på det, og det er så viktig for at den enkelte skal oppleve en skolehverdag, en hverdag, som er fri for mobbing, og det vil også bidra til bedre psykisk helse for dem som blir utsatt for mobbing.

Mange har også vært inne på dette med forventningspress og dagens unge som er så skikkelige. Det er vel også det vi ser i de studentundersøkelsene som blir gjort, at forventningspresset fra samfunnet og det forventningspresset som de legger på seg selv, er så stort at det er vanskelig å takle. Skolehelsetjenesten er den viktigste faktoren vi kan styre når det gjelder å ta tak i disse utfordringene, for det er det lavterskeltilbudet vi har. Det er der alle kan komme inn, det er der døren alltid står åpen, det er der det alltid er noen til å hjelpe. Derfor er jeg glad for at vi sammen med regjeringen har løftet skolehelsetjenesten og fått flere helsesøstre.

Som Geir Sigbjørn Toskedal fra Kristelig Folkeparti var inne på, er det en utfordring at kommunene gjør andre prioriteringer enn det vi fra Stortinget skulle ønske at de gjorde når det gjelder satsing på helsesøstre – men vi har fått iallfall en liten øremerking der, og så får vi se om det kan hjelpe, og om det er noe vi må vurdere videre også.

Så synes jeg det skal være sagt at når vi snakker om skolehelsetjenesten, kan vi ikke bare snakke om helsesøstre, for skolehelsetjenesten må handle om mye mer enn bare det. Det må handle om psykologer, det må handle om psykiatriske sykepleiere – noen velger til og med å ansette politifolk fordi de møter ungdommer der de er, og med de utfordringene de har.

Det er sånn at læreren er den viktigste voksenpersonen i skolen, og lærerne er de som møter elevene hver eneste dag. Lærerne kan ikke håndtere eller fikse alle problemer som elevene har, men det er viktig at vi har lærere som er trygge voksenpersoner, og som kan identifisere de utfordringene elevene har. Når en snakker med lærere, forteller de at de utfordringene elevene har i dag, er mye større enn dem de hadde før. De har elever som har mye mer alvorlige problemer enn de elevene som de møtte tidligere. Det skyldes forhold i hjemmet, det skyldes rus, det skyldes en rekke ulike ting, men at utfordringene ute i skolen oppleves større, er iallfall de tilbakemeldingene vi får. Da er det viktig at vi setter læreren i stand til å identifisere dem, og at vi har yrkesgrupper i skolen som kan hjelpe til med å håndtere de utfordringene som er.

Lise Christoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Audun Lysbakken (SV) [10:35:27]: Under arbeidet med denne saken hadde Arbeiderpartiets og SVs fraksjoner et seminar, en samling, med flere av de organisasjonene som har vært pådrivere for bl.a. de forslagene som fremmes i salen i dag – Mental Helse Ungdom, Elevorganisasjonen, SkoleProffene, i regi av Forandringsfabrikken. Det var en samling som gjorde – tror jeg – sterkt inntrykk på alle oss som var der, og som understreker at temaet «Psykisk helse i skolen» er noe som har kommet høyere og høyere på dagsordenen fordi det er løftet fram av ungdom selv. Det gir oss ekstra stor grunn – tenker jeg – til å ta denne saken på alvor, til å lytte til de forslagene som kommer, og til å høre på det kravet om handling som barn og ungdom selv fremmer overfor oss.

Jeg tenker at denne saken også er en påminning til oss om at vi har organisert skoledagen i Norge slik at den ikke tar godt nok vare på hele mennesket, og at dette er en del av den brede debatten om hvordan vi kan organisere skoledagen på en annen måte, slik at hele barnet, hele ungdommen, tas vare på. Vi har skolen for å lære, det er det som er skolens samfunnsmandat, og for å lære må en ha det bra. Skolen er den viktigste arenaen i hverdagen for mange barn og unge, og det er en plattform for resten av livet.

