Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte mandag den 14. mars 2016 kl. 12

Dato: 14.03.2016

Sak nr. 8 [15:16:51]

Interpellasjon fra representanten Kari Henriksen til justis- og beredskapsministeren:
«Det er pekt på alvorlige tilfeller av diskriminering på grunn av kjønn i politiet. Tidligere har det vært oppslag om unge kvinnelige politistudenter som har opplevd ubehag i patruljesammenheng på grunn av trakassering (Dagbladet 20. mai 2015). Media viser òg til at en kvinnelig varsler opplevde å bli møtt av en isfront, etter en anmeldelse av seksuell trakassering. Direktør for HR-avdelingen i politiet oppfordrer kvinner til å melde fra. Prop. 1 S (2015-2016) viser at det i justissektoren er en overvekt av menn i øverste ledelsessjikt, skjev fordeling av kjønn i flere yrkesgrupper, få med innvandrerbakgrunn og nedsatt funksjonsevne og skjeve lønnsforskjeller. Likestilling handler om konkrete tiltak, kultur og holdninger.
Hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette for å endre holdningene, skape en likestillingskultur og hindre ulovlig trakassering i egen etat?»

Talere

Kari Henriksen (A) [15:18:00]: I vårt demokrati er deltakelse viktig, og deltakelsen skal være representativ for befolkninga. Ingen partier i Norge ville finne på å gå til valg og åpent si at de vil ha mindre likestilling eller en styreform der noen grupper har rett til mer makt enn andre. For å lykkes med representativt demokrati trenger vi styringsredskaper. Samfunnskontrakten for å oppnå dette mellom de styrende og samfunnets innbyggere er nedfelt i Grunnloven, Hovedavtalen, Hovedtariffavtalen, avtalen om inkluderende arbeidsliv, tjenestemannsloven og lov om forbud mot diskriminering på grunn av kjønn, etnisitet, religiøs tro og seksuell legning. Rapporterings- og aktivitetsplikten gir en oversikt over hvordan situasjonen er, og hva som er blitt gjort for å oppnå målene på arbeidsplassen eller i etaten.

I budsjettet for 2016 viste denne rapporteringa tydelig at justisetaten og spesielt politiet mangler den maktfordelinga og likestillinga vi ønsker. Og hva er utfordringene? Jo, det handler om utfordringer vi kan telle, og utfordringer som har med holdninger og dermed kultur å gjøre. Tallene for 2015 viser at det på enkelte områder går tregt og sågar i gal retning med hensyn til likestilling og mangfold i politiet: Det er få kvinnelige ledere, og det er inntektsskjevhet mellom kjønnene i utbetalt månedslønn. Kun 4,4 pst. hadde innvandrerbakgrunn, og til tross for nesten 45 pst. kvinneandel, som jo er bra, er kvinner med makt og ansvar tydelig underrepresentert. 28 pst. hadde personalansvar, og kun 16 pst. hadde lederansvar i polititjenestemannsstillinger.

Politiets Fellesforbund, kvinnelige ansatte og politistudenter har gitt et innblikk i ukultur og ulovligheter i politiet. Det er situasjoner der kvinners kjønn og utseende er samtaletema mellom mannlige ansatte på jobb og i sosiale sammenhenger i forbindelse med jobb. I kjølvannet av åpenhet og rapportering av slike hendelser er det meldt om utstøting og reaksjoner som kan skremme ansatte fra å ta opp slike saker, slik to studenter beskrev det i Dagbladet i mai i fjor.

Det er også stilt spørsmål ved ansettelses- og rekrutteringspraksisen: Er det kulturelle forhold mer enn kvalifikasjonsforhold som ligger til grunn for den ulikheten vi ser i makt- og lederstillinger? Er det den interne rekrutteringskulturen som skaper skjevhetene? Da vi behandlet politireformen i høst, var Arbeiderpartiets viktigste krav at den også skulle handle om kultur og ledelse.

Professor Stig Ole Johannessen ved Universitetet i Nordland uttalte til Dagbladet at både generell diskriminering og seksuell og karrieremessig trakassering handler om en organisasjonskultur som på mange måter henger etter resten av samfunnet.

Men det er gode intensjoner. Både politidirektøren og statsråden har signalisert at diskriminerende kultur og ulovligheter er uønsket i politiet. Men det er ikke bare uakseptabelt, det er ulovlig, og ansvaret for å gjøre noe med det ligger hos justisministeren. I media er han blitt oppfattet som at han har vært noe bagatelliserende, og at han ikke har tatt likestillingsarbeidet på alvor. Men det har han sagt at han gjør, og jeg forventer at han gir noen tilbakemeldinger i dag om hvordan han vil arbeide videre for å opprettholde den verdien at det ikke skal være en sånn kultur i politiet.

Takket være aktivitets- og redegjørelsesplikten, gode tillitsvalgte og modige kvinnestemmer i politiet selv ser vi at det er et gap mellom det vi sier og ønsker, og det som er resultatet. Vi trenger handling. Jeg håper at statsråden i innlegget sitt kan være konkret når det gjelder handling, og også at innleggene, hvis det er flere som vil ha innlegg i salen i dag, kan komme med forslag til hva som kan være god handling i politiet for å stoppe en utvikling som går i gal retning. For jeg tolker det sånn – og jeg tror – at alle ønsker at tallene skulle vært annerledes. Derfor er jeg glad for at vi får denne debatten i stortingssalen om det som er viktig for både demokratiet, justissektoren, politiet og likestillingsarbeidet generelt.

En kan tenke seg handlinger som f.eks. at noen personer får et spesielt ansvar for å følge opp likestillingsarbeidet. En kan tenke seg at en skal sette i verk prosjekter som handler om likestilling. En kan tenke seg at en skal ha øremerkede midler som skal gå til likestilling. Det er mange tiltak en kan sette i verk innenfor en etat for å håndtere dette, sånn at en får endret denne statistikken og bedret likestillinga. Undervisning om hva likestilling og seksuell trakassering er, kan også være et virkemiddel som kan bli virksomt når en har den typen utfordringer.

Jeg tror at for alle oss her i stortingssalen er mangfold en verdi og en norm. Jeg tror at alle er enig i at endring av kultur krever mer enn fromme ønsker som vi alle egentlig slutter oss til, og som vi kan slutte oss til. Derfor ser jeg fram til denne debatten – å høre på justisministerens innlegg og lytte til gode innspill fra mine medrepresentanter.

