Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kent Gudmundsen (H) [11:10:15]: (ordfører for saken): Aller først vil jeg få lov til å takke komiteen for det gode samarbeidet i denne saken og at vi har kommet fram til en så bred enighet. Det lover godt for videre politisk oppfølging av skoleeiere i disse viktige spørsmålene.

Jeg legger til grunn at mindretallet legger fram sine synspunkter.

Høyre og komiteen mener at alle skoler i Norge skal være dysleksi- og dyskalkulivennlige og sikre god oppfølging av den enkelte tidligst mulig. Sånn bidrar vi til at flere oppnår gode grunnleggende ferdigheter og kan fullføre og bestå det som for mange er grunnutdanningen i Norge, nemlig det 13-årige skoleløpet.

Frafallet i videregående skole og ferdigheter fra grunnskolen henger nøye sammen. Prinsippet om tilpasset opplæring inkluderer både den ordinære opplæringen og spesialundervisningen. Kravet om tilpasset opplæring gjelder dermed alle elever og har som mål å sikre best mulig utbytte av opplæringen. Dette er et sentralt prinsipp i opplæringsloven – alle elever skal sikres like muligheter og likeverd.

I tillegg til klare forventninger til elevens læringsutbytte i læreplanverket skal obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning bidra til å identifisere elever som er under en bekymringsgrense. Prøvene er spesielt utviklet for å avdekke de elevene som trenger særlig oppfølging og tilrettelegging, og målet er at alle elever skal gå på dysleksi- og dyskalkulivennlige skoler. Uavhengig av Stortingets lovkrav, forskrifter fra regjeringen og rundskriv fra Udir er vi dessverre ikke garantert dette. Jeg vil derfor i denne saken understreke den viktige oppgaven fylkesmennene har gjennom sitt tilsynsansvar, der de skal påse at alle skoleeiere følger opplæringslovens krav om underveisvurdering for tilpasset opplæring, spesialundervisning og sikre elevene god undervisning, hvor målet er å følge en «best practice».

Jeg vil også berømme Dysleksi Norge for jobben de gjør overfor skoleeiere rundt omkring i Kommune-Norge. I min egen hjemby, Tromsø, har det f.eks. vært tett samarbeid mellom dem og kommunen, noe som har bidratt til at vi har dysleksi- og dyskalkulivennlige skoler.

Det er også viktig å dra fram at en teknisk lovoppfyllelse alene ikke nødvendigvis medfører endring av praksis eller et bedre opplæringsutbytte for den enkelte elev.

Etter- og videreutdanning, satsing på skoleledelse og lærerutdanningen må i økende grad gi lærerstudentene påfyll i hva som er god didaktikk for å svare på utfordringene innenfor lese- og skrivevansker, men spesielt for dem med dysleksi og dyskalkuli. Sånn sikrer vi et varig system og kulturendring i skoleorganisasjonene til beste for elevenes læringsutbytte.

I regjeringens arbeid med å utvikle ny femårig grunnskolelærerutdanning på masternivå vil det være særlig viktig at kandidatene fra den nye utdanningen på trinnene 1.–7. blir eksperter på begynneropplæring i lesing, skriving og regning. Det er derfor veldig positivt at regjeringen har fastslått at dette vil framgå tydelig i den nye rammeplanen.

Det er også viktig at regjeringens store satsing på viderutdanningsprogrammet Kompetanse for kvalitet følges opp med relevante videreutdanningstilbud som gir lærerne nødvendig påfyll for bedre å kunne gi tilpasset opplæring til elevene med dysleksi, dyskalkuli samt lese- og skrivevansker. I denne sammenheng er det viktig å påpeke at elever med dysleksi har særlige utfordringer med fremmedspråkene. Dermed vil tidlig innsats og god oppfølging av denne elevgruppen ha stor betydning for større mestringsevne også innenfor fremmedspråkene.

Regjeringen er også i gang med å utvikle en ny nasjonal strategi for språk, lesing og skriving i barnehagene og i grunnopplæringen i perioden 2016–2019. Høyre er svært tilfreds med at barnehagene for første gang er inkludert i en sånn strategi. Kompetanseutviklingstiltakene har som mål å sikre at alle lærere i barnehage og skole skal få økt kunnskap om hvordan man best innretter arbeidet med barn og elever som har vansker med språk, lesing og skriving og hvordan disse barna og elevene kan identifiseres så tidlig som mulig. Spesielt viktig er også økt kompetanse om generelle tiltak for å tilpasse undervisningen sånn at ordinære undervisningssituasjoner er tilpasset elever med etablerte vansker.

Høyre vil også framheve at tidlig innsats har avgjørende betydning for et barns utvikling og mener at språkfokus må være en sentral del av barnehagens hverdag. Kunnskap om at barn som har lite ordforråd og et begrenset språk, har større risiko for å bli svake lesere og skrivere på sikt, tilsier at tiltak må følges opp tett. Det er viktig at barn i risikosonen for språkvansker tidlig identifiseres, og at de får nødvendig oppfølging og samtidig integreres tett i barnehagens pedagogiske tilbud.