SkoleProffene har spilt inn et forslag om en time om «Livet», ikke en time om ulike diagnoser innenfor psykisk helse, men en time om det å mestre livet, det å leve livet, det å forholde seg til hverandre. Det er ikke sikkert vi skal gjøre det akkurat slik, men selve måten å tenke på mener jeg er riktig og viktig.

Så er det veldig lett i en slik debatt at vi begynner å generalisere om generasjoner. Jeg er litt engstelig for det. Jeg tenker at det er ingen generasjoner som er akkurat slik som de beskrives. Først og fremst består også denne ungdomsgenerasjonen av forskjellige individer, men det er en ungdomsgenerasjon som er under et voldsomt press på noen områder, som kanskje ingen ungdomsgenerasjon har opplevd før. Det er et voldsomt kommersielt press, der en prøver å presse barn og ungdom inn i bestemte rammer for hvordan de skal være, og hvordan de skal se ut. Det er et økende prestasjonspress. Vi som utdanningspolitikere må tenke igjennom vårt ansvar også for dette, f.eks. i et skolesystem der omfanget av testing og rangering brer om seg. Og vi vet at mobbing fortsatt er et stort problem i norsk skole. Jeg har gleden av å være saksordfører for andre forslag – som nå ligger til behandling i komiteen – knyttet til det.

Men en fundamental del av en god skolepolitikk og en god utdanningspolitikk må også være å skape trivsel og trygghet. Jeg mener at det er sterkt undervurdert i den skolepolitiske debatten i dag. Det å lykkes med å gjøre skolen til en arena også for god psykisk helse, for god folkehelse, vil være ufattelig viktig helsepolitikk.

Derfor er vi i SV opptatt av at vi må få fortgang i den politikken som det i Stortinget i utgangspunktet er enighet om, nemlig å få helsesøstre på plass på alle skolene våre i langt større grad enn i dag. Vi etterlyser en øremerking av de midlene, slik at vi lykkes med det. Vi mener at våre forslag om en heldagsskole er en del av svaret i sammenheng med det vi diskuterer nå, fordi det vil gi rom for større mangfold av fag og timer, en gjenreising av praktisk-estetiske fag. Det vil bety at nye yrkesgrupper kommer inn i skolen. Det er utrolig inspirerende eksempler på at skoler har lyktes med f.eks. å ta inn i skolen sosialarbeidere, miljøterapeuter, ungdomsarbeidere, barnevernspedagoger, kokker – altså veldig mange ulike yrkesgrupper – som kan ha kontakt med barn og ungdom i en annen rolle enn den lærerne har.

Økt lærertetthet er viktig. Derfor er det et paradoks at dette kommer opp på samme dag som media kan varsle om at statsråden vurderer å fjerne de 600 lærerstillingene i ungdomsskolen som forrige regjering innførte for en fireårsperiode.

Det er tre forslag fra Arbeiderpartiet og SV. De er allerede fremmet. Jeg synes det er leit at vi er alene om dem, men dette er en debatt Stortinget helt sikkert kommer tilbake til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:40:48]: Jeg må bare starte med to ord om det representanten Lysbakken sa. Forrige regjering bevilget penger til 600 stillinger i ungdomsskolen med den eksplisitte bindingen at dette skulle være et forsøksprosjekt, og at det skulle vare i fire år. Da er det naturlig at Utdanningsdirektoratet gir beskjed om at forsøksprosjektet som de rød-grønne satte i gang, er avsluttet etter de fire årene. Hva som skal skje med de pengene, vil selvfølgelig bli avgjort i statsbudsjettet.

Så er jeg helt enig med dem som spør: Burde dette vært satt i gang med følgeforskning knyttet til seg? Ja, det burde det. Derfor er det bra å kunne konstatere at det nye flertallet på Stortinget etter budsjettforlik med Venstre og Kristelig Folkeparti – særlig etter engasjement fra Kristelig Folkeparti, må det vel også sies – har bevilget rundt 800 mill. kr til flere lærerstillinger og prioritert tidlig innsats fra 1. klasse til 4. klasse. Det gir rom for å ansette minst 1 000 lærere i kommunene, men vi har også gitt midler til tidenes største forskningsprosjekt på effekten av flere lærerstillinger. Det er et forskningsprosjekt hvor forskningen kommer til å koste 50 mill. kr, og vi bruker 490 mill. kr til lærerne som skal ansettes i forbindelse med det.