Statsråd Anders Anundsen [15:24:35]: Jeg vil takke interpellanten for denne interpellasjonen, som berører et veldig viktig tema. Jeg vil også takke for et reflektert og åpent innlegg, med den invitasjonen som Stortinget får til å komme med innspill og forslag til hvordan en kan styrke dette området enda mer.

Likestilling er en viktig del av politi- og lensmannsetatens personalpolitikk, og det er et mål, naturligvis, å ha et inkluderende arbeidsliv, der medarbeiderne skal gjenspeile mangfoldet i befolkningen og ha en variert erfaringsbakgrunn med hensyn til kjønn, alder, nedsatt funksjonsevne og etnisk bakgrunn. Gjennom styringsdialogen følger jeg nøye med på dette området innenfor likestilling i politiet. Politidirektoratet rapporterer i årsrapporten om planlagte og gjennomførte tiltak som fremmer likestilling når det gjelder kjønn, etnisitet og nedsatt funksjonsevne.

Representanten trekker frem eksempler på trakassering av kvinner i politiet. Jeg vil understreke at det er nulltoleranse for all form for trakassering og annen utilbørlig opptreden i politiet.

I juni 2015 sendte Politidirektoratet et brev om seksuell trakassering til alle politidistrikt og særorgan med overskriften «Sier du ifra?» Det var understreket at ansvaret ligger på utøveren, og oppfordret til bevissthet rundt hvordan egen atferd blir oppfattet av omgivelsene, i tillegg til åpenhet og dialog om hvor grensene går for hva som er akseptabelt for den enkelte. Det ble oppfordret til å jobbe mer med kultur for å si fra hvis man observerer eller selv blir utsatt for eller opplever utilbørlig opptreden. Ledernes rolle som rollemodeller og kulturbærere ble også tatt opp i denne henvendelsen.

At den som sier fra, anmelder eller varsler, f.eks. blir frosset ut av kollegaer, er uakseptabelt. Felles regler og retningslinjer for forebygging og håndtering av varslingssaker i politi- og lensmannsetaten er nedfelt i HMS-håndboken. Det innarbeides nå også i de etiske retningslinjene for politi- og lensmannsetaten. De etiske retningslinjene skal bidra til å få en felles forståelse av hva som er god etikk og oppførsel i politiet.

Politidirektoratet vil se på årsakene til varsling, vurdering av hvordan saker i praksis håndteres, og hvilke erfaringer en kan høste av tidligere saker. Det er nedsatt en egen arbeidsgruppe som skal vurdere eventuelle behov for endring av rutinene og håndtering i varslingssaker.

I plan- og rammeskriv for politiet i 2016 er det tatt inn at det skal være et spesielt fokus på å videreutvikle et arbeidsmiljø hvor det oppmuntres til åpenhet og trygghet for å si fra om kritikkverdige forhold. Jeg har tatt opp det i usedvanlig mange sammenhenger, hvor hele kulturen på mange måter må være at det å si fra, uavhengig av hva det måtte være om, egentlig skal oppfattes som noe positivt, ikke responderes på som noe negativt. Det gjelder også på dette området, og nå er det også tatt inn i plan- og rammeskrivet for 2016.

Det er utviklet et støtteverktøy og gitt opplæring til nøkkelpersonell i alle politidistrikter. Jeg mener at det synliggjør at vi fra politisk hold, men også fra etatsledelsen tar dette på alvor.

Omstillingsarbeid og kultur for åpenhet og dialog har vært tema i møter i hovedarbeidsmiljøutvalget for politi- og lensmannsetaten. Det signaliserer også at dette har høy prioritet og bidrar til å skape felles språk, holdninger og kultur.

Jeg mener det er viktig at justissektoren ved rekruttering sikrer seg et bredt tilfang av kandidater gjennom å ta i bruk ulike virkemidler og være bevisst på eventuelle barrierer som kan begrense søkergrunnlaget. En viktig inngangsport til politiet er naturligvis Politihøgskolen. De utdanner fremtidens polititjenestemenn og –kvinner. De siste årene har andelen kvinner som har blitt tatt opp på Politihøgskolen, blitt noe høyere, og det er 40 pst. som er måltallet. Kjønnsbalansen blant studentene er helt nødvendig også for å øke kvinneandelen i politistillinger og lederstillinger i politiet på lengre sikt.

Politihøgskolen har gjennomført et grundig forbedringsarbeid av sine opptaksprosesser nettopp for å sikre en mer profesjonell rekruttering av studenter. Politidirektoratet har fulgt opp dette arbeidet ved å velge likestilt rekruttering i politiet som et eget satsingsområde for 2015 og 2016. Hensikten med dette arbeidet er å redusere risikoen for diskriminering ved rekruttering for alle diskrimineringsgrunnlag. Prosjektet likestilt rekruttering gjennomføres i samarbeid med de tillitsvalgte, og det skjer i regi av et statlig mangfoldsnettverk som består av åtte direktorater i tillegg til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Blant tiltakene som gjennomføres i regi av nettverket, er ulike workshops med fokus på eksempelvis jobbanalyse, utlysningstekst, kandidatseleksjon og jobbintervju.

I tillegg er et kartleggingsprosjekt under planlegging. I dette prosjektet vil et utvalg rekrutteringsprosesser bli gjennomgått av en ekstern forsker. Dette er også et viktig arbeid for å tenke fremover for å bedre situasjonen.

Kvinneandelen i politi- og lensmannsetaten utgjør totalt 44 pst. av de ansatte. Samlet sett er det ganske bra. Utfordringen er, som interpellanten også pekte på, at det er en skjev fordeling av arbeidsoppgaver. Antall kvinner i politistillinger økte fra 28 pst. i 2014 til 29 pst. i 2015. Kvinneandelen i juriststillinger er nå på 54 pst. og i administrative stillinger 66 pst., som anses som tilfredsstillende.

Den største utfordringen innen kjønnslikestilling er å øke andelen kvinner i lederstillinger i politiet, spesielt i politistillinger, men også i juriststillinger. I den siste kategorien er det flertall av kvinner i utgangspunktet, og det betyr også at rekrutteringsgrunnlaget for lederstillinger burde være godt. Men likevel opplever vi at det er for få kvinnelige ledere også i juriststillinger. I 2015 var 16 pst. kvinnelige ledere med personalansvar i politistillinger, 36 pst. i juriststillinger og 58 pst. i administrative stillinger.