Marianne Aasen (A) [11:15:20]: Dette er egentlig en debatt vi ikke burde hatt, for dysleksi er noe vi har kjent til i godt over hundre år. Dyskalkuli er nok mindre kjent og har ikke vært forsket på i nærheten av så mange år. Men at vi har lærevansker i skolen, er ikke noe nytt fenomen i det hele tatt. Dysleksi og dyskalkuli er såpass omfattende at det er ca. 5 pst. av elevene i norsk skole som har en av de to lærevanskene. Det betyr at i alle klasser, på alle skoler i hele Norge, finnes denne typen elever. Det er den mest utbredte funksjonshemning i den vestlige verden når det gjelder skolegang, og spørsmålet er om vi tar det nok på alvor. I parentes bemerket finnes ikke dysleksi i Kina. Det er på grunn av den måten de skriver på. Det er måten vi setter sammen bokstaver og begreper på, som gjør at det er vanskelig for den type elever. Det er en anekdote, i og for seg, i denne sammenhengen.

Etter loven er det ingen tvil om at disse barna skal ha tilpasset opplæring. Loven har slått dette fast i veldig, veldig mange år. Likevel er det ikke sjelden for oss – vi møter mange elever siden vi sitter i den komiteen vi gjør – å møte elever som har falt fra, og som opplever at det blir satt i gang tiltak på videregående skoles nivå. Først da oppdager man at eleven har dysleksi – og det med dagens regelverk!

Det må være et stort tankekors for oss at vi – med loven, som jo er vårt viktigste virkemiddel, i hånd – ikke klarer å nå inn i klasserommet. Hva skyldes det? Det skyldes antageligvis også at de som jobber med barna til daglig, lærerne, ikke er satt i stand til å diagnostisere eller finne ut av hvem det er som har disse lærevanskene, og hva man skal gjøre, med en gang. Veldig mange barn og familier opplever at det ikke går så greit på skolen som de hadde forventninger om – det er et eller annet som gjør at det blir vanskeligere enn man trodde. Så begynner utredningssirkelen og runddansen i systemet. Samtidig går dagene, ukene og månedene, og for altfor mange skjer ingenting i klasserommet.

Jeg tror det er ekstremt viktig at dette temaet får en sentral plass når vi nå skal gå igjennom lærerutdanningene og se på dem. For det er ingen tvil om at alle som nå skal undervise med økte kompetansekrav, må kunne mye om disse to tingene – både dysleksi og dyskalkuli – når de skal jobbe som lærere i skolen. For de kommer til å møte elever som har disse lærevanskene, og de kommer til å ha klasser hvor det er den type elever.

Noe som er annerledes nå enn da de oppdaget dette for godt over hundre år siden, er at vi har en ny teknologi som kan hjelpe til på en helt annen måte enn før. Den revolusjonen som skjer innen IKT, kan være til stor nytte for disse elevene. Det finnes programvarer, det finnes teknologiske hjelpemidler som langt på vei kan bøte på mange av de utfordringene elevene her møter. Det som er bekymringsfullt, er at disse ikke tas i bruk. Det er forstemmende å høre at vi sliter med lydbøkene som Statped har – at den ordningen knapt brukes, og at den er veldig vanskelig og kronglete å bruke for skolene i en tid da streaming faktisk er det det handler om, og ikke å sende pakker med lydbøker rundt omkring med posten. Det er en ting som vi fort kan gjøre noe med, og det ønsker jeg å adressere til statsråden at han ser på helt konkret. Det har vi også tatt opp når vi har hatt budsjetthøring.

Det er mange gode merknader i innstillingen som vi er enig i, og representanten Kent Gudmundsen har redegjort for Høyres og posisjonens standpunkt. Det er bred enighet om dette. Igjen er det litt som i forrige sak – at innstillingen burde vært enstemmig. Vi burde sagt at vi skal ikke ha skoler som ikke er dysleksivennlige og dyskalkulivennlige. Vi burde ha skoler som tilfredsstiller de kriteriene som Dysleksiforeningen har, og sertifisere skolene, sånn at vi har et sett av kriterier som sørger for at alle barn, uansett hvor de bor, alltid blir møtt med hjelp om de har disse lærevanskene.

Presidenten: Presidenten regner med at det indirekte ble tatt opp et mindretallsforslag.

Marianne Aasen (A) [11:20:31]: Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Da har representanten Marianne Aasen tatt opp det forslaget hun refererte til

Lill Harriet Sandaune (FrP) [11:20:47]: Alle skoler i Norge skal være dysleksi- og dyskalkulivennlige – det må det ikke være noen tvil om. Det slås klart fast i opplæringsloven. Alle skoleeiere er pålagt å gi nødvendig tilpasset opplæring for alle elevgrupper.

Obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning skal også bidra til å identifisere elever som er under en bekymringsgrense. Prøvene er spesielt utviklet for å avdekke de elevene som trenger særlig oppfølging og tilrettelegging.

Hovedutfordringen i norsk skole i dag er at læringsutbyttet er for lavt sett i forhold til ressursinnsatsen. Rundt én av seks norske 15-åringer har så lave leseferdigheter at de ikke kan lese skikkelig. Problemene er særlig store for minoritetsspråklige barn og for dem som sliter med lese- og skrivevansker. Det er derfor satt inn særlige tiltak for bl.a. disse gruppene. Det er bevilget nye 20 mill. kr til lese- og skrivetiltak i statsbudsjettet for 2016.

Vi vet at det viktigste for elevenes læring er en god lærer. Fremskrittspartiet er derfor glade for Lærerløftet og for at det nå systematisk arbeides med å identifisere og spre gode læremetoder gjennom etterutdanning.

Fremskrittspartiet vil påpeke at lærerutdanningene i økende grad bør gi lærerstudentene kompetanse i didaktikk på området dysleksi og dyskalkuli. Særlig viktig er det at kandidatene fra den nye utdanningen på trinnene 1.–7. får god kompetanse innen begynneropplæring i lesing, skriving og regning. Målet må være at alle lærere kan bidra til at barn og elever går på dysleksi- og dyskalkulivennlige skoler, slik at flere elever vil kunne fullføre sin grunnutdanning på best mulig måte.