Så mer inn på representantforslaget: Jeg synes forslagsstillerne peker på veldig mange viktige folkehelseutfordringer. Jeg er helt enig i både resonnementene om at trygghet, tilhørighet, mestring og mening er viktige faktorer for å fremme psykisk helse og også at det er en del ting som tyder på at dagens ungdomsgenerasjon er under et større press enn før, rett og slett fordi alt er mer synlig. Vi vet også, som flere representanter har vært innom, at det er kommersielle interesser bak dette som ikke har noen skrupler mot å bygge på særlig kanskje unge jenters i utgangspunktet lave selvbilde.

Likevel er det slik at vi ikke må svartmale. De aller fleste norske elever trives godt på skolen, de har det bra, og de aller fleste har også god psykisk helse. Så skal elevene i skolen tilegne seg kunnskaper om både kroppen, helse, livsstil og ernæring. Det står i formålsparagrafen fra 2008 at elevene også skal kunne utvikle ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap. Likeså sier opplæringsloven kapittel 9a og prinsipper for opplæringen – Læringsplakaten – at skolen skal arbeide for det fysiske og psykososiale læringsmiljøet, og at det skal fremme helse, trivsel og læring. Med andre ord mener jeg at psykisk helse ikke er usynlig i læreplanene eller skolens rammeverk i dag, snarere tvert imot.

Men jeg er likevel enig med forslagsstillerne i at det er behov for et enda bedre og mer forsterket arbeid for bl.a. psykisk helse i skolen. En veldig viktig del av det, som jeg også har skrevet til komiteen, er det arbeidet som gjøres med oppfølgingen av det såkalte Ludvigsen-utvalget, NOU 2015:8 Fremtidens skole, fornyelse av fag og kompetanser, hvor de også peker på at elevene må bli mer bevisste på å lære mer om hvordan de skal ta vare på sitt eget liv, herunder sin fysiske og psykiske helse, og anbefaler at vi legger vekt på et folkehelse- og livsmestringsperspektiv i fag der det er relevant. Det er en analyse som jeg har betydelig sans for, og det er også noe regjeringen nå vurderer og ser på hvordan vi skal følge opp.

Vi kommer også – og det har vært oppe flere ganger i denne salen – til å følge opp Djupedal-utvalgets innstilling, har jobbet så raskt vi kan med det, og kommer til å komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag til styrking av antimobbearbeidet. Vi har allerede startet i år, bl.a. med å bevilge 10 mill. kr til kompetanseheving.

Grunnskolelærerutdanningen er også viktig. I den nye rammeplanen for grunnskoleopplæringen er det klart og tydelig at alle lærerstudenter skal vite hva de gjør hvis de oppdager f.eks. vold og seksuelle overgrep, noe som åpenbart kan ligge bak en del psykiske helseplager.

Omsorgs- og helsetjenester har vært viktig for både regjeringen og det nye stortingsflertallet. Det er altså totalt bevilget 668 mill. kr i kommunerammen for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenester. Etter siste budsjettforlik er det også bevilget penger som er øremerket til det. Det er en viktig del av styrkingen. Regjeringen kommer også til å utvikle bedre data om befolkningens psykiske helse. Vi skal bl.a. etablere et fellesregister som gir oss en helhetlig oversikt over psykiske lidelser og ruslidelser.

Med andre ord mener jeg at det er veldig mye godt tenkt i dette representantforslaget, men jeg mener også at regjeringen og samarbeidspartiene på Stortinget er veldig godt i gang. Det er ikke dermed sagt at vi er fornøyd, vi har fortsatt mye igjen å gjøre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Christian Tynning Bjørnø (A) [10:46:06]: Dette er litt forvirrende. Spørsmålet mitt er egentlig ganske kort og greit: Hvorfor støtter ikke Høyre og statsråden forslagene fra Arbeiderpartiet og SV når man går langt i å si at man er enig i forslagene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:46:22]: Nå tror jeg ikke det er uvanlig i Stortinget at forslag som det er relativt bred enighet om intensjonen bak, blir vedlagt protokollen, er det vel det heter, istedenfor at man vedtar forslagene.