Det er også et mål at en skal ha 40 pst. andel kvinner av nyrekrutterte ledere. Måltallet ble ikke nådd i 2015, og det var totalt sett 29 pst. av nyrekrutterte ledere som var kvinner. Noe av forklaringen kan være at det over lang tid er utdannet flere menn enn kvinner ved Politihøgskolen, men samtidig er rekrutteringsgrunnlaget nå bedre enn det det har vært noen gang tidligere.

Som nevnt har kvinneandelen blant studentene ved Politihøgskolen økt, noe som vil bidra til en større rekrutteringsbase for kvinnelige ledere i politiet på sikt. Måltallet for kvinnelige ledere blant nyansatte ledere gjør at politidistriktene må jobbe strategisk med lederutvikling og bevisst rekruttering for å nå målet.

Det jobbes også med et mentoringtiltak. Det er flere politidistrikter som gjennomfører mentorprosjekter, og tilbakemeldingene er så langt veldig gode. Politidirektoratet vil nå utvikle et eget mentoringprogram for etaten basert på de gode lokale erfaringene. Programmet er et ledd i å øke kvinneandelen blant ledere i etaten.

Så noen ord om ansatte med innvandrerbakgrunn. Også på dette området er andelen lav, men det er en bevissthet rundt rekruttering også på dette området som er viktig. Både Politihøgskolen og Politidirektoratet har gjennomført ulike tiltak for å bidra til å øke muligheten til å rekruttere både inn til Politihøgskolen og annen kompetanse inn i politiet fra disse miljøene.

Det samme gjelder for så vidt for personer med nedsatt funksjonsevne. Politidirektoratet har ikke en egen kartlegging over antall ansatte med nedsatt funksjonsevne, men de har utarbeidet en overordnet IA-plan, en egen handlingsplan, som er basert på en ramme for virksomheten som politidistriktene gjør, og politidistriktene har da egne lokale handlingsplaner, eller IA-planer, basert på det samme.

Ett av tiltakene er å åpne for at alle kvalifiserte søkere med nedsatt funksjonsevne skal innkalles til intervju dersom vedkommende er kvalifisert for arbeidet. Det stilles ikke krav til at personen skal være blant de best kvalifiserte, men vedkommende skal allikevel komme inn til intervju, slik at en kan vurdere kompetansen samlet sett. Det er også slik at Politidirektoratet her har utarbeidet en egen brosjyre, «Er du løsningsorientert?», hvor en forsøker å få frem hva slags muligheter som ligger i det å ansette personer med nedsatt funksjonsevne.

Så er det en utfordring, som det også har vært pekt på, knyttet til skjev lønnsfordeling. I noen stillinger i politiet er det kvinner som tjener mest, men totalt sett er lønnsskjevheten til fordel for menn. Lønnsforskjellene kan forklares ut fra ulike variabler, som ansiennitet og kjønnsfordeling over tid. Det er flere menn i operative stillinger, som også gir grunnlag for mer overtid og variable tillegg. Det er også per nå flere menn i mange lederstillinger. Det arbeidet som må gjøres for å rekruttere kvinner generelt, vil også bidra til at en på noe sikt får lønnsutjevning.

Når det gjelder lønnsforskjeller innen samme stillingskategori, er det forskjeller i hva som ligger i stillingskategoriene, og dermed er det noe vanskelig å sammenligne det helt. Arbeidet som gjøres i forbindelse med nærpolitireformen for å lage standardiserte funksjonsbeskrivelser, vil gi et bedre grunnlag for å sammenligne lønn i fremtiden.

Kari Henriksen (A) [15:34:53]: Jeg vil takke statsråden for en grundig gjennomgang av sine tanker og refleksjoner og også det som er gjort i departementet når det gjelder dette. Jeg synes det er mye av dette som er bra, jeg synes det er mye som er viktig. Likestillingsarbeid er noe som tar tid, og det er ikke sånn at dette var på topp da vi hadde regjering og så er det gått ned nå. Det er utfordringer, og det har vært utfordringer over lang tid, så der har vi et tverrpolitisk arbeid å fortsette med når det gjelder å endre situasjonen sånn som den er i dag.

Litt kommentarer og refleksjoner rundt noe av det som statsråden var inne på: Det er gitt signaler, det er gitt direktiver, det er sendt ut brev, det er gitt oppmuntringer, og statsråden var også inne på at han personlig hadde snakket om denne kulturen – alt det tror jeg er veldig bra. Jeg tror det er viktig at det er en statsråd som snakker om det, og som viser at dette er viktig. Men det jeg tenker på, er om det er nok at en har den type virkemidler, for det vi ser i likestillingsarbeidet, og som Skjeie-rapporten – som viste spesielt til departementene – viste veldig tydelig og også kritiserte, var at når ansvaret ble smurt tynt utover, så var det vanskelig å følge opp, fordi det alltid var noen andre som kunne tenkes hadde større ansvar og større eierskap til saken enn en selv. Jeg tenker spørsmålet også bør knyttes til hvorfor det er så viktig i politiet. Jeg mener politiet står i en særstilling når det gjelder å lykkes med å få til likestilling, nettopp fordi det har med demokratiet vårt å gjøre, og at de på en måte er myndighetenes representant i å håndtere demokratiet i mange sammenhenger.

Så mener jeg en bør vurdere hvorvidt generelle tiltak, generelle direktiver og generelle oppmuntringer er nok. Statsråden var inne på at det var spesielle ting som ble gjort, han skulle kartlegge, og han skulle rapportere, og det tror jeg er bra. Jeg tror en trenger mer konkret oppgaveløsing ute som er knyttet til helt spesifikke likestillingsutfordringer, f.eks. opplæring og kompetanse. Det tror jeg er et kjempeviktig tiltak for å få det konkretisert ut i systemet.

Lønnsskjevheter er noe av det samme. Ulikhet ser vi først i etterkant, for vi leser det først av statistikker. Selv om jeg må tillate meg her å si at nå er det forslag om å fjerne rapporteringsplikten, håper jeg jo at det blir muligheter for å styrke nettopp det å finne gode måter å rapportere det på. Men spørsmålet er altså: Trengs det mer spesielle tiltak, flere spesielle oppgaver og mer spesifikt ansvar ute i etatene?