Fremskrittspartiet vil videre vise til arbeidet med å utvikle en ny nasjonal strategi for språk, lesing og skriving i barnehagen og grunnopplæringen i perioden 2016–2019, som regjeringen er i gang med. Kompetanseutviklingstiltakene i strategien må ha som mål å sikre at alle lærere i barnehager og skoler skal få økt kunnskap om hvordan man best mulig innretter arbeidet med barn og elever som har vansker med språk, lesing og skriving.

Særlig vekt må legges på tidlig innsats – dette har avgjørende betydning for et barns utvikling. Barn i risikosonen for språkvansker må tidligst mulig identifiseres, og de må få nødvendig oppfølging og samtidig integreres tett i barnehagens pedagogiske tilbud.

Fremskrittspartiet vil også vise til regjeringens strategi «Tett på realfag» for 2015–2019, hvor målet er å mobilisere, bevisstgjøre og forplikte dem som er tettest på barn og unge.

Vi må heller ikke glemme betydningen av ny teknologi som hjelpemidler i både barnehagen og skolen. Gjeninnføring av støtte til datautstyr for elever med lese- og skrivevansker fra høsten 2014 er et viktig bidrag i denne sammenhengen. Edtech-næringen har de senere år i økende grad bidratt med produkter som er gode hjelpemidler, særlig for elever med lese-, skrive- og regnevansker. Fremskrittspartiet vil derfor understreke betydningen av at regjeringen i sitt videre arbeid tilrettelegger for at skoleeiere, skoleledere og lærere gis tilgang til hele verktøykassen med hjelpemidler som kan gi elevene gode grunnleggende ferdigheter.

Jeg vil også her minne om skoleeiernes ansvar. Regjeringen har økt de frie midlene til kommunene, og det er derfor viktig at man lokalt prioriterer skolene og sørger for at de har ressurser til de hjelpemidlene som skal til for å gi alle en tilpasset opplæring i henhold til opplæringsloven.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:25:00]: Dysleksi og dyskalkuli er ganske vanskelige ord, men å ha lese-, skrive- eller matematikkvansker er mer kjent. Det er heller ikke så tabubelagt som det har vært tidligere, men jeg vet at det fortsatt er vanskelig for mange, og ikke minst synliggjøres det veldig godt når det handler om sosiale medier.

At det ikke er så tabubelagt lenger, skyldes at flere har stått fram med sine vansker. Jeg vil i den sammenhengen gi ros til statsministeren for å ha stått fram med sin utfordring knyttet til lese- og skrivevansker. Slike utfordringer er altså mulig å forsere. Du kan bli statsminister selv om du ikke har helt perfekt rettskriving. Det vil si: Du bør være klar over at det er sånn det er, og det betyr at skolen eller foreldrene dine bør være klar over hva du sliter med. Ellers bør du ha en ganske god psykisk helse. Det hjelper ikke å være flink på skolen muntlig og få bare feil skriftlig hvis eleven ikke har fått kartlagt hva han sliter med. Da må en ha en sterk psyke. Det samme gjelder for matematikkvansker. Får ikke eleven hjelp til å synliggjøre hva han sliter med, er det dessverre ikke sikkert at han kan bli den beste versjonen av seg sjøl – det som han drømte om.

Som forslagsstillerne skriver, lærer unger på forskjellige måter. Tilpasset opplæring er et godt innarbeidet begrep, men det legges ulike ting i begrepet. Likevel tror jeg at de fleste lærere er opptatt av å ha god nok tid til å følge opp hver enkelt elev og tilrettelegge for at den enkelte elev har utbytte av det som skal formidles. Vi ser at det er en liten nedgang i antall elever som får spesialundervisning, og det er veldig bra hvis det betyr at en reduserer behovet for spesialundervisning fordi en intervenerer tidligere. Vi bør være opptatt av å hjelpe så raskt utfordringene kommer til syne. Spesialundervisning må også være et tilbud en kan komme ut av dersom en får tilstrekkelig hjelp tidsnok.

Strever en med dysleksi eller dyskalkuli, blir det ytterst nødvendig å ha ressurser nok til oppfølging. Forslagsstillerne viser til Dysleksi Norge, som gjennom 10 år har arbeidet med å såkalt sertifisere skoler til dysleksivennlige skoler. Dette er skoler de mener oppfyller noen spesielle kriterier. Disse 22 skolene har gode systemer for kartlegging og iverksetting av tiltak. Skolene er også opptatt av å videreutvikle sin kompetanse om temaet, om pedagogiske metoder, om hjelpemidler, psykososialt arbeid osv. Dette er veldig bra å høre, men det er bare så synd at det ikke er flere skoler som har den samme tilnærminga, og som har fått denne sertifiseringa.

I dag opplever mange foreldre å streve med å nå fram for å få den hjelpen de føler ungen deres trenger. Ordinære kartleggingsprøver er et første hjelpemiddel, men om en lurer på om det er noe mer, må en gå mer spesifikt til verks. Det er her jeg tror mange føler at tida går mens problemene vokser.

Stortinget vedtok i forrige periode at skolene har plikt til tidlig innsats, og de har ikke lenger anledning til å vente med utredninger til PP-tjenesten kommer. De skal gjøre det de kan før spesialtjenesten kobles inn. Jeg registrerer at systemet fortsatt har noe brister, sjøl om mange skoler er blitt flinke.