Den første årsaken er at det å vedta forslag som regjeringen allerede jobber med, og som stortingsflertallet har prioritert høyt, kan kanskje virke som smør på flesk. Den andre – og kanskje viktigste årsaken – er at når man skal diskutere psykisk helse og psykisk helses plass i skolen, mener jeg det må gjøres i en helhet. Derfor er det naturlig å ta denne diskusjonen i sin fulle bredde når regjeringen kommer tilbake til Stortinget med oppfølging av Ludvigsen-utvalgets innstilling. Da vil man få en sjanse til ikke bare å snakke om intensjonene, men også å se mer konkret på hvor dette passer inn, og ha betraktninger om hvor stor plass det skal ha, og hvilke fag det kan være relevant i.

Christian Tynning Bjørnø (A) [10:47:23]: Jeg er glad for at statsråden nevner Ludvigsen-utvalget og oppfølgingen av det arbeidet. Statsråden trekker også jevnlig fram anbefalinger fra utvalget om å rydde i læreplanene for å få plass til de viktigste tingene i skolen. La meg stille spørsmålet på en litt annen måte: Defineres psykisk helse som en av de viktige tingene, og er statsråden interessert i å rydde i læreplanene på en slik måte at det blir en reell styrking av opplæringen innen psykisk helse, slik som Ludvigsen-utvalget entydig anbefaler?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:47:58]: Svaret på det er ja. Det å rydde i læreplanene betyr jo ikke at alt skal ut, men det betyr flere ting. For det første betyr det at en del fag som har veldig mange kompetansemål, kanskje særlig norsk og matematikk, trenger man å rydde i for å komme til kjernen av faget. I andre fag som har mange kompetansemål, som f.eks. naturfag, med få timer i grunnskolen, må vi gi flere timer. Det har regjeringen bestemt seg for å gjøre, og det kommer fra og med høsten. Det tredje er å vurdere om vi kan ha noen overordnede temaer som passer inn i flere fag. Å kalle det psykisk helse er kanskje litt snevert, men hvis man kaller det livsmestring, som noen har gjort, eller folkehelseutfordringer, mener jeg at det er en tematikk som hører naturlig hjemme i flere fag, men selvfølgelig på fagenes egne premisser.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:48:57]: Jeg vil presisere at Senterpartiet kommer til å støtte forslagene nr. 1 og 2. Forslag nr. 3 mener vi er ganske godt ivaretatt slik det er per i dag.

Så til statsråden, som stadig viser til både Djupedal-utvalget og Ludvigsen-utvalget: Jeg bare ser for meg at det kommer til å ta ganske lang tid før vi får behandlet den oppfølginga. Det jeg tenker, er at det viktigste er at man ikke utvikler psykiske lidelser, og at vi fokuserer på å forebygge og ikke på behandling, for nå har vi dratt fram veldig mye om tiltak vi gjør etterpå, for å passe på i etterkant.

Så nevnte jeg i mitt innlegg den generelle delen av læreplanen. Der har statsråden tidligere varslet at det skal komme en ny del av den generelle delen av læreplanen. Jeg tror det er mange flere enn meg som er opptatt av at den læreplanen på en måte blir underkommunisert i dag, vi fokuserer så mye på fagplanene.

Mitt spørsmål til statsråden er om den nye generelle læreplanen vil bli like moderne som Per Fugelli – når det gjelder å ta hele mennesket på alvor. Og når kommer den?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:50:09]: De seks budene til Per Fugelli kommer ikke til å stå i den generelle delen av læreplanen, det kan jeg forsikre om. Jeg forstår hva Per Fugelli forsøker å si, og for en del mennesker kan det nok være slik at det er viktig å kunne nøye seg med å være fornøyd med at man har gjort sitt beste. Samtidig er det viktig at skolen inspirerer elevene til ytterligere innsats. Skolen skal forvente mye av elevene, og skolen skal støtte opp, slik at alle elever kan føle mestring.