Statsråd Anders Anundsen [15:38:13]: Jeg vil igjen takke for en konstruktiv tilnærming til en problemstilling som representanten helt riktig sier ikke er av ny dato – det har vært en utfordring over tid. Heldigvis ser vi at ting i stort går i riktig retning. Det tror jeg nok skyldes tiltak som er gjennomført nå, men det skyldes også tiltak som er gjennomført tidligere, som gir effekt etter hvert. Det er også riktig som representanten Henriksen sier: Det er ingen tvil om at dette arbeidet tar tid. Alt arbeid med holdninger tar tid, men samtidig er det nødvendig hele tiden å holde fokuset oppe på det.

Jeg tror nok det er riktig at en kan vurdere om virkemidlene er gode nok på den måten at en får en konkret oppfølging av det som er de overordnede føringene. Men samtidig har vi nå også styrket HMS-funksjonen vesentlig i politiet, både på sentralt nivå og på distriktsnivå. Jeg tror det også bidrar til å profesjonalisere og sørge for at en lettere kan implementere de målsettingene vi har om en bredere rekruttering av kvinner inn i lederstillinger i politiet.

Samtidig tror jeg vi er nødt til å se nærmere på om vi i dag har vakt- og turnusordninger i operativ tjeneste som er gode nok, f.eks. Er det her mulig å gjøre noe som tilrettelegger bedre for at kvinner over tid ønsker seg til den typen arbeid, som også fører til at de får den nødvendige arbeidserfaringen og kompetansen til å få operative lederjobber? Det er ingen tvil om at vakt- og turnusordninger – mener i hvert fall jeg – kan være en av årsakene til at mange kvinner kanskje går over i andre typer politistillinger etter hvert heller enn å fortsette i operative stillinger over tid.

Det har flere konsekvenser. Det ene handler om rekruttering til lederverv, men det handler også om lønnsforskjeller fordi man gjennom operativ tjeneste ofte får de lønnstilleggene som man ikke får i en del andre typer stillinger i politiet.

Så jeg tror det er riktig at vi må ha en bred tilnærming og på én måte ikke lukke døren for noen virkemidler, og legge til rette for at vi skal ha et politi som skal balansere forholdet mellom kjønn på en god måte.

Jeg er også veldig glad for at interpellanten er tydelig på at her er det ikke noe «quick fix» – det er ikke noe man kan løse over natten, det er et arbeid som må pågå over tid. Jeg følger dette opp i min styringsdialog med Politidirektoratet og vil fortsette å gjøre det. Vi snakker om dette når det er viktig, vi får frem de virkemidlene vi har, men det er alltid slik at en her kan være enda mer konstruktiv for å se på nye muligheter.

Lene Vågslid (A) [15:41:09]: Eg vil starte med å takke interpellanten for å setje eit veldig viktig tema på dagsordenen.

Likestilling i politiet er sjølvsagt, har justisministeren sagt eit par gonger – og eg skjønar at det er godt meint – men det er ikkje det. Likestilling kjem aldri til å bli, er ikkje og har aldri vore sjølvsagt. Arbeidet med likestilling generelt – og eg er veldig einig med justisministeren, som seier at me må ta dette i det breie, og sjå på det i det breie – har alltid vore ei kampsak, og det er det dessverre framleis. Det er nødvendig med både eit stort engasjement og eit systematisk arbeid i alle sektorar i samfunnet dersom me skal få likestillinga til å gå framover.

Difor synest eg det òg er relevant å trekkje inn likestillingsmeldinga til regjeringa i denne interpellasjonen. Den førre regjeringa la fram ei likestillingsmelding som heitte «Likestilling kommer ikke av seg selv». Så blei ho trekt tilbake. Og så bruka den nye regjeringa sjølvsagt ein del tid på å arbeide med si melding, og ho blei lagt fram her i Stortinget for veldig kort tid sidan.

Eg meiner at regjeringa i dag har feil likestillingspolitikk. Det fører til ei utfordring på fleire samfunnsområde, òg utfordringar i politiet. Lat meg nemne ei utfordring: Det er heilt openbert framleis store lønsforskjellar mellom menn og kvinner. Det er ikkje slik at me er likestilte i familielivet endå. Ein av dei tinga som Nasim Karim i likestillings- og mangfaldsutvalet i Politiets Fellesforbund peikar på, er at framleis er det slik at ein tapar karrieremessig i politiet når ein tek ut foreldrepermisjon. Då er det feil medisin å kutte i pappakvoten til fedrane. Då er det feil medisin ikkje å leggje meir til rette for at fedrar kan ta større del av oppgåvene, ansvaret, heime. Det vil påverke arbeidslivet. Eg trur dessverre det er slik at dersom ein er veldig lenge vekk frå ein arbeidsplass, kan det få konsekvensar for karrierestigen. Då må me fordele dette meir broderleg mellom menn og kvinner.

Justisministeren nemner Likestillings- og diskrimineringsombodet. Det er eit veldig viktig verkemiddel og ein viktig aktør for å fremje likestilling. Arbeidarpartiet har meint lenge at det har kanskje ikkje vore sterkt nok. Likestillings- og diskrimineringsombodet har hatt moglegheita til å seie at her er det skjedd diskriminering – og det var det. Difor føreslo Arbeidarpartiet i samband med likestillingsmeldinga at ein skulle gje Likestillings- og diskrimineringsombodet sanksjoneringsmoglegheiter. Det meiner eg ville vore eit godt tiltak. Òg i dei tilfella der ein opplever diskriminering i arbeidslivet og får saka opp for Likestillings- og diskrimineringsnemnda, trur eg det hadde hatt ein større verknad.

Eg vil òg rose Politiets Fellesforbund, som systematisk arbeider med likestilling. Det trur eg er veldig viktig. Det er mykje me kan gjere som politikarar og myndigheiter, men kva fagforeiningar og tillitsvalde der ute på arbeidsplassen gjer, er kjempeviktig. Det arbeidet med likestilling og mangfald som blir gjort der, er viktig. Det fører òg til at ein avdekkjer ein del utfordringar, som bl.a. den saka me diskuterte her for nokre veker sidan, der PF og Nasim Karim adresserte problemet med seksuell trakassering i politiet. Det er kjempeviktig at det kjem fram, det er viktig at me tek det på alvor, og det er viktig at me er tydelege på at me har nulltoleranse for det. Det opplever eg at justisministeren er tydeleg på i Stortinget i dag, og det er eg veldig glad for.