Det er åpenbart et behov for videreutdanning innenfor disse temaene for at hele lærerkollegiet skal være rustet til å fange opp elevenes utfordringer. Matematikkvansker og lese- og skrivevansker burde derfor ha vært et godt og prioritert emne i videreutdanninga. Den forrige regjeringa la fram lesestrategier og matematikkstrategier som denne regjeringa har videreført, og jeg tror det er veldig bra.

Når utfordringene er avdekket og tiltaksfasen er satt i gang, er det viktig at det også finnes hjelpemidler en kan benytte seg av. Jeg har hørt historier om at sjøl om elevene er diagnostisert med lesevansker, kommer ikke lydbøkene til skolen før langt utpå høsten, og det er uakseptabelt så lenge skolen er klar over problemene. Dette må regjeringa ta tak i for å oppfylle elevenes rettigheter. Teknologisk burde det ikke være noe hokuspokus å kunne tilrettelegge for de elevene som strever med enten tall eller bokstaver, som representanten Aasen sa.

Skolen skal gi alle elever muligheter til å utvikle seg i tråd med sine evner. Det er uhyre viktig at problemer med lesing, skriving eller matematikk blir tatt tak i tidlig. Å lese er en grunnleggende ferdighet. Det er viktig at tester og prøver ikke har et ensidig fokus på å oppnå et visst nivå i forhold til andre skoler. Det er en fallitt dersom elevene oppfordres til å være hjemme eller til ikke å ta prøvene. Det er nettopp kartleggingsprøver som skal bidra til å hjelpe elevene videre. Dette er ikke fantasier, men det er et reelt problem ved enkelte skoler, og dette må statsråden også sette en stopper for og rydde opp i.

Iselin Nybø (V) [11:30:05]: Vi har hørt flere snakke om de praktiske problemene som de med dysleksi og dyskalkuli opplever i hverdagen. Jeg tenker det er to ting som er helt essensielt når vi snakker om dysleksi, spesifikke språkvansker, dyskalkuli osv. Det er at det er noen som oppdager hva slags utfordringer en har, og at det skjer tidlig. Og tidlig – det kan være for sent i skolen. Når vi snakker om tidlig innsats, kan det være barnehagen vi snakker om.

Men uansett om vi snakker om barnehagen eller skolen, er det et tankekors at vi i barnehagen har så pass mange ufaglærte i jobb, eller at vi i skolen har 9 000 ikke-kvalifiserte lærere – for det er de som møter elevene og barna hver eneste dag, som er de nærmeste til å se hva slags utfordringer de har, og som er de nærmeste til å hjelpe dem med de utfordringene de har. Da må vi både i barnehagen og i skolen ha kompetente voksne som kan oppdage de utfordringene barna har.

Flere har vært inne på lærerutdanningen og hvor viktig det er at de lærerne som skal ut i skolen, kjenner til hvordan man oppdager slike utfordringer, for det er mange elever som har det, og det er mange elever som opplever å ha det lenge uten at det blir oppdaget. Så må vi selvfølgelig gjøre noe med de praktiske utfordringene, som flere har vært inne på, for når man får konstatert hva slags utfordringer en har, og hva som kan hjelpe, opplever likevel barn å måtte vente i ukevis og månedsvis på å få den hjelpen de trenger.

Jeg mener, og Venstre mener, at tilpasset opplæring og det å ha dyskalkuli- og dysleksivennlige skoler er noe alle elever skal oppleve. Alle elever i skolen skal oppleve å få den hjelpen som de trenger med de utfordringene de har, men vi har betydelige utfordringer med å nå det målet vi har satt oss, for det nivået vi mener at skolen skal ha. Det er ikke bare ett sett av virkemidler – vi må jobbe i bredden her. Men jeg vil i alle fall spesielt peke på voksenpersonene og kompetansen vi har i både barnehage og skole, og hvor viktig det er for å hjelpe de elevene som trenger hjelp med disse utfordringene.

Karin Andersen (SV) [11:32:48]: Stortinget diskuterer ofte frafall i skolen. Vi diskuterer arbeidsledighet, og vi diskuterer psykisk helse. Nå diskuterer vi en sak som det er helt grunnleggende å få løst, for å avhjelpe noen av de andre problemene vi har. Noen av oss står her uten manus, stort sett systematisk, og er en daglig utfordring for referentene, men det er ikke slik at alle de av oss som har dette problemet, har andre lærevansker. Dessverre er det ikke alle som kommer igjennom skolen uten altfor store sår på sjøltilliten, slik det er i dag, og slik det var før.

Jeg er glad for at det nå ser ut til at det er bred enighet om at alle skoler skal være dyskalkuli- og dysleksivennlige. Men jeg er veldig overrasket over at det ikke er flertall for å sette et mål for dette og lage en tidsplan, for det haster – vi har ikke flere unger og ungdommer «å kaste bort». Alle skoler må ha et gjennomgående systematisk arbeid med dette. Alle lærere må ha kompetanse i dette. Det er bra med nye lærere, men det må også være slik at eldre lærere får kompetanse i det. Det kan ikke være valgfag å kunne lære unger det som enhver seksåring vet: Når man begynner på skolen, hva skal man da? Jo, man skal lære å lese og skrive. Da må man jo kunne det. Da handler det om at man også må kartlegge – som flere har sagt – men da må man være god til det. Og man må ikke misbruke kartleggingsprøvene – slik det har vært gjort mange steder – ved å rangere og ikke hjelpe eller avdekke.