Når det gjelder generell del og oppfølgingen av både Djupedal-utvalget og Ludvigsen-utvalget, har jeg sagt at vi tar sikte på å sende ut konkrete høringsforslag når det gjelder Djupedal-utvalget, i løpet av dette halvåret. Vi tar også sikte på å komme tilbake med en oppfølging av deler av Ludvigsen-utvalget – både generell del og eventuell læreplanreform – i løpet av dette året. Det tar vi sikte på, og generell del er inkludert i det.

Iselin Nybø (V) [10:51:24]: I dag er det slik at vi har skolehelsetjenesten på den ene siden, og så har vi PPT på den andre siden. Skolehelsetjenesten driver med det de driver med, mens PPT på en måte driver med litt av det samme. Det er bare det at PPT ser på selve systemet, på undervisningen, på hvordan de kan endre skolehverdagen til den enkelte eleven for at det skal bli lettere å bli bedre for den eleven som det gjelder. Noe er overlappende, mens noe er veldig forskjellig av det de driver med, men i dag er det liksom to dører. Jeg lurer på om statsråden synes at vi har organisert oss på en mest mulig hensiktsmessig måte, når en elev som trenger hjelp fra både skolehelsetjenesten og PPT – eller kanskje ikke vet hvem man trenger hjelp fra – må forholde seg til begge to, istedenfor at det er én dør inn, og at det så er den som er der man kommer, som vurderer hva man egentlig trenger hjelp til, om det er symptomer som skal behandles, eller om det er et system som må endres.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:52:28]: Etter Nav-reformen har jeg fått mer begrenset tro på at ved å flytte klosser og tegne om organisasjonskart vil man automatisk klare å forbedre tilbud til dem som trenger det aller mest. Men det som er avgjørende, er at de forskjellige delene av det offentlige snakker sammen. De beste kommunene klarer f.eks. å lage faste fagteam rundt de barna, de ungdommene eller de voksne som trenger det aller mest, hvor man er mindre opptatt av de formelle grensene mellom forskjellige deler av det offentlige systemet, og mer opptatt av å skreddersy et tilbud rundt den enkelte. Vi har også et prosjekt som Kunnskapsdepartementet leder, og hvor flere andre departementer er involvert, som vi kaller 0–24-samarbeidet. Der er ett av målene at vi skal starte den koordineringen også nasjonalt, bl.a. gjennom at direktoratene er klarere på hva de kan gjøre felles, og at det også skal dras ned, slik at kommunene skal få bistand, hjelp og råd om hvordan de kan bli bedre til å koordinere seg.

Audun Lysbakken (SV) [10:53:45]: Høyre nevnte i sitt innlegg i debatten lærernes rolle i kampen mot mobbing, og den rollen lærerne har for å oppdage barn og ungdom som sliter. Jeg tenker at lærertetthet i ungdomsskolen må være et veldig relevant spørsmål for denne saken – jeg vil da tilbake igjen til dagens nyhet om den beskjeden som noen av disse forsøksskolene har fått fra Utdanningsdirektoratet – for hvis det er sånn at statsråden ikke har tatt en beslutning om videreføring eller ikke, er det jo veldig rart at direktoratet sender ut beskjed om at skolene må forberede seg på at dette tar slutt.

Da er mitt spørsmål: Vil kunnskapsministeren gjøre noe for å gjøre skolene oppmerksom på at det ikke er tilfellet, og når har han tenkt å ta en beslutning om videreføring eller ikke?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:54:45]: Disse pengene ble bevilget av den rød-grønne regjeringen, som etter å ha snakket mye om lærertetthet vel endte med dette som et av de aller viktigste forslagene: lærerstillinger i en forsøksperiode på fire år. Da er det helt naturlig at man gir beskjed om at nå er forsøksperioden over. Disse pengene ligger i budsjettet, det er en budsjettbeslutning hvordan de skal brukes videre, og den beslutningen vil jo komme i forbindelse med statsbudsjettet i 2017. Da vil man få svar på hva man politisk velger å gjøre med disse midlene, så det er det ikke mulig å gi et svar på nå.