Elles må ein òg sjå på den breie likestillingspolitikken. Det er ikkje rett medisin å fjerne likestillingsloven. Det er ikkje rett medisin å seie at no fjernar me utgreiings- og aktivitetsplikta. Eg trur at akkurat som interpellanten seier, er me nøydde til å krevje at ein blir målt på dette. Eg såg at det var eit par departement som kom litt uheldig ut av dette, for å seie det slik. Eg trur sjølvsagt ikkje at det er grunnen til at ein fjernar det – det kan jo vere at ein berre har eit anna syn på kva som verkar. Men eg trur at det er veldig uheldig, og at dette burde ein ikkje fjerne.

Politidirektoratet har mål om 40 pst. kvinner i politiet. Blant leiarar med personalansvar er me der i dag at det er under halvparten av målsetjinga. Det er for dårleg. Det blir sagt frå Politidirektoratet at ein òg skal arbeide med rekruttering, og det er me for alle saman. Eg trur det er viktig i den samanhengen å bruke det handlingsrommet som no ligg, i arbeidet med politireforma. I arbeidet med omorganiseringa må det finnast eit stort handlingsrom for å gjere noko konkret med det.

I tillegg er det viktig å arbeide for ein betre leiingskultur i politiet. Det har òg vore ei utfordring i det siste. No gjekk tida mi ut, men det siste eg vil seie, er at me òg adresserer utfordringane rundt leiingskultur i politiet.

Margunn Ebbesen (H) [15:46:29]: Jeg ønsker å takke interpellanten for å ha reist et viktig spørsmål her i dag, og også ministeren for gode svar. Som både representanten Henriksen og ministeren sa, er ikke dette en ny problemstilling – det er en problemstilling som har vært i lang tid, og da er det nok heller ikke endring av fedrekvoten som gjør at det har gått ned – for å ta den tilbakemeldingen.

Men jeg tror det er viktig at vi har en jevn diskusjon rundt hvordan vi skal løse disse utfordringene. Det å sørge for god rekruttering til Politihøgskolen av kvinner, av kvinner med innvandrerbakgrunn, av personer som er viktige å få inn i politiyrket, er veldig viktig, og det er gjort en god jobb. Nå ser vi at antall kvinner på Politihøgskolen øker, og det samme kan vi også se innenfor andre yrker, så jeg tror at vi framover i tid vil se en helt annen sammensetning av personer både innenfor politiet og innenfor andre viktige yrker: Det er flere kvinnelige jusstudenter enn mannlige, og på legestudiet er det flere kvinner enn menn, så vi vil på sikt se at det vil bli en utvikling. Det er nettopp dette med å ha det mangfoldet som er viktig for å skape et godt miljø, for å hindre diskriminering og ikke minst i forhold til holdninger, og da må vi ha den blandingen av kvinner og menn til stede.

Ministeren nevnte mentorprosjekt. Det tror jeg kan være en god vei å gå for å sørge for at kvinner har lyst til å ta lederjobber. Kvinner er tøffe, men i mange tilfeller trenger vi at noen kan veilede oss og gjøre oss trygge på den jobben vi skal gjøre som leder. En mentorordning kan være en god løsning i så henseende.

Samtidig ønsker jeg å ta opp den diskusjonen som vi har sett bl.a. innenfor læreryrket. Det er viktig at vi snakker opp politiyrket, at vi snakker opp det å jobbe i politiet, at det ikke blir satt lokk på diskrimineringsutfordringene f.eks. Dette må vi snakke om hele tiden, sånn at alle sammen er trygge på at dette ikke aksepteres, og ikke minst må vi snakke opp politiyrket som et godt yrke å ha. Det tenker jeg er utrolig viktig, og det vil også være med på å øke rekrutteringen. Det har vi sett innenfor læreryrket. Snakker man ned læreryrket, rekrutterer man heller ikke inn i yrket. Det samme gjelder de fleste yrkene.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:49:38]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema og for statsrådens svar, men også for andre gode innlegg som har vært i salen.

Utfordringene knyttet til like muligheter for kvinner og menn må adresseres kontinuerlig dersom det skal lykkes. Som mange har vært inne på, er dette noe som har vedvart over lang tid. Politiet er jo et mannsdominert yrke, og det har det vært i alle år. Skal kulturen endres, må vi gjøre noe med det. Men vi må også erkjenne at første steg til å gjøre noe med det og få gjort noe med likestillingsutfordringene i politiet faktisk er å erkjenne det. Derfor vil jeg gi honnør til Nasim Karim, som er leder for likestillings- og mangfoldsutvalget i PF, og som mange har vist til. Hun tok jo nettopp opp den utfordringa i Dagbladet. Vi som politikere må ta dette på alvor. Statsråden responderte i det oppslaget i Dagbladet der Karim uttalte seg, med å si at likestilling skal være en selvfølge, og at trakassering eller forskjellsbehandling på grunn av kjønn er helt uakseptabelt. Det var bra at han erkjente problemet, men resten av svaret synes jeg og flere andre ikke var så godt. Men nå kjenner vi alle til medias vinklinger og bruk av sitater eller manglende bruk av sitater, og vi i Kristelig Folkeparti er jo opptatt av at folk skal få en ny sjanse. I dag har statsråden svart mye bedre, og det er bra at det er mange gode prosesser på gang.

Det er viktig at vi fra politisk side legger trykk på det, sånn at POD, politidistriktene og andre kan følge det opp, og at vi er utålmodige når det gjelder den biten. For diskriminering og seksuell trakassering av kvinnene i politiet er dessverre heller ikke et enestående eksempel. Det kan heller synes som om det er hovedregelen i mannsdominerte yrker – dessverre. Forsvaret har ved en rekke anledninger fått kritikk for behandlinga av kvinner. Det er uholdbart, og det viser klart at en må gjøre enda mer for å ivareta alle arbeidstakerne på en god måte. Vi må gjøre mer for å bedre holdningene til kvinner, forebygge seksuell trakassering og sikre like muligheter for kvinner og menn. Politiets fremste oppgave er å sikre ro og trygghet for hele befolkninga. For å sette politiet i best mulig stand til å utføre sitt viktige samfunnsoppdrag og gjøre en god jobb er det helt avgjørende med et godt arbeidsmiljø for alle i politiet.