Når man har gjort det, må man kunne sette inn tiltak. Men det handler ikke bare om spesialundervisning – det handler om det også – men om å ta i bruk metoder som kan fungere godt for mange med disse typer lærevansker, men som også kan være kjempegode metoder overfor alle. Det er ikke sikkert at alle disse elevene behøver å tas ut til spesialundervisning hele tida. Mange ganger kan de metodene som brukes overfor elever med ulike typer dysleksi eller dyskalkuli, være veldig gode pedagogiske metoder, som kan brukes overfor alle. Så det må jobbes systematisk med de metodene som er dysleksi- og dyskalkulivennlige, som kan være gode metoder å bruke. Jeg er veldig for at det skal være stor grad av metodefrihet i skolen, men det kan ikke være frihet fra de metodene som fungerer overfor disse elevene.

Så er det også slik – som flere har vært inne på – at det er problemer med læremateriellet og tilgjengelig pensum for mange av disse elevene. Jeg oppfordrer statsråden nå til å sørge for at det må meldes tilbake om hva det er som lånes ut, og at man fjerner gebyrer. Det kan statsråden gjøre. Jeg har fått til svar at det er gjort. Det er det ikke, jeg har fått tilbakemelding om det. Dette kan ikke koste mer, og det må tas i bruk, i den grad vi vet det er behov for det. Det er selvfølgelig også nye digitale hjelpemidler, som kan utvikles, og som må tas i bruk.

Jeg håper at enstemmigheten i dag om at alle skoler skal nå disse målene, ikke betyr at man liksom skal snegle seg fram, som man har gjort til nå. Jeg mener det, sjøl om jeg også har vært i en posisjon der vi hadde et medansvar for dette. Jeg håper vi nå kan legge det bak oss og si at vi er nødt til å gjøre dette, vi er nødt til å få laget en tidsplan for å få gjennomført alle de tiltakene som alle sier er nødvendige for å få dette på plass.

Veldig mange av disse tiltakene virker veldig godt. Det finnes veldig ulike former for lese- og skrivevansker og ulike former for dyskalkuli, fra kognitive problemer og rene synsproblemer til ulike typer lærevansker. Noen av dem kan i stor grad avbøtes, men ikke helt.

Det vi har snakket om nå, er stort sett om grunnskolen. Jeg har i mange år jobbet med dette temaet oppe i systemet. Dess høyere oppe i systemet man kommer, dess verre er det for dem som har problemer med dette og ikke har fått god hjelp, og som vil oppover i utdanningssystemet. Dess mer man nærmer seg akademia, dess større er fordommene mot mennesker med lesevansker, fordi man tror at disse egentlig ikke hører hjemme på det nivået. Så det er mange deler av dette feltet der man fremdeles har langt igjen før man sikrer likeverdig utdanning for alle.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:38:08]: La meg først si takk for en god debatt.

Det er jo slik, som flere har påpekt, at alle skoler i Norge skal sørge for tilpasset opplæring. Det er et grunnprinsipp i norsk skole, nedfelt i opplæringsloven. Det betyr at skolen må bruke den kompetansen som er på skolen til å lede læringsprosesser, med utgangspunkt i de forutsetninger og evner som eleven har. Tilpasset opplæring innebærer dermed også at skolene skal være dysleksi- og dyskalkulivennlige, rett og slett fordi alle elever har en rett til å få opplæring som gjør at de kan lære det de skal.

Representantene peker i forslaget sitt på at dette fordrer at lærerne har en rikholdig verktøykasse, og at det trengs et mer systematisk arbeid for å sette alle skoler og lærere i stand til å ha kompetanse, metoder, systematikk og ressurser til å bli dysleksi- og dyskalkulivennlige. Det er jeg enig i, og det er også i tråd med innspillene vi fikk fra bl.a. elever, lærere og forskere da regjeringen for omkring ett års tid siden arrangerte et toppmøte om lese- og skrivevansker. Her fikk vi også eksempler på hvordan det arbeidet er i gang og jobbes godt med i flere skoler og kommuner.

For å sikre tilpasset opplæring til alle må lærerne ha nødvendig kompetanse i hvordan de kan oppdage elever som sliter med lesing, skriving og regning, og hvordan de best kan avhjelpe de vanskene og legge til rette for et godt læringsutbytte. Gjennom obligatoriske kartleggingsprøver i lesing og regning, som er spesielt utviklet for å avdekke de elevene som trenger særlig oppfølging og tilrettelegging, har lærerne allerede gode verktøy for å oppdage elevene som strever på grunn av dysleksi og/eller dyskalkuli. Og det må også sies at dette kommer i tillegg til det kanskje aller viktigste, nemlig at læreren er til stede i klasserommet og ser elevene hver eneste dag.

Her er det også verdt å skyte inn at i den store diskusjonen som pågår om kartlegging og testing, både i barnehage og skole, er det verdt å merke seg at en av de aller sterkeste tilhengerne av bedre kartleggingspraksis – og også systematisk kartlegging, både i barnehage og skole – er nettopp Dysleksi Norge, fordi de mener at det er så avgjørende for å oppdage disse barna tidlig, ja aller helst allerede i barnehagen.

I forslaget til rammeplan for kommende femårig grunnskolelærerutdanning for 1.–7. trinn og 5.–10. trinn, som nå er på høring, er kompetanse knyttet til begynneropplæring fremhevet. Tilpasset opplæring og arbeid med elevers grunnleggende ferdigheter og kompetanse er vektlagt, og det er lagt vekt på at lærerstudentene skal kunne velge begynneropplæring som faglig fordypning når de skal skrive masteroppgave, som da må være tett på sektor- og praksisfeltet, som det kalles.