Jeg mener jo at disse midlene kunne ha vært brukt bedre hvis man ikke bare var opptatt av å bevilge pengene, men også var opptatt av å rigge skikkelige forskningsprosjekt. Hvis man skal drive god følgeforskning, kan man ikke gjøre det to eller tre år ut i et prosjekt, da må man fra første øyeblikk rigge følgeforskningen, slik at man kan dokumentere eventuelle positive effekter av det. Det ble ikke gjort. Da var det heller ikke mulig å gjøre noe med det i etterkant. Når det nye flertallet på Stortinget har bevilget penger til lærerstillinger – mange prioritert 1.–4. klasse – har også mange av de pengene blitt rigget slik at det brukes 490 mill. kr på å ansette flere lærere, og så startes det opp følgeforskningsprosjekter fra første stund. Det blir tidenes største forskningsprosjekt om effekten av flere lærerstillinger, kanskje innenfor utdanningssektoren i det hele tatt.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:56:34]: Jeg kunne jo ikke la det stå igjen at Senterpartiet var opptatt av at alle unger i norsk skole skulle gi blanke. Det var ikke helt bra, for det er jeg ikke opptatt av. Men jeg tror det er veldig viktig, det som Per Fugelli har sagt til oss som mennesker, enten vi er på Stortinget eller hvor vi er – vi skulle ha vært overalt, vi også, til enhver tid – for det er noe med det å prøve å si til seg sjøl at dette faktisk er bra nok, det er godt nok. Det betyr ikke at vi ikke skal ha forventninger til ungdommen vår, eller at vi ikke skal ha forventninger til oss sjøl. Statsråden sa at vi skulle forvente å gjøre noe mer enn å være vår beste utgave av oss sjøl, jeg tenker at vi må være fornøyd med å være den beste utgaven av oss sjøl.

Jeg har lyst til å spørre statsråden om han forstår at vårt press, vår retorikk og vår måte å oppføre oss på overfor våre ungdommer legger et stort press på barn og unge der ute – det skal være all right å være menneske om man ikke går på talentskole også.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [10:57:44]: Det var et vanskelig spørsmål, men det er klart at høye forventninger i noen tilfeller også kan slå galt ut, særlig hvis det er forventninger som ikke støttes opp av reell hjelp til å nå sine mål.

Vi må skille veldig tydelig mellom det faglige på skolen og det som gjelder den enkelte person. En skole tok nylig etter en australsk skole og sendte ut et følgebrev sammen med karakterene, hvor det sto noe om at karakterene sier noe om hva du kan i fagene, det sier ikke noe om deg som menneske – hvor god du er som bror eller søster, eller hvor flink du er til å sitte barnevakt, eller hvor flink du er til å danse. Jeg syntes det var veldig, veldig flott. Og det er faktisk også et veldig viktig prinsipielt poeng at karakteren ikke skal vurdere hele eleven. Skolen skal også bygge opp under hele mennesket. Skolen har et dobbelt oppdrag, både utdannelse og dannelse. Men karakteren skal si noe om elevens faglige nivå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torgeir Micaelsen (A) [10:59:03]: Bare noen få refleksjoner fra meg: Jeg har vært med i norsk politikk lenge nok til å vite at når regjeringen jobber med noe, er det vanskelig å stemme for forslag i Stortinget uten videre. Samtidig synes jeg det er litt pussig å oppleve en slik diskusjon om noe som det egentlig er stor grad av enighet om – når vi har en regjering som sier at de er helt enig i alle intensjonene som forslagsstillerne har. Forslagsstillerne er selvfølgelig veldig opptatt av dette. Regjeringen sier at de jobber med noe som kanskje likner. Kunne vi ikke da kommet ett skritt videre i saken og kanskje forsterket vedtaket noe?