Muligheter for avansement og nye oppgaver i politiet skal avgjøres av kvalifikasjoner, og ikke av at man er mann. I teorien har kvinner muligheter til å nå like langt som menn, men når det ikke framgår slik av praksis, er det avgjørende at det iverksettes konkrete tiltak. Derfor er jeg glad for de signalene statsråden gir, at han viser til de prosessene som er på gang, og at det den siste tida også har blitt bedre på flere områder. Men jeg tror også det er viktig at vi må ha mer kunnskap om hva som er årsaken, og da er forskning viktig. Man kan på den måten få mer treffsikre tiltak, med et mål om at diskriminering og seksuell trakassering ikke skal finne sted.

Målrettet holdningsarbeid er helt avgjørende for å endre strukturene overalt, ikke minst også i politiet. Skal vi klare å gjøre noe med de utfordringene vi ser i politiet, er det helt avgjørende at en anerkjenner problemet. Uten det kan en ikke løse noe. Derfor er jeg enig med Ebbesen, som var tydelig på at vi må tørre å snakke om utfordringene, samtidig som vi også skal framsnakke de mulighetene som ligger der.

Jeg forventer at statsråden fortsetter det gode arbeidet som han viser til, og at det tas grep og iverksettes konkrete tiltak for å forebygge seksuell trakassering og sikre like muligheter for kvinner og menn i praksis i politiet.

Jenny Klinge (Sp) [15:53:47]: Eg vil starte med å takke interpellanten for ein god og høgst relevant interpellasjon om eit tema der politiet synest å ha ein lang veg å gå enno.

Eg må seie at eg har vorte ein smule forundra over enkelte prosessar i politiet. Det kan synest som det rår ein uheldig kultur ein del plassar, og dei signala som har kome frå ulike leiingsnivå når det gjeld enkeltsaker, har ikkje vore tryggjande. Politiet er avhengig av tillit frå publikum. Måten Politidirektoratet nyleg har handtert tilsettinga av ein leiar i direktoratet på, har ikkje vore med på å byggje opp under den tilliten politiet er avhengig av.

Vi må vere heilt klare på at kvinnfolk skal ha like moglegheiter som menn i politietaten, og at diskriminering og trakassering av kvinnfolk i det heile ikkje skal finne stad.

Gjørv-rapporten og kontroll- og konstitusjonskomiteens oppfølging av denne peikte på tre viktige ting: leiing, kultur og haldningar. Med dette bør det vere heilt sjølvsagt at begge kjønn skal behandlast likt i politietaten, og at det må liggje der som ein opplagd føresetnad at polititenestekvinner er like mykje verde som polititenestemenn. Politiet blir betre av at begge kjønn er representerte. Og for å få på plass best moglege leiarar på ulike nivå i politiet er det også viktig å kunne rekruttere dei beste leiaremna frå begge kjønn.

Som interpellanten peikar på, er tala klare. Det er for få kvinnelege politimeistrar, men det er også for få kvinnelege leiarar på nivåa under. Vi har høyrt om kvinnfolk som blir rådde frå å søkje leiarstillingar, og vi har høyrt historier om kvinnfolk som føler seg frosne ut i eit mannsdominert leiarmiljø. Eg meiner statsråden bør ta initiativ til eigne toppleiarprogram for kvinnfolk. Ein bør setje klare mål for arbeidet med å bli betre, og ikkje minst må ein gjere det klart at mannlege leiarar som forsøkjer å presse ut kvinnfolk, ikkje er ønskte i politiet.

Eg vil seie det rett ut: Eg føler meg ikkje trygg på at Politidirektoratet legg til grunn dei same føresetnadane og måla som eg har nemnt tidlegare i innlegget mitt. Viss vi ser på nylege tilsettingssaker som er fyldig omtalte i media, er det i alle fall god grunn til å setje spørsmålsteikn ved dette.

Justisministeren sa i hovudinnlegget sitt at han i styringsdialogen med underliggjande etatar følgjer dette opp. Det er bra. Eg har lyst til å leggje vekt på det. Eg synest innlegget frå justisministeren viser at han tek det på alvor. Senterpartiet har tidlegare teke initiativ til å betre likestillingsarbeidet i politiet ved å fremje fleire oppmodingsforslag i budsjettprosessen. Eg forventar at vi får ei eiga sak til Stortinget om dette, slik at vi kan drøfte det konkret og ikkje minst vedta forslag til forbetringar der det er mogleg.

Eg vil til slutt seie at eg er einig med representanten Ebbesen i at vi må snakke opp politiyrket. Då er det jo eit paradoks at ein står her og fortel om alt som er vanskeleg og tungt, men det er utruleg viktig at vi ikkje svartmålar situasjonen. Mange kvinnfolk trivst godt i politiet og får gode moglegheiter, så det må vi løfte fram. Samtidig er det slik at når vi veit at likestillinga ikkje er komen langt nok, kan vi heller ikkje skyve desse problema under teppet, fordi kvinnfolk som har lyst til å søkje seg til politiyrket, må jo sjå at både politietaten sjølv og vi som politikarar tek problema som er der, på alvor. For berre gjennom det kan dei føle at det er trygt å gå inn i det, når dei ser at her er det ei utvikling i rett retning. Det meiner eg at denne interpellasjonen er eit lite ledd i, nettopp dette med å vise at vi tek det på alvor, at vi ønskjer å få det til betre. Så må målet vere at vi samlar kreftene framover, at kvinnfolk skal kjenne at dei er like velkomne i politiet som karar, og at dei får like moglegheiter i politiet framover.

Iselin Nybø (V) [15:57:42]: Jeg vil også starte med å gi honnør til interpellanten for å løfte et viktig og aktuelt tema til debatt. Det er ikke mange uker siden vi hadde en tilsvarende debatt, som gjaldt likestilling i næringslivet. Da var det en annen statsråd som satt på første benk, men temaet og problemstillingene er de samme innenfor politiet.