Vi har videre iverksatt ulike strategier som skal sørge for at også dagens lærere får nødvendig kompetanseheving. Jeg ser at komiteen også omtaler flere av dem. Videreutdanningsstrategien er viktig, men også særskilte, spissede satsinger. La meg nevne to: Gjennom en nasjonal strategi for språk, lesing og skriving, Språkløyper, er det nå lyst ut midler til ressurslærere og lokale nettverk for barnehager og skoler som skal jobbe mer systematisk med nettopp lese-, skrive- og språkutfordringer. Det arbeides også med å utvikle flere kompetansepakker som retter seg særlig inn mot barn og elever med lese- og skrivevansker, og de skal være klare til skolestart høsten 2016. Lesesentre og skrivesentre som samarbeider om innholdet i strategien, har også god nytte av samarbeid med Dysleksi Norge.

Den nye realfagsstrategien Tett på realfag har som mål å mobilisere, bevisstgjøre og forplikte dem som er tettest på barn og unge, altså skoleeiere, lærere, ledere og andre ansatte i barnehager og skoler. Et av hovedgrepene er nettopp å bidra til at elever som strever i f.eks. matematikk, blir identifisert og fulgt opp med effektive tiltak.

Samtidig har regjeringen gjeninnført støtten til datautstyr for elever med lese- og skrivevansker fra høsten 2014, som tidligere ble kuttet, og vi har også redusert gebyrene knyttet til tilrettelagte læremidler, slik som lydbøker som Statped utvikler og formidler, altså en reduksjon av inntjeningskravet til Statped – den rød-grønne regjeringen gjorde det, og det er også blitt gjort nå. Så ber representanten Andersen meg om å sjekke om det har ført til lavere gebyrer, og det skal jeg selvfølgelig følge opp.

Vi må ha en skole som ser hver enkelt elevs behov, som evner å tilrettelegge på best mulig måte. Jeg mener at den beste og mest effektive måten å oppnå det på, er å satse både på kompetanseheving når det gjelder god tilpasset opplæring generelt, og samtidig iverksette målrettede tiltak – satsinger og kompetansehevinger knyttet til bestemte grupper. Gjennom kartleggingsprøvene har vi et system for å oppdage og avdekke. Vi må styrke læringsutbyttekravene på dette området i grunnutdanningen for lærere, vi må satse mer på kompetanseheving. Det gjør vi, vi er i gang, men vi er fortsatt ikke i mål.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marianne Aasen (A) [11:43:29]: Som statsråd Røe Isaksen nevnte i sitt innlegg, foregår det også veldig mye bra rundt omkring. Statped har jo virkemidler tilgjengelig, og mange elever som har disse lærevanskene, får god hjelp.

Det vi snakker om nå, er hvordan vi skal sikre at alle får god hjelp. Det som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV nå foreslår, er at vi skal ha en tidsplan og en gjennomføringsplan for hvordan vi skal få til at alle skoler er tilrettelagt for folk med lærevansker.

Jeg lurer rett og slett på hvorfor Høyre og samarbeidspartiene deres er imot det.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:44:17]: Nå gis det også penger – det er riktignok søknadsbasert, men det gis penger – til Dysleksi Norge med jevne mellomrom, bl.a. for å utføre dette viktige arbeidet. Så er det her som i andre saker hvor man er enige om målsettingen, enige om intensjonene, at spørsmålet er hvordan man best følger opp. Vi mener at den beste måten å følge opp på er gjennom de strategiene vi har. Så deler vi et mål om at flere skoler også skal kunne sertifiseres i den konkrete ordningen som er her nå, men vi mener at den viktigste politiske oppfølgingen fra stortingsflertallet og fra departementets side nettopp er å jobbe med den typen fagsatsinger og kompetansehevingssatsinger som vi bl.a. har gjennom språksatsingen og realfagssatsingen.

I sitt innlegg nevnte representanten Aasen lydbøker og streaming. Det syntes jeg var et veldig godt poeng, og jeg har også tenkt å sjekke det. Hvis representanten f.eks. stiller et skriftlig spørsmål, kan hun også få et klarere svar på det.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:45:29]: Dyskalkuli og dysleksi er jo noe som er i skjæringspunktet mellom lærerens fagkompetanse, didaktiske og pedagogiske kompetanse, og spesialundervisningsfeltet. Så vet vi at nå er det i gang en storstilt satsing på videreutdanning for kompetanseheving av lærere, og statsråden henviste til den nye grunnskolelærerutdanningen. Mitt spørsmål til statsråden blir: Er videreutdanning i forbindelse med lese- og skrivevansker og matematikkvansker en del av dagens videreutdanningstilbud innenfor norsk og matematikk?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:46:09]: Det er flere videreutdanningstilbud som spisser seg inn mot målrettet lese-, skrive- og regneopplæring særlig for de yngste barna. Så kan jeg ikke på stående fot si hvor stor andel av de videreutdanningstilbudene som dreier seg om barn som sliter med dysleksi eller dyskalkuli. Men det er helt naturlig at når man ønsker å videreutdanne for å lære barn å knekke regnekoden og lesekoden, er man ekstra oppmerksom på de barna som trenger ekstra hjelp.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:46:49]: Begynnende lese- og skriveopplæring er utrolig viktig, og det er nok kanskje mange av lærerne som allerede har den kompetansen i sin allmennlærerutdanning, sjøl om de kanskje ikke har nok studiepoeng.