I stedet blir vi som fremmer forslaget, møtt med f.eks. angrep om at vi fjernet prosjektet Psykisk helse i skolen. Det hadde vært interessant å høre om statsråd Røe Isaksen kunne redegjøre for hva begrunnelsen var for at daværende regjering tok vekk dette prosjektet. Etter anbefaling fra forskningsresultater fra SINTEF i 2010 og Folkehelseinstituttet i 2011 konkluderte man med at denne typen arbeid er for viktig til at det kan organiseres som prosjekt. For prosjekter er avgrensede, og prosjekter gir ikke varige resultater. Jeg tror at her er vi kanskje ved kjernen i problemstillingen vi diskuterer.

Skal vi lykkes i folkehelsearbeidet, mener Arbeiderpartiet – og hele sentrum–venstre av norsk politikk, vil jeg si – at man må ha brede tiltak som treffer alle, ikke bare noen få gjennom f.eks. et prosjekt. Man kan ikke bare rette seg inn mot folk som allerede har fått problemer, som sliter og basker, dette må være noe som treffer oss alle. Da lykkes du i folkehelsearbeidet.

Det som er saken her, er at ja, livet er komplisert, og vi er veldig ulike, men forskerne forteller oss at vi etter hvert vet ganske mye om hva som er faktorene som, hvis vi vet om dem, beskytter oss mot å oppleve dårlig psykisk helse. Og vi vet en del om hva som er risikofaktorene. Det å få til en samtale i skolen om hva vi vet om dette, systematisk og på en ubyråkratisk måte, og å få barn til tidlig å oppleve at dette kan de faktisk forberede seg på sammen med de som er rundt dem, synes jeg hadde vært et fantastisk folkehelsetiltak som vi burde samle oss om.

Jeg er helt enig i at dette selvfølgelig kunne vært foreslått før. Vi styrte da landet i åtte år, kunne vi ikke foreslått det den gang? Men verden går framover. Vi har ører, vi lytter, og vi utvikler politikk. Når vi tross alt alle egentlig er enige om forslaget, synes jeg det er litt pussig at vi ikke kunne gått et steg videre.

Trine Skei Grande (V) [11:02:29]: Forrige taler snakket om hva det er som virker. Jeg kan da fortelle at i helgen har jeg hatt besøk av mitt psykiske kriseteam. Det er ikke helsesøsteren fra barneskolen, det er ikke en psykolog, det er ikke en psykiater – det var en bonde, en lærer og to sykepleiere, også kjent som mine barndomsvenninner. Gode venner og et trygt ungdomsmiljø å vokse opp i er den beste forebygging for psykisk helse. Vi har en Oslo-helg hvert år. Jeg gleder meg som da jeg var ti år, og vi har det akkurat like artig.

Livet går opp og ned for alle mennesker. Alle opplever oppturer og nedturer psykisk. Det det handler om, er hvordan en lærer seg å takle det, hvordan en lærer å takle de utfordringene en møter. Da er det klart at gode helsesøstre – som f.eks. i Asker, som har kurs for ungene i psykisk helse – gjør en god jobb for å få til dette. Men det er ingen tvil om at antimobbearbeid, gode, kloke voksne og en normal oppvekst der man får en normal vennegjeng, er den beste forebygging for resten av livet for ens psykiske helse. Det betyr at vi ikke må fagliggjøre dette, ikke tro at dette er noe bare fagfolk kan fikse. Nei, dette er det faktisk bare gode oppvekstmiljøer som kan fikse.

Jeg var barn på 1980-tallet. Da hadde vi en rekke ungdomsmeldinger. Det har ikke det norske politiske systemet sett siden helt på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, der man diskuterte ungdomspolitikk generelt. Men for barns psykiske helse er det ikke bare helsesøster som er viktig. Det er også kulturtilbud, hvilke fritidsaktiviteter man har, hvilke muligheter man har til å utvikle seg som menneske, hvilke muligheter man har til å få venner på tvers av det skolemiljøet man vokser opp i.