Siden vi hadde den forrige interpellasjonen, om likestilling i næringslivet, har statsråden utnevnt en ny høyesterettsjustitiarius, og jeg er veldig glad for at vi nå fikk vår første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. Jeg er helt sikker på at statsråden ikke valgte Øie på bakgrunn av hennes «maskuline egenskaper», som Dagens Næringsliv ser ut til å tro, men rett og slett på bakgrunn av at vettet er jevnt fordelt. Vi har veldig mange flinke kvinnelige jurister i dette landet. Øie er en av dem og slik sett meget kompetent til å lede vår øverste domstol.

For å snakke litt mer om Dagens Næringsliv: De hadde en artikkel i mai i fjor som er ganske interessant i dette perspektivet, der overskriften var: «Kvinner har feil, menn har potensial». Den artikkelen illustrerer litt av de utfordringene som kvinner står overfor, men som ikke er så synlige. I en ansettelsesprosess og i en intervjusituasjon er det ofte slik at kvinner som mangler den aktuelle bransjeerfaringen, blir sett på som å ha feil og derfor ikke være kompetent til jobben, og at det er ganske endelig, mens menn som har tilsvarende manglende erfaring, blir sett på som å ha potensial: Dette er noe du kan ordne, en må bare legge til rette for det. Så menn blir oftere valgt på tross av manglende bransjeerfaring enn det kvinner gjør.

Det står også i den artikkelen at kvinner blir oppfattet som mindre seriøse enn menn hvis de ler. Det betyr i sin ytterste konsekvens at kvinner blir forbigått av dårligere menn hvis de ler mer enn fire ganger i løpet av et intervju. Det går ikke an! Vi er i 2016, og det er fullstendig uakseptabelt at kvinner og menn blir behandlet så forskjellig i en intervjusetting. Jeg vil anta at det er det samme i politiet som det er i næringslivet – det er ingen grunn til å tro at de er bedre eller mer kompetente til å foreta intervjuer i politiet enn de er i næringslivet for øvrig.

Jeg vil også kommentere litt det som har vært sagt, og som statsråden også sier, at det er et ganske godt nivå med hensyn til kvinnelige juriststillinger. Det er positivt, det er bra, det skal vi være glad for. Samtidig kan vi ikke stoppe der, vi kan ikke være fornøyd med bare at andelen av kvinnelige jurister i politiet nå er ca. 50 pst. For det handler ikke bare om juriststillinger, det handler også om lederstillinger, det handler om hvem som har makt i politiet, og hvem som bestemmer til syvende og sist, og der har vi en utfordring. Det er bra at det er et godt rekrutteringsgrunnlag, at det er mange kvinnelige jurister, men det holder ikke. Kvinnelige jusstudenter har vært i flertall lenge, kvinnelige studenter har vært i flertall på universitetene siden jeg gikk der, og det begynner – dessverre, må jeg bare si – å bli en del år siden. Det er ti år siden jeg gikk ut fra universitetet, så det har vært slik en stund, og vi kommer ikke lenger.

Statsråden har selv utdannelse som jurist. Jeg vet ikke om han noen gang har jobbet i advokatbransjen, men det har jeg, og jeg kan si at selv om kvinnelige jusstudenter nå er i flertall, vises det ikke igjen på partnernivå i advokatfirma. Det har sikkert mange grunner, men det viser at vi har en jobb å gjøre. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og si: Dette ordner seg av seg selv om noen år. Nei, vi må være på offensiven, vi må hele veien kjøre de prosessene, hele veien snakke om det, og hele veien ha fokus på at vi ønsker kvinner opp og fram – ikke bare inn i politiet, men opp i politiet, i alle ledd. Så – til statsråden – der har vi en jobb som er en kontinuerlig jobb, og som er en viktig jobb, for politiet er i enda større grad enn næringslivet nødt til å representere hele bredden av befolkningen. Da kan det ikke være slik at politietaten blir styrt av flere menn enn av kvinner. I en ideell verden burde det vært femti-femti, og det er det vi er nødt til å jobbe opp mot. Vi har de beste forutsetningene med det rekrutteringsgrunnlaget som ligger der, men vi har en jobb å gjøre, og det må være en langsiktig jobb, og det må være en fokusert jobb. Det å løfte kvinner er en jobb som tar tid, og det kommer ikke av seg selv. Så jeg vil ønske statsråden lykke til med det videre arbeidet for likestilling i politiet.

Ruth Grung (A) [16:02:47]: Dette er en flott interpellasjon. Man tenker av og til når man har sånne temaer oppe, at man skal telle hvor mange damer og menn som er oppe på talerstolen – jeg har ikke gjort det.

Det er iallfall helt avgjørende for de fleste av oss – som også flere har vært inne på – at skal politiet fylle sitt samfunnsoppdrag, er de avhengige av legitimitet i hele befolkningen. Som representant for folket har jeg registrert at det gjør noe med meg når jeg ser at flotte, dyktige representanter for politiet fyller tv-skjermen og svarer når det gjelder oppdrag som politiet er engasjert i, alvorlige kriminalsaker og andre saker. Jeg tror at den rollemodellen og det de signaliserer ut til befolkningen, har enorm betydning med hensyn til både legitimiteten og kriminalitetsbildet, som endrer seg. Skal vi klare å gjøre noe med hensyn til vold i nære relasjoner og overgrep mot barn, må vi ha et politi som har støtte i befolkningen. Så det er en sammenheng mellom samfunnsoppdraget og det ansiktet som vises utad.

Langt tilbake jobbet jeg med inkludering av flyktninger, og jeg husker at den første inkluderingsmeldingen var veldig tydelig på at de tre samfunnsområdene hvor det å ha innvandrere til stede, betyr mest, er i media, i barnevernet og i politiet. Østlandssendingen hadde en helt klar strategi med å få flere med innvandrerbakgrunn inn. Det gjorde en forskjell. TV 2 har gjort mye av det samme.

Da jeg jobbet inn mot barnevernet, så jeg nesten ingen med innvandrerbakgrunn. Det samme gjelder politiet, hvor jeg opplever at de ikke følger med på trenden, de er ikke nok frampå med hensyn til sammenhengen mellom likestilling og samfunnsoppdraget.