Jeg nevnte en annen ting også i mitt innlegg som gikk på kartleggingsprøver. Vi har hørt, og vi vet, at enkelte elever har blitt oppfordret til ikke å komme på skolen når de har kartleggingsprøver. Det er også blitt øvd på kartleggingsprøver i forkant. Det er en misforstått greie, tenker jeg. Kartleggingsprøvene skal nettopp avdekke denne typen vansker. Jeg lurer på om statsråden kan gi et klart og tydelig signal til alle skoler i Norges land om at den slags praksis skal vi ikke ha.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:47:35]: Kartleggingsprøvene er annerledes enn de nasjonale prøvene. Ved de nasjonale prøvene blir resultatene publisert. Det gjør vi ikke ved kartleggingsprøvene. De er i utgangspunktet et verktøy for at skolen, som representanten sier, skal finne – som en tommelfingerregel – de 20 pst. av elevene som sliter ekstra. Det er ikke slik at man skal øve på kartleggingsprøver. Utdanningsdirektoratet har laget noen øvingsoppgaver som gjør at elevene kan bli kjent med prøveformen. Det er jo ikke det at man er uvant med prøveformen som gjør at man får de resultatene man får, men hva elevene kan, ferdighetsnivået. Det er et klart signal. Det er ikke et mål med kartleggingsprøvene at man skal få færre som kommer inn under kategorien «trenger ekstra hjelp», hvis det ikke er et resultat av at skolen jobber veldig bra. Det er et klart signal om at det å be elever om å holde seg borte ikke er greit.

Karin Andersen (SV) [11:48:45]: Jeg tror dessverre det er slik at vi ikke kommer til å nå disse målene hvis vi ikke setter en tidsplan. Jeg har jobbet og snakket mye om dette i i hvert fall de 20–30 siste åra med stort engasjement, uten at det har blitt noe stort gjennombrudd. Derfor mener vi at vi trenger en tidsplan for å få dette gjort. Jeg synes ikke statsråden svarer særlig godt på hvorfor man ikke på dette området trenger en tidsplan for å kunne ha noe å måle mot. Ellers liker denne regjeringen å måle en del ting, men her skal man ikke måle. Da tror jeg rett og slett man aldri kommer i mål og aldri vil kunne dokumentere hva det er som skal til for å ha den kvaliteten som må være der for at man skal velge generelle metoder, men også gi spesifikk hjelp til de elevene som trenger det.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:49:46]: Også på dette området mener jeg at vi nok kunne trengt klarere mål. Jeg mener at når det gjelder de overordnede målene for utdanningssektoren i Norge, burde det av prinsipp være mulig å si noe om det går bedre eller dårligere. Da må de være kvantifiserbare. Men spørsmålet i dette konkrete representantforslaget er jo knyttet til ett prosjekt som Dysleksi Norge har, som er veldig bra, og som jeg støtter fullt ut. Jeg synes det er viktig at flere skoler også har som ambisjon å bli sertifisert. Og da er mitt svar at det er de andre virkemidlene vi har, som jeg mener er aller viktigst.

La meg bare nevne ett eksempel: Vi jobber nå mye, riktignok i en annen komité enn utdanningskomiteen, dessverre, med bedre og mer systematisk kartlegging i barnehagene. Det er kontroversielt hos mange. Hvem er det som er blant de sterkeste tilhengerne av det? Det er nettopp Dysleksi Norge. Nå mener nok ikke de at alle barn automatisk skal kartlegges på et bestemt tidspunkt, men de er opptatt av at det skal bedre kartlegging og mer kunnskap inn i barnehagen for å oppdage disse barna tidlig.

Karin Andersen (SV) [11:50:50]: Det er jeg også enig i. Jeg har jobbet i barnehage i 18 år, og vi fikk det til – alle lærte å lese og skrive der, og man kan tidlig se hvem som trenger denne hjelpen. Så det er ikke noe problem. Problemet her er at man ikke jobber systematisk nok.

Jeg merket meg også at statsråden når han nå nevnte kravene i den nye lærerutdanningen, ordla seg slik: Man kan velge faglig fordypning på dette i masteroppgaven sin. Det er nettopp vårt poeng at dette ikke kan være valgfag. Kan statsråden nå forsikre at den helt grunnleggende kunnskapen som må til hvis vi skal løse dette, er til stede hos alle dem som skal møte barna når de kommer på skolen? Det må være helt klart.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:51:36]: Alle lærere som går ut i den norske skolen, må også ha med seg verktøy for å kunne forstå hva både dysleksi og dyskalkuli er, for å kunne identifisere det og for å kunne vite hvordan man skal følge det opp. Men det betyr ikke at alle kan være eksperter på det. Det er der jeg mener at det er viktig både gjennom lærerutdanningen og videreutdanningssystemet at vi også sier at noen lærere kan ekstra mye om dette, f.eks. ved at de har tatt begynnerkurs i lese- og skriveopplæring for de aller yngste. Men at alle lærere i skolen må ha kunnskap om kjennetegn ved elever som har dysleksi og dyskalkuli, mener jeg er åpenbart, ja.