Derfor, hvis man skal se på psykisk helse og på hvordan man skal bekjempe psykisk «uhelse», må man se hele ungdomsmiljøet og ungdoms oppvekst i en helhet. Så kanskje skulle vi nå hatt en ny ungdomsmelding som snakket om barne- og ungdomskultur, men også om hvordan vi lager barne- og ungdomspolitikk i en mye bredere forstand. For en av de store utfordringene med «Generasjon perfekt» er jo at vi skal lage en arbeidsstokk som skal ta de store utfordringene framover med å omstille Norge, og det skal vi gjøre med ungdom som er så snille mot systemet at de ikke gjør opprør mot det. Vi vet at vi trenger en ungdomsgenerasjon som gjør opprør, og som stiller de kritiske spørsmålene, nettopp for å få gjort de endringene i samfunnet som vi vet at vi trenger. Det mener jeg er et perspektiv som ikke har vært med i denne debatten, men som er ganske viktig for Norges utvikling framover.

Trond Giske (A) [11:05:52]: (komiteens leder): Det er sagt mye fornuftig i denne debatten. I forrige innlegg pekte Venstres leder på at barn og unges oppvekstvilkår, det generelle samfunnsbildet, selvfølgelig også påvirker barn og unges psykiske helse. Arbeiderpartiet er helt enig i at et samfunn med små forskjeller gir bedre oppvekstvilkår for ungene og dermed også bedre psykisk helse. Det er derfor vi er sterkt imot en politikk som fører til større forskjeller og dårligere vilkår for de fattigste. At foreldrene har arbeid, bidrar til at familien er stabil, og at det er gode oppvekstvilkår. Det er derfor det er dypt bekymringsfullt at vi i 2016 sannsynligvis har det høyeste antall arbeidsløse Norge noensinne har hatt.

Et godt kulturtilbud, frivillig aktivitet, idrettslag, korps, ulike aktiviteter, er viktig. Derfor har vi gjennomført et stort kulturløft som bl.a. bidro til 1 mrd. kr i momsrefusjon for frivillig sektor. Så jeg er helt enig i at dette er viktige ting. Men så er det sånn, dessverre, at selv om dette er det overordnede og det forebyggende, det gode samfunnet, vil en del barn og unge oppleve at de har utrygge forhold, at de får psykiske utfordringer, at de får psykiske lidelser eller psykiske plager som innebærer at de har problemer med den daglige funksjonen. Da tilsier all erfaring at jo tidligere man kan gi hjelp, jo tidligere man kan gi støtte, jo tidligere man kan gi ungene en forståelse av deres egen situasjon – evne til å reflektere over ulike utfordringer – jo bedre kan man hjelpe.

Jeg er helt overbevist om at de forholdsvis små kronene – det er vel et par dagers skattekutt – vi kunne brukt på å sørge for at barn og unge fikk denne kompetansen, denne hjelpen og denne støtten i skolen, der alle går, ville vi spart inn mange ganger i form av at færre ble uføretrygdet, færre falt ut av arbeidslivet, færre fikk langvarige psykiske lidelser og flere fikk et godt liv.

Det er da det er så merkelig, som også Torgeir Micaelsen var inne på, når alle partiene sier at de er enig i dette, hvorfor de da ikke bare gjør det. Det som særlig trigget meg litt, var at Venstre, som var veldig ivrig på dette i forrige periode, som fremmet Dokument 8-forslag og sto på, nå plutselig heller vil gå i hælene på Høyre og Fremskrittspartiet. Kunne vi ikke skapt et flertall for dette, forpliktet regjeringen til å gjennomføre, sørget for at folk fikk gode oppvekstvilkår og den hjelpen de trenger når ikke rammevilkårene er der? Bonusen ville være mer læring, styrket gjennomføring av videregående skole, styrket kompetanse for framtidens arbeidsliv, men først og fremst bedre livskvalitet for en hel generasjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.