Jeg opplever at det er sagt veldig mye klokt og godt av dem som har vært med så langt i denne debatten, men jeg savner kanskje litt klarere, ambisiøse måltall på hvordan nå fram. Jeg vet at når vi politikere uttaler oss, og ikke minst en statsråd, og er veldig tydelige på at dette er et mål, så skjer det noe ute. Jeg vet at statsråden skal ha ordet etter meg, så jeg har en liten oppfordring til å være kanskje enda mer tydelig. Jeg er ikke den som er mest tilhenger av måltall og målstyring ute, men hvordan ser statsråden for seg at det er mulig å få fram den samme framoverlente kulturen som iallfall Østlandssendingen startet med i sin tid for å klare å få de gode rollemodellene inn i media, for det er litt den tenkningen som trengs også i politiet?

Kari Henriksen (A) [16:05:57]: Jeg vil takke dem som har hatt ordet, for en god debatt. Jeg har lyst til å starte med at dette tar tid. Jeg har jobbet med likestilling i 30 år, og jeg begynner å bli så lei av det, for det går så tregt – så nå må vi få fortgang i dette arbeidet. Nasim Karim og Politiets Fellesforbund er glimrende eksempel på en fagorganisasjon som går foran. Dette burde justisministeren omfavne, og han burde – og han gjør det antakelig, går jeg ut ifra – legge til rette for at det arbeidet skal ha virkelig gode rammevilkår for å realisere praktisk likestilling ute i tjenesten.

Det var noen ting som ble tatt opp her, det ene var Ropstad som snakket om forskning. Vi har altså den største forskningsutredningen som noe land har gitt – Skjeie-utvalget. Det er bare å begynne å plukke tiltak. Vi trenger ikke så mye forskning, og vi skal i hvert fall ikke ha forskning som utsetter handling. Vi trenger ressurser og personer som får tid til å jobbe konkret med likestilling ute i de forskjellige politidistrikt. Noen må ta et spesielt ansvar for å sette det på dagsordenen, i sosiale sammenhenger som er en del av politiets tjeneste, og i konkret arbeidssammenheng. Jeg tenker også at det bør være en del av det helt ordinære arbeidsmiljøarbeidet – og det er det, men jeg sier det likevel. Og man bør kanskje tenke på å ha prosedyrer tilsvarende f.eks. HMS-arbeid, som er kjempeviktig i politiet, og som dermed kan ha likestilling og egne likestillingsprosedyrer.

Det har vært snakk om tillit, og flere var innom dette med tillit og det å snakke opp. En måte å snakke opp politiet på er nettopp å ta opp dette at det mangler likestilling, for det er noe som engasjerer halvdelen av befolkningen, som ønsker at det skal være et politi der makt er likt fordelt mellom kvinner og menn – på alle nivåer av politiet.

Nå kan jeg ikke huske, selv om jeg tror jeg skrev det ned, men det var en representant som nevnte dette med en egen sak, og det foreslo faktisk Arbeiderpartiet i budsjettsammenheng, men det ble nedstemt av nesten alle dem som har hatt ordet i her i dag, bortsett fra Lene Vågslid og Jenny Klinge. Men statsråden har anledning til å komme tilbake i revidert og fortelle hvilke konkrete oppgaver som er påbegynt ute i distriktene når det gjelder likestilling og likestillingsarbeid. Det tenker jeg kan være en god måte for statsråden å snakke opp arbeid om likestilling på, og vise i revidert at det faktisk er satt i verk gode konkrete oppgaver ute i tjenesten.

Statsråd Anders Anundsen [16:09:12]: Jeg vil først takke for en veldig god debatt, og det har også vært en del gode forslag.

Representanten Vågslid ville vel egentlig invitere til en generell debatt om likestilling. Jeg skal ikke gå inn på det, men det er klart at likestillingsperspektivet er viktig i hele politietaten, i hele offentlig sektor. Slik sett er det ikke noen tvil om at det å tenke sammenheng også er viktig på dette området.

Så bet jeg meg merke i at interpellanten nå til slutt sa at likestilling engasjerer halvdelen av befolkningen. Jeg tror nok at det engasjerer betydelig bredere enn halvdelen av befolkningen. Jeg tror de fleste er opptatt av at vi skal ha reell likestilling også i politiet, og det er viktige politiske målsettinger å nå det.

Representanten Ropstad trakk frem Dagbladet og min respons på et utspill fra Politiets Fellesforbund. Jeg tror at hvis man leser det jeg faktisk sa, er det veldig vanskelig ikke å være enig i det. Der omfavnet jeg det utspillet som kom fra Karim, og jeg var veldig glad for at hun fokuserte på det. Jeg sa det var nulltoleranse for forskjellsbehandling og trakassering, men jeg tillot meg også å gjøre som Ebbesen gjorde fra talerstolen i dag, ikke bare si at alt er galt. Det er faktisk også ting som går bra. Tiltakene har effekt. Vi ser resultater av det arbeidet som er gjort. Da synes jeg det også er viktig å fokusere på det.

Det handler også om motivasjon for ytterligere tiltak. Hvis en organisasjon jobber og jobber med enkelte problemstillinger og får resultater, men likevel ikke får anerkjennelse for de resultatene, gjør det noe med motivasjonen. Derfor tror jeg vi også har et ansvar for å peke på de tingene som faktisk fungerer bedre. Selv om det fortsatt er et stykke å gå på mange områder, tror jeg det er viktig.

Jeg nevnte f.eks. politimestrene. 40 pst. av de nyrekrutterte politimestrene er kvinner. Jeg synes det går rett inn i innlegget fra Grung – det å skape rollemodeller, det å få kvinnelige lederskikkelser i politiet som også er «kjendiser», som altså er ute og kommenterer saker, og tar det lederansvaret. Det har vi nå gjennom bl.a. disse politimestrene. I tillegg er det – som jeg nevnte i innlegget mitt – aktuelt med mentorprogrammer, som gjør at man i større grad kan stimulere kvinner til å ta den typen lederstillinger også utad. Så jeg er helt enig med Grung i at det å ha rollemodeller er ekstremt viktig for å rekruttere til slike lederstillinger.

Jeg synes dette har vært en bra debatt. Det har kommet gode innspill. Jeg er veldig glad for at vi alle er opptatt av at dette skal løses på en best mulig måte, men jeg er også opptatt av å understreke at her er det skjedd mye positivt. Det vil også skje mer positivt fremover, som vil gi gode resultater, både på kort og på lang sikt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 8 er dermed omme.