Trine Skei Grande (V) [11:52:36]: Man skal måles og veies, og det er meninga at det skal endre veldig mye. Jeg har lyst til å spørre statsråden om et perspektiv som jeg har grublet på, på grunn av mine egne lesevansker. Jeg var så heldig at jeg aldri fikk en merkelapp på det i min barneskolekarriere, og jeg gikk ikke rundt og trodde noe annet enn at Trine hadde litt problemer med å se forskjellen på b og d i begynnelsen av lesinga og litt andre enkeltproblemer. Men det hadde ikke en karakteristikk eller en diagnose. Jeg tror det har hjulpet mange i min generasjon at man slapp å få en diagnose, at man slapp å få en merkelapp på at man var annerledes enn andre. Man hadde bare et problem, og det problemet skulle løses. Da må man sjølsagt ha gode lærere som ser problemet og har en strategi på hvordan det skal løses. Men lager ikke vi en skole nå som jager veldig på å sette merkelapper og diagnoser på barn, som av og til kan være like stigmatiserende som det kan være problemløsende?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:53:38]: Det er et veldig stort spørsmål å svare på på 1 minutt.

For det første må det ikke og skal det ikke være stigmatiserende å få en type diagnose. Jeg tror nettopp den åpenheten som har vært rundt det, gjør at vi ikke lenger i dag tror eller mener eller folk hevder, i hvert fall ikke oppegående, vanlige folk, at de som har dyskalkuli eller dysleksi på en eller annen måte står tilbake for de andre hva gjelder ferdigheter eller intelligens eller noe sånt. Det er veldig viktig.

Så er det helt riktig at ja, skolesystemet vårt er også lagt opp sånn at det ofte er en diagnose som utløser bestemte rettigheter. Det er klart at man kunne tenke seg en situasjon hvor man ikke fikk diagnosen, men så fungerte allikevel skolen så godt at man fikk den oppfølgingen man trengte, og så gikk alt bra. Erfaringen fra tidligere har jo vært at nettopp det at man ikke har klart systematisk å kartlegge, at man ikke har klart å oppdage og sette et navn på det og sette inn tiltak, har gjort at folk har gått med disse problemene i mange år i norsk skole uten at de har blitt oppdaget, nesten.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kent Gudmundsen (H) [11:54:58]: Jeg vil takke for en god debatt så langt i saken. Jeg legger merke til at flere av representantene, og spesielt representanten Karin Andersen, har vært utålmodig, og jeg kan forsikre om at det er også regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti i denne saken, og det er kanskje nettopp derfor vi nå har veldig høyt press og satsing på «Kompetanse for kvalitet».

Som flere representanter har vært oppe her på talerstolen og pekt på, så er nettopp en av de målsettingene vi må ha hvis vi skal skape en god skole som virkelig ser, tar tak i og kan adressere elever som har lese- og skrivevansker, og kanskje spesielt dysleksi og dyskalkuli, å ha lærere med høy kompetanse. Da er det forstemmende at de som er ute etter å ha tidsplaner, kanskje ikke er de som er de sterkeste pådriverne for å sikre at vi har en skole med lærere som har fordypning i sine fag. Det går f.eks. fram av SSBs kartlegging fra 2014 at det var ikke sånn at én av syv lærere hadde få studiepoeng innenfor norsk. Nei, de hadde ingen studiepoeng innenfor norsk. Det samme med matematikk: én av fem lærere manglet fullstendig studiepoeng i matematikk og underviste likevel i mattefaget. Man kan selvfølgelig fundere på om det medfører at man får en god oppfølging av de elevene som måtte ha utfordringer på barnetrinnet, spesielt innenfor dysleksi og dyskalkuli. Så jeg er ganske trygg på at oppfølgingen fra regjeringen nå – systematisk gjennom ulike planer sånn som den varslede nasjonale strategien for språk, lesing og skriving, sammen med for øvrig den jeg ikke nevnte, strategien «Tett på realfag», hvor målet er å mobilisere, bevisstgjøre og forplikte dem som er tettest på barn og unge, altså skoleeiere, lærere og ledere og andre ansatte i barnehager og skoler – bidrar til tidligst mulig å identifisere elever som strever også i matematikk, sånn at de kan bli fulgt opp med effektive tiltak.

Representanten Aasen pekte også på EdTech-læring. Det vil jeg også dra fram, fordi jeg er helt enig i at ny teknologi og nye hjelpemidler både i barnehagen og i skolen kan bidra til å avhjelpe nettopp denne problemstillingen, og det er ikke uten grunn at regjeringen gjeninnførte støtte til datautstyr for elever med lese- og skrivevansker høsten 2014, etter at den var blitt fjernet av den rød-grønne regjeringen. Sammen med videreutdanningen, sammen med strategier og sammen med EdTech-læring og andre som bidrar positivt innen sektoren, er jeg ganske sikker på at vi er med på å styrke hele bredden av verktøykassen i det arbeidet som skal sikre elevene gode, grunnleggende ferdigheter og en bestått grunnutdanning.

Audun Lysbakken (SV) [11:58:13]: Jeg ønsker bare å knytte en kort kommentar til replikkordskiftet mellom representanten Andersen og statsråden. Komiteen legger i merknadene samlet vekt på at utfordringer innenfor dysleksi og dyskalkuli må få en sentral plass i arbeidet med den nye femårige grunnskolelærerutdanningen. Derfor er jeg litt overrasket over at statsråden framhever den valgfriheten som er på dette området i dag, og understreker behovet for at kunnskap og innsikt i problemstillingene rundt dysleksi og dyskalkuli ikke skal være valgfritt i framtidens lærerutdanning, men noe som alle som skal lære barn å lese og skrive, må kjenne godt til. Noe annet ville jo være veldig rart når alle partier er så opptatt av tidlig innsats, som alle sier at de er, og regjeringen selv igjen og igjen vektlegger at det er kompetansen innenfor grunnleggende ferdigheter som teller aller mest for denne regjeringen. Da må vi ut av en situasjon der noe så grunnleggende for lese- og skriveopplæringen er valgfritt tema i lærerutdanningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.